Regjeringen mener at internasjonalt miljøvernsamarbeid skal bidra til å skape kontroll over globale miljøproblemer, redusere miljøskader i Norge som skyldes aktiviteter og utslipp i andre land, sikre en bærekraftig utvikling og bedring av miljøtilstanden i våre nærområder og i utviklingslandene, og sikre at internasjonale avtaler og regelverk gir rammebetingelser som ikke svekker den nasjonale miljøvernpolitikken. Regjeringen foreslår i St.meld. nr. 8 (1999-2000) nye mål for miljøvernarbeidet i polarområdene, ved at Svalbard skal framstå som ett av de beste villmarksområdene i verden, og Norge skal arbeide for at våre nære, arktiske havområder bevares som noen av verdens reneste.
Regjeringen vil arbeide for redusert radioaktiv forurensning, og det vil settes fokus på å redusere risikoen for radioaktiv forurensning fra Russland og fra reprosesseringsanlegg i våre nærområder.
Komiteen merker seg
Regjeringens vektlegging av internasjonalt miljøarbeid
og den betydning miljøtilstanden og miljøarbeidet
i de polare områdene har for Norge.
Komiteen vil understreke at Norge
har et særskilt ansvar for, og en spesiell egeninteresse
i å bidra til å bedre miljøet i våre
nærområder. I den forbindelse vil komiteen særlig
rette oppmerksomheten mot de enorme miljøproblemene i Nordvest-Russland.
Utfordringene er av en slik størrelse at samarbeid er nødvendig
- ikke bare mellom Norge og Russland, men mellom flere land og internasjonale
aktører. Mangelen på fremskritt og progresjon
i samarbeidet er bekymringsfullt. Komiteen er kjent
med de problemene som eksisterer på russisk side, men mener
det er helt nødvendig at disse spørsmålene
settes høyere opp på norske myndigheters prioriteringsliste.
Komiteen viser til at Norge og
Russland har hatt et bilateralt samarbeid på målinger
av radioaktivitet i de nordlige havområder. Flere forskningstokt
har blitt gjennomført i områdene rundt dumpingplassen
for radioaktivt avfall i Karahavet. Russiske myndigheter har avslått
søknader fra Norge i 1996, 1997, 1998 og 1999 om å fortsette
dette måleprogrammet utenfor kysten av Kolahalvøya.
Det er viktig at det kan gjennomføres slike målinger
i et område hvor store mengder atomavfall og utrangerte
atomubåter er lagret. Et viktig mål vil derfor
være å bidra til at lokale russiske forskningsinstitusjoner
gis mulighet til å gjennomføre slike målinger.
Lokale aktører i Murmansk-regionen har tillatelse til å gjennomføre
slike målinger av mulig radioaktiv forurensning.
Komiteen viser videre til betydningen
av at det norske arbeidet for å øke atomsikkerheten
i Russland ikke bidrar til forlenget drift av farlige reaktorer,
slik som ved Kola og Leningrad Atomkraftverk. Det er derfor meget
bekymringsfullt når den russiske atomenergiminister Yevgeny
Adamnov nå har fått full støtte til sin
50-års plan for utvikling av atomindustrien. I denne planen
fremgår det at de eldste reaktorene fortsatt vil være
i drift i 10 til 20 år utover sin estimerte levetid. Det
betyr at reaktorene ved Kola Atomkraftverk ikke blir stengt i 2003
og 2004, og det er i strid med premissene for de økonomiske
bidrag fra bl.a. Norge. Regjeringen må snarest bringe klarhet
i disse forholdene og sammen med andre bidragsytere drøfte
konsekvenser for videre samarbeid på dette området.
Komiteen vil i denne sammenheng
peke på at Norge ikke må bidra til at det sterkt
forurensende reprosesseringsanlegget i Majak fortsetter driften.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at
når man fra norsk side har valgt å nedprioritere
den økonomiske støtten til prosjekter som har
til hensikt å redusere forurensingen fra Nord-Russland,
må denne erstattes med annen støtte.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, viser til at flere av høringsinstansene peker
på betydningen av å støtte lokaldemokratiet
og lokale organisasjoner. Dette flertallet støtter
dette synet. Det må være et norsk mål
at samarbeidsprosjektene med Russland skal bidra til å styrke
lokaldemokratiet, og at Norge fortsetter å støtte
prosjekter i lag med lokale russiske myndigheter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
nå er 10 år siden regjeringen Syse fikk Stortinget
med på å øremerke 300 mill. kroner til
miljøtiltak på Kola, nærmere bestemt
til rensetiltak i smelteverket i Nikel. Fortsatt står 270
mill. kroner ubenyttet. I utgangspunktet var de refererte 300 mill.
kroner øremerket til rensetiltak på smelteverket
i Nikel. Flertallet er kjent med at det har vært
spesielle problemer knyttet til dette prosjektet bl.a. fordi Norilsk-Nikkel
konsernet har satt spørsmålstegn ved smelteverkets
fremtid. Flertallet vil be departementet om snarest å foreta
en endelig avklaring om prosjektet i Nikel fortsatt er realistisk,
og vil be om en redegjørelse i forbindelse med budsjettet
for 2001. Flertallet viser i den forbindelse til
Budsjett-innst. S. nr. 9 (1998-1999) hvor en samlet komité,
med unntak av Fremskrittspartiet, åpnet for at midlene
kunne brukes til andre miljøtiltak på Kolahalvøya. Flertallet finner
det derfor naturlig at departementet også vurderer andre
aktuelle alternativer. I den forbindelse vil flertallet peke
på to aktuelle muligheter. Det første alternativet
er å etablere et investerings-fond for ombygging og rensing
av smelteverket i Montsjegorsk på Kolahalvøya.
Et annet forslag er å flytte pengene til et miljøinvesteringsfond
for norsk næringsliv i Nordvest-Russland.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
for øvrig tilfreds med Regjeringens mål for det internasjonale
miljøvernsamarbeidet og miljøvernsamarbeid i polarområdene
som er omtalt i St.meld. nr. 8 (1999-2000). Disse medlemmer vil
også fremheve viktigheten av det samarbeidet Regjeringen
legger opp til i St.meld. nr. 33 (1999-2000) med andre nasjoner
og internasjonale organisasjoner for å følge opp
inngåtte konvensjoner.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser
til det nasjonale resultatmålet til norsk utviklingssamarbeid
om å bidra til å ivareta en forsvarlig forvaltning
av biologisk mangfold. I den sammenheng vil disse medlemmer peke
på det innlysende ved at Norge setter det samme krav til
bevaring av biologisk mangfold, som vi setter til våre
samarbeidsland i utviklingslandene. Videre peker disse medlemmer på betydningen
av at bistand til miljøvernarbeid i utviklingsland skjer
på utviklingslandenes premisser, slik at arbeidet ikke løser
ett problem for så å skape flere nye.
I sammenheng med miljøvernsamarbeid
med utviklingsland vil disse medlemmer peke
på det ansvaret norske bedrifter generelt, og helt eller
delvis statlige norske bedrifter spesielt, har for å ivareta
miljøvernhensyn i de landene bedriftene opererer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Norge ved flere anledninger tidligere har vært inne
med økonomisk bistand i russiske områder med henblikk
på å redusere de russiske miljøproblemer.
Disse medlemmer vil peke på at
russiske myndigheter har vist svært liten interesse for å følge
opp med konkrete tiltak slik forutsetningen for tildelingen av midlene
tilsa.
Disse medlemmer vil vise til
at det har blitt avdekket gjennom media at Russland har manglende retningslinjer
og tiltak for sikring av bl.a. radioaktivt avfall og vedlikehold
av atomreaktorer.
Disse medlemmer vil peke på at
meldingen burde vist til hvilke konkrete konsekvenser dette kan
få for folks helse og for naturressursene i våre
to nordligste fylker.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Fremskrittspartiets særmerknad.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at prinsipielle sider ved det internasjonale miljøarbeidet
bør vies større oppmerksomhet. Det dreier seg
om sammenhengen mellom internasjonalt miljøvernsamarbeid
og konsekvensene inngåelse av slike avtaler har for nasjonal
politikk.
Dette medlem viser til at det
er et faktum at internasjonale avtaler kan komme i konflikt med
nasjonal praksis og lovgivning, ettersom de internasjonale miljøproblemene
jo oppstår som følge av en praksis der noen har
noe å tjene, mens konsekvensene rammer en eller flere andre
aktører eller verden som helhet. Et eksempel på dette
er nedbrytning av ozonlaget, som er forårsaket av utslipp
av KFK og andre ozonnedbrytende stoffer, produsert av en håndfull
store produsenter i en håndfull land, men hvor problemet
rammer store deler av verdens befolkning. Dette problemet lot seg
kun løse ved at en internasjonal avtale tvang produsentene
og produsentlandene til å begrense sin produksjon. Avtalen
førte også til at nye miljøvennlige teknologier
tvang seg frem.
Det finnes flere eksempler på at en
internasjonal avtale Norge har gått inn for har kommet
i konflikt med nasjonale interesser. Et eksempel på dette
er klimakonvensjonen, som vil kunne ramme norsk oljevirksomhet når
den trer i kraft og blir effektiv. Et annet eksempel er Bern-konvensjonen
om bevaring av biologisk mangfold, som rammer næringsinteresser
som kommer i konflikt med voksende stammer av rovdyr.
Dette medlem mener ikke at slike
konflikter er et argument for at Norge ikke skal inngå internasjonale miljøvernavtaler.
Men dette medlem mener det er viktig at slike sannsynlige
eller mulige konflikter blir synliggjort i Regjeringens kommunikasjon
med Stortinget på et så tidlig tidspunkt som mulig,
slik at Stortinget har nødvendig informasjon når
avtaler inngås. Dette vil medføre at en avgjørelse
om inngåelse av en internasjonal avtale har et solid fundament
i samfunnet, og vil lette gjennomføringen av forpliktelsene
i henhold til avtalen.
Det er beklagelig dersom avtaler Norge har inngått ikke
blir oppfylt fordi avtalen fører til konflikter med store
nasjonale interesser, noe som dessverre skjer med jevne mellomrom.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utarbeide
et forslag om lovfestet plikt til å etterfølge
internasjonale avtaler gjennom nasjonal lovgivning og praksis.»
Dette medlem viser til kapitlet
i St.meld. nr. 8 (1999-2000) som omhandler multilateralt samarbeid, der
det pekes på betydningen av at Norge påvirker internasjonal
politikk i en miljømessig retning. Dette gjelder både
arbeid gjennom EØS-avtalen, samt Norges deltakelse i WTO.
I miljømeldingen er en del av det strategiske
målet for det internasjonale samarbeidet beskrevet:
«... internasjonalt miljøvernsamarbeid skal … sikre at
internasjonale avtaler og regelverk gir rammebetingelser som ikke
svekker den nasjonale miljøvernpolitikken.»
Dette medlem peker på at
enkelte internasjonale avtaler Norge er en del av gjør
nettopp dette. Et eksempel på det er nettopp den internasjonale
handelsavtalen, WTO. Denne avtalen har som en av sine grunnleggende
forutsetninger fri handel mellom nasjoner, og en naturlig konsekvens
er at en vare blir fraktet dit gevinsten blir høyest, uansett
konsekvensen for miljøet.
Dette medlem peker på det
faktum at mens øket internasjonal handel med varer kan
være gunstig for enkelte land og næringer, medfører
transport av varer over til dels store avstander en kraftig øking
av forurensing og utslipp av klimagasser. Disse medlemmer minner
om at FNs klimapanel, IPCC, i 1999 ga ut en rapport som satte søkelyset
på luftfart og utslipp av klimagasser, hvor det også ble
pekt på sektorens store betydning for klimaproblemet.
Dette medlem tror ikke det er
innlysende at det strategiske målet om at internasjonale
regelverk ikke skal svekke nasjonal miljøvernpolitikk,
og realiteten knyttet til Verdens Handelsavtale, WTO, er forenlige. Det
er heller ikke innlysende at Norges mål om miljøhensyn
som en del av den internasjonale handelen, er gjennomførbart.
Dette medlem peker på at
for at miljømeldingen skal få den informative
rollen den er ment å ha, er det av grunnleggende betydning
at denne og lignende konflikter og dilemmaer klargjøres
for Stortinget. Dette medlem anser det som meget
betenkelig at store konflikter skyves til side og først
synliggjøres under viktige internasjonale forhandlinger,
slik man for eksempel så under forhandlingene av WTO-avtalen
i Seattle i 1999.
Dette medlem minner om flere
tilfelle der dette har vært sterkt mangelfullt, men begrenser
seg til å peke på Norsk Hydros deltakelse i Utkal-prosjekt
i den indiske delstaten Orissa. Norsk Hydro har høstet
sterk kritikk for denne deltakelsen, blant annet fordi det har vært
rapportert om overgrep og utstrakt bruk av vold mot urbefolkningen
i området.
Dette medlem mener at dette er
uakseptabelt fra et etisk synspunkt, samt at denne typen virksomhet ikke
er i overensstemmelse med meldingens mål om integrering
av miljøvernspørsmål som en del av den overordnede
utenrikspolitikken.
Dette medlem peker på det
betenkelige i at Norge fortsatt driver kulldrift på Svalbard,
og på det ønskelige i at andre former for aktivitet
kan ta over for denne virksomheten på sikt slik at bosettingen
og ivaretakelse av nasjonale interesser på Svalbard ikke
blir skadelidende. Dette medlem peker på muligheten Norge
har for å gjøre Svalbard til et forbilde for et
samfunn med økonomisk aktivitet uten skade på miljøet. Dette
medlem peker også på at det er et økende miljøpress
på Svalbard, også fra oljeindustrien, og at Norge
må ta stilling til et russisk ønske om oljevirksomhet
i området. Dette medlem ville ønsket
at denne problemstillingen ble mer utførlig diskutert i meldingen.
Når det gjelder forvaltningen av marine
ressurser i Nordområdene, støtter dette
medlem de nasjonale resultatmålene. Dette
medlem peker imidlertid på problemene i forbindelse
med dagens forvaltning av fiskeriressursene, i første omgang
torsk. Dette har endret seg i løpet av få år,
hvor forvaltningen sammen med Russland tidligere var et eksempel
til etterfølgelse. Dette medlem minner om
at forskerne anbefalte en kvote for år 2000 som var rundt
en fjerdedel av kvoten som ble endelig bestemt, og at et land som Island
har snudd sin fiskeriforvaltning i en retning hvor kvotene er mer
i tråd med forskernes anbefalinger. Denne praksis har hatt
positive resultater på bestanden.
Dette medlem ønsker
også å presisere at det langt fra er gitt at økt
uttak av sjøpattedyr, som sel, automatisk vil føre
til større bestander av fisk som torsk. Årsaken
har sammenheng med kompleksiteten av det økologiske samspillet
i havet, hvor en art ikke nødvendigvis lever av kun én
annen art.
Dette medlem viser til det store
problemet med radioaktivt avfall og forurensing, som også omtales
i meldingen. Dette medlem viser videre til det strategiske
målet og de nasjonale resultatmålene, og peker på behovet
for et nasjonalt deponi for brukt høyradioaktivt atombrensel
fra de norske forsøksreaktorene. I lys av det norske ønsket
om å redusere spredning av avfall fra reprosesseringsanleggene
i Sellafield, La Hague og Majak, finner dette medlem det
uakseptabelt at Norge må sende slikt avfall til behandling utenfor
landets grenser.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen føye
til et fjerde nasjonalt resultatmål til mål for
redusert radioaktiv forurensing. Det fjerde nasjonale resultatmålet
skal være å opprette et nasjonalt deponi for brukt
atombrensel fra de norske forsøksreaktorene.»