Komiteens merknader

Komiteen ønsker å presisere at i arbeidet med bevaring av kulturminner og kulturmiljøer, er det viktig at forvaltningen viser smidighet ovenfor private eiere. Det må legges vekt på å utvikle strategier som gjør at vernearbeidet blir et lagspill mellom forvaltningen og private eiere. Komiteen ber om å få en orientering om hva forvaltningen har iverksatt for å fremme dette lagspillet i neste melding til Stortinget om rikets miljøtilstand.

Komiteen viser til at det er nedsatt et offentlig utvalg som skal gå gjennom alle sider av forvaltning av kulturminner, ikke minst private eieres situasjon. Utvalget skal legge fram sin innstilling i 2001 med sikte på ytterligere forbedringer.

Komiteen viser til at det allerede i årets budsjett ble gjort endringer i skattereglene for å stimulere til privat verneinnsats, og ber om at dette også vurderes i budsjettet for 2001.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, stiller seg positive til hovedtrekkene i de virkemidler og tiltak Regjeringen foreslår for bevaring av kulturminner og kulturmiljøer, og mener det er viktig å synliggjøre et nasjonalt ambisjonsnivå, samtidig som det er helt klart at ambisjonsnivået må følges opp av nødvendige tiltak slik at vi får en realisering og igangsetting av så mange konkrete prosjekter som mulig.

Flertallet mener det er viktig å ha høyt et ambisjonsnivå for vern av kulturminner. Tapet av kulturminner som er beregnet til 1 pst. i året er for høyt.

Flertallet viser til Innst. O. nr. 24 (1999-2000) om lov om endringer i lov om kulturminner, der komiteens flertall fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2001 fremme konkrete forslag til forbedrede støtteordninger og andre incitamenter for å sikre vernetiltak, restaurering, oppussing og annet vedlikehold i henhold til kulturminneloven.»

Flertallet vil peke på de mange uløste oppgavene innen flere områder av kulturminnevernet som kystkultur, bergkultur, industriminner og tekniske kulturminner, i tillegg til de store utfordringene innen vern av bygninger.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre ber om at det vurderes om momsfritak eller momsrefusjon kan gi en bedre stimulans til å restaurere fredede og verneverdige objekter, samt at det blir vurdert om det er grunnlag for å kunne gi eiere av fredete og verneverdige boligeiendommer fradrag (ved ligningen) for vedlikeholdsutgifter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er viktig at Regjeringen gjennomgår helheten i kulturminnepolitikken og spesielt de skatter, avgifter (inkl. mva.) og regelverk som pålegges private eiere, og som motvirker privat verneinnsats.

Disse medlemmer vil også vise til behandlingen av Dokument nr. 8:14 (1999-2000) fremsatt av Fremskrittspartiet, der det foreslås endring av loven om kulturminner slik at staten bærer kostnadene til særskilt granskning før iverksetting av tiltak. Flertallet oversendte forslaget til Regjeringen for nærmere utredning.

Disse medlemmer mener at en økonomisk gjennomgang med hensyn til privat verneinnsats og Regjeringens utredning av Dokument nr. 8:14 (1999-2000) er helt avgjørende med hensyn til finansiering av kulturminnevern.

Forslag om Norsk Kulturminnefond

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til de stadige debatter om manglende bevilgninger til kulturminnevernet i Norge, og ser at det er nødvendig å fremskaffe økte ressurser til formålet. Flertallet mener imidlertid det er fornuftig at man i tillegg til økte offentlige bevilgninger til kulturminnevernet, forsøker å finne modeller som kan utløse midler fra andre kilder enn det offentlige til dette arbeidet. Utfordringene er så store - og de tilgjengelige ressursene per i dag så små - at det er nødvendig å samle alle gode krefter for å sikre bygningsarven.

Flertallet vil peke på at de offentlige midler som i dag er satt av til røkt av verneverdig bebyggelse er begrenset. Dagens bevilgningsnivå er for lavt i forhold til de nasjonale målsettinger som er nedfelt av storting og regjering i forhold til fredede og vernede bygg og miljøer. Flertallet mener at skal vi lykkes i å nå målsettingen innen kulturminnevernet, må det legges til rette for at offentlige, private interesser og organisasjoner kan samarbeide om vernearbeidet. I en slik sammenheng vil opprettingen av et Norsk Kulturminnefond være et godt virkemiddel.

Flertallet ser behov for å finne løsninger som med relativt beskjeden offentlig innsats kan utløse økt aktivitet for å ta vare på gammel bebyggelse som foreløpig ikke er vernet eller fredet, ved at det offentlige går inn i partnerskap som utløser midler og aktivitet med utgangspunkt i ikke-offentlige ressurser, som næringsliv, organisasjoner og enkeltpersoners midler og frivillige innsats. Flertallet er kjent med at det finnes private fond og stiftelser som gir bidrag til slikt arbeid, men dette skjer noe tilfeldig og er avhengig av at den aktuelle bygningsverner har kunnskap og kapasitet til å søke og utnytte disse finansieringskildene. Flertallet er også kjent med at det finnes en rekke frivillige grupper og enkeltpersoner som ofte ikke makter å realisere igangsatte verneprosjekter fordi de sliter med finansiering, ikke har nødvendig fagkunnskap eller simpelthen ikke makter å fullføre oppgaven fordi entusiasmen og engasjementet "brenner ut" underveis.

Flertallet viser til at i Storbritannia ble The Arcitectural Heritage Fund etablert i 1975. Det offentlige gikk i utgangspunktet inn i fondet med et tilskudd på £ 500 000 (ca. 6,5 mill. kroner), som siden er fulgt opp av flere bevilgninger gjennom ulike offentlige etater, donasjoner fra privatpersoner, organisasjoner, institusjoner og bedrifter. I dag har fondet vokst til en størrelsesorden på 160 mill. kroner, noe som gir rom for ca. 75 verneprosjekter av forskjellig størrelse i løpet av året. I løpet av 1998 kom det inn ca. 15 mill. kroner til fondet i form av gaver og tilskudd.

Flertallet viser til at denne typen finansiering ikke har vært like framtredende i Norge. Vi har imidlertid sett at lignende modeller har utløst store ressurser og mye engasjement i enkelte sammenhenger. Ett eksempel på dette er Kulturminnestafetten (1997). Her gikk staten inn med ca. 6 mill. kroner, noe som i sin tur utløste annen finansiering i størrelsesorden 24 mill. kroner. Norsk kulturarvs "Ta et tak"-aksjon viser tilsvarende effekter.

Flertallet mener bl.a. med bakgrunn i britiske og norske erfaringer, at det ville være et fornuftig og kostnadseffektivt tiltak for norske myndigheter å bidra til opprettelsen av et fond etter britisk modell i Norge. Dette kan løses ved at staten, enten alene eller i samarbeid med andre etablerer et rullerende fond, der noe av kapitalen, samt avkastningen, stilles til rådighet for prosjekter hvor det er mulig å skaffe annen partsfinansiering. Det bør kunne gis både lån og direkte tilskudd fra fondet. Tilskudd og lån bør kunne gis både til planlegging og gjennomføring av prosjekter. Det må være et krav at alle prosjekter som blir tildelt lån eller midler, har avklart sitt framtidige driftsgrunnlag, og at dette er bedriftsøkonomisk bærekraftig.

Flertallet har tiltro til at et slikt fond vil utløse en rekke tiltak rundt om i landet som ellers ikke ville kommet i gang, men da må fondet ha en størrelse tilsvarende det britiske hadde i startfasen.

Flertallet mener at Kulturminnefondet i tillegg vil gi frivillige kulturminnevernere et apparat man kan henvende seg til når man ikke vet hvordan man skal få realisert sine prosjekter. Et slikt fond vil bli en ikke ubetydelig kompetansebase for frivillige kulturvernere, i tillegg til at det i kjølvannet av opprettelsen vil danne seg et svært verdifullt nettverk innen kulturminnesektoren. Det vises også til at Riksantikvaren stiller seg positiv til opprettelse av fondet.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om opprettelse av Norsk kulturminnefond i en egen proposisjon høsten 2000.»