Noreg ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om
vern av nasjonale minoritetar 17. mars 1999 (jf. St.prp. nr. 80
(1997-1998) og Innst. S. nr. 55 (1998-1999)), og konvensjonen tok
til å gjelde frå 1. juli 1999 for Noreg sin del.
Regjeringa vurderte det slik at både jødar, kvener,
rom (sigøynarar), romanifolket (taterane/dei reisande),
samar og skogfinnar oppfylte kriteria for "nasjonale minoritetar",
slik at dei er omfatta av konvensjonen sitt verkeområde.
I samband med ratifikasjonen hadde Noreg høve
til å gi ei erklæring om kva for grupper som skulle
reknast som omfatta av konvensjonen, men valde ikkje å gjere det.
Ein grunn til det var at ei slik erklæring kunne takast
for å vere ei avgrensing av konvensjonen sitt verkeområde.
Ein annan grunn var at erklæringa kunne vekkje utilsikta
reaksjonar blant personar som høyrde til dei aktuelle gruppene,
til dømes romanifolket (taterane/dei reisande).
Det må understrekast at sjølv om Noreg ikkje gav
noka slik erklæring, så er alle personar som tilhøyrer
grupper som fell inn under kriteria for "nasjonale minoritetar",
omfatta av konvensjonen sitt verkeområde. Det vil vere
opp til kvar enkelt å avgjere om han eller ho tilhøyrer
gruppa, og om han eller ho vil gjere seg nytte av dei rettane konvensjonen
gir.
I tida som har gått sidan ratifikasjonen,
er holdninga blant dei minoritetsorganisasjonane som var skeptiske til
ratifikasjonen, blitt meir positiv. I dialogen med departementa
har organisasjonane ønskt at styresmaktene skal setje inn
større ressursar for å oppfylle målsetjingane
i konvensjonen. Det har ikkje kome tilbakemeldingar frå gruppene
om negative erfaringar dei har hatt som følgje av ratifikasjonen.
Alt lenge før den norske staten blei
etablert, budde både samar og nordmenn i det området
som no utgjer Noreg, og samane har derfor status som urfolk.
Samstundes er det klart at samane ut frå Rammekonvensjonen
om vern av nasjonale minoritetar også er å rekne
som ein nasjonal minoritet, i folkerettsleg meining. Det inneber
at samar kan vise til føresegnene i Rammekonvensjonen om
dei ønskjer det.
Før Noreg ratifiserte Rammekonvensjonen,
uttalte Sametinget likevel at samane i Noreg ikkje ønskjer å bli
omfatta av politikken overfor nasjonale minoritetar. Dei ønskjer
i staden å verne om den statusen dei har som urfolk, og
om den styrkte rettsstillinga som er oppnådd for urfolk,
mellom anna gjennom ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk
i sjølvstendige statar.
Norske Kveners Forbund har i ei fråsegn
til Regjeringa kravd at det blir gjort ei eiga utgreiing av kvenane sine
rettar før det blir teke standpunkt til forslaga i innstillinga
til Samerettsutvalet om retten til land og vatn i Finnmark (NOU
1997:4). I svaret til forbundet har Justisdepartementet peika på at
forslaga til Samerettsutvalet ikkje har som mål å redusere
rettane til enkeltpersonar eller grupper. Formålet med
forslaga er først og fremst å stadfeste dei rettane
som allereie eksisterer og lage ei formålstenleg forvaltningsordning
som kan sikre desse rettane også for framtida.
Det er viktig å peike på at
det ikkje er foreslått rettar på individuelt etnisk
grunnlag. Etter forslaga er det bustad og andre geografiske avgrensingar
som skal avgjere kva slags rettar ein får. Det å operere
med geografiske skilje er heilt vanleg, og det kan dessutan vere heilt
nødvendig for å hindre overbruk av ressursane.
Etter folkerettslege avtalar som Noreg har slutta
seg til, har samane som urfolk krav på å få delta
i forvaltninga av ressursar som er nødvendige som grunnlag for
kulturen deira. Derfor har Samerettsutvalet føreslått
at Sametinget får ei rolle i forvaltninga av grunnen i
Finnmark.
Høyringa om innstillinga frå Samerettsutvalet
frå 1997 blei avslutta hausten 1999. Justisdepartementet arbeider
no med å førebu lovforslag på grunnlag
av innstillinga og høyringsrunden.
Europarådets rammekonvensjon om vern
av nasjonale minoritetar gjeld for minoritetar som har ei historisk
tilknyting til landet. Nyare innvandrargrupper er såleis
ikkje omfatta av rettane i konvensjonen.
Det er den nasjonale minoriteten som gruppe
som skal dra nytte av tiltak for å halde oppe kultur og
språk, men det er vanskeleg å skilje ut nye innvandrarar
frå den nasjonale minoriteten når ein utformar
generelle tiltak retta mot individ som høyrer til ein minoritet,
til dømes tilbod om språkopplæring. Det
er etter Regjeringa sitt syn uheldig å skilje ut nyare
innvandrarar frå ein nasjonal minoritet når det
gjeld generelle individretta tiltak.
Historia og situasjonen til gruppene er forskjellig,
og dei har gjort ulike erfaringar i møtet med det norske storsamfunnet.
Det gjer at gruppene har ulik oppfatning av sin eigen situasjon
og ulike krav og prioriteringar. Heller ikkje innanfor gruppene
er krava samstemte.
Det er òg usemje internt i gruppene
om ein på vegner av gruppa skal fremme krav om tiltak for å ta
vare på språk og kultur. Det er personar med tilknyting
til gruppene som ikkje ønskjer å framstå som
ein minoritet med andre skikkar og ein annan kultur enn majoritetssamfunnet.
Det er viktig å understreke at den enkelte har ein klar
rett til å avgjere om han eller ho tilhøyrer den
nasjonale minoriteten eller ikkje.
Regjeringa ønskjer så langt
råd er å bruke dei same nemningane på grupper
og språk som dei med tilknyting til gruppene bruker. I
somme tilfelle er dei som har tilknyting til ei gruppe, ikkje samde
om kva nemning storsamfunnet bør bruke på gruppa
eller språket deira. Dette er løyst i meldinga
ved å bruke fleire av dei nemningane som blir brukte av
gruppa, til dømes "romanifolket (taterane/dei
reisande)".
I meldinga er det gjort nærare greie
for ulike nemningar på dei einskilde minoritetsgruppene
og språket deira.
Jødane reknar seg som ein religiøs
minoritet, men òg som ein kulturell og språkleg
minoritet.
Etter den andre verdskrigen har norske styresmakter ikkje
hatt særskilde tiltak i forhold til jødar, ut
over prinsippet om religionsfridom og støtte til trussamfunn.
Jødane har i ein viss monn bygd opp eigne institusjonar
på ein del område, til dømes barnehage
og aldersinstitusjon.
Dei mosaiske trussamfunna i Oslo og i Trondheim, som
til saman har om lag 1 100 medlemmer tek imot økonomisk
støtte i kraft av å vere trussamfunn. Som ein
del av jødebuoppgjeret blei det utbetalt 150 mill. kroner
til dei mosaiske trussamfunna i Noreg i mai 1999. Midlane skal gå til
sikring av jødisk kultur og framtid i Noreg.
Jødane peikar på behovet for å spreie
kunnskap om jødedom, jødisk liv i Noreg og jødisk
historie på alle nivå i utdanningssystemet.
Dei mosaiske trussamfunna krev fullt fritak
frå faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering
("KRL-faget").
Dei meiner vidare at det bør givast
tilskot til alle trus- og livssynsgrupper som driv opplæring
av barn i eigen regi.
Jødane er avhengige av å importere
kjøtvarer frå andre land for å kunne
halda kosher (rituelt) hushald, da det ikkje er lov å slakte
etter jødiske forskrifter i Noreg. Dei mosaiske trussamfunna ønskjer
at det blir laga enklare rutinar for denne kjøtimporten,
som blir opplevd som vanskeleg i dag. Vidare peikar dei på behov
for informasjon om framgangsmåten ved import.
Det finst i dag ingen sikre tal over kor mange
menneske det er som har kvensk/finsk opphav i Noreg. I meldinga
vert det hevda at eit overslag går ut på at det i
dag er mellom 10 000 og 15 000 personar som reknar seg som kvener
eller personar av kvensk/finsk ætt. Kvensk/finsk
språk er viktig som kjenneteikn og identitetsskapande faktor
for gruppa, men fornorskingsprosessen har gjort at mange ikkje lenger
snakkar anna enn norsk. Fornorsking og giftarmål over etniske
grenser har ført til at den sosiale identiteten til ein
del av kvenene kan romme både kvensk/finsk, norsk
og samisk. Det same gjeld for ein del av samane.
I dei siste tiåra har det skjedd ei
etnopolitisk mobilisering blant kvenene. I 1987 blei Norske Kveners
Forbund etablert med utgangspunkt i tanken om at kvener er ein minoritet
med særskilde folkerettslege rettar.
Norske Kveners Forbund har kravd auka driftsstøtte til
kvenske organisasjonar. Dei ønskjer òg støtte
til kulturdokumentasjon, utgreiing og forsking. Kvenske språk-
og kultursenter vil kunne spele ei viktig rolle i å synleggjere
og gjenreise kvenske kulturtradisjonar. Det finst planar for fleire
slike senter, mellom anna i Porsanger og Nordreisa. Norske Kveners
Forbund krev at det blir oppretta eit kvensk språkråd
og eit kvensk utdanningsråd. Organisasjonen krev òg
at det må opprettast eigne støtteordningar til
aviser, radio og fjernsyn, og til kvensk litteratur, film og teater.
Forbundet vil vidare at kvener skal kunne bruke kvensk/finsk
i kontakt med styresmaktene. Forbundet har sett fram krav om at
det blir gitt meir opplæring på kvensk eller finsk
i barnehagar, i grunnskolen og i den vidaregåande skolen.
Forbundet ønskjer ei styrking av utdanninga av lærarar
i kvensk/finsk og ei satsing på utvikling av læremiddel
for faget finsk som andrespråk.
Norske Kveners Forbund krev at kvenske familiar skal
kunne ta tilbake dei opphavlege slektsnamna sine.
For å synleggjere kvensk kultur krev
Norske Kveners Forbund at lova om stadnamn av 1991 blir nytta meir
aktivt også for kvenske (finske) stadnamn. Forbundet krev òg
at nemninga "finske stadnamn" i lova skal endrast til "kvenske stadnamn".
Gruppa av rom i Noreg består av fleire
slekter organisert på storfamilienivå. Den opphavlege
gruppa i Noreg er lita; ein reknar med at ho omfattar mellom 300
og 400 personar. Somme reiser i sommarhalvåret både
i Noreg og i utlandet. Mange har utstrekt kontakt med slektningar
i andre delar av Europa, særleg i Sverige, Belgia og Frankrike.
I 1991 blei særomsorga for norske sigøynarar
lagd ned, og rom er i dag ikkje gjenstand for særskilde offentlege
tiltak.
Etter at særtiltaka blei avvikla i
1991, miste gruppa kontaktpunktet sitt hos styresmaktene. Mange
rom saknar eit slikt kontaktpunkt. Rom meiner til dømes
at dei blir behandla strengare av politiet enn andre grupper i befolkninga,
og seier at det ikkje er uvanleg at alle må bøte
når nokre få gjer noko gale. Eit kontaktpunkt kunne
auke kjennskapen til gruppa og hindre at gruppa blei misforstått.
Rom i Oslo ønskjer ein permanent stad
der dei kan plassere campingvognene sine. Det er òg blitt
fremma krav om å få eit fast forsamlingslokale/kulturhus
i Oslo. Dei ønskjer vidare tilrettelegging frå styresmaktene
si side slik at det kan bli enklare å drive omreisande
handelsverksemd.
Det finst ingen sikre tal som viser kor mange
som tilhøyrer romanifolket (taterane/dei reisande)
i Noreg i dag. Det er i alle fall snakk om nokre tusen personar.
Det er stor variasjon i korleis representantar
for romanifolket lever i dag. Det er skilnader i utdanningsnivå og
levekår, livssyn og korleis dei lever som reisande. Gruppetilknytinga
er definert gjennom slektskapsforhold, levesett og kultur.
Det er ikkje gitt at folk i dag ønskjer å bli
oppfatta som tilhøyrande romanifolket (taterane/dei
reisande). Fordommar og særomsorg har gjort sitt til at
personar er blitt stempla som taterar eller reisande utan omsyn til
eigne ønske og opplevingar. På den eine sida er
folk stolte av bakgrunnen sin, på den andre sida er det mange
som ikkje ønskjer å skilje seg ut av frykt for
diskriminering og forfølging. Dei er engstelege for at omgivnadene
skal få vite om bakgrunnen deira.
Statlege støtteordningar og status
som nasjonal minoritet blir av somme opplevd som oppreisning for urett,
medan andre berre ønskjer å vere i fred og meiner det
ikkje vil kome noko godt ut av statleg merksemd. Langt frå alle
stoler på at dei same styresmaktene som fram til nokså nyleg
førte ein politikk med sikte på å utrydde
kulturen til gruppa, no reelt ønskjer å fremme den.
I dei seinare åra er det danna fleire
organisasjonar for romanifolket (taterane/dei reisande).
Krava frå gruppa spenner over eit vidt
spekter. Mange framhevar støtte til slektsforsking og familiesamling
som særs viktig, ettersom den politikken styresmaktene
tidlegare førte har gjort det vanskeleg for mange å stå fram
med sin eigentlege bakgrunn. Den statlege politikken har òg
ført til at mange er blitt isolerte og skilde frå familie
og andre reisande. Ønsket om å kjempe mot kunnskapsløyse,
fordommar og diskriminering i det norske samfunnet står
såleis svært sentralt for denne gruppa.
Organisasjonane ønskjer tiltak for å spreie
kunnskap om kulturen til romanifolket (taterane/dei reisande), historia
deira og situasjonen til gruppa i samfunnet. Andre tiltak går
i retning av å skape sosiale møtestader. Dei ønskjer
hjelp ved søknad om rettferdsvederlag, til å dokumentere
eigen kultur og til å drive informasjonsverksemd.
Det er fremma ønske om eit kultursenter
for å ta vare på handverk, tradisjon, levesett,
språk og song- og musikkliv. Det blir arbeidd med planar
om å etablere eit dokumentasjons- og formidlingssenter
for kulturen til romanifolket ved Glomdalsmuseet på Elverum. Museet
kan òg fungere som ein møtestad i samband med
ymse kulturelle aktivitetar, som foredrag, konsertar, kurs eller
demonstrasjon av handverkstradisjonar.
I dei seinare åra har ein sett ei revitalisering
av finnekulturen. Det finst no fleire regionale og lokale organisasjonar
som arbeider med den skogsfinske kulturen, og det finst organiserte
nettverk med kontaktar over landegrensene. Nettverksorganisasjonen
Skogsfinske interesser i Norge fungerer som talerør overfor
styresmaktene.
I dag finst det få synlege skogsfinske
kulturtrekk, og det er peika på behovet for forsking som
kan dokumentere skogsfinsk kultur. Krava som er fremma, gjeld forsking,
kulturbevaring og kontakt med andre finskspråklege minoritetar.
Skogfinnane saknar læremiddel til bruk
i grunnskolen og i vidaregåande opplæring.
Kunnskapsformidling gjennom lokal tilpassing
av læreplanane blir sett på som ein føresetnad
for at komande generasjonar skal kunne ta del i og identifisere
seg med den skogsfinske kulturen. Skogfinnane ønskjer at
det blir skrive faglitteratur om skogsfinsk historie og kultur,
slik at dette kan kome inn i planane for barnehage og grunnskole.
Dei ønskjer vidare å formidle kunnskap om tradisjonelle
teknikkar, handverk, husflid, song, musikk, forteljartradisjonar
o.a.
Dei skogsfinske organisasjonane ser eit stort
behov for dokumentasjonsarbeid og ønskjer eit eige kompetansesenter
innanfor det skogsfinske busetjingsområdet. Dei ønskjer
at senteret skal ha ein museumsfunksjon, men med vekt på formidling
og revitalisering av skogsfinsk kultur. Organisasjonane ønskjer
at eit slikt senter skal vere statleg finansiert, slik at det ikkje
blir bunde av lokale administrative og geografiske avgrensingar.
Dei meiner dette er ein føresetnad for å utvikle eit
godt samarbeid på tvers av kommunale og fylkeskommunale
grenser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, understreker betydningen av
at Norge har ratifisert Europarådets rammekonvensjon om
vern av nasjonale minoriteter og viser til partiens merknader i
Innst. S. nr. 55 (1998-1999).
Flertallet viser til meldingens
avklaring på avgrensingen mellom rettigheter som urfolk
og rettigheter som nasjonal minoritet og til at Sametinget har uttalt
at de ikke ønsker status som nasjonal minoritet, men vil
verne om statusen som urfolk. Flertallet tar dette
til etterretning.
Flertallet viser ellers til at
Justisdepartementet arbeider med å forberede lovforslag
på grunnlag av Samerettsutvalgets innstilling og høringsrundene
til denne.
Flertallet viser til at Europakonvensjonen
definerer rettigheter til minoriteter som har ei historisk tilknytning
til landet og at nye innvandrere ikke er omfattet av konvensjonen. Flertallet deler
Regjeringens syn på at det allikevel er uheldig å skille
ut nye innvandrere fra en definert nasjonal minoritet når
det gjelder generelle individrettede tiltak.
Flertallet understreker at situasjonen
for de ulike nasjonale minoritetene er svært forskjellig
og på ingen måte kan sammenlignes og at dette
må få konsekvenser for mangfoldet av tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 1.2.
Komiteen viser til meldingen
og har merket seg de ulike krav og forslag som er kommet fra det
mosaiske trossamfunn.
Komiteen vil vise til St.prp.
nr. 82 (1997-1998) og til Innst. S. nr. 108 (1998-1999) om det historiske
og moralske oppgjøret med den behandlingen jødene
fikk under den andre verdenskrig. Som en del av jødebooppgjøret
ble det utbetalt en kollektiv erstatning på 150 mill. kroner
som skal gå til sikring av jødisk kultur og framtid
i Norge.
Komiteen viser til at jødiske
flyktninger som kommer til Norge har ønsket å bli
bosatt i nærheten av Oslo eller Trondheim fordi det er
der det er en synagoge.
Under høringene ble det fra Det mosaiske
samfunn lagt vekt på at behovet for å kunne få kosher
mat og åndelig og etisk veiledning under opphold på helseinstitusjoner. Komiteen viser
til brev av 17. januar 2001 (vedlegg 1) fra kommunal- og regionalministeren der
Regjeringen mener at dette behovet er ivaretatt.
Komiteen viser til
meldingen og har merket seg de ulike krav og forslag som er kommet
fra Norske Kveners Forbund.
Komiteen viser til merknader
i Innst. S. nr. 46 (2000-2001) der flertallet i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet
skriver:
"Dette flertallet har merket seg at den kvenske minoriteten
har vært lite påaktet i kulturvernsammenheng. Bortsett
fra samlingene ved Vadsø museum har det vært lite
gjort. Dette flertallet registrerer derfor med tilfredsstillelse
at planlagt prosjekt ved Kvæntunet i Børselv i
Porsanger vil bli realisert og ber departementet se på mulighetene
for en raskere finansiering av det planlagte administrasjonsbygget
ved Kvæntunet enn den som er antydet i meldingen.
Dette
flertallet er kjent med at det er inngått en samarbeidsavtale
mellom Kvæntunet og Vadsø museum - Ruija kvenmuseum,
der det framgår at sistnevnte institusjon skal ha ansvar
for de museale oppgaver mens Kvæntunets virksomhet knyttes
til dokumentasjon, bevaring og utvikling av kvensk språk."
Komiteen forutsetter
at dette følges opp med nødvendige bevilgninger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
videre til meldingens omtale av Regionens hus i Nordreisa hvor det
planlegges å etablere et kvenkultursenter. Ved godkjenning
av fylkesplanen for Troms i kgl. res. av 10. november 2000 sier
Regjeringen bl.a.:
"Fylkesplanen for Troms har på en helhetlig
måte synliggjort og integrert det samiske og det kvenske perspektivet."
Og
"Med sin fylkesplan vil Troms fylkeskommune være en
sentral støttespiller i Regjeringens arbeid for den kvenske
befolkning og kvensk kultur."
Disse medlemmer er kjent med
at kvenkultursenteret i Nordreisa har planlagt byggestart i 2002
og at Nordreisa kommune har søkt om statlig tilskudd til senteret. Disse
medlemmer ber Regjeringen i budsjettet for 2002 komme med
framtidsplan for sin medvirkning til realisering av planene for
Kvænkultursenteret i Nordreisa slik at også dette
kan bli fullført.
Disse medlemmer ber også Regjeringen
redegjøre for Regjeringens forsknings- og mediepolitikk for
kvener og andre minoriteter og legge fram forslag for å følge
opp meldingens intensjoner på disse punktene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til sin generelle kommentar innledningsvis vedrørende en
konkret tidsplan.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 1.2.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at tiltak overfor
rom som ble opprettet etter behandlingen av St.meld. nr. 37 (1972-1973).
Dette dreide seg blant annet om boligtiltak, utdanning, næringsstøtte
og barnehage. Tiltak innen denne særomsorgen ble nedlagt
i 1991 og i dag finnes ikke særskilte offentlige tiltak
overfor Rom.
Flertallet viser til meldingen
og har merket seg de ulike krav og forslag som er kommet fra rom
i Oslo. Flertallet har merket seg at de sier at de
opplever diskriminering fra offentlige etater som et problem for rom
og at et kontaktpunkt mot norske myndigheter, slik de hadde før,
kunne hindre at gruppen blir misforstått.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har
merket seg at rom har et ønske om faste oppstillingsplasser
for campingvogner i Oslo. Disse medlemmer ber Regjeringen innlede
et samarbeid med Oslo kommune for se på løsning
av dette spørsmålet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 1.2.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til de omfattende overgrep
og utstrakt diskriminering romanifolket har blitt utsatt for.Flertallet viser til brev
til komiteen fra kommunal- og regionalministeren av 17. januar 2001
(vedlegg 1) der det vises til dokumentasjon på omfanget
av ulovlig tvangssterilisering av tatere. Dette er dokumentert i rapporten
"Sterilisering av tatere 1934-1977" skrevet av forsker Per Haave
- som en del av et forskningsprogram i regi av norsk forskningsråd.
Flertallet viser til merknader
i Innst. S. nr. 46 (2000-2001) der flertallet i komiteen, alle unntatt
medlemmet fra Fremskrittspartiet, skriver:
"Dette flertallet viser til at Glomdalsmuseet på Elverum
er i gang med et verdifullt prosjekt for å etablere et
permanent dokumentasjons- og formidlingssenter for taterkulturen
i Norge. Det er etter dette flertallets mening viktig å få realisert
prosjektet og forutsetter at departementet viderefører
kontakten med lokale og regionale myndigheter for å sikre
medfinansiering.
Dette flertallet understreker betydningen
av at museer dokumenterer, formidler og bevisstgjør forhold til
våre nye landsmenns historie i Norge.
Dette
flertallet vil presisere at museer for nasjonale minoriteter i hovedsak
er et nasjonalt ansvar. Det er likevel naturlig med et samarbeid
med lokaliseringskommune og fylke."
Flertallet viser til meldingen
og til at det skal opprettes et dokumentasjonssenter for romanikulturen på Elverum.
Flertallet viser til brev til
komiteen 30. januar 2001 (vedlegg 2) der Regjeringen påpeker
at det ikke er avsatt midler til planlegging eller bygging i statsbudsjett
for 2001 og at byggestart tidlig i 2002 derfor ikke er mulig, men
at Regjeringen ønsker å få senteret på plass
så snart som mulig.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti forutsetter
byggestart i 2002 og ber Regjeringen sørge for at dette
blir muliggjort.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at de viktigste
kravene denne minoritetsgruppens organisasjoner har fremmet gjelder
forskning, kulturbevaring og kontakt med andre finskspråklige
minoriteter. De påpeker også et stort behov for
dokumentasjonsarbeid og ønsker et kompetansesenter for
dette innafor det skogfinske bosettingsområdet.
Under behandlingen av St.meld. nr. 22 (1999-2000) uttalte
flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet:
"Flertallet ber departementet vurdere på hvilken måte
staten kan bidra til å sikre vern og videreutvikling av
den skogfinske kulturarv."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber
Regjeringen i statsbudsjettet for 2002 redegjøre for statens
bidrag til dette og hvordan arbeidet skal organiseres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 1.2.