Alle dei fem minoritetsgruppene meldinga handlar om,
kan vise til ei over hundre år lang historie i Noreg. Kvener,
skogfinnar og romanifolket kjem til syne i Noregs-historia ved overgangen
frå mellomalderen til ny tid, på 1500- og 1600-talet.
I alle fall var det på denne tida styresmaktene i riket
blei merksame på dei.
Sjølv om alle dei fem gruppene har
ei langvarig tilknyting til Noreg, representerer dei òg
ulike internasjonale fellesskap. Før gruppene kom til Noreg,
hadde dei tilhald i andre område i verda, og dei har såleis
historiske røter også utanfor Noreg.
I politisk samanheng har denne tilknytinga til
eit fellesskap utanfor Noreg hatt stor verknad som eit negativt
stempel knytt til gruppene: Dei var "eigentleg innvandrarar" som
på eit vis hadde ein andrerangs rett til å bu
i landet. Samstundes må det slåast fast at det
store fleirtalet var norske statsborgarar, både før
og etter den første statsborgarskapslova av 1888. Før
denne lova kom til, blei alle med fast tilhald i riket i over tre år rekna
som norske statsborgarar.
Eit spesielt trekk ved kvenene og skogfinnane
var at desse to gruppene i tillegg var grenseminoritetar, med dei
utanriks- og tryggingspolitiske implikasjonane som låg
i dette. Det er ein lagnad som kvenene og skogfinnane har delt med
mange nasjonale minoritetar, både i Europa og i verda elles.
På 1600- og 1700-talet gjorde den økonomiske
tenkinga sitt til at i alle fall nokre minoritetar var velkomne.
Kvenene blei på 1700-talet rekna som viktige i nordområda,
for dei representerte ein jordbrukskultur som kunne medverke til å styrkje økonomien
og samstundes sikre norsk territorium. Ein opna òg opp
for jødiske handelsmenn i tider da landet trong kapital utanfrå.
Når synet både på skogfinnar
og kvener skiftar utover på 1800-talet, har det nok delvis
samanheng med økonomiske endringar, men kanskje særleg
med nye nasjonalistiske ideologiar. Saman med trusselbiletet i utanrikspolitikken
("den russiske faren" og etter kvart "den finske faren") skapte
dette legitimering for ein ny minoritetspolitikk - ein fornorskingspolitikk.
Assimilasjonspolitikken var den rådande
politikken i store deler av Europa og i Nord-Amerika frå midten
av 1800-talet. I Noreg varte denne politikken i alle fall fram til
andre verdskrigen. Nasjonsbygginga hadde som føresetnad
ein kultur, eitt språk og eitt folk. Nasjonalismen og nasjonalstatsideologien
gav såleis ikkje rom for minoritetar. Alle grupper utanom
"det nasjonsberande folket" blei "framande".
Sjølv om assimilasjonspolitikken overfor
alle gruppene må kunne karakteriserast som streng, var
politikken ikkje lik. Overfor kvenene og skogfinnane var midla som
blei tekne i bruk, først og fremst av kulturpolitisk art.
Fornorskingsarbeidet i skolen var heile tida kjerneaktiviteten.
"Høgdepunktet" i politikken var likevel jordsalslova og
jordsalsreglementet av 1902 for Finnmark, som sa at sal av jord
berre måtte skje til norske statsborgarar som kunne snakke,
lese og skrive det norske språket, og som brukte dette
til dagleg. Ein har ikkje sikker kunnskap om korleis forbodet blei
praktisert, men det er klare teikn på at regelen blei brukt,
i alle fall i ein del tilfelle. Dette kan vere noko av bakgrunnen
for at samiske og kvenske familiar tok norske slektsnamn. Verknaden
av politikken var i alle høve at holdninga til kvenene
som ein mindreverdig minoritet festa seg i det norske samfunnet
og etter kvart også blant kvenene sjølve. Politikken
medverka såleis til den tilbakegangen som kvensk kultur
har opplevd i dei siste par generasjonane.
Dei andre gruppene - jødane, rom og
romanifolket (taterane/dei reisande) - blei i periodar
av norsk historie utsette for ein hardare politikk. Mellom tiltaka
var utestenging frå riket, regulær forfølging
og jamvel forsøk på utrydding. Steriliseringa
av personar frå romanifolket (taterane/dei reisande)
og den stramme innvandringspolitikken Noreg førte overfor
rom og jødar i mellomkrigstida, kan sjåast som
uttrykk for dette.
Når pendelen i etterkrigstida har svinga
i meir liberal retning i den minoritetspolitiske utviklinga, kjem
det truleg av at dei internasjonale ideologiske straumdraga har
snudd. Ein har i aukande grad framheva verdiar som kulturelt og
etnisk mangfald og menneskerettar. Engasjement og synleggjering
av gruppene innanfor kulturlivet kan òg ha medverka til
denne endringa.
Det synest klart at etnopolitikken, altså at
minoritetane sjølve set sin eigen situasjon på den
politiske dagsordenen, har vore med på å påverke
dei minoritetspolitiske vala hos styresmaktene. Skipinga av minoritetsorganisasjonar
og minoritetane si deltaking i det politiske feltet er ein viktig
del av dette biletet.
I meldinga er det gjeve ein meir detaljert omtale
av historia til dei einskilde minoritetane i Noreg.
Komiteen viser til at det under
høringen kom fram at det på noen punkter ikke
var samsvar mellom noen av meldingens opplysninger og organisasjonens
syn på hvor mange personer som tilhørte de ulike
minoritetene, og enkelte kritiske bemerkninger til noen av de historiske
opplysninger gitt i meldingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at historien til
de nasjonale minoritetene er for lite kjent. De siste års
fokus på urett og overgrep mot disse minoritetene har brakt
fram både ny kunnskap og en nødvendig erkjennelse
fra myndighetene om å ta ansvar for de handlingene som ble
begått. Men også holdningene i samfunnet har rammet
de nasjonale minoritetene hardt og bidratt til at både
minoritetenes historie og kultur har vært lite kjent og
i mange tilfeller nesten skjult.
Flertallet viser til at flere
av de tiltakene som nå er foreslått er økt
kultur- og kunnskapssatsing. Tiltakene har både de nasjonale
minoritetene selv og storsamfunnet som målgruppe og skal øke
kunnskapen om og forståelsen av historien til disse minoritetene
og deres rike kultur. Dette vil styrke faktagrunnlaget. Hovedformålet
må være å gi de nasjonale minoritetene mulighet
til å bli bedre kjent med sin egen bakgrunn og identitet,
og gi allmennheten innsikt den nå mangler. Det vil også bidra
til at myndighetene får et bedre grunnlag for å utvikle
sin minoritetspolitikk.
Flertallet understreker i denne
sammenheng behovet for økt forskningsinnsats i dette arbeidet.
Flertallet viser for øvrig
til innholdet i meldingen og slutter seg til denne.