6.1 Samandrag

Det blir i meldinga peika på at aktiv dødshjelp er i strid med norsk lovgjeving. Regjeringa vil motarbeide initiativ for å liberalisere lovgjevinga på dette området, og uttaler at for å motverke krava om at helsetenesta skal medverke ved sjølvvald avslutning av livet, er det viktig å sikre at det tilbodet som blir gjeve til menneske mot slutten av livet er så godt som mogeleg både menneskeleg og reint fagleg. Dette tilbodet er ifølgje meldinga ikkje godt nok i dag.

Det blir gjort greie for NOU 1999:2 Livshjelp og hovuddraga frå høyringa til denne.

Departementet vil understreke at likeverd, omsorg og respekt for menneskeverdet er ein særleg viktig føresetnad for tenester til alvorleg sjuke og døyande menneske. Departementet ser det som heilt sentralt at tilbodet i kommunane blir styrkt dersom ein skal få ei betre teneste for denne gruppa, og dersom det skal leggjast til rette for at den enkelte skal få vere mest mogleg heime. For å synleggjere tenester til slike pasientar og for å sikre at tenestene blir planlagt særskilt vil departementet understreke at tenester til desse pasientgruppene må takast med i dei ordinære tenestene, og vere synlege i helse- og sosialplanen, eller i kommuneplanen der tenester innanfor helse- og sosialsektoren er omtalt i denne.

Når det blir for vanskeleg å gje pasientar med sjukdommar som ikkje kan lækjast og døyande tilbod i heimen, er departementet samd med utvalet i at sjukeheimen eller sjukestova bør kunne yte tenester. Kva oppgåver sjukeheimane og sjukestovene skal ha i høve til denne pasientgruppa vil bli drøfta i samanheng med vurderinga av den rolla desse tenestene skal ha i framtida.

Departementet meiner at private initiativ kan vere ein viktig ressurs i tenestetilbodet til alvorleg sjuke og døyande. Departementet meiner også at private tilbod må tilpassast det ordinære tenesteapparatet, og vere del av det totale tilbodet til den einskilde pasienten.

Gjennom nasjonal kreftplan er det løyvd midlar til alle regionar til oppbygging av kompetansesentra og avdeling/seksjon for lindrande behandling. Departementet vil kome tilbake til dette i dei årlege budsjettframlegga og uttaler at tilbodet også må kome andre pasientgrupper enn kreftpasientar til gode.

Departementet arbeider med forskrift om individuelle planar som vil vere heimla i lov om spesialisthelsetenesta m.m. Ei utdjuping av plikta for kommunar og fylkeskommunar til å utarbeide individuell plan for alvorleg sjuke og døyande vil bli vurdert i samband med arbeidet med forskrifta.

Departementet vil fastsetje forskrift om ordninga med pasientansvarleg lege, og uttaler at det i denne samanhengen må vurderast om visse pasientgrupper skal nemnast særskilt.

Det blir gjort greie for tiltak for utdanning av helsepersonell som har som mål å vektleggje sterkere tema knytte til pleie og omsorg ved slutten av livet.

Det blir uttala at dersom ein skal styrkje kunnskapen om palliativ medisin i grunnutdanninga i medisin, må det opprettast stillingar ved universiteta, og at dette vil bli teke opp med dei som har ansvar for oppretting av akademiske stillingar ved universiteta. For å styrkje personellet sin kompetanse er det vidare foreslått utarbeiding av fagleg rettleiingshefte til bruk i kommunar og fylkeskommunar. Departementet ser dette som eit nyttig tiltak for å skape større tryggleik i møte med pasientane.

Departementet vil ta stilling til spørsmålet om oppretting av ein medisinsk spesialitet i palliativ medisin etter at saka er vurdert av Nasjonalt råd for spesialistutdanning av legar og legefordeling.

Departementet vil arbeide for å auke den kliniske forskinga innanfor diagnostikk og behandling av alvorleg sjuke og døyande menneske om nødvendig gjennom eit eige forskingsprogram. Dette vil bli vurdert i samarbeid med Noregs forskingsråd. Departementet finn det ikkje føremålstenleg på førehand å setje av middel frå regionsjukehustilskotet til særskilde område, som palliativ medisin, men vil be om at sjukehusa tek omsyn til dette i fordelinga.

Det blir vist til at Livshjelpsutvalet har foreslått at ordninga med pleiepengar frå folketrygda bør utvidast både når det gjeld tidsramme og kva personar som skal bli rekna som pårørande etter denne ordninga. Departementet vil kome attende til ei konkret vurdering av desse framlegga i samband med arbeidet med statsbudsjettet.

Utvalet har også foreslått innføring av unntak når det gjeld brukarbetaling for heimetenester. Departementet meiner at det ikkje vil vere rett å unnta ei gruppe frå brukarbetaling og vil difor ikkje foreslå å innføre unntak for brukarbetaling for heimetenester for personar med sjukdom som ikkje kan lækjast, og døyande i siste fasen av livet.

Departementet vil vurdere om ordninga med refusjon ved ambulant verksemd skal utvidast når ein har fått meir røynsle med gjeldande ordningar. I dag er det slike ordningar for kreftpasientar og innanfor psykiatrien.

6.2 Merknader frå komiteen

Komiteen har merket seg Regjeringens redegjørelse og omtale av tiltak som kan bedre tilbudet til mennesker som trenger helsehjelp, pleie og omsorg mot slutten av livet. Komiteen vil understreke at tilbudene til uhelbredelig syke og døende i det alt vesentlige vil være en integrert del av den vanlige helsetjenesten, og at tilgang til hospice blir en del av denne.

Komiteen har videre merket seg NOU 1999:2 Livshjelp og de ulike forslag som der er skissert.

Komiteen viser til at aktiv dødshjelp er i strid med norsk lov, og vil opprettholde forbudet mot aktiv dødshjelp. Komiteen mener at samfunnet ikke kan autorisere helsepersonell til å gå inn i den motsatte rollen av den etikk leger og annet helsepersonell har i vår kultur. Komiteen er også av den oppfatning at det heller ikke kan være en oppgave for det offentlige å ta stilling til om et menneskes liv er meningsløst eller ikke verd å leve. Målet må være at omsorgen ved livets slutt kan møte behovet for trygghet og verdighet.

Utviklingen har gått i retning av at et stadig større antall personer lever sine siste dager på sykehus eller sykehjem. Komiteen mener at omsorg ved livets slutt er blitt en sentral og krevende oppgave i helsetjenesten fordi den omfatter mer enn tradisjonell behandling og pleie. Komiteen viser til at mangelen på kunnskap om smertelindring hos helsepersonell er et problem og at helsetjenesten mangler systematisk kunnskap om medisinsk praksis på dette feltet.

Komiteen vil også påpeke mangelen på ressurser til smertelindrende medisin og stråleterapi for kreftpasienter.

Komiteen viser til at Livshjelputvalget har lagt vekt på at det er nødvendig at helsetjenesten på alle nivåer, ikke bare noen få spesialenheter for smertelindrende medisin, får bred kompetanse til å yte nødvendig lindrende behandling.

Komiteen mener det er behov for å styrke omsorgen for døende og de med en uhelbredelig sykdom og vil peke på følgende tiltak:

• – Vurdere sykehjemmenes og sykestuenes rolle i forhold til å kunne gi pasienter en omsorgsfull, meningsfull og verdig livsavslutning.

• – Styrke kunnskapen om omsorg for døende i helseutdanningen.

• – Styrke utdanningstilbudet innenfor palliativ omsorg og medisin.

• – Styrke den kliniske forskningen.

• – Bedre informasjonen til pasienter om smertelindring, tilgang til ekspertise, tilgang til hospice og annen følelsesmessig og åndelig hjelp.

• – Sikre at de pasienter som har undertegnet "Mitt livstestamente", respekteres, og at det legges til grunn for behandlingen slik at de kan føle seg trygge på at deres ønsker blir respektert.

Komiteen ber Regjeringen legge dette til grunn for hvordan helsetjenesten kan sikre at pasienter får en verdig død.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at en ennå ikke har fått utbygget smerteavsnitt og avsnitt for palliativ medisin ved alle de større norske sykehus. Dette er en viktig del av kreftplanen og et arbeid som disse medlemmer vil anmode departementet om å prioritere i tiden fremover.

Disse medlemmer viser til at så sent som sommeren 2000 var det registrert så mange som 3 000 langtkommede kreftpasienter som ikke fikk tilgang på smertelindrende behandling. En slik situasjon mener disse medlemmer i fremtiden må forhindres. Disse medlemmer tok så sent som ved behandlingen av statsbudsjettet for 2001 til orde for å foreslå en tilleggsbevilgning til anskaffelse av to stråleterapi­-ma­skiner for å øke tilgangen på lindrende stråle-behandling.

Disse medlemmer vil peke på en annen viktig sak i forbindelse med smertebehandling og tilsyn med alvorlig syke og døende, nemlig manglende legedekning i våre offentlige sykehjem. I dag er tilsynslegedekningen ved det offentlige sykehus ca. ett legeårsverk pr. 150 pasienter, mens det kanskje burde være legedekning på ett årsverk for 50 pasienter. Disse medlemmer viser til at komiteen har besøkt Montebello rehabiliteringssenter for kreftpasienter som i dag drives av Den Norske Kreftforening. Disse medlemmer mener det er viktig å stimulere til at man får etablert lignende sentre også i andre landsdeler, en sak som disse medlemmer vil komme tilbake til på et senere tidspunkt.