7.1 Samandrag

Den første offentlege utgreiinga om prioriteringar i den norske helsetenesta kom med NOU 1987:23. Regjeringa oppnemnde i 1996 eit nytt prioriteringsutval for helsetenesta som la fram rapport i 1997 som NOU 1997:18 Prioritering på ny.

Departementet vil i den vidare regelverksutviklinga leggje til grunn at prioriteringar i helsetenesta skal byggje på kriteria om alvorsgrad av tilstanden, den forventa nytten av tiltaket og kostnadseffektivitet av tiltaket, som foreslått i NOU 1997:18. Departementet vil særleg vurdere korleis desse kriteria kan nyttast i forhold til diagnostisk verksemd, og i psykisk helsevern og rehabilitering.

Det blir lagt vekt på at ein må sikre at effektomgrepet blir tolka slik at det ikkje berre omfattar dei verknadene som er lett målbare, og at også verknader som den einskilde pasienten opplever som positive, må kunne reknast med, sjølv om dei ikkje alltid kan målast og etterprøvast på standardiserte måtar. Det blir uttala at ei einsidig vektlegging av målbar nytte av eit tiltak, til dømes i form av forventa auka livslengd, vil kunne føre til at lindrande tiltak blir prioritert urimeleg lågt.

Departementet meiner at det i hovudsak ikkje er føremålstenleg å fastsetje detaljerte og klinisk prega forskrifter som grunnlag for prioriteringsarbeidet i helsetenesta, men at dette ikkje er til hinder for at ein i særlege høve kan finne det nødvendig å regulere bruken av visse metodar gjennom bindande krav frå styremaktene si side.

Departementet ser det som nødvendig med eit nasjonalt rådgjevande organ som gjev overordna råd om prioritering av ulike tenester i høve til kvarandre, og tek sikte på å endre Statens sjukehusråd sitt mandat og samansetning, slik at dette kan få rolla som eit nasjonalt prioriteringsråd. Mellom anna vil det bli oppnemnd representantar frå ulike brukargrupper. Departementet reknar med at Statens helsetilsyn nyttar faggrupper innanfor prioriterte tenesteområde for å sikre eit best mogeleg grunnlag for rådgjevinga overfor departementet.

Departementet ser det som viktig at terskelen for å kome i kontakt med helsetenesta er låg, og at lett tilgang til fastlege og den medisinske nødmeldetenesta er sentrale verkemiddel i dette arbeidet.

Det blir peika på at ved innføringa av fastlegeordninga står ein overfor særlege utfordringar overfor innsette i fengsla, og at dei kommunane som har ansvar for fengselshelsetenester, må sjå til at det sentrale verdigrunnlaget for helsetenesta blir realisert også innan denne delen av helsetenesta, sjølv om ikkje valfridomen i praksis vil kunne vere så stor som i helsetenesta elles.

Departementet vil setje ned eit utval for å vurdere samarbeidet mellom første- og andrelinetenesta, og som kan kome med framlegg til tiltak som kan styrkje dette samarbeidet, og såleis sikre at desentraliserande utviklingstrekk i medisinen blir fanga opp i helsetenesta.

Departementet arbeider med nærare retningsliner om bruk av individuelle planar i helsetenesta slik at denne skal bli betre i stand til å oppfylle behova for samordning av tenestetilbodet. Det er eit mål å samordne arbeidet med individuelle planar som ulike etatar gjennomfører i forhold til kvar einskild brukar.

7.2 Merknader frå komiteen

Komiteen har merket seg at retningslinjene for prioriteringer i helsetjenesten skal bygge på kriteriene om alvorlighetsgrad av tilstanden, den forventede nytten av tiltaket og kostnadseffektivitet av tiltaket, slik det også er foreslått i NOU 1997:18 Prioritering på ny. Komiteen har videre merket seg at det særlig vil bli vurdert hvordan disse kriteriene kan nyttes i forhold til diagnostisk virksomhet, i psykisk helsevern og i rehabilitering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig i og slutter seg til dette grunnlaget for prioriteringer.

Komiteen viser til at det er nedsatt et Nasjonalt råd for prioriteringer i helsevesenet, som på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet eller på eget initiativ skal gi råd om prioriteringer innen områder som angår sykehustjeneste, spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste, og at det skal omfatte både somatiske og psykiatriske tjenester. Videre skal rådet gi råd om hvordan både nye og etablerte behandlingstilbud og tjenester skal prioriteres i forhold til hverandre, herunder forebyggende tiltak, tiltak for kronisk syke og for personer som er døende eller har sykdommer som ikke kan helbredes, og alternative behandlingsmetoder. Rådet skal videre særlig uttale seg om spørsmål knyttet til effektiv ressursutnyttelse for å sikre et likeverdig tilbud uavhengig av kjønn, pasientgruppe og geografisk bosted. Rådet skal på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet gi råd om fordeling av høyspesialiserte sykehustjenester, herunder lands- og flerregionale funksjoner og kompetansefunksjoner. Videre skal rådet uttale seg om spørsmål av faglig/etisk karakter ved innføring av nye behandlingsmetoder og innhente informasjon fra sykehus og andre relevante organer. Rådet skal ikke uttale seg om prioriteringer i forhold til enkeltpasienter. Rådets uttalelser er offentlige med mindre annet følger av lovbestemt taushetsplikt.

Komiteen vil uttrykke tilfredshet med at det endelig er nedsatt et Nasjonalt råd for prioriteringer og mener dette er et viktig virkemiddel i arbeidet for en bedre helsetjeneste.

Selv om det er enighet om de overordnede kriterier for prioriteringer, vil komiteen peke på at det kan synes som om det ikke alltid er like enkelt å foreta denne prioriteringen i den kliniske hverdagen. Komiteen viser til at psykiatri, geriatri, rehabilitering og smertelindrende behandling er områder som blir underprioritert blant annet på grunn av lav faglig status og manglende kunnskap. Komiteen mener det er viktig å heve den faglige kompetansen gjennom rekruttering slik at de svakeste pasientgruppene kan sikres grunnleggende helse- og sosialtjenester.

Komiteen vil peke på at det er nødvendig å styrke forskningsinnsatsen innen geriatri både med tanke på å forbedre diagnostikk og behandling og for å styrke de fagområdene dette gjelder. Komiteen mener at ett viktig tiltak kan være å opprette et geriatrisk forsk-ningsprogram.

Komiteen vil i denne sammenheng vise til tidsskriftet Omsorg nr. 2/2000 hvor professor Peter F. Hjort har skissert hvilke behov det er for forskning i dødspleien, og videre til Høgskolen i Buskerud som nylig har etablert tverrfaglig videreutdanning for lindrende behandling, pleie og omsorg.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen vurdere å opprette et geriatrisk forskningsprogram med hovedvekt på anvendt pasientnær forskning i regi av Norges forsk-ningsråd og redegjøre for fremdriften i statsbudsjettet for 2002."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, mener at geriatrisk forskning må sees i sammenheng med annen klinisk forskning, og viser til Programmet for aldersforskning i Tromsø. Målet har vært å utvikle et produktivt og tverrfaglig forskningsmiljø med høy klinisk kompetanse. Et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet ønsket å videreføre dette programmet ved budsjettbehandlingen for 2001. Dette flertallet styrket bevilgningen og ba Regjeringen om å foreta visse omdisponeringer for å sikre videre-føring av programmet på nåværende nivå.

Komiteen legger til grunn at tilgangen på helsetjenester skal være rettferdig og likeverdig fordelt i befolkningen. Imidlertid er ressursene i helsetjenesten begrenset, og det er nødvendig å foreta prioriteringer.

Komiteen vil understreke at helsetjenesten er en stor og komplisert organisasjon i stadig endring og konstant krav om effektivitet. Ny teknologi, press mot rasjonalisering og effektivisering og stadig økende forventninger fører til løpende krav om omstilling og bevisste prioriteringer. For å sikre et medisinsk faglig grunnlag for prioriteringer når det gjelder retten til nødvendig helsehjelp, mener komiteen det bør opprettes faggrupper som skal gi råd om prioriteringer innen sine fagfelt, og styrke det tverrfaglige, samordnede prioriteringsutvalget som skal gi råd om prioriteringer mellom faggrupper. Komiteen viser til NOU 1997:18 Prioriteringer på ny der det fremgår at forslaget om faggrupper var en forutsetning for arbeidet i det nasjonale prioriteringsutvalget. Videre skal prioriteringsutvalget gi råd til politiske myndigheter om hvilke helsetjenester som skal være det offentliges ansvar, og hvilke tjenester den enkelte delvis eller helt må finansiere selv.

Komiteen vil peke på at en rivende teknologisk utvikling gjør at helsevesenet i dag kan tilby behandling mot sykdommer som tidligere var uhelbredelige. Denne utviklingen vil forsette i et enda raskere tempo.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre, mener at så lenge helsetjenester tilbys gratis av det offentlige, vil etterspørselen være nærmest ubegrenset. Flertallet mener det bør vurderes å innføre graderte egenandeler for enkelte lavt prioriterte helsetjenester, og at moderat bruk av egenandeler ikke kommer i konflikt med hensynet til en rettferdig fordeling av helsegodene.

Komiteen vil understreke nødvendigheten av å skjerme kronikere og andre med stort behov for helsetjenester gjennom et nytt egenandelstak som dekker utgiftene disse har til helsetjenester og legemidler som i dag ikke dekkes under det ordinære egenandelstaket.

Komiteenviser videre til behandlingen av statsbudsjettet for 2001, jf. Budsjett-innst. S. nr. 11 (2000-2001) side 92:

"Komiteen har merket seg at regjeringen Bondevik i statsbudsjettet for 2000 varslet at den ville komme tilbake med analyser og forslag til konkrete tiltak i statsbudsjettet for 2001, og at Statistisk sentralbyrå har utført en kartlegging av omfanget av utgifter til helse- og sosialtjenester i befolkningen, med særlig blikk mot utgiftene blant dem som antas å være storforbrukere av disse tjenestene. Komiteen har registrert at Regjeringen finner det komplisert å utforme en målrettet ordning med egenandelstak for tjenester som ikke omfattes av dagens takordning.

Komiteen er enig i dette, og ber om at det gjøres forsøk på å utrede en takordning basert på skjermingsordninger for kronikere og storforbrukere slik Stortinget har bedt om."

Komiteen mener at også de positive økonomiske sidene ved den teknologiske utviklingen må vektlegges. Komiteen anser at utviklingen fører til bruk av nye metoder som kan gjøre det langt billigere å behandle enkelte pasientkategorier og gjøre det mulig å redusere sykefravær og dårligere funksjonsevne gjennom mindre tidkrevende inngrep og inngrep som gir kortere rekonvalesens og kortere behandlingstid i sykehus.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller seg meget skeptiske til det kostandseffektivitetskravet som er lagt inn i prioriteringsskalaen når det gjelder helsetjenester. I en tid med økende knapphet på ressurser i helsevesenet er disse medlemmer engstelige for at nettopp dette kriteriet med kostnadseffektivitetsmål i for mange tilfeller skal bli den avgjørende faktor for hvorvidt en pasient skal få behandling eller ikke. Disse medlemmer vil i alle tilfeller sterkt presisere at det er sykehusene, fag-ekspertisen, som til enhver tid skal prioritere enkelt-pasienter. Dette skal ikke skje ved politiske eller departementale pålegg.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til den nylig vedtatte pasientrettighetsloven hvor tilgang på medisinsk behandling også skal være avhengig av økonomi og kapasitet. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til at Stortinget i november 2000 bevilget ca. 1 mrd. kroner til behandling av norske pasienter i utlandet. Disse medlemmer vil henstille til departementet at de pasienter som venter på behandling på grunn av mang-lende kapasitet i eget fylke eller i landet generelt, pri-oriteres når det gjelder bruk av utenlandsmilliarden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener også at det nasjonale råd for prioriteringer som er nedsatt av departementet, bør fastlegge en øvre tidsgrense for venting på behandling ved norske offentlige sykehus. I dag er ventetiden for behandling ved norske sykehus svært varierende - fra måneder til flere år, og dette mener disse medlemmer ikke kan fortsette. Disse medlemmer mener imidlertid at en vil få en bedre oversikt over listepasienter og ventetid ved en statlig sykehusovertakelse.

Disse medlemmer vil ikke akseptere at det innføres egenandeler på lavt prioriterte helsetjenester. Disse medlemmer mener at egenandelene i helsevesenet i dag allerede er for høye, og nå må betraktes som skatt på sykdom. En videre utvikling av flere egenandeler og høyere egenandeler vil Fremskrittspartiet ikke være med på.