Det blir i meldinga lagt vekt på at
kunnskapsgrunnlaget for den norske helsetenesta skal byggje både
på tradisjonar og praksis i dei ulike faga og det best
mogeleg teoretiske grunnlaget som ein finn til ei kvar tid.
Det blir peika på at det er store utfordringar
knytte til å utvikle dialogen mellom pasient og behandlar
slik at tiltaka frå helsetenesta si side ikkje berre byggjer
på teknisk prega fagkunnskap.
Departementet vil vurdere om det er nødvendig å ta særleg
omsyn til forskingsaktivitetar ved utforminga av reglar og retningsliner.
Målet er å sikre at det samla regelverket for
helsetenesta også sikrar pasientar som deltek i klinisk
forsking.
Departementet vil ta initiativ for å få formalisert
eit nasjonalt nettverk som i samarbeid med utøvarane i helsetenesta
kan overvake kunnskapsfronten, leggje fram kliniske retningsliner
med grunnlag i den til ei kvar tid beste kunnskapen og leggje grunnlag
for jamlege evalueringar av arbeidsmåtane i helsetenesta.
Uvissa hjå helsepersonell om korleis
ein i praksis skal forhalde seg til nye metodar i møtet
med den einskilde pasienten gjer at Regjeringa vil vurdere om det
er behov for å regulere dette området nærare.
Det blir uttala at det er viktig at reguleringssystema ikkje tek
frå den ein-skilde yrkesutøvaren ansvaret for
sjølv å møte pasienten på ein
fagleg forsvarleg og omsorgsfull måte, også ved
bruk av nye metodar med uviss verknad.
Det blir vist til at arbeidet til Senter for
medisinsk metodevurdering har hatt konkrete følgjer for
planlegging og utvikling av helsetenestetilbodet i landet. Departementet
ser det som viktig at dette arbeidet blir ført vidare,
og at senteret har eit aktivt samarbeid med andre instansar som
arbeider med nærliggjande saker.
Departementet vil styrkje samarbeidet mellom
ulike offentleg finansierte instansar om å sikre eit forsvarleg kunnskapsgrunnlag
for den norske helsetenesta i åra som kjem.
Departementet er klår over at alternative
terapiformer er ein del av det offentlege tenestetilbodet i fleire land,
og vil ta omsyn til røynslene frå desse landa
når ein skal vurdere forsøk med bruk av alternative
terapiformer i den norske helsetenesta.
Departementet vil ta eit initiativ for å evaluere
den samla produsentuavhengige informasjonen til helsepersonell i
Noreg, og deretter vurdere behovet for ei utvida samordning av dei
statlege informasjonstiltaka.
Komiteen har merket
seg gjennomgangen av kunnskapsgrunnlaget for helsetjenesten og gir
sin tilslutning til de vurderinger som er gitt.
Komiteen vil understreke at kravet
om forsvarlig virksomhet står sentralt i den norske helselovgivningen
og viser til de nye helsetjenestelovene som ble vedtatt i Stortinget
våren 1999. Komiteen viser til at sosialkomiteen
i sin innstilling til helsepersonelloven (Innst. O. nr. 58 (1998-1999))
spesielt pekte på at kravet til forsvarlig virksomhet innebærer
en plikt for alt helsepersonell til å holde seg til sitt
fagområde og ikke gå utover sine faglige kvalifikasjoner
av hensyn til trygghet for pasientene.
Når det gjelder forskning, viser komiteen til
at det er fastsatt som et krav til spesialisthelsetjenesten gjennom
den nye spesialisthelsetjenesteloven. Komiteen viser
videre til at det vil være en oppgave for den enkelte virksomhet å sikre
at forskningen inngår som en naturlig del av det totale
helsetjenestetilbudet.
Komiteen viser til Budsjett-innst.
S. nr. 11 (1999-2000) der det bl.a. heter:
"Det er dessverre et faktum at offentlig støtte
til norsk medisinsk klinisk forskning er på et lavmål
i forhold til de land det er naturlig å sammenligne seg
med. Komiteen mener derfor at en langt større del av bevilgningen
til Forskningsrådet bør gå til klinisk
forskning, ikke til forskning for å bedre grunnlaget for
politikkutforming og nasjonale forvaltningsoppgaver."
Komiteens flertall ba i Budsjett-innst. S. nr.
11 (2000-2001) om at det i fremtidige budsjetter må gjøres
rede for hva som er tenkt bevilget til klinisk forsk-ning, og hva
som går til forvaltning og politikkutforming.
Komiteen vil understreke at en
større andel av forskningsmidlene må gå til
klinisk forskning.
Komiteen har merket seg arbeidet
til Senter for medisinsk metodevurdering og de positive virkninger det
har hatt for planlegging og utvikling av helsetjenestetilbudet når
det gjelder forebygging, diagnostisering og behandling av sykdom. Komiteen vil
understreke viktigheten av at dette arbeidet videreføres
for å kunne sikre et helhetlig system for tidlig vurdering
og evaluering av de metodene og tiltakene helsetjenesten tilbyr.
Komiteen viser til at norsk medisinsk
forskning ligger tilbake i forhold til våre skandinaviske
naboland og de øvrige landene i Europa. Dette gjelder både basisforskning
og klinisk forskning. På grunn av mang-lende ressurser
tappes våre forskningsmiljøer for kompetente forskere,
og dette er etter komiteens mening bekymringsfullt.
Når det gjelder den kliniske forskningen ved våre
offentlige sykehus, er den lite koordinert, og forskningen foregår
ofte ved hjelp av ekstrainnsats på fritid fra klinikere.
Samarbeid mellom farmasøytisk industri og klinisk forskning
er mindre utviklet enn i Sverige og Danmark, og dette gir mindre
midler til klinisk forskning enn det man opplever i disse landene.
I tillegg gir det den negative effekt at det ikke etableres næringsvirksomhet
innen den farmasøytiske industri i Norge og den lille industrien
vi har, har en tendens til å flytte ut av landet. Komiteen mener
at et samarbeid med den farmasøytiske industri for å få tilført
midler til klinisk forskning vil komme pasientene til gode.