3.1 Sammendrag

Det vises til at Akuttutvalget peker på manglende rekruttering og stabilitet i allmennlegetjenesten som hovedproblemet for den akuttmedisinske beredskapen i kommunehelsetjenesten. Departementet mener at legevakttjenesten er på vei mot en bedre organisering, og viser bl.a. til at innføringen av fastlegeordningen vil bidra til økt tilgjengelighet på dagtid, noe som vil redusere presset på legevakttjenesten.

Departementet vil ha stram styring av legemarkedet og iverksette stimuleringstiltak for bedre rekruttering og stabilitet. Det vil bli gitt tilskudd til interkommunalt samarbeid om legevakt og til samarbeid mellom kommuner og den fylkeskommunale ambulansetjenesten om legevaktsorganisering. Det uttales at det er grunn til å forvente at en overgang fra ambulerende til stasjonær legevakt vil medføre en mer aktiv bruk av ambulanse og ambulansepersonell i legevakttjenesten. Departementet understreker viktigheten av at fylkeskommunen må ta hensyn til lokal organisering av legevakt i planleggingen av tjenesten.

Departementet vurderer igangsatte tiltak i hovedsak som tilstrekkelige når det gjelder organisatoriske og ressursmessige forhold, men mener det er behov for et regelverk for å regulere ansvarsforhold mellom forvaltningsnivåene.

Det uttales at gjennom arbeidet med omlegging av legevaktordninger må tilbud om oppgradering og vedlikehold av akuttmedisinske kunnskaper for allmennlegene og andre legevaktleger vurderes. Kontrollen av forsvarlighetskravet vil skje gjennom tilsynsmyndigheten.

Departementet anser det ikke som hensiktsmessig å stille minstekrav til faglige kvalifikasjoner i forskrift eller avtale, men mener at kravene til kompetanse i akuttmedisin for legevaktleger må avklares lokalt. Departementet oppfordrer til at det formuleres forventninger til legevaktlegers akuttmedisinske kompetanse med utgangspunkt i utarbeidede faglige prosedyrer for samarbeid mellom første- og annenlinjetjenesten. Videre oppfordres det til samarbeid mellom kommuner og fylkeskommuner angående etterutdanning, slik at allmennlegene og andre legevaktleger kan vedlikeholde og eventuelt oppgradere kompetansen.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at kommunene har ansvar for å sikre at befolkningens behov for øyeblikkelig hjelp innenfor primærhelsetjenesten blir ivaretatt hele døgnet. På dagtid kan dette ivaretas gjennom organisering av daglegevakt eller ved at allmennlegene yter nødvendig øyeblikkelig hjelp til alle som oppsøker legekontorene på dagtid. Utenom åpningstiden må kommunene sørge for at legevakt blir organisert, enten innen den enkelte kommune eller i samarbeid med andre kommuner. Komiteen vil peke på at stasjonær legevakt ofte er mest hensiktsmessig, og at det vil kunne redusere sykebesøk til kun akutt skade/sykdom. Komiteen vil imidlertid peke på at dette må vurderes ut fra lokale behov. Komiteen er tilfreds med at det gis tilskudd til interkommunalt samarbeid om legevakt og til å utvikle samarbeid mellom kommuner og ambulansetjenesten ved organisering av interkommunalt legevaktsamarbeid.

Komiteen viser til at legevaktlegenes og sykepleiernes kompetanse når det gjelder akuttmedisin, er et kommunalt ansvar. Komiteen mener at det fra kommunenes side bør stilles forventninger til akuttmedisinsk kompetanse, og at det oppfordres til regionalt samarbeid når det gjelder etterutdanning, slik at kompetansen kan vedlikeholdes og oppgraderes.

Komiteen vil understreke at i områder med lang reisetid har legevakttjenesten sammen med ambulansetjenesten en svært viktig rolle ved rask primærbehandling og stabilisering av pasientens tilstand før transport. Stabil allmennlegedekning er en grunnleggende forutsetning for å kunne i vareta en faglig forsvarlig øyeblikkelig hjelp-tjeneste i kommunene.

Til tross for en økt satsning på dette område vil komiteen peke på at manglende stabilitet og rekruttering til allmennlegetjenensten fremdeles er et av de største problemene. Komiteen viser til at det i forbindelse med fastlegeordningen ble iverksatt en rekke tiltak i håp om å bedre rekrutteringen. Komiteen vil i tillegg peke på at det også er nødvendig med stimuleringstiltak for å beholde og rekruttere sykepleiere i kommunehelsetjenesten.

Komiteen viser til at sykepleiere i dag er ansatt i den kommunale legevakttjeneste og at legevaktsentraler (LV-sentraler) normalt bemannes med sykepleiere. Akuttutvalget anbefalte at sykepleiere bør være daglige ledere av LV-sentraler. Komiteen vil peke på at sykepleiere er en viktig faglig ressurs i den kommunale legevakttjeneste og LV-sentraler. En del LV-sentraler er tilknyttet sykehjem. Komiteen mener det må avsettes tilstrekkelig ressurser til å bemanne begge disse funksjoner.

Komiteen vil peke på at den kommunale pleie- og omsorgstjeneste er en viktig samarbeidspartner for LV/AMK-sentraler. Som eksempel vil komiteen nevne akutt oppståtte pleiebehov i hjemmet, støtte til pårørende ved dødsfall og utrykning til trygghetsalarm.

Komiteen er kjent med at det planlegges et forsøksprosjekt i Vestfold der flere kommuner vil gå sammen om å opprette et interkommunalt legevaktsamarbeid, der det bl.a. vil være en utrykningstjeneste bemannet med sykepleiere på natten. Det vises til at sykepleiertjenesten håndterer 50 pst. av henvendelsene i legevakten. Komiteen ser positivt på et slikt prosjekt og den positive effekten det interkommunale tilbudet vil gi befolkningen i form av økt trygghet, avlastning for hjemmebasert omsorg, sykehjemmene, ambulansetjenesten og sykehus. I tillegg vil sykepleierne kunne avlaste legene. Komiteen ser positivt på utprøving av nye modeller når det gjelder legevakttjeneste.

Komiteen har merket seg de positive erfaringene som følger av omleggingen fra kommunale til interkommunale legevaktsentraler. Komiteen vil påpeke at mens konsekvensen av sammenslåingene blir reduserte refusjonskostnader fra Rikstrygdeverket, sitter de berørte kommunene igjen med størstedelen av utgiftene knyttet til etablering og drift av legevaktsentralene.

Komiteen vil anmode Regjeringen om å gjennomgå de økonomiske konsekvensene av etablering av interkommunale legevaktsentraler ut fra målsetningen om at kommunene får dekket sine merkostnader til slik etablering, og at kommunene også kan nyttiggjøre seg økonomiske rasjonaliseringsgevinster av det interkommunale legevaktsamarbeidet.