Regjeringen legger i proposisjonen fram en melding om
den akuttmedisinske beredskapens organisering, finansiering og lovforankring.
Regjeringen vil stille krav til at den akuttmedisinske beredskapen
skal planlegges og utføres under hensyn til at:
– Befolkningen
skal ha tilgang på nødvendige helsetjenester uansett
hvor i landet de bor og innenfor en akseptabel og forutsigbar tidsramme.
– De faglige krav som stilles,
skal være godt dokumentert ut fra erfaringsgrunnlag eller
forskning.
– De økonomiske og personellmessige
ressurser skal utnyttes best mulig.
– De akuttmedisinske tjenestene
skal være en del av den ordinære helsetjenesten
og inngå som en del av helseregionenes helseplaner som
skal vedtas av Sosial- og helsedepartementet.
Det opplyses at meldingens vurderinger og forslag tar
utgangspunkt i innstillingene til to utvalg som ble oppnevnt i 1997
for å vurdere ulike sider av den akuttmedisinske beredskapen,
"Luftambulanseutvalget" (jf. NOU 1998:8 "Luftambulansetjenesten
i Norge") og "Akuttutvalget" (jf. NOU 1998:9 "Hvis det haster - Faglige
krav til akuttmedisinsk beredskap".) Det redegjøres for
hovedtrekkene i disse to innstillingene.
Det redegjøres for de ulike leddene
i den akuttmedisinske kjeden og for omfanget av virksomheten ved
de ulike tjenestene.
Det uttales at den overordnede målsetningen
er en akuttmedisinsk beredskap som har en høy faglig standard
med klare avsvarsforhold, hensiktsmessig organisering, innarbeidede
rutiner og gode tekniske løsninger, og som gir et mest
mulig likeverdig tilbud til hele befolkningen. Etter departementets
syn er det behov for en gjennomgang av dagens organisering av de akuttmedisinske
tjenestene med fokus på om økonomiske og personellmessige
ressurser brukes på en fornuftig og rasjonell måte.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Inga Balstad, Reidun Gravdahl, Asmund Kristoffersen,
Karin Lian og Einar Olav Skogholt, fra Kristelig Folkeparti, Åse Gunhild
Woie Duesund og Are Næss, fra Høyre, Annelise
Høegh og Sonja Irene Sjøli, fra Fremskrittspartiet,
lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik, fra Senterpartiet,
Ola D. Gløtvold, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olav
Gunnar Ballo, mener meldingen gir en god og utførlig
beskrivelse av de ulike leddene i den akuttmedisinske kjeden og
sammenhengene mellom disse. Meldingen omhandler en rekke tiltak
som tar sikte på å styrke den akuttmedisinske
beredskapen, herunder akuttmedisinsk kommunikasjon, akuttberedskap
i kommunehelsetjenesten, ambulansetjenesten, luftambulansetjenesten
og akuttberedskapen i spesialisthelsetjenesten.
Komiteen slutter seg til den
overordnede målsettingen om høy faglig standard
og et mest mulig likeverdig tilbud, forutsigbare ledd i den akuttmedisinske kjede,
en mer stabil helsepersonellsituasjon og effektiv bruk av ressurser.
Komiteen vil understreke at den
medisinske akuttberedskapen må gi et mest mulig likeverdig
tilbud til hele befolkningen. Organiseringen av tjenesten må ta hensyn
til at bosettingen i deler av landet er spredt,og at det mange steder
er lang avstand til spesialiserte helsetilbud. I denne sammenheng
vil komiteen peke på at det må være
aksept for at forutsetningene er forskjellig, og at tjenestene derfor
vil ha ulik utforming i ulike deler av landet.
Komiteen viser til at meldingen
inneholder en rekke forslag som hver for seg kan bidra til at den akuttmedisinske
beredskap kan bli bedre.
Komiteen viser videre til at
akuttmedisinsk beredskap ivaretas av et stort antall aktører
med forskjellige oppgaver og organisatorisk tilhørighet,
den såkalte akuttmedisinske kjede. Imidlertid mangler meldingen etter komiteens mening
tilstrekkelig fokusering på tiltak som kan sikre at alle
leddene i kjeden samhandler på best mulig måte. Komiteen viser
her til hovedmålsettingene som bl.a. forutsetter klare
ansvarsforhold, hensiktsmessig organisering, innarbeidede rutiner
og gode tekniske løsninger. Komiteen har merket
seg at det i NOU 1998:9 påpekes at det er stort behov for økt
samarbeid innen og på tvers av forvaltningsnivåene,
og at oppgavene må løses i et regionalt perspektiv.
Videre påpekes det at også dokumentasjon er mangelfull,
og et behov for enhetlige registreringer av volum og kvalitet i
tjenesten.
Komiteen mener det må stilles
konkrete krav til at det etableres klare ansvarsforhold og egnede
samarbeidsfora som forplikter alle ledd i den akuttmedisinske kjede,
slik at best mulig samhandling kan finne sted når situasjonen
gjør det påkrevet. For å kunne samhandle
kreves egnede kommunikasjonssystemer, innføring av enhetlige
systemer som kan sikre at nødvendig informasjon kan hentes
der den finnes, og raskt bringes til hjelpepersonellet, samtidig
som systemet sørger for registrering av data til dokumentasjon
og kvalitetsutvikling.
Komiteen mener den akuttmedisinske
kjeden må knyttes sammen ved hjelp av tilgjengelig informasjons-
og kommunikasjonsteknologi (IKT) i form av integrert, enhetlig og
standardisert system for kommunikasjon. Dette kan, etter komiteens oppfatning, sikre
at alle ledd i kjeden på en trygg og sikker måte kan
utveksle enhver nødvendig informasjon, herunder tale, journalopplysninger,
undersøkelsesresultater, bilder m.m. Komiteen viser
her til den statlige handlingsplanen "Si @ !" (I-1018-B).
Grunnlaget for tjenesten må være
at øyeblikkelig hjelp-tjenestene i kommunene er velfungerende
og forsvarlige. Komiteen vil understreke at der avstandene
til sykehus er lange, er det viktig at dette kompenseres med å stille
faglige krav til ambulanse- og luftambulansetjenesten.
Komiteen viser til at helseregionene
i dag har ansvar for spesialisthelsetjenesten og for at de ulike ledd
i den akuttmedisinske kjeden har en faglig høy standard
og er rett dimensjonert i forhold til hverandre.
Komiteen viser til behandlingen
av Ot.prp nr. 66 (2000-2001) og forslaget om at staten fra 1. januar 2002
tar over ansvaret for spesialisthelsetjenesten, herunder ambulansetjenesten.
Komiteen vil understreke viktigheten
av forutsigbarhet i de ulike ledd i den akuttmedisinske kjeden.
Tid er ofte en kritisk faktor, og det er svært viktig at
tilbudene, organiseringen og den faglige kvaliteten innenfor det
enkelte ledd i den akuttmedisinske kjeden er forutsigbar, både
for befolkningen og helsepersonell. Det samme gjelder når
situasjonen nødvendiggjør et samarbeid over kommune-
og fylkesgrenser, spesielt i forbindelse med ulykker og hvor et
stort antall skadede er involvert.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil også peke på at
mange lokalsykehus har store problemer med å rekruttere
medisinske spesialister og er avhengig av å benytte leger
i korttidsvikariater.
Komiteen mener dette
er svært uheldig og er med på å svekke
den akuttmedisinske beredskapen. Helsepersonell er nøkkelpersoner
i den akuttmedisinske kjeden, og komiteen vil understreke
at organiseringen av de ulike tjenestene må skje på en
måte som kan virke rekrutterende og stabiliserende i forhold
til helsepersonellsituasjonen.
Komiteen vil bemerke at det brukes
store ressurser, både økonomiske og personellmessige,
i den akuttmedisinske kjeden. Antall leger og sykepleiere har økt betydelig
de siste årene, og komiteen mener at deres kompetanse
kan utnyttes på en mer effektiv måte. Komiteen mener
det er behov for en gjennomgang av organiseringen av de medisinske
tjenestene, både de økonomiske og personellmessige
ressurser, slik at de kan brukes på en mer fornuftig og
rasjonell måte.
Departementet ser behov for å øke
befolkningens kunnskap om førstehjelp og tar sikte på å utvikle undervisningspakken
"Gjør noe, da!" for flere klassetrinn i grunnskolen og
eventuelt for videregående skole som en integrert del av
utdanningen av helsepersonell.
For å unngå unødvendig
dobbeltarbeid vil departementet avvente konklusjonene av utredningen
om ett felles nødnummer, før akuttutvalgets forslag
knyttet til antall AMK-sentraler og til den øvrige medisinske nødmeldetjeneste
behandles.
Departementet er av den oppfatning at telemedisinske
metoder må utvikles og tas i bruk innen akuttmedisin. Det
understrekes at telemedisin har et potensiale i samhandlingen mellom
første- og annenlinjetjenesten og i de tilfeller der et
spesialisttilbud kan tilbys på en desentralisert måte.
Departementet vil sette i gang et forprosjekt med Kompetansesenter
for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap (KoKom) og Nasjonalt senter
for telemedisin for å klargjøre i hvilke situasjoner
telemedisinske metoder kan brukes innenfor akuttmedisin. På bakgrunn
av forprosjektet og resultater fra pågående prosjekter
vil konkrete telemedisinske tiltak innen akuttmedisin bli iverksatt.
Departementet mener det medisinske tjenestetilbudet
for sjøfart må bedres og vil ta initiativ til
samordning med sikte på å få i stand
en styrket og mer institusjonalisert rådgivningstjeneste
til skip. Departementet er positiv til opprettelse av et senter
for sjøfartsmedisin, og ser det som naturlig at det skal
være en faglig samordning mellom dette senteret og rådgivningstjenesten
til skip.
Departementet vil opprettholde det medisinske
tilbudet for petroleumsvirksomhet.
Det framholdes at kompetansekravene for de prehospitale
akuttmedisinske tjenester må bli klarere, og departementet
vil etablere et nasjonalt kompetansesenter for prehospital akuttmedisin
knyttet opp mot Universitetet i Oslo. Departementet vil utarbeide
en felles forskrift for prehospital akuttmedisin som vil omfatte medisinsk
nødmeldetjeneste, legevakt i primærhelsetjenesten
og ambulansetjeneste.
Departementet ønsker å videreutvikle
forholdet mellom helsetjenesten og den offentlige redningstjenesten, og
vil vurdere om det er behov for å utarbeide funksjonskrav
til helsetjenestens representant i ledelsen ved redningssentralene.
Departementet vil følge opp lov om
helsemessig og sosial beredskap som blant annet inneholder krav
om samordet planlegging av beredskapstiltak i helsetjenesten, og
vil vurdere gjeldende ordninger for etablering av psykososiale støttetjenester
ved ulykker og katastrofer.
Komiteen viser til
at det ofte er befolkningen eller pårørende som
kommer først til skadestedet ved ulykker eller er i nærheten
ved plutselig oppstått sykdom. Komiteen vil
derfor understreke at det er viktig at folk flest har gode kunnskaper
om førstehjelp.
Komiteen ser positivt på det
5-årige "Førstehjelp prosjektet " som har vært
sendt til alle 8. klasser over en femårsperiode, og som
har som formål å øke folks kompetanse
og ferdighet innenfor førstehjelp og gjøre medisinsk
nødnummer kjent. Komiteen støtter
forslaget om at dette prosjektet videreføres og utvikles videre
for andre klassetrinn, og at det tilrettelegges for den videregående
skolen og integreres som en del av utdanningen av helsepersonell.
Komiteen vil spesielt peke på betydningen
i forhold til akutt hjertesykdom av at befolkningen generelt har
god kunnskap om livreddende førstehjelp. Komiteen viser
til at det er anslått at en tilgjengelig såkalt "hjertestarter"
kan øke sjansene for å overleve hjertestans med
40-60 pst. Komiteen mener at "hjertestartere" i langt
større grad må gjøres tilgjengelig. Det
bør legges til rette for systematisk utplassering og opplæring
i bruk av "hjertestartere" blant helsepersonell, og det bør
være standard i alle ambulanser. Komiteen viser
til at det også finnes enklere maskiner som krever minimalt
med opplæring, og som kan plasseres i for eksempel offentlige
bygg, kjøpesentre, flyplasser og i politibiler. Komiteen mener
at private foretak bør oppmuntres til å plasserer
ut slike apparater.
Komiteen mener det må iverksettes
et opplærings- og utplasseringsprogram for "hjertestartere"
og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i løpet
av 2002 iverksette et opplærings- og utplasseringsprogram
for "hjertestartere"."
Komiteen viser til at målet
med den medisinske nødmeldetjenesten er å sikre
direkte kontakt mellom befolkningen og helsepersonell, mellom helsepersonell
i og utenfor sykehus og mellom sykehus i nødsituasjoner. Komiteen vil
understreke at dette systemet er svært viktig for å sikre
en effektiv varsling av riktig ressurs og veiledning av pasient
eller den som har varslet, inntil profesjonell hjelp når
fram.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet,
viser til at mens Norge har tre nødnummer, har mange land
bare ett. Flertallet har merket seg at Justisdepartementet
skal utrede ett felles nødnummer for nødetatene.
Flertallet viser til at Akuttutvalget
enstemmig har anbefalt en reduksjon i antallet akuttmedisinske kommunikasjonssentraler
(AMK-sentraler) fordi så mange sentraler gjør
at det ikke blir tilstrekkelig kvalitet på tjennestene.
Det vises til at det høye antallet AMK-sentraler er kostnadskrevende
og opptar betydelige helsepersonellressurser inn mot ikke-pasientrettet
arbeid. Flertallet legger til grunn at det maksimalt
skal være én sentral i hvert fylke.
Komiteen har merket
seg at Regjeringen for å unngå unødvendig
dobbeltarbeid vil avvente konklusjonene av Justisdepartementets
utredning før Akuttutvalgets forslag knyttet til antall
AMK-sentraler og til den øvrige medisinske nødmeldetjeneste,
behandles. Komiteen anser at fagkyndighetsprinsippet
(publikums mulighet til direkte kontakt med helsepersonell som kan
gi råd og formidle hjelp) er et svært verdifullt element
i den akuttmedisinske kjede. Komiteen anmoder om
at det snarest mulig skjer en avklaring om fremtid og innhold i
den medisinske nødmeldetjenensten.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
en rekke land i og utenfor Europa har to eller tre nødnummer
og ikke ett. Disse medlemmer ser store betenkeligheter
ved en overgang til ett felles nødnummer. Etter disse
medlemmers mening er den beste løsning et nettverksamarbeid
mellom de tre ulike nødtjenestene, der disse kommuniserer
mellom sine ulike nødnumre.
Disse medlemmer vil vise til
at oppbyggingen av AMK-sentraler har stor betydning for koordineringen
av de akuttmedisinske tjenestene og gitt befolkningen en større
grad av trygghet. Disse medlemmer legger vekt på at
AMK-sentralene er bemannet med kvalifisert helsepersonell som utnytter
og bevarer sin kompetanse best ved å gå i rotasjonsordninger
mellom AMK-sentral og pasientrettet arbeid. Disse medlemmer vil
anta at det ikke minst på grunn av lokalkunnskapens betydning
oftest, og særlig hvor det er stor avstand mellom sykehusene,
vil være hensiktsmessig å ha én AMK-sentral
for hvert sykehus med akuttfunksjon, men at dette er avgjørelser
som best gjøres i hvert enkelt fylke.
Disse medlemmer vil understreke
at tilgjengeligheten til hjelp ved en akuttsituasjon må være
så enkel og rask som overhodet mulig. Dette gjør
at disse medlemmer er svært skeptiske til å ha
kun ett nødnummer for slike akuttsituasjoner. Erfaringene
i dag viser at et slikt nødnummer lett kan overbelastes og
dermed være blokkert. Disse medlemmer vil imidlertid
understreke viktigheten av at det er rask og umiddelbar varslings-
og kommunikasjonsmulighet mellom de ulike nødmeldetjenester
for riktig henvisning og ved behov for koordinering.
Når det gjelder brukernes mulighet
for henvendelse, bør det etter disse medlemmers mening
være god og kontinuerlig tilgjengelighet til lokal legevakttelefon/legevaktsentral,
slik at en når systemet med ambulansetjeneste og AMK-sentraltjeneste
også gjennom en slik telefonhenvendelse. Dette sikrer en
høyere beredskap og tilgjengelighet enn det vil være
ved bare å kunne benytte tresifrede nødnummer.
Det er også etter disse medlemmers mening viktig å sikre
dette systemet gjennom en godt utbygd mobiltelefontjeneste og et
godt radiosamband som kan benyttes av akuttjenesten. Disse
medlemmer mener også det er viktig å få en
samordning med de frivillige organisasjonenes sambandstjeneste,
slik at kommunikasjonen med disse er klarlagt og i orden i de tilfeller
slik kontakt er nødvendig. Disse medlemmer vil
be om at dette blir fulgt opp av det offentlige gjennom formell
tilrettelegging og øvelser. Videre bør det offentlige
se nærmere på behovet for støtte til
disse organisasjonene når det gjelder konkrete investeringsbehov
for tilstrekkelig sambandsutstyr.
Komiteen mener det
er behov for å bedre det medisinske tjenestetilbudet for
sjøfart.
Komiteen har merket seg at ordningen
med Radio Medico fungerer faglig tilfredsstillende. Systemet er basert
på private initiativ og interesser. Komiteen støtter
derfor initiativet til å koordinere og integrere dagens
ordning i den medisinske nødmeldetjenesten med sikte på å få i
stand en styrket medisinsk rådgivningstjeneste til skip.
Komiteen har også merket
seg at fagmiljøet er opptatt av at denne spesielle rådgivningstjenesten
sentraliseres til ett sted med egen sentral og at den ikke fordeles
på ulike AMK-sentraler. Bakgrunnen er at det blir enklere
for brukerne å forholde seg til ett nummer, og at det er
en fordel å samle kunnskapen på feltet på ett
sted.
Komiteen viser til at en arbeidsgruppe,
bestående av representanter fra flere institusjoner i Rogaland
og Hordaland, samt Rederiforbundet og Sjøoffiserforbundet,
med fylkeslegen i Rogaland som sekretariat, i en utredning har foreslått å opprette
et senter for sjøfartsmedisin på Vestlandet. Komiteen stiller
seg positiv til opprettelsen av et slikt senter og en faglig samordning
mellom senteret og rådgivningstjenesten for skip. Komiteen ber
derfor Regjeringen gå videre med disse planene.
Komiteen vil legge vekt på at
vi vet for lite om sjømenns helse, og det har foregått
lite systematisk forskning innen sjøfartsmedisin. Et senter
for sjøfartsmedisin vil kunne bidra til å utvikle
ny, moderne helsetjeneste for sjøfolk som fokuserer på arbeidsmiljøet
om bord, utføre forsknings- og utviklingsarbeid, gi sjøfartsmedisinsk
undervisning og opparbeide kompetanse til hjelp og korrektiv for
myndigheter, redere og sjømenn.
Komiteen har merket seg at det
vil bli utarbeidet en forskrift for den medisinske rådgivningstjenesten
til skip.
Komiteen er enig i at det også i
framtida vil være behov for et medisinsk tjenestetilbud
for petroleumsvirksomheten, og har merket seg at forskriftene har vært
under revisjon, og at nye bestemmelser vil bli satt i verk i løpet
av inneværende år.
Komiteen vil peke
på at telemedisin skal være et middel til å realisere
målet om til enhver tid best, enklest og tryggest mulig
helsetjeneste. Komiteen mener at telemedisin vil
gjøre det mulig å utnytte de medisinske ressursene
på en ny og bedre måte. Spesielt vil komiteen peke
på det potensiale telemedisin har i samhandlingen mellom
første- og annenlinjetjenesten for å tilby spesialisttjeneste
på en desentralisert måte.
Komiteen er tilfreds med at telemedisinske
tjenester har blitt etablert på prosjektbasis i hele landet
innen områder som veiledning og undervisning, konsultasjon og
diagnostikk og i formidling av bl.a. journaler, henvisninger, tilbakemeldinger
til primærlege og laboratoriesvar. Mange sykehus har allerede
telemedisinske tjenester tilgjengelig, og noen bruker dem som en
rutinemessig del av virksomheten. Komiteen har merket
seg at primærhelsetjenesten er trukket med i prosjektsammenheng
bl.a. i Nord-Norge og i Gud-brandsdalen.
Komiteen mener at telemedisinske
metoder må videreutvikles og tas i bruk i større
omfang, også innen akuttmedisin. Informasjonen kan utveksles
raskere, og tilgang på informasjon kan bedres betraktelig
gjennom overføring av bilder og tekst. Komiteen vil
understreke viktigheten av at de regionale helsenettene, den medisinske
programvaren og den akuttmedisinske beredskap må integreres
så godt som mulig.
Komiteen gir sin tilslutning
til at det blir satt i gang et forprosjekt med Kompetansesenter
for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap og Nasjonalt senter
for telemedisin, for å klargjøre i hvilke situasjoner
telemedisinske metoder kan brukes innen akuttmedisin. Komiteen forutsetter
i den forbindelse at personvernhensyn ivaretas gjennom krav fra
myndig-hetene.
Komiteen har merket
seg at nasjonale standarder og retningslinjer i dag er en mangelvare
når det gjelder flere områder innen prehospital
medisin, og at det ikke er noen felles kompetansekrav til ambulansepersonell. Komiteen mener
det er nødvendig med nasjonale kompetansekrav for å sikre
at de prehospitale akuttmedisinske tjenester er faglig forsvarlige.
Spesielt vil komiteen peke på at en eventuell
rasjonalisering av akuttfunksjoner ved sykehus, sammenslåing
av legevakt og stasjonær legevakt uten sykebesøk
forsterker dette behovet. Komiteen vil også understreke
betydningen av at det utvikles et bedre kunnskapsgrunnlag når
det gjelder planlegging, organisering og drift av de prehospitale
akuttmedisinske tjenestene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet
og Senterpartiet, er positiv til at det opprettes et kompetansesenter for
prehospital akuttmedisin, og at det knyttes opp mot Universitetet
Oslo. Det finnes betydelig undervisnings- og forskningsaktivitet
innen akuttmedisin i denne regionen, i tillegg til at den kliniske
aktiviteten ved sykehusene i Oslo og Akershus er svært
omfattende. Flertallet vil understreke at kompetansesenteret
skal ha klare forpliktelser til å fungere som en nettverksmodell,
blant annet gjennom samarbeid med det akuttmedisinske miljø i
alle helseregioner.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
viser også til at det i Bergen har vært arbeidet
med en prosjektskisse for et nasjonalt senter for legevaktmedisin
knyttet til seksjon for allmennmedisin og Nasjonalt senter for helsetjenestens
kommunikasjonsberedskap (KoKom). Senteret har tenkt å ha
oppgaver innen utdanning av helsepersonell og andre relevante faggrupper, utviklingsarbeid,
forsking, epidemiologisk overvåking og statistikk, kvalitetssikring
med vekt på metoder for egen kontroll og tilbakemelding,
og ha et legevaktmedisinsk "laboratorium" bestående av
tre legevaktdistrikt. Dette flertallet mener et slikt
senter vil kunne bli av stor verdi for de mange distrikt som har lang
vei til sykehus, og for de nye store legevaktsdistriktene, hvor
trangen for systematiske kompetansehevende tiltak er presserende. Dette
flertallet vil støtte utviklingen av et slikt senter
og ber departementet utvikle tiltaket videre.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til dette medlems merknad i kap. 5 vedrørende luftambulansetjenesten.
Komiteen er enig i
at en felles forskrift for prehospital medisin vil kunne bidra til å styrke
og regulere samhandlingen og synliggjøre ansvarsfordelingen mellom
de ulike tjenestene i den akuttmedisinske kjeden. Komiteen slutter
seg derfor til forslaget om at det utarbeides en felles forskrift
for prehospital akuttmedisin som skal omfatte medisinsk nødmeldetjeneste,
legevakt i primærhelsetjenesten og ambulansetjenesten,
inkludert luftambulansen.
Komiteen vil peke
på styrken i det tverretatlige og tverrfaglige samarbeidet
som ligger til grunn for den norske redningstjenesten.
Komiteen vil understreke viktigheten
og nødvendigheten av å videreutvikle forholdet
mellom redningstjenesten og helsetjenesten. Komiteen viser
for øvrig til lov om helsemessig og sosial beredskap, jf. Innst.
O. nr. 79 (1999-2000).
Komiteen har merket seg at departementet
vil vurdere om det er behov for å utarbeide funksjonskrav
til helsetjenestens representant i ledelsen av redningssentralene,
og videre at gjeldende ordninger for etablering av psykososiale
støttetjenester ved ulykker og katastrofer blir vurdert. Komiteen slutter
seg til at slike vurderinger blir gjort.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti merker
seg at luftambulansetjenestens primære og prioriterte oppgave
skal være å bidra til at befolkningen får
nødvendig akuttmedisinsk behandling. Det er vel kjent og
generelt anerkjent at den medisinske nytten av tjenesten særlig
er knyttet til at høy medisinsk kompetanse kommer raskt
fram til pasienten. Regjeringen Brundtland uttrykte i Stortingsmelding
nr. 50 (1993-1994), Samarbeid og styring, at luftambulansetjenesten
bidrar til å oppfylle noen av de sentrale målene
i norsk helsepolitikk som lik tilgjengelighet til tjenesten uavhengig
av bosted. Regjeringen Stoltenberg gjentar denne målsetningen
i Akuttmeldingen. Dette medlem slutter seg til disse
betraktningene.
Dette medlem konstaterer at redningshelikoptre fortsatt
skal inngå i luftambulansetjenesten. Dette medlem vil
presisere at den delen av befolkningen (bl.a. kystbefolkningen i
Nord-Norge og fiskeflåten) som får sine luftambulansebehov
dekket av redningshelikoptrene, etter dette
medlems syn ikke skal tilbys en dårligere tjeneste
enn den øvrige befolkning. I stortingsmeldingen om redningshelikoptertjenesten (St.meld.
nr. 44 (2000-2001)) foreslås redningshelikopterberedskapen
skjerpet til 15 minutter, mot 60 minutter i dag. Besetningen skal
ha tilstedevakt på basen, men dette skal ikke uten videre
gjelde legen. Dette medlem er bekymret for at dette
kan medføre utrykning uten lege om bord. Redningshelikoptrene utfører årlig
langt flere ambulanseoppdrag enn redningsoppdrag. Også under
redningsoppdrag kan det være behov for kompetent lege. Dette
medlem mener derfor at redningshelikoptrene skal legebemannes
på lik linje med luftambulansehelikoptrene, slik tilfellet
er ved Banak-basen i dag.
Det vises til at Akuttutvalget peker på manglende rekruttering
og stabilitet i allmennlegetjenesten som hovedproblemet for den
akuttmedisinske beredskapen i kommunehelsetjenesten. Departementet
mener at legevakttjenesten er på vei mot en bedre organisering, og
viser bl.a. til at innføringen av fastlegeordningen vil bidra
til økt tilgjengelighet på dagtid, noe som vil
redusere presset på legevakttjenesten.
Departementet vil ha stram styring av legemarkedet og
iverksette stimuleringstiltak for bedre rekruttering og stabilitet.
Det vil bli gitt tilskudd til interkommunalt samarbeid om legevakt
og til samarbeid mellom kommuner og den fylkeskommunale ambulansetjenesten om
legevaktsorganisering. Det uttales at det er grunn til å forvente
at en overgang fra ambulerende til stasjonær legevakt vil
medføre en mer aktiv bruk av ambulanse og ambulansepersonell
i legevakttjenesten. Departementet understreker viktigheten av at
fylkeskommunen må ta hensyn til lokal organisering av legevakt
i planleggingen av tjenesten.
Departementet vurderer igangsatte tiltak i hovedsak som
tilstrekkelige når det gjelder organisatoriske og ressursmessige
forhold, men mener det er behov for et regelverk for å regulere
ansvarsforhold mellom forvaltningsnivåene.
Det uttales at gjennom arbeidet med omlegging
av legevaktordninger må tilbud om oppgradering og vedlikehold
av akuttmedisinske kunnskaper for allmennlegene og andre legevaktleger
vurderes. Kontrollen av forsvarlighetskravet vil skje gjennom tilsynsmyndigheten.
Departementet anser det ikke som hensiktsmessig å stille
minstekrav til faglige kvalifikasjoner i forskrift eller avtale,
men mener at kravene til kompetanse i akuttmedisin for legevaktleger
må avklares lokalt. Departementet oppfordrer til at det
formuleres forventninger til legevaktlegers akuttmedisinske kompetanse med
utgangspunkt i utarbeidede faglige prosedyrer for samarbeid mellom
første- og annenlinjetjenesten. Videre oppfordres det til
samarbeid mellom kommuner og fylkeskommuner angående etterutdanning,
slik at allmennlegene og andre legevaktleger kan vedlikeholde og
eventuelt oppgradere kompetansen.
Komiteen viser til
at kommunene har ansvar for å sikre at befolkningens behov
for øyeblikkelig hjelp innenfor primærhelsetjenesten
blir ivaretatt hele døgnet. På dagtid kan dette
ivaretas gjennom organisering av daglegevakt eller ved at allmennlegene
yter nødvendig øyeblikkelig hjelp til alle som
oppsøker legekontorene på dagtid. Utenom åpningstiden
må kommunene sørge for at legevakt blir organisert,
enten innen den enkelte kommune eller i samarbeid med andre kommuner. Komiteen vil
peke på at stasjonær legevakt ofte er mest hensiktsmessig,
og at det vil kunne redusere sykebesøk til kun akutt skade/sykdom. Komiteen vil
imidlertid peke på at dette må vurderes ut fra
lokale behov. Komiteen er tilfreds med at det gis
tilskudd til interkommunalt samarbeid om legevakt og til å utvikle
samarbeid mellom kommuner og ambulansetjenesten ved organisering
av interkommunalt legevaktsamarbeid.
Komiteen viser til at legevaktlegenes
og sykepleiernes kompetanse når det gjelder akuttmedisin,
er et kommunalt ansvar. Komiteen mener at det fra
kommunenes side bør stilles forventninger til akuttmedisinsk
kompetanse, og at det oppfordres til regionalt samarbeid når
det gjelder etterutdanning, slik at kompetansen kan vedlikeholdes
og oppgraderes.
Komiteen vil understreke at i
områder med lang reisetid har legevakttjenesten sammen
med ambulansetjenesten en svært viktig rolle ved rask primærbehandling
og stabilisering av pasientens tilstand før transport.
Stabil allmennlegedekning er en grunnleggende forutsetning for å kunne
i vareta en faglig forsvarlig øyeblikkelig hjelp-tjeneste
i kommunene.
Til tross for en økt satsning på dette
område vil komiteen peke på at
manglende stabilitet og rekruttering til allmennlegetjenensten fremdeles
er et av de største problemene. Komiteen viser
til at det i forbindelse med fastlegeordningen ble iverksatt en
rekke tiltak i håp om å bedre rekrutteringen. Komiteen vil i
tillegg peke på at det også er nødvendig
med stimuleringstiltak for å beholde og rekruttere sykepleiere
i kommunehelsetjenesten.
Komiteen viser til at sykepleiere
i dag er ansatt i den kommunale legevakttjeneste og at legevaktsentraler
(LV-sentraler) normalt bemannes med sykepleiere. Akuttutvalget anbefalte
at sykepleiere bør være daglige ledere av LV-sentraler. Komiteen vil
peke på at sykepleiere er en viktig faglig ressurs i den
kommunale legevakttjeneste og LV-sentraler. En del LV-sentraler er
tilknyttet sykehjem. Komiteen mener det må avsettes
tilstrekkelig ressurser til å bemanne begge disse funksjoner.
Komiteen vil peke på at
den kommunale pleie- og omsorgstjeneste er en viktig samarbeidspartner
for LV/AMK-sentraler. Som eksempel vil komiteen nevne akutt
oppståtte pleiebehov i hjemmet, støtte til pårørende
ved dødsfall og utrykning til trygghetsalarm.
Komiteen er kjent med at det
planlegges et forsøksprosjekt i Vestfold der flere kommuner
vil gå sammen om å opprette et interkommunalt
legevaktsamarbeid, der det bl.a. vil være en utrykningstjeneste bemannet
med sykepleiere på natten. Det vises til at sykepleiertjenesten
håndterer 50 pst. av henvendelsene i legevakten. Komiteen ser
positivt på et slikt prosjekt og den positive effekten
det interkommunale tilbudet vil gi befolkningen i form av økt
trygghet, avlastning for hjemmebasert omsorg, sykehjemmene, ambulansetjenesten
og sykehus. I tillegg vil sykepleierne kunne avlaste legene. Komiteen ser
positivt på utprøving av nye modeller når
det gjelder legevakttjeneste.
Komiteen har merket seg de positive
erfaringene som følger av omleggingen fra kommunale til
interkommunale legevaktsentraler. Komiteen vil påpeke at
mens konsekvensen av sammenslåingene blir reduserte refusjonskostnader
fra Rikstrygdeverket, sitter de berørte kommunene igjen
med størstedelen av utgiftene knyttet til etablering og
drift av legevaktsentralene.
Komiteen vil anmode Regjeringen
om å gjennomgå de økonomiske konsekvensene
av etablering av interkommunale legevaktsentraler ut fra målsetningen om
at kommunene får dekket sine merkostnader til slik etablering,
og at kommunene også kan nyttiggjøre seg økonomiske
rasjonaliseringsgevinster av det interkommunale legevaktsamarbeidet.
Det framholdes at det i dag ikke finnes noen
formelle krav til ambulansetjenesten, verken når det gjelder bemanning,
kompetanse eller responstid. Tekniske krav til kjøretøyene
er forskriftsfestet. Forskriftene blir nå gjennomgått
med henblikk på å avklare hva som er å anse
som henholdsvis kjøretekniske og helsefaglige krav.
Ambulansetjenesten ble tidligere finansiert
over stats- og trygdebudsjettet. Fra 1986 er planlegging, utbygging
og drift av tjenesten et fylkeskommunalt anliggende.
Det finnes ingen fastsatte statlige krav til
utdanning for ambulansepersonell. Alle fylkeskommuner stiller likevel
faglige minimumskrav til sine ansatte. Ambulansefaget inngår
som helsefag i den videregående skole, og følger
hovedmodellen på fire år bestående av to år
i skole og to års læretid i bedrift. Fagbrev utstedes ved
bestått fagprøve. Ambulansepersonell med fagbrev
får autorisasjon i henhold til helsepersonelloven.
Fylkeskommunenes samlede netto driftsutgifter
til ambulansetjenesten var ca. 843,5 millioner kroner i 1999. Det
opplyses at fylkeskommunenes rapportering av utgifter til ambulansetjenesten
er basert på varierende beregningsgrunnlag, og
at de derfor er vanskelig å sammenligne. Det er likevel
en felles trend at det har funnet sted en betydelig utgiftsøkning
de siste år.
Det vises til at Akuttutvalget utpeker ambulansetjenesten
til det svakeste ledd i den akuttmedisinske kjeden, og at det legges
vekt på følgende problemer:
– Mangel
på krav til betjening av ambulansebiler
– Mangel på krav til
kompetanse hos ambulansepersonell
– Uklare krav til responstider
– Manglende formalisering av samarbeid
med kommunal legevakttjeneste
Departementet vil stille krav i form av forskrift
om at ambulansebiler som hovedregel må være tomannsbetjente,
men vil gi fylkeskommunene adgang til å søke om
dispensasjon for enmannsbetjening for de ambulansene med minst aktivitet.
Departementet vil også stille krav
i form av forskrift om at minst én av ambulansepersonellet
per bil per vakt skal ha dokumentert fagkompetanse på nivå med fagbrev,
og mener at ambulansepersonell nummer to bør kunne dokumentere
akuttmedisinsk og pleiefaglig kompetanse. Departementet vil åpne
for en begrenset dispensasjonsordning for ambulansebiler som ikke inngår
i fylkeskommunenes ordinære ambulanseberedskap, og vil
legge opp til en overgangsordning begrenset til en periode på seks år,
samt en dispensasjonsordning på inntil tre år.
Det uttales at responstid for ambulansebiler
må klargjøres, og departementet vil gjøre
følgende responstider veiledende for fylkeskommunene ved
planlegging av tjenestetilbudet:
– Akuttoppdrag:
12 minutter for 90 pst. av befolkningen i byer og tettsteder og
25 minutter for 90 pst. av befolkningen i grisgrendte strøk.
– Hasteoppdrag: 30 minutter for
90 pst. av befolkningen i byer og tettsteder og 40 minutter for
90 pst. av befolkningen i grisgrendte strøk.
Det understrekes at samarbeidet mellom ambulansetjenesten
og legevakten bør formaliseres, og departementet oppfordrer
fylkeskommunene til å etablere ordninger som lokale akuttmedisinske
team.
Departementet understreker at pasientens bostedsfylke
er ansvarlig for å dekke utgiftene til ambulansetransport
med bil eller båt uansett hvor transporten finner sted,
og uavhengig av om deler av transporten skjer med fly. Unntaket
er ved innleggelse som øyeblikkelig hjelp i sykehus i oppholdskommunen.
Komiteen viser til
at ambulansetjenesten skal være en spesialisthelsetjeneste.
Ambulansetjenesten bidrar med tjenester både til spesialisthelsetjenesten
og til kommunehelsetjenesten. Sammenhengen med spesialisthelsetjenesten
er krevende både faglig og koordineringsmessig. Ambulansepersonell
har et stort behov for å utvikle sin kompetanse, og komiteen mener dette
best kan ivaretas innenfor spesialisthelsetjenesten.
Når det gjelder de akuttmedisinske
kommunikasjonssentralene (AMK), viser komiteen til
at de har en viktig koordineringsfunksjon i forhold til ambulansetjenesten
og sykehusene, og at det derfor er naturlig at ansvaret for disse
fylkeskommunalt drevne tjenestene overtas av staten. Komiteen forutsetter
at staten går inn i de etablerte samarbeidsavtalene med
kommunene, der hvor det er etablert samarbeidsavtaler om nødmeldetjeneste/legevaktsentraler.
Komiteen viser til at det etter
lov om spesialisthelsetjeneste stilles krav om at ambulansetjenestens virksomhet
skal være faglig forsvarlig. For å tilfredsstille
kravet om forsvarlighet mener komiteen at ambulansebilene
som hovedregel skal være tomannsbetjente. Komiteen er
tilfreds med at dette kravet vil inngå i den planlagte
felles forskrift for prehospital akuttmedisin.
Komiteen ser klart at krav om
tomannsbetjening vil medføre at ytterligere personellressurser
brukes til vaktberedskap, spesielt vil det kunne bli tilfelle i
de minste kommunene hvor det er et fåtall ambulansepersonell. Komiteen mener
derfor at det i enkelte tilfeller må kunne gis dispensasjon
for enmannsbetjente ambulanser der hvor aktiviteten er liten. Betingelsen må imidlertid
være at det etableres avtaler med fast ledsagertjeneste
med f.eks. sykehjem eller primærhelsetjeneste.
Komiteen viser til at det ikke
finnes noen statlige krav til utdanning av ambulansepersonell. Imidlertid har
alle fylker satt faglige minimumskrav til sine ansatte. Komiteen har
merket seg at mangelen på nasjonale krav har ført
til varierende kompetansenivå både blant ambulansepersonell
og mellom ambulansetjenestene.
Komiteen viser til at det i 1996
ble godkjent et eget ambulansefag som inngår som helsefag
i den videregående skolen, og som fører til fagbrev. Komiteen er
opptatt av å sikre et godt faglig nivå på utdanningen
over hele landet, og komiteen slutter seg derfor
til forslaget om at det må settes krav om at minst én av
ambulansepersonellet per bil skal dokumentere fagkompetanse på nivå med
fagbrev. Komiteen mener dette kravet må inngå i
den planlagte felles forskrift om prehospital akuttmedisin.
Når det gjelder ambulansepersonell
nr. 2, er komiteen enig i at det bør settes
krav til dokumentasjon av akuttmedisinsk og pleiefaglig kompetanse
på nivå med det som er beskrevet i NOU 1976:2
"Utdanning av ambulansepersonell".
Komiteen mener det er vanskelig å forsvare
dispensasjonsordninger som kan bidra til å uthule kravet om
fagbrev. Komiteen vil allikevel gi støtte
til at det åpnes for en begrenset dispensasjonsordning
for ambulansebiler som ikke inngår i den ordinære
ambulanseberedskap.
Komiteen viser til at frivillige
organisasjoner, som Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp,
driver profesjonell ambulansetjeneste etter oppdrag fra eller avtale med
fylkeskommunen. I tillegg stiller organisasjonene eget utstyr og
frivillig mannskap til rådighet som supplement til den
profesjonelle ambulansetjenesten. Til sammen 160 ambulanser eies
og drives av disse organisasjonene med frivillig mannskap. De dekker
hovedsakelig et behov for sanitetstjeneste ved idretts- og kulturarrangementer,
hvor en slik tjeneste er påkrevet. Den offentlige helsetjenesten
har ikke kapasitet til å etablere en slik beredskap. Komiteen har
merket seg at det legges opp til at frivillige organisasjoner kun
kan delta i ambulanseberedskapen etter en begrenset dispensasjonsordning.
Med en så høy terskel mener organisasjonene at
de vil måtte komme til å innstille sin tjeneste.
Det er krav om flere ukers hospitering ved sykehus og i primærhelsetjenesten
for å bli godkjent ambulansepersonell. Komiteen vil
i denne sammenheng vise til at helsetjenesten har store problemer
med å stille praksis- og hospiteringsplasser til rådighet
for vanlig helsepersonell, og at det synes lite realistisk at frivillige
mannskaper skal gjennom samme omfattende opplæring. Komiteen vil
understreke at det vil kunne føre til store tap for den
samlede helseberedskap i landet og påføre ekstra
belastninger på den offentlige helsetjenesten hvis de frivillige
mannskapene skulle bli borte.
Komiteen mener derfor det må utarbeides
særskilte kompetansekrav til frivillige mannskaper som
er engasjert i en suppleringstjenenste, f.eks. ved idretts- og kulturarrangementer. Komiteen fremmer
derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
særskilte kompetansekrav til frivillige mannskaper som
er engasjert i ambulansetjeneste/suppleringstjeneste f.eks.
ved idretts- og kulturarrangementer og ulike redningsaksjoner."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
har merket seg at det ikke finnes noen statlig fastsatte krav til
tidsintervallet (responstid) fra AMK-sentralen kontaktes til bilen
er nådd frem til pasienten. Dette bidrar, sammen med værforhold,
veinett og avstander til at responstiden varierer betydelig fra
sted til sted. Flertallet har merket seg de responstider
departementet vil gjøre veiledende.
Flertallet har også merket
seg skepsisen fra flere av høringsinstansene, som mener
at Akuttutvalgets krav til responstider vil være vanskelig å overholde
i store deler av landet. I tillegg vil dette kunne føre
til økte kostnader. Det vises i den sammenheng til brev
av 23. mai 2001 fra helseministeren til stortingsrepresentant Einar
Olav Skogholt, der det bl.a. sies:
"Departementet har ikke utført egne kostnadsberegninger
for en eventuell innføring av krav til responstider som
foreslått av akuttutvalget, men er kjent med innholdet
i en arbeidsgrupperapport fra Akershus som er under utarbeidelse.
Her er det anslått at innføring av krav i henhold
til akuttutvalgets forslag vil kreve 5-6 nye enheter og 30-48 nye
stillinger. Dette vil føre til en merkostnad på 15-24
mill kr. I tillegg kommer betydelige utgifter til lokaliteter, kjøretøy,
utstyr og lignende. Beregningene er basert på en streng
fortolkning av departementets anslag på 10-15 000 innbyggere
for å utgjøre en by eller tettsted, slik at kostnadene
blir lavere dersom en videre definisjon legges til grunn."
Flertallet er innforstått
med at hensynet til økonomi og knapphet på kvalifisert
ambulansepersonell vil virke begrensende på mulighetene
for umiddelbar iverksettelse av akuttutvalgets forslag til responstider. Flertallet vil
peke på behovet for nærmere utredning av konsekvenser
knyttet til gjennomføring av slike responstider, der det
også foretas nødvendige avklaringer av begreper
som "byer", "tettsteder" og "grisgrendte strøk". Flertallet anser
videre at det er viktig å avklare hvilke områder
av landet som har særskilt behov for bedret tilgjengelighet
til ambulanse, og at snarlige tiltak for styrking av ambulansetjenesten disse
steder prioriteres. Flertallet vil understreke at det
er en forutsetning at øyeblikkelig hjelp-plikten overholdes,
og kan ikke akseptere for lang responstid med de alvorlige konsekvenser
det kan få for pasientene.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem for Stortinget en økonomi- og tidsplan for styrking
av ambulansetjenesten som bygger på Akuttutvalgets forslag
til responstider."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at det ikke finnes
noen statlige fastsatte krav til tidsintervallet (responstid) fra
AMK-sentralen kontaktes til ambulansebilen er ute hos pasienten.
Dette bidrar til, sammen med værforhold, veinett og avstander,
at responstiden varierer betydelig fra sted til sted. Disse medlemmer har
merket seg de responstider departementet vil gjøre veiledende.
Disse medlemmer har også merket
seg skepsisen fra flere av høringsinstansene som mener
at disse kravene til responstider vil være vanskelig å overholde i
store deler av distrikts-Norge. I tillegg vil det kunne føre
til økte kostnader for tjenestene. Disse medlemmer vil
understreke at det er en forutsetning at øyeblikkelig hjelp-plikten
overholdes, og kan ikke akseptere for lang responstid med de alvorlige
konsekvenser det kan få for pasientene.
På denne bakgrunn slutter disse
medlemmer seg til at de krav til responstider som Akuttutvalget
har foreslått gjøres gjeldende for ambulansetjenesten,
og ber Regjeringen legge fram en økonomi- og tidsplan for å gjøre
dette mulig. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram en økonomi- og tidsplan for å gjøre
Akuttutvalgets forslag til responstider gjeldende."
Komiteen viser til at ambulansetjenesten
har et nært samarbeid med den kommunale legevakttjenesten,
og at dette samarbeidet er av vesentlig betydning for utfallet for
pasienten. Komiteen har merket seg at dette samarbeidet
stort sett fungerer godt, men at tjenesten savner formaliserte rammer
rundt det operative samarbeidet, fordi effektiv og trygg samhandling
forutsetter at planlegging og øvelser foregår
kontinuerlig. Komiteen vil understreke viktigheten
av at samarbeidet mellom ambulansetjenesten og den kommunale legevakt
fungerer godt, slik at befolkningen kan sikres trygghet for nødvendig
hjelp i akutte tilfeller.
Økningen i antall stasjonære
legevakter og sentralisering av legevakter har ført til økt
bruk av ambulansetjenester, og etter komiteens vurdering øker
dette behovet for samarbeid ytterligere.
Komiteen har merket seg at Rogaland
fylkeskommune har gode erfaringer med lokale akuttmedisinske team. Komiteen ser
svært positivt på et slikt samarbeid og vil oppfordre
andre til å formalisere samarbeidet mellom ambulansetjenesten
og legevakt etter en slik modell.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på ambulansetjenestens betydning
også for muligheten for legevaktsamarbeid. Som nevnt er
ambulansetjenesten det svakeste ledd i den akuttmedisinske kjeden,
og fylkenes ambulanseplaner må derfor ikke føre
til at tilbudet noe sted blir svekket.
Disse medlemmer vil understreke
at det må gjøres en samlet vurdering av den akuttmedisinske
beredskapen spesielt for grisgrendte områder med store avstander
og lange reisetider. For å kunne oppfylle kravene om responstid
må det være en god samordning mellom legevakt
og ambulansetjeneste. For å oppfylle kravet om tilgang
til helsetjenester, herunder akuttberedskap, for befolkningen uansett
hvor i landet de bor, innenfor en akseptabel og forutsigbar tidsramme,
må staten utrede kostnadene ved dette og gi spesiell økonomisk
støtte til denne beredskapen i slike områder. Denne
støtten bør i første rekke gå til å opprettholde/opprette
ambulansetjeneste med forsvarlig faglig bemanning og beredskap.
Disse medlemmer mener at det
i slike tilfeller må etableres en faglig forsvarlig ambulansebemanning gjennom
et samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og ambulanse-/spesialisthelsetjenesten.
Dette må kunne skje ved for eksempel en felles utnyttelse
av sykepleiefaglig personell som kan brukes i et samarbeid mellom
legesenter/sykehjem og ambulansetjeneste. Det bør
etter disse medlemmers mening utarbeides retningslinjer
for et slikt samarbeid både faglig og økonomisk.
Disse medlemmer minner også om
at den faglige målsettingen på sikt bør
være at en av personene på ambulansevakt bør
ha kompetanse som anestesisykepleier. Skal den akuttmedisinske beredskapen
kunne styrkes også bemanningsmessig, er det viktig at en også tar
hensyn til dette i utdanningssystemet.
I områder med lange avstander/lang
reisetid bør det etter disse medlemmers mening
være en ordning med reserveambulanse for å kunne
ivareta en mer kontinuerlig beredskap, ikke minst ved større
ulykker.
Statens ansvar for luftambulanse er regulert
i lov om spesialisthelsetjenesten. Statens helsetilsyn og fylkeslegene
fører tilsyn med luftambulansetjenesten etter bestemmelsene
i lov om statlig tilsyn med helsetjenesten.
Luftambulansetjenesten består av 11
faste ambulansehelikoptere og åtte ambulansefly. I tillegg
flyr redningstjenesten også ambulanseoppdrag.
Departementet legger til grunn at formålet
med en statlig luftambulansetjeneste er å styrke det akuttmedisinske
behandlingstilbudet utenfor sykehus og å bidra til å oppfylle
overordnede helsepolitiske målsetninger som blant annet
helsetjeneste av god faglig standard, lik tilgjengelighet til helsetjenester
og behandling på lavest mulig ansvarsnivå.
Det redegjøres for bemanning og kompetanse
ved ambulansehelikoptrene, redningshelikoptrene og ambulanseflyene.
Når det gjelder aktivitet, opplyses
det bl.a. at 5 202 pasienter ble behandlet av legehelikoptertjenesten
i 1998, mens det ble behandlet 6 035 pasienter av ambulanseflytjenesten
samme år.
Meldingen omtaler også tilbakeføringsoppdrag
som er et eksempel på at luftambulansetjenesten kan brukes til
andre formål enn de rent akuttmedisinske oppdragene. Det
opplyses at det antallet tilbakeføringsoppdrag med luftambulansetjenestens
fly har økt fra 918 i 1992 til 1 757 i 1998, og i 1998
foregikk 83 pst. av disse ved flybasene i Nord-Norge. Det uttales
at man nå nærmer seg kapasitetsgrensen for luftambulanseflyene,
og det uttrykkes frykt for at tilbakeføringsoppdragene
kan gå på bekostning av akuttmedisinske oppdrag.
Det redegjøres for behandlingen av
spørsmålet om dekking av kostnader ved tilbakeføringsoppdrag
i forbindelse med statsbudsjettet for 2000 som innebar at fylkeskommunene
skal betale for tilbakeføringsoppdragene.
Det opplyses at de samlede statlige kostnader
til luftambulansetjenesten har steget fra 190 mill. kroner i 1992
til om lag 300 mill. kroner i 1999.
Departementet foreslår etter en samlet
vurdering at dagens organisering videreføres, dvs. at staten
inntil videre skal ha ansvaret for å organisere, planlegge
og drive luftambulansetjenesten, men at fylkeskommunen fortsatt
skal ha ansvaret for den medisinske delen av tjenesten, og at denne
i sterkere grad bør integreres i de sykehusene der basene
er plassert. Det uttales at spørsmålet om den
framtidige plassering av ansvaret for luftambulansetjenesten må ses
i sammenheng med Regjeringens arbeid med fornyelse av offentlig
forvaltning, arbeidet med å utrede regional inndeling og utredning
om syketransportansvaret.
Det vil bli etablert et Statens luftambulansekontor
i Rikstrygdeverket, som vil få ansvar for en bedre samordning
av tjenestens helse- og transportdel.
Det redegjøres for nåværende
basestruktur og framholdes at de helikopterbasene som er opprettet
etter 1988, har kommet som følge av lokalt initiativ og påtrykk
og i mindre grad som et resultat av sentralt styrt planlegging og
evaluering.
Departementet mener det er behov for omfattende endringer
i avtalen mellom Sosial- og helsedepartementet og Forsvarsdepartementet
om bruken av redningshelikoptre til ambulanseoppdrag. Det vil bli
satt ned en arbeidsgruppe med representanter fra Forsvaret og Rikstrygdeverket
som skal fremme forslag til en bedre organisering og finansiering
for framtiden. Samtidig vil de to departementene ta sikte på å inngå en
ny avtale om bruken av redningstjenestens helikoptre i luftambulansetjenesten.
Når det gjelder spørsmålet om legebemanning
på redningstjenestens helikoptere. vises det til egen stortingsmelding
om redningshelikoptertjenesten.
Departementet ønsker å opprettholde
dagens basemønster. Ved etablering av eventuelle nye baser
i framtiden vil departementet legge vekt på sykehusnærhet, likeverdighet,
dekningsgrad og helseøkonomi. Det uttales at luftambulansetjenesten
bør være organisert og faglig integrert med den øvrige
ambulansetjenesten og spesialiserte helsetjeneste, noe som tilsier
at eventuelle nye baser bør være lokalisert ved
sykehus med akuttmedisinsk beredskap.
Det framholdes at det er gjennomført
en rekke tiltak for å bedre sikkerheten i tjenesten i de
senere år. Departementet mener at luftambulansetjenesten
som utgangspunkt minst må basere seg på luftfartsmyndighetenes
krav til sikkerhet, og at tjenesten i visse sammenhenger også bør
definere egne høyere standarder for bedre sikkerhet.
Departementet mener at bemanningen av ambulansehelikoptrene
primært bør være anestesilege med minimum
to års erfaring fra tjeneste ved anestesiavdeling, men
at man i en overgangsperiode må akseptere et lavere kompetansenivå av
hensyn til rekruteringssituasjonen for spesialister og en balansert
dimensjonert akuttmedisinsk kjede.
Komiteen viser til
at Norge har en av verdens best utbygde og medisinskfaglig utrustede
luftambulansetjeneste. Til tross for den høye standarden
mener komiteen det er behov for klare forbedringer.
Komiteen har merket seg følgende
problemer med tjenesten:
– manglende
politiske målsettinger og krav til det medisinske innholdet
i tjenesten
– for dårlig utnyttelse
av legeressursene på luftambulansebasene
– lite fokus på medisinsk
nytteverdi for tjenesten
– manglende helhetlig plan for
organisering av tjenesten
– manglende retningslinjer for
baseplassering
– krav om sikkerhet
Komiteen viser til at luftambulansetjenesten
skal bidra til høy beredskap og effektiv transport av alvorlig syke
eller skadde pasienter som trenger akuttmedisinsk behandling. Komiteen vil
understreke at luftambulansetjenesten skal være en del
av ambulansetjenesten og dermed en del av helsetjenesten. Videre
vil komiteen vise til gjeldende prioriteringsretningslinjer
og retningslinjer vedtatt i ny lov om spesialisthelsetjenesten og
at de må gjelde for luftambulansetjenesten. Komiteen vil
peke på at luftambulansetjenesten også er et virkemiddel
for å jevne ut forskjeller i tilgjengelighet til spesialiserte
akuttmedisinske tilbud som følge av geografi og bosettingsmønster.
Luftambulansetjenesten utgjør et ledd i den akuttmedisinske kjeden,
og komiteen vil understreke at det er den samlede
innsats fra de ulike ledd i kjeden som bestemmer det medisinske
utfallet. Ingen kjede er sterkere enn det svakeste leddet. Rask
transport og høykompetent prehospital akuttmedisin er ikke
tilstrekkelig hvis sykehusene ikke har et apparat som sikrer god
videre diagnostikk og behandling. Komiteen mener
derfor at hele den akuttmedisinske kjeden må vurderes samlet,
og at luftambulansetjenesten, så langt det er mulig, må integreres
i den øvrige ambulansetjenesten og de spesialiserte akuttmedisinske
helsetjenestene. Komiteen vil påpeke at
dersom det i framtida skulle skje en større funksjonsfordeling
mellom sykehusene med hensyn til akuttberedskap, må dimensjoneringen
av ambulanse- og luftambulansetjenesten vurderes i forhold til dette.
De fleste situasjoner, hvor det er behov for
akuttmedisinsk hjelp, oppstår utenfor sykehus, og komiteen vil
sterkt understreke at i valget mellom alternative ambulanseformer
må det være pasientenes behov som må være
avgjørende.
Komiteen har merket seg at ambulanseflyene
i Tromsø, Brønnøysund og Ålesund
relativt ofte transporterer pasienter med behov for avansert overvåkning eller
medisinsk behandling, og at det er behov for å etablere
en beredskap som sikrer dette. Komiteen viser til
brev av 21. februar 2001 fra helseministeren hvor det vises til
brev 27. november 2000 fra Nordland sentralsykehus av om at departementet
er blitt gjort oppmerksom på at oppgradering til anestesilegeberedskap ikke
er ønskelig for Brønnøysundbasen. Årsaken
er at basen er lokalisert langt fra sykehus, slik at anestesilege
kun vil bli dedikert til arbeid ved basen, og ikke vil utgjøre
noen ressurs for sykehuset. Det vises videre til at saken har blitt
forelagt Helsetilsynet, som ut fra en helhetlig vurdering av luftambulanseberedskapen
i landsdelen mener det er vanskelig å argumentere for å oppgradere
ambulanseflyet i Brønnøysund med anestesilegeberedskap.
Helsetilsynet viser til at ambulansehelikopteret i Brønnøysund
allerede er bemannet med anestesilege, og at det nasjonalt sett
er en betydelig mangel på anestesileger.
Med bakgrunn i behovet for en rasjonell utnyttelse av
legeressurser på ambulansebasene, vil helseministeren ikke
opprettholde anbefalingen om at ambulanseflyet ved Brønnøysundbasen
skal ha mulighet til å ha med anestesilege ved behov. Komiteen slutter
seg til denne vurderingen når det gjelder Brønnøysundbasen. Når
det gjelder ambulanseflyene i Tromsø og Ålesund, vil
imidlertid komiteen understreke viktigheten av at
det etableres en beredskap som sikrer en medisinsk forsvarlig beredskap.
Komiteen er videre enig i at
tilsvarende beredskap ikke er nødvendig for ambulanseflyene
i Bodø, da flyene i Tromsø og Bodø vil
kunne dekke det aktuelle området på en forsvarlig
og tilfredsstillende måte.
Komiteen har merket seg at det
for helikopterbasene er nødvendig å ha en bemanning
med anestesileger for å kunne gi et tilfredsstillende tilbud
til pasienter ved kritisk sykdom og/eller ved skader og
ulykker. Komiteen viser til at ved helikopterbasen
på Lørenskog er luftambulansetjenesten lagt inn
under avdeling for akuttmedisin ved Sentralsykehuset i Akershus
og skilt ut som egen driftsenhet. Avdelingen for akuttmedisin har
fremdeles en sterk faglig forankring i anestesiavdelingen, bl.a.
ved at avdelingens leger dekker en bakvaktturnus på anestesiavdelingen.
På denne måten sikres fagnivået innenfor
anestesifaget, samtidig som legene på avdeling for akuttmedisin
er et nyttig tilskudd til anestesiavdelingen. De administrative
oppgavene er fordelt mellom avdelingens leger. I tillegg tar de
del i utdanningsprogram og kvalitetssikring av ambulansetjenensten. Komiteen mener
Akershusmodellen er en svært god løsning og en
effektiv utnyttelse av fagressursene. Akershusmodellen vil kunne være
modell for andre helikopterbaser og fungere som akuttmedisinske
kompetansesentra for de øvrige leddene i den akuttmedisinske
kjeden.
Komiteen har merket seg at departementet
i meldingen foreslår å opprette et Statens luftambulansekontor
som skal få ansvar for en bedre samordning av denne tjenestens
helse- og transportdel. Departementets begrunnelse for å knytte
dette kontoret til Rikstrygdeverket og ikke til departementet eller
Statens helsetilsyn er at disse ikke har ansvar for driftsoppgaver
og statlige retningslinjer for å koordinere virksomheten
bedre.
Komiteen viser til spørsmål
fra saksordfører til helseministeren datert 8. mai 2001
og helseministerens svar datert 22. mai 2001 hvor det henvises til
forslaget om statlig overtagelse av spesialisthelsetjenesten og etablering
av regionale helseforetak som skal ha et "sørge for"-ansvar
bl.a. for luftambulansetjenesten. Videre vises det til at det samtidig
pågår et arbeid i departementet med å fornye
den sentrale sosial- og helseforvaltning, jf. St.prp. nr. 84 (20001-2001)
Revidert nasjonalbudsjett hvor det bl.a. fremkommer at departementet ønsker
at en rekke statlige oppgaver samordnes i tre enheter. Videre skriver
helseministeren i sitt brev at disse to store organisatoriske reformene
fører til at enkelte av forslagene i St.meld. nr. 43 (1999-2000),
og særlig det som gjelder luftambulansen, bør
vurderes på nytt. Særlig gjelder dette forslaget
om å etablere Statens luftambulansekontor i Rikstrygdeverket
med ansvar for transport- og helsedelen.
Komiteen viser til at begrunnelsen
for forslaget i Ot.prp. 66 (2000-2001) om å gi de regionale
helseforetakene "sørge for"-ansvaret for luftambulansen
først og fremst er behovet for en bedre integrering av
denne tjenesten i den øvrige ambulanse- og helsetjeneste.
I tillegg er det behov for en bedre samordning av transport- og
helsedelen.
Komiteen mener at det i påvente
av Stortingets behandling av forslaget til ny organisering av den
sentrale helseforvaltning, er nødvendig med en interimsordning
slik at kontinuiteten ivaretas, ikke minst av sikkerhetsmessig hensyn. Komiteen foreslår
at departementet inntil videre påtar seg dette ansvaret.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti merker
seg de ulempene som følger av dagens organisering av luftambulansetjenesten. Dette
medlem vil understreke behovet for å integrere
tjenesten i den øvrige helsetjenesten og at transporttjenesten
og den medisinske tjenesten blir samordnet bedre enn hittil. Dersom
spesialisthelsetjenesten blir organisert gjennom regionale helseforetak
fra 2002, er det etter dette medlems syn naturlig
at ansvaret for luftambulansetjenesten i regionen plasseres i helseforetaket.
Dette medlem merker seg imidlertid
behovet for en nasjonal overordnet styring av tjenesten, noe som blant
annet vil sikre én nasjonal standard og et hensiktsmessig
samarbeid med Forsvaret og redningstjenesten. Rikstrygdeverket er
etter dette medlemssyn
ikke det naturlige stedet for Statens luftambulansekontor, fordi
det primært steller med trygdelovgivningen og økonomiske
spørsmål knyttet til denne, og ikke med medisinsk-faglige
vurderinger knyttet til ambulanse- og redningstjenesten.
Dette medlem viser til at Sosial-
og helsedepartementet arbeider med en modernisering av offentlig sektor
og til at helseministeren har uttalt at det er aktuelt å opprette
et framtidig sosial- og helsedirektorat. Dersom en slik oppretting
skjer, kan dette direktoratet etter dette medlems syn
være et bedre sted å etablere luftambulansekontoret
enn i Rikstrygdeverket. Kontoret bør etter dette
medlems syn utvikles til et nasjonalt akuttmedisinsk kompetansesenter.
Så vel gjennom den kompetansen dette kompetansesenteret vil
besitte, som gjennom samarbeid mellom dette organet og relevant
kompetanse som Forsvaret besitter på området,
vil man etter dette medlems syn kunne sikre det faglige
innholdet på nasjonalt plan som vil være nødvendig
for å samordne og videreutvikle en helhetlig luftambulanse-
og redningstjeneste.
Komiteen slutter seg
til Regjeringens forslag om at helikopterbasene i Tromsø,
Trondheim, Ålesund, Førde, Bergen, Stavanger,
Arendal, Ål og Lørenskog opprettholdes.
Komiteen anser at det kan være
fordeler ved at luftambulansen er lokalisert ved sykehus med akuttmedisinsk
beredskap, og at hele det akuttmedisinske tilbudet i hovedregel
sees samlet. En slik faglig medisinsk tilknytning bør finne
sted uansett om den aktuelle luftambulanse er stasjonert ved sykehus
eller ikke. Komiteen mener derfor at enkeltbaser
også bør kunne lokaliseres utenfor sykehus, og
slutter seg til at basene i Brønnøysund og Dombås
opprettholdes.
Når det gjelder sysselmannens beredskapshelikopter på Svalbard,
har komiteen merket seg at det i dag ikke inngår
i luftambulansetjenesten, men ivaretar allikevel de få ambulanseoppdragene
som er nødvendig. Komiteen er enig i at
det ikke foretas noen endringer i ordningen på Svalbard.
Komiteen er videre enig i at
ambulanseflybasene i Kirkenes, Alta, Tromsø og Bodø opprettholdes. Komiteen slutter
seg også til at overføringsflyet i Ålesund
(Vigra) opprettholdes, og at redningshelikopterbasen i Bodø fortsatt
skal være en del av ambulanseflytjenesten.
Komiteen viser til at ansvaret
for redningstjenesten og redningshelikoptertjenesten er delt mellom
Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet. Justisdepartementet
har ansvaret for redningstjenesten, mens Forsvarsdepartementet har
operatøransvaret. Komiteen har merket seg
St.meld. nr. 44 (2000-2001) fra Justisdepartementet om redningshelikoptertjenesten, og
er tilfreds med at der foreslås at Banak videreføres som
redningshelikopterbase i Finnmark og skal fortsette som en del av
den nasjonale lufambulanseplanen.
Komiteen vil videre slutte seg
til at redningshelikopterbasene på Sola og Ørland
opprettholdes.
Det redegjøres for dagens situasjon
med hensyn til sykehusstruktur og organisering av akuttberedskapen
i de ulike helseregionene.
Det fant sted 220 153 planlagte og 381 915 øyeblikkelig
hjelp-innleggelser i 1997. De tilsvarende tall i 1998 var 220 320
og 400 081; dvs. at aktivitetsveksten har kommet som øyeblikkelig
hjelp-innleggelser.
Departementet mener dagens sykehusstruktur ikke er
tilpasset utviklingen som har funnet sted de senere år,
men finner det ikke hensiktsmessig å erstatte dagens sykehusstruktur
med Akuttutvalgets forslag til ny sykehusstruktur. Departementet
er likevel av den oppfatning at utfordringer som for eksempel rekruttering av
helsepersonell og ressursutnyttelse må løses gjennom
endringer i sykehusstrukturen, herunder rasjonalisering av akuttberedskapen.
Departementet vil derfor gi Akuttutvalgets forslag til sykehusmodeller
en retningsgivende status for den framtidige sykehusplanleggingen,
og åpner også opp for muligheter for kombinasjoner
av de foreslåtte sykehusmodellene. Departementet understreker
at uansett hvilken sykehusstruktur som velges i de kommende regionale
helseplaner, så må den overordnede målsetningen
være at befolkningen får et medisinskfaglig akseptabelt
tilbud om akuttmedisinske tjenester, og at tjenesten ytes gjennom
effektiv bruk av ressurser.
Departementet ser behov for å utvide
samarbeidsordningene med primærhelsetjenesten, blant annet
for å redusere antallet øyeblikkelig hjelp-innleggelser
på sykehus. Fylkeskommuner og kommuner oppfordres derfor
til å etablere felles akuttmottak (FAM) der dette synes
formålstjenlig.
Departementet utreder muligheten for å inkludere
de sykestuer som utfører spesialisthelsetjeneste, og som er
del av fylkeskommunens ordinære tilbud av spesialisthelsetjeneste,
i ISF-ordningen fra 2001.
Det framholdes at øyeblikkelig hjelp-innleggelser domineres
av indremedisinske lidelser. Departementet foreslår ikke
noen prinsipielle endringer når det gjelder sykehusenes
akuttmedisinske beredskap i indremedisin, men mener at tilbudet
må styrkes i takt med det økte behov som følger
av økningen i antall eldre. Departementet ber derfor de
regionale helseutvalgene om å vurdere sin kapasitet på indremedisinsk
beredskap og klargjøre organisasjonsstrukturen på hvilke sykehus
som har hvilke funksjoner. Det framholdes at de erfaringer som til
nå er gjort med at enkelte sykehus bare har indremedisinske
akuttfunksjoner, synes å bekrefte at dette er en modell
som godt kan brukes i deler av landet.
Det redegjøres for undersøkelser
av forholdet mellom pasientvolum og behandlingskvalitet innen kirurgien.
Det vises til ulike erfaringer med funksjonsfordelinger mellom sykehus,
og det uttales at den funksjonsfordelingen som synes å ha
størst potensiale, særlig når det gjelder
kapasitet, er å skille mellom akutt og planlagt kirurgi.
På denne bakgrunn mener departementet at det finnes rom
og behov for rasjonalisering av den kirurgiske akuttberedskapen
og anbefaler at det skilles mellom sykehusenes indremedisinske og
kirurgiske beredskap der forholdene ligger til rette for det. Departementet
er likevel av den oppfatning at legevaktberedskap (f.eks. ordinære
brudd, enklere skader) er nødvendig ved alle sykehus, og
at alle sykehus også må kunne gi nødvendig
stabilisering før videre transport. Departementet oppfordrer
helseregionene til økt grad av funksjonsfordeling mellom
sykehus når det gjelder større planlagte inngrep,
for eksempel ved sentralisering av visse prosedyrer. Departementet ønsker ikke
at befolkningsgrunnlaget alene skal være avgjørende
for hvilke funksjoner sykehusene skal ha, men understreker behovet
for et systematisk samarbeid mellom sykehus som nødvendig
for at små sykehus skal være levedyktige.
Departementet mener fødselsomsorgen
må differensieres og ber om at Helsetilsynets foreslåtte
tredeling av fødeinstitusjonene i kvinneklinikker, fødeavdelinger
og fødestuer gjøres veiledende i planleggingen av
framtidens fødselsomsorg. Departementet ønsker
at fødestuemodellen i sykehus prøves ut ved lokalsykehus
der antall fødsler er under 400 per år.
Departementet vil be Helsetilsynet om å oppsummere
eksisterende nasjonal og internasjonal dokumentasjon innen fagområdet
nyfødtmedisin.
Det understrekes at helsepersonellets kompetanse må utnyttes
bedre. Etter departementet oppfatning bør vaktberedskapen
især ved små sykehus kunne rasjonaliseres. Departementet
vil be om at det utredes en generell vaktkompetanse som kan dekke
grenspesialitetene i en hovedspesialitet. I tillegg oppfordrer departementet
til at sykehusene utfører planlagte aktiviteter utover ordinær
arbeidstid.
Det uttales at det må arbeides for
en bedre organisering og ledelse i sykehus. Departementet vil videreføre arbeidet
som er startet i Forum for organisasjonsutvikling i sykehus med
hensyn til å utvikle nettverk som kan inspirere til læring
og forbedringstiltak.
Det understrekes at kvalitet må komme
mer i fokus også når det gjelder akuttmedisinsk
beredskap. Departementet ønsker at det i årene
framover skal etableres et sett av nasjonale kvalitetsindikatorer
og nasjonale medisinske kvalitetsregistre for alle de store fagområdene.
Komiteen viser til
at det i løpet av de siste 10-15 år har skjedd
store endringer i sykehusstrukturen, særlig når
det gjelder lokalsykehus. Fødeavdelinger er sentralisert
til sentralsykehus i fylker med korte avstander mellom sykehusene.
Noen sykehus har opprettholdt akuttfunksjon i indremedisin, men
ikke i kirurgi. Andre sykehus igjen driver utelukkende med planlagt
behandling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at bakgrunnen
for denne endringen blant annet er utviklingen i medisinske spesialiteter,
ny medisinsk teknologi og bedre kommunikasjonsmuligheter. I tillegg
har mangel på helsepersonell og få øyeblikkelig
hjelp-pasienter på lokalsykehusene gitt en dårlig
utnyttelse av kostbare vaktordninger.
Flertallet mener det er behov
for visse endringer i sykehusstrukturen for å sikre befolkningens
behov for tilgjengelige helsetjenester, ivareta krav til faglig
kvalitet og sikre en effektiv utnyttelse av ressursene.
Komiteen viser til
at behovet for endringer i sykehusstrukturen også ble omtalt
i St.meld. nr. 50 (1994-1995), jf. Innst. S. nr. 165 (1994-1995)
og i St.meld. nr. 24 (1996-1997) Tilgjengelighet og faglighet -
Om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste, jf. Innst. S. nr. 237
(1996-1997).
Komiteen viser til Akuttutvalgets
forslag til ny sykehusstruktur som innebærer å forlate
den tradisjonelle tredelingen med lokal-, sentral- og regionsykehus og
erstatte den med tre nivåer på den akuttmedisinske beredskapen. Komiteen er
av den oppfatning at forslaget fra Akuttutvalget kan fremstå som
lite fleksibel i forhold til behovene. Det er derfor ikke hensiktsmessig å erstatte
dagens sykehusstruktur med akuttutvalgets forslag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, støtter
forslaget om å gi Akuttutvalgets forslag til sykehusstruktur
en retningsgivende status for den fremtidige sykehusplanleggingen. Flertallet vil
peke på at det også åpner for muligheter
for kombinasjoner av de foreslåtte sykehusmodellene.
Komiteen vil understreke
at uansett hvilken sykehusstruktur som velges i de ulike regionale
helseplaner, skal befolkningen sikres et medisinskfaglig forsvarlig
tilbud om akuttmedisintjenester uansett hvor de bor i landet.
Komiteen er kjent med at det
fortsatt finnes øysamfunn og veiløse bosettinger
og grendesamfunn som ikke har transport i beredskap ved akutt behov
for legehjelp eller ved behov for ambulansetransport. Komiteenanser dette som meget utilfredsstillende og
mener derfor at det er svært viktig å sikre beredskap,
slik at alle kan ha trygghet for at de får legehjelp og
tilgang på ambulanse ved akutt sykdom eller ved ulykker.
Komiteen vil også sterkt
fremheve at tilbudet om akuttmedisinske tjenester ved sykehusene
må være forutsigbart over tid, slik at beredskapsnivået
og funksjonsfordelingen er klar og kjent for befolkningen og de
andre leddene i den akuttmedisinske kjeden. Ved eventuelle endringer
i sykehusstrukturen og beredskapsnivået ved de enkelte
sykehus vil komiteen understreke at det må sikres
en faglig forsvarlig beredskap i den akuttmedisinske kjeden, spesielt
ambulansetjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at det har vært en drakamp
mellom kommuner og fylkeskommuner om penger, ansvar, kompetanse
og personell som har ført tilsamarbeidsproblemer
mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Pasientene
har møtt flaskehalser og en behandlingskjede som ikke er
sammenhengende, mens forvaltningsnivåene utfører
unødvendig og ressurskrevende dobbeltarbeid.
Komiteen viser til
at på flere områder er det finansieringsordningene
som skaper hindringer for samarbeidet mellom forvaltningsnivåer.
Eksempler på dette er finansieringen av telemedisin, respiratorbruk
i hjemmet, hjemmedialyse for nyrepasienter, livshjelp, spesialisthelsetjenester
for psykisk utviklingshemmede, psykiatri, geriatri, felles akuttmottak
(FAM) og sykestuer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet,
er av den oppfatning at statlig overtagelse av spesialisthelsetjenesten
vil rydde opp i en del av disse forholdene.
Komiteen viser til
at felles akuttmottak er underlagt to forskjellige forvaltningsnivåer.
Sykehusenes akuttmottak sorterer i dag under fylkeskommunene og legevakten
under kommunene. Komiteen vil understreke at dette
samarbeidet er viktig for pasientene, og innebærer at de
kun trenger å henvende seg til ett sted ved akutt skade
eller sykdom. I tillegg kan primærlegen lettere innhente
faglige råd fra spesialister ved sykehusene uten at pasienten
må legges inn. Komiteenvil
i denne sammenheng vise til de positive erfaringene med prosjektet
"Nye Narvik sykehus".
Komiteen mener at FAM er et eksempel
på hvordan det akuttmedisinske samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten
og primærhelsetjenesten kan styrkes, og komiteen vil
oppfordre til å etablere FAM der dette synes hensiktsmessig. Komiteen er
oppmerksom på at det er en viss fare for at FAM kan øke
mulighetene for "for sikkerhets skyld medisin", slik at pasienter
blir gitt tilbud på et høyere behandlingsnivå enn hva
som er nødvendig. Komiteen har imidlertid merket
seg erfaringene fra Narvik sykehus som tyder på det motsatte,
og at FAM vil redusere belastningen på sykehusene, særlig
når det gjelder øyeblikkelig hjelp-innleggelser. Komiteen mener
at en ved å bygge ut flere observasjonssenger knyttet til
FAM vil kunne motvirke at pasientene får behandling på et
for høyt nivå. Pasientene vil kunne observeres
før det eventuelt er behov for innleggelse ved sykehus.
Det vil kunne virke positivt for pasientene, og det blir en god utnyttelse
av ressursene.
Komiteen viser til Budsjett-innst.
S. nr. 11 (1999-2000) der Stortinget ba Regjeringen opprettholde
driften av sykestuene inntil Akuttmeldingen var behandlet i Stortinget. Komiteen viser
til at sykestuene er svært ulike i forhold til organisering
og hvilke pasienter som blir behandlet der. En del sykestuer har
primærhelsetjenestefunksjoner, mens andre utfører
spesialisthelsetjenesteoppgaver. Dette har, slik komiteen ser
det, ført til uklarheter i forhold til finansieringsansvar
og organisering.
Komiteen viser til at den generelle
befolkningsutviklingen og økt levealder vil føre
til økt behandlingsbehov i framtida, særlig når
det gjelder øyeblikkelig hjelp og innleggelser ved indremedisinske
avdelinger i sykehus. Komiteen mener at økt
bruk av sykehjem og sykestuer vil kunne avlaste sykehusene.
Komiteen mener det er uakseptabelt
at pasienter som kan få et helsemessig forsvarlig tilbud
som samtidig er samfunnsøkonomisk lønnsomt, får
et dårligere tilbud på grunn av finansieringsordningen. Komiteen viser
til at når staten fra 1. januar 2002 tar over ansvaret
for spesialisthelsetjenesten, gjelder det også for de fylkeskommunalt
eide sykestuene og spesialsykehjemmene. Komiteen har
merket seg at departementet utreder mulighetene for å inkludere
de sykestuer som utfører spesialisthelsetjenester, i ISF-ordningen
fra 2001. Komiteen ber om at det blir redegjort for
dette i forbindelse med statsbudsjettet for 2002.
Komiteen har merket seg at personer
med kroniske lidelser utgjør en stor andel av innlagte
pasienter med indremedisinske lidelser. Komiteen mener
at bruk av lærings- og mestringssentre for denne gruppen vil
kunne redusere trykket mot sykehusene noe. Komiteen mener
videre at en styrking av kommunehelsetjenesten, økt poliklinisk
aktivitet og mer ambulant behandling også vil kunne bidra
til å redusere antall sykehusinnleggelser.
Komiteen har merket seg at det
i tiden framover vil bli flere øyeblikkelig hjelp-innleggelser
og økt press på de indremedisinske avdelingene. Komiteen mener
derfor at det ikke må foretas noen endringer når det
gjelder den akuttmedisinske beredskapen i indremedisin ved sykehusene. Komiteen mener
tvert imot at det totale tilbudet i akuttmedisinsk beredskap må styrkes
i takt med det økte behovet. Komiteen viser
til at erfaringene fra sykehus som bare har indremedisinske akuttfunksjoner,
bekrefter at dette er en modell som kan brukes i deler av landet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti støtter i
hovedtrekk meldingens beskrivelse og forslag til forbedringer når
det gjelder den totale akuttmedisinske kjeden. Særlig vil disse
medlemmer understreke viktigheten av å få en
sammenhengende god prehospital akuttmedisinsk tjeneste som omfatter
nødmeldetjeneste, legevakttjeneste, ambulansetjeneste,
herunder luftambulansetjenesten.
Disse medlemmer sier seg tilfreds
med at Regjeringen i meldingen ikke går inn for å erstatte dagens
sykehusstruktur med Akuttutvalgets nye forslag og modeller. Slik disse
medlemmer ser det, er den svakeste del av Akuttutvalgets
innstilling beskrivelsen av akuttberedskapsfunksjonene ved våre lokalsykehus.
Det er verken faglig eller økonomisk dokumentert at lokalsykehusene
er dyrere i drift enn andre sykehus eller at akuttberedskapen er
særlig kostbar.
Viktig for disse medlemmer er
at også dagens fremtidige sykehusstruktur må legge
avgjørende vekt på tilgjengelighet og nærhet. Disse
medlemmer vil hevde at en sterkere sentralisering av spesialisttjenesten,
og særlig akuttberedskapen, ved våre lokalsykehus
vil svekke både tilgjengeligheten og nærheten
til helsetjenesten for våre fremtidige pasienter.
Det hevdes fra enkelte hold at modellen med
de tredelte lokalsykehus ikke gir et optimalt resultat verken faglig
eller økonomisk. Dette begrunnes med bl.a. at volumet av
pasienter til lokalsykehusene er for lite, og at akuttberedskapen
i indremedisin og kirurgi er svært fordyrende. Så langt disse
medlemmer vet, er begge disse antakelser ikke korrekt. Disse
medlemmer viser til at Hagautvalget i sin utredning gikk dypere
inn i en dokumentasjon for å finne ut om det var forskjell
på behandlingskvaliteten mellom store og mindre sykehus.
Utredningen konkluderer med at slik sammenheng ikke kunne påvises.
Videre viser disse medlemmer til en rapport fra Ernst
og Jung, utarbeidet for Kommunenes Sentralforbund i 1999, som konkluderer
med at kvaliteten på behandlingen ved små sykehus
ikke var dårligere enn kvaliteten på tilsvarende
behandling ved større sykehus, snarere tvert imot. I Ernst
og Jung-rapporten begrunnes dette med at ved de mindre lokalsykehus
var det kun spesialister som behandlet pasientene, mens en ved større
sykehus hadde leger i utdannelse, og mye av behandlingen ble utført
av leger i opplæring, veiledet av spesialister. Disse
medlemmer vil ut fra de nevnte undersøkelser og
rapporter måtte hevde at kvaliteten er avhengig av kirurgens øvelse
og erfaring, ikke av sykehusets størrelse.
Når det gjelder påstanden
om at mindre sykehus er mer kostnadskrevende enn større
sykehus, er det etter disse medlemmers mening uttrykkelig
tilbakevist i en rapport fra Samdata fra 1998, som slår
fast at gjennomsnittlig kostnad for sammenlignbare pasientgrupper
er 11 pst. høyere ved sentralsykehus og 20 pst. høyere
ved regionsykehus i forhold til de aller minste sykehusene. Når
det gjelder effektivitet, viser Samdata til i samme rapport fra
1998 at antall behandlinger pr. årsverk i de minste lokalsykehusene
er 19 pst. høyere enn ved sentralsykehus og 50 pst. høyere
enn ved regionsykehus. Dette burde etter disse medlemmers mening
være et tankekors for mange som er spesielt opptatt av
sentralisering av spesialisthelsetjenesten og nedleggelse av mindre
lokalsykehus.
Disse medlemmer viser til at
skal en sammenligne kvalitet og økonomi mellom større
sykehus og mindre lokalsykehus, må en ta utgangspunkt i
det samme pasientgrunnlaget, nemlig de ulike sykehus" lokalfunksjoner.
De lokale sykehus har kun lokalsykehusfunksjoner, mens sentralsykehusene
og regionsykehusene har både lokalsykehusfunksjoner, regionale funksjoner
og landsfunksjoner. Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til at Sentralsykehusets i Aust-Agder er lokalsykehus
for 100 pst. av Aust-Agders befolkning. Regionsykehuset i Trondheim
er lokalsykehus for 82 pst. av Sør-Trøndelags
befolkning.
Disse medlemmer er ikke enig
i de fremtidige modeller som Hagautvalgets innstilling har fremlagt, når
det gjelder fremtidig organisering og strukturering av våre
lokalsykehus. Når det gjelder påstanden om at akuttberedskapen
ved våre lokalsykehus er særlig kostbar og ressurskrevende,
er det en påstand som ikke er tilfredsstillende dokumentert.
De aller fleste lokalsykehus med akuttberedskap innen indremedisin
og kirurgi har såkalt hvilende vakttjeneste for spesialistene.
Dette gir som resultat at beredskapstjenesten for spesialister ved
lokalsykehus er betydelig mindre kostbar enn aktiv beredskapstjeneste
for spesialistene i de større sykehusene. Disse
medlemmer viser også til at det hevdes at det er
få tilfeller under vaktberedskap ved lokalsykehusene hvor øyeblikkelig
hjelp-behandling må foregå om natten, mens det
hevdes at det er betydelig større, ja, nærmest
kontinuerlig behandling under vaktberedskapen ved større
sykehus. Det siste er etter disse medlemmers mening
ikke korrekt, idet de faktiske forhold er at bare 12 pst. av øyeblikkelig
hjelp-inngrepene gjøres på nattetid i de større
sykehusene. Det blir da etter disse medlemmers mening
feil å hevde at de større sykehusene har en bedre,
jevn aktivitet hele døgnet og sette likhetstegn mellom
dette og økonomisk fordelaktig drift. Tilfellet er etter disse
medlemmers mening snarere det motsatte. Det vil alltid være
kostbart å foreta behandling på kvelds- og nattetid
fordi det er lønnskostnadene som er de alt overveiende,
og jo færre behandlinger som utføres på nattetid
og kveldstid, jo rimeligere vil den enkelte behandling måtte
bli. Disse medlemmer vil påstå at
beredskapstjenesten ved våre lokalsykehus med spesialistene
i hjemmevakt til en fjerdedel av kostnadene også gir en økonomisk
forsvarlig beredskapstjeneste.
Når det gjelder de ulike beredskapsmodeller
som er omtalt i Akuttmeldingen, eksempelvis kun medisinsk beredskapstjeneste,
kan vel den etter disse medlemmers mening fungere
bra, forutsatt at sykehuset fortrinnsvis behandler indremedisinske
pasienter. Disse medlemmer vil imidlertid gjøre
oppmerksom på at servicefunksjonene som eksempelvis røntgen,
anestesi og laboratorietjenestene, vil være obligatoriske
støtteavdelinger, også for et sykehus med kun medisinsk
beredskap. De samme støttefunksjonene vil kirurgisk beredskapstjeneste
være avhengig av. Ut fra denne betraktning mener disse
medlemmer at det er ikke svært mye å hente
på kun å opprettholde indremedisinsk beredskapstjeneste
ved våre lokalsykehus.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kjent med at en i enkelte distrikter har hatt mange lokalsykehus
med full akuttberedskap. Disse medlemmer er videre
kjent med at i eksempelvis Østfold og Vestfold fylker er
antallet sykehus med full akuttberedskap redusert betydelig. Erfaringen
med denne reduksjonen er så langt disse medlemmer kjenner
til, ikke udelt positiv. Disse medlemmer vil imidlertid
på dette tidspunkt ikke ta standpunkt til hvorvidt akuttberedskap
skal reetableres på lokalsykehus som allerede har mistet
denne beredskapen, men disse medlemmer vil komme
tilbake til dette når en skal fastlegge sykehusstrukturen
i forbindelse med statlig sykehusovertakelse fra januar 2002. Disse medlemmer vil
på dette tidspunkt måtte mene at en ytterligere
sentralisering av akuttberedskapen ved våre lokalsykehus
må nøye og langt bedre utredes enn tilfellet er
i dag. Disse medlemmer mener at en ved vurderingen
av akuttberedskap ved lokalsykehusene må vektlegge geografi
og avstand.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, har merket seg at kirurgisk
beredskap ved sykehusene er ressurskrevende både når
det gjelder personell og kostnader. Vaktene har ofte lav arbeidsbelastning,
men er lange og gir legene rett til avspasering. Sammenhengende
fritid gjør det mulig for legene å ta kortvarige
arbeid ved andre sykehus. Mange sykehus med vakante stillinger må ofte
ta i bruk dyr overtid for å dekke vaktberedskapen. Flertallet mener
dette er en uheldig utvikling, og at den ressurskrevende kirurgiske
beredskapen gjør det vanskelig å utnytte kapasiteten
for planlagte inngrep på en god måte.
Flertallet viser til at forholdene
for kirurgisk beredskap i sykehus er annerledes enn indremedisinsk beredskap.
Særlig ved enkelte små sykehus utføres
det få øyeblikkelig hjelp-inngrep på kvelds-
og nattetid, slik at den omfattende kirurgiske beredskapen sjelden er
i bruk. Flertallet har merket seg at Regjeringen har
stilt krav til de regionale helseutvalg om å gå igjennom
dagens sykehusstruktur med sikte på å få i
stand en bedre arbeids- og funksjonsfordeling mellom sykehusene.
I denne sammenhengen vil flertallet peke på behovet
for å rasjonalisere den kirurgiske beredskapen. Der forholdene
ligger til rette for det, kan sykehusene skille mellom den indremedisinske
og kirurgiske beredskapen. Flertallet vil peke på at
små sykehus kan ha indremedisinsk beredskap selv om de
ikke har en kirurgisk beredskap.
Komiteen mener det
er nødvendig med en viss legevaktberedskap ved alle sykehus
for å kunne ta seg av brudd og enkle skader og gi nødvendig
stabilisering før videre transport til et annet sykehus.
Erfaringene viser at de fleste øyeblikkelig hjelp-operasjoner
gjelder enklere skader, og at en slik beredskap vil kunne ta hånd
om svært mange av de som trenger kirurgisk øyeblikkelig
hjelp.
Komiteen vil oppfordre helseregionene
til økt grad av funksjonsfordeling mellom sykehusene, også når
det gjelder planlagte inngrep.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at det er dokumentert en
positiv sammenheng mellom volum og kvalitet for visse prosedyrer. Flertallet mener
imidlertid at det alene ikke skal være avgjørende
for hvilke funksjoner et sykehus skal ha. Flertallet ser
klart at et systematisk samarbeid mellom sykehus er helt nødvendig
for at små sykehus skal være levedyktige.
Flertallet vil understreke at
eventuelle endringer i sykehusstrukturen vil kreve en styrking av
de andre leddene i den akuttmedisinske kjeden, særlig innen ambulansetjenesten,
for å opprettholde en faglig forsvarlig akuttberedskap.
Komiteen viser til
at det i de siste 20 årene har vært en sterk sentralisering
av fødsler i Norge. Allikevel vil komiteen peke
på at Norge har en desentralisert fødselsorganisering,
og at 50 pst. av alle fødesteder i Norge har mindre enn
500 fødsler.
Komiteen har merket seg at kravene
til vaktberedskap for å opprettholde en fødeavdeling
på et faglig forsvarlig nivå for ulike personellgrupper,
er relativt omfattende. En fødeavdeling må blant
annet dekke opp 24 timers vaktberedskap av gynekolog. Mindre fødeavdelinger
har store problemer med å rekruttere gynekologer og må ta
i bruk svært dyre overtids- og vikarordninger. Ved store
fødeavdelinger er det kapasi-tetsproblemer, særlig
når det gjelder intensivbehandling av for tidlig fødte
og alvorlig syke barn. Komiteen viser også til
at kirurger tidligere hadde kompetanse og erfaring i fødselshjelp
og dekket vaktansvar ved mindre fødeavdelinger. Norsk kirurgisk
forening har imidlertid uttalt at kirurger ikke bør delta
i vaktberedskap ved fødeavdelinger fordi dagens kirurger
ikke har formell kompetanse eller praktisk erfaring i fødselshjelp.
Komiteen mener derfor det er
nødvendig å differensiere fødeavdelingene
med hensyn til hvor og hvilke kvinner som bør henvises
til fødeavdelinger med bredere kompetanse, og at det skal
foregå en seleksjon av fødende.
Komiteen viser til at Statens
helsetilsyn i 1997 fremla rapporten "Faglige krav til fødeavdelinger"
og hvor en foreslo tre kompetansenivåer:
– Kvinneklinikker: Minst 1 500 fødsler,
tilstedevakt av fødsel- og anestesilege og vaktberedskap
av barnelege, nødvendig jordmor- og operasjonsstuebemanning
og barneavdeling med intensivbehandling av nyfødte.
– Fødeavdelinger: Minst
400-500 fødsler per år, vaktberedskap av fødsels-
og anestesilege. nødvendig jordmor- og operasjonsstuebemanning
og barnelege tilknyttet fødeavdelingen.
– Fødestuer: Minst
40 fødsler per år, vaktberedskap av jordmødre
(ikke gynekolog) og avklarte medisinske forhold.
Komiteen vil understreke at det
overordnede mål for fødselsomsorgen må være
at det fremdeles skal tilbys et desentralisert fødetilbud
i Norge, og at den skal holde en god og forsvarlig standard.
Komiteen viser til at fagfolk
tidligere har hevdet at fødselskomplikasjoner er umulig å forutsi,
og at desentralisert fødselshjelp ikke var faglig forsvarlig. Imidlertid
viser data fra vårt eget land og internasjonale publikasjoner
noe annet. En god seleksjon og en godt organisert svangerskapsomsorg
forsvarer å differensiere og desentralisere fødselsomsorgen.
Komiteen viser også til
at det de seneste år har kommet flere forskningsrapporter
fra fødestuene i Norge. Disse viser at ved å la
samme personalet ta hånd om både svangerskap og
fødselsomsorgen, klarer man å skille den normale
fødsel fra den kompliserte. Dette bekreftes i Lofotenprosjektet,
som er beskrevet i meldingen. Komiteen mener at også de
store fødeavdelingene har mye å hente på den
samme risikovurdering og seleksjon som i dag foregår i
tilknytning til fødestuenes virksomhet.
Komiteen mener at fødselsomsorgen
må differensieres, og at den skisserte nivåinndelingen
må gjøres gjeldende, ikke bare veiledende, for
planleggingen og organiseringen av fødselsomsorgen. Komiteen fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjøre
Statens helsetilsyns nivåinndeling for fødselsomsorgen
gjeldende for planleggingen og organiseringen av fødselsomsorgen."
Komiteen viser til at Regjeringen
foreslår en grense for kvinneklinikker på minst
1 500 fødsler, fødeavdelinger på 400-500
fødsler og fødestuer på 40 fødsler årlig. Komiteen vil
imidlertid understreke at antallet fødsler både
ved kvinneklinikker, fødeavdelinger og fødestuer
ikke må være absolutt.
Komiteen vil videre understreke
at kravene til forsvarlighet må tilfredsstille de faglige
krav som er beskrevet i Statens helsetilsyns utredningsserie 1-1997:
"Faglige krav til fødeinstitusjoner". Komiteen vil
peke på at en slik organisering forutsetter at den fødende
får en god oppfølging av jordmor og lege under
svangerskapet, at risikofødsler blir selektert til riktig
nivå, og at det utarbeides klare rutiner for hvordan de
ulike fødeinstitusjoner skal samarbeide.
Komiteen vil peke på at
en slik omorganisering av fødselshjelpen er en krevende
faglig, organisatorisk og juridisk prosess. Informasjonsbehovet
til de ulike fagpersonell, politikere og befolkning er stort, noe
Lofoten-prosjektet viste. Man kan ikke forvente at lokale krefter
rundt mindre fødeavdelinger og fødestuer skal klare
en slik omorganisering alene.
Komiteen mener derfor det er
nødvendig å opprette et nasjonalt råd
som kan hjelpe til med omleggingsprosessene og oppfølging
av drift. Komiteen mener et slikt råd bør
bestå av gynekolog, jordmor, allmennlege og helseadministrativt
personell. Komiteen mener at en driftsomlegging må kvalitetssikres og
evalueres. Det er nødvendig med gode, skriftlige rutiner,
dokumentasjon av hver enkelt fødsel, alle overflyttinger
og resultat for mor og barn i hele fødepopulasjonen. Et
slikt nasjonalt råd vil naturlig nok kreve noen ressurser,
men komiteen er av den oppfatning at det vil være
en god investering for å løse et stort strukturelt
problem i fødselsomsorgen.
Komiteen fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprette
et nasjonalt råd for fødselsomsorgen med flerårig
funksjonstid som skal bistå i omstillingsprosessen, kvalitetssikring
og evaluering av drift i forbindelse med organisering av desentralisert
og differensiert fødselsomsorg."
Komiteen viser til at Statens
helsetilsyn høsten 1999 arrangerte en Legkvinnekonferanse
om brukernes krav til fremtidens svangerskaps-, fødsels-
og barselsomsorg. I rapporten fra konferansen blir det pekt på sentrale
begreper som valgfrihet, fleksibilitet, tillit og kontinuitet. Komiteen vil
understreke behovet for å etablere en omsorg som ivaretar
kontinuiteten og fremmer samarbeid mellom første- og annenlinjetjenesten. Videre
mener komiteen at det må gis mulighet til å velge
mellom ulike modeller, og at det tilbys et individuelt tilpasset
tilbud. Komiteen vil peke på at de gode
resultatene fra fødestuene i stor grad kan tilskrives at
man nettopp har klart å ivareta aspektet med samme personer
både i svangerskaps- og fødselsomsorgen.
Komiteen viser til at det på den
nasjonale fagkonferansen om fødselsomsorg som ble avholdt
i Bodø 1999 etter initiativ fra Sosial- og helsedepartementet, ble
fokusert på behovet for kontinuitet i omsorgen for den
gravide og fødende og for et differensiert tilbud.
Komiteen mener det er behov for å utprøve
og evaluere et differensiert tilbud når det gjelder svangerskaps-
og fødselsomsorg, også rundt de større
fødeinstitusjonene.
I den sammenheng ble komiteen,
gjennom høringen, gjort kjent med at en ved Skeiby sykehus
i Århus som har 5 000 fødsler årlig,
har gjennomført en slik organisering. Fødeavdelingen
er inndelt i 4 fødeenheter. Jordmødre går
ut i primærhelsetjenesten 1 dag per uke for å ivareta
svangerskapskontollen. De gravide tas hånd om av jordmødre
fra den enheten de senere skal føde. En slik organisering
bidrar til at den fødende treffer en kjent jordmor under
fødselen, og på den måten ivaretas kontinuiteten.
Komiteen viser til at fødselsomsorgen
er definert som en del av spesialisthelsetjenesten. Imidlertid er flere
av fødestuene eid og drevet av kommunene. I forbindelse
med omorganiseringen av fødselsomsorgen ber komiteen departementet
klargjøre ansvarsforholdene når det gjelder fødestuene.
Komiteen viser til Ot.prp. nr.
60 (1993-1994) hvor det ble fremholdt at fødende med reisevei
over 1 time bør ha kvalifisert ledsagelse til fødestedet.
Mange kvinner i distrikts-Norge har lange avstander til nærmeste
fødeinstitusjon, og komiteen mener at kvinnene
av hensyn til både sikkerhet og trygghet, må ha krav
på følge av jordmor. Komiteen ber
derfor Regjeringen sørge for at kvinner som har lang vei
til fødeavdeling, sikres en forsvarlig følgetjeneste.
Komiteen viser til lov om helsetjenesten
i kommunene som slår fast at det skal være jordmortjeneste i
hver kommune, og at kommunenes befolkning har rett til nødvendig
helsehjelp. Hvilket omfang jordmortjenesten skal ha, spesifiseres
ikke, men i helsepersonelloven § 7 skisseres en plikt til å yte øyeblikkelig hjelp
24 timer i døgnet. Komiteen er kjent med
at det er mangel på jordmødre i en del kommuner,
og at tjenesten mange steder ikke fungerer tilfredsstillende. Komiteen mener
derfor det er behov for å se på omfanget av og
innholdet i den lovpålagte jordmortjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre,
viser til at lov og forskrifter hjemler at jordmor utløser
takst for svangerskapsomsorg når hun er tilsatt på helsestasjonen,
og at refusjonen utbetales dit. Flertallet viser
videre til at jordmødre har egne takster for følgetjeneste,
vendereis/blindalarm og fødselshjelp utført
av jordmor. Jordmorloven gir dem enerett til jordmorvirksomhet og
adgang til privat praksis. Flertallet viser til at
jordmødre mange steder har etablert privat praksis, men
pga. manglende refusjonsordning må kvinnene betale for
dette tilbudet. Mange kvinner ønsker å benytte
seg av et privat omsorgstilbud i svangerskapet, og flertallet mener
det er urimelig at de som velger private løsninger, ofte
i mangel av et offentlig tilbud, skal måtte betale for
dette. Flertallet er opptatt av at gravide selv må få velge
den form for helhetlig svangerskapsomsorg de ønsker. I
mange kommuner er det også et misforhold mellom tilgang
til jordmor og det behovet kvinnene har for jordmortjeneste. Flertallet mener
derfor at jordmødre i privat praksis må gis anledning
til å heve refusjon fra folketrygden.
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag til lovfesting av trygderefusjon for svangerskapskontroll utført
av jordmor i privat så vel som offentlig virksomhet."
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at en god
svangerskapsomsorg forutsetter et nært faglig samspill
mellom ulike yrkesgrupper, men der jordmoren vil spille en nøkkelrolle.
Det må etter disse medlemmers syn være
viktig å skape virkemidler for rekruttering av jordmødre
til alle landets kommuner, ut fra forutsetningene om at enhver gravid
kvinne skal være sikret et faglig forsvarlig tilbud gjennomgående
gjennom hele svangerskapet, under selve nedkomsten og i de første
dagene etter denne.
Vurderingen av hva som er en faglig forsvarlig
svangerskapsomsorg, kan imidlertid ikke være basert på vurderingene
til den enkelte gravide, men må ha sitt utspring i overordnede
nasjonale målsetninger for et fornuftig innhold i tjenesten.
Man har etter disse medlemmers syn allerede for mange
eksempler på at refusjonsordninger til privatpraktiserende
spesialister fører til masseundersøkelser av gravide
som det ikke finnes fornuftig faglig belegg for å gjennomføre. Et
eksempel på dette er regelmessige ultralydundersøkelser
av gravide gjennomgående gjennom hele svangerskapet i regi
av privatpraktiserende gynekologer, med tilhørende refusjonskrav
overfor Rikstrygdeverket for disse kostnadskrevende undersøkelsene.
Refusjon av undersøkelser i svangerskapet
til privatpraktiserende jordmødre vil etter disse
medlemmers syn kunne medføre tilsvarende virkninger,
dersom man ikke forut inngående diskuterer hva man ønsker å oppnå rent
faglig med en slik refusjonsordning. Problemstillinger som det vil
være naturlig å avklare, er hvorvidt bare et visst
antall av svangerskapskontrollene i så fall skal gi rett
til refusjon, fordi man ellers vil risikere en kostnadsvekst knyttet
til svangerskapsomsorgen som står i et misforhold til den medisinske
nytten. Inntektsgrunnlaget vil også bare være
til stede på større steder og i byene, med mindre svangerskapsomsorgen
omlegges i retning av svært hyppige jordmorkontroller.
En refusjonsrett for privatpraktiserende jordmødre vil
dermed lett kunne virke sentraliserende fordi næringsgrunnlaget
bare vil være til stede der befolkningsmengden er stor,
noe som vil kunne gjøre det enda vanskeligere for de minste
kommunene å rekruttere jordmor.
Disse medlemmer ser det som en
styrke at man i forbindelse med fastlegeordningen har fått
ryddet opp i refusjonen til avtaleløse leger, slik at disse
ikke lenger mottar refusjon. Det er etter disse medlemmers syn
først når det inngås avtaler om arbeidets
art og det faglige innholdet i tjenesten, at det skal åpnes
for refusjon fra trygden.
Hvorvidt og på hvilke vilkår
det skal åpnes for utløsning av takster til privatpraktiserende
jordmor, må dermed etter disse medlemmers syn
gjøres til gjenstand for en grundig vurdering av hvilken
type svangerskapsomsorg som ansees som hensiktsmessig, og på hvilke
vilkår man best oppnår et likeverdig svangerskapstilbud
til hele befolkningen, også i de kommuner som i dag sliter
med rekruttering av jordmødre.
Komiteen viser til
at moderne fødselsomsorg og intensivbehandling har gjort
det mulig å redde for tidlig fødte barn som for
få år siden ikke ble betraktet som levedyktige.
Komiteen viser til at krisen
innen nyfødtmedisin i helseregion Sør og Øst
har dokumentert mangel på personell, medisinsk teknisk
utstyr og romarealer.
Komiteen har merket seg at kapasiteten
ved nyfødtavdelingene for intensivbehandling av for tidlig fødte
og alvorlig syke nyfødte er for liten. Dette gjelder særlig
ved flere av regionsykehusene, men situasjonen er også vanskelig
ved sentralsykehusene. Komiteen mener det trengs
en opprustning av dette fagområdet både på regionsykehus-
og sentralsykehusnivå. I denne sammenheng viser komiteen til
en arbeidsgruppe nedsatt av Statens helsetilsyn som har fått
i oppgave å lage en nasjonal plan for nyfødtmedisin.
Arbeidsgruppen har som mandat å komme med forslag om organisering
og faglige krav til fagområdet nyfødtmedisin.
I tillegg skal arbeidsgruppen foreta en oppsummering av eksisterende
dokumentasjon om kapasitet, organisering og bemanning av intensivavdelingene
for nyfødte. Det skal legges fram forslag til oppgavefordeling
mellom sentral- og regionsykehus, samt utarbeides retningslinjer
for areal, utstyr og stillinger ved sykehusenes nyfødtintensiv-enheter.
Gruppen er bedt om å ha sitt forslag ferdig til september
2001.
Komiteen ser svært positivt
på dette arbeidet og ber Regjeringen legge fram en sak
for Stortinget med konkrete tiltak for å bedre situasjonen
i nyfødtomsorgen etter at utvalget har avsluttet sitt arbeid
og senest våren 2002.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen på egnet
måte legge fram en sak med konkrete tiltak for å bedre
situasjonen i nyfødtomsorgen senest våren 2002."
Komiteen viser til
at det er satt i verk en rekke tiltak for å bedre tilgangen
på og utnyttelsen av helsepersonell. Komiteen vil
i den sammenheng vise til handlingsplanen for sosial- og helsepersonell,
ny ordning med legefordeling og gjennomgang av spesialistutdanningen.
Komiteen har merket seg at mangelen
på helsepersonell er en av årsakene til at Regjeringen ønsker å rasjonalisere
den kirurgiske beredskapen. Når alle sykehus skal dekke
alle spesialiteter samt øyeblikkelig hjelp, blir mangelen
på kvalifisert personell større enn nødvendig
fordi vaktberedskapen krever mye personell.
Av samme årsak ønsker ikke
Regjeringen å styrke grenspesialitetene ved de mindre sykehus.
Høy grad av grenspesialisering fører til mange
parallelle vaktordninger og mye legetid til passiv beredskap og
gir lavere produktivitet. Komiteen er enig i disse
vurderingene.
Komiteen mener det er behov for å rasjonalisere vaktberedskapen
særlig ved mindre sykehus ved å begrense bruken
av parallelle vaktskift på nattetid spesielt.
Komiteen er enig i at det i forbindelse
med Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling
(NR) sin gjennomgang av spesialistutdanningen utredes en generell
vaktkompetanse som kan dekke grenspesialitetene i en hovedspesialitet.
For å utnytte legeressursene ved større
sykehus på en bedre måte mener komiteen at
sykehusene må vurderes å utvide tidsrommet for
utføring av elektive inngrep utover ordinær arbeidstid.
Komiteen vil understreke
at en god framtidig organisering av akuttmedisinsk beredskap i sykehus
er avhengig av en god ledelse og en hensiktsmessig organisering. Komiteen viser
til Forum for organisasjonsutvikling i sykehus som i samarbeid med
KS har utarbeidet en strategi for arbeidet med organisasjonsutvikling
og utviklet en samlet strategi for arbeidet med organisasjons- og
ledelsesutvikling i sykehus. Komiteen har merket
seg dette arbeidet og de prosjektene som er i gang, og mener at
dette arbeidet må videreføres.
Komiteen vil peke på at
lovfestede pasientrettigheter, fritt sykehusvalg og fristilling
av sykehusene, vil kreve at sykehusene dokumenterer kvaliteten på behandlingen
og virksomheten. Komiteen er derfor tilfreds med
at det arbeides med å etablere ett sett av nasjonale kvalitetsindikatorer
og nasjonale medisinske kvalitetsregister for alle de store fagområdene.
Departementet vil opprette et nasjonalt kompetansesenter
for prehospital akuttmedisin for å styrke kompetansen og
koordinere ressurser innen akuttmedisin. De økonomiske
kostnadene av dette må utredes, men antas å være
i størrelsesordenen 2-3 mill. kroner. Departementet kommer
tilbake til dette i ordinær budsjettsammenheng.
Det uttales at det er fem fylker som ikke har tomannsbetjening
av ambulansebiler, og disse fylkeskommunenes merutgifter til oppgradering
til tomannsbetjening er beregnet til 55-82 mill. kroner.
Anbefalingen om at fylkeskommunene etablerer
en form for videreutdanning av ambulansepersonell vil medføre
merutgifter for de fylkeskommunene som velger å gjøre
dette, men det uttales at disse vanskelig kan beregnes på grunn
av lokale variasjoner.
Etablering av et Statens luftambulansekontor
i Rikstrygdeverket vil innebære nye oppgaver og ansvar
for etaten. For å ivareta disse er det nødvendig å utvide virksomheten
i Rikstrygdeverket med tre årsverk. Dette vil utgjøre
en merutgift på 1-2 mill. kroner.
Merutgift for ambulansefly som skal ha mulighet
til å ha med anestesilege ved behov er beregnet til 4 mill. kroner.
Redusert bruk av redningstjenestens helikoptre
til tilbakeføringsoppdrag vil bli gjennomført
etter drøftelser med Forsvarsdepartementet. Det tas sikte
på redusert bruk fra ca. 1 000 timer i 1999 til 750 timer
i 2001. Mindreutgiften vil anslagsvis bli ca. 6 mill. kroner.
Det framholdes at dersom fylkeskommuner og kommuner
etablerer felles akuttmottak, gir det muligheter for økonomiske
innsparinger gjennom samordning av ressurser.
Det uttales at de økonomiske konsekvensene
av å inkludere sykestuer som utfører spesialisthelsetjeneste,
i ISF-ordningen, er uklare og avhengige av avgrensingen i forhold
til sykehjem. Departementet vil komme tilbake til saken i ordinær
budsjettsammenheng.
Det påpekes at gjennom omdisponering
av ressurser vil et skille mellom sykehusenes indremedisinske og kirurgiske
beredskap gi muligheter for fylkeskommunale innsparinger.
Det uttales at det bør være
muligheter for fylkeskommunale innsparinger ved rasjonalisering
av vaktberedskapen særlig ved små sykehus, men
at det er vanskelig å beregne de økonomiske konsekvensene.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Stortinget ber Regjeringen legge fram en økonomi- og
tidsplan for å gjøre Akuttutvalgets forslag til responstider
gjeldende.
Komiteen viser til merknadene og til meldingen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
I
Stortinget ber Regjeringen i løpet av 2002 iverksette et opplærings- og utplasseringsprogram for "hjertestartere".
II
Stortinget ber Regjeringen utarbeide særskilte kompetansekrav til frivillige mannskaper som er engasjert i ambulansetjeneste/suppleringstjeneste f.eks. ved idretts- og kulturarrangementer og ulike redningsaksjoner.
III
Stortinget ber Regjeringen legge frem for Stortinget en økonomi- og tidsplan for styrking av ambulansetjenesten som bygger på Akuttutvalgets forslag til responstider.
IV
Stortinget ber Regjeringen gjøre Statens helsetilsyns nivåinndeling for fødselsomsorgen gjeldende for planleggingen og organiseringen av fødselsomsorgen.
V
Stortinget ber Regjeringen opprette et nasjonalt råd for fødselsomsorgen med flerårig funksjonstid som skal bistå i omstillingsprosessen, kvalitetssikring og evaluering av drift i forbindelse med organisering av desentralisert og differensiert fødselsomsorg.
VI
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til lovfesting av trygderefusjon for svangerskapskontroll utført av jordmor i privat så vel som offentlig virksomhet.
VII
Stortinget ber Regjeringen på egnet måte legge fram en sak med konkrete tiltak for å bedre situasjonen i nyfødtomsorgen senest våren 2002.
VIII
St.meld. nr. 43 (1999-2000) - Om akuttmedisinsk beredskap - vedlegges protokollen.
Oslo, i sosialkomiteen, den 5. juni 2001
John I. Alvheim
leder |
Sonja Irene Sjøli
ordfører |
Are Næss
sekretær |