Det framholdes at det i dag ikke finnes noen
formelle krav til ambulansetjenesten, verken når det gjelder bemanning,
kompetanse eller responstid. Tekniske krav til kjøretøyene
er forskriftsfestet. Forskriftene blir nå gjennomgått
med henblikk på å avklare hva som er å anse
som henholdsvis kjøretekniske og helsefaglige krav.
Ambulansetjenesten ble tidligere finansiert
over stats- og trygdebudsjettet. Fra 1986 er planlegging, utbygging
og drift av tjenesten et fylkeskommunalt anliggende.
Det finnes ingen fastsatte statlige krav til
utdanning for ambulansepersonell. Alle fylkeskommuner stiller likevel
faglige minimumskrav til sine ansatte. Ambulansefaget inngår
som helsefag i den videregående skole, og følger
hovedmodellen på fire år bestående av to år
i skole og to års læretid i bedrift. Fagbrev utstedes ved
bestått fagprøve. Ambulansepersonell med fagbrev
får autorisasjon i henhold til helsepersonelloven.
Fylkeskommunenes samlede netto driftsutgifter
til ambulansetjenesten var ca. 843,5 millioner kroner i 1999. Det
opplyses at fylkeskommunenes rapportering av utgifter til ambulansetjenesten
er basert på varierende beregningsgrunnlag, og
at de derfor er vanskelig å sammenligne. Det er likevel
en felles trend at det har funnet sted en betydelig utgiftsøkning
de siste år.
Det vises til at Akuttutvalget utpeker ambulansetjenesten
til det svakeste ledd i den akuttmedisinske kjeden, og at det legges
vekt på følgende problemer:
– Mangel
på krav til betjening av ambulansebiler
– Mangel på krav til
kompetanse hos ambulansepersonell
– Uklare krav til responstider
– Manglende formalisering av samarbeid
med kommunal legevakttjeneste
Departementet vil stille krav i form av forskrift
om at ambulansebiler som hovedregel må være tomannsbetjente,
men vil gi fylkeskommunene adgang til å søke om
dispensasjon for enmannsbetjening for de ambulansene med minst aktivitet.
Departementet vil også stille krav
i form av forskrift om at minst én av ambulansepersonellet
per bil per vakt skal ha dokumentert fagkompetanse på nivå med fagbrev,
og mener at ambulansepersonell nummer to bør kunne dokumentere
akuttmedisinsk og pleiefaglig kompetanse. Departementet vil åpne
for en begrenset dispensasjonsordning for ambulansebiler som ikke inngår
i fylkeskommunenes ordinære ambulanseberedskap, og vil
legge opp til en overgangsordning begrenset til en periode på seks år,
samt en dispensasjonsordning på inntil tre år.
Det uttales at responstid for ambulansebiler
må klargjøres, og departementet vil gjøre
følgende responstider veiledende for fylkeskommunene ved
planlegging av tjenestetilbudet:
– Akuttoppdrag:
12 minutter for 90 pst. av befolkningen i byer og tettsteder og
25 minutter for 90 pst. av befolkningen i grisgrendte strøk.
– Hasteoppdrag: 30 minutter for
90 pst. av befolkningen i byer og tettsteder og 40 minutter for
90 pst. av befolkningen i grisgrendte strøk.
Det understrekes at samarbeidet mellom ambulansetjenesten
og legevakten bør formaliseres, og departementet oppfordrer
fylkeskommunene til å etablere ordninger som lokale akuttmedisinske
team.
Departementet understreker at pasientens bostedsfylke
er ansvarlig for å dekke utgiftene til ambulansetransport
med bil eller båt uansett hvor transporten finner sted,
og uavhengig av om deler av transporten skjer med fly. Unntaket
er ved innleggelse som øyeblikkelig hjelp i sykehus i oppholdskommunen.
Komiteen viser til
at ambulansetjenesten skal være en spesialisthelsetjeneste.
Ambulansetjenesten bidrar med tjenester både til spesialisthelsetjenesten
og til kommunehelsetjenesten. Sammenhengen med spesialisthelsetjenesten
er krevende både faglig og koordineringsmessig. Ambulansepersonell
har et stort behov for å utvikle sin kompetanse, og komiteen mener dette
best kan ivaretas innenfor spesialisthelsetjenesten.
Når det gjelder de akuttmedisinske
kommunikasjonssentralene (AMK), viser komiteen til
at de har en viktig koordineringsfunksjon i forhold til ambulansetjenesten
og sykehusene, og at det derfor er naturlig at ansvaret for disse
fylkeskommunalt drevne tjenestene overtas av staten. Komiteen forutsetter
at staten går inn i de etablerte samarbeidsavtalene med
kommunene, der hvor det er etablert samarbeidsavtaler om nødmeldetjeneste/legevaktsentraler.
Komiteen viser til at det etter
lov om spesialisthelsetjeneste stilles krav om at ambulansetjenestens virksomhet
skal være faglig forsvarlig. For å tilfredsstille
kravet om forsvarlighet mener komiteen at ambulansebilene
som hovedregel skal være tomannsbetjente. Komiteen er
tilfreds med at dette kravet vil inngå i den planlagte
felles forskrift for prehospital akuttmedisin.
Komiteen ser klart at krav om
tomannsbetjening vil medføre at ytterligere personellressurser
brukes til vaktberedskap, spesielt vil det kunne bli tilfelle i
de minste kommunene hvor det er et fåtall ambulansepersonell. Komiteen mener
derfor at det i enkelte tilfeller må kunne gis dispensasjon
for enmannsbetjente ambulanser der hvor aktiviteten er liten. Betingelsen må imidlertid
være at det etableres avtaler med fast ledsagertjeneste
med f.eks. sykehjem eller primærhelsetjeneste.
Komiteen viser til at det ikke
finnes noen statlige krav til utdanning av ambulansepersonell. Imidlertid har
alle fylker satt faglige minimumskrav til sine ansatte. Komiteen har
merket seg at mangelen på nasjonale krav har ført
til varierende kompetansenivå både blant ambulansepersonell
og mellom ambulansetjenestene.
Komiteen viser til at det i 1996
ble godkjent et eget ambulansefag som inngår som helsefag
i den videregående skolen, og som fører til fagbrev. Komiteen er
opptatt av å sikre et godt faglig nivå på utdanningen
over hele landet, og komiteen slutter seg derfor
til forslaget om at det må settes krav om at minst én av
ambulansepersonellet per bil skal dokumentere fagkompetanse på nivå med
fagbrev. Komiteen mener dette kravet må inngå i
den planlagte felles forskrift om prehospital akuttmedisin.
Når det gjelder ambulansepersonell
nr. 2, er komiteen enig i at det bør settes
krav til dokumentasjon av akuttmedisinsk og pleiefaglig kompetanse
på nivå med det som er beskrevet i NOU 1976:2
"Utdanning av ambulansepersonell".
Komiteen mener det er vanskelig å forsvare
dispensasjonsordninger som kan bidra til å uthule kravet om
fagbrev. Komiteen vil allikevel gi støtte
til at det åpnes for en begrenset dispensasjonsordning
for ambulansebiler som ikke inngår i den ordinære
ambulanseberedskap.
Komiteen viser til at frivillige
organisasjoner, som Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp,
driver profesjonell ambulansetjeneste etter oppdrag fra eller avtale med
fylkeskommunen. I tillegg stiller organisasjonene eget utstyr og
frivillig mannskap til rådighet som supplement til den
profesjonelle ambulansetjenesten. Til sammen 160 ambulanser eies
og drives av disse organisasjonene med frivillig mannskap. De dekker
hovedsakelig et behov for sanitetstjeneste ved idretts- og kulturarrangementer,
hvor en slik tjeneste er påkrevet. Den offentlige helsetjenesten
har ikke kapasitet til å etablere en slik beredskap. Komiteen har
merket seg at det legges opp til at frivillige organisasjoner kun
kan delta i ambulanseberedskapen etter en begrenset dispensasjonsordning.
Med en så høy terskel mener organisasjonene at
de vil måtte komme til å innstille sin tjeneste.
Det er krav om flere ukers hospitering ved sykehus og i primærhelsetjenesten
for å bli godkjent ambulansepersonell. Komiteen vil
i denne sammenheng vise til at helsetjenesten har store problemer
med å stille praksis- og hospiteringsplasser til rådighet
for vanlig helsepersonell, og at det synes lite realistisk at frivillige
mannskaper skal gjennom samme omfattende opplæring. Komiteen vil
understreke at det vil kunne føre til store tap for den
samlede helseberedskap i landet og påføre ekstra
belastninger på den offentlige helsetjenesten hvis de frivillige
mannskapene skulle bli borte.
Komiteen mener derfor det må utarbeides
særskilte kompetansekrav til frivillige mannskaper som
er engasjert i en suppleringstjenenste, f.eks. ved idretts- og kulturarrangementer. Komiteen fremmer
derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
særskilte kompetansekrav til frivillige mannskaper som
er engasjert i ambulansetjeneste/suppleringstjeneste f.eks.
ved idretts- og kulturarrangementer og ulike redningsaksjoner."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet,
har merket seg at det ikke finnes noen statlig fastsatte krav til
tidsintervallet (responstid) fra AMK-sentralen kontaktes til bilen
er nådd frem til pasienten. Dette bidrar, sammen med værforhold,
veinett og avstander til at responstiden varierer betydelig fra
sted til sted. Flertallet har merket seg de responstider
departementet vil gjøre veiledende.
Flertallet har også merket
seg skepsisen fra flere av høringsinstansene, som mener
at Akuttutvalgets krav til responstider vil være vanskelig å overholde
i store deler av landet. I tillegg vil dette kunne føre
til økte kostnader. Det vises i den sammenheng til brev
av 23. mai 2001 fra helseministeren til stortingsrepresentant Einar
Olav Skogholt, der det bl.a. sies:
"Departementet har ikke utført egne kostnadsberegninger
for en eventuell innføring av krav til responstider som
foreslått av akuttutvalget, men er kjent med innholdet
i en arbeidsgrupperapport fra Akershus som er under utarbeidelse.
Her er det anslått at innføring av krav i henhold
til akuttutvalgets forslag vil kreve 5-6 nye enheter og 30-48 nye
stillinger. Dette vil føre til en merkostnad på 15-24
mill kr. I tillegg kommer betydelige utgifter til lokaliteter, kjøretøy,
utstyr og lignende. Beregningene er basert på en streng
fortolkning av departementets anslag på 10-15 000 innbyggere
for å utgjøre en by eller tettsted, slik at kostnadene
blir lavere dersom en videre definisjon legges til grunn."
Flertallet er innforstått
med at hensynet til økonomi og knapphet på kvalifisert
ambulansepersonell vil virke begrensende på mulighetene
for umiddelbar iverksettelse av akuttutvalgets forslag til responstider. Flertallet vil
peke på behovet for nærmere utredning av konsekvenser
knyttet til gjennomføring av slike responstider, der det
også foretas nødvendige avklaringer av begreper
som "byer", "tettsteder" og "grisgrendte strøk". Flertallet anser
videre at det er viktig å avklare hvilke områder
av landet som har særskilt behov for bedret tilgjengelighet
til ambulanse, og at snarlige tiltak for styrking av ambulansetjenesten disse
steder prioriteres. Flertallet vil understreke at det
er en forutsetning at øyeblikkelig hjelp-plikten overholdes,
og kan ikke akseptere for lang responstid med de alvorlige konsekvenser
det kan få for pasientene.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem for Stortinget en økonomi- og tidsplan for styrking
av ambulansetjenesten som bygger på Akuttutvalgets forslag
til responstider."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at det ikke finnes
noen statlige fastsatte krav til tidsintervallet (responstid) fra
AMK-sentralen kontaktes til ambulansebilen er ute hos pasienten.
Dette bidrar til, sammen med værforhold, veinett og avstander,
at responstiden varierer betydelig fra sted til sted. Disse medlemmer har
merket seg de responstider departementet vil gjøre veiledende.
Disse medlemmer har også merket
seg skepsisen fra flere av høringsinstansene som mener
at disse kravene til responstider vil være vanskelig å overholde i
store deler av distrikts-Norge. I tillegg vil det kunne føre
til økte kostnader for tjenestene. Disse medlemmer vil
understreke at det er en forutsetning at øyeblikkelig hjelp-plikten
overholdes, og kan ikke akseptere for lang responstid med de alvorlige
konsekvenser det kan få for pasientene.
På denne bakgrunn slutter disse
medlemmer seg til at de krav til responstider som Akuttutvalget
har foreslått gjøres gjeldende for ambulansetjenesten,
og ber Regjeringen legge fram en økonomi- og tidsplan for å gjøre
dette mulig. Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram en økonomi- og tidsplan for å gjøre
Akuttutvalgets forslag til responstider gjeldende."
Komiteen viser til at ambulansetjenesten
har et nært samarbeid med den kommunale legevakttjenesten,
og at dette samarbeidet er av vesentlig betydning for utfallet for
pasienten. Komiteen har merket seg at dette samarbeidet
stort sett fungerer godt, men at tjenesten savner formaliserte rammer
rundt det operative samarbeidet, fordi effektiv og trygg samhandling
forutsetter at planlegging og øvelser foregår
kontinuerlig. Komiteen vil understreke viktigheten
av at samarbeidet mellom ambulansetjenesten og den kommunale legevakt
fungerer godt, slik at befolkningen kan sikres trygghet for nødvendig
hjelp i akutte tilfeller.
Økningen i antall stasjonære
legevakter og sentralisering av legevakter har ført til økt
bruk av ambulansetjenester, og etter komiteens vurdering øker
dette behovet for samarbeid ytterligere.
Komiteen har merket seg at Rogaland
fylkeskommune har gode erfaringer med lokale akuttmedisinske team. Komiteen ser
svært positivt på et slikt samarbeid og vil oppfordre
andre til å formalisere samarbeidet mellom ambulansetjenesten
og legevakt etter en slik modell.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på ambulansetjenestens betydning
også for muligheten for legevaktsamarbeid. Som nevnt er
ambulansetjenesten det svakeste ledd i den akuttmedisinske kjeden,
og fylkenes ambulanseplaner må derfor ikke føre
til at tilbudet noe sted blir svekket.
Disse medlemmer vil understreke
at det må gjøres en samlet vurdering av den akuttmedisinske
beredskapen spesielt for grisgrendte områder med store avstander
og lange reisetider. For å kunne oppfylle kravene om responstid
må det være en god samordning mellom legevakt
og ambulansetjeneste. For å oppfylle kravet om tilgang
til helsetjenester, herunder akuttberedskap, for befolkningen uansett
hvor i landet de bor, innenfor en akseptabel og forutsigbar tidsramme,
må staten utrede kostnadene ved dette og gi spesiell økonomisk
støtte til denne beredskapen i slike områder. Denne
støtten bør i første rekke gå til å opprettholde/opprette
ambulansetjeneste med forsvarlig faglig bemanning og beredskap.
Disse medlemmer mener at det
i slike tilfeller må etableres en faglig forsvarlig ambulansebemanning gjennom
et samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og ambulanse-/spesialisthelsetjenesten.
Dette må kunne skje ved for eksempel en felles utnyttelse
av sykepleiefaglig personell som kan brukes i et samarbeid mellom
legesenter/sykehjem og ambulansetjeneste. Det bør
etter disse medlemmers mening utarbeides retningslinjer
for et slikt samarbeid både faglig og økonomisk.
Disse medlemmer minner også om
at den faglige målsettingen på sikt bør
være at en av personene på ambulansevakt bør
ha kompetanse som anestesisykepleier. Skal den akuttmedisinske beredskapen
kunne styrkes også bemanningsmessig, er det viktig at en også tar
hensyn til dette i utdanningssystemet.
I områder med lange avstander/lang
reisetid bør det etter disse medlemmers mening
være en ordning med reserveambulanse for å kunne
ivareta en mer kontinuerlig beredskap, ikke minst ved større
ulykker.