I korthet dreier diskusjonen om oppgave- og ansvarsfordelingen
mellom forvaltningsnivåene seg om to sentrale vurderinger:
For det første: om hvilket nivå som er mest egnet
til å ivareta offentlige oppgaver - nasjonalt, regionalt
eller lokalt nivå. For det andre: om det skal være
statlige forvaltningsorganer eller folkevalgte organer som skal
ha beslutningsmyndighet.
Etter Regjeringens syn må endringer
i oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene ha som
hovedmål å oppnå mer effektiv utnyttelse
av forvaltningens samlede ressurser, større brukervennlighet
og styrking av det lokale folkestyret. Regjeringen vil særlig
understreke at endringer i oppgavefordelingen og den statlige styringen
må bidra til å styrke kommunenes stilling i forvaltningen.
Innbyggernes identitet og tilhørighet til kommunene er
gjennomgående sterk, og kravet på nærhet,
kontakt og dialog, likeså behovet for lokale tilpasninger,
gir kommunene en helt sentral rolle for gjennomføringen
av viktige samfunnsoppgaver.
Sammenlignet med kommunestrukturen i mange land
er norske kommuner kjennetegnet av å være geografisk
vidstrakte, men befolkningsmessig små. Etter Regjeringens
syn legger denne kommunestrukturen begrensinger på omfanget
av oppgaver som det er hensiktsmessig å legge til kommunene.
En rekke offentlige oppgaver løses best i et geografisk
perspektiv mellom landet som helhet og den avgrensing som kommunene
representerer. Regjeringen mener det er behov for et folkevalgt
regionalt nivå til å ivareta slike oppgaver. Et
regionalt politisk organ gir innbyggerne mulighet til å påvirke
den politiske beslutningsprosessen omkring spørsmål
som håndteres på regionalt nivå. Folkevalgte
organer på regionalt nivå øker muligheten for
desentralisering av politisk makt, og representerer en utvidelse
av lokaldemokratiet ved at viktige samfunnsoppgaver kan settes under
folkevalgt kontroll og prioritering.
Endringer av kommuneinndelingen i retning av
betydelig færre og større enheter vil bedre kommunenes forutsetninger
for å løse kommuneoverskridende og regionale oppgaver.
Det er imidlertid vanskelig å tenke seg en radikal omstrukturering
av kommuneinndelingen uten at dette styres fra sentralt nivå.
Regjeringens utgangspunkt er imidlertid at endringer i kommune-
og fylkesinndelingen skal baseres på frivillighet, men Regjeringen
legger til rette for frivillige sammenslåinger gjennom økonomiske
virkemidler.
For mange oppgaver og utfordringer som overskrider
kommunegrensene vil interkommunalt samarbeid utgjøre en
fleksibel og effektiv arbeidsform. Løsningen av ulike offentlige
oppgaver stiller i mange tilfeller ulike krav til hva som er hensiktsmessige
administrasjonsområder. Det finnes ikke en kommune- eller
fylkesinndeling som er best egnet til å ivareta alle typer oppgaver.
Interkommunalt samarbeid gir kommunene mulighet og frihet til å vurdere
om oppgaver løses mest effektivt i egen regi eller i samarbeid
med andre. Interkommunalt samarbeid vil derfor representere et nyttig supplement
til den kommuneinndeling og oppgavefordeling som til enhver tid
gjelder. Regjeringen vil stimulere enda sterkere til at kommunene
utnytter muligheten i interkommunalt samarbeid på områder
som gir bedre og mer kostnadseffektive kommunale tjenester overfor
næringsliv og befolkning. Regjeringen vil legge til rette
for at dette også kan omfatte samarbeid om forvaltningsoppgaver.
Regjeringen mener likevel ikke at interkommunalt samarbeid
kan erstatte behovet for et eget folkevalgt regionalt nivå som
ivaretar regionale oppgaver. Regjeringen kan dermed ikke slutte
seg til den såkalte tonivå-modellen for organiseringen
av den offentlige forvaltning.
Kjernen i det regionale utviklingsansvaret er å skape en
helhetlig og ønsket samfunnsutvikling for egen region.
Viktige oppgaver og utfordringer knyttet blant annet til samferdsel,
næringsutvikling, miljø og areal lar seg ikke
løse i den enkelte kommune. For å møte slike
utfordringer er det i mange tilfeller nødvendig å se
større områder under ett. Etter Regjeringens syn hører
planleggingen og gjennomføringen av slike oppgaver hjemme
på en regional arena. Det er fylkeskommunens ansvar og
mulighet for å ivareta slike oppgaver - den regionale utviklingsrollen
- som Regjeringen ønsker å styrke. Målsettingen
med en slik reform er å legge utviklingsoppgaver som i
sin karakter er regionale, og som må løses regionalt,
under direkte folkevalgt styring, og dermed skape et forvaltningsnivå med et
tydelig og samlet ansvar for regionens utvikling.
Regjeringen vil fremheve tre momenter som samlet taler
for at det er ønskelig å styrke fylkeskommunens utviklingsrolle.
For det første er det viktig å understreke at
regional utvikling er et politikkområde som bør
være underlagt direkte folkevalgt innflytelse. Det er regionens
egenart og særskilte utfordringer som er i fokus for arbeidet,
og prosessene er i stor grad kjennetegnet av avveining mellom kryssende
interesser og hensyn. Slike avveininger bør ha regional
forankring og være folkevalgt styrt.
For det andre deler Regjeringen Oppgavefordelingsutvalgets
konklusjon om at fylkeskommunen ikke har lykkes så godt
som sentral drivkraft og tilrettelegger for regional utvikling.
Som utvalget påpeker kan det skyldes manglende prioritering
fra fylkeskommunens side, men også at fylkeskommunen ikke
har hatt tilstrekkelige virkemidler for å fylle den planleggings-
og utviklingsrolle den har vært tiltenkt. Skal en styrking av
den regionale utviklingsrollen bli reell, vil det etter Regjeringens
syn forutsette at de regionale organer får større
myndighet over de beslutninger som har direkte betydning for den
regionale utviklingen. I forhold til dagens organisering vil det
innebære at det regionale nivået får
et tyngre ansvar for og innflytelse over regional samferdsel, regional
planlegging og arealdisponering, regionale miljøoppgaver,
regionale landbruksoppgaver, tilrettelegging for næringsutvikling
og bygdeutvikling samt regionale kulturoppgaver.
En samling av disse oppgavene vil, for det tredje, legge
til rette for gode regionale helhetsløsninger ved at sektorer
som i et regionalt utviklingsperspektiv er nært koblet
til hverandre samles under ett organ. Tilrettelegging for næringsutvikling
er avhengig av samferdselstiltak og av arealforvaltning og miljøtiltak. Utbygging
og drift innenfor samferdselssektoren må ses i sammenheng
med næringsutviklingen, med endringer i bosettingsmønsteret,
med miljøkrav og arealforvaltning etc. En samling av regionale
oppgaver under regionalt folkevalgt ledelse vil, etter Regjeringens
syn, være en viktig betingelse for å fremme en rasjonell
og bæredyktig samfunnsutvikling av landets regioner, og
styrke den politiske styring av vesentlige samfunnsoppgaver. I tillegg
vil det regionale nivået få ansvaret for å ivareta
de nasjonale målene i miljøvernpolitikken og landbrukspolitikken.
Regjeringen foreslår følgende
endringer:
– Fylkesplanen
styrkes og gis en generelt forpliktende virkning. Det vurderes nærmere
om deler av fylkesplanen skal gjøres rettslig bindende
for arealbruk i regionen. Det forutsettes at kommunene og staten
i sterkere grad skal trekkes inn i planprosessen. Kommunene skal
fortsatt være den primære arealforvaltningsmyndighet.
Dagens form for statlig godkjenning av fylkesplanen foreslås ikke
endret.
– Beslutninger i innsigelsessaker
legges til fylkeskommunen. Fylkesmannen har ansvar for mekling i
innsigelsessaker. Miljøverndepartementet kan fortsatt kalle
inn planer i særskilte tilfeller på eget initiativ
eller på vegne av andre departementer eller kommuner.
– Fylkeskommunens innflytelse
over regional samferdsel styrkes gjennom bl.a. generelt forpliktende fylkesplanlegging
og avgjørende fylkeskommunal innflytelse over investeringer
i riksveier unntatt stamveier.
– Fylkeskommunene overtar ansvaret
for miljøvernoppgavene på regionalt nivå,
med unntak av klagebehandling og lovlighetskontroll.
– Fylkeskommunene overtar ansvaret
for landbruksoppgavene på regionalt nivå, med
unntak av klagebehandling og lovlighetskontroll.
– På næringsutviklingsområdet
blir forvaltningen av tilskudd til regionale samordningstiltak i
hovedsak lagt til fylkeskommunen.
– På kultursektoren er
det et mål å øke den lokale og regionale
innflytelsen over institusjoner og økonomiske virkemidler
i sektoren.
I tillegg skal fylkeskommunen fortsatt ha ansvaret for
videregående opplæring, og for å foreslå eksterne styremedlemmer
ved høyskolene.
Med disse forslagene vil Regjeringen samle oppgaver
som i et regionalt utviklingsperspektiv er nært knyttet
til hverandre hos fylkeskommunen. For eksempel vil det å samle
hovedansvaret for miljø og landbruk på regionalt
nivå hos fylkeskommunen kunne føre til at disse
to områdene ses i sammenheng med hverandre, og med arealplanlegging,
næringsutvikling og samferdsel. Dette vil legge til rette
for gode regionale helhetsløsninger. I utformingen av det
fremtidige regionale nivå har Regjeringen lagt stor vekt
på å unngå dobbelt administrasjon og
kompetansestrid. Fylkesmannen vil imidlertid fortsatt ha ansvaret
for klagesaker og lovlighetskontroll på miljø-
og landbruksområdet. Fylkeskommunens ansvar for miljø og
landbruk må ivaretas innenfor klare nasjonale rammer.
Regjeringen konkluderer vurderingen av ulike
sider ved det nye folkevalgte regionale nivået i forhold
til dagens fylkeskommuner med at de foreslåtte endringene
vil innebære at den nye fylkeskommunen i sterkere grad
enn tidligere vil ha mulighet for effektivt å ivareta oppgaven
som initiativtaker og samordningsansvarlig for en helhetlig regional
samfunnsutvikling, samtidig som den skal påse at nasjonale
mål nås. Hvilken kraft fylkeskommunen kan legge
bak det regionale utviklingsarbeidet, vil imidlertid være
avhengig av den politiske legitimitet og tillit fylkeskommunen klarer å bygge
opp blant fylkets kommuner, statlige etater, næringsliv,
frivillige organisasjoner og innbyggere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til vurderingen av at det fortsatt er
behov for et regionalt nivå og sier seg enig i dette.
Flertallet slutter seg til at
det er viktig at regional utvikling er et politikkområde
som bør underlegges direkte folkevalgt innflytelse. Flertallet peker,
som Regjeringen, på at skal en styrking av den regionale utviklingsrollen
bli reell, vil det forutsette at de regionale organer får
større myndighet over de beslutninger som har direkte betydning
for den regionale utviklingen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk
Venstreparti, er enig i at en endring av kommuneinndelingen
i retning av færre og større enheter vil bedre
kommunenes forutsetninger for å løse kommuneoverskridende
og regionale oppgaver og støtter i den forbindelse at Regjeringen
legger til rette for frivillige sammenslåinger gjennom økonomiske
virkemidler.
Komiteen slutter seg
til vurderingen om at kommuneoverskridende utfordringer og oppgaver
av regional karakter, gjør krav på politisk avveining
og prioritering av ulike interesser og hensyn i større
territoriell sammenheng. Komiteen peker på at
Regjeringen i meldingen understreker at interkommunalt samarbeid på flere
områder har mye for seg og at Regjeringen vil stimulere
til samarbeid på tvers av kommunegrenser. Dette slutter komiteen seg
til. Regjeringen sier videre i meldingen at den ser interkommunalt
plansamarbeid som hensiktsmessig og vil forenkle reglene om interkommunalt
plansamarbeid i plan- og bygningsloven.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader
om de begrensninger som interkommunalt samarbeid har som samarbeidsform
under 1.2.
Disse medlemmer vil også sterkt
understreke at Regjeringen ikke følger opp med tilstrekkelig
konkrete forslag om desentralisering av myndighet til regionalt utviklingsarbeid
til at de nye fylkeskommunene på noen måte kan
fylle sin nye rolle. Regjeringens forslag vil i praksis føre
til en styrt avvikling av fylkeskommunen fordi den vil mangle mange
viktige drifts- og myndighetsoppgaver på samferdsel, arbeidsmarked,
kunnskap og kompetanseheving og næringsutvikling. Dette er
oppgaver som er nødvendige for at det nye fylket skal bli
levedyktig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til sine generelle merknader
under 1.2 hvor de mener det ikke er behov for 3 forvaltningsnivå i
Norge, og mener det bør etableres en forvaltningsstruktur
basert på 2 nivå.
Disse medlemmer mener begrepet
region ikke er et uproblematisk begrep å bruke i forhold
til spørsmålet om fylkeskommunens fremtid og eventuell omlegging
av arbeidsoppgavene. Region er et udefinert begrep, og det er fullt
mulig å konstatere at behov for en regionpolitikk uten
at man mener at man trenger et regionalt folkevalgt nivå av
typen fylkeskommunen for å gjennomføre det. Disse
medlemmer mener at for en rekke av de oppgaver av regionalpolitisk
art som regjeringen ønsker å legge til fylkeskommunen, vil
dagens fylkeskommuner være for store enheter til at dette
blir en effektiv regionalpolitikk av å legge ansvaret til
fylkeskommunen. På andre områder som har vært
oppe i debatten om et regionalt forvaltningsnivås begrunnelse
og formål f.eks. ytterligere å desentralisere
statlig makt vil fylkeskommunene være for små.
I et europeisk perspektiv brukes begrepet regionalpolitikk ofte
om langt større grenseoverskridende områder enn
det hele befolkningen i Norge vil utgjøre.
Disse medlemmer mener hele retorikken
rundt regionalutviklingsrollen som begrunnelse for å opprettholde
dagens fylkeskommuner er feilslått og vil ikke kunne fungere. Disse
medlemmer viser til at både de større
byene og interkommunalt samarbeid vil være bedre organer
for å ta ansvar for en regionalutvikling. Det vil gi naturlig
samarbeidsstrukturer i forhold til næringsgrunnlag og geografi
og få den legitimitet i arbeidet det vil være
at de som forestår samarbeidet har sitt mandat fra de enkelte
kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at fylkeskommunenes ansvar for finansiering og
organisering av helsevesen og undervisning må overlates
til staten, for å sikre et likeverdig tilbud over hele
landet. De enkelte sykehusene, videregående skolene og
institusjonene innen sosial omsorg fristilles og får sine
inntekter i form av statlig stykkprisfinansiering.
Disse medlemmer mener at fylkeskommunenes ansvar
for veier, kultur og miljø bør deles mellom stat og
kommuner.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader
i Innst. O. nr. 86 (2000-2001) der disse medlemmer står
fast på vedtaket om at framtidige endringer i kommunestrukturen
ikke skal gjennomføres mot kommunenes vilje. Det samme
må gjelde eventuelle endringer i forhold til dagens fylkesgrenser.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil slå fast
at en god offentlig forvaltning må baseres på oversiktlige
enheter og nærhet mellom innbygger og 1. linjenivået. Disse
medlemmer legger også til grunn at eventuelle endringer
i kommunestruktur kun kan skje som en følge av lokale initiativ
og at saken bør legges ut til folkeavstemming i de berørte
kommuner.
Komiteens medlem fra Senterpartiet er sterkt
kritisk til den politikk Regjeringen legger opp til gjennom å yte
stimulerende tiltak for endringer i kommuneinndelingen.
Komiteen mener at
kommunene fortsatt skal være den primære myndigheten
i arealforvaltning og lokal samfunnsutvikling, samt at kommunen
fortsatt skal ha hovedansvar for å bestemme bruken av arealene
innenfor eget territorium.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener, som Regjeringen, at
løsningen av kommuneoverskridende og regionale samfunnsoppgaver
og interesser nødvendiggjør politisk behandling
og avklaring på regionalt nivå. Disse medlemmer er
enig i at fylkesplanen skal være sentral for avklaring
av arealdisponering og utbyggingsmønster over kommunegrensene
og delvis over fylkesgrensene, og slutter seg til at fylkesplanen styrkes
og gis en generell forpliktende virkning, forutsatt at medvirkning
og medbestemmelse styrkes.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i meldingen varsler at den vil gjennomgå bestemmelsene om
fylkesplanlegging i plan- og bygningsloven og vurdere om arealdelen
skal gjøres rettslig bindende for arealbruk i fylket.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at Regjeringen foreslår at oppgaver innen miljøvern
og landbruk overføres fra fylkesmannsembetet til fylkeskommunen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Regjeringen vurderer det slik at reformen vil ha stor betydning
for å fremme en helhetlig og økologisk bærekraftig
utvikling i alle landets fylker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser videre til at Regjeringen vil vurdere om offentlige ressurser
kan kobles bedre til regionale planer, forpliktende utviklingsavtaler
og partnerskapsmodeller der også private krefter er involvert
(jf. St.meld. nr. 34 (2000-2001) Om distrikts- og regionalpolitikken).
Det sies i meldingen at Regjeringen vil foreta en ytterligere delegering
av de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene til fylkeskommunene.
Dette er flertallet enig i.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til planarbeidets
betydning som styringsvirkemiddel på lokalt og regionalt
nivå. Disse medlemmer er enig i at kommunen
fortsatt skal være den primære myndigheten for
arealforvaltning og lokal samfunnsutvikling. Kommunen skal fortsatt
ha hovedansvaret for å bestemme over bruken av arealene
innenfor egne kommunegrenser. I likhet med Regjeringen mener disse
medlemmer imidlertid at en mer effektiv arealbruk som også tar
hensyn til viktige vernehensyn og miljøverdier nødvendiggjør
at en ser flere kommuner under ett. Det samme gjelder i forhold
til investeringer i infrastruktur og institusjoner som krever planlegging
over kommunegrensene. Dette gjelder ikke minst for samferdselssektoren.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng understreke
betydningen av at det regionale nivået styrkes, ved siden
av det interkommunale samarbeidet. Disse medlemmer støtter
derfor at en tar sikte på en forenkling av reglene om interkommunalt
samarbeid i plan- og bygningsloven og en forbedring av koblinger
mot fylkesplanleggingen. En løsning av kommuneoverskridende
og regionale samfunnsoppgaver og interesser betinger at det skjer
en politisk behandling og avklaring på regionalt nivå.
Dette gjelder for eksempel innenfor samferdsel, lokalisering av
kjøpesentre, bolig- og næringsstruktur, større
miljøvernoppgaver m.v. Her vil en styrking av fylkesplanen
som planleggingsverktøy være viktig.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti er
enig i at det foretas en gjennomgang av bestemmelsene om fylkesplanlegging
i plan- og bygningsloven og rutinene for fylkesplanprosessene. Disse
medlemmer er enig i at det vurderes hvorvidt arealdelen
skal gjøres bindende når det gjelder de arealspørsmål
og utbyggingsspørsmål som overskrider kommunegrensene. Disse
medlemmer vil be om at denne vurderingen forelegges Stortinget.
Komiteens medlem fra Senterpartiet har merket
seg at Regjeringen varsler gjennomgang av dagens regelverk om fylkesplanlegging
i plan- og bygningsloven og en vurdering av om arealdelen skal gjøres
juridisk bindende. Dette medlem støtter
en slik gjennomgang, men vil ta stilling til spørsmålet
når vurderingen foreligger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
det skal legges økt vekt på at de regionale utviklingsprogrammene
videreutvikles, innarbeides i fylkesplanens handlingsprogram og
at det sikres at programmene er godt forankret i nasjonale mål. Disse
medlemmer er enig i dette, og vil støtte en ytterligere
delegering av de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene til
fylkeskommunene.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringens forslag om overføring av oppgaver innenfor
landbruk og miljø fra fylkesmannsembetet til fylkeskommunen. Disse
medlemmer er enig i at en slik overføring kan bidra
til større engasjement for miljøspørsmål
og en bærekraftig ressursforvaltning, Desentralisering
av oppgaver og myndighet er viktig for å bidra til større nærhet
til beslutningene. Disse medlemmer vil derfor gi
sin prinsipielle tilslutning til gjennomføringen av en
slik reform.
Disse medlemmer mener imidlertid
at reformen bør innrettes slik at en bedre kan sikre ivaretakelsen
av en nasjonal landbrukspolitikk og en nasjonal miljøpolitikk
i Norge.
Disse medlemmer mener fylkesplanen
må utvikle en premissgiverrolle. I dag får
man i alt for liten grad gitt regionalt faglig "beskjed" til sentrale
styringsmakter om hvor skoen trykker. Gjennom en mer forpliktende
fylkesplan vil lokale og regionale myndigheter bli viktige premissgivere
for kommende statsbudsjetter og stortingsmeldinger på de
ulike saksfelt.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener at kommunen skal ha ansvaret
for arealplanlegging etter plan og bygningsloven. Disse medlemmer mener
grenseoverskridende planleggingsbehov må løses
i samarbeid mellom de berørte kommuner eventuelt med fylkesmannen
som meglingsinstans for å løse konflikter. Det
er etter disse medlemmers mening meningsløst å gi
fylkeskommunen en form for overordnet rolle i forhold til denne
planleggingen. Fylkeskommunen vil de fleste steder ikke ha bedre
grunnlag for å løse grenseoverskridende planleggingsbehov
enn et samarbeid mellom de berørte kommuner, tvert om vil
det oppstå grenseproblemer i områder med fylkesgrenser
og for mange instanser vil blandes inn i avgjørelsesprosessen.
Dette skaper forsinkelser, tregere planarbeid og f.eks. at det vil
ta lengre tid å tilrettelegge for boligområder. Disse
medlemmer mener det er et betydelig behov for å forenkle
hele planleggingsprosessen etter plan og bygningsloven.
Disse medlemmer vil vise til NOU 2000:22 hvor evalueringen
av fylkesplanarbeidet beskrives slik:
"Når det gjelder spørsmålet
om fylkesplanens samordningsfunksjon oppsummerer evalueringen med
at fylkesplanen ikke fungerer etter intensjonen i plan- og bygningsloven.
Fylkesplanprosessen er i liten grad en arena for politiske prioriteringer
og fungerer i liten grad som et intern fylkeskommunalt styringsmiddel. Dette
gjelder særlig overfor de tjenesteytende virksomhetene.
Fylkesplanen synes også i liten grad å fungere
som et regionalt samordnende styringsvirkemiddel i forhold til regional
stat og kommunene. Fylkesplanene tar ikke opp de store regionale
konfliktene i fylkene."
Det vises videre til studier som viser at:
"[…] fylkesplanprosessene
vitner om stort engasjement - fra alle involverte parter både
på så vel politisk som administrativt hold. Men
fylkesplanen var primært et planleggerinitiativ og -produkt.
Entusiasmen begrenser seg til de som deltok i prosessen. Ingen andre
synes å tillegge fylkesplanene nevneverdig betydning."
Disse medlemmer mener at fylkesplanlegging
i stor grad er overflødig og bør avvikles. Når
Regjeringen skriver i St.meld. 31 at fylkesplanlegging er et viktig
virkemiddel for å løse oppgaver og utfordringer fremstår
det på bakgrunn av evalueringsresultatene som påstander
uten belegg. Norge klarer seg fint uten fylkesplanlegging, i realiteten
viser evalueringen at det har vi klart til nå. Fylkesplanleggingen
har ikke hatt praktisk betydning, men krevd mange årsverk
i alle deler av offentlig virksomhet. Ressurser som vi et fornyelsesperspektiv
kan bruke på å bedre velferden.
Når flertallet på den ene
siden fastslår at det er kommunene som har ansvaret for
arealplanlegging, men samtidig er enig i Regjeringens forslag om å gi
fylkesplanen en generell forpliktende virkning overfor stat og kommuner
i grenseoverskridende spørsmål, og at fylkesplanen
skal være sentral i å avklare spørsmål knyttet
til arealdisponering og utbyggingsmønster over kommunegrensene,
da går man faktisk inn for å etablere fylkeskommunen
som overkommune.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til omtalen av endringer i innsigelsesinstituttet. Flertallet har
merket seg at Regjeringen vil legge myndigheten til å treffe
beslutninger i innsigelsessaker til den nye fylkeskommunen. Flertallet vil
understreke at kommunene skal gis rett til å anke avgjørelsen
inn for departementet, og flertallet forutsetter
at det skal være opp til kommunene selv å vurdere
hvorvidt de mener Miljøverndepartementet bør anmodes
om å kalle inn planen for vurdering. Flertallet legger
således til grunn at kommunene har en selvstendig og ubetinget
rett til å anmode Miljøverndepartementet om å innkalle
planen. Dette departementet kan fortsatt kalle inn planer i særskilte
tilfeller på eget initiativ eller på vegne av
andre departementer eller kommuner.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil for øvrig vise til det
forslag Stortinget vedtok på Høyres initiativ
26. mars 1998 om en bedre samordning og reduksjon av statlige myndigheters
innsigelser overfor kommunenes arealplaner. Disse medlemmer viser
til at dette skal følges opp i planlovutvalgets arbeid. Disse
medlemmer mener planlovutvalget bør ta utgangspunkt
i at fylkesplanleggingen skal avvikles og utarbeide lovendringene
i plan og bygningsloven som baserer seg på at fylkesplanleggingen
skal avvikles. Disse medlemmer vil fremme følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre
mandatet til planlovutvalget slik at ny plandel i plan- og bygningsloven baseres
på at fylkesplanlegging avvikles."
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til innstillingen til Dokument nr. 8:58 (2000-2001) fra Høyre,
hvor Høyres fraksjon går inn for at det skal settes
tidsfrister for innsigelser i plansaker.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser
til omtalen av innsigelsesinstituttet i meldingen. Etter disse
medlemmers vurdering er det ikke heldig at fylkeskommunen
vil sitte både med innsigelsesretten og retten til å avgjøre
innsigelser i en del saker. Det er også viktig at en instans
som sitter med lokal og regional kjennskap og tilstedeværelse
har det primære ansvaret på statlig side for å sikre
at nasjonale hensyn blir ivaretatt. Disse medlemmer mener
derfor at fylkesmannen fortsatt skal sitte med initiativrett og
innsigelsesrett i arealspørsmål, herunder i plansaker
og vernesaker. Disse medlemmer er enig med Regjeringen
i at meklingsinstituttet hos fylkesmannen beholdes, sammen med fylkesmannens
tilsyns- og kontrollfunksjon.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sikre
initiativrett og innsigelsesrett for fylkesmannen i arealspørsmål,
herunder plansaker og vernesaker i forbindelse med overføringen
av ansvar for miljøsaker og landbrukssaker til fylkeskommunen.
For landbruket vil denne retten også måtte omfatte
jordlov og konsesjonslov."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at det fortsatt vil være behov for regional miljøvernforvaltning.
Hvilke oppgaver som skal ligge på regionalt nivå avhenger
av hvilken myndighet og hvilket ansvar som besluttes lagt til kommunene. Flertallet peker
i den forbindelse på at desentralisering av oppgaver og
myndighet til kommunene er grunnleggende i meldingen. Flertallet understreker
effekten av å legge slike viktige oppgaver til kommunene,
som blant annet vil være større lokalt engasjement,
større grad av lokal forståelse og aksept, vitalisering
av lokaldemokratiet og integrering av miljøvernhensynet
i kommunenes øvrige virksomhet.
Flertallet vil understreke at
en helhetlig og nasjonal miljøvernpolitikk vil ivareta
våre internasjonale forpliktelser, og at statlige rammer
således er nødvendig for oppgaveløsningen,
som rammer for fylkeskommunenes og kommunenes miljøvernansvar.
Klagesaksbehandling på kommunale enkeltvedtak på miljøområdet,
må etter flertallets vurdering ligge hos
fylkesmannen. Flertallet understreker i den forbindelse
at klagesaksbehandling skal ivareta rettssikkerhet for den enkelte
innbygger og hensynet til miljøet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Sosialistisk Venstreparti vil understreke behovet for
et sterkt miljøengasjement lokalt og regionalt. En reform
med større overføring av ansvar på miljøområdet
kan bidra til dette. Disse medlemmer støtter
derfor hovedtrekkene i Regjeringens forslag, og prinsippet om at
beslutninger bør fattes så nært innbyggerne
som mulig. Disse medlemmer mener imidlertid at det
er behov for en bedre avgrensning enn den eksempelvise fordeling
når det gjelder ansvar mellom stat, fylkeskommune og kommune.
Denne bør foretas ut fra en miljøfaglig gjennomgang
og kvalitetssikring. Disse medlemmer vil for eksempel
vise til at vern etter naturvernloven generelt er vernevedtak som
er foretatt ut fra nasjonale hensyn og som sådan bør
ivaretas av nasjonale organer, mens vern etter plan- og bygningsloven
er gjenstand for lokal forvaltning. Et annet og tilsvarende eksempel er
ansvaret for håndteringen av lov om motorisert ferdsel
i utmark og vassdrag. Disse medlemmer vil be om at
Regjeringen foretar en slik gjennomgang og kvalitetssikring.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser
til at i en situasjon der en får overført mer
myndighet på miljøområdet vil det etter disse
medlemmers vurdering være økt behov for oppfølging
for å sikre at en opererer innenfor nasjonale rammer og
at overordnete miljøhensyn blir ivaretatt. Det vil være
begrenset i hvilken grad departementet på selvstendig grunnlag
kan følge opp planaktiviteten og forvaltningen av lover
regionalt og lokalt. Dette er bakgrunnen for at disse medlemmer mener
at fylkesmannen bør ha en klar initiativrett og innsigelsesrett
i arealspørsmål, herunder plansaker og vernesaker
i forhold til kommuner og fylker. For at dette skal kunne fungere
i praksis bør dette ansvaret derfor inngå i fylkesmannens
tilsyns- og kontrollfunksjon. En slik ordning forutsetter at meklingsinstituttet
hos fylkesmannen opprettholdes, slik Regjeringen går inn
for. Fylkesmannen vil slik kunne oversende relevante saker til departementet.
Men det vil måtte være departementet som fatter
beslutning i den enkelte sak.
For å kunne gjøre dette på en
tilfredsstillende måte, er det etter disse medlemmers vurdering
en klar forutsetning at fylkesmannen innehar plan- og miljøfaglig
kompetanse, selv om miljøvernavdelingene legges ned. Dette
kan for eksempel ivaretas ved opprettelse av en felles ressursforvaltningsavdeling
eller en strategisk planenhet under fylkesmannen som håndterer
miljøsaker, landbrukssaker, klagesaker og andre arealspørsmål.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er enig i at
sterke rettssikkerhetsmessige hensyn tilsier at fylkesmannen fortsatt
får ansvaret for klagebehandling og lovlighetskontroll.
Disse medlemmer vil også understreke
to andre forutsetninger knyttet til reformen, miljøfaglig
kompetanse og sikring av finansiering. Den reform Regjeringen foreslår
innebærer en så stor overføring av miljøoppgaver
til regionalt og kommunalt nivå at det er helt avgjørende
at den miljøfaglige kompetansen blir vesentlig styrket.
Antallet miljøvernledere i kommunene er drastisk redusert.
110 kommuner står nå uten en miljøansvarlig
i kommunen. 58 pst. av kommunene har fjernet miljøvernlederstillingene.
Det betyr at et stort antall av landets kommuner står uten
egen miljøkompetanse eller miljøforvaltning. Disse
medlemmer er bekymret for dette, ikke minst når
kommunene nå skal overta mye av miljøansvaret.
Også fylkeskommunenes miljøkompetanse er begrenset.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Sosialistisk Venstrepartimener
at det derfor bør etableres minimumskrav i forhold til
kommuner og fylkeskommuner på dette området. Dette
kan skje ved krav om miljøvernledere, om egne miljøavdelinger,
faglig miljøkompetanse eller andre tilsvarende krav. Her
er det selvsagt nødvendig å differensiere i forhold
til kommunestørrelse. I små kommuner kan man ikke
regne med slike ordninger, mens det for kommuner over en viss størrelse
er naturlig og nødvendig med egen miljøkompetanse.
Det må også stilles krav om at fylkeskommunen
styrker sin miljøkompetanse. Miljøkompetanse og
miljøtiltak koster. Disse medlemmer mener
at det ikke kan være slik at kommunene og fylkeskommunene
får overført et såpass stort ansvarsområde,
uten at det er sikkerhet for at tilstrekkelig finansiering følger
med.
Når nye reformer blir etablert er det
tradisjon for øremerking av midler i en overgangsperiode.
Etter disse medlemmers vurdering kan det derfor være
grunnlag for at en i en overgangsperiode opererer med øremerking
av midler på miljøområdet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sette
minimumskrav til at kommuner og fylkeskommuner innehar nødvendig miljøfaglig
kompetanse i forbindelse med gjennomføringen av reformen."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at de primært ønsker en
2-nivå-inndeling av forvaltningsstrukturen. Disse medlemmer er
enig med Regjeringen i at en rekke av fylkesmannens miljøoppgaver
bør overføres til kommunene og viser til sine
merknader under kap. 9.2. Disse medlemmer støtter
ikke forslag om å overføre nye oppgaver under
miljøområdet til fylkeskommunen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at Sosialistisk Venstreparti ønsker en sterkere
nasjonal styring for å ivareta viktige miljø og
natur-politiske utfordringer. Lovverket må strammes opp
slik at natur og miljø får et bedre vern enn i
dag. Dette er en stortingsoppgave. Dette medlem går
inn for en større gjennomgang av lovverket på dette
området for å forsterke den nasjonale politikken
og ansvaret for miljø og natur. En slik gjennomgang må klargjøre
rommet for det lokale skjønnet. Områder som det
er riktig å stramme inn på er blant annet forvaltning
av strandsonen, motorferdsel i utmark og vern av biologisk mangfold.
Det må utarbeides nye rikspolitiske retningslinjer med
differensierte rammer og regler for ulike områder av landet
med ulikt behov for vern på sårbare områder.
Uavhengig av hvem som skal forvalte det lokale skjønnet
skal dette skje innenfor lovverket som er vedtatt og innenfor rammene
for statlig politikk.
Det etter dette medlems syn riktig
at folkevalgte skal forvalte det skjønnet som er lagt til
lokalt eller fylkesnivå.
Dette medlem vil påpeke
viktigheten av å beholde hjemmel som sikrer initiativrett
og innsigelsesrett for nasjonale myndigheter i plan- og arealsaker.
Dette medlem vil påpeke
viktigheten av arbeidet som er utført gjennom Lokal Agenda
og det store miljøengasjementet en finner mange steder.
Dette arbeidet er nært knyttet opp mot arbeidet til de
frivillige organisasjonene for natur og miljøvern.
Dette medlem viser til viktigheten
av å styrke dette arbeidet i forbindelse med at flere beslutninger
på området skal legges til kommuner og fylkeskommuner. Dette
medlem viser til sine merknader under behandlingen av rikets
miljøtilstand og vil gå inn for å styrke
disse organisasjonene gjennom økte statlige tilskudd.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta
en større gjennomgang av lovverket på miljø-
og naturvernområdet for å forsterke den nasjonale
politikken og ansvaret for miljø og natur."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til Regjeringens vurderinger hva angår regional landbruksforvaltning. Regjeringen
mener det er et behov for en mer samordnet og helhetlig politikk
for utviklingsarbeid og planlegging som går på tvers
av kommunegrensene og som er av regional karakter, derfor foreslår
Regjeringen å styrke fylkeskommunens rolle som regional
utviklingsaktør og flytte oppgaver, myndighet
og ressurser over fra fylkesmannen. Flertallet understreker
viktigheten av at klagebehandling og lovlighetskontroll på disse
områdene fortsatt skal ligge samlet hos fylkesmannen. Flertallet har
merket seg at målet er å videreutvikle kommunene
som landbruksmyndighet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Regjeringens langtidsprogram St.meld. nr. 30 (2000-2001) hvor
det står følgende:
"Landbruksdepartementet har gjennom St.meld. nr. 17
(1998-99) Verdiskapning og miljø - muligheter i skogbruket
og St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon
varslet at en ytterligere desentralisering er ønskelig,
blant annet for å legge til rette for en størst
mulig nærhet mellom forvaltning og ulike brukergrupper.
Meldingen stadfestet også at kommunene har en viktig rolle
ved utformingen av en lokal landbrukspolitikk innenfor rammene av
den nasjonale landbrukspolitikken, og at det legges stor vekt på å øke
kommunenes handlingsrom som landbruksmyndighet innen enkelte saksfelt.
Regjeringen
vil følge opp meldingene, slik at kommunene kan bli en
enda viktigere aktør i gjennomføringen av landbrukspolitikken.
Slik stimuleres lokal forankring, forståelse og aksept
for viktige landbrukspolitiske oppgaver. På denne måten
kan også landbruket bli en integrert del av næringspolitikken
i kommunene.
Følgende mål legges
til grunn for gjennomgangen på landbruksområdet: – styrking
av den landbrukspolitiske dialogen med kommunene
– et større engasjement
i kommunene om landbrukspolitiske utfordringer
– et økt landbrukspolitisk
ansvar og handlingsrom til kommunene
– enklere forvaltning og administrasjon
av virkemidlene
– gode og rasjonelle kontroll-
og styringstiltak overfor kommunene.
På flere
områder innenfor landbruksforvaltningen ligger det til
rette for ytterligere desentralisering og forenkling. Oppgaver som
egner seg kan være innenfor miljø, bygdeutvikling
og skogbruk. Regjeringen vil også fokusere på forenkling
av rapporteringen fra kommunene innenfor landbruksområdet.
Arbeidet vil bli startet opp i samarbeid med blant annet kommunesektoren
våren 2001."
Disse medlemmer viser til omtalen
av fylkeskommunens overtakelse av fylkesmannens tilsynsansvar i
landbrukssaker. Disse medlemmer har merket seg at
Regjeringen vil overføre tilsynsansvaret til fylkeskommunen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke
behovet for et sterkt landbrukspolitisk engasjement lokalt og regionalt.
En reform med større overføring av ansvar på landbruksområdet
kan bidra til dette. Disse medlemmer støtter
derfor hovedtrekkene i Regjeringens forslag, og prinsippet om at
beslutninger bør fattes så nært innbyggerne
som mulig.
I en situasjon der en får overført
mer myndighet på landbruksområdet vil det etter disse
medlemmers vurdering være økt behov for
oppfølging for å sikre at en opererer innenfor
nasjonale rammer og at overordnete hensyn til næring og
ressursforvaltning blir ivaretatt.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti mener
det vil være begrenset i hvilken grad sentrale statlige
myndigheter på selvstendig grunnlag kan følge
opp jordvern og næringspolitikken innenfor landbruket og
forvaltningen av lover regionalt og lokalt. Dette er bakgrunnen
for at disse medlemmer mener at fylkesmannen bør
ha initiativrett og innsigelsesrett i arealspørsmål,
herunder enkeltvedtak når det gjelder jordlov, konsesjonslov,
plansaker og jordvernsaker i forhold til kommuner og fylker. For
at dette skal kunne fungere i praksis bør dette ansvaret derfor
inngå i fylkesmannens tilsyns- og kontrollfunksjon.
En slik ordning forutsetter at meklingsinstituttet
hos fylkesmannen opprettholdes, slik Regjeringen går inn for.
Fylkesmannen vil slik kunne oversende relevante saker til Landbruksdepartementet.
Men det vil måtte være departementet som fatter
beslutning i den enkelte sak.
For å kunne gjøre dette på en
tilfredsstillende måte, er det etter disse medlemmers vurdering
en forutsetning at fylkesmannen innehar plan- og landbruksfaglig
kompetanse, selv om fylkeskommunen overtar hoveddelen av landbrukskompetansen.
Dette kan for eksempel ivaretas ved opprettelse av en felles ressursforvaltningsavdeling
eller en strategisk planenhet under fylkesmannen som håndterer
miljøsaker, landbrukssaker, klagesaker og andre arealspørsmål.
Disse medlemmer er enig i at
sterke rettssikkerhetsmessige hensyn tilsier at fylkesmannen fortsatt
får ansvaret for klagebehandling og lovlighetskontroll
på landbruksområdet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også understreke
to andre forutsetninger knyttet til reformen, landbruksfaglig kompetanse
og sikring av finansiering. Den reform Regjeringen foreslår
innebærer en så stor overføring av oppgaver
til regionalt og kommunalt nivå at det er helt avgjørende
at den landbruksfaglige kompetansen blir vesentlig styrket.
Disse medlemmer er bekymret for
den svekkelse av den landbruksfaglige kompetanse som man har sett
i kommunene etter at den øremerkete finansieringen forsvant.
Ikke minst når kommunene nå skal overta mye av
landbruksforvaltningen er det avgjørende for å opprettholde
en nasjonal landbrukspolitikk at kommunenes og fylkeskommunenes
landbruks- og næringspolitiske kompetanse styrkes. Dette
er også svært viktig for å ivareta et
multifunksjonelt landbruk i hele landet.
Disse medlemmer mener at det
derfor bør etableres minimumskrav i forhold til kommuner
og fylkeskommuner på dette området. Dette kan
skje ved krav om jordbrukssjef, faglig landbrukskompetanse eller
andre tilsvarende krav. Her som på miljøområdet er
det selvsagt nødvendig å differensiere i forhold
til kommunestørrelse og -type. I små kommuner
og i kommuner uten vesentlige landbruksarealer eller landbruksproduksjon
kan man ikke regne med slike ordninger. Her vil et interkommunalt
samarbeid kunne være naturlig. For kommuner over en viss
størrelse og med landbruksproduksjon av et visst omfang
er det naturlig og nødvendig med egen landbrukskompetanse.
Det må også stilles krav om at fylkeskommunen
styrker sin landbruksfaglige og -politiske kompetanse.
Disse medlemmer mener at det
ikke kan være slik at kommunene og fylkeskommunene får
overført et såpass stort ansvarsområde
som landbruket er, uten at det er sikkerhet for at tilstrekkelig
finansiering følger med. Når nye reformer blir
etablert er det tradisjon for øremerking av midler. Etter disse
medlemmers vurdering må det derfor være
grunnlag for at en opererer med øremerking av midler på landbruksområdet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sette
minimumskrav til at kommuner og fylkeskommuner innehar nødvendig landbruksfaglig
kompetanse i forbindelse med gjennomføringen av reformen."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at de ønsker å nedlegge
fylkeskommunen og etablere en forvaltningsstruktur basert på 2
nivå i Norge. I tillegg ønsker Høyre er
rekke endringer i dagens lov og regelverk som forvaltes av landbruksavdelingene
knyttet til fylkesmannen. Dette gjelder endringer til tilskuddsordninger, økning
av konsesjonsgrensen ved overtakelse av landbrukseiendom til 50
dekar og endringer i jordloven. Det er derfor grunn til å anta
at en rekke oppgaver som tilligger fylkesmannen i dag vil bli avviklet. Disse medlemmer er
enig med regjeringen i at en rekke andre oppgaver innenfor landbruksforvaltningen
som i dag er tillagt fylkesmannen kan desentraliseres til kommunene,
men disse medlemmer ser ingen grunn til å overføre
nye oppgaver til fylkeskommunen. Dette er også i tråd
med at Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å fjerne
fylkesplanleggingen og gjøre kommunene reelt til hovedansvarlige
for arealplanleggingen. Hvis disse partiers forslag til endringer
i lov og regelverk knyttet til landbruket blir vedtatt, vil saksmengden
til fylkeslandbruksnemndene reduseres så mye at det vil
være grunn til å vurdere behovet for slike nemnder
i fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at landbruksforvaltningen bør kunne styres av kommunene
selv, og at det ikke er behov for noe regionalt styringsorgan.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at vi er
avhengig av en nasjonal landbrukspolitikk. Likevel bør
det regionale nivået utvikles innenfor landbruksforvaltningen.
Gjennom å legge regionale strategier for landbruket, kombinert
med nasjonale rammer for landbrukspolitikken, kan vi bidra til å utvikle
både lokal nisjeproduksjon og volumproduksjon. Det er helt nødvendig
at det nasjonale nivået fortsatt tar hånd om de
overordnede grepene i landbrukspolitikken, lovverk, forskriftsverk
og avtaleverk. Det regionale rommet må utvikles i forhold
til strategier innen kvalitetsmål, kompetansemål
og bedriftsrettede tiltak.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Regjeringens vurdering av regional samferdsel og slutter seg
til premissene og vurderingene i meldingen.
Disse medlemmer mener det er
behov for bedre samordning mellom statlig og regional samferdselspolitikk.
Utvikling av Nasjonal transportplan med økt fylkeskommunal
innflytelse er et viktig bidrag til dette. Fylkesplanene med de
4-årige regionale utviklingsprogrammene (RUP) og Nasjonal
transportplan må samordnes best mulig.
Disse medlemmer viser til at
Samferdselsdepartementet vil utføre med ulike modeller
for transportsystemets forvaltningsorganisering i byene, der investering
og drift av både veg- og kollektivmidler ses i sammenheng
med arealbruk. Også dette vil bidra til bedre samordning
mellom forvaltningsnivåene.
Disse medlemmer mener staten
må ha det overordnede ansvaret for samferdselspolitikken.
Sterke statlige enheter er nødvendig for å ivareta
nasjonale interesser knyttet til transport. Disse medlemmer mener
det er viktig å sikre en helhetlig samferdselspolitikk
på regionalt nivå, men også samlet sett,
på tvers av forvaltningsnivåer. Ordningen med
et statlig vegvesen innebærer etter disse medlemmers mening store
fordeler. Disse er bl.a. knyttet til planlegging, utbygging, vedlikehold
og drift av vegnettet. På disse områder er det
betydelige samordningsgevinster og stordriftsfordeler på tvers
av fylkeskommuner og regioner. Oppbygging av parallell kompetanse
i fylkeskommunene vil være sløsing med ressurser
og gi mindre veg for pengene.
Etter disse medlemmers mening
vil overføring av vegkontorene til fylkeskommunene klart
kunne gi større regionale forskjeller i vegstandard. Dette
kan bl.a. svekke næringslivets krav til et mest mulig enhetlig
vegnett og øke transportkostnadene spesielt for distriktene.
Både Regjeringen og Stortinget har
gitt økt trafikksikkerhet høyest prioritert i
transportpolitikken. Det understrekes at de fleste ulykkene skjer
i vegsektoren, og at det er nødvendig å styrke
Statens vegvesen for å nå målsettingen
om reduksjon i trafikkulykkene. Også av denne grunn mener disse
medlemmer det er nødvendig med samordnet statlig
innsats i vegsektoren. Overføring av vegkontorene til fylkeskommunene vil
svekke arbeidet for økt trafikksikkerhet.
Det må etter disse medlemmers mening
legges vekt på at ressursene til transport utnyttes mest
mulig effektivt. For de fleste deler av transportsektoren som luftfart,
jernbane og kystforvaltning er det gjennomført organisatoriske
endringer for å øke effektiviteten. Det er store
ressurser å spare på å gjennomføre
tilsvarende endringer også for Statens vegvesen. Dette
er bakgrunn for forslaget om å organisere vegvesenet i
5-8 regioner, og det forutsettes at Regjeringen kommer tilbake til
dette i statsbudsjettet for 2002.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det delte
ansvaret for samferdsel er til hinder for en regional helhetlig
samferdselspolitikk. Disse medlemmer mener nasjonalt beslutningsnivå må begrenses
til å ha ansvar for prioritering av de nasjonale vegene,
stamvegene, mens ansvar for investeringer og vedlikehold av øvrige
riksveger overføres til fylkene. Disse medlemmer mener
at disse midlene må kunne brukes i en helhetlig samferdselsmessig
sammenheng. Disse medlemmer vil vise til at en overføring
av øvrige riksveger til fylkene gjør et skille
mellom fylkesveger og øvrige riksveger unødvendig.
Disse medlemmer mener at på bakgrunn
av en slik endring i beslutningsnivåene vil det være
naturlig å endre vegkontorenes tilhørighet. Disse
medlemmer mener at vegkontorene bør integreres
i fylkenes samferdselsetat, slik at vi får en felles samferdsels-
og vegetat. Disse medlemmer mener at det statlige vegkontoret
skal ha ansvar for stamvegene, og at den fylkeskommunale samferdsels-
og vegetat skal utføre arbeidet også på stamvegene
når det gjelder byggeprosjekter, drift og vedlikehold. Disse
medlemmer mener at antall vegkontorer ikke må reduseres.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å overføre
ansvaret for investeringer og vedlikehold av riksveger til fylkeskommunene."
"Stortinget ber Regjeringen integrere
vegkontorene i fylkenes samferdselsetat slik at vi får
en felles samferdsel- og vegetat."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til sine merknader under 1.2
om sine forslag til organiseringer gitt en avvikling av fylkeskommunen. Disse
medlemmer vil vise til at Regjeringens skisse til organisering
av forholdet mellom fylkeskommune, veikontor og statlige føringer i
liten grad skiller seg ut fra det som i dag er praksis og som har
Høyres støtte. Disse medlemmer vil
vise til følgende fellesmerknad mellom Høyre,
Fremskrittspartiet og Venstre i Innst. S. nr. 119 (2000-2001) når det
gjelder omorganisering av veikontorene:
"Disse medlemmer vil vise til at det i dag er vegkontor
i alle landets fylker. I en tid med knappe bevilgninger til vegsektoren
er det nødvendig å utnytte de ressurser som stilles
til disposisjon på en god måte. I denne sammenhengen
må en også vurdere om strukturen med ett vegkontor
i hvert fylke er en kostnadseffektiv organisering. Disse medlemmer
mener derfor det er nødvendig å gjennomgå vegkontorstrukturen med
henblikk på best mulig ressursutnyttelse. Disse medlemmer
vil derfor be Regjeringen sørge for at en slik gjennomgang
blir foretatt og at saken legges frem for Stortinget."
Disse medlemmer viser til at
det er stor forskjell på kommunestørrelsen i Norge
og at de større byene selv bør kunne ta hånd
om kollektivtrafikkansvaret og tilhørende midler. Disse
medlemmer er kjent med at enkelte kommuner har søkt å få overta
dette ansvaret i en forsøksperiode, det mener disse
medlemmer bør gjennomføres og foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette
forsøk hvor kommuner som ønsker det kan få overta
ansvaret for kollektivtrafikk og tilhørende midler."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser
det oppdelte ansvaret for samferdsel som et hinder for en regional
helhetlig samferdselspolitikk. Gjennom rammeoverføringene
til fylkene har fylkene ansvar for kollektivmidler og fylkesveger. Stortinget øremerker
investeringsmidler til riksveger etter prioritet fra fylkene. Drifts-
og vedlikeholdsmidler ligger i vegetaten. Det ligger således
ingen mulighet for å prioritere mellom formålene.
Dette medlem mener at nasjonalt
beslutningsnivå bør begrense seg til å ha
ansvar for prioritering av nasjonale veger, stamvegene, mens ansvar
for investering, drift - deriblant riksvegferger - og vedlikehold
av øvrige riksveger overføres til fylkene. Dette
må ikke overføres som øremerkede midler,
men kunne nyttes i en helhetlig samferdselsmessig sammenheng. For
at det regionale nivå skal kunne prioritere mellom formålene
bør derfor midler til fylkesveger og kollektivformål
kunne ses i sammenheng med midler til øvrige riksveger.
Dette kan skje ved å trekke ut av de generelle rammeoverføringene
midlene til kollektiv- og fylkesveger, slå dem sammen med
midlene til investering, drift og vedlikehold på riksveger
til en rammeoverføring til samferdsel som fylkene har full
frihet til å prioritere innenfor. En slik overføring
av øvrige riksveger til fylkene overflødiggjør
også skillet mellom fylkesveger og øvrige riksveger,
i og med at det fulle ansvar for begge typer vegnett ligger på samme
forvaltningsnivå.
Dette medlem vil peke på at
når meldinga omtaler et tredelt vegnett, er det lite presist
da vegnettet i realiteten er firedelt. Det er et klart skille mellom
stamveger og øvrige riksveger. Stamveger er en egen post
i budsjettet og prioritering foretas på nasjonalt nivå. Øvrige
riksveger prioriteres i hovedsak fra fylkene og kommer fra Stortinget
som øremerkede midler ut fra disse prioriteringer.
Dette medlem mener at det også bør
vurderes å innbefatte midler til kjøp av nærtrafikktjenester
på jernbane i en slik rammeoverføring.
Med bakgrunn i en slik styrking av regionalt
beslutningsnivå vil det være nødvendig å endre
vegkontorenes tilhørighet. Vegkontorene bør integreres
med fylkenes samferdselsetat, slik at vi får en felles
sam-ferdsels- og vegetat med ansvar for kollektiv og veg. Et statlig
vegdirektorat har ansvar for stamvegene, og den fylkeskommunal samferdsels-
og vegetat utfører arbeidet også på stamvegene
når det gjelder byggeprosjekter, drift og vedlikehold.
Dette medlem vil derfor gå imot
at antallet vegkontorer reduseres, da de bør integreres
i fylkeskommunen.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen trekke
midlene til kollektivtrafikken ut av de generelle rammeoverføringene.
Midlene legges inn i en rammeoverføring der kollektivmidler,
midlene til investering, drift og vedlikehold på riksveger
og fylkesveger og kjøp av regional og lokal togtrafikk
samlet overføres til fylkeskommunen som en sum. Det gis
full frihet for fylkeskommunen til å prioritere innenfor
ramma."
Dette medlem konstaterer at TP
10-planene ikke førte til en helhetlig transportplanlegging.
Hovedårsaken lå i at det ikke var noe forvaltningsnivå som
hadde et samlet ansvar, og som hadde tilgang til investerings- og
driftsmidler som de kunne utnytte for helhetlige løsninger.
Investeringsmidler til veg lå på nasjonalt nivå og
ble øremerket gjennom stortingsbehandling, mens kollektivsiden
som er et fylkeskommunalt ansvar ikke får samme fokus.
Dette medlem vil også påpeke at det ikke blir
gitt noen tilbakemelding til Stortinget om utviklingen på tilbud,
tilgjengelighet, pris og kvalitet på kollektivtrafikk i
fylkene.
Dette medlem vil påpeke
at mens TP 10-planene anbefalte løsning som hadde en miljøprofil,
bl.a. ved kollektivsatsing, var de statlige midler i hovedsak øremerkede
veginvesteringsmiddler som ikke kunne omprioriteres. Erfaringene
fra dette arbeidet viste at skal et slikt planarbeid få praktiske
resultater i pakt med ønskede miljømål,
må det regionale beslutningsnivå ha tilgang til å prioritere
midlene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til Regjeringens vurderinger
av fiskeri- og havbruksforvaltningen og tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet har ingen særskilte merknader
til dette punkt utover de som gjelder generelt fylkesplanlegging
og næringsutvikling i hhv. 6.2.2 og 6.2.7.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at fylkeskommunenes prioritering av havneutbygging skal
ligge til grunn for bruken av investeringsmidler for fiskerihavner,
i og med at dette er nært tilknytta den næringspolitiske
strategi regionalt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at det fremgår av meldingen
at Regjeringen ønsker å styrke fylkeskommunens
rolle som regional utviklingsaktør, blant annet for å legge
til rette for å styrke den samlede verdiskapningen i hele
landet. Flertallet viser til at dette vil være
avgjørende for å kunne sikre bosettingsmønsteret
i landet. Flertallet legger vekt på at utviklingsarbeid
på regionalt og lokalt nivå skal være
godt forankret i de nasjonale nærings- og regionalpolitiske
målsettinger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til St.meld. nr. 36 (2000-2001) SND: Ny giv, ny vekst, nytt næringsliv,
som behandles i Stortinget parallelt med denne meldingen. Disse
medlemmer viser til at SND-meldingen omhandler samordning
av virkemidlene SND har, for å bidra til økt verdiskapning
og et fremtidsrettet og konkurransedyktig næringsliv. Disse
medlemmer viser til at formålet er at SNDs ordninger
skal bli mer fleksible, og at distriktskontorene styrkes
og gjøres til gode inngangsporter til statens samlede virkemidler
for næringslivet.
Disse medlemmer er enige i at
ansvaret for ordningen med etablererstipend overføres fra
fylkeskommunene til SND.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Sosialistisk Venstreparti ser det som viktig at samarbeidet
mellom SNDs distriktskontorer og fylkeskommunene forsterkes.
Disse medlemmer har merket seg
Regjeringens forslag til ny modell for de regionale styrene i SND,
og støtter hovedtrekkene i forslaget. Disse medlemmer vil
imidlertid påpeke betydningen av at næringspolitikken
forankres best mulig i det regionale folkevalgte nivået,
og går derfor inn for at fylkeskommunen skal ha rett til å utnevne
de regionale styrenes medlemmer med politisk tilknytning.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet har ingen tiltro til at fylkeskommunenivået
vil være en effektiv regionalutviklingsaktør. Disse
medlemmer mener kommunene enten alene eller i naturlige
interkommunale samarbeidsordninger i felles arbeidsmarkedsregioner
vil fylle denne rollen bedre enn fylkeskommunene. Disse medlemmer mener
dette blir en løsning nærmere befolkning og næringsliv
som skaper mer egenmobilisering og entusiasme. Disse medlemmer mener
det bør utvikles forsøk med desentralisering av
arbeidet som regional utviklingsaktør til kommuner og interkommunalt
samarbeid og fremmer forslag om dette:
"Stortinget ber Regjeringen utvikle
forslag hvor enkeltkommuner og interkommunale samarbeidsorganer
får overta rollen som regional utviklingsansvarlig, og
dermed de virkemidler som tillegges fylkeskommunen knyttet til regional
næringsutvikling."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
for øvrig vise til sine generelle merknader, samt vise
til Fremskrittspartiets merknader i Innst. S. nr. 318 (2000-2001),
jf. St.meld. nr. 34 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet vil peke på at det er svært
viktig å sikre utviklingsdyktige næringsmiljøer
ute. Det regionale nivået må derfor tilføres
kompetanse og virkemidler til å utvikle en slik rolle.
Det legges til grunn at alt operasjonelt arbeid rettet mot innbyggere/brukere
saksbehandles og bevilges i regionen. Prinsippet om optimal nærhet
til innbyggerne er viktig.
Disse medlemmer påpeker
at for å sikre tilstrekkelig kompetanse, må det
regionale nivået ha en sterk, ubrutt kanal inn mot det
sentrale virkemiddelapparatet som må ha ansvar
for å skaffe nødvendig info/kunnskap/kompetanse.
Disse medlemmer mener at kompetanse
vil være den viktigste suksessfaktor i all virksomhet og derfor
må være det viktigste utgangspunkt for organisering
av den næringsrettede virksomheten i fylkene.
Disse medlemmer ber Regjeringen
bidra til å utvikle regionale partnerskap, hvor flere statsinstitusjoner
deltar med sine ressurser og sin kompetanse. Gjennom å bringe
Norges Forskningsråd og Norges Eksportråd sammen
med SND og SIVA ut i det regionale næringsutviklingsarbeidet,
vil en kunne utvikle betydelige synergieffekter.
De lokale og regionale betingelsene for næringsutvikling
er svært forskjellige i ulike deler av landet. Det betyr
at mål, strategier og tiltak for å skape utvikling også må være
forskjellige og tilpasset de aktuelle forutsetningene og utfordringene
i den enkelte region.
Disse medlemmer påpeker
derfor at den overordnede politikk for regional utvikling må ta
hensyn til disse forskjellene og tillate en betydelig fleksibilitet
i prioriteringer, arbeidsformer og tiltak.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til sine merknader i budsjettinnstillingene og til forslag
i forbindelse med de distriktspolitiske redegjørelsene
om å øke rammene for SND, desentralisere deler
av administrasjonen i SND og desentralisere myndighet til fylker
og kommuner på områder som arbeidsmarked, samferdsel
og næringsutvikling.
Dette medlem mener at flest mulig
av de distriktspolitiske virkemidlene må legges som helhetlige bevilgningsrammer
som kommuner og fylkeskommuner kan disponere mye friere enn i dag,
ut fra lokalt vedtatte planer og behov. Begrensingen mot bruk av distriktspolitiske
penger på kommunale og fylkes-kommunale kjerneoppgaver
må fjernes.
Dette medlem mener en desentralisering
av SNDs fylkeskontor til den nye fylkeskommunen må utredes.
Det vil være en naturlig konsekvens av at fylkeskommunen
skal ha hovedrollen som regionale utviklingsaktør.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
og legge fram forslag om desentralisering av SNDs fylkeskontor til
den nye fylkeskommunen."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Regjeringens vurdering av videregående opplæring
og kompetanseutvikling. Disse medlemmer slutter seg
til vurderingene som fremkommer i meldingen på dette området.
Det vises til St.meld. nr. 27 (2000-2001) Gjør din plikt
- krev din rett, hvor det foreslås endringer i styringen
ved utdanningsinstitusjonene.
Disse medlemmer forutsetter
at det er et nært og tett samarbeid mellom fylkeskommunene
og Aetat, spesielt når det gjelder kompetanseheving og
opplæring.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at utdanningssatsing
er det viktigste og riktigste bidraget til å utvikle hele
Norge og gi hver enkelt maksimale muligheter til å utvikle
seg og ta kontroll over sin livssituasjon. Disse medlemmer vil
vise til at utdanning er det viktigste strategiske instrument både
i distrikts- og regionalpolitikken. Skal denne utdannings-satsinga
bli vellykket er det en forutsetning at fylkeskommunen i sin nøkkelrolle
får økonomiske muligheter til å satse
både på kvalitet og bredde og gjøre nødvendige
investeringer.
Disse medlemmer mener at det
må settes i gang et arbeid for å flytte Aetats
virksomhet når det gjelder kompetanseheving, opplæring
og tiltaksvirksomhet til fylkeskommunen. I en slik modell vil den
regionale politikken på området utformes innenfor
den nasjonale politikkens rammer. Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
og legge frem forslag om å flytte Aetats oppgaver når
det gjelder kompetanseheving, opplæring og tiltaksvirksomhet
til fylkeskommunen."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener at hovedproblemet vedrørende
samordninger mellom Aetat og de ulike forvaltningsnivåene,
er samordninger mellom kommunenes sosialtjeneste og Aetat for å mobilisere
flere av dem som står utenfor arbeidsmarkedet. Disse
medlemmer mener bruk av arbeidsmarkedsmidler i en situasjon
med mangel på arbeidskraft bør brukes individorientert
og derfor ikke har noe å gjøre på fylkesnivå.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil fastholde
at arbeidsmarkedspolitikken spiller en viktig rolle i velferds-
og næringspolitikken, men også i distrikts- og
regionalpolitikken. Derfor må arbeidsmarkedspolitikken
ta distriktshensyn og samordnes med de andre virkemidlene i distriktspolitikken.
Dette krever ulik formidlings- og kompetansestrategi tilpasset ulike
landsdeler og distrikter. Aetats politikk må ikke bidra
til å tappe viktige ressurser ut av regioner og distrikter
og må ikke virke i motsatt retning av statens og fylkenes
satsing i regional- og distriktspolitikk. Det blir viktig at Aetats
strategi er i samsvar med satsingsområder i fylkesplanen. Aetats
virkemidler og regional satsing på kompetanseheving må sees
under ett og virke sammen.
Disse medlemmer vil vise til
at fylkeskommunen fra før av har ansvaret for tilrettelagt
opplæring for voksenopplæringen og på videregående
nivå. Disse medlemmer mener det er en klar
sammenheng mellom relevant utdanning og mulighet til arbeid som
tilsier at Aetats virkemidler må sees i sammenheng med midler
til kompetanseheving i fylkeskommunen.
Disse medlemmer ber Regjeringen
legge fram en slik distriktspolitisk strategi for arbeidsmarkedspolitikken.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
en distriktspolitisk strategi for Arbeidsmarkedsetaten. "
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til sine merknader under 1.2
om å avvikle fylkeskommunen. Disse medlemmer har
ingen generelle innvendinger til at videregående skoler
kan ligge under fylkeskommunen hvis den skal opprettholdes, men
mener at det viktig å gi valgfrihet for elevene, og at
fylkesgrenser ikke påfører enkelte elever unødig
lange reiser for å få et skoletilbud i eget fylke
hvis det er nærmere til samme utdanningstilbud i nabofylket. Disse
medlemmer mener generelt at skolene bør få et
større selvstyre og få mulighet til å utvikle
egenart og ulike pedagogiske ideer. Derfor mener disse medlemmer det
bør etableres et stykkprissystem hvor pengene
følge eleven.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener både
universitet og høyskoler bør sikres uavhengighet av
politiske myndigheter ved at de blir selvstendige juridiske enheter,
med frihet til å velge styresammensetning og organisasjonsmodell. Disse
medlemmer mener det er høyskolen selv som bør
utpeke eksterne styremedlemmer.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at enkelte kommuner har
uttrykt ønske om selv å drive de videregående
skolene i sin kommune. Disse medlemmer mener det ville
være interessant å gjennomføre forsøk
hvor ansvaret for videregående skoler ble overlatt til
enkeltkommuner. Disse medlemmer foreslår
derfor:
"Stortinget ber Regjeringen innvilge
forsøk med at kommuner overtar ansvaret for videregående
skoler hvis enkeltkommuner ønsker dette."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til sine generelle merknader, og i denne sammenheng særlig
til Fremskrittspartiets prinsipielle holdning om at staten bør
overta det økonomiske ansvaret for all utdanning. Disse
medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets
merknader og forslag i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr.
27 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at kompetansereformen
er en arbeidslivsreform. Kompetanse er et viktig virkemiddel for
utvikling av arbeidsliv og næringsliv, og er dermed viktig
for den regionale utviklingen. Disse medlemmer vil
understreke at folkevalgte, regionale organ må få samordningsansvar for
gjennomføringa av kompetansereformen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til rette for at fylkeskommunen får koordineringsansvaret
for kompetansereformen."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Regjeringens vurdering av kultursektoren. Disse medlemmer slutter
seg til vurderingene som framkommer i meldingen på dette
området.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at de mener at de såkalt funksjonsfordelingsinstitusjonene
fortsatt skal ha en delt finansiering mellom staten og lokale myndigheter. Disse
medlemmer mener staten har et ansvar for å finansiere
kulturvirksomhet i alle deler av landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til sine generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at lokale
og regionale nivåer må ha stor frihet til å utvikle
en kulturpolitikk basert på lokale forhold og behov. Det
vil være viktig å bidra til regionale nettverksløsninger
mellom ulike kulturinstitusjoner, for eksempel regionale teatersamarbeid.
Disse medlemmer vil understreke
det viktige kulturarbeidet som foregår på regionalt
nivå i regi av fylkeskommunen. Gjennom dette arbeidet har
en sikra koordinerte og effektive turneer, flere kulturopplevelser
og at kulturkronene er blitt brukt på en effektiv måte.
Når en nå skal utvikle en "kulturell skolesekk"/"kultur-niste"
for hele landet, er det viktig at det skjer ut fra lokale forhold,
og at det bygges på de erfaringene og det arbeidet som
allerede er gjort. En slik investering vil være god distriktspolitikk
og god politikk for barn og unge.
Disse medlemmer vil peke på viktigheten
av å beholde fagkompetanse når det gjelder bibliotek
og vil derfor gå imot fjerning av kompetansekrav knyttet
til bibliotekene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter
seg til meldingens vurderinger av ansvaret for enkelte velferdstjenester,
herunder tannhelsetjenesten, rusmiddeltiltak, barnevern og familievern.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til merknadene fra Høyre
og Arbeiderpartiet om videre utredningsarbeid vedrørende
både rusomsorgen og tannhelsetjenesten i Innst. O. nr.
118 (2000-2001). Disse medlemmer viser videre til
at det også foregår en vurdering av plasseringen
av 2. linjetjenesten i barnevernet. Disse medlemmer mener
det er mye som tyder på at 1. og 2. linjetjenesten i barnevernet
bør sees i nærmere sammenheng, og mener at hvis
ikke vurderingen konkluderer med at ansvaret for 2. linjetjenesten
bør flyttes til kommunene, så bør det
iverksettes forsøk med å gi kommunene dette ansvaret.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det kan være uheldig å skille ansvaret for spesialisthelsetjenesten
fra ansvaret for sosiale tjenester knyttet til barnevern, rus, familievern
og tannhelsetjenesten. Dette medlem mener det bør
foretas videre vurdering av hvor ansvaret bør ligge. Det
dreier seg om spesialisthelsetjenester som krever kompetanse og
et apparat av et visst omfang. Flere av tjenestene er også nært
knyttet til tiltak innen psykiatri som nå er underlagt
staten. Dette understreker svakheten ved en ensidig overføring
av spesialisthelsetjenesten til staten uten å se den i
sammenheng med fylkeskommunenes ansvar for de sosiale tjenestene
innen barnevern, rus, familievern og tannhelsetjenesten.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknader og forslag i Innst. O. nr. 118 (2000-2001) om statlig
overtakelse av fylkeskommunale sjukehus.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, slutter
seg til de vurderinger som gjøres om fylkesinndelingen
i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har ingenting imotat det blir færre fylkeskommuner,
men mener dette må skje på frivillig grunnlag. Disse
medlemmer viser til de økonomiske virkemidler som
er stilt til rådighet for dette, samt et eget rådgivende
utvalg for dette og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener man
neppe avskaffer grenseproblemer ved å flytte på grensene,
da oppstår det som oftest bare nye. For øvrig tar disse
medlemmer Regjeringens opplegg til etterretning som den
endelige bekreftelsen på at kommunal- og regionalministerens
opprinnelige tanker om å etablere regioner er gravlagt
sammen med flertallet i oppgavefordelingsutvalgets ønsker
om å redusere antallet fylker til mellom 10 og 15 i Norge.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til merknad under kap. 6.2.1.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Regjeringens
vurdering om at det regionale nivået gis demokratisk legitimitet
gjennom direkte valg og slutter seg til dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener at direkte valg ikke nødvendigvis
gir bedre demokratisk legitimitet hvis rollene man velges til, ikke
har legitimitet i befolkningen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
viser til underpunktet om legitimitet. Mangel på folkelig
oppslutning og legitimitet angis å være et sentralt
ankepunkt mot dagens fylkeskommune.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har
merket seg at Regjeringen i meldingen anfører at de endringene
som er foreslått i oppgavefordelingen, vil bety at fylkeskommunen
får et tydelig ansvar for regionens utvikling, noe som
igjen vil legge til rette for økt interesse om politiske
prosesser på fylkesnivå.
Disse medlemmer slutter seg til
Regjeringens vurdering om at en styrking av fylkeskommunens legitimitet
i stor grad vil være avhengig av fylkeskommunens egen innsats
for å synliggjøre regionalpolitiske problemstillinger
overfor innbyggerne, samt evne til å løse regionale
utfordringer og oppgaver på en god og effektiv måte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti er opptatt av den spesielle situasjon Oslo
er i gjennom sin status som både kommune og fylkeskommune. Flertallet peker
på at de prinsipielle spørsmålene dette
reiser i høyeste grad må vurderes nærmere. Flertallet vil
særskilt peke på myndighet innenfor innsigelsesinstituttet
på miljø- og landbruksområdet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet er grunnleggende uenige i Regjeringens
vurderinger av hvordan de nye oppgavene vil sikre fylkeskommunen
legitimitet. Den nye fylkeskommunen vil ha arbeidsoppgaver som er
diffuse, få reelle ansvarsområder og mange kompetansestridigheter
med andre forvaltningsnivå med langt høyere folkelig
oppslutning og legitimitet enn fylkeskommunen har. Disse
medlemmer mener fylkeskommunen først og fremst
vil fremstå som et politisk byråkrati uten direkte
betydning for den enkelte innbygger, men som den som får
ansvaret for forsinkelser i arealutvikling, boligbygging osv. Disse
medlemmer tror ikke fylkeskommunen med disse arbeidsoppgavene
vil bestå særlig lenge.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også sterkt
understreke at Regjeringen ikke følger opp med tilstrekkelig
konkrete forslag om desentralisering av myndighet til regionalt utviklingsarbeid,
til at den nye fylkeskommunen på noen måte kan
fylle sin nye rolle og viser til egne forslag i denne meldingen.
Overføring av myndighet slik som foreslått av
disse partier er vesentlige og fundamentalt viktige. Disse
medlemmer vil vise til at uten å sette fylkeskommunen
i førersetet på så vesentlige punkter,
vil ikke den foreslåtte reformen kunne bidra med noe nytt
og vesentlig.