I meldingen vises det innledningsvis til at
Oppgavefordelingsutvalget, oppnevnt ved kongelig resolusjon 5. juni
1998, avga sin utredning, NOU 2000:22 Om oppgavefordelingen mellom
stat, region og kommune, til Kommunal- og regionaldepartementet
3. juli 2000. Utvalget hadde tilrådinger om utøvelsen
av statlig styring, om organiseringen av det regionale nivå og
om enkeltspørsmål angående oppgavefordelingen
som ikke er knyttet til organiseringen av det regionale nivå. Hovedpunktene
i Oppgavefordelingsutvalgets utredning er nærmere beskrevet
i vedlegg 1 i meldingen.
Regjeringen foreslår i høringsnotat
av 18. januar 2001 fra Sosial- og helsedepartementet at staten bør overta
ansvaret og eierskapet til de fylkeskommunale sykehusene og øvrige
virksomheter innen spesialisthelsetjenesten. Siktemålet
med reformen er å skape enklere og klarere ansvarsforhold
i spesialisthelsetjenesten og dermed et grunnlag for bedre helsetjenester. Sykehusreformen
er kort beskrevet i kapittel 4 i meldingen.
Sametingets myndighet og posisjon i norsk forvaltning
må ses i sammenheng med ansvars- og oppgavefordelingen
mellom stat, fylkeskommune og kommune. Dette spørsmålet
vil bli drøftet i prinsipp-meldingen om norsk samepolitikk
som etter planen skal legges frem senere i år, og omtales
av den grunn ikke i meldingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Berit Brørby, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Einar Johansen
og Leif Lund, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle
og Ivar Østberg, fra Høyre, Sverre J. Hoddevik
og Erna Solberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen
og Lodve Solholm, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, og fra
Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til meldingen
og forslagene som tas opp.
Komiteen har merket seg at meldingen
avgrenser mot Sametingets myndighet og posisjon i norsk forvaltning,
og viser i den forbindelse til at Regjeringen har varslet en egen
prinsippmelding om norsk samepolitikk senere i år.
Komiteen viser til Ot.prp. nr.
66 (2000-2001) helseforetaksloven, vedrørende statlig overtakelse
av spesialisthelsetjenestene, som behandles i Stortinget parallelt
med denne meldingen. Temaet vil således ikke bli behandlet
i detalj i denne innstillingen.
Komiteen viser til at offentlig
sektor er velferdsstatens plattform i Norge. Offentlig sektor er
gitt en særlig viktig oppgave som fordelingspolitisk virkemiddel.
Komiteen understreker at fornyelse
av offentlig sektor er avgjørende for å vedlikeholde
og få oppslutning om velferdssamfunnet. Vi må skape
systemer som gir bedre bruk av ressursene og derigjennom mer velferd
for pengene det offentlige rår over.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
av den oppfatning at Regjeringens forslag til endringer i ansvars-
og oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene er en
sentral og viktig del av fornyelsen.
Komiteen ser det som
nødvendig å fornye, effektivisere og omstille
offentlig forvaltning slik at den fungerer i forhold til befolkningens
behov, samt bedre ivaretar samfunnsøkonomiske hensyn.
Komiteen har som utgangspunkt
at innbyggerne må settes i sentrum. Komiteen mener
at for å nå dette målet må mest
mulig myndighet og oppgaver desentraliseres til kommunene, som er
det viktigste ledd i tjenesteproduksjonen i forhold til den enkelte bruker.
Ansvar for beslutninger og oppgaveløsning må flyttes
nærmest mulig dem det gjelder.
Komiteen forutsetter at Regjeringen
konkretiserer nærmere hvilke oppgaver som kan/bør
overføres til kommunenivået.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til Regjeringens langtidsprogram
St.meld. nr. 30 (2000-2001) hvor det heter:
"Kommunene er den primære velferdsprodusenten
i offentlig forvaltning. Regjeringen ser det som viktig å satse
videre på en desentralisert velferdsutvikling, der kommunene
fortsatt vil spille en hovedrolle. (… ) Regjeringen vil
også vurdere å desentralisere andre oppgaver og
myndighet til kommunene. Ved økt desentralisering av oppgaver
og myndighet, er det viktig at kommunene på en god måte
makter å løse sine oppgaver. Med det store ansvaret
kommunene har for tjenesteytingen til befolkningen, blir en av de
mest sentrale utfordringene i forvaltningsutviklingen å sikre
at kommunene blir konkurransedyktige leverandører av tjenester
til befolkningen."
Komiteen peker på at
lokale myndigheter har best kunnskap om lokale behov, slik at desentralisering
vil fremme effektiv ressursutnyttelse og samtidig fremme et likeverdig
tjenestetilbud. Komiteen er av den oppfatning at
sterk statlig detaljstyring av kommunene ikke gir et likeverdig
tjenestetilbud, men snarere kan øke forskjellene. Gjennom
desentralisering av oppgaver og myndighet kan vi ha mulighet til å revitalisere lokaldemokratiet. Komiteen mener
innbyggernes interesse for og deltakelse i lokalpolitikken vil øke, dersom
kommunene gis bedre rammebetingelser for å drive politikk,
det være seg ressurser, myndighet, frihet og handlingsrom.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet,
viser til at en rekke offentlige oppgaver er kommuneoverskridende eller
regionale. Flere oppgaver kan blant annet av hensyn til stordriftsfordeler
løses mest effektivt med et større befolkningsgrunnlag
enn det mange kommuner har. Flertallet viser til
at Regjeringen foreslår oppgavene løst dels gjennom å bevare
et folkevalgt regionalt nivå og dels gjennom interkommunalt
samarbeid som et nyttig supplement. Flertallet slutter
seg i den forbindelse til Regjeringens mål om å stimulere
til at kommunene utnytter muligheten for interkommunalt samarbeid,
også når det gjelder samarbeid om forvaltningsoppgaver. Flertallet vil
vise til at det allerede i dag eksisterer slikt formalisert interkommunalt
samarbeid flere steder i landet, og viser til de gode erfaringer
en har gjort med slikt samarbeid.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til
at det er behov for et regionalt folkevalgt forvaltningsnivå som
kan drive fram god regional politikk, velferdsløsninger
med lokal tilpassing og være samarbeidsforum for regionale
saker. Statlig politikk kan ikke overta denne rollen på en
vellykket måte. Interkommunalt samarbeid kan heller ikke erstatte
behovet for et regionalt folkevalgt nivå. Det er viktig
at ikke flere og flere store beslutninger og samarbeidsløsninger
som omfatter mange kommuner, blir løftet ut av kommunale
budsjetter og løst i mer uformelle samarbeidsorgan som
ikke er under direkte folkevalgt styring. Dette vil undergrave lokaldemokratiet
og pulverisere ansvaret for beslutninger som skal fattes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at Regjeringen i meldingen kommer inn på at dagens
oppgavefordeling på regionalt nivå ikke legger
godt nok til rette for en helhetlig politikk for fylkene, da sektorer
av betydning for samfunnsutviklingen i fylket i større
grad må sees i sammenheng. Flertallet viser
til at Regjeringen i den forbindelse foreslår at fylkesplanen
må gjøres mer forpliktende og at beslutninger
i innsigelsessaker bør ligge hos fylkeskommunene. Flertallet er
enig i dette, men vil understreke at kommunene skal gis rett til å anke
avgjørelsen inn for miljødepartementet. Dette
departementet kan fortsatt kalle inn planer i særskilte
tilfeller på eget initiativ eller på vegne av
andre departementer eller kommuner.
Flertallet viser til at Regjeringen
ikke går inn for tvangssammenslåing av fylker
og slutter seg til det.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
understreker videre at det må legges inn økonomiske
virkemidler for fylkeskommuner som ønsker å slå seg
sammen frivillig og slutter seg således til Regjeringens
anbefalinger og forslag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at viktige oppgaver innenfor fagområdene
miljø og landbruk fortsatt må utføres
innenfor helt klare nasjonale rammer. Flertallet vil
understreke viktigheten av dette og vil komme nærmere inn på dette
under de relevante kapitler.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener de offentlige
oppgavene må ha en forankring i folkevalgte organer som
sikrer at innbyggerne gis reell myndighet og ansvar gjennom deltakelse,
innsyn og medvirkning. Disse medlemmer vil peke på at
løsningene som velges må underbygge og stimulere
demokratiet slik det kommer til uttrykk i våre tradisjoner.
Disse medlemmer ser det som viktig
at oppgavene styres og løses på lavest mulige
hensiktsmessige nivå slik at det gir nærhet for
brukeren og lokalbefolkningen kan ha innflytelse over utformingen
av egen region, distrikt og lokalområde. Disse medlemmer mener
samtidig at beslutningsmyndighet og makt må avgis oppover
i samfunnet der det er oppgaver som de mindre enheter i samfunnet
ikke kan løse på egenhånd eller hvor
det kan finnes en bedre løsning innenfor en større
geografisk enhet.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at de løsninger som velges må sikre
rettsvern for innbyggerne. Disse medlemmer ser det
som viktig å ha tydelige ansvarslinjer. Disse medlemmer vil
peke på at løsningene som velges må gi
likeverdige livsvilkår i hele landet.
Disse medlemmer mener at det
fortsatt må være tre folkevalgte nivåer;
stat, region og kommune. Det må være direkte valg
til regionnivået. Regionen må gis status og myndighet
som stimulerer innbyggerne til engasjement og deltakelse i valg.
Disse medlemmer mener at de offentlige
sykehusene fortsatt må eies og styres på regionsnivå. Disse
medlemmer mener videre at den regionale statsforvaltningen
må samles under ledelse av statens øverste embetsmann
i regionen. Disse medlemmer vil peke på at
den regionale statsforvaltnings oppgaver bør være
tilsyns- og kontrolloppgaver, samt veiledning i forhold til lov-
og regelverk. Disse medlemmer ser det som viktig
at utøvende oppgaver overføres til regionnivået.
Disse medlemmer ser det som viktig
at innretningen på og bruken av statlige styringsmidler
overfor kommunesektoren må bygge på tillit og
respekt mellom forvaltningsnivåene. Disse medlemmer mener
at statens bruk av detaljregulerende virkemidler må reduseres
betraktelig og rapporteringen fra kommunesektoren må reduseres.
Disse medlemmer vil vise til
at Stortinget fordeler økonomiske midler mellom stat, region
og kommune.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at regionnivå og kommunenivå må være
sikret et trygt økonomisk fundament for de pålagte
oppgavene. Det ansvar som pålegges nivået, må forutsettes
tilførsel av tilstrekkelige økonomiske midler
for oppfølging av korresponderende oppgaver. Disse
medlemmer ser det som viktig at konsultasjonsordningen videreføres.
Disse medlemmer mener regionnivået
må få styrket sin stilling i forhold til i dag.
Regionnivået må ikke bli et rent forvaltningsorgan.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet ønsker å utvikle konsultasjonsordningen
i retning av reell forhandlingsrett for kommunesektoren.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet er enig med Regjeringen i at oppgavefordelingen
mellom forvaltningsnivåene må ta hensyn til at
ansvaret for en tjeneste skal ligge så nær mottakeren
som mulig. I tillegg mener disse medlemmer at fornyelsen
av offentlig sektor må frigjøre ressurser fra
administrasjon og byråkrati til faktisk tjenesteyting.
Disse medlemmer mener Regjeringens
opplegg til oppfølging av oppgavefordelingsutvalget i St.meld. nr.
31 (2000-2001) ikke følger disse hovedhensynene. Disse
medlemmer mener det er åpenbart at Regjeringen
har lagt til side fornyelsesprosjektet sitt pga. indre motstand
i eget parti. Den prinsipielle behandlingen av oppgavefordelingen
for årene fremover kunne skapt grunnlag for en reell styrking
av lokalt selvstyre i kommunene, fjerning av unødvendige
byråkratioppgaver og mer ressurser til tjenesteyting. Det
gjør ikke forslagene i denne meldingen. Meldingen fremstår som
en flikking på dagens oppgavefordeling etter at den tyngste
oppgaven til dagen fylkeskommuneansvaret for spesialisthelsetjenesten
blir overført til staten. Til tross for at Regjeringen
verbalt uttrykker at dette skal være en desentraliseringsreform,
er realiteten at forslagene svekker det direkte lokalselvstyret
i kommunene gjennom å tillegge fylkeskommunen en overkommunerolle
på flere områder, som vil skaper nye konflikter
og dobbeltarbeid. Den høyttenking om mer radikale reformer
og forsøk på visjonær nytekning knyttet
til forenklinger og omorganiseringer som fremtredende arbeiderpartirepresentanter
fremsto med i opposisjon er forsvunnet som dugg for solen. Denne høyttenkningen
var utgangspunktet for at Høyre på ny fremmet
forslag, og som Fremskrittspartiet støttet, om å utvide
Oppgavefordelingsutvalgets mandat til også å utrede
en 2-nivå modell og fremtiden til fylkeskommunen i Dokument
nr. 8:16 (1999-2000) og som dannet grunnlag for tilleggsmandatet
til Oppgavefordelingsutvalget.
Endringene i oppgavefordelingen som foreslås
av Regjeringen i dette dokumentet synes å være
styrt ut fra at man skal ha et politisk valgt regionalt nivå og
så må oppgavenes løsning tilpasses dette,
og ikke at man har vurdert hvordan hver enkelt oppgave løses
best.
Disse medlemmer viser til at
fylkeskommunen ble opprettet først og fremst som et forvaltningsnivå som
skulle løse oppgaver/tilby tjenester som var felles for
en rekke kommuner, og at den var basert på en mer direkte
politisk styring av tjenestene fordi finansieringssystemene
ikke var brukerbaserte. Disse medlemmer vil vise
til at det har skjedd en utvikling i styringsprinsippene for tjenesteproduksjon
i det offentlige siden 70-tallet. Blant annet ble det på 90-tallet
klart for et politisk flertall på Stortinget at finansieringsmodellene
for sykehusene måtte endres for å få et
større fokus på behandling av pasienter. Etableringen
av ISF-ordningen har bidratt til at det er naturlig å flytte
ansvaret for helsesektoren over på staten slik at de som
faktisk påvirker ressursbruken også har det reelle
ansvaret for tjenesten. Selv om ansvaret overføres til
staten er totalvirkningen av reformene i helsesektoren de senere årene
en større brukerorientering og derved en desentralisering
gjennom å gi den enkelte pasient en større valgfrihet.
Fylkesgrensene er ikke lengre et hinder for å bli behandlet.
Pasientetterspørselen og finansieringssystemet styrer ressursbruker,
fylkeskommunene kunne i liten grad påvirke sine egne utgifter.
Denne enkeltendringen medførerer at det klart var et behov
for å revurdere hele fylkeskommune-etableringen.
Etter disse medlemmers mening
ville en forvaltningsreform hvor fylkeskommunen nedlegges og hvor
hovedtyngden av oppgavene ble overført til kommunene, mens
spesialisthelsetjenesten og enkelte deler av samferdsel flyttes
til staten, gitt en mulighet til å sanere unødvendig
dobbelt arbeid, kuttet ut en hel del av det unødvendig
planarbeidet som i dag gjennomføres, fjerne svarteperspillet
mellom nivåene og styrket kommunenes rolle betydelig.
Disse medlemmer vil understreke
at i et land med 4,5 millioner innbyggere som har mangel på arbeidskraft
som en av sine største utfordringer, burde forenklinger
i administrasjon og styringssystemer være høyt
oppe på prioritetslisten. Ikke flere planleggere og mer
papirflytting. Fylkeskommunen har i en rekke år slitt med
at velgerne har liten interesse og gir forvaltningsnivået
liten legitimitet. For mange fremstår det som produsent
av forsinkelser og grenser, dette vil forsterkes med de endringer
som legges opp av Regjeringen vil dette bildet bli forsterket.
Disse medlemmer vil derfor anbefale
at man går en helt annen vei gjennom forenkling av det
offentlige og styringssystemer som er brukerorientert. Det kan gjøres
gjennom å avvikle det regionale folkevalgte nivået
og fordele ansvarsoppgavene til dagens fylkeskommuner mellom kommuner
og stat. Disse medlemmer vil understreke at hovedvekten
av oppgavene bør overføres til kommunene. Disse medlemmer mener
at dagens kommunestruktur ikke er til vesentlig hinder for å gjennomføre
dette. Gjennom interkommunalt samarbeid er det mulig å skape
bedre tilpassede samarbeidsløsninger om enkeltoppgaver
enn det dagens fylkeskommunestruktur gjør fordi interkommunalt
samarbeid kan være fleksibelt i forhold til å bevege
seg over fylkesgrenser og tilpasses at kommunestørrelser
og geografi er ulikt i Norge, og at et fast mønster for
samarbeid for å løse alle oppgaver sjelden gir
de beste løsninger for brukerne.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener oppgavefordelingen
i en 2- nivåmodell i hovedsak bør fordeles etter
disse linjer:
Spesialisthelsetjenesten
Barnevern
Rusmiddelomsorg og tannhelsetjenesten
– Deler
av rusmiddelomsorgen som i dag er et ledd i spesialisthelsetjenesten
vil i forbindelse med behandlingen av Innst. O. nr. 118 (2000-2001) flyttes
til staten. Når det gjelder ansvaret for fylkeskommunale
tiltak for rusmiddelbrukere etter sosialtjenesteloven, må plassering
mellom stat eller kommune og fremtidig organisering av tannhelsetjenesten
utredes nærmere i tråd med de merknader som Arbeiderpartiet
og Høyre har i samme innstilling.
Videregående skoler
– Ansvaret
bør overføres til kommunene. Det må innebære
at kommunene har ansvar for at elevene får et tilbud av
tilstrekkelig omfang og kvalitet. Det bør etableres et
stykkprisfinansieringssystem - hvor det er elevenes valg som avgjør
hvor ressursene går og hvor elevene fritt kan velge tilbud utenfor
egen kommune. Driften av skolene kan tenkes organisert på ulike
måter, men ansvaret må ligge i primærkommunen.
Fylkesveier
Kollektivtrafikk
Museumsdrift
Kultur/teater
for øvrig
Kulturminnevern
Regional planlegging/næringsutvikling/regionalutvikling.
Fylkesmannen
– Flere
av de oppgaver som i dag ligger hos fylkesmannen kan i dag delegeres
til kommunene både på miljø og landbruksområdet
også utover de oppgaver som Regjeringen skisserer i St.meld.
nr. 31 (2000-2001): En del oppgaver innenfor landbruksområder
som kan avvikles som prisregulering og at færre bruk som
omfattes av konsesjonsplikten, samt endringer i jordloven som vil
innebære at oppgavene innenfor området landbruk
hos fylkesmannen drastisk reduseres.
– Med de lovendringene som skisseres
bør det vurderes om fylkeslandbruksstyrene kan avvikles.
I sum ville en slik reform medført
en klar desentraliseringsreform, hvor det folkevalgte nivå med
sterkest legitimitet i kommunene blir bærebjelken i utviklingen av
sitt område.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at det statlige ansvaret for et enhetlig helsetilbud
for hele landet er tydeliggjort gjennom statens overtakelse av sykehusene.
Tilsvarende stykkprisfinansiering kan innføres overfor
videregående skoler. Disse medlemmer ser
fylkeskommunen som et kostbart og byråkratiserende mellomledd,
uten nødvendig eksistensgrunnlag.
Disse medlemmer mener at med
bare 4,5 millioner innbyggere er det kun behov for to forvaltningsnivåer
i Norge, det statlige og det kommunale. I en ny forvaltningsstruktur ønsker disse
medlemmer en ytterligere satsing på primærkommunene.
Gjennom utstrakt interkommunalt samarbeid etter modell fra Finland,
og økende kjøp og salg av tjenester mellom kommuner
etter modell fra USA, vil kommunene være i stand til å yte
de forventede tjenester overfor innbyggerne. I tillegg vil økt
bruk av konkurranse og anbud være den beste garanti for
kostnadseffektivitet og kvalitet i offentlig tjenesteproduksjon.
Disse medlemmer mener at gjennom
statlig finansiering av de sentrale velferdsgodene vil alle innbyggerne
i landet få dekket sine behov på en bedre og raskere
måte en tidligere. Dette vil også føre
til at innbyggerne vil få et likt tilbud uavhengig av hvor
i landet de bor og uavhengig av kommunenes økonomi.
Disse medlemmer ser det som viktig å påpeke at
fylkespolitikerne i stor grad er bundet av statlige prioriteringer.
Deres eget handlingsrom er sterkt begrenset. Den reelle folkevalgte
styringen på regionnivået må derfor etter
disse medlemmers syn sies å være minimal. Fylkestingene
og de øvrige politiske organene i fylkeskommunen fremstår
mer som demokratiske alibi, enn som handlekraftige organ under folkevalgt
styring. Det vil etter disse medlemmers syn derfor
ikke være noe smertelig tap for demokratiet om disse organene
legges ned.
Disse medlemmer vil påpeke
at lokaldemokratiet i Norge har sin styrke i primærkommunene.
Ved en avvikling av fylkeskommunen blir det derfor viktig at alt
interkommunalt samarbeid forankres demokratisk i primærkommunene.
Disse medlemmer vil derfor jobbe
for at oppgavefordelingen blir lagt om også i forhold til
det Regjeringen har foreslått. Ved en nedleggelse av fylkeskommunen
må etter disse medlemmers syn nåværende
fylkeskommunale oppgaver fordeles på andre aktører.
En slik fordeling kan gjennomføres
etter følgende hovedprinsipper:
– Sentraladministrasjonen og de politiske organer
Ved en omfordeling av fylkeskommunens oppgaver og nedleggelse av
fylkeskommunens politiske organer vil behovet for sentraladministrasjon
falle bort. Dette vil gi betydelige kostnadsbesparelser, landet
sett under ett.
– Helsesektoren
(somatikk og psykiatri)
Som naturlig konsekvens av stadig økende andel innsatsstyret
finansiering i helsesektoren, bør de offentlig eide sykehusene
og helseinstitusjonene fristilles i selvstendige stiftelser/resultatenheter, som
leverer sine tjenester i fri konkurranse med hverandre og private
aktører. Inntil slik fristilling kan finne sted bør
staten overta eieransvaret for de fylkeskommunalt eide sykehusene
og helseinstitusjonene. Ordningen med innsatsstyrt finansiering videreutvikles
slik at stykkprisprinsippet fullt ut blir gjort gjeldende.
– Barne-
og familievern
Fylkeskommunen organiserer i dag en rekke andrelinjetjenester innen
barnevernet, først og fremst gjennom drift av ulike typer
barneverninstitusjoner. Ansvaret for familievern overføres
i sin helhet staten.
– Rusomsorg
Fylkeskommunale institusjoner som drives etter fylkeskommunale helseplaner
innen dette fagfeltet overføres staten på lik
linje med barneverninstitusjonene.
– Transport
av funksjonshemmede
Oppgaven overføres i sin helhet til staten.
– Videregående
skoler
Fylkeskommunen har i dag ansvaret for de videregående skolene.
Disse kan enten skilles ut som selveiende stiftelser med egne driftsstyrer
eller overføres til primærkommunene. Dersom primærkommunene
overtar eierskapet kan dette også her organiseres gjennom
interkommunale foretak i mindre tett befolkede områder.
Uansett valg av modell vil den videregående skolen være
best tjent med innføring av et stykkprissystem, der staten finansierer
den enkelte elevs utdanning gjennom et direkte enhetstilskudd til
den skolen hvor eleven går.
– Fylkesveier
Statens Veivesen har i dag veikontor i alle fylker. Ved nedleggelse
av fylkeskommunen er det naturlig at staten gjennom veikontorene
overtar ansvaret for fylkesveiene. Mindre veier av mer lokal karakter
kan også i enkelte tilfeller overføres til primærkommunene.
Standard og bruksfrekvens for den enkelte veistrekning bør
avgjøre plasseringen, enten til staten eller primærkommunene.
– Kollektiv
trafikk
Kollektiv trafikk som hittil har sortert under fylkeskommunen, herunder
buss-, båt- og fergetrafikk, organiseres gjennom anbudsprinsippet
for å opprettholde tilbud og kvalitet i tjenesten. Statlig myndighet
får ansvar for håndtering av konsesjoner og anbudsforhandlinger.
Negativt anbud tas i bruk for å sikre tilbud i grisgrendte
strøk, dersom dette er politisk ønskelig.
Dagens fylkeskommunalt eide buss-, båt- og fergeselskaper
avhendes til private interesser. Alternativt kan eierskapet overføres
til primærkommunene i det aktuelle geografiske område,
som en overgangsordning.
Ansvaret for konsesjoner innen drosjenæringen overføres
til statlig myndighet.
– Kultursektoren
I den grad større kulturinstitusjoner skal ha økonomisk
støtte fra det offentlige kan dette organiseres gjennom
direkte statlige tilskudd. Kulturinstitusjoner som i dag sorterer
under fylkeskommunen er i stor grad allerede organisert som selvstendige
stiftelser/enheter. Fylkeskommunalt eide institusjoner omgjøres
til selveiende stiftelser.
– Næringssektoren
Fylkeskommunens direkte engasjement i næringssektoren gjennom
egne tilskuddsordninger og lignende avvikles. Statens nærings-
og distriktsutviklingsfond (SND) organiseres etter Steine-utvalgets innstilling
fra 1995, med egne regionale avdelingskontor. Med bakgrunn i tanken
om regionenes Europa, har debatten om fylkeskommunens rolle som
regional aktør i næringspolitikken igjen blusset
opp. Profilering av regionen og dens næringsliv overfor
andre regioner og markeder, særlig innen EU, blir fremholdt
som viktig. Denne funksjonen kan løses gjennom et nært
samarbeid mellom næringslivet og primærkommunene
i regionen. Det kan f.eks. etableres samarbeidsorgan der representanter
for næringslivet og ordførerne i primærkommunene
møtes.
– Fylkesmannsembetet
Når staten overtar ansvaret for en rekke oppgaver fra fylkeskommunene,
vil det være naturlig at fylkesmannsembetet får
overført noen av disse oppgavene, f.eks. innen håndtering
av konsesjoner og anbud i kollektivtrafikken. Fylkesmannen vil for øvrig
fortsatt ha hovedfokus på de tilsyns- og kontrollfunksjoner
som han i dag har overfor primærkommunene.
Skjønnsmessige vurderinger skal kun overprøves
av et høyere folkevalgt organ.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til sine respektive merknader
ovenfor og fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette
en reform med avvikling av fylkeskommunen."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at prinsipper
og politiske mål for oppgavefordeling og inndeling skal
fastlegges før en tar stilling til geografiske strukturer
og delspørsmål. Disse medlemmer viser
til at det er grunnleggende feil å først trekke
ut tunge sektorsaker slik som sykehus, SND, post og samferdsel og
behandle framtidig organisering og struktur på disse sentrale
områdene etter sektorprinsippet, før en tar for
seg oppgavefordelingen. Å unnta så sentrale oppgaver
fra å bli vurdert helhetlig i sammenheng med andre oppgaver
er en "bit for bit"-politikk som ikke fører til gode resultater
for befolkningen og gir ikke et riktig grunnlag for beslutninger
om ny oppgavefordeling som tar mer hensyn til hensynet til befolkningen
enn til sektorinteressene.
Disse medlemmer vil peke på at
utgangspunktet for endringer i oppgavefordeling og kommunestruktur er
behovet for demokratiske reformer som øker befolkningens
deltaking og mulighet til å påvirke samfunnsutviklingen.
Endringene må sette forvaltningsnivåene i stand
til å løse velferdsoppgavene på en bedre
måte enn i dag.
Disse medlemmer forutsetter at
reformene må ha som mål å styrke mangfoldet
og utnytte de ulike styrkene og fortrinnene og utviklingsmulighetene
som finnes i ulike deler av landet. Skal lokalt folkestyre være
meningsfullt, må det finnes handlingsrom for utøving
av politisk skjønn og for tilpassing til lokale forhold
og verdier.
Disse medlemmer vil advare mot
løsninger der det regionale nivået ikke blir gitt
tilstrekkelig myndighet og blir et "liksomdemokrati" uten myndighet
eller mulighet til å ta egne beslutninger. Det har ingen mening
og ødelegger folks respekt og forståelse for politisk
arbeid.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at områder som krever en nasjonal styring
og der ulikhet er uønsket, må sikres gjennom en
klarere lovgivning enn i dag. Befolkningens behov på områder
som skal unntas fra lokale variasjoner sikres sterkere enn i dag
gjennom minstestandarder og rettigheter. Eksempler på dette
er behovet for bedre miljø- og naturvern, rett til barnehageplass
og nivå på barnehagesatser og standarder for omsorg
og satser for sosialhjelp. Dette medlem vil påpeke
at det medfører at staten må ta et langt større
ansvar for finansiering av disse tjenestene og synliggjøre
hvilke oppgaver som kan løses med større grad
av frihet lokalt.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet vil understreke at det på særlig
viktige områder vil være nødvendig med nasjonale
standardkrav. Dette gjelder helse- og sosialsektoren, miljø,
utdanning og likestilling.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at utvikling
av demokratiet i en stadig mer individualisert verden er en stor
utfordring. Stor grad av individuell frihet kombinert med utstrakte
rettigheter som samfunnsborger, er et stort gode for den enkelte.
For disse partier er det et prinsipp at frihet og rettigheter skal gjelde
alle. Dette kan bare sikres gjennom at fellesskapsordningene er
tilgjengelige og gode, at beslutninger om fordeling, finansiering
og kvalitet har legitimitet i befolkningen gjennom at beslutninger
og medbestemmelse i større grad skjer gjennom demokratiske
beslutninger enn gjennom markedsløsninger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også påpeke
at politisk styring i en globalisert og åpen verden er
svært krevende og forutsetter at nasjonalt nivå konsentrerer
seg om overordnede nasjonale og internasjonale målsettinger.
Utvikling av politiske løsninger innenfor rammer fastsatt
på nasjonalt nivå må i langt større
grad enn i dag delegeres til kommune og fylkesnivå. Større
frihet på disse områdene vil også få fram
kreativitet, et bredt og mangfoldig erfaringsgrunnlag og utvikle
politiske løsninger som nasjonalt nivå er helt
avhengig av. En styrking av lokaldemokratiet krever store reformer
og en kraftig desentralisering av makt til lokalnivået.
Makt må flyttes fra Storting, departement, direktorat og
statlige regionale kontorer til nivå som er direkte folkevalgt.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at ny oppgavefordeling
kan kreve en geografisk inndeling som passer bedre de oppgavene
de skal løse og som tar hensyn til dagens naturlige arbeidsmarkedsregioner
og samferdselsmønster. Antall kommuner og fylker kan reduseres.
Dette må skje etter initiativ fra de berørte kommuner
og fylkeskommuner.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke
at alle utviklede land har ett eller flere nivåer med folkevalgt
styrte enheter mellom primærkommune og staten.
Hovedspørsmålet er ikke om
vi skal ha et regional forvaltningsnivå, - men om hvem
som skal ta beslutninger og initiativ på dette nivået:
skal det være statlig embetsverk, folkevalgte politikere
eller interkommunale samarbeidsordninger.
For disse medlemmer er det viktig
at beslutninger som innebærer politisk skjønn
og prioriteringer på lokalt eller regionalt nivå,
skal tas av lokale og regionale folkevalgte organer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
vise til St.meld. nr. 34 (2000-2001) som på en god måte
skisserer virkemidlene og retningen i distriktspolitikken. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen legger opp til en politikk
for sterke regioner som motkraft til økt sentralisering
og at flertallet i kommunalkomiteen i innstillingen slutter seg
til hovedmålene og satsingene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til St.meld.
nr. 34 (2000-2001) og mener det må satses både
på utvikling av de små samfunn og på sterke
regioner. Disse medlemmer mener det er dårlig
samsvar mellom de overordnede mål som ligger i meldingen
og den politikk som Regjeringen fører på en rekke
områder og som virker sentraliserende. Disse medlemmer etterlyser
også vilje til å følge opp målsettingene
gjennom å varsle økt bruk av midler.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen legger opp til en betydelig tyngdepunksforskyvning gjennom
flere stortingsmeldinger som behandles våren 2001.
Disse medlemmer er enig i at
fokus skal flyttes fra sentral styring til større regionalt
ansvar for politikkutforming og regional utvikling. Utformingen
av offentlige styringssystemer og virkemiddelbruk må som
en følge av dette utvikles i forhold til lokale og regionale
utfordringer. Dersom det regionale nivået skal tilføres
større ansvar må dette følges opp gjennom økte
midler, og en nedbygging av den sentrale statsforvaltningen.
Disse medlemmer viser til Ot.prp.
nr. 66 (2000-2001) helseforetaksloven om statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten.
Disse medlemmer mener Regjeringens
forslag til helsereform samlet sett representerer en svekkelse av
innbyggernes mulighet til påvirkning av tjenestetilbudet
og innsyn i de beslutninger som gjøres, bl.a. funksjonsfordeling
og sykehusstruktur. I tillegg representerer helsereformen en uønsket
sentralisering, en uheldig oppbygging av statlig driftsansvar og økt
profesjonsstyring. Regjeringens reform gir ikke en reduksjon av
beslutningsnivåer i spesialisthelsetjenesten, men fjerner
den direkte folkevalgte styringen av de nivåene som er
nærmest innbyggerne.
Disse medlemmer vil påpeke
at hensynet til de demokratiske prosesser og ivaretakelsen av innbyggernes
rettigheter krever oversiktlige enheter. Utfordringen vil være å utforme
innholdet i forvaltningsnivåene på en slik måte
at kommuner og fylkeskommuner kan imøtekomme innbyggernes
behov for offentlige tjenester. Disse medlemmer er
kjent med at det fra flere hold arbeides med endringer. Sammenslåing
av kommuner og fylkeskommuner for derigjennom å hente ut
effektiviseringsgevinster må ikke gjennomføres
uten grundige prosesser hvor innbyggere deltar.
Disse medlemmer peker også på at
tendensen til sentralisering er for sterk i Norge. Det er også slik
at det offentlige er en viktig drivkraft i de sentraliseringsprosessene.
Utviklingen er svært entydig, både når
det gjelder geografisk fordeling av offentlige ansatte, og geografisk
fordeling av offentlige investeringer. Oslo kommune har 44 000 statsansatte,
hvorav 13 400 er i statsforvaltningen. En rapport utarbeidet av
Asplan Viak for Regjeringen viser at 66 pst. av de offentlige investeringene
de siste år har gått til hovedstadsområdet.
Dette er en utvikling som er uheldig både ut fra samfunnsøkonomi,
regional utvikling og nærhet mellom innbyggere og det offentlige.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet vil legge følgende prinsipper
til grunn for organiseringen av offentlig sektor:
– Prinsippet
om optimal desentralisering av makt og midler legges til grunn for
organiseringen av offentlig virksomhet i Norge. Det er viktig at
man legger et bredere samfunnsregnskap til grunn enn ren bedriftsøkonomi.
– Optimal forenkling av prosesser
og organisasjoner må tilstrebes i det offentlige rom.
– Fokus skal være mest
mulig på brukernes og innbyggernes behov.
– Primærkommunenes plass
og rolle i forhold til regionalpolitikken, og regionalnivåets
rolle i den nasjonale politikken må defineres klart i forhold
til hverandre. 1.linjen er utgangspunktet for organiseringen totalt
sett. Det betyr at statsforvaltningen sentralt og regionalt må nedbemannes.
– Kravene til effektivitet og
brukerorientering skal være høyt i alle forvaltningsnivåer.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at fylkesnivået
ikke har fått delegert nok myndighet til å kunne
ivareta de oppgaver de er pålagt og har heller ikke sjøl
forsøkt å tilrive seg en sterkere rolle som kunne
gitt nivået legitimitet. Reformer må ha som mål å etablere
et sterkt og potent fylkesnivå som kan drive fram utviklingsarbeid
og velferdsløsninger med lokal tilpasning og forankring.
Regionene/fylkene må få delegert
helhetlig myndighet over bruken av tildelte virkemidler og strategivalg innenfor
regional og strategisk utvikling, - det vil si i næringspolitikk,
distriktspolitikk, samferdsel, kompetanseutvikling, kultur og arbeidsmarkedspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at Regjeringen
argumenterer riktig om prinsippene rundt oppgavefordeling, men følger
ikke opp med tilstrekkelig konkrete forslag om desentralisering
av myndighet til regionalt utviklingsarbeid til at de nye fylkeskommunene
på noen måte kan fylle sin nye rolle. Disse
medlemmer mener at langt flere oppgaver må flyttes
og de må flyttes nå. Regjeringens forslag vil
i praksis føre til en styrt avvikling av fylkeskommunen
fordi den vil mangle viktige drifts- og myndighetsoppgaver på samferdsel,
arbeidsmarked, kunnskap og kompetanseheving og næringsutvikling.
Dette er oppgaver som er nødvendige for at det nye fylket
skal ha legitimitet og handlingsrom og kunne være levedyktig. Disse
medlemmer vil fremme forslag i denne meldingen som disse
partier mener er vesentlige og fundamentalt viktige. Disse medlemmer vil
vise til at uten å sette fylkeskommunen i førersetet
på så vesentlige punkter, vil ikke den foreslåtte
reformen kunne bidra med noe nytt og vesentlig.
Regjeringens mål om å fornye
offentlig sektor er avgjørende for å vedlikeholde
og å få oppslutning om velferdsstaten. Offentlig
sektor står overfor betydelige utfordringer i tiden fremover.
Befolkningen stiller høyere krav til fleksible og tilpassede
løsninger. Flere eldre og økning i antall uføre
medfører utfordringer innenfor pleie og omsorg og sterk
vekst i trygdeutgiftene. Lav vekst i antall yrkesaktive gir økt
konkurranse om arbeidskraft. I tillegg vil offentlig sektor måtte
operere innenfor begrensede budsjettmessige rammer.
Regjeringens program for fornyelse har derfor
følgende mål:
– Organisasjon
og tjenesteproduksjon skal være basert på innbyggernes
behov.
– Ressurser skal overføres
fra administrasjon til tjenesteproduksjon og fra sektorer med synkende behov
til sektorer med økende behov.
– Effektivisering av ressursbruken
og økt handlingsrom på alle nivåer.
En viktig del av arbeidet med å fornye
offentlig sektor er å vurdere om ansvars- og oppgavefordelingen
i den offentlige forvaltningen er hensiktsmessig. Reformen av ansvars-
og oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene er sammensatt
av fem deler:
– ansvaret
for sykehusene overføres fra fylkeskommunen til staten,
– statens detaljstyring av kommunesektoren
reduseres,
– kommunene styrkes og gis flere
oppgaver,
– fylkeskommunene gis økt
ansvar for samfunnsutviklingen i regionene, og
– regional statsforvaltning samordnes,
tydeliggjøres og effektiviseres.
Regjeringen ønsker å desentralisere
både oppgaver og myndighet til kommunesektoren. Ved å desentralisere
oppgaver og myndighet flytter en ansvaret for beslutningene og oppgaveløsningen
nærmest mulig dem det gjelder. Det er de lokale og regionale
myndigheter som har best kunnskap om de lokale forholdene og de
behovene som finnes i deres områder. At ressursene blir
brukt i tråd med lokale og regionale behov gjør
at vi får en prioritering som fremmer effektiv
ressursbruk. Lokal og regional oppgaveløsning er
også med på å fremme et likeverdig
tjenestetilbud. Erfaringene med sentral styring av velferdsløsninger
har vist at det ikke nødvendigvis gir et likeverdig tjenestetilbud,
men snarere kan bidra til å øke forskjellene mellom
områder.
En desentraliseringsreform vil også være
med på å revitalisere lokaldemokratiet. At innbyggerne
får være med og påvirke beslutningene
i sin egen kommune eller sitt eget fylke har en verdi i seg selv.
Regjeringen vil derfor bidra til å øke interessen
for lokalvalg og lokalpolitisk arbeid gjennom å gi kommunesektoren bedre
rammebetingelser for å drive politikk. For å bedre
kvaliteten på offentlige tjenester, vil Regjeringen også legge
til rette for økt brukerinnflytelse. Brukerne av offentlige
tjenester må i større grad trekkes med på råd
i spørsmål som angår kvalitet på og
omfang av offentlige tjenester.
Det er Regjeringens vurdering at en reform,
som skissert innledningsvis, vil gi en ansvars- og oppgavefordeling
som gir en tydeligere og mer hensiktsmessig rollefordeling mellom
de ulike forvaltningsnivåene. Det vil gi en ansvarsdeling
som i større grad enn i dag rendyrker de ulike forvaltningsnivåenes
roller. Staten bør overta sykehusene fordi Regjeringen ønsker å sikre en
mer helhetlig planlegging og klarere ansvarsforhold i sykehusvesenet.
Samtidig vil en desentralisering av oppgaver og myndighet til kommunene
utvide deres ansvar for sentrale velferdsområder. Dette
vil bidra til at staten og kommunene vil være de viktigste
tjenesteprodusentene og utgjøre de meste sentrale leddene
i vårt velferdssamfunn. Ved å overføre
oppgaver og myndighet knyttet til regional utvikling fra fylkesmannen
til fylkeskommunen vil fylkeskommunen fremstå som den viktigste regionale utviklingsaktøren.
Dette vil bidra til at sektorer som er av betydning for den regionale
utviklingen blir sett i sammenheng og underlagt folkevalgt styring.
Samtidig vil Regjeringen gjøre staten tydeligere overfor
kommunene ved å samle den kommunerettede statlige styringen
regionalt hos fylkesmannen. Samtidig videreutvikles fylkesmannen som
rettssikkerhetsinstans overfor innbyggerne.
Denne stortingsmeldingen tar ikke for seg oppgave- og
ansvarsfordelingen mellom departementer, eller mellom departementer
og underliggende etater. En opprydding av oppgave- og ansvarsfordelingen
på dette området er likevel et viktig og prioritert
arbeid som inngår i Regjeringens program for fornyelse
av offentlig sektor.
Komiteen vil understreke
at arbeidet med oppgavefordelingen i offentlig forvaltning er viktig
i arbeidet med fornyelse av offentlig sektor. Komiteen peker på at
utfordringene offentlig sektor står overfor krever evne
og vilje til å organisere oppgaveløsningen på nye måter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Regjeringens arbeid med fornyelse av offentlig sektor, hvor
handlingsplanen "Skritt på veien" utgjør en viktig
del. I handlingsplanen presenterer Regjeringen ni reformer i fornyelsesarbeidet,
herunder forslagene i St.meld. nr. 31 (2000-2001). At det fra Regjeringens
side nå legges stor vekt på mer effektive og fleksible
løsninger, herunder en stor satsning på regelverksforenkling
og færre krav til rapportering, er noe disse medlemmer mener
vil være en forutsetning for å lykkes med omstilling
og fornyelse i offentlig sektor.
Komiteen viser til
at meldingen avgrenser mot oppgave- og ansvarsfordelingen mellom
departementer og mellom departementer og underliggende etater. Komiteen vil
understreke at en opprydding av oppgave- og ansvarsfordelingen også på dette
området må ha stor prioritet.
Komiteen slutter seg fullt til
målet om å sette innbyggerne i sentrum. Komiteen ønsker
en offentlig forvaltning som åpner for brukermedvirkning,
tilbyr fleksible løsninger, tar hensyn til innbyggernes
forventninger og behov og ikke en forvaltning som møter innbyggerne
på urimelig og tverr måte. Komiteen vil
understreke at en økende grad av individualisering representerer
en utfordring for forholdet mellom fellesskapet og individet. Komiteen vil
understreke at det handler om å gi og ta og at individets
medvirkning og engasjement er grunnleggende for et velfungerende lokalt
folkestyre. Komiteen viser til at dette er viktige
verdier i arbeidet med opprydding i oppgavefordelingen i offentlig
sektor.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil peke på at en sterk, tydelig og effektiv offentlig
sektor vil utgjøre en viktig forutsetning for å unngå private
løsninger i stor skala. Disse medlemmer legger
til grunn et klart ønske om at tjenester fra offentlig
sektor ikke skal utkonkurreres av private løsninger.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at nasjonale mål
fortsatt skal utgjøre selve grunnlaget for innsats både
nasjonalt, regionalt og lokalt. Dette flertallet vil
understreke at det også kan ligge internasjonale krav og
avtaler til grunn, som også setter rammer for hva som skal
oppnås og hvordan oppgaver skal løses, for eksempel
kravet til bærekraftig utvikling og kravet til likeverdige tjenestetilbud
og rettssikkerhet for den enkelte. Dette flertallet vil
fremheve hensynet til et likeverdig tjenestetilbud til alle innbyggere,
uavhengig av bosted, etnisk bakgrunn, kjønn, sosial bakgrunn
eller økonomisk evne.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at den økonomiske rammen
til kommunesektoren er avgjørende for det tjenestetilbudet
som kan gis.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil peke på at Regjeringen
gjennom omleggingen av inntektssystemet for kommunesektoren, jf.
St.prp. nr. 82 (2000-2001), legger vekt på å gi
gode rammevilkår for alle kommuner og fylkeskommuner, men
også slik at det gis handlingsrom til utforming av et tjenestetilbud
tilpasset lokale behov.
Komiteen viser til
at det foregår ulike forsøk i kommunesektoren
i dag for å stimulere til mest mulig effektivitet i offentlig
sektor. Komiteen understreker det positive i dette,
effektivitet har en verdi i seg selv, men er ikke det endelige målet.
Komiteen vil igjen understreke
verdien av desentralisering av flest mulig oppgaver og mest mulig
myndighet til kommunesektoren, som virkemiddel for en mer effektiv
oppgaveløsning til beste for innbyggerne. Komiteen forutsetter
at Regjeringen konkretiserer nærmere hvilke oppgaver som
kan/bør overføres til kommunenivået.
Nettopp nærheten mellom tjenesteyter og bruker kan legge
til rette for løsninger som fremmer kostnadseffektivitet.
Komiteen viser til at samordning
mellom ulike sektorer og nivåer i offentlig sektor er viktig,
ikke minst for brukerne. En skranke og ett telefonnummer på offentlige
servicekontorer er etter komiteens mening et godt
eksempel på slik samordning. Komiteen vil
imidlertid understreke at muligheten til å komme i kontakt
med offentlig forvaltning og øke tilgjengeligheten til
offentlig service er avhengig av en rekke andre forhold enn oppgavefordelingen
mellom forvaltningsnivåene. Komiteen peker
her på mulighetene som informasjons- og kommunikasjonsteknologien åpner
for. Komiteen viser til Regjeringens mål
om at store deler av kommunikasjonen mellom innbyggerne og statsforvaltningen
skal være basert på nettjeneste ved utgangen av
2003. Komiteen vil understreke behovet for at det
offentlige skal yte like god service og hjelp til personer som ikke
har tilgang til eller kan bruke PC eller andre IT-baserte hjelpemidler.
Det må fremdeles være mulig for den som ønsker og
har bruk for personlig kontakt å få det innfridd.
Komiteen viser til at Regjeringen
ser det som nødvendig på enkelte områder å etablere
minstestandarder for nivået på tjenesteytingen.
Komiteen forutsetter at alle
instanser ved selve gjennomføringen av oppgavereformen
følger relevante lover og avtaleverk.
Komiteen mener det er viktig
at arbeidstakernes rettigheter ivaretas og at ikke lover og avtaler
fravikes.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil vise til at Regjeringens fornyelsesprogram
har fått et kraftig skudd for baugen med den fremlagte
stortingsmeldingen om oppgavefordeling. Muligheten til å avskaffe
dobbeltarbeid og redusere byråkratiet minskes ikke, tvert
om legges grunnlaget for økt byråkrati og nye
konflikter mellom forvaltningsnivåene.
Disse medlemmer er enig i Regjeringens
mål i fornyelsesarbeidet og viser til at i forhold til
styringen av kommunene signaliserer Regjeringen at de vil følge en
politikk som ligger nær opp til det Høyre og Fremskrittspartiet
gjennom innlegg og forslag skissert i Stortingets debatt om lokaldemokrati
26. mars 1998, og som Høyre og Fremskrittspartiet gjennom
enkeltforslag og behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonene
siden den gang har fulgt opp. Disse medlemmer mener
likevel at Regjeringens ord ikke følges opp med handling
i forhold til spørsmålet om å desentralisere
oppgaver til kommunene.
I tillegg mangler meldingen og fornyelsesprogrammet
en forståelse av at desentralisering og brukerorientering
først og fremst kan løses gjennom å legge
om finansierings- og organisasjonformene spesielt av tjenesteproduksjonen
i det offentlig. Ved å legge opptil organisasjonsformer
hvor den enkelte innbygger får større valg av
leverandører av tjenester vil en få direkte signaler
om brukerens ønsker og tilfredshet. Selv om det offentlige
har ansvar for at en tjeneste skal gis innebærer ikke det
at selv tjenesten må produseres av det offentlige. Et skille
mellom bestiller og utførerroller i en rekke velferdstjenester
vil legge til rette for økt oppmerksomhet om tjenestens
kvalitet. Disse medlemmer vil kombinere markedets
fortrinn ved produksjon av varer og tjenester med en offentlig finansiering
som sikrer alle adgang til elementære velferdsgoder, uavhengig
av personlig økonomi. Disse medlemmer mener
det er en alvorlig svakhet ved Regjeringens fornyelseprogram av
offentlig sektor at det mangler prinsipper og tanker om konkurranse
som et element i å bygge er mer effektiv offentlig sektor med
bedre tjenester. Dette illustreres av at den offentlige utredningen
om konkurranse NOU 2000:19 er en rapport lagt i en skuff. Regjeringens
tempo i fornyelsesarbeidet styres i stor grad av LO-forbundene i offentlig
sektor.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at oppfølgingen
av tiltakene som var listet opp i "Et enklere Norge"-katalogen skjer
bl.a. som egne prosjekter, for eksempel:
– "Program
for elektronisk datautveksling og innrapportering til det offentlige"
som vil ferdigstilles i år.
– ELMER (Mer effektivitet ved
bruk av elektronisk innrapportering) der piloten er snart ferdig.
– Offentlige servicekontor der
arbeidet for konkret gjennomføring har kommet godt i gang.
– Forskriftsdugnader der flere
hundre forskrifter nå er opphevet og hvor det er viktig å få utviklet
metoder og veiledning for å ikke reprodusere nytt og kronglete
regelverk osv.
– Redusere regelverket som er
grunnlaget for at krav om rapportering fra staten overfor næringslivet intensiveres
ved at det settes i gang en prosjektgruppe med medarbeidere på heltid.
– E-regel prosjektet for å legge
til rette for bruk av elektronisk kommunikasjon.
I tillegg til egne prosjekter inngår
"Et enklere Norge"-prosjektene i de større reformene under
Fornyelsesprogrammet eller de følges opp av de enkelte departement,
men som en integrert del av departementenes fornyelsesarbeid.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
vise til at Høyre i lokaldemokratidebatten foreslo:
– et program
for gjennomgang av det sektorregelverk som staten styrer kommunene
gjennom,
– å omgjøre
fylkesmannens rolle til en legalitetskontrollør, og ikke
tillate skjønnsutøvelse,
– utrede nedlegging av fylkeskommunen,
– å gjennomgå plandelen
av plan- og bygningsloven for å samordne statlige etaters
innsigelsesbruk, i den hensikt å redusere bruken av innsigelsesinstituttet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet vil vise til at sentrumsregjeringen i juni
2000 lanserte prosjektet "Et enklere Norge", som en prosjektkatalog
med oversikt over nye og pågående forenklingsprosjekter
i forvaltningen. Prosjektkatalogen inneholdt målene og
fremdriftplaner med angitte milepæler for det enkelte prosjekt,
samt et program for halvårlig rapportering av fremdriften
i prosjektene. Disse medlemmer vil vise til at dette
prosjektet er blitt hilst velkommen i mange kretser.
Disse medlemmervil
vise til at daRegjeringen Stoltenberg
overtok, og prosjektet "Et enklere Norge" ble innlemmet i denne
regjeringens prosjekt om fornyelse av offentlig sektor, er det blitt
konkludert av NHO at forenklingsarbeidet som er viktig for bedriftene hadde
stoppet opp eller var blitt svært forsinket. Disse
medlemmer vil vise til at NHOs rapport hadde tittelen "Et
enklere BedriftsNorge - ord eller handling - hva har skjedd?" Disse
medlemmer mener spørsmålet NHO stiller
i rapporten er meget relevant.
Disse medlemmer vil understreke
at prosjektet "Et enklere Norge" omfattet også det offentlige
Norge.
Disse medlemmer vil peke på at
det er viktig hvordan borgerne opplever at forvaltningen ivaretar deres
interesser og står til deres tjeneste. Disse medlemmer vil
peke på at samtidig som vi får et samfunn med
mer krevende og ressurskrevende borgere, får vi også et
mer sammensatt samfunn.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også understreke
at det er viktig at vi ikke får et gap imellom de borgerne
som mestrer teknologien og de som ikke mestrer den. Disse
medlemmer vil understreke at det er viktig at det offentlige
er bevisst på at språket i offentlige dokumenter
blir enklere og godt forståelig for målgruppen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet vil legge til grunn en sterkere samhandling
og integrering mellom forvaltningsnivåene. Det må gå en
sterk forbindelseskanal mellom innbyggerne/brukerne på den
ene siden og inn til det offentlige gjennom kommuner, fylkeskommuner og
til staten. Disse medlemmer mener en slik kanal må bidra
til at innbyggerne får hjelp, informasjon og tilgang på tjenester
de har krav på. Dette stiller det offentlige apparatet
overfor betydelige utfordringer på kompetanse- og servicesiden.
En slik kanal skal også være et sentralt virkemiddel
for politikkutformingen. Erfaringer, lokale prioriteringer og behov
må føres oppover i systemet for derigjennom å danne
grunnlaget for innretningen på og dimensjoneringen av politiske virkemidler.
Disse medlemmer vil peke på at
det offentliges hovedoppgave er å bidra til gode tjenestetilbud
overfor innbyggerne. Hovedtyngden av ressursene må settes inn
i utformingen og utføringen av tjenestene, mens støttetjenester,
administrasjon og kontrollmekanismer må effektiviseres
optimalt. Effektivisering er derimot ikke entydig sammenfallende
med sentralisering. Det er svært viktig at administrative
og politiske nivåer ikke ligger lengre fra innbyggerne
enn at det er lett å nå inn til disse.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til merknader under 1.2 om prinsipper for statlig styring og
lokal frihet.
Departementet har mottatt i underkant av 450 høringsuttalelser
til utredningen. Om lag halvparten av landets kommuner har avgitt
høringsuttalelse, mens alle fylkeskommunene har avgitt
uttalelse. I tillegg har departementet mottatt uttalelser fra en
rekke andre organer og institusjoner. I dette kapitlet omtales hovedtrekkene
i høringsuttalelsene fra fylkeskommuner og kommuner, regionale
statsetater og Kommunenes Sentralforbund, som er de instansene som
er mest direkte berørt av utvalgets utredning. For en nærmere
omtale av disse høringsuttalelsene, samt uttalelser fra
direktorater og andre høringsinstanser vises det til vedlegg
2 i proposisjonen.
To av tre kommuner mener at det er behov for
et regionalt folkevalgt nivå, og et stort flertall av disse
mener at det må være direkte valg til fylkestinget.
Et flertall av disse kommunene mener det er behov for å redusere antallet
regionale enheter. Det er en fjerdedel av kommunene som mener at
det er nok med to forvaltningsnivå, stat og kommune.
Fylkeskommunene mener det bør opprettholdes
et direkte folkevalgt regionalt nivå, og at fylkeskommunen
bør få et større ansvar for regionale
utviklingsoppgaver. Et flertall av fylkeskommunene mener at antallet
regionale enheter bør reduseres. Alle fylkeskommunene gir
sin tilslutning til utvalgets forslag om å redusere den
statlige detaljstyringen av kommunesektoren.
Fylkesmennene mener det er viktig å gjøre
kommunene til aktører for regional utvikling. De mener
derfor at regionalpolitikken må inn i kommunestyrene gjennom
indirekte representasjon fra kommunestyrene til det regionale politiske
nivået. Ifølge fylkesmennene bør fylkesinndelingen
diskuteres nærmere med utgangspunkt i "naturlige regioner".
Ut fra prinsippet om nærhet, behovet for tydelig ansvar
og ønsket om mer sammenhengende tjenester og et levende
lokalt folkestyre, mener fylkesmennene at flest mulig oppgaver bør
delegeres til kommunene. Fylkesmennene påpeker også at
den regionale statsforvaltning bør underlegges en samlet
ledelse. En slik samling vil i følge fylkesmennene være
en stor fordel for styringsdialogen mellom stat og kommune.
Fylkeslegene er i hovedsak enige i utvalgets
tilråding om at den statlige detaljstyringen av kommunene
må reduseres. Flertallet av fylkeslegene er uenig i forslaget
om å samordne fylkeslegen og statens utdanningskontor med
fylkesmannen.
Statens utdanningskontorer er enige i at detaljeringsgraden
i den statlige styringen av skolesektoren er for stor, og at kommunene
bør få større handlefrihet i utviklingen
av sin utdanningssektor. Utdanningskontorene mener videre at bedre
samordning og samarbeid er veien å gå fremfor
organisatorisk integrering av de regionale statsetater.
Kommunenes Sentralforbund (KS) har oppsummert sine
synspunkter i følgende hovedpunkter:
– Det er
nødvendig med en omfattende forvaltningsreform. I en omstillingsprosess
må det tas hensyn til de grunnleggende prinsipper og verdier
som både Oppgavefordelingsutvalget og Sundsbøutvalget
har formulert, og som det er bred enighet om. Mindre justeringer
er ingen reform.
– Det er nødvendig med
tre direkte folkevalgte nivåer. Det betyr at det opprettholdes
et politisk styrt regionalt nivå, og at det må være
formell anledning til utprøving med en annen geografisk inndeling
lokalt og regionalt.
– Det er nødvendig med
omfattende forenkling av statlig styring.
– Det er nødvendig at
fylkesmannens og den øvrige regionale statsforvaltnings
myndighet reduseres.
– Det er nødvendig at
direktoratene, statlige tilsyn og tilsynsordningers antall og oppgaver
vurderes og eventuelt avvikles.
– Det er nødvendig å akseptere
ulikheter i landet for å skape likeverd. Det betyr at forsøk
med ulike løsninger må utprøves for å kunne
gi likeverdige tilbud.
– Det er nødvendig at
lokaldemokratiet vernes og utvikles.
KS mener videre at det regionale nivået
må tillegges ansvar og myndighet innenfor alle politikkområder som
er viktige i det regionale utviklingsarbeidet, og sikres et finansieringsgrunnlag
som svarer til de oppgaver fylket skal løse.
Komiteen viser til
at det har vært gjennomført en bred offentlig
høringsrunde på Oppgavefordelingsutvalgets utredning
og at flere av utvalgets anbefalinger følges opp som konkrete
forslag i meldingen til Stortinget.
Sosial- og helsedepartementet sendte 18. januar 2001
ut til høring Regjeringens forslag om statlig overtakelse
av spesialisthelsetjenesten.
Den foreslåtte reformen har ikke som
utgangspunkt kritikk av dagens eiere - fylkeskommunene. Forslaget er
først og fremst basert på en systemvurdering.
Ved å gjøre ansvarsforholdene klarere og enklere
vil det bli enklere å gjøre noe med svakhetene
i helsevesenet. Vurderingen er at dette best lar seg gjøre
ved å samle eieransvaret, både formelt og reelt.
Dette totalansvaret må kombineres med en utstrakt bruk
av delegeringsteknikker, og da først og fremst ved at virksomhetene organiseres
som foretak.
Forslaget om statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten
dreier seg både om ansvaret for å produsere helsetjenester
og ansvaret for å sørge for at innbyggerne får
de tjenester de har krav på. Reformen vil derfor på ulike
måter berøre både offentlig og privat
tjenesteproduksjon.
De offentlig finansierte tjenestene innen spesialisthelsetjenesten
er i sin helhet omfattet av forslaget om statlig overtakelse. Staten
vil derfor også overta de etablerte driftsavtalene med
private sykehus, og etablere driftsavtaler med institusjoner som
har vært innlemmet i de fylkeskommunale planene uten at
avtaleforholdet nødvendigvis er blitt formalisert. Det
legges opp til at ansvaret for følgende tjenester overtas
av staten fra 1. januar 2002:
– somatiske
spesialisthelsetjenester,
– psykisk helsevern,
– rehabilitering og habilitering,
– laboratorie- og radiologiske
tjenester,
– private spesialister med driftsavtaler,
– ambulansetjenesten og
– sykehusapotekene.
Forslaget om statlig eierskap baserer seg på opprettelse
av et begrenset antall regionale helseforetak. I vurderingen av
antallet vil det bli tatt hensyn til at de regionale helseforetakene
skal være store nok til å kunne utøve
en strategisk styring på tvers av dagens fylkeskommuner.
En fordeling av funksjoner og oppgaver mellom sykehusene er nødvendig
for å utnytte muligheten for å effektivisere og
bedre kvaliteten i helsetjenesten.
Den politiske styringen av spesialisthelsetjenesten vil
ved statlig eierskap bli utøvd gjennom overordnede prioriteringer
i form av stortingsvedtak for budsjettperioden. Det skal ikke være
en politisk styring av selve utførerfunksjonen.
Hvert av de regionale helseforetakene skal ha
et styre oppnevnt av eier. Styret skal ha en lokal/regional
kompetanse og tilknytning.
Det regionale helseforetaket skal ha en todelt
rolle. Det skal sørge for best mulig drift av egne virksomheter,
men samtidig ha ansvaret for å kjøpe nødvendige tjenester
av andre tjenesteytere, f.eks. andre offentlige helseinstitusjoner,
private spesialister, laboratorier eller andre. Dette skal gjøres
slik at fordelingspolitikkens mål, slik det er nedfelt
gjennom lovgivning og andre politiske vedtak, blir realisert. Det
regionale helseforetakets overordnede målsetting blir å fremskaffe best
mulige helsetjenester for de tildelte ressurser basert på behovet
i regionen.
Komiteen viser til
Ot.prp. nr. 66 (2000-2001) Helseforetaksloven, vedrørende
statlig overtakelse av spesialisthelsetjenestene, som behandles
i Stortinget parallelt med denne meldingen. Temaet vil således ikke
bli behandlet i detalj i denne innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
vise til at det foreslåtte opplegget vedrørende driften
er i samsvar med prinsippet om at fylkeskommunene skal kunne løse
de gjenværende oppgaver på en tilfredsstillende
måte. Driftsbalansen i fylkeskommunene er samlet anslått
til om lag 1,3 mrd. kroner. Følgende elementer viser at
opplegget behandler denne ubalansen i samsvar med prinsippet nevnt
over:
– En driftsbalanse
må dekkes inn over flere år.
– Om lag 60 pst. av ubalansen,
dvs. om lag 800 mill. kroner, er overført til helseforetakene.
Dette tilsvarer spesialisthelsetjenestens andel av utgiftene.
– Det legges opp til en økning
i fylkeskommunenes frie inntekter på 3-400 mill. kroner
i 2002. Ingen større utgiftskrevende reformer er foreslått
for fylkeskommunene til neste år, slik at økte
frie inntekter i hovedsak kan gå til finansiell styrking.
– Den delen av ubalansen som ikke
er knyttet til spesialisthelsetjenesten (det er vanskelig å dele
ubalansen mellom sektorer), er det rimelig at fylkeskommunene bidrar
til å dekke inn gjennom omprioriteringer og effektivisering.
– Det slettes gjeld for alle fylkeskommuner
opp til minimum et nivå tilsvarende gjennomsnittlig sykehusgjeld
pr. innbygger. Dette betyr gjeldsslette på 2,3 mrd. kroner
utover sykehusgjelden. Deler av gjeldssaneringen kan benyttes til å styrke
arbeidskapitalen.
– Det bevilges 2,3 mrd. kroner
til dekning av feriepengeavsetninger.
– Ulikheter mellom fylkeskommunene
fanges opp ved at både driftsuttrekk og gjeldsoppgjør
er basert på faktiske tall for den enkelte fylkeskommune.
Når det gjelder oppgjøret
for eiendomsmassen, er dette spørsmålet behandlet
i Ot.prp. nr. 66 (2000-2001) Lov om helseforetak m.m. Her legges
det opp til at en uavhengig nemnd skal fatte endelige avgjørelser
dersom det ikke oppnås enighet mellom staten og den enkelte
fylkeskommune om eiendomsoverdragelsen. I Innst. O. nr. 118 (2000-2001)
har flertallet sluttet seg til dette opplegget.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke
at disse partier er imot statlig overtakelse av sykehusene og vil
vise til merknader i Innst. O. nr. 118 (2000-2001). Disse
medlemmer vil allikevel her påpeke behovet for
et raust og ryddig oppgjør når staten overtar
sykehusenes drift og eiendommer knyttet til driften, dersom en mener
at fylkeskommunen skal leve videre. I proposisjonen om reformen
står det at det overordnede prinsippet er at fylkeskommunene
etter oppgjøret har tilstrekkelig evne til å løse
de øvrige oppgaver de er pålagt. Disse medlemmer vil
påpeke at det foreslåtte oppgjøret ikke
er i tråd med en slik målsetting. Underfinansieringen
og merforbruket på sykehusene blir i liten grad kompensert,
i tillegg er det stor uenighet om oppgjør for eiendomsmassen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener
at det er store ulikheter mellom fylkeskommunene som ikke lar seg fange
opp av det foreslåtte oppgjøret som er presentert i
Kommuneproposisjonen. Det må være et krav at fylkeskommunene
er i økonomisk balanse etter at sykehusene er overført
til staten. Disse medlemmer konkluderer med de nevnte
forhold og at også andre forhold som det ikke er mulig å ha
oversikt over nå, medfører at oppgjøret
både for eiendomsmassen og driften må fastsettes
etter reelle forhandlinger mellom staten og den enkelte fylkeskommune
og det må etableres en voldgiftsordning i det tilfelle
en ikke kommer til enighet. Disse medlemmer viser
til at føringene for slike forhandlinger vil bli trukket
opp ved behandlingen av Kommuneproposisjonen for 2002, hvor disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen oppta forhandlinger med hver
enkelt fylkeskommune om oppgjøret både for eiendomsmasse
i tråd med føringer i Innst. om kommuneproposisjonen
2002.
Det opprettes en voldgiftsordning for endelig
fastsetting av oppgjør der det ikke oppnås enighet
i forhandlingene."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til egne forslag og merknader ved behandlingen av St.prp. nr. 82
jf. Innst. S. nr. 326 (2000-2001) og Ot.prp. nr. 66 (2000-2001),
jf. Innst. O. nr. 118 (2000-2001).
Selv om rammestyring over lengre tid har vært
et viktig styringsprinsipp i forholdet mellom staten og kommunesektoren,
har detaljstyringen av kommunesektoren økt. Regelverk, øremerkede
tilskudd, plankrav, rapporteringskrav og statlig tilsyn er blitt
benyttet i stadig økende grad. Regjeringen mener at selv
om hensikten med det enkelte virkemiddel isolert sett kan ha vært
god, er de samlede virkningene uheldige. Regjeringen innser at den
sterke statlig styringen ikke nødvendigvis har gitt et
likeverdig tjenestetilbud i alle deler av landet. Så sterk
statlig styring har heller ikke vært nødvendig
av hensyn til den enkeltes rettssikkerhet. Samtidig har den statlige
detaljstyringen svekket det kommunale selvstyret. Kommunenes og
fylkeskommunenes frihet til å ta hensyn til lokale behov
og prioriteringer er blitt redusert. Detaljert statlig styring har
svekket mulighetene til lokale løsninger tilpasset det
enkelte lokalsamfunns og dets innbyggeres behov og prioriteringer,
og kommunene og fylkeskommunene er slik blitt hindret i å utnytte
ressursene effektivt.
Sterk statlig styring har også svekket
mulighetene til deltakelse i og påvirkning av politiske
beslutninger på lokalt nivå, noe som over tid
kan ha bidratt til å undergrave legitimiteten til og interessen
for lokaldemokratiet. Regjeringen ønsker et levedyktig
kommunalt selvstyre. Lokaldemokrati er en verdi i seg selv: Den enkelte
innbygger gis innflytelse, og mulighet til å påvirke
egen hverdag. Samtidig sikrer det kommunale selvstyret at ressursene
utnyttes effektivt, og at kommunene og fylkeskommunene selv tar
ansvar for utviklingen av omfanget av og kvaliteten på tjenestetilbudet,
og egen kommunes eller fylkets utvikling.
Regjeringen ønsker å redusere
detaljstyringen av kommunesektoren. Kommunene og fylkeskommunene
må gis frihet til å prioritere mellom oppgaver
og måter å gjøre ting på. Det
vil over tid styrke og revitalisere det kommunale selvstyret.
Regjeringen ser fortsatt behov for å benytte
detaljstyrende virkemidler som regelverk og øremerkede
tilskudd, men bruken må begrunnes i tungtveiende nasjonale
hensyn, som et likeverdig tjenestetilbud, retts-sikkerhet og en
effektiv ressursbruk, og brukes i en tidsbegrenset periode. Tilsvarende
er det fremdeles aktuelt å benytte sterke statlige styringsvirkemidler overfor
kommunesektoren på prioriterte nasjonale satsingsområder.
Regjeringen gjennomfører et prosjekt
hvor statlig regelverk rettet mot kommunesektoren gjennomgås
for å gi kommuner og fylkeskommuner større handlingsrom.
Prosjektet skal bl.a. bidra til at ressurser flyttes fra administrasjon
til tjenesteproduksjon ved at regler som detaljstyrer kommunesektoren
fjernes eller endres/forenkles. Stortinget er tidligere
orientert om arbeidet i St.prp. nr. 62 (1999-2000).
Regjeringen presenterer i denne meldingen resultater av
arbeidet så langt. Det vil bli gitt en ytterligere presentasjon
i kommuneproposisjonen for 2002. Kommunenes Sentralforbund (KS)
har vært trukket aktivt med i prosjektet. En del innspill
fra KS vil det bli arbeidet videre med i samarbeid mellom departementene
og KS. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med resultatet
av dette arbeidet i kommuneproposisjonen for 2002.
Prosjektet omhandler regler som er rettet direkte
mot kommuner eller fylkeskommuner. I meldingen redegjøres
det fra den nærmere avgrensningen av prosjektet. Regjeringen
vil komme tilbake til Stortinget med en beskrivelse av tungtveiende
nasjonale hensyn som kan begrunne statlig styring gjennom regelverk.
Regelverk som ikke kan begrunnes i slike "tungtveiende nasjonale
hensyn" bør falle bort eller forenkles vesentlig.
Regjeringens utgangspunkt er at når
enkelte statlige regelverk er mer detaljerte enn andre, må dette
være fordi de nasjonale kravene er sterkere, ikke fordi
regelverkene er utviklet i forskjellige "kulturer" eller er utarbeidet
på forskjellig tidspunkt. I gjennomgangen av reglene har
Regjeringen lagt til grunn felles prinsipper for gjennomgangen av
de aktuelle departementenes ulike typer regler. I meldingen gis
en kort presentasjon av disse prinsippene for reglene som inngår
i prosjektet og en oversikt over særlig sentrale regler som
gjennomgås. Det gis i vedlegg 5 i proposisjonen en samlet
departementsvis oversikt over regler som vil bli endret eller gjennomgått
av det enkelte departement for oppfølging med sikte på å foreslå endringer.
Som en del av Regjeringens program for fornyelse av
offentlig sektor vil Regjeringen, med utgangspunkt i prinsippene
ovenfor, komme tilbake til Stortinget med nærmere prinsipper
som skal gjelde ved utarbeiding av fremtidig statlig regelverk rettet
mot kommunesektoren.
Endringer i aktuelt regelverk som følge
av den nevnte gjennomgangen vil bli foretatt i regi av det enkelte
departement, slik at lovforslag på vanlig måte vil
bli fremmet av fagansvarlig departement overfor Stortinget.
Regjeringen har etter en samlet vurdering funnet
at det ikke er hensiktsmessig å gå videre i arbeidet
med et forsøk i noen kommuner/fylkeskommuner hvor
det gjøres unntak fra regler rettet mot kommunesektoren, slik
Stortinget har bedt om en vurdering av.
Med hjemmel i opplæringsloven § 1-4
har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i rundskriv invitert
kommuner og fylkeskommuner til å søke om forsøk
med avvik fra reglene i opplæringsloven med forskrifter.
Hensikten med forsøkene er å videreutvikle
regelverket for grunnskolen og videregående opplæring
slik at det bidrar til en best mulig opplæring.
I tillegg til forsøk etter opplæringsloven
er det gjennom avtaler med lærerorganisasjonene åpnet
for forsøk der det gjøres avvik fra tariffavtalenes
bestemmelser om arbeidstid.
Bruken av øremerkede tilskudd som et
styringsvirkemiddel overfor kommunesektoren har økt det
siste tiåret. Fra 1990 til 2000 økte andelen øremerkede
tilskudd av de statlige overføringene til kommunesektoren
fra om lag 20 pst. til om lag 40 pst. Denne utviklingen har skjedd
til tross for at Stortinget ved flere anledninger har slått
fast at det viktigste inntektsfundamentet for kommunene og fylkeskommunene
skal være de såkalte frie inntektene, det vil
si skatt og rammetilskudd. En slik utstrakt bruk av øremerkede
tilskudd har negative konsekvenser for kostnadseffektiviteten og
prioriteringseffektiviteten i kommunene og fylkeskommunene, og for
lokaldemokratiet. Andre negative konsekvenser av øremerkede
tilskudd er administrative kostnader, og det at denne typen tilskudd
forsterker de eksisterende inntektsforskjellene mellom kommuner
og fylkeskommuner.
Regjeringen ønsker å redusere
antallet og omfanget av øremerkede tilskudd til kommuner
og fylkeskommuner. Av den grunn la Regjeringen i St.prp. nr. 62 (1999-2000) Om kommuneøkonomien 2001 m.v.
frem en plan for innlemming i inntektssystemet av øremerkede
tilskudd (2001-2007). Formålet er å redusere den statlige
detaljstyringen av kommunesektoren, og gi kommunene og fylkeskommunene
større muligheter for selvstendige prioriteringer og tilpasning
til lokale forhold. Å redusere antallet og omfanget av øremerkede
tilskudd til kommuner og fylkeskommuner vil bidra til å styrke
lokaldemokratiet, at ressurser kan overføres fra administrasjon
til tjenesteyting, og til en jevnere inntektsfordeling mellom kommuner.
Kommunene og fylkeskommunene er i dag pålagt betydelig
rapportering til staten, både løpende og i tilknytning
til øremerkede tilskudd. Kommunesektoren har over lengre
tid hevdet at rapporteringsbyrden er blitt for høy. Rapporteringen
mellom kommunesektoren og staten er allerede blitt betydelig forenklet
gjennom KOSTRA. Regjeringen mener likevel at ytterligere forenkling
og reduksjon av de statlige rapporteringskravene er nødvendig.
En slik utvikling vil redusere detaljstyringen av kommunesektoren,
og samtidig gjøre det mulig å overføre
ressurser fra administrasjon til tjenesteproduksjon.
Regjeringen er opptatt av å forenkle
og redusere rapporteringskrav knyttet til øremerkede tilskudd.
Regjeringen vil legge følgende to prinsipper til grunn
i arbeidet med å forenkle og redusere rapporteringskrav knyttet
til øremerkede tilskudd:
– avvikling
av rapporteringskrav ved innlemming av øremerkede tilskudd,
– avvikling av særskilt
regnskapsrapportering for tilskudd som opprettholdes.
Regjeringen er i gang med en bred gjennomgang
av all rapportering og avgivelse av data fra kommunesektoren og
staten (også utover rapportering knyttet til øremerkede
tilskudd). Regjeringen vil i kommuneproposisjonen for 2002 legge
frem forslag om kutt og forenklinger i eksisterende rapporteringsordninger
for kommunesektoren. Formålet er å forenkle og
redusere kommunesektorens samlede oppgavebyrde knyttet til rapportering.
Parallelt med at statens bruk av detaljstyrende
virkemidler reduseres, må det utvikles nye styringsformer basert
på veiledning og dialog. Utviklingen av denne typen virkemidler
er i tråd med Regjeringens ønske om å endre
forholdet mellom stat og kommune til et partnerskap basert på tillit
og respekt. Det betyr ikke fravær av statlig styring, men
at styringsrelasjonene i større grad er preget av gjensidighet
og likeverd. I meldingen beskrives tre slike virkemidler: KOSTRA,
forventningsbrev og konsultasjoner mellom staten og kommunesektoren.
Komiteen viser til
at kommunene er bærebjelken i de offentlige velferdsordningene. Komiteen viser til
at det kommunale selvstyret er svekket gjennom detaljert regelverk, øremerkede
tilskudd, handlingsplaner, plankrav, rapporteringskrav og statlig
tilsyn og kontroll. Komiteen slutter seg derfor til
Regjeringens vurdering om at den statlige detaljstyringen av kommunesektoren
må reduseres. Komiteen ønsker en
organisering som gir kommunene handlefrihet, mulighet til lokale
tilpasninger og mulighet for innflytelse for den enkelte innbygger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, slutter seg således til
Regjeringens arbeid med å endre den statlige styringen
av kommunesektoren.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter
seg til nye prinsipper og former for styringsforholdet mellom stat
og kommune, herunder overgangen fra detaljstyring til rammestyring. Disse medlemmer ser
behovet for at staten styrer kommunesektoren på en annen
måte, ved mål- og resultatstyring gjennom dialog
og veiledning. Fylkesmennenes veiledningsansvar er viktig her.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader
om prinsipper for regelendringer under behandlingen av oppgavefordelingen
og kommuneøkonomien for 2002.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet,
viser til meldingens oversikt over regelverk som kan avskaffes eller endres. Flertallet er
enig i at det foretas en gjennomgang av dette. Flertallet vil
understreke at et meget viktig prinsipp for gjennomgangene av statlig regelverk
er prinsippet om at staten må være tilbakeholden
med å overprøve kommunale og fylkeskommunale vedtak
når oppgavene først er lagt til kommunesektoren.
Krav om statlig godkjenning av kommunale vedtak representerer et
forsinkende element i saksbehandlingen og reduserer effektiviteten. Flertallet vil
vise til at hovedprinsippet bør være at når
kommunesektoren har ansvaret for en oppgave, skal den også ha
ansvaret for hvordan oppgaven løses, herunder planlegging,
kompetanse, intern organisering, delegering og lignende.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter
seg til de prinsipper Regjeringen legger til grunn for gjennomgangen
av pålegg om kommunale (handlings)planer på enkeltområder.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i meldingen har rapportert tilbake vedrørende
forsøk med unntak fra regler rettet mot kommunesektoren. Disse medlemmer slutter
seg til Regjeringens vurdering om at det ikke er hensiktsmessig å gå videre
i arbeid med et slikt forsøk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, er uenig i at det ikke skal
settes i verk slike forsøk, og mener Regjeringen har trenert
iverksettelsen av stortingsvedtak. Flertallet vil
foreslå at Regjeringen informerer landets kommuner om at
det vil være mulig å iverksette slike forsøk
og at disse både kan være dristige og radikale
i sin tankevirksomhet. Først på den måten
vil en avdekke om det er noen interesse for slike forsøk.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen videreføre
tidligere vedtak om et forsøk med frikommuneforsøk
med stor frihet fra sektorregelverket som styrer kommunene, i tråd med
merknadene fra komiteens flertall."
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at KOSTRA, forventningsbrev
og konsultasjoner mellom staten og kommunesektoren er tre viktige
virkemidler i styringsrelasjonen, som i større grad enn
tidligere skal baseres på gjensidighet og likeverd. Disse verktøyene
anser dette flertallet for å være
veldig viktige i styringsformen som baseres på veiledning
og dialog, tillit og respekt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartivil påpeke viktigheten av at
dersom fylkesplanen skal gi en generelt forpliktende status som
styringsinstrument, må fylkesplanen gis en sentral rolle
i forventningsbrevet til kommunene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet,
slutter seg til prinsippet om innlemming/avvikling av øremerkede tilskudd
samt arbeidet med lettelse i rapporteringskrav.
Komiteen viser til
at Regjeringen har varslet at over 100 rapporteringsordninger skal
fjernes og er positiv til en drastisk reduksjon av rapporteringsordningene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke
at disse partiers prinsipielle holdning er at øremerkede
midler kan brukes for en periode for å sikre et bedre og
mer likeverdig nivå på en spesiell tjeneste, for
eksempel eldreomsorg, barnehagetilbud, osv. Øremerkede
tilskudd er også nødvendig på områder
som gjelder tilbud der ikke alle kommuner eller fylkeskommuner er
involvert eller er involvert i svært ulik grad.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknader om prinsipper for regelendringer under behandlingen
av kommuneøkonomien for 2002 og vil særlig understreke
behovet for bedre rapportering når det gjelder tilbud,
pris, kvalitet og tilgjengelighet for kollektivtrafikken.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til sin merknad under pkt. 2.2
hvor det pekes på at Regjeringen i fornyelsesarbeidet i
forholdet til statens styring av kommunesektoren ligger nær
opp til en politikk Høyre og Fremskrittspartiet har fremmet
i hele den siste fireårsperioden. Disse medlemmer vil
likevel understreke at mens kommunene trenger mindre styring fra
staten, så omtaler Regjeringen konsekvent fjerningen av
detaljregulering, øremerking etc., som en omlegging av
styringen av kommunene, ikke som en avvikling av styringen av kommunene. Disse
medlemmer mener dette ikke tyder på gjensidig respekt, men
en fortsatt statstyringstro.
Disse medlemmer vil understreke
at for å sikre mer effektiv utnyttelse av midlene i kommunesektoren,
gi mer reelt lokalt selvstyre og hindre ansvarsfraskrivelser fra
kommunepolitikerne må inntektssystemet endres, øremerkingen
reduseres, og lov og regelverk forenkles.
Respekten for et reelt lokalt selvstyre begynner
med å etablere et sett likeverdige betingelser for å utvikle kommunen,
og ikke at et stortingsflertall sikrer enkeltkommuner bedre økonomi
enn andre gjennom forskjellsbehandling.
Disse medlemmer mener inntektssystemet
må ivareta tre viktige hensyn:
– Inntektssystemet
må gi mulighet for et likeverdig tjenestetilbud for innbyggerne.
– Inntektssystemet må simulere
til kommunalt selvstyre.
– Inntektssystemet må gi
incentiver til næringsutvikling.
For å oppnå dette må finansieringen
av kommunene endres slik at inntektssystemet må baserer
seg på objektive kriterier for utgiftsulikheter. Da vil
velgerne se om politikerne er gode i deres kommune gjennom hva de
får ut av de pengene man har som er sammenlignbart med
andre kommuner. I dag er forskjeller i tjenestetilbudet først
og fremst skapt av at inntektssystemet forskjellsbehandler kommuner.
De fleste inntekter til kommunene må komme
gjennom rammebevilgninger og egne skatteinntekter. Øremerkede
midler må så langt som rå fjernes. Disse medlemmer vil
peke på at det er viktig å skille mellom ulike
typer øremerkede tilskudd. Disse medlemmer ønsker å videreføre
stykkpris-finansieringsordninger av typen "pengene følger
individet". Disse medlemmer vil vise til at dette
er svært effektivitetsfremmende ordninger som ikke har
de samme byråkratieffektene som andre øremerkede
ordninger har. En annen variant som bør videreføres
er tilskudd til ordninger/tiltak som det ikke er grunnlag
for å ha i alle kommuner/fylker. De øremerkede
ordningene disse medlemmermener
bør fjernes er tiltak/ordninger av generell karakter
som finnes rundt om i alle fylker og kommuner.
Kommunene må igjen få en andel
av selskapsskatten og inntektsutjevningen må endres slik
at kommunene sitter igjen med mer av veksten i skatteinntekter.
En slik omlegging av inntektssystemet vil stimulere det
kommunale selvstyret og være effektivitetsfremmende. Disse
medlemmer vil likevel understreke at det er viktig at mindre
styring gjennom økonomi, ikke medfører mer styring
gjennom lov og regelverk overfor kommunene. Disse medlemmer er
fornøyd med at det nå synes som om Høyres
og Fremskrittspartiets initiativ fra 1998 om en ny gjennomgang av
statens styring gjennom lov og regelverk innenfor de ulike sektorene
endelig får konkret oppfølging. Samtidig vil disse
medlemmer advare mot tendensene til å erstatte øremerkingen
med detaljert lovverk slik det bl.a. signaliseres om i forbindelse
med skolefritidsordningen. Regjeringen viser i denne forbindelse
at prinsippene om mindre styring ikke gjennomføres hvis
det svekker Arbeiderpartiets valgkampargumenter.
Disse medlemmer vil understreke
at det hadde vært behov for en gjennomgang av statens styring gjennom
sektorregelverket av andre enn det byråkratiet som selv
har skapt dagens regler, slik Høyre tok til orde for i
Dokument nr. 8:9 (1998-1999). Dette ville gitt en langt mer åpen
og kritisk gjennomgang av regelverket en den lukkede prosessen som
nå pågår.
Disse medlemmervil
understreke at kommunens forpliktelser fremgår av lov og
regelverk og ikke av forventningsbrev sendt fra departementet til
fylkesmannen.
Disse medlemmer vil likevel peke
på at det finnes områder hvor lovverket fortsatt
stenger for kommunal handlefrihet, eller lovreguleringer som påfører kommunene
ekstra utgifter. Statlig overprøving er det for eksempel
når man opprettholder systemskjevheter som manglende momskompensasjon
i kommunesektoren. Gjennom slike tiltak bidrar man til mindre effektiv drift
i kommunesektoren og utrykker mistillit til det lokale selvstyrets
og demokratis evne til å foreta avveining om det er korrekt å sette
ut tjenester på anbud. Disse medlemmer mener
det ville være forenkling å tilnærme
regnskapsprinsippene i kommunen til ordinære regnskapsprinsipper
og mener det er urimelig at hvordan kommunerevisjonen skal organiseres
som snart eneste offentlig område lovregulering gjennom kommuneloven. Disse
medlemmer vil derfor foreslå:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om endringer i kommuneloven som gjør det mulig
for kommuner å velge å sette ut revisjonsarbeidet
i kommunen til private revisjonsfirma."
"Stortinget ber Regjeringen utrede en omlegging
av regnskapsprinsippet for kommuneregnskapet i retning av en resultatorientert
regnskaps- og budsjettføring. Det bør i det videre
arbeid også gjennomføres forsøk i enkelte
kommuner med omlegging av regnskapsprinsipp."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at det kommunale selvstyret må styrkes. Disse
medlemmer er av den oppfatning at kommunene må ha
mulighet til selv å ha kontroll over sine inntekter og
utgifter, og å organisere sine tilbud på den måten
de mener innbyggerne har størst utbytte av. Samtidig må grunnleggende
velferdsgoder som helse- og sosialtjenester og utdanning sikres befolkningen
uavhengig av kommunal økonomi for øvrig, ved at
disse stykkprisfinansieres av staten, som overtar det finansielle
ansvaret for disse grunnleggende tjenester.
Disse medlemmer viser ellers
til sine generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at
kommunenes muligheter til å sikre egne inntekter må bli
bedre.
Disse medlemmer mener at dette
vil en blant annet gjøre ved å gi kommunene et
friere skattøre.
Komiteens medlemmer fraKristelig Folkeparti
og Senterpartiet vil peke på at dette innebærer
et alternativ til dagens kommunale eiendomsskatt for personer og
at kommunen i perioder kan øke skattleggingen for å gjennomføre
viktige politiske prioriteringer.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
beholde den kommunale retten til å skrive ut eiendomskatt.
I korthet dreier diskusjonen om oppgave- og ansvarsfordelingen
mellom forvaltningsnivåene seg om to sentrale vurderinger:
For det første: om hvilket nivå som er mest egnet
til å ivareta offentlige oppgaver - nasjonalt, regionalt
eller lokalt nivå. For det andre: om det skal være
statlige forvaltningsorganer eller folkevalgte organer som skal
ha beslutningsmyndighet.
Etter Regjeringens syn må endringer
i oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene ha som
hovedmål å oppnå mer effektiv utnyttelse
av forvaltningens samlede ressurser, større brukervennlighet
og styrking av det lokale folkestyret. Regjeringen vil særlig
understreke at endringer i oppgavefordelingen og den statlige styringen
må bidra til å styrke kommunenes stilling i forvaltningen.
Innbyggernes identitet og tilhørighet til kommunene er
gjennomgående sterk, og kravet på nærhet,
kontakt og dialog, likeså behovet for lokale tilpasninger,
gir kommunene en helt sentral rolle for gjennomføringen
av viktige samfunnsoppgaver.
Sammenlignet med kommunestrukturen i mange land
er norske kommuner kjennetegnet av å være geografisk
vidstrakte, men befolkningsmessig små. Etter Regjeringens
syn legger denne kommunestrukturen begrensinger på omfanget
av oppgaver som det er hensiktsmessig å legge til kommunene.
En rekke offentlige oppgaver løses best i et geografisk
perspektiv mellom landet som helhet og den avgrensing som kommunene
representerer. Regjeringen mener det er behov for et folkevalgt
regionalt nivå til å ivareta slike oppgaver. Et
regionalt politisk organ gir innbyggerne mulighet til å påvirke
den politiske beslutningsprosessen omkring spørsmål
som håndteres på regionalt nivå. Folkevalgte
organer på regionalt nivå øker muligheten for
desentralisering av politisk makt, og representerer en utvidelse
av lokaldemokratiet ved at viktige samfunnsoppgaver kan settes under
folkevalgt kontroll og prioritering.
Endringer av kommuneinndelingen i retning av
betydelig færre og større enheter vil bedre kommunenes forutsetninger
for å løse kommuneoverskridende og regionale oppgaver.
Det er imidlertid vanskelig å tenke seg en radikal omstrukturering
av kommuneinndelingen uten at dette styres fra sentralt nivå.
Regjeringens utgangspunkt er imidlertid at endringer i kommune-
og fylkesinndelingen skal baseres på frivillighet, men Regjeringen
legger til rette for frivillige sammenslåinger gjennom økonomiske
virkemidler.
For mange oppgaver og utfordringer som overskrider
kommunegrensene vil interkommunalt samarbeid utgjøre en
fleksibel og effektiv arbeidsform. Løsningen av ulike offentlige
oppgaver stiller i mange tilfeller ulike krav til hva som er hensiktsmessige
administrasjonsområder. Det finnes ikke en kommune- eller
fylkesinndeling som er best egnet til å ivareta alle typer oppgaver.
Interkommunalt samarbeid gir kommunene mulighet og frihet til å vurdere
om oppgaver løses mest effektivt i egen regi eller i samarbeid
med andre. Interkommunalt samarbeid vil derfor representere et nyttig supplement
til den kommuneinndeling og oppgavefordeling som til enhver tid
gjelder. Regjeringen vil stimulere enda sterkere til at kommunene
utnytter muligheten i interkommunalt samarbeid på områder
som gir bedre og mer kostnadseffektive kommunale tjenester overfor
næringsliv og befolkning. Regjeringen vil legge til rette
for at dette også kan omfatte samarbeid om forvaltningsoppgaver.
Regjeringen mener likevel ikke at interkommunalt samarbeid
kan erstatte behovet for et eget folkevalgt regionalt nivå som
ivaretar regionale oppgaver. Regjeringen kan dermed ikke slutte
seg til den såkalte tonivå-modellen for organiseringen
av den offentlige forvaltning.
Kjernen i det regionale utviklingsansvaret er å skape en
helhetlig og ønsket samfunnsutvikling for egen region.
Viktige oppgaver og utfordringer knyttet blant annet til samferdsel,
næringsutvikling, miljø og areal lar seg ikke
løse i den enkelte kommune. For å møte slike
utfordringer er det i mange tilfeller nødvendig å se
større områder under ett. Etter Regjeringens syn hører
planleggingen og gjennomføringen av slike oppgaver hjemme
på en regional arena. Det er fylkeskommunens ansvar og
mulighet for å ivareta slike oppgaver - den regionale utviklingsrollen
- som Regjeringen ønsker å styrke. Målsettingen
med en slik reform er å legge utviklingsoppgaver som i
sin karakter er regionale, og som må løses regionalt,
under direkte folkevalgt styring, og dermed skape et forvaltningsnivå med et
tydelig og samlet ansvar for regionens utvikling.
Regjeringen vil fremheve tre momenter som samlet taler
for at det er ønskelig å styrke fylkeskommunens utviklingsrolle.
For det første er det viktig å understreke at
regional utvikling er et politikkområde som bør
være underlagt direkte folkevalgt innflytelse. Det er regionens
egenart og særskilte utfordringer som er i fokus for arbeidet,
og prosessene er i stor grad kjennetegnet av avveining mellom kryssende
interesser og hensyn. Slike avveininger bør ha regional
forankring og være folkevalgt styrt.
For det andre deler Regjeringen Oppgavefordelingsutvalgets
konklusjon om at fylkeskommunen ikke har lykkes så godt
som sentral drivkraft og tilrettelegger for regional utvikling.
Som utvalget påpeker kan det skyldes manglende prioritering
fra fylkeskommunens side, men også at fylkeskommunen ikke
har hatt tilstrekkelige virkemidler for å fylle den planleggings-
og utviklingsrolle den har vært tiltenkt. Skal en styrking av
den regionale utviklingsrollen bli reell, vil det etter Regjeringens
syn forutsette at de regionale organer får større
myndighet over de beslutninger som har direkte betydning for den
regionale utviklingen. I forhold til dagens organisering vil det
innebære at det regionale nivået får
et tyngre ansvar for og innflytelse over regional samferdsel, regional
planlegging og arealdisponering, regionale miljøoppgaver,
regionale landbruksoppgaver, tilrettelegging for næringsutvikling
og bygdeutvikling samt regionale kulturoppgaver.
En samling av disse oppgavene vil, for det tredje, legge
til rette for gode regionale helhetsløsninger ved at sektorer
som i et regionalt utviklingsperspektiv er nært koblet
til hverandre samles under ett organ. Tilrettelegging for næringsutvikling
er avhengig av samferdselstiltak og av arealforvaltning og miljøtiltak. Utbygging
og drift innenfor samferdselssektoren må ses i sammenheng
med næringsutviklingen, med endringer i bosettingsmønsteret,
med miljøkrav og arealforvaltning etc. En samling av regionale
oppgaver under regionalt folkevalgt ledelse vil, etter Regjeringens
syn, være en viktig betingelse for å fremme en rasjonell
og bæredyktig samfunnsutvikling av landets regioner, og
styrke den politiske styring av vesentlige samfunnsoppgaver. I tillegg
vil det regionale nivået få ansvaret for å ivareta
de nasjonale målene i miljøvernpolitikken og landbrukspolitikken.
Regjeringen foreslår følgende
endringer:
– Fylkesplanen
styrkes og gis en generelt forpliktende virkning. Det vurderes nærmere
om deler av fylkesplanen skal gjøres rettslig bindende
for arealbruk i regionen. Det forutsettes at kommunene og staten
i sterkere grad skal trekkes inn i planprosessen. Kommunene skal
fortsatt være den primære arealforvaltningsmyndighet.
Dagens form for statlig godkjenning av fylkesplanen foreslås ikke
endret.
– Beslutninger i innsigelsessaker
legges til fylkeskommunen. Fylkesmannen har ansvar for mekling i
innsigelsessaker. Miljøverndepartementet kan fortsatt kalle
inn planer i særskilte tilfeller på eget initiativ
eller på vegne av andre departementer eller kommuner.
– Fylkeskommunens innflytelse
over regional samferdsel styrkes gjennom bl.a. generelt forpliktende fylkesplanlegging
og avgjørende fylkeskommunal innflytelse over investeringer
i riksveier unntatt stamveier.
– Fylkeskommunene overtar ansvaret
for miljøvernoppgavene på regionalt nivå,
med unntak av klagebehandling og lovlighetskontroll.
– Fylkeskommunene overtar ansvaret
for landbruksoppgavene på regionalt nivå, med
unntak av klagebehandling og lovlighetskontroll.
– På næringsutviklingsområdet
blir forvaltningen av tilskudd til regionale samordningstiltak i
hovedsak lagt til fylkeskommunen.
– På kultursektoren er
det et mål å øke den lokale og regionale
innflytelsen over institusjoner og økonomiske virkemidler
i sektoren.
I tillegg skal fylkeskommunen fortsatt ha ansvaret for
videregående opplæring, og for å foreslå eksterne styremedlemmer
ved høyskolene.
Med disse forslagene vil Regjeringen samle oppgaver
som i et regionalt utviklingsperspektiv er nært knyttet
til hverandre hos fylkeskommunen. For eksempel vil det å samle
hovedansvaret for miljø og landbruk på regionalt
nivå hos fylkeskommunen kunne føre til at disse
to områdene ses i sammenheng med hverandre, og med arealplanlegging,
næringsutvikling og samferdsel. Dette vil legge til rette
for gode regionale helhetsløsninger. I utformingen av det
fremtidige regionale nivå har Regjeringen lagt stor vekt
på å unngå dobbelt administrasjon og
kompetansestrid. Fylkesmannen vil imidlertid fortsatt ha ansvaret
for klagesaker og lovlighetskontroll på miljø-
og landbruksområdet. Fylkeskommunens ansvar for miljø og
landbruk må ivaretas innenfor klare nasjonale rammer.
Regjeringen konkluderer vurderingen av ulike
sider ved det nye folkevalgte regionale nivået i forhold
til dagens fylkeskommuner med at de foreslåtte endringene
vil innebære at den nye fylkeskommunen i sterkere grad
enn tidligere vil ha mulighet for effektivt å ivareta oppgaven
som initiativtaker og samordningsansvarlig for en helhetlig regional
samfunnsutvikling, samtidig som den skal påse at nasjonale
mål nås. Hvilken kraft fylkeskommunen kan legge
bak det regionale utviklingsarbeidet, vil imidlertid være
avhengig av den politiske legitimitet og tillit fylkeskommunen klarer å bygge
opp blant fylkets kommuner, statlige etater, næringsliv,
frivillige organisasjoner og innbyggere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til vurderingen av at det fortsatt er
behov for et regionalt nivå og sier seg enig i dette.
Flertallet slutter seg til at
det er viktig at regional utvikling er et politikkområde
som bør underlegges direkte folkevalgt innflytelse. Flertallet peker,
som Regjeringen, på at skal en styrking av den regionale utviklingsrollen
bli reell, vil det forutsette at de regionale organer får
større myndighet over de beslutninger som har direkte betydning
for den regionale utviklingen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk
Venstreparti, er enig i at en endring av kommuneinndelingen
i retning av færre og større enheter vil bedre
kommunenes forutsetninger for å løse kommuneoverskridende
og regionale oppgaver og støtter i den forbindelse at Regjeringen
legger til rette for frivillige sammenslåinger gjennom økonomiske
virkemidler.
Komiteen slutter seg
til vurderingen om at kommuneoverskridende utfordringer og oppgaver
av regional karakter, gjør krav på politisk avveining
og prioritering av ulike interesser og hensyn i større
territoriell sammenheng. Komiteen peker på at
Regjeringen i meldingen understreker at interkommunalt samarbeid på flere
områder har mye for seg og at Regjeringen vil stimulere
til samarbeid på tvers av kommunegrenser. Dette slutter komiteen seg
til. Regjeringen sier videre i meldingen at den ser interkommunalt
plansamarbeid som hensiktsmessig og vil forenkle reglene om interkommunalt
plansamarbeid i plan- og bygningsloven.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader
om de begrensninger som interkommunalt samarbeid har som samarbeidsform
under 1.2.
Disse medlemmer vil også sterkt
understreke at Regjeringen ikke følger opp med tilstrekkelig
konkrete forslag om desentralisering av myndighet til regionalt utviklingsarbeid
til at de nye fylkeskommunene på noen måte kan
fylle sin nye rolle. Regjeringens forslag vil i praksis føre
til en styrt avvikling av fylkeskommunen fordi den vil mangle mange
viktige drifts- og myndighetsoppgaver på samferdsel, arbeidsmarked,
kunnskap og kompetanseheving og næringsutvikling. Dette er
oppgaver som er nødvendige for at det nye fylket skal bli
levedyktig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til sine generelle merknader
under 1.2 hvor de mener det ikke er behov for 3 forvaltningsnivå i
Norge, og mener det bør etableres en forvaltningsstruktur
basert på 2 nivå.
Disse medlemmer mener begrepet
region ikke er et uproblematisk begrep å bruke i forhold
til spørsmålet om fylkeskommunens fremtid og eventuell omlegging
av arbeidsoppgavene. Region er et udefinert begrep, og det er fullt
mulig å konstatere at behov for en regionpolitikk uten
at man mener at man trenger et regionalt folkevalgt nivå av
typen fylkeskommunen for å gjennomføre det. Disse
medlemmer mener at for en rekke av de oppgaver av regionalpolitisk
art som regjeringen ønsker å legge til fylkeskommunen, vil
dagens fylkeskommuner være for store enheter til at dette
blir en effektiv regionalpolitikk av å legge ansvaret til
fylkeskommunen. På andre områder som har vært
oppe i debatten om et regionalt forvaltningsnivås begrunnelse
og formål f.eks. ytterligere å desentralisere
statlig makt vil fylkeskommunene være for små.
I et europeisk perspektiv brukes begrepet regionalpolitikk ofte
om langt større grenseoverskridende områder enn
det hele befolkningen i Norge vil utgjøre.
Disse medlemmer mener hele retorikken
rundt regionalutviklingsrollen som begrunnelse for å opprettholde
dagens fylkeskommuner er feilslått og vil ikke kunne fungere. Disse
medlemmer viser til at både de større
byene og interkommunalt samarbeid vil være bedre organer
for å ta ansvar for en regionalutvikling. Det vil gi naturlig
samarbeidsstrukturer i forhold til næringsgrunnlag og geografi
og få den legitimitet i arbeidet det vil være
at de som forestår samarbeidet har sitt mandat fra de enkelte
kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at fylkeskommunenes ansvar for finansiering og
organisering av helsevesen og undervisning må overlates
til staten, for å sikre et likeverdig tilbud over hele
landet. De enkelte sykehusene, videregående skolene og
institusjonene innen sosial omsorg fristilles og får sine
inntekter i form av statlig stykkprisfinansiering.
Disse medlemmer mener at fylkeskommunenes ansvar
for veier, kultur og miljø bør deles mellom stat og
kommuner.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader
i Innst. O. nr. 86 (2000-2001) der disse medlemmer står
fast på vedtaket om at framtidige endringer i kommunestrukturen
ikke skal gjennomføres mot kommunenes vilje. Det samme
må gjelde eventuelle endringer i forhold til dagens fylkesgrenser.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil slå fast
at en god offentlig forvaltning må baseres på oversiktlige
enheter og nærhet mellom innbygger og 1. linjenivået. Disse
medlemmer legger også til grunn at eventuelle endringer
i kommunestruktur kun kan skje som en følge av lokale initiativ
og at saken bør legges ut til folkeavstemming i de berørte
kommuner.
Komiteens medlem fra Senterpartiet er sterkt
kritisk til den politikk Regjeringen legger opp til gjennom å yte
stimulerende tiltak for endringer i kommuneinndelingen.
Komiteen mener at
kommunene fortsatt skal være den primære myndigheten
i arealforvaltning og lokal samfunnsutvikling, samt at kommunen
fortsatt skal ha hovedansvar for å bestemme bruken av arealene
innenfor eget territorium.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener, som Regjeringen, at
løsningen av kommuneoverskridende og regionale samfunnsoppgaver
og interesser nødvendiggjør politisk behandling
og avklaring på regionalt nivå. Disse medlemmer er
enig i at fylkesplanen skal være sentral for avklaring
av arealdisponering og utbyggingsmønster over kommunegrensene
og delvis over fylkesgrensene, og slutter seg til at fylkesplanen styrkes
og gis en generell forpliktende virkning, forutsatt at medvirkning
og medbestemmelse styrkes.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i meldingen varsler at den vil gjennomgå bestemmelsene om
fylkesplanlegging i plan- og bygningsloven og vurdere om arealdelen
skal gjøres rettslig bindende for arealbruk i fylket.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at Regjeringen foreslår at oppgaver innen miljøvern
og landbruk overføres fra fylkesmannsembetet til fylkeskommunen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Regjeringen vurderer det slik at reformen vil ha stor betydning
for å fremme en helhetlig og økologisk bærekraftig
utvikling i alle landets fylker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser videre til at Regjeringen vil vurdere om offentlige ressurser
kan kobles bedre til regionale planer, forpliktende utviklingsavtaler
og partnerskapsmodeller der også private krefter er involvert
(jf. St.meld. nr. 34 (2000-2001) Om distrikts- og regionalpolitikken).
Det sies i meldingen at Regjeringen vil foreta en ytterligere delegering
av de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene til fylkeskommunene.
Dette er flertallet enig i.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til planarbeidets
betydning som styringsvirkemiddel på lokalt og regionalt
nivå. Disse medlemmer er enig i at kommunen
fortsatt skal være den primære myndigheten for
arealforvaltning og lokal samfunnsutvikling. Kommunen skal fortsatt
ha hovedansvaret for å bestemme over bruken av arealene
innenfor egne kommunegrenser. I likhet med Regjeringen mener disse
medlemmer imidlertid at en mer effektiv arealbruk som også tar
hensyn til viktige vernehensyn og miljøverdier nødvendiggjør
at en ser flere kommuner under ett. Det samme gjelder i forhold
til investeringer i infrastruktur og institusjoner som krever planlegging
over kommunegrensene. Dette gjelder ikke minst for samferdselssektoren.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng understreke
betydningen av at det regionale nivået styrkes, ved siden
av det interkommunale samarbeidet. Disse medlemmer støtter
derfor at en tar sikte på en forenkling av reglene om interkommunalt
samarbeid i plan- og bygningsloven og en forbedring av koblinger
mot fylkesplanleggingen. En løsning av kommuneoverskridende
og regionale samfunnsoppgaver og interesser betinger at det skjer
en politisk behandling og avklaring på regionalt nivå.
Dette gjelder for eksempel innenfor samferdsel, lokalisering av
kjøpesentre, bolig- og næringsstruktur, større
miljøvernoppgaver m.v. Her vil en styrking av fylkesplanen
som planleggingsverktøy være viktig.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti er
enig i at det foretas en gjennomgang av bestemmelsene om fylkesplanlegging
i plan- og bygningsloven og rutinene for fylkesplanprosessene. Disse
medlemmer er enig i at det vurderes hvorvidt arealdelen
skal gjøres bindende når det gjelder de arealspørsmål
og utbyggingsspørsmål som overskrider kommunegrensene. Disse
medlemmer vil be om at denne vurderingen forelegges Stortinget.
Komiteens medlem fra Senterpartiet har merket
seg at Regjeringen varsler gjennomgang av dagens regelverk om fylkesplanlegging
i plan- og bygningsloven og en vurdering av om arealdelen skal gjøres
juridisk bindende. Dette medlem støtter
en slik gjennomgang, men vil ta stilling til spørsmålet
når vurderingen foreligger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at
det skal legges økt vekt på at de regionale utviklingsprogrammene
videreutvikles, innarbeides i fylkesplanens handlingsprogram og
at det sikres at programmene er godt forankret i nasjonale mål. Disse
medlemmer er enig i dette, og vil støtte en ytterligere
delegering av de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene til
fylkeskommunene.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringens forslag om overføring av oppgaver innenfor
landbruk og miljø fra fylkesmannsembetet til fylkeskommunen. Disse
medlemmer er enig i at en slik overføring kan bidra
til større engasjement for miljøspørsmål
og en bærekraftig ressursforvaltning, Desentralisering
av oppgaver og myndighet er viktig for å bidra til større nærhet
til beslutningene. Disse medlemmer vil derfor gi
sin prinsipielle tilslutning til gjennomføringen av en
slik reform.
Disse medlemmer mener imidlertid
at reformen bør innrettes slik at en bedre kan sikre ivaretakelsen
av en nasjonal landbrukspolitikk og en nasjonal miljøpolitikk
i Norge.
Disse medlemmer mener fylkesplanen
må utvikle en premissgiverrolle. I dag får
man i alt for liten grad gitt regionalt faglig "beskjed" til sentrale
styringsmakter om hvor skoen trykker. Gjennom en mer forpliktende
fylkesplan vil lokale og regionale myndigheter bli viktige premissgivere
for kommende statsbudsjetter og stortingsmeldinger på de
ulike saksfelt.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener at kommunen skal ha ansvaret
for arealplanlegging etter plan og bygningsloven. Disse medlemmer mener
grenseoverskridende planleggingsbehov må løses
i samarbeid mellom de berørte kommuner eventuelt med fylkesmannen
som meglingsinstans for å løse konflikter. Det
er etter disse medlemmers mening meningsløst å gi
fylkeskommunen en form for overordnet rolle i forhold til denne
planleggingen. Fylkeskommunen vil de fleste steder ikke ha bedre
grunnlag for å løse grenseoverskridende planleggingsbehov
enn et samarbeid mellom de berørte kommuner, tvert om vil
det oppstå grenseproblemer i områder med fylkesgrenser
og for mange instanser vil blandes inn i avgjørelsesprosessen.
Dette skaper forsinkelser, tregere planarbeid og f.eks. at det vil
ta lengre tid å tilrettelegge for boligområder. Disse
medlemmer mener det er et betydelig behov for å forenkle
hele planleggingsprosessen etter plan og bygningsloven.
Disse medlemmer vil vise til NOU 2000:22 hvor evalueringen
av fylkesplanarbeidet beskrives slik:
"Når det gjelder spørsmålet
om fylkesplanens samordningsfunksjon oppsummerer evalueringen med
at fylkesplanen ikke fungerer etter intensjonen i plan- og bygningsloven.
Fylkesplanprosessen er i liten grad en arena for politiske prioriteringer
og fungerer i liten grad som et intern fylkeskommunalt styringsmiddel. Dette
gjelder særlig overfor de tjenesteytende virksomhetene.
Fylkesplanen synes også i liten grad å fungere
som et regionalt samordnende styringsvirkemiddel i forhold til regional
stat og kommunene. Fylkesplanene tar ikke opp de store regionale
konfliktene i fylkene."
Det vises videre til studier som viser at:
"[…] fylkesplanprosessene
vitner om stort engasjement - fra alle involverte parter både
på så vel politisk som administrativt hold. Men
fylkesplanen var primært et planleggerinitiativ og -produkt.
Entusiasmen begrenser seg til de som deltok i prosessen. Ingen andre
synes å tillegge fylkesplanene nevneverdig betydning."
Disse medlemmer mener at fylkesplanlegging
i stor grad er overflødig og bør avvikles. Når
Regjeringen skriver i St.meld. 31 at fylkesplanlegging er et viktig
virkemiddel for å løse oppgaver og utfordringer fremstår
det på bakgrunn av evalueringsresultatene som påstander
uten belegg. Norge klarer seg fint uten fylkesplanlegging, i realiteten
viser evalueringen at det har vi klart til nå. Fylkesplanleggingen
har ikke hatt praktisk betydning, men krevd mange årsverk
i alle deler av offentlig virksomhet. Ressurser som vi et fornyelsesperspektiv
kan bruke på å bedre velferden.
Når flertallet på den ene
siden fastslår at det er kommunene som har ansvaret for
arealplanlegging, men samtidig er enig i Regjeringens forslag om å gi
fylkesplanen en generell forpliktende virkning overfor stat og kommuner
i grenseoverskridende spørsmål, og at fylkesplanen
skal være sentral i å avklare spørsmål knyttet
til arealdisponering og utbyggingsmønster over kommunegrensene,
da går man faktisk inn for å etablere fylkeskommunen
som overkommune.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til omtalen av endringer i innsigelsesinstituttet. Flertallet har
merket seg at Regjeringen vil legge myndigheten til å treffe
beslutninger i innsigelsessaker til den nye fylkeskommunen. Flertallet vil
understreke at kommunene skal gis rett til å anke avgjørelsen
inn for departementet, og flertallet forutsetter
at det skal være opp til kommunene selv å vurdere
hvorvidt de mener Miljøverndepartementet bør anmodes
om å kalle inn planen for vurdering. Flertallet legger
således til grunn at kommunene har en selvstendig og ubetinget
rett til å anmode Miljøverndepartementet om å innkalle
planen. Dette departementet kan fortsatt kalle inn planer i særskilte
tilfeller på eget initiativ eller på vegne av
andre departementer eller kommuner.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet vil for øvrig vise til det
forslag Stortinget vedtok på Høyres initiativ
26. mars 1998 om en bedre samordning og reduksjon av statlige myndigheters
innsigelser overfor kommunenes arealplaner. Disse medlemmer viser
til at dette skal følges opp i planlovutvalgets arbeid. Disse
medlemmer mener planlovutvalget bør ta utgangspunkt
i at fylkesplanleggingen skal avvikles og utarbeide lovendringene
i plan og bygningsloven som baserer seg på at fylkesplanleggingen
skal avvikles. Disse medlemmer vil fremme følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre
mandatet til planlovutvalget slik at ny plandel i plan- og bygningsloven baseres
på at fylkesplanlegging avvikles."
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til innstillingen til Dokument nr. 8:58 (2000-2001) fra Høyre,
hvor Høyres fraksjon går inn for at det skal settes
tidsfrister for innsigelser i plansaker.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser
til omtalen av innsigelsesinstituttet i meldingen. Etter disse
medlemmers vurdering er det ikke heldig at fylkeskommunen
vil sitte både med innsigelsesretten og retten til å avgjøre
innsigelser i en del saker. Det er også viktig at en instans
som sitter med lokal og regional kjennskap og tilstedeværelse
har det primære ansvaret på statlig side for å sikre
at nasjonale hensyn blir ivaretatt. Disse medlemmer mener
derfor at fylkesmannen fortsatt skal sitte med initiativrett og
innsigelsesrett i arealspørsmål, herunder i plansaker
og vernesaker. Disse medlemmer er enig med Regjeringen
i at meklingsinstituttet hos fylkesmannen beholdes, sammen med fylkesmannens
tilsyns- og kontrollfunksjon.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sikre
initiativrett og innsigelsesrett for fylkesmannen i arealspørsmål,
herunder plansaker og vernesaker i forbindelse med overføringen
av ansvar for miljøsaker og landbrukssaker til fylkeskommunen.
For landbruket vil denne retten også måtte omfatte
jordlov og konsesjonslov."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at det fortsatt vil være behov for regional miljøvernforvaltning.
Hvilke oppgaver som skal ligge på regionalt nivå avhenger
av hvilken myndighet og hvilket ansvar som besluttes lagt til kommunene. Flertallet peker
i den forbindelse på at desentralisering av oppgaver og
myndighet til kommunene er grunnleggende i meldingen. Flertallet understreker
effekten av å legge slike viktige oppgaver til kommunene,
som blant annet vil være større lokalt engasjement,
større grad av lokal forståelse og aksept, vitalisering
av lokaldemokratiet og integrering av miljøvernhensynet
i kommunenes øvrige virksomhet.
Flertallet vil understreke at
en helhetlig og nasjonal miljøvernpolitikk vil ivareta
våre internasjonale forpliktelser, og at statlige rammer
således er nødvendig for oppgaveløsningen,
som rammer for fylkeskommunenes og kommunenes miljøvernansvar.
Klagesaksbehandling på kommunale enkeltvedtak på miljøområdet,
må etter flertallets vurdering ligge hos
fylkesmannen. Flertallet understreker i den forbindelse
at klagesaksbehandling skal ivareta rettssikkerhet for den enkelte
innbygger og hensynet til miljøet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Sosialistisk Venstreparti vil understreke behovet for
et sterkt miljøengasjement lokalt og regionalt. En reform
med større overføring av ansvar på miljøområdet
kan bidra til dette. Disse medlemmer støtter
derfor hovedtrekkene i Regjeringens forslag, og prinsippet om at
beslutninger bør fattes så nært innbyggerne
som mulig. Disse medlemmer mener imidlertid at det
er behov for en bedre avgrensning enn den eksempelvise fordeling
når det gjelder ansvar mellom stat, fylkeskommune og kommune.
Denne bør foretas ut fra en miljøfaglig gjennomgang
og kvalitetssikring. Disse medlemmer vil for eksempel
vise til at vern etter naturvernloven generelt er vernevedtak som
er foretatt ut fra nasjonale hensyn og som sådan bør
ivaretas av nasjonale organer, mens vern etter plan- og bygningsloven
er gjenstand for lokal forvaltning. Et annet og tilsvarende eksempel er
ansvaret for håndteringen av lov om motorisert ferdsel
i utmark og vassdrag. Disse medlemmer vil be om at
Regjeringen foretar en slik gjennomgang og kvalitetssikring.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser
til at i en situasjon der en får overført mer
myndighet på miljøområdet vil det etter disse
medlemmers vurdering være økt behov for oppfølging
for å sikre at en opererer innenfor nasjonale rammer og
at overordnete miljøhensyn blir ivaretatt. Det vil være
begrenset i hvilken grad departementet på selvstendig grunnlag
kan følge opp planaktiviteten og forvaltningen av lover
regionalt og lokalt. Dette er bakgrunnen for at disse medlemmer mener
at fylkesmannen bør ha en klar initiativrett og innsigelsesrett
i arealspørsmål, herunder plansaker og vernesaker
i forhold til kommuner og fylker. For at dette skal kunne fungere
i praksis bør dette ansvaret derfor inngå i fylkesmannens
tilsyns- og kontrollfunksjon. En slik ordning forutsetter at meklingsinstituttet
hos fylkesmannen opprettholdes, slik Regjeringen går inn
for. Fylkesmannen vil slik kunne oversende relevante saker til departementet.
Men det vil måtte være departementet som fatter
beslutning i den enkelte sak.
For å kunne gjøre dette på en
tilfredsstillende måte, er det etter disse medlemmers vurdering
en klar forutsetning at fylkesmannen innehar plan- og miljøfaglig
kompetanse, selv om miljøvernavdelingene legges ned. Dette
kan for eksempel ivaretas ved opprettelse av en felles ressursforvaltningsavdeling
eller en strategisk planenhet under fylkesmannen som håndterer
miljøsaker, landbrukssaker, klagesaker og andre arealspørsmål.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er enig i at
sterke rettssikkerhetsmessige hensyn tilsier at fylkesmannen fortsatt
får ansvaret for klagebehandling og lovlighetskontroll.
Disse medlemmer vil også understreke
to andre forutsetninger knyttet til reformen, miljøfaglig
kompetanse og sikring av finansiering. Den reform Regjeringen foreslår
innebærer en så stor overføring av miljøoppgaver
til regionalt og kommunalt nivå at det er helt avgjørende
at den miljøfaglige kompetansen blir vesentlig styrket.
Antallet miljøvernledere i kommunene er drastisk redusert.
110 kommuner står nå uten en miljøansvarlig
i kommunen. 58 pst. av kommunene har fjernet miljøvernlederstillingene.
Det betyr at et stort antall av landets kommuner står uten
egen miljøkompetanse eller miljøforvaltning. Disse
medlemmer er bekymret for dette, ikke minst når
kommunene nå skal overta mye av miljøansvaret.
Også fylkeskommunenes miljøkompetanse er begrenset.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Sosialistisk Venstrepartimener
at det derfor bør etableres minimumskrav i forhold til
kommuner og fylkeskommuner på dette området. Dette
kan skje ved krav om miljøvernledere, om egne miljøavdelinger,
faglig miljøkompetanse eller andre tilsvarende krav. Her
er det selvsagt nødvendig å differensiere i forhold
til kommunestørrelse. I små kommuner kan man ikke
regne med slike ordninger, mens det for kommuner over en viss størrelse
er naturlig og nødvendig med egen miljøkompetanse.
Det må også stilles krav om at fylkeskommunen
styrker sin miljøkompetanse. Miljøkompetanse og
miljøtiltak koster. Disse medlemmer mener
at det ikke kan være slik at kommunene og fylkeskommunene
får overført et såpass stort ansvarsområde,
uten at det er sikkerhet for at tilstrekkelig finansiering følger
med.
Når nye reformer blir etablert er det
tradisjon for øremerking av midler i en overgangsperiode.
Etter disse medlemmers vurdering kan det derfor være
grunnlag for at en i en overgangsperiode opererer med øremerking
av midler på miljøområdet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sette
minimumskrav til at kommuner og fylkeskommuner innehar nødvendig miljøfaglig
kompetanse i forbindelse med gjennomføringen av reformen."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at de primært ønsker en
2-nivå-inndeling av forvaltningsstrukturen. Disse medlemmer er
enig med Regjeringen i at en rekke av fylkesmannens miljøoppgaver
bør overføres til kommunene og viser til sine
merknader under kap. 9.2. Disse medlemmer støtter
ikke forslag om å overføre nye oppgaver under
miljøområdet til fylkeskommunen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at Sosialistisk Venstreparti ønsker en sterkere
nasjonal styring for å ivareta viktige miljø og
natur-politiske utfordringer. Lovverket må strammes opp
slik at natur og miljø får et bedre vern enn i
dag. Dette er en stortingsoppgave. Dette medlem går
inn for en større gjennomgang av lovverket på dette
området for å forsterke den nasjonale politikken
og ansvaret for miljø og natur. En slik gjennomgang må klargjøre
rommet for det lokale skjønnet. Områder som det
er riktig å stramme inn på er blant annet forvaltning
av strandsonen, motorferdsel i utmark og vern av biologisk mangfold.
Det må utarbeides nye rikspolitiske retningslinjer med
differensierte rammer og regler for ulike områder av landet
med ulikt behov for vern på sårbare områder.
Uavhengig av hvem som skal forvalte det lokale skjønnet
skal dette skje innenfor lovverket som er vedtatt og innenfor rammene
for statlig politikk.
Det etter dette medlems syn riktig
at folkevalgte skal forvalte det skjønnet som er lagt til
lokalt eller fylkesnivå.
Dette medlem vil påpeke
viktigheten av å beholde hjemmel som sikrer initiativrett
og innsigelsesrett for nasjonale myndigheter i plan- og arealsaker.
Dette medlem vil påpeke
viktigheten av arbeidet som er utført gjennom Lokal Agenda
og det store miljøengasjementet en finner mange steder.
Dette arbeidet er nært knyttet opp mot arbeidet til de
frivillige organisasjonene for natur og miljøvern.
Dette medlem viser til viktigheten
av å styrke dette arbeidet i forbindelse med at flere beslutninger
på området skal legges til kommuner og fylkeskommuner. Dette
medlem viser til sine merknader under behandlingen av rikets
miljøtilstand og vil gå inn for å styrke
disse organisasjonene gjennom økte statlige tilskudd.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta
en større gjennomgang av lovverket på miljø-
og naturvernområdet for å forsterke den nasjonale
politikken og ansvaret for miljø og natur."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til Regjeringens vurderinger hva angår regional landbruksforvaltning. Regjeringen
mener det er et behov for en mer samordnet og helhetlig politikk
for utviklingsarbeid og planlegging som går på tvers
av kommunegrensene og som er av regional karakter, derfor foreslår
Regjeringen å styrke fylkeskommunens rolle som regional
utviklingsaktør og flytte oppgaver, myndighet
og ressurser over fra fylkesmannen. Flertallet understreker
viktigheten av at klagebehandling og lovlighetskontroll på disse
områdene fortsatt skal ligge samlet hos fylkesmannen. Flertallet har
merket seg at målet er å videreutvikle kommunene
som landbruksmyndighet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Regjeringens langtidsprogram St.meld. nr. 30 (2000-2001) hvor
det står følgende:
"Landbruksdepartementet har gjennom St.meld. nr. 17
(1998-99) Verdiskapning og miljø - muligheter i skogbruket
og St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon
varslet at en ytterligere desentralisering er ønskelig,
blant annet for å legge til rette for en størst
mulig nærhet mellom forvaltning og ulike brukergrupper.
Meldingen stadfestet også at kommunene har en viktig rolle
ved utformingen av en lokal landbrukspolitikk innenfor rammene av
den nasjonale landbrukspolitikken, og at det legges stor vekt på å øke
kommunenes handlingsrom som landbruksmyndighet innen enkelte saksfelt.
Regjeringen
vil følge opp meldingene, slik at kommunene kan bli en
enda viktigere aktør i gjennomføringen av landbrukspolitikken.
Slik stimuleres lokal forankring, forståelse og aksept
for viktige landbrukspolitiske oppgaver. På denne måten
kan også landbruket bli en integrert del av næringspolitikken
i kommunene.
Følgende mål legges
til grunn for gjennomgangen på landbruksområdet: – styrking
av den landbrukspolitiske dialogen med kommunene
– et større engasjement
i kommunene om landbrukspolitiske utfordringer
– et økt landbrukspolitisk
ansvar og handlingsrom til kommunene
– enklere forvaltning og administrasjon
av virkemidlene
– gode og rasjonelle kontroll-
og styringstiltak overfor kommunene.
På flere
områder innenfor landbruksforvaltningen ligger det til
rette for ytterligere desentralisering og forenkling. Oppgaver som
egner seg kan være innenfor miljø, bygdeutvikling
og skogbruk. Regjeringen vil også fokusere på forenkling
av rapporteringen fra kommunene innenfor landbruksområdet.
Arbeidet vil bli startet opp i samarbeid med blant annet kommunesektoren
våren 2001."
Disse medlemmer viser til omtalen
av fylkeskommunens overtakelse av fylkesmannens tilsynsansvar i
landbrukssaker. Disse medlemmer har merket seg at
Regjeringen vil overføre tilsynsansvaret til fylkeskommunen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke
behovet for et sterkt landbrukspolitisk engasjement lokalt og regionalt.
En reform med større overføring av ansvar på landbruksområdet
kan bidra til dette. Disse medlemmer støtter
derfor hovedtrekkene i Regjeringens forslag, og prinsippet om at
beslutninger bør fattes så nært innbyggerne
som mulig.
I en situasjon der en får overført
mer myndighet på landbruksområdet vil det etter disse
medlemmers vurdering være økt behov for
oppfølging for å sikre at en opererer innenfor
nasjonale rammer og at overordnete hensyn til næring og
ressursforvaltning blir ivaretatt.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti mener
det vil være begrenset i hvilken grad sentrale statlige
myndigheter på selvstendig grunnlag kan følge
opp jordvern og næringspolitikken innenfor landbruket og
forvaltningen av lover regionalt og lokalt. Dette er bakgrunnen
for at disse medlemmer mener at fylkesmannen bør
ha initiativrett og innsigelsesrett i arealspørsmål,
herunder enkeltvedtak når det gjelder jordlov, konsesjonslov,
plansaker og jordvernsaker i forhold til kommuner og fylker. For
at dette skal kunne fungere i praksis bør dette ansvaret derfor
inngå i fylkesmannens tilsyns- og kontrollfunksjon.
En slik ordning forutsetter at meklingsinstituttet
hos fylkesmannen opprettholdes, slik Regjeringen går inn for.
Fylkesmannen vil slik kunne oversende relevante saker til Landbruksdepartementet.
Men det vil måtte være departementet som fatter
beslutning i den enkelte sak.
For å kunne gjøre dette på en
tilfredsstillende måte, er det etter disse medlemmers vurdering
en forutsetning at fylkesmannen innehar plan- og landbruksfaglig
kompetanse, selv om fylkeskommunen overtar hoveddelen av landbrukskompetansen.
Dette kan for eksempel ivaretas ved opprettelse av en felles ressursforvaltningsavdeling
eller en strategisk planenhet under fylkesmannen som håndterer
miljøsaker, landbrukssaker, klagesaker og andre arealspørsmål.
Disse medlemmer er enig i at
sterke rettssikkerhetsmessige hensyn tilsier at fylkesmannen fortsatt
får ansvaret for klagebehandling og lovlighetskontroll
på landbruksområdet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også understreke
to andre forutsetninger knyttet til reformen, landbruksfaglig kompetanse
og sikring av finansiering. Den reform Regjeringen foreslår
innebærer en så stor overføring av oppgaver
til regionalt og kommunalt nivå at det er helt avgjørende
at den landbruksfaglige kompetansen blir vesentlig styrket.
Disse medlemmer er bekymret for
den svekkelse av den landbruksfaglige kompetanse som man har sett
i kommunene etter at den øremerkete finansieringen forsvant.
Ikke minst når kommunene nå skal overta mye av
landbruksforvaltningen er det avgjørende for å opprettholde
en nasjonal landbrukspolitikk at kommunenes og fylkeskommunenes
landbruks- og næringspolitiske kompetanse styrkes. Dette
er også svært viktig for å ivareta et
multifunksjonelt landbruk i hele landet.
Disse medlemmer mener at det
derfor bør etableres minimumskrav i forhold til kommuner
og fylkeskommuner på dette området. Dette kan
skje ved krav om jordbrukssjef, faglig landbrukskompetanse eller
andre tilsvarende krav. Her som på miljøområdet er
det selvsagt nødvendig å differensiere i forhold
til kommunestørrelse og -type. I små kommuner
og i kommuner uten vesentlige landbruksarealer eller landbruksproduksjon
kan man ikke regne med slike ordninger. Her vil et interkommunalt
samarbeid kunne være naturlig. For kommuner over en viss
størrelse og med landbruksproduksjon av et visst omfang
er det naturlig og nødvendig med egen landbrukskompetanse.
Det må også stilles krav om at fylkeskommunen
styrker sin landbruksfaglige og -politiske kompetanse.
Disse medlemmer mener at det
ikke kan være slik at kommunene og fylkeskommunene får
overført et såpass stort ansvarsområde
som landbruket er, uten at det er sikkerhet for at tilstrekkelig
finansiering følger med. Når nye reformer blir
etablert er det tradisjon for øremerking av midler. Etter disse
medlemmers vurdering må det derfor være
grunnlag for at en opererer med øremerking av midler på landbruksområdet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sette
minimumskrav til at kommuner og fylkeskommuner innehar nødvendig landbruksfaglig
kompetanse i forbindelse med gjennomføringen av reformen."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at de ønsker å nedlegge
fylkeskommunen og etablere en forvaltningsstruktur basert på 2
nivå i Norge. I tillegg ønsker Høyre er
rekke endringer i dagens lov og regelverk som forvaltes av landbruksavdelingene
knyttet til fylkesmannen. Dette gjelder endringer til tilskuddsordninger, økning
av konsesjonsgrensen ved overtakelse av landbrukseiendom til 50
dekar og endringer i jordloven. Det er derfor grunn til å anta
at en rekke oppgaver som tilligger fylkesmannen i dag vil bli avviklet. Disse medlemmer er
enig med regjeringen i at en rekke andre oppgaver innenfor landbruksforvaltningen
som i dag er tillagt fylkesmannen kan desentraliseres til kommunene,
men disse medlemmer ser ingen grunn til å overføre
nye oppgaver til fylkeskommunen. Dette er også i tråd
med at Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å fjerne
fylkesplanleggingen og gjøre kommunene reelt til hovedansvarlige
for arealplanleggingen. Hvis disse partiers forslag til endringer
i lov og regelverk knyttet til landbruket blir vedtatt, vil saksmengden
til fylkeslandbruksnemndene reduseres så mye at det vil
være grunn til å vurdere behovet for slike nemnder
i fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at landbruksforvaltningen bør kunne styres av kommunene
selv, og at det ikke er behov for noe regionalt styringsorgan.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at vi er
avhengig av en nasjonal landbrukspolitikk. Likevel bør
det regionale nivået utvikles innenfor landbruksforvaltningen.
Gjennom å legge regionale strategier for landbruket, kombinert
med nasjonale rammer for landbrukspolitikken, kan vi bidra til å utvikle
både lokal nisjeproduksjon og volumproduksjon. Det er helt nødvendig
at det nasjonale nivået fortsatt tar hånd om de
overordnede grepene i landbrukspolitikken, lovverk, forskriftsverk
og avtaleverk. Det regionale rommet må utvikles i forhold
til strategier innen kvalitetsmål, kompetansemål
og bedriftsrettede tiltak.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Regjeringens vurdering av regional samferdsel og slutter seg
til premissene og vurderingene i meldingen.
Disse medlemmer mener det er
behov for bedre samordning mellom statlig og regional samferdselspolitikk.
Utvikling av Nasjonal transportplan med økt fylkeskommunal
innflytelse er et viktig bidrag til dette. Fylkesplanene med de
4-årige regionale utviklingsprogrammene (RUP) og Nasjonal
transportplan må samordnes best mulig.
Disse medlemmer viser til at
Samferdselsdepartementet vil utføre med ulike modeller
for transportsystemets forvaltningsorganisering i byene, der investering
og drift av både veg- og kollektivmidler ses i sammenheng
med arealbruk. Også dette vil bidra til bedre samordning
mellom forvaltningsnivåene.
Disse medlemmer mener staten
må ha det overordnede ansvaret for samferdselspolitikken.
Sterke statlige enheter er nødvendig for å ivareta
nasjonale interesser knyttet til transport. Disse medlemmer mener
det er viktig å sikre en helhetlig samferdselspolitikk
på regionalt nivå, men også samlet sett,
på tvers av forvaltningsnivåer. Ordningen med
et statlig vegvesen innebærer etter disse medlemmers mening store
fordeler. Disse er bl.a. knyttet til planlegging, utbygging, vedlikehold
og drift av vegnettet. På disse områder er det
betydelige samordningsgevinster og stordriftsfordeler på tvers
av fylkeskommuner og regioner. Oppbygging av parallell kompetanse
i fylkeskommunene vil være sløsing med ressurser
og gi mindre veg for pengene.
Etter disse medlemmers mening
vil overføring av vegkontorene til fylkeskommunene klart
kunne gi større regionale forskjeller i vegstandard. Dette
kan bl.a. svekke næringslivets krav til et mest mulig enhetlig
vegnett og øke transportkostnadene spesielt for distriktene.
Både Regjeringen og Stortinget har
gitt økt trafikksikkerhet høyest prioritert i
transportpolitikken. Det understrekes at de fleste ulykkene skjer
i vegsektoren, og at det er nødvendig å styrke
Statens vegvesen for å nå målsettingen
om reduksjon i trafikkulykkene. Også av denne grunn mener disse
medlemmer det er nødvendig med samordnet statlig
innsats i vegsektoren. Overføring av vegkontorene til fylkeskommunene vil
svekke arbeidet for økt trafikksikkerhet.
Det må etter disse medlemmers mening
legges vekt på at ressursene til transport utnyttes mest
mulig effektivt. For de fleste deler av transportsektoren som luftfart,
jernbane og kystforvaltning er det gjennomført organisatoriske
endringer for å øke effektiviteten. Det er store
ressurser å spare på å gjennomføre
tilsvarende endringer også for Statens vegvesen. Dette
er bakgrunn for forslaget om å organisere vegvesenet i
5-8 regioner, og det forutsettes at Regjeringen kommer tilbake til
dette i statsbudsjettet for 2002.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det delte
ansvaret for samferdsel er til hinder for en regional helhetlig
samferdselspolitikk. Disse medlemmer mener nasjonalt beslutningsnivå må begrenses
til å ha ansvar for prioritering av de nasjonale vegene,
stamvegene, mens ansvar for investeringer og vedlikehold av øvrige
riksveger overføres til fylkene. Disse medlemmer mener
at disse midlene må kunne brukes i en helhetlig samferdselsmessig
sammenheng. Disse medlemmer vil vise til at en overføring
av øvrige riksveger til fylkene gjør et skille
mellom fylkesveger og øvrige riksveger unødvendig.
Disse medlemmer mener at på bakgrunn
av en slik endring i beslutningsnivåene vil det være
naturlig å endre vegkontorenes tilhørighet. Disse
medlemmer mener at vegkontorene bør integreres
i fylkenes samferdselsetat, slik at vi får en felles samferdsels-
og vegetat. Disse medlemmer mener at det statlige vegkontoret
skal ha ansvar for stamvegene, og at den fylkeskommunale samferdsels-
og vegetat skal utføre arbeidet også på stamvegene
når det gjelder byggeprosjekter, drift og vedlikehold. Disse
medlemmer mener at antall vegkontorer ikke må reduseres.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å overføre
ansvaret for investeringer og vedlikehold av riksveger til fylkeskommunene."
"Stortinget ber Regjeringen integrere
vegkontorene i fylkenes samferdselsetat slik at vi får
en felles samferdsel- og vegetat."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til sine merknader under 1.2
om sine forslag til organiseringer gitt en avvikling av fylkeskommunen. Disse
medlemmer vil vise til at Regjeringens skisse til organisering
av forholdet mellom fylkeskommune, veikontor og statlige føringer i
liten grad skiller seg ut fra det som i dag er praksis og som har
Høyres støtte. Disse medlemmer vil
vise til følgende fellesmerknad mellom Høyre,
Fremskrittspartiet og Venstre i Innst. S. nr. 119 (2000-2001) når det
gjelder omorganisering av veikontorene:
"Disse medlemmer vil vise til at det i dag er vegkontor
i alle landets fylker. I en tid med knappe bevilgninger til vegsektoren
er det nødvendig å utnytte de ressurser som stilles
til disposisjon på en god måte. I denne sammenhengen
må en også vurdere om strukturen med ett vegkontor
i hvert fylke er en kostnadseffektiv organisering. Disse medlemmer
mener derfor det er nødvendig å gjennomgå vegkontorstrukturen med
henblikk på best mulig ressursutnyttelse. Disse medlemmer
vil derfor be Regjeringen sørge for at en slik gjennomgang
blir foretatt og at saken legges frem for Stortinget."
Disse medlemmer viser til at
det er stor forskjell på kommunestørrelsen i Norge
og at de større byene selv bør kunne ta hånd
om kollektivtrafikkansvaret og tilhørende midler. Disse
medlemmer er kjent med at enkelte kommuner har søkt å få overta
dette ansvaret i en forsøksperiode, det mener disse
medlemmer bør gjennomføres og foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette
forsøk hvor kommuner som ønsker det kan få overta
ansvaret for kollektivtrafikk og tilhørende midler."
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser
det oppdelte ansvaret for samferdsel som et hinder for en regional
helhetlig samferdselspolitikk. Gjennom rammeoverføringene
til fylkene har fylkene ansvar for kollektivmidler og fylkesveger. Stortinget øremerker
investeringsmidler til riksveger etter prioritet fra fylkene. Drifts-
og vedlikeholdsmidler ligger i vegetaten. Det ligger således
ingen mulighet for å prioritere mellom formålene.
Dette medlem mener at nasjonalt
beslutningsnivå bør begrense seg til å ha
ansvar for prioritering av nasjonale veger, stamvegene, mens ansvar
for investering, drift - deriblant riksvegferger - og vedlikehold
av øvrige riksveger overføres til fylkene. Dette
må ikke overføres som øremerkede midler,
men kunne nyttes i en helhetlig samferdselsmessig sammenheng. For
at det regionale nivå skal kunne prioritere mellom formålene
bør derfor midler til fylkesveger og kollektivformål
kunne ses i sammenheng med midler til øvrige riksveger.
Dette kan skje ved å trekke ut av de generelle rammeoverføringene
midlene til kollektiv- og fylkesveger, slå dem sammen med
midlene til investering, drift og vedlikehold på riksveger
til en rammeoverføring til samferdsel som fylkene har full
frihet til å prioritere innenfor. En slik overføring
av øvrige riksveger til fylkene overflødiggjør
også skillet mellom fylkesveger og øvrige riksveger,
i og med at det fulle ansvar for begge typer vegnett ligger på samme
forvaltningsnivå.
Dette medlem vil peke på at
når meldinga omtaler et tredelt vegnett, er det lite presist
da vegnettet i realiteten er firedelt. Det er et klart skille mellom
stamveger og øvrige riksveger. Stamveger er en egen post
i budsjettet og prioritering foretas på nasjonalt nivå. Øvrige
riksveger prioriteres i hovedsak fra fylkene og kommer fra Stortinget
som øremerkede midler ut fra disse prioriteringer.
Dette medlem mener at det også bør
vurderes å innbefatte midler til kjøp av nærtrafikktjenester
på jernbane i en slik rammeoverføring.
Med bakgrunn i en slik styrking av regionalt
beslutningsnivå vil det være nødvendig å endre
vegkontorenes tilhørighet. Vegkontorene bør integreres
med fylkenes samferdselsetat, slik at vi får en felles
sam-ferdsels- og vegetat med ansvar for kollektiv og veg. Et statlig
vegdirektorat har ansvar for stamvegene, og den fylkeskommunal samferdsels-
og vegetat utfører arbeidet også på stamvegene
når det gjelder byggeprosjekter, drift og vedlikehold.
Dette medlem vil derfor gå imot
at antallet vegkontorer reduseres, da de bør integreres
i fylkeskommunen.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen trekke
midlene til kollektivtrafikken ut av de generelle rammeoverføringene.
Midlene legges inn i en rammeoverføring der kollektivmidler,
midlene til investering, drift og vedlikehold på riksveger
og fylkesveger og kjøp av regional og lokal togtrafikk
samlet overføres til fylkeskommunen som en sum. Det gis
full frihet for fylkeskommunen til å prioritere innenfor
ramma."
Dette medlem konstaterer at TP
10-planene ikke førte til en helhetlig transportplanlegging.
Hovedårsaken lå i at det ikke var noe forvaltningsnivå som
hadde et samlet ansvar, og som hadde tilgang til investerings- og
driftsmidler som de kunne utnytte for helhetlige løsninger.
Investeringsmidler til veg lå på nasjonalt nivå og
ble øremerket gjennom stortingsbehandling, mens kollektivsiden
som er et fylkeskommunalt ansvar ikke får samme fokus.
Dette medlem vil også påpeke at det ikke blir
gitt noen tilbakemelding til Stortinget om utviklingen på tilbud,
tilgjengelighet, pris og kvalitet på kollektivtrafikk i
fylkene.
Dette medlem vil påpeke
at mens TP 10-planene anbefalte løsning som hadde en miljøprofil,
bl.a. ved kollektivsatsing, var de statlige midler i hovedsak øremerkede
veginvesteringsmiddler som ikke kunne omprioriteres. Erfaringene
fra dette arbeidet viste at skal et slikt planarbeid få praktiske
resultater i pakt med ønskede miljømål,
må det regionale beslutningsnivå ha tilgang til å prioritere
midlene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til Regjeringens vurderinger
av fiskeri- og havbruksforvaltningen og tar dette til orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet har ingen særskilte merknader
til dette punkt utover de som gjelder generelt fylkesplanlegging
og næringsutvikling i hhv. 6.2.2 og 6.2.7.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at fylkeskommunenes prioritering av havneutbygging skal
ligge til grunn for bruken av investeringsmidler for fiskerihavner,
i og med at dette er nært tilknytta den næringspolitiske
strategi regionalt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at det fremgår av meldingen
at Regjeringen ønsker å styrke fylkeskommunens
rolle som regional utviklingsaktør, blant annet for å legge
til rette for å styrke den samlede verdiskapningen i hele
landet. Flertallet viser til at dette vil være
avgjørende for å kunne sikre bosettingsmønsteret
i landet. Flertallet legger vekt på at utviklingsarbeid
på regionalt og lokalt nivå skal være
godt forankret i de nasjonale nærings- og regionalpolitiske
målsettinger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til St.meld. nr. 36 (2000-2001) SND: Ny giv, ny vekst, nytt næringsliv,
som behandles i Stortinget parallelt med denne meldingen. Disse
medlemmer viser til at SND-meldingen omhandler samordning
av virkemidlene SND har, for å bidra til økt verdiskapning
og et fremtidsrettet og konkurransedyktig næringsliv. Disse
medlemmer viser til at formålet er at SNDs ordninger
skal bli mer fleksible, og at distriktskontorene styrkes
og gjøres til gode inngangsporter til statens samlede virkemidler
for næringslivet.
Disse medlemmer er enige i at
ansvaret for ordningen med etablererstipend overføres fra
fylkeskommunene til SND.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Sosialistisk Venstreparti ser det som viktig at samarbeidet
mellom SNDs distriktskontorer og fylkeskommunene forsterkes.
Disse medlemmer har merket seg
Regjeringens forslag til ny modell for de regionale styrene i SND,
og støtter hovedtrekkene i forslaget. Disse medlemmer vil
imidlertid påpeke betydningen av at næringspolitikken
forankres best mulig i det regionale folkevalgte nivået,
og går derfor inn for at fylkeskommunen skal ha rett til å utnevne
de regionale styrenes medlemmer med politisk tilknytning.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet har ingen tiltro til at fylkeskommunenivået
vil være en effektiv regionalutviklingsaktør. Disse
medlemmer mener kommunene enten alene eller i naturlige
interkommunale samarbeidsordninger i felles arbeidsmarkedsregioner
vil fylle denne rollen bedre enn fylkeskommunene. Disse medlemmer mener
dette blir en løsning nærmere befolkning og næringsliv
som skaper mer egenmobilisering og entusiasme. Disse medlemmer mener
det bør utvikles forsøk med desentralisering av
arbeidet som regional utviklingsaktør til kommuner og interkommunalt
samarbeid og fremmer forslag om dette:
"Stortinget ber Regjeringen utvikle
forslag hvor enkeltkommuner og interkommunale samarbeidsorganer
får overta rollen som regional utviklingsansvarlig, og
dermed de virkemidler som tillegges fylkeskommunen knyttet til regional
næringsutvikling."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
for øvrig vise til sine generelle merknader, samt vise
til Fremskrittspartiets merknader i Innst. S. nr. 318 (2000-2001),
jf. St.meld. nr. 34 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet vil peke på at det er svært
viktig å sikre utviklingsdyktige næringsmiljøer
ute. Det regionale nivået må derfor tilføres
kompetanse og virkemidler til å utvikle en slik rolle.
Det legges til grunn at alt operasjonelt arbeid rettet mot innbyggere/brukere
saksbehandles og bevilges i regionen. Prinsippet om optimal nærhet
til innbyggerne er viktig.
Disse medlemmer påpeker
at for å sikre tilstrekkelig kompetanse, må det
regionale nivået ha en sterk, ubrutt kanal inn mot det
sentrale virkemiddelapparatet som må ha ansvar
for å skaffe nødvendig info/kunnskap/kompetanse.
Disse medlemmer mener at kompetanse
vil være den viktigste suksessfaktor i all virksomhet og derfor
må være det viktigste utgangspunkt for organisering
av den næringsrettede virksomheten i fylkene.
Disse medlemmer ber Regjeringen
bidra til å utvikle regionale partnerskap, hvor flere statsinstitusjoner
deltar med sine ressurser og sin kompetanse. Gjennom å bringe
Norges Forskningsråd og Norges Eksportråd sammen
med SND og SIVA ut i det regionale næringsutviklingsarbeidet,
vil en kunne utvikle betydelige synergieffekter.
De lokale og regionale betingelsene for næringsutvikling
er svært forskjellige i ulike deler av landet. Det betyr
at mål, strategier og tiltak for å skape utvikling også må være
forskjellige og tilpasset de aktuelle forutsetningene og utfordringene
i den enkelte region.
Disse medlemmer påpeker
derfor at den overordnede politikk for regional utvikling må ta
hensyn til disse forskjellene og tillate en betydelig fleksibilitet
i prioriteringer, arbeidsformer og tiltak.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til sine merknader i budsjettinnstillingene og til forslag
i forbindelse med de distriktspolitiske redegjørelsene
om å øke rammene for SND, desentralisere deler
av administrasjonen i SND og desentralisere myndighet til fylker
og kommuner på områder som arbeidsmarked, samferdsel
og næringsutvikling.
Dette medlem mener at flest mulig
av de distriktspolitiske virkemidlene må legges som helhetlige bevilgningsrammer
som kommuner og fylkeskommuner kan disponere mye friere enn i dag,
ut fra lokalt vedtatte planer og behov. Begrensingen mot bruk av distriktspolitiske
penger på kommunale og fylkes-kommunale kjerneoppgaver
må fjernes.
Dette medlem mener en desentralisering
av SNDs fylkeskontor til den nye fylkeskommunen må utredes.
Det vil være en naturlig konsekvens av at fylkeskommunen
skal ha hovedrollen som regionale utviklingsaktør.
Dette medlem fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
og legge fram forslag om desentralisering av SNDs fylkeskontor til
den nye fylkeskommunen."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Regjeringens vurdering av videregående opplæring
og kompetanseutvikling. Disse medlemmer slutter seg
til vurderingene som fremkommer i meldingen på dette området.
Det vises til St.meld. nr. 27 (2000-2001) Gjør din plikt
- krev din rett, hvor det foreslås endringer i styringen
ved utdanningsinstitusjonene.
Disse medlemmer forutsetter
at det er et nært og tett samarbeid mellom fylkeskommunene
og Aetat, spesielt når det gjelder kompetanseheving og
opplæring.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at utdanningssatsing
er det viktigste og riktigste bidraget til å utvikle hele
Norge og gi hver enkelt maksimale muligheter til å utvikle
seg og ta kontroll over sin livssituasjon. Disse medlemmer vil
vise til at utdanning er det viktigste strategiske instrument både
i distrikts- og regionalpolitikken. Skal denne utdannings-satsinga
bli vellykket er det en forutsetning at fylkeskommunen i sin nøkkelrolle
får økonomiske muligheter til å satse
både på kvalitet og bredde og gjøre nødvendige
investeringer.
Disse medlemmer mener at det
må settes i gang et arbeid for å flytte Aetats
virksomhet når det gjelder kompetanseheving, opplæring
og tiltaksvirksomhet til fylkeskommunen. I en slik modell vil den
regionale politikken på området utformes innenfor
den nasjonale politikkens rammer. Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
og legge frem forslag om å flytte Aetats oppgaver når
det gjelder kompetanseheving, opplæring og tiltaksvirksomhet
til fylkeskommunen."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener at hovedproblemet vedrørende
samordninger mellom Aetat og de ulike forvaltningsnivåene,
er samordninger mellom kommunenes sosialtjeneste og Aetat for å mobilisere
flere av dem som står utenfor arbeidsmarkedet. Disse
medlemmer mener bruk av arbeidsmarkedsmidler i en situasjon
med mangel på arbeidskraft bør brukes individorientert
og derfor ikke har noe å gjøre på fylkesnivå.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil fastholde
at arbeidsmarkedspolitikken spiller en viktig rolle i velferds-
og næringspolitikken, men også i distrikts- og
regionalpolitikken. Derfor må arbeidsmarkedspolitikken
ta distriktshensyn og samordnes med de andre virkemidlene i distriktspolitikken.
Dette krever ulik formidlings- og kompetansestrategi tilpasset ulike
landsdeler og distrikter. Aetats politikk må ikke bidra
til å tappe viktige ressurser ut av regioner og distrikter
og må ikke virke i motsatt retning av statens og fylkenes
satsing i regional- og distriktspolitikk. Det blir viktig at Aetats
strategi er i samsvar med satsingsområder i fylkesplanen. Aetats
virkemidler og regional satsing på kompetanseheving må sees
under ett og virke sammen.
Disse medlemmer vil vise til
at fylkeskommunen fra før av har ansvaret for tilrettelagt
opplæring for voksenopplæringen og på videregående
nivå. Disse medlemmer mener det er en klar
sammenheng mellom relevant utdanning og mulighet til arbeid som
tilsier at Aetats virkemidler må sees i sammenheng med midler
til kompetanseheving i fylkeskommunen.
Disse medlemmer ber Regjeringen
legge fram en slik distriktspolitisk strategi for arbeidsmarkedspolitikken.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
en distriktspolitisk strategi for Arbeidsmarkedsetaten. "
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til sine merknader under 1.2
om å avvikle fylkeskommunen. Disse medlemmer har
ingen generelle innvendinger til at videregående skoler
kan ligge under fylkeskommunen hvis den skal opprettholdes, men
mener at det viktig å gi valgfrihet for elevene, og at
fylkesgrenser ikke påfører enkelte elever unødig
lange reiser for å få et skoletilbud i eget fylke
hvis det er nærmere til samme utdanningstilbud i nabofylket. Disse
medlemmer mener generelt at skolene bør få et
større selvstyre og få mulighet til å utvikle
egenart og ulike pedagogiske ideer. Derfor mener disse medlemmer det
bør etableres et stykkprissystem hvor pengene
følge eleven.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener både
universitet og høyskoler bør sikres uavhengighet av
politiske myndigheter ved at de blir selvstendige juridiske enheter,
med frihet til å velge styresammensetning og organisasjonsmodell. Disse
medlemmer mener det er høyskolen selv som bør
utpeke eksterne styremedlemmer.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at enkelte kommuner har
uttrykt ønske om selv å drive de videregående
skolene i sin kommune. Disse medlemmer mener det ville
være interessant å gjennomføre forsøk
hvor ansvaret for videregående skoler ble overlatt til
enkeltkommuner. Disse medlemmer foreslår
derfor:
"Stortinget ber Regjeringen innvilge
forsøk med at kommuner overtar ansvaret for videregående
skoler hvis enkeltkommuner ønsker dette."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til sine generelle merknader, og i denne sammenheng særlig
til Fremskrittspartiets prinsipielle holdning om at staten bør
overta det økonomiske ansvaret for all utdanning. Disse
medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets
merknader og forslag i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr.
27 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at kompetansereformen
er en arbeidslivsreform. Kompetanse er et viktig virkemiddel for
utvikling av arbeidsliv og næringsliv, og er dermed viktig
for den regionale utviklingen. Disse medlemmer vil
understreke at folkevalgte, regionale organ må få samordningsansvar for
gjennomføringa av kompetansereformen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til rette for at fylkeskommunen får koordineringsansvaret
for kompetansereformen."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Regjeringens vurdering av kultursektoren. Disse medlemmer slutter
seg til vurderingene som framkommer i meldingen på dette
området.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at de mener at de såkalt funksjonsfordelingsinstitusjonene
fortsatt skal ha en delt finansiering mellom staten og lokale myndigheter. Disse
medlemmer mener staten har et ansvar for å finansiere
kulturvirksomhet i alle deler av landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til sine generelle merknader.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at lokale
og regionale nivåer må ha stor frihet til å utvikle
en kulturpolitikk basert på lokale forhold og behov. Det
vil være viktig å bidra til regionale nettverksløsninger
mellom ulike kulturinstitusjoner, for eksempel regionale teatersamarbeid.
Disse medlemmer vil understreke
det viktige kulturarbeidet som foregår på regionalt
nivå i regi av fylkeskommunen. Gjennom dette arbeidet har
en sikra koordinerte og effektive turneer, flere kulturopplevelser
og at kulturkronene er blitt brukt på en effektiv måte.
Når en nå skal utvikle en "kulturell skolesekk"/"kultur-niste"
for hele landet, er det viktig at det skjer ut fra lokale forhold,
og at det bygges på de erfaringene og det arbeidet som
allerede er gjort. En slik investering vil være god distriktspolitikk
og god politikk for barn og unge.
Disse medlemmer vil peke på viktigheten
av å beholde fagkompetanse når det gjelder bibliotek
og vil derfor gå imot fjerning av kompetansekrav knyttet
til bibliotekene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter
seg til meldingens vurderinger av ansvaret for enkelte velferdstjenester,
herunder tannhelsetjenesten, rusmiddeltiltak, barnevern og familievern.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til merknadene fra Høyre
og Arbeiderpartiet om videre utredningsarbeid vedrørende
både rusomsorgen og tannhelsetjenesten i Innst. O. nr.
118 (2000-2001). Disse medlemmer viser videre til
at det også foregår en vurdering av plasseringen
av 2. linjetjenesten i barnevernet. Disse medlemmer mener
det er mye som tyder på at 1. og 2. linjetjenesten i barnevernet
bør sees i nærmere sammenheng, og mener at hvis
ikke vurderingen konkluderer med at ansvaret for 2. linjetjenesten
bør flyttes til kommunene, så bør det
iverksettes forsøk med å gi kommunene dette ansvaret.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det kan være uheldig å skille ansvaret for spesialisthelsetjenesten
fra ansvaret for sosiale tjenester knyttet til barnevern, rus, familievern
og tannhelsetjenesten. Dette medlem mener det bør
foretas videre vurdering av hvor ansvaret bør ligge. Det
dreier seg om spesialisthelsetjenester som krever kompetanse og
et apparat av et visst omfang. Flere av tjenestene er også nært
knyttet til tiltak innen psykiatri som nå er underlagt
staten. Dette understreker svakheten ved en ensidig overføring
av spesialisthelsetjenesten til staten uten å se den i
sammenheng med fylkeskommunenes ansvar for de sosiale tjenestene
innen barnevern, rus, familievern og tannhelsetjenesten.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til merknader og forslag i Innst. O. nr. 118 (2000-2001) om statlig
overtakelse av fylkeskommunale sjukehus.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, slutter
seg til de vurderinger som gjøres om fylkesinndelingen
i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har ingenting imotat det blir færre fylkeskommuner,
men mener dette må skje på frivillig grunnlag. Disse
medlemmer viser til de økonomiske virkemidler som
er stilt til rådighet for dette, samt et eget rådgivende
utvalg for dette og slutter seg til Regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener man
neppe avskaffer grenseproblemer ved å flytte på grensene,
da oppstår det som oftest bare nye. For øvrig tar disse
medlemmer Regjeringens opplegg til etterretning som den
endelige bekreftelsen på at kommunal- og regionalministerens
opprinnelige tanker om å etablere regioner er gravlagt
sammen med flertallet i oppgavefordelingsutvalgets ønsker
om å redusere antallet fylker til mellom 10 og 15 i Norge.
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til merknad under kap. 6.2.1.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Regjeringens
vurdering om at det regionale nivået gis demokratisk legitimitet
gjennom direkte valg og slutter seg til dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener at direkte valg ikke nødvendigvis
gir bedre demokratisk legitimitet hvis rollene man velges til, ikke
har legitimitet i befolkningen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,
viser til underpunktet om legitimitet. Mangel på folkelig
oppslutning og legitimitet angis å være et sentralt
ankepunkt mot dagens fylkeskommune.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har
merket seg at Regjeringen i meldingen anfører at de endringene
som er foreslått i oppgavefordelingen, vil bety at fylkeskommunen
får et tydelig ansvar for regionens utvikling, noe som
igjen vil legge til rette for økt interesse om politiske
prosesser på fylkesnivå.
Disse medlemmer slutter seg til
Regjeringens vurdering om at en styrking av fylkeskommunens legitimitet
i stor grad vil være avhengig av fylkeskommunens egen innsats
for å synliggjøre regionalpolitiske problemstillinger
overfor innbyggerne, samt evne til å løse regionale
utfordringer og oppgaver på en god og effektiv måte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti er opptatt av den spesielle situasjon Oslo
er i gjennom sin status som både kommune og fylkeskommune. Flertallet peker
på at de prinsipielle spørsmålene dette
reiser i høyeste grad må vurderes nærmere. Flertallet vil
særskilt peke på myndighet innenfor innsigelsesinstituttet
på miljø- og landbruksområdet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet er grunnleggende uenige i Regjeringens
vurderinger av hvordan de nye oppgavene vil sikre fylkeskommunen
legitimitet. Den nye fylkeskommunen vil ha arbeidsoppgaver som er
diffuse, få reelle ansvarsområder og mange kompetansestridigheter
med andre forvaltningsnivå med langt høyere folkelig
oppslutning og legitimitet enn fylkeskommunen har. Disse
medlemmer mener fylkeskommunen først og fremst
vil fremstå som et politisk byråkrati uten direkte
betydning for den enkelte innbygger, men som den som får
ansvaret for forsinkelser i arealutvikling, boligbygging osv. Disse
medlemmer tror ikke fylkeskommunen med disse arbeidsoppgavene
vil bestå særlig lenge.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil også sterkt
understreke at Regjeringen ikke følger opp med tilstrekkelig
konkrete forslag om desentralisering av myndighet til regionalt utviklingsarbeid,
til at den nye fylkeskommunen på noen måte kan
fylle sin nye rolle og viser til egne forslag i denne meldingen.
Overføring av myndighet slik som foreslått av
disse partier er vesentlige og fundamentalt viktige. Disse
medlemmer vil vise til at uten å sette fylkeskommunen
i førersetet på så vesentlige punkter,
vil ikke den foreslåtte reformen kunne bidra med noe nytt
og vesentlig.
Regjeringen ønsker å stimulere
til frivillige fylkessammenslåinger.
Mange oppgaver og utfordringer overskrider fylkesgrensene. I alle
landsdeler finnes det eksempler på at fylkesinndelingen
deler opp større sammenhørende områder,
noe som vanskeliggjør samordning av areal-, utbyggings-
og transportpolitikk. Dette bidrar blant annet til å svekke
mulighetene for en effektiv kompetanse- og ressursutnyttelse i regionen som
helhet.
Regjeringen mener at kommuner og fylkeskommuner
på selvstendig grunnlag og ut fra de oppgaver de skal løse,
må vurdere om dagens inndeling er hensiktsmessig. For fylkeskommunenes
del må denne vurderingen også gjøres
på bakgrunn av at Regjeringen nå legger opp til å styrke
fylkeskommunens regionalpolitiske rolle.
Regjeringen foreslår at fylkeskommuner
som ønsker å slå seg sammen skal få full
dekning av nødvendige engangskostnader og utgifter til
eventuelle utredninger og folkehøringer, og at de skal
få beholde eventuelle effektivitetsgevinster. Det foreslås
også å nedsette et rådgivende utvalg
for å bistå fylkeskommunene i prosessene.
Kommunikasjonsutbyggingen og endringer i bosettingsmønsteret
har medført et stort antall uhensiktsmessige avgrensninger
av mange kommuner. Vurdert ut fra de lokale tilgjengelighetsforhold
berører dette et flertall av dagens kommuner. Videre har
befolkningsutviklingen og endringene i bosettingsmønsteret
medført store variasjoner i kommunenes befolkningsgrunnlag
internt i fylker og mellom landsdeler. De fremtidige endringene
i befolknings- og bosettingsmønstrene vil de fleste steder
forsterke disse ubalansene.
For å få sterkere kommuner
som er i stand til å ta på seg flere oppgaver,
er det fra 2001 innført et såkalt "inndelingstilskudd"
som skal stimulere til frivillige kommunesammenslåinger,
jf. St.prp. nr. 62 (1999-2000) Om kommuneøkonomien for
2001.
For å gi kommunene en forutsigbarhet
med hensyn til sin fremtidige økonomi, foreslår
Regjeringen i Ot.prp. nr. 41 (2000-2001) Om lov om fastsetjing og endring
av kommune- og fylkesgrenser, å lovfeste inndelingstilskuddet.
Regjeringen foreslår videre i Ot.prp.
nr. 41 (2000-2001) å lovfeste at kommuner som slår
seg sammen skal få delvis statlig kompensasjon for engangskostnader
som er direkte knyttet til sammenslåingsprosessen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
viser til Regjeringens vurderinger og har spesielt merket seg at
Kommunal- og regionaldepartementet vil nedsette et rådgivende
utvalg for å bistå fylkeskommunene ved frivillige
sammenslåinger. Flertallet slutter seg til
dette.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Sosialistisk Venstrepartivil
peke på at Oppgavefordelingsutvalget tilrådde
en fylkesinndeling på 10-15 enheter. Disse medlemmer vil
understreke at en reduksjon i antall fylker må komme som
et resultat av frivillig sammenslutning av dagens fylkeskommuner.
Disse medlemmer vil peke på at
dette innebærer at endringer i kommunestrukturen ikke skal
omfatte kommuner hvor kommunestyret eller innbyggerne ved folkeavstemning,
har gått imot kommunesammenslutning.
Regional statsforvaltning er sentral i gjennomføringen
av nasjonal politikk, og er et virkemiddel i statens styring av
kommunesektoren. Også i omfang er regional stat en betydelig
del av offentlig forvaltning. Fornyelse av regional statsforvaltning
er av den grunn en sentral del av Regjeringens reform av ansvars-
og oppgavefordelingen.
Regjeringen ønsker en regional statsforvaltning
som er samordnet, effektiv og tydelig. Regional stat må organiseres
slik at statens så vel som innbyggernes, næringslivets
og kommunesektorens behov imøtekommes. Organiseringen av
regional statsforvaltning må legge til rette for en effektiv
bruk av ressurser på alle tre forvaltningsnivå.
Regjeringen ønsker å redusere
den statlige detaljstyringen av kommunesektoren, og gi fylkeskommunene økt
ansvar for samfunnsutviklingen i regionen. Det betyr at det også må gjøres
endringer i regional statsforvaltnings organisering, oppgaver og
virkemåte. Det understrekes at det samtidig må tas
hensyn til verdiene knyttet til rettssikkerhet og et likeverdig
tjenestetilbud i alle deler av landet.
Regjeringen vil foreta en gjennomgang av regional statsforvaltning
innenfor rammen av det løpende arbeidet med fornyelse av
offentlig sektor. Hensikten med gjennomgangen er å fastsette
prinsipper og gjennomføre tiltak som kan bedre kostnads-
og formålseffektiviteten i regional statsforvaltning.
Kommunesektoren har i mange sammenhenger hevdet
at staten på regionalt nivå er sektorisert, utydelig
og i mange tilfeller gir motstridende styringssignaler. Regjeringen ønsker å samordne
statens styring av kommunesektoren bedre, og foreslår av
den grunn å integrere fylkeslegen og statens utdanningskontor
i fylkesmannsembetet.
De foreslåtte endringene i oppgavefordelingen
og organiseringen på regionalt nivå, vil styrke
og samtidig legge til rette for å videreutvikle fylkesmannens
rolle som rettssikkerhetsinstans. Fylkesmannen vil på regionalt
nivå være en garantist for at innbyggerne mottar
de tjenester og behandles på den måten som de
etter loven har krav på, og at kommuner og fylkeskommuner
overholder lover og regelverk.
Komiteen viser til
beskrivelsen av den regionale statsforvaltnings organisering, oppgaver
og virkemåter framover. Komiteen slutter
seg til målet om en samordnet, effektiv og tydelig regional
statsforvaltning og er således enig i at gjennomgangen
av forvaltningen rettes inn mot de fire målene Regjeringen
har skissert og redegjort for; nemlig bedre organisering av regional statsforvaltning,
styrket samordning, videreutvikling av fylkesmannens rolle som rettssikkerhetsinstans
og økt effektivisering av virksomhetene.
Komiteen peker på at
Oppgavefordelingsutvalget tilrådde å integrere
fylkeslegen og statens utdanningskontor i fylkesmannsembetet av
hensyn til brukervennlighet, rettssikkerhet, effektivitet og en
samordnet og enhetlig behandling av kommunesektoren. Komiteen har
merket seg at kommunene og fylkeskommunene i høringsrunden
har sagt seg enige. Komiteen støtter således
Regjeringens tilråding om en slik integrering. Komiteen legger
vekt på at slik integrering vil effektivisere organiseringen
av regional statsforvaltning og ikke minst være forenklende
for brukerne av offentlige tjenester.
Komiteen mener videreutviklingen
av fylkesmannens rolle som rettssikkerhetsinstans er viktig og riktig.
Det er svært viktig at det finnes en garantist for at innbyggerne
mottar de tjenester og behandles på den måten
som de etter loven har krav på, og at kommuner og fylkeskommuner
overholder lover og regelverk. Komiteen vil peke
på at når ansvaret for klagebehandlingen samles
hos fylkesmannen vil det bli enklere for innbyggerne å orientere
seg i forvaltningen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet,
er enig i Regjeringens vurdering av at forslaget vil videreutvikle
fylkesmannen som samordningsinstans overfor kommunesektoren.
Flertallet viser til Regjeringens
forbehold om at den før gjennomgangen er foretatt, vil
være tilbakeholden med å etablere nye selvstendige
enheter på regionalt nivå, dette slutter flertallet seg
til.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet mener fylkesmannsembetet kan reduseres
i forhold til i dag. Ikke bare gjennom å flytte oppgaver
til andre forvaltningsnivå, men først og fremst
gjennom å forenkle lover og regelverk slik at behovet for
veiledning og hjelpearbeidet overfor kommunene blir mindre. Disse
medlemmer vil understreke at fylkesmannen som klageinstans
skal utøve legalitetskontroll, ikke skjønnsutøvelse.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener at den regionale statsforvaltningens
oppgaver bør være tilsyns- og kontrolloppgaver,
samt veiledning i forhold til lover og regelverk. Disse medlemmer mener
at utøvende oppgaver må overføres til
regionnivået.
Disse medlemmer mener den regionale
statsforvaltningen må samles under ledelse av statens øverste
embetsmann i regionen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til at det er fylkeskommunene som folkevalgt organ som skal
ha samordningsrollen på regionalt nivå. Fylkesmannen
skal innenfor dette samarbeidet koordinere og samordne statens innspill og
agering. Dette medlem vil vise til at uten å sette fylkeskommunen
i førersetet på så vesentlige punkter, vil
ikke den foreslåtte reformen kunne bidra med noe nytt og
vesentlig.
Oppgavefordelingsutvalget hadde en rekke tilrådinger
angående enkeltspørsmål om oppgavefordelingen mellom
forvaltningsnivåene som ikke er knyttet til organiseringen
av det regionale nivå. I meldingen beskrives tilrådingene
angående slike enkeltspørsmål, og berørte
departementers vurdering og oppfølging av disse. Også ansvaret
for lys langs veier beskrives i kapitlet. Denne saken ble ikke omtalt
av utvalget, men Regjeringen mener at ansvarsforholdene for lys
langs veier bør presiseres og avklares.
Regjeringen ønsker å fornye
offentlig sektor gjennom å desentralisere oppgaver og myndighet
til kommunene. Oppgaver kan desentraliseres fra staten, enten sentralt
eller regionalt, eller fra fylkeskommunen. Parallelt må kommunene
gis myndighet til å løse eksisterende oppgaver
på den måten de måtte ønske
innenfor nasjonalt opptrukne rammer.
I meldingen presenteres berørte departementers
vurdering og oppfølging av Oppgavefordelingsutvalgets tilrådninger
om andre spørsmål om oppgavefordelingen mellom
forvaltningsnivåene på følgende områder:
– Samferdselssektoren
– Miljøvernsektoren
– Landbrukssektoren
– Arbeid, trygd og sosial
– Helse- og sosialsektoren
– Opplæringssektoren
– Justissektoren
– Kultursektoren
– Barnevern og barnehager
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at det i kap. 9 i meldingen finnes
en beskrivelse av Regjeringens arbeid med desentralisering av oppgaver
til kommunene. Flertallet viser til innledende merknader
hvor en slutter seg til prinsippet om desentralisering til kommunene,
og vil her kort kommentere noen av de forholdene som nå er
under vurdering.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet,
viser til det pågående arbeidet med desentralisering
av oppgaver innen miljøvern. Her går Regjeringen
gjennom oppgaver kommunene kan få ansvar for og oppgaver
som fortsatt bør ligge på statlig nivå. Dette
flertallet slutter seg til Regjeringens vurderinger og forutsetter
at kommunene får flere oppgaver for å stimulere
til lokal forankring, økt kunnskap, forståelse
og aksept for viktige miljøvernpolitiske oppgaver, både
hos besluttende organer og hos befolkningen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til arbeid innen landbrukssektoren og støtter opp om de
målene Regjeringen her legger til grunn, herunder styrking
av den landbrukspolitiske dialogen med kommunene, målet
om større engasjement i kommunene om landbrukspolitiske
spørsmål, økt ansvar og mer handlingsrom,
enklere forvaltning og administrasjon av virkemidlene og gode og
rasjonelle kontroll- og styringstiltak overfor kommunene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, og Fremskrittspartiet,
forutsetter en overføring av flest mulig oppgaver til kommunene
i tråd med de mål Regjeringen har skissert i meldingen. Flertallet viser
til det som er sagt overfor om dette samt formuleringer om dette hentet
fra Regjeringens langtidsprogram.
Komiteen er opptatt
av Oppgavefordelingsutvalgets anbefalinger om å gi arbeidsmarkedsetaten,
trygdeetaten og den kommunale sosialtjenesten en klar forpliktelse
til å delta i etablering og drift av offentlige servicekontorer,
og støtter Regjeringens mål om at det i løpet
av 2003 skal være etablert slike offentlige servicekontorer
i alle landets kommuner.
Komiteen har spesielt merket
seg at Regjeringen ikke tilrår å endre navnet
i ordningen med pasientombud og slutter seg til dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til det pågående
arbeidet innen opplæringssektoren og slutter seg til de
mål og vurderinger Regjeringen gjør rede for i meldingen.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til egne forslag i budsjettene om en offensiv skolesatsing
og til Dokument nr. 8:109 (2000-2001) forslag fra Sosialistisk Venstreparti
om en handlingsplan for økt satsing på grunnskolen
i en 4 års periode.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet er enig i at oppgaver på miljøsektoren
skal overføres fra fylkesmannen til kommunene og mener
det kan gjøres i en større utstrekning enn det
som skisseres så langt i innstillingen. Disse medlemmer forutsetter
at kommunene får overført ressurser som gjør
det mulig å løse disse oppgavene. Disse
medlemmer viser til at departementet skriver at Miljøverndepartementet
nå skal gjennomgå kommunenes inntektsmulighet
i miljøarbeidet. Disse medlemmer vil advare
mot at overføringen av oppgaver til kommunene skal ledsages
av nye avgifter eller gebyrer.
Disse medlemmer vil vise til
at de generelt mener at langt flere av dagens fylkeskommunale oppgaver
kan overføres til kommunene. Disse medlemmer mener
det ikke er naturlig fremover å la de minste kommunene
i Norge være dimensjonerende for hvilke oppgaver de større
kommunene kan løse. Det kan ikke være slik at
det skal være Utsira kommunes evne til å løse
oppgaver som skal være bestemmende for hvilke oppgaver
Bergen kommune skal ha. Disse medlemmer mener derfor
vi må utvikle oss mot modeller hvor enkelt kommuner kan
ha ansvar for flere oppgaver enn andre har - hvis flertallet ikke ønsker å legge
ned fylkeskommunen.
Disse medlemmer mener derfor
at hvis fylkeskommunen opprettholdes, så bør det
være mulig for kommuner å overta oppgaver lagt
til fylkeskommune gjennom forsøksordninger og eventuelt
senere på permanent basis. Disse medlemmer mener
at fylkeskommunen ikke kan ha vetorett mot slike forsøk.
Det må først og fremst være kommunenes
initiativ og departementet som vurderer rammene økonomi
og organisering.
Disse medlemmer har registrert
at 11 ordførere i Vestfold ønsker at det gjennomføres
en folkeavstemming om avvikling av fylkeskommunen i Vestfold. Forutsatt
befolkningens tilslutning, kan kommunene i Vestfold i en forsøksperiode
overta fylkeskommunens arbeidsoppgaver og etablere frivillige samarbeidsordninger
mellom kommunene. Disse medlemmer mener dette ville
være et spennende prosjekt, som forutsatt tilslutning i
befolkningen, bør kunne utprøves. Et slikt forsøk
må ha en tidsramme på minimum 10 år for reelt å kunne
vurdere virkningene av forsøket.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen praktisk
iverksette forsøk med å overlate fylkeskommunens
oppgaver til kommunene og avvikle fylkeskommunen hvis et flertall
av befolkningen og kommuner i et fylke ønsker å delta
i et slikt forsøk."
Det er nødvendig å skille
mellom to faser når det gjelder økonomiske og
administrative konsekvenser av forslagene i meldingen. Første
fase er knyttet til selve gjennomføringen av forslagene,
mens den andre og viktigste fasen gjelder de langsiktige virkningene
av forslagene. I dette kapitlet omtales ikke økonomiske og
administrative konsekvenser for fylkeskommunene av Regjeringens
forslag om å statliggjøre spesialisthelsetjenesten.
Omstilling i tråd med Regjeringens
forslag vil kreve ressurser til gjennomføringen av endringene.
Utgiftene vil være knyttet både til overføring
av oppgaver og ansvar mellom forvaltningsnivåene, og til
integrering av statens utdanningskontor og fylkeslegeembetene i fylkesmannsembetene.
Videre vil det være omstillingskostnader knyttet til eventuelle
frivillige endringer i fylkesinndelingen. Dette er engangsutgifter
i forbindelse med omstilling til nye enheter.
Redusert statlig styring: Både
for staten og kommunesektoren vil Regjeringens mål om å redusere
statens styring medføre administrative og økonomiske
besparelser. For staten vil besparelsene være knyttet til
at mindre ressurser benyttes til å utarbeide og følge
opp ulike styringsinstrumenter, for eksempel øremerkede tilskudd
og statlige handlingsplaner. Regjeringen mener videre at det er
samordningsgevinster og administrative besparelser å hente
ved at statens utdanningskontorer og fylkeslegeembetene integreres
i fylkesmannsembetene.
For kommunesektorens del vil effektivitetsgevinstene
være knyttet til to forhold. Kommunesektoren vil kunne
bruke mindre administrative ressurser på å imøtekomme
statlige krav om for eksempel utarbeidelse av handlingsplaner, dokumentasjon
i forhold til øremerkede tilskudd og rapportering. Videre
vil kommunesektorens økte frihet gi den muligheter til å tilpasse
tjenestene til lokale forhold og foreta ønskede prioriteringer
mellom sektorer. Både ut fra et lokalt perspektiv og ut
fra nasjonaløkonomiske hensyn er de uheldige effektene
på prioriterings- og kostnadseffektiviteten av statens
styring i dag bekymringsfull.
Mulige administrative stordriftsfordeler
på regionalt nivå: Det er vanskelig å gi
anslag på de mer langsiktige økonomiske og administrative
konsekvensene av endringer i fylkesinndelingen, da slike endringer
vil være et resultat av hvilke regionale initiativ og beslutninger som
blir tatt.
Imidlertid vil sammenslåinger til større
administrative enheter kunne gi stordriftsfordeler både
innenfor den sentrale administrasjonen og innenfor tjenesteytingen.
Endringer i oppgavefordelingen:
Det er vanskelig å måle de samfunnsøkonomiske
konsekvensene av forslagene når det gjelder regionale utviklingsoppgaver. Regjeringen
mener imidlertid at forslagene vil legge til rette for en mer effektiv
ressursbruk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til redegjørelsen
for de økonomiske og administrative konsekvensene av de
forslagene som ligger i meldingen. Flertallet har
spesielt merket seg at en viktig konsekvens av omleggingene som
nå foreslås er at ressurser vil frigjøres
fra administrasjon til produksjon. Veksten i offentlig sektor gjør
oss avhengig av økt tilgang på arbeidskraft og
dermed er det viktig at det ryddes plass for økt innsats
på de områder behovet er størst.
Flertallet viser til at beregninger
av de økonomiske konsekvensene vil bli gjort i forbindelse
med nødvendige oppfølgingsproposisjoner til Stortinget. Flertallet vil
understreke at staten forplikter seg til å dekke alle nødvendige
kostnader som oppstår i forbindelse med sammenslåingsprosesser
i fylkeskommunene.
Flertallet slutter
seg til tidsplanen det legges opp til i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til de
omfattende endringer som foreslås i fordelingen av oppgaver
mellom stat, fylker og kommuner. Disse endringene vil måtte
medføre betydelige endringer også i finansiering
og rammeoverføringer for kommunene. Nye oppgaver betinger nye
ressurser. Selv om det antas at reformen også vil kunne
frigi administrative ressurser i kommuner og fylker, er det liten
tvil om at de nye oppgavene vil innebære et betydelig ressursbehov.
Etter disse medlemmers vurdering vil dette kreve
en gjennomgang av finansieringssystemet og rammeoverføringsordningen
i forhold til kommunene. Nye indikatorer som omfatter samferdsel,
miljø og landbruk må innarbeides, og gis en vekting
i rammeoverføringssystemet som innebærer at oppgavene
blir fullfinansiert på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Disse
medlemmer ber Regjeringen legge et opplegg for endringer
i rammeoverføringssystemet fram for Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet foreslår både avvikling
av fylkeskommunen og avvikling av fylkesplanarbeidet. Dette vil
gi personellmessige og økonomiske besparelser. Både
direkte og indirekte vil dette gi besparelser både i offentlig
og privatsektor, særlig på lang sikt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til Dokument nr. 8:05 (1999-2000) og andre forslag fra Fremskrittspartiet
angående de store potensielle innsparingene som en opphevelse
av fylkeskommunene som forvaltningsledd kan gi, hovedsakelig gjennom
reduserte utgifter til et overflødig og lite smidig byråkrati. Disse
medlemmer vil også vise til Fremskrittspartiets
mange tidligere merknader og forlag i løpet av inneværende
stortingsperiode om innsparingspotensialet i kommunesektoren, gjennom effektivisering,
rasjonalisering og konkurranseutsetting.
Forslag fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen om å overføre
ansvaret for investeringer og vedlikehold av riksveger til fylkeskommunene.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen integrere vegkontorene
i fylkenes samferdselsetat slik at vi får en felles samferdsel-
og vegetat.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen utarbeide en distriktspolitisk
strategi for Arbeidsmarkedsetaten.
Forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen iverksette forsøk
hvor kommuner som ønsker det kan få overta ansvaret
for kollektivtrafikk og tilhørende midler.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen iverksette en reform
med avvikling av fylkeskommunen.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om
endringer i kommuneloven som gjør det mulig for kommuner å velge å sette
ut revisjonsarbeidet i kommunen til private revisjonsfirma.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen utrede en omlegging
av regnskapsprinsippet for kommuneregnskapet i retning av en resultatorientert
regnskaps- og budsjettføring. Det bør i det videre
arbeid også gjennomføres forsøk i enkelte kommuner
med omlegging av regnskapsprinsipp.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen endre mandatet til
planlovutvalget slik at ny plandel i plan- og bygningsloven baseres
på at fylkesplanlegging avvikles.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen utvikle forslag hvor enkeltkommuner
og interkommunale samarbeidsorganer får overtatt rollen
som regional utviklingsansvarlig, og dermed de virkemidler som tillegges
fylkeskommunen knyttet til regional næringsutvikling.
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen praktisk iverksette
forsøk med å overlate fylkeskommunens oppgaver
til kommunene og avvikle fylkeskommunen hvis et flertall av befolkningen
og kommuner i et fylke ønsker å delta i et slikt
forsøk.
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen innvilge forsøk
med at kommuner overtar ansvaret for videregående skoler hvis
enkeltkommuner ønsker dette.
Forslag fra Kristelig Folkeparti og
Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen sette minimumskrav
til at kommuner og fylkeskommuner innehar nødvendig landbruksfaglig
kompetanse i forbindelse med gjennomføringen av reformen.
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen sette minimumskrav
til at kommuner og fylkeskommuner innehar miljøfaglig kompetanse
i forbindelse med gjennomføringen av reformen.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 14
Stortinget ber Regjeringen sikre initiativrett
og innsigelsesrett for fylkesmannen i arealspørsmål,
herunder plansaker og vernesaker i forbindelse med overføringen
av ansvar for miljøsaker og landbrukssaker til fylkeskommunen.
For landbruket vil denne retten også måtte omfatte
jordlov og konsesjonslov.
Forslag fra Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 15
Stortinget ber Regjeringen legge til rette for
at fylkeskommunen får koordineringsansvaret for kompetansereformen.
Forslag 16
Stortinget ber Regjeringen utrede og legge frem
forslag om å flytte Aetats oppgaver når det gjelder
kompetanseheving, opplæring og tiltaksvirksomhet til fylkeskommunen.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 17
Stortinget ber Regjeringen foreta en større
gjennomgang av lovverket på miljø- og naturvernområdet
for å forsterke den nasjonale politikken og ansvaret for miljø og
natur.
Forslag 18
Stortinget ber Regjeringen trekke midlene til
kollektivtrafikken ut av de generelle rammeoverføringene. Midlene
legges inn i en rammeoverføring der kollektivmidler, midlene
til investering, drift og vedlikehold på riksveger og fylkesveger
og kjøp av regional og lokal togtrafikk samlet overføres
til fylkeskommunen som en sum. Det gis full frihet for fylkeskommunen
til å prioritere innenfor ramma.
Forslag 19
Stortinget ber Regjeringen utrede og legge fram
forslag om desentralisering av SNDs fylkeskontor til den nye fylkeskommunen.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget ber Regjeringen videreføre
tidligere vedtak om et forsøk med frikommuneforsøk
med stor frihet fra sektorregelverket som styrer kommunene, i tråd med
merknadene fra komiteens flertall.
II
St.meld. nr. 31 (2000-2001) - om kommune, fylke, stat
- en bedre oppgavefordeling - vedlegges protokollen.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 5. juni 2001
Berit Brørby
leder og ordfører |
Erna Solberg
sekretær |