Det vises til brev fra Kommunalkomiteen 18.
desember 2003. I brevet bes det om en vurdering av Dokument nr.
8:12 (2003-2004), fremmet av Heikki Holmås og Karin Andersen,
vedrørende forslag til tiltak for å fjerne sosial
dumping i arbeidslivet.
Innledningsvis vil jeg vise til St.meld. nr.
19 (2003-2004) om et velfungerende arbeidsmarked, der regjeringen
drøfter mulige tiltak for å forhindre sosial dumping.
Meldingen ble oversendt Stortinget 19. desember 2003. Tiltakene
som drøftes er blant annet: å innføre
en generell minstelønnsregulering, ordningen med allmenngjøring
av tariffavtaler etter allmenngjøringsloven, implementering
av ILO-konvensjon 94 om arbeidsklausuler og Arbeidstilsynets rolle, herunder
en eventuell hjemmel i arbeidsmiljøloven for at Arbeidstilsynet
skal kunne gripe inn mot lønns- og arbeidsvilkår
som er vesentlig dårligere enn det som er gjengs i det
norske markedet.
I meldingen vises det til at regjeringen har
i gangsatt et samarbeid og en drøfting med partene i arbeidslivet både
om behovet for tiltak og hva som eventuelt er egnede virkemidler.
Det ble avholdt et første møte i Arbeidslivspolitisk
råd 9. desember 2003, der EØS-utvidelsen og virkningene
av denne på arbeidsmarkedet var eneste tema for diskusjon.
I møtet kom det frem at partene og myndighetene i hovedsak
er enige om hvilke tiltak som er de mest aktuelle å drøfte
videre, men at alle disse tiltakene reiser tildels vanskelige problemstillinger.
Det var derfor enighet om behovet for ytterligere konsultasjoner
i denne saken. Det er innkalt til et neste møte vedrørende
sosial dumping i Arbeidslivspolitisk råd 2. mars d.å.
Av stortingsmeldingen fremgår det dessuten at regjeringen
ikke er innstilt på å trekke endelige konklusjoner
i disse spørsmålene før de på ovennevnte
måte er grundig diskutert med partene.
Jeg understreker for ordens skyld at det bare
er tiltak som knytter seg til overgangsordning samt hjemmel for en
beskyttelsesmekanisme som i tilfelle bør vedtas før EØS-utvidelsen
1. mai 2004. Generelle tiltak som skal gjelde alle arbeidstakere,
også norske, kan vedtas uavhengig av tidspunktet for EØS-utvidelsen.
Det er således mulig å avvente erfaringer med
og virkninger av EØS-utvidelsen før det tas endelig
stilling til behovet for de enkelte tiltakene.
1. Opprette en arbeidsgruppe
mellom partene i arbeidslivet og myndighetene
Her vil jeg bare kort vise til den ovennevnte
samarbeidsprosessen som er igangsatt mellom regjeringen og arbeidslivets
parter i Arbeidslivspolitisk råd.
2. Arbeidstilsynet gis
et sterkt og enhetlig tilsynsansvar for å hindre sosial
dumping. Ansvar for oppfølging og kontroll av allmenngjøringsvedtak
legges til samme organ
Arbeidstilsynet har som oppgave å føre
tilsyn med at virksomhetene følger arbeidsmiljølovens
krav. Etatens overordnede mål er å medvirke til
et fullt forsvarlig arbeidsmiljø for alle. Hovedstrategien
er å bidra til at virksomhetene selv driver et systematisk
forebyggende helse-, miljø og sikkerhetsarbeid (HMS-arbeid).
For å oppnå best mulig effekter i det forebyggende
arbeidet, gjennomfører Arbeidstilsynet risikobasert tilsyn.
Dette innebærer at tilsynsaktiviteten skal prioriteres
slik at de bransjer og virksomheter hvor risikoen for yrkesrelaterte
helseskader og ulykker er størst, skal vies mest oppmerksomhet.
Arbeidsinnvandring anses ikke i seg selv som
noe risikoområde i forhold til Arbeidstilsynets prioriteringer
og valg av virksomhetsområder/bransjer. Praksis viser
imidlertid at bransjer med stort innslag av utenlandsk arbeidskraft
i noen grad er sammenfallende med bransjer som velges ut fra Arbeidstilsynets
risikovurderinger, f.eks. bygg- og anlegg og hotell- og restaurantbransjen.
Myndighetene har i dag ingen rolle når
det gjelder lønn. Lønnsfastsettelse er partenes
ansvar, og reguleres gjennom tariffavtaler og/eller individuelle
avtaler. Det fremgår imidlertid av St.prp. nr. 3 (2003-2004)
at regjeringen skal vurdere om det eventuelt bør gis en hjemmel
i arbeidsmiljøloven for at Arbeidstilsynet skal kunne gripe
inn mot lønns- og arbeidsvilkår som er vesentlig
dårligere enn det som er gjengs i det norske markedet.
Dette er et av de tiltakene som nå blir drøftet med
partene i Arbeidslivspolitisk råd.
I St.meld. nr. 19 påpekes det at Arbeidstilsynet
i tiden etter EØS-utvidelsen må overvåke
utviklingen i arbeidslivet og følge med på om
det etableres mange nye og useriøse aktører som
i liten grad tar hensyn til norsk regelverk. I tillegg må Arbeidstilsynet
løpende vurdere om særskilte problemstillinger
knyttet til språk, manglende kjennskap til norsk arbeidsliv
og regelverk, samt ulik HMS-kultur tilsier økt oppmerksomhet
og prioritering av enkelte bransjer, prosjekter mv. med stort innslag
av utenlandsk arbeidskraft.
I den grad Arbeidstilsynet får mistanke
om svart arbeid eller brudd på andre etaters regelverk
kontaktes politiet og/eller de andre etatene som har tilsynsansvaret
for det aktuelle området.
Arbeidstilsynet skal dessuten fortsette og ytterligere videreutvikle
sine kampanjerettede fellesprosjekter rettet mot spesielt utsatte
bransjer og virksomheter, som f.eks. samarbeidsprosjektet med NHO,
LO-forbund i byggebransjen, Tolldirektoratet, Skattedirektoratet
og Politidirektoratet, der siktemålet er å skape mer
ryddige forhold i byggebransjen. Dette prosjektet startet i 2002,
og går konkret på å få byggebransjen
i fellesskap til å stille strengere krav til sine underentreprenører,
blant annet gjennom bedre og strengere pre-kvalifiseringskriterier
og gjennom innføring av adgangskontroll på den
enkelte byggeplass. Prosjektet arbeider også for bedre
samordning av det arbeidet de ulike offentlige tilsynsetatene utfører
på dette feltet.
Direktoratet for arbeidstilsynet har, som såkalt samarbeidskontor,
ansvar for å informere om hvilke arbeids- og ansettelsesvilkår
som kommer til anvendelse for utsendte arbeidstakere, jf. arbeidsmiljøloven kapittel
XII B. Utvidelsen av EØS-avtalen vil kreve ytterligere
innsats på informasjonsområdet rettet mot de nye
medlemslandenes virksomheter og arbeidstakere som kan tenkes å komme
til Norge. I tillegg vil det være behov for målrettet
informasjon i Norge til norske arbeidsgivere og oppdragsgivere (tjenestemottakere)
som benytter seg av utenlandske arbeidstakere eller tjenester.
I Dok. 8-forslaget foreslås det at
Arbeidstilsynet også skal få ansvar for oppfølging
og kontroll av allmenngjøringsvedtak. Etterlevelsen av
allmenngjøringsvedtak skal etter allmenngjøringsloven sikres
av partene ved utvidet boikottadgang eller bøtestraff.
Dette er i tråd med den rolle partene i Norge er gitt i
forhold til lønnsfastsettelse. På den annen side innebærer
det at Tariffnemnda kan gripe inn på dette området,
en form for oppmykning av prinsippet om at lønnsfastsettelse
er partenes ansvar. Som nevnt i stortingsmeldingen, mener imidlertid
regjeringen at det først vil være aktuelt å vurdere
andre håndhevingsmekanismer, dersom det gjennom praktiske
erfaringer med allmenngjøringsvedtak etter hvert viser
seg å være behov for det.
Jeg vil i denne sammenheng vise til at Tariffnemnda fikk
sin første sak om allmenngjøring til behandling like
før jul. LO har begjært nærmere angitte
bestemmelser i tre ulike overenskomster (Verkstedsoverenskomsten,
Fellesoverenskomsten for byggfag og Landsoverenskomsten for elektrofagene)
gjort gjeldende for alle som utfører arbeid innenfor avtalens virkeområde
på syv ulike petrokjemiske utyggingsområder. Gjennom
behandlingen av denne begjæringen vil en få prøvd
ut hvordan ordningen fungerer i praksis.
For øvrig viser jeg til at Arbeidstilsynets
rolle er et av temaene som drøftes med partene i Arbeidslivspolitisk råd.
3. Regjeringen fremmer
forslag om at hovedentreprenør/oppdragsgiver på egnet
måte gjøres ansvarlig for at underentreprenører
følger loven
Det er viktig å understreke at det
først og fremst er den enkelte virksomhet/aktør
som har plikt til å etterleve norske lover og regler. Dette
er etter mitt syn et grunnleggende prinsipp som må opprettholdes.
Det eksisterer i dag ikke noe regelverk som
på generelt grunnlag pålegger hovedentreprenør/ oppdragsgiver
et ansvar for at underentreprenør følger norsk regelverk,
herunder betaler skatt og avgift etc. Imidlertid finnes det flere
eksempler på varianter av en slik type lovregulering rettet
mot enkelte bransjer/virksomhetsområder hvor særskilte
hensyn gjør seg gjeldende, f.eks. hensynet til vern av
arbeidstaker i spesielt risikoutsatte bransjer.
Eksempelvis regulerer arbeidsmiljøloven § 15 arbeidsgivers
ansvar hvor flere arbeidsgivere samtidig driver virksomhet på samme
arbeidsplass, f.eks. på byggeplasser. I følge
bestemmelsen skal hver enkelt arbeidsgiver sørge for at
egen virksomhet er innrettet og egne arbeidstakeres arbeid er ordnet
og blir utført på en slik måte at også andre
arbeidstakere er vernet i samsvar med reglene i arbeidsmiljøloven
(§ 15 nr. 1 bokstav a). Bestemmelsen utvider det tradisjonelle arbeidsgiveransvaret
i den forstand at arbeidsgiver(ne) innenfor bestemmelsens virkeområde
har et ansvar ikke bare for egne arbeidstakere, men også for
at andre arbeidsgiveres arbeidstakere har et fullt forsvarlig arbeidsmiljø.
Ansvaret omfatter også innleide arbeidstakere. Bestemmelsen
innebærer ingen innskrenkning i "hovedarbeidsgivers" ansvar.
Videre har byggherrer et særskilt ansvar
for å sikre og bedre arbeidstakerenes sikkerhet, helse
og arbeidsmiljø på midlertidige og mobile byggeplasser, jf.
byggherreforskriften (Forskrift om sikkerhet, helse og arbeidsmiljø på bygge-
og anleggsplasser av 21. april 1995), som har sin bakgrunn i EU`s
rådsdirektiv 92/57/EØF. Begrunnelsen
for reglene er at midlertidig og mobile byggeplasser utgjør
en virksomhetssektor der arbeidstakerne utsettes for et særlig
høyt risikonivå.
Innenfor petroleumssektoren er rettighetshaver
og operatør pålagt et såkalt påse-ansvar,
jf. rammeforskriften (Forskrift om helse, miljø og sikkerhet
i petroleumsvirksomheten av 31. august 2001). I følge forskriften
skal operatøren påse at alle som utfører
arbeid for seg, herunder entreprenører eller underentreprenører,
etterlever krav som er gitt i helse-, miljø og sikkerhetslovgivningen.
Dette innebærer at operatøren før og
under kontraktsinngåelse, samt ved utøvelse av virksomheten,
har et særskilt ansvar for å føre kontroll med
at kontraktspartnerne er kompetente og kvalifiserte. Operatøren
skal videre føre kontroll med at innretninger og utstyr
som tas i bruk og arbeid som utføres, holder en forsvarlig
standard. Ifølge forskriften har rettighetshaver i tillegg
et ansvar for å påse at operatøren oppfyller
sine særskilte operatørplikter, herunder legge forholdene
til rette for operatørens arbeid blant annet ved gjennomføring
av revisjoner, budsjetter og beslutninger mv.
Lov om offentlige anskaffelser gjelder ved anskaffelser
av varer, tjenester, bygge- og anleggsarbeider som foretas av statlige,
kommunale og fylkeskommunale oppdragsgivere. Utfyllende bestemmelser
finnes i forskrift om offentlige anskaffelser (Forskrift om offentlige
anskaffelser av 15. juni 2001). Her pålegges alle leverandører å fremlegge
en HMS-egenerklæring om at leverandøren oppfyller
eller vil oppfylle lovbestemte norske krav til helse, miljø og
sikkerhet. Ved bygge- og anleggskontrakter har hovedentreprenøren
et ansvar for å kreve slik HMS-egenerklæring i
alle underliggende entrepriseforhold over en viss verdi. I erklæringen
skal det også gis bekreftelse på at de ansattes
faglige og sosial rettigheter blir ivaretatt i overensstem-melse
med gjeldende skatte- og arbeidsmiljølovgivning. Videre
skal oppdragsgiver gis rett til å gjennomgå og
verifisere virksomhetens system for ivaretakelse av helse, miljø og
sikkerhet.
Når det gjelder spørsmålet
om å pålegge hovedentreprenør et generelt
ansvar for at underentreprenører følger loven,
slik som skissert i Dok. 8-forslaget, er dette etter mitt syn et
meget vidtgående og uhensiktsmessig forslag som vil kunne
undergrave prinsippet om at den enkelte virksomhet/aktør
selv står ansvarlig for å følge norsk
regelverk. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det vil kunne oppstå spesielle
situasjoner som kan aktualisere forslag om at hovedentreprenør/oppdragsgiver
skal ha et større ansvar enn i dag innefor særskilte
sektorer/bransjer der det gjør seg gjeldende særlige
hensyn. Dette må i tilfelle bero på en konkret vurdering
innefor den enkelte sektor og i forhold til det enkelte regelverk,
jf. ovennevnte eksempler på eksisterende krav.
4. Regjeringen fremmer
forslag om implementering av ILO- konvensjon 94 om arbeidsklausuler
i norsk lov
Som nevnt i St.meld. nr. 19, vil Nærings-
og handelsdepartementet, som er ansvarlig for regelverket for offentlige
innkjøp, vurdere å implementere ILO konvensjonen
i en ny statlig innkjøpsinstruks som forventes ferdig i
løpet av sommeren 2004.
5. Regjeringen meddeler
Stortinget om hvordan endringene i lovverket 2000 vedrørende
inn- og utleie av arbeidskraft (Arbeidsmiljøloven § 55
K og L) har virket inn på arbeidsmarkedet. Regjeringen
vurderer en autorisasjonsordning og nærmere regler for
inn- og utleie.
Jeg viser til redegjørelsen om inn-
og utleiereglenes innvirkning på arbeidsmarkedet i St.prp.
nr. 1 (2002-2003) fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, under
programområde 19 Arbeidsliv. I forbindelse med behandlingen
av budsjettproposisjonen uttalte flertallet i Stortinget at de var
fornøyd med den evalueringen som regjeringen har gjennomført
om hvordan det nye lovverket har fungert.
Jeg vil for ordens skyld påpeke at
eventuelle autorisasjonsordninger som innføres, må gjelde
generelt for alle i denne bransjen som driver virksomhet i Norge. Det
kan ikke innføres strengere regler/vilkår
for virksomheter som leier ut/formidler arbeidskraft fra
andre land i EØS-området. En autorisasjonsordning
vil derfor måtte gjelde alle virksomheter innen formidlings- og
utleiebransjen, noe som vil være ressurskrevende. De aller
fleste virksomhetene bruker kun norsk arbeidskraft, og dette skjer
i ordnede former.
Med hjemmel i sysselsettingsloven §§ 26
og 27, kan det i forskrift fastsettes nærmere vilkår
for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av formidlings-
og utleievirksomheter. Dette vil kunne dekke et vidt spekter av
vilkår. Departementet kan ikke se at det er grunn til benytte
adgangen til å fastsette forskriftsbestemmelser på dette
området før 1. mai 2004. Dersom utviklingen på området
etter dette tidspunktet blir slik at det anses nødvendig å sette
nye, generelle vilkår, vil dette kunne gjøres
i forskrift og i et slikt omfang som situasjonen på området
tilsier.