Stortingsrepresentantene Anne Helen Rui, Gunn Karin
Gjul og Knut Storberget har den 31. mars 2004 fremmet følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag for Stortinget før utgangen av vårsesjonen
2005 med lovendringer og tiltak som vil bidra til at straffesaker,
der det er mulig, pådømmes i 1. instans før
det er gått 6 måneder, og under enhver omstendighet
innen 2 måneder etter at tiltale er tatt ut."
I begrunnelsen for forslaget vises det til at
domstolene og politiet sammen har et ansvar for å få gjennomført
straffesaksbehandlingen så raskt som mulig. At reaksjonen
på et straffbart forhold kommer så raskt som mulig
etter begått handling er særs viktig.
Forslagsstillerne mener derfor det nå bør
iverksettes et sett virkemidler. Det bør vurderes satt
frister for avgjørelse av tiltalespørsmålet
utover bestemmelsen i straffeprosessloven § 249, ikke minst
der siktede er fengslet.
Påtalemyndighetens organisering bør
vurderes opp i mot behovet for en hensiktmessig styring av etterforskningen.
Forslagsstillerne mener det bør vurderes om ikke statsadvokatene
skal involveres i etterforskningen, og i sterkere grad styre denne
når noen er siktet i straffesaken, bl.a. med henblikk på raskest
mulig avgjørelse av tiltalespørsmålet.
Endelig bør regelendringer utover bestemmelsene
i straffeprosessloven § 275, som bidrar til raskere pådømmelse
i domstolene, vurderes.
Saksbehandlingen i domstolene bør dessuten
kortes ned. Det bør vurderes mer aktiv bruk av avskjæringsregler
for bevisføringen for domstolene, og større grad
av skriftlighet, særlig vedrørende faktum som
ikke er omstridt. Det bør stilles strengere krav til aktørene
i straffesaken om mulighet for oppmøte på berammet tidspunkt.
Dette vil kreve aktiv prosessledelse, og mulige endringer i prosessreglene.
Endelig må ressurstilførselen til domstolene nå vurderes
grundig for å få redusert restansene.
Stortinget bør få en samlet
tiltakspakke med siktepunkt å nå frister hvor
straffesaker, der det er mulig, pådømmes i 1.
instans før det er gått 6 måneder, og under
enhver omstendighet innen 2 måneder etter at tiltale er
tatt ut. For 2. instans bør pådømmelse
skje innen 2 måneder etter ankeerklæring er mottatt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunn Karin Gjul, Anne Helen Rui og Knut Storberget, fra Høyre, Carsten
Dybevig, lederen Trond Helleland og Linda Cathrine Hofstad, fra Fremskrittspartiet,
Jan Arild Ellingsen og André Kvakkestad, fra Kristelig Folkeparti,
Einar Holstad og Unni Hennum Lie, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Inga Marte Thorkildsen, viser til forslaget i Dokument nr.
8:63 (2003-2004) og til Justisdepartementets vurdering av forslaget
i brev til komiteen av 5. mai 2004. Brevet følger vedlagt
denne innstillingen.
Det er etter komiteens oppfatning
svært viktig at flyten i straffesakskjeden er god. Domstolenes
bevisvurdering blir best og mest rettssikker om den skjer kort tid
etter gjerningstidspunktet. Straffens formål nås videre
mest effektivt om reaksjonen kommer i nær tilknytning til
den straffbare handling. Komiteen støtter
på denne bakgrunn intensjonen bak forslaget.
Komiteen mener at det er et beklagelig
faktum at saksbehandlingstiden i domstolene for behandling av straffesaker,
i mange tilfeller er lang. En raskere behandling av straffesakene
vil etter komiteens oppfatning styrke straffens preventive
virkning og også styrke tilliten til rettssystemet. Videre
mener komiteen at en kortere saksbehandlingstid for straffesaker
vil redusere belastningen for den fornærmede og andre pårørende.
Komiteen er kjent med at departementet
i flere år har arbeidet for å sikre en hurtigere
straffesaksbehandling. I 1999 ble det for eksempel nedsatt to arbeidsgrupper
som skulle se nærmere på saksbehandlingstiden
i straffesaker fra anmeldelse er mottatt til fullbyrdelse er iverksatt.
Det er dessuten nedsatt andre arbeidsgrupper i den senere tid, og
det har vært arrangert flere møter og symposier
hvor sentrale aktører i straffesakskjeden har vært
representert.
Komiteen har merket seg at denne
innsatsen har resultert i flere konkrete tiltak som hver på sitt
vis bidrar til bedre flyt i straffesakskjeden. Det vises i denne forbindelse
til oversikten i vedlagte brev fra departementet, over alle lovendringene
som har blitt vedtatt siden 1. januar 1999 og som har som formål å sikre
en raskere straffesaksbehandling. Videre vises det til oversikten
samme sted over lovtiltak som er under arbeid og til andre typer
tiltak som er iverksatt. Komiteen vil imidlertid
påpeke at det fortsatt er behov for forbedringer.
Komiteen viser til at enkelte
straffesaker blir etterforsket grundigere enn nødvendig.
Dette er uhensiktsmessig. Domstolene muliggjør i enkelte
tilfeller omstendelige rettsprosesser. Rettens administrator har et
ansvar for at prosessen ledes slik at unødig tid og ressurser
ikke brukes. Det er viktig for komiteen å fremheve
at både politiet og domstolene har et ansvar for å gjennomgå sine
arbeidsmetoder og rutiner med sikte på økt effektivitet.
Komiteen vil dessuten påpeke
at domstolene har mulighet for en sterkere styring av straffesakene
med hjemmel i dagens lovgivning. Straffeprosessloven åpner
for eksempel for økt bevisavskjæring i forhold
til gjeldende praksis. Det er etter komiteens mening viktig
at dommerne bevisstgjøres og skoleres slik at de på en
best mulig måte kan styre prosessen i straffesaker.
Komiteen vil fremheve at rettssikkerhetshensyn
er grunnleggende i straffeprosessen. Det er viktig at rettsprosessen
er betryggende. Men hensynet til en betryggende rettsbehandling
må til enhver tid veies opp mot hensynet til effektivitet. Komiteen mener
at det i Norge er mulig å tillegge hensynet til effektivitet større
vekt enn det som gjøres i dag uten at dette vil gå på bekostning
av den enkeltes rettssikkerhet.
For å få til en grundig gjennomgang
av ytterligere tiltak for å redusere saksbehandlingstiden
hos politiet og i domstolene, vil komiteen fremme
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
en samlet tiltakspakke for å redusere straffesaksbehandlingstiden som
blant annet inneholder en gjennomgang av påtalemyndighetenes
organisering, vurdering av avskjæringsregler for bevisføring
og større grad av skriftlighet i domstolene, mulige endringer
i prosessreglene, gjennomgang av reglene om advokatsalær
og en utredning av tidsfrist for uttak av tiltale og beramming av
straffesak."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at forslagsstillerne
mener at det må vurderes om ikke statsadvokatene skal involveres
i etterforskningen, og i noen grad styre denne når noen
er siktet i straffesaken. Flertallet viser til at straffeprosessloven § 225 åpner
for at Riksadvokaten og vedkommende statsadvokat kan gi pålegg
om å iverksette etterforskning og om hvordan denne skal gjennomføres.
Bestemmelsen praktiseres strengt. For eksempel i alvorlige og kompliserte
saker om økonomisk kriminalitet som hører under ØKOKRIM,
leder imidlertid en statsadvokat ofte etterforskningen. Flertallet vil
fremheve at det forhold at statsadvokatene i begrenset utstrekning
deltar i etterforskningen per i dag, har sine fordeler også ut
fra rettssikkerhetshensyn. Det er etter flertallets oppfatning
hensiktsmessig at statsadvokatene kun i et mindretall av straffesakene
har vært involvert i saken når de senere skal
ta standpunkt til etterforskningsmaterialet, enten ved avgjørelsen
av påtalespørsmålet eller ved klage.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
det bør vurderes om ikke statsadvokatene skal involveres
i etterforskningen, og i sterkere grad styre denne.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet,
vil påpeke at en lovfestet maksimumsfrist for å ta
ut tiltale i alle straffesaker, har uheldige sider ved seg. Det
er viktig å være klar over at det er store variasjoner
i straffesakenes art og omfang. En lovfestet maksimumsfrist, slik
forslagsstillerne legger opp til, vil måtte være
ganske lang for å fange opp de sakene hvor det er behov
for mer langvarig etterforskning. En slik fristregel vil følgelig kunne
bli uten reell betydning for de mer ordinære straffesakene.
Dette flertallet ser at det er
mulig å fastsette ulike fristlengder for ulike sakstyper,
men mener at det er problematisk gjennom lov å fastsette
frister som gir den riktige balanse mellom, på den ene
side hensynet til å sikre at etterforskningen skjer effektivt
og målrettet, og på den andre side hensynet til å unngå urimelig korte
frister. Tilsvarende mothensyn kan etter dette flertallets oppfatning
gjøre seg gjeldende i forhold til generelle frister for å avholde
hovedforhandling.
Dette flertallet mener på bakgrunn
av ovennevnte betraktninger at det ikke bør innføres
nye frister for å ta ut tiltale eller avholde hovedforhandling
nå. Dette flertallet ber imidlertid departementet
følge utviklingen i straffesakskjeden nøye, og
komme tilbake til spørsmålet om flere fristregler
i straffeprosessen når vi har høstet ytterligere
erfaringer med praktiseringen av straffeprosessloven §§ 249
og 275. Dette flertallet ber særlig departementet
vurdere hensiktsmessigheten av å innføre fristregler
for å avholde hovedforhandling.
Dette flertallet foreslår
på denne bakgrunn at Dokument nr. 8:63 (2003-2004) vedlegges
protokollen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil særlig fremheve fristreglene
i straffeprosessloven §§ 249 og 275. Disse reglene
har per i dag vært gjeldende i ca. 18 måneder. Det
er etter disse medlemmers mening for tidlig å vurdere
om nevnte saksbehandlingsregler har fungert i tråd med
intensjonen, og følgelig også for tidlig å vurdere
tilsvarende frister innført på flere områder.
Det er etter disse medlemmers oppfatning viktig
at forbedringer i straffeprosessen ikke skjer for raskt. Det er
nødvendig å vurdere virkningen av vedtatte lovendringer
og tiltak, før nye regler foreslås og vedtas.
Et tredje flertall, alle
unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,viser
til at departementet i brev til komiteen legger vekt på at
det totale tidsforløpet ved behandlingen av mange straffesaker
har vært klart lengre enn ønskelig og nødvendig. Dette flertallet mener
denne situasjonen krever ytterligere tiltak enn det som hittil er
iverksatt. Kriminalitet må bekjempes med en rask reaksjon
på lovbrudd. Saksbehandlingstiden både hos politiet
og i domstolene er fortsatt for lang.
Dette flertallet mener det er
grunn til å tro at enkelte straffesaker i Norge blir etterforsket
grundigere enn nødvendig, med den følge at domstolsbehandlingen
blir for omstendelig. Her bør det foretas en gjennomgang
av påtalemyndighetens organisering.
Det er også viktig å korte
ned saksbehandlingstiden i domstolene, og dette flertallet
mener derfor det bør vurderes å bruke
avskjæringsregler for bevisføringen for domstolene
mer aktivt, og større grad av skriftlighet. Det er behov
for en mer aktiv prosessledelse, og mulige endringer i prosessreglene.
Det bør videre utredes tidsfrister for uttak av tiltale
og beramming av straffesaker utover bestemmelsene i straffeprosessloven § 249,
ikke minst der siktede er i fengsel.
Dette flertallet er klar over
at ressurstilførselen til domstolene er et viktig moment
når det gjelder saksbehandlingstiden, og viser til de respektive
partiers budsjettalternativ hvor domstoler og påtalemyndighet ble
styrket.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet viser videre til at Stortinget tidligere
har fastsatt frister i straffesaksbehandlingen, særlig
hvor siktede sitter fengslet eller er mindreårig. Disse
medlemmer mener det er grunnlag for å vurdere nærmere
om en bør innføre nye frister som kan bidra til å korte
ned saksbehandlingstiden. Disse medlemmer ser ikke
at det er tungtveiende grunner til å vente med å innføre
nye frister. Departementet har påpekt mulige ulemper ved å innføre
en maksimumsfrist for å ta ut tiltale, men disse
medlemmer mener dette er innvendinger som fullt ut er overkommelige. Disse
medlemmer viser også til at departementet ikke
mener mothensynene er like sterke når det gjelder generelle
frister for å avholde hovedforhandling. Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
”Stortinget ber Regjeringen
fremme forslag for Stortinget før utgangen av vårsesjonen
2005 med lovendringer og tiltak som vil bidra til at straffesaker,
der det er mulig, pådømmes i 1. instans før
det er gått 6 måneder, og under enhver omstendighet
innen 2 måneder etter at tiltale er tatt ut."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
at det er flere forhold som påvirker straffesaksbehandlingen.
Selv om disse medlemmer ser at det kan stilles spørsmål
ved de forslag som her fremmes, mener disse medlemmer at
det er fornuftig å vektlegge tiltak som ytterligere kan
fremme effektiviteten i straffesaksbehandlingen.
Disse medlemmer vil også påpeke
forsvarsadvokatenes rolle når det gjelder fremdrift i straffesaker. Selv
om man tidligere har begrenset mulighetene til fritt advokatvalg,
bør departementet vurdere om det er ytterligere endringer
som kan gjøres slik at man også her får
større bevissthet og ansvar for fremdriften i saksbehandlingen.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
”Stortinget ber Regjeringen
gjennomgå dagens regelverk når det gjelder advokatvalg
og vurdere om det kan foretas ytterligere endringer som vil bidra
til å redusere saksbehandlingstiden i straffesaker.”
Forslag fra Arbeiderpartie og Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget før utgangen av vårsesjonen 2005 med lovendringer og tiltak som vil bidra til at straffesaker, der det er mulig, pådømmes i 1. instans før det er gått 6 måneder, og under enhver omstendighet innen 2 måneder etter at tiltale er tatt ut.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen gjennomgå dagens regelverk når det gjelder advokatvalg og vurdere om det kan foretas ytterligere endringer som vil bidra til å redusere saksbehandlingstiden i straffesaker.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
I
Dokument nr. 8:63 (2003-2004) - forslag fra
stortingsrepresentantene Anne Helen Rui, Gunn Karin Gjul og Knut Storberget
om regelendringer og tiltak for å redusere straffesaksbehandlingstiden
- vedlegges protokollen.
II
Stortinget ber Regjeringen utarbeide en samlet
tiltakspakke for å redusere straffesaksbehandlingstiden
som blant annet inneholder en gjennomgang av påtalemyndighetenes
organisering, vurdering av avskjæringsregler for bevisføring
og større grad av skriftlighet i domstolene, mulige endringer
i prosessreglene, gjennomgang av reglene om advokatsalær
og en utredning av tidsfrist for uttak av tiltale og beramming av
straffesak.
Jeg viser til brev 27. april 2004 fra justiskomiteen, hvor
departementet blir bedt om å uttale seg om forslaget i
dok. nr. 8: 63 (2003-2004).
Det totale tidsforløpet ved behandlingen
av mange straffesaker har vært klart lengre enn ønskelig
og nødvendig. En raskere behandling av straffesakene kan både
styrke straffens preventive virkning og tilliten til rettssystemet
og redusere belastningen for den fornærmede og andre berørte.
Derfor har det vært en av Justisdepartementets mest prioriterte
oppgaver de senere år å bidra til å sikre
en hurtigere straffesaksbehandling.
Justisdepartementet oppnevnte sommeren 1999
to arbeidsgrupper, som fikk i oppdrag å se nærmere
på saksbehandlingstiden i straffesaker fra anmeldelse er mottatt
til fullbyrdelse er iverksatt. Gruppene skulle kartlegge flaskehalser
og komme med forslag til hvordan saksbehandlingstiden kunne reduseres. Arbeidsgruppene
fremmet forslag om endringer i både rutiner, instrukser
og regelverk.
Senere har departementet også nedsatt
andre arbeidsgrupper med mandat å komme med forslag til
tiltak for å øke tempoet i straffesakene, blant
annet den såkalte Oslo-gruppen, som er omtalt i punkt 3.
Departementet har dessuten arrangert flere møter og symposier
hvor sentrale aktører i straffesakskjeden har vært
representert. Også riksadvokaten, Politidirektoratet og Domstoladministrasjonen
har arbeidet aktivt for å få redusert saksbehandlingstiden
i straffesaker.
En rekke tiltak har vært satt i verk
(se punkt 2 og 3 nedenfor). Men fortsatt er det godt rom for forbedringer.
Forslagsstillerne i dok. nr. 8: 63 (2003-2004)
viser i sin begrunnelse blant annet til at kompliserte straffesaker
i Sverige er behandlet svært raskt. Også i Norge har
vi eksempler på at alvorlige straffesaker er behandlet
hurtig. Det hører også med at man i Sverige har
sett med bekymring på antallet gjenopptakelsessaker, som noen
frykter kan være et utslag av for rask saksavvikling. Utfordringen
er også i Norge å finne den rette balansegang
mellom et tilstrekkelig hurtig tempo og en betryggende saksbehandling.
Det er grunn til å tro at enkelte straffesaker
i Norge blir etterforsket grundigere enn nødvendig, ofte
med den følge at domstolsbehandlingen også blir
for omstendelig. Dette må tas alvorlig. Men riksadvokaten har
opplyst at det ikke er grunnlag for å hevde at overetterforskning
er et utbredt problem. Dette synliggjøres også gjennom
den kritikk som ikke helt sjelden kommer fra forsvarerhold om at
etterforskningen i en straffesak for tidlig har låst seg
i ett spor.
Nedenfor følger en oversikt over lovendringer
siden 1. januar 1999 som har som formål å sikre
en raskere straffesaksbehandling:
– Ved lov
3. mars 2000 nr. 13 ble straffeprosessloven § 13
endret, slik at den ikke lenger gir noe pålegg om å forene
straffesaker. Påtalemyndigheten kan nå fremme
flere saker mot en siktet som har begått flere lovbrudd.
Dermed slipper man at saker blir forsinket når lovbrytere
stadig begår nye lovbrudd som må etterforskes.
– Ved lov
2. mars 2001 nr. 7 ble straffeloven § 59 endret for å sikre
at det ved straffutmålingen legges større vekt
enn før på tilståelser. Formålet
med lovendringen er å gi den siktede et incitament til å tilstå,
slik at saken kan behandles enklere og raskere.
– Ved lov
4. mai 2001 nr. 16 ble reglene om forkynnelse av dommer i
straffesaker vesentlig endret (domstolloven ny § 159 a,
jf. straffeprosessloven § 42 og § 310 mv.). Formålet
er at forkynnelsen skal gå raskere, slik at sakene kan
bli tidligere rettskraftig og fullbyrdelsen kan starte før.
- Ved den samme lovendringen ble også adgangen til å avsi tilståelsesdom
i førerkortsaker utvidet (straffeprosessloven § 248).
Dermed kan flere slike saker behandles raskt og enkelt.
– Ved lov
28. juni 2002 nr. 55 ble det vedtatt en rekke lovendringer
for å sikre en hurtigere straffesaksbehandling:
– Etter § 275 i
straffeprosessloven skal hovedforhandling berammes så snart
som mulig. I tingretten gjaldt det også tidligere en hovedregel
om at hovedforhandlingen skal berammes innen to uker. Etter lovendringen skal
denne fristen også gjelde for lagmannsretten.
– Paragraf 275 annet ledd har
nye regler om når hovedforhandlingen skal avholdes.
Hovedregelen er nå at også hovedforhandlingen
skal avholdes snarest mulig. Dessuten angir loven i annet punktum
en frist for når hovedforhandlingen normalt skal ha startet
i saker hvor den siktede enten var under 18 år da forbrytelsen ble
begått eller sitter varetektsfengslet når saken
berammes. Hovedforhandling bør avholdes særlig
raskt i disse sakene. Om ikke særlige forhold er til hinder,
skal hovedforhandling være påbegynt innen seks
uker etter at saken kom inn for tingretten og åtte uker
etter at anke til lagmannsretten er henvist til ankeforhandling.
– Det frie forsvarervalget er
snevret inn for å redusere mulighetene for at straffesaker
forsinkes fordi den siktede ønsker seg en forsvarer som
er svært opptatt. Fritt forsvarervalg vil også etter
denne endringen være hovedregelen i norsk straffeprosess.
Men retten til fritt forsvarervalg vil i større grad enn
før være en rett til å velge mellom de
forsvarere som kan ta saken innen rimelig tid.
– Adgangen til å avskjære
bevis er utvidet. Hovedformålet er å hindre at
bevisførselen i straffesaker blir for vidløftig.
– Den siktede og vitner har fått
møteplikt for politiet for å avklare om de ønsker å forklare
seg eller ikke. Forklaringsplikt er derimot ikke innført.
– Det er føyd til et
nytt tredje ledd i straffeprosessloven § 115 om at retten
kan treffe beslutning om at vitner skal avhentes hvis det er grunn
til å frykte at vitnet vil utebli uten gyldig forfall fra
en hovedforhandling som vedkommende er lovlig innkalt til, og uteblivelsen
vil føre til en ikke uvesentlig forsinkelse av saken. Formålet
er å sikre at straffesaker ikke må utsettes fordi
et vitne ikke møter.
– Reglene i straffeprosessloven § 310
om beregningen av ankefristen ved anke fra påtalemyndigheten
er endret. Endringen medfører at ankefristen i en del saker
utløper tidligere enn etter gjeldende lovbestemmelse .
– Adgangen til å heve
en ankesak er utvidet, se straffeprosessloven § 336.
– Ved lov
21. mars 2003 nr. 18 ble det lovfestet en frist på 6
uker for å fatte påtalevedtak i saker mot ungdom
under 18 år.
– Ved lov
19. desember 2003 nr. 125 ble politiets påtalekompetanse
utvidet slik at færre straffesaker må påtaleavgjøres
i to ledd.
Av lovtiltak under arbeid vil jeg særlig
nevne:
– Ved Ot.prp.
nr. 59 (2003-2004) har departementet foreslått at ansatte
i finansinstitusjoner skal ha forklaringsplikt for politiet. Etter
gjeldende rett må politiet pga taushetsplikten til de ansatte
i finansinstitusjonene gå rettens vei for å få forklaring.
– Sanksjonsutvalgets utredning
NOU 2003: 15 Fra bot til bedring har vært på høring.
Utvalget foreslår bl.a økt bruk av forenklede
forelegg og økt bruk av administrative sanksjoner i stedet
for straff.
– Justisdepartementet har til
vurdering en rekke spørsmål om lovendringer for å effektivisere straffesaksavviklingen,
blant annet om endringer i reglene om jury, om siling av ankesaker,
om forkynnelse av dommer og om pådømmelse av foreleggssaker
uten bruk av meddommere.
– Justisdepartementet har innhentet
enn rapport fra Domstoladministrasjonen om effekten av den såkalte
tilståelsesrabatten, jf. over. På bakgrunn av rapporten
vurderes det nå om det er behov for ytterligere lovendringer
i reglene om tilståelser.
I tillegg til de generelle tiltak omtalt i punkt
1 og lovendringer omtalt i punkt 2 vil jeg nevne ytterligere noen
områder som Justisdepartementet har særlig fokus
på for å oppnå en hurtigere straffesaksavvikling:
23. april 2004 avholdt jeg et møte
med riksadvokaten, lederen og generalsekretæren i Den Norske Advokatforening,
direktøren i Domstoladministrasjonen og en representant
for ledelsen i Politidirektoratet hvor temaet var effektivisering
av straffesaksavviklingen. På møtet var det enighet
om at det fortsatt er rom for forbedringer med sikte på å øke
tempoet i alle ledd i straffesakskjeden. Samtidig var man enig om
at behovet for lovendringer nå er begrenset. Fokus bør
i stedet i større grad rettes mot de kulturer og holdninger som
påvirker tempoet i straffesakene. Jeg vil fremheve at ansvaret
for hurtigere behandling av straffesakene påhviler alle
aktørene – politi, påtalemyndighet, forsvarer
og dommere. At sakene i mange tilfeller ikke går hurtig
nok kan betegnes som et kulturelt problem, et problem som alle aktørene
er ansvarlige for å løse. Mulige tiltak er for
eksempel å få bedre frem for de siktede fordelene
ved tilståelsesdom (jf. neste punkt) og at dommerne i større
grad styrer tidsbruken i straffesakene, herunder avholder forberedende
rettsmøter for å avdekke mulige behov for bevisavskjæring
før hovedforhandling starter.
Som nevnt over, er straffeloven § 59
endret for å sikre at man legger større vekt på tilståelse
fra den siktede. Det er konstatert store forskjeller mellom distriktene
når det gjelder antallet tilståelsesdommer. Jeg ønsker å sette
ytterligere fokus på bestemmelsen og dens anvendelsesområde.
Særlig viktig er det å formidle fordelene ved
tilståelsesdom til den siktede. Dersom flere saker pådømmes
som tilståelsessak, vil dette bidra til å redusere
saksbehandlingstiden i domstolen. Jeg er også positiv til
at påtalemyndigheten i forkant kan gi antydninger til hva
straffrabatten blir ved tilståelse. Tiltak for å oppnå ytterligere
effekt av ordningen med tilståelsesrabatt ble diskutert
under det nevnte møtet 23. april 2004, og vil bli fulgt
opp av Advokatforeningen og riksadvokaten. Man vil vurdere og utarbeide
et forslag til standardorientering til den siktede om ulike prosessuelle
og strafferettslige rettigheter, herunder krav på strafferabatt,
ved tilståelse og fordelene ved å få saken
pådømt som tilståelsessak. Se også punkt
2 foran om lovtiltak.
Domstoladministrasjonen har ansvaret for administrasjonen
av de alminnelige domstolene, og i den forbindelse for flere delprosjekter,
bl.a. med sikte på økt kompetanseutvikling og
fokus på viktigheten av god og effektiv prosessledelse
blant dommerne. Justisdepartementet er i dialog med Domstoladministrasjonen
om oppfølging av prosjektene.
I desember 2003 fikk jeg overlevert en rapport
fra en arbeidsgruppe som har sett på straffesaksavviklingen
i Oslo. Gruppen foreslår en rekke endringer, både
av lovgivningsmessig og praktisk art. Lovendringsforslagene behandles
i Justisdepartementet på vanlig måte. Det er besluttet
at arbeidsgruppen skal fortsette sitt arbeid i ett år til,
bl.a. for å koordinere og følge opp forslagene
som ikke krever lovendring.
Flere arbeidsgrupper, herunder "Oslogruppen",
har sett på ulike sider av straffesaksavviklingen relatert
til IKT-sektoren. Det er et betydelig effektiviseringspotensiale
i samordning av systemer og tiltak, og en styringsgruppe i Justisdepartementet
har ansvaret for koordinering av alt arbeid med effektivisering
av straffesakskjeden innenfor IKT-området. Arbeidet er tids-
og kostnadskrevende.
Straffeprosessloven har i dag regler som setter
frister for å ta ut tiltale i saker der den mistenkte er
under 18 år. I slike saker gjelder det også en
frist for å avholde hovedforhandling etter at tiltale er
tatt ut. En tilsvarende frist er fastsatt i varetektssakene.
Det var et bevisst valg at det ikke ble lovfestet
frister for å ta ut tiltale og for å avholde hovedforhandling
i alle saker. Formålet var å prioritere de aktuelle
sakstypene, fordi det er særlig viktig med hurtig saksbehandling
der. Behovet for prioritering gjør seg fortsatt gjeldende.
Fristreglene har foreløpig vært
i kraft i halvannet år. Etter mitt syn er det for tidlig å innføre
nye frister nå. Reglene bør ha virket i lengre
tid før grunnlaget er godt nok til å vurdere om
lovendringene har virket etter sin hensikt og om det vil være
formålstjenlig å innføre frister på flere
områder.
Jeg legger også vekt på at
det de senere år har skjedd et betydelig antall lovendringer
på straffeprosessens område, både for å sikre
en hurtigere straffesaksbehandling, jf. punkt 2 foran, og med andre
siktemål. For mange lovendringer innefor et gitt tidsrom
kan virke kontraproduktivt. Dersom aktørene får
inntrykk av at de knapt får tid til å sette seg
inn i og innrette seg etter én lovendring før
den neste trer i kraft, kan det virke demotiverende. Og omlegging
av rutiner kan i seg selv være ressurskrevende.
En lovfestet maksimumsfrist for å ta
ut tiltale som skulle gjelde i alle saker, har klare ulemper. Variasjonen
mellom sakene er stor. Fristen måtte være ganske lang
for å fange opp de unntakstilfeller hvor det er behov for
etterforskning over tid, for eksempel saker som gjelder grenseoverskridende
kriminalitet og hvor etterforsking må foretas i utlandet.
Dette ville føre til at fristen i de ordinære
sakene ville være uten praktisk betydning - den ville bli
overholdt med god margin. I verste fall kunne fristene virke som
"en sovepute" i slike saker. Riktignok kan man tenke seg frister
med ulik lengde for ulike sakstyper (for eksempel gradert etter
sakens art og strafferamme). Men det er problematisk gjennom lov å fastsette
frister som gir den riktige balanse mellom på den ene side
hensynet til å sikre at etterforskingen skjer effektivt
og målrettet og på den annen side hensynet til å unngå urimelig
korte frister.
Tilsvarende mothensyn kan gjøre seg
gjeldende i forhold til generelle frister for å avholde
hovedforhandling, men mothensynene gjør seg neppe like
sterkt gjeldende her.
Min konklusjon er derfor at det ikke bør
innføres nye frister for å ta ut tiltale eller
avholde hovedforhandling nå.
Oslo, i justiskomiteen, den 1. juni 2004
Trond Helleland
leder |
Einar Holstad
ordfører |