Jordskjelvet og den påfølgende
flodbølgen som rammet Sør-Asia 2. juledag
2004 er en av de mest omfattende naturkatastrofer verden har opplevd
i nyere tid. Katastrofen medførte et tap av over 220 000
menneskeliv og den førte til omfattende ødeleggelser
med nærmest total ruin av teknisk og sosial infrastruktur
i de hardest rammede områdene. Flodbølgen rammet
landene i Sør- og Sørøst Asia særlig
hardt, men traff også land på Afrikas østkyst.
Også Norge ble hardt rammet av flodbølgekatastrofen. 79
nordmenn er identifisert omkommet, og fem personer er fremdeles
savnet pr. 23. mai 2005. Dette gjør flodbølgekatastrofen
til en av katastrofene som har krevd flest norske liv i nyere tid.
Mange av våre innvandrere har familie og venner som mistet
livet i land som ble rammet av katastrofen. Et stort antall nordmenn
befant seg i de rammede områdene, og over 4 000
personer ankom norske flyplasser i dagene etter katastrofen.
Ansvaret for myndighetenes håndtering
av flodbølgekatastrofen lå hos Regjeringen. Regjeringen
beklager at mange mennesker i en fortvilet situasjon ikke fikk den
hjelpen de trengte fra norske myndigheter, spesielt i de første
kaotiske dagene. Blant annet burde både hjelpen til de
overlevende i de katastroferammede områdene og informasjonen
til pårørende ute og hjemme ha vært langt
bedre. Mange ble dessuten påført unødige
belastninger ved at enten de selv eller familie og venner feilaktig
ble oppført på myndighetenes oversikter over savnede
personer.
For å få hjelp til å trekke
lærdom av erfaringene, oppnevnte Regjeringen 14. januar
2005 et uavhengig utvalg for å evaluere norske myndigheters
håndtering av flodbølgekatastrofen. Utvalget overleverte
sin rapport til justisministeren 20. april 2005.
Evalueringsutvalget fikk en krevende oppgave,
spesielt i lys av den korte tidsfristen som var satt for arbeidet.
Evalueringsutvalget har allikevel gjort et grundig arbeid.
Utvalget har pekt på svakheter ved
norske myndigheters håndtering av flodbølgekatastrofen,
og kommet med viktige anbefalinger til forbedringer. Regjeringen vil
i denne meldingen redegjøre for hvordan utvalgets anbefalinger
vil bli fulgt opp. Regjeringen har særlig merket seg at
utvalget mener at et viktig prinsipp er å utnytte de samme
ressurser som står til rådighet for nasjonale
hendelser ved katastrofer, også i utlandet. Dette har vært
et viktig utgangspunkt for Regjeringens arbeid med denne meldingen.
Hovedformålet med evalueringsutvalget
var å trekke lærdom for bruk i framtidige krisesituasjoner.
Regjeringen har derfor ikke lagt vekt på å kommentere,
eller gått nærmere inn på utvalgets beskrivelse
av hendelsesforløpet, men har i stedet valgt å fokusere
på utvalgets anbefalinger og de forbedringspunktene som
er trukket fram i utvalgets rapport.
For å styrke evnen til å bistå norske
borgere i utlandet i krisesituasjoner vil Regjeringen:
– styrke
kriseberedskapen ved utenriksstasjonene
– styrke beredskapen i Utenriksdepartementet
– etablere utrykningsenheter
– i særskilte situasjoner
av omfattende og kompleks karakter overføre koordineringsansvaret
til Justisdepartementet, jf. Justisdepartementets ansvar for hovedtyngden
av rednings- og beredskapsressursene
For å styrke den generelle krisehåndteringsevnen
i departementene vil Regjeringen:
– forsterkekrisekoordinering
gjennom opprettelsen av Regjeringens kriseråd
– presisere og klargjøre
ansvaret for krisestyring i lederdepartementet (det departementet
som er mest berørt av krisen)
– etablere ny krisestøtteenhet
som skal bidra med støttefunksjoner til lederdepartementet
og Regjeringens kriseråd i deres krisehåndtering
Statsministeren ga en foreløpig redegjørelse
til Stortinget om flodbølgekatastrofen i Asia 10. januar
2005. Stortinget er tidligere forelagt bevilgningsmessige konsekvenser
av myndighetenes ulike tiltak gjennom St.prp. nr. 36 (2004-2005),
St.prp. nr. 37 (2004-2005) og St.prp. nr. 65 (2004-2005).
Hovedformålet med denne meldingen vil
være i lys av erfaringene med flodbølgekatastrofen å gjøre
rede for de tiltak Regjeringen vil foreslå for å stå bedre
rustet til å håndtere ulike krisesituasjoner i
fremtiden. Noen tiltak er allerede iverksatt og andre vil bli gjennomført
så snart det er praktisk mulig. Meldingen har derfor ikke
til hensikt å gi en helhetlig fremstilling av sikkerhets-
og beredskapsarbeidet nasjonalt eller internasjonalt. Utdypende
redegjørelser for sikkerhets- og beredskapsarbeid innen
ulike sektorer er nylig gitt i St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet
- Veien til et mindre sårbart samfunn og St.meld. nr. 39
(2003-2004) Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid. St.meld.
nr. 14 (2004-2005) På den sikre siden - sjøsikkerhet
og oljevernberedskap, som ble lagt frem i januar, behandler den
forebyggende sjøsikkerheten og beredskapen mot akutt utslipp
til sjøs.
I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr.
39 (2003-2004), jf. Innst. S. nr. 49 (2004-2005) fattet Stortinget
fem anmodningsvedtak hvorav to omhandler det nasjonale systemet
for krisehåndtering. Dette gjelder:
– Anmodningsvedtak
nr. 71 datert 30. november 2004, hvor Stortinget ber Regjeringen
utrede spørsmålet om en sentral krisehåndteringsenhet som
ved kriser skal ha koordineringsansvar av departementet og etater
som må være operative i beredskapsarbeidet, og
komme tilbake til Stortinget med saken på egnet måte.
– Anmodningsvedtak nr. 74 datert
30. november 2004, hvor Stortinget ber Regjeringen iverksette
en evaluering av organiseringen av Regjeringens kriseinformasjonsenhet
(Kriseinfo).
Regjeringen har funnet det naturlig å gi
sine tilbakemeldinger på disse to anmodningsvedtakene i
denne stortingsmeldingen. Dette gjøres i kapittel 7 om
krisehåndtering på strategisk nivå. Regjeringen
vil senere komme tilbake til de øvrige anmodningsvedtakene
som ble fattet 30. november 2004.
En viktig bakgrunn for behandlingen av anmodningsvedtakene
er vårt nasjonale system for krisehåndtering.
Det er derfor tatt inn en nærmere beskrivelse av dette
i meldingens vedlegg 1.
Meldingen gir ikke en utdypende omtale av sikkerhetspolitisk
krisehåndtering, hvor Forsvaret vil være ett av
de sentrale sikkerhetspolitiske virkemidler. De utfordringer vi
står overfor i sikkerhetspolitikken er blant annet omtalt
i St.prp. nr. 42 (2003-2004) Den videre modernisering av Forsvaret
i perioden 2005-2008.
Mennesker som rammes av katastrofer vil ofte
få endret sitt liv dramatisk. Nære familiemedlemmer
eller venner kan ha omkommet. Berørte som overlever katastrofen
kan sitte igjen med ekstreme inntrykk fra hendelsen som må bearbeides.
Det er derfor viktig at samfunnet er parat til å yte hjelp,
både i den akutte situasjonen og over tid.
Evalueringsutvalget har i sin rapport latt både
pårørende og overlevende komme til orde for å fortelle hvordan
de opplevde flodbølgekatastrofen og møtet med
norske myndigheter. Dette gir nyttige og viktige perspektiver til
arbeidet med å forbedre kriseberedskapen.
I lys av erfaringene fra flodbølgekatastrofen,
vil Regjeringen i det videre arbeidet med å styrke kriseberedskapen
blant annet fokusere på økt bevissthet om følgende
punkter:
– Innsats-
og hjelpepersonell
– Informasjon til pårørende
og berørte
– Pårørende
og berørte som ressurs
Kapittel 1 omtaler flodbølgekatastrofen.
Det redegjøres for hvordan Regjeringen vil følge
opp evalueringsutvalgets rapport. Det gis en kort oppsummering av
hva Regjeringen vil gjøre for å styrke evnen til å bistå norske
borgere i utlandet, samt styrke den generelle krisehåndteringsevnen
i departementene. Det gis en omtale av forholdet til tidligere stortingsmeldinger om
samfunnssikkerhet, om enkeltmenneskets opplevelse av katastrofer
og om hvordan Regjeringen vil styrke kriseberedskapen med økt
fokus på pårørende og berørte.
Kapittel 3 omtaler evalueringsutvalgets mandat, hovedkonklusjoner
og anbefalinger.
Kapittel 4 omtaler høring av evalueringsutvalgets rapport,
høringsmøte og hovedtrekk fra høringsuttalelser.
Kapittel 5 omtaler nordmenn på reisefot.
Det gis en kortfattet beskrivelse av det internasjonale risiko-
og trusselbildet, og det vises til at truslene er mer mangfoldige
og uoversiktlig enn tidligere. Det beskrives hvordan Utenriksdepartementet
vil forbedre sin generelle oversikt over norske borgeres reisemønster
og opphold i utlandet. Det gis en kort omtale av reiseråd
og reiseforsikring, hvordan norske myndigheters kriseberedskap og
håndtering i utlandet må bygge på folkerettens regler
og forutsetninger, og at art og omfang av bistand vil avhenge av
det konkrete behov i det enkelte tilfelle, rettstilstanden og lokale
forhold.
Kapittel 6 omtaler et styrket apparat for krisehåndtering
i utlandet. Det vises til at Regjeringen ønsker å gi den
enkelte norske borger best mulig bistand i kriser, og styrke evnen
til å hjelpe norske borgere i en krisesituasjon i utlandet,
samtidig som det ikke er mulig å garantere alle typer bistand
ved en krise i utlandet. Det redegjøres for styrking av
apparatet for krisehåndtering i utlandet gjennom en styrking
av utenriksstasjonene, styrket strategisk/operativ ledelse
i Utenriksdepartementet, styrket medie- og informasjonsarbeid og
samarbeid med frivillige og private organisasjoner. Det redegjøres
videre for at det i omfattende krisesituasjoner kan bli nødvendig å overføre
ansvaret for å koordinere håndteringen til et
annet departement enn Utenriksdepartementet. Justisdepartementet
har ansvaret for hovedtyngden av de nasjonale rednings- og beredskapsressursene
og må derfor være forberedt på å være lederdepartement
ved større sivile kriser, også om disse finner
sted i utlandet. Det gis videre en omtale av registrering av savnede
og hvordan dette skal ivaretas. Det beskrives hvordan en samordnet
internasjonal innsats spiller en viktig rolle.
Kapittel 7 omtaler krisehåndtering
på strategisk nivå og beskriver tiltak for å styrke
evnen til å håndtere kriser på departementsnivå.
Den fremtidige strategiske krisehåndteringen skal baseres
på tre hovedelementer: forsterket krisekoordinering gjennom
opprettelsen av Regjeringens kriseråd, presisering og klargjøring
av ansvaret for krisestyring i lederdepartementet og etablering
av en ny krisestøtteenhet som skal bidra med støttefunksjoner
til lederdepartement og Regjeringens kriseråd i deres krisehåndtering.
Det redegjøres videre for en ny organisering av arbeidet
med informasjonsberedskap. Tilsyn med departementenes beredskapsarbeid
skal sikre et målrettet og effektivt beredskapsarbeid,
og erfaringer fra øvelser er et nyttig supplement til de
erfaringer som gjøres i forbindelse med tilsyn.
Kapittel 8 redegjør for de tiltak som
i hovedsak er iverksatt etter den perioden evalueringsutvalget har konsentrert
seg om. Det beskrives hvordan pårørende fikk oppnevnt
pårørendekontakter, etablering av Nasjonal Støttegruppe
etter Flodbølgekatastrofen, forskning knyttet til katastrofen,
minnereiser og minnesmerke. Det fremheves at støttegrupper
utgjør en verdifull kompetanse og hvordan myndighetene
skal utnytte dette på en mer systematisk måte.
Kapittel 9 omtaler de administrative og økonomiske konsekvenser
knyttet til stortingsmeldingens forslag, og at dette vil medføre
bevilgningsbehov til investeringer og driftsutgifter på enkelte
departementers ansvarsområder.
I vedlegg 1 omtales krisehåndtering
på ulike nivåer i Norge.
I vedlegg 2 omtales krisehåndtering
i utvalgte land.
Regjeringen oppnevnte ved kgl.res. 14. januar
2005 et utvalg for å evaluere norske myndigheters håndtering
av flodbølgekatastrofen i Sør-Asia. Mandat, sammensetning
og tidsfrist for utvalgets arbeid ble i forkant drøftet
med de parlamentariske lederne på Stortinget.
Utvalgets mandat og sammensetning er gitt i
meldingens kapittel 3.1.
Utvalgets temaer er beskrevet i meldingens kapittel 3.2.
Evalueringsutvalgets hovedkonklusjoner oppsummeres
i rapporten på følgende måte (s. 8):
"Hovedinntrykket av håndteringen er at det
var mange og betydelige svakheter i den innledende fasen hvor UD
var mest sentral. Senere, da politiet og helsemyndighetene i stor
grad tok over, er konklusjonene at oppgavene i store trekk ble godt
utført. Utvalget vil påpeke at UD fikk den mest
krevende oppgaven i den innledende fasen både hjemme og
i katastrofeområdet. UD har ingen operativ virksomhet i
den forstand det her var tale om, og dermed heller ingen operativ
trening. I tillegg manglet UD fullstendig relevante beredskapsplaner
både sentralt og ved ambassadene, og ingen hadde øvet
på et katastrofescenario. Dette står i motsetning
til politiet, helsemyndighetene og Forsvaret som har operative virksomheter
og beredskapsplaner. Beredskapsplanene er riktignok for situasjoner
i Norge, men de ble lett tilpasset til den aktuelle situasjonen.
Dessuten har disse sektorene trening i å håndtere krisesituasjoner.
I
den innledende fasen, nærmere bestemt gjennom de fire til
fem første dagene etter flodbølgen, har utvalget konstatert
betydelig svikt på flere områder:– Det må allerede tidlig
på dagen 26. desember ha fremstått som
klart at katastrofen også angikk Helse- og omsorgsdepartementet
(HOD) og Justisdepartementet (JD), og UD skulle ha varslet HOD og
JD på et tidlig tidspunkt.
– Utvalget kan ikke se at de som
satt på strategisk nivå hadde en god nok forståelse
av helhetsbildet av situasjonen i katastrofeområdet som
kunne danne grunnlag for en felles, tverrdepartemental innsats.
– I den innledende fasen var det
i UD mangel på telefonkapasitet, bemanningssystemer, system
for registrering, ledelsesoppfølgning, informasjon med
videre.
– Etter utvalgets syn burde arbeidet
med håndtering av registrering av savnede personer med
videre vært håndtert av politiet fra første
stund.
– Et informasjons- og støttesenter
for pårørende og en telefontjeneste burde ha vært
opprettet så snart det ble klart at et større
antall nordmenn var berørt av flodbølgekatastrofen.
– Det var gjennomgående
et lavt teknologisk nivå i informasjonsbehandlingen. Dette
må skyldes manglende forståelse av behovet for å tilpasse
virksomheten til informasjonssamfunnet.
– Det var mangelfull personalledelse,
organisering og oppfølgning av ansatte i UD. Disse fikk
ikke forutsetninger for å gjøre en god jobb.
– Det var uklare beskjeder om økonomiske
fullmaktsforhold, noe som skapte uklarheter for ansatte i katastrofeområdet.
– Arbeidet ved ambassaden i Bangkok
var ustrukturert med svak internkommunikasjon, usikre beslutningsprosesser,
uklare fullmakter og en betydelig underbemanning. Utvalget mener
at hovedansvaret for denne svikten ligger hos ledelsen i UD i Oslo, som
straks skulle ha forstått situasjonen og øyeblikkelig
sendt betydelige forsterkninger med reell kompetanse.
I
henhold til kongelig resolusjon av 3. november 2000 skal
alle departementer, inklusiv UD, utarbeide beredskapsplaner og rapportere
om dette arbeidet en gang i året til JD. Av disse rapportene
fremgår at UD mener at de har krisehåndteringserfaring
gjennom å håndtere enkelttilfeller hvor nordmenn
i utlandet er i trøbbel. For utvalget ser det ut til at
man i UD tror at en varslingsplan er en beredskapsplan, og at regelmessig behandling
av småsaker er det som skal til for å utvikle kompetanse
til å håndtere virkelige kriser. Etter utvalgets
oppfatning mangler man i UD grunnleggende forståelse for
beredskapsarbeid.
Både de enkelte ansatte
og mange frivillige gjorde en meget stor innsats. Alle disse fortjener
stor takk. Rapportens vurderinger og konklusjoner innebærer
ikke på noen måte en nedvurdering av den enkeltes
innsats."
Utvalget har ikke funnet holdepunkter for at
noen mistet livet som en direkte følge av myndighetenes håndtering
av flodbølgekatastrofen. Utvalget stiller spørsmål
ved hvorfor Statsministerens kontor ikke på et tidligere
tidspunkt tok initiativ til å få overført
deler av arbeidet med flodbølgekatastrofen fra Utenriksdepartementet
til andre departementer og etater. Det er særlig registreringen
over savnede nordmenn utvalget mener burde vært overført
til politiet. Utvalget mener at politiet kunne ha utvist større
engasjement i spørsmålet om å overføre
ansvaret for registreringen av savnede personer fra UD til politiet
på et tidligere tidspunkt. For utvalget er det vanskelig å forstå hvorfor
ikke Politidirektoratet og Kripos var mer opptatt av å kvalitetssikre listene
over savnede før offentliggjøringen.
Utvalget konstaterer at UDs arbeid med den humanitære
bistanden fungerte meget bra. UDs innsats på dette området
ble opplevd som god, rask og effektiv.
Utvalget viser også til at politiets
innsats i de katastroferammede områdene ble betegnet
som førsteklasses av berørte og samarbeidende
instanser.
Utvalget mener at norsk helsevesen samlet sett
kom gjennom utfordringen fra flodbølgekatastrofen på en god
måte, men utvalget kan ikke se at det finnes en samlende
nasjonal beredskapsplan som binder sammen hele landets helseressurser.
Forsvaret gis positiv omtale av utvalget. Øvrige involverte
sektorers innsats betegnes som verdifull.
Evalueringsutvalget har følgende anbefalinger
til ny krisehåndteringsorganisasjon (kapittel 17 i rapporten):
"Utvalget foreslår en krisehåndteringsorganisasjon som
består av:1.
en strategisk ledelse som skal ivareta den politiske og strategiske
ledelsen av krisehåndteringsarbeidet. Det strategiske ansvaret
plasseres hos en gruppe bestående av utenriksråden
og departementsrådene i Justisdepartementet (JD) og Helse- og
om-sorgsdepartementet (HOD) som kjerne.
2. en operativ ledelse som legges til
politidirektøren som øverste ansvarlig. En operativ
leder under politidirektøren har ansvar for planverket
og for å lede det operative arbeidet fra Norge.
3. en utrykningsenhet for ledelse i katastrofeområdet.
4. utenriksstasjonene som har ansvaret
for krisehåndtering inntil utrykningsenheten er på plass.
Deretter har de en støttefunksjon for utrykningsenheten i
tillegg til sine konsulære tjenester og andre myndighetsoppgaver."
Utvalget anbefaler at den strategiske ledelse
påser at Norge til enhver tid har en tidsmessig og situasjonstilpasset
operativ kriseorganisasjon. Utvalget påpeker videre at
det er behov for en jevnlig vurdering av risikobildet for nordmenn
i utlandet og en jevnlig oppdatering og videreutvikling av beredskapsplaner.
Utvalget anbefaler at den operative ledelse følger opp arbeidet
med beredskapsplanene, og at disse bør inneholde vide fullmakter
slik at tiltak kan iverksettes raskt.
Utvalget fremhever videre at det er viktig at
planverk for håndtering av kriser i utlandet bygger på det
nasjonale systemet for krisehåndtering slik at det samlede planverket
lettere kan vedlikeholdes, trenes og iverksettes. Utvalget viser
til at det er behov for godt samarbeid og koordinering både
nasjonalt og internasjonalt, i første rekke med de nordiske
land.
Justisministeren mottok rapporten fra evalueringsutvalget
20. april 2005. Rapporten ble 21. april 2005 sendt
på høring til 23 aktuelle organisasjoner og aktører
som er omtalt i rapporten, med frist for uttalelse innen 2. mai
2005. Den korte høringsfristen skyldes at det har vært ønskelig
at Stortinget skal få anledning til å behandle
stortingsmeldingen om oppfølging av rapporten fra evalueringsutvalget
i løpet av vårsesjonen 2005.
I tillegg inviterte Justisdepartementet til
et åpent høringsmøte 28. april
2005. På høringsmøtet møtte
i alt 12 personer som representerte 8 organisasjoner. Det er mottatt
totalt syv skriftlige høringsuttalelser. Hovedtrekkene
i de innkomne høringsuttalelsene er gitt i meldingens kapittel
4.
Regjeringen legger opp til at det vil være
nær kontakt med berørte etater og organisasjoner
om den videre utredning og praktiske gjennomføring av de
tiltak som meldingen skisserer.
Evalueringsutvalget fremstiller i sin rapport
kapittel 4 "Det nye verdensbildet - nordmenn på reisefot"
viktige utviklingstrekk ved nordmenns ferie- og fritidsreiser, forretningsreiser
og studier i utlandet. I St.meld. nr. 37 (2004-2005) gis det i kapittel
5 en kortfattet beskrivelse av det internasjonale risiko- og trusselbildet
og ulike rettslige forhold knyttet til bistand til norske borgere
i utlandet. De ulike konkrete forslag er behandlet i meldingens
kapittel 6 og 7.
Regjeringen ønsker å gi den
enkelte norske borger best mulig bistand i kriser, og styrke evnen
til å hjelpe norske borgere i en krisesituasjon i utlandet
hvor mange nordmenn er rammet. Samtidig vil det på grunnlag
av rettslige, geografiske eller praktiske forhold ikke være
mulig for norske myndigheter å garantere alle typer bistand
ved en krise i utlandet.
En krise vil ofte kjennetegnes av at involverte
aktører må ta raske beslutninger i fellesskap
under sterkt tidspress og under betydelig grad av usikkerhet. Flodbølgekatastrofen
illustrerer dette. Det var natt til mandag 27. desember
2004 at katastrofens virkelige omfang avtegnet seg i tallene over
omkomne fra de respektive nasjonale myndigheter.
Evalueringsutvalgets rapport peker på mange
og betydelige svakheter i myndighetenes håndtering av den
innledende fasen av katastrofen, hvor Utenriksdepartementets rolle
var mest sentral. Fra utvalgets side fremheves det at Utenriksdepartementet,
i motsetning til politiet, helsemyndighetene og Forsvaret, ikke
har noen operativ virksomhet som kan håndtere en katastrofe
av det omfang det her var snakk om.
Utenriksdepartementet gjennomførte
etter flodbølgekatastrofen en grundig intern gjennomgang
av departementets håndtering av katastrofen, og av departementets
generelle kriseberedskap. Utenrikstjenestens samlede krise- og beredskapsplaner
blir nå gjennomgått, og arbeidet skal være
avsluttet innen utgangen av 2005.
Erfaringene etter flodbølgekatastrofen
og utvalgets anbefalinger viser at det er behov for å styrke
utenriksstasjonenes forutsetninger for å hjelpe nordmenn
ved kriser og katastrofer i utlandet. Med 100 utenriksstasjoner
verden over, vil utenrikstjenesten også i fremtiden være
den del av myndighetsapparatet som først møter kriser
som rammer nordmenn i utlandet. Ved å legge forholdene
bedre til rette for at politi, helsemyndigheter og Forsvaret
skal kunne bistå utenriksstasjonene i en krisesituasjon,
vil Regjeringen styrke myndighetenes innsats på dette området.
Antallet nordmenn som oppholder seg kortere
eller lengre tid i utlandet har økt kraftig de siste tiårene. Behovet
for økt tilstedeværelse i områder med
mange norske turister må vurderes fortløpende.
Håndteringen av en krise vil foregå under
ledelse og kontroll av det land hvor katastrofen skjer, også om
alle eller de fleste berørte er utenlandske statsborgere.
Den ansvarlige stat kan imidlertid anmode om eller tillate at andre
berørte lands myndigheter bistår i arbeidet. Hvis slik
anmodning rettes til norske myndigheter eller norsk innsats tillates,
skal Norge ha forberedte og tilrettelagte ordninger for slik innsats.
Det vil være helt avgjørende at norsk innsats
i utlandet raskt kan tilpasses de rammevilkår som norske
myndigheter må forholde seg til.
Evalueringsutvalget har merket seg at myndighetene i
Tyskland og Italia har fått særlig positiv omtale
for sin håndtering av katastrofen. I begge disse landene
ligger ansvaret for krisehåndtering i utlandet i de respektive utenriksdepartementer.
Regjeringen mener at krisehåndtering
i utlandet må bygge videre på ansvarsprinsippet.
Det bilaterale forhold til et land hvor en krise inntreffer og norsk
utenriksrepresentasjon på stedet vil være innenfor
Utenriksministerens ansvarsområde. Utenriksdepartementet
vil derfor være lederdepartement ved kriser i utlandet,
jf. omtale av lederdepartement i kapittel 7. Strategisk ledelse
i omfattende og særlig komplekse krisesituasjoner omtales
i punkt 6.5.2.
I meldingen legges det derfor vekt på at
utenriksstasjonene skal ha tilfredsstillende planer også for
håndtering av store og uventede katastrofer. Utenriksstasjonene
vil ha jevnlige kriseøvelser og gjennomgå sine interne
vaktordninger. I en krisesituasjon skal lederen ved utenriksstasjonen
umiddelbart etablere en lokal krisestab. Målet er at stasjonen
raskt får oversikt over situasjonen, varsler samarbeidspartnere
og mulig berørte, organiserer tilgjengelige ressurser,
bistår dem som er rammet og informerer publikum og ansvarshavende
i Utenriksdepartementet.
Evalueringsutvalget viser til at:
"Beredskapsplaner må inneholde vide fullmakter
slik at tiltak kan iverksettes raskt. I situasjoner hvor de fullmakter
som er gitt ikke strekker til, må det være "kort vei"
til kompetent overordnet nivå."
Stasjonen skal planlegge for en styrking gjennom utrykningsenheter
og særskilt faglig ekspertise sendt fra Norge. Den teknologiske
utviklingen gir nye muligheter for rask og effektiv reaksjon i en
krisesituasjon. Å gjøre bruk av denne teknologien
krever stadig oppgradering av utstyr og fortløpende opplæring.
Det er på bakgrunn av erfaringene fra
flodbølgekatastrofen etablert en ordning hvor Utenriksdepartementet raskt
kan forsterke stasjonen med medarbeidere med særlig erfaring
i krisehåndtering og med teknisk utstyr og kompetanse.
Dette vil skje gjennom utrykningsenheter som på fem timers
varsel skal kunne reise ut for å støtte utenriksstasjonene.
Sammensetningen av utrykningsenhetene vil avhenge av krisens art
og utenriksstasjonens behov og sendes ut når ambassadøren
ber om forsterkning eller når departementet finner det ønskelig. Utenriksdepartementets
utrykningsenhet Beredskapsordningen krever at en enhet skal være utrykningsklar
i løpet av 5 timer. Utenriksdepartementet vil i tillegg
gi erfarne embetspersoner med bakgrunn fra ulike verdensdeler spesialopplæring
i kriseledelse.
Utenriksdepartementets strategiske ledelse under
en krise vil bestå av utenriksråden, departementets
ledergruppe og den eller de mest berørte fagavdelinger.
Justisdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Forsvarsdepartementet
deltar i arbeidet.
Regjeringens kriseråd vil bli varslet
så snart Utenriksdepartementet etablerer krisestab, samtidig
som krisestøtteenheten blir varslet (jf. kapittel 7). Når
krisens omfang og kompleksitet tilsier det, vil Regjeringens kriseråd
bli innkalt og bidra til styrket strategisk koordinering mellom
departementene.
Utenriksdepartementets krisestab vil umiddelbart
bli innkalt i forbindelse med kriser og større ulykker
i utlandet som kan berøre flere norske borgere. Operativ ledelse
i krisestaben skal være på plass i departementet innen
en time. Medlemmer av utrykningsenheten skal være klar
til å reise innen fem timer etter varsling.
Krisestaben vil ha det operative ansvaret for å håndtere
krisen. Oppgavene omfatter særlig intern og ekstern informasjon,
publikumshenvendelser, informasjonsinnhenting og analyse, bistand
til norske borgere og utenriksstasjonene, og tekniske og administrative støttefunksjoner.
Det planlegges for bruk av kontaktpersoner (liaisoner)
fra andre departementers underliggende etater. Utenriksdepartementet
vil kunne benytte bistand fra krisestøtteenheten, jf. punkt
7.5.
Krisestaben skal opprette kontakt med andre
aktører som vil være av betydning for håndteringen
av krisen, både for å informere disse om utviklingen
og for å koordinere innsatsen på operativt nivå.
Kontakt med andre nordiske lands utenriksdepartementer vil også være
viktig.
Evalueringsutvalget påpeker at det
i den innledende fasen i Utenriksdepartementet var mangel på telefonkapasitet,
bemanningssystemer, system for registrering, ledelsesoppfølging,
informasjon mv. Opprettelse av krisestaben og en betydelig teknisk
oppgradering av departementets krisesenter, gjør at departementet
nå står bedre rustet til å møte
en ny krisesituasjon, både bemanningsmessig og med forbedret
teknisk utstyr. Departementets og den sentrale krisestøtteenhetens tekniske
systemer skal være kompatible. Det samme gjelder ved f.eks.
overføring av data til Politiet.
En enhetlig kriseplan for departementets håndtering av
kriser i utlandet med utgangspunkt i Utenriksdepartementets krisestab
er under utarbeidelse. Planen kommer i tillegg til det planverket
som allerede foreligger. Opplærings- og øvelsesopplegg
for den nye kriseorganisasjonen er igangsatt.
Dersom det er behov for bistand ut over det
som er forberedt gjennom Utenriksdepartementets utrykningsenheter,
vil Utenriksdepartementet kunne rette en anmodning om ytterligere
bistand til andre berørte departementer. Slik anmodning
rettes til det departement som rår over de aktuelle ressursene.
I særskilte situasjoner av omfattende og kompleks karakter
hvor mange nordmenn er involvert og hvor det er behov for innsats
fra en rekke nasjonale aktører, kan det bli nødvendig å legge
ansvaret for håndteringen av en krisesituasjon i utlandet
til et annet departement enn Utenriksdepartementet, jf. punkt 6.5.2.
Evalueringsutvalget har i sin rapport påpekt
svakheter ved Utenriksdepartementets system for kriseinformasjon.
Departementet utvikler nå en overordnet plan for krisekommunikasjon.
Planen vil omfatte mediearbeid, informasjon til berørte
og pårørende, intern kommunikasjon i utenrikstjenesten
og kommunikasjon med andre departementer og ikke-statlige aktører. Informasjonsmedarbeidere
i Utenriksdepartementet vil også kunne bistå andre
departementer i informasjonsarbeidet dersom et annet departement
er lederdepartement.
For å styrke departementets system
for kommunikasjon vil det legges vekt på betydelige tekniske
oppgraderinger både i departementet og ved ambassadene. Videre
vil generell medietrening og kurs i krisekommunikasjon bli prioritert.
Utenriksdepartementet arbeider aktivt med å bedre rutinene
for intern kommunikasjon generelt.
Evalueringsutvalget legger vekt på at
det ikke var en tilstrekkelig kontakt med frivillige organisasjoner
og at dette var en ressurs som ikke ble utnyttet. Det legges derfor
opp til et styrket samarbeid, både i Norge og ved de enkelte
utenriksstasjoner, med frivillige organisasjoner og institusjoner
som kan bli berørt av kriser i utlandet.
I sivile kriser som krever ressursinnsats i
utlandet har Forsvaret ulike ressurser som er egnet til å støtte
krisehåndteringen. I tillegg vil Etterretningstjenesten
i Forsvaret kunne gi bidrag til en felles nasjonal forståelse av
situasjonen ved episoder og kriser utenlands. En slik felles forståelse
er viktig i de tidlige faser av krisehåndteringen. I lys
av Forsvarets bistand under flodbølgekatastrofen vil Regjeringen
gjennomgå hvorvidt prinsippene i instruksen om bistand
fra Forsvaret til politiet kan benyttes ved samarbeid mellom Forsvaret
og andre nasjonale instanser (jf. vedlegg 1).
Større kriser i utlandet vil sjelden
ramme kun nordmenn. I særlig omfattende kriser vil det
kunne være behov for internasjonal koordinering. Fra norsk
side legges det vekt på multilaterale løsninger
hvor FN-systemet ofte vil spille en sentral rolle i slike situasjoner, jf.
vedlegg 1 og punkt 6.6.
En stor krise i utlandet som berører
mange norske borgere og norske interesser vil erfaringsmessig også kreve
umiddelbare tiltak i Norge, og det kan bli nødvendig å overføre
ansvaret for å koordinere håndteringen til et
annet departement enn Utenriksdepartementet. Justisdepartementet
har ansvaret for hovedtyngden av de nasjonale rednings- og beredskapsressursene. Det
vil derfor være dette departement som i slike situasjoner
peker seg ut som lederdepartement. Beslutningen om å overføre
samordningsfunksjonen tas av statsministeren i samråd med
berørte statsråder etter tilrådning fra
Regjeringens kriseråd.
Justisdepartementets samordningsansvar og vårt nasjonale
etablerte krisehåndteringsapparat er primært utviklet
for å håndtere situasjoner i Norge. Det er ikke uten
videre mulig å benytte for eksempel redningskonseptet om
samvirke direkte i tilfelle det er behov for å etablere
ordninger for krisehåndteringsbistand til nordmenn i utlandet.
Det må planlegges nøye på hvilken måte
våre nasjonale systemer og ressurser kan bidra til å håndtere
slike situasjoner. Det er etablert en rekke internasjonale samarbeidsordninger
der norske beredskapsmyndigheter bidrar med ressurser (jf. vedlegg
1). Det er viktig å bringe inn de erfaringer norsk beredskap allerede
har om samarbeid og samvirke på tvers av fagområder,
herunder de frivilliges innsats.
Justisdepartementet skal til enhver tid være
forberedt på å være lederdepartement
ved større sivile kriser, også om disse finner
sted i utlandet. Fordelen ved denne organiseringen er at ansvarslinjene
legges til et departement som nasjonalt har ansvaret for operative sivile
ressurser, og som besitter særskilt kompetanse innen krisehåndtering.
Justisdepartementet har også en samordningsrolle innen
sikkerhet og beredskap som gjør departementet egnet til å håndtere
og samordne ulike nasjonale behov som følge av en krisesituasjon
i utlandet.
Det er behov for å utvikle Justisdepartementets
evne til å håndtere kriser og særskilte
hendelser som faller inn under departementets ansvarsområde.
Det planlegges en oppgradering av departementets krisehåndteringslokaler
og nødvendig teknisk infrastruktur. Dette gjelder både
ved nasjonale kriser og i forbindelse med en stor krise i utlandet
som berører mange norske borgere eller norske interesser.
Justisdepartementet har etatsstyringsansvaret
for Politidirektoratet, Politiets Sikkerhetstjeneste, Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap og hovedredningssentralene. Gjennom
dette har Justisdepartementet ansvar for politiet, Sivilforsvaret
samt en faglig ansvarslinje til de kommunale brannvesen og en bred kontaktflate
mot aktørene i redningstjenesten, herunder de frivillige
organisasjoner og beredskapsfaglige miljøer. Ved omfattende
katastrofer i utlandet kan det være behov for å nyttiggjøre
seg av ressursene i hele dette registeret.
Det tas sikte på å planlegge
for innsatsstyrker som kan rykke ut for blant annet å ivareta
de nødvendige oppgaver som er omtalt foran. Justisdepartementet
vil sørge for at det blir utarbeidet scenarier for slike
komplekse situasjoner i utlandet. På bakgrunn av scenariene
vil departementet be sine underlagte etater, Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap, Politidirektoratet og hovedredningssentralene, i samarbeid
med Sosial- og helsedirektoratet og representanter for frivillige
organisasjoner om sammen å utarbeide forslag til et operativt
planverk, og beredskap for slike komplekse situasjoner i utlandet.
Planer for håndtering av kriser i utlandet skal bygge på de
systemer og kapasiteter som finnes for nasjonal krisehåndtering
slik at det samlede planverket lettere kan vedlikeholdes, trenes
og iverksettes også ved komplekse situasjoner i utlandet.
Når Justisdepartementet er lederdepartement
vil den koordinerende operative ledelsen på stedet ligge
hos politiet og det operative koordineringsansvaret nasjonalt være
tillagt Politidirektoratet. Ambassadøren som Norges øverste
offisielle representant vil fortsatt ha det overordnede ansvaret
for kontakt med vertslandets myndigheter. En katastrofe i utlandet
med mange nordmenn involvert vil umiddelbart i tillegg til forberedt innsats
på stedet også kreve tiltak her hjemme. Dette må det
også tas høyde for i planverket.
I denne forbindelse er det viktig å bringe
inn de erfaringer norsk beredskap og redningstjeneste allerede har om
samarbeid og samvirke på tvers av fagområder, herunder
de frivilliges innsats.
Det er etablert et nordisk samarbeid om beredskap
på flere områder (for eksempel innen helse, politi
og redningstjeneste) og forberedelsen av beredskapstiltak vil foregå innenfor
rammene av nordisk samarbeid. Det legges opp til at foreløpige
ordninger vil være etablert i løpet av inneværende år.
Det vil imidlertid nødvendigvis ta noe tid å få etablert
en permanent og øvet styrke.
Justisdepartementet vil videre be Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap og Politidirektoratet i samarbeid
med blant annet Sosial- og helsedirektoratet om å videreutvikle
det eksisterende utdanningstilbudet for personell i internasjonal
innsats, herunder å utarbeide øvelsesplaner. Samlet
sett mener Regjeringen at tiltakene som er beskrevet vil kunne gi
et bredere og mer tilpasset norsk bidrag ved fremtidige kriser og katastrofer
i utlandet hvor mange nordmenn eller betydelige norske interesser
er berørt.
Regjeringen deler evalueringsutvalgets vurdering
av at listen over savnede og antatt omkomne hadde unødvendig
mange feil, og at mange av feilene kunne vært unngått
gjennom undersøkelser og generell kvalitetssikring før
offentliggjøring. Politiet har ansvaret for registrering
av savnede jf. riksadvokatens rundskriv nr. 5/2004 av 31. mars
2004 som gir retningslinjer for etterforskningsmessige tiltak i
forbindelse med savnetmeldinger.
Ved en eventuell ny større krise som
berører nordmenn i utlandet vil Politidirektoratet umiddelbart
gå ut med informasjon om at meldinger om savnede skal gå til
politiet. For å sikre at nødvendige opplysninger
blir innhentet og registrert skal det etableres direkte og fortløpende
kontakt mellom Utenriksdepartementet og politiet. Dette vil være
spesielt viktig ved store hendelser. Det utarbeides en ordning som
sikrer at Utenriksdepartementets registreringssystemer har en forbindelse
til politiets databaserte registreringssystem slik at opplysninger
kan sjekkes og suppleres fortløpende. Nye Kripos har et
nasjonalt ansvar for en totaloversikt over savnede og omkomne.
I sitt krise- og beredskapsarbeid samarbeider
norske utenriksstasjoner også med andre nordiske land,
nærstående land og med internasjonale organisasjoner. Etter
det nordiske utenriksministermøtet i København
i mars 2005 ble det igangsatt et arbeid for å komme frem til
et forslag om et mer operativt nordisk samarbeid om krisehåndtering.
Forslaget vil bli forelagt de nordiske utenriksministrene på deres
møte i august 2005.
Det er et nært samarbeid mellom Utenriksdepartementet,
frivillige organisasjoner og FN. Norge kan således bidra
til målrettede tiltak på svært kort varsel.
Evalueringsutvalget konstaterer at Utenriksdepartementets
arbeid med den humanitære bistanden i tilknytning til flodbølgekatastrofen
fungerte meget bra. Departementets innsats på dette området
ble opplevd som god, rask og effektiv. Regjeringen ønsker å videreføre
dette arbeidet ved kriser i utlandet.
I St.meld. nr. 39 (2003-2004) Samfunnssikkerhet
og sivilt-militært samarbeid, jf. Innst. S. nr. 49 (2004-2005),
er det gitt en nærmere beskrivelse av hvordan det internasjonale
trusselbildet og globale sikkerhetsutfordringer skal møtes
gjennom økt internasjonalt samarbeid innenfor sivil krisehåndtering.
Regjeringen vil arbeide aktivt for at de internasjonale aspekter
ved samfunnssikkerhetsarbeidet fortsatt får en fremtredende
plass i årene som kommer.
Det vises for øvrig til omtalen i vedlegg
1.
Evalueringsutvalget påpeker på s.
170 i rapporten at Norge har gode beredskapsplaner og systemer for å håndtere
katastrofer innenlands og i nære havområder. Utvalget
mener derfor at det er viktig at et planverk for håndtering
av katastrofer i utlandet bygger på det nasjonale systemet
slik at det samlede planverk kan vedlikeholdes, trenes og iverksettes
enhetlig.
Den teknologiske, økonomiske og sosiale
utviklingen har ført til en mer integrert verden. Hendelser som
i første omgang rammer et annet sted i verden vil fort
kunne få konsekvenser som må håndteres
på nasjonalt nivå. Hendelser i Norge eller i våre
nære havområder vil på den annen side
kunne ha mange internasjonale dimensjoner. På denne bakgrunn mener
Regjeringen at det er viktig å ha en felles overordnet
struktur for hvordan kriser håndteres av norske myndigheter,
uavhengig av om den aktuelle hendelsen primært gjelder
norsk territorium eller om krisen finner sted i utlandet.
Evalueringsutvalgets forslag bygger videre på de sentrale
prinsippene for krisehåndtering nasjonalt. Når det
gjelder anbefalinger om ny organisering av krisehåndteringen,
har utvalget konsentrert seg om hendelser som finner sted i utlandet.
Regjeringen mener imidlertid at flere av anbefalingene fra utvalget
også har klar overføringsverdi for håndtering
av kriser innenlands. Dette gjelder for eksempel betydningen av å skille
mellom det strategiske og operasjonelle nivå i krisehåndteringsorganisasjonen.
Regjeringen anser derfor forslagene fra utvalget som et viktig bidrag
for også å styrke den nasjonale krisehåndteringen.
Det vil i dette kapittelet bli redegjort for
tiltak for å styrke kriseledelsen på strategisk
nivå. Siktemålet er å bygge et fleksibelt
apparat som har evne til å møte en rekke krisesituasjoner
på meget kort varsel. Det er gitt en kortfattet oversikt
over nasjonale systemer for operativ krisehåndtering i
Vedlegg 1, herunder politiets, hovedredningssentralenes og lokale
redningssentralers koordinerende rolle i redningsaksjoner.
I norsk krisehåndtering skilles det
mellom å redde liv og helse (redningstjeneste) og ordninger
for å håndtere hendelser der materielle verdier
og samfunnets funksjonsdyktighet er i fare. Når det gjelder
krisehåndteringssystemer for å redde liv og helse,
er vår nasjonale redningsberedskap nylig gjennomgått
(NOU 2001:31 Når ulykken er ute). Regjeringen legger til
grunn at med de tilpasninger som ble omtalt i St.meld. nr. 17 (2001-2002)
Samfunnssikkerhet har vi et velfungerende krisehåndteringssystem
på operativt nivå. Nødetatene har gode
samarbeidsrutiner for samarbeid på skadested, og den statlige
forsterkningsressursen Sivilforsvaret er omorganisert og styrket
for å kunne bistå ved store og sammensatte hendelser.
Tiltak for å styrke operativ krisehåndtering for
kriser i utlandet er omtalt i kapittel 6.
I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr.
39 (2003-2004) Samfunnssikkerhet og sivilt militært samarbeid,
jf. Innst. S. nr. 49 (2004-2005) fattet Stortinget 30. november
2004 følgende anmodningsvedtak (Anmodningsvedtak nr. 71.):
"Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet
om en sentral krisehåndteringsenhet som ved kriser skal
ha koordineringsansvar av departementet og etater som må være
operative i beredskapsarbeidet, og komme tilbake til Stortinget
med saken på egnet måte."
I Innst. S. nr. 49 (2004-2005) viser komiteen
til at det overordnede styringsansvaret er blitt omorganisert i flere
land, samt at Sårbarhetsutvalget foreslo et overordnet
departement, et Innenriksdepartement. Flertallet i komiteen uttaler:
"Flertallet vil likevel peke på at øvelser
har vist at ulike etater har ulike meninger om hvilken etat som
har det overordnede ansvar for den oppståtte krisesituasjonen.
At det kan oppstå slike uoverensstemmelser, er ikke vanskelig å forestille
seg. Kriser kan ha et svært komplekst innhold som parallelt
kan berøre flere offentlige etater med ulike rapporteringsrutiner.
Flertallet viser til at krisesituasjoner av natur er tidskritiske med
tanke på å redde menneskeliv og unngå materiell skade.
Flertallet vil derfor at de overordnede organisatoriske løsningene
ikke skal være til hinder for rask og effektiv ledelseshåndtering
når en krise oppstår.
Flertallet
mener derfor at organisatoriske uoverensstemmelser skal løses
ved at det etableres en krisehåndteringsenhet som delegerer
og fordeler ansvar i tråd med krisesituasjonens innhold.
Krisehåndteringsenheten vil altså ha som oppgave
ta ledelsen over krisesituasjonen for å klargjøre
hvilke etater som skal bistå med ressurser for å redusere
og forebygge effekten av krisesituasjonen, da det ikke forventes
at krisehåndteringsenheten vil ha selvstendige ressurser
i en slik grad at ansvarsprinsippet kan fravikes. På dette
punkt stiller flertallet seg undrende til om de prinsipper som foreslås
i Stortingsmeldingen, er gode nok for meldingens overordnede formål.
Som det pekes på i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.
meld. nr. 17 (2001-2002), vil Regjeringen gi sin støtte
til en rekke andre organisatoriske grep, heller enn et overordnet
departement. Flertallet vil derfor igjen understreke, som det står
i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St. meld. nr. 17 (2001-2002),
at det " i dagens situasjon og med framtidens trusselbilde er nødvendig å gi
det videre samfunnssikkerhetsarbeidet en enda klarere prioritering
innenfor en spesifikk og strukturert ramme.
Flertallet
vil også derfor understreke at et flertall i Innst. S.
nr. 9 (2002-2003), jf. St. meld. nr. 17 (2001-2002), ba Regjeringen
legge frem forslag om en sentral krisehåndteringsenhet
som ved kriser skal ha koordineringsansvar av departement og etater
som må være operative i beredskapsarbeidet. Flertallet
kan ikke se at St.meld. nr. 39 (2003-2004) innfrir dette ønsket."
Forslaget om en nasjonal krisehåndteringsenhet
har sin bakgrunn i forslag fra Sårbarhetsutvalget (NOU 2000:24
Et sårbart samfunn). Utvalget anbefalte blant annet at
ansvaret for å forberede og gjennomføre samordning
av krise- og konsekvenshåndtering mellom departementer
så langt som mulig burde legges til ett departement med
sikkerhet og beredskap som hovedområde. Et slikt departement
må ha god kapasitet og nødvendig kompetanse til å kunne
lede koordineringen av myndighetenes håndtering i et bredt
spekter av mulige krisesituasjoner.
Sårbarhetsutvalget foreslo videre at
departementet burde etablere en egen enhet for å tilrettelegge
for og forberede en god håndtering av ulike krisesituasjoner. Denne
enheten burde plasseres i et fast lokale med oppdatert teknisk utstyr.
Enheten burde ha en fast kjerne med spesialister på krisehåndtering
og koordinering. Ved behov burde enheten forsterkes med utpekte
representanter fra relevante departementer.
Regjeringen har vurdert tiltak for å styrke
krisehåndteringen på strategisk nivå og
vil basere fremtidig strategisk krisehåndtering på tre
hovedelementer:
– forsterket
krisekoordinering gjennom opprettelsen av Regjeringens kriseråd.
– presisering og klargjøring
av ansvaret for krisestyring i lederdepartementet (det departementet
som er mest berørt av krisen).
– etablering av ny krisestøtteenhet
som skal bidra med støttefunksjoner til lederdepartementet
og Regjeringens kriseråd i deres krisehåndtering.
Evalueringsutvalget har i sin rapport foreslått
at det ved kriser i utlandet skal etableres en krisehåndteringsorganisasjon
som skal ivareta den politiske og strategiske ledelsen av krisehåndteringsarbeidet.
Utvalget foreslår at det strategiske ansvaret plasseres
hos en gruppe bestående av utenriksråden og departementsrådene
i Justisdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet som kjerne.
Det foreslås at strategisk ledelse knytter til seg andre
departementsråder etter behov, og at regjeringsråden
møter enten fast eller som observatør.
Evalueringsutvalget foreslår at strategisk
ledelse i normalsituasjonen ledes av departementsråden
i Justisdepartementet som har ansvaret for det samlede planverk,
forberedelser og så videre. I katastrofesituasjonen vil
det være naturlig at departementsråden i det departementet
som eier krisen leder gruppen i henhold til ansvarsprinsippet.
Evalueringsutvalget foreslår at strategisk
ledelse bør ha en rådgivningsgruppe som håndterer
all informasjon fra operativt til strategisk nivå samt
legger til rette for berørte statsråders involvering
og mediehåndtering.
Utvalget har ikke vurdert nærmere hvordan
det konstitusjonelle ansvaret vil legge føringer for den
strategiske ledelse, men antar at statsrådene har ansvaret
for den virksomhet som ligger under eget ansvarsområde. Utvalget
forutsetter at dette klarlegges av myndighetene når det
skal tas endelig stilling til beredskapsplanen.
Regjeringen deler evalueringsutvalgets vurderinger om
behovet for et helhetlig konsept for krisehåndtering på strategisk
nivå. Regjeringen er opptatt av at et slikt konsept må ta
utgangspunkt i gjeldende prinsipper for krisehåndtering
(ansvarsprinsippet, nærhetsprinsippet og likhetsprinsippet),
og at det ikke går på tvers av etablerte velfungerende
beredskapsordninger på lokalt, regionalt og sentralt nivå.
Evalueringsutvalgets forslag harmonerer godt
med den tankegang som har ligget til grunn når det i tidligere
krisesituasjoner er satt ned en departementsrådsgruppe
for å koordinere virksomheten til berørte departementer.
Dette ble for eksempel gjort etter terroranslagene i USA 11. september
2001 og i forbindelse med arbeidet under Irak-krigen.
Regjeringen vil nå gjøre dette
til en fast ordning ved å etablere Regjeringens kriseråd,
som vil utgjøre en felles struktur for kriser innenlands
og kriser i utlandet. Rådet vil være det øverste
koordineringsorganet på embetsnivå i krisehåndteringsorganisasjonen.
Regjeringen er opptatt av at krisehåndteringskonseptet
skal være tilpasset forskjellige typer krisesituasjoner
og scenarier. Hensikten er å sette ansvarlige departementer
best mulig i stand til å utføre de oppgaver og funksjoner
som kreves på strategisk nivå i en krisesituasjon.
I mindre alvorlige krisesituasjoner vil samordningen mellom
departementene kunne ivaretas av lederdepartementet alene, jf. meldingens
punkt 7.4. I mer komplekse krisesituasjoner er det imidlertid behov
for styrket koordinering mellom departementene. I slike situasjoner
trer Regjeringens kriseråd i funksjon.
Regjeringens kriseråd består
av følgende faste medlemmer:
– regjeringsråden
ved Statsministerens kontor
– departementsråden i
Justisdepartementet
– departementsråden i
Forsvarsdepartementet
– departementsråden i
Helse- og omsorgsdepartementet
– utenriksråden i Utenriksdepartementet.
I tillegg skal rådet i lys av den aktuelle
krisen utvides med den eller de departementsrådene som
er berørt av den aktuelle krisen. Ved behov vil også lederen
av krisestøtteenheten og ledere fra berørte etater,
lokale myndigheter mv. møte i rådet.
De faste medlemmene av rådet er den øverste
ledelse på embetsnivå i de departementene som
oftest vil være direkte berørt av en krisesituasjon
og som har ansvar for de viktigste redningsressursene. Ettersom
deltakerne er de administrative topplederne i de berørte departementene
og etatssjefer har de alle nødvendige fullmakter slik at
beslutningene kan fattes raskt og uten unødige mellomledd.
Kombinasjonen av faste medlemmer på den
ene siden og muligheten for utvidelse av kriserådet på den annen
side skal ivareta flere hensyn. Ved å gi kriserådet en
fast kjerne av medlemmer, sikrer en erfaringsoverføring
fra håndtering av tidligere krisesituasjoner. De medlemmene
av rådet som ikke selv er direkte berørt av den
aktuelle krisen, vil få en viktig funksjon som rådgivere
i forhold til strategiske beslutninger. Ved at rådet kan
utvides med berørte departementer, etater og myndigheter
etter behov, sikres det samtidig at sammensetningen av staben til
enhver tid kan tilpasses den aktuelle krisesituasjonen.
Alle departementsrådene kan ta initiativ
til innkalling av Regjeringens kriseråd. Ut fra et føre-var-prinsipp
skal terskelen for å kalle inn kriserådet være
lav. Departementsråden fra lederdepartementet leder Regjeringens
kriseråd.
Hvis lederdepartement ikke er klarlagt, ledes
møtene inntil videre av Justisdepartementet, som også har
et ansvar for å ta initiativ til å innkalle dersom
dette ikke gjøres av andre.
Regjeringens kriseråd vil være
det overordnede administrative koordineringsorganet dersom krisen
er av en slik karakter at flere departementer er involvert og det
er behov for en omfattende koordinering.
Hovedoppgaven for Regjeringens kriseråd
er å sørge for strategisk koordinering. Dette
omfatter bl.a. å vurdere spørsmålet om
lederdepartement, sikre god koordinering av tiltak som iverksettes
av ulike departementer og etater, og sikre at informasjon til media, publikum
og andre fremstår som koordinert fra myndighetenes side.
Opprettelsen av Regjeringens kriseråd
endrer ikke Regjeringens overordnede ansvar og den funksjonen regjeringskonferanser
har som forum for politiske drøftelser. Regjeringens kriseråd
skal i denne forbindelse tilrettelegge for at spørsmål
som krever politisk avklaring raskt legges frem for berørte
statsråder eller Regjeringen for drøftelse.
Lederdepartementet, med bistand fra krisestøtteenheten,
vil ha sekretariatsfunksjonen for Regjeringens kriseråd.
I dette ligger blant annet et ansvar for å utarbeide oppdaterte
situasjonsrapporter, analyser av situasjonen og løpende
strategi for håndtering av informasjon til media og publikum.
En følge av ansvarsprinsippet er at
det departement som er mest berørt av krisen får
et hovedansvar for å koordinere håndteringen av
krisen, herunder samordne krisestyringen på departementsnivå.
Det er viktig å understreke at utpeking av et lederdepartement
ikke medfører endringer i det konstitusjonelle ansvarsforhold,
og at alle departementer beholder ansvaret for sine respektive saksområder.
Valg av lederdepartement er basert på ansvarsprinsippet.
Følgende kriterier legges til grunn:
– krisens
karakter. Det vil ofte være en klar sammenheng mellom hendelsene
og et departements ansvarsområde i en normalsituasjon.
– hvilket departement som har
best tilgang til informasjon om krisen
– hvilke departementer som har
virkemidler for å håndtere krisen.
I mange tilfeller vil det være opplagt
hvilket departement som må ha rollen som lederdepartement.
For eksempel vil Utenriksdepartementet i kraft av ansvarsprinsippet
i utgangspunktet være lederdepartement for kriser som berører
nordmenn i utlandet, tilsvarende vil Landbruks- og matdepartementet
være lederdepartement i kriser som gjelder dyresykdommer, mens
Helse- og omsorgsdepartementet vil være lederdepartement
i kriser som gjelder epidemier/pandemier.
Ved usikkerhet om hvilket departement som er ansvarlig
for å samordne, vil statsministeren i samråd med
berørte statsråder utpeke lederdepartement etter tilrådning
fra Regjeringens kriseråd.
For å etablere planer for å møte
ulike krisescenarier og for å kunne gjennomføre
relevante øvelser, bør en imidlertid så langt
som mulig på forhånd søke å avklare hvilke
departementer som må være forberedt på å ta ansvaret
som lederdepartement i ulike krisescenarier. Dette er viktig blant
annet for å unngå å miste verdifull tid
i den tidlige fasen av krisehåndteringen.
Regjeringen vil gjennom øvelser og
tilsyn legge vekt på å avdekke eventuelle uklarheter
om hvilket departement som skal være lederdepartement i
ulike krisesituasjoner, slik at dette kan klargjøres
for alle aktører som vil være sentrale i den aktuelle
krisesituasjonen.
Ansvarsprinsippet innebærer at statsrådenes
konstitusjonelle ansvar videreføres også i krisesituasjoner.
Dette innebærer at alle departementer
har ansvar for å planlegge, forberede og øve for å håndtere
kriser og katastrofer som kan oppstå under deres ansvarsområde. At
departementene har et ansvar for å håndtere kriser innenfor
eget ansvarsområde, innebærer ikke at den operative
håndteringen av akutte kriser skal skje på departementsnivå.
Departementenes hovedfunksjon i det daglige er å være
sekretariat for den politiske ledelsen, og det er viktig at departementene
i krisesituasjoner ikke overtar oppgaver som best kan utføres
av de operative nivåene underlagt departementet. Utgangspunktet
er at kriser skal håndteres på lavest mulig nivå (nærhetsprinsippet).
For eksempel innehar nødetatene brann, helse og politi
og redningstjenesten alle nødvendige fullmakter for å iverksette
akutte tiltak når liv og helse er truet. Koordineringen
mellom disse er på operativt nivå ivaretatt gjennom
etablering av lokale redningssentraler og hovedredningssentralene.
Utenriksdepartementet kommer i en særstilling
fordi departementet har operativt ansvar for utenriksstasjonene,
som vil måtte ha ansvaret for iverksettelse av tiltak for å bistå norske
borgere i en krisesituasjon i utlandet, særlig i krisens
første fase. Når et departement unntaksvis ikke
har delegert operative oppgaver videre til en underliggende virksomhet,
er det, som evalueringsutvalget peker på, viktig å ha
en særskilt bevissthet knyttet til å skille strategiske
og operative ledelsesfunksjoner. Når departementet skal
bygge opp en kriseorganisasjon, må begge disse funksjonene
ivaretas. De spesielle utfordringene som knytter seg til håndtering
av kriser i utlandet er nærmere omtalt i meldingens kapittel
5 og 6.
I alvorlige krisesituasjoner vil det kunne være
behov for at det treffes strategiske beslutninger på departementsnivå.
Det kan for eksempel være behov for å gi oppdrag
til underliggende etater for å sikre en helhetlig og samordnet
krisehåndtering. Det kan også oppstå behov
for koordinering av tiltak og ressursinnsats fra flere departementer.
Hvert enkelt departement må være
forberedt på å ta rollen som lederdepartement
på vegne av sentralforvaltningen i en krisesituasjon. I
komplekse krisesituasjoner som krever utstrakt koordinering, gjøres
dette i nær dialog med Regjeringens kriseråd.
I en krisesituasjon skal lederdepartementet:
– utarbeide
overordnede situasjonsrapporter, blant annet på bakgrunn
av informasjon fra andre departementer, rapporter fra operative
virksomheter, mediebildet mv.
– identifisere og vurdere behov
for tiltak på strategisk nivå.
– påse at nødvendige
tiltak innenfor eget ansvarsområde blir iverksatt, og ivareta
nødvendig koordinering med andre departementer og etater.
– sørge for at det blir
gitt koordinert informasjon til media og befolkningen.
For å kunne ivareta disse funksjonene
i en krisesituasjon skal lederdepartementet kunne hente bistand
fra en ny krisestøtteenhet, jf. meldingens punkt 7.5. Hvert enkelt
departement har imidlertid et selvstendig ansvar for å utarbeide
planer som sikrer at disse funksjonene kan ivaretas.
Erfaringsmessig vil mye av pågangen
fra media i krisesituasjoner være rettet mot statsråden
og departementet. Dette gjelder også selv om krisen i det
alt vesentlige håndteres på et lavere nivå.
Dette stiller store krav til departementets evne til å formidle
informasjon om håndteringen av krisesituasjonen. Informasjonsberedskap
er derfor omtalt særskilt i punkt 7.6.
Som nevnt ovenfor har Stortinget bedt Regjeringen om å utrede
spørsmålet om en sentral krisehåndteringsenhet
som ved kriser skal ha koordineringsansvar av departementet og etater
som må være operative i beredskapsarbeidet, jf.
anmodningsvedtak nr. 71 datert 30. november 2004.
I punkt 7.4 og punkt 7.3 er det redegjort for
henholdsvis lederdepartementets ansvar for håndtering av
kriser og for opprettelsen av Regjeringens kriseråd. Det
fremgår her at Regjeringens krisesråd vil være
det overordnede strategiske koordineringsorganet i krisesituasjoner
som er av en slik karakter at det er behov for omfattende koordinering
mellom flere departementer og etater.
I lys av erfaringene etter flodbølgekatastrofen
har Utenriksdepartementet besluttet å bygge ut sin kriseorganisasjon.
Justisdepartementet og enkelte andre departementer har også særlig
tilrettelagte lokaler, sambandsløsninger mv. Justisdepartementet
vil oppgradere sine krisehåndteringslokaler, teknisk infrastruktur
og samband. Forsvarsdepartementet vedlikeholder og øver
relevant planverk og beredskap. I tillegg er det etablert særlig
tilrettelagte sambandsløsninger, stabspersonell for krisehåndtering
og eget situasjonsrom. Departementet kan også benytte seg
av Forsvarsstabens døgnbemannede situasjonssenter som i
nytt ledelsesbygg på Akershus vil gi en betydelig forbedret evne
til håndtering av sikkerhetspolitiske kriser. De ulike
løsningene ivaretar imidlertid primært de enkelte departementenes
egne behov. Et kost-nytte-perspektiv tilsier at departementer som
sjelden vil være lederdepartement, ikke hver for seg bør
investere i spesialtilpassede situasjonsrom og avansert teknisk
ustyr mv.
Det er derfor ønskelig å bygge
ut egen infrastruktur for å sikre at lederdepartementet
og Regjeringens kriseråd har forberedte og tilrettelagte
ordninger som kan understøtte lederdepartementet og de
samordningstiltak som må iverksettes for at kriser skal
kunne håndteres på en god måte.
Regjeringen vil derfor opprette en sentral krisestøtteenhet
som har som oppgave å understøtte departementsfellesskapet
og spesielt lederdepartementet under kriser.
Krisestøtteenheten vil få ansvar
for egne krisehåndteringslokaler som skal etableres i tilknytning
til regjeringskvartalet. I krisesituasjoner skal disse lokalene kunne
brukes som stabslokaler av lederdepartementer som ikke selv disponerer
egnede beredskapsrom for å kunne håndtere den
aktuelle krisen. Det vil også være aktuelt å bruke
krisehåndteringslokalene i situasjoner hvor det er behov
for å samordne virksomheten til flere departementer under
kriser.
Bruk av krisestøtteenhetens lokaler
skal imidlertid ikke være en forutsetning for å få støtte
fra enheten. Krisestøtteenheten skal også være
forberedt på å kunne bistå departementene
med løpende rådgivning, utarbeidelse av situasjonsrapporter,
informasjonsbehandling, tilrettelegging av beslutningsgrunnlag,
loggføring, teknisk ekspertise mv. i de tilfellene hvor
krisen håndteres fra lederdepartementets egne krisehåndteringslokaler.
Opprettelsen av en krisestøtteenhet
vil ikke innebære en endring av ansvarsprinsippet siden
støtteenheten ikke overtar ansvar og oppgaver som tilligger
det ordinære sektoransvar/linjeansvar. Enheten
skal øke de ressursene departementene kan trekke på i
krisesituasjoner. For eksempel skal enheten kunne bidra til at departementene
har et oppdatert og likt situasjonsbilde ved å legge til
rette for at departementene kan motta, behandle og sende ut store
mengder informasjon under kriser.
Enheten skal kunne tilby departementene fellesressurser
som departementene kan trekke på i krisesituasjoner som
for eksempel mobilt teknisk utstyr, felles elektronisk loggføringssystem
og telefonlinjekapasitet. Enheten skal kunne inngå avtaler
på vegne av departementsfellesskapet i den grad det kan
være aktuelt å kjøpe tjenester fra eksterne
aktører.
Enheten må ha en generell oversikt
over aktuelle beredskapsplaner og nasjonale og internasjonale ressurser
(materiell, innsatspersonell og annen ekspertise i krisehåndtering)
relatert til de ulike hendelser som kan tenkes å oppstå.
Enheten skal kunne motta og videreformidle varsel fra aktuelle beredskapsetater
om krisesituasjoner. Ved kriser og katastrofer må enheten umiddelbart
forberede seg på å bistå lederdepartementet
og eventuelt Regjeringens kriseråd.
Gjennom et samarbeid med blant annet hovedredningssentralene
skal enheten ha oversikt over de ressurser frivillige sektor kan
stille til disposisjon i en krisesituasjon. Dette skal sees i sammenheng
med det pågående arbeidet med å utvikle
et nasjonalt register for rednings- og beredskapsressurser. Det
er viktig at enheten i nært samarbeid med virksomheter
som for eksempel hovedredningssentralene og Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap, bearbeider tidligere hendelser med sikte på å dra
nytte av erfaringene.
Enheten skal også kunne legge til rette
for et godt medie- og informasjonsarbeid som en integrert del av krisehåndteringen.
Det vises i denne sammenhengen til punkt 7.6 om overføring
av ansvar som i dag er tillagt Kriseinfo.
I tillegg til å yte bistand til departementene
i akutte krisesituasjoner, legges det opp til at krisestøtteenheten skal
ha oppgaver knyttet til det løpende beredskapsarbeidet
i Justisdepartementet, for eksempel gjennom å gi råd
om utvikling av planverk og ved å bistå departementene
med å tilrettelegge for øvelser. Dette må skje i
nært samarbeid med Direktoratet for samfunnssikkerhet og
beredskap.
Å finne en hensiktsmessig plassering
av krisestøtteenheten innenfor den etablerte beredskapsorganisasjon er
viktig. Et alternativ som har vært vurdert har vært å legge
krisestøtteenheten under Statsministerens kontor. Det er
imidlertid flere grunner til at Regjeringen ikke har valgt denne
løsningen. For det første vil enheten mangle tilknytning
til et bredere fagmiljø dersom den legges til Statsministerens
kontor. Hovedfunksjonen til Statsministerens kontor er å bistå statsministeren
i å lede og samordne Regjeringens arbeid, forberede, gjennomføre
og følge opp statsrådenes møter hos Kongen,
sørge for den formelle kontakten mellom Regjeringen og
Stortinget og bistå statsministeren i hans internasjonale
arbeid.
For det andre vil det kunne oppstå uklare
ansvarsforhold mellom statsministeren og justisministeren dersom
enheten legges til Statsministerens kontor. En sentral del av krisestøtteenhetens
oppgaver i det daglige vil være å ta del i det
løpende beredskapsarbeidet i Justisdepartementet, herunder
deltakelse i øvelser og råd om utvikling av planverk.
Dette er viktig blant annet for å sikre at rutinene for
samhandling mellom departementene og krisestøtteenheten
er innarbeidet når krisesituasjoner inntreffer. I slike
alvorlige krisesituasjoner vil det være et stort press
på Statsministerens kontor når det gjelder bistand
til statsministeren og Regjeringen, herunder kontakt mot Stortinget,
og det er viktig at kontorets ressurser kan ivareta disse oppgavene.
I alvorlige krisesituasjoner vil den nødvendige tilknytningen
til Statsministerens kontor ivaretas gjennom at regjeringsråden
er fast medlem av Regjeringens kriseråd.
Justisdepartementet har et ansvar for hovedtyngden av
rednings- og beredskapsressursene og vil i de fleste nasjonale krisesituasjoner
ha en sentral rolle. Justisdepartementet har et særskilt
ansvar for samordning og tilsyn på samfunnssikkerhetsområdet
og har en pådriverrolle overfor departementene i det daglige
beredskapsarbeidet. Dette gjøres ved å gi råd
om utvikling av planverk og ved å bistå departementene
i å tilrettelegge for øvelser, herunder øvelser
på tvers av departementsgrensene. Justisdepartementet innhenter
også rapporter og gjennomfører tilsyn med departementenes
beredskapsarbeid. Krisestøtteenheten vil derfor bli lagt
til Justisdepartementet.
Etablering av en slik støtteenhet endrer
ikke det enkelte departements ansvar for egne beredskapsforberedelser,
men gir Justisdepartementet et særlig ansvar for å understøtte
andre departementer når disse står overfor kriser.
Det legges opp til et nært samarbeid
med Forsvarsdepartementets krisehåndteringsenhet. Dette
samarbeidet kan blant annet omfatte informasjonsutveksling, rutiner
for oppbygning av situasjonsbilde på strategisk nivå,
løpende konsultasjoner og rådgivning i forbindelse
med situasjonsanalyser, løpende koordinering av tiltak
og samarbeid om utvikling av utdanningstilbud for relevant personell.
Enheten skal være døgnkontinuerlig
tilgjengelig.
Det er en rekke offentlige etater som i dag
har en døgnkontinuerlig vaktordning og situasjonsovervåking,
f.eks. Utenriksdepartementet, Forsvaret og hovedredningssentralene.
En ytterligere samordning av slik situasjonsovervåking
vil bli gjennomgått i tilknytning til etableringen av krisestøtteenheten.
Det tas i utgangspunktet sikte på at
krisestøtteenheten til daglig skal bestå av et
mindre antall heltidsansatte medarbeidere. Det er viktig å etablere
ordninger som sikrer at personellet til enhver tid har den nødvendige
relevante og praktiske erfaring. I tillegg skal enheten i krisesituasjoner
kunne utvides med forhåndsutpekt personell fra andre departementer
og eventuelt direktorater, slik at enheten over et lengre tidsrom
skal kunne støtte opp under krisehåndteringen
i lederdepartementet og Regjeringens kriseråd. Dette skal
sikre at det dras nytte av ulike fagmiljøers kunnskap og
erfaringer.
Når det gjelder tilbudet av tekniske
støttetjenester til departementene, legges det opp til
at krisestøtteenheten skal ha et nært samarbeid
med Statens forvaltningstjeneste, som blant annet har ansvaret for
24-timers drift i regjeringskvartalet og Regjeringens nettsider
(ODIN). Andre viktige samarbeidspartnere vil for eksempel være
Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO).
Ansvarsprinsippet innebærer at hvert
enkelt departement har ansvar for god informasjonsberedskap innenfor
eget fagområde og for å stille krav til underliggende etater
basert på den statlige informasjonspolitikken.
Tidligere Statens informasjonstjeneste og Statskonsult
har, med støtte fra Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap, hatt som oppgave å være forvaltningens
kompetansesenter og rådgiver på området risiko-
og krisekommunikasjon. Statskonsult ble omdannet til aksjeselskap
fra 1. januar 2004. Moderniseringsdepartementet har inngått
avtaler med Statskonsult om ivaretakelse av oppgaver innenfor risiko-
og krisekommunikasjon for 2004 og 2005.
I St.meld. nr. 39 (2003-2004) Samfunnssikkerhet
og sivilt-militært samarbeid, ble det gitt uttrykk for
at Regjeringen ville vektlegge arbeidet med informasjonsberedskap
som en integrert del av arbeidet med sikkerhet og beredskap, og
at informasjonsberedskap og informasjonshåndtering skal
inngå som en integrert del av samfunnssikkerhetsarbeidet
i regi av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
For å sikre en best mulig håndtering
av nye informasjonsutfordringer på sentralt nivå,
ble det i St.meld. nr. 39 (2003-2004) varslet at det ville bli tatt initiativ
til en gjennomgang av gjeldende instrukser, herunder instruksen
om Regjeringens kriseinformasjonsenhet.
I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr.
39 (2003-2004), jf. Innst. S. nr. 49 (2004-2005), fattet Stortinget
30. november 2004 følgende anmodningsvedtak:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette en evaluering av
Kriseinfo (Regjeringens kriseinformasjonsenhet). "
Regjeringens kriseinformasjonsenhet (Kriseinfo)
ble opprettet i 1989 og er en forsterkningsstyrke for å bistå sentralforvaltningen
med informasjonshåndtering ved større kriser og
hendelser i fredstid (opprettet som en følge av evalueringen
av Tsjernobyl-ulykken).
Kriseinfo er primært en forsterkningsstyrke
for departementene, men kan etter anmodning fra det ansvarlige fagdepartement
også bistå andre statlige etater. Det vil alltid
være opp til fagansvarlig departement å vurdere
om det er ønskelig å rekvirere støtte
fra Kriseinfo. Enheten består av informasjonssjefer fra
ti ulike departementer.
Kriseinformasjonsenheten har selv tatt en rolle
som pådriver for å øke bevisstheten om
kriseberedskapsplanlegging og relevante direktorater.
Sekretariatsfunksjonen har ligget i Statskonsult,
men ble våren 2005 flyttet til Moderniseringsdepartementet.
Sekretariatet har blant annet hatt ansvar for å sørge for
tilretteleggelse for møter, studiebesøk mv.
Med unntak av håndteringen av flodbølgekatastrofen i årsskiftet
2004/2005 har ikke Kriseinfos forsterkningsstyrke vært
i aktiv tjeneste siden 1995.
Som det er redegjort for i St.meld. nr. 39 (2003-2004),
viser Statskonsults kartlegginger at departementenes informasjonsenheter
har blitt betydelig styrket når det gjelder antall ansatte
og kompetanse i de senere år.
Statskonsults rapport om departementenes informasjonsberedskap
i 2004 ble publisert i mars 2005 (Rapport 2005:3 Statskonsult).
Konklusjonene i rapporten er i tråd med konklusjonene om
statlig informasjonsberedskap i St.meld. nr. 39 (2003-2004).
Alle 15 departementer som deltok i undersøkelsen har
planer for kriseinformasjon. Undersøkelsen viser imidlertid
også at det er behov for ytterligere tiltak for å forbedre
krisekommunikasjonsberedskapen. Statskonsult anbefaler departementene å gjennomføre regelmessige
scenariegjennomganger og risiko- og sårbarhetsanalyser
(ROS). Statskonsult anbefaler videre at koordinering av oppgavefordeling/samarbeid/eierskap
mellom departementene i forkant av kriser på basis av krisescenarier
som blir vektlagt i ROS eller scenariegjennomgang, styrkes. Det
anbefales at det arrangeres årlige eller halvårlige øvelser
i krisekommunikasjon og generell beredskap og at flere departementer øver
sammen.
Evalueringsutvalget har i sin rapport påpekt
svakheter ved Utenriksdepartementets system for kriseinformasjon,
jf. kapittel 7 om Medie- og informasjonshåndtering i utvalgets
rapport. Utvalget påpeker at Kriseinfo ikke ble utnyttet
i tråd med instruksen, blant annet fordi medlemmene de
første dagene ble satt til å svare på telefoner
til de pårørende.
Håndtering av medier og informasjon
til publikum er blitt et stadig viktigere element i myndighetenes
krisehåndtering og krever stor profesjonalitet. Regjeringen ønsker å se
informasjon og kommunikasjon som en integrert del av beredskapsarbeidet
i staten. For å styrke dette arbeidet vil Regjeringen flytte
ansvaret for kompetanseutvikling og rådgivning innen informasjonsberedskap
fra Moderniseringsdepartementet og Statskonsult til Justisdepartementet
og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
Etter Regjeringens vurdering er ikke Kriseinfo
lengre en hensiktsmessig måte å organisere forsterkingsarbeidet
for departementene på. En svakhet ved Kriseinfo har dessuten
vært at enheten bare omfatter 10 av 17 departementer. Regjeringen
mener derfor at det ikke lenger er hensiktsmessig å opprettholde
en atskilt forsterkningsenhet for kriseinformasjon i den formen
som Kriseinfo har. For å styrke informasjonsberedskapen
skal departementenes ansvar for god informasjonsberedskap i det
enkelte departement tydeliggjøres og kompetansen i det
enkelte departement videreutvikles.
Regjeringen vil derfor basere arbeidet med informasjonsberedskapen
i departementene på følgende elementer:
– Alle departementer
må være forberedt på å kunne
ta rollen som lederdepartement i en krisesituasjon innenfor sitt
ansvarsområde. De må også være
forberedt på å kunne ivareta sekretariatsfunksjonen
for Regjeringens kriseråd, herunder å legge til
rette for en løpende strategi for koordinert informasjon
til media og publikum. Som et ledd i dette arbeidet må departementene
gjennomgå sine planer for kommunikasjonsberedskap. Hvert
enkelt departement må blant annet vurdere hvordan departementet
kan forsterke sin egen informasjonsstab i en krisesituasjon gjennom
forhåndsutpekt personell. Dette kan skje gjennom forsterkninger
fra fagavdelinger i eget departement, fra underliggende etater eller
fra andre departementer. Det må også stilles krav
til gjennomføring av øvelser, evaluering av planverk
og teknisk beredskap. Dette må gjøres på samme
måte som for det øvrige beredskapsplanverket.
– Beredskapsarbeid skal inngå som
et jevnlig tema på de faste møtene mellom informasjonssjefer
og informasjonsmedarbeidere i departementene. Dette nettverket vil
dermed bli et nettverk for kompetanseheving og erfaringsoverføring
på krisekommunikasjon.
– Krisestøtteenheten
som er lagt til Justisdepartementet vil styrke Justisdepartementets
pådriverrolle overfor departementene i beredskapsarbeidet. Enheten
skal også kunne bistå departementene med informasjonsberedskap.
Krisestøtteenheten skal videre ha ansvar for å bistå øvrige
departementer med teknisk utstyr og felles IKT-verktøy
til bruk i en krisesituasjon, herunder mobilt kommunikasjonsutstyr.
– En god informasjonsberedskap
er avhengig av pålitelige og felles kommunikasjonsverktøy. Behovet
for oppgradering av fellestjenester vil bli gjennomgått.
– Det ansvaret Moderniseringsdepartementet
har for informasjonsberedskap, som utføres av Statskonsult,
overføres til Justisdepartementet og Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap.
Justisdepartementet er gjennom kgl.res. 16.
september 1994 gitt et samordningsansvar på beredskapssektoren.
For å bidra til ivaretakelsen av dette ansvaret ble det
ved kgl.res. 3. november 2000 fastsatt en instruks om innføring
av internkontroll og systemrettet tilsyn med det sivile beredskapsarbeidet
i departementene.
Det enkelte departement er ansvarlig for egne
beredskapsforberedelser for kriser og katastrofer i fred, sikkerhetspolitiske
kriser og krig. Justisdepartementets tilsynsrolle rokker ikke ved
dette prinsippet.
Departementene skal med to års mellomrom
avgi rapport til Justisdepartementet om status for beredskapsarbeidet.
Det er gjennomført slik rapportering i 2002 og 2004. Rapportene
inngår som grunnlagsdokumentasjon for de tilsyn som gjennomføres
og i det generelle samarbeidet mellom Justisdepartementet og øvrige
departementer i beredskapsspørsmål.
Antallet tilsyn er fra 2005 trappet opp. Det
skal nå gjennomføres seks tilsyn i året.
I henhold til tilsynsplanen skal det gjennomføres tilsyn
med Utenriksdepartementet i første halvdel av 2006.
Hver virksomhet, etat og departement er ansvarlig for å gjennomføre
og finansiere øvelser innen eget fag- og ansvarsområde.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har som en hovedoppgave å bistå myndighetene
med å øve beredskapsplaner og krisehåndteringssystemer.
Krisestøtteenheten skal delta aktivt
i planlegging og gjennomføring av øvelser i departementene,
slik at samspillet mellom departementene og krisestøtteenheten øves
og rutinene for samhandling blir innarbeidet.
Det er i årene framover planlagt en
rekke øvelser for sivile myndigheter. Direktoratet for
samfunnssikkerhet og beredskap har utviklet en rammeplan for sivile nasjonale
beredskapsøvelser for perioden 2005-2008, hvor det legges
opp til en årlig større nasjonal krisehåndteringsøvelse.
Det avholdes jevnlig krisehåndteringsøvelser i
NATO og andre internasjonale samarbeidsorganer, jf. St.meld. nr.
39 (2004-2005) Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid.
Hensikten med øvelsene er blant annet å øve
konsultasjons- og beslutningsprosessen mellom nasjonene. Internasjonale
krisehåndteringsøvelser kan også brukes
som utgangspunkt for nasjonale øvelser.
Pårørende etter flodbølgekatastrofen
har hatt ulike behov for støtte og hjelp. Noen var selv
blant de skadede, og har i tillegg hatt nærstående
som har omkommet eller er savnet. Andre har opplevd katastrofen
uten synlige skader, men har mistet noen av sine. Mange pårørende
fulgte det hele fra Norge.
Katastrofen skjedde langt hjemmefra, og et høyt antall
nordmenn var direkte eller indirekte berørt. Tilbake i
Norge satt fortvilte pårørende lenge i uvisshet om
hvordan det hadde gått med deres nærmeste.
I St.meld. nr. 37 (2004-2005) kapittel 8 redegjør Regjeringen
for de erfaringer flodbølgekatastrofen har gitt og hvilke
tiltak som er gjennomført med hensyn på støtte
til overlevende og pårørende, både under
- og i etterkant av katastrofen.
Det er viktig å få kunnskapsbaserte
erfaringer fra arbeidet med flodbølgekatastrofen som grunnlag
for håndtering av eventuelle fremtidige katastrofer. Nasjonalt
kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har derfor
fått i oppdrag å utføre forskning knyttet
til flodbølgekatastrofen. Forskningen vil omhandle følgende
hovedtemaer:
– stressbelastning,
reaksjoner og tilpasning hos personer som har vært i katastrofeområde
– innsatspersonell i katastrofeområdene
– tamilske borgere som er direkte
berørt og bosatt i Norge
– Nasjonal Støttegruppe
etter Flodbølgekatastrofen
– fastlegenes oppfølging
– de etterlatte i Norge.
Denne forskningen vil gi myndighetene kunnskap
om hvordan en best mulig kan bistå personer som direkte eller
indirekte er berørt av en katastrofe. Av særlig betydning
er det å få mer kunnskap om hvordan en støttegruppe
best mulig kan organiseres, hvilke oppgaver som er viktige og hvilken
virkning og betydning den har for medlemmer, hjelpeprofesjoner og
myndigheter.
Målet med forskningen som skal utføres
ved NKVTS er å få kunnskap om antall personer
som har hatt behov for bistand fra for eksempel psykisk helsevern,
og om de har fått nødvendig hjelp. Det er også viktig å få kunnskap
om hvordan fastlegene har fulgt opp berørte personer etter
flodbølgekatastrofen. Erfaringsmessig vil enkelte ha behov
for oppfølging fra helsetjenesten over lang tid.
De forslag som det er redegjort for i denne
meldingen innebærer økonomiske og administrative
konsekvenser som må utredes nærmere. Det videre
arbeidet krever til dels omfattende planlegging som nødvendigvis vil
ta noe tid.
Forslagene kan medføre behov for investeringsmidler
og driftsutgifter på om lag 40-60 mill. kroner. Regjeringen
vil komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag til tiltak
og bevilgningsbehov i forbindelse med nysaldering av 2005-budsjettet
og i forbindelse med St.prp. nr. 1 (2005-2006).
Som ledd i komiteens behandling av saken ble
det 3. juni 2005 og 6. juni 2005 avholdt åpne
høringer.
Tema for høringene var de forhold som
fremkommer i St.meld. nr. 37 (2004-2005) med vedlegg og Justis-
og politidepartementets høringsuttalelser.
Følgende deltok på den åpne
høringen 3. juni 2005:
Følgende deltok på den åpne
høringen 6. juni 2005:
– statsminister
Kjell Magne Bondevik med bisitterne:
– justisminister Odd Einar Dørum
med bisitterne:
– departementsråd
Hans Olav Østgård
– politidirektør Ingelin
Killengreen
– direktør ved Direktoratet
for samfunnssikkerhet og beredskap, Jon A. Lea
– helse- og omsorgsminister Ansgar
Gabrielsen med bisitterne:
– departementsråd
Anne Kari Lande Hasle
– direktør ved Sosial-
og helsedirektoratet, Bjørn Inge Larsen
Leder for Evalueringsutvalget etter flodbølgekatastrofen
i Sør-Asia, Jan Reinås, ble kontaktet av komiteen,
men var forhindret fra å delta i høringen. Støttegruppen
for pårørende og overlevende etter katastrofen ble
også kontaktet, men ønsket ikke å delta.
Stenografiske referat fra høringene
ligger som vedlegg til innstillingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunnar Halvorsen, lederen Marit Nybakk og Rita Tveiten, fra Høyre,
Anna Amdal Fyhn og Bjørn Hernæs, fra Fremskrittspartiet,
Per Roar Bredvold og Per Ove Width, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjetil
Bjørklund, fra Kristelig Folkeparti, Åse Wisløff
Nilssen, og fra Senterpartiet, Marit Arnstad, understreker
at flodbølgekatastrofen i Asia 2. juledag 2004
fikk et svært dramatisk og tragisk utfall i den regionen
som ble rammet hardest. Med så mange norske tilreisende
i områdene som ble rammet, ble det også en norsk
katastrofe av betydelig omfang ved at 79 nordmenn er identifisert omkommet,
5 fremdeles savnet. Mange kom hjem med fysiske og psykiske skader.
Mange flere er berørt ved å ha mistet slektninger
eller venner.
Komiteen viser til at denne katastrofen
avdekket alvorlige mangler i den norske beredskapen i forhold til alvorlige
hendelser hvor mange nordmenn i utlandet trenger assistanse på samme
tid og sted, og hvor god informasjon hjemme er en avgjørende
faktor i håndteringen. Komiteen ser det
som alvorlig at det ikke fantes relevante kriseplaner i Utenriksdepartementet for
en situasjon av noe omfang hvor mange nordmenn ble direkte berørt
av en krise i utlandet. Ingen kunne ha forusett den aktuelle hendelsen,
men komiteen vil understreke at god kriseberedskap
bygger nettopp på at man planlegger for det uforutsigbare. Komiteen vil understreke
betydningen av at det raskt ble nedsatt et uavhengig utvalg for å evaluere
norske myndigheters håndtering av flodbølgekatastrofen,
og ser det som viktig, både i forhold til å vise
de overlevende og pårørende respekt og trekke
lærdom, at Regjeringen i ettertid har beklaget at hjelpen
som ble gitt ikke var god nok.
Komiteen har merket seg at det
var Utenriksdepartementet som fikk den mest alvorlige kritikken
av det oppnevnte evalueringsutvalget (Reinåsutvalget). Videre
at det ble stilt spørsmål ved om ikke Statsministerens
kontor burde ha bidratt til en bedre koordinering mellom berørte
departementer på et tidligere tidspunkt. Komiteen forutsetter
at Regjeringen arbeider videre med interne forbedringer som kan
medføre en bedre krisehåndtering på Statsministerens
kontor og i alle departementer, og har merket seg de tiltak som
allerede er iverksatt.
Komiteen viser til at samfunnssikkerhet
dreier seg om å ivareta sivilbefolkningens trygghet og
sikre sentrale samfunnsfunksjoner. Det åpne, teknologiske
og globale samfunnet har satt økt fokus på menneskelig sikkerhet
og beskyttelse av menneskers rettigheter og trygghet.
Komiteen mener at flodbølgekatastrofen
viste at Norge verken hadde strukturer eller rutiner til å håndtere
en krise av dette format.
Komiteen viser videre til den
tvil Reinåsutvalget uttrykker om det fantes en struktur
eller et apparat til å håndtere kriser også av
et vesentlig mindre format og legger dette til grunn.
Komiteen vil i den forbindelse
vise til Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002)
og til Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St.meld. nr. 39 (2003-2004).
Komiteenviser
til Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002),
hvor det bl.a. står:
"Komiteene viser til at det moderne samfunnet også er
et sårbart samfunn, der trusler mot folks trygghet både
består av utilsiktede og tilsiktede hendelser.
De
utilsiktede hendelsene kan være naturkatastrofer som flom,
skogbrann eller skred. Det kan være større ulykker
som utløser behov for en militær og sivil beredskap,
slik som store hotellbranner, utblåsinger på oljeplattformene
eller fly- og togulykker. Utilsiktede hendelser kan også være
feilhåndtering som utløser kaos, kriser eller
katastrofer.
Tilsiktede hendelser er terrorangrep,
sabotasje, spionasje, internasjonal kriminalitet i stort omfang.
Den sikkerhetspolitiske utviklingen viser at det internasjonale
samfunnet står overfor et sammensatt risikobilde som er
uforutsigbart.
De samlede ressurser innenfor sivilt
beredskap, politiet og Forsvaret skal sikre at samfunnet er rustet
til å møte utfordringene som moderne terrorisme
representerer. Et totalkonsept må styrke samarbeidet mellom sivilt
og militært beredskap og definere vanskelige gråsoner
i akutte situasjoner."
Videre sier Innst. S. nr. 9 (2002-2003) at følgende målsettinger
må legges til grunn for arbeidet med samfunnssikkerhet
i framtiden:
"Norge skal oppleves som et trygt og sikkert land å leve
og virke i:– Samfunnets
samlede ressurser skal gjennom samordnet bruk og prioriteringer
settes inn i samfunnssikkerhetsarbeidet.
– Norge skal aktivt bidra innen
internasjonale organisasjoner og gjennom internasjonale virksomheter for
derigjennom indirekte å styrke det nasjonale samfunnssikkerhetsarbeidet.
– Arbeidet med samfunnssikkerhet
skal ha høy prioritet og det organisatoriske ansvaret skal
gjenspeile dette.
– Forebyggende samfunnssikkerhetsarbeid
skal prioriteres, samtidig som trening og øvingsvirksomhet
ytterligere skal intensiveres."
Komiteen vil videre vise til
Innst. S. nr. 234 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004), hvor
det under punkt 3.4 står:
"Et bredt og sammensatt risikobilde preger Norges sikkerhetspolitiske
omgivelser. Utfordringene og de potensielle trusler er mer diffuse
enn før, og kjennetegnes av glidende overganger mellom
det nasjonale og det internasjonale, og mellom fred, krise, væpnet
konflikt og krig.
Trusler kan oppstå og
utvikle seg raskt og uten særlig forvarsel, blant annet
fordi også ikke-statlige aktører kan true sikkerheten.
Motsetninger mellom stater og ulike grupper kan spre seg i nye og
uventede retninger, og forårsake nye konflikter, basert
på endringer i den kulturelle, ideologiske, religiøse,
informasjonsmessige og politiske sfære. Dette kan føre
til angrep fra internasjonal terrorisme, som ofte har direkte kobling
til internasjonal organisert kriminalitet. Ikke-statlige aktører råder
over et stort spekter av virkemidler, som foruten væpnede
anslag kan omfatte undergraving av lokale politiske regimers legitimitet,
utpressing, informasjonsangrep, spredning av masseødeleggelsesvåpen
osv.
Denne utviklingen øker behovet for
samarbeid mellom militære og sivile aktører i
kriser og konflikter, men har samtidig ført til endret
form for samarbeide. Som beskrevet av Sårbarhetsutvalget
(NOU 2000:24), og senere fulgt opp i Innst. S.nr.9 (2002-2003),
jf St.meld.nr.17 (2001-2002), er oppgaven med å ivareta samfunnssikkerheten
stadig viktigere gitt moderne samfunns sårbarhet."
Komiteen vil understreke betydningen
av at befolkningen har tillit til myndighetenes evne til å håndtere
en krise som oppstår og til at nødvendig beredskap
er til stede. Informasjon om slik beredskap og kommunikasjon under
en krise er av stor betydning.
Komiteen mener dette sviktet
under flodbølgekatastrofen, ikke minst når det
gjaldt informasjon og usikkerhet omkring hvor mange nordmenn som
var savnet etter katastrofen. Dette aspektet kunne vært bedre
belyst i den foreliggende meldingen.
Komiteen viser til at feilinformasjon
om antall savnede bunnet i at selve tallene var feil, men at informasjon
om disse tallene likevel kunne vært håndtert annerledes. Komiteen har
imidlertid merket seg at det skal arbeides videre med å forbedre
planene når det gjelder kriseinformasjon. Komiteen understreker
at beredskapen må bedres på mange plan, fra beredskap
i forhold til å yte hjelp til direkte berørte
personer i et katastrofeområde til informasjonen som gis
til offentligheten i forbindelse med større kriser. Før
det gis kommentarer til de konkrete tiltakene som foreslås
i meldingen, vil komiteen understreke at god krisehåndtering
forutsetter en rekke forhold ut over det konkrete og systemmessige,
blant annet
– at alle
ledere kjenner sitt ansvar og de gjeldende rutiner ved krise.
– at utstyr holdes ved like og
at rette vedkommende kjenner til hvordan det skal brukes.
– at øvelser i krisehåndtering
og tilsyn med beredskap faktisk utføres.
Komiteen vil peke på at
generelle organisasjonsmessige forhold kan ha stor betydning for
en virksomhets evne til å håndtere en krise. Komiteen vil
i denne sammenheng vise til at Reinåsutvalget har pekt på at
det internt i Utenriksdepartementet er en utbredt holdning at organisasjonsmessige
forhold var til hinder for at medarbeiderne kunne yte sitt beste
til håndtering av den aktuelle krisen.
Komiteen forutsetter at Utenriksdepartementets ledelse
følger opp denne problemstillingen. Komiteen vil
presisere at alle departementer, også Utenriksdepartementet,
må organiseres slik at alle strategiske og operative funksjoner
ivaretas og sikrer at hele organisasjonen yter sitt beste, også i
krisesituasjoner.
Komiteen har merket seg utvalgets
understrekning av den store innsatsen som ble utført av
den enkelte ansatte i utenrikstjenesten og anerkjenner dette. Komiteen legger
vekt på utenriksministerens påpekning av at det
sviktet i departementets evne til å lede personellet, særlig
på mellomledernivå, og har merket seg at det nå gjennomføres
tiltak for at dette nivået skal styrkes. Komiteen forutsetter
at dette vil bedre de ansattes mulighet til å yte sitt
beste.
Komiteenviser
til at Regjeringen ved kgl.res. 14. januar 2005, allerede
kort tid etter katastrofen, oppnevnte et utvalg for å evaluere
norske myndigheters håndtering av flodbølgekatastrofen
i Sør-Asia, og at mandat, sammensetning og tidsfrist for
utvalgets arbeid i forkant ble drøftet med de parlamentariske lederne
på Stortinget. Komiteen har merket seg at rammebetingelsene
for utvalgets arbeid synes å ha gitt tilstrekkelig handlingsrom
for utvalget til å evaluere myndighetenes håndtering
av flodbølgekatastrofen i Sør-Asia, og også foreslå forbedringstiltak.
Komiteen verdsetter at utvalget
på kort tid samlet en betydelig informasjonsmengde gjennom
intervjuer og skriftlig materiale, og at de som selv opplevde katastrofen
og de som mistet sine nærmeste har stått i sentrum. Komiteenverdsetter den samvittighetsfulle og
nøyaktige måten arbeidet har vært gjennomført på Komiteenhar merket seg at utvalget har gjennomført
et stort antall samtaler med en rekke berørte, embets-
og tjenestemenn, samt en rekke andre aktører og organisasjoner,
reise- og forsikringsselskaper og frivillige organisasjoner. Komiteen er
godt fornøyd med det grundige arbeidet som utvalget har
gjort for å evaluere myndighetenes håndtering
innenfor temaene koordinering og ledelse, medie - og informasjonshåndtering,
håndteringen i Thailand, håndteringen på Sri Lanka,
håndteringen i Indonesia, evakuering og hjemtransport,
ivaretakelse av skadde, berørte og pårørende i
Norge, registrering av savnede og omkomne og humanitær
bistand. Utvalget gir også en kortfattet presentasjon av
håndteringen i Danmark, Finland, Sverige, Tyskland og Italia.
Komiteen finner utvalgets evaluering
og konklusjoner dekkende for myndighetens håndtering av
flodbølgekatastrofen i Sør-Asia.
Komiteenvil
presisere at utvalgets hovedkonklusjoner og anbefalinger har gitt
et meget godt grunnlag for St.meld. nr. 37 (2004-2005), og også for
Stortingets behandling av denne stortingsmeldingen. Komiteen vil
i de etterfølgende kapitlene gå nærmere
inn på myndighetenes håndtering av flodbølgekatastrofen
i Sør-Asia, samt ulike tiltak som Regjeringen har foreslått for å styrke
evnen til å bistå norske borgere i utlandet i krisesituasjoner,
samt tiltak for å styrke den generelle krisehåndteringsevnen
i departementene.
Komiteenønsker å påpeke
at det er viktig at Utenriksdepartementet gjennomgår sine
interne arbeidsforhold og at arbeidsmiljøet ivaretas på en
slik måte at det sikres en faglig god utvikling i departementet.
En klarere fordeling av ansvar og ansvarsområder vil klargjøre
og bedre innsatsfaktorene overfor så vel katastrofeinnsats
som daglig utenrikstjeneste.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til den generelle kritikken som har vært reist om Utenriksdepartementet
og de uttalelser som ble gitt til Reinåsutvalget av ansatte
i Utenriksdepartementet om en ukultur i departementet. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng minne om at Fremskrittspartiet
har fremmet Dokument nr. 8:67 (2004-2005) Forslag fra stortingsrepresentantene
Carl I. Hagen, Siv Jensen, Morten Høglund og Christopher Stensaker
om refokusering av norsk utenrikspolitikk og modernisering av utenrikstjenesten.
I dette forslaget fremkommer det at det er tre klare svakheter ved
norsk utenrikstjeneste. For det første mangler vi i en
klart definert utenrikspolitikk på vitale områder.
For det andre er det klare mangler ved UD som organisasjon. For
det tredje har det funnet sted en forvitring av utenrikspolitisk
fagkompetanse innen flere viktige saksfelt.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Utenriksdepartementet
er en organisasjon som er i kontinuerlig endring og som etter flodbølgekatastrofen
har startet arbeidet med å gjennomgå alle forbedringspunkter.
Det er således blant annet allerede gjennomført
en arbeidsmiljøundersøkelse i Utenriksdepartementet
som vil bli repetert årlig. Disse medlemmer vil
også vise til at det høsten 2005 vil bli gjennomført
en kartlegging av departementets organisasjonskultur og -ledelse.
Komiteenviser
i all hovedsak til Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St.meld. nr.
39 (2003-2004), Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17
(2002-2003), samt Innst. S. nr. 234 (2004-2005), jf. St.prp. nr.
42 (2004-2005), for en gjennomgang av dagens sikkerhetspolitiske
situasjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
naturskapte hendelser og miljøkatastrofer er eksempler
på risikoer som kan ramme både nasjonalt og internasjonalt,
og at miljøendringer, herunder menneskeskapte klimaendringer, øker
risikoen for ulike former for naturskapte katastrofer. Naturkatastrofer
vil alltid kunne inntreffe, men de menneskeskapte klimaendringene
bidrar til mer uforutsigbare værforhold og mer ekstreme
værtyper. Flertallet vil peke på at
slike hendelser i økende grad også vil kunne ramme
norske borgere både i Norge og utlandet.
I Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St.meld.
nr. 39 (2003-2004), skriver komiteen:
"Komiteen har merket seg rapporter om at klimaendringer
allerede har påvirket mange fysiske og biologiske systemer
over hele kloden. Klimaendringer kan medføre økt
sårbarhet i kritisk infrastruktur og primærnæringene,
og kan medføre helsemessige konsekvenser. Det er behov
for økt kunnskap om klimaendringenes konsekvenser for sikkerhets-
og beredskaps-arbeidet."
Flertallet vil understreke at
endrede klimatiske betingelser krever økt bevisstgjøring
i berørte virksomheter og hos ansvarlige myndigheter.
Komiteen vil også peke
på at utbrudd av smittsomme sykdommer med omfang som pandemi/epidemi
vil utgjøre en risikofaktor for samfunnet vårt
og våre borgere i utlandet, og at det nasjonale beredskapssystemet
må kunne bistå borgere som blir utsatt for smitte
i utlandet.
Komiteen vil presisere at det
ikke er aktuelt å innføre registreringsplikt for
norske borgere som reiser til utlandet, og at registrering av nordmenn
som bosetter seg i utlandet er frivillig. Komiteen mener
allikevel at det er behov for å forbedre den oversikten
som norske myndigheter bør ha over nordmenn i ulike geografiske
områder. Komiteen støtter forslaget
om å styrke samarbeidet med ulike aktører som
nevnt i meldingen som har kontakt med norske borgere i utlandet. Komiteen vil
peke på at det bør etableres et løpende samarbeid
med slike aktører. Komiteen vil peke på at
reisemønstrene er i endring, og har merket seg at Utenriksdepartementet
vil styrke arbeidet med å få oversikt over norske
borgeres reisemønstre og opphold i utlandet.
Komiteen har merket seg at norske
borgere har mulighet til å reise over hele verden, og at
denne friheten innebærer at den enkelte reisende må ta
ansvar for valget som gjøres ved reise til utlandet, for
eksempel gjennom å sørge for dekkende reiseforsikring. Komiteen vil
presisere det selvstendige ansvaret den reisende har for å kunne
håndtere ulykker og uhell under opphold i utlandet, og
at den enkelte reisende bør rette seg etter de internasjonale
anbefalingene som gjelder for reisevirksomhet og innreisebetingelser
til enkelte land, slik som for eksempel krav til vaksiner.
Komiteen har merket seg, og støtter
prinsippet om at all bistand til nordmenn i utlandet må respektere vertslandets
lovgivning innenfor folkerettens rammer. Dette betyr at med unntak
av de begrensninger som gjelder overfor personer med folkerettslig
immunitet, har vertslandet uten videre enerett til å utøve
politi- og annen håndhevelsesmyndighet på sitt
territorium. Komiteen støtter at Norge har
hatt og har en klar egeninteresse av å sikre respekt for
folkerettens prinsipper og regler, og at denne linjen skal videreføres. Komiteen har
merket seg at norske myndigheters håndhevelse av territorialprinsippet
ved ulykker i Norge også legger føringer for norsk
krisehåndtering i utlandet. Komiteen har
merket seg det at de i de tilfeller der det er behov for å styrke
en utenriksstasjon med personell fra andre norske myndigheter som
regel er nødvendig med ulike avklaringer ut fra folkerettslige forutsetninger
slik det er redegjort for i meldingen. Komiteen har
også merket seg at det kan oppstå situasjoner
der reise til eller utreise fra et land kan bli vanskeliggjort av
fysiske eller politiske grunner, og at beredskapen og krisehåndteringen
i slike situasjoner først og fremst må bygge på tilgjengelige
ressurser på stedet i regi av den norske utenriksstasjonen. Komiteen vil
peke på at det kan oppstå situasjoner der vertslandet
ikke har evne eller vilje til å medvirke til nødvendige
avklaringer, og at dette reiser folkerettslige eller praktiske utfordringer
der norske myndigheter vil kunne ha større muligheter til å få gjennomslag
for sine synspunkter gjennom internasjonalt samarbeid og samordning.
Komiteenviser
for øvrig til Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St.meld.
nr. 39 (2003-2004), der komiteen sier:
"Komiteen støtter Regjeringens ønske
om å bidra til størst mulig klarhet i rollefordelingen
mellom sivile og militære aktører i konfliktområder
og understreker betydningen av FNs rolle når det gjelder
koordinering av ulike aktører.
Komiteen
mener det er svært viktig at humanitære grunnprinsipper
om nøytralitet og upartiskhet ivaretas, slik de er nedfelt
i internasjonal humanitær rett bl.a. i Genève-konvensjonen.
Komiteen
viser videre til at internasjonalt samarbeid på det justispolitiske
området står sentralt, særlig rettet mot
stabilisering av situasjoner med sammenbrutt statsmakt, bistand
ved naturkatastrofer eller teknologiske kriser.
Komiteen
har merket seg at prosjekt "styrkebrønn" er opprettet i
regi av Justis- og politidepartementet. Denne beredskapsgruppen
for internasjonal sivil krisehåndtering er en oppfølging
av forsvarskomiteens og justiskomiteens merknader i Innst. S. nr.
9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002)."
Komiteenhar
merket seg at omfanget og utøvelsen av bistand til norske
borgere i utlandet er regulert i lov 3. mai 2002 om utenrikstjenesten
jf. § 1, og at nærmere regler følger
av utenriksinstruksen av 2003 med senere endringer. Komiteen viser
til at Norge har om lag 100 ambassader og fagkonsulater som er bemannet med
norsk personell, og også om lag 400 honorære konsulater
som normalt er bemannet med privatpersoner fra vedkommende land. Komiteen vil
presisere at en ikke kan forvente samme bistand fra dem som fra fagstasjonene.
I land hvor Norge ikke har utenriksstasjoner, vil andre utenriksstasjoner
kunne gi bistand. Det ligger mange steder til rette for et styrket
samarbeid med de andre nordiske land. Komiteen har
merket seg og støtter at behovet for tilstedeværelse
i områder med mange norske reisende må vurderes fortløpende
og at dette må være ett av flere kriterier for lokalisering
og dimensjonering av utenriksstasjoner.
Komiteen har merket seg og støtter
at norske borgere med permanent bosted i utlandet kommer i en særstilling,
og at de ikke kan forvente samme bistand som nordmenn som er i et
land i en kortere periode. Komiteenviser
til at norske borgere ikke har rettslig krav på konsulær
bistand i utlandet og at norske myndigheter ikke kan kreve at norske
borgere aksepterer bistand. Komiteen vil allikevel
presisere at utenriksstasjonene skal strekke seg langt for å hjelpe
mennesker i en krisesituasjon, og at denne hjelpen vil avhenge av
det konkrete behovet i hver enkelt situasjon, rettstilstanden og
lokale forhold. Komiteen har merket seg at Utenriksdepartementets
generalplan for utenriksstasjonenes krise- og evakueringsplan til
nordmenn i utlandet ved lokale/internasjonale krise- og
katastrofesituasjoner ble revidert 8. januar 2004. Komiteen vil
vise til at utenriksstasjonene har ansvaret for utarbeidelse og ajourføring
av krise- og evakueringsplaner for hvert enkelt tjenesteland og
for iverksettelse av andre forberedende tiltak. Komiteenhar videre merket seg at stasjonen normalt
også har ansvaret for den lokale ledelse og samordning
på norsk side av evakueringsoperasjoner som gjennomføres
på stedet, eventuelt etter nærmere instruks fra
Utenriksdepartementet. Komiteen vil legge vekt på at
Utenriksinstruksen og Generalplanen forutsetter desentraliserte
planer med omfattende delegert ansvar til den enkelte stasjon for å sørge
for nødvendig lokal beredskap, og at Utenriksstasjonenes
planer skal oppdateres årlig. Komiteen vil presisere
at planene skal tilpasses lokale forhold, at de utarbeides i samarbeid
med lokale institusjoner, organisasjoner og bedrifter som er etablert
på stedet og med nordisk koordinering. Komiteen vil
også legge vekt på at det etableres øvings-
og tilsynsrutiner for å sikre at dette planverket øves
og oppdateres årlig.
Komiteen har merket seg og støtter
Regjeringens ønsker om å gi den enkelte borger
best mulig bistand i kriser og styrke evnen til å hjelpe
norske borgere i en krisesituasjon i utlandet hvor mange nordmenn
er rammet, men at det på grunnlag av ulike folkerettslige, geografiske
eller andre praktiske forhold, ikke er mulig for norske myndigheter å garantere
alle typer bistand ved en krise i utlandet. Komiteen har
merket seg evalueringsutvalgets påpeking av de mange og
betydelige svakhetene i myndighetenes håndtering av den innledende
fasen av katastrofen, og at Utenriksdepartementet rolle var mest
sentral. Komiteen har videre merket seg at Utenriksdepartementet
har gjennomført en intern gjennomgang av departementets
håndtering av katastrofen og av departementets generelle
kriseberedskap. Komiteen har også merket
seg at Utenrikstjenestens samlede krise- og beredskapsplaner er
under gjennomgang, og at dette arbeidet skal være avsluttet
i løpet av året. Komiteen støtter
konklusjonene om at det er behov for å styrke utenriksstasjonenes
forutsetninger for å hjelpe nordmenn ved kriser og katastrofer i
utlandet, og at forholdene skal legges bedre til rette for at politi,
helsemyndigheter og i enkelte situasjoner Forsvaret, skal kunne
bistå utenriksstasjonene i en krisesituasjon. Komiteen har
merket seg at dette er tatt hensyn til i sammensetningen av utrykningsenhetene.
Komiteen vil understreke betydningen
av et godt samarbeid mellom myndighetene og de frivillige organisasjoner. Komiteen mener
at frivillige må trekkes med i enda større grad
enn i dag og er tilfreds med at det legges opp til et styrket samarbeid
i Norge og ved utenriksstasjonene. Komiteen støtter
forslaget om å innlemme en representant fra frivillige
organisasjoner i UDs utrykningsenheter, i de tilfeller der det kan
være hensiktsmessig.
Komiteen har merket seg og støtter
forslaget om at ved en eventuell ny større krise som berører
nordmenn i utlandet, skal politiet ivareta arbeidet med å registrere og
følge opp arbeidet med savnede. Komiteen har videre
merket seg at det skal etableres en ordning som sikrer at Utenriksdepartementets
registreringssystemer har forbindelse til politiets registreringssystemer.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
vil styrke apparatet for krisehåndtering i utlandet på en
rekke områder. Komiteen har merket seg at
utenriksstasjonenes krise- og evakueringsplaner er under gjennomgang,
at det skal innføres årlige rutiner for kriseøvelser, og
at vaktordningene skal styrkes. Komiteen vil videre
peke på at samarbeidet med de frivillige organisasjonene
skal styrkes, og at stasjonenes tekniske utstyr oppgraderes. Komiteen har
merket seg at det opprettes utrykningsenheter som skal forsterke
utenriksstasjonenes innsats ved krise, og at disse enhetene skal være
operative i løpet av 5 timer.
Komiteen merker seg at sammensetningen
av utrykningsenhetene vil avhenge av krisens art og utenriksstasjonenes
behov. I enhetene inngår medarbeidere fra departementet
med særlig opplæring og kompetanse, sammen med
representanter fra blant annet politi og helsevesen. I mange tilfeller
vil det være naturlig at en representant fra frivillige
organisasjoner inngår i enheten.
Komiteen vil peke på at
enhetene skal være oppdaterte med nødvendig teknisk
utstyr.
Komiteen tar til etterretning
at den strategiske ledelsen av krisehåndteringen i Utenriksdepartementet skal
ivaretas av ledergruppen, og at den operative ledelsen skal ivaretas
av en krisestab bestående av spesialtrente medarbeidere
i en turnusordning.
Komiteen merker seg at krisestaben
planlegges for deltakere av kontaktpersonell fra blant annet politi, helsetjeneste
og forsvar, og at det etableres faste kontakter og løpende
samarbeid med eksterne partnere. Komiteen legger
stor vekt på at det etableres en overordnet plan for krisekommunikasjon. Komiteen vil
peke på at det etableres rutiner for øving og
tilsyn av apparatet for krisehåndtering. Komiteen har
merket seg at en stor krise i utlandet som berører mange norske
borgere og interesser, raskt vil kreve umiddelbare tiltak i Norge,
og at det i særskilte situasjoner av kompleks og omfattende
karakter kan bli nødvendig å koordinere håndteringen
til et annet departement enn Utenriksdepartementet. Komiteen vil
peke på at Justisdepartementet har ansvaret for hovedtyngden
av de nasjonale rednings- og beredskapsressursene, men at beslutning
om å overføre samordningsfunksjonen til et annet
departement skal tas av statsministeren i samråd med berørte
statsråder etter tilrådning fra Regjeringens kriseråd.
Komiteen viser til at organiseringen
av krisehåndtering har vært diskutert over lang
tid, og var gjenstand for drøfting i NOU 2000:24 Et sårbart
samfunn, Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St.meld. nr. 39 (2003-2004).
Komiteen viser til Innst. S. nr. 49 (2004-2005)
jf. St- meld. nr. 39 (2003-2004), der et flertall uttaler:
"Flertallet vil likevel peke på at øvelser
har vist at ulike etater har ulike meninger om hvilken etat som
har det overordnede ansvar for den oppståtte krisesituasjonen.
At det kan oppstå slike uoverensstemmelser, er ikke vanskelig å forestille
seg. Kriser kan ha et svært komplekst innhold som parallelt
kan berøre flere offentlige etater med ulike rapporteringsrutiner.
Flertallet viser til at krisesituasjoner av natur er tidskritiske med
tanke på å redde menneskeliv og unngå materiell skade.
Flertallet vil derfor at de overordnede organisatoriske løsningene
ikke skal være til hinder for rask og effektiv ledelseshåndtering
når en krise oppstår.
Flertallet
mener derfor at organisatoriske uoverensstemmelser skal løses
ved at det etableres en krisehåndteringsenhet som delegerer
og fordeler ansvar i tråd med krisesituasjonens innhold.
Krisehåndteringsenheten vil altså ha som oppgave å ta
ledelsen over krisesituasjonen for å klargjøre
hvilke etater som skal bistå med ressurser for å redusere
og forebygge effekten av krisesituasjonen, da det ikke forventes
at krisehåndteringsenheten vil ha selvstendige ressurser
i en slik grad at ansvarsprinsippet kan fravikes. På dette
punkt stiller flertallet seg undrende til om de prinsipper som foreslås
i Stortingsmeldingen, er gode nok for meldingens overordnede formål.
Som det pekes på i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld.
nr. 17 (2001-2002), vil Regjeringen gi sin støtte til en
rekke andre organisatoriske grep, heller enn et overordnet departement.
Flertallet vil derfor igjen understreke, som det står i
Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), at
det "i dagens situasjon og med framtidens trusselbilde er nødvendig å gi
det videre samfunnssikkerhetsarbeidet en enda klarere prioritering
innenfor en spesifikk og strukturert ramme". Flertallet vil også derfor
understreke at et flertall i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld.
nr. 17 (2001-2002), ba Regjeringen legge frem forslag om en sentral
krisehåndteringsenhet som ved kriser skal ha koordineringsansvar
av departement og etater som må være operative
i beredskapsarbeidet. Flertallet kan ikke se at St.meld. nr. 39
(2003-2004), innfrir dette ønsket."
Komiteen viser videre til Stortingets
enstemmige vedtak 30. november 2004, hvor:
"Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet
om en sentral krisehåndteringsenhet som ved kriser skal
ha koordineringsansvar av departementet og etater som må være
operative i beredskapsarbeidet, og komme tilbake til Stortinget
med saken på egnet måte."
Komiteen vil for øvrig
vise til de vedtak Stortinget fattet i Innst. S. nr. 49 (2004-2005)
jf. St. meld. nr. 39 (2003-2004), og forutsetter at Regjeringen
kommer tilbake til Stortinget med disse sakene, herunder en gjennomgang
av beredskapslovgivningen.
Håndteringen av flodbølgekatastrofen
i Sørøst-Asia viser at dette var en viktig problemstilling,
og at erfaringene fra flodbølgekatastrofen tilsier at en
sentral krisehåndteringsenhet er nødvendig.
Komiteen oppfatter forslaget
om å opprette Regjeringens kriseråd som et riktig
grep for å sikre god strategisk ledelse i krisesituasjoner,
og i tråd med det evalueringsutvalget flodbølgekatastrofen
i Sør-Asia anbefaler.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
viser til forslaget om opprettelsen av Regjeringens kriseråd,
og merker seg at dette er utformet noe annerledes enn det Evalueringsutvalget
har foreslått. Den foreslåtte modellen for krisehåndtering
forutsetter gode beslutningsstrukturer innad i kriserådet
og at ansvarsfordelingen idet en krise inntreffer avklares raskt
med det berørte departement.
Flertallet har merket seg at
i mindre alvorlige krisesituasjoner vil samordningen mellom departementene
kunne ivaretas av lederdepartementet alene, mens det i mer alvorlige
krisesituasjoner er behov for styrket koordinering mellom departementene. Flertallet har
merket seg at regjeringens kriseråd skal tre i funksjon
i slike situasjoner.
Flertallet viser til sammensetningen
av regjeringens kriseråd, som skal bestå av følgende
faste medlemmer:
– regjeringsråden
ved Statsministerens kontor
– departementsråden i
Justisdepartementet
– departementsråden i
Forsvarsdepartementet
– departementsråden i
Helse- og omsorgsdepartementet
– utenriksråden i Utenriksdepartementet
I tillegg skal rådet i lys av den aktuelle
krisen utvides med den eller de departementsrådene som
er berørt av den aktuelle krisen. Flertallet har
merket seg at alle departementsrådene kan ta initiativ
til innkalling av regjeringens kriseråd, og at departementsråden
fra lederdepartementet leder regjeringens kriseråd.
Det er en forutsetning for effektiv krisehåndtering
at utvidelse til andre departementer og underliggende etater skjer
friksjonsfritt. Flertallet merker seg at Justisdepartementet
skal lede møtene dersom lederdepartement ikke er avklart
og ha ansvaret for å kalle inn til møter, dersom
dette ikke gjøres av andre.
Flertallet vil presisere at opprettelsen
av regjeringens kriseråd ikke endrer regjeringens og statsministerens
overordnede ansvar.
Flertallet viser til kriteriene
for å velge lederdepartement, og prinsippene for krisestyring.
Selv om Regjeringen har rett i at det i de aller fleste tilfeller
vil være opplagt hvor hovedansvaret skal ligge, er det
viktig å organisere den strategiske ledelsen av en krise
slik at også unormale og uforutsette situasjoner fanges
opp effektivt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet har merket seg at Regjeringen ønsker å innføre
et system hvor lederansvaret i kriserådet skal variere
etter hva slags katastrofe det er snakk om. Dette fremstår
for disse medlemmer som et lite egnet system. Et
skiftende lederskap plasserer etter disse medlemmers oppfatning
ikke ansvaret godt nok. Ansvaret må ligge under Statsministerens
kontor. På den måten sikres rådet én
ledelse som kan reagere raskt uansett hva slags katastrofe det er. Fagstaben
bør hentes inn fra de ulike berørte departementene
for å sikre faglig kompetanse og ressurser. Regjeringens
forslag om delt ledelse vil etter disse medlemmers oppfatning
skape interessekonflikter mellom departementene. Det er flere områder
hvor ansvaret deles mellom flere ulike departementer, og det er
derfor etter disse medlemmers mening viktig å sørge
for en klar ansvarsfordeling styrt av Statsministerens kontor. Disse
medlemmer ønsker i denne sammenheng å minne
om at Sårbarhetsutvalget som ble ledet av tidligere statsminister
Kåre Willoch foreslo nettopp at ansvaret for kriseberedskapet
skulle samles på ett sted. Det mest naturlige er da at
det plasseres under Statsministerens kontor. Disse medlemmer ønsker
derfor å fremme forslag om at kriserådets ledelse
samles under Statsministerens kontor.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å samle
kriserådets ledelse under Statsministerens kontor."
Komiteen viser til planene om
kriseøvelser og tilsyn, og gir tilslutning til at det gjennomføres
slik det er beskrevet i de enkelte departementer.
Utenriksdepartementets forhold til utenriksstasjonene
er utfordrende fordi operativ og strategisk ledelse her er samlet. Komiteen vil
i den forbindelse vise til den kritikk som framkommer i Evalueringsutvalgets rapport
om kontakten mellom utenriksstasjonene og departementet. Komiteen finner
det foruroligende hvordan kommunikasjonen foregikk i denne krisesituasjonen,
og at denne var nærmest fraværende i den innledende
og dramatiske fasen. Dette bidro til at departementet gikk glipp
av svært viktig informasjon om utviklingen underveis, mens
utenrikstjenesten ikke fikk klare signaler fra ledelsen om hvordan
de skulle håndtere situasjonen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
har også merket seg kritikken mot kulturen i departementet,
og at frykt for reaksjoner kan ha stått i veien for at
de beste løsninger ble valgt i felten.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har lagt evalueringsutvalgets
evaluering og konklusjoner til grunn for sitt arbeid, slik Regjeringen
også har i arbeidet med denne stortingsmeldingen, og finner
behandlingsmåten forsvarlig. Flertallet er
av den oppfatning at meldingen inneholder viktige forslag som av
hensyn til beredskapssikkerheten og framdriften i tiltakene ikke
bør utsettes unødig. Flertallet finner
det naturlig at behandlingen av stortingsmeldingen foregår
i en helhet, og ikke deles opp mellom flere storting.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
med bekymring på at denne meldingen blir behandlet over
et så kort tidsrom. Denne meldingen er av en slik karakter
at det er viktig å se på de fremtidige aspekter
ved meldingene over et tilstrekkelig tidsrom. Det er derfor viktig
for disse medlemmer å understreke at disse
medlemmer fremmet forslag i forsvarskomiteen om å utsette
deler av meldingen til høsten 2005.
Komiteen viser til
forslaget om å opprette en krisestøtteenhet, og
mener dette er velbegrunnet, særlig med hensyn til infrastruktur
og logistikk. En slik enhet må bestå av spisskompetanse
og være teknologisk og faglig oppdatert til enhver tid,
hvis den skal fungere etter intensjonen. Komiteen mener
at en slik enhet ikke må stå i veien for at de
enkelte departement har høy kvalitet på teknologisk
utstyr og ekspertise.
Komiteen synes ideen om å opprette
en krisestøtteenhet som kan kobles inn ved behov er god. Komiteen forutsetter
at arbeidet med å etablere denne kommer i gang i fort,
og at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en orientering
om hvordan denne er innrettet for å sikre at relevante
støttefunksjoner er ivaretatt gjennom denne enheten.
Komiteenvil
peke på bruken av Forsvarets ressurser under flodbølgekatastrofen
i Sør-Asia, og vil understreke at Forsvaret har store operative
ressurser som er tilgjengelige for bruk også ved vanskelige,
kriseliknende hendelser i fred.
Komiteenviser
til Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St.meld. nr. 39 (2003-2004),
der komiteen sier:
"Komiteen vil presisere begrepet "totalforsvar" i
lys av samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet. Totalforsvaret
består av militære og sivile virkemidler. Det militære
forsvaret består av Forsvaret. Det sivile forsvar omfatter
hele samfunnet med alle sine funksjoner som må fungere
i krise og krig. Komiteen vil også presisere at de totale
ressurser som er tilgjengelige for å håndtere
en krig, også skal kunne brukes ved vanskelige, kriseliknende
hendelser i fred.
Komiteen vil peke på viktigheten
av felles innhold i begreper innenfor det nye totalforsvarskonseptet.
Det er viktig å arbeide aktivt for å implementere
en felles forståelse (konsensus) av begreper innenfor det
sivil-militære samarbeid. Dette vil lette planarbeid, samt sikre
god kommunikasjon på alle forvaltningsnivå.
Komiteen
viser til at totalforsvarskonseptet må i tillegg til samarbeid
mellom Forsvaret og det sivile samfunn, også styrke samarbeidet
mellom sivile institusjoner for å gi bedre helhetsløsninger
og bedre ressursutnyttelse. Komiteen tar det for gitt at Regjeringen
har en jevnlig vurdering av ulike samfunnssektorers behov for samordning
innen sikkerhet og beredskap.
Komiteen mener også at
arbeidet med samfunnssikkerhet må gjøre bruk av
et totalforsvarskonsept som sikter mot å styrke samarbeidet
mellom sivilt og militært beredskap."
Komiteen viser til at behovet
for profesjonell og presis informasjonsformidling er en forutsetning
for en effektiv krisehåndtering, både internt
og eksternt. Informasjonsflyten går hurtigere og informasjonskildene
er flere i dag enn bare få år tilbake. Det stiller store
krav til beredskap på dette området. Komiteen viser
til at Regjeringen styrker informasjonsberedskapen i departementene
og gjennomgår hvordan en eventuell krisesituasjon skal
håndteres. Komiteen viser i den forbindelse
til Innst. S. nr. 49 (2004-2005), jf. St- meld. nr. 39 (2003-2004),
hvor følgende forslag ble fremmet:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette en evaluering av
Kriseinfo (Regjeringens kriseinformasjonsenhet)."
Komiteen viser til at dette forslag
ble reist på bakgrunn av at Kriseinfo har eksistert i 13 år,
og at det er blitt reist spørsmål om hensiktsmessigheten
ved denne. Komiteen registrerer at Regjeringen nå velger å legge
denne ned.
Komiteen understreker viktigheten
av at departementene benytter seg av gode teknologiske løsninger innen
kommunikasjon og annet utstyr, og merker seg at dette nå skal
gjennomgås. Komiteen forutsetter at det
betyr oppgradering av eventuelt utdatert materiell.
Komiteen forutsetter at Regjeringen
etablerer nødvendige kriseinformasjonsopplegg i de ulike
departementene og hos Statsministerens kontor.
Komiteen viser til planene for
krisehåndteringsøvelser og tilsyn. Komiteen støtter
en opptrapping av tilsyn, og vektlegger at dette også må omfatte
beredskapsplanene som legges til grunn for øvelsene. Evalueringsutvalget
kunne vise til at kvaliteten på Utenriksdepartementets
beredskapsplaner var kritikkverdig. Komiteen mener
det på den bakgrunn er nødvendig å øke
forståelsen av hva en beredskapsplan er og hvordan den
skal operasjonaliseres som et ledd i økt tilsyn med krisehåndtering.
Komiteen vil vise til nødvendigheten
av hyppige øvelser som en viktig del av det forebyggende
sikkerhetsarbeidet. Scenario- og katastrofeøvelser må skje
på alle nivåer og på tvers av etater. Komiteen mener
at med så mangeartede kriser som det åpne, kompliserte samfunnet
kan bli rammet av, må Norge ha maler både for
operasjonell ledelse og øvelser.
Komiteen viser til behovet for øvelser
som involverer departementene og deres kriseberedskap. Komiteen viser
videre til at øvelser kan synliggjøre hva slags
operative ressurser som er tilgjengelige og hvor raskt de er tilgjengelige,
videre vil øvelser bidra til trening i samarbeid, ledelse
og koordinering. På regionalt nivå mener komiteen at
det er behov for standardiserte øvelser med fylkesmannen
som koordinator. Direktoratet for Samfunnssikkerhet og beredskap
vil være en viktig katalysator som også må kunne
ta initiativ overfor andre direktorat og etater for å sikre
et opplegg for trening og øvelser. Komiteen vil
bl.a. vise til de nye sikkerhetsforskriftene for havner, som krever forebygging
og øvelser.
Øvelser bør normalt omfatte
relevante sivile og militære ressurser.
Komiteen viser til de samtaler
Evalueringsutvalget har gjort med pårørende og
berørte av flodbølgekatastrofen, og berømmer
den innsatsen utvalget har gjort for å la folks egne opplevelser
av krisehåndteringen komme til uttrykk. Komiteen mener
på denne bakgrunn at arbeidet som ble gjort for å imøtekomme behovene
til de kriserammede områdene og deres pårørende
hjemme i Norge, led av store mangler. Komiteen har
imidlertid merket seg at de fleste ambassadene gjennomgående
håndterte krisen godt.
Komiteenhar
merket seg den store innsatsen som Nasjonal Støttegruppe
etter flodbølgekatastrofen, en rekke organisasjoner og
enkeltpersoner har ytt i forbindelse med flodbølgekatastrofen
i Sør-Asia, og anerkjenner denne. Komiteen vil
peke på at støttegruppen har vært et
viktig kontaktpunkt mellom de pårørende og myndighetene,
og at Sosial- og helsedirektoratet har arrangert og koordinert møter
med støttegruppen siden februar 2005. Komiteen har
merket seg at behovet for råd, veiledning og informasjon
til pårørende og berørte fortsatt er
stort.
Komiteen stiller seg bak de tiltak
som Regjeringen har iverksatt i ettertid for å bistå berørte
og pårørende. Komiteen viser i
den forbindelse til Revidert nasjonalbudsjett og de forslag som
behandles der.
Komiteen viser til at det i dag
finnes flere foreninger for pårørende etter ulike
kriser og katastrofer. Komiteen vil be Regjeringen
vurdere økonomisk støtte til slike støttegrupper
avhengig av situasjon.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
i denne sammenheng be Regjeringen vurdere om det bør gis økonomisk
støtte til å få dette arbeidet inn i
mer permanente former, f.eks. gjennom en organisasjon som kan ivareta
de rammedes interesser.
Komiteen har merket
seg at Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har
fått i oppdrag å utføre forskning knyttet
til flodbølgekatastrofen, og mener dette vil gi nyttig
kunnskap til å kunne gi god støtte til berørte
i framtidige katastrofesituasjoner. Komiteen vil
understreke at det er viktig å kunne gi en mer tilstrekkelig
støtte til pårørende og direkte berørte
under framtidige katastrofer, og at hjelpeapparatet også må være
forberedt på å kunne yte støtte og hjelp
over tid etter en dramatisk katastrofe, blant annet for å kunne
håndtere psykiske senskader.
Komiteen har merket seg at de
fremlagte forslagene innebærer økonomiske og administrative
konsekvenser som må utredes nærmere. Komiteen forutsetter
at dette arbeidet prioriteres slik at tiltakene kan iverksettes
raskt. Komiteen har videre merket seg at forslagene
kan medføre behov for investeringsmidler og driftsmidler
og tar til etterretning at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget
med konkrete forslag til tiltak og bevilgningsbehov i forbindelse
med nysalderingen av 2005-budsjettet, og i forbindelse med St.prp. nr.
1 (2005-2006).
Utkast til innstilling har vært forelagt Kontroll- og konstitusjonskomiteen som i brev av 9. juni 2005 opplyser følgende:
"Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til forsvarskomiteens utkast til innstilling datert 8. juni 2005 vedrørende St.meld. nr. 37 (2004-2005). Kontroll- og konstitusjonskomiteen har i møte 9. juni 2005 behandlet den midlertidige innstillingen. Komiteen har ingen ytterligere kommentarer."
Forslag fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet:
Stortinget ber Regjeringen om å samle
kriserådets ledelse under Statsministerens kontor.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
St.meld. nr. 37 (2004-2005) - om flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering - vedlegges protokollen.
Oslo, i forsvarskomiteen, den 9. juni 2005
Marit Nybakk
leder |
Kjetil Bjørklund
ordfører |