Regjeringa Bondevik II presenterte i Ot.prp.
nr. 59 (2004-2005) framlegg til endringar i lov 20. mars
1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven).
Stortinget handsama saka på bakgrunn av Innst. O. nr. 87
(2004-2005). Lovendringane trådde i kraft 1. januar
2006. Målsettinga med lovendringane er å gjere
betre rettstryggleiken i saker om tryggleiksklarering. Strukturen
til klareringsstyresmaktene var eitt av dei tema som blei drøfta
i proposisjonen, men det blei ikkje gjort framlegg om endringar
i gjeldande hovudregel om at departementa er klareringsstyresmakt
for personell innan sitt styresmaktsområde.
I samanheng med handsaminga av lovforslaga gjorde Stortinget
vedtak om å be regjeringa legge fram for Stortinget ei
evaluering av dagens klareringsstruktur med tanke på ei
mogeleg innstramming i denne. Ein viser til oppmodingsvedtak nr.
478 (2004-2005):
"Stortinget ber Regjeringa legge fram for Stortinget ei
evaluering av ordninga med desentralisert klareringsstruktur med
tanke på ei mogeleg innstramming av talet på klareringsstyresmakter."
Forsvarsdepartementet har uttalt følgjande
om oppmodingsvedtaket i St.meld. nr. 4 (2005-2006) "Om anmodnings-
og utredningsvedtak i stortingssesjonen 2004-2005":
"Forsvarsdepartementet har i brev datert 30. juni 2005
til Statsministerens kontor og til departementa bedt om at departementa
går gjennom sin delegeringspraksis med tanke på ei
mogeleg innstramming av denne. Forsvarsdepartementet har anmoda
om ei utgreiing om denne gjennomgangen innan 1. november
2005. Regjeringa vil i vårsesjonen 2006 legge fram for
Stortinget ei evaluering av ordninga med desentralisert klareringsstruktur
med tanke på ei mogeleg innstramming av talet på klareringsstyresmakter."
Den førebyggjande tryggleikstenesta
er av defensiv karakter, og består av fysiske, organisatoriske,
personellmessige og logiske tiltak som skal søkje å hindre
at spionasje, sabotasje og terrorhandlingar blir i satt i verk mot
skjermingsverdig informasjon eller objekt. Desse tiltaka er regulert
i sikkerhetsloven. Førebyggjande tryggleiksteneste blir
gjerne delt inn i kategoriane informasjonstryggleik, objektstryggleik
og personelltryggleik.
Det utøvande ansvaret for førebyggjande
tryggleiksteneste ligg hos Nasjonalt tryggingsorgan (NSM). Kvart
einskild departement har det overordna ansvaret for førebyggjande
tryggleik i eiga sektor; sektorprinsippet. I sivil sektor har Justisdepartementet
eit overordna ansvar. På same måte har Forsvarsdepartementet det
overordna ansvaret i militær sektor. Forsvarsdepartementet
har vidare det administrative ansvaret for Nasjonalt tryggingsorgan,
samt forvaltningsansvaret for sikkerhetsloven.
Tryggleiksklarering er det sentrale førebyggjande tryggleikstiltaket
innanfor personelltryggleiken. Dette tiltaket inneber at ein person
som kan få tilgang til tryggleiksgradert informasjon, blir
kontrollert for å avdekkje den tryggleiksmessige kvalifikasjonen. Tryggleiksklarering
skal gjennomførast når ein person vil kunne få tilgang
til gradert informasjon, jf. sikkerhetsloven § 19.
Tryggleiksklarering kan gis for tre ulike nivå.
Nærare utgreiing om desse tryggleiksnivåa står
i sikkerhetsloven § 11. For det lågaste
graderingsnivået, BEGRENSET, er det ikkje naudsynt med
klarering for å få tilgang. Her er autorisasjon,
jf. pkt. 1.3.2, tilstrekkeleg. Personkontrollen blir grundigare
dess høgare tryggleiksgradering som er på tale.
Grunnlaget for vurderinga av tryggleiksgradering
av norske statsborgarar går fram av sikkerhetsloven § 21. Det
står i første leddet at tryggleiksklarering berre
skal gis eller oppretthaldast dersom det ikkje er rimeleg tvil om
den tryggleiksmessige kvalifikasjonen til personen. Når
avgjersle tas om tryggleiksmessig kvalifikasjon, skal det berre
leggjast vekt på forhold som er relevante for å vurdere
pålitelegheit, lojalitet og sunn dømmekraft til
personen i forhold til handsaming av gradert informasjon. Slike
relevante forhold kan til dømes vere kriminelle handlingar,
misbruk av alkohol eller økonomiske forhold som kan freiste
til utruskap.
I § 22 står reglane
for klarering av utanlandske statsborgarar. Klarering kan gjennomførast
etter ei vurdering av den tryggleiksmessige tyding av heimlandet
og tilknytinga som personen har til heimlandet og Noreg. I tillegg
gjeld naturlegvis dei skrankane som går fram av § 21
for norske statsborgarar.
Ein person som er tryggleiksklarert må før
kontakt med tryggleiksgradert informasjon, òg få ein
særskild autorisasjon for dette, jf. § 23
femte leddet. Autorisasjon kan gis dersom det ikkje er opplysningar
som gjer at det herskar tvil om personen er tryggleiksmessig til å stole
på. Mens tryggleiksklarering skjer sentralt ved ei klareringsstyresmakt,
skjer autoriseringa lokalt hos den verksemda der det er planlagt
at vedkommande skal få kontakt med gradert informasjon.
Formålet med autorisasjonen er hovudsakeleg å kontrollere
at han eller ho er kjent med tryggleiksreglane, og å få etablert eit
tillitsforhold mellom verksemda og personen. Autorisasjonsstyresmakta
kan, dersom opplysningar gjer at det blir tvil om personen er tryggleiksmessig
skikka, setje ned, kalle tilbake eller suspendere autorisasjonen, jf.
sikkerhetsloven § 24. Slik avgjersle skal bli
rapportert til klareringsstyresmakta. Autorisasjonsstyringsmakta
har såleis ein viktig tryggleiksmessig funksjon, og er
den næraste ansvarlege for å følgje opp
tryggleiksklarert personell.
Kontakt med gradert informasjon krev ein totrinnsprosess,
der ein først må få tryggleiksklarering
av klareringsstyresmakta og deretter autorisasjon av den verksemda
der den konkrete kontakt med gradert informasjon vil finne stad.
Eit klareringsbehov blir til vanleg utløyst
når ei stilling blir besett. Likevel er ikkje klareringa
avgrensa til bruk i ei bestemt stilling. Dersom ein sluttar i den
stillinga ein først blei klarert for, kan ein gjere bruk
av den same klareringa i ei eventuell ny stilling der det er krav om
tilsvarande eller lågare tryggleiksklarering. Det vil her
vere nok at personen blir autorisert av den nye verksemda for tilgang
til gradert informasjon. Denne type klarering som blir praktisert
i Noreg, blir gjerne kalla nivåklarering. Dette i motsetnad
til stillingsklarering, der klareringa er knytta til ei konkret
stilling. Når ein skifter til ny stilling som krev klarering,
blir det i eit slikt system gjennomført ein ny personkontroll
relatert til den nye stillinga.
Ei klareringsstyresmakt er det organet som treffer vedtak
i saker om tryggleiksklarering. Hovudregelen om den struktur som
gjeld i dag står i sikkerhetsloven § 23
første leddet, som fastset at kvart einskild departement
er klareringsstyresmakt for personell innan sitt styresmaktsområde.
I særlege tilfelle kan departementet delegere klareringsstyresmakt
til underlagte verksemder som har eit stort klareringsbehov. Etter
sikkerhetsloven § 23 tredje leddet kan departementet
ikkje delegere saker om klarering av utanlandske statsborgarar.
Når det gjeld klarering for det høgste nivået,
COSMIC TOP SECRET (CTS), kan dette berre gis av Nasjonalt tryggingsorgan
(NSM).
I samanheng med tryggleiksgraderte kjøp
eller andre leveransar gjort av vedkommande departement eller underliggjande
etat eller institusjon, er departementet etter § 23
andre leddet, klareringsstyresmakt for personell tilsatt hos eller
engasjert av leverandøren.
Personelltryggleiksføresegna § 4-1
bestemmer vidare at fylkesmennene er klareringsstyresmakt for personell i
fylkeskommunen, kommunane og verksemder med beredskapsmessig tilknyting
til desse.
Når det gjeld klagebehandling, er NSM
klageinstans. I saker der NSM er førsteinstansen, dvs.
CTS-saker og ansatte i NSM som dei sjølv klarerer, er Forsvarsdepartementet
klageinstans, jf. sikkerhetsloven § 25 c tredje leddet.
Klareringsstyresmakta har ein sentral tryggleiksmessig
funksjon når ho skal bringe klarleik i den tryggleiksmessige
kvalifikasjonen til personar, og såleis hindre at uvedkommande
får tilgang til gradert infor-masjon.
Personkontrollprosessen som eventuelt leier
fram til ei tryggleiksklarering, er inngripande for den einskilde. Ei
negativ klareringsavgjersle kan få alvorlege negative konsekvensar,
typisk ved at ein ikkje får tilsetting i ei tiltenkt stilling,
eventuelt at ein må gå ifrå ei stilling ein
sit i. Følgjeleg har klareringsstyresmakta òg
eit viktig rettstryggleiksmessig ansvar i forhold til den personen
som treng slik klarering.
Ei klareringsstyresmakt vil såleis
regelmessig måtte gjennomføre kompliserte tryggleiks-
og rettstryggleiksmessige vurderingar av faktisk og rettsleg karakter.
Utfallet av vurderingane vil kunne få stor samfunnsmessig
tyding, samt vesentleg tyding for den einskilde. Ei klareringsstyresmakt
må på denne bakgrunn vere organisert på ein
hensiktsmessig og forsvarleg måte.
Det er i dag til saman 68 klareringsstyresmakter.
59 av desse er i forvaltninga, dei andre ligg hos Stortinget, Riksrevisjonen
og domstolane. I St.meld. nr. 24 (2005-2006) pkt. 5 er det gjeven
ein oversikt over desse, samt kor mange klareringssaker den einskilde
klareringsstyresmakt har handsama i 2005. Det kan naturlegvis vere årlege
variasjonar med omsyn til eksakt tal av klareringssaker, men oversikta
gir likevel truleg ein representativ oversikt over klareringsstyresmaktenes
sakstilfang.
Ot.prp. nr. 59 (2004-2005) blei utarbeidd på grunnlag av
arbeidsgrupperapporten "Grenseland mellom rettssikkerhet og personellsikkerhet".
Rapporten drøfta den klareringsstyresmaktsstruktur som
gjeld i dag. Det blei konkludert med at dagens høge tal
av klareringsstyresmakter førte til ein uakseptabel situasjon
med omsyn til rettstryggleiken.
Arbeidsgruppa gjekk gjennom ei rekkje saker
frå ulike klareringsstyresmakter. Denne gjennomgangen viste
at fleire saker blei underlagt ulik sakshandsaming og fekk ulike
resultat. Dette trass i sams regelverk og tilsynsorgan.
Departementet meiner på denne bakgrunnen
at det er grunnlag for å hevde at stor fragmentering og
utbreidd geografisk spreiing av klareringsstyresmaktene fører til
risiko for at klareringssaker kan bli underlagt ulik sakshandsaming,
slik at like saker kan få ulike resultat. Det må såleis
setjast i verk tiltak for å redusere talet på klareringsstyresmakter.
Det er naudsynt å redusere talet på klareringsstyresmakter.
Departementet har sett nærare på fire ulike alternative
tiltak for å gjennomføre ei slik redusering.
Denne modellen tar utgangspunkt i sikkerhetsloven § 23
som er gitt omtale i kapittel 1.3 ovanfor. Dette alternativet inneber
såleis ei vidareføring av gjeldande prinsipp for
klareringsstyresmaktsstrukturen med utgangspunkt i at kvart einskild
departement er klareringsstyresmakt innan sitt styresmaktsområde.
For å oppnå ei reell innskrenking i talet på klareringsstyresmakter,
er det naudsynt å endre ordninga med at alle fylkesmenn
er klareringsstyresmakt. Departementet ønskjer såleis
at fylkesmennene sine klareringssaker blir samla til dei to fylkesmenn
som pr. i dag har flest saker, det vil seie Fylkesmannen i Oslo
og Akershus og Fylkesmannen i Rogaland. Dette inneber at § 4-1
første leddet i personellsikkerheitsføresegna
må endrast. Denne justerte vidareføringa av dagens
organisering inneber at endring av sikkerhetsloven § 23
ikkje blir påkravd. Vidare blir det viktig at kvart einskild
departement foretar ein kritisk gjennomgang av eiga delegeringspraksis.
Denne gjennomgangen må ta utgangspunkt i dei snevre grensene
som sikkerhetsloven § 23 første leddet
set opp for å kunne delegere klareringsstyresmakt.
Eit anna tiltak under dette alternativet blir
NSM sitt tilsyn overfor departementa sin delegeringspraksis. Det
vil eventuelt måtte bli gitt pålegg dersom delegeringspraksisen
ikkje blir brakt i samsvar med sikkerhetsloven § 23
om at dette berre kan skje i "særlige tilfeller" til underlagte
verksemder som har eit "stort" klareringsbehov.
Strukturen for klageorgan blir uendra med denne
løysinga, jf. kap. 1.4.1.
Denne løysinga inneber ei samling av
all klareringsstyresmakt i sivil sektor til dei departementa som
har flest klareringssaker. Dei departementa som særleg peikar
seg ut i så måte, er Justisdepartementet, Utanriksdepartementet
og Samferdsledepartementet.
Ein slik struktur krev at ein i vesentleg utstrekning dreg
inn dei underliggjande etatar sin klareringsstyresmakt, her òg
fylkesmennene sin klareringsstyresmakt. Dei departementa som får
klareringsstyresmakt, kan i avgrensa grad delegere dette til verksemder
med eit særleg stort klareringsbehov. Delegeringsprinsippet
i dagens § 23 blir såleis framleis gjeldande.
Systematikken i militær sektor kan danne eit godt utgangspunkt for
rekkjevidda av delegeringspraksisen. I militær sektor har
Forsvarsdepartementet delegert klareringsstyresmakt til Forsvarets
militære organisasjon, Forsvarsbygg, Forsvarets forskningsinstitutt
og NSM når det gjeld deira eigne tilsette som ikkje skal
ha CTS-klarering. Det blir lagt til grunn at ordninga i § 23
fjerde leddet blir oppretthalde, såleis at departementa
ikkje kan delegere saker som gjeld utanlandske statsborgarar, og at
NSM er klareringsstyresmakt for CTS.
Strukturen for klageorgana blir uendra, òg
etter denne løysinga.
I tillegg til endring av personelltryggleiksføresegna § 4-1
første leddet om fylkesmennene sin klareringsstyresmakt,
er denne løysinga avhengig av endring i sikkerhetsloven § 23.
Denne modellen er organisert slik at ein etablerer
to klareringsstyresmakter som får ansvaret i henholdsvis sivil
og militær sektor.
Forsvarets sikkerhetssavdeling (FSA) er truleg
det organet i militær sektor som på beste måten
kan vareta det samla klareringsansvaret. I sivil sektor er det derimot
ikkje noko eksisterande organ som utan vidare kan bli gitt tilsvarande
funksjon. Politiets sikkerhetsteneste (PST) kan tenkjast å vere
ein slik instans, men det ligg føre visse usikre moment
til ei slik løysing, jf. vurderinga i kap. 1.8.
Etablering av to felles klareringsstyresmakter
vil etablere så sterke fagmiljø at det vil vere
naturleg at desse i tilfellet i tillegg foretar klarering av utanlandske
statsborgarar, eventuelt også CTS-saker. NSM kan under dette
alternativet bli felles klageorgan for alle saker. Det bør
likevel bli vurdert om NSM bør halde fram som handsamar
i første instans i CTS-saker, da desse sakene krev særleg
grundige vurderingar. Dessutan tilseier omsynet til kompetanse at
NSM får eit noko vidare sakstilfang. Dersom sistnemnte
løysing blir valt, er det naturleg at Forsvarsdepartementet
blir klageorgan. For det tilfellet at NSM ikkje skal vere handsamar i
første instans i CTS-saker, vil det vere naudsynt å gjere
endringar i sikkerhetsloven sine reglar om klage, jf. § 25 c.
Denne strukturløysinga krev at det òg
blir gjort endringar i sikkerhetsloven og i personelltryggleiksføresegna,
blant anna i §§ 23 og 4-1.
Dette alternativet inneber at all tryggleiksklarering skjer
i eitt organ. Det synest naturleg at NSM kan vere ei slik felles
klareringsstyresmakt. I staden for at klagehandsaming skjer i eit
departement, Justisdepartementet eller Forsvarsdepartementet, eventuelt
ei fordeling av klagesaker mellom desse departementa, kan dette gjerast
av ei uavhengig, dommarleidd klagenemnd. Sistnemnde løysing
vil isolert sett kunne vere å føretrekkje, fordi
ei slik nemnd vil ha personar med høg juridisk kompetanse.
Vidare vil ei nemnd kunne opptre meir uavhengig i høve
til eventuell politisk intervenering i einskildsaker, i tillegg
til at ei nemndsløysing vil sikre at klagesaker får
ei prioritert handsaming. Det er likevel klåre negative
sider ved dette klagealternativet, jf. nedanfor i pkt. 1.8.
Denne strukturløysinga vil krevje endringar
i lova, både når det gjeld regelen om klareringsstruktur
og i klagereglane, jf. sikkerhetsloven §§ 23
og 25 c. Vidare blir det naudsynt med endringar i føresegner,
blant anna personelltryggleiksføresegna § 4-1.
Departementet sitt utgangspunkt ved ei evaluering
av struktur på dette området er at ei klareringsstyresmakt bør
inneha tilstrekkeleg fagkompetanse. Det aktuelle organ bør
såleis sitte med god kunnskap både teoretisk og
gjennom praktisk erfaring på saksfeltet. Derfor må ein
ved organisering av klareringsstyresmaktene ha som mål
at desse får eit relativt stort sakstilfang. Ein viss storleik
på fagmiljøa vil òg bidra til mindre
konsekvensar ved skifte av personell, og at dette vil bidra til at
ein kan utvikle eit fagmiljø som er robust med omsyn til
omorganiseringar. Elles vil einskapleg handsaming lettare kunne
bli gjennomført med å redusere talet på klareringsstyresmakter.
Dette både fordi kompetansen hos klareringsstyresmaktene
blir betre, og fordi tilsyn og kontrollverksemd frå NSM
og Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings-
og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) kan bli gjennomført
på ein meir effektiv måte.
Når det gjeld sistnemnde alternativ
under førre punkt, samling av all klareringsstyresmakt
til eitt organ, vil dette naturleg kunne føre til ein robust
organisasjon med høg fagkompetanse. Sakstilfanget vil vere
optimalt. Departementet er likevel noko skeptisk til å samle
all styresmakt til ein organisasjon, utan tilsvarande styresmakt
på same nivå med korrigerande verknad. Departementet
er av den oppfatning at Regjeringa si inspeksjon av NSM, den generelle
instruksjonstilgangen, samt EOS-utvalget sin parlamentariske kontroll-verksemd,
ikkje veg opp for dette. Gitt at klageorganet blir lagt til ei uavhengig
nemnd, vil dette ikkje vere uproblematisk med omsyn til EOS-utvalet sine
kontrollfunksjonar. Utvalet har sjølv uttala at ei slik
løysing vil kunne føre til at det parlamentariske kontrollelementet
blir svekka. Dette fordi terskelen for å kritisere nemnda
blir lagt høgt - dels på grunn av føresetnader
om kompetansen til nemnda, men kanskje særleg på grunn
av nemnda si uavhengige stilling. Ei nemnd vil òg kunne
finne det vanskeleg å godta kritikk, i tillegg til at det
på prinsipielt grunnlag kan bli reist spørsmål
om det er heldig at ei slik nemnd som det her vil vere tale om,
blir underlagt kontroll av eit parlamentarisk forankra organ. Det
er dessutan eit moment at denne strukturløysinga vil få vesentlege
administrative konsekvensar, og ho vil bryte radikalt med sektorprinsippet
som seier at kvart departement har det overordna ansvaret for førebyggjande
tryggleik i eiga sektor.
Forslaget om to klareringsstyresmakter, ei i
sivil sektor og ei i militær sektor, harmonerer med den
overordna ansvarsfordelinga for den førebyggjande tryggleikstenesta,
der NSM som sektorovergripande direktorat har ei fagleg rapporteringsline
til Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet i høvesvis
sivile og militære spørsmål. Med denne
modellen oppstår det to store kompetansemiljø som
kan utveksle erfaringar og kompetanse. Løysinga vil ikkje
få konsekvensar for EOS-utvalet si verksemd. Ei innvendig
mot denne løysinga er problemet med å finne eit
organ i sivil sektor som kan vere klareringsstyresmakt. PST kunne
tenkjast å ha denne funksjonen. Dette vil bryte med den etablerte
arbeidsfordelinga mellom NSM og PST som har oppgåver av
høvesvis defensiv og offensiv karakter. Vidare kan det
reisast som eit prinsipielt spørsmål om det er
heldig at ein einskild instans får så omfattande
fullmakter både av offensiv og defensiv karakter. Ei mogeleg
felles klareringsstyresmakt på sivil side kan vere Politidirektoratet,
som allereie i dag handsamar eit stort tal med klareringssaker (560
i 2005). Også alternativet om to klareringsstyresmakter
utløyser vesentlege administrative konsekvensar og harmonerer
ikkje med sektorprinsippet.
Løysinga med innskrenking av klareringsstyresmakt til
departementa med flest klareringssaker, vil innebere ein vesentleg
reduksjon av talet på klareringsstyresmakter. Systematikken
om at handsaming i første instans i det vesentlege skal
skje på departementsnivå, blir her oppretthalde.
Denne løysinga vil heller ikkje harmonere med sektorprinsippet.
Alternativet om å vidareføre
dagens modell, men samstundes samle fylkesmennene si klareringsstyresmakt
til Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Fylkesmannen i Rogaland,
vil innebere ei reell redusering av talet på klareringsorgan.
Det bør foretas ein reell, kritisk gjennomgang av andre
departement si praktisering av sikkerhetsloven § 23,
første leddet. Innskrenking bør primært
skje ved at departementa sjølv foretar ei kritisk vurdering
av sin delegeringspraksis. NSM bør i si tilsynsverksemd
ha fokus på denne problemstillinga, og i yttarste fall
gi pålegg om å oppheve ei delegeringsavgjerd dersom
denne ikkje er i samsvar med krav i lova.
Etter ei samla vurdering er departementet av
den oppfatning at ei justert vidareføring av dagens modell
er den beste løysinga. Med samling av fylkesmennene si
klareringsstyresmakt blir det 16 færre klareringsstyringsmakter.
Dersom departementa i tillegg innskjerpar sin delegeringspraksis,
vil ein kunne oppnå ei tilnærma halvering av talet
på klareringsstyresmakter i forvaltinga, samtidig
som sektorprinsippet blir varetatt.
Departementet meiner det bør bli vurdert å stille visse
kompetanse- og ressursmessige krav til dei verksemder som skal handsame
klareringssaker. Eit mogeleg krav kan vere at personellet i verksemda
deltar på sakshandsamingskurs og kurs om tryggleikssamtale
i regi av NSM. Det bør vidare vurderast å setje
krav om at alle klareringsstyresmakter skal vere knytte til det elektroniske
sakshandsamingssystemet for klareringssaker, TUSS. Det siste vil
bidra til ein betre kommunikasjon mellom klareringsstyresmaktene
og hurtig sakshandsamingstid.
Ei generell innvending som har blitt reist mot
ei sentralisering av klareringsstyresmakt, er at dette vil føre til
ein for stor avstand mellom autoriserande styresmakt og klareringsstyresmakta.
Til dette skal merkast at lovgjevar allereie har gjort vedtak om
sentralisering gjennom at departementa skal vere klareringsstyresmakt,
og at det nettopp er negative erfaringar med mange og fragmenterte
klareringsstyresmakter som har danna bakgrunnen for ein gjennomgang
av organiseringa av desse organa. Ei lokal tryggleiksoppfølging
er likevel viktig. Såleis vil verksemder som mister klareringsstyresmakta
framleis kunne ha ein viktig tryggleiksfunksjon, men da som autorisasjonsstyresmakt med
det daglige oppfølgingsansvar for personelltryggleiken,
jf. ovanfor i pkt. 1.3.2.
Organisasjonsendringar av klareringsstyresmaktene vil
føre til økonomiske og administrative konsekvensar.
Omfanget av konsekvensane vil henge saman med val av løysing
av dei fire skisserte alternativa. Alle alternativa bør
kunne gje synergieffektar som samla sett vil føre til mindre
bruk av ressursar.
Departementet sitt forslag til løysing,
ei justert vidareføring av dagens modell der blant anna
fylkesmennene si klareringsstyresmakt blir samla, er det alternativet
som vil føre til minst konsekvensar. Som opplyst ovanfor
vil denne løysinga ikkje rokke med prinsippa i dagens struktur,
inkludert klageordninga.
Det er klart at dette forslaget vil ha bering
på fylkesmennene, særleg dei to nemnte embeta
som overtar dei andre fylkesmennene sine klareringssaker. Departementet
kan ikkje sjå at dette skulle føre til vesentlege konsekvensar
for dei aktuelle fylkesmennene, nettopp fordi det er tale om relativt
få saker. Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Fylkesmannen
i Rogaland må rekne med at sentraliseringa innan deira
ansvarsområde vil medføre eit meirarbeid tilsvarande
ca. ei halv stilling.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Thorbjørn Jagland og fung. leder Signe Øye, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Henning Skumsvoll og Jan Fredrik Vogt, fra Høyre, Cathrin Bretzeg, og fra Sosialistisk Venstreparti, Bjørn Jacobsen, viser til St.meld. nr. 24 (2005-2006) og har merket seg at departementet mener det bør bli vurdert å stille visse kompetanse- og ressursmessige krav til de virksomheter som skal behandle klareringssaker.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti har merka seg at etter ei samla vurdering er departementet av den oppfatning at ei justert vidareføring av dagens modell er den beste løysinga. Desse medlemene har vidare merka seg at med samling av fylkesmennene si klareringsstyresmakt blir det 16 færre klareringsstyringsmakter. Desse medlemene har også merka seg at dersom departementa i tillegg innskjerper sin delegeringspraksis, vil ein kunne oppnå ei tilnærma halvering av talet på klareringsstyresmakter i forvaltninga, samtidig som sektorprinsippet blir varetatt.
Desse medlemene viser til at det Regjeringa her legger opp til, med ei justert vidareføring av dagens modell, er i tråd med det fleirtalet i samband med behandlinga av Ot.prp. nr. 59 (2004-2005) meinte at departementet i ein periode skulle forsøke, jamfør Innst. O. nr. 87 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser det som en uhensiktsmessig situasjon at det, som i dag, er 68 klareringsmyndigheter. Disse medlemmer mener det er hensiktsmessig å redusere dette antallet myndigheter til et minimum, slik at det blir en mest mulig lik og profesjonell behandling av denne type saker. Disse medlemmer ønsker derfor å gå inn for en felles klareringsmyndighet, samlet hos NSM, men mener særegne forhold med Etterretningstjenestens organisasjon fører til at de i tillegg må opprettholde sin klareringsmyndighet.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprette en felles klareringsmyndighet underlagt NSM, samt å opprettholde en egen klareringsmyndighet for Etterretningstjenesten, gjeldende for Etterretningstjenesten særskilt."
Komiteens medlem fra Høyre mener Regjeringens forslag går i riktig retning, men mener at hensynet til likebehandling og rettssikkerhet taler for en ytterligere innstramming i forhold til det Regjeringen foreslår, primært til to klareringsmyndigheter, en sivil og en militær. Dette medlem viser i denne sammenheng til at forslaget om to klareringsmyndigheter fikk støtte fra blant andre LO, NHO, Oslo kommune, Trondheim kommune, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Politidirektoratet, Forsvaret, Forsvarets etterretningstjeneste, Post- og teletilsynet og ca. halvparten av departementene i høringsuttalelsene til Ot.prp. nr. 59 (2004-2005). Dette medlem viser videre til flertallets merknad i Innst. O. nr. 87 (2004-2005), jf. Ot.prp. nr. 59 (2004-2005):
"Eit anna fleirtal i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, meiner på bakgrunn av faglege og samfunnsmessige utviklingstrekk, samt høyringsinstansane sine syn, at det primært bør vera to klareringsorgan, eit for militær og eit for sivil sektor."
Dette medlem fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen samle klareringsmyndigheten i to organ, ett sivilt og ett militært."
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen opprette en felles
klareringsmyndighet underlagt NSM, samt å opprettholde en
egen klareringsmyndighet for Etterretningstjenesten, gjeldende for
Etterretningstjenesten særskilt.
Forslag fra Høyre:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen samle klareringsmyndigheten
i to organ, ett sivilt og ett militært.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 24 (2005-2006) Om oppfølging av oppmodingsvedtak nr. 478 (2004-2005) - vedlegges protokollen.
Oslo, i forsvarskomiteen, den 16. november 2006
Signe Øye
fung. leder |
Jan Fredrik Vogt
ordfører |