Omsorgsplan 2015 oppsummerer Regjeringens strategi
de nærmeste ti år for å møte
både dagens og framtidas omsorgsutfordringer.
Regjeringen og KS er blitt enige om en ny avtale
om kvalitetsutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
Partene er enige om de hovedstrategier som er nødvendige
for å møte framtidas omsorgsutfordringer og legger
vekt på tverrfaglig kompetanseheving, lokalt utviklingsarbeid,
kommunal planlegging og organisasjons- og ledelsesutvikling.
Det framholdes at fastsettelsen av lokale kvalitetskrav
bør skje på politisk nivå. Etter Regjeringens
vurdering vil politisk behandling av kravene til kvalitet kunne
styrke det systematiske kvalitetsutviklingsarbeidet og øke
det lokale engasjementet i forhold til innholdet i omsorgstjenestene.
Regjeringen foreslår å styrke
forsknings- og utviklingsarbeidet knyttet til omsorgstjenestene
og eldres helse og levekår, med spesiell vekt på demens.
Dette skal skje gjennom etablering av regionale FoU-sentre for omsorgsforskning
og en gradvis opptrapping av forskningsmidler.
Regjeringen vil legge fram et høringsnotat
med forslag til utvidet rett til å få praktisk
bistand helt eller delvis organisert som brukerstyrt personlig assistanse.
Regjeringen vil foreslå lovendringer
slik at også brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester
skal omfattes av ordningen med pasientombud.
Som oppfølging av NOU 2004: 18 Helhet
og plan i sosial- og helsetjenestene varsles det et høringsnotat med
forslag til en harmonisert sosial- og helselovgivning våren
2007.
Sosial- og helsedirektoratet skal utvikle en
nettbasert erfaringsbank som støtter kommunenes arbeid
med å etablere gode systemer for forvaltning
og drift av omsorgstjenesten.
Det framholdes at Regjeringen gjennom økte
rammer til kommunesektoren har lagt til rette for en utvidelse av
personellkapasiteten med 10 000 nye årsverk i den
kommunale omsorgstjenesten innen utgangen av 2009.
Det vises til Kompetanseløftet 2015
som har som mål å skaffe tilstrekkelig personell
og nødvendig fagkompetanse til den kommunale omsorgstjenesten.
I handlingsprogrammet for den første fireårsperioden
vil det bli lagt vekt på følgende tiltak:
– Aksjon
helsefagarbeider
– Kvalifisering av personell
– Rekrutteringskampanje
– Øke andelen med høyere
utdanning
– Desentraliserte høgskolestudier
– Fagskoleutdanning for personell
med videregående opplæring
– Videre- og etterutdanning for
høgskoleutdannet personell
– Øke andelen som arbeider
heltid
– Ledelsessatsingen "Flink med
folk i første rekke"
– Forbedring av arbeidsmiljø
– Undervisningssykehjem, tilbud
om omsorg ved livets slutt og lindrende behandling
– Samarbeid om etikk
Regjeringen varsler et nytt investeringstilskudd
til sykehjem og omsorgsboliger. Målgruppen for ordningen
er personer med behov for heldøgns helse- og omsorgstjenester.
Tilskuddet skal også gis til tilpasning av egen bolig og
atkomst til boligen. Regjeringen vil komme tilbake til dette i forbindelse
med statsbudsjettet for 2008.
Det tas sikte på å presentere
en helhetlig demensplan i løpet av 2007.
For å legge til rette for en nasjonal
standard for legetjeneste i sykehjem mener Regjeringen det er nødvendig
med en felles innsats fra kommunale og statlige myndigheter. Konkret
vises det til følgende tiltak som nå iverksettes:
– introduksjonstilskudd
til kommuner som knytter sine sykehjem til NOKLUS (Norsk kvalitetsforbedring
av laboratorievirksomhet utenfor sykehus)
– spre erfaringer fra fyrtårnsprosjektene
slik at flere kommuner får tilstrekkelige forutsetninger
for å koble seg opp til Norsk Helsenett
– Helse- og omsorgsdepartementet
vil gjøre endringer i turnusforskriften for leger slik
at det stilles krav til tjeneste i sykehjem
– Helse- og omsorgsdepartementet
vil i rundskriv til kommunene gi kriterier for fastsetting av lokal norm
for legedekning
– Sosial- og helsedirektoratet
vil gi kommunene en faglig veileder for styrking av legetjenesten
i sykehjem
– legeårsverk er innført
som kvalitetsindikator i KOSTRA (KOmmune, STat, RApportering) for sammenligning
mellom kommuner
– Statens helsetilsyn vil i 2007
ha et særskilt fokus på legetjenestene i sykehjem
Helse- og omsorgsdepartementet mener det er
behov for å øke innsatsen av legeårsverk
i sykehjem med minst 50 prosent fram til 2010.
Regjeringen vil øke kompetansen for
omsorg ved livets slutt gjennom en omlegging av den eksisterende stimuleringsordningen
og gjennom tiltak innenfor rekrutteringsplanen, kompetanseløftet
og økt legedekning i sykehjemmene.
Regjeringen har satt i gang et arbeid med å utarbeide en
handlingsplan for å styrke spesialisthelsetjenester for
eldre med prioriterte mål for perioden 2007-2015.
Departementet vil i dialog med berørte
aktører vurdere hvordan forskrift om kommunal betaling
for utskrivningsklare pasienter fungerer.
Helse- og omsorgsdepartementet vil i rundskriv
presisere det kommunale ansvaret for å organisere og dimensjonere
tjenestene etter sosialtjenesteloven § 4-2, slik
at tjenestemottakerne sikres et aktivt liv slik sosialtjenestelovens
formålsbestemmelse forutsetter. Rundskrivet vil også presisere
kommunenes ansvar etter sosialtjenesteloven § 3-1
om å etablere velferds- og aktivitetstiltak for eldre personer
med nedsatt funksjonsevne og andre som har behov for det.
Helse- og omsorgsdepartementet og Kultur- og
kirkedepartementet har inngått samarbeid om etablering av
Den kulturelle spaserstokken. Tiltaket skal stimulere til økt
samarbeid mellom kultursektoren og omsorgstjenesten gjennom finansiering
av konkrete kulturaktiviteter.
Regjeringen vil ta initiativ til forskning og
brukerundersøkelser for å evaluere erfaringene
med ulike produksjonsmåter og løsninger for tilberedning,
ombringing og servering av mat i omsorgstjenesten. Sosial- og helsedirektoratet
vil komme med en faglig veileder for ernæringsbehandling.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil nå se
nærmere på permisjonsbestemmelsene med sikte på å gjøre
det lettere for pårørende med omfattende omsorgsoppgaver
for andre familiemedlemmer å fortsette å stå i
arbeid.
Regjeringen vil utforme en håndbok
for tjenestemottaker og familie/pårørende
som beskriver rettigheter og plikter etter helse- og sosiallovgivningen
og gi praktiske anvisninger for hvordan man kan forholde seg til omsorgstjenestens
forvaltning. Regjeringen vil samtidig be kommunene sørge
for tilfredsstillende opplysningsmateriell om hvordan tjenestetilbudet
er organisert lokalt og hvor innbyggerne kan henvende seg med ulike
spørsmål.
Regjeringen anbefaler kommunene å samarbeide med
brukerorganisasjoner og frivillige organisasjoner om utbygging av
frivillighetssentraler, eldresentre og forebyggende tiltak.
Helse- og omsorgsdepartementet vil opprette
en landsdekkende kontakttelefon for eldre som er utsatt for vold.
Regjeringen vil tydeliggjøre inntektsskjermingen mot
kommunale egenandeler for brukere med lav inntekt og vil i et eget
rundskriv presisere at kommunene ikke kan ta betaling for trygghetsalarm
eller matombringing utover inntektsskjermingen på 150 kroner
per måned, dersom slike tjenester ytes med hjemmel i sosialtjenesteloven § 4-3.
Den historiske utvikling inndeles i følgende
perioder:
– Fattigforsorg
og gjenreisning (-1965)
– Den offentlige revolusjon (1965-1980)
– Konsolidering og reorganisering
(1980-1995)
– Fornyelse og effektivisering
(1995-2005)
Det framholdes at den moderne velferdsstaten
i et historisk perspektiv er svært ung. Det ideologiske grunnlaget
ble etablert i fattigforsorgssamfunnet som fortsatt eksisterte i
mellomkrigstiden.
Målt i årsverk ble omsorgstjenestene
fordoblet fra 1970 til 1980. Antallet personer som mottok hjemmetjenester,
og som oppholdt seg i aldersinstitusjoner, økte kraftig
i samme periode.
I perioden med konsolidering og reorganisering (1980-1995)
ble det gjennomført tre store reformer der samordning av
ansvar på lokalt nivå var et sentralt siktemål:
kommunehelsereformen, sykehjemsreformen og reformen for psykisk
utviklingshemmede. Den kommunale omsorgstjenesten ble mer enn fordoblet som
en følge av dette.
Det totale antall årsverk i omsorgstjenestene økte fra
70 000 i 1995 til om lag 93 000 årsverk
i 2002. Etter dette har årsverksveksten flatet ut, men
antas å ha passert 110 000 årsverk i
2005. I 1995 var det flest årsverk i institusjonsomsorgen,
mens det i 2005 er om lag like mange årsverk i hjemmetjenesten
som i institusjon.
Det meste av årsverksveksten har tilfalt
nye unge brukere. Hjemmetjenesteinnsatsen endret seg fra i hovedsak å være
et hjemmehjelpstilbud med praktisk bistand til i større
og større grad bli et behandlings- og pleietilbud med utgangspunkt
i en voksende hjemmesykepleietjeneste og oppfølging av
fagpersonell fra den øvrige helse- og sosialtjeneste. Antall
brukere som bare mottar hjemmehjelp, er blitt redusert. Færre
brukere mottar hjemmetjenester, men de som får, mottar
mer omfattende hjelp knyttet til opptrening og rehabilitering, behandling
og pleie.
Sykehjemsdekningen har vært noenlunde
stabil de siste årene. I 1989 var det 19,2 plasser per
100 personer over 80 år og i 2001 var det 18,3 plasser.
Siden 1994 er det bygd om lag 25 000 nye omsorgsboliger.
Det påpekes at omsorgstjenestenes historie
kan nedfelles i følgende utviklingstrekk:
– fra fylke
og stat til kommune (desentralisering)
– fra institusjon til hjemmetjenester
(avinstitusjonalisering)
– fra særomsorg til fellesløsninger
(integrering)
Over 200 000 brukere mottok i 2005
kommunale omsorgstjenester i form av hjemmetjenester eller institusjonstilbud.
Mer enn 40 000 bor i alders- og sykehjem og nesten 50 000
bor i omsorgsboliger eller andre boliger tilpasset omsorgsformål. Økonomisk
utgjør omsorgstjenestene om lag 40 prosent av kommunenes samlede
utgifter.
De fleste som får kommunale omsorgstjenester
er over 80 år, men den sterkeste økningen det
siste tiåret har vært i aldersgruppen under 67 år
som nå snart utgjør av tjenestemottakerne.
Det har de siste årene skjedd en sterkere
konsentrasjon av brukere med omfattende behov for tjenester.
I sykehjem og omsorgsboliger er gjennomsnittlig oppholdstid
tre år. I andre kommunale boliger til omsorgsformål
var botiden 6 år.
Det framholdes at flere kartlegginger viser
at mennesker med rusproblemer i liten grad klarer å nyttiggjøre
seg det ordinære tjenestetilbudet.
Det foretas en gjennomgang av utviklingen av
helse og funksjonsevne, og sykdommer som nevnes spesielt, er demens,
lårhalsbrudd, hjerte- og karsykdommer, kronisk obstruktiv
lungesykdom (kols), kreft, hjerneslag og Parkinsons sykdom. Det
pekes også på spesielle utfordringer når
det gjelder tannhelse og overvekt/fedme.
Det understrekes at for å sikre et
omsorgstilbud for den samiske tjenestemottakeren må tilgang
til kompetanse i samisk språk og kultur sikres. En hovedstrategi for
Regjeringen vil fortsatt være å søke
de samiske perspektivene integrert i den ordinære omsorgstjenesten.
Det påpekes at etter hvert som den
ikke-vestlige innvandrerbefolkningen blir eldre, vil flere ha behov
for omsorgstjenester.
Det gis en omtale av norske alderspensjonister
i utlandet og uttales at det ikke er noe i veien for at kommunene
betaler for omsorgstilbud gitt i utlandet.
Det juridiske ansvaret for omsorg er endret
fra å være et ansvar for familien til å bli
et offentlig ansvar. I en undersøkelse i 1985 ble det samlede
omsorgsarbeidet utført av familie, naboer og venner beregnet
til vel 100 000 årsverk. Flere studier påpeker
stor stabilitet i omfanget av familieomsorg. Det uttales at omsorgstjenestene
i dag sannsynligvis står for en større andel av omsorg
enn den familiebaserte omsorgen. Ifølge levekårundersøkelsen
for 1995 ga 16 prosent av den voksne befolkning eller om lag 400 000
personer regelmessig ulønnet hjelp eller tilsyn til syke,
barn med nedsatt funksjonsevne eller eldre utenfor egen husholdning. Eldre
som mottar hjelp fra kommunale hjemmetjenester, får mer
hjelp fra døtre og sønner enn eldre som ikke får
hjemmehjelp og hjemmesykepleie.
Andelen årsverk per bruker over 80 år
har i perioden 1998-2005 endret seg i tilnærmet takt med
den demografiske utviklingen, men det er en tendens til at årsverksveksten
i perioder ikke har holdt tritt med brukerveksten.
Det framholdes at andelen ansatte med høgskoleutdanning
i helse- og sosialfag er lav, og at omsorgstjenesten er kjennetegnet
ved å ha en svært høy andel personell
uten formell helse- og sosialfaglig utdanning.
Statens helsetilsyn har påpekt at mange
kommuner ikke har et tilfredsstillende tilbud om sosial kontakt
og aktivitet i omsorgstjenesten. Dette tilsier behov for personell
med kompetanse som supplerer det rent helsefaglige personellet,
slik som vernepleiere, aktivitører, ergoterapeuter og sosialarbeidere.
Det er en omfattende bruk av deltidsstillinger
i omsorgstjenesten. I 2005 arbeidet bare 33 prosent av personellet
i omsorgstjenesten i kommunene over 30 timer i uken, mens 40 prosent
arbeidet under 19 timer i uken. Som en illustrasjon vil omgjøring
av deltidsstillinger til hele stillinger gi inntil 14 000
nye årsverk hjelpepleiere/omsorgsarbeidere og
5 000 årsverk sykepleiere i kommunene. Statistisk
sentralbyrå (SSB) har beregnet at om lag 24 prosent av
hjelpepleierne ønsker mer arbeid, mens tilsvarende tall
for sykepleierne var 14 prosent.
Antall personer i institusjoner for eldre har
fra 1992 til 2005 vist en liten nedgang. Samtidig har boforholdene
i dagens institusjoner blitt bedre og gir større rom for
privatliv. 95 prosent av rommene i dagens alders- og sykehjem er
i dag enerom.
Tallet på omsorgsboliger har i perioden
1997-2005 økt med nærmere 20 000. Sett
i forhold til veksten i tallet på eldre har dekningsgraden
for omsorgsboliger økt fra tre til elleve per 100 innbyggere
på 80 år og over.
Det har også vært en vekst
med om lag 4 500 sykehjemsplasser i perioden 1997 til 2005,
mens antall aldershjemsplasser er betydelig redusert. Siden veksten
i antall innbyggere over 80 år har vært sterkere
enn veksten i antall sykehjemsplasser, er sykehjemsdekningen noe
redusert i perioden 1997-2005.
Per 2005 er det ifølge SSB i overkant
av 15 000 personer som mottar heldøgns omsorgstjenester
i omsorgsboliger.
Departementet har sammen med landets fylkesmenn utarbeidet
en prognose som tilsier at samlet dekning av sykehjem, aldershjem
og omsorgsboliger vil være 32,5 prosent av antall eldre
over 80 år i 2007. Av dette vil dekningsgraden for sykehjemsplasser
være 18,5 prosent, for aldershjemsplasser 1 prosent og
for omsorgsboliger 13 prosent.
Eneromsdekningen i sykehjemmene er nå 95
prosent.
Sosial- og helsedirektoratet vurderte i 2005
at svært mange kommuner har for lav legedekning i sykehjem til å innfri
de krav direktoratet stiller til god kvalitet.
Undersøkelser viser at det er svakheter
i enkelte kommuner når det gjelder organisering av helsetjenester
til brukere av omsorgstjenestene. I mange kommuner er det ikke etablert
rutiner for samarbeid mellom fastlegene og omsorgstjenesten i form
av møter, oppdatering av medikamenter eller hjemmebesøk.
Eldre med sammensatte helseproblemer utgjør
en økende andel av helsevesenets pasienter. I Norge er nesten åtte
prosent av befolkningen over 75 år. Eldre over 75 år
står for 11 prosent av totale antall innleggelser ved norske
sykehus og utgjør 22,5 prosent av liggedøgnene
ved sykehusene.
Det framholdes at god omsorg oppstår
i samspillet mellom personell, og mellom personell og bruker, og
at omsorgstjenestene i dag står overfor utfordringer knyttet
til stor avgang fra sektoren til andre sektorer, attføring
eller uførepensjon, en omfattende bruk av deltidsstillinger,
få menn og få ledere. Det understrekes at utfordringene
krever løsninger knyttet til både en økning
av kapasiteten og en heving av kompetansen.
Det framholdes at utviklingen av omsorgstjenestene vil
kreve økt kompetansenivå og større faglig
bredde med blant annet vekt på rehabilitering, opptrening
og aktiv omsorg. Mange av brukerne vil ha behov for individuell
plan og bedre tilrettelegging for brukermedvirkning og brukerstyring.
Det påpekes at større mestringsevne og mer individualistiske
verdier kan bety at morgendagens eldre vil være mer aktive
når det gjelder egen innsats for sine levekår
og sin velferd.
Det framholdes at framtidig etterspørsel
etter omsorgstjenester vil avhenge av i hvilken grad økt levealder
innebærer flere leveår uten sykdom og funksjonsnedsettelse
eller om folk lever lenger enn før med sykdom og nedsatt
helse. Det uttales at det i planleggingssammenheng er en nøktern
vurdering å ta utgangspunkt i hypotesen om utsettelse av
sykelighet, det vil si å legge til grunn en forholdsvis
stabil og uendret periode med alvorlige funksjonstap på slutten av
livet. Ved forlenget levealder innebærer dette flere friske
leveår.
Framtidas eldre vil ha høyere materiell
standard enn tidligere generasjoner eldre. Det uttales at med bedre økonomi
blant eldre bør det legges til rette for at eldre i større
grad kan ta ansvar for sin egen boligsituasjon.
Det påpekes at økt alkoholforbruk
kan bli en stor utfordring for de framtidige omsorgstjenestene.
Fordi antall eldre over 75 år og spesielt
de eldste over 80 år vil stige de neste tiårene,
vil antallet personer med demens i Norge kunne dobles til om lag
130 000 innen en periode på 30-40 år.
Det store antallet personer som berøres av demenssykdommene,
stiller personell og tjenesteapparat overfor store utfordringer
med å planlegge og tilrettelegge et faglig forsvarlig og
individuelt tilrettelagt tjenestetilbud
Departementet mener det spesielt er behov for
et bedre tilbud til unge personer med demens og hos personer med
Downs syndrom, både i spesialist- og kommunehelsetjenesten.
Det framholdes at den største delen
av mottakerne av omsorgstjenester er kvinner, og at sosial utjevning
og tiltak for å bedre hverdagen for eldre kvinner vil være svært
viktig og utgjøre en stor utfordring for medisinen og spesialisthelsetjenesten.
Antall personer over 67 år vil mer
enn fordobles fra 2000 til 2050. Veksten i antall eldre i gruppen
80-89 år vil særlig finne sted fra rundt 2020.
For gruppen 90 år og eldre skjer det allerede en kraftig
vekst de nærmeste årene. Det var 4,7 personer
i yrkesaktiv alder per eldre i 2000. Dette forholdstallet reduseres
til 3,5 i 2030 og 2,9 i 2050.
Det uttales at den største utfordringen
for omsorgssektoren i de nærmeste tiårene vil
være å skaffe til veie nok fagutdannet arbeidskraft.
Basert på visse forutsetninger om fruktbarhet, levealdervekst
og innvandring anslås det at økningen i arbeidskraftbehovet
i omsorgssektoren vil være 54 000 årsverk
fram mot 2030 og nesten 133 000 årsverk fram mot
2050. Det drøftes hvordan endringer i helsetilstand, funksjonsevne
og familieomsorg vil kunne slå ut for arbeidskraftbehovet. Det
understrekes at all planlegging for omsorgssektoren må ta
utgangspunkt i at demens er en vesentlig og sterkt voksende årsak
til behovet for omsorgstjenester.
Det framholdes at krav og forventninger om økning
i standarden på tjenestene vil kunne få større
konsekvenser for personellbehovet enn de demografiske utfordringene
omsorgstjenesten står overfor.
Det uttales at den demografisk sett stabile
perioden de neste 15 år først og fremst bør
benyttes til å ruste opp tjenestetilbudet for å møte
framtidige utfordringer.
Som et anslag antydes det behov for om lag 60 000 nye
sykehjemsplasser og omsorgsboliger fram til 2030.
Forutsetningene om befolkningens helsetilstand
vil ha stor betydning for utviklingen i utgiftene til pleie og omsorg
i årene framover. Framskrivinger viser at omsorgstjenestens
utgifter vil øke fra 3,4 prosent av BNP i 2005 til 4,7
prosent i 2030 og 6,4 prosent i 2050, under forutsetning av at perioden
med nedsatt funksjonsevne på slutten av livet er uendret,
men utsettes ved forlenget levealder. I et alternativ med utvidet
sykelighet som følge av forlenget levealder vil utgiftene
utgjøre hele 10,5 prosent av BNP i 2050. Hvis derimot helseutviklingen
fører til at befolkningen i gjennomsnitt får en
kortere periode med stort omsorgsbehov, kan det bli en forholdsvis moderat økning
i de relative utgiftene, og det vil til og med kunne bli en nedgang
i disse fram mot 2020.
Sterk vekst i de offentlige omsorgstjenestene
har ikke ført til en reduksjon av familieomsorgen. Det
uttales at det største potensialet for framtidas familieomsorg
ligger i likestilling og økt deltakelse fra menn.
Det framholdes at utfordringene den lokale omsorgstjenesten
står overfor, forutsetter langsiktig planlegging av bygningsmessige
investeringer, personellinnsats, kompetansebehov, utdanningskapasitet
og tilret-telegging av fysiske og sosiale omgivelser. Planarbeidet
må foregå både på kommunalt
og statlig nivå og forutsetter et tett samspill mellomstatlige fagmyndigheter og kommunesektoren.
Det understrekes som viktig at økonomiske og juridiske
rammebetingelser og planforutsetninger er forutsigbare, og at omsorgstjenestene
fortsatt ses som en del av hele den kommunale virksomheten.
For å møte utfordringene for
framtidas omsorgstjeneste er Regjeringens hovedstrategi å utnytte
den demografisk sett stabile perioden de nærmeste 15 år
til å forebygge omsorgsbehov og planlegge og gjennomføre
en gradvis utbygging og effektivisering av omsorgstjenesten, før
den raske behovsveksten setter inn for alvor. De viktigste grepene
vil være en fortsatt høy utdanningskapasitet og
investering i kompetanse, forskning, teknologi og løpende
oppgradering av bolig- og bygningsmasse.
Regjeringen vil understreke betydningen av å ha
en lokalt og demokratisk forankret omsorgstjeneste, som gir god
ressursutnyttelse gjennom smidig tilpasning til lokale forhold og
behov, et tett samspill med lokalsamfunnet, og avgrense etterspørselen
etter spesialisthelsetjenester ut fra prinsippet om laveste effektive omsorgsnivå.
Regjeringen har tatt initiativ til et samarbeid
mellom staten, KS og arbeidstakerorganisasjonene i kommunesektoren
om utvikling av kvalitet i helse- og omsorgssektoren og oppvekstsektoren
i kommunene. Regjeringen vil understreke betydningen av å utvikle kvalitetskrav
og etablere kvalitetssystemer. Etter Regjeringens vurdering vil
politisk behandling av kravene til kvalitet kunne styrke det systematiske
kvalitetsutviklingsarbeidet, og øke det lokale engasjementet.
Regjeringen vil satse på felleskapsløsninger
for å løse de store velferdsoppgavene gjennom å styrke
det offentliges ansvar og rolle innen helse- og omsorgstjenestene.
Regjeringen har store betenkeligheter med kommersialisering og mener
en konkurranseutsatt tjeneste i for stor grad blir styrt ut fra
andre motiver og hensyn enn å ivareta tjenestemottakernes
interesser.
Regjeringen er opptatt av at bruk av standarder
i kommunal tjenestetildeling ikke må føre til
et økt behov for å kjøpe tilleggstjenester.
Regjeringen vil sikre at tjenestemottakerne får den individuelle behandlingen
de etter loven har krav på.
Regjeringen vil styrke kommunenes mulighet til å lære
av hverandre og styrke egen forvaltningskompetanse i omsorgstjenestene.
IPLOS er en systematisering av lovpålagt
informasjon som kommunene tidligere har dokumentert på ulike
måter. Det framholdes at slik informasjon er nødvendig
for vurdering av ressurser og behov hos den som søker eller
mottar tjenester. IPLOS er innført som et obligatorisk
rapporteringssystem for alle kommuner fra mars 2006. Det uttales
at systemet vil gi ny og unik styringsinformasjon om omsorgstjenesten,
og at det er et mål at IPLOS skal medvirke til god saksbehandling og
riktige tjenester i forhold til den enkeltes behov.
Regjeringen legger til grunn at økt
brukermedvirkning og individuell tilpasning av tjenester gir best mulighet
til å møte morgendagens samfunn. Det framheves
at økt brukermedvirkning kan sikres både gjennom
god saksbehandling, enkeltvedtak og klagemuligheter, og gjennom
brukerrepresentasjon, tilsyn og ombudsordninger. Regjeringen mener
det er viktig at framtidas tjenestetilbud gir brukeren og den som
gir hjelp, frihet til å utforme tjenesteinnholdet i samarbeid, og ønsker å åpne
for større mangfold i måten tjenestene innenfor
omsorgssektoren organiseres på. Regjeringen ønsker
også å utvide mulighetene til å få hjemmetjenester
og assistanse i form av brukerstyrte tjenester.
Regjeringen mener kommunene fortsatt bør
satse på organisasjons- og ledelsesutvikling, kompetanseheving
og ny teknologi.
Regjeringen vil fortsette satsingen på styrket
ledelse og myndiggjorte medarbeidere basert på erfaringene ledelsessatsingen
"Flink med folk".
Regjeringen mener det er viktig å utnytte
mulighetene for mer fleksible arbeidstidsordninger som ligger i
arbeidsmiljøloven. Samtidig blir det pekt på at
slike arbeidstidsordninger må gjennomføres innen
forsvarlig former som tar hensyn til arbeidstakernes helse, sikkerhet
og velferd, og i samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner.
Som virkemiddel for å nå målet om færre
deltidsansatte nevnes fortrinnsrett for deltidsansatte til å utvide
sin stilling framfor at det foretas nyansettelser. Et annet bidrag
for å redusere antall deltidsansatte som nevnes, er å gjennomføre
mer fleksible arbeidstidsordninger i omsorgstjenesten.
Som viktige tema for forsknings- og utviklingsarbeid nevnes
de nye eldres levekår og helse, de eldste eldres særlige
behov og behandling av aldersdemens og multisykelighet, sykehjemmenes
funksjoner, legetjenesten og legemiddelbruken for brukere av omsorgstjenestene,
hjemmesykepleiens og hjemmetjenestenes kontinuitet og endrede oppgaver,
kompetansebehov i møte med nye brukergrupper, kvinneperspektiv
på helse og omsorg, metodeutvikling for forskning om psykososiale
behov, nye boformer og smarthusløsninger, omsorgsteknologi
og ny kommunikasjonsteknologi, status og utvikling av frivillig
omsorg, utvikling av tiltak for pårørende og virkningen
av forebyggende tiltak. I tillegg påpekes at det er behov
for mer kunnskap om styring, organisering og ledelse.
For å styrke praksisnær forskning
og utvikling vil Regjeringen stimulere til etablering av regionale
forsknings- og utviklingssentre (FoU-sentre) knyttet til
høgskoler som utdanner helse- og sosialpersonell. Regjeringen
vil legge til rette for en gradvis opptrapping av forskningsmidler
til omsorgsforskning og forskning på eldres levekår
og helse, med spesiell vekt på aldersdemens. Regjeringen
vil prioritere dette både gjennom den løpende
innsatsen på forskning og økt satsing på omsorgstjenesten.
I en oppbyggingsperiode vil det bli gitt særskilt finansiering
til etablering av FoU-sentrene.
Det framholdes at en av de viktigste utfordringene framover
blir å sikre tilgang på tilstrekkelig helse- og sosialpersonell
gjennom utdannings- og rekrutteringstiltak, styrking av den faglige
kompetansen og tiltak som reduserer sykefravær og utstøting
fra arbeidslivet.
Basert på dagens utdanningskapasitet
mener departementet det ligger til rette for at de 10 000
nye årsverkene som omsorgstjenesten skal styrkes med innen 2009,
i hovedsak kan dekkes av fagutdannet personell, og at det høye
tallet på ansatte uten fagutdanning skal reduseres fram
mot 2009.
Regjeringen legger opp til at kommunene, ut
fra lokale behov og prioriteringer, kan benytte de 10 000 nye årsverkene
både til å utvide kapasiteten i hjemmetjenesten
og bemanne flere sykehjemsplasser. Regjeringen vil særlig
peke på mulighetene som styrking av kommuneøkonomien
gir til:
– mer omsorg
i omsorgsboligene
– å styrke legedekningen
og den medisinske kompetanse
– å gi omsorgstjenesten
en ny og mer aktiv profil og bygge ut dagtilbud, aktivitetstilbud
og eldresentra
– å øke antall
helse- og sosialpersonell med fagutdanning, rekruttere flere faggrupper
og sørge for at omsorgstjenesten får større
faglig bredde
– å styrke hele tiltakskjeden
for personer med demens.
Det er utarbeidet en ny kompetanse- og rekrutteringsplan,
Kompetanseløftet 2015, som skal ha et særlig fokus
på omsorgstjenestene i den kommunale omsorgstjenesten.
Regjeringen vil bidra til å sette fagetiske
spørsmål på dagsordenen og legge til
rette for å gi ansatte i den kommunale omsorgstjenesten
bedre rom for etisk refleksjon i det daglige arbeidet. For å styrke
den etiske kompetansen i omsorgstjenesten vil Regjeringen i samarbeid
med KS og yrkesorganisasjonene bidra til at ansatte i helse- og
omsorgstjenestene har grunnleggende kompetanse i fagetikk, og utvikle
modeller for å forankre etikkarbeidet organisatorisk i
kommunal sammenheng. Departementet vil gjennomgå forskriften
om kvalitet i omsorgstjenesten for å sikre at tjenestetilbudet
som gis, er basert på god etisk fagutøvelse og
at grunnleggende etiske hensyn blir ivaretatt.
Regjeringen har som utgangspunkt at det lønner
seg å investere i god tilrettelegging av bygninger og botilbud,
og at dette er et viktig satsingsområde i perioden før
den sterke veksten i eldre innbyggere inntreffer fra rundt 2020.
Regjeringen mener befolkningen på sikt bør ta
større ansvar for tilrettelegging av egen bolig, og at
det er behov for mer langsiktighet i vedlikehold og investeringer
i omsorgstjenesten. Det framholdes at kommunene bør tilpasse
sin bygningsmasse både i forhold til demensutfordringen
og i forhold til å skille mellom korttidsopphold og langvarige
botilbud i sykehjem og omsorgsboliger.
Det understrekes at for at personer med nedsatt
funksjonsevne skal kunne klare seg selv lengst mulig, er det viktig
at samfunnet legges til rette. Det er et mål at kravet
om universell utforming etter hvert skal gjelde for all planlegging
og utbygging av boliger, nærområder, utearealer,
veier- og transportsystemer, offentlige og private bygg. Det vises
i denne sammenheng til Regjeringens nye handlingsplan for universell
utforming som har en planperiode som går over fem år,
og der målet er å skape god tilgjengelighet til
bygninger, utemiljø, produkter og tjenester. Kravet til
universell utforming vil bli fulgt opp gjennom Husbankens ordninger.
Regjeringen vil legge til rette for at sykehus
og spesialisthelsetjenester i større grad enn i dag skal
sørge for faglig oppfølging av den kommunale omsorgstjenesten
og dens brukere. Regjeringen understreker betydningen av et tilstrekkelig
tilbud av korttidsplasser for å sikre god flyt og samhandling
mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten, for å opprettholde
innsatsen fra pårørende gjennom bedre avlastning,
og for å sikre at hjemmetjenesten fungerer godt.
Regjeringen mener det er viktig at tilbudet
av sykehjem og omsorgsboliger med heldøgnstjenester til
brukere med et varig behov også tilpasses personer med demens.
Regjeringen legger til grunn at det er kommunene som
må finne en fornuftig balanse mellom tilbud av sykehjem
og hjemmetjenester ut fra lokale forhold, behov og ønsker.
Det understrekes at kommunenes tjenestetilbud må dimensjoneres
og utformes ut fra brukernes behov og ikke ut fra standardiserte
normer og dekningsgrader fastsatt sentralt.
Regjeringen vil gå gjennom regelverket
med sikte på at beboere i omsorgsboligene og sykehjem i
størst mulig grad blir omfattet av felles bestemmelser
som sikrer samme rettigheter og tilsynsordninger. Det vises i denne
sammenheng til Ot.prp. nr. 97 (2005-2006). som inneholder forslag
til nytt kapittel 10A om statlig tilsyn med kommunene og fylkeskommunene
i kommuneloven.
Regjeringen ønsker å styrke
det allmennmedisinske tilbudet til omsorgstjenestens brukere, både
pasienter i sykehjem og mottakere av hjemmetjenester. I første omgang
rettes oppmerksomheten mot å bedre kapasiteten og kvaliteten
på legetilbudet i sykehjemmene. Deretter vil Regjeringen
gjennomgå fastlegenes ivaretakelse av mottakere av hjemmetjenester.
Sosial- og helsedirektoratet vurderte i 2005
legetjenesten i sykehjem og fant da ikke grunnlag for å anta
at legedekningen i sykehjem generelt er uforsvarlig, men at svært
mange kommuner har for lav legedekning til å innfri de
krav direktoratet stiller til god kvalitet. Departementet vil i
rundskriv til kommunene gi kriterier for fastsetting av lokal norm
for legedekning i den enkelte kommune. Sosial- og helsedirektoratet
skal utarbeide en faglig veileder for legetjenesten i sykehjem.
Departementet har bedt de medisinske fakultetene styrke
aldersmedisin generelt og sykehjemsmedisin spesielt i grunnutdanningen.
Sosial- og helsedirektoratet har fått i oppdrag å gjennomgå spesialistutdanningen
i allmennmedisin med sikte på å stille minimumskrav
til alders- og sykehjemsmedisin.
Fra og med 2007 foreslår Regjeringen å sette
i verk tiltak for å styrke tjenestetilbudet til personer
med demens og deres pårørende på følgende
områder:
– Dagtilbud
til personer med demens
– Utredning og diagnostisering
av demens
– Informasjon til brukere og pårørende
– Pårørendeskoler
og samtalegrupper
– Opplæring og erfaringsutveksling
blant personell
– Utvikling av ulike botilbud
Regjeringen ønsker at pasientene/brukerne
skal oppleve trygghet og kvalitet i overgangen mellom nivåene i
helsetjenesten. Som et ledd i arbeidet med bedre samhandling mellom
de kommunale helse- og omsorgstjenestene og spesialisthelsetjenesten
vil departementet følge opp med sikte på at det
faglige nivået i behandlingen i sykehjemmene høynes.
Departementet har i sine styringskrav til de
regionale helseforetakene lagt vekt på at helseforetakene
etablerer ambulante team innen geriatri, kreft, rehabilitering og
ulike kroniske sykdommer og funksjonshemninger. Regjeringen viser
videre til utbyggingen av distriktspsykiatriske sentre, som forutsettes å gi
tilsvarende tilbud på sitt område.
Regjeringen ser styrking av informasjonsteknologi
i omsorgstjenestene som en sentral del av arbeidet med å heve
kvaliteten og forbedre effektiviteten i tjenesten. Det framholdes
at bruk av IKT, smarthusløsninger, telemedisin og ny omsorgsteknologi
kan bidra til å hindre institusjonalisering, gi brukerne
større uavhengighet av hjelpeapparatet og et bedre lokalt
medisinsk tilbud.
Regjeringen ønsker å sette
fokus på utvikling og bruk av standarder, enhetlige og
gode sikkerhetsløsninger, tilpassede fagsystemer, samt å tilrettelegge
organisasjon og rutiner for elektronisk samarbeid.
Det framholdes at det er god dokumentasjon for
at et geriatrisk spesialisttilbud fører til bedre funksjon
og redusert behov for varige omsorgstjenester, og at det derfor
er viktig at geriatriske tjenester settes inn så tidlig
som mulig i pasientforløpet.
I handlingsplanen for å styrke spesialisthelsetjenester for
eldre vil følgende innsatsområder bli styrket:
– Pasientopplæring
– Forebyggende og helsefremmende
tiltak
– Tjenestetilbudet i spesialisthelsetjenesten,
herunder samhandlingstiltak overfor kommunene
– Rekruttering av nøkkelpersonell
– Økt tverrfaglig kompetanse
og forskning
– Gjennomgang av finansieringsordningene
for å sikre at disse understøtter god klinisk
praksis
Helse- og omsorgsdepartementet har startet arbeidet med
en helhetlig vurdering av hele tannhelsefeltet, herunder tannhelsetilbudet
til personer som mottar omsorgstjenester. Forslag til tiltak vil
bli forelagt Stortinget i en stortingsmelding.
Regjeringen ønsker å sikre
rehabiliteringstjenester til alle som trenger det, uavhengig av
alder, diagnose og funksjonsnedsettelse. Helse- og omsorgsdepartementet vil
legge fram en nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering
i helse- og omsorgstjenesten.
Regjeringen ønsker å gi folkehelsearbeidet
et løft gjennom en politikk som skal bidra til flere leveår
med god helse i befolkningen og reduserte helseforskjeller mellom
sosiale lag, etniske grupper og kjønn.
Forebyggende tiltak de nærmeste 15-20 år,
vil først og fremst være:
– sykdomsforebyggende
og helsefremmende arbeid
– investeringer i universell utforming
av boliger og omgivelser
– sosiale og kulturelle tiltak
som kan bidra til å styrke og utvikle sosiale nettverk
og fellesskap
– volds- og ulykkesforebyggende
arbeid
Regjeringen legger vekt på å trygge
levekårene og rettssikkerheten for personer med utviklingshemning og
framholder at omsorgstjenesten spiller en viktig rolle i dette.
Helse- og omsorgsdepartementet og Sosial- og helsedirektoratet vil
sørge for særlig oppfølging av tjenestene
til personer med utviklingshemning gjennom:
– evaluering
av praktiseringen av bestemmelsene i sosialtjenesteloven om å begrense
bruk av tvang overfor personer med utviklingshemning
– utviklingsprogrammet "Aldring
og utviklingshemmede"
– utviklingen av det nasjonale
fagmiljøet på området utviklingshemning,
som ble etablert i 2006
– særlige FOU-tiltak
Regjeringen vil legge vekt på kultur,
aktivitet og trivsel som helt sentrale og grunnleggende elementer
i et helhetlig omsorgstilbud. En slik satsing vil kreve større tverrfaglig
bredde i omsorgssektoren, med større vekt på sosialpedagogikk,
ergoterapi, fysioterapi og sosialt arbeid.
Regjeringen vil sikre at kommunene praktiserer
sosialtjenesteloven i tråd med de forutsetninger som ligger i
lovens formålsbestemmelse. Det understrekes at dersom brukeren
etter en individuell behovsgjennomgang etter sosialtjenesteloven § 4-3
har rett til sosiale tiltak, har kommunene plikt til å tilby
dette. Departementet vurderer det som lite hensiktsmessig å konkretisere nærmere
hvilken form tiltakene skal ha.
Regjeringen ønsker å legge
vekt på mat og måltid som en viktig del av omsorgstjenestens
virksomhet, både på sykehjem og i hjemmetjenesten.
Regjeringen mener at økt aktivisering
både sosialt og fysisk gjennom et mer tverrfaglig tilbud
bør inngå som en del av den framtidige omsorgstjenesten.
Regjeringen mener det er avgjørende å legge
til rette for at omfanget av frivillig omsorg blir opprettholdt
og styrket, og vil forankre politikken i et likestillingsperspektiv
der det legges til rette for at omsorgsarbeid kan kombineres med
yrkesaktivitet, og at omsorgsoppgavene er mer likt fordelt mellom
menn og kvinner.
Det framholdes at helse- og sosiallovgivningens bestemmelser
om individuell plan er et godt verktøy for å sikre
samhandlingen mellom tjenestemottaker, familie/pårørende
og offentlig helse- og sosialtjeneste. Det understrekes at pårørende
skal trekkes inn i arbeidet i den utstrekning tjenestemottakeren
og pårørende ønsker det.
Det understrekes at et bedre samspill med familie
og pårørende vil innebære bedre tilpassing
og tilrettelegging av dagens tjenestetilbud. Som virkemidler for å oppnå dette
nevnes åpne sykehjem, dagtilbud og avlastning.
Regjeringen ser det som svært viktig å gi
frivillige organisasjoner rammer og frihet til å drive
forsøksvirksomhet og utviklingsarbeid, og til å utfordre
mer tradisjonelt drevne helse- og sosialtjenester til nytenkning, og
til å være korrektiv der det trengs.
Regjeringen ønsker å legge
til rette for at både brukerne, omsorgspersonell og frivillige
organisasjoner deltar i utviklingen av nye eier- og driftsformer
i omsorgssektoren, basert på større grad av selvorganisering
og brukerstyring.
Regjeringen vil videreføre arbeidslinjen
med å få flere trygdede ut i arbeid, og få folk
til å bli værende i arbeid lenger.
Det uttales at det offentlige bør legge
til rette for sosiale møteplasser, og stimulere til utvikling
av sosiale nettverk, men at det er sivilsamfunnet og den enkelte som
i fellesskap må ta ansvar for aktivitetene gjennom sine
organisasjoner, foreninger, kulturvirksomheter og mer uformelle
sosiale sammenhenger.
Regjeringen tilrår at kommunene, ut
fra lokale behov, nytter noe av veksten i nye årsverk til
drift av eldresentre og andre forebyggende tiltak og aktivitetstilbud
for å stimulere til ytterligere utbygging av tilbudet på dette
området.
Kommunenes brutto driftsutgifter var i 2004
om lag 210 mrd. kroner. Av dette utgjorde helse- og sosialtjenesten
41 prosent.
Det foretas en drøfting av om folketrygden
bør finansiere omsorgstjenesten gjennom et system der penger følger
brukeren. Det framholdes at et system hvor penger følger
brukeren vil kreve et omfattende klassifikasjonssystem,
og et saksbehandlingssystem som løpende kan justere tilskuddsbeløpet
ut fra endringer i den enkelte tjenestemottakers behov. Etter Regjeringens
vurdering vil dette føre til økt byråkrati
og fort bli et diagnostiserings- og sosialrapportsamfunn vi ikke ønsker.
Regjeringen ønsker at omsorgstjenestene
også i framtida skal være forankret i kommunene,
med stor nærhet til brukerne, og med mulighet til å utforme
tjenestetilbudet ut fra lokale forhold. Det uttales at finansieringsordningen
må stimulere til forebyggende tiltak, gi insentiver til å styrke
det tette samspillet med familie og pårørende,
og se tjenestetilbudet i nær sammenheng med utviklingen
av et levende lokalsamfunn. Etter Regjeringens vurdering vil dette
best sikres ved at man også i framtida i hovedsak baserer
seg på rammefinansiering.
Det redegjøres for reglene for brukerbetaling
i omsorgstjenesten. Regjeringen har vurdert ulike alternativer for
mer lik brukerbetaling. Samlet sett finner Regjeringen at ulempene
ved dagens ordninger ikke forsvarer å gjennomføre
en omfattende reform. Det uttales at hensynet til at brukerne ikke
skal komme svekket ut etter en omlegging, tilsier at dagens ordninger
inntil videre bør opprettholdes.
Det vises til at Stortinget flere ganger har
bedt om en vurdering av hvordan egenandelstak 2 kan utvides med kommunale
egenandeler: Regjeringen mener at en innlemming av kommunale egenandeler
ikke er hensiktsmessig, men at man ut fra fordelingsmessige hensyn bør
behandle de kommunale egenandelene separat. Det framholdes at dette
vil gi mulighet til i større grad å målrette
ordningen mot de gruppene som har størst behov for skjerming.
Regjeringen vil legge til rette for ytterligere
personelløkning i omsorgstjenesten gjennom veksten i kommunenes
frie inntekter. Konkrete tiltak i Omsorgsplan 2015 som går
ut over dagens budsjettrammer, vil fremmes i de kommende års
statsbudsjetter.
Det framholdes at de overordnede strategiene
som er presentert i stortingsmeldingen, på lang sikt vil
kunne dempe utgiftsveksten til omsorgssektoren.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Jan Bøhler, Sonja Mandt-Bartholsen, Gunn
Olsen og Dag Ole Teigen, fra Fremskrittspartiet, Jan-Henrik Fredriksen,
Vigdis Giltun og lederen Harald T. Nesvik, fra Høyre, Inge
Lønning og Sonja Irene Sjøli, fra Sosialistisk
Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen, fra Kristelig Folkeparti, Laila
Dåvøy, fra Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen,
og fra Venstre, Gunvald Ludvigsen, viser til at alle partiene
i Stortinget, og også Regjeringen, har gitt uttrykk for å ville
delta i et tverrpolitisk løft for bedre innhold og bedre
kvalitet i eldreomsorgen. Regjeringen har gjennom St.meld. nr. 25 (2005-2006)
Mestring, muligheter og mening lagt fram en melding som omfatter
alle hovedbrukere av de kommunale helse- og omsorgstjenestene, ikke
bare den eldre del av befolkningen.
Det forrige store tverrpolitiske løftet
innen eldreomsorgen, St.meld. nr. 50 (1996-1997) Handlingsplan for eldreomsorgen.
Trygghet – respekt – kvalitet, hadde et sterkt
fokus på ulike typer boliger til eldre og på å etablere
enerom til alle som ønsket det. Tiden er nå inne
til å ta et sterkere løft for å øke
kvaliteten og kompetansen på tjenestene som tilbys i hele
omsorgssektoren.
Komiteen er opptatt av å bidra
til en langsiktig, forpliktende plan og viser spesielt til kapitel
3 i stortingsmeldingen, Omsorgsplan 2015, som inneholder en rekke
hovedområder som er viktige satsingsområder fremover.
Det vises også til kommende planer og lovarbeider som Regjeringen
arbeider med, og som vil få betydning for Omsorgsplan 2015.
Dette er for eksempel revidert helse- og sosiallovgivning, helhetlig demensplan,
handlingsplan for styrking av spesialisthelsetjenesten for eldre,
stortingsmelding om tannhelsetjenesten, og strategiplan for rehabilitering.
Det er derfor viktig, slik komiteen ser det, at den
kommende planen for fremtidens omsorgstjenester gjøres rullerende
og evalueres fortløpende.
Komiteener
positiv til at Regjeringen i den offentlige debatten har gitt uttrykk
for at ytterligere tiltak og konkretiseringer av Omsorgsplan 2015
vil bli positivt mottatt. Dette er også viktig på bakgrunn
av komiteens mange og gode høringer med
en rekke organisasjoner, som har kommet med konstruktive bidrag
og forslag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil spesielt
vise til den tidligere nevnte Handlingsplan for eldreomsorgen og mener
denne planen var meget konkret og god både på tiltak,
fremdrift, gjennomføringstakt og økonomi.
Et annet flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, konstaterer at Regjeringen ikke er villig til å forplikte
seg til å komme tilbake til Stortinget med en revidert
og helhetlig plan der Regjeringens omsorgsmelding og Stortingets
mange merknader og forslag integreres og danner en helhetlig og forpliktende
plan. Regjeringspartiene vil ikke forplikte seg til å komme
tilbake med en stortingsproposisjon, der en helhetlig plan fastlegges
med tiltak, fremdrift, gjennomføringstakt og økonomi.
Stortinget kan se tilbake på flere
store, vellykkede satsinger de senere årene, der store
forlik har skapt forutsigbarhet og entusiasme, og de ulike sektorene
har kjent framdrift og økonomiske rammer. Dette
flertallet konstaterer at Regjeringen har gitt inntrykk
av å ville være med på et forpliktende
felles løft for den kommunale helse- og omsorgssektoren.
Regjeringens forslag om å komme med en sak til Stortinget
i forbindelse med budsjettet for 2008 kan ikke tolkes på annen måte
enn at regjeringspartiene vil vurdere enkelttiltak år for år
i forbindelse med det enkelte statsbudsjett. Regjeringen er ikke
villig til å gi kommunene, ansatte, utdanningsinstitusjonene,
pårørende og personer med omsorgsbehov den nødvendige
forutsigbarhet.
Etter Stortingets behandling av St.meld. nr.
25 (2005-2006) mener dette flertallet at Regjeringen
bør komme tilbake til Stortinget med en stortingsproposisjon
der både Regjeringens og Stortingets foreslåtte
og vedtatte tiltak integreres. Det vil da også være
naturlig å foreslå fremdrift, gjennomføringstakt
og økonomi.
Dette flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en stortingsproposisjon om omsorgspolitikken der Regjeringens og
Stortingets foreslåtte og vedtatte tiltak integreres, og der
fremdrift og økonomi inngår."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil framheve
at disse medlemmer fortsatt ønsker et bredt
felles forlik om Omsorgsplan 2007-2015 og fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med en egen sak i tilknytning til St.prp.
nr. 1 (2007-2008). Denne må bygge på omsorgsmeldingens fem
hovedstrategier:
– Kvalitetsutvikling,
forskning og planlegging
– Kapasitet og kompetanseheving
– Bedre samhandling og medisinsk
oppfølging
– Aktiv omsorg
– Partnerskap med familie og frivillige
Det vises særskilt til forslagene i
omsorgsmeldingen når det gjelder satsingen på forskning,
demensutfordringen, palliativ behandling, forebygging
av ensomhet gjennom dagaktiviteter mv. og bedre vilkår for
dem som har langvarige og krevende omsorgsoppgaver for pårørende.
Stortinget ber i tillegg Regjeringen blant annet
om å vurdere følgende tiltak:
– Gjennomgang
av autorisasjonsordningene i sosial- og helsetjenestene
– Styrking av det nasjonale forskningsprogrammet på eldreomsorg
tilknyttet Norges forskningsråd
– Retningslinjer for å sikre
tverrfaglig kompetanse fra ulike typer fagpersonell i kommunehelsetjenesten
– Kartlegging av dagens fysioterapitjeneste
og gjennomgang av finansieringsordningene for fysioterapeuter
– Tiltak for å sikre
kompetanse ved sykehusene og i kommunene overfor familier som venter
eller har fått et funksjonshemmet barn."
Komiteen mener samfunnet står
overfor krevende omsorgsutfordringer som involverer de fleste samfunnssektorer,
lokalsamfunn og familier. Utviklingen kommer ikke overraskende.
Bedre levekår og nye behandlingsmetoder gjør at
mennesker lever lenger og bedre med sykdom, og den nye generasjonen
eldre har også bedre helse og større ressurser
til å møte alderdommen med. Likeledes viser statistikker
at antall yngre hjemmetjenestebrukere med nedsatt funksjonsevne
er fordoblet de siste ti år. Det innebærer behov
for omsorgstjenester for enkeltmennesker i alle aldersgrupper med
svært ulike problemer og behov. Disse forhold viser blant
annet at det er behov for både kapasitetsøkning
og kvalitetsheving på omsorgstjenestene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
Regjeringen i Soria Moria-erklæringen understreker at de
store velferdsoppgavene skal løses gjennom å satse
på fellesskapsløsninger og å motarbeide
kommersialisering av disse områdene. I de senere årene
har stadig større deler av velferden blitt overlatt til
et privat marked. Disse medlemmer er fornøyd
med Regjeringens initiativer for å redusere markedstenkningen
innenfor helse- og omsorgstjenestene som særlig Fremskrittspartiet
og Høyre tradisjonelt har stått for og prøvd
ut mange steder.
Disse medlemmer mener det er
galt å betrakte pasienter som suverene konsumenter med
evne til å ivareta sine interesser i et konkurranseutsatt
marked på samme vis som ressurssterke 30-åringer
kan ivareta sine interesser ved kjøp av hvitevarer og biler. Å være forbruker
med krav og rettigheter er en krevende rolle. En kunde må selv
ta ansvar for å holde seg orientert om tilbud, kvalitet
og priser. Kommunen utstyrer innbyggerne med en "sjekk", og vi blir
sendt ut for å handle helsetjenester. En svensk studie
av statsviter Tommy Möller viser at det å velge
bort et alternativ man som kunde ikke er fornøyd med, i
praksis ikke er et handlingsalternativ innen eldreomsorgen fordi
de eldre ikke orker å bruke sin valgfrihet. Særlig
de demente klarer verken å artikulere sine behov eller å kontrollere
hvorvidt de får det de har krav på, og vil være
prisgitt at de har ressurssterke pårørende.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at lokaldemokratiet
ikke kan fungere dersom innbyggerne bare er forbrukere. De må også være
borgere. Innbyggerne må ikke se på sitt forhold
til kommunen utelukkende ut fra hva de selv har behov for, men også ut
fra hva som er best når en tar hensyn også til
andres interesser. Flertalletviser
til at tidligere helseminister Dagfinn Høybråten
advarte mot at slike modeller i for stor grad kan åpne
for bruk av etterspørselsteknikker og private tilbud som
"kan kanalisere tjenester og arbeidskraft bort fra de behov og den
etterspørsel som må dekkes for at den norske likhetsideologien
skal ivaretas".
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at endringer og forsøksprosjekter
innenfor helse- og sosialsektoren må ta utgangspunkt i
den kunnskap en har om hvem som er brukerne av tjenestene, deres
helsetilstand og deres uttalte behov. Og ikke minst er det viktig å legge
til grunn at mange er så syke at de ikke er i stand til å agere
som kunder i en markedsmodell.
Komiteen mener at
en stor utfordring innen helse- og omsorgssektoren er å skape
mer forutsigbare og stabile hjemmetjenester. Altfor mange brukere
opplever i dag at de mister hjelpen fordi andre brukere med mer akutte
behov trenger den mer. De opplever hjelpere som kommer for sent,
og at det ikke blir gitt beskjed ved fravær og forsinkelser
osv.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at forslag
om for eksempel fritt brukervalg ikke i tilstrekkelig grad ivaretar ønsket
om å skape en mer fleksibel og forutsigbar hjemmehjelpstjeneste for
den enkelte bruker.
Disse medlemmer viser til at
den største forkjemperen for konkurranseutsetting og brukervalg, Fremskrittspartiet,
også utgir seg for å være den største motstanderen
av offentlig byråkrati. Disse medlemmer vil
derfor bemerke at alle kommuner som innfører konkurranseutsetting,
samtidig etablerer separate bestiller- og utførerenheter.
Skillet mellom bestiller- og utførerenhet, kombinert med
brukervalgmodell, stiller strenge krav til detaljeringsgrad og nøyaktighet
i bestillingen både hva gjelder hvilke deltjenester den enkelte
skal tildeles, frekvensen og volumet. En slik struktur vil for det
første øke brukernes problem med en tjeneste som
ikke raskt kan takle at bistandsbehovet er under konstant endring.
Derved skapes det større avstand mellom hjelper og beslutter.
For det andre vil det måtte bygges opp et omfattende byråkrati
på kommunens side. Dette vil være svært
kostnadskrevende og føre til at en større andel
av pleie- og omsorgstjenestens midler vil gå til byråkrati
og administrasjon. Systemet kan lett bli stivbent som en følge
av at hjelperne strengt må holde seg til bestillingen.
Det som nettopp kjennetegner hjemmetjenestens brukere, er skiftende
helse, dagsform og livsbetingelser og at de individuelle hjelpebehov
er foranderlige og situasjonsavhengige. Ustabile hjelpebehov er
en vesentlig del av omsorgshverdagen. Kontraktsstyring er lite egnet
til å fange opp dette, idet den ikke gir tilstrekkelig
mulighet for en fortløpende korrigering og justering ut
fra disse endrede hjelpebehov.
Disse medlemmer viser til at
i et system der de private selskapene bare får betalt for
klart definerte oppgaver, og fortjenesten øker desto flere
brukere de ansatte klarer per dag, vil presset for å droppe
den sosiale kontakten med brukerne øke vesentlig. Tilstrekkelig
tid og muligheter for å gi litt ekstra og til å slå av
en prat har en avgjørende betydning for den enkeltes trivsel
og følelse av å klare seg.
Disse medlemmer viser til at
erfaringer fra konkurranseutsatte sykehjem viser at leverandører
er opptatt av å skape større lønnsomhet/inntjening
rundt de mest ressurskrevende (og derved mest kostnadskrevende)
brukerne. Markedets iboende ønske om størst mulig
lønnsomhet resulterer derfor i en konkurranse om å få de
mest lønnsomme brukerne, mens en vegrer seg mot å ta
dem som gir mindre lønnsomhet. En evaluering av kundevalgmodellen
i Nacka fra Förvaltningshögskolan/Gøteborgs
Universitet bekrefter at dette er en direkte konsekvens av brukervalgmodellen.
Disse medlemmer viser videre
til at en forutsetning for at valgfrihet i brukervalgsmodeller kan
bli reell, er at det eksisterer en viss overkapasitet. En slik overkapasitet
er fordyrende. Det er samfunnsmessig sløsing å la
tjenestetilbud stå uvirksomme for å vente på "kundene".
Komiteen framholder
at kommunene har et særlig ansvar for å sikre
tilstrekkelig hjelp til de mest hjelpetrengende. Det er viktig at
kommunene i sin organisering av velferdstjenester fortsatt baserer
seg på at den enkelte får tilstrekkelig helsehjelp
uavhengig av egen økonomi, sosial status, geografi og evne
til å slåss for sine rettigheter.
Komiteen mener at kommunen ikke
skal organisere velferdstjenestene slik at det drives fram ulikheter. Forsøk
innenfor de kommunale hjemmetjenestene bør ta utgangspunkt
i brukernes uttalte behov for stabilitet og forutsigbarhet i tjenestene,
slik dette er synliggjort i forskning og brukerundersøkelser.
Prosjektene må ha hovedfokus på hvordan tjenestetilbudet
kan
– ivareta
fleksibilitet og raskt imøtekomme brukernes endrede hjelpebehov
– sikre færrest mulig
hjelpere til den enkelte bruker og hjelpere som kjenner brukeren
og dens behov
– gi brukeren mer innflytelse
over når hjelperen skal komme
– gi brukeren mulighet til å påvirke
både hva som skal gjøres, og hvordan.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
det er muligheten til å påvirke slike spørsmål
som er viktig for brukerne av kommunens hjemmetjenester og ikke
muligheten til å velge mellom kommunen eller en privat
tjenesteleverandør.
Komiteen vil understreke
at det er nødvendig med nasjonale strategier som kan sette
kommunene i stand til å løse de store omsorgsutfordringene
vi står overfor. Det er særlig etter 2020 at antall
eldre vil øke kraftig, og det er viktig å nytte
tiden for å ta høyde for denne økningen.
Komiteen viser til at Regjeringen
i meldingen har beskrevet fem strategier som kan møte denne
utviklingen:
1. Kompetanseutvikling,
forskning og planlegging,
2. Kapasitetsvekst og kompetanseheving,
3. Bedre samhandling og medisinsk oppfølging
4. Aktiv omsorg
5. Partnerskap med familie og lokalsamfunn
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
behovet for målrettet styrking av eldreomsorgen, og viser
til at Fremskrittspartiet øremerket 2 mrd. kroner til opprettelse
av nye pleie- og omsorgsstillinger i sitt alternative statsbudsjett
for 2007. Disse medlemmer vil at eldre pleietrengende
skal ha lovbestemt rett til nødvendig hjelp og pleie og
en sykehjemsplass når behovet er konstatert. Staten skal
betale for den enkelte, som fritt skal kunne velge hjemmesykepleie
eller sykehjemsplass på et kommunalt eller et privat sykehjem. Disse
medlemmermener at om staten
tar det økonomiske ansvaret, vil antallet sykehjemsplasser,
hjemmetjenester og hjemmesykepleie tilpasse seg etterspørselen
og det reelle behovet og ikke være avhengig av kommuneøkonomien.
Ingen skal bli pålagt å velge seg et tilbud som
passer, men alle skal ha rett til å velge. Kommunen skal
ha ansvaret for at det finnes et tilstrekkelig tilbud av omsorgstjenester,
privat eller offentlig, til å dekke behovet. Disse
medlemmer vil sikre eldre pleietrengende i hele landet et
likeverdig og godt omsorgstilbud og vil ha slutt på den uverdige
ansvarsfraskrivelsen mellom stat og kommune, by og bydeler.
Disse medlemmer mener videre
at dagens system, som i all hovedsak er utarbeidet av arbeiderpartistyrte
regjeringer, har vist seg å ikke kunne dekke behovene. Disse
medlemmer viser til stadige oppslag om uverdige omsorgstilbud
for eldre syke og pleietrengende. Disse medlemmer viser
til Fremskrittspartiets modell med valgfrihet og brukermedvirkning,
hvor den eldre selv eller i samråd med pårørende,
fastlegen eller andre kan velge hvor han eller hun vil motta tjenestetilbudet. Disse
medlemmer er av den oppfatning at Regjeringens finansieringssystem
for eldreomsorgen fører til store ulikheter og i mange
tilfeller en uverdig eldreomsorg. Disse medlemmer viser
videre til sine merknader i Dokument nr. 8:34 (2005-2006), hvor
Fremskrittspartiets finansieringssystem er ytterligere beskrevet.
Disse medlemmer viser til at
legedekningen ved sykehjem er 1/180. Dette er etter disse
medlemmers syn et altfor lavt nivå. Disse
medlemmer mener at det må settes en minimumsstandard
for legedekning ved sykehjem, som sikres gjennom lovfestning. En
slik standard bør etter disse medlemmers syn
settes til 1/90. Disse medlemmer er videre
av den oppfatning at turnusleger ikke skal erstatte den faste sykehjemslegen.
Leger og pleiepersonell må få økt spesialkompetanse
innenfor geriatri og palliativ medisin.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
sak om minimumsstandard for dekningsgrad av leger ved norske sykehjem."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, mener at alle skal ha trygghet for at man får
gode omsorgstjenester når man trenger det. I tillegg mener flertallet at
den som trenger omsorgstjenester, bør få større
innflytelse over egen hverdag. Et mer mangfoldig tjenestetilbud
med flere tilbud og tjenesteytere vil legge til rette for flere
valgmuligheter for den enkelte. Flertallet legger
til grunn at mange som trenger omsorgstjenester, både yngre
og eldre, faktisk er i stand til å foreta valg om hvordan
de vil innrette sitt eget liv. En evaluering av ordningen med fritt
brukervalg i Bærum kommune viser at hele 67 prosent setter
pris på muligheten til å velge som en verdi i
seg selv. En evaluering av prøveordningen med brukervalg
i hjemmetjenesten i bydel Nordstrand viser at 70 prosent av brukerne
er positive til valgfrihet, og at de som har benyttet seg av valgfriheten,
er de mest fornøyde brukerne. Flertallet understreker
at alle bør ha en rett, men ikke en plikt, til å velge
mellom ulike tjenestetilbud. Kommunenes ansatte og folkevalgte må sammen
med tilsynsmyndighetene påse at alle får et kvalitativt
godt tilbud, også de som ikke ønsker eller er
i stand til å foreta valg av tjenestetilbud.
Videre viser flertallet til en
undersøkelse foretatt av Senter for omsorgsforskning ved
Høgskolen i Gjøvik på oppdrag fra Helsetilsynet
i Oslo og Akershus, basert på en spørreskjemaundersøkelse
blant ledere og ansatte ved 111 sykehjem i de to fylkene. I undersøkelsen,
som er publisert 26. oktober 2006, heter det:
"Både når det gjelder kvalitet
i pleien, driftsrutiner, medisinhåndtering og fagkompetansen
til personalet på vakt, er det slik at ansatte ved kommunalt
drevne sykehjem rapporterer om noe dårligere forhold enn ansatte
ved sykehjem drevet av andre organisasjoner."
Flertallet mener at frivillige
og andre private aktører kan bidra til en positiv kvalitetsutvikling
i omsorgstjenesten.
Flertallet mener at St.meld.
nr. 25 (2005-2006) gir en god beskrivelse av utfordringene for fremtidens omsorgstjenester,
men at Regjeringen mangler konkrete tiltak for å løse
disse utfordringene.
Komiteen vil særlig
understreke at det er behov for et kvalitetsløft i omsorgstjenesten
for å sikre et bedre tilbud til brukere med ulike behov.
Den medisinsk-faglige kompetansen i primærhelsetjenesten
må styrkes for å sikre at syke eldre med komplekse
lidelser og andre brukere får et kvalitativt bedre tilbud.
Den økende andelen yngre brukere som trenger helse- og omsorgstjenester
i et livsløpsperspektiv, krever også økt
kompetanse og større tverrfaglighet i førstelinjetjenesten.
Det er, slik komiteen ser det, særlig viktig å sikre
en økt andel faglærte ansatte og satse mer på forskning
og utvikling.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres alternative budsjett for 2007 der det ble foreslått
en satsing på 125 mill. kroner til kvalitetstiltak, herunder
kompetansehevende tilbud, økt forskning på demens
og bedre omsorg ved livets slutt.
Slik disse medlemmer ser det,
vil Stoltenberg-regjeringens kutt i bevilgningene til universiteter
og høyskoler også ramme utdanning av personell
til omsorgssektoren og forskningen på dette området. Disse
medlemmer mener det er viktig å investere i fremtidens
velferd og viser til Høyres alternative budsjett, der bevilgningene
til forskning og utdanning ble økt med 1 mrd. kroner ut
over Regjeringens forslag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, mener at en annen hovedutfordring er å sikre
at mennesker som trenger bistand, får økt innflytelse
over egen hverdag, slik at de har frihet til å leve slik
de selv ønsker. Det er derfor nødvendig å sikre
et mer mangfoldig og individuelt tilpasset tjenestetilbud med flere
valgmuligheter i forhold til tjenesteytere og tilbud. Det skal være
et offentlig ansvar å sikre og finansiere nødvendige
omsorgstjenester av god kvalitet, men private aktører bør
få anledning til å utføre tjenestene. Flertallet vil
vise til tiltak for å fremme større grad av brukerstyring
og valgfrihet som Samarbeidsregjeringen foreslo i St.meld. nr. 45
(2003-2004) Betre kvalitet i dei kommunale pleie- og omsorgstenestene. Flertallet mener
at mennesker som har omfattende behov for bistand for å klare
dagliglivets gjøremål, skal ha rett til å få hjelpen
i form av brukerstyrt personlig assistanse. Denne hjelpeformen gir
den enkelte større frihet til å styre sin egen
hverdag.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Samarbeidsregjeringen
gikk inn for en slik rettighetsfesting i kommuneøkonomiproposisjonen
for 2006, men disse medlemmer konstaterer at regjeringen
Stoltenberg ikke har fulgt opp dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til sine
merknader under kap. 2.5, hvor det framgår at Regjeringen
har varslet et høringsnotat om utvida rett til å få praktisk
bistand helt eller delvis organisert som brukerstyrt personlig assistanse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, er kritiske til at Regjeringen i meldingen gir
uttrykk for at det fortsatt er nødvendig å rekruttere
ufaglærte for å møte behovsveksten frem mot
2050. Flertallet mener at det må være
en klar ambisjon at ansatte i omsorgstjenesten skal ha fagkompetanse,
og at det derfor er nødvendig å øke utdanningskapasiteten
på videregående nivå samt i høyskoler
og universitet. Flertallet viser til Dokument nr. 8:88
(2005-2006) der representanter for Høyre fremmet 31 konkrete
forslag til tiltak for å bidra til økt rekruttering
og legge til rette for at flere kan stå lenger i omsorgsyrker.
Det er, slik komiteens medlemmer
fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser det,
nødvendig å rekruttere arbeidskraft fra utlandet
for å sikre tilstrekkelig bemanning i omsorgstjenesten
i fremtiden.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, ønsker å presisere
at bruk av utenlandsk arbeidskraft ikke skal bidra til å tappe sårbare
land for helsefaglig kompetanse.
Et annet flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, deler Regjeringens vurdering av at det er nødvendig å innføre
et nytt statlig investeringstilskudd for bygging av omsorgsboliger
og sykehjem i kommunene. Slik dette flertallet ser
det, må tilskuddet utformes fleksibelt og uten elementer
av økonomiske vridningseffekter, slik at kommunene kan bygge
ut i tråd med lokale forhold og befolkningens reelle behov.
Komiteen viser til
at innsatsen fra pårørende og frivillige anslås å være
like omfattende, målt i antall årsverk, som det
offentlige tjenestetilbudet i omsorgssektoren. Komiteen vil
understreke at innsatsen fra pårørende og frivillige
har en viktig egenverdi. Det er avgjørende at familie og
pårørende til dem som trenger bistand, får
bedre veiledning, avlastning og støtte. Slik komiteen ser
det, må det også legges bedre til rette for samarbeid
med frivillige organisasjoner, særlig om kulturelle og
sosiale tilbud.
Det fremgår av Helsetilsynets årsrapport
for 2005 at pasienter med behov for langvarige og koordinerte tjenester
får et stykkevis og delt tilbud. Slik komiteen ser
det, er det en hovedutfordring å sikre at de som trenger
bistand fra flere instanser, får et mer helhetlig tilbud.
Det er helt nødvendig å styrke den kommunale helse-
og omsorgstjenesten slik at de som trenger tjenester, i større
grad kan få et kvalitativt godt tilbud i sitt nærmiljø. Komiteen mener
at spesialisthelsetjenesten i større grad og på flere
områder må bistå primærhelsetjenesten
faglig, blant annet gjennom ambulant virksomhet. Videre kan utvikling
av samarbeidstiltak som distriktsmedisinske sentre bidra til å samlokalisere tilbud
fra primær- og spesialisthelsetjenesten. Slik komiteen ser
det, er det særlig behov for å styrke rehabiliteringstilbudet,
slik at flere får en mulighet til å trene seg
opp til å mestre hverdagen etter sykdom og skade. Et bedre
tilbud om rehabilitering vil også bidra til å redusere
antall korridoropphold i sykehus og forhindre at syke eldre og andre
pasienter blir sendt mellom sykehus og sykehjem.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, mener gode helse- og omsorgstjenester må sikres
alle, uavhengig av om behovet kommer som følge av alder,
funksjonshemning, utviklingshemning, psykisk og fysisk sykdom eller
rusavhengighet. Når en stortingsmelding om fremtidens omsorgsutfordringer
har som mål å favne alle, så er det en
svært ambisiøs oppgave. Ulike grupper har svært
ulike behov, samtidig som det er store individuelle forskjeller. Flertalletmener at ulike gruppers behov for helse-
og omsorgstjenester ikke er tilstrekkelig fokusert i meldingen.
Flertallet ser at det er tjenlig
med en helhetlig tilnærming til utformingen av tjenestetilbudet
uavhengig av hvem som er mottakere.
Komiteen viser til
at antallet eldre stiger, og at mange har god helse og store ressurser. Komiteen vil
påpeke at prioritering av forebyggende helsearbeid i befolkningen
generelt og blant eldre spesielt må vektlegges. Samtidig
må de sykeste eldre få verdig behandling og pleie.
Komiteen viser til at liggetiden
på sykehus ifølge Statistisk sentralbyrå stadig
synker, (Norsk pasientregister/pasientstatistikk, SSB 2006),
og at antallet svingdørpasienter øker (Samdata – somatikk
sektorrapport 2005 fra Sintef).
Komiteen vil påpeke
at behandling ikke lenger bare foregår på sykehus,
men også i pasientens eget hjem eller på sykehjem.
Dette stiller stadig større krav til den medisinske og
helsefaglige kompetansen i kommunene.
Komiteen viser til at det per
i dag bor mer enn 40 000 i alders- og sykehjem i Norge,
og det anslås at det frem til 2030 vil være behov
for om lag 60 000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger
ifølge St.meld. nr. 25 (2005-2006).
Komiteen vil påpeke
at det på norske sykehus er 1 lege for 2 pasienter. På norske
sykehjem er det 1 lege for 180 pasienter (Husebø B. S.
og Husebø S., 2001). Sintef har i en undersøkelse
konkludert med at gamle på sykehjem i gjennomsnitt har
6,7 behandlingstrengende diagnoser (Sintef Unimed, 2003). Dette
viser at mange ikke er sikret hjelp med fullverdig medisinsk, pleiemessig
og tverrfaglig kompetanse i sin siste levetid. I en slik sammenheng
vil sykehjemmene gå fra primært å være
pleieinstitusjoner i dag til i fremtiden å bli aktive behandlingsinstitusjoner
med høy faglig kompetanse, og disse vil sammen med hjemmetjenesten
og fastleger kunne utgjøre et høyt kompetent og
etisk bevisst fagmiljø. Utvikling av fagmiljøer
i kommunene blir derfor svært viktig i årene fremover,
samtidig som dette kan virke stimulerende på rekrutteringen
til helsefaglige stillinger i kommunene. En fordel kommunene har,
er at arbeidsplassene generelt vil ligge nærmere der folk
bor sammenliknet med sykehusene.
Komiteen viser til at levealderen
hos psykisk utviklingshemmede har økt. Dette
er gledelig og viser at risikofaktorene for tidlig død
er redusert. Samtidig blir problemstillinger knyttet til aldringsprosesser
og demens for denne gruppen mer og mer aktuelle. Det er godt dokumentert
at for eksempel demens utvikler seg tidligere for mange utviklingshemmede
sammenlignet med tilsvarende aldersgruppe i den øvrige
befolkningen. En viktig forutsetning for en god eldreomsorg for denne
gruppen er knyttet til kompetanseoppbygging i kommunene. Akkurat
for denne gruppen har det vært lite fokus på dette
generelt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, viser til at Høgskolen i Bergen sammen
med Samordningsrådet (SOR) har etablert et videreutdanningstilbud
med fokus på eldre utviklingshemmede, finansiert
av Sosial- og helsedirektoratet. Flertallet ber Regjeringen
sikre videreutdanningstilbudet i Bergen rettet mot eldre utviklings-hemmede
permanent med mulighet for utvidelse eventuelt til andre høgskoler.
Etter komiteens oppfatning
er det i dag store mangler i kommunenes oppfølging
av rusavhengige etter behandling og rusavhengige som får
legemiddelassistert rehabilitering. Det er også avdekket
store behov for å sikre tiltak og tilbud til de mest utslåtte rusavhengige;
botilbud, sysselsettingstilbud, felttjeneste, medisinsk behandling
og andre lavterskeltilbud. Behandling for avhengighet til alkohol,
narkotika og medikamenter innebærer langt mer enn forsøk
på å overvinne avhengigheten. Komiteen vil
påpeke at det ofte dreier seg om å bedre boevne,
redusere kriminell karriere, etablere sosiale relasjoner og nettverk, ordne
opp i økonomiske problemer, bedre helsa og den psykiske
tilstanden; det vil si en langsiktig prosess med å (re)etablere
et meningsbærende liv som ikke er dominert av avhengighet
til alkohol, narkotika eller medikamenter. Dette innebærer
at mange aktører skal samarbeide for at dette skal lykkes,
blant annet de som yter helse- og omsorgstjenester.
Komiteen viser til opptrappingsplanen
for psykisk helse og viser til merknader i Budsjett-innst. S. nr.
11 (2006-2007), der komiteen påpeker at det fremdeles gjenstår
betydelige utfordringer før målene i opptrappingsplanen
er nådd. Spesielt viser komiteen til problemer knyttet
til brukere som har behov for bolig med oppfølging, og
spesielt for dem med alvorlig psykisk lidelse og dem som har dobbeltdiagnoser. Komiteen er
opptatt av at siste fase i opptrappingsplanen blir vellykket, og
at målene nås.
Komiteen mener at det som følge
av stadig økende behov for helse- og omsorgstjenester er
et stort behov for å sikre lik tilgang til kvalifiserte
og gode tjenester i hele landet, uavhengig av bosted. Komiteen ser behovet
for å utvikle systemer som sikrer dette. Det er behov for å tenke
nytt om hvordan helse- og omsorgstjenestene skal formidles. Både
juridiske, økonomiske og andre virkemidler må benyttes
for å sikre dette.
Det må være den enkelte person
som skal stå i sentrum. Et viktig virkemiddel for å oppnå brukermedvirkning
er individuell plan, og komiteenvil
understreke at dette virkemiddelet må brukes aktivt for å sikre
individuell tilpassing av tjenestene. Tjenestene må organiseres
og koordineres ut fra brukerens egne behov. Det er ikke brukeren
og eventuelt pårørende som skal løpe
fra dør til dør. Komiteen er opptatt
av at brukerorganisasjonene sikres en sentral rolle i utformingen
av helse- og omsorgstilbudet i kommunene.
Valg av boform er nært knyttet opp
til organiseringen av omsorgstjenestene. Personlige ønsker
hos omsorgsmottakerne varierer i veldig stor grad, og etter komiteens mening
er det derfor viktig med et mangfold av muligheter for hvordan den
enkelte kan velge å bo. For noen er behovet for selvstendighet
det viktigste, for andre er behovet for trygghet viktigst, for eksempel
i form av tilsyn eller fellesskap med andre.
Komiteen viser til St.prp. nr.
1 (2006-2007) der det under kap. 743 post 62 uttales:
"Opptrappingsplanen for psykisk helse har ikke gitt klare
anbefalinger om tjenestetilbudet til brukere som har behov for døgntilbud
og et særlig omfattende og langvarig tjenestetilbud. I
2007 skal det gjennomføres en kartlegging av brukergruppen
og hvilke tilbud de mottar. Det skal utredes hvordan tilbudet til
gruppen kan utvikles og styrkes. Kunnskap og erfaringer fra Storbysatsingen,
andre relevante tiltak og gode samarbeidsmodeller vil bli samlet
og formidlet."
Videre viser komiteen til Budsjett-innst.
S. nr. 11 (2006-2007) hvor Regjeringen er bedt om å legge
fram for Stortinget i statsbudsjettet for 2008 hvordan arbeidet
med psykisk helse skal videreføres etter 2008. Komiteen ber
Regjeringen i statsbudsjettet for 2008 beskrive hvordan bo- og døgntilbudet
til grupper med særlige omfattende og langvarige oppfølgingsbehov bedre
kan ivaretas.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, ber Regjeringen vurdere å lage en handlingsplan
for mennesker med alvorlige, langvarige psykiske lidelser både
hva gjelder boliger, langvarig behandlingsopplegg og organisering
av tiltakene. Landsforeningen for Pårørende innen
Psykiatri (LPP) sier at de dårligste ikke har fått
et godt nok tilbud innen opptrappingsperioden, noe også Rapport
3/2006 fra Helsetilsynet viser. I St.meld. nr. 25 (2005-2006) vises
det til at Sosial- og helsedirektoratet har dokumentert behov for
2 700 boliger til personer med psykiske lidelser og omfattende
tjenester utover opptrappingsplan for psykisk helse.
Flertallet mener Omsorgsmeldingen
i all hovedsak gir et godt bilde av de utfordringene som finnes innenfor
helse- og omsorgssektorene i fremtiden. Flertallet mener
imidlertid at det er en svakhet ved meldingen at den har for lite
fokus på enkelte svake grupper.
Komiteen mener det
er avgjørende at vi har et godt og likeverdig helsetilbud
til alle som trenger det, når de trenger det. Helsevesenet
må ta pasienten, pasientens lidelser og de pårørende
på alvor. Informasjon, medbestemmelse og kvalitetssikring
er nødvendig for at vi som pasienter skal føle
trygghet når vi trenger hjelp.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre understreker at et sterkt
offentlig helsevesen under demokratisk styring er den beste garantien
for at de tilgjengelige helseressurser blir brukt til å skape
et likeverdig tilbud med prioritering på medisinskfaglig
grunnlag. I tillegg til et offentlig helsevesen må det
være rom for private aktører. Fritt brukervalg
på enkelte omsorgstjenester er viktig for å forbedre
kvalitet.
Komiteen mener at
lokalsykehusene må ha oppgaver og funksjoner som gjør
dem i stand til å behandle alvorlig syke eldre i nærmiljøet.
Lokalsykehusene skal være en trygghetsbase for befolkningen.
Det er også svært viktig med god samhandling mellom
spesialist- og kommunehelsetjenesten.
Komiteen vil understreke at det
er svært viktig at det er tilstrekkelig med sykehjemsplasser
med bedre legedekning slik at de aller sykeste får et verdig
tilbud.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, tror at
lokal handlefrihet gir kommunene mulighet til å tenke nytt
og utvikle gode tilbud. Økt satsing på rehabilitering
og forebyggende arbeid er viktig for å fordele ressursene
bedre innenfor helsevesenet og sørge for at kronikere,
rusmiddelmisbrukere og mennesker med funksjonsnedsettelse får
en bedre hverdag. Det er viktig at behandling foregår på lavest
mulig nivå, og at tjenester også blir tilrettelagt
i hjemmet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at et tilbud om visitasordning
for folk over 75 år, for en vurdering av helse- og omsorgsbehov,
vil være et godt bidrag for å forebygge sykdom.
Komiteen mener det
er positivt at meldingen har fokus på å utsette
sykelighet, men komiteen tror at en forutsetning
vil være at familiemedlemmer som i dag utfører
omsorgsoppgaver, i større grad får avlasting.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, mener at for å møte fremtidens økning
i antall eldre vil man her måtte ta i bruk økonomiske
incentiver for at familiemedlemmer i større grad kan ta
ansvar for enkle omsorgsoppgaver.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener at en viktig side av det å forbygge
sykelighet vil være å tilrettelegge for gode sosiale
og kulturelle tilbud og sørge for at det er tilstrekkelig
med eldresentre. Disse medlemmer mener at økonomisk
stimulans til bygging av alternative boformer som eldrekollektiv,
seniorboliger og generasjonsboliger kan gjøre at en del
av den eldre befolkning kan bo i egen bolig lenger, og dermed frigjøre
ressurser til de aller sykeste.
Komiteen ser behovet
for mer forskning på alderspsykiatri og allmennmedisin
i tillegg til demens. Det er et stort og økende behov for
mer kunnskap innenfor disse områdene.
Komiteen viser til at Regjeringen
har varslet at den vil komme med en tannhelsemelding. Å ivareta tannhelsen
er en viktig del av den helhetlige omsorgen. Eldre menneskers tannhelse
har de siste årene blitt bedre (NOU 2005:11). Blant hjemmeboende,
friske eldre er ikke tannhelse et stort problem. Når aldersprosess
og sykdom for alvor setter inn, synes eldre mennesker med egne tenner å være
en risikogruppe for dårlig tannhelse. Blant hjemmeboende
eldre hadde 10 prosent smerter og plager i tennene, og en tredjedel hadde
problemer med spising. Blant eldre i institusjon eller med hjemmesykepleie
var det 15 prosent som hadde plager og smerter, og 30 prosent som
hadde problemer med spising. Det er særlig blant eldre
mennesker med funksjonstap at tannhelsen raskt blir dårligere når
funksjonstapet gjør seg gjeldende. Medisinbruk og kosthold
har innvirkning på tannhelsen. Til nå har vederlagsfrie
tannhelsetjenester for eldre vært knyttet til opphold i
institusjon eller å være mottaker av hjemmesykepleie,
ifølge lov om tannhelsetjenesten. I og med at pleie av
syke og eldre i stor grad skjer i hjemmet, er det i dag færre
som har rett til offentlig finansierte tannhelsetjenester enn da
loven om tannhelsetjenestene ble vedtatt. Hjemmeboende eldre som
pleies av sine pårørende, har ikke rett til offentlig
finansierte tannhelsetjenester.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at dersom tilbud
om subsidiert tannhelsebehandling knyttes til grad av funksjonstap,
vil denne skjevheten rettes opp. Det er et mål for flertallet at
offentlig finansiering av tannhelsetjenester skal rettes mot grupper
med særlige behov.
Komiteens medlem fra Venstre vil
understreke at det er urimelig at tannbehandling er atskilt fra annen
medisinsk behandling, og ønsker en offentlig refusjonsordning
på lik linje med fastlegeordningen. Dette medlem mener
at særlig minstepensjonister, kronikere og rusmiddelmisbrukere
bør prioriteres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, viser til at mye medisinsk forskning foregår
på sykehus, og mye av den kunnskap som fremkommer, er av
begrenset verdi i allmennpraksis hvor folk har andre tilstander/sykdommer
enn den lille andelen som legges inn på sykehus. Eksempler kan
være vanlige infeksjonssykdommer, muskel-skjelettlidelser
og psykiatriske plager som er hyppige i allmennpraksis. Det er derfor
nødvendig at forskningsressursene innen allmennpraksis
i større grad brukes på annen klinisk forskning.
Flertallet er opptatt av at vi
i fremtiden vil få svært mange eldre med demens
og psykiatriske lidelser. Flertallet hadde ønsket
at meldingen hadde signalisert bruk av flere midler til forskning
på dette området.
Komiteen viser til
at det forebyggende helsearbeidet må ha konkrete målsettinger
om å redusere skader og fallulykker hos eldre mennesker.
Dette krever at forebyggingsperspektivet er en integrert del av
samfunnsplanleggingen. Eldre har ulike behov. Tilbudene og ytelsene
eldre mennesker mottar, må derfor i størst mulig
grad tilpasses den enkelte. Eldre som får vanskeligheter
med å klare seg selv, må i den grad de selv er
i stand til det, få velge mellom hjemmebasert omsorg, eldreboliger
i tilknytning til fellestjenester eller institusjon, eller institusjonsbasert
omsorg. Enslige eldre er en gruppe som komiteen mener
trenger mer oppmerksomhet for å forebygge sykelighet. Alle
som trenger hjelp i hverdagen, må få nødvendig
bistand når de trenger det. Det gjelder så vel
hjemmetjenester som plass i sykehjem eller omsorgsbolig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, mener at et tilbud om enkle vaktmestertjenester
er et ledd i det forebyggende arbeidet som setter eldre mennesker
i stand til å leve et trygt liv i sitt eget hjem så lenge
helsen tillater det. En styrking av tilbudet om hjelp til enkle
dagligdagse gjøremål vil være skade-
og fallforebyggende og en mulighet til å hindre lårhalsbrudd
og andre fallulykker som rammer mange eldre.
Komiteen viser til en ny avtale
mellom Regjeringen og KS om kvalitetsutvikling i de kommunale helse-
og omsorgstjenestene med hovedstrategiene tverrfaglig kompetanseheving,
lokalt utviklingsarbeid, kommunal planlegging, og organisasjons-
og ledelsesutvikling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, imøteser
positive effekter av en slik avtale.
Flertallet ser nytten av å la
kvalitetskravene være gjenstand for politisk diskusjon
og behandling for å tydeliggjøre ansvaret for
tjenestene, slik Regjeringen foreslår, og mener dette vil
styrke det systematiske kvalitetsutviklingsarbeidet og øke
det lokale engasjementet om innholdet i omsorgstjenestene. Det er
viktig å vite hvem som har ansvaret for verdig behandling
av en kommunes omsorgstrengende.
Komiteen mener likevel
at det bør legges en del føringer fra sentrale
myndigheter når det gjelder kvalitet.
Komiteen viser til at forskrift
om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene fra 1. juli 2003
sammenholdt med internkontrollforskriften innebærer klare
plikter for kommunene til å sikre at den enkelte får
tjenester av forsvarlig kvalitet. Kvalitetsforskriften definerer
konkret hvilke grunnleggende behov som skal dekkes for den enkelte. Komiteen vurderer
at kravene om prosedyrer og internkontroll er hensiktsmessige for å sikre et
systematisk kvalitetsarbeid, der innholdet i tjenesteytingen ikke
er overlatt til tilfeldigheter eller den enkelte ansatte alene.
Helsetilsynet i fylket og Fylkesmennene har hjemmel for å pålegge
kommunene å rette opp avvik fra lovbestemte krav for å ivareta
den enkeltes rettssikkerhet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener at
de rettslige virkemidlene er tilstrekkelige for å ivareta
brukernes rettssikkerhet og kvalitet i tjenesteytingen. Rapporter fra
tilsynsmyndighetene viser imidlertid at det er behov for å implementere
gjeldende regelverk i større grad. Flertallet mener
at arbeidet med kvalitetsutvikling i kommunenes pleie- og omsorgstjenester
vil bidra til dette.
Komiteen viser til
forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene, som må sikre
rettigheter som dekker både fysiske, psykiske, sosiale
og eksistensielle behov. Kvalitetsforskriften er også godt
egnet til å danne grunnlag for service-erklæringer
og kvalitetsindikatorer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener forskriften i større
grad bør være bindende for kommunene.
Komiteen støtter
Regjeringen i at ledelsesfunksjonene innen kommunenes helse- og
omsorgstjenester må styrkes, blant annet gjennom avtalen
med KS. Betydningen av det nære lederskap med tett oppfølging av
de ansatte kan ikke vektlegges nok.
Komiteen mener at i mange tilfeller
er personellantall og pasientantall for den enkelte leder
innen pleie- og omsorgstjenesten for stort til at godt lederskap
kan utøves. Komiteen ønsker å vektlegge
at det også er viktig at den enkelte arbeidsplass setter
av nødvendig tid til utøvelse av godt lederskap.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, har tidligere fått forsikringer fra Regjeringen
om at spørsmålene i IPLOS-registreringen er forbedret,
og at disse nå er i tråd med brukerorganisasjonenes
krav. Flertallet er skuffet over at Regjeringen ikke
har lagt større vekt på å påse
at registreringen har foregått i tråd med krav
til brukermedvirking og personvern. Flertallet ser
at IPLOS kan være et nyttig styringsverktøy i
arbeidet med å sikre gode omsorgstjenester. Det er viktig
at det ikke innhentes informasjon som det strengt tatt ikke er behov
for, og spørsmål som stilles brukere av omsorgstjenester, må ikke
oppleves som invaderende. Dette er en forutsetning for at IPLOS
kan brukes. TV 2 har dokumentert uverdige forhold rundt
registreringen. Dette er en uholdbar situasjon for alle med hjelpebehov
og et klart brudd på personvernet. TV 2s dokumentar
viste en uverdig og krenkende registrering av de mest nærgående
og intime detaljer i et menneskes liv. Noen av spørsmålene
er forandret, noe Regjeringen har slått fast i denne meldingen,
men spørsmålene fanger ikke opp brukernes behov
utenfor hjemmet (for eksempel omsorg for egne barn). IPLOS blir
dermed fullstendig bortkastet som verktøy for å fange
opp brukernes behov og gir ikke kommunene riktig informasjon.
Flertallet har stor forståelse
for at de som registreres, uttrykker mistillit til dette systemet.
Dette er krenkende og fullstendig uakseptabelt. Detaljgraden i spørsmålene
er for omfattende og meget intime.
Flertallet vil uttrykke sterk
bekymring for det vedvarende press som foreligger for å gjøre
det enklere å samle, bruke og oppbevare personopplysninger
knyttet til helse. I mindre kommuner og bydeler er den enkelte bruker
svært lett gjenkjennelig med dagens IPLOS-registrering.
Dette er uheldig. Mennesker med hjelpebehov kjenner seg lett igjen
som en utgiftspost på kommunens budsjett, noe som oppleves
som nedverdigende og krenkende. I samfunnets iver etter å kartlegge befolkningen
risikerer vi at folk mister tillit til helsevesenet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser at IPLOS
kan være et nyttig styringsverktøy i arbeidet
med å sikre gode omsorgstjenester. Disse medlemmer er
kjent med at departementet har samarbeidet med brukerorganisasjoner
om endringer i hva det innhentes informasjon om. Det bør
ikke innhentes informasjon som det strengt tatt ikke er behov for,
og spørsmål som stilles brukere av omsorgstjenester,
må ikke oppleves invaderende. Disse medlemmer forventer
at eventuelle uenigheter og problemer løses i dialog med
brukerorganisasjonene. Videre vil disse medlemmer generelt
påpeke at opplysninger som skal registreres, og skjemaer
som skal fylles, ut må ses i en helhet slik at dette begrenses og
ikke går utover de arbeidsoppgaver som skal utføres.
Disse medlemmer viser til statsråd
Sylvia Brustads svar av 28. februar 2007 til representanten
Harald T. Nesvik på hans spørsmål angående
IPLOS. Der går det fram at statsråden beklager
opplevelsene brukere har hatt i møte med helse- og sosialtjenesten. Disse medlemmer er
glad for at statsråden tar kritikken som har framkommet
i sakens anledning, på alvor. Videre er disse medlemmer glad
for at statsråden er i dialog med brukerorganisasjonene,
og for at det nå vil bli foretatt en gjennomgang av prosessen
som foranlediget det hele. Vurderingen vil bli foretatt både med
tanke på kvalitetssikring og som grunnlag for en god prosess
videre. Det skal etableres en permanent arbeidsgruppe, som bl.a.
skal foreta en kontinuerlig evaluering av IPLOS som verktøy.
Her vil også brukerorganisasjonene delta. I tillegg vil
Sosial- og helsedirektoratet, på oppfordring
fra statsråden, gjennomgå prosessen knyttet til
innføringen av IPLOS.
Komiteen mener kvalitet
må sikres gjennom bedre grunnbemanning enn tilfellet er
i dag. Flere arbeidstakerorganisasjoner har gitt uttrykk for behov
for bemanningsnormer for enkelte yrkesgrupper.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, ser det
som positivt at Regjeringen vil utarbeide kriterier for lokal normering av
legedekning, men mener at Regjeringen må sørge for
at kommunene faktisk definerer dette behovet ut fra pasientenes
behov for medisinsk behandling til enhver tid. Flertallet mener
at det også for andre helse- og omsorgspersonellgrupper
er viktig at kommunene definerer bemanningsbehovet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
ikke fornøyd med at standarden for kvalitet skal fastsettes
av lokale myndigheter. Disse medlemmer viser til
Dokument nr. 8:29 (2003-2004) "om å tillegge Helsedirektoratet
godkjenningsmyndighet for bemanningsplanene ved sykehjem og i hjemmesykepleien,
slik at behandlings- og pleietrengende syke eldre sikres et faglig
forsvarlig nivå på bemanningen, uavhengig av bosted".
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen tillegge
Sosial- og helsedirektoratet godkjenningsmyndighet for bemanningsplanene
ved sykehjem og i hjemmesykepleien, slik at behandlings- og pleietrengende
syke eldre sikres et faglig forsvarlig nivå på bemanningen,
uavhengig av bosted."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, vil spesielt vise til det kompetansebaserte styringssystemet
KOMPASS, som er tatt i bruk i hjemmesykepleien i kommunene Stokke, Horten
og Nøtterøy. KOMPASS bidrar til å definere hva
det reelle kompetanse- og bemanningsbehovet er innenfor faglig forsvarlige
rammer. Flertallet ber Regjeringen om å vurdere å forankre
KOMPASS i den nasjonale strategien for bedre kvalitet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil understreke
at det er kommunene som har ansvaret og fortsatt skal ha ansvaret
for å gi innbyggerne gode omsorgstjenester. Dette ansvaret
betyr også at kommunene har frihet til å organisere
sine omsorgstjenester innenfor det lovverk og de forskrifter som
til enhver tid gjelder. Samtidig innebærer det at kommunene
vil ha ulike tilbud og ulike prioriteringer innenfor omsorgsfeltet
også i fremtiden. Dette flertallet mener
dette er et viktig prinsipp fordi både geografi, demografi
og lokalsamfunnsutvikling krever ulike løsninger på omsorgsutfordringene.
Dette flertallet viser til avtalen
mellom Regjeringen og Kommunenes Sentralforbund om kvalitetsutvikling
i de kommunale omsorgstjenestene som et nasjonalt grep for å sikre
kvalitetsutvikling på tjenestene. I avtalen legges det
blant annet vekt på organisasjons- og ledelsesutvikling
og tverrfaglig kompetanseheving med det som mål å gi
tjenestetilbudet høyere kvalitet. Dette flertallet vil
understreke at organiseringen av omsorgstjenester med kvalitet krever
gode ledere i tillegg til spesifikk fagkompetanse. Høyt
sykefravær indikerer at det er mange områder innenfor
sektoren som har et forbedringspotensial. KS sin satsing på ledelsesutvikling
er derfor et meget viktig tiltak for å sikre kvalitetsheving.
Videre mener dette flertallet at økt forskning
og utviklingsarbeid på omsorgsområdet er en forutsetning
for å bedre beslutningsgrunnlaget når en lokalt
skal utarbeide planer for fremtidens omsorgsutfordringer.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre ber Regjeringen opprette
en autorisasjonsordning for barnevernspedagoger og sosionomer. Dette
vil styrke både kvaliteten på den hjelp som skal
ytes, og rettssikkerheten for dem som mottar hjelp. Videre vil dette
også være et element i en statusheving av disse
utdanningene. Disse medlemmer viser til at Sosial-
og helsedirektoratet har gått inn for dette i sitt arbeid
knyttet opp mot Bernt-utvalget.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser i den forbindelse
til Bernt-utvalget (NOU 2004:18 Helhet og plan i sosial- og helsetjenesten)
som foreslår at det utarbeides en felles helse- og sosiallovgivning. Disse
medlemmer viser til at Regjeringa varsler at den vil komme
tilbake til oppfølgingen av utvalgets forslag, og ber derfor
Regjeringa komme tilbake til Stortinget med en vurdering av autorisasjon
for nye personellgrupper.
Komiteen mener det er et stort
behov for å forske, formidle forskningsresultater og integrere
disse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dersom dette skal
bli en realitet, er det avgjørende at ulike grupper helse-
og omsorgspersonell har nødvendig kompetanse til å nyttiggjøre
seg slik kunnskap.
Komiteen støtter Regjeringens
forslag om å trappe opp forskningsmidler til omsorgsforskning
og forskning på eldres levekår og helse, blant
annet gjennom etablering av FoU-sentre. I dag er det svært
lite forskning i alle deler av den kommunale helse- og omsorgstjenesten,
inkludert hjemmesykepleien.
Når vi vet at nær 40 prosent
av befolkningen dør på sykehjem (SSB 2004), er
det sannsynlig at behovet for ulike studier er stort.
Komiteen mener at aktuelle utfordringer
for forskning blant annet er effekter og bivirkninger av medikamentell
behandling av eldre, effekter av rehabilitering av de svakeste eldre,
rettsvern, behov for skjermede enheter for demente og etiske utfordringer
knyttet til eldres siste levetid, samt betydningen av kulturelle
og sosiale tiltak.
Komiteen viser til at det i dag
i regi av Norges forskningsråd eksisterer et nasjonalt
forskningsprogram for helse- og omsorgstjenester som er spesielt
rettet inn mot aldring og eldreomsorg.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen styrke
det nasjonale forskningsprogrammet for forskning på eldreomsorg tilknyttet
Norges forskningsråd."
Komiteen mener at forskning på effekten
av rehabilitering er mangelfull i dag. Det foreligger imidlertid en
del gode resultater fra noen institusjoner som blant annet driver
aktiv arbeidsrehabilitering. Blant annet kan Landsforeningen for
Hjerte- og Lungesyke vise til gode resultater for tilbakeføring
til arbeidslivet for hjertepasienter etter rehabiliteringsopphold.
God rehabilitering er også god forebygging for mange pasientgrupper,
ikke minst for pasienter med ulike kroniske sykdommer. Mer forskning
på dette området kan synliggjøre effekter
av god rehabilitering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, mener at forskning og kunnskapsutvikling må prioriteres
høyere enn hva Regjeringen legger opp til. Forskning på eldres
behov for pleie, sykdom, demens osv. som nevnt i meldingen er etter flertallets syn
viktig å prioritere, da resultater av denne forskningen
vil kunne bety mye både for den enkelte og for samfunnet.
Komiteens
medlemmer fra Høyre viser til at demens er den
viktigste årsaken til funksjonstap for eldre, og at disse
sykdommene ifølge St.meld. nr. 25 (2005-2006) rammer så mange
som 67 000 mennesker og deres pårørende. Disse
medlemmer viser til Høyres alternative statsbudsjett
for 2007, der det er foreslått en styrking av forskning
og utdanning med totalt 1 mrd. kroner i tillegg til at det er avsatt
25 mill. kroner til økt forskning på demens spesielt.
Komiteen vil framholde at finansieringsordningen for
ressurskrevende brukere er sentral med hensyn til å sikre
en gruppe med stort hjelpebehov et kvalitativt godt og forutsigbart
tjenestetilbud, uavhengig av den økonomiske situasjonen
i den enkelte kommune. Regjeringen har selv vurdert ordningen som
et viktig virkemiddel blant annet i arbeidet med å flytte
unge ut av sykehjem.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser i den forbindelse
til Soria Moria-erklæringen. Disse medlemmer viser
til at Bondevik II-regjeringen foreslo å øke den
kommunale egenandelen for ressurskrevende brukere fra 20 til 30
prosent i forslaget til statsbudsjett for 2006.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at den rød-grønne regjeringen ikke fulgte
opp Soria Moria-erklæringen, men valgte å gå inn
for forslaget om økning av den kommunale egenandelen til
ressurskrevende brukere i budsjettet for 2006.
Disse medlemmer vil endre på toppfinansieringen
til ressurskrevende brukere ved å senke egenandelen som
kommunene må dekke, samt redusere innslagspunktet for kommunene. Disse
medlemmer vil at ressurskrevende brukere skal ha et like
godt tilbud uavhengig av bostedsadresse, og vil derfor sette kommunene
i stand til dette ved at staten tar en større del av det økonomiske
ansvaret.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å endre toppfinansieringen for ressurskrevende
brukere slik at innslagspunktet for toppfinansiering reduseres til
600 000 kroner og statlig finansiering dekker 80 prosent
av overskytende utgifter."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre vil be Regjeringen om å senke den kommunale
egenandelen knyttet til brukere med stort omsorgsbehov til 20 prosent,
der innslagspunktet er 775 000 kroner. Dette vil gi kommunene bedre
omsorgsmuligheter og også komme andre grupper som er mottakere
av kommunale omsorgstjenester, til gode.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å senke den kommunale egenandelen knyttet til
brukere med stort omsorgsbehov til 20 prosent."
Komiteen ser brukerstyrt personlig
assistanse, BPA, som en forutsetning for et selvstendig liv for mange
mennesker som har behov for praktisk bistand. Målsettingen
med tjenesten må være selvbestemmelse, likestilling
og full samfunnsdeltakelse. Videre er målet optimal brukerstyring,
uavhengig av den enkeltes styringsevne. Komiteen vil
nevne at Nasjonalforeningen for folkehelsen har påpekt
at BPA for demente kan ha en viktig forebyggingseffekt. Alle mennesker
har det samme menneskeverd, og alle mennesker skal uavhengig av
funksjonsevne styre sin egen hverdag på egne premisser. Østlandsforskning
konkluderer med at 90 prosent av brukerne er svært eller
nokså tilfreds med ordningen. Etter fire år med
lovfestet BPA i Norge er det likevel relativt få som har
denne tjenesten, litt over 1 000 personer ifølge
Norges Handikapforbund. Blant årsaker til at funksjonshemmede
opplever problemer med å få innvilget BPA, trekkes
det blant annet frem at BPA er en svak rettighet; det er kommunene
som bestemmer hvilke tjenester som skal ytes, og omfanget av dem. Komiteen imøteser
høringsnotatet som Regjeringen har varslet om utvidet rett
til å få praktisk bistand helt eller delvis organisert
som BPA.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, mener en slik lovendring må komme på plass
så raskt som mulig. Også i denne sammenheng er
det viktig at kvalifiserte helsetjenester sikres i kombinasjon med
BPA Videre ber flertallet Regjeringen vurdere ulike
modeller for en statlig toppfinansiering av BPA for funksjonshemmede
med store omsorgsbehov.
Flertallet presiserer at alle
med omfattende bistandsbehov uavhengig av alder må få rett
til å motta tjenestene i form av BPA.
Komiteen mener at
den enkelte må ha rett til å velge arbeidsgivermodell,
slik at alle har en reell mulighet til å få bistand
til å ivareta sin arbeidsgiverrolle eksempelvis fra ULOBA
(andelslag for borgerstyrt personlig assistanse).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartieter positive til at Regjeringen åpner
for å utvide rettigheten til personlig assistanse. Disse medlemmer vil
påpeke at ordningen også skal gjelde for dem som
får behov for slik assistanse etter at de er blitt gamle.
Ifølge lov om sosiale tjenester § 4-2a er
"alder" ett av kriteriene for rett til personlig assistanse.
Komiteen mener det er viktig
at den foreslåtte utvidede pasientombudsordningen som skal
omfatte helse- og omsorgstjenestene, også omfatter hele
eller deler av sosialtjenestelovens virkeområde, og at
ordningen vurderes i sammenheng med forslaget om harmonisering av
sosial- og helselovgivningen. Komiteen påpeker
at en utvidet pasientombudsordning som også omfatter sosialtjenestelovens
virkeområde, vil være positiv for blant annet
funksjonshemmede som er avhengige av flere tjenester som reguleres
av denne loven, som avlastning og støttekontaktordningen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Venstre, vil understreke at tjenestene
som gis etter enkeltvedtak, gjøres ut fra bistandsbehov
og ikke etter diagnose, og går derfor ikke inn for at det
skal opprettes et eget ombud for en spesiell diagnosegruppe. Flertallet mener
derfor at Regjeringens forslag i St.meld. nr. 25 (2005-2006) om å utvide
pasientombudsordningen til også å gjelde brukere
av kommunale helse- og omsorgstjenester, vil sikre at også mennesker
med psykisk utviklingshemning vil få en talsperson som
kan ivareta den enkeltes interesser når en opplever at
det kommunale tjenestetilbudet ikke er tilfredsstillende. Flertallet vil
be departementet i arbeidet med utvidelse av pasientombudsordningen
til også å gjelde brukere av kommunale helse-
og omsorgstjenester å ha oppmerksomheten særlig
rettet mot grupper av mennesker som ikke er i stand å gi
uttrykk for sine egne tjenestebehov.
Flertallet ber Regjeringen evaluere
den utvidede pasientombudsordningen etter tre år og melde
tilbake til Stortinget på egnet måte.
Flertallet viser til at forslagsstillerne
i Dokument nr. 8:98 (2005-2006) foreslår at ombudsordningen
for mennesker med psykisk utviklingshemning må ha nødvendige
sanksjonsmuligheter overfor tjenesteyteren. Flertallet støtter
ikke et forslag der ombudsordningen tillegges sanksjonsmuligheter.
Flertallet vil understreke at
mennesker med psykisk utviklingshemning ikke nødvendigvis
har somatiske helseproblemer. Representantforslaget tar imidlertid
utgangspunkt i at mennesker med utviklings-hemning og deres familier
opplever brudd på bestemmelser i lov om sosiale tjenester
og mangler ved helse- og omsorgstilbudet for øvrig. I lys
av dette mener flertallet det er naturlig å henvise
til utvidelsen av pasientombudsordningen. Flertallet mener
det ikke er hensiktsmessig å opprette særombud
basert på diagnose. De nye ombudene må bistå alle
med å ivareta sine interesser i helse- og omsorgstjenesten,
uavhengig av årsaken til hjelpebehovet. Det er imidlertid
viktig at ombudene arbeider aktivt for å bistå dem
som ikke selv har ressurser til å kontakte ombudet, herunder
enkelte mennesker med psykisk utviklingshemning og deres familier.
For øvrig vil flertallet påpeke
at Fylkesmannen og Helsetilsynet i fylket i kraft av å være
tilsynsorgan har myndighet til å pålegge kommunene å rette
opp forhold som er brudd på lovgivningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
positive til forslaget om at pasientombudet også skal ivareta
rettighetene til mottakere av kommunale omsorgstjenester. Disse
medlemmer viser også til representantforslaget
Dokument nr. 8:98 (2005-2006) om opprettelse av en egen ombudsordning
for psykisk utviklingshemmede. Dette er en særs svak gruppe,
og disse medlemmer ønsker derfor ikke en
implementering i pasientombudet for denne gruppen, men vil ha en
egen ombudsordning som skal kunne ivareta denne gruppens spesielle
behov.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til brev fra statsråd Sylvia Brustad,
datert 9. juni 2006, med svar på spørsmål
fra dette medlem om å kartlegge levekår
og rettssikkerhetstilstanden for mennesker med psykisk utviklingshemning. Dette
medlem mente da og mener fortsatt at det ville være ønskelig
med en slik kartlegging som grunnlag for valg av hvilken ombudsordning
som burde opprettes for mennesker med psykisk utviklingshemning. Det
er flere ombud i Norge i dag. Disse jobber svært forskjellig,
og en kartlegging ville kunne synliggjort blant annet hvilket lovgrunnlag
et slikt ombud burde ha. Statsråden svarer at hun mener
det ikke er grunnlag for å bruke ressurser på et
kartleggingsutvalg. Dette medlem er usikker på om
utvidelsen av pasientombudsrollen til også å gjelde
tjenestene til mennesker med psykisk utviklingshemning vil ivareta
denne gruppens behov på en tilfredsstillende måte. Dette
medlem er av den oppfatning at mennesker med psykisk utviklingshemning
er en utsatt gruppe, og at en egen ombudsordning for disse vil være
en god styrking av rettssikkerheten.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
varsler et høringsnotat med forslag til en harmonisert
sosial- og helselovgivning våren 2007. Det er i forbindelse
med en slik harmonisering viktig å ikke miste helseperspektivet.
Utviklingen går i retning av mer avansert medisinsk behandling
i pasientens eget hjem eller på sykehjem. Det er også viktig
at eventuelle lov-endringsforslag ikke svekker pasientrettighetsloven eller
innskrenker helsepersonelloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det som positivt at Regjeringen ønsker en harmonisering
av sosial- og helselovgivningen, men disse medlemmer mener
at dette kan virke selvmotsigende da Regjeringen fremdeles vil ha
lokal kvalitetsfastsettelse for omsorgstjenestene.
Komiteen deler Regjeringens synspunkter
på å forberede fremtidens omsorgsutfordringer
med gode planer i kommunene. Særlig er komiteen opptatt
av at kommunene i sine planer legger opp til å sikre sykehjemmenes
stilling og sørge for et tilstrekkelig antall sykehjemsplasser
som omfatter både korttidsplasser, rehabiliteringsplasser
og langtidsplasser. Dette er ut fra den stilling sykehjemmene vil
få på sikt når stadig mer medisinsk behandling
vil skje i fremtidens sykehjem. Vi ser at liggetiden fortsatt går
ned på sykehusene, og at andelen svingdørpasienter øker.
Det er behov for mer medisinsk og etisk kompetanse ved mange sykehjem
for å hindre at pasienter unødig sendes til legevakt
og sykehus. Dette vil spare både pasienter og pårørende
for økte belastninger og bidra til riktigere utnyttelse
av spesialisthelsetjenestens ressurser.
Komiteen mener sykehjemmene og
hjemmesykepleien i større grad enn i dag må defineres
som en del av behandlingskjeden innen helsetjenesten. Det er ikke tvil
om at en godt fungerende hjemmebasert omsorg og helsefaglig kompetanse
i institusjoner er nøkkelen til om kommunene er i stand
til å behandle innbyggerne på riktig nivå,
og unngå at mer ressurskrevende behandlingsformer må tas
i bruk.
Komiteen vil vise til Røde
Kors Sykehjem i Bergen som har vakttjeneste for leger hele døgnet.
Det er grunn til å tro at dette kan ha stor betydning for å redusere
antallet innleggelser i sykehus for pasienter i sykehjem.
Komiteen ber Regjeringen iverksette
undersøkelser for å kartlegge hvor pasienten
kommer fra, og hva som var pasientens diagnose, og foreslå tiltak
for å sørge for at pasientene blir behandlet på riktig
nivå.
Komiteen viser til at det ifølge
fylkesrapporter høsten 2005 om personellsituasjonen og
utbygging av sykehjem og omsorgsboliger i forbindelse med handlingsplan
for eldreomsorgen kommer frem at flere kommuner ønsker å omgjøre
sykehjemsplasser til omsorgsboliger. En slik omlegging kan innebære sparte
utgifter for kommunen i form av at staten dekker en del av utgiftene,
blant annet til medisiner, for mennesker som bor i omsorgsboliger.
Et problem som kan oppstå med flere omsorgsboliger på bekostning
av sykehjemsplasser, er at den medisinske kvaliteten kan svekkes.
Dette gjelder både hvordan tilsyn med lege er organisert,
samt hvordan smittevern ivaretas. Det er viktig at kommunene har
kapasitet til å ta imot utskrivningsklare pasienter på sykehusene
for å unngå uverdig og uøkonomisk opphoping
på sykehusene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er bekymret
for at enkelte kommuner ser ut til å omgjøre sykehjemsplasser
til omsorgsboliger av kun økonomiske grunner. Det kan være
grunner til at det er riktig å tilpasse tilbudet, men flertallet vil
understreke at det er den enkeltes behov som skal avgjøre
hvilke tilbud som gis. Det forutsettes at kommunene fatter nye vedtak
om hvilket tjenestetilbud brukeren skal få etter omgjøringen,
og at brukerne gjøres oppmerksom på at de har
adgang til å klage på vedtaket.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ber også Regjeringen
følge opp adgangen til å kreve tilbakebetaling
av differansen av tilskudd gitt til sykehjemsutbygging og omsorgsbolig, dersom
sykehjemmet er finansiert med midler fra Handlingsplan for eldreomsorg.
Dette flertallet ser at dagens
ordning kan motivere kommunene til å bygge omsorgsboliger
på bekostning av sykehjem, men har tillit til at kommunene
best er i stand til å vurdere hvilke boformer det er størst behov
for. Dette flertallet vil be Regjeringen følge
utviklingen nøye.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er nødvendig å stoppe
mange kommuners avhjemling av sykehjem og omdefinering til omsorgsbolig.
Komiteen støtter
Regjeringens syn om at en sentral utfordring for kommunene er å etablere
en god balanse mellom sykehjem, hjemmetjenester og omsorgsboliger. Komiteen viser
til at Regjeringen legger til grunn at kommunene må finne
en fornuftig balanse mellom tilbud av sykehjem og hjemmetjenester
ut fra lokale forhold, behov og ønsker.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil vise til rapporten fra 2005 "Åssen
går det med a Ingebjørg?" fra Norsk Pensjonistforbund,
der det fremgår at kun 5 av 40 sykehjem i Hedmark hadde
nok plasser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til
at Regjeringen vil gjennomgå regelverket med sikte på at
beboere i omsorgsboliger og sykehjem i størst mulig grad
blir omfattet av felles bestemmelser som sikrer samme rettigheter
og tilsynsordninger.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til følgende sitat fra St.meld.
nr. 25 (2005-2006) (s. 85):
"I forbindelse med oppfølgingen av NOU 2004:18 Helhet
og plan i sosial- og helsetjenestene, vil regjeringen gå gjennom
regelverket med sikte på at beboere i omsorgsboligene og
sykehjem i størst mulig grad blir omfattet av felles bestemmelser
som sikrer samme rettigheter og tilsynsordninger."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det må foretas
en gjennomgang og avklaring av de ulike boligtyper med heldøgns
tilbud, slik at kommuner ikke lenger kan endre definisjoner på boliger
for å spare penger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil be Regjeringen i forbindelse
med oppfølgingen av NOU 2004:18 Helhet og plan i sosial-
og helsetjenestene definere hva som inngår i et heldøgns
pleie- og omsorgstilbud, både i institusjon og i omsorgsmottakers
egen bolig, herunder omsorgsbolig (jf. Innst. S. nr. 22 (2004-2005)
til Dokument nr. 3:9 (2003-2004)).
Komiteen vil spesielt
vise til Helsetilsynets rapport "Pleie- og omsorgstjenesten i kommunene:
tjenestemottakere, hjelpebehov og tilbud" fra 2003, der det sies
at man kan stille spørsmål ved om omsorgsboliger er
en egnet boform for de skrøpeligste beboerne fordi de får
mindre tilstrekkelig hjelp hva gjelder aktivitet, sosial kontakt
og tilsyn av sykepleier og lege.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet anser det som
betryggende at Regjeringen vil følge utviklingen med finansiering
og egenbetalingsordninger for medisiner, hjelpemidler og tjenester for
beboere på institusjoner i forhold til dem som bor i egen
bolig. Beboere i institusjon betaler egenandel til kommunene på inntil
75 prosent av inntektene opp til folketrygdens grunnbeløp
fratrukket et fribeløp og inntil 85 prosent av inntektene
utover grunnbeløpet. Kommunen har ansvar for legemidler
og andre tjenester for dem som bor i institusjon. Legemidler utgjør
mindre enn 5 prosent av sykehjemmenes driftsbudsjett, og utgiftene
har for kommunene samlet ikke økt vesentlig de siste årene.
En omlegging av ordningen slik at for eksempel kommunene kan betale
egenandeler for sine beboere på linje med dem som bor i
egen bolig, vil kreve et betydelig merarbeid med å administrere
ordningen. Disse medlemmer mener det er bedre å styrke kommuneøkonomien
direkte igjennom kommuneøkonomiproposisjoner slik det i
vesentlig grad er gjort etter regjeringsskiftet 2005.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil be Regjeringen
om å utrede en ny ordning for finansiering av medisiner,
medisinsk-teknisk utstyr og nødvendige tjenester fra enkelte
yrkesgrupper for pasienter i sykehjem. De vanlige refusjonsordningene
fra staten må vurderes å gjøres gjeldende
for pasienter på sykehjem, som medisiner, fysioterapi,
logoped etc. Dette vil fjerne noe av behovet for å satse
på omsorgsboliger fremfor sykehjem, og sikre sykehjemmenes
stilling og en mer stabil økonomisk situasjon for kommunene.
Det vil være mer verdig behandling av de sykeste eldre. Sykehjem
er også pasientenes hjem, på linje med dem som
bor i egen bolig, og disse medlemmer mener et skille
i finansieringsordning ut fra boform oppfattes som kunstig. Det
skal være individuelle behov for medisinsk behandling,
pleie og omsorg som skal være avgjørende for valg
av omsorgsnivå og boform, og ikke økonomiske hensyn.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil påpeke at systemet med rammeoverføringer til
kommunene er sårbart for svingninger i etterspørselen,
og utgifter til blant annet medisiner og medisinsk-teknisk utstyr
og transport kan medføre nettopp slike svingninger. Flere
kommuner har etablert omsorgsboliger med heldøgns pleie
og omsorg. Det er grunn til å anta at mennesker som bor
i disse, har omfattende behov for omsorgstjenester. Når
det åpenbart er mulig å administrere en ordning
med egenandeler for mennesker i omsorgsbolig med heldøgns
pleie og omsorg, må det også være mulig
i institusjon, uten at dette innebærer betydelig merarbeid.
Så lenge finansieringsordningene i sykehjem/institusjon
på vesentlige punkter som medisiner og medisinsk-teknisk
utstyr, hjelpemidler og transport avviker fra finansieringsordninger
for mennesker som bor i eget hjem, herunder omsorgsbolig, kan ikke dette
medlem se at den balanse som er høyst nødvendig å etablere
mellom sykehjem/institusjon og andre boformer, er mulig å få til. Dette
medlem vil vise til at en omlegging av dagens system ikke behøver å være
like vidtgående som forslaget i høringsutkastet
fra 2004 var. Dette medlem ber Regjeringen i forbindelse
med oppfølgingen av NOU 2004:18 Helhet og plan i helse-
og sosialtjenestene gjøre endringer slik at ikke forskjeller
i finansieringsordninger er til hinder for en god balanse mellom
sykehjem og omsorgsboliger.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med oppfølgingen av NOU 2004:18 Helhet og plan i helse-
og sosialtjenestene gjøre endringer slik at ikke forskjeller i
finansieringsordninger er til hinder for en god balanse mellom sykehjem
og omsorgsboliger."
Komiteen støtter Regjeringens
satsing på undervisningssykehjem. Det er viktig at disse
har nær tilknytning til universiteter og høgskoler,
og at det er sterk fokus på tverrfaglig forskning med grunnlag
i pasientenes behov, for å høyne nivået
på tjenestene. Dette er viktig i en fremtid med behov
for økt kompetanse og rekruttering og utdanning av ulike
spesialister. Det må bli naturlig med veiledning for eksempel
fra geriatere ansatt i sykehus/universitet, og med doktorgradsstipendiater
tilknyttet undervisningssykehjemmene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil påpeke
at det er svært viktig at det er en bredde i fagspesifikke
stillinger i kommunene. Flertallet mener ergoterapeut,
logoped, psykolog, sosionom, vernepleier og aktivitør er svært
viktige fagstillinger som kan bidra til å sikre innbyggerne
i kommunen et godt helse- og omsorgstilbud.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at meldingen viser til gamle statistikker fra 2001. Disse
medlemmer mener at oppdaterte statistikker må brukes
som underlag når en viktig melding om fremtidige omsorgstjenester
skal utformes, og med de store endringene som har skjedd de siste årene,
er ikke en seks år gammel statistikk tilfredsstillende.
Komiteen mener det er svært
viktig å styrke den etiske kompetansen for alle som arbeider
med mennesker som mottar kommunale helse- og omsorgstjenester. Komiteen vet
at etikk er forankret i fagplanene i de helsefaglige utdanningene.
Samtidig er om lag 40 prosent av alle som arbeider i de kommunale
pleie- og omsorgstjenestene uten helsefaglig utdanning. Dette innebærer
etter komiteens syn at det vil være en svært
viktig oppgave for ledelsen av de kommunale helse- og omsorgstjenester
lokalt å sørge for at alle ansatte får
den nødvendige etiske kompetansen. Fagetiske
spørsmål må etter komiteens syn
utvikles gjennom kontinuerlig utprøving og refleksjon i
det daglige arbeidet. Komiteen viser til St.meld.
nr. 25 (2005-2006) hvor det framholdes at Regjeringen i samarbeid
med KS og yrkesorganisasjonene vil bidra til at ansatte har grunnleggende
kompetanse i fagetikk, og utvikle modeller for å forankre
etikkarbeidet organisatorisk. Dette vil etter komiteens mening
være et viktig bidrag til å styrke den etiske
kompetansen for ansatte. Komiteen viser til Dokument
nr. 8:29 (2005-2006) og Innst. S. nr. 117 (2005-2006) om å opprette
etiske komiteer på sykehjem og bakgrunnen for forslaget
som nettopp var behovet for etisk refleksjon i pleie og omsorgssektoren
i møte mellom ansatte, brukere og deres pårørende. Komiteen viser
til kvalitetsavtalen med KS og forutsetter at Regjeringen og KS i
samarbeid utvikler ulike modeller for å styrke og forankre
etikkarbeidet i helse- og sosialtjenesten som en del av hele den
kommunale virksomhet.
Komiteen mener det er viktig å sikre
god etisk refleksjon i alle deler av helse- og omsorgstjenesten. Det
forutsettes at kommunene ivaretar dette på en måte som
er hensiktsmessig ut fra lokale forhold.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre ber Regjeringen sørge
for at det opprettes etiske komiteer for sykehjem etter modell av
kliniske komiteer på sykehus og viser til Dokument nr.
8: 29 (2005-2006) om å opprette etiske komiteer på sykehjem.
Komiteen var positiv til forslaget, og uttalte følgende
i sin enstemmige innstilling:
"Komiteen mener det positive svaret fra statsråden ivaretar
forslagsstillernes intensjon, og foreslår at dokumentet
vedlegges protokollen."
Disse medlemmer mener at etiske
komiteer må opprettes for alle kommuner knyttet til helse-
og omsorgstjenestene. Det er viktig å skape rom for etisk refleksjon
blant helsepersonellet for bedre å møte pasienters
og pårørendes behov og gi mulighet til å få drøftet
etiske dilemmaer som oppleves som problematiske eller utfordrende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at det opprettes etiske komiteer for sykehjem."
Komiteen viser til Regjeringens
mål om 10 000 nye årsverk i pleie- og
omsorgstjenestene innen 2009, og fokus på at sykefraværet
må ned og at tiltak må iverksettes for å unngå at
helsepersonell blir uføretrygdet.
Komiteen vil presisere at nye årsverk
må fylles av kvalifiserte arbeidstakere, slik at kompetansen øker. Ifølge
Fellesorganisasjonen er halvparten som jobber med psykisk utviklingshemmede,
ufaglærte. Utvikling av gode fagmiljøer i kommunene
vil kunne virke rekrutterende i seg selv.
Komiteen vil påpeke
at det i mange år har vært et ønske og
behov for at flere menn rekrutteres til de kvinnedominerte yrkene
innen helse- og omsorgstjenestene. Å klare dette har både
med faglige holdninger og politisk bevissthet å gjøre.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser blant
annet til pilotprosjektet "Menn i omsorgsyrker" ved Høgskolen
i Telemark. Nyttige tiltak kan hentes her og også fra erfaringene
med arbeidet med å få flere menn i barnehagene.
Her foreligger det en egen handlingsplan som det daværende
Barne- og familiedepartementet har utarbeidet.
Komiteen mener faglig
høy kompetanse, høyere bemanning og etter- og
videreutdanningstilbud på alle nivå vil stimulere
rekrutteringen, skape forutsetninger for bedre fagutøvelse
og fagmiljø, og ikke minst sikre innbyggerne bedre innhold
og kvalitet i tjenestene. Dette kan igjen gjøre at flere
kan få behandling med høy kompetanse lokalt, og
redusere sykehusinnleggelser. Nært samarbeid med spesialisthelsetjenesten
om veiledning vil også gjøre det mer attraktivt å jobbe lokalt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, ber Regjeringen om at det utarbeides retningslinjer
for å sikre tverrfaglig kompetanse fra ulike typer personell,
for eksempel fysioterapeuter, ergoterapeuter m.m. Sykehjem/kommuner
som ikke har egne ansatte, må likevel sørge for
at pasientene får dekket sitt behandlingsbehov når
det gjelder denne typen tjenester. Bakgrunnen for denne presiseringen
er at svært mange pasienter med behov for slike tjenester
ikke får dette fordi kommunen ikke har tilsatt personell
i denne typen stillinger ved sykehjem eller i kommunen. Selv om
det kan finnes privatpraktiserende i den angjeldende kommune eller
i nabokommunen, er det ikke slik at pasienter med behov for fysioterapi, ergoterapi
eller annet er sikret et slikt tilbud. Det er mange eksempler på at
påbegynt rehabilitering i spesialisthelsetjenesten stopper
opp i det øyeblikk kommuner overtar ansvaret for pasientene.
Dette forslaget må ses i sammenheng med forslaget over
i kap. 2.8 Planlegging, der komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti ber Regjeringen utarbeide
en ny finansieringsordning for dette.
Flertallet viser til at Regjeringen
har utarbeidet en ny kompetanse- og rekrutteringsplan, Kompetanseløftet
2015, som skal ha et særlig fokus på omsorgstjenestene
i kommunene.
Regjeringens forslag om Kompetanseløftet
2015 må etter flertallets mening suppleres
med tiltak fra Dokument nr. 8:88 (2005-2006) om kompetanseplan for å rekruttere
kvalifiserte arbeidstakere til pleie- og omsorgssektoren.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide
retningslinjer for å sikre tverrfaglig kompetanse fra ulike
typer fagpersonell i kommunehelsetjenesten."
Komiteen mener kompetansehevende
tiltak og flere videreutdanningsmuligheter på alle nivå vil
virke både rekrutterende og statushevende og være
nødvendige for å kunne gi innbyggerne gode nok
tjenester.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, mener hjelpepleierutdanning via voksenopplæring
må opprettholdes også i friskolene som gir slik
utdanning i dag. Dette gir god og stabil arbeidskraft for mange
voksne som har praksis i helsesektoren, men som av ulike grunner
ikke tidligere har formalisert en fagutdanning. Flertallet viser
til høringsforslag til ny friskolelov der Regjeringens
forslag vil medføre at friskoler som driver denne utdanningen,
ikke lenger vil få anledning til dette.
Flertallet viser til at en rekke
videreutdanninger innen helse- og omsorgsfagene er NOKUT-godkjent
på videregående skoles nivå, men at mange
fagskoler likevel ikke gjennomfører slike utdanninger på grunn
av at fagskolene ikke får samme økonomiske tilskudd
til gjennomføring som de får for de tekniske fagene. Regjeringen
må gå inn i denne problemstillingen og sikre at
også de jentedominerte utdanningene får støtte på lik
linje med de guttedominerte. Det er også viktig å sørge
for at offentlige institusjoner og private med offentlige driftsmidler
ansvarliggjøres til å ta imot lærlinger.
Videre foreslår flertallet at
spesialistutdanning i geriatri gjøres til et mastergradsstudium.
Dette vil virke motiverende for å ta nødvendig
spesialistutdanning på dette nivået. Det foreslås
også at finansieringen bygger på de samme incentiver
som Opptrappingsplan for psykisk helse, som har gitt positive resultater.
Flertallet ber Regjeringen vurdere å opprette
en ny, kortere videreutdanning for leger i sykehjemsmedisin etter
mønster fra Nederland, som har rekruttert svært
mange leger i sektoren etter at denne utdanningen ble startet der.
I tillegg foreslår flertallet at stilling
som sykehjemslege anerkjennes som tellende tjeneste til relevante
kliniske spesialiteter. Det opprettes flere hele stillinger for
leger i sykehjem, eller én og samme lege dekker den stillingsbrøken
som er nødvendig for eksempel i mindre sykehjem, der det
ikke vil være behov for en full legestilling.
Flertallet vil be Regjeringen å vurdere å opprette et
kompetanseutviklingsprogram for forebyggende eldrearbeid med spesiell
vekt på eldresentrenes rolle.
Komiteen mener legenes
og andre helseprofesjoners nye rolle etter rusreformen i 2004 stiller
særlige krav til kompetansebygging på rusområdet
hos helsepersonell, både i form av mulighet for spesialisering
og tilpassede etterutdanningstilbud. Samtidig må rusområdet
fokuseres sterkere i grunnutdannelsen til slike grupper.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener en
av de største utfordringene blir å rekruttere
tilstrekkelig med personell. Personellet i omsorgstjenesten utgjør
den grunnleggende ressursen. Å sikre tilstrekkelig og kompetent personell
krever langsiktig planlegging og utvidet utdanningskapasitet. Flertallet deler
Regjeringens målsetting om å heve utdanningsnivået,
gi rom for større faglig bredde og utvide deltidsstillinger
til heltidsstillinger. Flertallet viser til at det
fra 1. januar 2006 ble lovfestet fortrinnsrett for deltidsansatte
til å utvide sin stilling framfor at det foretas nyansettelser. Større
stillingsandeler er etter flertallets syn et godt og
nødvendig virkemiddel for å fremme likestilling
i arbeidslivet, kvalitet, kontinuitet og kapasitet i tjenestene,
og rekruttering til omsorgsyrkene.
Tilbud om videre- og etterutdanning er viktig
for å kunne rekruttere og beholde ansatte i omsorgstjenesten og
heve kompetansen. Om lag 40 prosent av dem som arbeider innenfor
sektoren, har ikke helsefaglig utdanning. Sosial- og helsedirektoratet
har utarbeidet 11 fagplaner for videreutdanning i helse- og sosialfag
i tett samarbeid med ulike fagskoler og parter i arbeidslivet. De
første NOKUT-godkjente fagskoleutdanningene ble godkjent
høsten 2005. Fagskoleutdanning i helsefag vil være
et viktig grep for å heve kompetansen for denne gruppen.
Styrket ledelse og kompetanseheving vil etter flertallets mening
bidra til at det vil bli mer attraktivt å velge yrkeskarriere
innenfor denne sektoren i konkurranse med andre sektorer.
Flertallet peker på den
omfattende utbygging og ombygging av sykehjem og bygging av omsorgsboliger
de siste ti årene som har bidratt til at flere kommuner
står bedre rustet til å gi heldøgns omsorg.
Komiteen vil imidlertid
påpeke at terskelen for å få plass i
sykehjem er blitt høyere i mange kommuner. Det er etter komiteens mening
ikke akseptabelt at mennesker med behov for heldøgnspleie
ikke får plass i sykehjem eller annet heldøgns
omsorgstilbud. Komiteen deler Regjeringens syn på at
fortsatt utbygging av omsorgsplasser med heldøgns bemanning
er nødvendig, og viser til at Regjeringen varsler et investeringstilskudd
som skal stimulere til nødvendig utbygging. I planlegging
av omsorgstjenestene er det svært viktig å få til
den rette balansen mellom omsorgsboliger, sykehjem, hjemmetjenester
og dagtilbud.
Komiteen viser til at utfordringene
med å følge opp personer med rusproblemer i kommunene,
herunder også tidlig intervensjon og bistand til pårørende, er økende.
Med Rusreformen har legene fått henvisningsrett, og etter komiteens mening
er det økte krav til kompetansebygging på rusområdet
hos sosial- og helsepersonell, også om sammenhengen mellom
rus og psykiske lidelser. Komiteen viser til at det
er igangsatt kurstilbud om rusproblematikk for leger og psykologer
ved Universitetet i Oslo, og at det gis videreutdanningstilbud i
russpørsmål ved flere høgskoler. Komiteen viser
også til at det vil bli etablert en finansieringsordning
for videreutdanning i rusproblematikk for sosial- og helsepersonell
og ansatte i kriminalomsorgen og politiet i 2007, samt at Regjeringen
i statsbudsjettet har varslet at kompetanse- og kvalitetsheving
i tjenestene vil være et av hovedmålene for den kommende
opptrappingsplanen for rusfeltet. Samtidig må rusområdet
få sterkere fokus i grunnutdannelsen til sosial- og helsepersonell.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har merket
seg at Regjeringen følger med i utviklingen av legedekningen
i sykehjem. Flertallet mener det er viktig og nyttig
at Statistisk sentralbyrå har innført legeårsverk
per institusjonsplass som kvalitetsindikator i KOSTRA. Flertallet er
fornøyd med at departementet i rundskriv til kommunene
vil gi kriterier for fastsetting av lokale normer for legedekningen
og gjeldende kvalitets- og internkontrollforskrift. Flertallet er
enig med departementets vurdering av at det er behov for å øke
innsatsen når det gjelder legeårsverk i institusjonene,
med minst 50 prosent fram til 2010 for å legge til rette
for en nasjonal standard.
Flertallet mener at måltallet
om økning av antall legeårsverk ved sykehjem med
50 prosent innen år 2010 må evalueres fortløpende.
Ved manglende måloppnåelse mener flertallet at
ytterligere virkemidler må tas i bruk for å bedre
legedekningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
den planlagte styrkingen med 10 000 stillinger (fra 2004-nivå)
innenfor eldreomsorgen kun følger opp det økte
behovet som er en direkte følge av den demografiske utviklingen
når det gjelder de eldste. Disse medlemmeranser de 10 000 årsverkene Regjeringen
har varslet, for å være første skritt
på veien. Det er imidlertid viktig å påpeke
at det er behov for å styrke bemanningen innenfor eldreomsorgen
med langt flere stillinger enn de 10 000 for å få på plass
en ønsket pleie- og omsorgstjeneste for de eldre i fremtiden. Disse
medlemmer er derfor bekymret over at det som omtales som
en styrking, i realiteten er en ytterligere svekkelse av omsorgstjenestene.
Disse medlemmer ser at mange
kommuner de siste årene ikke har styrket budsjettene med
ekstra midler for å ivareta det totale og økende
behovet for nødvendig pleie og omsorg når det
gjelder både eldre og yngre pleie- og omsorgstrengende.
Eldre og pleietrengende må, slik disse
medlemmer ser det, også få lovfestet sine
rettigheter, slik at sikkerheten for et verdig tilbud blir ivaretatt
på en forsvarlig måte.
Når det gjelder legedekningen på sykehjem,
mener disse medlemmer at normen må settes
ut fra en faglig vurdering, og at den må gjenspeile det
antatte behovet beboerne/pasientene har for legetjenester. Disse
medlemmer mener videre at minimumsstandarden må sikres
gjennom lovfesting, og økningen av antallet leger med fast
tilknytning til sykehjemmene må skje raskere enn hva Regjeringen
legger opp til. Dekningsgraden når det gjelder leger i
sykehjemmene må etter disse medlemmers syn
tilpasses behovet til pasientene, men det må være
krav til minimumsdekning på 1/90. Disse
medlemmer mener videre at turnusleger ikke skal erstatte
den faste sykehjemslegen, som kjenner pasientene. Disse medlemmer mener
at sykehjemslegene bør ha spesialkompetanse innenfor allmennmedisin
eller geriatri, og at stillingsbrøkene ikke må være
for små.
Disse medlemmer ser det også som
viktig at sykehjemslegene og pleiepersonell får økt
spesialkompetanse innenfor geriatri og palliativ medisin. Disse medlemmer vil
fortsatt gå inn for at minimumsdekningsgraden for pleiepersonell
samt andre kvalitetskriterier skal sikres gjennom nasjonal lovfesting,
jf. Dokument nr. 8:114 (2001-2002).
Komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener
terskelen for å få sykehjemsplass er for høy
og viser til at oppholdstiden i sykehjem er sterkt redusert. Disse medlemmer viser
til at det ikke finnes en oversikt over hvor mange som venter på fast
sykehjemsplass, eller hvor mange som ikke får oppfylt sitt
behov for korttidsopphold. Disse medlemmer har også registrert
at enkeltrom nå i stor utstrekning brukes som dobbeltrom.
Komiteen mener
at personell med riktig kompetanse vil føre til bedre tjenester
og et tryggere arbeidsmiljø. Komiteen ser
det som viktig at økt fagkompetanse tilføres både
gjennom nyrekruttering og gjennom bedre muligheter for videreutdanning.
Eldre med sammensatte lidelser og andre som lever med kroniske og ofte
alvorlige lidelser, må sikres høyt kvalifiserte
helsetjenester, og komiteen ser at dette stiller
store utfordringer til kompetanseheving og økt spesialkompetanse
hos pleiepersonell og leger.
Komiteen viser til at den omfattende
bruken av deltidsstillinger og små stillingsbrøker
i omsorgstjenesten fører til en dårlig utnyttelse
av etterspurt arbeidskraft.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, vil påpeke at det er
mange arbeidstakere i kvinnedominerte yrker i helse- og omsorgssektoren
som arbeider i deltidsstillinger, samtidig som de har et ønske
om å øke sin stilling. Det er viktig å påpeke
at flere heltidsstillinger og større stillingsbrøker
vil gi større kontinuitet og kvalitet i helse- og omsorgstjenestene.
Ved siste revisjon av arbeidsmiljøloven ble det tatt inn
en bestemmelse om fortrinnsrett for deltidsansatte i arbeidsmiljøloven § 14-3.
Eksempler viser at arbeidsgiver har stoppet ønsker om utvidelse
av stillingsbrøk ved henvisning til gjeldende turnusoppsett. Etter flertallets mening
må det kreves at arbeidsgiver gjør en innsats
for å imøtekomme en arbeidstakers ønske
om utvidet stilling i hvert enkelt tilfelle. Lovens unntaksregel
om at økt stilling kan nektes dersom dette vil medføre
"vesentlige ulemper for virksomheten", må tolkes strengt. Flertallet ber
Regjeringen evaluere dagens praksis og vurdere om arbeidsmiljøloven § 14-3
praktiseres etter sin hensikt, samt vurdere om loven bør
skjerpes ytterligere, for eksempel i tråd med mindretallsforslaget
fra Arbeidslivslovutvalget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er påkrevd med en snarlig
endring av dagens praksis med å opprette og tilby små stillingsbrøker
innenfor omsorgstjenestene, og viser til Dokument nr. 8:92 (2002-2003). Disse medlemmer er
av den oppfatning at dette også vil bidra til å bedre
rekrutteringen til yrkesgruppen. Dette er et tilbakevendende tema,
og en endring er overmoden. Disse medlemmer vil at
alle som ønsker det, i den grad det er mulig, skal tilbys
hele stillinger. Yrkesstatusen må heves, og arbeidsbetingelsene
må bli mer attraktive. Disse medlemmer ser
behovet for å åpne for mer fleksible arbeidstidsløsninger
som kan medføre endringer i arbeidsmiljøloven.
Utfordringene knyttet til økt kvalifisert arbeidskraft
innenfor sektoren er av en slik art at det må legges incentiver
for at studenter ønsker å ta denne typen utdanning,
samt ønsker å bruke sin kompetanse innenfor eldreomsorgen
spesielt. Disse medlemmer ser det som særs
viktig å høyne statusen innenfor den arbeidsgruppen
som jobber med eldre pleietrengende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at de omtalte 10 000 årsverkene som
skal tilfalle pleie- og omsorgssektoren, langt fra er nok til å dekke
det fremtidige behovet for kvalitet innenfor denne sektoren, og
innenfor eldreomsorgen spesielt. I denne meldingen understrekes
det at stillingene skal brukes spesielt til eldre, og det vil bli
fulgt opp da disse medlemmer har merket seg at Regjeringen
stadig antyder nye typer stillinger som skal inngå i de
10 000 nye årsverkene. Øremerkede opptrappingsmidler
benyttes ofte når Stortinget ønsker å styrke
spesielle sektorer. Disse medlemmer viser til at
det er påkrevd med øremerkede opptrappingsmidler
for å sikre et bedre, men også et likeverdig pleie-
og omsorgstilbud til eldre og pleietrengende i hele landet.
Disse medlemmer viser til meldingen
hvor det står at Kompetanseløftet 2015 skal ha
et særlig fokus på omsorgstjenestene i kommunene
og at grunnleggende kompetanse i fagetikk må kreves av
dem som jobber innenfor denne sektoren.
Disse medlemmer vil sikre alle
godkjente fagskoler et forutsigbart statlig tilskudd som sørger
for likebehandling mellom private og offentlige fagskoler, og fjerner
forskjellsbehandlingen av helse- og sosialfag kontra tekniske fag.
Disse medlemmer deler Regjeringens
syn om at det er den enkeltes behov og ønsker som skal
stå i sentrum for hvilket tjenestetilbud man
mottar. Disse medlemmer er imidlertid av den oppfatning
at det med dagens finansieringssystem er slik at det er kommunens
prioriteringer og økonomiske situasjon som i stor grad
legger føringene for hvilket tilbud den enkelte mottar. Disse
medlemmer mener også at standardiserte minstenormer
vil føre til en betydelig nivåhevning av store
deler av tjenestetilbudet, og at det gjennom et stykkprissystem
vil være slik at brukerens valgfrihet nettopp tvinger tjenestetilbyder
til å ha et slikt nivå på tjenesten at
den enkelte ønsker å benytte seg av den.
Disse medlemmer ser at Regjeringen
ikke vil endre på finansieringen av eldreomsorgen. Disse medlemmer viser
til Dokument nr. 8:34 (2006-2007) hvor disse medlemmer foreslår
at pengene skal følge pasientene/brukerne. Disse
medlemmer har merket seg at Regjeringen i St.meld. nr. 25
(2006-2007) mener dette vil bidra til å øke kontantytelsene
til familiene, og ønsker å påpeke at
dette ikke er penger den enkelte får i hånden,
men at dette vil være ytelser som tilfaller den tjenesteyteren
brukeren selv ønsker å benytte seg av.
Disse medlemmer kan ikke se at
rammefinansieringen vil sikre en styrking av pleie- og omsorgstilbudet
til eldre, og en usikker finansiering vil heller ikke sikre dekning
av det økende behovet for pleie- og omsorgstjenester til
yngre. Disse medlemmer mener at øremerkede
opptrappingsmidler må bevilges for å sikre en økning
av pleie- og omsorgsstillinger innenfor eldreomsorgen i påvente
av en bedre og mer fremtidsrettet finansieringsordning.
Komiteen mener at
de ansatte og deres kompetanse er den fremste ressursen i helse-
og omsorgstjenesten. Et kvalitetsløft i omsorgstjenestene
krever først og fremst investering i økt kompetanse,
forskning og utvikling. Komiteen ser det slik at
et bedre tilbud om faglig utvikling vil bidra til å øke
rekrutteringen til de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at representanter fra Høyre i Dokument nr. 8:88 (2005-2006)
har fremsatt 31 konkrete forslag for å rekruttere og beholde
flere faglærte ansatte i omsorgssektoren, og disse
medlemmer ber Regjeringen følge opp disse.
Komiteen vil særlig
peke på at Helse- og omsorgsdepartementet i Nasjonal helseplan
har opplyst at det er en høy andel ufaglærte blant
dem som yter tjenestene til utviklingshemmede. Videre vil komiteen peke
på at mennesker med psykiske lidelser og rusavhengige har
behov for bedre oppfølgingstjenester i kommunene, og at
dette krever en økt andel faglært personell. I
SINTEFs rapport "Nasjonal plan for rehabilitering, kartlegging av
behov" (august 2005) fremkommer det at 86 prosent av informantene
mente at det var store variasjoner mellom rehabiliteringstilbudene
rundt i landet. Det var flest som i sine kommentarer fremhevet at
dette gjaldt særlig kommunale tjenester.
Slik komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, ser det, viser de nevnte forhold at det ikke er
tilstrekkelig å videreføre dagens nivå på utdanningskapasiteten
for å møte fremtidens utfordringer. Videre påpeker disse
medlemmer at Regjeringens kutt i høyere utdanning
også vil ramme rekrutteringen til helse- og omsorgssektoren.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre i sitt alternative statsbudsjett for 2007
har avsatt 1 mrd. kroner mer enn Regjeringen til investering i utdanning
og forskning, herunder styrking av høyskoler og universitet
som utdanner personell til helse- og omsorgssektoren. Dette vil
bidra til at det kan utdannes flere faglærte ansatte, blant
annet vernepleiere, som kan arbeide i omsorgstjenesten.
Videre viser disse medlemmer til
at Høyre i sitt alternative statsbudsjett for 2007 har
avsatt 125 mill. kroner ut over Regjeringens forslag til kvalitetstiltak
i omsorgstjenesten.
Komiteen mener det
er nødvendig å utvide kapasiteten både
i kvalifiseringstiltak for ufaglært personell og i videreutdanningstilbudene.
Ansatte i helse- og omsorgstjenesten må få bedre
muligheter til å styrke sin kompetanse innenfor geriatri,
rehabilitering og andre fagområder. Videre forutsetter komiteen at alle
personellgrupper får tilbud om opplæring i å begrense
bruk av tvang i tjenesteutøvelsen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, mener at virksomheten i undervisningssykehjemmene
må utvides ut over det Regjeringen legger opp til, for å bidra
til faglig utvikling i dette tilbudet. Videre må kommunene
i samarbeid med helseforetakene legge til rette for at det blir mer
attraktivt for leger og sykepleiere å arbeide i sykehjem.
Det bør blant annet være mulighet for samarbeidsavtaler
som gir anledning til å arbeide både i sykehus
og på sykehjem for å legge til rette for faglig utvikling.
Slik flertallet ser det, bør det ikke etableres
turnusordninger for leger i sykehjem før det er sikret
tilstrekkelig veiledningskapasitet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til
at det på sikt vil bli mange gamle ikke-vestlige innvandrere
uten omsorgspersoner i husholdningen, og at framtidas brukere av
omsorgstjenestene vil representere et større kulturelt
mangfold. Dette flertallet viser til at Regjeringen
i stortingsmeldingen skriver at utviklingen forutsetter individuell
utforming og tilpasning av tjenestetilbudet med utgangspunkt i den
enkeltes bakgrunn og behov, men at dette ikke bør føre
til nye former for særomsorg for ulike grupper. Dette
flertallet mener det er særlig viktig å ha
fokus på riktig ernæring og psykiske helsetjenester
i forhold til disse innvandrergruppene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det er viktig å gi alle et likeverdig omsorgs- og pleietilbud,
og at det ikke skal innføres nye former for særomsorg
for ulike grupper basert på ulike kulturer eller nasjonalitet.
Disse medlemmer viser til Innst.
O. nr. 16 (2006-2007) til Ot.prp. nr. 86 (2005-2006), hvor disse medlemmer foreslår
at det skal stilles krav til politiattest for dem som skal jobbe
med eldre pleie- og omsorgstrengende.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til Innst. O. nr. 16 (2006-2007) der lov
om endringer i helsepersonelloven og i enkelte andre lover (krav
om politiattest for helsepersonell og sosialpersonell) ble behandlet.
Der gikk komiteens flertall i merknad inn for å vurdere
utvidelse av bruk av politiattest til yrkesgrupper som utfører
tjenester til andre sårbare grupper enn barn og utviklingshemmede,
som demente og eldre mennesker med behov for omsorgstjenester. Dette
medlem vil vise til høringsuttalelse fra Datatilsynet
i forbindelse med høringsrunden til saken, der det påpekes
at utviklingen når det gjelder krav til ulike yrkesgrupper
og samfunnsaktører om å legge frem politiattest
for utøvelse av yrke eller annen deltakelse i samfunnet,
synes å være irreversibel. Hovedbegrunnelsen for å innføre
krav om politiattest for helse- og sosialpersonell er at man på flere
andre områder krever politiattest fremlagt. En unnlatelse
av å kreve politiattest vil dermed kunne tiltrekke seg
personer med anmerkninger. Dersom alle som jobber innenfor pleie- og
omsorgssektoren skal avkreves politiattest, vil det være
ytterst få grupper igjen som ikke avkreves politiattest.
Det er viktig å fokusere på internkontroll og organisering
av arbeidet samt bevissthet om forebygging av overgrep og andre
straffbare forhold i den daglige tjenesten. Dette medlem ønsker
derfor ikke en utvidelse av krav om politiattest for helsepersonell
som yter omsorgstjenester for eldre mennesker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Venstre, vil avvente Regjeringens utredning
om virkning av bruk av politiattester før det tas stilling
til om det også skal stilles krav om slike attester for
dem som skal jobbe i pleie- og omsorgstjenestene.
Komiteen vil framholde at mange
funksjonshemmede opplever at de i liten grad har mulighet til å velge hvor
de vil bo, og hvem de skal bo sammen med og ha i sitt nærmiljø.
Mange tvinges til å flytte fra egen bolig fordi den ikke
er tilrettelagt, og fordi det ikke finnes tilstrekkelige finansieringsordninger
for tilrettelegging. Et mer fleksibelt investeringstilskudd for
kommunene kan være positivt, slik Regjeringen foreslår.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre ser imidlertid et behov for å gjøre
investeringstilskuddet ytterligere fleksibelt. Det må åpnes
for ulike typer bolig, både leiligheter, rekkehus og bolighus,
som kommunene kan bygge ut for å dekke ulike gruppers behov
for boligtype, samt at beliggenhet av boligene varieres. Noen bør
være frittstående, integrert i vanlig boligbebyggelse,
mens andre bør samlokaliseres med tilsvarende boliger nær
andre servicetilbud eller omsorgsinstitusjoner.
Komiteen ønsker
særlig å fremheve behovet for boliger etter Opptrappingsplanen
for psykisk helse. I St.meld. nr. 25 (2005-2006) vises det til at
Sosial- og helsedirektoratet har dokumentert behov for 2 700 boliger
til personer med psykiske lidelser og omfattende tjenester utover
opptrappingsplan for psykisk helse.
Når det gjelder rusmiddelavhengige
i rehabilitering, vil mange være i en økonomisk
situasjon som gjør at de enten lever av sosialstøtte
eller rehabiliteringspenger, og de vil ikke være i stand
til å betjene en markedsstyrt husleie på en viss
tid; noen vil aldri bli i stand til det. For dem som er i aktivt
misbruk, må det opprettes flere differensierte lavterskeltiltak.
Komiteen mener dette bør
gjelde lavterskeltiltak med hjelp til selvstendige boliger med liten
oppfølging. Det er viktig at mennesker som ønsker
seg ut av en avhengighetstilstand, har mulighet til å velge
et alkohol- og narkotikafritt botilbud. Komiteen ber
Regjeringen følge dette opp i forbindelse med den varslede opptrappingsplanen
for rusfeltet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet framhever at
det er viktig at kommunene har et samlet ansvar for investeringer
i omsorgstjenestene. Etter regjeringsskiftet 2005 har kommunene
samlet bedret sin økonomi med 18 mrd. kroner. Undersøkelser bl.a.
utført av KS viser at kommunene bruker mye av sine økte
inntekter på bedre omsorgstjenester.
Aldersutviklingen og omsorgsutfordringene varierer i
kommunene. Disse medlemmer ser behov for særskilte
statlige stimuleringstilskudd for å øke sykehjemsutbygging,
bygging av omsorgsboliger hvor målgruppen er personer med
behov for heldøgns pleie og omsorgstjenester, og utbedring
av tilpassing av egen bolig og adkomst med for eksempel heis.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om
investeringstilskudd i forbindelse med statsbudsjettet for 2008,
og at det vil komme en overgangsordning for investeringstilskuddet
som gjør at kommuner som setter i gang i 2007, gis anledning
til å søke om tilskudd etterskuddsvis.
Komiteen viser til
at de fleste eldre ønsker å bli boende så lenge
som mulig i den boligen de bor i. Tilpasninger i eksisterende boligmasse
for å gjøre denne mer egnet for bevegelseshemmede
og hjemmebasert omsorg blir derfor også viktig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener dette ønsket
fra eldre om å bli boende hjemme så lenge som
mulig samsvarer godt med at det som regel er langt dyrere for en kommune å tilby
omsorg i et spesialtilpasset kommunalt botilbud (f.eks. sykehjem)
enn å tilby omfattende omsorgstjenester i folks eget hjem.
Komiteen mener det
er viktig at kommunene har en god balanse mellom sykehjem, hjemmetjenester
og omsorgsboliger. Omsorgsboliger er et godt supplement til sykehjemsplasser
dersom de bemannes i forhold til brukernes behov. I om lag halvpartene
av omsorgsboligene bygd med tilskudd fra Eldreplanen ytes det tjenester
på heldøgnsbasis. Komiteen støtter
derfor forslaget om at det skal være krav om tilgang på heldøgns pleie-
og omsorgstjenester samt fellesareal i boliger som bygges med tilskudd
fra en ny statlig tilskuddsordning.
Komiteen understreker at en tilskuddsordning
bør ha en lang tidshorisont, da økningen i antall
eldre vil strekke seg over en 30-40-årsperiode. Videre
bør ordningen legge til rette for et godt samspill mellom
alle involverte aktører - stat, kommune, borettslag, boligbyggelag,
m.fl. En erkjennelse av behovet for slikt samspill vil være
et viktig bidrag til gode løsninger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener det
er både rimelig og ønskelig at kommunene - ved
siden av staten og boligeierne - bidrar økonomisk for å legge
bedre til rette for utøvelse av omsorgstjenester i eksisterende bebyggelse,
herunder å gi tilskudd til å etterinstallere heiser.
En slik trekantfinansiering vil gi et bredere økonomisk
fundament for å møte fremtidige behov. Det vises
her til at man i Finland gjennom flere år har hatt en slik
"trekantfinansiering" av etterinstallering av heiser i eldre blokker,
hvor det har ligget en statlig tilskuddsordning i bunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Regjeringens anslag om at det trengs 60 000 nye sykehjemsplasser
og omsorgsboliger frem til 2030.
Disse medlemmer mener det varslede
investeringstilskuddet til bygging av sykehjem og omsorgsboliger
også må ytes til investeringer som foretas i 2007. Disse
medlemmer mener det haster med en avklaring av dette tilskuddet
slik at nybygging ikke stopper opp, og for at nye planer kan iverksettes
raskt. Disse medlemmer mener videre det er viktig å oppfylle målsettingen
om 25 prosent dekningsgrad med sykehjemsplasser i forhold til antall
eldre over 80 år, og det må også stilles
krav til at det skal være fast døgnbemanning ved
omsorgsboligene som får tilskudd.
Disse medlemmer understreker
at en del av det statistiske materialet som benyttes for å beskrive
dekningsgraden over 80 år, er misvisende da de ikke skiller mellom
sykehjem og ubemannede omsorgsboliger.
Disse medlemmer har merket seg
at det vises til statistikk som sier at 95 prosent av rommene i
dagens alders- og sykehjem i dag er enerom. Disse medlemmer har
erfart at omsorgboligene er tatt med i slike statistikker, noe som
gir et galt bilde av situasjonen. Et annet problem er at mange av
enerommene brukes som dobbeltrom på grunn av stor mangel
på sykehjemsplasser. Omsorgsboliger kan etter disse medlemmers syn
ikke erstatte en sykehjemsplass, og det må skilles klart
mellom institusjon, døgnbemannet omsorgsbolig og omsorgsbolig
uten fast døgnbemanning i statistikkene for å få en
riktig oversikt over tilbudet. Disse medlemmer mener
derfor at statistikken som viser eneromsdekningen burde registrert hvor
stor andel av sykehjemsbeboerne som har enkeltrom, da dette gir
et mer riktig bilde av situasjonen for hver enkelt.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at behovet for heldøgns pleietilbud, med andre ord rene
sykehjemsplasser, er det området som per i dag har størst underkapasitet.
Det er i dag et stort udekket behov for korttidsplasser, og mange
venter forgjeves på en fast sykehjemsplass. Disse
medlemmer ser også et stort udekket behov for intermediære
sykehjemsavdelinger og sykehjem for palliativ pleie.
Dekningsgraden for sykehjem må etter disse medlemmers syn økes
til 25 prosent i forhold til eldre over 80 år for å imøtekomme
dagens behov. Det vil i så måte etter disse
medlemmers syn være av stor betydning at det varslede
investeringstilskuddet som skal komme i 2008, blir et betydelig
tilskudd som legger sterke incentiver for en storstilt utbygging,
samt at tilskuddsordningen får tilbakevirkende kraft også for året
2007.
Disse medlemmer mener at sykehjem
som er oppført med tilskudd etter Handlingsplanen for eldreomsorgen,
ikke skal kunne omdefineres til omsorgsbolig. Hvis dette skal tillates,
må det etter disse medlemmers syn begrunnes
med beboernes helsemessige tilstand eller at det er en overkapasitet
på sykehjemsplasser. I slike tilfeller mener disse
medlemmer at forskjellen mellom tilskuddet til bygging av
sykehjemsplass og omsorgsbolig skal tilbakebetales.
Disse medlemmer viser til at
eldre rusmiddelmisbrukere også vil kunne ha behov for et
tilrettelagt tilbud/boforhold.
Psykiatrireformen har medført at mange
eldre pleietrengende med alvorlig psykisk diagnose nå har
plass i ordinære sykehjem. Dette skaper uro og utrygghet
for de andre pasientene, og personalet har ikke den nødvendige
kompetansen til å ha ansvaret for alvorlig psykisk syke. Disse
medlemmer mener det er viktig at denne gruppen pasienter
får et spesielt tilrettelagt tilbud avgrenset fra de ordinære
sykehjemsplassene.
Yngre pleietrengende skal ha et tilpasset bo-
og pleietilbud utenfor sykehjemmene, og disse medlemmer kan
ikke akseptere at dette kravet ikke blir fulgt opp i kommunene. Disse
medlemmer mener at den benyttede aldersgrensen for hvem
som regnes som yngre i denne sammenhengen, skal endres fra 50 år
til minimum 60 år.
Disse medlemmer ser at omsorgsboliger
ved behov også kan tilbys eldre som ikke mottar tjenester fra
hjemmetjenesten. Det finnes dem som har behov for en trygg og tilrettelagt
bolig, men som ikke mottar hjemmetjenester fra kommunen. Disse
medlemmer tror en omsorgsbolig kan bidra til å redusere ensomhet
og psykiske problemer og gi en større trygghet ved at beboerne
lettere får et sosialt nettverk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, viser til at Oslo kommune er i ferd med å opprette
et tilbud for eldre, kalt "Omsorg pluss". Målgruppen for
disse boligene er de som tidligere bodde på aldershjem.
" "Omsorg pluss" skal være et tilbud til eldre som av ulike
grunner har ønske om et botilbud med andre eldre, men som
ikke kvalifiserer til opphold ved sykehjem. "Omsorg pluss" baserer
seg på fleksibilitet i tjenestetilbudet, hvor det blant
annet legges til rette for høy grad av aktiviteter for
brukerne. Flertallet stiller seg positivt til slike
tiltak som er et slags mellomnivå for å unngå eller
utsette behovet for sykehjemsplass. Flertallet har
fått signaler som tilsier at de eldre selv er svært
positive til tilbudet som blant annet skal gis i Oslo.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det varslede investeringstilskuddet
må utformes fleksibelt, slik at det er brukernes behov
og lokale forhold som styrer utbyggingen av omsorgsboliger og sykehjem. Disse medlemmer vil
be Regjeringen om å se det nye tilskuddet i sammenheng
med støtteordninger i Husbanken for bygging av tilrettelagte
boliger, slik at det sikres at de offentlige støtteordningene
totalt sett ivaretar tjenestemottakernes behov for ulike boliger.
Komiteen viser til Regjeringens
nye avtale for samhandling mellom departementet og KS, som skal utvikles
videre til lokale avtaler mellom helseforetak og kommuner. Komiteen mener
dette er positivt, selv om KS ikke kan forplikte hver enkelt kommune
til å følge dette opp.
Komiteen vil derfor be Regjeringen
om å utvikle et rammeverk som kommuner og helseforetak
skal følge for samarbeid om pasienter, og sikre dette på en god
måte. Det finnes gode eksempler på slike avtaler som
kan danne en mal, for eksempel fra Ski kommune og nærliggende
helseforetak.
Komiteen viser til at ordningen
med praksiskonsulenter gjelder flere helseprofesjoner og at disse
har til oppgave å styrke samarbeidet mellom første-
og andrelinjetjenesten i helsevesenet. Nøkkelord for virksomheten
er samarbeid, helhetstenkning, kommunikasjon og utvikling. Stillingene
er tilknyttet sykehusene, men jobber altså tett med kommunene
og er avgjørende for en god overgang mellom tjenestenivåene.
Komiteen viser til at tallet
på personer med demens øker, og utfordringene
for det kommunale omsorgstilbudet er å ivareta pasienten
med et tilpasset tilbud og gi pårørende den nødvendige
avlastning av omsorgsbyrde. Komiteen mener derfor
at det er nødvendig å utvikle tiltak som kan lette
situasjonen både for pasienten og de pårørende
før behovet for heldøgns institusjonsplass er
der. På dette området er samhandling med spesialisthelsetjenesten
svært viktig. Komiteen ser fram til ferdigstillelsen
av en helhetlig demensplan som varsles i meldingen, og støtter
Regjeringens forslag til tiltak i 2007. Legetjenesten i sykehjem
må etter komiteens mening trappes opp gjennom
både statlige og kommunale tiltak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til
kvalitetsavtalen mellom KS og Regjeringen. Helse- og omsorgsdepartementet
vil i rundskriv til kommunene gi kriterier for fastsetting av lokal
norm for legedekning, og Sosial- og helsedirektoratet vil utarbeide
en faglig veileder i tillegg til at legeårsverk blir lagt
inn som kvalitetsindikator i KOSTRA.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener en endring
av turnusforskriften for leger til også å gjelde
krav til tjeneste i sykehjem vil ha positiv betydning for framtidig
rekruttering til sykehjemstjeneste. Disse medlemmer vil
presisere at dette kommer i tillegg til å øke
antall legeårsverk med 50 prosent innen 2009.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, støtter
Regjeringen og KS sitt arbeid med en samarbeidsavtale mellom spesialisthelsetjenesten
og kommunehelsetjenesten og at en slik avtale forankres i konsultasjonsordningen.
Komiteen merker seg
meldingens tiltak for å bedre samhandling: god balanse
mellom sykehjem og hjemmetjenester, medisinsk oppfølging
i kommunene, helhetlig demensplan og bedre samhandling mellom spesialisthelsetjenesten
og kommunene. For mange pasienter er det avgjørende at
det er et godt samarbeid mellom de kommunale helse- og omsorgstjenestene
og spesialisthelsetjenesten. Meldingen gir eksempler på at det
i mange kommuner er utviklet gode samhandlingsordninger. Men det
er langt igjen til at mange pasienter møter helhetlige
offentlige tjenester som ikke preges av svikt eller dårlig
koordinering mellom tjenestenivåene. Innsatsen for bedre
samhandling må forsterkes i den kommende perioden, og komiteen mener
det må bli et mer systematisk nasjonalt politisk søkelys
på at det nå utvikles bedre samhandling.
Komiteen forutsetter at tiltakene
som omtales i meldingen, følges opp. For å få en
sterkere satsing på samhandling ber komiteen i
tillegg om tiltak som kan skjerpe satsingen. I den årlige
tilbakemeldingen til Stortinget om oppfølgingen av Nasjonal
helseplan må det gis en samlet orientering om tiltak og
utvikling på samhandlingsområdet. Dette må for
eksempel omfatte hvordan det gjøres bruk av individuell
plan, praksiskonsulentordningen, ordningen med pasientansvarlig lege – alt
eksempler på tiltak som skal understøtte samhandling,
men som blir altfor lite brukt. Det er pasientene som først
og fremst opplever effektene ved dårlig samhandling, og
derfor må pasientorganisasjonene trekkes aktivt inn i arbeidet
med tilbakemeldingen. Komiteen legger vekt på at
dette kan bidra til at samhandling blir et politikkområde
på lik linje med mer sektorbaserte politikkområder
slik som primærhelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste. Komiteen legger også til
grunn at samarbeidsavtalen som nå skal inngås mellom
staten ved Helse- og omsorgsdepartementet og kommunene ved KS, også må bli
et viktig virkemiddel for videre utvikling av samhandlingen mellom
spesialisthelsetjenesten og kommunene. Hvordan avtalen følges
opp lokalt mellom kommuner og helseforetak, må bli et sentralt
element i den årlige rapporteringen, mener komiteen.
Komiteen viser til St.prp. nr.
44 (2006-2007) om styrking av sykehusøkonomien, og at denne
inkluderer bevilgning til lokalsykehus og samhandlingstiltak. Fordi
det nå bør være en skjerpet politisk
oppmerksomhet om samhandling, mener komiteen at det
i dette opplegget bør identifiseres pilotprosjekter som
kan være egnet til nasjonalt å drive fram utviklingen
av samhandling hvor hovedlinjer for arbeidet bør omtales i
proposisjonen.
Komiteen mener at en av hovedutfordringene
i helse- og omsorgssektoren framover er hvordan man skal ivareta
omsorgsbehovet til nye brukergrupper og det økende antall
eldre. Komiteen viser til at én av de fem
hovedstrategiene i omsorgsmeldinga omhandler bedre samhandling mellom
spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og sosialtjenesten,
og målet om likeverdig medisinsk oppfølging uavhengig
av hvordan kommunene har organisert sitt omsorgstilbud.
Komiteen slutter seg til Regjeringas
understreking av behovet for bedre samhandling mellom første-
og andrelinjetjenesten. Etter komiteens syn er det
viktig med økonomiske insentiver til bedre samhandling mellom
nivåene, økt fokus på ambulante team,
større fokus på individuell plan, samt samordning
av IKT-løsninger for kommunale omsorgstjenester, spesialisthelsetjenester
og primærhelsetjenester.
Komiteen mener at finansieringssystemet
alene ikke kan løse utfordringene på områder
hvor det er behov for nært samarbeid mellom tjenestenivåene.
Det er imidlertid viktig at finansieringssystemet ikke virker som
en hindring for gode faglige løsninger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, er nå fornøyd
med at Regjeringen skal sette i gang arbeidet med å endre finansieringssystemet
slik at innsatsstyrt finansiering i større grad skal ta
utgangspunkt i et sammenhengende behandlingsforløp i stedet
for den enkelte kontakt med spesialisthelsetjenesten. Dette vil
bidra til et mer rettferdig system.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til Soria
Moria-erklæringen der Regjeringen har satt som mål
at alle skal ha tilgang til gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester,
uavhengig av alder, kjønn, økonomi og bosted. Økt
fokus på samhandling og god medisinsk oppfølging
er etter disse medlemmers syn nødvendige
grep for å imøtekomme utfordringene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener at
avtalen for samhandling mellom departementet og KS er et godt utgangspunkt
for videreutvikling av lokale avtaler, og det er viktig at slike
avtaler framforhandles i reelle forhandlinger. Flertallet påpeker
også at arbeidet med en nasjonal samarbeidsavtale er i
gang og vil ferdigstilles sommeren 2007. Denne vil legge grunnlaget
for de lokale avtalene mellom kommuner og helseforetak, og det vil
også bli utarbeidet en veileder for inngåelse
av lokale avtaler.
Komiteen viser til
at det i omsorgsmeldinga settes fokus på kommunenes balanse
i forhold til sykehjem, hjemmetjenester og omsorgsboliger. Det vises
også til at Statens helsetilsyn (Statens helsetilsyn 10/2003)
har etterlyst tilstrekkelig bufferkapasitet i kommunene når det
gjelder å sikre tilbud om korttidsplasser i sykehjem og
fleksibilitet i tiltakskjeden for å møte situasjoner med
et akutthjelpebehov eller imøtekomme nye personer med omfattende
hjelpebehov. Det pekes også på at tilstrekkelig
med korttidsplasser er nødvendig for å kunne gi
pårørende med store omsorgsoppgaver tilbud om
regelmessig avlastning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, slutter
seg til Regjeringens vurdering av at det er kommunene som må finne en
fornuftig balanse mellom tilbud av sykehjem og hjemmetjenester ut
fra lokale forhold, behov og ønsker, og at det er den enkeltes
individuelle behov som må bestemme tjenestetilbudets innhold
og omfang. Det varsla investeringstilskuddet til sykehjem og omsorgsboliger
legger til rette for at kommunene her kan rette opp i en eventuell
skjevhet mellom sykehjemsplasser og hjemmetjenester.
Komiteen mener
det er viktig at beboere i omsorgsboliger og sykehjem i størst
mulig grad blir omfattet av felles bestemmelser som sikrer så like
rettigheter og tilsynsordninger som mulig, og viser her til at Regjeringen
vil følge opp dette i forbindelse med oppfølgingen
av NOU 2004:18 Helhet og plan i sosial- og helsetjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til
at for å øke kvaliteten på tjenestene
har departementet bedt de medisinske fakultetene om å styrke
aldersmedisin generelt og sykehjemsmedisin spesielt i grunnutdanningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
avtalen mellom KS og Regjeringen som tar sikte på kompetanseheving
og en bedre organisering, virker lite forpliktende.
Disse medlemmer mener hovedårsaken
til sviktende samhandling i overgangen mellom primær- og spesialisthelsetjenesten
er dagens finansieringssystem. Dette problemet løses ikke,
slik disse medlemmer ser det, med en forskrift om
kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter slik Regjeringen
foreslår, men ved å la pengene følge
pasienten. Disse medlemmer viser til Dokument nr.
8:34 (2005-2006) vedrørende finansiering av eldreomsorgen.
Disse medlemmer er positive til
at beboere i omsorgsboliger og sykehjem i størst mulig
grad blir ivaretatt av felles bestemmelser som sikrer samme rettigheter
og tilsynsordninger, og viser i denne sammenheng til Ot.prp. nr.
97 (2005-2006).
Disse medlemmer har forventninger
til at bruk av IKT, smarthusløsninger, telemedisin og ny
omsorgsteknologi kan bidra til å hindre institusjonalisering
og gi brukerne større uavhengighet, men disse medlemmer vil
påpeke at dette ikke kan erstatte behovet for personlig
omsorg og pleie.
Disse medlemmer viser til at
det er påvist alvorlige mangler i det lovfestede tannhelsetilbudet
til eldre, pleietrengende pasienter. Disse medlemmer ønsker å styrke
tannpleietilbudet til denne gruppen, slik at intensjonene i tannhelseloven
som en rettighetslov kan innfris.
Disse medlemmer vil påpeke
at det nå gjennom flere år har vært fokusert
på å bedre samhandlingen mellom de forskjellige
nivåene i helsetjenestene, men at man i svært
liten grad kan se tilfredsstillende resultater. Disse
medlemmer mener det bør vurderes å foreta
en organisasjonsendring når det gjelder primær- og
spesialisthelsetjenesten samtidig som det innføres en statlig
finansiering. Dette for å oppnå effektiv ressursbruk
samt et likeverdig helsetilbud både geografisk og mellom
pasientgrupper. Disse medlemmer anbefaler å skille
forvaltning fra drift, etablere kvalitetsmål og sikre statlig
finansiering av både den kommunale primærhelsetjenesten
og den statlige spesialisthelsetjenesten. Dagens system motiverer
ikke til erfarings- og kompetanseoverføring, men skaper,
slik disse medlemmer ser det, derimot ineffektivitet og
hindrer en pasientvennlig arbeidsflyt. Disse medlemmer ser
at dette er svært grunnleggende reformer, men de vil bidra
til klarere ansvarsforhold og kommandolinjer og gi et sammenhengende
tjenestetilbud til pasientene. Drift og
forvaltning må skilles for at en skal komme ut av uføret
der roller, ansvar og styringslinjer er uklare, og finansieringen
av primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten må skje
gjennom statlig stykkpris for å gjøre livet lettere
for pasientene. Dessuten må kvalitet bli et nøkkelbegrep
for å fremme konkurranse på alle områder
i helsetjenesten.
Disse medlemmer ser at dagens
organisering der de regionale helseforetakene er eiere med ansvar for
drift og bestilling, gir styringsproblemer. Disse medlemmer mener
det er på høy tid å fjerne de regionale
helseforetakene og opprette et statlig sykehusdirektorat hvor eierrollen
blir atskilt fra bestiller- og utførerrollen. Finansieringssystemet
må fremme kvalitet, samarbeid og langsiktighet og premiere
fremtidens behandlingsformer. Bedre styringsverktøy må utvikles for å få oversikt
over faktiske kostnader ved ulike behandlinger, også innenfor
rehabilitering og i psykiatrien.
Opptrappingsplanen innenfor psykiatri avsluttes
i 2008, men disse medlemmer ser et fortsatt behov for å følge
opp med øremerkede midler både til drift av tjenestene
og til bygging av flere psykiatriboliger. Det uttrykkes stor bekymring
for hva som skjer når de øremerkede midlene legges
inn i rammene til kommunene, og det er fremdeles stor mangel på kompetanse, boliger
og heldøgnsplasser. Disse medlemmer ser at
dårlig samhandling mellom primærhelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten fører til at mange ikke får
den behandlingen de har behov for og krav på å få.
Ventetiden både på konsultasjoner og behandling
er for lang, og når det gjelder barn, tar det ofte lang
tid å avdekke sykdom. Disse medlemmer påpeker
at forebygging av psykiske problemer hos barn må få sterkere fokus,
og ansvaret ligger først og fremst hos foreldrene, barnehagen
og skolen. Disse medlemmer vil også fremheve
behovet for at alderspsykiatrien må styrkes både
innenfor kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at syke eldre som innlegges
i sykehjem som langtidspasienter, raskt mister kontakten med egen
fastlege. Sykehjemmene har egne tilsynsleger som tar seg av den medisinske
oppfølging av pasientene. Med mindre pasienten selv ønsker å beholde
sin fastlege, mener disse medlemmer at vedkommende
langtidspasient bør slettes fra fastlegens liste. Det vil
med dette kunne frigjøres en del millioner kroner som kan
brukes til å opprette flere faste stillinger for leger
i store sykehjem. Disse medlemmer foreslår
derfor at Regjeringen foretar en vurdering av konsekvensene av å slette
langtidspasienter på sykehjem fra fastlegens liste og opprettelse
av faste stillinger for leger på sykehjem, og komme tilbake
til dette i forbindelse med ferdigstillelsen av en stortingsproposisjon
om fremtidens omsorgsutfordringer.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen foreta
en vurdering av konsekvensene av å slette langtidspasienter
på sykehjem fra fastlegens liste i kombinasjon med opprettelse av
flere legestillinger i sykehjem."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at ordningen der fastleger
får et basistilskudd, er en del av de sentrale forhandlingene
som er gjennomført mellom staten, KS/Oslo kommune
og Legeforeningen, og utgjorde i 2000 30 mill. kroner.
Basistilskuddet fordeles med et beløp per listepasient,
og dersom beløpet ikke skal fordeles i forhold til antall
listepasienter, må det etableres andre ordninger for fordelingen
mellom legene. Slik flertallet ser det, vil dette
kun påvirke fordelingen mellom fastlegene og ikke frigjøre
midler til å opprette faste stillinger på sykehjem.
Komiteen vil vise
til prosjektet "Samarbeid og kompetanseoverføring mellom
10 sykehjem i Oslo og Ullevål universitetssykehus" som
mottok "Det nytter"-prisen i 2005. Prosjektet fokuserte på at
det var en økning av innleggelser i sykehus av sykehjemspasienter
i 2002, både av akutt syke sykehjemspasienter som ofte
kom for sent til sykehus, men også sykehjemspasienter i
livets sluttfase. Problemet var i stor grad knyttet til at det ikke
var lege eller annet helsepersonell som kjente pasientene eller
pårørende. Iverksatte tiltak hadde særlig
fokus på et nært samarbeid mellom sykehus og sykehjem,
blant annet med kurs for sykehjemsleger og pleiere i å takle
vurdering, observasjon og behandling av sykehjemspasienters helsetilstand, bedre
dialog mellom innleggende lege og leger på sykehus, pårørende-
og pasientsamtaler om ønsker og vurderinger i forbindelse
med endring av helsetilstand, samt opplæring fra sykehuset
i lindrende behandling. Prosjektet illustrerer hvor viktig det er å ha
kontinuitet og faglig kompetanse i kontakten mellom pasient, pårørende
og helsepersonell.
Komiteen viser til at en sammenligning
mellom Stockholms län og Helse Øst viser at antallet
pasienter med lungebetennelse som behandles på sykehus
i Helse Øst, er fem ganger så høyt som
på sykehus i Stockholm-området. Dette tyder på at
sykehjemmene mangler kompetanse til å behandle disse pasientene
og derfor henviser dem til sykehusene. Komiteen mener
det er helt nødvendig å styrke den medisinsk-faglige
kompetanse i den kommunale helse- og omsorgstjenesten slik at de
som trenger tjenester, i større grad kan få et
kvalitativt godt tilbud i sitt nærmiljø. En styrking
av den kommunale omsorgstjenesten vil også innebære
en bedre ressursbruk og en frigjøring av sengekapasitet
i spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten må i
større grad og på flere områder bistå primærhelsetjenesten
faglig, blant annet gjennom ambulant virksomhet. Videre kan utvikling
av samarbeidstiltak som distriktsmedisinske sentre bidra til å samlokalisere
tilbud fra primær- og spesialisthelsetjenesten.
Komiteen har merket seg at 80
prosent av pasientene på sykehjem har demens, og at én
av tre har alvorlig demens, ifølge en undersøkelse
utført av psykiater Geir Selbæk ved Alderspsykiatrisk
kompetansesenter i Sykehuset Innlandet. Av pasientene som er undersøkt, er
det kun halvparten av dem med demens som har fått diagnosen.
Komiteen presiserer at det er
svært viktig at personer som har symptomer på demens,
må få utredet dette, siden disse til forveksling
kan være som symptomer på psykiske lidelser, bivirkninger
av medisiner eller infeksjoner hos eldre. Utredning av demens må sikres
slik at pasientene får riktig og verdig behandling. Undersøkelser
viser at kun 20 prosent av sykehjemsplassene er i skjermede avdelinger
tilpasset demente. Komiteen påpeker at det
er behov for et større antall skjermede enheter, slik at
sykehjemmene tilpasses pasientenes tilstand og behov.
Komiteen mener at alle eldre
med symptomer på demens må få en medisinskfaglig
utredning av sin tilstand innen rimelig tid. Videre må boforhold
og medisinering tilpasses resultatet av utredningen og den dementes
og pårørendes ønsker og behov.
Komiteen viser til at Regjeringen ønsker å styrke tjenestetilbudet
til demente og deres pårørende. Det finnes ca.
66 000 pasienter som er rammet av demenssykdommer i dag,
og tallet vil øke i årene som kommer. Komiteen viser
til at det i arbeidet med å utvikle en helhetlig plan for
demensomsorgen legges vekt på tiltak rettet mot forskning,
kompetanseheving, rekruttering, utvikling av tilpassede tjenestetilbud,
samarbeid med pårørende og frivillige, samt at
spesialisthelsetjenesten får en tydelig rolle overfor pasientgruppa.
Etter komiteens mening er dagtilbud til personer
med demens av stor betydning både for pårørende
og pasienter, og komiteen er fornøyd med
at dette er et av tiltakene som settes i verk allerede nå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er positive til etablering
av regionale FoU-sentre, men vil i tillegg ha en ytterligere styrking
av alderspsykiatrien både når det gjelder forskning
og behandlings- og botilbud. Demensplanen som skal fremlegges i
løpet av 2007, må være konkret og forpliktende,
og den må følges opp med øremerkede midler.
Komiteen finner det positivt
at Regjeringen vil øke kompetansen i omsorg ved livets
slutt blant annet gjennom en omlegging av den eksisterende stimuleringsordningen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, mener imidlertid at dette ikke er tilstrekkelig.
Flertallet vil foreslå at
det i alle kommuner sikres tilbud om og tilgang på spesialkompetanse
i palliativ behandling. Personell med spesialkompetanse kan ha tett
kontakt med behandlende sykehus og med institusjon, hjemmesykepleien
og hjemmet i kommunen.
Flertallet vil videre foreslå at
det bevilges midler gjennom Omsorgsplan 2015 til opprettelse og
drift av palliative enheter i kommunene på lik linje med
slike enheter på sykehus. En stimuleringsordning er ikke
tilstrekkelig til å få etablert et så viktig
tilbud til alle.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener en styrket
helhetlig behandling for mennesker ved livets slutt er en nødvendig
og viktig satsing. Det drives i dag hospice-avdelinger ved flere sykehus
som i samarbeid med kommunehelsetjenesten følger pasientene,
uavhengig av om de er innlagt i sykehus eller mottar kommunal hjemmesykepleie m.m.
I tillegg har undervisningssykehjemmene og noen andre sykehjem opparbeidet
stor kompetanse på å gi mennesker en helhetlig
omsorg ved livets slutt, hvor de fysiske, psykiske, sosiale og eksistensielle
behov hos pasientene blir ivaretatt på en god måte. Disse medlemmer mener
eksisterende tilskuddsordning gjennom Sosial- og helsedirektoratet
slik meldingen gjør rede for, fortsatt vil bidra til å styrke
tilbudet innenfor omsorg ved livets slutt.
Komiteen har merket
seg den offentlige debatten om hvorvidt det skal ytes livreddende
førstehjelp, ved for eksempel hjertestans, til mennesker
over 80 år. Komiteen vil understreke at
alle mennesker uavhengig av alder skal føle seg trygge
på at de vil få livreddende førstehjelp
om sykdom eller ulykke skulle ramme dem. Komiteen mener
at det er riktig at mennesker kan få ro og omsorg i livets
siste fase.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener det
derfor er avgjørende at helsepersonell systematisk har
samtaler med pasientene og deres pårørende for å avklare
hvordan akutte situasjoner skal håndteres, og at dette
noteres i pasientenes journal.
Komiteen mener det
er viktig at helsepersonell får opplæring i hvordan
man gjennomfører slike samtaler som kan være vanskelige.
Videre mener komiteen at det også må tilrettelegges
for å kunne gi et tverrfaglig lindrende omsorgstilbud i
eget hjem når det er ønskelig og mulig. Komiteen mener
det vil være et økende ønske å motta
lindrende tjenester hjemme i siste fase av livet, og at det vil
bli et større behov for styrking av hjemmebasert omsorg
med tverrfaglig spesialteam som samarbeider med familien.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at en økende
andel eldre over 80 år og en økende forekomst
av kreftsykdom vil føre til et større behov for
god lindrende behandling i fremtiden. Disse medlemmer viser
til at Samarbeidsregjeringen innførte en tilskuddsordning for
lindrende behandling utenfor sykehus og en egen DRG-sats for palliativ
behandling i sykehus. Slik disse medlemmer ser det,
er det fortsatt behov for å styrke særlig det
kommunale tilbudet om lindrende behandling og omsorg ved livets
slutt. Pasienter må ha mulighet til å få god
lindrende behandling hjemme eller i sitt nærmiljø dersom
de ønsker dette. Det er derfor skuffende at Regjeringen
ikke har funnet rom for å styrke bevilgningene på dette
området. Slik disse medlemmer ser det, må Regjeringen
komme tilbake til Stortinget med en plan for å øke
kompetanse og kapasitet innenfor tilbud om omsorg ved livets slutt.
Regjeringen vil styrke omsorgen ved
livets slutt, og komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at dette forutsetter en bedre samhandling mellom
primær- og spesialisthelsetjenesten og mer fleksible løsninger
i forholdet mellom disse. Finansiering av lindrende behandling på sykehus
er ivaretatt gjennom ISF-ordningen knyttet til DRG-kode. Finansiering
av lindrende pleie på sykehjem er fortsatt ikke satt i
system, og problemet er, slik disse medlemmer ser
det, at pengene ikke utbetales til sykehjemmene. Disse medlemmer mener
at pengene må følge pasienten. Videre mener disse
medlemmer at det også må tilrettelegges
for å kunne gi et tverrfaglig palliativt omsorgstilbud
i eget hjem når det er ønskelig og mulig. Disse
medlemmer mener det vil være et økende ønske å motta
palliative hjemmetjenester i siste fase av livet, og at det vil
bli et større behov for styrking av hjemmebasert omsorg
med tverrfaglig spesialteam som samarbeider med familien. Det er
også et økende behov, slik disse medlemmer ser
det, for å opprette små sykehjemsenheter som er atskilt
fra ordinære sykehjemsplasser hvor pleiefaktoren er høy
- anbefalt 1,5 - hvor pasientene kan motta nødvendig lindrende
pleie og omsorg nær hjemstedet i trygge omgivelser. Disse
medlemmer viser til Bergen Røde Kors sykehjem som
et eksempel på hvordan palliativ omsorg kan organiseres.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre i sitt alternative statsbudsjett for 2007
har satt av 125 mill. kroner mer enn Regjeringen til kvalitetstiltak
i omsorgstjenesten, herunder tiltak for å styrke palliative
tilbud.
Komiteen viser til meldingen
som peker på en rekke tiltak for å styrke eldre
pasienters mestring av egen sykdom og funksjonsnedsettelse. Forebyggende og
helsefremmende tiltak når pasienten er innlagt i sykehus,
er viktig for å hindre nye sykdommer og skader. Videre
må spesialisthelsetjenesten etter komiteen mening
være rustet til å behandle sammensatte lidelser
og kunne foreta spesialisert diagnostisering og behandling innen
alderspsykiatri og mental svikt, geriatri, demens og lindrende behandling.
Derfor mener komiteen det er viktig å utdanne
og rekruttere spesialutdannet helsepersonell som kan møte
eldre pasienter med sammensatte lidelser på en kvalitativ
god måte. Det er derfor behov for å øke
den tverrfaglige kompetansen om eldres helse, samhandling, fagutvikling
og forskning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, imøteser Regjeringens handlingsplan for
eldre i spesialisthelsetjenesten, men flertallet ber
om at den i større grad enn Regjeringen legger opp til,
vektlegger det medisinske behandlingstilbudet til de sykeste eldre
i kommunene. Handlingsplanen om eldre i spesialisthelsetjenesten
som Regjeringen varsler, skal også omhandle de sykeste eldre
i kommunene og samhandlingen mellom nivåene for å sikre
en helhetlig behandling. Det er nærliggende å forvente
at mer behandling av de sykeste eldre vil flyttes fra sykehusene
til sykehjemmene dersom den faglige kompetansen der sikres. Dette
perspektivet må fokuseres i handlingsplanen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
Regjeringen i 2007 vil presentere en handlingsplan for å styrke
spesialisthelsetjenester for eldre og komme tilbake til finansieringen
av planen i statsbudsjettet for 2008. Etter disse medlemmers mening
tar planen for seg svært viktige områder med sikte
på en bedre behandling for eldre i spesialisthelsetjenesten.
Syke eldre trenger lengre bedrings- og behandlingstid for sine helsetilstander. Disse
medlemmer mener derfor det er viktig å sørge
for at de økonomiske incentivene understøtter
en tilstrekkelig langsiktig oppfølging, og mener derfor
Regjeringens initiativ for en gjennomgang av finansieringsordningene
er nødvendig for å sikre god klinisk praksis.
Komiteen viser til at en undersøkelse
gjennomført av Norsk Fysioterapeutforbund viser at mange
eldre kunne ha klart seg bedre på egen hånd hvis
de fikk hjelp til å trene. Ni av ti fysioterapeuter mener
eldre på sykehjem ikke får godt nok tilbud om
fysisk aktivitet. Regelmessig fysisk aktivitet bidrar til å forebygge beinskjørhet,
fall og depresjoner. Daglig fysioterapi for de svakere eldre, som
hjerneslagpasienter, er nødvendig for å trene
seg opp igjen. Komiteen støtter Regjeringens
målsetting om at det må satses på flere fysioterapeuter
på sykehjemmene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå refusjonsordningene
for fysioterapeuter med tanke på å redusere ventetid
og gjøre tjenestene lettere tilgjengelige for pasientene."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
fysioterapitjenesten ikke har vært gjenstand for systematisk
gjennomgang eller evaluering de siste 15 år. Disse
medlemmer har merket seg at Regjeringen i Nasjonal helseplan
har varslet at det foretas en kartlegging av tjenesten, og at det
vil bli foretatt en gjennomgang av finansieringsordningene for fysioterapitjenesten
sett i lys av formålet for tjenesten og dens funksjon innenfor
kommunehelsetjenesten.
Komiteen mener at
skal flere alkohol- og narkotikaavhengige kunne hjelpes
tilbake til samfunnet, må samarbeidet mellom de ulike kommunale
tjenestene bedres, samtidig som samhandlingen mellom første- og
andrelinjetjenesten styrkes. Oppfølgingsarbeidet mellom
kommunene og helseforetakene bør etter komiteens mening
avtalefestes, for å sikre at behandling, oppfølging
og integrering ses på som en helhetlig behandlingskjede.
Det er viktig med sammenheng mellom det tilbudet som gis i aktiv
behandling, og det som gis når vedkommende kommer tilbake til
hjemkommunen. Denne gruppen består av personer med svært
varierende behov for behandling, fra personer med høyt
alkoholforbruk som er i jobb, har familie og egen bolig, til tungt
belastede blandingsbrukere. Tiltakene vil derfor spenne fra samtaler
med fastlege og poliklinisk behandling til sammensatte tjenester
og gjentatt behandlingsinnsats over tid. Særlig må det fokuseres
på tiltak for familiemedlemmer og barn av rusmiddelavhengige.
Tidlig intervensjon kan styrke mulighetene for å hindre
uhensiktsmessig atferd. Her spiller primærhelsetjenesten
en nøkkelrolle. Legene har de siste årene blitt
viktigere medspillere i behandlingstilbudet for alkohol- eller narkotikaavhengige, særlig
etter at de fikk henvisningsrett til spesialisert rusbehandling.
Det ligger i dagens system at det er fastlegen som i hovedsak henviser
avhengige til behandling. Komiteen mener at kommunene
må bruke avtalene med fastlegene til å sikre at
legene prioriterer oppfølging av mennesker med avhengighet
til alkohol og narkotika, gjennom blant annet samarbeidsmøter
og i utvikling og oppfølging av individuelle planer.
Komiteen viser til at Regjeringen
vil legge fram en nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering
i helse- og omsorgstjenesten.Komiteen viser
til Budsjett-innst. S. nr. 11 (2006-2007) der en enstemmig komité mente
at habilitering og rehabilitering må bli det neste store
satsingsområdet i helsesektoren, og uttalte om den nasjonale
strategien at:
"Komiteen er opptatt av at denne strategien må sikre et
helhetlig perspektiv på rehabilitering og omfatte både
institusjonsbasert og kommunal rehabilitering. Komiteen har forventninger
til at Regjeringens arbeid på dette området vil
bidra til en bedre måloppnåelse på rehabiliteringsfeltet
i Norge."
Komiteen mener at rusomsorgen
må styrkes ytterligere, og at det må tilbyes varierte
behandlingsopplegg. For mange er LAR (legemiddelassistert rehabilitering)
veien til et bedre liv, men forutsetningen er at kommunen og fastlegen
følger opp behandlingen. Tilbudet bør være
et alternativ for langtidsrusmiddelmisbrukere i hele landet. Komiteen vil
påpeke at medikamentfrie behandlings- og rehabiliteringstilbud
alltid må tilbys som et alternativ, og bruk av ideelle
og private institusjoner må fortsatt være en viktig
aktør innenfor rusomsorgen. Rusproblematikken rammer også den
nære familien, og nære pårørende
må få en sterkere rolle og ta del i behandlingen. Komiteenvil også styrke
tilbudet til pårørende som selv har behov for
støtte og terapi.
Habilitering er tiltak som tar sikte på at
en kronisk syk person skal kunne fungere best mulig med minst mulig
risiko for forverring av komplikasjoner til sykdommer. Komiteen ser
at effekten av gode habiliteringstiltak vil bidra til å bedre
livssituasjonen til kronikere og gi hver enkelt en mulighet til å begrense sykdomsutviklingen,
samtidig vil det også totalt sett være samfunnsøkonomsk
lønnsomt.
Komiteen understreker at formålet
med habilitering og rehabilitering er å gi mennesker som
er rammet av skade, sykdom eller funksjonshemning, en ny mulighet
til å mestre hverdagen og til å delta i samfunns-
og arbeidsliv. Komiteen viser til rapporten "Nasjonal
plan for rehabilitering, kartlegging av behov" utarbeidet av Sintef
Unimed på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet. Rapporten
som er publisert i august 2005, bygger på en spørreundersøkelse blant
44 pasientorganisasjoner. Hovedkonklusjonen i rapporten er at det
er behov for et bedre tilbud innenfor habilitering og rehabilitering
både på kommunalt nivå og i spesialisthelsetjenesten. Komiteen viser
også til departementets omtale i budsjettproposisjonen
for 2007, der det heter at habilitering og rehabilitering ikke har
tilstrekkelig oppmerksomhet og prioritet, verken i primærhelsetjenesten
eller i spesialisthelsetjenesten.
Det er etter komiteens vurdering
behov for å sikre et bedre rehabiliteringstilbud til alle,
også de som ikke har tilknytning til arbeidslivet. Komiteen mener
at habilitering og rehabilitering må bli det neste store
satsingsområdet i helsesektoren. En slik satsing vil bidra til
bedre livskvalitet og større grad av selvstendighet for
pasientene, samtidig som behovet for omsorgstjenester kan reduseres.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres alternative statsbudsjett der rehabiliteringsfeltet
ble foreslått styrket med 500 mill. kroner i 2007. Slik disse
medlemmer ser det, er det nødvendig å iverksette
en forpliktende opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil påpeke at moderne medisin ofte er
så effektiv at fokus på rehabilitering og omlegging
av vaner og livsstil blir nedprioritert eller oversett. På lang
sikt vil likevel rehabilitering i bred forstand ha gunstigere effekt
både for den enkelte pasient og i et samfunnsøkonomisk
perspektiv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at det er store ulikheter
i tilbudet, at det er uklarheter og forskjeller i tolkningen av
hvem som har rett til rehabilitering, og at det er stor mangel på en
helhetlig, koordinert og sammenhengende rehabiliteringsprosess.
Blant annet er pasienters rett til rehabilitering fra kommunehelsetjenesten
uklar.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til Dokument nr. 8:16 (2006-2007) der representanter
fra Kristelig Folkeparti ber Regjeringen vurdere å lage
en egen rehabiliteringslov, der retten til rehabilitering fra spesialisthelsetjenesten
og kommunehelsetjenesten sikres, eventuelt at endring i lover og forskrifter
gjøres for å sikre rehabilitering i bred forstand,
samt at ansvarsforholdene mellom forvaltningsnivåene klargjøres
for å gi pasientene et helhetlig rehabiliteringstilbud.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, vil vise til at finansieringsansvaret for logoped-
og audiopedagogtjenestene i dag ligger hos folketrygden ved at logopeder
og audiopedagoger kan skrive regning. Denne muligheten må bestå, da
det er svært viktig at cochlea-implanterte og slagrammede
med afasi får hjelp med sine språkproblemer allerede
mens de er innlagt på sykehus, og at hjelpen fortsetter
ved utskrivelse fra sykehus og videre i sykehjem eller i pasientens
eget hjem. Parallelt med en statlig finansieringsordning må kommunene
bygge opp egen kompetanse på området. Flertallet ber
Regjeringen sørge for at logopeder og audiopedagoger defineres
som helsepersonell og kommer inn under helsepersonelloven.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
den varslede omlegging av trygdefinansiering av tjenester fra privatpraktiserende logopeder
og audiopedagoger er utsatt og ikke endelig tatt stilling til. Disse
medlemmer vil ved behandling av varslet odelstingsproposisjon
være særlig opptatt av å sikre voksne
brukere tilstrekkelige logoped- og audiopedagogtjenester.
Komiteen viser til at Helse-
og omsorgsdepartementet i rundskriv vil presisere det kommunale
ansvaret for å organisere og dimensjonere tjenestene etter sosialtjenesteloven § 4-2,
slik at tjenestemottakerne sikres et aktivt liv slik sosialtjenestelovens
formålsbestemmelse forutsetter, og at rundskrivet vil presisere kommunenes
ansvar etter sosialtjenesteloven § 3-1 om å etablere
velferds- og aktivitetstiltak for eldre, personer med nedsatt funksjonsevne
og andre som har behov for det.
Sykehjemmene trenger personale som kan tilrettelegge
for et godt og meningsfylt hverdagsliv i sykehjemmet med utgangspunkt
i en forståelse av den enkelte pasient/beboers ønsker
og behov. Det viser avhandlingen "Trivsel på sykehjem"
fra 2006 av dr. polit. Ådel Bergland, UiO. Opplevelsen
av trivsel er et resultat av et godt og tilpasset samspill mellom
den enkelte beboer og kvaliteter i sykehjemmet, både pleien
og personalet, samt det fysiske og sosiale miljøet. Dette
viser at sykehjemmene må ha personale med kompetanse for å forstå den
enkelte beboers ønsker og behov og tilrettelegge for et
godt og meningsfylt hverdagsliv i sykehjemmet. Personalet har også en
avgjørende rolle for å etablere positiv og meningsfull
kontakt mellom beboere i sykehjem.
Komiteen ser satsing på kompetanse
som en viktig faktor for å sikre et meningsfylt hverdagsliv
på sykehjem.
Komiteen mener det er nødvendig å tilrettelegge for
at mottakere av pleie- og omsorgstjenester uavhengig av alder kan
ha et aktivt liv og delta i sosiale sammenhenger. Komiteen mener
det er nødvendig at departementet i rundskriv til kommunene
presiserer kommunenes ansvar om å etablere velferds- og
aktivitetstiltak for eldre personer med nedsatt funksjonsevne og
andre som har behov for det. Sterkere fokus på aktivisering
krever også en større tverrfaglighet, og dette bør
etter komiteens mening vektlegges når en
skal etablere nye stillinger i omsorgstjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til
og støtter opp om Regjeringens vektlegging av kultur, aktivitet
og trivsel som en sentral del av de offentlig helse- og omsorgstjenestene.
Kultur er et godt virkemiddel for å få mer innhold,
kvalitet og verdighet inn i tjenestene.
Komiteen vil påpeke
at kommunene har ansvar for å etablere velferds- og aktivitetstiltak,
og mener at tiltak som retter seg mot eldre, vil være viktig
i årene som kommer. Komiteen mener kommunene
har ansvar for å tilby eller tilrettelegge for at alle
eldre og pleietrengende som har behov for et dagtilbud, får
et slikt tilbud. Et godt samarbeid med brukerorganisasjoner og frivillige
organisasjoner om utbygging av frivillighetssentraler, eldresentre
og forebyggende tiltak må etter komiteens syn
videreutvikles og styrkes. Komiteen viser til at
mange hjemmeboende eldre er alene, og at det for mange kan være
ensomheten, passiviteten og utryggheten som er årsaken
til depresjoner og funksjonstap. Dagtilbudene vil også etter komiteens syn i
stor utstrekning kunne fungere som avlastningstiltak. Komiteen ser
at dagtilbudene vil få en langt viktigere rolle i årene
som kommer, og at det derfor blir viktig å tilpasse tilbudene
etter brukernes behov og ønsker.
Den kulturelle spaserstokken skal innføres
etter mal av Den kulturelle skolesekken. Komiteen mener
at kulturtiltak må tilbys og utformes på de eldres
premisser. Komiteen vil sterkt understreke behovet
for en økning i antallet aktivitører som vil være
et viktig bidrag til en triveligere og mer meningsfylt tilværelse for
mange.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti antar at morgendagens
eldre vil være mer aktive når det gjelder egen
innsats for sine levekår og sin velferd. Men det er mange
usikkerhetsfaktorer når det gjelder helsetilstanden til
de eldre i årene som kommer. Det utvikles stadig nye og
bedre behandlingsformer og medisiner, og disse medlemmer antar
derfor at mange vil leve lenger med funksjonsnedsettelse og stort
behov for helse- og omsorgstjenester. Den forventede økningen
i antall demente vil kreve store ressurser og høy spesialkompetanse. Disse
medlemmer antar at det som vil bli mest avgjørende
for pleiebehovets omfang i de neste årene, vil være
resultatet av forskningen og den medisinske utviklingen
når det gjelder demenssykdom.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti ber Regjeringen vurdere ordninger for finansiering
av reise- og oppholdsutgifter for ledsager slik at personer med
behov for omsorgstjenester som funksjonshemmede, psykisk syke og
eldre kan reise på rekreasjonsopphold og ferie, enten på egen
hånd eller sammen med familie og venner. I dag må omsorgstrengende
selv dekke utgiftene knyttet til ledsagers reise og opphold. Aktiv
omsorg innebærer også mulighet for å reise
på ferie og delta i samfunnet på lik linje med andre
uten funksjonsnedsettelser eller andre begrensninger.
Komiteen vil påpeke
at kulturopplevelser og kulturdeltakelse gir livet økt
verdi, blant annet gjennom følelse av fellesskap, tilhørighet
og forståelse. Samfunnet må legge til rette for
at alle skal få oppleve kultur, uansett helse eller alder. Komiteen foreslår
at det knyttes kulturarbeidere til helse- og omsorgstjenestene i
kommunene. Det må videre gis rom for frivillige initiativ
for å gi eldre kulturelle opplevelser, og komiteen vil
vise til foreningen "Livsglede for eldre" som arrangerer "Livsglede-uka",
som et godt eksempel på et privat initiativ for å gi
eldre mer innhold i hverdagen. Blant deltakerne på arrangementet
var det sykehjemspasienter som hadde førsterett, deretter
eldre med hjemmesykepleie. Kulturarbeidere i helse- og omsorgstjenestene
vil kunne ha en viktig koordinerende rolle for frivillige initiativ.
Komiteen viser til at det å ha
et omfattende omsorgsansvar er en stor oppgave og ser at dette kan kreve
mye av den enkelte som påtar seg en slik oppgave. Komiteen ser
det som positivt at Regjeringen vil komme tilbake til bedre permisjonsregler
i arbeidslivet. Det er viktig å sikre pårørende
bedre rettigheter i arbeidslivet, samtidig som dette kan bidra til
at tilknytningen til arbeidslivet opprettholdes på en bedre
måte. Store omsorgsoppgaver kan i perioder være
uforenlig med full jobb. Ofte er det kvinner som påtar
seg store omsorgsoppgaver.
De fleste foreldre som får vite at
de venter/har fått et funksjonshemmet barn, går
gjennom en vanskelig fase med sorgreaksjoner over å ikke
ha fått et friskt barn. Videre kan møtet med hjelpeapparatet
for disse familiene oppleves overveldende, og mange ganger er det
lite koordinert.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, foreslår at det på alle barneavdelinger
på sykehus er en ansatt som innehar en rådgiverfunksjon
for familier som får vite at de venter et funksjonshemmet
barn, eller har fått et funksjonshemmet barn.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sikre
at det på alle barneavdelinger i sykehus er en ansatt fagperson
som innehar en rådgiverfunksjon for familier som venter
eller har fått et funksjonshemmet barn."
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, mener at
det bør være en kommunal/interkommunal
(barne)koordinator i kommunene som har et tett samarbeid med rådgiveren
på sykehuset. På den måten kan foreldrene
få hjelp til å bearbeide sine reaksjoner og få hjelp
til å få svar på de spørsmål
som melder seg i en slik situasjon. Støtte til foreldrene
i en slik situasjon er av stor betydning. Koordinatoren i kommunen
bør ha oversikt over og informere om hvilke tjenester kommunen
kan tilby familien, være behjelpelig med utfylling av søknader og
innhenting av dokumentasjon, koordinere ansvarsgruppemøter
og sikre at individuell plan blir en realitet. Regjeringen er opptatt
av å bedre samhandlingen mellom første- og andrelinjetjenesten,
og et samarbeid mellom en rådgiver på sykehusets
barneavdeling og en koordinator i kommunen, vil kunne bedre dette
når det gjelder disse familiene.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sikre
at det i kommunene er en ansatt fagperson som innehar et koordineringsansvar
for familier med et funksjonshemmet barn."
Komiteen vil peke på at
det er felles for familier med funksjonshemmede barn at hverdagen
ofte er preget av belastende omsorgsarbeid. En av foreldrene er ofte
i deltidsstilling eller hjemme på full tid på grunn
av barnets store hjelpebehov og fordi det er vanskelig å kombinere
familiesituasjonen med en yrkesaktiv tilværelse. Mange
bruker mye tid på å skrive og følge opp søknader
og klager, å innhente faglig dokumentasjon fra ulike hjelpeinstanser,
samt delta i omfattende møtevirksomhet med dem som skal
yte familien hjelp. Koordineringen av tjenestene og oppfølginger
og medisinske kontroller kan for enkelte være en heldagsjobb
i seg selv.
Komiteen mener at økt
bruk av avlastning, støttekontakt, omsorgslønn
og pleiepenger kan bidra til å ta vare på pårørende
som har ansvar for familiemedlemmer med omsorgsbehov, og medvirke
til at denne innsatsen opprettholdes og styrkes.
Komiteen vil vise til at arbeids-
og inkluderingsministeren koordinerer oppfølgingen av Strategiplanen for
familier med barn som har nedsatt funksjonsevne (fra Bondevik II
2005). Det gjennomføres en rekke tiltak knyttet til denne
planen i regi av flere departementer. Dette er tiltak som skal bidra
til at barn med nedsatt funksjonsevne og familiene deres skal ha
samme mulighet som andre til å leve et selvstendig og aktivt liv
og til å kunne delta i arbeids- og samfunnsliv. Tiltakene
i strategien reflekterer at disse familiene ofte har behov for bistand
fra ulike deler av det offentlige. Det gjelder f.eks. helse- og
omsorgstjenester som skal tilby medisinsk utredning og behandling,
informasjon og opplæring og psykososial støtte
og avlastning. For mange er det i tillegg viktig med tverrfaglige
habiliteringstjenester, tekniske hjelpemidler, sosiale tjenester, spesialpedagogisk
hjelp, barnehage- og skoletilbud, permisjonsordninger, økonomiske
støtteordninger og bistand til å løse
boligproblemer. Komiteen vil vise til at Regjeringen
tar sikte på å revidere strategiplanen i løpet
av dette året.
Komiteen merker seg at det å få et
barn med nedsatt funksjonsevne betyr store omstillinger for familien -
enten situasjonen er der fra barnet blir født, eller den inntrer
i løpet av barneårene. I begge tilfeller er det
viktig at barnet blir utredet så tidlig som mulig slik
at man kan planlegge oppfølging og samarbeid med foreldrene på en
god måte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, mener regelverket for tildeling og utmåling
av omsorgslønn må være utformet slik at
det gjøres likt uavhengig av hvilken kommune man bor i,
og slik at det gir forutsigbarhet. Ifølge FFOs rettighetssenter
har familier med barn med funksjonshemning store problemer med dette. Flertallet ønsker å påpeke
at selv om Regjeringen ser på en samordning av omsorgslønn,
hjelpestønad og pleiepenger, må muligheten til å motta
lønn selv om man ikke er i arbeid utenfor hjemmet, opprettholdes.
Flertallet vil peke på at
det i den senere tid har vært flere eksempler på at
familier som har hatt avlastningstilbud på grunn av hjemmeboende
med for eksempel alzheimer, har fått omdefinert dette til
et rehabiliteringstiltak eller korttidsopphold med egenbetaling.
Dette finner flertallet uakseptabelt. Noen kommuner
har uttalt at regelverket er uklart. Flertallet ber
Regjeringen om umiddelbart å sørge for at kommunene
stopper en slik praksis, og at den dersom regelverket er uklart,
rydder opp i dette.
Komiteen viser til
at Helse- og omsorgsdepartementet har presisert at kommunene ikke
har anledning til å kreve vederlag ved vedtak om avlastningstiltak etter
lov om sosiale tjenester §§ 4-2 b og
4-4, og at dette gjelder selv om tiltaket i tillegg kan ha andre
formål som for eksempel opptrening og rehabilitering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, mener at i tilfeller der et omsorgstrengende familiemedlem
dør, må en unngå at familien kommer i
akutte økonomiske problemer. Flertallet ber
derfor Regjeringen legge fram forslag til en ordning slik at omsorgslønn
og eventuelt andre økonomiske tilskudd kan utbetales i
inntil tre måneder etter dødsfallet, når
et familiemedlem har vært ute av arbeid for å pleie
et funksjonshemmet barn i mange år, og ikke klarer å skaffe
seg nødvendig arbeid straks. Tilknytningen til arbeidslivet
vil være sterkt redusert, om ikke helt borte i mange tilfeller,
og det kan vise seg vanskelig å komme ut i arbeid umiddelbart. Flertallet ber
om at Regjeringen også kommer med et forslag om at omsorgslønn
i slike tilfeller skal gi rett til arbeidsledighetstrygd.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
en ordning der en familie kan beholde omsorgslønn og eventuelt
andre økonomiske tilskudd i inntil tre måneder
etter at et funksjonshemmet barn dør.
Regjeringen bes også å utarbeide
en ordning der omsorgslønn i slike tilfeller skal gi rett
til arbeidsledighetstrygd."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietber
Regjeringen utrede muligheten for å etablere
en overgangsordning med inntektssikring og tilknyttet kvalifiseringstiltak
til dem som mangler inntekt og kvalifikasjoner for å komme
i arbeid etter langvarig omsorgsinnsats overfor pårørende.
Komiteen viser til
at omfanget av familiebasert omsorg i dag er beregnet til om lag
100 000 årsverk. Utviklingen i samfunnet med høye
krav til inntekt og velferdsutvikling tilsier at en ikke kan forvente
at familiebasert omsorg vil øke i fremtiden. Det er imidlertid etter komiteens oppfatning
nødvendig å gjøre det lettere for folk
med omsorgsoppgaver å kunne stå i arbeid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener det
derfor er nødvendig å se på permisjonsbestemmelsene
med sikte på å gjøre det lettere for
pårørende som er yrkesaktive.
Komiteen mener at
mangfoldet av lag og organisasjoner bidrar til at lokalsamfunnet
er et godt sted å bo. Pensjonistlag, kirken, brukerorganisasjoner
og andre frivillige organisasjoner er etter komiteens mening
viktige samarbeidspartnere med kommunen for å utvikle gode
arenaer og møtepunkt for mennesker med ulike funksjonsnivå.
Derfor støtter komiteen Regjeringens anbefaling
til kommunene om å inngå samarbeid med lag og
organisasjoner om både frivillighetssentraler, eldresentra
og dagtilbud.
Komiteen viser til at Regjeringen
vil utforme en håndbok for tjenestemottaker og familie/pårørende. Komiteen mener
at denne håndboken må være lettlest og
oversiktlig, og at den må ligge tilgjengelig på steder
som for eksempel helseinstitusjoner, apotek og legekontor.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, mener også at kommunene i tillegg skal
utarbeide en egen forpliktende service-erklæring som beskriver
hva som kan forventes av tjenesten lokalt.
Flertallet vil fremheve at familien
fortsatt skal være en viktig samarbeidspartner. Flertallet ser
at dette kan endre seg noe da langt flere vil være uten nære
pårørende, og de eldste i mange tilfeller vil
ha barn som selv har svekket helse.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre er opptatt av at eldre barn
med funksjonshemning/psykisk utviklingshemning har et skolefritidstilbud
for å sikre disse barna mulighet til sosiale fellesskap
og en aktiv fritid. Mange steder oppleves skolefritidstilbudet som
mangelfullt. Opplæringsloven § 17–7
sier at kommunen skal gi et tilbud om skolefritidsordning (SFO)
før og etter skoletid for 1.–4. årstrinn
og for barn med særskilte behov på 1.-7. trinn.
Tilbud om SFO eller annet skolefritidstilbud for funksjonshemmede
barn/ungdom er svært ulikt fra kommune til kommune,
og det foreligger ingen lovregulert rett til skolefritidstilbud
for barn som er ferdige på barneskolen. For mange funksjonshemmede
er imidlertid behovet for et skolefritidstilbud fortsatt like stort
og like viktig når de går på ungdomsskolen
eller videregående skole, som når de er på barnetrinnet.
Disse medlemmer vil påpeke
at mange foreldre til funksjonshemmede er yrkesaktive. Familiene
må sikres rett til tilsyn for barnet med et omfang og en
kvalitet som er forenlig med dagens karrieremønster. Mange
av disse barna/ungdommene er ikke i stand til å gå hjem
og klare seg alene, men krever tilsyn og omsorg fra voksne. Det er ikke riktig at foreldre skal tvinges
til å jobbe redusert fordi situasjonen gjør det praktisk
umulig å kunne delta fullt i arbeidslivet. Situasjonen
for aleneforeldre med funksjonshemmede barn er enda vanskeligere. Disse
medlemmer er opptatt av å sikre foreldrene valgfrihet
med mulighet til å kunne velge kombinasjon av yrkesliv
og arbeidsliv. Disse medlemmer foreslår
at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag til et
skolefritidstilbud for større barn med funksjonshemning
for å sikre barna en aktiv fritid og gi foreldrene mulighet
til å kombinere arbeid og familieliv. Samtidig med at foreldrebetalingen
har økt de siste årene, er ikke et skolefritidstilbud
for familier med funksjonshemmede barn et frivillig tilbud slik
det er for familier med barn uten funksjonshemninger. Behovet for
et skolefritidstilbud er vedvarende hele opplæringsløpet.
Foreldre til barn med funksjonshemninger har ikke mulighet til å prioritere
bort denne arenaen. Dette betyr igjen at familier til funksjonshemmede
barn har utgifter som øvrige familier kan prioritere bort.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, ber Regjeringen
komme tilbake til Stortinget med forslag til løsninger
for hvordan et tilfredsstillende skolefritidstilbud for barn med funksjonshemninger
kan sikres i hele utdanningsforløpet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med forslag til et skolefritidstilbud for
større barn med funksjonshemning for å sikre barna
en aktiv fritid og gi foreldrene mulighet til å kombinere
arbeid og familieliv."
Komiteen vil peke på at
effekten av forebygging ofte er vanskelig å måle,
men det er likevel stor enighet om at betydningen av vellykkede
forebyggende helsetiltak kan være stor. Oppsøkende
tjenester er tatt i bruk i flere sammenhenger med godt resultat,
for eksempel oppsøkende team innen psykiatri. Komiteen viser
til Drammen kommune som har opprettet et forebyggende helseteam
der alle innbyggere over 75 år som ikke har hjelpetiltak,
får tilbud om hjemmebesøk. Oppslutningen er stor,
og det oppsøkende teamet som er tilknyttet hjemmesykepleien,
vurderer i slike tilfeller den enkeltes situasjon med tanke på behov
for veiledning, råd og oppfølging. Komiteen er
kjent med at også Oslo kommune har positive erfaringer
med lignende tiltak.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre foreslår hjemmebesøk til personer
over 75 år. Ansvaret for dette kan legges til eldresentrene
eller hjemmesykepleien, og disse medlemmer ber Regjeringen
vurdere hvordan en slik ordning kan iverksettes.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre foreslår at fastlegene
skal tilby alle listepasienter over 67 år som ikke har
vært hos lege siste året, en konsultasjon og samtale.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, viser til Dokument nr. 8:29 (2000-2001) om å innføre
oppsøkende og forebyggende hjemmesykepleie i eldreomsorgen. Flertallet mener
at gjennom preventive tiltak, herunder hjelpemidler og prøver,
vil livskvaliteten til de eldre som ikke er i institusjon, bedres,
og at dette vil medføre at flere får nødvendig
hjelp.
Flertallet viser til Innst. S.
nr. 157 (2000-2001), hvor komiteens tilråding lyder:
"Stortinget ber Regjeringen igangsette prøveprosjekt med
oppsøkende, forebyggende hjemmebasert eldreomsorg i et
representativt utvalg av kommuner."
Flertallet etterlyser evalueringen
av disse prøveprosjektene og fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innen
utgangen av 2007 komme til Stortinget med evalueringen av prøveprosjekt
knyttet til oppsøkende, forebyggende hjemmebasert eldreomsorg."
Komiteen deler Regjeringens ønske
om å gi folkehelsearbeidet et løft. Folkehelsearbeid
og forebygging av skader og ulykker blant eldre og andre må prioriteres
for å unngå at behovet for omsorgstjenester øker
i årene fremover. Dette er topp prioritet i WHO. Særlig
viktig er fokus på universell utforming av samfunnet generelt
og særlig boområder, samt boliger med livsløpsstandard,
noe som vil sikre større muligheter for alle til deltakelse
og aktivitet på egne premisser. Låneordninger
fra Husbanken må i denne forbindelse brukes aktivt. Dette
må sikres i kommuneplaner. Komiteen viser
til både partnerskap for folkehelse og "Helse i plan" som
viktige tiltak å utvikle videre. Det vil kunne ha en positiv
betydning for omsorgsbehovet i fremtiden.
Komiteen vil spesielt vise til
statsbudsjettets kap. 719 om folkehelsetiltak, der en statlig stimuleringsordning
ble opprettet i 2004. Ordningen skulle bidra til en initiering og
utvikling av partnerskap for folkehelse regionalt og lokalt. Deltakere
i det regionale partnerskapet er fylkeskommuner, regionale statsetater,
helseforetak, høgskoler, frivillige organisasjoner og kommuner.
Det er fylkeskommunene som har pådriveransvaret her. Komiteen viser
til det positive at alle fylker innlemmes i denne ordningen fra
2007. Gjennom denne ordningen kan også aktuelle midler
fra nasjonale tematiske satsinger på folkehelsefeltet kanaliseres
til lokale tiltak.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til Regjeringens
satsing på økt folkehelsearbeid som har som mål å bidra
til økt antall leveår med god helse i befolkningen
samt reduserte helseforskjeller mellom sosiale lag, etniske grupper
og kjønn. Det er gledelig at Regjeringen har lagt fram
en stortingsmelding med en nasjonal strategi for å utjevne sosiale
helseforskjeller. Disse medlemmer har spesielt merket
seg at Regjeringen går inn for en kombinasjon av generelle
velferdsordninger og målrettet innsats for sosial inkludering
for å utjevne sosiale helseforskjeller.
Komiteen vil spesielt
framheve betydningen av opprettelsen av en landsdekkende kontakttelefon
for eldre utsatt for vold, som skal gi gode råd og veiledning til
dem som henvender seg.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til den
framlagte St.meld. nr. 20 (2006-2007) Nasjonal strategi for å utjevne
sosiale helseforskjeller. Denne stortingsmeldingen og tidligere forskning
viser store forskjeller i helsetilstand og levealder for befolkningen
ut fra utdanning, yrke, inntekt, bosted m.m. Regjeringen beskriver
fire innsatsområder for å utjevne sosiale helseforskjeller:
– Redusere
sosial ulikhet som bidrar til helseforskjeller
– Redusere sosial ulikhet i helseatferd
og bruk av helsetjenester
– Målrettet innsats for
sosial inkludering
– Utvikle kunnskap og sektorovergripende
verktøy
Disse medlemmer ser det som avgjørende
viktig for fellesskapets mulighet til å møte framtidas omsorgsutfordringer
at vi lykkes med å nå Regjeringens målsettinger
om å redusere de sosiale helseforskjeller.
Komiteen viser til
en undersøkelse gjort for Sosial- og helsedirektoratet
og til klage og tilsynssaker i Helsetilsynet som avdekker at mellom
20 og 50 prosent av gamle på institusjon er underernærte.
Undersøkelse foretatt av overlege Morten Mowé ved
Aker universitetssykehus viser at Norge er dårligst i Skandinavia
når det gjelder kartleggingav
feil- og underernæring og på behandling. Komiteen viser videre
til Handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen (2007-2010)
der det vises at opptil halvparten av eldre på sykehjem
er underernært. Komiteen vil påpeke
at årsaken til underernæring blant eldre på institusjon
er sammensatte. Sykdom medfører dårlig matlyst,
og mangelfulle rutiner for måltid og manglende oppmerksomhet
når det gjelder pasientenes energibehov, kan være
blant årsakene. Konsekvensene av dette kan blant annet
være nedsatt allmenntilstand, redusert livskvalitet og
svekket immunforsvar med påfølgende infeksjoner. Komiteen imøteser
tiltakene som Regjeringen foreslår i handlingsplanen, og
vil vektlegge at mat og måltider er en viktig del av omsorgstjenestens
virksomhet både på sykehjem og i hjemmetjenesten.
Gode mattilbud og kostholdsveiledning er viktig både av
forebyggings- og behandlingshensyn. Satsing på økt
fagkompetanse og mulighet for individuell tilrettelegging i forbindelse
med måltidene er av stor betydning for å sikre
tilstrekkelig ernæring for mottakere av helse- og omsorgstjenester.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, ber Regjeringen om å etablere
en utmerkelse til "Årets omsorgskommune" for å stimulere
til en enda bedre omsorgspolitikk i kommunene og løfte
frem eksempler på gode tiltak. Dette kan etableres etter
modell fra årets barne- og ungdomskommune, der vinneren
skal være en kommune som har utmerket seg gjennom å gjøre
et spesielt godt arbeid for å bedre oppvekstmiljøet.
En forutsetning for utvelgelsen er at kommunen har lagt vekt på et
godt samspill lokalt mellom ulike etater og tjenester og mellom offentlig
og frivillig sektor. Dialog med barne- og ungdomsmiljøet
er også viktig. Kommunene må kunne vise til resultater
fra arbeidet med å gi barn og unge innflytelse. Utnevnelsen
av årets barne- og ungdomskommune skjer på en årlig
konferanse om barne- og ungdomspolitikk. Nominasjon gjøres
av unge selv, kommuner, organisasjoner og ulike råd. Tilsvarende kan
gjøres for gode omsorgstjenester. Satsing på kvalitet,
trygghet, respekt, kulturtilbud, forebyggende tiltak, mangfold,
tilrettelegging for deltakelse i samfunnet, selvstendighet, brukermedvirkning
og samarbeid med pårørende kan være blant
kriteriene for å bli tildelt utmerkelsen.
Komiteen imøteser Regjeringens
opptrapping av antallet frivillighetssentraler de kommende årene. Komiteen er
enig i at frivillighetssentraler, eldresentre og dagtilbud virker
forebyggende og utløser og koordinerer frivillig innsats.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at disse
tiltakene kan styrkes med personell innenfor rammen av de 10 000
nye årsverkene til omsorgstjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, mener at eldresentre er svært knapt beskrevet
i meldingen.
Komiteen mener at
eldresentre har stort potensial, og at dette kan utnyttes bedre.
Særlig vil komiteen peke på at
eldresentre kan drive oppsøkende virksomhet for å fange
opp isolerte eldre; de kan drive helseopplysning, stimulere til
bedre kosthold og fysisk aktivitet, røykeavvenning, drive
sosiale aktiviteter som forebygger isolasjon, etablere sosionomtjenesteveiledning
om trygderettigheter og arv, i tillegg til at de genererer og koordinerer
mye frivillig innsats. Komiteen mener at alle kommuner
skal ha slike forebyggende tilbud, gjerne i form av eldresenter,
i egen kommune eller i interkommunalt samarbeid der det er naturlig.
Komiteen ber Regjeringen bidra
til at alle kommuner tilbyr slike forebyggende tiltak og tjenester,
og vurdere hvordan dette bør hjemles slik at det faktisk blir
gjennomført overalt.
Komiteen vil påpeke
at eldresentrene er et viktig forebyggende tiltak. Det vil kunne
utsette behovet for andre tjenester. Det vil også kunne
aktivisere, ta vare på og bruke mange eldre frivillige
som ønsker å gjøre en innsats i eget
lokalmiljø. Det er viktig at eldresentrene får
en stabil og forutsigbar økonomi. Mange eldresentre får
midler fra sin kommune bare for ett år om gangen, noe som
skaper usikkerhet for både ansatte og frivillige. Eldresentrene
må også ha en stabil fast arbeidskraft av ulike
personellkategorier. Sammen med de frivillige kreftene ligger det
store ressurser i eldresentrene som må utnyttes og brukes
i tiltakskjeden. Samarbeid med andre tjenester i kommunen er nødvendig
og viktig. Ikke minst er det slik at eldresentrene kan bli godt
kjent med sine brukere lenge før de trenger omsorgstjenester.
Eldresentrenes personell kan gi verdifulle bidrag til andre tjenester
i kommunen ved behov.
Komiteen er kjent med at Nasjonalforeningen nylig
har fått midler til et forskningsprosjekt om eldresentrene.
Det er viktig at dette prosjektet når det er ferdigstilt,
blir brukt aktivt i videreutviklingen av eldresentrene, og at aktuelle
resultater formidles til kommunene.
Komiteen mener eldresentrene
eller tilsvarende har en god forebyggende og helsefremmende effekt.
I møte med den demografiske utviklingen med stadig flere
eldre og færre yrkesaktive i årene fremover vil
tiltak som er med på å dempe omsorgsbehovet i
befolkningen, være nødvendig.
Komiteen vil vise til at mange
lag, foreninger og organisasjoner som pensjonistforeninger, menigheter, diakonale
virksomheter og ulike livssynssamfunn mange steder gjør
et flott arbeid for eldre mennesker for å skape møteplasser
og aktivitetstiltak. Mange eldre har behov for å få ivaretatt
også de åndelige og eksistensielle behov. Komiteen vil
understreke at det er viktig at kommunale koordineringsorganer for
frivillig innsats, som for eksempel frivillighetssentraler og eldresentre,
legger til rette for dette, blant annet gjennom definerte samarbeidsavtaler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti ber Regjeringen komme til Stortinget
med forslag til et eget stimuleringstilskudd for utvikling av eldresentre
etter modell fra stimuleringstilskudd for utbygging av sykehjem
og omsorgsboliger. Stimuleringstilskuddet for utvikling av eldresentre
bør vare hele perioden for omsorgsplanen 2015 og gå til å etablere
nye eldresentre, og der det allerede eksisterer, gå til
utvikling og utvidelse av tilbudet.
Komiteen ser behovet for å styrke
rettssikkerheten for personer som mottar omsorgstjenester, og viser
til at Helse- og omsorgsdepartementet vil opprette en kontakttelefon
for eldre som er utsatt for vold, og at det skal vurderes om helsepersonell
skal ha opplysningsplikt når det gjelder overgrep mot eldre. Komiteen vil
særlig understreke at rettssikkerheten og levekårene til
mennesker med psykisk utviklingshemning må gjennomgås.
Status i mange kommuner er at det fattes få vedtak, eller
at vedtaket er mangelfullt, og at det må foreligge vedtak
for å kunne anke til fylkesmannen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, mener at klageretten i slike tilfeller ikke er
reell. I en gjennomgang av rettssikkerheten må også sanksjonsmuligheter
for fylkesmannen gjennomgås for å sikre gjennomføring
av vedtak i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
fylkesmannen har myndighet til å omgjøre vedtak.
Komiteen viser også til
behandlingen av Ot.prp. nr. 64 (2005-2006) Om lov om endringer i
pasientrettslova og biobanklova. Med disse endringene blir dagens rettstilstand
for mennesker uten samtykkekompetanse, herunder demente som motsetter
seg helsehjelp, klarere. Et slikt regelverk har vært etterspurt
av både pasienter, pårørende og helsepersonell
som til daglig står overfor vanskelige valg. Avveiningen
av hensynet til integritetsvern på den ene siden og samfunnets omsorgsplikt
overfor mennesker som er ute av stand til å ivareta egne
interesser på den andre, er etter komiteens syn
godt balansert i lovendringene. Komiteen vil understreke
at lovendring er bare ett av virkemidlene for å sikre rettsvernet
til disse pasientene. Kompetansebygging og økt bemanning
er andre viktige tiltak for at pasientenes behov og rettsvern skal ivaretas.
Ved utskrivning fra sykehus vil komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet at det vurderes bruk av
helseavtaler som blant annet må inneholde utskrivningsforløp
for svake eldre og avtaler om forebygging og gjenopptrening. Disse
medlemmer mener at eldre personer som mottar pleie- og omsorgstjenester,
bør ha den samme beskyttelsen som barn og funksjonshemmede.
Disse medlemmer viser til Ot.prp.
nr. 86 (2005-2006) og Innst. O. nr. 16 (2006-2007). Slik disse medlemmer ser
det, er det ikke til å komme bort ifra at det skjer en
del overgrep innenfor dette området. Disse medlemmer peker
på at personer som mottar hjemmesykepleie eller hjemmehjelpstjenester
fra kommunen, ikke har noen kontroll over hvem som kommer inn døren
i deres hjem. Det er store utskiftninger og omfattende bruk av vikarer
på dette området. Videre mener disse medlemmer det
også er grunn til å nevne at disse ofte har nøkler
til de enkeltes boliger for selv å kunne låse
seg inn, da hjelpemottaker ofte ikke er mobil nok til å kunne
låse opp. Videre mener disse medlemmer det
også er grunn til å nevne de mange demente i sykehjem
og dessverre de altfor mange hjemmeboende demente som også er
en svært utsatt gruppe. Disse medlemmer mener
at også denne gruppen må ha samme krav på beskyttelse
mot eventuelle overgripere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener at
mennesker med psykisk utviklingshemning må sikres å kunne
utøve sin tro eller sitt livssyn. Dette området
kan lett bli oversett av personalet som yter omsorgstjenester. Mennesker med
psykisk utviklingshemning eller som har nedsatt kommunikasjonsevne,
har ikke samme mulighet til å formidle sine behov for tros-
og livssynsutøvelse eller til å praktisere sin
tro/sitt livssyn som andre uten bistand fra omsorgspersonell. Flertallet vil
understreke at det er tjenesteyter som sammen med tjenestemottakeren
og hans/hennes nærmeste som har ansvar for å tilrettelegge
for tros- og livssynsutøvelse. Kartlegging av behovet for
den enkelte på dette området, eventuell kontakt
og samarbeid med tros- og livssynssamfunn, skal som andre viktige
områder nedfelles i individuell plan for å sikre
ivaretakelse av en viktig side i et menneskes liv.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil påpeke at det erfaringsmessig
er mye usikkerhet blant tjenesteytere om hvordan den åndelige
dimensjonen skal behandles faglig forsvarlig. Ofte blir derfor denne
dimensjonen glemt eller oversett av tjenesteyterne. Disse
medlemmer vil derfor påpeke at det vil være
behov for opplæring av helse- og omsorgspersonell for å skape
trygghet og forutsigbarhet på dette området. Her
kan Sosial- og helsedirektoratet, fylkesmennene og utdanningsinstitusjonene
som utdanner helse- og utdanningspersonell, ha et særlig
ansvar.
Komiteen viser til at kommunale
egenandeler varierer sterkt ifølge ECONs rapport om egenandeler for
funksjonshemmede i kommunene. Det er store variasjoner med hensyn
til hva som inngår som tilbud i ordningen med praktisk
hjelp og bistand i hjemmet, hva prisen på disse tjenestene
er, og hvordan lokale skjermingsordninger utformes. Det er også store
forskjeller på hva kommunene tilbyr av tjenester utenfor
ordningen med praktisk bistand i hjemmet og egenbetalingen brukerne
må betale for disse. Dette er alle tjenester som brukerne
er avhengige av for å kunne bo hjemme og leve et selvstendig
dagligliv. Komiteen vil be Regjeringen om et system
som reduserer de store forskjellene i tjenestetilbud mellom kommunene.
Egenandelene må bli sett i sammenheng med andre typer egenandeler
til medisiner og helsetjenester som den enkelte funksjonshemmede
har. Summen av egenandeler for den enkelte kan svekke den enkelte
brukers levekår, og dette kan igjen virke fattigdomsfremmende.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
egenandeler til rusambulerende team ble fjernet i årets
statsbudsjett. Disse medlemmer er videre kjent med
at Regjeringen arbeider med en gjennomgang av egenandelene generelt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre, fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i sitt
arbeid med egenandeler vurdere å gi fritak for egenandeler
for rusmiddelavhengige, psykisk syke og eldre, der det benyttes
oppsøkende virksomhet fra helsetjenesten, for eksempel oppsøkende
team."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Stortinget flere ganger har bedt om en vurdering av hvordan
egenandelstak 2 kan utvides til også å gjelde
kommunale egenandeler, og disse medlemmer ønsker
at dette skal vurderes sammen med medisiner på hvit resept
for spesielle grupper.
Disse medlemmer viser i denne
forbindelse til Innst. O. nr. 44 (2002-2003) som omhandler innføring av
egenandelstak 2-ordningen og følgende merknad:
"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
peker på at dersom en tak 2-ordning skal fungere etter
intensjonen i Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen
av Budsjett-innst. S. nr. 11 (2001-2002), er det nødvendig
at også de kommunale egenandelene blir tatt med i ordningen."
Flertallet fremmet derfor med bakgrunn i komiteens merknader
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i samarbeid
med brukerorganisasjonene og senest i forbindelse med statsbudsjettet
for 2004 fremme sak om hvilke og hvordan kommunale egenandeler kan
innlemmes i tak 2-ordningen."
Disse medlemmer vil ha en vurdering
av hvorvidt finansieringen av medisiner og medisinsk utstyr til beboerne
i sykehjem bør endres, slik at sykehjemmene ikke lenger
skal dekke denne utgiften, men at dette dekkes gjennom folketrygden
på samme måte som for hjemmeboende og beboere
i omsorgsbolig. Disse medlemmer ser at en slik endring
forutsetter at sykehjemsbeboerne får beholde mer av egen
inntekt til å dekke egenandeler. Fordelen er, slik disse
medlemmer ser det, at prisen på en sykehjemsplass
lettere kan fastsettes, samtidig som man sikrer at økonomien
i sykehjemmet ikke skal være avgjørende for hva slags
medisiner beboerne skal få.
Disse medlemmerviser
til vederlagsforskriften og til at fribeløpet for opphold
i institusjon på 6 000 kroner har vært
uendret siden 1988. G (grunnbeløpet) var i 1988 30 850
kroner. Fribeløpet i vederlagsforskriften for opphold i
institusjon på 6 000 kroner tilsvarte 19 prosent
av G i 1988, mens det i dag tilsvarer 9 prosent av grunnbeløpet
på 62 892 kroner. Dette er etter disse
medlemmers mening uakseptabelt.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget
ber Regjeringen endre forskrift av 21. desember 1988 om
vederlag for opphold i institusjon, slik at fribeløpet
settes til 25 prosent av grunnbeløpet i folketrygden."
Komiteen viser til at mange eldre
bosetter seg i utlandet for kortere eller lengre tid. En del av
dem er i en tilstand der de mottar hjemmesykepleietjenester eller
annen hjelp i de perioder de bor i Norge. I utlandet faller slik
hjelp oftest bort, eller de kan eventuelt kjøpe og betale
dette selv. Mange norske er ikke kjent med regelverket knyttet til
opphold i utlandet, det være seg om de tar utflytting eller
bor der kortere eller lengre perioder over mange år. Mange
har urealistiske og gale oppfatninger av hva de evt. kan "få med
seg" av hjelpeordninger til utlandet, hvilke forpliktelser egen
kommune har, og konsekvenser knyttet til hjelpetiltak når de
kommer tilbake til Norge.
Komiteen ber Regjeringen gjennomgå rettigheter og
plikter for norske som bosetter seg i utlandet i kortere eller lengre
perioder, og herunder vurdere om det på dette området
bør eller kan iverksettes tiltak. Det vises blant annet
til diakonstillinger opprettet i Spania for å hjelpe norske
familier og barn. Det bør utarbeides et lettfattelig dokument
som kan gis til norske som oppholder seg i utlandet over tid, slik
daværende Barne- og familiedepartementet tidligere har
gjort i forbindelse med familier som reiser med barn til utlandet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Dokument nr. 8:74 (1999-2000) hvor det bes om at det legges
til rette for at de som trenger pleie- og omsorgstjenester, lettere
kan få tilbud om dette i utlandet, innen EØS-området. Disse
medlemmer er av den oppfatning at valgfrihet også må strekke
seg ut over landets grenser når det gjelder norske
statsborgere som ikke har tatt permanent utflytting. Disse
medlemmer viser til at dette er personer som har rett til
pleie- og omsorgstjenester dersom de flytter tilbake til Norge.
I meldingen uttaler Regjeringen at det imidlertid ikke er noe i
veien for at kommunene betaler for omsorgstilbud til norske alderspensjonister
gitt i utlandet.
Disse medlemmer anser imidlertid
incentivene for å opprette slike tiltak for å være
mangelfulle.
Forslag fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen sak i tilknytning til St.prp. nr. 1 (2007-2008). Denne må bygge på omsorgsmeldingens fem hovedstrategier:
-
– Kvalitetsutvikling, forskning og planlegging
-
– Kapasitet og kompetanseheving
-
– Bedre samhandling og medisinsk oppfølging
-
– Aktiv omsorg
-
– Partnerskap med familie og frivillige
Det vises særskilt til forslagene i omsorgsmeldingen når det gjelder satsingen på forskning, demensutfordringen, palliativ behandling, forebygging av ensomhet gjennom dagaktiviteter mv. og bedre vilkår for dem som har langvarige og krevende omsorgsoppgaver for pårørende.
Stortinget ber i tillegg Regjeringen blant annet om å vurdere følgende tiltak:
-
– Gjennomgang av autorisasjonsordningene i sosial- og helsetjenestene
-
– Styrking av det nasjonale forskningsprogrammet på eldreomsorg tilknyttet Norges forskningsråd
-
– Retningslinjer for å sikre tverrfaglig kompetanse fra ulike typer fagpersonell i kommunehelsetjenesten
-
– Kartlegging av dagens fysioterapitjeneste og gjennomgang av finansieringsordningene for fysioterapeuter
-
– Tiltak for å sikre kompetanse ved sykehusene og i kommunene overfor familier som venter eller har fått et funksjonshemmet barn
Forslag fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen sørge for at det opprettes etiske komiteer for sykehjem.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering av konsekvensene av å slette langtidspasienter på sykehjem fra fastlegens liste i kombinasjon med opprettelse av flere legestillinger i sykehjem.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til et skolefritidstilbud for større barn med funksjonshemning for å sikre barna en aktiv fritid og gi foreldrene mulighet til å kombinere arbeid og familieliv.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen fremme sak om minimumsstandard for dekningsgrad av leger ved norske sykehjem.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen tillegge Sosial- og helsedirektoratet godkjenningsmyndighet for bemanningsplanene ved sykehjem og i hjemmesykepleien, slik at behandlings- og pleietrengende syke eldre sikres et faglig forsvarlig nivå på bemanningen, uavhengig av bosted.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å endre toppfinansieringen for ressurskrevende brukere slik at innslagspunktet for toppfinansiering reduseres til 600 000 kroner og statlig finansiering dekker 80 prosent av overskytende utgifter.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen endre forskrift av 21. desember 1988 om vederlag for opphold i institusjon, slik at fribeløpet settes til 25 prosent av grunnbeløpet i folketrygden.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen sikre at det på alle barneavdelinger i sykehus er en ansatt fagperson som innehar en rådgiverfunksjon for familier som venter eller har fått et funksjonshemmet barn."
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å senke den kommunale egenandelen knyttet til brukere med stort omsorgsbehov til 20 prosent.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med oppfølgingen av NOU 2004:18 Helhet og plan i helse- og sosialtjenestene gjøre endringer slik at ikke forskjeller i finansieringsordninger er til hinder for en god balanse mellom sykehjem og omsorgsboliger.
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen om å utarbeide retningslinjer for å sikre tverrfaglig kompetanse fra ulike typer fagpersonell i kommunehelsetjenesten.
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen sikre at det i kommunene er en ansatt fagperson som innehar et koordineringsansvar for familier med et funksjonshemmet barn.
Komiteens tilråding til II og VII fremmes av en samlet komité. Komiteens tilråding til I, III, IV, V og VI fremmes av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.
Komiteen viser til meldingen og merknadene og rår Stortinget til å gjøre slike
vedtak:
I
Stortinget ber Regjeringen legge frem en stortingsproposisjon om omsorgspolitikken der Regjeringens og Stortingets foreslåtte og vedtatte tiltak integreres, og der fremdrift og økonomi inngår.
II
Stortinget ber Regjeringen styrke det nasjonale forskningsprogrammet for forskning på eldreomsorg tilknyttet Norges forskningsråd.
III
Stortinget ber Regjeringen gjennomgå refusjonsordningene for fysioterapeuter med tanke på å redusere ventetid og gjøre tjenestene lettere tilgjengelige for pasientene.
IV
Stortinget ber Regjeringen utarbeide en ordning der en familie kan beholde omsorgslønn og eventuelt andre økonomiske tilskudd i inntil tre måneder etter at et funksjonshemmet barn dør.
Regjeringen bes også å utarbeide en ordning der omsorgslønn i slike tilfeller skal gi rett til arbeidsledighetstrygd.
V
Stortinget ber Regjeringen i sitt arbeid med egenandeler vurdere å gi fritak for egenandeler for rusmiddelavhengige, psykisk syke og eldre, der det benyttes oppsøkende virksomhet fra helsetjenesten, for eksempel oppsøkende team.
VI
Stortinget ber Regjeringen innen utgangen av 2007 komme til Stortinget med evalueringen av prøveprosjekt knyttet til oppsøkende, forebyggende hjemmebasert eldreomsorg.
VII
St.meld. nr. 25 (2005-2006) - Om framtidas omsorgsutfordringer (Mestring, muligheter og mening) – vedlegges protokollen.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 8. mars 2007
Harald T. Nesvik
leder |
Laila Dåvøy
ordfører |