Også i fremtiden vil fiskeri være
en helt sentral næringsvei langs kysten. En hovedutfordring
er å sikre at utviklingen i fiskerinæringen på best
mulig vis balanseres i forhold til samfunnsutviklingen for øvrig, hvor
man må ta tilbørlig hensyn til de kystsamfunnene som
er mest avhengig av næringen.
Forvaltning av bestandene har betydning for
hvilken verdi fiskeressursene i fremtiden vil ha for både
fiskerne og samfunnet. Den vedvarende teknologiske utviklingen i
fiskeriene innebærer at de begrensede fiskeressursene høstes
stadig mer effektivt. Denne utviklingen medfører strukturelle
endringer i fiskeflåten og resten av fiskerinæringen.
Dette betyr at strukturpolitikken for fiskeflåten er et
nødvendig virkemiddel og må ses på som
en viktig del av forvaltningen av fiskeressursene.
Gjennom store deler av etterkrigstiden har det
vært bred tverrpolitisk enighet om at fangstkapasiteten
i fiskeflåten må tilpasses ressursgrunnlaget.
Kapasitetstilpasning i fiskeflåten bidrar til en bærekraftig
utnyttelse av de marine ressursene. En økonomisk bærekraftig fiskeflåte
legger grunnlaget for langsiktige arbeidsplasser, investeringer
i flåten og levende kystsamfunn. I Norge har vi en lang
historie med ulike strukturtiltak i fiskeflåten. Som strukturvirkemiddel
nyttes nå dels en kondemneringsordning og dels strukturkvoteordninger for
ulike fartøygrupper.
De senere årene har noen av virkemidlene
for å redusere overkapasiteten blitt endret, og nye strukturtiltak er
innført. Disse endringene har ikke hatt den samme brede
politiske oppslutning som tidligere. Strukturordningene har videre
blitt koblet til en prinsipiell debatt om eier- og disposisjonsretten
over fiskeressursene, og dernest til en debatt om underliggende,
langsiktige konsekvenser som det samlede reguleringssystemet anføres å ha
i forhold til denne eier- og disposisjonsretten. Disse forhold er
en del av bakgrunnen for meldingen.
Det er viktig at strukturordningene vurderes
og diskuteres i forhold til ordningenes to primære formål:
For det første skal de bidra til at fiskeflåten
er i stand til å henge med i den kontinuerlige produktivitetsutviklingen,
på samme måte som andre næringer. For
det andre skal ordningene bidra til å tilpasse kapasiteten
i flåten bedre til ressursgrunnlaget. Det er antall fartøy
i fiskeflåten som er den mest praktiske måten å regulere
kapasitet på, til tross for at den totale tekniske fangstkapasiteten
bestemmes av flere faktorer enn antall fartøy alene.
Fiskerinæringen er også svært
avhengig av de samlede rammebetingelsene som settes. Blant de viktigste er
ressursfordeling og kvotegrunnlag, reguleringsformen for det enkelte
fiskeri og mulighetene for individuell tilpasning innenfor kvotegrunnlaget.
Få næringsgrener lever med større usikkerhet
enn fiskeriene. Det er derfor viktig at de rammebetingelsene myndighetene fastsetter,
er forutsigbare og stabile.
Regjeringen ønsker å legge
grunnlaget for en fremtidig politikk som har bred oppslutning, i
fiskerinæringen og i samfunnet for øvrig. For å få til
dette har det for Regjeringen vært avgjørende å foreta
en helhetlig gjennomgang av strukturpolitikken for fiskeflåten. Dette
var bakgrunnen for at Regjeringen stanset bruken av strukturkvoteordningen
fra den 20. oktober 2005, og satte ned et utvalg som skulle
vurdere hvordan de etablerte strukturtiltakene virker i forhold
til Regjeringens mål om å sikre fiskeressursene
som felles eiendom, sikre en fiskeflåte som bidrar til
aktivitet langs hele kysten og sikre en flåte som er moderne,
variert og lønnsom. Utvalget ble bedt om å fremme
forslag til hvordan strukturpolitikken kan utformes for å ivareta disse
målene. Den 19. august 2006 leverte utvalget sin utredning
til Fiskeri- og kystdepartementet i NOU 2006:16 Strukturvirkemidler
i fiskeflåten. De tiltak som foreslås i meldingen,
gjenspeiler Regjeringens fiskeripolitiske mål og skal legge
grunnlaget for en fremtidig strukturpolitikk som sikrer næringen
stabile og gode rammevilkår.
Strukturvirkemidlene omfatter i dag:
– kondemneringsordningen
for fartøy i kystflåten med hjemmelslengde for
kvotetildeling under 15 meter
– strukturkvoteordningen for fartøy
i kystflåten med hjemmelslengde for kvotetildeling over
15 meter
– strukturkvoteordningen for fartøy
i havfiskeflåten.
Regjeringen foreslår at kvotefordelingen
mellom fartøyene innad i gruppen skal ligge fast, uavhengig
både av gruppekvotens størrelse og individuelle
utskiftinger av fartøy.
Kondemneringsordningen fungerer slik at det
etter søknad utbetales et kondemneringstilskudd fra Strukturfondet.
Fondet finansieres dels gjennom statlige bevilgninger og dels av
næringen gjennom en egen strukturavgift på førstehåndsomsetningen
av fisk. Fartøy som mottar kondemneringstilskudd må tas
ut av fisket, og samtlige fisketillatelser knyttet til fartøyet
må oppgis. Kvotene som var knyttet til dette fartøyet,
fordeles deretter på de gjenværende fartøy
i den reguleringsgruppen som det uttatte fartøyet tilhørte.
Kondemneringsordningen ble innført fra 1. juli
2003, og var forutsatt å skulle virke i fem år.
Strukturkvoteordningene både for kystflåten
og havfiskeflåten innebærer at dersom eieren oppgir
alle deltakeradganger/konsesjoner for et fartøy
og kondemnerer fartøyet, vil rederiet kunne få tildelt
forhøyet kvote for et gjenværende fartøy
som har adgang til å delta i samme fiskeri(er). I kystflåten
tilsvarer kvoteforhøyelsen 80 pst. av kvoten for det uttatte
fartøyet. Avkortingen på 20 pst. går
tilbake til reguleringsgruppen og bidrar til å styrke kvotegrunnlaget
for samtlige fartøy i gruppen. I havfiskeflåten
varierer detaljene og begrensningene i ordningen noe fra gruppe
til gruppe, selv om hovedvilkåret for tildeling av strukturkvote
er det samme også her.
Det fartøyet som tas ut av fiske og
det fartøyet som skal tildeles strukturkvote, må tilhøre
samme reguleringsgruppe.
Strukturkvoteordningen for kystflåten
ble innført høsten 2003, med kvotemessig virkning
fra 2004. Dette var en helt ny ordning i kystflåten. Strukturkvoteordningen
for havfiskeflåten ble innført i mars 2005, og
erstattet de daværende enhetskvoteordningene fra 2000,
2001 og 2002 for ulike grupper i havfiskeflåten. Enhetskvoteordningen
inneholdt en forhåndsfastsatt tidsbegrensning ved at forhøyet
kvote - enhetskvote - bare kunne tildeles i inntil 13 eller 18 år.
I strukturkvoteordningen er det ikke en tilsvarende forhåndsfastsatt tidsbegrensning.
Strukturutvalget er i hovedsak delt i tre fraksjoner, som
fremmer en rekke forslag som i større eller mindre grad
er knyttet til utformingen av strukturordningene for fiskeflåten.
For en nærmere redegjørelse for strukturutvalgets
forslag vises det til NOU 2006:16 Strukturvirkemidler i fiskeflåten.
En tabellarisk oversikt over de ulike fraksjonenes forslag er tatt
inn i NOU 2006:16 tabell 8.1. Regjeringen vil i meldingen konsentrere
seg om de prinsipielle hovedspørsmålene som er
nærmest knyttet til selve struktursaken. De øvrige forslagene
som ligger i innstillingen, vil bli vurdert og eventuelt fulgt opp
i ulike prosesser.
Stortingsmeldingen er fokusert på følgende
problemstillinger:
For det første: behovet for strukturordninger
i fremtiden. Regjeringens konklusjon er at det er behov for å videreføre
strukturordninger.
For det andre: hva slags strukturvirkemidler
som skal benyttes. Regjeringens konklusjon er:
1. at kondemneringsordningen
for de minste fartøyene i kystflåten skal videreføres
innenfor rammen av den opprinnelige tidsbegrensningen til 1. juli 2008,
og at hele den femårige perioden som ordningen da har virket
i, bør evalueres under ett,
2. at strukturkvoteordningen skal videreføres
for de gruppene som nå har strukturkvoteordning,
3. at også fartøy i kystfiskeflåten
med hjemmelslengde mellom 11 (13) og 15 meter bør få tilbud om å nytte
strukturkvoteordningen, men med et lavere kvotetak, og
4. at kvotetaket senkes for kystfiskeflåten.
For det tredje: spørsmålet
om strukturkvotene skal være underlagt en forhåndsfastsatt
tidsbegrensning for tildelingsperioden. Regjeringens konklusjon
er at det bør innføres en forhåndsfastsatt
tidsbegrensning på 20 år.
For det fjerde: spørsmålet
om en forhåndsfastsatt tidsbegrensning skal gjøres
gjeldende for allerede tildelte strukturkvoter. Regjeringens konklusjon
er:
1. at en forhåndsfastsatt
tidsbegrensning i strukturkvoteordningen bør gjøres
gjeldende også for strukturkvoter som ble tildelt i henhold
til 2003/2005-reglene,
2. at den forhåndsfastsatte tidsbegrensningen
regnes fra og med kvoteåret 2008, men
3. at den forhåndsfastsatte tidsbegrensningen
blir 25 år for disse.
For det femte: ressursrentens rolle i fiskeriene. Regjeringens
konklusjon er at det ikke innføres en ressursavgift.
Regjeringen mener at dette er de overordnede
politiske spørsmålene som må avklares.
Innenfor disse rammene må de konkrete ordningene utformes
i tråd med behovet og tilpasses den enkelte fartøygruppe. Regjeringen
vil regelmessig vurdere og ta stilling til valg av strukturvirkemiddel
og hvilke grupper som til enhver tid skal få tilbud om
hvilket strukturvirkemiddel. Videre vil det måtte vurderes
hvilke begrensninger som skal ligge i strukturordningene for den
enkelte fartøygruppe, og hvilken grad av strukturering
som er ønskelig.
Strukturordningene virker innenfor rammen av
en etablert fordeling av ressursene mellom ulike fartøygrupper,
og innad i den enkelte fartøygruppe. Det innebærer
at strukturordningene ikke påvirker fordelingsnøklene
mellom gruppene, og at strukturgevinsten forblir i den enkelte reguleringsgruppe.
Regjeringen mener at fortsatt stabilitet omkring disse fordelingsspørsmålene
betyr mye for fiskerinæringens videre utvikling, og at
en stabil fordeling mellom fartøygruppene også er
også en grunnleggende forutsetning for at strukturtiltakene
i de ulike gruppene skal få den tilsiktede effekt.
Strukturkvoteordningene, både for havfiskeflåten
og kystfiskeflåten, inneholder kvotetak som begrenser kvotekonsentrasjonen
på fartøynivå. Kvotetaket i strukturkvoteordningen
begrenser derimot ikke like effektivt kvotekonsentrasjonen på eiernivå,
ettersom en eier kan ha flere fartøy.
For havfiskeflåten er det gitt forskrifter
om eierkonsentrasjon. Når det gjelder kystflåten,
er det derimot ikke fastsatt slike regler om begrensninger i eierkonsentrasjon.
Regjeringen vil arbeide videre med dette spørsmålet.
Det vil i den forbindelse også bli sett nærmere
på hvorvidt det er behov for regler som begrenser muligheten
for at samme eier har fartøy både i havfiskeflåten
og i kystflåten.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunvor Eldegard, Sigrun Eng, Steinar Gullvåg, Sigvald Oppebøen
Hansen og Arne L. Haugen, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Kåre Fostervold og Øyvind Korsberg, fra Høyre,
Torbjørn Hansen og Petter Løvik, fra Sosialistisk
Venstreparti, Aud Herbjørg Kvalvik, fra Kristelig Folkeparti, Ingebrigt
S. Sørfonn, fra Senterpartiet, lederen Lars Peder Brekk,
og fra Venstre, Gunn Berit Gjerde, er opptatt av at fiskeri- og
kystpolitikken skal bidra til en langsiktig og bærekraftig
forvaltning av fiskebestandene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringens strukturmelding er en del av en helhetlig
fiskeripolitikk som skal gi grunnlag for bosetting og sysselsetting langs
hele kysten.
Flertallet vil peke på at
fiskeressursene ikke skal privatiseres. Ingen skal kunne eie en
fast andel av den til enhver tid fastsatte kvoten. Adgangen til
fisket reguleres av deltakerloven. Gjennom lovverk og reguleringer
skal fellesskapet sikres kontroll med fiskeressursene og en rettferdig
fordeling av dem.
Medlemene i komiteen frå Høgre,
Kristeleg Folkeparti og Venstre konstaterer at kvotane i
dei ulike lukka gruppene har ein eigar som med få unntak
er privat. Fiskeressursane tilhøyrer det norske folket,
men disposisjonsretten innan gruppene er privateigd. Det prinsippet
vert vidareført gjennom handsaminga av denne meldinga.
Tilgangen til fisket vert regulert gjennom deltakarlova, og omsettinga
m.a. gjennom råfisklova. Desse medlemene støttar
det.
Komiteen viser i den
forbindelse til at Regjeringen har startet arbeidet med en havressurslov,
der eierskapet til fiskeressursene skal behandles.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enig i prinsippet om at strukturkvotene skal ha tidsbegrenset
varighet.
Flertallet viser til at Regjeringen
foreslår:
– at kondemneringsordningen
for de minste fartøyene i kystflåten skal videreføres
innenfor rammen av den opprinnelige tidsbegrensningen til 1. juli 2008,
og at hele den femårige perioden som ordningen da har virket
i, bør evalueres under ett.
– at en justert strukturkvoteordning
skal videreføres for de gruppene som nå har strukturkvoteordning,
– at også fartøy
i kystfiskeflåten med hjemmelslengde mellom 11 (13) og
15 meter bør få tilbud om å nytte strukturkvoteordningen,
men med et lavere kvotetak
– at kvotetaket senkes for kystfiskeflåten.
Flertallet er enig i dette.
Flertallet mener at strukturkvoteperioden
bør være 20 år.
Flertallet er videre enig i Regjeringens
forslag om at tidsbegrensningen skal gjøres gjeldende for
allerede tildelte strukturkvoter.
Flertallet viser til at Regjeringen
foreslår:
– at en
forhåndsfastsatt tidsbegrensning i strukturkvoteordningen
bør gjøres gjeldende for strukturkvoter som ble
tildelt i henhold til 2003-/2005-reglene
– at den forhåndsfastsatte
tidsbegrensningen regnes fra og med kvoteåret 2008
– at den forhåndsfastsatte
tidsbegrensningen blir 25 år for disse.
Flertallet er enig i dette.
Komiteen understreker
nødvendigheten av en variert og lønnsom fiskeflåte
som kan levere fersk fisk til hjemmemarkedet og de store markedene
ute i Europa og verden for øvrig, og som kan sikre industrien
tilgang på råstoff gjennom hele året.
Eierskapet til fiskeflåten er derfor viktig. Lokalt forankrede
selskaper og eierskap har stor betydning for bosetting, sysselsetting
og for foredlingsindustrien.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ber Regjeringen
vurdere strengere eierskapsbegrensninger innenfor de ulike flåtegruppene
for å hindre at eierskapet til store deler av fiskeflåten
konsentreres på få hender. I havfiskeflåten
er det i dag slike eierskapsbegrensninger, men ikke i kystflåten.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
ber også Regjeringen se nærmere på regler
som kan begrense adgangen for samme eier til å eie fartøy
både i havfiskeflåten og i kystflåten.
Sammen med aktive fiskere bør regioner, kommuner og bedrifter,
etter dette flertallets mening, fortsatt kunne ha
eierandeler i fiskefartøy med kvoterettigheter innen rammen
av dagens deltakerlov.
Komiteen er bekymret
for rekrutteringen til fiskeflåten og har merket seg at
gjennomsnittsalderen for aktive fiskere er høy. Samtidig
merker fiskerinæringen økt konkurranse om arbeidskraften
fra andre næringer. Dette understreker behovet for å øke
lønnsomheten og lønnsevnen i fiskeriene, samtidig
som rekrutteringsarbeidet må styrkes. Komiteen mener
derfor at det innen rammen av strukturpolitikken må skapes
rom for nyrekruttering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at Regjeringen varsler at den vil prioritere arbeidet
med rekruttering i fiskeflåten høyt. I sitt svarbrev
til komiteen av 9. mai 2007 (vedlagt) varsler statsråden
at dette arbeidet har fokus på tre hovedproblemstillinger,
som det skal arbeides med parallelt. Den ene problemstillingen er
skolesystemets betydning for rekruttering av mannskap til fiskeflåten.
Her er den sentrale utfordringen å finne hvordan skoleverket
kan bidra til rekruttering til marine næringer, både
gjennom kompetanse og motivasjon for et yrkesvalg som mannskap i
fiskeflåten. Regjeringen varsler at de vil behandle spørsmålet
om organisering av skolekvotene og spørsmålet
om etablering av lærlingekvoter i denne forbindelse, noe flertallet støtter.
Den andre problemstillingen flertallet vil
vise til, er konkurransen om arbeidskraften som fiskerinæringen
har med andre næringer. Flertallet ber om
en analyse om og i hvilken grad rammebetingelsene påvirker
konkurransen.
Den tredje problemstillingen, som flertallet er enig
i at det settes fokus på, gjelder mulighetene for etablering
som fartøyeier. I denne forbindelse er det viktig å vurdere
rekrutteringskvoter.
Komiteen har merket
seg at det nå foreligger en egen utredning om rekrutteringen
til fiskeryrket - "Fra ungdom til fisker - fra fisker til fartøyeier". Komiteen ber
Regjeringen følge opp utredningen i samarbeid med fiskernes
organisasjoner og kommer tilbake til Stortinget med nødvendige
tiltak. Komiteen vil også be om at Regjeringen
vurderer å innføre et system med suppleringskvoter,
hvor en andel av kvoten kan reserveres for rekruttering.
Gjennomgående lønnsomhet i
alle deler av verdikjeden - fra fisken tas opp av havet til den
selges på markedet - skal, etter komiteens mening,
være et hovedelement i fiskeripolitikken. Lønnsomheten
i flåten henger nært sammen med i hvilken grad
flåten er tilpasset ressursgrunnlaget. Det er en målsetting å bedre både
lønnsomheten og lønnsevnen i fiskeflåten.
Det vises i den forbindelse til at målet med strukturpolitikken
er å sikre fiskeressursene som felles eiendom, sikre en
fiskeflåte som bidrar til aktivitet langs hele kysten og
samtidig sikre en flåte som er moderne, variert og lønnsom.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
Regjeringen i meldingen varsler at den på grunn av den
mindre kystflåtens særlige betydning, innen utgangen
av 2009 vil foreta en evaluering av hvordan tiltaket om strukturering
mellom 11 og 15 meter har virket, med særlig vekt på konsekvenser
for distriktene.
Det legges ikke opp til noen omfordeling mellom
fartøygruppene i sammenheng med Regjeringens strukturmelding.
Strukturgevinstene forblir dermed i den enkelte fartøygruppen
og bidrar til stabilitet og forutsigbarhet for foretatte og fremtidige
investeringer. Flertallet er enig i dette.
Komiteen viser til
at stabile politiske rammevilkår er avgjørende
for næringsutøvere som skal foreta investeringer
i båter og økt kvotegrunnlag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
konstaterer at regjeringen Bondevik II la om strukturkvoteordningen
for kystfiskeflåten i 2003, og havfiskeflåten
i 2005, med den følge at de mest kapitalsterke aktørene
i næringen fikk anledning til å kjøpe
evigvarende kvoter. Slik ble tidsbegrensede kvoter gjort evigvarende.
Dette skapte stor uro i næringen, og i mange fiskeriavhengige
samfunn langs kysten. Endringene som ble gjort i 2005, ble gjennomført
uten at regjeringen Bondevik II fant grunn til å konsultere
Stortinget. Flertallet beklager at regjeringen Bondevik
II brøt med den fiskeripolitikk som ble ført av
skiftende regjeringer siden strukturordningene ble innført. Flertallet er
glad for at Regjeringen nå tar de nødvendige grep
for å tilbakeføre eierskapet til fiskeressursene
til fellesskapet.
Flertallet er opptatt av å bidra
til forutsigbarhet, langsiktighet og stabile rammevilkår
for fiskerinæringen. Flertallet vil derfor
beklage at de øvrige partiene fortsatt fastholder at evigvarende
kvoter skal beholdes, og derfor ikke har kunnet slutte seg til Regjeringens
forslag, som innebærer en fornuftig videreutvikling av
den strukturpolitikken som det var tverrpolitisk enighet om før
2003. Slik flertallet ser det, er det derfor disse
partiene som har ansvaret for at det nå ikke ble mulig å forankre
strukturpolitikken i et bredt forlik.
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet,
Høgre og Kristeleg Folkeparti konstaterer at ikkje
ein einaste fisk vert tilbakeførd til fellesskapet med
dei forslaga som Regjeringa har fremma i denne meldinga. Endringane
som vart gjorde i einingskvoteordninga for havfiskeflåten
i 2005, vart gjort gjennom forskrift i regjeringa Bondevik II. Det var
i forståing med eit fleirtal i Stortinget samansett av dåverande
regjeringsparti og Framstegspartiet. Endringa hadde såleis
støtte i Stortinget og i store delar av næringa.
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet,
Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre viser til
at strukturordningane virkar innanfor ramma av ei etablert fordeling
av ressursane mellom ulike fartygrupper, og innad i den enkelte
fartygruppa. Det inneber at strukturordningane ikkje påverkar
fordelingsnøklane mellom gruppene, og at strukturgevinsten
forblir i den enkelte reguleringsgruppa. Desse medlemene meiner
at framleis stabilitet kring desse fordelingsspørsmåla
betyr mykje for fiskerinæringa si vidare utvikling, og
at ei stabil fordeling mellom fartygruppene er ein grunnleggande
føresetnad for at strukturtiltaka i dei ulike gruppene
skal få den tilsikta effekt.
Desse medlemene viser til at
dagens ressursfordeling mellom dei ulike fartygruppene er eit resultat
av den historiske utviklinga av fisket som næringsveg. Ressursfordelinga
speglar difor den tilpassinga ulike lokalsamfunn har gjort til ressursane,
og utviklinga av ulike fartygrupper som har fylgt denne tilpassinga. Ressursfordelinga
er også resultat av den fiskeri- og næringspolitikken
som har vert ført dei siste 50 til 100 åra. Den
speglar såleis også skiftande politiske val og prioriteringar.
Desse medlemene viser til meldinga
der Regjeringa mellom anna skriv:
"Framleis stabilitet omkring desse fordelingsspørsmåla
betyr mykje for fiskerinæringa sin vidare utvikling. Omfordeling
mellom gruppene vil utelukkande føre til mindre tryggleik
om framtidig kvotegrunnlag, og dermed manglande tryggleik for dei
investeringar som er naudsynte for å skape framtidas fiskeflåte. Dette
gjeld for alle fartygrupper, frå mindre og mellomstore
sjarkar, via større kystfartøy og til havfiskeflåten.
Ei
stabil fordeling mellom fartygruppene er difor også ein
grunnleggande føresetnad for at strukturtiltaka i de ulike
gruppene skal få den tilsikta effekt. Strukturering må skje
innanfor føreseielege, langsiktige rammer for kvotefordelinga,
og strukturgevinsten må tilfalle fartya i den aktuelle
gruppa. Berre då vil den enkelte næringsutøvar
på forsvarlig vis kunne vurdere sine alternative moglegheiter."
Desse medlemene vil understreke
at stabiliteten i ressursfordelinga må liggje fast og støtter
Regjeringa i dette spørsmålet.
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet,
Høgre og Kristeleg Folkeparti er kritiske til at
Regjeringa har delt ut nye kvotar i allereie lukka fiskeri som for
industritrål då Regjeringa erstatta bomtrålrettar
med kvote i industritrålgruppa. Slike vedtak er med på å svekke
tiltrua til myndigheitene om at gruppa er lukka og incentivet til å investere
i strukturkvote vert redusert. Regjeringa må finne andre måtar å kompensere
bortfall av rettar på i fiskeri dei ynskjer å fase
ut.
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet,
Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre viser til
at det tidlegare har blitt innført høve til strukturering
i fleire flåtegrupper for å sikre betre lønnsemd,
og dermed betre rekruttering av ungdom og meir robust busetnad langs
kysten vår. Desse medlemene er difor sterkt
kritiske til den strukturfrysen som Regjeringa innførte
den 20. oktober 2005. Ordningane med høve til
strukturering vart stogga i nærare to år med grunngjeving
at dei mangla legitimitet i næringa. Tida sidan strukturfrysen
i 2005 har vist, m.a. gjennom innspel frå næringa,
debatt i media og strukturutvalet sitt arbeid, at ei så å seie
samla næring har støtta opp om den politikken
førre regjering stod for, og skiftande regjeringar har
stått for tidlegare. Ei heil næring har også måtta
vente med å gjera naudsynte investeringar og strategiske
avgjerder på grunn av at saka har vore uavklart i nesten
to år. Dette har svekka ei rekkje reiarlag. Desse
medlemene konstaterer at det etter ein snart to års
tenkepause i regjeringspartia vert konkludert med at om lag same
strukturordningane som vart stoppa i 2005, skal vidareførast.
Likevel er det nokre element som blir foreslått svekka
i høve til den ordninga som vart stoppa i 2005 som desse medlemene er
særs kritiske til, og ikkje vil støtte.
Konsekvensen av å tidfeste lengda på strukturkvotane
som Regjeringa foreslår er m.a. at dei reiarlaga som har
låg grunnkvote, vil få store svingingar i kvotegrunnlaget
når tidsperioden på strukturkvoten er over og
kvoten skal fordelast i gruppa. Desse medlemene vil
difor oppretthalde standpunktet frå regjeringa Bondevik
II om at strukturerte kvotar skal vere tidsuavgrensa. Desse
medlemene vil på denne bakgrunn fremje fylgjande
forslag:
"Stortinget bed Regjeringa legge
til grunnat strukturerte kvotar skal
vere tidsuavgrensa."
Regjeringa foreslår å senke
kvotetaket i kystflåten mot store delar av næringa
si meining. Dei senka kvotetaka vil svekke grunnlaget for lønsemd
og kystflåten si evne til å fornye flåten
og gjere andre naudsynte investeringar. Dette svekkar kystflåten
si evne til i gode tider å ruste seg mot dårlegare
tider. Desse medlemene vil på denne bakgrunn
fremje følgjande forslag:
"Stortinget bed Regjeringa oppretthalde
dei kvotetaka som var gjeldande for kystflåten før
strukturfrysen 20. oktober 2005."
Desse medlemene er tilfredse
med at Regjeringa vidarefører kondemneringsordninga for
flåten under 15 meter innanfor ramma tidsavgrensa til 1. juli 2008
med evaluering etter at femårsperioden er over.
Desse medlemene meiner det er
svært uheldig at regjeringspartia vel å gå bort
frå den politikken som har vore ført dei siste åra,
og som bortimot ei samla næring har slutta seg til når
det gjeld overgangen frå ikkje tidfesta strukturkvoter,
og over til ei ordning med tidfesting på lengda på allereie
strukturerte kvotar. Forslaget frå Regjeringa endrar spelereglane
undervegs. Næringsaktørar som i god tru og med
klar utsikt til tidsuavgrensing på strukturkvoten har gjort
store investeringar, vert førte bak lyset av forslaget
frå regjeringspartia om tilbakeverkande kraft på tidlegare
vedtak. Næringa må kunne stole på dei
rammene som politikarane legg og at ikkje spelereglane vert endra
undervegs. Desse medlemene kan ikkje støtte
eit forslag som inneber at tidsuavgrensa kvotar vert gjort tidsavgrensa
med tilbakeverkande kraft.
Desse medlemene viser i tillegg
til St.meld. nr. 20 (2002-2003) Strukturtiltak i kystfiskeflåten,
jf. Innst. S. nr. 271 (2002-2003) som vart handsama i førre periode.
Desse medlemene viser til at
lønnsemda i norsk fiskerinæring generelt er god.
Lønnsemda varierar frå fiskeri til fiskeri, og
mellom landsida og flåtesida. Lønnsemda har styrka
seg dei siste åra. Sjømatnæringa hadde
i 2006 eit rekordår med 35,6 mrd. kroner i eksport. Fiskeria
utgjer om lag halvparten av det. Det er innsatsen frå mange
små og mellomstore verksemder langs heile kysten som skaper
desse inntektene. I mange kystsamfunn er desse verksemdene sentrale
for sysselsetting og busetting.
Stabile politiske rammevilkår er avgjerande
for næringsutøvarar som skal foreta investeringar
i båtar og auka kvotegrunnlag. Store investeringar som
over tid skal finansierast og forsvarast økonomisk, må ha lengre
horisont enn ein stortingsperiode. Desse medlemene viser
til at regjeringa Bondevik II meinte at strukturerte kvotar ikkje
skal vere tidsavgrensa. Tidsuavgrensing på strukturkvoten
vil for reiarlag med låg grunnkvote også innebere
at dei opplever mindre store svingingar den dagen tidsavgrensinga
er over. Desse medlemene meiner at framtidig strukturering
skal vere tidsuavgrensa.
Desse medlemene har sidan Regjeringa
hausten 2005 stogga struktureringa, vore kritiske til at det har teke
så lang tid å utgreie og å bestemme seg
for kva ein skal meine. Det er no snart to år sidan Regjeringa
kunngjorde at dei ville nedsette eit hurtigarbeidande utval som
skulle utgreie dette. Strukturutvalet jobba i nesten eitt år,
og i tillegg har det teke Regjeringa nesten eit heilt år å få saka
gjennom i Stortinget. Det vil seie at nesten halve denne stortingsperioden
har gått med til å avgjere denne saka. Desse
medlemene meiner då at det er særs uheldig
at Regjeringa pressar saka gjennom Stortinget utan å søkje
eit breitt forlik som kan stå fast også utover
denne stortingsperioden. Desse medlemene har ved
fleire høve sagt seg villige til å få til
eit breitt forlik. Desse medlemene meiner at hovudansvaret
for at det ikkje vert brei støtte til forslaga frå Regjeringa,
ligg på Regjeringa og regjeringspartia. Det er norsk fiskerinæring
og den norske kystbefolkninga som tapar mest på dette.
Desse medlemene konstaterer at
alle partia på Stortinget, inkludert Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, slår fast at prinsippet om kjøp
og sal av kvotar gjennom såkalla strukturering er eit eigna
verkemiddel for å auke lønsemda i flåten.
Dette er svært viktig, og sjølv om desse
medlemene ynskjer å gå lenger enn dagens
regjeringsparti, er det viktig at det er brei semje om hovudretninga.
Desse medlemene viser til at
det var brei støtte i næringa for den politikken
som vart ført av regjeringa Bondevik II og skiftande regjeringar
tidlegare. Det er viktig å ha ein god dialog med næringa
for å utforme ein framtidsretta og stabil politikk. Desse
medlemene viser til St.meld. nr. 20 (2002-2003) Strukturtiltak
for kystfiskeflåten, jf. Innst. S. nr. 271 (2002-2003) som
vart handsama i førre periode.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til Regjeringens forslag til endring
og omfordeling av fiskekvoter for kystflåten. Forslaget
endres fra tidligere praksis hvor strukturkvotene nå foreslås å deles
inn mellom hvitfisk sektor og pelagisk sektor. Forslaget kan få stor
betydning for driftsstrukturen i den nordnorske fiskeflåten
og fordeling av fiskerettighetene. Regjeringens forslag vil kunne
medføre konkurransevridning mellom kystflåten
i Vest-Norge og den nordnorske kystflåten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet synes
det er uheldig at det foretas store endringer og ny fordeling av
kvoter uten at det er konsekvensutredet hva virkningen vil være
for kystflåten og for de mange lokalsamfunn som kan bli
kraftig berørt ved salg av kvoter. Derfor fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen videreføre
dagens ordning med kvoter for kystflåten inntil virkningen
av struktureringen for kystflåten og fiskeriavhengige lokalsamfunn
er konsekvensutredet."
For å stimulere til at kystnæringen
skal kunne få økt turistsatsing, verdiskaping
og lønnsomhet mener disse medlemmer at regelverket
må utformes slik at sjarker og andre fiskebåter
får tillatelse til å bruke av sine kvoter til å la
turister fiske på sine kvoter. Båter som får
tillatelse, må ha retningslinjer og regelverk for sikkerhet
slik at båteieren kan tilpasse båten for å tilby denne
tjenesten.
Disse medlemmer er kjent med
at rekrutteringssituasjonen i fiskeflåten er vanskelig
på grunn av et stramt arbeidsmarked, og at Regjeringens
politikk så langt har skapt frustrasjon og usikkerhet om
rammevilkår for fiskerinæringen. Det er også stor
usikkerhet om fremtidige rammevilkår, og fiskerinæringen
frykter strukturmeldingen vil medføre at situasjonen vil
bli ytterligere forverret for fiskeflåten.
Disse medlemmer er opptatt av å stimulere
til tiltak for å rekruttere flere til fiskeryrket og viser
til at Fremskrittspartiet i budsjettet for 2007 foreslo å øke fiskerfradraget
til 150 000 kroner pr. år. Dessverre fikk ikke
forslaget flertall. Fiskeflåten er også i konkurranse med
skipsfarten som har en nødvendig nettolønnsordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
St.meld. nr. 19 (2004-2005) og Innst. S. nr. 192 (2004-2005) der
et enstemmig storting gjorde følgende vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en modell for rekrutteringskvoter for ungdom."
Disse medlemmer registrerer at
Stortingets vedtak fremdels ikke er fulgt opp av Regjeringen på tross av
at rekrutteringskvoter er et eget punkt i Regjeringens Soria Moria-erklæring. Disse
medlemmer mener nå at Regjeringen må følge
opp vedtaket fra 2005 og fremme forslag i forbindelse med statsbudsjettet
for 2008, og fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med 2008- budsjettet opprette rekrutteringskvoter eller andre ordninger
som sikrer ungdom en vei inn i fiskerinæringen."
Medlemene i komiteen frå Høgre
og Venstre støttar Regjeringa sitt forslag om å utvide høvet
til strukturering til også å gjelde gruppa 11-15 meter,
men meiner at heile kystflåten mellom 11 og 27 meter må ha
høve til å samle kvotegrunnlag som havfiskeflåten.
Medlemen i komiteen frå Kristeleg
Folkeparti er ikkje samd i at strukturordningane bør utvidast
til å gjelda fartøy i kystfiskeflåta
mellom 11 (13) og 15 meter. Denne medlemen syner
til at hovudargumentet for struktureringsordningane er å få gjennomført
ei naudsynt reduksjon i fangstkapasiteten, slik at det vert betre
samsvar mellom denne kapasiteten og fangstgrunnlaget. I dei minste
fartøygruppene har det vore ei utfordring dei seinare åra å få fiska
opp det faktiske kvotegrunnlaget. Det må difor kunne stillast spørsmål
ved om hovudargumentet for strukturering er sterkt til stades for
sjarkflåta sitt vedkommande. Det er òg eit nært
samspill mellom sjarkflåta og lokal fiskeforedlingsindustri
i mange kystsamfunn. Denne industrien kan vanskeleg finna andre
leverandørar av fisk dersom sjarkflåta forsvinn.
Sjølv om strukturering ikkje medfører at kvoter
forsvinn frå regionane, kan det likevel få konsekvensar
for dei einskilde kystsamfunna. Denne medlemen meiner
difor at ei vidareføring av kondemneringsordningane og
forbetra driftsordningar med klårare stengsler mot utilsikta
tilpassing og misbruk, er eit betre alternativ enn å innføra
strukturering i sjarkflåta.
Denne medlemen syner til at dersom
strukturering ikkje vert gjennomført i fartøygruppa
11-15 meter, kan det vera naudsynt å vidareføre
driftsordningar her for å gje aktørar betre høve
til å styrkja driftsøkonomien. Fleire innspel
kan tyda på at driftsordningane ikkje fungerer optimalt,
og at det difor kan vera behov for å stramma opp regelverket. Denne
medlemen vil difor fremja fylgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa vidareføre
driftsordningar for fiskefartøy under 15 meter, vurdera
behovet for endringar i ordningane for å sikra at den vert
nytta som føresett, og om naudsynt koma med framlegg til
Stortinget om dette."
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet,
Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre syner til
at Regjeringa ikkje har kome med konkrete framlegg om endringar
i eller avvikling av distriktskvoteordninga i Strukturmeldinga. Desse medlemene meiner
at all erfaring tyder så langt på at ordninga
har vore mislykka. Ordninga er upopulær i næringa,
og er med på å svekkja lønsemda til dei
som må avgje kvotar under ordninga. Ei rein avvikling av ordninga
eller ei omgjering til rekrutteringskvoter for ungdom som vil inn
i fiskeriyrket, vil etter desse medlemene si meining
vera eit stort framskritt. Desse medlemene vil difor
fremja fylgjande framlegg:
"Stortinget ber Regjeringa avvikla
distriktskvoteordninga med verknad frå og med 2007."
Fiskeflåten påvirkes i stor
grad av den teknologiske og samfunnsmessige utviklingen, og har
over tid gjennomgått omfattende endringer. Dette gjelder
både på nasjonalt og regionalt nivå.
I meldingen gjennomgås utviklingen
i fangstmengde, fangstverdi, antall fartøy og antall fiskere, samt
utviklingen i antall deltakeradganger og konsesjoner på nasjonalt
nivå. Videre sammenlignes utviklingen mellom Nord-Norge
og Sør-Norge, også på fylkesnivå.
Gjennomgangen viser at til tross for at fiske er basert på bestander
som varierer i størrelse og utbredelse, har den langsiktige
utviklingen på nasjonalt nivå fra tidlig i forrige århundre
og frem til i dag, likevel vært stabil.
Det maksimale norske uttaket fra havet ser ut
til å ligge i størrelsesorden omkring 3 millioner
tonn. Ved å utvikle langsiktige forvaltningsmodeller prøver
vi å redusere de kvantumsmessige svingningene og stabilisere
uttaket av bestandene på et så høyt nivå som mulig,
innenfor en bærekraftig ramme. Noen få arter utgjør
hovedtyngden av norsk fangst både med tanke på kvantum
og verdi: norsk arktisk torsk, norsk vårgytende sild og
makrell. Prisvariasjonen er stor, og synes å variere med
fangstmengden slik at lave kvantum motveies av økte priser.
Disse tre fiskeslagene står i dag for over 60 pst. av den
norske totalverdien.
Det var totalt 13 932 registrerte heltids-
og deltidsfiskere i 2006. Stadig færre driver fiske i kombinasjon med
andre næringer.
Ved utgangen av 2006 var det 7313 fiskefartøy
registrert i merkeregisteret, og antallet fiskere per fartøy hadde økt
til omtrent 2.
Etter deltakerloven - lov av 26. mars
1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst - kan
et fartøy ikke nyttes til ervervsmessig fiske uten at det
er gitt ervervstillatelse fra fiskerimyndighetene. Etter
loven kreves i tillegg en spesiell tillatelse - konsesjon - for å drive
en del former for fiske. Konsesjonsordninger omfatter i dag i hovedsak
havfiskeflåten.
Konsesjonsordningene fungerer som en adgangsbegrensning
i de ulike fiskeriene. Trålfiske har vært adgangsbegrenset
siden 1939. Etter dette har stadig flere fiskerier blitt konsesjonsregulert,
og underveis er det gjort endringer i vilkårene for konsesjonstildeling. Samtidig
har det vært ordninger som har tillatt sammenslåing
og deling av konsesjoner. Dette har påvirket antall konsesjoner
og antall fartøy med konsesjon. I tabell 2.1 i meldingen
er det gitt en oversikt over hovedkonsesjonene ringnot, torsketrål,
reketrål og industri/nordsjøtrål
fra 1980 til 2006.
Deltakelsen i fiske reguleres også gjennom
deltakeradganger fastsatt med hjemmel i deltakerloven.
Med unntak for fartøy over 28 meter
som fisker med konvensjonelle redskaper og reketrålfisket
sør for 62 grader nord, er adgangsbegrensning gjennom årlige deltakeradganger
kun benyttet i kystfiskeflåten. Det var i 2006 om lag 4 300
deltakeradganger totalt sett. Over halvparten av det totale antall
deltakeradganger er knyttet til fisket etter torsk, hyse og sei
nord for 62 grader nord, og dette understreker betydningen av disse fiskeriene
for kystfiskeflåten. Et fartøy kan ha flere ulike
deltakeradganger.
Ved inngangen til 2007 besto den registrerte
norske fiskeflåten av om lag 7 000 kystfartøy
under 28 meter og rundt 250 havgående fartøy over
28 meter. Fartøy med ringnotkonsesjon skiller seg fra de øvrige
gruppene i tiden etter 1997 i den forstand at gjennomsnittsalderen
har sunket kraftig, fra 26,5 år til 13,4 år. Dette antas å ha
sammenheng med strukturtilpasningen i flåten og den svært
positive lønnsomhetsutviklingen for gruppen i denne perioden.
Gjennomsnittlig motorkraft har hatt en langt sterkere utvikling
enn gjennomsnittslengde. Dette kan delvis skyldes reguleringssystemet, som
er innrettet mot fartøylengde. Gjennomsnittsalderen i fiskeflåten
viser seg å være økende, med unntak av
ringnot er gjennomsnittsalderen for alle gruppene som er vist her,
høyere i dag enn hva den var i 1979. Denne utviklingen
kan på sikt ikke vedvare.
Fartøy hjemmehørende i Nord-Norge
har i hovedsak drevet fiske etter bunnfisk. Disse fiskeriene omtales også som
torskefiskeriene. Fartøy fra Sør-Norge har i større
grad spesialisert seg på fiske etter pelagiske bestander,
noe som gir store volumer, men stort sett lavere verdi per kilo.
Disse fiskeriene omtales som sildefiskeriene. Disse tilpasningene
går langt tilbake i tid, og er først og fremst
et resultat av geografiske og biologiske forhold knyttet til bestandenes
utbredelsesområde og vandringsmønster.
I perioden fra 1977 til 2006 har fartøy
fra Nord-Norge fisket om lag en tredjedel av det norske totalkvantumet,
og fartøy fra Sør-Norge to tredjedeler. Verdimessig
har det omtrent vært en 40/60-fordeling i favør
av fartøy fra Sør-Norge. Etter 1990 har utviklingen
både kvantumsmessig og verdimessig vært relativt stabil.
Fartøyene hjemmehørende i Sør-Norge har
hatt en gunstigere utvikling enn fartøyene fra Nord-Norge.
Ved å splitte tallene på fylkesnivå fremkommer
langt klarere de store svingningene som kjennetegner fiskerinæringen.
For å kunne si noe om situasjonen for fiskeindustrien og
sysselsettingen på land i fylkene som følge av
fiskerivirksomheten, er verdien av ilandførte fangster
i det aktuelle fylket et egnet parameter. Finnmark og Troms er de
to fylkene som har størst andel ilandført fangstverdi
fra fartøy som hører hjemme i samme fylke. For
begge disse utgjør fangstverdien fra fylkets "egne" fartøy
nærmere 60 pst. av den totale ilandførte fangstverdien
i fylket. Hordaland var i 2005 det fylket som hadde den laveste
andelen ilandført fangst fra fartøy hjemmehørende
i samme fylke, med noe over 20 pst.
Nordland er historisk det største fiskerifylket
målt i antall fiskere, fulgt av Møre og Romsdal,
Troms og Finnmark. Dette bildet har ikke endret seg vesentlig til i
dag. Den overordnede utviklingen gjennom hele forrige århundre
gikk i retning av stadig færre fiskefartøy og
stadig færre fiskere.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at Norge ikke
kan regne med betydelige økte andeler av totalkvotene for de
fiskeslag norske fiskere i dag beskatter, og legger derfor til grunn
at det maksimale norske uttaket fra havet ser ut til å ligge
i størrelsesorden omkring 3 millioner tonn.
Komiteen viser også til
at førstehåndsverdien av utbyttet fra havet for
tiden er høy, og at det er fiske av torsk, makrell og sild
som har spesielt stor økonomisk interesse for Norge. Komiteen slutter
seg til Regjeringens anbefaling om at det må utvikles langsiktige forvaltningsmodeller
for å redusere de kvantumsmessige svingningene og stabilisere
uttaket på et så høyt nivå som
mulig innenfor en bærekraftig ramme.
Komiteen viser videre til at
deltakelse i fisket reguleres gjennom deltakeradganger med hjemmel
i deltakerloven og konsesjonsordningene, som lenge har vært
benyttet i reguleringen av fisket. Komiteen viser
til at det stadig er flere fiskerier som har konsesjonsregulering,
og at utviklingen i tallet på konsesjoner må sees
i sammenheng med ulike strukturvirkemidler i havfiskeflåten
- som kondemneringsordninger, enhetskvoteordning og strukturkvoteordning. Komiteen har
merket seg at gjennomsnittsalderen i store deler av fiskeflåten
er økende, og mener at denne utviklingen ikke kan fortsette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
viser i den forbindelse til at Regjeringen har varslet at den vil
sette i verk et eget program for fornyelse av kystfiskeflåten,
og videreføre kondemneringsordningen. Det vurderes også å innføre investeringstilskudd
gjennom Innovasjon Norge for investeringer innen kystflåten. Flertallet ber
Regjeringen vurdere tiltak i tråd med dette for å snu
utviklingen og legge til rette for en fornyelse av kystflåten.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har videre merket seg at fartøyene hjemmehørende
i Sør-Norge har hatt en gunstigere utvikling
enn fartøyene i Nord-Norge og Trøndelag, og mener
det er en viktig målsetting å bedre utviklingen
i disse områdene.
Dette flertallet har merket seg
at både fangstmengde og fangstverdi i det enkelte fylke
varierer fra år til år, men at tendensene er at
det stadig blir færre fiskefartøy og fiskere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at fiskeriressursene
er vår felles eiendom. Det må derfor fastsettes
totalkvoter for de ulike fiskeriene slik at ressursene forvaltes
med sikte på langsiktig og bærekraftig avkastning. Disse
medlemmer ønsker å sikre en optimal utnyttelse
av fiskebestander. Dette kan blant annet gjøres gjennom
omsettelige kvoter og tilrettelegging for et tett samspill mellom
bedrifter, bransjer, forskningsmiljøer og andre aktører.
Bærekraftig beskatning av ressursene
forutsetter internasjonalt samarbeid og internasjonale avtaler. Norge
må derfor bidra til å sikre avtaler og effektiv kontroll
mot uregulert fiske og overbeskatning i internasjonalt farvann.
Det må reageres strengt på overtredelser og andre
former for juks med kvotene.
Disse medlemmer erkjenner at
det er nødvendig med reguleringer av fiskeriene. Disse
medlemmer ønsker en reguleringsmodell med mest
mulig forutsigbarhet. Dette vil gi stabilitet og danne grunnlag
for en bedre planlegging innen næringen. En slik stabilitet
vil oppmuntre til langsiktige investeringer for industrien, fiskerne
og fiskebåteierne. Disse medlemmer ser nytten
av å ha en variert fiskeflåte og anser mangfold, nærhet,
fleksibilitet, finansielle ressurser og stabile rammebetingelser
som positivt for konkurranse, og vil legge til rette for dette.
Når produktiviteten øker i
samfunnet som helhet, og når lønnsnivået øker
både i konkurranseutsatte næringer og i andre
sektorer, må produktiviteten i fiskeriene også øke
for at næringen skal beholde sin relative konkurransekraft.
Alternativene til slik effektivisering er enten å kreve
høyere priser for sine varer, eller at reallønnsnivået
reduseres. Ingen av disse alternativene er enkle. For en eksportnæring
som fiskeriene er det åpenbart vanskelig å kreve
høyere priser i et konkurranseutsatt internasjonalt marked.
Dersom reallønnen i fiskeriene synker, får fiskerinæringen
problemer med å beholde og rekruttere arbeidskraft, spesielt
i perioder der andre næringer trenger arbeidskraft og kan
betale mer for den. Like ens vil en ubalanse i produktivitetsutvikling
i forhold til andre næringer gjøre det vanskeligere
for fiskerinæringen å trekke til seg den nødvendige
kapital. Den langsiktige forutsetningen for kapitaltilgang, både
egenkapital og lånekapital, er at næringen gir
like god avkastning som konkurrerende næringer.
Det er lite hensiktsmessig både å regulere
og måle kapasitet i forhold til tekniske kriterier ved
det enkelte fartøy. Derfor har en det siste tiåret
gått bort fra å detaljregulere fartøyutforming
og fartøystørrelse. Det er videre ikke realistisk å ha
som mål å fjerne den økonomiske overkapasiteten.
Det vil heller ikke nødvendigvis være et spesielt
klokt mål. På grunn av bestandssvingningene kan
det være gunstig med en viss ledig kapasitet som kan settes
inn dersom fangstgrunnlaget skulle øke som følge
av økte kvoter.
I fiske er selve naturressursen en av de viktigste
innsatsfaktorene, og den er det i utgangspunktet gratis å utnytte.
En slik gratis produksjonsfaktor legger til rette for at næringen
kan frembringe en ressursrente (grunnrente). Det vil si ekstra avkastning
utover normal kompensasjon for arbeid, kapital og andre betalte
produksjonsfaktorer. Det må vurderes politisk hvordan en
slik ekstra avkastning fra en nasjonal ressurs skal benyttes. For
eksempel kan ønske om størst mulig grunnrente veies
opp mot distriktspolitiske hensyn, som i fiskeripolitikken.
Overkapasitet er et resultat av individuelle
investeringsbeslutninger og tilpasninger fra næringsaktørene. Disse
opererer innenfor et sett med økonomiske, sosiale og politiske
begrensninger, og søker som oftest å tilpasse
seg slik at inntekten blir tilfredsstillende. Det faktum at det
i fiskerinæringen finnes en ressursrente, har gitt rom
for overetableringer som for den enkelte har vært fornuftige økonomiske
investeringer. For næringen samlet sett vil imidlertid
disse investeringene føre til at totalproduktiviteten reduseres.
Konsekvensene av overetablering og for mange aktører
i et fiskeri korrigeres i praksis ikke alene av at det innføres
adgangsbegrensninger. Men adgangsbegrensningene skaper rammeverket
som trengs for å iverksette tiltak som reduserer konsekvensene
av en overetablering.
Ressursrenten fra fiskeriene kan på den
ene side tildekke en reelt sett lavere avkastning på arbeidsinnsats og
kapitalinnsats i denne næringen enn i andre næringer.
På den annen side kan ressursrenten danne grunnlag for
svært høy lønnsomhet for et begrenset
antall aktører, dersom disse får mulighet til å organisere
virksomheten optimalt. Ressursrenten kan også realiseres gjennom
omsetning av fiskefartøy for fortsatt drift, og den vil
da tilfalle selger av fartøyet som en salgsgevinst.
Tilstedeværelsen av en ressursrente
i fiskerinæringen kan til en viss grad kompensere for det
alminnelige effektiviseringskravet. Men selv om en velger å bruke ressursrenten
til å ha en høyere kapasitet og sysselsetting
i næringen enn det som er strengt nødvendig, må likevel
produktiviteten i næringen økes for å holde følge
med den alminnelige velstandsutviklingen i samfunnet.
Globalt er den samlede kapasiteten i fiskeflåten
langt større enn det ressursmessig er grunnlag for. I 1997
ble det i en FAO-studie beregnet at fiskekapasiteten globalt måtte
reduseres med over 50 pst. for at inntektene skal dekke de totale
kostnadene.
Dagens globale overkapasitetsproblematikk føres gjerne
tilbake til tiden før de 200 mils eksklusive økonomiske
sonene ble innført. Med disse nye sonene ble store deler
av verdens daværende kommersielt interessante fiskeressurser
underlagt nasjonal kontroll. Omtrent samtidig ble det mulig å anslå størrelse
og status for de viktigste fiskebestandene. Kombinasjonen av nasjonal
jurisdiksjon og kunnskapsbaserte kvoteanbefalinger la grunnlaget
for å fastsette bindende totalkvoter for de enkelte fiskerier,
med utgangspunkt i behovet for bærekraftig ressursforvaltning.
Og den nasjonale jurisdiksjon gjorde det framfor alt mulig å håndheve disse
kvotene. Samtidig bygde kyststatene opp sine egne fiskeflåter
for å være i stand til å høste
av bestandene som nå var underlagt nasjonal kontroll. De økonomiske
sonene bidro slik til en betydelig kapasitetsøkning i den
globale fiskeflåten.
I global sammenheng må vi for fiske
på det åpne hav skille mellom fartøy
fra stater som utøver reell kontroll med fisket og fartøy
som i realiteten fisker utenfor nasjonal kontroll og driver ulovlig,
uregulert og urapportert fiske.
Også fiskefartøy som i realiteten
er utenfor nasjonal kontroll, har en tilknytning til nasjonal strukturpolitikk,
på den måten at nasjonale strukturordninger bør inneholde
mekanismer som sikrer at fartøy som blir tatt ut av nasjonalt
fiske, ikke settes inn i ulovlig, uregulert og urapportert fiske.
I de norske strukturordningene står kravet om kondemnering
av uttatte fartøy sentralt. Det kreves en streng praktisering
av kondemneringskravet for å få dette til, slik
at det faktisk er reell kapasitet som kondemneres gjennom nasjonale
strukturordninger.
Internasjonalt samarbeid på globalt
nivå skjer blant annet gjennom FAO. En internasjonal handlingsplan ble
utformet i 1997. Avtalen er imidlertid ikke folkerettslig bindende.
Det er ingen tvil om at overkapasitetet kan ha alvorlige konsekvenser
for fiskebestandene. Det er heller ikke tvil om at overkapasitet
og kontrollbehov, og dermed utgifter til kontroll, henger sammen, og
at overkapasitet er en vesentlig årsak til det omfattende
ulovlige, uregulerte og urapporterte fisket som foregår
i nære og fjerne farvann. Dette er noe av bakgrunnen for
den oppmerksomhet spørsmålet får, både nasjonalt
og internasjonalt.
I en studie referert i en FAO-publikasjon fra
1996 ble den årlige fremgangen i fiskeeffektivitet vurdert
til 3 pst. Teknologiutviklingen har ført til at fiskeriene
har gått fra å være en arbeidsintensiv
til en kapitalintensiv næring.
Utbyttet fra fiskerinæringen er avhengig
ikke bare av fangstmengde og hvor effektivt det kan fiskes, men også av
oppnådde priser for fangsten. Det er vanskelig å spå hvordan
prisutviklingen vil bli, men tendensen synes klart å være
stabile realpriser.
Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelser
for 2005 viser at gjennomsnittlig utbetalt arbeidsgodtgjørelse
til mannskapet utgjør 33 pst. av driftsinntektene. For
fartøy som driver torskefiskerier er andelen noe høyere
enn for fartøy som driver sildefiskerier, henholdsvis 37
og 29 pst. Etter 1995 har den gjennomsnittlige fangsten vært
høyere enn det som har vært nødvendig
for å betale norsk gjennomsnittslønn, forutsatt
at utbetalingen til fisker utgjør 33 pst. av fangstinntekten. Analysen
referert i meldingen tyder på at det gjennomsnittlige lønnsnivået
fra fiske ligger noe over den norske gjennomsnittslønnen.
Det faktum at realprisen på fisk har
vært stabil gjennom hele etterkrigstiden, og at produksjonen
er begrenset av naturlige årsaker, peker klart i retning
av at strukturelle tilpasninger og effektivisering er fiskernes eneste
alternativ for å holde følge med produktivitets- og
velstandsforbedringene i samfunnet.
Det ble nødvendig med særskilte
bevilgninger over statsbudsjettet til fiskerinæringen fra
1958. Dette skulle i utgangspunktet være midlertidige støttetiltak. Den
såkalte hovedavtalen for fiskerinæringen ble avviklet
31. desember 2004, og hadde mot slutten kun marginal økonomisk
betydning for norske fiskerier. Enkelte elementer fra Hovedavtalen
er videreført som ordinære poster på statsbudsjettet.
Pristilskudd og annen driftsstøtte
har sammen med ressursrenten lagt til rette for langt høyere
sysselsetting og kapitalinnsats i fiskerinæringen enn hva
fiskeressursene gir grunnlag for, og hva som er mulig i andre næringer.
Overgangen fra å være en sterkt subsidiert næring
til å bli en effektiv sektor som er i stand til å realisere
ressursrente, har nødvendigvis ført til store
strukturelle endringer i fiskeriene. Næringsaktørene
har i stor grad selv tatt på seg omstillingskostnadene.
En kan ikke dra noen entydig konklusjon om struktureringsbehovet
basert på statiske kapasitetsmålinger. Dette er
også dynamiske forhold, som kan endre seg fort med bestandsstørrelsene
eller med reelle teknologiske sprang.
På denne bakgrunnen er hensikten med
adgangsbegrensningene å kontrollere nyetableringer, og
hensikten med strukturordningene er først og fremst å redusere
antall fartøy som deltar i den enkelte gruppe. Strukturordningene
sikter derfor først og fremst mot den økonomiske
overkapasiteten. Strukturordningenes faktiske evne til å motvirke
en økonomisk overkapasitet er likevel avhengig av hvordan
fiskebåteierne velger å benytte den økonomiske
gevinsten de får gjennom et utvidet kvotegrunnlag. Dersom
en vil kontrollere at gevinsten ikke nyttes til utskiftinger til større
og nye fartøy, er det bare mulig ved å innføre eller
opprettholde konkrete og trangere størrelsesbegrensninger
ved utskifting av det enkelte fartøyet.
Et ønske om å redusere den
tekniske fangstkapasiteten strider mot målet om kontinuerlig
fornying av flåten. Det trengs ordninger som legger til
rette for investeringer i nye fartøy. Adgangsbegrensninger
og strukturordninger skal bidra til å skape et økonomisk fangstgrunnlag
som forsvarer de nødvendige investeringene.
Dagens system for adgangsbegrensninger er differensiert,
ut fra ulike forhold i de ulike fiskeriene. For samtlige fiskerier
gjelder imidlertid et krav om ervervstillatelse for å drive
ervervsmessig fiske. I praksis har adgangsbegrensningene redusert
noe av mobiliteten i næringen. På den annen side
bidrar adgangsbegrensningene til å stabilisere kvotegrunnlag
og fartøystruktur. Dette gir større sikkerhet
for investeringene og økt sikkerhet for finansinstitusjonene.
Samtidig er det adgangsbegrensningene som gjør
at adgangen til å delta får en verdi i seg selv.
Når tallet på aktører går ned
og de tilgjengelige kvotene dermed fordeles på færre
fartøy, øker forventningen om fremtidig lønnsomhet,
og verdien på fisketillatelsen stiger. Innretningen av
strukturordningene vil også påvirke verdien av
fisketillatelsene. Desto gunstigere strukturordningene er, desto
høyere pris kan forventes på fisketillatelsene.
Dette representerer en utfordring, blant annet for nye aktører
som ønsker å etablere seg innenfor fiskerier i
adgangsbegrensede grupper, og kan bidra til ytterligere sementering
av fartøystruktur og eierskap.
Fiskeflåten gis mulighet til å forbedre
effektiviteten gjennom ulike strukturtiltak. Med dette legges grunnlag for økt
lønnsomhet både i samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk
forstand. Samtidig har strukturtiltak også andre virkninger
som må vurderes i forbindelse med utformingen og oppfølgingen
av ordningene. Færre fartøy fører til
en reduksjon i de totale fangstkostnadene. Disse besparelsene kan
innebære en betydelig gevinst, men næringsfinansierte
ordninger kan samtidig medføre at behovet for ekstern finansiering øker.
I disse tilfellene belastes de gjenværende aktører
med høyere faste kapitalkostnader i en periode. Færre
fartøy i fiskeflåten vil også medføre
redusert sysselsetting. Dette bidrar til at fangstkostnadene går
ned, samtidig som det legges til rette for forbedrede lønns-
og arbeidstidsordninger for de gjenværende fiskerne. Dette
er i seg selv positivt for rekrutteringen til fiskeryrket.
Fiskeflåten bidrar ikke bare med sysselsetting
i flåteleddet, men skaper også lokale ringvirkninger.
Reduksjoner i fiskeflåten vil dermed - i hvert fall på kort
sikt - kunne gi lokale arbeidsmarkedsproblemer, og på lengre
sikt kunne få betydningen for bosettingen i fiskeriavhengige
samfunn. De mange bygder og fiskevær som over lang tid
er fraflyttet forteller om slike endrede tilpasninger, på grunn
av teknologisk og samfunnsmessig utvikling.
Myndighetene har benyttet ulike virkemidler
for å begrense eller redusere fiskeflåtens størrelse,
og hensynet til ressursgrunnlaget og aktørenes lønnsomhet
har vært sentrale mål med de ulike ordningene.
De adgangsbegrensningene som er innført
i ulike fiskerier, stenger ikke bare for nye etableringer fra aktører på utsiden,
men fører også til at selve adgangen til å delta
får en verdi. Det innebærer at få fartøy
går ut av fiske uten å bli erstattet av et nytt,
og få aktører slutter i fiskerinæringen
uten å selge fartøyet for fortsatt drift. Videre
vil departementet påpeke at det gjennom lang tid har vært
et ønske om å legge til rette for at aktørene stilles
friere i fartøyutformingen. Større og bedre fartøy vil
imidlertid også som regel representere en større
teknisk fangstkapasitet, og innebære en større økonomisk investering
enn det som kanskje er strengt nødvendig for å fiske
tildelte kvoter. Bevegelsen mot større fartøy over
tid endrer flåtestrukturen og forholdstallet mellom store
og små fartøy. Et mål om en differensiert
flåtestruktur vil derfor også innebære
en målkonflikt i forhold til målet om en friere
fartøyutforming for den enkelte.
Det må tas hensyn til ulike fartøygruppers
ulike betydning for bosettingsmønsteret. Dette ivaretas
først og fremst av den fordeling av ressursene som skjer mellom
ulike fartøygrupper. Innenfor denne rammen må det
likevel foregå en nødvendig og vedvarende tilpasning.
Regjeringen vil regelmessig vurdere å ta stilling til en
rekke forhold, som valg av strukturvirkemiddel og valget av hvilke
grupper som til enhver tid skal få tilbudt hvilket strukturvirkemiddel,
vurderingen av hvilke begrensninger som skal ligge i strukturordningene
for å ivareta distriktsmessige hensyn og hvilken grad av
strukturering som er ønskelig. Mot denne bakgrunn legger
Regjeringen til grunn at det er et behov for å videreføre
strukturordninger for fiskeflåten.
Når det fra myndighetenes side har
blitt lagt stor vekt på næringens eget syn på fordelingsspørsmålene,
slik dette har fremkommet særlig i vedtak fra Fiskarlagets landsmøte,
har det blant annet sin begrunnelse i betydningen av langsiktig
stabilitet og ro omkring fordelingsspørsmålene.
De fordelingsnøkler som har blitt foreslått fra
Norges Fiskarlag, har derfor i stor utstrekning blitt fulgt av Fiskeri-
og kystdepartementet. Regjeringen mener at fortsatt stabilitet omkring
disse fordelingsspørsmålene betyr mye for fiskerinæringens videre
utvikling. En stabil fordeling mellom fartøygruppene er
også en grunnleggende forutsetning for at strukturtiltakene
i de ulike gruppene skal få den tilsiktede effekt.
Komiteen legger til grunn at
det er nødvendig å videreføre strukturordningene
for å sikre en fiskeflåte som bidrar til aktivitet
langs hele kysten, og samtidig sikre en flåte som er moderne,
variert og lønnsom.
Som en følge av teknologiutviklingen
har deler av fiskerinæringen over tid gått fra å være
en arbeidsintensiv til en kapitalintensiv næring som er
avhengig av god kapitaltilgang. Langsiktige og forutsigbare rammevilkår
er en forutsetning for at finansinstitusjonene fortsatt skal sikre
kapitaltilgangen til fiskeriene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,har merket seg at finansnæringen
fortsatt har tillit til fiskerinæringens lønnsomhet
i lys av de rammebetingelsene som trekkes opp i strukturmeldingen.
Dette ble bekreftet under komitéhøringen.
Under komiteens besøk på Island kom det fram at
for eksempel Glitnir Bank vanligvis finansierer investeringer i både
fartøy og kvoter, med en nedbetalingsperiode på 15 år.
Flertallet viser også til
at ulike representanter for organisasjonene under komitéhøringen
understreket betydningen av strukturordninger som legger til rette for
lønnsomhet i fiskerinæringen. Flertallet viser
i den forbindelse til at strukturtiltakene nettopp bidrar til en økonomisk
bærekraftig fiskeflåte, som kan legge grunnlaget
for langsiktige arbeidsplasser, investeringer i flåten
og levende kystsamfunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til
høring i Stortinget 23. april 2007 der Finansnæringens
Hovedorganisasjon uttaler følgende:
"Innføring av tidsbegrensning for framtidige
kvoter vil ha uheldige virkninger. Det skapes usikkerhet rundt tildelingen
av strukturkvoter etter 20 år. Usikkerheten forsterkes
av stadige endringer i rammebetingelsene fra myndighetenes side.
Denne usikkerheten bidrar til at både fiskerinæringen
og finansnæringen vil være tilbakeholdne med å sette
i gang nye prosjekter. Dette kan lede til at struktureringen stopper
opp eller forsinkes vesentlig. Mange vil også kunne avvente
kjøp i påvente av et politisk skrifte og muligheter
for nye endringer i strukturkvoteordningene.
Verdiene
av strukturkvotene vil falle som en konsekvens av tidsbegrensningen,
og videre strukturering kan stoppe opp da det ikke lenger vil være
villig selger i markedet. Dette vil innebære at bedrifts-
og samfunnsøkonomisk ulønnsom overkapasitet vil
bli opprettholdt og bidra til redusert bærekraft i næringen. Dette
vil igjen svekke næringens framtidige troverdighet og verdiskapningspotensial.
Innføring
med tilbakevirkende kraft skaper rettstvister
Finansnæringen
tar særlig sterk avstand fra å innføre endringer
med tilbakevirkende kraft. Investeringene i kvoten er gjort under
forutsetninger om at de er evigvarende og uten endringer underveis.
Endring i form av tidsbegrensning til 25 år endrer på dette.
En slik endring vil etter alt å dømme utløse
en rekke rettstvister som både vil være omfattende,
kostnads- og ressurskrevende og ta fokus i næringen bort
fra rasjonell drift og utvikling. Konsekvensene blir således
på mange måter de samme som ved en evt. stans
i strukturordningene.
Finansnæringen mener
opprinnelig strukturordning bør videreføres."
Disse medlemmer mener disse uttalelsene
synliggjør på en god måte den usikkerhet
Regjeringens politikk påfører fiskerinæringen.
Komiteen viser til
at adgangsbegrensningene kan være et hinder for at nye
aktører kan komme inn i næringen, samtidig som
strukturordningene fører til at det gradvis blir færre
fiskere. Imidlertid er det få fartøy som går
ut av fisket uten å bli erstattet av et nytt, og få aktører
går ut av næringen uten å selge fartøyet
for fortsatt drift.
Komiteen er videre opptatt av
at struktureringen av fiskeflåten kan påvirke
både bosetting og sysselsetting langs kysten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke betydningen av at Regjeringen holder et våkent øye
med utviklingen i fiskeflåten, og de distriktspolitiske
virkningene av struktureringen. Flertallet ber om
at Regjeringen løpende vurderer virkningene for enkeltkommuner
og lokalsamfunn.
Flertallet viser for øvrig
til at Regjeringen har varslet at de innen utgangen av 2009 vil
evaluere hvordan tiltaket om strukturering i de minste fartøygruppene
har virket.
I Norge er det to strukturvirkemidler som har
vært tatt i bruk; kondemnering og ulike ordninger for sammenslåing
av kvoter. Det offentlige har finansiert kondemneringsordningene,
mens sammenslåing i realiteten er en privatfinansiert effektiviseringsordning,
hvor det i stadig større grad har blitt stilt krav om kondemnering
av uttatte fartøy. Kondemneringsordningen som nå gjelder
for kystfiskefartøy med hjemmelslengde for kvotetildeling
under 15 meter, skiller seg fra dette hovedmønsteret. Det
gis kondemneringstilskudd fra et fond der 50 pst. er statlige midler
og 50 pst. er midler fra en avgift på brutto fangstverdi
for all fangst som er omfattet av salgslagenes enerett til førstehåndsomsetning
etter råfiskloven. Fra 1960 til 1993 ble det kondemnert
393 fartøy i havfiskeflåten og benyttet 592 mill.
kroner (nominelt), og for kystflåten ble det fra 1960 frem
til 2002 tatt ut 2 843 fartøy, med en samlet kostnad
på 514 mill. kroner (nominelt). For kystflåten var
kondemneringsmidlene tidligere i praksis tilskudd til flåtefornying.
De siste tiårene har ulike former for
sammenslåingsordninger tatt over som hovedvirkemiddel.
De første ordningene var basert på sammenslåing
av såkalt konsesjonskapasitet for fartøy i ringnotgruppen
og reketrålgruppen, uten noen form for forhåndsfastsatt
tidsbegrensning av den økte konsesjonskapasiteten.
Med enhetskvoteordningene for ulike grupper
i havfiskeflåten ble det innført en forhåndsfastsatt
tidsbegrensning i tilleggskvoten. I år 2000 kom det også en egen
sammenslåingsordning for småtrålere i
torsketrålgruppen. Selv om denne ordningen hadde et eget
og annerledes formål enn enhetskvoteordningen, fungerte den
også som en strukturordning, men uten forhåndsfastsatt
tidsbegrensning.
Strukturkvoteordningen for kystfiskeflåten
i 2003 var den første ordningen for kvotesammenslåing
i kystflåten, og denne ble innført uten forhåndsfastsatt
tidsbegrensning for tildeling av strukturkvoten. Deretter erstattet
strukturkvoteordningen for havfiskeflåten de tidligere
enhetskvoteordningene, i mars 2005.
Dagens kondemneringsordning ble innført
i juli 2003, på grunnlag av behandlingen av Ot.prp. nr.
76 (2001-2002) og St.meld. nr. 20 (2002-2003) Strukturtiltak i kystfiskeflåten.
Det ble bestemt da Strukturfondet ble opprettet at kondemneringsordningen
skulle virke i fem år. Ordningen løper ut 1. juli
2008.
Strukturkvoteordningen for kystflåten
ble innført med kvotemessig virkning fra og med 2004. Strukturkvoteordningen
virker innad i de ulike regulerings- og adgangsgruppene i kystfiskeflåten,
i fartøygruppene med hjemmelslengde for kvotetildeling
over 15 meter. Hovedvilkårene for å få tildelt
strukturkvote er at et fartøy blir kondemnert og alle tillatelser
knyttet til dette blir oppgitt. Ordningen inneholder et kvotetak,
som innebærer at et fartøy ikke kan tildeles mer
enn tre ganger fartøyets egen kvote av det enkelte fiskeslag,
inkludert denne grunnkvoten.
Torskefisket er grunnstammen i kystfisket i
Nordland, Troms og Finnmark. I adgangsbegrensningen for torskefisket
er det lagt inn en såkalt fylkesbinding, som innebærer
at et fartøy ikke kan selges for fortsatt drift fra ett
fylke til et annet. Formålet med disse reglene er å opprettholde
den relative fordelingen av torskefartøyene mellom fylkene,
og tallene viser stor stabilitet. Fylkesbindingen gjelder også i
strukturkvoteordningen.
Havfiskeflåtens strukturkvoteordning
ble innført ved forskrift av 4. mars 2005 nr.
193 om strukturkvoteordning mv. for havfiskeflåten og erstattet
da tidligere enhetskvoteordninger. Hovedvilkårene for tildeling
av strukturkvote i havfiskeflåten er de samme som i kystfiskeflåten,
altså at fartøyeier oppgir alle tillatelser for fartøyet
og at dette blir kondemnert.
Ved overgangen fra enhetskvoteordningene til
strukturkvoteordningen ble de geografiske begrensninger som gjaldt
for enkelte fartøygrupper, videreført. Strukturkvoteordningen
for havfiskeflåten inneholder ingen generell regel om avkorting
av strukturkvoten, men for enkelte fartøygrupper nyttes
avkorting enten alltid eller i visse tilfeller. Enhetskvotene kunne
tildeles i inntil 13 år, eller 18 år hvis det
uttatte fartøyet ble kondemnert. Det er ikke en slik forhåndsfastsatt
tidsbegrensning for strukturkvotene.
De rederiene som ble tildelt enhetskvote før
iverksettelsen av strukturkvoteordningen, fikk anledning til å konvertere
disse til strukturkvoter uten forhåndsfastsatt tidsbegrensning.
Mens kvotetaket i kystfiskeflåtens
strukturkvoteordning er en funksjon av det mottakende fartøyets
egen kvote i det aktuelle fisket, er kvotetaket i havfiskeflåtens
ordning en lik faktor for alle fartøy i den enkelte fartøygruppe.
Utvalget er delt i ulike flertall og mindretall,
og de ulike fraksjonene har fremmet en rekke forslag. Det vises
til utredningen for en fullstendig fremstilling av disse.
Når det gjelder spørsmålet
om videreføring av strukturvirkemidler, foreslår
et flertall på elleve av utvalgets 15 medlemmer at strukturkvoteordningen
blir videreført for havfiskeflåten som den er
i dag, med unntak for spørsmålet om forhåndsfastsatt
tidsbegrensning eller ikke. Disse medlemmene er delt i synet på dette
spørsmålet.
Når det gjelder kystfiskeflåten,
foreslår det samme flertallet at strukturkvoteordningen
videreføres med en justering når det gjelder kvotetaket.
Flertallet er delt også her når det gjelder spørsmålet
om forhåndsfastsatt tidsbegrensning eller ikke.
Det samme flertallet foreslår imidlertid
at strukturkvoteordningen gjøres gjeldende også for
fartøy med hjemmelslengde for kvotetildeling mellom 11
og 15 meter (13 meter i kystmakrellgruppen).
Disse medlemmene foreslår videre at
kondemneringsordningen gjennom Strukturfondet som følge
av dette avvikles for denne fartøygruppen, og at kondemneringsmidlene
rettes inn utelukkende mot gruppen av fartøy med hjemmelslengde
mellom 10 og 11 meter (opp til 13 meter i kystmakrellgruppen).
Et mindretall på fire medlemmer går
mot å videreføre strukturkvoteordningen for kystfiskeflåten.
Dette mindretallet går også primært
mot å videreføre kondemneringsordningen for kystfiskeflåten
med hjemmelslengde under 15 meter.
Mindretallet fremhever også at adferdsreguleringer "i
form av områdebegrensninger, redskaps- og tekniske begrensninger,
minstemål, tidsbegrensninger, kontraheringsstopp (…)
er eksempler på kapasitetsbegrensende tiltak som har effekt
både på kort og lang sikt", og dermed kan erstatte
behovet for dagens strukturvirkemidler.
Blant de næringsorganisasjonene som
har uttalt seg om spørsmålet om videreføring
av strukturordningene, støtter Norges Fiskarlag forslaget
om å videreføre strukturkvoteordningen. Landsorganisasjonen
(LO) støtter flertallsforslaget, og viser i hovedsak til
at et for lavt kvotegrunnlag for det enkelte fartøy, svekker
fiskeflåtens evne til fornying. Flertallsforslaget støttes også av
Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen
og Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL), industri
og eksport og Sør-Norges Trålerlag.
Norges Kystfiskarlag går mot å videreføre
strukturkvoteordningen for kystfiskeflåten, og mener også at kystflåten
under 15 meter må skjermes mot videre nedbygging. Sametinget
går imot å innføre strukturkvoteordning
for fartøy under 15 meter, idet denne gruppen "må skjermes
mot reduksjoner i antall og eventuelle begrensninger i ressursgrunnlaget
og heller tilføres ressurser blant annet til rekruttering
i fiskeriene". Finnmark fylkeskommune går imot kondemnering
i kystflåten, og fremholder at spesielt fartøy
under 15 meter må skjermes mot reduksjoner i antall fartøy.
Troms fylkeskommune støtter flertallsforslaget
om strukturkvoteordning for havfiskeflåten og for kystfiskeflåten
med hjemmelslengde over 11 meter.
Nordland fylkeskommune støtter flertallsforslaget, men
ber om at det "blir gjennomført analyse av strukturtiltakenes
eventuelle innvirkning på: fangstatferd, ressursutnyttelse
og realisering av fiskerinæringens verdiskapingspotensial".
Fylkesrådet i Nord-Trøndelag
og Sør-Trøndelag fylkeskommune støtter
flertallsforslaget, men krever "en gjennomgang av den regionale
fordelingen av fiskerettighetene i løpet av de siste 10 årene."
Møre og Romsdal fylkeskommune støtter
flertallsforslaget om å videreføre strukturkvoteordningen,
men mener at ordningen i kystfiskeflåten bør omfatte
fartøy med hjemmelslengde over 10 meter. Hordaland fylkeskommune
mener også at strukturkvoteordninger må videreføres
og utvides til båter ned til 10 meter slik at disse fartøyeierne
kan få tilbud om å tilpasse seg med større
kvoter.
Lofotrådet går inn for å videreføre
strukturkvoteordningen for havfiskeflåten og for fartøy
med hjemmelslengde over 15 meter, men går mot strukturering
av flåten under 15 meter. Landsdelsutvalget gir sin tilslutning
til flertallsforslaget, men mener at "etter at man har foretatt
en helhetlig evaluering av fiskeripolitikken og strukturkvoteordningen
må se nærmere på en omfordeling av fiskekvoter
mellom hav- og kystflåten".
Av de andre høringsinstansene støttes
flertallsforslaget vedrørende strukturkvoteordningen av
Fiskeridirektoratet og Sunnmøre og Romsdal Fiskesalgslag, mens
Norges Naturvernforbund/Barentshavkontoret støtter
mindretallsforslaget. Bivdi - sjøsamisk fangst- og fiskeriorganisasjon
- går mot "strukturering i fiskeflåten".
Kondemnering har fungert etter hensikten i enkelte grupper.
Den eksisterende kondemneringsordningen bryter delvis
med tidligere praksis med hensyn til finansieringsformen. Hele fiskeflåten
er pålagt en strukturavgift, og dermed er hele flåten
med på å betale for kapasitetsreduksjon i de minste
flåtegruppene. Særlig fartøy i lukket
gruppe i fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62 grader nord
med hjemmelslengde under 10 meter, har fått det bedre siden
2003. Vi må anta at kondemneringen har betydd mye for de
forbedringene som er oppnådd for denne gruppen.
Lovhjemmelen for innkreving av strukturavgift
løper ut 1. juli 2008. Regjeringen vil ta standpunkt
til om det er behov for en fastsatt kondemneringsordning når
det foreligger en samlet evaluering av hele den femårsperioden
som ordningen har virket. I tiden frem til 1. juli 2008
vil Regjeringen videreføre kondemneringsordningen for de
minste kystfiskefartøyene på samme måte
som ordningen har virket hittil.
Spørsmålet om en strukturkvoteordning
for fartøyene med hjemmelslengde mellom 11 og 15 meter
(13 og 15 meter i kystfisket etter makrell) behandles annet sted
i meldingen. Når strukturkvoteordningen eventuelt er innført
i disse gruppene, vil Regjeringen justere regelverket for kondemneringsordningen
slik at den ikke lenger vil omfatte de fartøygruppene som
får tilgang til strukturkvoter.
Strukturkvoteordningen er på samme
tid et effektiviseringsinstrument og et kapasitetsreduserende tiltak. Hovedfokuset
i ordningen er imidlertid effektivisering. Den ventede effekten
er høyere samfunnsøkonomisk lønnsomhet
i bruken av arbeidskraft og kapital.
Alternativet til strukturkvoteordningen måtte
være ordninger med økt omsettelighet for kvoter,
løsrevet fra fartøyene og den tradisjonelle forankringen
som kvotefordeling har i dag i ulike fartøygrupper. Det
er etter Regjeringens mening ikke aktuelt.
Regjeringen foreslår at strukturkvoteordningen
for kystfiskeflåten utvides til å omfatte gruppen
av fartøy med hjemmelslengde for kvotetildeling mellom
11 og 15 meter. Begrunnelsen er at strukturvirkemidlene for kystfiskeflåten
så langt har gitt minst effekt i denne fartøygruppen.
Det store antall fartøy i denne gruppen, og det lave antallet
som er tatt ut gjennom kondemneringsordningen, innebærer
at gjenværende fartøy ikke har fått noen
vesentlig positiv effekt på sitt kvotegrunnlag. En rekke
fartøyeiere i gruppen har også benyttet seg av
driftsordningen til å utveksle kvoter. Dette viser behovet
for å kunne øke kvotegrunnlaget også i
denne gruppen.
Det foreslås imidlertid at nedre grense
blir en hjemmelslengde på 11 meter, noe som er i samsvar
med forslaget fra Strukturutvalgets flertall.
De reguleringsmessige tillempinger som er nødvendige
fordi grensen her ikke følger dagens etablerte gruppeinndeling,
vil bli utredet og forberedt i løpet av 2007. Visse justeringer
rundt reguleringsopplegget i forhold til denne 10-metersgrensen,
ble for øvrig gjort i torskereguleringene både
for 2006 og 2007. Ordningen vil deretter kunne iverksettes i løpet
av året, med kvotemessig virkning fra og med 2008. På grunn
av den mindre kystflåtens særlige betydning, vil
Regjeringen innen utløpet av 2009 foreta en evaluering
av hvordan dette tiltaket har virket, med særlig vekt på konsekvenser
for distriktene.
Det ligger i strukturkvoteordningens virkemåte
at den kan medføre økt konsentrasjon. Graden av
konsentrasjon styres særlig av kvotetaket og geografiske begrensninger.
Et flertall i strukturutvalget foreslo å sette
kvotetaket til to ganger fartøyets egen kvote i kystfartøygruppen 11
(13) til 15 meter. Det ble videre foreslått å senke kvotetaket
for gruppene med hjemmelslengde mellom 15 og 28 meter fra tre til
to ganger fartøyets egen kvote, men likevel tre ganger
fartøyets egen kvote for fartøy "med ensidig fangstgrunnlag,
eksempelvis bare innen torskefiskeriet". Det ble også foreslått å sette
"en maksimalgrense for hvor mange strukturkvoter ett fartøy totalt
kan ha innen alle fiskerier etter en totalvurdering".
Regjeringen mener at reglene for kvotetaket
i strukturkvoteordningen for kystfiskeflåten bør
endres. Når det gjelder gruppene i kystfiskeflåten
med hjemmelslengde for kvotetildeling over 15 meter, som allerede
er omfattet av strukturkvoteordningen, foreslår Regjeringen
at det for fremtiden ikke skal kunne tildeles strukturkvote utover
et kvotetak på to ganger fartøyets egen kvote
i hvert enkelt fiskeri, dersom det tildeles strukturkvote både
i torskesektoren og i pelagisk sektor. Dagens kvotetak på tre
ganger fartøyets egen kvote, inkludert denne, bør
videreføres bare for fartøy som tildeles strukturkvote
enten kun i torskesektoren eller kun i pelagisk sektor.
I den nye gruppen i kystflåten som
nå får tilbud om strukturkvoteordning, med hjemmelslengde
mellom 11 (13) og 15 meter, bør det settes et kvotetak
til to ganger fartøyets egen kvote. Denne gruppen er viktig
for aktivitet langs hele kysten. Det bør derfor vises varsomhet, slik
at struktureringen ikke i for stor grad svekker bosetting og arbeidsplasser
på kysten. Videre anser Regjeringen, av samme grunn, at
disse fartøyene ikke bør kunne tildeles strukturkvote
både i torskesektoren og i pelagisk sektor.
Når det gjelder havfiskeflåten,
har det ikke kommet frem innvendinger mot de begrensninger som gjeldende
ordning inneholder for å ivareta distrikts- og fordelingspolitiske
hensyn, herunder kvotetakene. Disse ble også grundig vurdert
og diskutert i forbindelse med at strukturkvoteordningen erstattet
de tidligere enhetskvoteordningene. Særlig gjaldt dette
kvotetakene. Regjeringen ser derfor ingen grunn til å gjøre
endringer her.
Kvotetaket begrenser kvotekonsentrasjonen på fartøynivå.
Kvotetaket i strukturkvoteordningen begrenser derimot ikke like
effektivt kvotekonsentrasjonen på eiernivå, ettersom
en eier kan ha flere fartøy. For havfiskeflåten
er det imidlertid gitt regler om eierkonsentrasjon i forskrift av
13. oktober 2006 nr. 1157 om spesielle tillatelser til å drive
enkelte former for fiske og fangst (konsesjonsforskriften). Når
det gjelder kystflåten, er det ikke fastsatt regler om
begrensninger i eierkonsentrasjon. Strukturutvalget uttalte følgende
om eierkonsentrasjon i NOU 2006:16 kapittel 8.4.2:
"Utvalgets medlemmer ønsker at det utarbeides
klare regler som setter grenser for hvor store fangstrettigheter
enkeltaktører kan ha for å unngå at konsentrasjonen av
rettigheter blir for stor. Utvalget foreslår en maksimal
grense på 10 % av gruppekvoten i de reguleringsgrupper
det ikke allerede er fastsatt strengere krav. For små fiskeri
bør det gjøres unntak fra begrensningen."
Regjeringen vil arbeide videre med dette spørsmålet.
Komiteen viser til at strukturordningene
skal bidra til å sikre en fiskeflåte som bidrar
til aktivitet langs hele kysten og samtidig sikre en flåte
som er moderne, variert og lønnsom. Komiteen er
opptatt av at det utformes ordninger som legger til rette for bedret
lønnsomhet og styrket konkurranseevne for fiskerinæringen både
nasjonalt og internasjonalt, og som gir næringsaktørene
mulighet til effektivisering innenfor et regulert rammeverk.
Komiteen viser til at Regjeringen
vil videreføre kondemneringsordningen for de minste kystfartøyene fram
til 1. juli 2008, og at det skal tas stilling til om ordningen
skal videreføres på lengre sikt når det
foreligger en samlet evaluering av hele den femårsperioden
som ordningen har virket. Komiteen støtter
dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Regjeringen foreslår å begrense den
nye gruppen i strukturkvoteordningen, til fartøy med hjemmelslengde
for kvotetildeling mellom 11 og 15 meter i stedet for fartøy
med hjemmelslengde mellom 10 og 15 meter. Dette vil omtrent halvere
gruppen som omfattes.
Flertallet har merket seg at
kondemneringsordningen har hatt størst effekt for fartøy
på under 10 meter.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Høyre, viser til at den nedre lengdegrensen på 13
meter hjemmelslengde kun sikter til kystnotfisket etter makrell,
hvor delingen mellom de to reguleringsgruppene for kystnotflåten
går ved 13 meter. Bakgrunnen for forslaget er altså de
allerede etablerte gruppeinndelingene i makrellfisket, og dette
flertallet støtter dette.
Komiteen er opptatt
av at det må settes begrensninger for hvor store kvoter
som kan tildeles det enkelte fartøy i fisket etter det
enkelte fiskeslag, gjennom strukturkvoteordningen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter
derfor Regjeringens forslag om at reglene for strukturkvoteordningen
skal inneholde såkalte kvotetak.
Videre slutter et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
seg til Regjeringens forslag om et senket kvotetak for kystflåtens strukturordning,
samt forslaget til kvotetak for den nye gruppen som skal omfattes
av ordningen, kystflåtens fartøy i gruppen 11-15
meter. Dette flertallet viser i denne sammenheng
til kystflåtens særlige betydning for aktivitet
og sysselsetting i mange kystsamfunn, og at det derfor er behov
for større varsomhet i struktureringen.
Et tredje flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, har merket seg at særlig
forslaget om en begrenset strukturkvoteordning for fartøygruppen
mellom 11 og 15 meter, er gjenstand for stor debatt langs kysten.
I særlig grad gjelder dette omfattende oppkjøp
av fartøy og kvoter og konsentrasjon av eierskap. Dette
kom også fram under komiteens høring i Stortinget.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at strukturutvalget foreslo at det etableres regler om
eierbegrensning, og en øvre grense på 10 pst.
av gruppekvoten i de reguleringsgrupper hvor det ikke allerede er
fastsatt en lavere grense.
Flertallet deler for øvrig
Regjeringens syn, som er kommunisert i brev til komiteen datert
9. mai 2007, om at før man tar stilling til dette
forslaget, er det behov for en kartlegging av dagens eiersituasjon.
Gjennomgangen må også ta for seg minoritetsandeler. Flertallet deler
Regjeringens syn og viser til at dette arbeidet kan resultere i
generelle eierskapsbegrensninger, slik det er i havfiskeflåten,
og/eller eierskapsbegrensninger som er innrettet mot enkelte
typer av eiere, for eksempel krysseierskap mellom havfiskeflåten
og kystflåten eller fiskeforedlingsanleggs minoritetsandeler
i kystfartøy.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet
og Høyre, har også merket seg at flere av høringsinstansene
tar til orde for eierskapsbegrensninger i kystflåten. Deltakerloven
har ingen eierskapsbegrensninger. Norges Kystfiskarlag viste under høringen
til at det før 1985 ble praktisert en ordning der en aktiv
fisker ikke kunne eie og drive mer enn 2 fartøy. Dette
flertallet ber Regjeringen vurdere dette og/eller
lignende ordninger som kan sikre et variert og desentralisert eierskap
i kystfiskeflåten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, og Senterpartiet,
viser til at strukturkvoter i regelen bare kan omsettes innenfor
den enkelte fartøygruppen. Kystfiskarlaget ber om at hjemmellengdeordningen
må endres slik at sjarkkvoter ikke kan overføres
til større fartøy, kun motsatt vei. Flertallet ber
Regjeringen se nærmere på dette.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser ellers til
strukturutvalgets innstilling om at det generelt bør utarbeides
klare retningslinjer som setter grenser for hvor store samlede fangstrettigheter
enkeltaktører/enkeltselskaper kan ha, for å unngå at
konsentrasjonen av rettigheter i norsk fiskerinæring blir
for stor. Dette flertallet er enig i at det fastsettes
en maksimal grense, og ber Regjeringen jobbe videre med dette.
Et tredje flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, konstaterer at
driftsordningen nå avvikles, og støtter dette.
Det vises i denne sammenheng til strukturutvalgets forslag om at
muligheter for samfiske bør vurderes, spesielt for de minste
fartøygruppene. Dette flertallet viser til
at det ikke er kartlagt om det er behov for en slik ordning. Innretningen
på en eventuell samfiskeordning er heller ikke vurdert. Dette
flertallet ber på denne bakgrunn om at Regjeringen
vurderer disse spørsmålene nærmere.
På denne bakgrunn vert følgjande
forslag fremma frå medlemene frå Høgre:
"Stortinget ber Regjeringa greie
ut og etablere ei samfiskeordning for å sikre fleksibilitet
som erstatning for at driftsordninga fell bort."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det i 2005 var registrert om lag 7 700 fiskefartøy
i Norge og av disse var om lag 6 900 eller nesten 90 pst.
under 15 meter. Disse fartøyene sysselsetter over halvparten
av alle manntallsførte fiskere. Svært mange lokale
fiskemottak er helt avhengige av leveranser fra denne fartøygruppen.
Disse medlemmer har merket seg
protestene mot strukturering for fartøy under 15 meter.
Dette gjelder flere forhold som vil kunne ha store konsekvenser for
den enkelte fartøyeier og det enkelte fartøys
driftsmønster. Denne flåtegruppen er helt sentral
både mht. råstoff og sysselsetting for mange kystsamfunn.
Det er fare for at struktureringen kan medføre at kvoter
struktureres ut av lokalsamfunn og regioner, noe som medfører
tap av arbeidsplasser og kan ha stor innvirkning på fiskeriavhengige
lokalsamfunn i form av tapte arbeidsplasser. Strukturering kan også medføre
at kvoter ikke blir fisket opp.
Disse medlemmer viser til at
konsekvensene av forslaget om strukturering for fartøy
under 15 meter ikke er utredet godt nok og fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen avstå fra
strukturering for fartøy under 15 meter, inntil det er
konsekvensutredet hvilken virkning struktureringen vil ha for flåtegruppen
og fiskeriavhengige lokalsamfunn."
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen innen utløpet av 2009 vil foreta en evaluering
av hvordan struktureringen har virket med særlig vekt på konsekvenser
for distriktene. Etter disse medlemmers syn er det
i seg selv en innrømmelse av stor usikkerhet og frykt for
hvordan struktureringen for fartøy under 15 meter vil virke.
Medlemene i komiteen frå Høgre konstaterer
at Regjeringa foreslår strukturering ned til 11 meters
lengde, og at det elles berre er foreslått justeringar
i forhold til dei struktureringsordningane som vart stoppa i 2005. Desse
medlemene meiner at det er positivt med brei støtte
til bruk av struktureringsordningar for å auke lønsemd
og få ned overkapasitet. Det er likevel ikkje alt desse
medlemene er samde med Regjeringa i.
Desse medlemene vil støtte
at det kan strukturerast ned til 11 meters lengde, men registrerer
samstundes at fleire høyringsinstansar har teke til orde
for at grensa burde vore sett til 10 meter. Det bør vurderast
på sikt om grensa skal senkast ytterlegare frå 11
meter.
Kvotetaket som er foreslått for 11(13)-15
meter på to gongar fartyet sin kvote, og forslaget om å senke
taket i gruppa over 15 meter til to gongar fartyets egen kvote i
kvart enkelt fiskeri, med moglegheit til tre i eit av fiskeria pelagisk
eller konvensjonell, er etter desse medlemene si
meining for lågt. Kvotegrunnlaget blir ikkje stort nok
med desse nye taka, dei vil også slå dårleg
ut for enkelte aktørar alt etter kva fiskeri ein strukturerer
i, og det er uheldig at det er stor forskjell mellom gruppene i
kor stort kvotegrunnlag som kan samlast på ein båt.
For kystsamfunna er det viktig at flåten, same kva storleik,
er lønsam og kan tilby trygge og sikre arbeidsplassar,
og ein stabil råstofftilgang til industrien på land.
Medlemen i komiteen frå Kristeleg
Folkeparti syner til grunngjevinga i kapittel 1.2 for kvifor denne
medlemen går imot framlegget om å utvida
strukturkvoteordningane til å omfatta fartøy i gruppa
11(13)-15 meter, og vil fremja fylgjande forslag:
"Stortinget ber Regjeringa om å ikkje
gjennomføra strukturering for fartøy under 15
meter."
Utgangspunktet ved innføringen av strukturkvoteordningen
var at den skulle innebære en lengre tidshorisont
for det enkelte rederi enn de tidligere enhetskvoteordningene. I
de tidligere enhetskvoteordningene gikk kvantumet ved utløpet
av tildelingsperioden tilbake til vedkommende reguleringsgruppe.
Dette var i samsvar med den tverrpolitiske enigheten om stabilitet i
kvotefordelingen mellom ulike reguleringsgrupper. Standpunktet om
at kvotefordelingen mellom gruppene ligger fast, og at strukturgevinsten
derfor tilfaller de gjenværende fartøy i samme
reguleringsgruppe, legges fortsatt til grunn.
Utvalget er delt i ulike flertall og mindretall,
og de ulike fraksjonene har fremmet en rekke forslag. Det vises
til utredningen for en fullstendig fremstilling av disse.
Utvalget er delt også når
det gjelder spørsmålet om forhåndsfastsatt
tidsbegrensning i strukturkvoteordningen.
De to alternativene fra Strukturutvalget er
følgende:
1. Flertallsforslaget
om å innføre en forhåndsfastsatt tidsbegrensning
på 15 år, som også gjøres gjeldende
for allerede tildelte strukturkvoter.
2. Mindretallsforslaget om å videreføre
gjeldende strukturkvoteordning, altså uten forhåndsfastsatt tidsbegrensning.
Blant næringsorganisasjonene som har
uttalt seg om forhåndsfastsatt tidsbegrensning, støtter
Norges Kystfiskarlag flertallsforslaget om å innføre
en tidsbegrensning på 15 år, som et subsidiært
standpunkt i forhold til lagets primære standpunkt om at
strukturkvoteordningen i kystflåten bør avvikles.
Norges Fiskarlag, Sør-Norges Trålerlag,
LO, Finansnæringens Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen
og Norske Sjømatbedrifters Landsforening støtter
mindretallsforslaget om å videreføre gjeldende strukturkvoteordning,
uten forhåndsfastsatt tidsbegrensning. Som begrunnelse
vises i hovedsak til at denne ordningen er best egnet til å gi
næringen den langsiktighet og forutsigbarhet den er avhengig
av.
FHL industri og eksport mener at en forhåndsfastsatt tidsbegrensning
minimum må tilsvare "livslengden" for et fartøy,
og dermed være vesentlig lengre enn 15 år.
Norges Fiskarlag, FHL industri og eksport, Finansnæringens
Hovedorganisasjon/Sparebankforeningen og Norske Sjømatbedrifters
Landsforening går sterkt imot å gjøre
tidsbegrensningen gjeldende for allerede tildelte strukturkvoter,
hvis det iverksettes en slik forhåndsfastsatt tidsbegrensning
i nye strukturkvoteordninger.
Blant fylkeskommunene går Finnmark
fylkeskommune og Troms fylkeskommune inn for flertallsforslaget
om å innføre en forhåndsfastsatt tidsbegrensning
på 15 år. Fylkesrådet i Nord-Trøndelag,
Sør-Trøndelag fylkeskommune og Nordland fylkeskommune
støtter flertallsforslaget om å innføre
en tidsbegrensning på 15 år, med virkning også for
allerede tildelte strukturkvoter.
Møre og Romsdal fylkeskommune og Hordaland
fylkeskommune går inn for mindretallsforslaget om å videreføre
gjeldende strukturkvoteordning, uten forhåndsfastsatt tidsbegrensning.
Lofotrådet og Vest-Finnmark regionråd
støtter flertallsforslaget.
Landsdelsutvalget anbefaler også at
strukturkvotene tidsbegrenses.
Av de andre høringsinstansene går
Fiskeridirektoratet, Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag og
Innovasjon Norge inn for mindretallsforslaget om å videreføre gjeldende
strukturkvoteordning.
WWF og Norges Naturvernforbund/Barentshavkontoret
går primært imot videreføring av strukturkvoteordningen,
men støtter subsidiært forslaget om en tidsbegrensning
på 15 år. Begge viser på ulike måter
til at fiskeressursene tilhører fellesskapet som begrunnelse for
standpunktet.
De to forskriftene som regulerer tildeling av
strukturkvote i henholdsvis kystfiskeflåten og havfiskeflåten, har
noe ulikt formulerte formålsbestemmelser. Reduksjon av
antall fartøy for å styrke driftsgrunnlaget for
det enkelte fartøy er imidlertid dominerende i målformuleringen.
En forhåndsfastsatt tidsbegrensning
vil medføre en endring av den relative kvotefordelingen
mellom fartøyene innad i en reguleringsgruppe etter utløpet
av den perioden en strukturkvote tildeles. Størrelsen på denne
endringen vil være avhengig av graden av strukturering
i gruppen og hvordan strukturkvotene er fordelt mellom fartøyene
i gruppen.
Den forhåndsfastsatte tidsbegrensningen
har blitt sett på som symbol for samfunnets styringsrett
og et uttrykk for at fiskeressursene er vår felles eiendom.
I NOU 2006:16 kapittel 8.6.5 fremholder en fraksjon i strukturutvalget
at "innføring av tidsuavgrensede strukturkvoter i 2003/2005
var uheldig i forhold til politiske mål om fiskeressursene
som felles eiendom". "Felles eiendom" er et begrep som det kan legges
ulikt innhold i, alt etter den enkeltes ståsted. Det kan
også argumenteres for at andre virkemidler vil ha samme betydning
dersom målet er å markere at fiskeressursene er
underlagt samfunnets styringsrett og er fellesskapets eiendom. En
annen fraksjon i strukturutvalget sier "(f)or å oppnå større
legitimitet, kan myndighetene ilegge en ressursrenteavgift på dem
som har særlige tillatelser til å høste
inntekter av fellesressursen, og som har en avkastning ut over normalt".
Behovet for å markere at fiskeressursene
er felles eiendom, har sin bakgrunn i en pågående
diskusjon om hvorvidt strukturkvoteordningen innebærer
en privatisering av ressursene. Denne diskusjonen har ulike plan, alt
etter hva som legges i begrepene og hvilket utgangspunkt de ulike
deltakerne i debatten har. Det er derfor behov for å gå nærmere
inn i problemstillingen, slik den fremstår ut fra ulike
perspektiv. I meldingen diskuteres derfor hva som ligger i "felles
eiendom" i et juridisk perspektiv, et økonomisk perspektiv
og et samfunnsperspektiv.
Gjennom regler fastsatt i og i medhold av deltakerloven
er adgangen til å delta i ulike fartøygrupper
begrenset i forskriftsbestemmelser. Det er denne type adgangsbegrensninger
som skaper en lukket gruppe, og dermed legger grunnlaget for at
selve adgangen til å delta i en slik gruppe får
en økonomisk verdi.
Det er ingen motsetning mellom det at avgrensninger i
deltakelsen i fiske i realiteten skaper en kvoteverdi på fartøyeiers
hånd, og det at ressursene er en nasjonal fellesressurs.
Avgrensninger i deltakelsen er valgt som reguleringsform for å legge
til rette for en best mulig utnytting av fiskeressursene, sett fra
samfunnets side.
De enkeltpersoner eller foretak som eier fiskefartøy og
har adgang til å delta i fisket på ulike fiskebestander, har
således ingen juridisk eiendomsrett til fiskeressursene,
heller ikke i form av noen ideell andel.
Det økonomiske perspektivet på problemstillingen fiskeressursene
som felles eiendom, er at fellesskapet er avhengig av tiltro til
stabilitet i rammebetingelsene, for å sikre de nødvendige økonomiske
investeringene for at vi som samfunn og fellesskap skal få nyttiggjort oss
ressursene.
Et annet forhold er hvordan lovregulerte begrensninger
i adgangen til å utnytte fiskeressursene til ervervsmessig
fiske, fungerer i et samfunnsperspektiv. Strukturutvalget har innhentet
en utredning om dette fra professor Petter Holm, som er trykt som
vedlegg 7 til NOU 2006:16. Her blir det inngående gjort
rede for hvordan adgangsbegrensningene i fisket og strukturordningene
fungerer i dette perspektivet. Holm skriver blant annet:
"Utvikling av individuelle rettigheter oppfattes
som en av de mekanismer som har blitt tatt i bruk for å realisere
fellesskapets rettigheter og ansvar. En av konsekvensene av dette
er selvsagt at mange som tidligere hadde adgang til allmenningen
ikke lenger har det. Dette er imidlertid ikke i seg selv en indikasjon
på at fellesskapets rettigheter er svekket. I den grad
en slik eksklusjon er en konsekvens av at kyststaten på vegne av
fellesskapet har valgt å disponere fiskeressursene på en
bestemt måte, representerer dette formelt sett en styrking
og tydeliggjøring av fellesskapets interesser."
Og videre:
"En effektiv felles forvaltning av bestanden er en
forutsetning for å sikre de individuelle rettighetene til kvoten.
Dette er særlig åpenbart når en mangelfull
forvaltning fører til overbeskatning, slik at de individuelle rettighetene
mister materielt innhold. Men det er samtidig, for det andre, slik
at et velfungerende individuelt rettighetsregime knyttet til kvotene
kan styrke fiskeressursen som felles eiendom. Dette blir særskilt
tydelig når det gjelder strukturordningenes sentrale målsetting, som
er å redusere overkapasitet."
Selv om vi legger til grunn et felles ståsted
og innhold i begrepet "felles eiendom", er det likevel diskutabelt
hvor stor vekt en skal legge på spørsmålet
om tidsbegrensning eller ikke i strukturkvoteordningen for å markere
fiskeressursenes status. Det er i hvert fall viktig å ha
klart for seg at vi her bare diskuterer reguleringsformen for en
del av kvotegrunnlaget i norsk fiskerinæring. Den andre
delen tildeles som ordinær grunnkvote, på grunnlag
av en tildelt konsesjon eller deltakeradgang. Denne grunnkvoten
er ikke tidsbegrenset.
Den betydning en forhåndsfastsatt tidsbegrensning for
strukturkvoten måtte ha som markering av fiskeressursene
som felles eiendom, er begrenset. Det er særlig kvotetaket
i strukturkvoteordningen for den enkelte fartøygruppe som
styrer hvor stor andel av totalkvoten som på sikt og i
ytterste fall kan bli strukturkvote, i den enkelte gruppe.
Av de norske totalkvotene av noen fiskeslag
ble følgende andeler i 2006 tildelt som strukturkvote:
– ca. 21
pst. av torsk nord for 62 grader nord,
– ca. 25 pst. av hyse nord for
62 grader nord,
– ca. 23 pst. av sei nord for
62 grader nord,
– ca. 14 pst. av makrell, og
– ca. 21 pst. av norsk vårgytende
sild.
I et system hvor strukturkvotene tildeles med
en forhåndsfastsatt tidsbegrensning, vil de etter utløpet
av denne tidsbegrensningen bli omfordelt mellom fartøyene
i gruppen, også til de fartøy som har hatt strukturkvote.
Dette innebærer at kvotene fra de uttatte fartøyene,
etter å ha vært tildelt som strukturkvote med tidsbegrensning
en periode, deretter fordeles som grunnkvote uten tidsbegrensning.
I dette langsiktige perspektivet ser vi at en forhåndsfastsatt
tidsbegrensning for strukturkvoter først og fremst vil
være en omfordelingsmekanisme og ikke en vedvarende tidsbegrensning
for kvotetildeling.
Erfaringene fra enhetskvoteordningene som er
referert i meldingen, gir grunnlag for å tro at stabiliteten rundt
ordningene avgjorde i hvilken grad den ble brukt, i tillegg til
hvilket strukturbehov det var i den enkelte gruppe. Effekten av
en strukturkvoteordning med forhåndsfastsatt tidsbegrensning
vil i så fall først og fremst være avhengig
av struktureringsbehovet i gruppen, om tidsbegrensningen er så romslig
at en får en tilstrekkelig gevinst på investeringen
og hvilken tiltro det er til at rammebetingelsene vil forbli uendret.
Det er private enkeltaktører som påtar
seg kostnaden ved reduksjonen i strukturkvoteordningen. Til gjengjeld
kan den enkelte tildeles en strukturkvote. Ordningen blir dermed
ut fra denne synsvinkelen å betrakte som en privatfinansiert
kondemneringsordning. Hvis man ser strukturkvoteordningen utelukkende
under denne synsvinkelen, blir spørsmålet om flertallsforslaget
på 15 års strukturkvotetildeling er tilstrekkelig
til å gi løpende struktureffekt.
I NOU 2006:16 er det beregnet at kvoteverdien
reduseres med ca. 48 pst. ved å innføre en tidsbegrensning på 15 år,
i forhold til strukturkvoter uten forhåndsfastsatt tidsbegrensning,
alle andre forhold like. I dette ligger det at strukturkvoten bortfaller
i sin helhet etter utløpet av perioden. Beregningen er
opplysende på den måten at det vil være
ulik betalingsvillighet for en kvote med og uten forhåndsfastsatt
tidsbegrensning. Kvoteverdien må sees som et uttrykk for
hvilken fremtidig fortjeneste aktørene forventer å få.
Utformingen av strukturordningen påvirker også konsesjonsprisene. Konsesjonsprisene
påvirker i sin tur utfallet av de økonomiske beregningene
i hvert enkelt tilfelle, og dermed hvilken strukturering som oppnås.
En annen side av høyere konsesjonspriser er at struktureringen
skjer til høyere kostnad, og dermed går mer kapital
ut av næringen i forbindelse med bruk av strukturkvoteordningen.
De momenter som er gjennomgått foran,
kombinert med erfaringene fra de tidligere enhetskvoteordningene,
tilsier at en strukturkvoteordning med forhåndsfastsatt
tidsbegrensning vil kunne gi en løpende struktureffekt.
Hvor stor denne effekten blir, vil være avhengig av totalsituasjonen
for vedkommende fartøygruppe til enhver tid. Den vedvarende
effektivitetsutviklingen og behovet for å delta i den løpende
velstandsutviklingen i samfunnet, tilsier at vi har strukturordninger
som en permanent og ordinær del av reguleringssystemet.
En eventuell tidsbegrensning må være så romslig
at den ivaretar en normal investerings- og finansieringshorisont.
En strukturkvoteordning uten forhåndsfastsatt
tidsbegrensning - noe som medfører høyere priser
på konsesjoner/deltakeradganger - vil ha preg
av å være en uønsket bieffekt som ikke
er nødvendig for å oppnå tilstrekkelig
løpende struktureffekt. En slik høyere pris innebærer
da både at terskelen blir høyere enn nødvendig
for å etablere seg med eget fartøy for nye deltakere, og
at struktureringskostnaden blir høyere enn nødvendig.
Selv om det skulle være slik at en
strukturkvoteordning uten tidsbegrensning førte raskere
mot en optimalt tilpasset flåte, betyr dette likevel at
ressursrenten under gjeldende ordninger i større grad overføres
til de aktørene som går ut av næringen.
Det må også legges vekt på at
en strukturkvoteordning uten forhåndsfastsatt tidsbegrensning
vil skape større vedvarende forskjeller i kvotegrunnlaget
mellom fartøyene innad i en gruppe. En slik vedvarende
ulikhet kan ha selvforsterkende effekter, ved at de som først har
gjennomført strukturering, og dermed disponerer et større
kvotegrunnlag, kan være best posisjonert også til å foreta
ytterligere oppkjøp.
Regjeringen mener etter en samlet vurdering
at det er formålstjenlig å innføre en
forhåndsfastsatt tidsbegrensning på 20 år
i strukturkvoteordningen, både for kystfiskeflåten
og havfiskeflåten. Regjeringen har valgt en lengre tidsperiode
enn Strukturutvalgets flertall. Begrunnelsen for dette er først
og fremst at tidsperioden bør være så lang
at den innebærer tilstrekkelig sikkerhet og forutsigbarhet
til at nødvendige og planlagte investeringer kan utløses.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser
til at strukturkvoteordningen fungerer som en privatfinansiert kondemneringsordning
der kvotene etter en forhåndsavtalt tidsperiode faller
tilbake til fellesskapet i den enkelte fartøygruppen. For å få effekt
av strukturordningen, uten at tilgangen til kvotene reserveres de
mest kapitalsterke aktørene i markedet, er det viktig at
kvoteperioden er av en slik lengde at den gir rimelig sikkerhet
for investeringene og på den andre siden holder kvoteprisene
på et overkommelig nivå.
Flertallet vil peke på at
20 år er en vanlig kreditperiode i næringslivet.
20 år er også en rimelig nedskrivingsperiode.
Flertallet er derfor enig i Regjeringens
forslag om at strukturkvotene bør begrenses til 20 år,
med unntak for dem som i dag har evigvarende strukturkvoter og som
kompenseres med ytterligere 5 år ved overgang til tidsavgrensete
strukturkvoter.
Flertallet vil for øvrig
påpeke at omfordelingen av strukturkvoter innad i ringnotgruppen,
etter utløpet av tidsbegrensningen, kan komme til å gi
som resultat forholdsvis store relative forskjeller i kvotegrunnlag
i en gruppe som ellers er rimelig homogen. Dette kan være
uheldig, og flertallet vil derfor be Regjeringen vurdere
justeringer i basiskvotene når den tid kommer. Siktemålet
med en slik justering må være å jevne
ut forskjellene mellom fartøyene i gruppen, i samråd
med næringens organisasjoner.
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet,
Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre viser til
sin fellesmerknad under kapittel 1.2 i denne innstillinga, som mellom
anna seier at tidsavgrensing på framtidig strukturerte
kvotar ikkje kan støttast. Desse medlemene vil
gå imot at kvotar som vert strukturerte framover, skal
ha tidsavgrensing. Det vil gje store svingingar i kvotegrunnlag
for enkeltreiarlag med låg grunnkvote når strukturkvoten fell
tilbake til gruppa. Desse medlemene vil minne om
at tidsavgrensing på strukturkvotar slik Regjeringa legg
opp til, med tilbakefall til gruppa, ikkje vil gje større
"demokratisk kontroll", eller mindre privatisering av kvotane. Det
opplegget Regjeringa legg opp til, handlar berre om korleis kvota
skal vere fordelt innafor ei allereie lukka gruppe. Vert gevinsten for
enkeltreiarlaga for låg ved å ta investeringa
med å strukturere, så vil den stoppe opp, og struktureringa
vil ikkje lenger vere eit bidrag til å få ned
overkapasitet.
Desse medlemene har merka seg
at det skal kompenserast med skattemessige avskrivingar på investeringar
i kvotar. Det er då viktig at Regjeringa legg ordninga
opp slik at tilfeller der reiarlag/familieselskap som eig
for eksempel to farty og ikkje har inngangsverdi på strukturkvoten,
ikkje mister "kompensasjonen" som avskrivinga skal utgjere.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen fremmer forslag om å endre varigheten på strukturkvotene. Disse
medlemmer mener det er uheldig å gjøre endringer
i en så sentral rammebetingelse etter at den bare har fått
virke i kort tid. Mange fartøyeiere har gått inn
med betydelige midler og økonomisk risiko med tiltro til
at Regjeringens ordning med tidsuavhengige kvoter skulle ligge fast.
Disse medlemmer mener at det
er viktig med langsiktighet for fiskerinæringen, og at
stadige endringer i rammevilkårene gjør det mindre
attraktivt å investere langs kysten.
Disse medlemmer mener at endringer
med tilbakevirkende kraft svekker forutsigbarheten og medfører
stor usikkerhet i næringen. På denne bakgrunn
foreslår disse medlemmer følgende:
"Stortinget ber Regjeringen videreføre
dagens ordning med kvoter uten tidsbegrensning."
Den politiske forutsetningen var at den nye
strukturkvoteordningen skulle innebære en lengre tidshorisont for
den enkelte enn de tidligere enhetskvoteordningene. En slik politisk
forutsetning er imidlertid vesensforskjellig fra en rettslig garanti
for det samme.
En redusert konsesjons-/deltakeradgangverdi
ved omsetning av fartøy for fortsatt drift, vil fra et
overordnet samfunnsperspektiv være å betrakte
som en fordel. Dette vil gjøre det enklere å etablere
seg som fisker med eget fartøy, med adgang til å delta
i adgangsbegrensede fiskerier. Det vil også på sikt
redusere den samlede kapital som bindes opp i kvoteverdier, hos
den enkelte og i fiskeflåten totalt sett, og dermed øke
overskuddet fra fiske.
For den enkelte som har investert i en strukturkvote, vil
en redusert kvoteverdi likevel fremstå som negativt. Reduksjonen
vil inntre både som en redusert verdi av foretakets aktiva,
og i form av redusert fremtidig kvoteandel og dermed inntekt. Spørsmålet
er hvilken reell betydning dette har.
For det første må det presiseres
at den reduserte kvoteandel ikke er en endring som vil inntreffe
umiddelbart. Denne endringen vil først inntreffe etter
utløpet av tildelingsperioden, hvilket innebærer
at den enkelte har lang tid på å innrette sin
virksomhet i henhold til de nye rammebetingelsene. En antagelse
om kvotestørrelsene langt frem i tid vil uansett være
høyst usikker.
For det andre må det presiseres at
det ikke vil bli slik at det samlede kvotegrunnlaget for den som
blir tildelt strukturkvote, vil falle bort etter utløpet
av den forhåndsfastsatte tidsbegrensningen. Grunnkvoten
består. Grunnkvoten vil faktisk også øke
- alle andre forhold like - som følge av refordelingen
i gruppen av den samlede strukturkvoteandelen etter utløpet
av tildelingsperioden.
For det tredje må det tas i betraktning
at en får adgang til skattemessig avskriving av investeringen
i strukturkvote, dersom det innføres en reell tidsbegrensning
for strukturkvoten. På den annen side vil den enkelte kunne
komme i den situasjon at kvoteverdien er redusert i forhold til
kjøpesummen, dersom en ønsker å selge
fartøyet videre for fortsatt drift. Et eventuelt tap i
denne sammenheng vil være fradragsberettiget, men skattereduksjonen
vil likevel ikke motsvare hele det finansielle tapet.
Konsekvensene for den enkelte ved en slik reduksjon av
kvoteverdien bør for det fjerde sees i sammenheng med den
vanlige løpetiden for ekstern finansiering av investering
i strukturkvoter.
For det femte må det tas i betraktning
at i havfiskeflåten er en stor andel av dagens strukturkvoter
opprinnelig tildelt som enhetskvote med forhåndsfastsatt
tidsbegrensning. I forhold til disse vil gjeninnføring
av en forhåndsfastsatt tidsbegrensning bare innebære
at de vender tilbake til situasjonen som den var, før innføringen
av strukturkvoteordningen. For disse vil det imidlertid oppstå et
særlig spørsmål, idet enhetskvoten ble avkortet
med 7 pst. for hvert år det var tildelt enhetskvote til
og med 2003, eller 5 pst. for den som oppfylte vilkårene
for å bli tildelt enhetskvote i inntil 18 år.
Deltakerlovens hovedregel er at fiskefartøy
skal være eid av aktive fiskere. Det er gitt en del dispensasjoner
fra lovens hovedregel til fordel for fiskeforedlingsbedrifter, som
er gitt adgang til å eie egne torsketrålfartøy.
Formålet med dispensasjonene er at de industrieide fartøyene
skal sikre et løpende råstoffgrunnlag for bedriftenes
produksjon. Som et vilkår for dispensasjonen fra deltakerlovens
hovedregel, blir det derfor også satt konsesjonsvilkår
om levering av fangsten.
De industrieide torsketrålerne utgjør
om lag halvparten av torsketrålgruppen, med 27 av 63 tillatelser.
Disse tildeles nå 48,8 pst. av det samlede kvotegrunnlaget
av torsk i gruppen, inkludert strukturkvoter.
Diskusjonen om forhåndsfastsatt tidsbegrensning eller
ikke i strukturordningen, var delvis foranlediget av at en strukturordning
med tidsbegrensning vil medføre en reduksjon av de industrieide
trålernes relative andel av gruppekvoten, dersom ikke resten
av rederiene i torsketrålgruppen fulgte opp med like stor
strukturering. Dersom det nå gjeninnføres en forhåndsfastsatt
tidsbegrensning i strukturordningen med virkning for allerede tildelte
strukturkvoter, herunder for torsketrålgruppen, vil denne
problemstillingen igjen bli aktuell.
Som det fremgår i meldingen, er det
en forholdsvis beskjeden forskyvning som vil oppstå i disfavør
av de industrieide torsketrålerne. Den umiddelbare effekten når
det gjelder fordelingen av samlede kvoter med og uten leveringsvilkår,
går i favør av kvoter med leveringsvilkår.
Den fremtidige utviklingen totalt sett vil imidlertid her være
usikker. Regjeringen legger til grunn at leveringsplikten ikke skal
svekkes. Det vil derfor bli ført en politikk som sikrer
at omfanget av råstoff underlagt leveringsplikt, ikke blir
redusert etter at strukturering er gjennomført.
Grunnloven § 97 har følgende
ordlyd:
"Ingen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft."
Dette såkalte tilbakevirkningsforbudet
omfatter etter sin ordlyd bare formell lov, men det er sikker rett
at det også omfatter andre typer rettsregler. Forskriftsbestemmelser,
som det her er tale om, er således også omfattet av
tilbakevirkningsforbudet.
Grunnlovens betydning som skranke for regelverket vil
være størst når det gjelder bestemmelser
til vern om enkeltmenneskers personlige frihet eller sikkerhet,
og minst når det gjelder grunnlovsbestemmelser som regulerer
de andre statsmaktenes arbeidsmåte eller innbyrdes kompetanse.
Grunnlovsbestemmelser til vern om økonomiske rettigheter,
som det her er tale om, har av Høyesterett blitt plassert
i en mellomstilling mellom de to nevnte gruppene. Det kreves således
en nærmere vurdering av helheten i situasjonen, for å ta
stilling til spørsmålet om flertallsforslaget
fra strukturutvalget er i strid med Grunnloven § 97.
Fiskeressursene som utnyttes, er underlagt det offentliges
råderett. Dette trekker i retning av at det skal særlig
mye til før Grunnloven § 97 er til hinder
for slike regelendringer som diskuteres her, hvor den enkeltes posisjon
uansett er skapt av, og er avhengig av, tillatelser tildelt av det
offentlige og myndighetsbeslutninger ellers. Det må også fremheves
at forventningen om vern av posisjoner som bygger på offentlige
tillatelser, er gitt en svak rettsbeskyttelse mot senere regelendringer.
Det vil derfor ha betydning for grunnlovsvurderingen at den enkeltes
mulighet for å utnytte fiskeressursene avhenger av en lang
rekke andre faktorer, der endringer utvilsomt må tåles
uten at det kan bli spørsmål om beskyttelse av
skuffede forventninger. At det er foretatt investeringer i tillit
til at eksisterende reguleringer i næringen ville bli videreført
uendret, er heller ikke i seg selv tilstrekkelig til at det foreligger beskyttelse
etter Grunnloven § 97.
Som påpekt i meldingen er det videre
slik at den endringen som her vil inntreffe, ligger langt frem i
tid.
For helhetsvurderingen av forholdet til grunnlovsbestemmelsen
er det imidlertid også av betydning hvilke hensyn som tilsier
en slik regelendring.
Det har i den forbindelse blitt anført
at dersom det innføres en forhåndsfastsatt tidsbegrensning
for nye tildelinger av strukturkvote, uten å gjøre
dette gjeldende også for dem som allerede har fått
strukturkvote første gang under 2003-/2005-reglene,
vil dette skape et A- og B-lag i fiskeflåten. En ordning
med forhåndsfastsatt tidsbegrensning som markering av fiskeressursene
som fellesskapets eiendom, vil videre utvilsomt være mer kraftfull
dersom dette gjøres gjeldende også for allerede
tildelte strukturkvoter. Selv om dette gjelder en begrenset del
av de totale norske kvotene, er dette bildet annerledes innad i
enkelte fartøygrupper. I grupper hvor andelene av strukturkvoter
allerede er så vidt høye, er det åpenbart
at fellesskapets styringsmuligheter i forhold til fiskeripolitiske
mål, i siste omgang slik dette kommer til uttrykk ved Stortingets
beslutninger, blir vesentlig forbedret dersom hele kvotegrunnlaget
er underlagt de samme overordnede rammebetingelser. Dette er et
forhold som må tillegges betydelig vekt.
Endelig bør det også tillegges
vekt at det å gjøre en forhåndsfastsatt
tidsbegrensning gjeldende også for allerede tildelte strukturkvoter,
kan virke dempende på prisene når fartøy
omsettes for fortsatt drift.
På bakgrunn av at det må anses
som et inngrep med forholdsvis begrensede konsekvenser for den enkelte dersom
en forhåndsfastsatt tidsbegrensning gjøres gjeldende
også for allerede tildelte strukturkvoter, og de momenter
og hensyn det for øvrig er gjort rede for i meldingen,
mener Regjeringen at den beste løsningen er at forhåndsfastsatt
tidsbegrensning gjøres gjeldende også for disse
strukturkvotene.
Under henvisning til den drøftelsen
av de forfatningsrettslige spørsmål som er foretatt
av Justisdepartementets lovavdeling, jf vedlegg 4, og de momenter og
mål som det er vist til, legger Regjeringen til grunn at
dette ikke vil være i strid med Grunnloven § 97.
Regjeringen foreslår å innføre
en forhåndsfastsatt tidsbegrensning på 25 år
for strukturkvoter som ble tildelt i henhold til 2003-/2005-reglene.
For å stille alle disse likt bør det tildeles
strukturkvote i inntil 25 år fra og med kvoteåret
2008, uavhengig av om den enkelte fikk tildelt strukturkvote første
gang i 2004, 2005 eller 2006.
Regjeringen vil altså gi de allerede
tildelte strukturkvotene en tidsbegrensning med lengre varighet
enn det som foreslås for nye strukturkvoter. Bakgrunnen for
dette er hensynet til de disposisjoner som enkeltrederier har gjort.
Når det særlig gjelder forholdet
til konverterte enhetskvoter, vil det som påpekt foran
oppstå en problemstilling om en skal ta i betraktning det
antall år det allerede var tildelt enhetskvote, og om avkortingen som
ble gjort i forbindelse med konverteringen dermed skal tilbakeføres.
Regjeringen ser det slik at den mest hensiktsmessige løsningen
er at den nåværende strukturkvoten blir videreført
i inntil 25 år fra og med kvoteåret 2008.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter
Regjeringens forslag om å innføre en tidsbegrensning
på 25 år for allerede tildelte strukturkvoter.
Med dette gis allerede tildelte strukturkvoter lengre varighet enn
det som foreslås av nye strukturkvoter. Flertallet er
opptatt av at myndighetene på denne måten ivaretar
hensynet til de disposisjoner som allerede er foretatt av rederiene.
Samtidig gir en så lang kvoteperiode tilstrekkelig sikkerhet
for foretatte investeringer. Dette kompenseres ytterligere ved at
tidsavgrensete strukturkvoter kan avskrives. Flertallet er
videre enig i at tidsperioden på 25 år skal gjelde
fra og med kvoteåret 2008.
Flertallet viser til de vurderinger
som er gjort av Regjeringen i forhold til Grunnlovens bestemmelser, og
viser til at det i den forbindelse er konkludert med at denne form
for tilbakevirking ikke er grunnlovsstridig.
Flertallet er enig i Regjeringens
vurderinger og konklusjon.
Flertallet er opptatt av at både
markedet og industrien sikres jevne og stabile leveranser av fisk.
Det må derfor sikres at omfanget av råstoff som
er underlagt leveringsplikt, ikke blir redusert etter at strukturering er
gjennomført.
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet,
Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre viser til
sin felles merknad under kapittel 1.2 i denne innstillinga som mellom
anna seier at tilbakeverkande kraft med tilbakefall til gruppa på allereie strukturerte
kvotar ikkje kan støttast. Desse medlemene vil
gå imot Regjeringa sine forslag om tidsavgrensing på allereie
strukturerte kvotar fordi det mellom anna bryt med kravet til stabile
rammer over tid, og det vil påføre enkeltaktørar økonomisk
tap på investeringar gjort i god tru. Desse medlemene registrerer
at Regjeringa føler seg på trygg juridisk grunn
i forhold til tilbakeverkande kraft i Grunnlova. Desse medlemene meiner
at vedtak som endrar politikken med tilbakeverkande kraft, ikkje
fyrst og fremst skal handle om juss, men om det er riktig å føre
innbyggjarane bak lyset ved å gjere om på politikken
undervegs med tilbakeverkande kraft. Desse medlemene vil på denne
bakgrunn fremme følgjande forslag:
"Stortinget bed Regjeringa ikkje
innføre tilbakeverkande kraft på lengda på allereie
strukturerte kvotar."
Ressursrente er et sentralt begrep for å forstå økonomien
i fiskeriene, på samme måte som for andre næringer
som er basert på utnyttelse av naturressurser. Ressursknapphet
er en forutsetning for at naturressurser kan gi en ressursrente.
Produsenter i næringer basert på naturressurser
har ulik kostnadseffektivitet. Dette gjør at produsentene
har forskjellig lønnsomhetsnivå til ulike tider,
og summen av ekstrainntekten til de mest kostnadseffektive produsentene
kalles produsentoverskudd. Enkeltaktørers avkastning utover
normalt i næringer basert på naturressurser, skyldes
altså ikke nødvendigvis ressursrenten alene.
Tilstedeværelsen av en ressursrente
i fiskerinæringen kan til en viss grad kompensere for samfunnets
alminnelige krav til avkastning og produktivitetsutvikling. Men
selv om ressursrenten brukes til å ha en høyere kapasitet
og sysselsetting i næringen enn det som er strengt nødvendig,
må likevel produktiviteten i næringen øke
for å holde følge med velstandsutviklingen i samfunnet
for øvrig. Den formidable produktivitetsutviklingen i den
norske fiskeflåten illustrerer dette tydelig.
På den ene siden kan altså ressursrentens
tilstedeværelse tildekke at avkastning fra innsatsfaktorene
er lavere enn i andre næringer, nettopp fordi en sentral
og verdifull innsatsfaktor i produksjonen er gratis. På den annen
side kan ressursrenten fra fiskeriene realiseres i form av en ekstra
avkastning for et relativt begrenset antall aktører, dersom
disse har mulighet til å innrette virksomheten mot optimal
effektivitet.
De siste årene er det flere land som
har lagt om sine reguleringssystemer, slik at fisket drives mer
effektivt og det realiseres en ressursrente. Også det norske
reguleringssystemet har gradvis blitt endret, og innføringen av
adgangsbegrensninger og ulike strukturtiltak har bidratt til at
det i enkelte fartøygrupper i norske fiskerier i dag realiseres
betydelig ressursrente. Utformingen av reguleringssystemet har stor
betydning for hvordan ressursrenten kommer til uttrykk.
Enkelte fartøygrupper har gjennomført
omfattende strukturtilpasning, og gruppekvoten fordeles på relativt få fartøy.
Ressursrentens tilstedeværelse gjør at lønnsomheten
i disse gruppene gjennomgående er svært høy.
I andre fartøygrupper er det lavere lønnsomhet som
følge av at gruppekvoten fordeles på et relativt stort
antall fartøy, og dermed blir det enkelte fartøys kvotegrunnlag
for lite til at ressursrenten kan realiseres som høy lønnsomhet.
Ressursrenten brukes da til å opprettholde flåtestørrelsen,
og muliggjør et forholdsmessig lavt produktivitetsnivå.
Fordelingen av kvotene og ulik grad av kapasitetstilpasning i de
enkelte gruppene kan føre til store inntektsforskjeller
innen én og samme næring.
Beregninger viser at det er en betydelig underliggende
ressursrente i fiskeriene, men gir ikke noe spesielt beskrivende
bilde av hvordan situasjonen er i dag og hvor mye som realiseres
i form av ekstra avkastning.
Såfremt ikke inntektsnivået
eller kostnadsstrukturen i norske fiskerier endrer seg vesentlig,
vil lønnsomhetsutviklingen derfor først og fremst
avhenge av fiskeflåtens produktivitetsutvikling. Økt
produktivitet vil innebære at det blir færre fartøy
som deltar i fisket. Dette er en utvikling vi allerede har sett
i flere tiår. De senere år er antall fartøy
redusert også gjennom bruk av ulike strukturvirkemidler.
Strukturtilpasningen har følgelig bidratt til at ressursrenten
fra de norske fiskeressursene i stadig økende grad kommer
til syne, enten som ekstra avkastning fra virksomheten eller gjennom
realiserte salgsgevinster.
Mindretallet på syv medlemmer som går
inn for at strukturkvoteordningen videreføres uten forhåndsfastsatt
tidsbegrensning, anbefaler at dette kobles til innføringen
av en form for ressursrentebeskatning.
De to grupperingene som utgjør flertallet
på åtte medlemmer, anbefaler at ressursrentebeskatning
ikke innføres i norske fiskerier. Den ene av disse to gruppene
fremholder at innføring av ressursrenteavgift vil bryte
med forutsetningen om at fiskeressursene skal komme kystbefolkningen
til gode. Denne gruppen mener at fordelingen (og omfordelingen)
av fiskeressursene kan ses på som samfunnets
bruk av ressursrenten til utvikling av fiskerinæringen
og samfunnene langs kysten.
Den andre gruppen som inngår i flertallet,
peker også på at en skattlegging av ressursrenten
kan innebære en sterkere strukturering og rasjonalisering
i flåteleddet. Gruppen ser på ressursrenten som
den aktivitet og kunnskap fiskerne tilbyr samfunnet gjennom å høste ressursene
på en rasjonell og bærekraftig måte,
gjennom den rett og hevd som er opparbeidet gjennom generasjoner.
Gruppen som går inn for at det innføres
en ressursrentebeskatning i kombinasjon med strukturkvoter uten
forhåndsfastsatt tidsbegrensning, mener at en ressursrentebeskatning
vil bidra til å sikre fiskeressursene som felles eiendom.
Gruppen mener at en skattlegging av ressursrenten kan sikre en rettferdig
fordeling, og bidra til å senke kvoteprisene.
LO støtter forslaget om å vurdere
en innføring av ressursrentebeskatning på ekstraordinært
overskudd i fiskeriene.
FHL Industri og eksport frykter at "en fremtidig
ressursrente reelt blir påført fiskeindustrien
gjennom økning i råstoffprisen". De støtter
på tross av dette forslaget om ressursrentebeskatning,
men understreker at "ressursrenten må legges på en
superprofitt".
Norges Fiskarlag viser til at spørsmålet
om en eventuell ressursrentebeskatning tidligere har vært
til behandling i Stortinget. Fiskarlaget har tidligere kommentert
dette ved behandlingen av St.meld. nr. 20 (2002-2003), og mener
at det ikke er grunnlag for å reise spørsmålet
om ressursrentebeskatning på nytt.
Norges Kystfiskarlag går imot skattlegging
av ressursrenten og mener at en slik type beskatning vil legitimere
et fortsatt system med evigvarende og omsettelige kvoter. Bivdi
- Sjøsamisk Fangst- og fiskeriorganisasjon er også imot
innføring av ressursrentebeskatning, og er redd for at
det vil være med på å legitimere evigvarende
strukturkvoter på få hender.
Av fylkeskommuner og øvrige instanser
anbefaler Finnmark, Troms, Nordland og Sør-Trøndelag
fylkeskommune samt Fylkesrådet i Nord-Trøndelag
at det ikke innføres en ressursrentebeskatning. Møre
og Romsdal fylkeskommune og Hordaland fylkeskommune mener at det
ved tidsuavgrensede kvoter er prinsipielt riktig å skattlegge
ressursrenten.
Landsdelsutvalget, Lofotrådet og Vest-Finnmark regionråd
anbefaler at det ikke innføres en ressursrentebeskatning.
Blant andre høringsinstanser foreslår
Fiskeridirektoratet å innføre differensiert ressursavgift
på førstehåndsomsetningen.
Frem til i dag har ressursrenten tilfalt næringen,
og det er fiskerienes særlige betydning for kysten og for en
lang rekke fiskeriavhengige samfunn som har vært avgjørende
for dette.
Spørsmålet er om ressursrenten,
uten ytterligere styring, fortsatt skal forbli i næringen
og i kystsamfunnene, som samfunnets investering i en videre utvikling av
næringen og distriktene.
Dersom ressursrenten fra fiskeriene underlegges
særskilt beskatning, kan dette bidra til at den i større
grad styres etter en overordnet politisk prioritering. Dagens ordning,
hvor ressursrenten antas brukt til distriktspolitiske formål
uten at prisen for dette er kjent eller virkningen synliggjort,
vanskeliggjør denne prioriteringen.
Innkreving av deler av ressursrenten fra fiskeriene
er ikke uproblematisk. For det første har den omsetning som
allerede har funnet sted, gjort at deler av den forventede fremtidige
ressursrenten allerede er kapitalisert på selgers hånd
gjennom salgsverdien. For det andre kan en ressursavgift bidra til å forsterke
strukturtilpasningen og effektiviseringen, og dermed også de negative
konsekvensene for sårbare fiskeriavhengige samfunn. For
det tredje er risikoen knyttet til å drive næringsvirksomhet
i fiskeriene forholdsvis høy, ettersom driftsgrunnlag i
form av fiskebestandene kan endre seg raskt. Dette taler for at
aktørene bør ha en høyere avkastning
enn i næringer med lavere risikoprofil. Det kan også være
vanskelig å skille mellom hva som er virkelig ressursrente
og hva som er belønning for å ta risiko.
Videre ville det være en utfordring å utforme
et system som ivaretar hensynet til næringsaktørene
og samtidig sikrer at en rimelig andel av avkastningen tilfaller fellesskapet.
Lønnsomheten for de private aktørene må være
tilstrekkelig til å foreta nødvendige investeringer og
sikre stabile arbeidsplasser.
Etter en helhetsvurdering har Regjeringen kommet til
det standpunkt at hensynet til kystsamfunnene tilsier at verdiskapingen
i størst mulig grad bør forbli i næringen
og i kystsamfunnene, som samfunnets investering i en videre utvikling
av distriktene og næringslivet langs kysten. Regjeringen
vil derfor ikke innføre en ressursavgift i fiskeriene.
Komiteens flertall, alle unntatt
medlemmet fra Kristelig Folkeparti, er enig i Regjeringens vurderinger av
at ressursrentebeskatning ikke skal innføres. Verdiskapingen
av våre nasjonale fiskeressurser skal i størst mulig
grad komme fiskeriavhengige kystsamfunn til gode.
Flertallet er enig i Regjeringens
vurderinger av at ressursrentebeskatning ikke skal innføres.
Verdiskapingen av våre nasjonale fiskeressurser skal i
størst mulig grad komme kystsamfunn som er avhengige av fiskeriene,
til gode. Ressursrenten i fiskerinæringen tas i dag ut
i form av et stort antall fartøyer og stor aktivitet langs
kysten, og bidrar til å sikre sysselsetting og bosetting.
Innen rammen av normal lønnsomhetsutvikling ville en ressursrentebeskatning
drive frem et betydelig økt strukturpress i næringen. Flertallet slutter
seg til at en slik særskilt gevinstbeskatning for fiskerinæringen
ikke må innføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener at fiskeriressursene skal
forvaltes nasjonalt og at det er viktig å legge til grunn
en struktur som kan gi en bærekraftig forvaltning av ressursene.
Med stadige teknologiske forbedringer i flåte og fangstutstyr øker
fangstkapasiteten fra år til år. Det er derfor
nødvendig å gjennomføre tiltak for å sikre
at den samlede kapasiteten reduseres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er av den oppfatningen at fiskerinæringens
rammevilkår gir et markedsfokus som er nødvendig
i en verden med stadig sterkere konkurranse. Disse medlemmer vil
videre fremheve at en liberalisering av lovverket vil skape en bedre
balanse og forutsigbarhet i næringen.
Disse medlemmer mener at en vurdering
av å innføre en ressursrente i fiskerinæringen
forutsetter at man fjerner de andre særlige avgiftene som
er pålagt fiskerinæringen og reduserer det totale
avgiftstrykket for næringen, samt at næringen
får langvarige og stabile rammebetingelser fra politisk
hold og som ivaretar næringen mht. internasjonal konkurranse.
Medlemen i komiteen frå Kristeleg
Folkeparti er samd i at verdiskapinga som skjer ved at ein
nyttar fiskeriressursane på ein bærekraftig måte, skal
koma kysten og kystsamfunna til gode. Denne medlemen ser
at det er gode argument både for og mot innføring
av ei ressursrenteavgift. Denne medlemen meiner prinsipielt
at den verdiauken som skjer ved at nokre aktørar får
rett til å utnytta eit knapt gode, nemleg fiskeressursane,
bør tilførast fellesskapet. Den einskilde aktør
i fiskeria vil få auka driftskostnad gjennom ei ressursrenteavgift.
Samstundes er det grunn til å tru at kvoteprisane for strukturkvotar
ville gå ned dersom ei ressursrenteavgift vart innførd.
Under føresetnad av at inntektene frå ei ressursrente
kjem kysten og kystsamfunna til gode, heilt og fullt, vil difor
ikkje denne medlemen vera like avvisande til å kunne vurdera
ei framtidig innføring av ei ressursrenteavgift som regjeringspartia
er.
Forslagene i denne meldingen skal bidra til
en effektiv fiskerinæring som står rustet til å møte
fremtidens utfordringer. Dette skal oppnås samtidig som
de andre målene Regjeringen har satt for fiskeripolitikken,
ivaretas.
Det er de foreslåtte endringene av
strukturkvoteordningen, og forslaget om å utvide ordningen,
som er gjenstand for nærmere konsekvensvurdering i meldingen.
Ingen av forslagene som er fremmet i denne meldingen
innebærer særskilte eller økte bevilgninger
over offentlige budsjetter. Kondemneringsordningen, hvor staten
bidrar med halvparten av midlene, løper ut 1. juli 2008,
og det er ikke foreslått å øke statens
bidrag til dette formålet. Kondemneringsordningen vil bli
evaluert på selvstendig grunnlag etter periodens utløp.
Forslaget om å innføre en
forhåndsfastsatt tidsbegrensning i strukturkvoteordningen
innebærer også at investeringen i strukturkvote
kan avskrives skattemessig gjennom den fastsatte tidsperioden. Dette
vil i første omgang medføre et provenytap for
staten. Dette må imidlertid ses i sammenheng med hvilken
inngangsverdi som skal legges til grunn ved gevinstberegningen ved
et eventuelt senere salg av fartøyet for fortsatt drift. For
statens skatteproveny er dette derfor i stor grad et periodiseringsspørsmål.
Hovedargumentet for å ha strukturordninger
i fiskeflåten, er å legge til rette for effektivisering
og økt lønnsomhet. Gitt at ordningene virker i
tråd med formålet, vil det over tid føre
til økt skatteinngang som følge av bedrede økonomiske
resultater i fiskeflåten.
For forvaltningen vil forslagene innebære
en viss økt belastning på Fiskeridirektoratet,
knyttet til behandlingen av søknader om tildeling av strukturkvote.
Dette gjelder særlig forslaget om å utvide ordningen
til å omfatte gruppen mellom 11 og 15 meter. Departementet
legger til grunn at dette kan løses ved omprioriteringer
innenfor gjeldende ressurser. For de øvrige gruppene innebærer
forslagene at strukturordningene gjenåpnes, men med vesentlige
endringer.
Videre vil et redusert antall fartøy
i fiskeflåten på sikt medføre bortfall
av andre typer søknader fra eierne av disse fartøyene,
og dermed frigjøres tid til andre arbeidsoppgaver i forvaltningen.
Gjennom strukturordningene vil det være
mulig å øke det enkelte fartøys kvotegrunnlag
og derigjennom oppnå en reduksjon av fiskeflåtens
totale fangstkostnader. Disse besparelsene kan representere en betydelig samfunnsøkonomisk
gevinst.
Reduksjon av antall fartøy vil i utgangspunktet
medføre redusert sysselsetting i fiskeflåten.
Den samfunnsøkonomiske kostnaden knyttet til redusert sysselsetting i
et overordnet perspektiv antas å være kortvarig,
lokal og relativt liten.
Selv om effektene for samfunnet som helhet er vesentlig
positive, er det overveiende sannsynlig at lokalsamfunn som er svært
fiskeriavhengige, vil måtte gå gjennom tyngre
omstillingsprosesser dersom sysselsettingen i fiskeflåten
reduseres. Flåten bidrar ikke bare med sysselsetting i
flåteleddet, men skaper også lokale ringvirkninger.
Reduksjoner i fiskeflåten vil dermed kunne gi problemer
i arbeidsmarkedet i slike områder, i hvert fall på kort
sikt.
Regjeringen vil nøye vurdere situasjonen
i næringen, og virkningene av endringene i politikken.
Dette gjelder særlig spørsmålet om hvorvidt
endringene får de tilsiktede virkninger i næringen,
og hvordan de påvirker utviklingen i spesielt fiskeriavhengige
lokalsamfunn.
Forslaget om å innføre strukturkvoteordning
for fartøygruppen med hjemmelslengde for kvotetildeling mellom
11 til 15 meter, vil legge til rette for at fartøyeiere
lettere kan opparbeide seg et kvotegrunnlag som gir grunnlag for
fornying av fartøy og forbedrede inntektsforhold både
for eier og mannskap.
Når dagens kondemneringsordning for
denne gruppen erstattes av en strukturkvoteordning, innebærer
det at de øvrige fartøy ikke vil nyte godt av
hele det kvotegrunnlaget som frigjøres når et
fartøy tas ut av fiske. Avkortingen på 20 pst.
betyr likevel at også de i gruppen som ikke selv deltar
i struktureringen, fortsatt vil nyte godt av en viss struktureringsgevinst.
Forslaget antas å medføre
at det blir tatt ut flere fartøy fra denne gruppen enn
det som hittil er tatt ut gjennom ordningen med kondemneringstilskudd
fra Strukturfondet.
Det at flere fartøy blir tatt ut av
fiske, vil likevel kunne få distriktsmessige konsekvenser
ved at konsentrasjoner av fartøy kan bli flyttet fra ett
distrikt til et annet. Forslaget om at kvotetaket for gruppen mellom 11
og 15 meter settes til to ganger fartøyets egen kvote, vil
kunne avdempe de mulige negative lokale konsekvensene. Fylkesbindingen
gjelder også i strukturkvoteordningen. Strukturvirkemidlene
skal dermed ikke føre til endringer i den relative kvotefordeling
utover det som følger av at kvoten fra et uttatt fartøy
i kondemneringsordningen, og avkortingen i strukturkvoteordningen,
blir fordelt på samtlige gjenværende fartøy i
gruppen på landsbasis.
Regjeringen har oppnevnt et utvalg som på prinsipielt
grunnlag skal utrede samers og andres rett til fiske i havet utenfor
Finnmark. Utvalget skal levere sin utredning innen 31. desember
2007. Det har vært gjennomført konsultasjoner
om forslagene i meldingen, med Sametinget. Sametingets synspunkter
er referert i meldingen, i forbindelse med behandlingen av den enkelte problemstilling.
Komiteen er opptatt av at strukturtiltakene
legger grunnlaget for en fremtidig fiskeripolitikk som sikrer næringen
stabile og gode rammevilkår, og ivaretar målet
om en moderne, variert og lønnsom fiskeflåte, som
bidrar til bosetting og sysselsetting over tid. Strukturordningene
vil påvirke både omfanget av og fordelingen av
aktiviteten i norsk fiskerinæring, og komiteen understreker
at det er et politisk ansvar å være oppmerksom
på dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt Fremskrittspartiet, ber Regjeringen om å nøye
vurdere situasjonen i næringen og de virkningene ordningene
får, slik at man ivaretar balansen mellom bedriftsøkonomiske
og samfunnspolitiske hensyn på en god måte.
Flertallet viser til at Regjeringen
har gjennomført konsultasjoner med Sametinget om innholdet
og konklusjonene i stortingsmeldingen. Sametinget var også representert
i strukturutvalget. Gjennom konsultasjonene er det oppnådd
enighet om en rekke av forslagene i meldingen, herunder spørsmålet
om videreføring av strukturkvoteordningen for havfiskeflåten
og den større kystflåten, at det skal innføres
tidsbegrensning i strukturkvoteordningen, og at det ikke skal innføres ressursrenteavgift. Flertallet har
imidlertid merket seg at Sametinget også er uenig i enkelte
sentrale punkter i meldingen, noe som også kom fram under
den åpne høringen Stortinget hadde om saken.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at under komiteens møte med Sametinget ble det
understreket at kapitalsituasjonen i det samiske fisket er vanskelig,
og at dette også er et hinder for nyrekruttering. Over
Sametingets midler er det gitt støtte til finansiering
av fiskefartøyer. Dette flertallet ber Regjeringen
se nærmere på disse spørsmålene,
i forbindelse med det varslede arbeidet med Regjeringens program
for fornyelse av kystflåten.
Dette flertallet viser til at
Sametinget særlig har etterlyst en vurdering av hvorledes
de forskjellige forslagene kan påvirke samiske interesser,
og da spesielt sett i forhold til folkerettslige forpliktelser. Dette flertallet viser
til at dette spørsmålet nå utredes av et
regjeringsoppnevnt utvalg ledet av Carsten Smith, som skal legge
fram sin innstilling innen 31. desember 2007. Dette
flertallet forutsetter at Regjeringen kommer nærmere
tilbake til dette spørsmålet når Smith-utvalgets
innstilling er politisk behandlet.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 1
Stortinget bed Regjeringa ikkje innføre tilbakeverkande kraft på lengda på allereie strukturerte kvotar.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringa avvikla distriktskvoteordninga med verknad frå og med 2007.
Forslag 3
Stortinget bed Regjeringa legge til grunnat strukturerte kvotar skal vere tidsuavgrensa.
Forslag 4
Stortinget bed Regjeringa oppretthalde dei kvotetaka som var gjeldande for kystflåten før strukturfrysen 20. oktober 2005.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med 2008- budsjettet opprette rekrutteringskvoter eller andre ordninger som sikrer ungdom en vei inn i fiskerinæringen.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen videreføre dagens ordning med kvoter uten tidsbegrensning.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen avstå fra strukturering for fartøy under 15 meter, inntil det er konsekvensutredet hvilken virkning struktureringen vil ha for flåtegruppen og fiskeriavhengige lokalsamfunn.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen videreføre dagens ordning med kvoter for kystflåten inntil virkningen av struktureringen for kystflåten og fiskeriavhengige lokalsamfunn er konsekvensutredet.
Forslag fra Høyre:
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringa greie ut og etablere ei samfiskeordning for å sikre fleksibilitet som erstatning for at driftsordninga fell bort.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringa om å ikkje gjennomføra strukturering for fartøy under 15 meter.
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringa vidareføre driftsordningar for fiskefartøy under 15 meter, vurdera behovet for endringar i ordningane for å sikra at den vert nytta som føresett, og om naudsynt koma med framlegg til Stortinget om dette.
Komiteen har ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
St.meld. nr. 21 (2006-2007) - om strukturpolitikk for fiskeflåten - blir lagt ved protokollen.
Det vises til næringskomiteens brev
4. mai 2007, hvor det oversendes spørsmål
fra saksordfører Steinar Gullvåg fra Arbeiderpartiet.
Jeg har følgende svar på spørsmålene:
Strukturutvalget foreslo at det etableres regler
om eierbegrensning, og en øvre grense på 10 prosent
av gruppekvoten i de reguleringsgrupper hvor det ikke allerede er
fastsatt en lavere grense.
Strukturutvalgets forslag er ikke nærmere
utredet eller begrunnet. Før man tar stilling til forslaget,
er det behov for en kartlegging av dagens eiersituasjon. Gjennomgangen
vil også ta for seg minoritetsandeler. Arbeidet kan således
resultere i generelle eierskapsbegrensninger, slik det er i havfiskeflåten,
jf gjennomgangen av disse i meldingens kapittel 4.5.3, og/eller
eierskapsbegrensninger som er innrettet mot enkelte typer av eiere,
for eksempel krysseierskap mellom havfiskeflåten og kystflåten
eller fiskeforedlingsanleggs minoritetseierandeler i kystfartøy.
Når det gjelder spørsmålet
om når dette kan være på plass, vil det
være naturlig at de ulike problemstillingene vil bli behandlet
gjennom ulike prosesser. Det kan derfor også bli tatt stilling
til hvorvidt det skal innføres begrensninger, på ulike
tidspunkt.
Regjeringen vil nå prioritere arbeidet
med rekruttering i fiskeflåten høyt. Problemstillingene
knyttet til rekruttering kan deles i tre ulike kategorier, og regjeringen
vil arbeide med disse parallelt.
For det første er det skolesystemets
betydning for rekruttering av mannskap til fiskeflåten,
hvor den sentrale utfordringen er hvordan skoleverket kan bidra
til rekruttering til marine næringer, både gjennom
kompetanse og motivasjon for et yrkesvalg som mannskap i fiskeflåten.
Spørsmålet om organiseringen av skolekvotene og
spørsmålet om etablering av lærlingkvoter vil
bli behandlet i denne forbindelse.
For det andre opplever fiskerinæringen
konkurranse om arbeidskraften fra andre næringer. Det er
derfor nødvendig å se nærmere på for
det første om fiskerinæringen har et reelt problem
med å rekruttere arbeidskraft og for det andre om det er
ulike rammebetingelser for rederier i ulike deler av maritim sektor
som i tilfelle er årsaken til dette.
Den tredje og siste problemstillingen er knyttet
til etablering som fartøyeier, hvor spørsmålet
om tildeling av rekrutteringskvoter inngår.
Regjeringen vil legge opp en prosess hvor det
arbeides med disse problemstillingene parallelt. Med basis i de
nødvendige utredninger vil det bli utarbeidet høringsforslag
og gjennomført tiltak som ivaretar rekrutteringen til fiskeflåten
på en god måte.
På bakgrunn av Stortingets anmodningsvedtak
nr. 364 (2004-2005), vil regjeringen orientere Stortinget på en
egnet måte om sitt standpunkt til spørsmålet
om tildeling av rekrutteringskvoter. Tidshorisonten for dette arbeidet
avhenger i noen grad av hvilke tiltak som anses nødvendig
i forhold til den enkelte delproblemstilling.
Kvotetakene setter en øvre grense for
hvor stor kvote et fartøy kan ha innenfor det enkelte fiskeri,
og dermed for graden av strukturering i den enkelte gruppe.
I kystfiskeflåten har det innenfor
den tidligere strukturkvoteordningen vært et kvotetak på 3
ganger fartøyets grunnkvote i alle fiskerier fartøyet
har adgang til. Dette innebærer at et fartøy med
deltakeradgang i for eksempel torskefisket og makrellfisket, gjennom
strukturkvoteordningen har kunnet utvide kvotegrunnlaget med to
ganger fartøyets grunnkvote i det enkelte fiskeri. I havfiskeflåten
varierer kvotetaket mellom de ulike gruppene, og de har blitt endret
flere ganger.
Regjeringen har foreslått at dagens
kvotetak for havfiskeflåten videreføres uendret.
For kystfiskeflåten har regjeringen,
på bakgrunn av et flertallsforslag fra strukturutvalget,
foreslått å senke kvotetaket. Det er flere grunner
for dette forslaget. For det første bidrar et lavere kvotetak
til å bremse struktureringen i kystfiskeflåten,
uten at det går på bekostning av intensjonene
bak strukturordningen. For det andre kan et lavere kvotetak forhindre
en utvikling hvor det viktigste for den enkelte er å skaffe
seg et størst mulig kvotegrunnlag, på bekostning
av kvalitet og fisket etter arter med lavere fangstverdi. For det
tredje viser en opptelling foretatt av Fiskeridirektoratet at det
er fåtall fartøy som "stanger" i kvotetakene i
alle fiskerier hvor de har deltakeradgang.
Forslaget om endrede kvotetak er således
begrunnet i regjeringens vurdering av hvor balansepunktet mellom
de bedriftsøkonomiske og de samfunnspolitiske hensyn ligger
i forhold til dette spørsmålet.
Når det særlig gjelder det
lavere kvotetaket for fartøygruppen mellom 11 og 15 meter
hjemmelslengde, er dette også begrunnet i at forslaget
om å innføre en strukturkvoteordning for denne
gruppen i utgangspunktet har vært noe omstridt. Ved å sette
et lavere kvotetak for denne gruppen oppnår vi en noe mer
varsom strukturering.
Regjeringens forslag innebærer at dagens
avkortingsregel i strukturkvoteordningen for kystfiskeflåten videreføres,
og det samme gjelder for så vidt også for de tilfellene
hvor det er slike regler i strukturkvoteordningen for havfiskeflåten.
Avkortingen sørger for at samtlige
fartøy innenfor den aktuelle reguleringsgruppen oppnår
en strukturgevinst, og bidrar til en viss utjevning av kvotegrunnlaget.
Den nedre lengdegrensen på 13 meter
hjemmelslengde sikter kun til kystnotfisket etter makrell, hvor delingen
mellom de to reguleringsgruppene for kystnotflåten går
ved 13 meter. Bakgrunnen for dette forslaget er altså de
allerede etablerte gruppeinndelingene i makrellfisket
Dette er altså en praktisk tilnærming
til gruppedelingen, og ikke et utslag av at regjeringen prinsipielt ønsker
ulike lengdegrenser. I øvrige fiskerier gjelder forslaget
om en nedre grense på 11 meter hjemmelslengde for kvotetildeling.
Driftsordningen gir adgang til å utveksle,
eller leie ut og inn kvoter fra et fartøy, for ett år
av gangen. Formålet var å legge til rette for
at den enkelte fartøyeier kan øke fleksibiliteten
og effektivisere driften. Erfaringen fra ordningen er at den i stor
grad nyttes til å utvide driftsgrunnlaget for et fartøy
ved at man leier inn kvoter. Driftsordningen er altså ikke
en strukturordning, i den forstand at den reduserer antall deltakere
i en gruppe på permanent grunnlag. Dette er bakgrunnen for
at den ikke er behandlet i meldingen.
Driftsordningen ble opprinnelig presentert for
Stortinget i St. meld. nr 20 (2002-2003) som en prøveordning,
og ble iverksatt med virkning fra og med kvoteåret
2004. Den forrige regjeringen orienterte deretter Stortinget om
at prøveordningen ble videreført i 2005 gjennom
et vedlegg til St. prp. nr 1 (2004-2005), mens det i et tilsvarende
vedlegg til St. prp. nr. 1 (2005-2006) heter at "(e)tter
prøveperiodens utløp 31. desember 2005
vil driftsordningen … bli videreført som en ordinær
ordning".
Denne regjeringen har senere videreført
driftsordningen i 2006 og 2007, som et tiltak for å avbøte
noen negative konsekvenser av strukturpausen. Standpunktet er imidlertid
at ordningen ikke skal videreføres i 2008, når
strukturkvoteordningen nå igjen iverksettes. Bakgrunnen
for dette er at utveksling av kvote gjennom denne ordningen er en
rendyrket form for kvotehandel, hvor enkeltpersoner tjener penger
på tildelte kvoter uten selv å fiske disse. Denne
form for kvotehandel har ikke de positive sider ved seg som andre
former for omsetning som skjer i tilknytning til eierskap til et
fartøy, og innebærer altså heller ikke
strukturering.
Driftsordningen bidrar ikke til å oppfylle
noen av regjeringens overordnede fiskeripolitiske målsettinger, og
er tvert i mot et eksempel på en ordning hvor de bedriftsøkonomiske
sidene ved ordningen ikke er balansert mot samfunnspolitiske hensyn.
Når det gjelder forslaget fra et flertall
i strukturutvalget om å legge til rette for "samdrift",
så er det noe uklart hva som ligger i dette. Det krever
derfor nærmere utredning før noen slike ordninger
eventuelt kan iverksettes.
Det vises til næringskomiteens brev
3. mai 2007, hvor det oversendes spørsmål
fra komiteens medlemmer fra Høyre i forbindelse med behandlingen
av St.meld. nr. 21 (2006-2007) Strukturpolitikk for fiskeflåten.
Jeg har følgende svar på spørsmålene:
Når den forhåndsfastsatte
tidsbegrensningen blir (gjen)innført, vil den skattemessige
behandlingen bli tilsvarende som den tidligere var for enhetskvoter.
Når det blir gjennomført et
kjøp av fartøy med tillatelser og umiddelbart
eller senere en strukturering, vil det samlede vederlaget som er
betalt være klart. Fordelingen av denne kostprisen mellom
de ulike materielle og immaterielle objekter som er omfattet av
kjøpet, vil imidlertid som regel måtte skje etter
en skjønnsmessig vurdering. Hvorvidt skatteyters påstand
om verdifordelingen blir lagt til grunn, eller verdiforslaget blir endret
av skattemyndighetene, avgjøres etter en konkret saksbehandling
i det enkelte tilfellet.
Det er etablert et omfattende samarbeid mellom
kontorene innad i skatteetaten, for å sikre best mulig grunnlag
for denne verdifastsettelsen og for å sikre likebehandling
mellom skattytere fra forskjellige deler av landet.
Denne problemstillingen var den samme også i
forhold til de tidligere enhetskvoteordningene, og kan i praksis
løses på ulike måter. En sjablonmessig
verdifastsettelse nyttes i enkelte typetilfeller av skattemyndighetene,
og dette har vært nevnt som en mulig løsning også for
fastsettelse av verdien av strukturkvoter i ligningssammenheng.
Denne type vurderinger er en del av det løpende arbeidet
som Skattedirektoratet har ansvaret for, og et eventuelt initiativ
fra Skattedirektoratet om sjablonmessige verdifastsetting vil bli
drøftet nærmere mellom Finansdepartementet og
Fiskeri- og kystdepartementet.
Strukturutvalget foreslo at det etableres regler
om eierbegrensning, og en øvre grense på 10 prosent
av gruppekvoten i de reguleringsgrupper hvor det ikke allerede er
fastsatt en lavere grense.
Strukturutvalgets forslag er ikke nærmere
utredet eller begrunnet. Før man tar stilling til forslaget,
er det behov for en kartlegging av dagens eiersituasjon. Gjennomgangen
vil også ta for seg minoritetsandeler. Arbeidet kan således
resultere i generelle eierskapsbegrensninger, slik det er i havfiskeflåten,
jf gjennomgangen av disse i meldingens kapittel 4.5.3, og/eller
eierskapsbegrensninger som er innrettet mot enkelte typer av eiere,
for eksempel krysseierskap mellom havfiskeflåten og kystflåten
eller fiskeforedlingsanleggs minoritetseierandeler i kystfartøy.
Hvorvidt det er behov for å legge frem
resultatet av dette arbeidet for Stortinget, vil bero på utfallet
av disse vurderingene og på hvilken måte et slikt
regelverk skal fastsettes. Eierskapsbegrensningene for havfiskeflåten er
for eksempel fastsatt av departementet, uten at dette har blitt
lagt frem for Stortinget på forhånd.
Til spørsmål 4 og 5: Det er
regjeringens vurdering at strukturkvoteordningen, med den lange
varigheten på den forhåndsfastsatte tidsbegrensningen
og med de kvotetakene som er foreslått i stortingsmeldingen,
vil være tilstrekkelig til å sikre et driftsgrunnlag
for de aktuelle fartøyene som legger til rette for den
nødvendige fornyingen og rekrutteringen.
Den forhåndsfastsatte tidsbegrensningen
vil i seg selv ikke innebære et lavere inntektsnivå på fartøyene,
mens strukturkvotene tildeles. Tidsbegrensningen og de lavere kvotetakene
vil kunne gi lavere kvotepriser, og dermed tvert i mot gi større
finansielt rom for fornying av fartøy og større årlig
godtgjørelse både til rederi og mannskap.
Til spørsmål 6 og 7: Kvotetakene
setter en øvre grense for hvor stor kvote et fartøy
kan ha innenfor det enkelte fiskeri, og dermed for graden av strukturering
i den enkelte gruppe.
I kystfiskeflåten har det innenfor
den tidligere strukturkvoteordningen vært et kvotetak på 3
ganger fartøyets grunnkvote i alle fiskerier fartøyet
har adgang til. Dette innebærer at et fartøy med
deltakeradgang i for eksempel torskefisket og makrellfisket, gjennom
strukturkvoteordningen har kunnet utvide kvotegrunnlaget med to
ganger fartøyets grunnkvote i det enkelte fiskeri. I havfiskeflåten
varierer kvotetaket mellom de ulike gruppene, og de har blitt endret
flere ganger.
Regjeringen har foreslått at dagens
kvotetak for havfiskeflåten videreføres uendret.
For kystfiskeflåten har regjeringen,
på bakgrunn av et flertallsforslag fra strukturutvalget,
foreslått å senke kvotetaket. Det er flere grunner
for dette forslaget. For det første bidrar et lavere kvotetak
til å bremse struktureringen i kystfiskeflåten,
uten at det går på bekostning av intensjonene
bak strukturordningen. For det andre kan et lavere kvotetak forhindre
en utvikling hvor det viktigste for den enkelte er å skaffe
seg et størst mulig kvotegrunnlag, på bekostning
av kvalitet og fisket etter arter med lavere fangstverdi. For det
tredje viser en opptelling foretatt av Fiskeridirektoratet at det
er fåtall fartøy som "stanger" i kvotetakene i
alle fiskerier hvor de har deltakeradgang.
Forslaget om endrede kvotetak er således
begrunnet i regjeringens vurdering av hvor balansepunktet mellom
de bedriftsøkonomiske og de samfunnspolitiske hensyn ligger
i forhold til dette spørsmålet.
Forslaget til nye kvotetak forhindrer ikke at
man strukturerer innenfor begge sektorer samtidig, innenfor kvotetaket
2 + 2. Regjeringens forslag er heller ikke til hinder for
at man beholder muligheten til å delta i for eksempel pelagisk
sektor, selv om man ønsker full strukturering i torskesektoren
(eller motsatt), innenfor kvotetaket 3 + 1.
De to kvotetakene gir således fleksibilitet
og valgfrihet, samtidig som rådet fra strukturutvalget
om å senke kvotetaket blir fulgt. Jeg er ikke enig i at
dette er diskriminerende for flåten i nord. Det finnes
ulike tilpasninger, både i nord og i sør, og kvotene
av ulike fiskeslag har også ulik verdi.
Til spørsmål 9 og 10: Forslaget
om strukturkvote fra 11 meters hjemmelslengde er i samsvar med forslaget fra
strukturutvalgets flertall. Regjeringen valgte å følge dette
flertallet, på bakgrunn av den mindre kystflåtens særlige
betydning i mange kystsamfunn. I torskefisket nord for 62ºN
har for eksempel mer enn halvparten av gruppen 10 til 15 meter,
hjemmelslengde mellom 10 og 11 meter. Når disse ikke blir
omfattet av strukturkvoteordningen, kan vi i stedet finne en mer
naturlig løsning for disse gjennom tilpasninger av reguleringene sammen
med gruppen under 10 meter.
Regjeringens forslag om nedre grense på 11
meter, og lavere kvotetak for gruppen 11 til 15 meter enn for de
større kystfartøyene, skal således til
sammen sikre en mer varsom strukturering av den mindre kystflåten. Dette
ivaretar dermed de motforestillingene som er kommet fra enkelte
mot i det hele å nytte strukturkvoteordningen som strukturvirkemiddel
for gruppen under 15 meters hjemmelslengde.
Når det gjelder lengdegrensene mellom
reguleringsgruppene innad i kystflåten, har departementet
ikke vurdert andre grenser i struktursammenheng enn fartøyenes
hjemmelslengde for kvotetildeling. I reguleringssammenheng har det
vært foretatt tilpasninger ved bruk av faktisk lengde i
reguleringen av fisket etter torsk nord for 62ºN de siste årene.
Det har således ikke vært vurdert å bruke
andre parameter, som for eksempel lastekapasitet, når det
gjelder den gruppeinndelingen som det her er tale om.
I dag har fartøyene med hjemmelslengde
for kvotetildeling under 10 meter fritt fiske på torsk,
for tredje år på råd. Både i år
og i de to foregående årene, ble det opprinnelig
fastsatt en maksimalkvoteregulering. Det er utviklingen i fisket,
ut over året, som avgjør om det er mulig eller
hensiktsmessig å oppheve maksimalkvotene.
Hvorvidt det blir mulig å gjennomføre
en tilsvarende regulering neste år, inkludert for fartøyene
med hjemmelslengde under 11 meter, er det således ikke
mulig å forskuttere nå. Dette beror både
på totalkvotens størrelse og på hvordan
fisket utvikler seg. Som det er varslet i meldingens kapittel 4.5.2
vil departementet i løpet av 2007 utrede og forberede de
tillempinger som er nødvendige på bakgrunn av
forslaget om en grense på 11 meter, og siktemålet
er et reguleringsopplegg for alle fartøy under 11 meter
som vil gi gode vilkår for hele gruppen.
Til spørsmål 13 og 14: Det
er noe uklart hva som ligger i forslaget fra flertallet i strukturutvalget
om å legge til rette for "samdrift". Det krever derfor
nærmere utredning før noen slike ordninger eventuelt
kan iverksettes til erstatning for driftsordningen, dersom det senere
skulle oppstå behov for det.
Det er således ikke mulig nå å svare
på det generelle spørsmål 13 eller kommentere
det konkrete forslaget som ligger i spørsmål 14.
En kvotebank eller endring av kvoteåret
kan gi større fleksibilitet for fisker til å levere
fersk eller levendefanget råstoff på forskjellige
tider av året. Norge forvalter imidlertid mange av sine
bestander i fellesskap med andre land. Å endre kvoteåret
til for eksempel 1. september, slik Island har gjort, forutsetter
for oss avtaler med Russland og EU. En endring krever videre en
omlegging av tidspunktet for rådgivningen fra det internasjonale
rådet for havforskning, ICES.
Spørsmålene er under kontinuerlig
vurdering, særlig med tanke på de arter Norge
forvalter på egen hånd, men dette er komplekst
og vil ta tid å endre. Et av de forholdene som må vurderes,
er at et økt fiske etter torsk på høsten
vil kunne øke uttaket av kysttorsk, som allerede er hardt
beskattet.
Norge praktiserer forbud mot å kaste
ut fisk av kommersielle arter, slik at det som er registrert av
utkast er ulovlig utkast. Dersom det registreres stor innblanding av
småfisk under minstemål på et fiskefelt,
blir dette stengt for fiske. Det fastsatte nivået for tillat
uttak av bestanden (norsk totalkvote), skal uansett ikke overskrides
og all fangst skal avregnes kvoten. Norge som ansvarlig fiskerinasjon
kan derfor ikke tillate at småfisk ikke skal avregnes kvotene.
All fangst, også små fisk, må derfor
i Norge bringes i land og avregnes kvoten.
Norge har som ansvarlig fiskerinasjon arbeidet
internasjonalt for at all fangst skal tas innenfor totalkvotene, og
fra og med 2007 blir all avsetning av skolekvoter, agnkvoter og
kvoter til forskningsformål avregnet norske totalkvoter.
Fiskeri- og kystdepartementet er ikke kjent med andre stater som
fullt ut har avregnet forskningskvotene innenfor de nasjonale
kvotene, men vil arbeide for at dette blir et felles mål
for alle aktuelle land.
Det kan likevel nevnes at deler av den norske
forskningen gjennomføres ved fiske av kommersielle
fiskefartøy. Disse plukkes ut etter en anbudsprosess. Fangsten
blir i slike tilfeller avregnet forskningskvoten, ikke fartøyenes
ordinære kvoter.
Salgslagenes samarbeidsråd, Norges
Fiskarlag, Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening
og Norske sjømatbedrifters landsforening inngikk 16. juni
2005 en avtale om et prøveprosjekt om langsiktige leveringsavtaler,
jf St.meld. nr. 6 (2005-2006) om gjennomføring av råfisklova
og fiskeeksportlova i 2003 og 2004. Avtalen skal vare i 2 år,
og partene tok i avtalen sikte på oppstart 1. august
2005. Det ble varslet i stortingsmeldingen at prosjektet vil bli
evaluert i neste stortingsmelding om gjennomføring av råfiskloven
og fiskeeksportloven, som skal legges frem mot slutten av 2007.
FHL valgte 21. desember 2006 å si
opp avtalen når det gjelder pelagisk fisk til konsum. Departementet varslet
FHL i brev datert 22. januar 2006 at prosjektet like fullt
ville bli evaluert som planlagt.
Oslo, i næringskomiteen, den 31. mai 2007
Lars Peder Brekk
leder |
Steinar Gullvåg
ordfører |