Kontroll- og konstitusjonskomiteen vedtok i møte
20. november 2007 å igangsette forberedelser i
en egen sak til Stortinget, jf. Stortingets forretningsorden § 12
nr. 10 sjette ledd, om forhold vedrørende Forsvarsdepartementets håndtering
av legemangelen ved de norske styrker i Afghanistan og fratredelsesavtalen
mellom Forsvaret og generalmajor Leif Sverre Rosén.
Bakgrunnen var oppslag i media hvor det fremkom
opplysninger om at sjef for Forsvarets sanitet, generalmajor Leif
Sverre Rosén hadde varslet offentlig om prekær
legemangel ved de norske styrker i Afghanistan.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen
ble 20. november 2007 tilskrevet om at komiteen hadde igangsatt
forberedelser i en egen sak til Stortinget.
Norge deltar i dag med styrker i den NATO-ledede
stabiliseringsoperasjonen i Afghanistan. ISAF (International Security
Assistance Force) ble opprettet 6. desember 2001, ved signeringen av
Bonn-avtalen.
Den første ISAF-styrken begynte å operere
i februar 2002, under britisk ledelse. Etter dette har ISAF vært
under tyrkisk, tysk/nederlandsk, kanadisk, italiensk, fransk
og britisk kommando. I dag er styrken under NATO-kommando. Til sammen
deltar 37 nasjoner med i overkant av 34 000 soldater. Norge
har i overkant av 500 soldater i Afghanistan.
Opprinnelig var ISAFs viktigste oppgave å støtte overgangsstyret
i Afghanistan med tanke på sikkerhet og bevegelsesfrihet
i Kabul og områdene rundt. Den 14. oktober 2003
vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som autoriserte
utvidelse av ISAFs operasjoner til også å gjelde
utenfor Kabul. ISAF har dermed i dag hele Afghanistan som operasjonsområde,
og har som sitt viktigste oppdrag å støtte den
afghanske regjeringen i å utvide sin autoritet, for å bidra
til å utvikle et stabilt og sikkert Afghanistan.
ISAF har 25 stabiliseringsstyrker (Provincial Reconstruction
Team, PRT) i Afghanistan. Målet er en slik styrke i hver
provins. Stabiliseringsstyrkene er små enheter bestående
av militære ISAF-styrker og sivile aktører (FN,
lokale eller internasjonale hjelpeorganisasjoner). Disse jobber
med å kartlegge samfunnene i provinsene, vise tilstedeværelse
og informere lokalbefolkningen om valg og andre viktige hendelser.
Norge har bidratt i operasjonen i Afghanistan siden
2002. Siden sommeren 2004 har Norge deltatt i PRT-sammenheng i Nord-Afghanistan. 1.
september 2005 tok Norge over funksjonen som
ledende nasjon for PRT Meymaneh. PRT Meymaneh er en selvstendig
opererende avdelings/stabiliseringsstyrke under Regionkommando
Nord. Styrken består av om lag 150 ISAF-soldater fra henholdsvis
Norge og Latvia.
Meymaneh er provinshovedstad i Faryab-provinsen
nordvest i Afghanistan, grensende mot Turkmenistan. Byen ligger
på 870 meters høyde og har ca. 70 000
innbyggere.
I tillegg til stabiliseringsstyrken i Meymaneh bidrar
Norge blant annet også med en utrykningsstyrke i Mazar-e-Sharif.
Denne styrken skal komme allierte styrker til unnsetning i krisesituasjoner.
Styrkens hovedinnsettingsområde er i Nord-Afghanistan og
den er underlagt Regionkommando Nord, og hovedoppdraget er å støtte de
fem stabiliseringsstyrkene i Nord-Afghanistan.
Norge har også bidratt med andre støtteelementer
til NATOs operasjon i Afghanistan. En norsk kirurgisk enhet var
stasjonert i Kabul i perioden august 2003 til og med mars 2004.
Oppdraget var å støtte ISAF med kirurgisk kapasitet.
Enheten inngikk i Multinational Medical Task Force, hvor Tyskland
på den tiden hadde ledelsen. Dette var en såkalt
role 2(+) enhet, med operasjonsavdeling, intensivavdeling,
pleieavdeling, sterilsentral og eget apotek. Enheten tok i visse tilfeller
også imot sivile pasienter.
I perioden 15. mars 2006 til 15. mars
2007 hadde Norge ansvaret for feltsykehuset i Mazar-e-Sharif. Hovedoppdraget
var å tilby helsetjenester til alt ISAF-personell i Nord-Afghanistan. Sykehuset
var bemannet med 38 nordmenn, i tillegg til 7 svensker, 27 tyskere
og 10 ungarere. Det ble også stilt et fremskutt kirurgisk
team på seks nordmenn til rådighet for PRT Meymaneh. Feltsykehuset
driftet et akuttmottak, to operasjonsstuer, intensiv-/sengeavdeling
med plass til åtte pasienter, røntgen, laboratorium,
legekontor, tannlege og apotek.
1. april 2007 overtok det norske Forsvaret
driften av Kabul internasjonale flyplass. Luftforsvaret hadde ansvaret
for oppdraget som varte til 1. oktober 2007.
Forsvarets sanitet har ansvaret for å støtte
alle helsetjenester som utøves i Forsvaret. Videre har Forsvarets
sanitet ansvaret for å støtte de øvrige forsvarsgrenene
med å stille kvalifisert helsepersonell til internasjonale
operasjoner.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen
opplyste følgende om ansvaret for sanitetsstøtte
i NATO-ledede operasjoner under sin redegjørelse om legedekning
ved de norske styrker i Afghanistan i Stortinget 22. november
2007:
"I henhold til gjeldende NATO-retningslinjer for medisinsk
støtte i operasjoner har nasjonene det endelige ansvaret
for sanitetsstøtte til egne styrker. Imidlertid vil kommandoen
som leder operasjoner, koordinere sanitetsstøtten for styrkene
i operasjonsområdet - også på tvers av
nasjonene som deltar. Dette gjelder også for NATOs styrker
i Afghanistan.
Sanitetstjenesten i militære
operasjoner er organisert slik at de som blir skadet, kan evakueres
til hensiktsmessig behandling innen gitte tidsnormer. Normene for
når en som er skadet, bør kunne være
under behandling på et gitt medisinsk nivå, er
angitt i NATOs retningslinjer. Disse normene gjelder også for
ISAF. For ISAF-styrkene er organisering av sanitetstjenesten i tillegg
bestemt gjennom operasjonsplanene som er godkjent av NATOs råd.
Forsvarssjefen har fulgt opp dette gjennom fastsettelsen av operative
krav for sanitetstjenesten ved våre avdelinger i Afghanistan.
Normene
for stabiliseringsenhetene forutsetter en sanitetstjeneste på rolle
1-nivå som kan gi livreddende behandling til sårede.
Innenfor rolle 1 i stabiliseringsenhetene tilfredsstiller man normen
ved alltid å ha en lege til stede. Jeg vil understreke
at vi hele tiden har hatt legedekning i Meymaneh. På grunn
av de store avstandene i Nordvest-Afghanistan skal den norske rolle
1-kapasiteten i Meymaneh være forsterket med et kirurgisk
team. Dette har det inntil nylig dessverre ikke vært mulig å innfri
fullt ut til enhver tid.
NATOs retningslinjer angir
at videre behandling av pasienter bør finne sted ved overflytting
til en behandlingsinstitusjon med ressurser til å utføre livreddende
og skadebegrensende kirurgi innen to timer. Denne rolle 2-kapasiteten
skal ivaretas i kombinasjon av det tyske sykehuset i Mazar-e-Sharif
og det kirurgiske teamet i stabiliseringsenheten i Meymaneh. Sykehuset
i Mazar-e-Sharif ivaretar også rolle 2-behovet for den
norske utrykningsstyrken QRF, som er lokalisert på samme
sted."
I forsvarsministerens redegjørelse
kom det også frem at da Norge overtok ledelsen av stabiliseringsstyrken
i Meymaneh 1. september 2005, ble nivået på sanitetstjenestene
videreført på samme nivå som da britene
hadde ansvaret. Videre kom det frem at i perioden mens Norge hadde
ansvaret for feltsykehuset i Mazar-e-Sharif, ble kirurgene fra dette
sykehuset også benyttet i Meymaneh. Bakgrunnen for å ha
et kirurgisk team i Meymaneh er å forestå livreddende
stabiliserende kirurgi for å sette pasienten i stand til å tåle
evakuering til et sykehus med alle nødvendige kapasiteter.
Forsvarsministeren uttalte videre:
"Volumet og spredningen på det norske styrkebidraget
i Afghanistan har økt i perioden fra 2005 og frem til i
dag. Dette har medført at vi har behov for å rekruttere
et større antall leger til våre styrker i Afghanistan.
Forsvaret rekrutterer derfor i dag langt flere leger enn vi gjorde
tilbake i 2005, men dessverre ikke i et tilstrekkelig antall til å fylle
opp alle avdelingers behov. I noen perioder har det kirurgiske teamet
manglet kirurg eller anestesilege. Konkret for Afghanistan
var behovet for leger i 2005 tre stillinger, mens det i perioden
frem til i dag på det meste har vært behov for å bemanne
elleve legestillinger. I dag har de norske styrkene i Afghanistan
et operativt behov for å bemanne syv legestillinger. Disse
legestillingene fordeler seg på de norske avdelingene i
Mazar-e-Sharif og Meymaneh. I Mazar-e-Sharif ligger utfordringen
i å rekruttere allmennpraktikere til avdelingene der. Dette
er en spesielt krevende gruppe å rekruttere fordi det i tillegg
til medisinsk kompetanse også kreves særskilte
feltmessige ferdigheter.
Etter at feltsykehuset avsluttet
sitt oppdrag, har legetilgangen for de norske styrkene i Afghanistan
blitt mindre forutsigbar. Spesielt utfordrende har det vært å rekruttere
kirurger for å stå på beredskap i Meymaneh."
Forsvarsministeren sa videre følgende
om problemene med å rekruttere kirurger til tjeneste
i Afghanistan:
"Rekrutteringen av kirurger til den norske ISAF-styrken
har vært krevende. Det har dessverre, til tross for den
innsatsen som er lagt ned, inntil nylig ikke latt seg gjøre å sikre
en kontinuerlig bemanning av medisinske spesialister. Det er selvsagt
ikke godt nok at vi har hatt perioder uten fullstendig bemanning,
og dette finner jeg uheldig. Jeg vil likevel påpeke at
vi i 63 av 73 uker som har gått siden materiellet til det
kirurgiske teamet kom på plass i Meymaneh, har hatt enten anestesilege
eller kirurg til stede i leiren, i tillegg til allmennlege og spesialsykepleiere."
Komiteen henvendte seg i brev av 14. november 2007
til forsvarsministeren. Bakgrunnen for henvendelsen var et fokus
i media på sanitetsstøtten til de norske styrker
i Afghanistan. Under et angrep i nærheten av den norske
leiren i Meymaneh 8. november 2007 ble en norsk soldat drept og
en annen hardt skadet. Den skadede ble fraktet til leiren i Meymaneh,
der en tysk kirurg var til stede og kunne gi livreddende behandling.
I etterkant kom det frem at det var en tilfeldighet at det hadde
vært kirurg til stede i leiren. Kirurgen hadde de siste
ukene fulgt ISAF-soldatene i forbindelse med en operasjon i Badghis-provinsen
nordvest i Afghanistan. Han ventet på å bli fløyet
fra Meymaneh til den tyske leiren i Mazar-e-Sharif da angrepet skjedde. Kirurgen
uttalte til media at dersom den skadede ikke hadde fått
rask kirurgisk hjelp, ville han ikke ha overlevd.
I et oppslag i VG 13. november 2007
fremgikk det at sjef for Forsvarets sanitet, generalmajor Leif Sverre
Rosén, i mai 2007 offentlig hadde gitt uttrykk for at han
mente at den medisinske hjelpen til norske soldater i Afghanistan
var uforsvarlig. Det kom også frem at han skal ha uttalt
at han i denne situasjonen ikke ville sendt sin egen sønn
til Afghanistan, og at soldaters liv ble satt på spill
på grunn av mangel på penger.
I oppslaget kom det frem at forsvarssjef Sverre Diesen
i etterkant av disse uttalelsene innkalte Rosén til et
møte. Møtet skal ha resultert i at Rosén
måtte underskrive en avtale om studiepermisjon og om senere
fratredelse fra sin stilling. Avtalen inneholdt også en
bestemmelse som forpliktet Rosén til ikke å uttale
seg om innholdet i avtalen, eller om andre forhold knyttet til Forsvaret.
I komiteens brev til forsvarsministeren heter
det:
"Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til oppslag
i VG 13. november d.å. hvor det fremkommer opplysninger
om at generalmajor Leif Sverre Rosén varslet offentlig
om prekær legemangel ved de norske styrker i Afghanistan. Like
etter ble han bedt om å undertegne en avtale som fratok
ham jobben.
Komiteen ber om forsvarsministerens kommentarer
til saken og begrunnelse for den valgte prosedyre.”
I svarbrev av 19. november 2007 (som
er inntatt som vedlegg til denne innstillingen) forklarte forsvarsministeren
følgende om ansvar for sanitetsstøtte:
"I NATO-operasjoner er sanitetstjenesten både et
nasjonalt og et internasjonalt ansvar. Skadede skal stabiliseres
trinnvis slik at de skal tåle transport til neste sanitetsinstallasjon.
Det såkalte Role 1 ansvaret forutsetter nærvær
av lege og inngår i PRT Meymaneh. Videre behandling utover
Role 1 gjøres normalt på et såkalt Role
2 feltsykehus. I Afghanistan er Role 2-ressursen et NATO-ansvar,
for tiden et tysk feltsykehus i Masar-e Sharif. Role 2 forutsetter
kirurg og anestesilege. På grunn av de spesielle forholdene i
Nord-Afghanistan skal den norske Role 1 kapasiteten i Meymaneh være
forsterket med et kirurgisk team, for å kunne utgjøre
en såkalt forsterket evakueringsakse."
I svaret ble det også gjort rede for
at de selvstendige observasjonslagene som mye av tiden opererer
langt fra den norske leiren i Meymaneh, selv må medbringe
sanitetskompetanse til å håndtere skadde i en
tidlig fase og at skadde raskt må kunne transporteres til
nærmeste sanitetsinstallasjon. Tilstrekkelig helikopterkapasitet
er viktig for å sikre evakuering av skadde.
I brevet går det også frem
at det har bydd på utfordringer å rekruttere legespesialister;
og særlig kirurger til tjeneste i Afghanistan. Brevet lister opp
de ulike tiltakene - kortsiktige og langsiktige - som har vært
iverksatt fra Forsvarets side for å bedre tilgangen på leger.
Det gjøres også rede for avtalen som ble inngått
mellom Den norske legeforening og Forsvarsdepartementet om strakstiltak
for rekruttering av kirurger til Meymaneh i perioden fram til 1. april
2008. I brevet heter det videre:
"Det er også en begrensende faktor for rekruttering
at tjeneste som militærlege i internasjonale operasjoner
ikke har blitt ansett som meritterende. Mens man i en stilling som
spesialist ved et helseforetak i Norge vil praktisere sin spesialkompetanse
fortløpende, vil det normalt gå lang tid mellom
hver gang dette er påkrevet i en utenlandsoperasjon, grunnet
det tross alt relativt begrensede antall skader. Særlig
gjelder dette spesialister som kirurger og anestesileger, som vanskelig
kan få ivaretatt behovet for faglig oppdatering og kontinuerlige
faglige utfordringer i utenlandstjeneste. Enkelte spesialistgrupper,
og kirurger spesielt, er en faggruppe som helseforetakene selv har
et særlig stort behov for. Dette kan vanskeliggjøre
rekrutteringen av spesialister til Forsvaret."
Om generalmajor Leif Sverre Roséns
uttalelse til media om legemangelen i Afghanistan sies det følgende
i brevet:
"Forsvarssjefen mener at generalmajor Roséns uttalelser
til media i mai 2007 om legesituasjonen i Afghanistan var en ytring
som ikke var i strid med hans lojalitetsplikt i forhold til Forsvaret.
Utfordringene med rekruttering av leger til internasjonal tjeneste
har vært gjenstand for diskusjon i mange år, og
er en velkjent problemstilling i forholdet mellom FSAN og forsvarssjefen (…).
Generalmajor Rosén hadde også tatt opp problemstillingen
med forsvarssjefen i flere sammenhenger - herunder i de ordinære
budsjettprosesser. Han hadde også gjort oppmerksom på konsekvensene
han mente legemangelen ville ha for hans ansvarsområde.
Forholdene er blant annet omtalt i brev 29. mars 2006 fra
FSAN til forsvarssjefen og Forsvarsstaben, med gjenpart til Forsvarsdepartementet.
Denne kommunikasjonen må ansees som en normal dialog om
ansvar og myndighet mellom Forsvarsstaben og en underlagt avdeling.
Generalmajor Roséns uttalelse var en viktig påminnelse
om de store utfordringene som både politisk og militær
ledelse kontinuerlig har fokus på."
Når det gjelder avtalen som ble inngått
mellom generalmajor Leif Sverre Rosén og forsvarssjefen,
kommer det frem at Rosén hadde tatt opp spørsmålet
om studiepermisjon allerede i oktober 2006. Han trakk imidlertid
senere sin søknad om dette. Det opplyses videre at avtalen som
ble inngått juli 2007, kom i stand etter samtaler mellom
Rosén og forsvarssjefen og at det ikke var noen direkte
kobling til Roséns uttalelser om legemangelen i Afghanistan.
Forsvarsministeren sier videre i brevet at avtalens
punkt om taushetsplikt har to elementer. Det første
elementet regulerer partenes adgang til å uttale seg til
offentligheten om enkelthetene i avtalen. Det andre elementet om
forhold knyttet til Forsvaret eller ledelsen av Forsvaret, skal
i henhold til forsvarsministeren ikke innebære noen begrensninger
i generalmajor Roséns ytringsfrihet ut over det som allerede
følger av hans lovbestemte taushetsplikt og lojalitetsplikt
i arbeidsforholdet.
22. og 23. november 2007 sendte kontroll-
og konstitusjonskomiteen nye brev til forsvarsministeren. Brevene
inneholdt en rekke spørsmål, samt anmodning om å få oversendt
nærmere spesifisert dokumentasjon. Forsvarsministerens svar
av 29. november 2007 er tatt inn som vedlegg til denne
innstillingen.
Et av spørsmålene gjaldt vurdering
av legeberedskapen i Afghanistan det siste året. I svaret fra
departementet heter det blant annet:
"Sanitetsløsningen i Afghanistan er et resultat
av en helhetsvurdering der Forsvaret tar hensyn til hva som finnes
av tilgjengelige ressurser, trusselbildet og andre operative forhold.
Nåværende løsning bygger på forsvarssjefens
operative krav til PRT Meymaneh utgitt i mai 2005, forsvarssjefens
operative krav av desember 2005 i forbindelse med flyttingen av
vårt hovedbidrag fra Kabul til Mazar-e-Sharif, og justeringer
gjort som følge av sjef FSANs vurdering av sanitetstjenesten
i PRT Meymaneh, datert 13. januar 2006. Sjef FSANs vurdering
innebar etablering av ett rolle 2 sykehus i Mazar-e-Sharif og ett kirurgisk
team i PRT Meymaneh. Oppdrag om oppsetting av et slikt kirurgisk
team ble gitt av FD til Forsvarsstaben 25. januar 2006,
med krav om iverksetting innen 30. juni 2006.
Parallelt
med dialogen mellom Forsvarsdepartementet og Forsvaret opplyser
forsvarssjefen at han påla FSAN å sikre en mer
umiddelbar kirurgisk stabiliseringskapasitet. Dette ble første gang
pålagt i sjefsmøte 20. januar 2006, og bekreftet
i eget skriv til sjef FSAN av 5. april 2006."
På spørsmål fra komiteen
om når det første gang ble rapportert om legemangel
ved de norske styrker i Afghanistan, svares det blant annet slik:
"I forbindelse med at Norge skulle overta ledelsen
av PRTet 1. september 2005, stilte Forsvarssjefen 30. mai
2005 krav om en styrket sanitetstjeneste i form av en kirurg og
en anestesisykepleier. Dette ville medført en styrking
av det akuttmedisinske tilbudet til personellet i Meymaneh. Da Norge
overtok ledelsen av PRT Meymaneh, ble sanitetstjenesten likevel videreført
på tilsvarende nivå som britene hadde. Imidlertid
ble det stilt strengere krav til akuttmedisinsk kompetanse til sanitetspersonellet
som tjenestegjorde i Meymaneh.
Første gang
informasjon om legemangel og problemer knyttet til rekruttering
av medisinsk personell i Afghanistan kom opp var i forbindelse med
avgjørelsen om å forlenge oppdraget til Kirurgisk
enhet i Kabul våren 2004 med en måned. Oppdraget
ble avsluttet i mars 2004. FD ble sommeren 2005 gjort kjent med
utfordringer knyttet til rekrutteringen av leger til Afghanistan.
Mangler i legebemanningen i Nord-Afghanistan ble på nytt
adressert av FSAN 14. november 2005 overfor FOHK. FD ble formelt
informert i møte mellom FD, FSAN og Forsvarsstaben i januar
2006, der tema var etablering av en utvidet rolle 1 kapasitet i
PRT Meymaneh. Her ble det påpekt at det ville bli vanskelig å rekruttere
kirurgisk ekspertise over tid. (…) FSAN konkluderte med
at dersom man skulle ha en tilfredsstillende medisinsk dekning i
Meymaneh, måtte man etablere et komplett kirurgisk team
med støttepersonell som rullerte med personell fra det
norske feltsykehuset i Mazar-e-Sharif. Denne dialogen munnet ut
i et oppdrag fra Forsvarsdepartementet til Forsvarsstaben i slutten
av januar 2006 om å styrke sanitetstjenesten i Meymaneh.
Forsvarssjefen
opplyser at han i samme periode kom med flere pålegg til
FSAN om å sikre en mer umiddelbar kirurgisk stabiliseringskapasitet.
Dette ble første gang pålagt i sjefsmøte 20. januar
2006, og bekreftet i eget skriv til sjef FSAN av 5. april
2006."
I komiteens brev av 23. november 2007
ble det også stilt spørsmål om Genevè-konvensjonenes bestemmelser
om bevæpning av sanitetspersonell. Bakgrunnen var opplysninger
i media der det kom frem at norske leger i tjeneste i Afghanistan var
blitt brukt til å bemanne mitraljøser. I statsrådens
svar ble det presisert at sanitetspersonell, i overensstemmelse
med Genevè-konvensjonene, kan utstyres med lette håndvåpen
i selvforsvarsøyemed. Praksisen med å utstyre sanitetspersonell
med maskingevær var ukjent for statsråden, og
også for forsvarssjefen og for Fellesoperativt hovedkvarter
som har det operative ansvaret for de norske styrkene i Afghanistan.
I svarbrevet kommer det frem at det den 30. oktober 2007
ble gitt ordre om å stoppe denne praksisen.
Som et ledd i behandlingen av saken besluttet komiteen å avholde
en åpen kontrollhøring onsdag 19. desember
2007, jf. reglement for åpne kontrollhøringer.
Følgende ble invitert til høring:
Forsvarsminister
Anne-Grete Strøm-Erichsen
Tidligere forsvarsminister Kristin Krohn
Devold
Forsvarssjef Sverre Diesen
Generalmajor Leif Sverre Rosén.
Kristin Krohn Devold meddelte komiteen at hun ikke
hadde anledning til å delta i høringen.
De hovedproblemstillinger komiteen ønsket å få belyst
under høringen, var:
Legedekning/ forsvarlig
medisinsk beredskap for de norske styrkene i Afghanistan, herunder legemangel,
sanitetspersonellets bevæpning og transportsituasjonen.
Hvordan har Forsvarsdepartementet i perioden 2002-2007 håndtert dette?
Hvordan er Stortinget i denne perioden
blitt informert om at det var problemer med å etablere en
forsvarlig legedekning?
Fratredelsesavtalen mellom Forsvaret og
generalmajor Leif Sverre Rosén. Hva var bakgrunnen for
at avtalen ble inngått, og hva var Forsvarsdepartementets
rolle ved inngåelsen av avtalen?
Det ble tatt stenografisk referat fra høringen.
Referatet følger som vedlegg til denne innstillingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke og fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, viser til at Norge har vært representert med styrker i Afghanistan siden 2002. Internasjonal tilstedeværelse har vært ønsket både av afghanske myndigheter og FN, og mange nasjoner har deltatt. Norge har i disse årene bidradd i ulike typer oppdrag. Norske soldater har gjort en stor innsats for å skape større stabilitet og sikkerhet for det afghanske folk.
Komiteen har merket seg at sikkerhetssituasjonen også i Nord-Afghanistan har forverret seg og er mer krevende i dag enn da Norge besluttet å gå inn i PRT Meymaneh i 2004. Det er hele tiden nødvendig å vurdere beskyttelsestiltak i lys av det trusselbilde som foreligger.
Komiteen vil understreke at sikkerheten for soldatene våre alltid må være høyprioritert. Det vil likevel ikke være mulig å gardere seg 100 pst. mot at det kan skje hendelser som fører til skader og tap av liv når en opererer i så risikofylte områder som i Afghanistan. Komiteen mener det er avgjørende at de norske styrkene får så god beskyttelse som mulig på alle plan og legger til grunn at Regjeringen sørger for at så skjer.
Komiteen viser til at bakgrunnen for at denne saken ble tatt opp i komiteen, var oppslag i media vedrørende legemangel ved de norske styrkene i Afghanistan. I sin redegjørelse i Stortinget 22. november 2007 uttalte forsvarsministeren bl.a.:
"Våre styrkers sikkerhet knytter seg naturligvis ikke alene til tilgjengeligheten på leger og annen spesialisert kompetanse, men også enkeltmannsferdigheter i sanitet, militære ferdigheter, situasjonsforståelse, god etterretning, egnede evakueringsressurser og ikke minst til samarbeidet med allierte og partnere. Det er i samspillet mellom disse faktorene vi søker å gjøre sikkerheten for våre styrker så god som mulig."
Komiteen er enig i dette, men vil samtidig understreke at en god og tilgjengelig legedekning og sanitetskompetanse vil kunne være helt avgjørende i kritiske situasjoner. Det er derfor viktig at det til enhver tid er en medisinsk beredskap som sikrer rask og forsvarlig behandling når behovet er der.
Komiteen har merket seg at for MOT-lagene (de små mobile lagene som opererer i hele Faryab-provinsen) har egne sanitetsferdigheter og mulighet for helikopterevakuering vært viktige elementer i sanitetsberedskapen. Tilførsel av tre norske helikoptre til basen i Meymaneh i år vil være et viktig bidrag for å bedre sanitets- og evakueringsberedskapen for de norske styrkene.
Komiteen viser til at Forsvarets sanitet (FSAN) gjennom mange år har påpekt problemene med å rekruttere tilstrekkelig antall leger og kirurger til utenlandsoppdrag. En arbeidsgruppe som vurderte rekruttering av medisinsk fagpersonell med spesialkompetanse innen akuttmedisin og krigskirurgi, avga innstilling i 1996. Det ble der foreslått en rekke tiltak, men oppfølgingen har tatt tid.
Komiteen vil peke på at det både i forsvarsministerens skriftlige og muntlige kommunikasjon med komiteen kommer klart fram at rekruttering av medisinsk personell til Forsvaret er utfordrende. Dette har mange årsaker, bl.a.:
-
Forsvaret har ikke spesialister, slik som kirurger og anestesileger i daglig operativ tjeneste.
-
Den generelle tilgangen på spesialister er i seg selv begrenset.
-
Tjeneste som militærlege i utenlandsoperasjoner har ikke vært ansett som meritterende.
-
Vanskelig å ivareta behovet for faglig oppdatering og erfaring på grunn av begrenset skadetilfang.
Komiteen mener dette viser at det kontinuerlig er behov for et aktivt arbeid med å rekruttere spesialistkompetanse både på kort og lang sikt. I denne sammenheng vil komiteen trekke fram den avtalen som ble undertegnet med Ullevål universitetssykehus i juni 2007. Det er viktig at det også kommer på plass tilsvarende avtaler med andre helseforetak. Samarbeid mellom Forsvaret og helseforetakene er helt avgjørende for å skaffe tilstrekkelig spesialistkompetanse og at disse skal få den nødvendige trening.
Komiteen har merket seg at forsvarsministeren etter at Stortinget tok opp legesituasjonen i Afghanistan, har tatt opp den vanskelige legedekningen med helseministeren og Den norske legeforening. Etter dette er det kommet i stand en avtale med Legeforeningen som innebærer at det sikres kirurgdekning fram til 1. april 2008. Komiteen viser også til stortingsdebatten i forbindelse med utenriksministerens redegjørelse om en samordnet plan for Norges bidrag i Afghanistan 5. februar 2008, der forsvarsministeren opplyste at det nå er sikret kirurgisk kapasitet fram til 1. juni 2008.
Komiteen stiller seg undrende til at forsvarsministeren først etter at saken ble tatt opp i media og Stortinget engasjerte seg, tok fatt i saken. Forsvarsministeren gir selv uttrykk for at det lenge har vært et problem å skaffe nok leger til Afghanistan. Det kunne derfor vært tatt initiativ fra statsrådens side på et langt tidligere tidspunkt.
Komiteen finner grunn til å peke på at avtalen med Legeforeningen gir svært gode betingelser for dem den gjelder i forhold til andre grupper. Det kan derfor stilles spørsmål ved om ikke Forsvaret selv kunne fått i stand slike avtaler tidligere om det hadde blitt åpnet for tilsvarende betingelser. Komiteen forutsetter at den aktuelle, så vel som fremtidige avtaler, er i tråd med regelverket for inngåelse av avtaler på vegne av det offentlige.
Komiteen forutsetter at forsvarsministeren følger arbeidet med å få forsvarlige langsiktige løsninger på plass.
Komiteen har merket seg at forsvarsministeren i høringen uttalte at hun ikke tok noe eget initiativ i mai i fjor da generalmajor Rosén uttalte seg om legemangelen og sa at han ikke ville ha sendt sin egen sønn til Afghanistan. Komiteen mener det ville vært naturlig om en slik uttalelse fra lederen av Forsvarets sanitet hadde avstedkommet noe mer initiativ fra forsvarsministerens side.
Komiteen viser til at det forut for 22. november 2007 ikke har vært gitt noen orientering til Stortinget om legedekningen i Afghanistan og problemene med å rekruttere spesialister. Slik sikkerhetssituasjonen har utviklet seg, og på bakgrunn av det som er kommet frem gjennom media i tilknytning til denne saken, ville det vært naturlig om sanitetsdekningen, herunder legesituasjonen, hadde vært et tema som ble berørt, i likhet med andre sikkerhetstiltak. Komiteen mener statsråden på et tidligere tidspunkt burde informert Stortinget om de utfordringene en her stod overfor. Det kan etterlates det inntrykk at andre sider av Norges engasjement i Afghanistan kan ha tatt fokuset vekk fra utfordringene knyttet til sanitetsberedskapen.
Komiteen vil peke på fratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Rosén. Under høringen kom det fram at forsvarssjefen og generalmajor Rosén har ulike oppfatninger av en del av det som har skjedd i denne saken, om bakgrunnen for avtalen og fremforhandlingen av avtalen. Komiteen finner det ikke riktig å gå nærmere inn i selve personalsaken og å gi sine føringer på hvem som har rett og galt. Det er heller ikke aktuelt å gi signaler om kvaliteten på det arbeidet som er gjort fra ulike parters side.
Komiteen vil imidlertid peke på at dokumentasjonen som er fremlagt for komiteen, viser at Forsvarets sanitet ved en rekke anledninger satte fokus på behov for økte bevilgninger, på rekrutteringssituasjonen og pekte på tiltak som kunne settes i verk ved en bedre økonomi. Ullevål-avtalen som ble undertegnet i juni 2007, var et viktig langsiktig tiltak.
Komiteen har merket seg at forsvarssjefen uttaler at avtalen med generalmajor Rosén ikke har noen sammenheng med den uttalelsen han kom med i media i mai 2007 om legemangelen ved de norske styrkene i Afghanistan. Komiteen tar dette til etterretning.
Komiteen finner likevel grunn til å trekke fram ett av punktene i denne avtalen. Det gjelder punktet som omhandler partenes taushetsplikt. Forsvarsministeren og forsvarssjefen har begge i høringen gitt uttrykk for at punktet kunne vært formulert annerledes, og at det var ment for å unngå at det var to sjefer i Forsvarets sanitet som uttalte seg som sjef samtidig. Komiteen vil peke på at dette punktet kan oppfattes som at generalmajor Rosén måtte binde seg til ikke å uttale seg om noe som vedgikk Forsvaret for all fremtid. Komiteen vil understreke at en slik formulering i denne avtalen er uheldig og kan skape inntrykk av at Rosén ikke har generell ytringsfrihet.
I slutten av november 2007 kom det fram i media at sanitetspersonell i Nord-Afghanistan var bevæpnet med avdelingsvåpen. Komiteen har merket seg at både forsvarsministeren og forsvarssjefen uttaler at de ikke var blitt orientert om dette. Komiteen konstaterer at denne praksisen ble stanset da Fellesoperativt hovedkvarter ble klar over saken. Denne saken viser at det er behov for opplæring i internasjonale konvensjoner som er aktuelle for Forsvaret, og at regelverk må gjennomgås slik at det klart fremkommer hvordan en skal forholde seg til slike spørsmål som en må regne med kan bli aktuelle. Komiteen vil understreke at det burde være en selvfølge at norske styrker etterlever Genèvekonvensjonene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerte under høringen klare signaler på at generalmajor Leif Sverre Roséns svar synes å være meget solide og troverdige. Disse sto etter disse medlemmers oppfatning i sterk kontrast til forsvarssjef Sverre Diesens beskrivelse av situasjonen.
Disse medlemmer er videre av den klare oppfatning at generalmajor Leif Sverre Rosén i lang tid har fulgt opp sitt fagområde og ansvar på en profesjonell måte, og dette avviker sterkt fra de fremsatte påstander om sanitetssjefens inaktivitet og ansvarsfraskrivelse i forbindelse med Forsvarets kirurgkrise. Disse medlemmer mener at dokumentasjonen viser at Forsvarets sanitet over tid har kommet med en rekke forslag om hvordan kirurgdekningen i Afghanistan kunne forbedres, med blant annet forbedring av lønns- og arbeidsvilkårene for Forsvarets leger i utenlandstjeneste. Disse medlemmer mener det er et tankekors at Forsvarets sanitet aldri fikk anledning til å følge opp sine egne positive forslag til løsninger.
Disse medlemmer mener videre at Forsvarsdepartementets behandling av generalmajor Leif Sverre Rosén i denne saken har vært meget kritikkverdig, og sanitetssjefens versjon av prosessen i forbindelse med fratredelsesavtalen synes å virke troverdig.
Komiteen viser til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Innst. S. nr. 159 (2007-2008) - Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vedrørende Forsvarsdepartementets håndtering av legemangelen ved de norske styrker i Afghanistan og fratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Leif Sverre Rosén - vedlegges protokollen.
Vedrørende avtale mellom generalmajor Leif SverreRosén og forsvarssjef Sverre Disen
Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til oppslag i VG 13. november d.å. hvor det fremkommer opplysninger om at generalmajor Leif Sverre Rosén varslet offentlig om prekær legemangel ved de norske styrker i Afghanistan. Like etter ble han bedt om å undertegne en avtale som fratok ham jobben.
Komiteen ber om forsvarsministerens kommentarer til saken og begrunnelse for den valgte prosedyre.
Vi imøteser statsrådens snarlige svar.
Svar på spørsmål vedrørendefratredelsesavtale mellom Forsvaret og generalmajor Leif Sverre Rosén
Jeg viser til kontroll- og konstitusjonskomiteens brev av 14. november 2007, der det bes om kommentarer til fratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Leif Sverre Rosén, og en nærmere begrunnelse for valgt prosedyre.
Vedlagt følger mitt svar i saken.
Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har i
brev av 14. november 2007 bedt om kommentarer til opplysninger i
media om legemangel ved de norske styrker i Afghanistan, og Forsvarets avtale
med sjef for Forsvarets sanitet (FSAN). Det er også bedt
om en begrunnelse for den prosedyren som er valgt i saken.
Først vil jeg understreke at jeg som
forsvarsminister har det hele og fulle ansvaret for all virksomhet
i Forsvaret. Dette er viktig i en tid der vi står overfor
spesielle utfordringer som også stiller store krav til
Forsvarets medarbeidere.
Helt siden jeg tiltrådte som forsvarsminister
har jeg vært svært opptatt av den helsemessige
beredskapen vi har for våre soldater utenlands. Det har
vært, og er, en prioritert oppgave for meg å gi
norsk personell som tjenestegjør i utenlandsoperasjoner
en rask og forsvarlig behandling hvis det blir behov for medisinsk
hjelp. Dette er også viktig for å gi personellet
og dets familier den nødvendige trygghet til å gjøre
tjeneste utenlands.
Jeg vil også understreke at det fører
til operative begrensninger for styrkene, hvis det ikke er et tilstrekkelig
medisinsk støtteapparat til stede.
I NATO - operasjoner er sanitetstjenesten både et
nasjonalt og et internasjonalt ansvar. Skadede skal stabiliseres
trinnvis slik at de skal tåle transport til neste sanitetsinstallasjon.
Det såkalte Role 1 ansvaret forutsetter nærvær
av lege og inngår i PRT Meymaneh. Videre behandling utover
Role 1 gjøres normalt på et såkalt Role
2 feltsykehus. I Afghanistan er Role 2-ressursen et NATO-ansvar,
for tiden et tysk feltsykehus i Masar-e Sharif. Role 2 forutsetter
kirurg og anestesilege. På grunn av de spesielle forholdene i
Nord-Afghanistan skal den norske Role 1 kapasiteten i Meymaneh være
forsterket med et kirurgisk team, for å kunne utgjøre
en såkalt forsterket evakueringsakse.
I forbindelse med den nå nylig avsluttede
ISAF-operasjonen i Faryab - og Baghdis - provinsene i Nordvest-Afghanistan,
ble det etablert et midlertidig tysk feltsykehus i Meymaneh. Dette
var en del av operasjonsplanen til sjefen for den regionale NATO-kommandoen
i Nord-Afghanistan. Denne fremgrupperingen av et feltsykehus til
et område nærmere det aktuelle operasjonsområdet er
vanlig ved større, planlagte operasjoner. Den operative
virksomheten skal alltid tilpasses den aktuelle sanitetssituasjonen,
slik at personellet til enhver tid har forsvarlig sanitetsdekning.
Siden Norge overtok ansvaret for Provincial
Reconstruction Team (PRT) Meymaneh, har det alltid vært
en lege til stede i styrken. Det har variert om dette har vært
allmennlege, kirurg eller anestesilege. Da Norge hadde feltsykehuset (Norwegian
Deployable Hospital - NDH) i Mazar-e Sharif, var det mulig å rullere
kirurger og sykepleiere mellom Mazar-e Sharif og PRT Meymaneh. Etter
den tid har legesituasjonen for de norske styrkene i Nord-Afghanistan
blitt mer anstrengt.
Avstandene og operasjonsmønsteret i
Faryab-provinsen vil medføre at de selvstendige observasjonslagene
(MOT-team) selv må ha sanitetskompetanse til å håndtere
skadde i en tidlig fase og raskt kunne transportere disse tilbake
til nærmeste sanitetsinstallasjon. Våre styrker
har god sanitetskompetanse. Mye av tiden opererer de langt fra PRT
leiren i Meymaneh. Det kan dreie seg om mange timers kjøretur
i krevende terreng. Det er av denne grunn viktig å ha tilgang på god
medisinsk evakueringskapasitet, i første rekke gjennom
tilgang på helikoptertransport. Dette har først
og fremst vært ivaretatt av Tyskland, som er den ledende
nasjonen i Regional Command North. Ettersom det er relativt lang
avstand for disse helikoptrene som er stasjonert i Termez, Usbekistan,
i forhold til hendelser i Faryab - provinsen (flytid 1 - 1 1/2
time), har Norge dessuten besluttet å stille tre helikoptre
for medisinsk evakuering. Disse skal sikre hurtigst mulig evakuering
av skadde enten tilbake til leiren i Meymaneh, eller til det tyske feltsykehuset
i Masar-e Sharif. Disse helikoptrene vil bli stasjonert i Meymaneh
så snart det er teknisk mulig å understøtte
dem i den nye leiren der.
For å imøtekomme utfordringene
med rekruttering av spesialister til internasjonal tjeneste har departementet
og Forsvaret satt i verk tiltak som var ment å gi effekt
både på kort og lengre sikt. De viktigste langsiktige
tiltakene er:
En avtale som Forsvaret
har inngått med Ullevål universitetssykehus tidligere
i år om tilsetting av spesialister ved sykehuset som kan
og skal tjenestegjøre i internasjonale operasjoner. Dette vil
sikre Forsvaret en forutsigbar tilgang på kvalifisert personell
til internasjonal tjeneste. Tilsettingsprosessen er i gang. Avtaleverket
rundt en tilsvarende ordning med Universitetssykehuset i Nord-Norge
er under utarbeidelse. Helse- og omsorgsministeren og jeg er også enige
om, og vil gjøre en felles innsats for, at denne typen avtaler
på sikt skal utvides til flere større sykehus i
landet. Dette vil ytterligere styrke Forsvarets tilgjengelige sanitetskapasiteter.
Beslutning om å deployere tre
helikoptre i Meymaneh fra våren 2008. Disse skal primært
fylle oppgaver knyttet til medisinsk evakuering av personell.
Det er en pågående dialog
med Den norske legeforening og andre foreninger som organiserer akademikere
i Forsvaret, om ordningen med vernepliktige akademisk befal (VAB).
I et møte i Forsvarsdepartementet 23. august i år
ble det enighet om å inngå et samarbeid for å gjøre denne
tjenesten mer attraktiv, særlig for leger, for derved å rekruttere
flere leger til videre tjeneste i Forsvaret og til internasjonale
operasjoner. I første omgang vil Forsvarsstaben
og Den norske legeforening samarbeide for å vurdere hvordan
selve VAB - tjenesten kan bli meritterende for leger. Dette vil
være et godt grunnlag for senere arbeid med sikte på tiltak
for å også å gjøre annen sanitetstjeneste
meritterende for leger.
Vi er kjent med at de andre skandinaviske
landene har tilsvarende utfordringer med rekruttering av medisinsk
personell og har søkt å løse disse gjennom
avtaler med andre nasjoner. Forsvarsdepartementet har arbeidet med å finne
samarbeidsaktiviteter mellom Norge og Serbia på forsvarssektoren.
I denne forbindelse er det sertifisert et antall kirurger og anestesileger
for tjeneste sammen med norske styrker. Dette samarbeidet virker
meget lovende, men så langt mangler politisk
godkjennelse i Beograd. Departementet har også innledet
en tilsvarende dialog med Latvia.
Fordi det kan ta noe tid å oppnå full
effekt av de langsiktige tiltakene, er det iverksatt en rekke strakstiltak
for å bedre situasjonen innen kort tid. Disse tiltakene
omfatter:
Forsvarssjefen viser
til at det i løpet av høsten 2007 er truffet tiltak
for bedre arbeidsvilkår, og ikke minst mer gunstige rotasjonsordninger
for leger.
Forsvarssjefen viser også til
at FSAN gjennomførte en annonsekampanje i sommer i de store avisene
som var direkte rettet mot leger til internasjonale operasjoner.
De har videre jevnlig annonsert i "Tidsskrift for norsk legeforening"
og "Dagens Medisin". FSAN har også en egen database med
ca. 5000 leger som får de samme annonsene. Imidlertid har
disse kampanjene gitt liten respons og effekt. FSAN skal nå sette
ned en arbeidsgruppe for å vurdere hvordan de kan nå legene
bedre.
Nå senest har helse- og omsorgsministeren
og jeg har i betydelig grad lagt til rette for en mer effektiv rekruttering
av spesialister fra helsevesenet. Samtidig har Forsvaret lagt bedre
til rette for hurtig å kunne sette legene i funksjon -
både spesialister og allmennpraktikere. Dette har gitt umiddelbar
effekt. Forsvaret sendte 13. november 2007 en anestesilege til Meymaneh,
og en kirurg vil reise i løpet av tirsdag 20. november. Dette
vil dekke behovet for spesialistmedisinsk kapasitet i området.
I dialog med Den norske legeforening, har
vi kommet frem til strakstiltak for rekruttering av kirurger til
Meymaneh i perioden fram til 1. april 2008. Det innebærer
en felles oppfatning av bruk av fleksible vilkår som ivaretar
både Forsvarets og den enkelte leges behov. Forsvarsdepartementet
og legeforeningen har en intensjon om å følge
opp denne avtalen med en mer langsiktig ordning.
Et annet tiltak er at Forsvarsdepartementet
har akseptert de særvilkår som Den norske legeforening
har fremforhandlet med Vital Skade. Dette medfører at legers
forsikringsbetingelser ved deltakelse i internasjonale operasjoner
tilsvarer de vilkår som gjelder for deres yrkesutøvelse
i Norge. Avtalen gjelder frem til 1. april 2008, og må ses
i sammenheng med øvrige forsikringsvilkår for
militært personell i internasjonale operasjoner.
Jeg konstaterer at arbeidet med å fylle
kirurgstillingene i Meymaneh, til tross for den prioriteten dette
er gitt, inntil nylig ikke har gitt tilfredsstillende resultater.
Dette finner jeg uheldig, og jeg er derfor svært glad for
at avtalen med Den norske legeforeningen nå er kommet på plass.
Dette er en avtale om en kollektiv leveranse av høyt kvalifiserte
helsetjenester, noe som i stor grad er basert på et initiativ
fra legeforeningen og Ullevål sykehus. Denne formen for
kollektive avtaler utenfor tariffområdet har vi ikke vurdert
som alternativ løsning i det tidligere arbeidet. De øyeblikkelige
tiltakene løser det midlertidige behovet for spesialistkompetanse,
men vi må arbeide videre med de langsiktige tiltakene for å løse
utfordringen med behov for allmennleger og en mer langsiktig løsning
på behovet for spesialistkompetanse. Det konstruktive samarbeidet
vi nå har hatt med helsesektoren er et godt utgangspunkt
for å kunne arbeide videre med løsninger på de
mer langsiktige utfordringene.
Jeg har stor forståelse for at det
kan virke spesielt at disse utfordringene ikke har blitt løst
på et tidligere tidspunkt, på tross av den vekt
vi har lagt på dette både fra Forsvarsdepartementets
og Forsvarets side. Jeg vil derfor knytte noen kommentarer til de
generelle utfordringene på dette feltet.
Rekruttering av medisinsk personell til Forsvaret er
utfordrende. For det første har Forsvaret ikke spesialister,
slik som kirurger og anestesileger, i daglig operativ tjeneste som
kan muliggjøre disponering utenlands i henhold til Forsvarets
disponeringssystem. Videre er den generelle tilgangen på spesialister
i seg selv begrenset, siden spesialister også er svært
ettertraktet i helsesektoren generelt. Det er også en begrensende faktor
for rekruttering at tjeneste som militærlege i internasjonale
operasjoner ikke har blitt ansett som meritterende. Mens man i en
stilling som spesialist ved et helseforetak i Norge vil praktisere
sin spesialkompetanse fortløpende, vil det normalt gå lang
tid mellom hver gang dette er påkrevet i en utenlandsoperasjon,
grunnet det tross alt relativt begrensede antall skader. Særlig gjelder
dette spesialister som kirurger og anestesileger, som vanskelig
kan få ivaretatt behovet for faglig oppdatering og kontinuerlige
faglige utfordringer i utenlandstjeneste. Enkelte spesialistgrupper,
og kirurger spesielt, er en faggruppe som helseforetakene selv har
et særlig stort behov for. Dette kan vanskeliggjøre
rekrutteringen av spesialister til Forsvaret.
Det har vært en vedvarende utfordring
for de fleste nasjoner å rekruttere et tilstrekkelig antall leger
til internasjonale operasjoner. Det har også skjedd en
utvikling i internasjonale operasjoner som har nødvendiggjort
et større innslag av medisinsk personell i gjennomføringen
av oppdrag ute. Dette skyldes både at operasjoner er skarpere
enn før og at operasjonene i Afghanistan foregår
i områder med store geografiske avstander og dårlig
utbygd infrastruktur. I tillegg stilles det generelt sett større
krav til tilgjengelighet på medisinsk personell nå enn
tidligere.
Utfordringene relatert til rekruttering av kirurger til
operasjoner i utlandet er således ikke primært en
ressursmessig utfordring. Kostnadene knyttet til rekruttering av
kirurger til internasjonal tjeneste utgjør en svært
liten del av de samlede utgifter knyttet til FSANs virksomhet. I
tillegg dekkes utgifter for å ha kirurger i operasjoner
i utlandet på statsbudsjettets kapittel 1792, norske styrker
i utlandet, og ikke av FSANs tildeling.
Forsvaret har de siste årene vært
gjennom en stor omstilling som budsjettmessig har hatt innvirkning
på samtlige avdelinger. FSAN har, på lik linje
med andre enheter i forsvarssektoren, vært gjenstand for
en fortløpende vurdering knyttet til organisering og ressursbehov.
Forsvarssjefen opplyser at sjefen for FSAN ved flere anledninger
har påpekt behovet for økte ressurser for å løse
sine oppgaver. Dette førte blant annet til at forsvarssjefen
høsten 2006 gjennomførte en evaluering av ressursbehovet
i FSAN. Det resulterte i at han i november 2006 besluttet å øke
ressursene til FSAN, og rette disse inn mot operative leveranser.
På overordnet nivå er det
Forsvarsdepartementet som tildeler midler under kapittel 1725 Fellesinstitusjoner
og - utgifter under Forsvarsstaben, mens forsvarssjefen fordeler
disse midlene ned på de ulike avdelingene, herunder FSAN.
Den interne prioriteringen og fordelingen blir imidlertid diskutert
i den formelle budsjettdialogen mellom departementet og forsvarssjefen,
som leder frem mot departementets budsjettforslag, iverksettingsbrev
for budsjettet og forsvarssjefens virksomhetsplan.
I 2006 ble garnisonshelsetjenesten overført
fra forsvarsgrenene til FSAN. Budsjettet til FSAN ble i denne sammenheng
tilført de midlene som tidligere var budsjettert på forsvarsgrenene. Forsvarssjefens
tildeling til FSAN i 2006 ble fastsatt til ca. 306 mill. kroner.
Forsvarssjefen har opplyst at han, i sjefsmøtet 20. januar
2006, presiserte at FSAN snarest skulle etablere kirurgisk kapasitet
i Meymaneh i Afghanistan. Med basis i flere innspill fra FSAN, presiserte
forsvarssjefen i skriv av 5. april 2006, til sjefen for FSAN, at
han hadde fullmakt til å iverksette anbefalte løsninger
for oppbemanning av kirurger så raskt som praktisk mulig,
og gjennom å prioritere ressurser innenfor rammen.
Forsvarssjefen opplyser at det, på bakgrunn
av innmeldte behov og dialog mellom ham og FSAN høsten
2006, ble gjennomført en evaluering i Forsvarsstaben av
bl.a. FSANs bevilgningsbehov for 2007. Evalueringen konkluderte med
at FSAN for 2007 hadde et merbehov i forhold til budsjettnivået
i 2006. Forsvarssjefen opplyser også at han, basert på denne
vurderingen, fastslo at usikkerhet rundt ressurssituasjonen til FSAN
ikke kunne aksepteres, og besluttet å øke FSANs
tildeling med 50 mill. kroner i forhold til budsjettet for 2006.
Denne økningen skulle, etter forsvarssjefens føringer,
dekke økte operative leveranser. Økningen og prioriteringen
ble formalisert i den avsluttende styringsdialogen mellom forsvarssjefen
og Forsvarsstaben/Fellesstaben 28. november 2006
og gjennom forsvarssjefens virksomhetsplan for 2007. Endelig tildeling
for 2007, inkludert lønns- og priskompensasjon, ble således
356,4 mill. kroner.
Forsvarssjefen opplyser videre at merbehovet, som
det ble konkludert med i evalueringen, lå 25 mill. kroner
høyere enn den budsjettøkningen forsvarssjefen
ga FSAN. En av årsakene til dette var, ifølge
forsvarssjefen, usikkerhet knyttet til realismen i den foreslåtte
oppbemanning av organisasjonen.
Forsvarssjefen har for 2008 lagt til grunn en videreføring
av det høye 2007-nivået, og FSANs tildeling for
2008 er planlagt til 360 mill. kroner.
Straks etter at jeg tiltrådte som forsvarsminister tok
jeg initiativ til utviklingen av "Handlingsplan for forsvarssektoren
- Holdninger, etikk og ledelse". Planen ble ferdigstilt høsten
2006. Den omhandler en rekke tiltak, blant annet et pålegg til
underlagte etater om å etablere et system for varsling
av kritikkverdige forhold. I tillegg trådte arbeidsmiljølovens
bestemmelser om plikt til å legge forholdene til rette
for varsling om kritikkverdige forhold i kraft 1. januar
2007. På bakgrunn av dette satte Forsvaret i gang et arbeid med å utarbeide
et direktiv for varslingsrutiner.
Siktemålet er at direktivet for varslingsrutiner skal
være ferdig drøftet med arbeidstagerorganisasjonene
før jul og vedtatt av forsvarssjefen innen 1. januar
2008. Fra samme dato skal det opprettes en sentral varslingskanal
for alle forhold med eget telefonnummer og e-postadresse.
Forsvarsdepartementet etablerte i mars 2007
en egen varslingskanal for å gjøre det enklere
og sikrere å varsle om økonomiske misligheter
i forsvarssektoren.
Bevissthet rundt holdninger og etisk refleksjon blant
sektorens ledere er av avgjørende betydning for å lykkes
med de tiltakene som handlingsplanen omhandler. Som en del av denne bevisstgjøringsprosessen
ble det i september i år avholdt et seminar i regi av Forsvarsdepartementet
om etikk, internkontroll og økonomiske misligheter. Deltakere
på seminaret var toppledere i departementet og Forsvaret.
I brevet fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité er
det reist spørsmål om generalmajor Leif Sverre
Rosén "varslet offentlig om prekær legemangel".
Forsvarssjefen mener at generalmajor Roséns
uttalelser til media i mai 2007 om legesituasjonen i Afghanistan
var en ytring som ikke var i strid med hans lojalitetsplikt i forhold
til Forsvaret. Utfordringene med rekruttering av leger til internasjonal
tjeneste har vært gjenstand for diskusjon i mange år,
og er en velkjent problemstilling i forholdet mellom FSAN og forsvarssjefen
(jf pkt 2.4). Generalmajor Rosén hadde også tatt opp
problemstillingen med forsvarssjefen i flere sammenhenger - herunder
i de ordinære budsjettprosesser. Han hadde også gjort
oppmerksom på konsekvensene han mente legemangelen ville ha
for hans ansvarsområde. Forholdene er blant annet omtalt
i brev 29. mars 2006 fra FSAN til forsvarssjefen og Forsvarsstaben,
med gjenpart til Forsvarsdepartementet. Denne kommunikasjonen må ansees
som en normal dialog om ansvar og myndighet mellom Forsvarsstaben
og en underlagt avdeling. Generalmajor Roséns uttalelse
var en viktig påminnelse om de store utfordringene som
både politisk og militær ledelse kontinuerlig
har fokus på.
Ytringsfriheten er en fundamental rettighet
og et viktig prinsipp i vårt samfunn. Jeg har tillit til
at forsvarssjefen driver Forsvarets virksomhet i tråd med
dette og innenfor arbeidsmiljølovens regler.
Avtalen som er omtalt i VG 13. november
2007, er inngått mellom generalmajor Leif Sverre Rosén
og forsvarssjef Sverre Diesen, og ble godkjent av Forsvarsdepartementet
6. juli 2007. Avtalen gjelder studiepermisjon, avskjed
i nåde og partenes fremtidige uttalelser til offentligheten.
Forsvarsdepartementet har godkjent avtalen i tråd
med fullmakt gitt i kronprinsregentens resolusjon 11. november
1983, der det fremgår at fagdepartementet har fullmakt
til å innvilge embetsmenn avskjed i nåde. Det
er derfor vanlig prosedyre at alle spørsmål som
gjelder avskjed i nåde skal forelegges departementet.
Forsvarssjefen har opplyst at avtalen var foranlediget
av at generalmajor Rosén i oktober 2006 søkte
studiepermisjon fra stillingen som sjef for FSAN. Bakgrunnen var
en pågående diskusjon med forsvarssjefen, der
generalmajor Rosén hadde gitt uttrykk for ønske
om faglig oppdatering og mulighetene for å fratre stillingen
før oppnådd pensjonsalder. Forsvarssjefen var
innstilt på å innvilge søknaden. Generalmajor
Rosén trakk imidlertid søknaden senere på høsten
2006. Med utgangspunkt i den dialogen som fortsatte med generalmajor
Rosén om hans tjenesteforhold besluttet Forsvarssjefen
i juni i år å ta opp igjen med generalmajor Rosén
spørsmålet om studiepermisjon. Generalmajor Rosén
ble derfor tilbudt et års studiepermisjon. Han skulle så ved utløpet
av permisjonen fratre sitt embete som sjef for FSAN, etter søknad
og i tråd med oppnådd pensjonsalder. Han skulle
likevel i permisjonstiden ivareta noen av sine tidligere oppgaver som
sjef FSAN, blant annet ved å representere Norge i NATOs
komité av sanitetssjefer. Dette ble nedfelt i en avtale
utformet i samarbeid med generalmajor Rosén, og senere
signert av partene.
Foranlediget av oppslagene i media, har forsvarssjefen
understreket at avtalen kom i stand etter dialog med generalmajor
Rosén om hans tjenesteforhold, og ikke har noen sammenheng med
de spesifikke uttalelsene generalmajor Rosén ga til media
i mai 2007 om legemangelen ved de norske styrkene i Afghanistan.
Forsvarssjefen har opplyst at avtalens punkt
6 har to elementer. Det første elementet regulerer partenes
adgang til å uttale seg til offentligheten om enkelthetene
i kontrakten. Ved avslutning av tilsettingsforhold er det ikke uvanlig
at partene blir enige om ikke å uttale seg offentlig om
innholdet i avtalen. Det andre elementet om forhold knyttet til
Forsvaret eller ledelsen av Forsvaret, innebærer ikke noen
begrensninger i generalmajor Roséns ytringsfrihet ut over
det som allerede følger av hans lovbestemte taushetsplikt
og lojalitetsplikt i arbeidsforholdet. Forsvarssjefen mener at dette
var viktig å understreke i en situasjon der sjefen for
FSAN skulle ha permisjon, slik at fungerende sjef kunne oppfylle
sin funksjon i organisasjonen. Samtidig er det på det rene
at det tema saken gjelder, nemlig norsk militært personells
medisinske sikkerhet i Afghanistan er av en slik karakter at ytringsfriheten
veier tungt, og forsvarssjefen mener at Rosén ikke brøt
noe lovlig pålegg om taushetsplikt ved sine uttalelser
i mai i den situasjon som forelå.
Jeg er svært opptatt av den helsemessige
beredskapen vi har for våre soldater utenlands, og det er
en prioritert oppgave for meg å gi norsk personell som
tjenestegjør i utenlandsoperasjoner et tilstrekkelig medisinsk
støtteapparat. Departementet og Forsvaret har iverksatt
en rekke tiltak, som på kort og lengre sikt skal bidra
til å bedre rekrutteringen av spesialister til internasjonal tjeneste.
Jeg er likevel klar over at vi må ha vedvarende trykk på arbeidet
med løsninger i denne viktige saken, og jeg kan forsikre
om at jeg vil følge utviklingen i arbeidet meget nøye.
Legemangel ved de norske styrker i Afghanistan ogfratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Leif SverreRosén - spørsmål
Det vises til komiteens brev av 20. november d.å. der det orienteres om at komiteen har vedtatt å igangsette forberedelser til Stortinget i sak om legemangel ved de norske styrker i Afghanistan og fratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Leif Sverre Rosén. I forbindelse med saken ønsker komiteen å stille følgende spørsmål:
-
1. Hva er bakgrunnen for at forsvarssjefen tok opp igjen spørsmålet om permisjon med generalmajor Rosén etter at han hadde trukket sin opprinnelige permisjonssøknad?
-
2. Når vil generalmajor Rosén ha nådd pensjonsalder?
-
3. Hvor vanlig er det i Forsvaret at offiserer avslutter sin karriere med studiepermisjon?
-
4. Er det vanlig i Forsvaret at offiserer eller andre ivaretar noen av sine tidligere oppgaver samtidig som de har studiepermisjon?
-
5. Finnes det flere tilsvarende avtaler i Forsvaret som den forsvarssjefen inngikk med generalmajor Rosén?
-
6. Hvem er øverste medisinsk-ansvarlige i Forsvaret?
-
7. Hvilket ansvar har Forsvarets øverste medisinsk-ansvarlige i vurdering av hva som er forsvarlig legedekning og annen medisinsk beredskap for norske soldater i tjeneste i Afghanistan generelt?
-
8. Hvilke vurderinger har den medisinsk ansvarlige gjort av legeberedskapen i Afghanistan det siste året, og hvilke råd har i denne forbindelse blitt gitt til Forsvarets ledelse? Hvordan har disse råd vært behandlet av forsvarsledelsen og av statsråden?
-
9. Når tok statsråden kontakt med Helse- og omsorgsdepartementet og Den norske legeforening for å få fortgang i arbeidet med å skaffe nok leger og legespesialister til oppdraget i Afghanistan?
-
10. I hvilket tidsrom hadde Norge feltsykehuset i Mazar-e Sharif?
-
11. Foreligger det noe skriftlig om enigheten mellom Forsvarsdepartementet og Den norske legeforening m.fl. om å gjøre tjenesten mer attraktiv, særlig for leger? I så fall ber vi om å få dette tilsendt.
-
12. Når ba Statens helsetilsyn (Lars Hanssen) om at helsetjenesten for de norske soldatene i Afghanistan ble underordnet Helsetilsynets tilsynsansvar? Er loven uklar på dette området, og er det riktig som VG skriver 21. november i år at ingen i øyeblikket har ansvaret?
-
13. Når ble det for første gang rapportert om legemangel ved de norske styrker i Afghanistan?
Komiteen ber i tillegg om å få tilsendt følgende dokumenter:
-
Rapporten fra arbeidsgruppe i Forsvarsdepartementet som anbefalte 12 spesialistlegestillinger (nevnt i VG 21. november 2007)
-
Handlingsplan for forsvarssektoren - Holdninger, etikk og ledelse
-
All korrespondanse mellom forsvarssjef Diesen og generalmajor Rosén om legedekningen ved de norske styrker i Afghanistan
-
Forsvarssjefens skriv av 5. april 2006 til sjefen for FSAN
-
Korrespondansen mellom generalmajor Rosén og forsvarssjefen vedrørende permisjon/ikke permisjon, fra permisjonssøknaden i oktober 2006 og framover.
-
Den avsluttende styringsdialogen mellom forsvarssjefen og Forsvarsstaben/Fellesstaben 28. november 2006
-
Forsvarssjefens evaluering av ressursbehovet i FSAN fra høsten 2006.
-
Avtalen mellom generalmajor Rosén og Forsvarssjefen som ble godkjent av Forsvarsdepartementet 6. juli 2007.
-
Avtalen mellom Forsvaret og Ullevål universitetssykehus (jf. forsvarsministerens brev til komiteen 19. november 2007, s. 2).
Komiteen ber om svar senest torsdag 29. november d.å..
Legemangel ved de norske styrker i Afghanistan ogfratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Leif SverreRosén - spørsmål
Gjennom media er det de siste dager fremkommet opplysninger om at leger tjenestegjørende i Afghanistan har vært oppsatt med maskingevær i forbindelse med tjenesteoppdrag. På denne bakgrunn finner kontroll- og konstitusjonskomiteen grunn til å stille følgende spørsmål:
-
1. I hvilken grad og hvor lenge har forsvarsministeren kjent til at leger i tjeneste i Afghanistan har blitt brukt til å bemanne mitraljøser?
-
2. Hvor lenge og i hvilket omfang har dette pågått?
-
3. På hvilket nivå ble det beordret/gitt grønt lys til at leger skal være bevæpnet på denne måten?
-
4. Hva har vært hensikten/formålet med at leger har vært oppsatt med denne typen våpen og er dette vanlig praksis i slike operasjoner?
-
5. Det er også opplyst at Forsvaret nå vil stanse denne praksisen. Hva er begrunnelsen for dette?
Komiteen ber også om opplysninger om hvordan utviklingen har vært for helikopterstøtte for legetjenesten i de norske styrker i Afghanistan?
I tillegg ber komiteen om å få oversendt følgende dokumentasjon:
-
Gjeldende instruks for sjef for Forsvarets sanitet. Dersom denne er nyere enn tre år, bes det også om at den gamle instruksen oversendes.
-
Brev av 26. mars 2006 fra Forsvarets sanitet til forsvarssjefen og Forsvarsstaben.
-
Eventuelle referater fra styringsdialogen/møter/samtaler som inneholder opplysninger om fratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Leif Sverre Rosén og om legedekningen ved de norske styrker i Afghanistan.
-
Virksomhetsplanen for forsvarssjefen for 2007.
Komiteen ber om svar senest torsdag 29. november d.å..
Legemangel ved de norske styrker i Afghanistan ogfratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Leif sverrerosén - svar på spørsmål
Jeg viser til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomités
brev av henholdsvis 22. og 23. november 2007 der komiteen
ber om svar på til sammen 18 spørsmål.
Spørsmålene med mine svar er gjengitt nedenfor.
Spørsmål
1: Hva er bakgrunnen for at forsvarssjefen tok opp igjen spørsmålet
om permisjon med generalmajor Rosén etter at han hadde trukket
sin opprinnelige permisjonssøknad?
Jeg viser til brev fra forsvarssjefen, 29. november
2007, angående studiepermisjon for generalmajor Rosén
hvor følgende fremkommer:
"Den 13. oktober 2006
søkte generalmajor Leif Sverre Rosén om studiepermisjon
fra sin stilling som sjef Forsvarets sanitet (FSAN). Bakgrunnen for
søknaden var et ønske om faglig oppdatering. Etter
ca 8 år i stillingen så han i retning av muligheten
for å fratre stillingen før oppnådd pensjonsalder.
I samtale med Rosén uttalte jeg meg positivt i forhold
til å innvilge søknaden. Rosén valgte
imidlertid å legge planene om permisjon til side inntil
videre.
Spørsmålet
om studiepermisjon for generalmajor Rosén kom opp på nytt
i mai 2007. I løpet av første halvår
2007 ble det, på tross av økningen av FSANs budsjett
og de gitte prioriteringer av kirurgisk kapasitet i Meymaneh, ingen
bedring i legedekningen i Afghanistan. Det ble riktignok fra FSANs
side arbeidet med mer langsiktige løsninger på legemangelen
som senere er nedfelt i den såkalte Ullevål-avtalen
av 22. juni 2007. De kortsiktige løsningene ble
derimot ikke håndtert med en tilfredsstillende fremdrift.
Under en samtale med generalmajor Rosén
den 24. mai 2007, der også sjef Forsvarsstaben
var tilstede, ble det presisert at jeg nå forventet at sjef
FSAN tok tak i og løste rekrutterings-utfordringene knyttet
til tilfredsstillende legedekning i Afghanistan. I denne samtalen
kom spørsmålet om studiepermisjon opp på nytt.
Det ble på denne bakgrunnen innledet samtaler om en sluttavtale.
Generalmajor Rosén signerte avtalen etter to uker og sa
seg godt fornøyd med denne".
Spørsmål
2: Når vil generalmajor Rosén ha nådd pensjonsalder?
Generalmajor Rosén
vil oppnå rett til alderspensjon den 1. juni 2008,
dvs. når han fyller 57 år. Offiserer kan tilstås
alderspensjon fra fylte 57 år, når alder og antall år
de har vært medlem i Statens pensjonskasse, til sammen
overstiger 85 år. Aldersgrensen for offiserer er 60 år,
dvs. at de har plikt til å fratre sin stilling i Forsvaret
ved fylte 60 år.
Spørsmål
3: Hvor vanlig er det i Forsvaret at offiserer avslutter sin
karriere med studiepermisjon?
Det er ikke vanlig at offiserer
avslutter sin karriere før pensjonsalder med studiepermisjon,
men i dette spesielle tilfellet fant forsvarssjefen en slik løsning
formålstjenelig fordi generalmajor Rosén opplyste
at han skulle bruke permisjonstiden til blant annet å oppdatere
Forsvarets håndbok i krigskirurgi.
Spørsmål
4: Er det vanlig i Forsvaret at offiserer eller andre ivaretar
noen av sine tidligere oppgaver samtidig som de har studiepermisjon?
Det kan tenkes situasjoner
hvor det ansees hensiktsmessig at offiserer ivaretar noen av sine tidligere
oppgaver samtidig som de har studiepermisjon. Hva som avtales beror
på en individuell vurdering av behovet for permisjon, blant annet
avhengig av studiets omfang. Dersom man innvilges studiepermisjon
for å studere på heltid, vil man normalt fritas
for alle sine tjenesteplikter. Dersom man imidlertid innvilges deltidsstudier
- eller gis adgang til flere kortere kurs, gjerne med kortere eller
lengre opphold i mellom, er det eksempler på at man fortsetter å ivareta
deler av sine opprinnelige tjenesteplikter. I dette spesielle tilfellet ønsket
forsvarssjefen å utnytte Roséns medisinskfaglige
kompetanse til enkelte spesifikke oppgaver.
Spørsmål
5: Finnes det flere tilsvarende avtaler i Forsvaret som den
forsvarssjefen inngikk med generalmajor Rosén?
På lik linje med
andre offentlige etater, og i henhold til statlig regelverk, er
det i spesielle enkelttilfeller over tid inngått avtaler
som innebærer at personell frivillig sier opp sin stilling
og slutter. Avtalene er tilpasset den enkeltes situasjon.
Spørsmål
6: Hvem er øverste medisinsk ansvarlige i Forsvaret?
Sjef Forsvarets Sanitet
er den øverste medisinsk ansvarlige i Forsvaret.
Spørsmål
7: Hvilket ansvar har Forsvarets øverste
medisinsk-ansvarlige i vurderingen av hva som er forsvarlig legedekning
og annen medisinsk beredskap for norske soldater i tjeneste i Afghanistan
generelt?
Forsvarssjefen har det
overordnete ansvaret for all virksomhet i Forsvaret, herunder også sanitetet.
Underlagte sjefer er overfor forsvarssjefen ansvarlig for virksomheten
innenfor eget ansvarsområde. Sjef FSAN er sjef for Forsvarets sanitet
med økonomi, personell og resultatansvar for egen driftsenhet.
Han skal ivareta fagmyndighetsansvaret innen sanitet i Forsvaret, herunder
ansvaret for oppfølging av sanitetstjenesten og ansvaret
for å sikre at faget sanitet er ivaretatt ved oppsetning
av alle typer nasjonale styrkebidrag. I tillegg kommer kvalitetssikring
av operative behov satt av sjef Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK).
Det innebærer blant annet det fagmessige ansvaret for oppfølging
av sanitetstjenesten ved alle avdelinger deployert i inn eller utland,
herunder Afghanistan, og kvalitetssikring av nasjonale styrkebidrag.
Han har videre oppsetningsansvar for felles sanitet iht. Forsvarssjefens
produksjonsplan, og ivaretar det overordende fagmyndighetsansvaret
innen utførelse av sanitet. Oppsettingsansvar innebærer
ansvar for rekruttering og utdanning. Sjef FSAN er forsvarssjefens
rådgiver i sanitets- og veterinærspørsmål.
Spørsmål
8: Hvilke vurderinger har den medisinsk ansvarlige gjort av
legeberedskapen i Afghanistan det siste året, og hvilke
råd har i denne forbindelse blitt gitt til Forsvarets ledelse?
Hvordan har disse råd vært behandlet av forsvarsledelsen
og av statsråden?
Det siste året
er det ikke kommet frem nye vurderinger fra den medisinsk ansvarlige
av legeberedskapen i Afghanistan som avviker fra FSANs vurdering
av 13. januar 2006. Det har hele tiden vært stort
fokus på å sikre tilfredsstillende legedekning
i Afghanistan, i tråd med de medisinske vurderinger som
var gjort. Når det gjelder legedekningen mer konkret henvises
det til svar på spørsmål 13.
FSAN har siden oppstarten
av planleggingen knyttet til Norges engasjementet i Nord-Afghanistan
våren 2004 gitt en klar anbefaling om hvordan sanitetstjenesten
for norske styrker skulle organiseres. Denne anbefalingen samsvarte
med NATOs retningslinjer for sanitetstjenesten og innebar at norske
styrker skulle ha tilgang til robuste rolle 1 tjenester, og sikres
tilgang til rolle 2 tjenester innen de gitte tidsnormer. På grunn av
terreng, klima osv. betydde dette at et spesielt fokus måtte
være på å sikre tilgang til en medisinsk
evakuering både langs bakken og i luften.
Sanitetsløsningen
i Afghanistan er et resultat av en helhetsvurdering der Forsvaret
tar hensyn til hva som finnes av tilgjengelige ressurser, trusselbildet
og andre operative forhold. Nåværende løsning
bygger på forsvarssjefens operative krav til PRT Meymaneh
utgitt i mai 2005, forsvarssjefens operative krav av desember 2005
i forbindelse med flyttingen av vårt hovedbidrag fra Kabul
til Mazar-e-Sharif, og justeringer gjort som følge av sjef
FSANs vurdering av sanitetstjenesten i PRT Meymaneh, datert 13.
januar 2006. Sjef FSANs vurdering innebar etablering av ett rolle
2 sykehus i Mazar-e-Sharif og ett kirurgisk team i PRT Meymaneh. Oppdrag
om oppsetting av et slikt kirurgisk team ble gitt av FD til Forsvarsstaben
25. januar 2006, med krav om iverksetting innen 30. juni 2006.
Parallelt med dialogen
mellom Forsvarsdepartementet og Forsvaret opplyser forsvarssjefen
at han påla FSAN å sikre en mer umiddelbar kirurgisk
stabiliseringskapasitet. Dette ble første gang pålagt
i sjefsmøte 20. januar 2006, og bekreftet i eget
skriv til sjef FSAN av 5. april 2006.
FD og forsvarsledelsen
har også vært kjent med de ulike utfordringer
som har vært knyttet til rekrutteringen av leger. Over
tid er det gjennomført en rekke tiltak, også interdepartementalt,
for å ivareta rekrutteringen av leger til utenlandsoperasjoner.
FSAN har også siste år tatt opp forhold vedrørende
lønnsbetingelser og forsikringsvilkår for leger
i utenlandsoperasjoner med overordnet myndighet. Saker som har vært fremmet
fra FST til Forsvarsdepartementet gjelder anbefaling om etablering
av et erfaringstillegg for leger i internasjonale operasjoner. Henvendelsen
ble imøtekommet av Forsvarsdepartementet høsten
2006. Når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår
har Forsvarsstaben forhandlingsfullmakter i h t hovedtariffavtalen
generelt, mens Forsvarsdepartementet har forhandlingsfullmakter
for tjenestegjøring i utenlandsoperasjoner. Dette gjelder
også for leger i utenlandstjeneste. Forsvarsdepartementet
forholder seg til Forsvarsstaben i tariffspørsmål.
Uavhengig av prosedyren ovenfor har FD, på grunnlag av
tilgjengelig dokumentasjon, trått inn i den utvidede forsikringsavtalen
mange leger har inngått via Den norske legeforening (DNLF).
Ordningen innebærer at forsikringsvilkårene for
leger under utenlandsoperasjoner opprettholdes på minst
samme nivå som under yrkesutøvelse i Norge. Ordningen
gjelder midlertidig og inntil en helhetlig og langsiktig avtale er
på plass mellom Forsvarsdepartementet og DNLF.
Spørsmål
9: Når tok statsråden kontakt med Helse-
og omsorgsdepartementet og Den norske legeforening for å få fortgang
i arbeidet med å skaffe nok leger og legespesialister til
oppdraget i Afghanistan?
Jeg hadde et møte
med Helse- og omsorgsministeren 12. november 2007 om legerekrutteringen til
Afghanistan. Dette møtet la grunnlaget for møter
på embetsnivå allerede 13. og 19. november
2007. Problemstillingen, spesielt knyttet til en eventuell utvidelse
av den såkalte Ullevål-avtalen, vil bli fulgt
opp med nye møter i desember. Jeg kan opplyse om at vi
allerede nå kan utvide ordningen til flere sykehus.
Mitt møte med
presidenten for Den norske legeforening fant sted 14. november.
Dette var min første kontakt med DNLF, og det var vesentlig for å komme
i rask dialog om den avtalen som ble inngått allerede 18. november.
Samarbeidet med DNLF i denne saken har vært meget godt
og borger for at vi også finner frem til bærekraftige tiltak
som vil virke etter 1. april 2008. Det har i tillegg blitt
avholdt møter mellom FD og DNLF på embetsnivå om
dette sakskomplekset sommeren 2007.
Spørsmål
10: I hvilket tidsrom hadde Norge feltsykehuset i Mazar-e-Sharif?
Norge hadde ansvaret for
rolle 2 feltsykehuset i Mazar-e-Sharif fra 15. mars 2006
- 15. mars 2007.
Spørsmål
11: Foreligger det noe skriftlig om enigheten mellom Forsvarsdepartementet
og Den norske legeforening m.fl. om å gjøre tjenesten
mer attraktiv, særlig for leger?
I så fall ber vi om å få dette
tilsendt.
Avtalen som ble inngått
med DNLF18. november 2007 legger hovedvekt på rekruttering
av et antall kirurger i tidsrommet 20. november 2007 -
1. april 2008. Som opplyst i redegjørelsen til
Stortinget 22. november 2007 er dette en avtale om en kollektiv
leveranse av høyt kvalifiserte helsetjenester. Protokollen
avgrenser seg derfor i hovedsak til å regulere tjenestevilkårene
for de kirurger som omfattes av avtalen, herunder lønns-
og arbeidsvilkår samt forsikringsordninger. FDs
iverksettingsbrev og protokollen følger vedlagt. Siden
dette ikke er en ordinær tariffavtale, er deler av protokollen,
i h t avtale med DNLF, unntatt offentlighet i h t Offentlighetslovens § 6.1.2.a.
For å gjøre tjeneste i militære operasjoner
utenlands i fremtiden mer attraktiv for medisinsk fagpersonell,
forplikter DNLF seg i protokollens pkt. 13 til å arbeide
for at denne tjenesten gjøres meritterende.
Spørsmål
12: Når ba Statens helsetilsyn (Lars Hanssen) om
at helsetjenesten for de norske soldatene i Afghanistan ble underordnet
helsetilsynets tilsynsansvar?
Er loven uklar på dette området,
og er det riktig som VG skriver 21. november i år
at ingen har ansvaret?
I brev fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD)
av 19. oktober 2007, bad HOD om et møte med Forsvarsdepartementet
for å avklare om Statens helsetilsyn bør føre
tilsyn med Forsvarets helsetjenester i utlandet. Foranledningen for
dette var at Statens helsetilsyn hadde tatt opp dette spørsmålet
med HOD i brev til departementet av 29. juni 2007.
HOD og FD avholdt et møte
om denne saken 21. november i år. Statens helsetilsyn
og FSAN var også representert ved møtet. HOD konkluderte
med at nåværende lovgivning ikke gir Helsetilsynet
tilsynsansvar med Forsvarets helsetjenester i utlandet. Planlegging
av helsetjeneste, som skjer i Norge i forbindelse operasjoner i
utlandet, antas imidlertid å kunne være underlagt
Helsetilsynets tilsynsansvar.
Forsvarets sanitet har
i dag selv tilsynsansvaret med disse tjenestene. Etter FDs syn er
det behov for en klargjøring og revisjon på dette
området. Behovet for eventuell forankring i lovverket og muligheten
for eksternt tilsyn må også vurderes i forbindelse
med dette arbeidet.
Tiltaket er gitt prioritet
i Forsvarsdepartementet, og dialogen med HOD, Helsetilsynet og Forsvarets
sanitet fortsetter.
Spørsmål
13: Når ble det første gang rapportert om
legemangel ved de norske styrker i Afghanistan?
De første norske
styrkene var på plass i PRT Meymaneh i juni 2004, den gang
under britisk ledelse.
I april 2004 rapporterte
FOHK til Forsvarsstaben at sanitetstjenesten i PRT Meymaneh ikke fullt
ut tilfredsstilte retningslinjene i NATOs gjeldende policydokumenter.
Dette ble gjentatt av FSAN overfor Forsvarstaben i august samme år.
FSAN konkluderte likevel med at PRTet i Meymaneh kunne understøttes
sanitetsmessig dersom ressurser ble stilt til rådighet.
I forbindelse med at Norge skulle overta ledelsen av PRTet 1. september
2005, stilte Forsvarssjefen 30. mai 2005 krav om en styrket
sanitetstjeneste i form av en kirurg og en anestesisykepleier. Dette
ville medført en styrking av det akuttmedisinske tilbudet
til personellet i Meymaneh. Da Norge overtok ledelsen av PRT Meymaneh,
ble sanitetstjenesten likevel videreført på tilsvarende
nivå som britene hadde. Imidlertid ble det stilt strengere
krav til akuttmedisinsk kompetanse til sanitetspersonellet som tjenestegjorde
i Meymaneh.
Første gang informasjon
om legemangel og problemer knyttet til rekruttering av medisinsk personell
i Afghanistan kom opp var i forbindelse med avgjørelsen
om å forlenge oppdraget til Kirurgisk enhet i Kabul våren
2004 med en måned. Oppdraget ble avsluttet i mars 2004.
FD ble sommeren 2005 gjort kjent med utfordringer knyttet til rekrutteringen
av leger til Afghanistan. Mangler i legebemanningen i Nord-Afghanistan
ble på nytt adressert av FSAN 14. november 2005
overfor FOHK. FD ble formelt informert i møte mellom FD,
FSAN og Forsvarsstaben i januar 2006, der tema var etablering av
en utvidet rolle 1 kapasitet i PRT Meymaneh. Her ble det påpekt
at det ville bli vanskelig å rekruttere kirurgisk ekspertise
over tid. Dette skyldes den store økningen i antall legestillinger
i operasjoner i utlandet som skulle besettes siden begynnelsen av
2005 (3 legestillinger i 2005 og 10-11 legestillinger i 2006), samt det
faktum at å rekruttere spesialister til et slikt team utenfor
et etablert sykehus tradisjonelt har vært komplisert da
det er vanskelig å opprettholde kompetanse og sertifisering.
FSAN konkluderte med at dersom man skulle ha en tilfredsstillende
medisinsk dekning i Meymaneh, måtte man etablere et komplett
kirurgisk team med støttepersonell som rullerte med personell fra
det norske feltsykehuset i Mazar-e-Sharif. Denne dialogen munnet
ut i et oppdrag fra Forsvarsdepartementet til Forsvarsstaben i slutten av
januar 2006 om å styrke sanitetstjenesten i Meymaneh.
Forsvarssjefen opplyser
at han i samme periode kom med flere pålegg til FSAN om å sikre
en mer umiddelbar kirurgisk stabiliseringskapasitet. Dette ble første
gang pålagt i sjefsmøte 20. januar 2006,
og bekreftet i eget skriv til sjef FSAN av 5. april 2006.
Før jeg svarer
konkret på de spørsmål som er stilt, ønsker
jeg å knytte noen generelle kommentarer til Genèvekonvensjonene
og norske styrkers praktisering av disse.
Det er ingen tvil om at
sanitetspersonell kan være bevæpnet. Konvensjonene
oppstiller ikke et klart forbud mot bruk av maskingevær
til selvforsvar, men det er likevel lagt til grunn fra Den internasjonale
røde kors-komiteens (ICRC)praksis og i statspraksis at
konvensjonene forutsetter at sanitetspersonell kun kan utstyres
med lette håndvåpen ("light individual weapons").
Dette ble uttrykkelig forutsatt i første tilleggsprotokoll
(som Norge er part i), for så vidt gjelder sivilt sanitetspersonell.
Beskyttelsen og oppgavene er de samme for både sivilt og
militært sanitetspersonell, og det er derfor ingen grunn
til å ha ulike regler for de to personellgruppene. Tvert
om vil det å utstyre militært sanitetspersonell
med tunge våpen som MG-3 sette beskyttelsesregimet og respekten
for det røde korset i fare. Det er derfor norsk syn at
sanitetspersonell ikke skal utstyres med MG-3. Dette synet er også reflektert
i forsvarssjefens retningslinjer fra 8. mars 2004 som sier
at sanitetspersonell kun kan utstyres med "håndvåpen", og
i FOHK sin ordre av 30.oktober 2007. Militært personell
plikter å forholde seg til gjeldende regler på dette
området.
Til tross for dette har
det, som FD nylig har blitt kjent med, vært ulik tolkning
av regelverket og dermed har det fått utvikle seg en annen
praksis på dette området ved våre avdelinger
i Afghanistan. Jeg kommer nærmere tilbake til bakgrunnen
for at denne praksis har utviklet seg.
Spørsmål
1: I hvilken grad og hvor lenge har forsvarsministeren kjent
til at leger i tjeneste i Afghanistan har blitt brukt til å bemanne
mitraljøser?
Da FOHK ble kjent med denne
bruken ble den øyeblikkelig korrigert i egen ordre fra
FOHK til den norske kontingentsjefen (NCC). Ordren er datert 30. oktober
2007.
Jeg ble først
kjent med saken gjennom media 22. november 2007.
NCC presiserer at ingen
leger har blitt nyttet til å bemanne 12,7mm mitraljøser,
men at de har bemannet maskingevær (MG-3). Disse har vært fastmontert
på sanitetskjøretøy og andre feltkjøretøy
av typen Mercedes Benz.
I henhold til Retningslinjer
for praktisering av Genèvekonvensjonenes bestemmelser om
sanitetspersonell fra fungerende forsvarssjef av 8. mars
2004 og FOHK sin ordre datert 30.oktober 2007 kan sanitetspersonell
oppsettes med håndvåpen til bruk i selvforsvar.
Sistnevnte retningslinjer presiserer at i henhold til Genèvekonvensjonene
vil det ikke være mulig å bruke sanitetspersonell,
herunder leger, til oppgaver som patruljering, vakthold eller bemanning
av avdelingsvåpen (MG, 12,7 eller lignende). Håndvåpen
er normalt definert til å inkludere pistol, maskinpistol,
gevær og rifle.
Dette er i overensstemmelse
med statspraksis og den forståelsen en rekke andre statsparter
til Genèvekonvensjonene tillegger regelverket, samt i tråd
med ICRC.
Jeg vil også legge
til at utkast til "Forsvarssjefens direktiv for praktisering av
enkelte folkerettslige forpliktelser knyttet til Forsvarets sanitetspersonell,
sanitetstransporter, faste og mobile sanitetsinstallasjoner, sanitetsforlegninger
og materiell som benyttes av saniteten" som nå er sendt
på høring er i tråd med denne forståelsen.
Jeg kommer nærmere tilbake til dette utkastet i 2.2 spørsmål
5.
Det legges stor vekt på utdanning
innen krigens folkerett på alle nivå i Forsvaret.
Det er følgelig stor bevissthet omkring folkerettslige
problemstillinger blant våre offiserer. Folkerett inngår også som
en sentral del av den misjonsspesifikke oppøvingen før
styrkene sendes ut. I denne sammenheng vil jeg ogsåfremheve det gode og tette samarbeidet med Norges
Røde Kors.
Spørsmål
2: Hvor lenge og i hvilket omfang har dette pågått?
På forespørsel
opplyser FOHK at bruken av leger til å bemanne MG-3 maskingevær
på sanitetskjøretøy og andre feltkjøretøy
har pågått siden QRFen ble etablert første
gang i Mazar e-Sharif 15. mars 2006.
Spørsmål
3: På hvilket nivå ble det beordret/gitt grønt
lys til at leger skal være bevæpnet på denne måten?
Verken jeg, forsvarssjefen
eller sjef FOHK har på noe tidspunkt akseptert at leger
eller annet sanitetspersonell skal bemanne avdelingsvåpen. FOHK
opplyser at beslutningen om å la leger og annet sanitetspersonell
bemanne avdelingsvåpen er tatt på avdelingsnivå.
Spørsmål
4: Hva har vært hensikten/formålet med
at leger har vært oppsatt med denne typen våpen,
og er dette vanlig praksis i slike operasjoner?
Det må gjentas
at verken jeg, forsvarssjefen eller sjef FOHK på noe tidspunkt
har akseptert at leger eller annet sanitetspersonell skal bemanne avdelingsvåpen.
Det må dessuten presiseres at leger og annet sanitetspersonell
ikke skal være oppsatt med MG-3 maskingevær eller
andre avdelingsvåpen som personlige våpen.
FOHK har opplyst at praksis
er begrunnet i særlig to forhold. For det første
har denne praksis vært begrunnet med at den har vært
en hensiktsmessig måte å operere på.
For det andre har begrunnelsen vært ønsket om å utnytte
det personell som til enhver tid har vært tilgjengelig for å oppnå best
mulig sikring.
Spørsmål
5: Det er også opplyst at Forsvaret nå vil
stanse denne praksisen. Hva er begrunnelsen for dette?
Forsvaret har nå stanset
den praksis som har utviklet seg. Det er flere årsaker
til dette. Det er for det første svært viktig å ivareta
integriteten til vårt sanitetspersonell for ikke å undergrave deres
sikkerhet og respekten for røde kors-emblemet. Vi må derfor
være meget tydelige på at folkeretten etterleves
i all vår virksomhet. Videre har vi som rolle å drive
opplæring av Afghan National Army (ANA) i bl.a. Genevekonvensjonene.
Det blir dermed ekstra viktig å fremstå som gode
eksempler.
FOHK har gjennom den nevnte
ordre fra 30.oktober 2007 innskjerpet praksisen.
Forsvarssjefen initierte
sommeren 2007 et arbeid med et nytt direktiv på dette området
som enda tydeligere skal klargjøre den offisielle norske
forståelsen av konvensjonene, samt fjerne eventuell tvil
om spørsmålet der det nå er avdekket
ulik forståelse. Direktivet forventes utgitt i nær
fremtid. Fra dette utkastet til "Forsvarssjefens direktiv for praktisering
av enkelte folkerettslige forpliktelser knyttet til Forsvarets sanitetspersonell,
sanitetstransporter, faste og mobile sanitetsinstallasjoner, sanitetsforlegninger
og materiell som benyttes av saniteten" vil jeg trekke frem følgende
bestemmelser, som regulerer hvilke våpentyper sanitetspersonell kan
bære og benytte og til hvilket formål:
Sanitetspersonell
kan kun bære og bruke håndvåpen, som
inkluderer pistol, maskinpistol og rifle. Håndvåpenet
skal kun nyttes i selvforsvarsøyemed.
Sanitetstransporter
skal ikke utrustes med avdelingsvåpen, typisk MG-3, eller
andre, tyngre våpen. Det er tillatt å benytte
følgekjøretøy som er bevæpnet
med slike våpen for å beskytte og/eller
sikre slike transporter, syke og sårede, sanitetspersonell
og materiell benyttet av saniteten.
Sanitetspersonell
skal ikke beordres til væpnet vakt, med unntak for vakthold
av syke og sårede, sanitetstransporter, faste og mobile
sanitetsinstallasjoner, sanitetsforlegninger og materiell som benyttes
av saniteten. I disse tilfellene skal det utarbeides egen vaktinstruks
som ivaretar de spesielle folkerettslige reglene for sanitetspersonell.
Etter nærmere
ordre fra Fellesoperativt hovedkvarter kan beskyttelsesemblemet
beordres tatt av. Dersom emblemet beordres tatt av, kan ikke emblemet
settes på igjen før ved skifte av kontingent eller
tilsvarende.
Når det gjelder helikopterstøtte
for medisinsk evakuering knyttet til de norske styrkene i Nord-Afghanistan
kan følgende opplyses:
Tyskland bidrar med 2 CH-53
helikopter som er spesielt utrustet for MEDEVAC. I tillegg har Tyskland
3 til 4 helikoptre av samme type beregnet for normale transportoppdrag.
Denne kapasiteten er tilbudt alle styrker i nordregionen. Helikoptrene
har lang rekkevidde og er meget godt utrustet for formålet.
De har i utgangspunktet restriksjoner som girbegrensninger
for flygning i mørke, og har begrensninger når
det gjelder landinger utenfor klarerte områder. Disse helikoptrene
har vært til stede så lenge Norge har hatt personell
i nord Afghanistan. Helikoptrene har vært stasjonert i
Termez i Uzbekistan rett nord for Mazar e-Sharif.
De tyske helikoptrene ble
i november 2007 flyttet til Camp Marmal i Mazar e-Sharif. Dette
har ikke medført noen endring i kapasitet bortsett fra at
evakueringstiden til og fra Meymaneh har blitt redusert med 10 til
20 minutter. Rekkevidden har naturlig nok også økt
tilsvarende. De tyske helikoptrene er fortsatt underlagt de samme
restriksjonene som tidliger, men har erfaringsmessig så langt
stilt opp i kritiske situasjoner når det er anmodet om
dette.
Regjeringen har besluttet å forsterke
det norske bidraget i PRT Meymaneh med 3 helikopter av typen Bell
412 i løpet av første kvartal neste år. Planleggingen
tilsier at helikoptrene vil være operativ senest 1. april
2008. Helikoptrene vil redusere evakueringstiden for personellet
i Meymaneh betraktelig.
Komiteen ber avslutningsvis om å få tilsendt
til sammen 13 dokumenter/dokument-samlinger. I tillegg
kommer dokumentet som komiteen etterspør i spørsmål
11.
Dokumentene følger som vedlegg nummerert
i samsvar med komiteens anmodning. Når det gjelder det
etterspurte brevet av 26. mars 2006 fra Forsvarets sanitet til Forsvarssjefen
og Forsvarsstaben, er vi usikre på hvilket konkret
brev det gjelder. Når dette er avklart, vil brevet bli
ettersendt.
Når det gjelder korrespondansen mellom
forsvarssjefen og generalmajor Rosén vedrørende permisjon/ikke
permisjon er det vedlagt en e-post. Dette er det eneste Forsvarsstaben
har klart å fremskaffe i saken. Vi vil foreta nærmere
undersøkelser for om mulig å fremskaffe ytterligere
dokumentasjon på denne direkte korrespondansen.
Uten vedlegg er dette skrivet UGRADERT.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 4. mars 2008
Lodve Solholm |
Ola T. Lånke |
leder |
ordfører |