1. Innledning

Kontroll- og konstitusjonskomiteen vedtok i møte 20. november 2007 å igangsette forberedelser i en egen sak til Stortinget, jf. Stortingets forretningsorden § 12 nr. 10 sjette ledd, om forhold vedrørende Forsvarsdepartementets håndtering av legemangelen ved de norske styrker i Afghanistan og fratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Leif Sverre Rosén.

Bakgrunnen var oppslag i media hvor det fremkom opplysninger om at sjef for Forsvarets sanitet, generalmajor Leif Sverre Rosén hadde varslet offentlig om prekær legemangel ved de norske styrker i Afghanistan.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen ble 20. november 2007 tilskrevet om at komiteen hadde igangsatt forberedelser i en egen sak til Stortinget.

2. Sammenfatning av saken

2.1 Bakgrunn

2.1.1 Norske bidrag til Afghanistan

Norge deltar i dag med styrker i den NATO-ledede stabiliseringsoperasjonen i Afghanistan. ISAF (International Security Assistance Force) ble opprettet 6. desember 2001, ved signeringen av Bonn-avtalen.

Den første ISAF-styrken begynte å operere i februar 2002, under britisk ledelse. Etter dette har ISAF vært under tyrkisk, tysk/nederlandsk, kanadisk, italiensk, fransk og britisk kommando. I dag er styrken under NATO-kommando. Til sammen deltar 37 nasjoner med i overkant av 34 000 soldater. Norge har i overkant av 500 soldater i Afghanistan.

Opprinnelig var ISAFs viktigste oppgave å støtte overgangsstyret i Afghanistan med tanke på sikkerhet og bevegelsesfrihet i Kabul og områdene rundt. Den 14. oktober 2003 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som autoriserte utvidelse av ISAFs operasjoner til også å gjelde utenfor Kabul. ISAF har dermed i dag hele Afghanistan som operasjonsområde, og har som sitt viktigste oppdrag å støtte den afghanske regjeringen i å utvide sin autoritet, for å bidra til å utvikle et stabilt og sikkert Afghanistan.

ISAF har 25 stabiliseringsstyrker (Provincial Reconstruction Team, PRT) i Afghanistan. Målet er en slik styrke i hver provins. Stabiliseringsstyrkene er små enheter bestående av militære ISAF-styrker og sivile aktører (FN, lokale eller internasjonale hjelpeorganisasjoner). Disse jobber med å kartlegge samfunnene i provinsene, vise tilstedeværelse og informere lokalbefolkningen om valg og andre viktige hendelser.

Norge har bidratt i operasjonen i Afghanistan siden 2002. Siden sommeren 2004 har Norge deltatt i PRT-sammenheng i Nord-Afghanistan. 1. sep­tem­ber 2005 tok Norge over funksjonen som ledende nasjon for PRT Meymaneh. PRT Meymaneh er en selvstendig opererende avdelings/stabiliseringsstyrke under Regionkommando Nord. Styrken består av om lag 150 ISAF-soldater fra henholdsvis Norge og Latvia.

Meymaneh er provinshovedstad i Faryab-provinsen nordvest i Afghanistan, grensende mot Turkmenistan. Byen ligger på 870 meters høyde og har ca. 70 000 innbyggere.

I tillegg til stabiliseringsstyrken i Meymaneh bidrar Norge blant annet også med en utrykningsstyrke i Mazar-e-Sharif. Denne styrken skal komme allierte styrker til unnsetning i krisesituasjoner. Styrkens hovedinnsettingsområde er i Nord-Afghanistan og den er underlagt Regionkommando Nord, og hovedoppdraget er å støtte de fem stabiliseringsstyrkene i Nord-Afghanistan.

Norge har også bidratt med andre støtteelementer til NATOs operasjon i Afghanistan. En norsk kirurgisk enhet var stasjonert i Kabul i perioden august 2003 til og med mars 2004. Oppdraget var å støtte ISAF med kirurgisk kapasitet. Enheten inngikk i Multinational Medical Task Force, hvor Tyskland på den tiden hadde ledelsen. Dette var en såkalt role 2(+) enhet, med operasjonsavdeling, intensivavdeling, pleieavdeling, sterilsentral og eget apotek. Enheten tok i visse tilfeller også imot sivile pasienter.

I perioden 15. mars 2006 til 15. mars 2007 hadde Norge ansvaret for feltsykehuset i Mazar-e-Sharif. Hovedoppdraget var å tilby helsetjenester til alt ISAF-personell i Nord-Afghanistan. Sykehuset var bemannet med 38 nordmenn, i tillegg til 7 svensker, 27 tyskere og 10 ungarere. Det ble også stilt et fremskutt kirurgisk team på seks nordmenn til rådighet for PRT Meymaneh. Feltsykehuset driftet et akuttmottak, to operasjonsstuer, intensiv-/sengeavdeling med plass til åtte pasienter, røntgen, laboratorium, legekontor, tannlege og apotek.

1. april 2007 overtok det norske Forsvaret driften av Kabul internasjonale flyplass. Luftforsvaret hadde ansvaret for oppdraget som varte til 1. oktober 2007.

2.1.2 Medisinsk støtte til norske styrker i utlandet

Forsvarets sanitet har ansvaret for å støtte alle helsetjenester som utøves i Forsvaret. Videre har Forsvarets sanitet ansvaret for å støtte de øvrige forsvarsgrenene med å stille kvalifisert helsepersonell til internasjonale operasjoner.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen opplyste følgende om ansvaret for sanitetsstøtte i NATO-ledede operasjoner under sin redegjørelse om legedekning ved de norske styrker i Afghanistan i Stortinget 22. november 2007:

"I henhold til gjeldende NATO-retningslinjer for medisinsk støtte i operasjoner har nasjonene det endelige ansvaret for sanitetsstøtte til egne styrker. Imidlertid vil kommandoen som leder operasjoner, koordinere sanitetsstøtten for styrkene i operasjonsområdet - også på tvers av nasjonene som deltar. Dette gjelder også for NATOs styrker i Afghanistan.

Sanitetstjenesten i militære operasjoner er organisert slik at de som blir skadet, kan evakueres til hensiktsmessig behandling innen gitte tidsnormer. Normene for når en som er skadet, bør kunne være under behandling på et gitt medisinsk nivå, er angitt i NATOs retningslinjer. Disse normene gjelder også for ISAF. For ISAF-styrkene er organisering av sanitetstjenesten i tillegg bestemt gjennom operasjonsplanene som er godkjent av NATOs råd. Forsvarssjefen har fulgt opp dette gjennom fastsettelsen av operative krav for sanitetstjenesten ved våre avdelinger i Afghanistan.

Normene for stabiliseringsenhetene forutsetter en sanitetstjeneste på rolle 1-nivå som kan gi livreddende behandling til sårede. Innenfor rolle 1 i stabiliseringsenhetene tilfredsstiller man normen ved alltid å ha en lege til stede. Jeg vil understreke at vi hele tiden har hatt legedekning i Meymaneh. På grunn av de store avstandene i Nordvest-Afghanistan skal den norske rolle 1-kapasiteten i Meymaneh være forsterket med et kirurgisk team. Dette har det inntil nylig dessverre ikke vært mulig å innfri fullt ut til enhver tid.

NATOs retningslinjer angir at videre behandling av pasienter bør finne sted ved overflytting til en behandlingsinstitusjon med ressurser til å utføre livreddende og skadebegrensende kirurgi innen to timer. Denne rolle 2-kapasiteten skal ivaretas i kombinasjon av det tyske sykehuset i Mazar-e-Sharif og det kirurgiske teamet i stabiliseringsenheten i Meymaneh. Sykehuset i Mazar-e-Sharif ivaretar også rolle 2-behovet for den norske utrykningsstyrken QRF, som er lokalisert på samme sted."

I forsvarsministerens redegjørelse kom det også frem at da Norge overtok ledelsen av stabiliseringsstyrken i Meymaneh 1. september 2005, ble nivået på sanitetstjenestene videreført på samme nivå som da britene hadde ansvaret. Videre kom det frem at i perioden mens Norge hadde ansvaret for feltsykehuset i Mazar-e-Sharif, ble kirurgene fra dette sykehuset også benyttet i Meymaneh. Bakgrunnen for å ha et kirurgisk team i Meymaneh er å forestå livreddende stabiliserende kirurgi for å sette pasienten i stand til å tåle evakuering til et sykehus med alle nødvendige kapasiteter. Forsvarsministeren uttalte videre:

"Volumet og spredningen på det norske styrkebidraget i Afghanistan har økt i perioden fra 2005 og frem til i dag. Dette har medført at vi har behov for å rekruttere et større antall leger til våre styrker i Afghanistan. Forsvaret rekrutterer derfor i dag langt flere leger enn vi gjorde tilbake i 2005, men dessverre ikke i et tilstrekkelig antall til å fylle opp alle avdelingers behov. I noen perioder har det kirurgiske teamet mang­let kirurg eller anestesilege. Konkret for Afghanistan var behovet for leger i 2005 tre stillinger, mens det i perioden frem til i dag på det meste har vært behov for å bemanne elleve legestillinger. I dag har de norske styrkene i Afghanistan et operativt behov for å bemanne syv legestillinger. Disse legestillingene fordeler seg på de norske avdelingene i Ma­zar-e-Sharif og Meymaneh. I Mazar-e-Sharif ligger utfordringen i å rekruttere allmennpraktikere til avdelingene der. Dette er en spesielt krevende gruppe å rekruttere fordi det i tillegg til medisinsk kompetanse også kreves særskilte feltmessige ferdigheter.

Etter at feltsykehuset avsluttet sitt oppdrag, har legetilgangen for de norske styrkene i Afghanistan blitt mindre forutsigbar. Spesielt utfordrende har det vært å rekruttere kirurger for å stå på beredskap i Meymaneh."

Forsvarsministeren sa videre følgende om prob­lemene med å rekruttere kirurger til tjeneste i Afghanistan:

"Rekrutteringen av kirurger til den norske ISAF-styrken har vært krevende. Det har dessverre, til tross for den innsatsen som er lagt ned, inntil nylig ikke latt seg gjøre å sikre en kontinuerlig bemanning av medisinske spesialister. Det er selvsagt ikke godt nok at vi har hatt perioder uten fullstendig bemanning, og dette finner jeg uheldig. Jeg vil likevel påpeke at vi i 63 av 73 uker som har gått siden materiellet til det kirurgiske teamet kom på plass i Meymaneh, har hatt enten anestesilege eller kirurg til stede i leiren, i tillegg til allmennlege og spesialsykepleiere."

2.2 Komiteens behandling

Komiteen henvendte seg i brev av 14. november 2007 til forsvarsministeren. Bakgrunnen for henvendelsen var et fokus i media på sanitetsstøtten til de norske styrker i Afghanistan. Under et angrep i nærheten av den norske leiren i Meymaneh 8. november 2007 ble en norsk soldat drept og en annen hardt skadet. Den skadede ble fraktet til leiren i Meymaneh, der en tysk kirurg var til stede og kunne gi livreddende behandling. I etterkant kom det frem at det var en tilfeldighet at det hadde vært kirurg til stede i leiren. Kirurgen hadde de siste ukene fulgt ISAF-soldatene i forbindelse med en operasjon i Badghis-provinsen nordvest i Afghanistan. Han ventet på å bli fløyet fra Meymaneh til den tyske leiren i Mazar-e-Sharif da angrepet skjedde. Kirurgen uttalte til media at dersom den skadede ikke hadde fått rask kirurgisk hjelp, ville han ikke ha overlevd.

I et oppslag i VG 13. november 2007 fremgikk det at sjef for Forsvarets sanitet, generalmajor Leif Sverre Rosén, i mai 2007 offentlig hadde gitt uttrykk for at han mente at den medisinske hjelpen til norske soldater i Afghanistan var uforsvarlig. Det kom også frem at han skal ha uttalt at han i denne situasjonen ikke ville sendt sin egen sønn til Afghanistan, og at soldaters liv ble satt på spill på grunn av mangel på penger.

I oppslaget kom det frem at forsvarssjef Sverre Diesen i etterkant av disse uttalelsene innkalte Rosén til et møte. Møtet skal ha resultert i at Rosén måtte underskrive en avtale om studiepermisjon og om senere fratredelse fra sin stilling. Avtalen inneholdt også en bestemmelse som forpliktet Rosén til ikke å uttale seg om innholdet i avtalen, eller om andre forhold knyttet til Forsvaret.

I komiteens brev til forsvarsministeren heter det:

"Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til oppslag i VG 13. november d.å. hvor det fremkommer opplysninger om at generalmajor Leif Sverre Rosén varslet offentlig om prekær legemangel ved de norske styrker i Afghanistan. Like etter ble han bedt om å undertegne en avtale som fratok ham jobben.

Komiteen ber om forsvarsministerens kommentarer til saken og begrunnelse for den valgte prosedyre.”

I svarbrev av 19. november 2007 (som er inntatt som vedlegg til denne innstillingen) forklarte forsvarsministeren følgende om ansvar for sanitetsstøtte:

"I NATO-operasjoner er sanitetstjenesten både et nasjonalt og et internasjonalt ansvar. Skadede skal stabiliseres trinnvis slik at de skal tåle transport til neste sanitetsinstallasjon. Det såkalte Role 1 ansvaret forutsetter nærvær av lege og inngår i PRT Meymaneh. Videre behandling utover Role 1 gjøres normalt på et såkalt Role 2 feltsykehus. I Afghanistan er Role 2-ressursen et NATO-ansvar, for tiden et tysk feltsykehus i Masar-e Sharif. Role 2 forutsetter kirurg og anestesilege. På grunn av de spesielle forholdene i Nord-Afghanistan skal den norske Role 1 kapasiteten i Meymaneh være forsterket med et kirurgisk team, for å kunne utgjøre en såkalt forsterket evakueringsakse."

I svaret ble det også gjort rede for at de selvstendige observasjonslagene som mye av tiden opererer langt fra den norske leiren i Meymaneh, selv må medbringe sanitetskompetanse til å håndtere skadde i en tidlig fase og at skadde raskt må kunne transporteres til nærmeste sanitetsinstallasjon. Tilstrekkelig helikopterkapasitet er viktig for å sikre evakuering av skadde.

I brevet går det også frem at det har bydd på utfordringer å rekruttere legespesialister; og særlig kirurger til tjeneste i Afghanistan. Brevet lister opp de ulike tiltakene - kortsiktige og langsiktige - som har vært iverksatt fra Forsvarets side for å bedre tilgangen på leger. Det gjøres også rede for avtalen som ble inngått mellom Den norske legeforening og Forsvarsdepartementet om strakstiltak for rekruttering av kirurger til Meymaneh i perioden fram til 1. april 2008. I brevet heter det videre:

"Det er også en begrensende faktor for rekruttering at tjeneste som militærlege i internasjonale operasjoner ikke har blitt ansett som meritterende. Mens man i en stilling som spesialist ved et helseforetak i Norge vil praktisere sin spesialkompetanse fortløpende, vil det normalt gå lang tid mellom hver gang dette er påkrevet i en utenlandsoperasjon, grunnet det tross alt relativt begrensede antall skader. Særlig gjelder dette spesialister som kirurger og anestesileger, som vanskelig kan få ivaretatt behovet for faglig oppdatering og kontinuerlige faglige utfordringer i utenlandstjeneste. Enkelte spesialistgrupper, og kirurger spesielt, er en faggruppe som helseforetakene selv har et særlig stort behov for. Dette kan vanskeliggjøre rekrutteringen av spesialister til Forsvaret."

Om generalmajor Leif Sverre Roséns uttalelse til media om legemangelen i Afghanistan sies det følgende i brevet:

"Forsvarssjefen mener at generalmajor Roséns uttalelser til media i mai 2007 om legesituasjonen i Afghanistan var en ytring som ikke var i strid med hans lojalitetsplikt i forhold til Forsvaret. Utfordringene med rekruttering av leger til internasjonal tjeneste har vært gjenstand for diskusjon i mange år, og er en velkjent problemstilling i forholdet mellom FSAN og forsvarssjefen (…). Generalmajor Rosén hadde også tatt opp problemstillingen med forsvarssjefen i flere sammenhenger - herunder i de ordinære budsjettprosesser. Han hadde også gjort oppmerksom på konsekvensene han mente legemangelen ville ha for hans ansvarsområde. Forholdene er blant annet omtalt i brev 29. mars 2006 fra FSAN til forsvarssjefen og Forsvarsstaben, med gjenpart til Forsvarsdepartementet. Denne kommunikasjonen må ansees som en normal dialog om ansvar og myndighet mellom Forsvarsstaben og en underlagt avdeling. Generalmajor Roséns uttalelse var en viktig påminnelse om de store utfordringene som både politisk og militær ledelse kontinuerlig har fokus på."

Når det gjelder avtalen som ble inngått mellom generalmajor Leif Sverre Rosén og forsvarssjefen, kommer det frem at Rosén hadde tatt opp spørsmålet om studiepermisjon allerede i oktober 2006. Han trakk imidlertid senere sin søknad om dette. Det opplyses videre at avtalen som ble inngått juli 2007, kom i stand etter samtaler mellom Rosén og forsvarssjefen og at det ikke var noen direkte kobling til Roséns uttalelser om legemangelen i Afghanistan.

Forsvarsministeren sier videre i brevet at avtalens punkt om taushetsplikt har to elementer. Det førs­te elementet regulerer partenes adgang til å uttale seg til offentligheten om enkelthetene i avtalen. Det andre elementet om forhold knyttet til Forsvaret eller ledelsen av Forsvaret, skal i henhold til forsvarsministeren ikke innebære noen begrensninger i generalmajor Roséns ytringsfrihet ut over det som allerede følger av hans lovbestemte taushetsplikt og lojalitetsplikt i arbeidsforholdet.

22. og 23. november 2007 sendte kontroll- og konstitusjonskomiteen nye brev til forsvarsministeren. Brevene inneholdt en rekke spørsmål, samt anmodning om å få oversendt nærmere spesifisert dokumentasjon. Forsvarsministerens svar av 29. november 2007 er tatt inn som vedlegg til denne innstillingen.

Et av spørsmålene gjaldt vurdering av legeberedskapen i Afghanistan det siste året. I svaret fra departementet heter det blant annet:

"Sanitetsløsningen i Afghanistan er et resultat av en helhetsvurdering der Forsvaret tar hensyn til hva som finnes av tilgjengelige ressurser, trusselbildet og andre operative forhold. Nåværende løsning bygger på forsvarssjefens operative krav til PRT Meymaneh utgitt i mai 2005, forsvarssjefens operative krav av desember 2005 i forbindelse med flyttingen av vårt hovedbidrag fra Kabul til Mazar-e-Sharif, og justeringer gjort som følge av sjef FSANs vurdering av sanitetstjenesten i PRT Meymaneh, datert 13. januar 2006. Sjef FSANs vurdering innebar etablering av ett rolle 2 sykehus i Mazar-e-Sharif og ett kirurgisk team i PRT Meymaneh. Oppdrag om oppsetting av et slikt kirurgisk team ble gitt av FD til Forsvarsstaben 25. januar 2006, med krav om iverksetting innen 30. juni 2006.

Parallelt med dialogen mellom Forsvarsdepartementet og Forsvaret opplyser forsvarssjefen at han påla FSAN å sikre en mer umiddelbar kirurgisk stabiliseringskapasitet. Dette ble første gang pålagt i sjefsmøte 20. januar 2006, og bekreftet i eget skriv til sjef FSAN av 5. april 2006."

På spørsmål fra komiteen om når det første gang ble rapportert om legemangel ved de norske styrker i Afghanistan, svares det blant annet slik:

"I forbindelse med at Norge skulle overta ledelsen av PRTet 1. september 2005, stilte Forsvarssjefen 30. mai 2005 krav om en styrket sanitetstjeneste i form av en kirurg og en anestesisykepleier. Dette ville medført en styrking av det akuttmedisinske tilbudet til personellet i Meymaneh. Da Norge overtok ledelsen av PRT Meymaneh, ble sanitetstjenesten likevel videreført på tilsvarende nivå som britene hadde. Imidlertid ble det stilt strengere krav til akuttmedisinsk kompetanse til sanitetspersonellet som tjenestegjorde i Meymaneh.

Første gang informasjon om legemangel og problemer knyttet til rekruttering av medisinsk personell i Afghanistan kom opp var i forbindelse med avgjørelsen om å forlenge oppdraget til Kirurgisk enhet i Kabul våren 2004 med en måned. Oppdraget ble avsluttet i mars 2004. FD ble sommeren 2005 gjort kjent med utfordringer knyttet til rekrutteringen av leger til Afghanistan. Mangler i legebemanningen i Nord-Afghanistan ble på nytt adressert av FSAN 14. november 2005 overfor FOHK. FD ble formelt informert i møte mellom FD, FSAN og Forsvarsstaben i januar 2006, der tema var etablering av en utvidet rolle 1 kapasitet i PRT Meymaneh. Her ble det påpekt at det ville bli vanskelig å rekruttere kirurgisk ekspertise over tid. (…) FSAN konkluderte med at dersom man skulle ha en tilfredsstillende medisinsk dekning i Meymaneh, måtte man etablere et komplett kirurgisk team med støttepersonell som rullerte med personell fra det norske feltsykehuset i Mazar-e-Sharif. Denne dialogen munnet ut i et oppdrag fra Forsvarsdepartementet til Forsvarsstaben i slutten av januar 2006 om å styrke sanitetstjenesten i Meymaneh.

Forsvarssjefen opplyser at han i samme periode kom med flere pålegg til FSAN om å sikre en mer umiddelbar kirurgisk stabiliseringskapasitet. Dette ble første gang pålagt i sjefsmøte 20. januar 2006, og bekreftet i eget skriv til sjef FSAN av 5. april 2006."

I komiteens brev av 23. november 2007 ble det også stilt spørsmål om Genevè-konvensjonenes bestemmelser om bevæpning av sanitetspersonell. Bakgrunnen var opplysninger i media der det kom frem at norske leger i tjeneste i Afghanistan var blitt brukt til å bemanne mitraljøser. I statsrådens svar ble det presisert at sanitetspersonell, i overensstemmelse med Genevè-konvensjonene, kan utstyres med lette håndvåpen i selvforsvarsøyemed. Praksisen med å utstyre sanitetspersonell med maskingevær var ukjent for statsråden, og også for forsvarssjefen og for Fellesoperativt hovedkvarter som har det operative ansvaret for de norske styrkene i Afghanistan. I svarbrevet kommer det frem at det den 30. oktober 2007 ble gitt ordre om å stoppe denne praksisen.

2.3 Åpen kontrollhøring 19. desember 2007

Som et ledd i behandlingen av saken besluttet komiteen å avholde en åpen kontrollhøring onsdag 19. desember 2007, jf. reglement for åpne kontrollhøringer. Følgende ble invitert til høring:

• Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

• Tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold

• Forsvarssjef Sverre Diesen

• Generalmajor Leif Sverre Rosén.

Kristin Krohn Devold meddelte komiteen at hun ikke hadde anledning til å delta i høringen.

De hovedproblemstillinger komiteen ønsket å få belyst under høringen, var:

• Legedekning/ forsvarlig medisinsk beredskap for de norske styrkene i Afghanistan, herunder legemangel, sanitetspersonellets bevæpning og transportsituasjonen. Hvordan har Forsvarsdepartementet i perioden 2002-2007 håndtert dette?

• Hvordan er Stortinget i denne perioden blitt informert om at det var problemer med å etablere en forsvarlig legedekning?

• Fratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Leif Sverre Rosén. Hva var bakgrunnen for at avtalen ble inngått, og hva var Forsvarsdepartementets rolle ved inngåelsen av avtalen?

Det ble tatt stenografisk referat fra høringen. Referatet følger som vedlegg til denne innstillingen.

3. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke og fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, viser til at Norge har vært representert med styrker i Afghanistan siden 2002. Internasjonal tilstedeværelse har vært ønsket både av afghanske myndigheter og FN, og mange nasjoner har deltatt. Norge har i disse årene bidradd i ulike typer oppdrag. Norske soldater har gjort en stor innsats for å skape større stabilitet og sikkerhet for det afghanske folk.

Komiteen har merket seg at sikkerhetssituasjonen også i Nord-Afghanistan har forverret seg og er mer krevende i dag enn da Norge besluttet å gå inn i PRT Meymaneh i 2004. Det er hele tiden nødvendig å vurdere beskyttelsestiltak i lys av det trusselbilde som foreligger.

Komiteen vil understreke at sikkerheten for soldatene våre alltid må være høyprioritert. Det vil likevel ikke være mulig å gardere seg 100 pst. mot at det kan skje hendelser som fører til skader og tap av liv når en opererer i så risikofylte områder som i Afghanistan. Komiteen mener det er avgjørende at de norske styrkene får så god beskyttelse som mulig på alle plan og legger til grunn at Regjeringen sørger for at så skjer.

Komiteen viser til at bakgrunnen for at denne saken ble tatt opp i komiteen, var oppslag i media vedrørende legemangel ved de norske styrkene i Afghanistan. I sin redegjørelse i Stortinget 22. november 2007 uttalte forsvarsministeren bl.a.:

"Våre styrkers sikkerhet knytter seg naturligvis ikke alene til tilgjengeligheten på leger og annen spesialisert kompetanse, men også enkeltmannsferdigheter i sanitet, militære ferdigheter, situasjonsforståelse, god etterretning, egnede evakueringsressurser og ikke minst til samarbeidet med allierte og partnere. Det er i samspillet mellom disse faktorene vi søker å gjøre sikkerheten for våre styrker så god som mulig."

Komiteen er enig i dette, men vil samtidig understreke at en god og tilgjengelig legedekning og sanitetskompetanse vil kunne være helt avgjørende i kritiske situasjoner. Det er derfor viktig at det til enhver tid er en medisinsk beredskap som sikrer rask og forsvarlig behandling når behovet er der.

Komiteen har merket seg at for MOT-lagene (de små mobile lagene som opererer i hele Faryab-provinsen) har egne sanitetsferdigheter og mulighet for helikopterevakuering vært viktige elementer i sanitetsberedskapen. Tilførsel av tre norske helikoptre til basen i Meymaneh i år vil være et viktig bidrag for å bedre sanitets- og evakueringsberedskapen for de norske styrkene.

Komiteen viser til at Forsvarets sanitet (FSAN) gjennom mange år har påpekt problemene med å rekruttere tilstrekkelig antall leger og kirurger til utenlandsoppdrag. En arbeidsgruppe som vurderte rekruttering av medisinsk fagpersonell med spesialkompetanse innen akuttmedisin og krigskirurgi, avga innstilling i 1996. Det ble der foreslått en rekke tiltak, men oppfølgingen har tatt tid.

Komiteen vil peke på at det både i forsvarsministerens skriftlige og muntlige kommunikasjon med komiteen kommer klart fram at rekruttering av medisinsk personell til Forsvaret er utfordrende. Dette har mange årsaker, bl.a.:

• Forsvaret har ikke spesialister, slik som kirurger og anestesileger i daglig operativ tjeneste.

• Den generelle tilgangen på spesialister er i seg selv begrenset.

• Tjeneste som militærlege i utenlandsoperasjoner har ikke vært ansett som meritterende.

• Vanskelig å ivareta behovet for faglig oppdatering og erfaring på grunn av begrenset skadetilfang.

Komiteen mener dette viser at det kontinuerlig er behov for et aktivt arbeid med å rekruttere spesialistkompetanse både på kort og lang sikt. I denne sammenheng vil komiteen trekke fram den avtalen som ble undertegnet med Ullevål universitetssykehus i juni 2007. Det er viktig at det også kommer på plass tilsvarende avtaler med andre helseforetak. Samarbeid mellom Forsvaret og helseforetakene er helt avgjørende for å skaffe tilstrekkelig spesialistkompetanse og at disse skal få den nødvendige trening.

Komiteen har merket seg at forsvarsministeren etter at Stortinget tok opp legesituasjonen i Afghanistan, har tatt opp den vanskelige legedekningen med helseministeren og Den norske legeforening. Etter dette er det kommet i stand en avtale med Legeforeningen som innebærer at det sikres kirurgdekning fram til 1. april 2008. Komiteen viser også til stortingsdebatten i forbindelse med utenriksministerens redegjørelse om en samordnet plan for Norges bidrag i Afghanistan 5. februar 2008, der forsvarsministeren opplyste at det nå er sikret kirurgisk kapasitet fram til 1. juni 2008.

Komiteen stiller seg undrende til at forsvarsministeren først etter at saken ble tatt opp i media og Stortinget engasjerte seg, tok fatt i saken. Forsvarsministeren gir selv uttrykk for at det lenge har vært et problem å skaffe nok leger til Afghanistan. Det kunne derfor vært tatt initiativ fra statsrådens side på et langt tidligere tidspunkt.

Komiteen finner grunn til å peke på at avtalen med Legeforeningen gir svært gode betingelser for dem den gjelder i forhold til andre grupper. Det kan derfor stilles spørsmål ved om ikke Forsvaret selv kunne fått i stand slike avtaler tidligere om det hadde blitt åpnet for tilsvarende betingelser. Komiteen forutsetter at den aktuelle, så vel som fremtidige avtaler, er i tråd med regelverket for inngåelse av avtaler på vegne av det offentlige.

Komiteen forutsetter at forsvarsministeren følger arbeidet med å få forsvarlige langsiktige løsninger på plass.

Komiteen har merket seg at forsvarsministeren i høringen uttalte at hun ikke tok noe eget initiativ i mai i fjor da generalmajor Rosén uttalte seg om legemangelen og sa at han ikke ville ha sendt sin egen sønn til Afghanistan. Komiteen mener det ville vært naturlig om en slik uttalelse fra lederen av Forsvarets sanitet hadde avstedkommet noe mer initiativ fra forsvarsministerens side.

Komiteen viser til at det forut for 22. november 2007 ikke har vært gitt noen orientering til Stortinget om legedekningen i Afghanistan og problemene med å rekruttere spesialister. Slik sikkerhetssituasjonen har utviklet seg, og på bakgrunn av det som er kommet frem gjennom media i tilknytning til denne saken, ville det vært naturlig om sanitetsdekningen, herunder legesituasjonen, hadde vært et tema som ble berørt, i likhet med andre sikkerhetstiltak. Komiteen mener statsråden på et tidligere tidspunkt burde informert Stortinget om de utfordringene en her stod overfor. Det kan etterlates det inntrykk at andre sider av Norges engasjement i Afghanistan kan ha tatt fokuset vekk fra utfordringene knyttet til sanitetsberedskapen.

Komiteen vil peke på fratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Rosén. Under høringen kom det fram at forsvarssjefen og generalmajor Rosén har ulike oppfatninger av en del av det som har skjedd i denne saken, om bakgrunnen for avtalen og fremforhandlingen av avtalen. Komiteen finner det ikke riktig å gå nærmere inn i selve personalsaken og å gi sine føringer på hvem som har rett og galt. Det er heller ikke aktuelt å gi signaler om kvaliteten på det arbeidet som er gjort fra ulike parters side.

Komiteen vil imidlertid peke på at dokumentasjonen som er fremlagt for komiteen, viser at Forsvarets sanitet ved en rekke anledninger satte fokus på behov for økte bevilgninger, på rekrutteringssituasjonen og pekte på tiltak som kunne settes i verk ved en bedre økonomi. Ullevål-avtalen som ble undertegnet i juni 2007, var et viktig langsiktig tiltak.

Komiteen har merket seg at forsvarssjefen uttaler at avtalen med generalmajor Rosén ikke har noen sammenheng med den uttalelsen han kom med i media i mai 2007 om legemangelen ved de norske styrkene i Afghanistan. Komiteen tar dette til etterretning.

Komiteen finner likevel grunn til å trekke fram ett av punktene i denne avtalen. Det gjelder punktet som omhandler partenes taushetsplikt. Forsvarsministeren og forsvarssjefen har begge i høringen gitt uttrykk for at punktet kunne vært formulert annerledes, og at det var ment for å unngå at det var to sjefer i Forsvarets sanitet som uttalte seg som sjef samtidig. Komiteen vil peke på at dette punktet kan oppfattes som at generalmajor Rosén måtte binde seg til ikke å uttale seg om noe som vedgikk Forsvaret for all fremtid. Komiteen vil understreke at en slik formulering i denne avtalen er uheldig og kan skape inntrykk av at Rosén ikke har generell ytringsfrihet.

I slutten av november 2007 kom det fram i media at sanitetspersonell i Nord-Afghanistan var bevæpnet med avdelingsvåpen. Komiteen har merket seg at både forsvarsministeren og forsvarssjefen uttaler at de ikke var blitt orientert om dette. Komiteen konstaterer at denne praksisen ble stanset da Fellesoperativt hovedkvarter ble klar over saken. Denne saken viser at det er behov for opplæring i internasjonale konvensjoner som er aktuelle for Forsvaret, og at regelverk må gjennomgås slik at det klart fremkommer hvordan en skal forholde seg til slike spørsmål som en må regne med kan bli aktuelle. Komiteen vil understreke at det burde være en selvfølge at norske styrker etterlever Genèvekonvensjonene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerte under høringen klare signaler på at generalmajor Leif Sverre Roséns svar synes å være meget solide og troverdige. Disse sto etter disse medlemmers oppfatning i sterk kontrast til forsvarssjef Sverre Diesens beskrivelse av situasjonen.

Disse medlemmer er videre av den klare oppfatning at generalmajor Leif Sverre Rosén i lang tid har fulgt opp sitt fagområde og ansvar på en profesjonell måte, og dette avviker sterkt fra de fremsatte påstander om sanitetssjefens inaktivitet og ansvarsfraskrivelse i forbindelse med Forsvarets kirurgkrise. Disse medlemmer mener at dokumentasjonen viser at Forsvarets sanitet over tid har kommet med en rekke forslag om hvordan kirurgdekningen i Afghanistan kunne forbedres, med blant annet forbedring av lønns- og arbeidsvilkårene for Forsvarets leger i utenlandstjeneste. Disse medlemmer mener det er et tankekors at Forsvarets sanitet aldri fikk anledning til å følge opp sine egne positive forslag til løsninger.

Disse medlemmer mener videre at Forsvarsdepartementets behandling av generalmajor Leif Sverre Rosén i denne saken har vært meget kritikkverdig, og sanitetssjefens versjon av prosessen i forbindelse med fratredelsesavtalen synes å virke troverdig.

4. Komiteens tilråding

Komiteen viser til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

Innst. S. nr. 159 (2007-2008) - Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vedrørende Forsvarsdepartementets håndtering av legemangelen ved de norske styrker i Afghanistan og fratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Leif Sverre Rosén - vedlegges protokollen.

Vedlegg 1

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen til Forsvarsdepartementetv/statsråden, datert 14. november 2007

Vedrørende avtale mellom generalmajor Leif SverreRosén og forsvarssjef Sverre Disen

Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til oppslag i VG 13. november d.å. hvor det fremkommer opplysninger om at generalmajor Leif Sverre Rosén varslet offentlig om prekær legemangel ved de norske styrker i Afghanistan. Like etter ble han bedt om å undertegne en avtale som fratok ham jobben.

Komiteen ber om forsvarsministerens kommentarer til saken og begrunnelse for den valgte prosedyre.

Vi imøteser statsrådens snarlige svar.

Vedlegg 2

Brev fra Forsvarsdepartementet v/statsrådentil kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 19. november 2007

Svar på spørsmål vedrørendefratredelsesavtale mellom Forsvaret og generalmajor Leif Sverre Rosén

Jeg viser til kontroll- og konstitusjonskomiteens brev av 14. november 2007, der det bes om kommentarer til fratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Leif Sverre Rosén, og en nærmere begrunnelse for valgt prosedyre.

Vedlagt følger mitt svar i saken.

SVAR PÅ SPØRSMÅL OM LEGEMANGEL VED DE NORSKE STYRKER I AFGHANISTAN OG AVTALEN MELLOM FORSVARET OG GENERALMAJOR LEIF SVERRE ROSÉN

1. Bakgrunn

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har i brev av 14. november 2007 bedt om kommentarer til opplysninger i media om legemangel ved de norske styrker i Afghanistan, og Forsvarets avtale med sjef for Forsvarets sanitet (FSAN). Det er også bedt om en begrunnelse for den prosedyren som er valgt i saken.

2. Legesituasjonen ved de norske styrkene i Afghanistan

2.1 Innledning

Først vil jeg understreke at jeg som forsvarsminister har det hele og fulle ansvaret for all virksomhet i Forsvaret. Dette er viktig i en tid der vi står overfor spesielle utfordringer som også stiller store krav til Forsvarets medarbeidere.

Helt siden jeg tiltrådte som forsvarsminister har jeg vært svært opptatt av den helsemessige beredskapen vi har for våre soldater utenlands. Det har vært, og er, en prioritert oppgave for meg å gi norsk personell som tjenestegjør i utenlandsoperasjoner en rask og forsvarlig behandling hvis det blir behov for medisinsk hjelp. Dette er også viktig for å gi personellet og dets familier den nødvendige trygghet til å gjøre tjeneste utenlands.

Jeg vil også understreke at det fører til operative begrensninger for styrkene, hvis det ikke er et tilstrekkelig medisinsk støtteapparat til stede.

2.2 Situasjonsbeskrivelse

I NATO - operasjoner er sanitetstjenesten både et nasjonalt og et internasjonalt ansvar. Skadede skal stabiliseres trinnvis slik at de skal tåle transport til neste sanitetsinstallasjon. Det såkalte Role 1 ansvaret forutsetter nærvær av lege og inngår i PRT Meymaneh. Videre behandling utover Role 1 gjøres normalt på et såkalt Role 2 feltsykehus. I Afghanistan er Role 2-ressursen et NATO-ansvar, for tiden et tysk feltsykehus i Masar-e Sharif. Role 2 forutsetter kirurg og anestesilege. På grunn av de spesielle forholdene i Nord-Afghanistan skal den norske Role 1 kapasiteten i Meymaneh være forsterket med et kirurgisk team, for å kunne utgjøre en såkalt forsterket evakueringsakse.

I forbindelse med den nå nylig avsluttede ISAF-operasjonen i Faryab - og Baghdis - provinsene i Nordvest-Afghanistan, ble det etablert et midlertidig tysk feltsykehus i Meymaneh. Dette var en del av operasjonsplanen til sjefen for den regionale NATO-kommandoen i Nord-Afghanistan. Denne fremgrupperingen av et feltsykehus til et område nærmere det aktuelle operasjonsområdet er vanlig ved større, planlagte operasjoner. Den operative virksomheten skal alltid tilpasses den aktuelle sanitetssituasjonen, slik at personellet til enhver tid har forsvarlig sanitetsdekning.

Siden Norge overtok ansvaret for Provincial Reconstruction Team (PRT) Meymaneh, har det alltid vært en lege til stede i styrken. Det har variert om dette har vært allmennlege, kirurg eller anestesilege. Da Norge hadde feltsykehuset (Norwegian Deployable Hospital - NDH) i Mazar-e Sharif, var det mulig å rullere kirurger og sykepleiere mellom Mazar-e Sharif og PRT Meymaneh. Etter den tid har legesituasjonen for de norske styrkene i Nord-Afghanistan blitt mer anstrengt.

Avstandene og operasjonsmønsteret i Faryab-provinsen vil medføre at de selvstendige observasjonslagene (MOT-team) selv må ha sanitetskompetanse til å håndtere skadde i en tidlig fase og raskt kunne transportere disse tilbake til nærmeste sanitetsinstallasjon. Våre styrker har god sanitetskompetanse. Mye av tiden opererer de langt fra PRT leiren i Meymaneh. Det kan dreie seg om mange timers kjøretur i krevende terreng. Det er av denne grunn viktig å ha tilgang på god medisinsk evakueringskapasitet, i første rekke gjennom tilgang på helikoptertransport. Dette har først og fremst vært ivaretatt av Tyskland, som er den ledende nasjonen i Regional Command North. Ettersom det er relativt lang avstand for disse helikoptrene som er stasjonert i Termez, Usbekistan, i forhold til hendelser i Faryab - provinsen (flytid 1 - 1 1/2 time), har Norge dessuten besluttet å stille tre helikoptre for medisinsk evakuering. Disse skal sikre hurtigst mulig evakuering av skadde enten tilbake til leiren i Meymaneh, eller til det tyske feltsykehuset i Masar-e Sharif. Disse helikoptrene vil bli stasjonert i Meymaneh så snart det er teknisk mulig å understøtte dem i den nye leiren der.

2.3 Tiltak for å bedre tilgangen på medisinsk personell

For å imøtekomme utfordringene med rekruttering av spesialister til internasjonal tjeneste har departementet og Forsvaret satt i verk tiltak som var ment å gi effekt både på kort og lengre sikt. De viktigste langsiktige tiltakene er:

• En avtale som Forsvaret har inngått med Ullevål universitetssykehus tidligere i år om tilsetting av spesialister ved sykehuset som kan og skal tjenestegjøre i internasjonale operasjoner. Dette vil sikre Forsvaret en forutsigbar tilgang på kvalifisert personell til internasjonal tjeneste. Tilsettingsprosessen er i gang. Avtaleverket rundt en tilsvarende ordning med Universitetssykehuset i Nord-Norge er under utarbeidelse. Helse- og omsorgsministeren og jeg er også enige om, og vil gjøre en felles innsats for, at denne typen avtaler på sikt skal utvides til flere større sykehus i landet. Dette vil ytterligere styrke Forsvarets tilgjengelige sanitetskapasiteter.

• Beslutning om å deployere tre helikoptre i Meymaneh fra våren 2008. Disse skal primært fylle oppgaver knyttet til medisinsk evakuering av personell.

• Det er en pågående dialog med Den norske legeforening og andre foreninger som organiserer akademikere i Forsvaret, om ordningen med vernepliktige akademisk befal (VAB). I et møte i Forsvarsdepartementet 23. august i år ble det enighet om å inngå et samarbeid for å gjøre denne tjenesten mer attraktiv, særlig for leger, for derved å rekruttere flere leger til videre tjeneste i Forsvaret og til internasjonale operasjoner. I førs­te omgang vil Forsvarsstaben og Den norske legeforening samarbeide for å vurdere hvordan selve VAB - tjenesten kan bli meritterende for leger. Dette vil være et godt grunnlag for senere arbeid med sikte på tiltak for å også å gjøre annen sanitetstjeneste meritterende for leger.

• Vi er kjent med at de andre skandinaviske landene har tilsvarende utfordringer med rekruttering av medisinsk personell og har søkt å løse disse gjennom avtaler med andre nasjoner. Forsvarsdepartementet har arbeidet med å finne samarbeidsaktiviteter mellom Norge og Serbia på forsvarssektoren. I denne forbindelse er det sertifisert et antall kirurger og anestesileger for tjeneste sammen med norske styrker. Dette samarbeidet virker meget lovende, men så langt mang­ler politisk godkjennelse i Beograd. Departementet har også innledet en tilsvarende dialog med Latvia.

Fordi det kan ta noe tid å oppnå full effekt av de langsiktige tiltakene, er det iverksatt en rekke strakstiltak for å bedre situasjonen innen kort tid. Disse tiltakene omfatter:

• Forsvarssjefen viser til at det i løpet av høsten 2007 er truffet tiltak for bedre arbeidsvilkår, og ikke minst mer gunstige rotasjonsordninger for leger.

• Forsvarssjefen viser også til at FSAN gjennomførte en annonsekampanje i sommer i de store avisene som var direkte rettet mot leger til internasjonale operasjoner. De har videre jevnlig annonsert i "Tidsskrift for norsk legeforening" og "Dagens Medisin". FSAN har også en egen database med ca. 5000 leger som får de samme annonsene. Imidlertid har disse kampanjene gitt liten respons og effekt. FSAN skal nå sette ned en arbeidsgruppe for å vurdere hvordan de kan nå legene bedre.

• Nå senest har helse- og omsorgsministeren og jeg har i betydelig grad lagt til rette for en mer effektiv rekruttering av spesialister fra helsevesenet. Samtidig har Forsvaret lagt bedre til rette for hurtig å kunne sette legene i funksjon - både spesialister og allmennpraktikere. Dette har gitt umiddelbar effekt. Forsvaret sendte 13. november 2007 en anestesilege til Meymaneh, og en kirurg vil reise i løpet av tirsdag 20. november. Dette vil dekke behovet for spesialistmedisinsk kapasitet i området.

• I dialog med Den norske legeforening, har vi kommet frem til strakstiltak for rekruttering av kirurger til Meymaneh i perioden fram til 1. april 2008. Det innebærer en felles oppfatning av bruk av fleksible vilkår som ivaretar både Forsvarets og den enkelte leges behov. Forsvarsdepartementet og legeforeningen har en intensjon om å følge opp denne avtalen med en mer langsiktig ordning.

• Et annet tiltak er at Forsvarsdepartementet har akseptert de særvilkår som Den norske legeforening har fremforhandlet med Vital Skade. Dette medfører at legers forsikringsbetingelser ved deltakelse i internasjonale operasjoner tilsvarer de vilkår som gjelder for deres yrkesutøvelse i Norge. Avtalen gjelder frem til 1. april 2008, og må ses i sammenheng med øvrige forsikringsvilkår for militært personell i internasjonale operasjoner.

Jeg konstaterer at arbeidet med å fylle kirurgstillingene i Meymaneh, til tross for den prioriteten dette er gitt, inntil nylig ikke har gitt tilfredsstillende resultater. Dette finner jeg uheldig, og jeg er derfor svært glad for at avtalen med Den norske legeforeningen nå er kommet på plass. Dette er en avtale om en kollektiv leveranse av høyt kvalifiserte helsetjenester, noe som i stor grad er basert på et initiativ fra legeforeningen og Ullevål sykehus. Denne formen for kollektive avtaler utenfor tariffområdet har vi ikke vurdert som alternativ løsning i det tidligere arbeidet. De øyeblikkelige tiltakene løser det midlertidige behovet for spesialistkompetanse, men vi må arbeide videre med de langsiktige tiltakene for å løse utfordringen med behov for allmennleger og en mer langsiktig løsning på behovet for spesialistkompetanse. Det konstruktive samarbeidet vi nå har hatt med helsesektoren er et godt utgangspunkt for å kunne arbeide videre med løsninger på de mer langsiktige utfordringene.

2.4 Generelle utfordringer

Jeg har stor forståelse for at det kan virke spesielt at disse utfordringene ikke har blitt løst på et tidligere tidspunkt, på tross av den vekt vi har lagt på dette både fra Forsvarsdepartementets og Forsvarets side. Jeg vil derfor knytte noen kommentarer til de generelle utfordringene på dette feltet.

Rekruttering av medisinsk personell til Forsvaret er utfordrende. For det første har Forsvaret ikke spesialister, slik som kirurger og anestesileger, i daglig operativ tjeneste som kan muliggjøre disponering utenlands i henhold til Forsvarets disponeringssystem. Videre er den generelle tilgangen på spesialister i seg selv begrenset, siden spesialister også er svært ettertraktet i helsesektoren generelt. Det er også en begrensende faktor for rekruttering at tjeneste som militærlege i internasjonale operasjoner ikke har blitt ansett som meritterende. Mens man i en stilling som spesialist ved et helseforetak i Norge vil praktisere sin spesialkompetanse fortløpende, vil det normalt gå lang tid mellom hver gang dette er påkrevet i en utenlandsoperasjon, grunnet det tross alt relativt begrensede antall skader. Særlig gjelder dette spesialister som kirurger og anestesileger, som vanskelig kan få ivaretatt behovet for faglig oppdatering og kontinuerlige faglige utfordringer i utenlandstjeneste. Enkelte spesialistgrupper, og kirurger spesielt, er en faggruppe som helseforetakene selv har et særlig stort behov for. Dette kan vanskeliggjøre rekrutteringen av spesialister til Forsvaret.

Det har vært en vedvarende utfordring for de fleste nasjoner å rekruttere et tilstrekkelig antall leger til internasjonale operasjoner. Det har også skjedd en utvikling i internasjonale operasjoner som har nødvendiggjort et større innslag av medisinsk personell i gjennomføringen av oppdrag ute. Dette skyldes både at operasjoner er skarpere enn før og at operasjonene i Afghanistan foregår i områder med store geografiske avstander og dårlig utbygd infrastruktur. I tillegg stilles det generelt sett større krav til tilgjengelighet på medisinsk personell nå enn tidligere.

2.5 Økonomiske forutsetninger

Utfordringene relatert til rekruttering av kirurger til operasjoner i utlandet er således ikke primært en ressursmessig utfordring. Kostnadene knyttet til rekruttering av kirurger til internasjonal tjeneste utgjør en svært liten del av de samlede utgifter knyttet til FSANs virksomhet. I tillegg dekkes utgifter for å ha kirurger i operasjoner i utlandet på statsbudsjettets kapittel 1792, norske styrker i utlandet, og ikke av FSANs tildeling.

Forsvaret har de siste årene vært gjennom en stor omstilling som budsjettmessig har hatt innvirkning på samtlige avdelinger. FSAN har, på lik linje med andre enheter i forsvarssektoren, vært gjenstand for en fortløpende vurdering knyttet til organisering og ressursbehov. Forsvarssjefen opplyser at sjefen for FSAN ved flere anledninger har påpekt behovet for økte ressurser for å løse sine oppgaver. Dette førte blant annet til at forsvarssjefen høsten 2006 gjennomførte en evaluering av ressursbehovet i FSAN. Det resulterte i at han i november 2006 besluttet å øke ressursene til FSAN, og rette disse inn mot operative leveranser.

På overordnet nivå er det Forsvarsdepartementet som tildeler midler under kapittel 1725 Fellesinstitusjoner og - utgifter under Forsvarsstaben, mens forsvarssjefen fordeler disse midlene ned på de ulike avdelingene, herunder FSAN. Den interne prioriteringen og fordelingen blir imidlertid diskutert i den formelle budsjettdialogen mellom departementet og forsvarssjefen, som leder frem mot departementets budsjettforslag, iverksettingsbrev for budsjettet og forsvarssjefens virksomhetsplan.

I 2006 ble garnisonshelsetjenesten overført fra forsvarsgrenene til FSAN. Budsjettet til FSAN ble i denne sammenheng tilført de midlene som tidligere var budsjettert på forsvarsgrenene. Forsvarssjefens tildeling til FSAN i 2006 ble fastsatt til ca. 306 mill. kroner. Forsvarssjefen har opplyst at han, i sjefsmøtet 20. januar 2006, presiserte at FSAN snarest skulle etablere kirurgisk kapasitet i Meymaneh i Afghanistan. Med basis i flere innspill fra FSAN, presiserte forsvarssjefen i skriv av 5. april 2006, til sjefen for FSAN, at han hadde fullmakt til å iverksette anbefalte løsninger for oppbemanning av kirurger så raskt som praktisk mulig, og gjennom å prioritere ressurser innenfor rammen.

Forsvarssjefen opplyser at det, på bakgrunn av innmeldte behov og dialog mellom ham og FSAN høsten 2006, ble gjennomført en evaluering i Forsvarsstaben av bl.a. FSANs bevilgningsbehov for 2007. Evalueringen konkluderte med at FSAN for 2007 hadde et merbehov i forhold til budsjettnivået i 2006. Forsvarssjefen opplyser også at han, basert på denne vurderingen, fastslo at usikkerhet rundt ressurssituasjonen til FSAN ikke kunne aksepteres, og besluttet å øke FSANs tildeling med 50 mill. kroner i forhold til budsjettet for 2006. Denne økningen skulle, etter forsvarssjefens føringer, dekke økte operative leveranser. Økningen og prioriteringen ble formalisert i den avsluttende styringsdialogen mellom forsvarssjefen og Forsvarsstaben/Fellesstaben 28. november 2006 og gjennom forsvarssjefens virksomhetsplan for 2007. Endelig tildeling for 2007, inkludert lønns- og priskompensasjon, ble således 356,4 mill. kroner.

Forsvarssjefen opplyser videre at merbehovet, som det ble konkludert med i evalueringen, lå 25 mill. kroner høyere enn den budsjettøkningen forsvarssjefen ga FSAN. En av årsakene til dette var, ifølge forsvarssjefen, usikkerhet knyttet til realismen i den foreslåtte oppbemanning av organisasjonen.

Forsvarssjefen har for 2008 lagt til grunn en videreføring av det høye 2007-nivået, og FSANs tildeling for 2008 er planlagt til 360 mill. kroner.

3. Forsvarets oppfølging av varsling og varslere

Straks etter at jeg tiltrådte som forsvarsminister tok jeg initiativ til utviklingen av "Handlingsplan for forsvarssektoren - Holdninger, etikk og ledelse". Planen ble ferdigstilt høsten 2006. Den omhandler en rekke tiltak, blant annet et pålegg til underlagte etater om å etablere et system for varsling av kritikkverdige forhold. I tillegg trådte arbeidsmiljølovens bestemmelser om plikt til å legge forholdene til rette for varsling om kritikkverdige forhold i kraft 1. januar 2007. På bakgrunn av dette satte Forsvaret i gang et arbeid med å utarbeide et direktiv for varslingsrutiner.

Siktemålet er at direktivet for varslingsrutiner skal være ferdig drøftet med arbeidstagerorganisasjonene før jul og vedtatt av forsvarssjefen innen 1. januar 2008. Fra samme dato skal det opprettes en sentral varslingskanal for alle forhold med eget telefonnummer og e-postadresse.

Forsvarsdepartementet etablerte i mars 2007 en egen varslingskanal for å gjøre det enklere og sikrere å varsle om økonomiske misligheter i forsvarssektoren.

Bevissthet rundt holdninger og etisk refleksjon blant sektorens ledere er av avgjørende betydning for å lykkes med de tiltakene som handlingsplanen omhandler. Som en del av denne bevisstgjøringsprosessen ble det i september i år avholdt et seminar i regi av Forsvarsdepartementet om etikk, internkontroll og økonomiske misligheter. Deltakere på seminaret var toppledere i departementet og Forsvaret.

4. Generalmajor Roséns uttaleser om legesituasjonen

I brevet fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité er det reist spørsmål om generalmajor Leif Sverre Rosén "varslet offentlig om prekær legemangel".

Forsvarssjefen mener at generalmajor Roséns uttalelser til media i mai 2007 om legesituasjonen i Afghanistan var en ytring som ikke var i strid med hans lojalitetsplikt i forhold til Forsvaret. Utfordringene med rekruttering av leger til internasjonal tjeneste har vært gjenstand for diskusjon i mange år, og er en velkjent problemstilling i forholdet mellom FSAN og forsvarssjefen (jf pkt 2.4). Generalmajor Rosén hadde også tatt opp problemstillingen med forsvarssjefen i flere sammenhenger - herunder i de ordinære budsjettprosesser. Han hadde også gjort oppmerksom på konsekvensene han mente legemangelen ville ha for hans ansvarsområde. Forholdene er blant annet omtalt i brev 29. mars 2006 fra FSAN til forsvarssjefen og Forsvarsstaben, med gjenpart til Forsvarsdepartementet. Denne kommunikasjonen må ansees som en normal dialog om ansvar og myndighet mellom Forsvarsstaben og en underlagt avdeling. Generalmajor Roséns uttalelse var en viktig påminnelse om de store utfordringene som både politisk og militær ledelse kontinuerlig har fokus på.

Ytringsfriheten er en fundamental rettighet og et viktig prinsipp i vårt samfunn. Jeg har tillit til at forsvarssjefen driver Forsvarets virksomhet i tråd med dette og innenfor arbeidsmiljølovens regler.

5. Avtalen mellom generalmajor Leif Sverre Rosén og forsvarssje Sverre Diesen

Avtalen som er omtalt i VG 13. november 2007, er inngått mellom generalmajor Leif Sverre Rosén og forsvarssjef Sverre Diesen, og ble godkjent av Forsvarsdepartementet 6. juli 2007. Avtalen gjelder studiepermisjon, avskjed i nåde og partenes fremtidige uttalelser til offentligheten.

Forsvarsdepartementet har godkjent avtalen i tråd med fullmakt gitt i kronprinsregentens resolusjon 11. november 1983, der det fremgår at fagdepartementet har fullmakt til å innvilge embetsmenn avskjed i nåde. Det er derfor vanlig prosedyre at alle spørsmål som gjelder avskjed i nåde skal forelegges departementet.

Forsvarssjefen har opplyst at avtalen var foranlediget av at generalmajor Rosén i oktober 2006 søkte studiepermisjon fra stillingen som sjef for FSAN. Bakgrunnen var en pågående diskusjon med forsvarssjefen, der generalmajor Rosén hadde gitt uttrykk for ønske om faglig oppdatering og mulighetene for å fratre stillingen før oppnådd pensjonsalder. Forsvarssjefen var innstilt på å innvilge søknaden. Generalmajor Rosén trakk imidlertid søknaden senere på høsten 2006. Med utgangspunkt i den dialogen som fortsatte med generalmajor Rosén om hans tjenesteforhold besluttet Forsvarssjefen i juni i år å ta opp igjen med generalmajor Rosén spørsmålet om studiepermisjon. Generalmajor Rosén ble derfor tilbudt et års studiepermisjon. Han skulle så ved utløpet av permisjonen fratre sitt embete som sjef for FSAN, etter søknad og i tråd med oppnådd pensjonsalder. Han skulle likevel i permisjonstiden ivareta noen av sine tidligere oppgaver som sjef FSAN, blant annet ved å representere Norge i NATOs komité av sanitetssjefer. Dette ble nedfelt i en avtale utformet i samarbeid med generalmajor Rosén, og senere signert av partene.

Foranlediget av oppslagene i media, har forsvarssjefen understreket at avtalen kom i stand etter dialog med generalmajor Rosén om hans tjenesteforhold, og ikke har noen sammenheng med de spesifikke uttalelsene generalmajor Rosén ga til media i mai 2007 om legemangelen ved de norske styrkene i Afghanistan.

Forsvarssjefen har opplyst at avtalens punkt 6 har to elementer. Det første elementet regulerer partenes adgang til å uttale seg til offentligheten om enkelthetene i kontrakten. Ved avslutning av tilsettingsforhold er det ikke uvanlig at partene blir enige om ikke å uttale seg offentlig om innholdet i avtalen. Det andre elementet om forhold knyttet til Forsvaret eller ledelsen av Forsvaret, innebærer ikke noen begrensninger i generalmajor Roséns ytringsfrihet ut over det som allerede følger av hans lovbestemte taushetsplikt og lojalitetsplikt i arbeidsforholdet. Forsvarssjefen mener at dette var viktig å understreke i en situasjon der sjefen for FSAN skulle ha permisjon, slik at fungerende sjef kunne oppfylle sin funksjon i organisasjonen. Samtidig er det på det rene at det tema saken gjelder, nemlig norsk militært personells medisinske sikkerhet i Afghanistan er av en slik karakter at ytringsfriheten veier tungt, og forsvarssjefen mener at Rosén ikke brøt noe lovlig pålegg om taushetsplikt ved sine uttalelser i mai i den situasjon som forelå.

6. Avslutning

Jeg er svært opptatt av den helsemessige beredskapen vi har for våre soldater utenlands, og det er en prioritert oppgave for meg å gi norsk personell som tjenestegjør i utenlandsoperasjoner et tilstrekkelig medisinsk støtteapparat. Departementet og Forsvaret har iverksatt en rekke tiltak, som på kort og lengre sikt skal bidra til å bedre rekrutteringen av spesialister til internasjonal tjeneste. Jeg er likevel klar over at vi må ha vedvarende trykk på arbeidet med løsninger i denne viktige saken, og jeg kan forsikre om at jeg vil følge utviklingen i arbeidet meget nøye.

Vedlegg 3

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen til Forsvarsdepartementetv/statsråden, datert 22. november 2007

Legemangel ved de norske styrker i Afghanistan ogfratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Leif SverreRosén - spørsmål

Det vises til komiteens brev av 20. november d.å. der det orienteres om at komiteen har vedtatt å igangsette forberedelser til Stortinget i sak om legemangel ved de norske styrker i Afghanistan og fratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Leif Sverre Rosén. I forbindelse med saken ønsker komiteen å stille følgende spørsmål:

• 1. Hva er bakgrunnen for at forsvarssjefen tok opp igjen spørsmålet om permisjon med generalmajor Rosén etter at han hadde trukket sin opprinnelige permisjonssøknad?

• 2. Når vil generalmajor Rosén ha nådd pensjonsalder?

• 3. Hvor vanlig er det i Forsvaret at offiserer avslutter sin karriere med studiepermisjon?

• 4. Er det vanlig i Forsvaret at offiserer eller andre ivaretar noen av sine tidligere oppgaver samtidig som de har studiepermisjon?

• 5. Finnes det flere tilsvarende avtaler i Forsvaret som den forsvarssjefen inngikk med generalmajor Rosén?

• 6. Hvem er øverste medisinsk-ansvarlige i Forsvaret?

• 7. Hvilket ansvar har Forsvarets øverste medisinsk-ansvarlige i vurdering av hva som er forsvarlig legedekning og annen medisinsk beredskap for norske soldater i tjeneste i Afghanistan generelt?

• 8. Hvilke vurderinger har den medisinsk ansvarlige gjort av legeberedskapen i Afghanistan det siste året, og hvilke råd har i denne forbindelse blitt gitt til Forsvarets ledelse? Hvordan har disse råd vært behandlet av forsvarsledelsen og av statsråden?

• 9. Når tok statsråden kontakt med Helse- og omsorgsdepartementet og Den norske legeforening for å få fortgang i arbeidet med å skaffe nok leger og legespesialister til oppdraget i Afghanistan?

• 10. I hvilket tidsrom hadde Norge feltsykehuset i Mazar-e Sharif?

• 11. Foreligger det noe skriftlig om enigheten mellom Forsvarsdepartementet og Den norske legeforening m.fl. om å gjøre tjenesten mer attraktiv, særlig for leger? I så fall ber vi om å få dette tilsendt.

• 12. Når ba Statens helsetilsyn (Lars Hanssen) om at helsetjenesten for de norske soldatene i Afghanistan ble underordnet Helsetilsynets tilsynsansvar? Er loven uklar på dette området, og er det riktig som VG skriver 21. november i år at ingen i øyeblikket har ansvaret?

• 13. Når ble det for første gang rapportert om legemangel ved de norske styrker i Afghanistan?

Komiteen ber i tillegg om å få tilsendt følgende dokumenter:

• Rapporten fra arbeidsgruppe i Forsvarsdepartementet som anbefalte 12 spesialistlegestillinger (nevnt i VG 21. november 2007)

• Handlingsplan for forsvarssektoren - Holdninger, etikk og ledelse

• All korrespondanse mellom forsvarssjef Diesen og generalmajor Rosén om legedekningen ved de norske styrker i Afghanistan

• Forsvarssjefens skriv av 5. april 2006 til sjefen for FSAN

• Korrespondansen mellom generalmajor Rosén og forsvarssjefen vedrørende permisjon/ikke permisjon, fra permisjonssøknaden i oktober 2006 og framover.

• Den avsluttende styringsdialogen mellom forsvarssjefen og Forsvarsstaben/Fellesstaben 28. november 2006

• Forsvarssjefens evaluering av ressursbehovet i FSAN fra høsten 2006.

• Avtalen mellom generalmajor Rosén og Forsvarssjefen som ble godkjent av Forsvarsdepartementet 6. juli 2007.

• Avtalen mellom Forsvaret og Ullevål universitetssykehus (jf. forsvarsministerens brev til komiteen 19. november 2007, s. 2).

Komiteen ber om svar senest torsdag 29. november d.å..

Vedlegg 4

Brev fra kontroll- og konstitusjonskomiteen til Forsvarsdepartementetv/statsråden, datert 23. november 2007

Legemangel ved de norske styrker i Afghanistan ogfratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Leif SverreRosén - spørsmål

Gjennom media er det de siste dager fremkommet opplysninger om at leger tjenestegjørende i Afghanistan har vært oppsatt med maskingevær i forbindelse med tjenesteoppdrag. På denne bakgrunn finner kontroll- og konstitusjonskomiteen grunn til å stille følgende spørsmål:

• 1. I hvilken grad og hvor lenge har forsvarsministeren kjent til at leger i tjeneste i Afghanistan har blitt brukt til å bemanne mitraljøser?

• 2. Hvor lenge og i hvilket omfang har dette pågått?

• 3. På hvilket nivå ble det beordret/gitt grønt lys til at leger skal være bevæpnet på denne måten?

• 4. Hva har vært hensikten/formålet med at leger har vært oppsatt med denne typen våpen og er dette vanlig praksis i slike operasjoner?

• 5. Det er også opplyst at Forsvaret nå vil stanse denne praksisen. Hva er begrunnelsen for dette?

Komiteen ber også om opplysninger om hvordan utviklingen har vært for helikopterstøtte for legetjenesten i de norske styrker i Afghanistan?

I tillegg ber komiteen om å få oversendt følgende dokumentasjon:

• Gjeldende instruks for sjef for Forsvarets sanitet. Dersom denne er nyere enn tre år, bes det også om at den gamle instruksen oversendes.

• Brev av 26. mars 2006 fra Forsvarets sanitet til forsvarssjefen og Forsvarsstaben.

• Eventuelle referater fra styringsdialogen/møter/samtaler som inneholder opplysninger om fratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Leif Sverre Rosén og om legedekningen ved de norske styrker i Afghanistan.

• Virksomhetsplanen for forsvarssjefen for 2007.

Komiteen ber om svar senest torsdag 29. november d.å..

Vedlegg 5

Brev fra Forsvarsdepartementet v/statsrådentil kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 29. november 2007

Legemangel ved de norske styrker i Afghanistan ogfratredelsesavtalen mellom Forsvaret og generalmajor Leif sverrerosén - svar på spørsmål

1. Bakgrunn

Jeg viser til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomités brev av henholdsvis 22. og 23. november 2007 der komiteen ber om svar på til sammen 18 spørsmål. Spørsmålene med mine svar er gjengitt nedenfor.

2. Spørsmål og svar

2.1 Spørsmål fra stortingets kontroll og konstitusjonskomité, datert 22. november 2007

Spørsmål 1: Hva er bakgrunnen for at forsvarssjefen tok opp igjen spørsmålet om permisjon med generalmajor Rosén etter at han hadde trukket sin opprinnelige permisjonssøknad?

Jeg viser til brev fra forsvarssjefen, 29. november 2007, angående studiepermisjon for generalmajor Rosén hvor følgende fremkommer:

"Den 13. oktober 2006 søkte generalmajor Leif Sverre Rosén om studiepermisjon fra sin stilling som sjef Forsvarets sanitet (FSAN). Bakgrunnen for søknaden var et ønske om faglig oppdatering. Etter ca 8 år i stillingen så han i retning av muligheten for å fratre stillingen før oppnådd pensjonsalder. I samtale med Rosén uttalte jeg meg positivt i forhold til å innvilge søknaden. Rosén valgte imidlertid å legge planene om permisjon til side inntil videre.

Spørsmålet om studiepermisjon for generalmajor Rosén kom opp på nytt i mai 2007. I løpet av første halvår 2007 ble det, på tross av økningen av FSANs budsjett og de gitte prioriteringer av kirurgisk kapasitet i Meymaneh, ingen bedring i legedekningen i Afghanistan. Det ble riktignok fra FSANs side arbeidet med mer langsiktige løsninger på legemangelen som senere er nedfelt i den såkalte Ullevål-avtalen av 22. juni 2007. De kortsiktige løsningene ble derimot ikke håndtert med en tilfredsstillende fremdrift.

Under en samtale med generalmajor Rosén den 24. mai 2007, der også sjef Forsvarsstaben var tilstede, ble det presisert at jeg nå forventet at sjef FSAN tok tak i og løste rekrutterings-utfordringene knyttet til tilfredsstillende legedekning i Afghanistan. I denne samtalen kom spørsmålet om studiepermisjon opp på nytt. Det ble på denne bakgrunnen innledet samtaler om en sluttavtale. Generalmajor Rosén signerte avtalen etter to uker og sa seg godt fornøyd med denne".

Spørsmål 2: Når vil generalmajor Rosén ha nådd pensjonsalder?

Generalmajor Rosén vil oppnå rett til alderspensjon den 1. juni 2008, dvs. når han fyller 57 år. Offiserer kan tilstås alderspensjon fra fylte 57 år, når alder og antall år de har vært medlem i Statens pensjonskasse, til sammen overstiger 85 år. Aldersgrensen for offiserer er 60 år, dvs. at de har plikt til å fratre sin stilling i Forsvaret ved fylte 60 år.

Spørsmål 3: Hvor vanlig er det i Forsvaret at offiserer avslutter sin karriere med studiepermisjon?

Det er ikke vanlig at offiserer avslutter sin karriere før pensjonsalder med studiepermisjon, men i dette spesielle tilfellet fant forsvarssjefen en slik løsning formålstjenelig fordi generalmajor Rosén opplyste at han skulle bruke permisjonstiden til blant annet å oppdatere Forsvarets håndbok i krigskirurgi.

Spørsmål 4: Er det vanlig i Forsvaret at offiserer eller andre ivaretar noen av sine tidligere oppgaver samtidig som de har studiepermisjon?

Det kan tenkes situasjoner hvor det ansees hensiktsmessig at offiserer ivaretar noen av sine tidligere oppgaver samtidig som de har studiepermisjon. Hva som avtales beror på en individuell vurdering av behovet for permisjon, blant annet avhengig av studiets omfang. Dersom man innvilges studiepermisjon for å studere på heltid, vil man normalt fritas for alle sine tjenesteplikter. Dersom man imidlertid innvilges deltidsstudier - eller gis adgang til flere kortere kurs, gjerne med kortere eller lengre opphold i mellom, er det eksempler på at man fortsetter å ivareta deler av sine opprinnelige tjenesteplikter. I dette spesielle tilfellet ønsket forsvarssjefen å utnytte Roséns medisinskfaglige kompetanse til enkelte spesifikke oppgaver.

Spørsmål 5: Finnes det flere tilsvarende avtaler i Forsvaret som den forsvarssjefen inngikk med generalmajor Rosén?

På lik linje med andre offentlige etater, og i henhold til statlig regelverk, er det i spesielle enkelttilfeller over tid inngått avtaler som innebærer at personell frivillig sier opp sin stilling og slutter. Avtalene er tilpasset den enkeltes situasjon.

Spørsmål 6: Hvem er øverste medisinsk ansvarlige i Forsvaret?

Sjef Forsvarets Sanitet er den øverste medisinsk ansvarlige i Forsvaret.

Spørsmål 7: Hvilket ansvar har Forsvarets øvers­te medisinsk-ansvarlige i vurderingen av hva som er forsvarlig legedekning og annen medisinsk beredskap for norske soldater i tjeneste i Afghanistan generelt?

Forsvarssjefen har det overordnete ansvaret for all virksomhet i Forsvaret, herunder også sanitetet. Underlagte sjefer er overfor forsvarssjefen ansvarlig for virksomheten innenfor eget ansvarsområde. Sjef FSAN er sjef for Forsvarets sanitet med økonomi, personell og resultatansvar for egen driftsenhet. Han skal ivareta fagmyndighetsansvaret innen sanitet i Forsvaret, herunder ansvaret for oppfølging av sanitetstjenesten og ansvaret for å sikre at faget sanitet er ivaretatt ved oppsetning av alle typer nasjonale styrkebidrag. I tillegg kommer kvalitetssikring av operative behov satt av sjef Fellesoperativt hovedkvarter (FOHK). Det innebærer blant annet det fagmessige ansvaret for oppfølging av sanitetstjenesten ved alle avdelinger deployert i inn eller utland, herunder Afghanistan, og kvalitetssikring av nasjonale styrkebidrag. Han har videre oppsetningsansvar for felles sanitet iht. Forsvarssjefens produksjonsplan, og ivaretar det overordende fagmyndighetsansvaret innen utførelse av sanitet. Oppsettingsansvar innebærer ansvar for rekruttering og utdanning. Sjef FSAN er forsvarssjefens rådgiver i sanitets- og veterinærspørsmål.

Spørsmål 8: Hvilke vurderinger har den medisinsk ansvarlige gjort av legeberedskapen i Afghanistan det siste året, og hvilke råd har i denne forbindelse blitt gitt til Forsvarets ledelse? Hvordan har disse råd vært behandlet av forsvarsledelsen og av statsråden?

Det siste året er det ikke kommet frem nye vurderinger fra den medisinsk ansvarlige av legeberedskapen i Afghanistan som avviker fra FSANs vurdering av 13. januar 2006. Det har hele tiden vært stort fokus på å sikre tilfredsstillende legedekning i Afghanistan, i tråd med de medisinske vurderinger som var gjort. Når det gjelder legedekningen mer konkret henvises det til svar på spørsmål 13.

FSAN har siden oppstarten av planleggingen knyttet til Norges engasjementet i Nord-Afghanistan våren 2004 gitt en klar anbefaling om hvordan sanitetstjenesten for norske styrker skulle organiseres. Denne anbefalingen samsvarte med NATOs retningslinjer for sanitetstjenesten og innebar at norske styrker skulle ha tilgang til robuste rolle 1 tjenester, og sikres tilgang til rolle 2 tjenester innen de gitte tidsnormer. På grunn av terreng, klima osv. betydde dette at et spesielt fokus måtte være på å sikre tilgang til en medisinsk evakuering både langs bakken og i luften.

Sanitetsløsningen i Afghanistan er et resultat av en helhetsvurdering der Forsvaret tar hensyn til hva som finnes av tilgjengelige ressurser, trusselbildet og andre operative forhold. Nåværende løsning bygger på forsvarssjefens operative krav til PRT Meymaneh utgitt i mai 2005, forsvarssjefens operative krav av desember 2005 i forbindelse med flyttingen av vårt hovedbidrag fra Kabul til Mazar-e-Sharif, og justeringer gjort som følge av sjef FSANs vurdering av sanitetstjenesten i PRT Meymaneh, datert 13. januar 2006. Sjef FSANs vurdering innebar etablering av ett rolle 2 sykehus i Mazar-e-Sharif og ett kirurgisk team i PRT Meymaneh. Oppdrag om oppsetting av et slikt kirurgisk team ble gitt av FD til Forsvarsstaben 25. januar 2006, med krav om iverksetting innen 30. juni 2006.

Parallelt med dialogen mellom Forsvarsdepartementet og Forsvaret opplyser forsvarssjefen at han påla FSAN å sikre en mer umiddelbar kirurgisk stabiliseringskapasitet. Dette ble første gang pålagt i sjefsmøte 20. januar 2006, og bekreftet i eget skriv til sjef FSAN av 5. april 2006.

FD og forsvarsledelsen har også vært kjent med de ulike utfordringer som har vært knyttet til rekrutteringen av leger. Over tid er det gjennomført en rekke tiltak, også interdepartementalt, for å ivareta rekrutteringen av leger til utenlandsoperasjoner. FSAN har også siste år tatt opp forhold vedrørende lønnsbetingelser og forsikringsvilkår for leger i utenlandsoperasjoner med overordnet myndighet. Saker som har vært fremmet fra FST til Forsvarsdepartementet gjelder anbefaling om etablering av et erfaringstillegg for leger i internasjonale operasjoner. Henvendelsen ble imøtekommet av Forsvarsdepartementet høsten 2006. Når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår har Forsvarsstaben forhandlingsfullmakter i h t hovedtariffavtalen generelt, mens Forsvarsdepartementet har forhandlingsfullmakter for tjenestegjøring i utenlandsoperasjoner. Dette gjelder også for leger i utenlandstjeneste. Forsvarsdepartementet forholder seg til Forsvarsstaben i tariffspørsmål. Uavhengig av prosedyren ovenfor har FD, på grunnlag av tilgjengelig dokumentasjon, trått inn i den utvidede forsikringsavtalen mange leger har inngått via Den norske legeforening (DNLF). Ordningen innebærer at forsikringsvilkårene for leger under utenlandsoperasjoner opprettholdes på minst samme nivå som under yrkesutøvelse i Norge. Ordningen gjelder midlertidig og inntil en helhetlig og langsiktig avtale er på plass mellom Forsvarsdepartementet og DNLF.

Spørsmål 9: Når tok statsråden kontakt med Helse- og omsorgsdepartementet og Den norske legeforening for å få fortgang i arbeidet med å skaffe nok leger og legespesialister til oppdraget i Afghanistan?

Jeg hadde et møte med Helse- og omsorgsministeren 12. november 2007 om legerekrutteringen til Afghanistan. Dette møtet la grunnlaget for møter på embetsnivå allerede 13. og 19. november 2007. Problemstillingen, spesielt knyttet til en eventuell utvidelse av den såkalte Ullevål-avtalen, vil bli fulgt opp med nye møter i desember. Jeg kan opplyse om at vi allerede nå kan utvide ordningen til flere sykehus.

Mitt møte med presidenten for Den norske legeforening fant sted 14. november. Dette var min første kontakt med DNLF, og det var vesentlig for å komme i rask dialog om den avtalen som ble inngått allerede 18. november. Samarbeidet med DNLF i denne saken har vært meget godt og borger for at vi også finner frem til bærekraftige tiltak som vil virke etter 1. april 2008. Det har i tillegg blitt avholdt møter mellom FD og DNLF på embetsnivå om dette sakskomplekset sommeren 2007.

Spørsmål 10: I hvilket tidsrom hadde Norge feltsykehuset i Mazar-e-Sharif?

Norge hadde ansvaret for rolle 2 feltsykehuset i Mazar-e-Sharif fra 15. mars 2006 - 15. mars 2007.

Spørsmål 11: Foreligger det noe skriftlig om enigheten mellom Forsvarsdepartementet og Den norske legeforening m.fl. om å gjøre tjenesten mer attraktiv, særlig for leger?

I så fall ber vi om å få dette tilsendt.

Avtalen som ble inngått med DNLF18. november 2007 legger hovedvekt på rekruttering av et antall kirurger i tidsrommet 20. november 2007 - 1. april 2008. Som opplyst i redegjørelsen til Stortinget 22. november 2007 er dette en avtale om en kollektiv leveranse av høyt kvalifiserte helsetjenester. Protokollen avgrenser seg derfor i hovedsak til å regulere tjenestevilkårene for de kirurger som omfattes av avtalen, herunder lønns- og arbeidsvilkår samt for­sikringsordninger. FDs iverksettingsbrev og protokollen følger vedlagt. Siden dette ikke er en ordinær tariffavtale, er deler av protokollen, i h t avtale med DNLF, unntatt offentlighet i h t Offentlighetslovens § 6.1.2.a. For å gjøre tjeneste i militære operasjoner utenlands i fremtiden mer attraktiv for medisinsk fagpersonell, forplikter DNLF seg i protokollens pkt. 13 til å arbeide for at denne tjenesten gjøres meritterende.

Spørsmål 12: Når ba Statens helsetilsyn (Lars Hanssen) om at helsetjenesten for de norske soldatene i Afghanistan ble underordnet helsetilsynets tilsynsansvar?

Er loven uklar på dette området, og er det riktig som VG skriver 21. november i år at ingen har ansvaret?

I brev fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) av 19. oktober 2007, bad HOD om et møte med Forsvarsdepartementet for å avklare om Statens helsetilsyn bør føre tilsyn med Forsvarets helsetjenester i utlandet. Foranledningen for dette var at Statens helsetilsyn hadde tatt opp dette spørsmålet med HOD i brev til departementet av 29. juni 2007.

HOD og FD avholdt et møte om denne saken 21. november i år. Statens helsetilsyn og FSAN var også representert ved møtet. HOD konkluderte med at nåværende lovgivning ikke gir Helsetilsynet tilsynsansvar med Forsvarets helsetjenester i utlandet. Planlegging av helsetjeneste, som skjer i Norge i forbindelse operasjoner i utlandet, antas imidlertid å kunne være underlagt Helsetilsynets tilsynsansvar.

Forsvarets sanitet har i dag selv tilsynsansvaret med disse tjenestene. Etter FDs syn er det behov for en klargjøring og revisjon på dette området. Behovet for eventuell forankring i lovverket og muligheten for eksternt tilsyn må også vurderes i forbindelse med dette arbeidet.

Tiltaket er gitt prioritet i Forsvarsdepartementet, og dialogen med HOD, Helsetilsynet og Forsvarets sanitet fortsetter.

Spørsmål 13: Når ble det første gang rapportert om legemangel ved de norske styrker i Afghanistan?

De første norske styrkene var på plass i PRT Meymaneh i juni 2004, den gang under britisk ledelse.

I april 2004 rapporterte FOHK til Forsvarsstaben at sanitetstjenesten i PRT Meymaneh ikke fullt ut tilfredsstilte retningslinjene i NATOs gjeldende policydokumenter. Dette ble gjentatt av FSAN overfor Forsvarstaben i august samme år. FSAN konkluderte likevel med at PRTet i Meymaneh kunne understøttes sanitetsmessig dersom ressurser ble stilt til rådighet. I forbindelse med at Norge skulle overta ledelsen av PRTet 1. september 2005, stilte Forsvarssjefen 30. mai 2005 krav om en styrket sanitetstjeneste i form av en kirurg og en anestesisykepleier. Dette ville medført en styrking av det akuttmedisinske tilbudet til personellet i Meymaneh. Da Norge overtok ledelsen av PRT Meymaneh, ble sanitetstjenesten likevel videreført på tilsvarende nivå som britene hadde. Imidlertid ble det stilt strengere krav til akuttmedisinsk kompetanse til sanitetspersonellet som tjenestegjorde i Meymaneh.

Første gang informasjon om legemangel og problemer knyttet til rekruttering av medisinsk personell i Afghanistan kom opp var i forbindelse med avgjørelsen om å forlenge oppdraget til Kirurgisk enhet i Kabul våren 2004 med en måned. Oppdraget ble avsluttet i mars 2004. FD ble sommeren 2005 gjort kjent med utfordringer knyttet til rekrutteringen av leger til Afghanistan. Mangler i legebemanningen i Nord-Afghanistan ble på nytt adressert av FSAN 14. november 2005 overfor FOHK. FD ble formelt informert i møte mellom FD, FSAN og Forsvarsstaben i januar 2006, der tema var etablering av en utvidet rolle 1 kapasitet i PRT Meymaneh. Her ble det påpekt at det ville bli vanskelig å rekruttere kirurgisk ekspertise over tid. Dette skyldes den store økningen i antall legestillinger i operasjoner i utlandet som skulle besettes siden begynnelsen av 2005 (3 legestillinger i 2005 og 10-11 legestillinger i 2006), samt det faktum at å rekruttere spesialister til et slikt team utenfor et etablert sykehus tradisjonelt har vært komplisert da det er vanskelig å opprettholde kompetanse og sertifisering. FSAN konkluderte med at dersom man skulle ha en tilfredsstillende medisinsk dekning i Meymaneh, måtte man etablere et komplett kirurgisk team med støttepersonell som rullerte med personell fra det norske feltsykehuset i Mazar-e-Sharif. Denne dialogen munnet ut i et oppdrag fra Forsvarsdepartementet til Forsvarsstaben i slutten av januar 2006 om å styrke sanitetstjenesten i Meymaneh.

Forsvarssjefen opplyser at han i samme periode kom med flere pålegg til FSAN om å sikre en mer umiddelbar kirurgisk stabiliseringskapasitet. Dette ble første gang pålagt i sjefsmøte 20. januar 2006, og bekreftet i eget skriv til sjef FSAN av 5. april 2006.

2.2 Spørsmål fra Stortingets kontroll og konstitusjonskomité, datert 23. november 2007

Før jeg svarer konkret på de spørsmål som er stilt, ønsker jeg å knytte noen generelle kommentarer til Genèvekonvensjonene og norske styrkers praktisering av disse.

Det er ingen tvil om at sanitetspersonell kan være bevæpnet. Konvensjonene oppstiller ikke et klart forbud mot bruk av maskingevær til selvforsvar, men det er likevel lagt til grunn fra Den internasjonale røde kors-komiteens (ICRC)praksis og i statspraksis at konvensjonene forutsetter at sanitetspersonell kun kan utstyres med lette håndvåpen ("light individual weapons"). Dette ble uttrykkelig forutsatt i første tilleggsprotokoll (som Norge er part i), for så vidt gjelder sivilt sanitetspersonell. Beskyttelsen og oppgavene er de samme for både sivilt og militært sanitetspersonell, og det er derfor ingen grunn til å ha ulike regler for de to personellgruppene. Tvert om vil det å utstyre militært sanitetspersonell med tunge våpen som MG-3 sette beskyttelsesregimet og respekten for det røde korset i fare. Det er derfor norsk syn at sanitetspersonell ikke skal utstyres med MG-3. Dette synet er også reflektert i forsvarssjefens retningslinjer fra 8. mars 2004 som sier at sanitetspersonell kun kan utstyres med "håndvåpen", og i FOHK sin ordre av 30.oktober 2007. Militært personell plikter å forholde seg til gjeldende regler på dette området.

Til tross for dette har det, som FD nylig har blitt kjent med, vært ulik tolkning av regelverket og dermed har det fått utvikle seg en annen praksis på dette området ved våre avdelinger i Afghanistan. Jeg kommer nærmere tilbake til bakgrunnen for at denne praksis har utviklet seg.

Spørsmål 1: I hvilken grad og hvor lenge har forsvarsministeren kjent til at leger i tjeneste i Afghanistan har blitt brukt til å bemanne mitraljøser?

Da FOHK ble kjent med denne bruken ble den øyeblikkelig korrigert i egen ordre fra FOHK til den norske kontingentsjefen (NCC). Ordren er datert 30. oktober 2007.

Jeg ble først kjent med saken gjennom media 22. november 2007.

NCC presiserer at ingen leger har blitt nyttet til å bemanne 12,7mm mitraljøser, men at de har bemannet maskingevær (MG-3). Disse har vært fastmontert på sanitetskjøretøy og andre feltkjøretøy av typen Mercedes Benz.

I henhold til Retningslinjer for praktisering av Genèvekonvensjonenes bestemmelser om sanitetspersonell fra fungerende forsvarssjef av 8. mars 2004 og FOHK sin ordre datert 30.oktober 2007 kan sanitetspersonell oppsettes med håndvåpen til bruk i selvforsvar. Sistnevnte retningslinjer presiserer at i henhold til Genèvekonvensjonene vil det ikke være mulig å bruke sanitetspersonell, herunder leger, til oppgaver som patruljering, vakthold eller bemanning av avdelingsvåpen (MG, 12,7 eller lignende). Håndvåpen er normalt definert til å inkludere pistol, maskinpistol, gevær og rifle.

Dette er i overensstemmelse med statspraksis og den forståelsen en rekke andre statsparter til Genèvekonvensjonene tillegger regelverket, samt i tråd med ICRC.

Jeg vil også legge til at utkast til "Forsvarssjefens direktiv for praktisering av enkelte folkerettslige forpliktelser knyttet til Forsvarets sanitetspersonell, sanitetstransporter, faste og mobile sanitetsinstallasjoner, sanitetsforlegninger og materiell som benyttes av saniteten" som nå er sendt på høring er i tråd med denne forståelsen. Jeg kommer nærmere tilbake til dette utkastet i 2.2 spørsmål 5.

Det legges stor vekt på utdanning innen krigens folkerett på alle nivå i Forsvaret. Det er følgelig stor bevissthet omkring folkerettslige problemstillinger blant våre offiserer. Folkerett inngår også som en sentral del av den misjonsspesifikke oppøvingen før styrkene sendes ut. I denne sammenheng vil jeg ogsåfremheve det gode og tette samarbeidet med Norges Røde Kors.

Spørsmål 2: Hvor lenge og i hvilket omfang har dette pågått?

På forespørsel opplyser FOHK at bruken av leger til å bemanne MG-3 maskingevær på sanitetskjøretøy og andre feltkjøretøy har pågått siden QRFen ble etablert første gang i Mazar e-Sharif 15. mars 2006.

Spørsmål 3: På hvilket nivå ble det beordret/gitt grønt lys til at leger skal være bevæpnet på denne måten?

Verken jeg, forsvarssjefen eller sjef FOHK har på noe tidspunkt akseptert at leger eller annet sanitetspersonell skal bemanne avdelingsvåpen. FOHK opplyser at beslutningen om å la leger og annet sanitetspersonell bemanne avdelingsvåpen er tatt på avdelingsnivå.

Spørsmål 4: Hva har vært hensikten/formålet med at leger har vært oppsatt med denne typen våpen, og er dette vanlig praksis i slike operasjoner?

Det må gjentas at verken jeg, forsvarssjefen eller sjef FOHK på noe tidspunkt har akseptert at leger eller annet sanitetspersonell skal bemanne avdelingsvåpen. Det må dessuten presiseres at leger og annet sanitetspersonell ikke skal være oppsatt med MG-3 maskingevær eller andre avdelingsvåpen som personlige våpen.

FOHK har opplyst at praksis er begrunnet i særlig to forhold. For det første har denne praksis vært begrunnet med at den har vært en hensiktsmessig måte å operere på. For det andre har begrunnelsen vært ønsket om å utnytte det personell som til enhver tid har vært tilgjengelig for å oppnå best mulig sikring.

Spørsmål 5: Det er også opplyst at Forsvaret nå vil stanse denne praksisen. Hva er begrunnelsen for dette?

Forsvaret har nå stanset den praksis som har utviklet seg. Det er flere årsaker til dette. Det er for det første svært viktig å ivareta integriteten til vårt sanitetspersonell for ikke å undergrave deres sikkerhet og respekten for røde kors-emblemet. Vi må derfor være meget tydelige på at folkeretten etterleves i all vår virksomhet. Videre har vi som rolle å drive opplæring av Afghan National Army (ANA) i bl.a. Genevekonvensjonene. Det blir dermed ekstra viktig å fremstå som gode eksempler.

FOHK har gjennom den nevnte ordre fra 30.oktober 2007 innskjerpet praksisen.

Forsvarssjefen initierte sommeren 2007 et arbeid med et nytt direktiv på dette området som enda tydeligere skal klargjøre den offisielle norske forståelsen av konvensjonene, samt fjerne eventuell tvil om spørsmålet der det nå er avdekket ulik forståelse. Direktivet forventes utgitt i nær fremtid. Fra dette utkastet til "Forsvarssjefens direktiv for praktisering av enkelte folkerettslige forpliktelser knyttet til Forsvarets sanitetspersonell, sanitetstransporter, faste og mobile sanitetsinstallasjoner, sanitetsforlegninger og materiell som benyttes av saniteten" vil jeg trekke frem følgende bestemmelser, som regulerer hvilke våpentyper sanitetspersonell kan bære og benytte og til hvilket formål:

• Sanitetspersonell kan kun bære og bruke håndvåpen, som inkluderer pistol, maskinpistol og rifle. Håndvåpenet skal kun nyttes i selvforsvarsøyemed.

• Sanitetstransporter skal ikke utrustes med avdelingsvåpen, typisk MG-3, eller andre, tyngre våpen. Det er tillatt å benytte følgekjøretøy som er bevæpnet med slike våpen for å beskytte og/eller sikre slike transporter, syke og sårede, sanitetspersonell og materiell benyttet av saniteten.

• Sanitetspersonell skal ikke beordres til væpnet vakt, med unntak for vakthold av syke og sårede, sanitetstransporter, faste og mobile sanitetsinstallasjoner, sanitetsforlegninger og materiell som benyttes av saniteten. I disse tilfellene skal det utarbeides egen vaktinstruks som ivaretar de spesielle folkerettslige reglene for sanitetspersonell.

• Etter nærmere ordre fra Fellesoperativt hovedkvarter kan beskyttelsesemblemet beordres tatt av. Dersom emblemet beordres tatt av, kan ikke emblemet settes på igjen før ved skifte av kontingent eller tilsvarende.

Når det gjelder helikopterstøtte for medisinsk evakuering knyttet til de norske styrkene i Nord-Afghanistan kan følgende opplyses:

Tyskland bidrar med 2 CH-53 helikopter som er spesielt utrustet for MEDEVAC. I tillegg har Tyskland 3 til 4 helikoptre av samme type beregnet for normale transportoppdrag. Denne kapasiteten er tilbudt alle styrker i nordregionen. Helikoptrene har lang rekkevidde og er meget godt utrustet for formålet. De har i utgangspunktet restriksjoner som girbegrensninger for flygning i mørke, og har begrensninger når det gjelder landinger utenfor klarerte områder. Disse helikoptrene har vært til stede så lenge Norge har hatt personell i nord Afghanistan. Helikoptrene har vært stasjonert i Termez i Uzbekistan rett nord for Mazar e-Sharif.

De tyske helikoptrene ble i november 2007 flyttet til Camp Marmal i Mazar e-Sharif. Dette har ikke medført noen endring i kapasitet bortsett fra at evakueringstiden til og fra Meymaneh har blitt redusert med 10 til 20 minutter. Rekkevidden har naturlig nok også økt tilsvarende. De tyske helikoptrene er fortsatt underlagt de samme restriksjonene som tidliger, men har erfaringsmessig så langt stilt opp i kritiske situasjoner når det er anmodet om dette.

Regjeringen har besluttet å forsterke det norske bidraget i PRT Meymaneh med 3 helikopter av typen Bell 412 i løpet av første kvartal neste år. Planleggingen tilsier at helikoptrene vil være operativ senest 1. april 2008. Helikoptrene vil redusere evakueringstiden for personellet i Meymaneh betraktelig.

3. Dokumentasjon

Komiteen ber avslutningsvis om å få tilsendt til sammen 13 dokumenter/dokument-samlinger. I tillegg kommer dokumentet som komiteen etterspør i spørsmål 11.

Dokumentene følger som vedlegg nummerert i samsvar med komiteens anmodning. Når det gjelder det etterspurte brevet av 26. mars 2006 fra Forsvarets sanitet til Forsvarssjefen og Forsvarsstaben, er vi usik­re på hvilket konkret brev det gjelder. Når dette er avklart, vil brevet bli ettersendt.

Når det gjelder korrespondansen mellom forsvarssjefen og generalmajor Rosén vedrørende permisjon/ikke permisjon er det vedlagt en e-post. Dette er det eneste Forsvarsstaben har klart å fremskaffe i saken. Vi vil foreta nærmere undersøkelser for om mulig å fremskaffe ytterligere dokumentasjon på denne direkte korrespondansen.

Uten vedlegg er dette skrivet UGRADERT.

PDF-fil frå open høyring.