Bedriftene påvirker samfunnsutviklingen der
de opererer. Regjeringen mener at bedriftene bør bidra til en positiv
samfunnsutvikling gjennom verdiskaping, anstendig praksis i egen
virksomhet og ved å ta hensyn til lokalsamfunnet og andre interessenter.
Regjeringen legger til grunn en forståelse av samfunnsansvar som
innebærer at bedrifter integrerer sosiale og miljømessige hensyn
i sin daglige drift og i forhold til sine interessenter.
Hensikten med stortingsmeldingen om næringslivets
ansvar i en global økonomi er å skape økt bevissthet om samfunnsansvar
både i privat og offentlig virksomhet. Regjeringen ønsker å tydeliggjøre
myndighetenes forventninger til næringslivet og å drøfte myndighetenes,
bedriftenes og andre aktørers ansvar og roller. Samtidig ønsker
Regjeringen å styrke norske bedrifters motivasjon og evne til å
ta samfunnsansvar gjennom tiltak for styrket rådgivning og veiledning,
økt åpenhet og dialog og erfaringsutveksling mellom myndighetene
og næringslivet. Regjeringen vil være en pådriver i internasjonale
prosesser for å videreutvikle rammeverket for næringslivets samfunnsansvar.
Stortingsmeldingen omhandler i hovedsak bedriftenes
internasjonale virksomhet. Bedriftene utøver også samfunnsansvar
i en norsk sammenheng. Det kan være ved å ta initiativ til et mer inkluderende
arbeidsliv, miljøtiltak, likestilling og kompetanseutvikling gjennom
skole- og næringslivssamarbeid og lærlingeplasser. Slike forhold
faller imidlertid utenfor meldingens ramme.
Regjeringen ser ivaretakelse av menneskerettigheter,
respekt for grunnleggende arbeidstakerrettigheter og anstendige
arbeidsvilkår, ivaretakelse av miljøhensyn, bekjempelse av korrupsjon
og størst mulig åpenhet som hovedelementer for bedrifter når de
skal ivareta samfunnsansvar i sin internasjonale virksomhet.
Alle bedrifter forutsettes å følge vertslandets lover
og regler der de opererer, og i tillegg sitt hjemlands lovgivning
så langt regelverket får anvendelse på virksomhet eller handlinger
foretatt i utlandet. Etter Regjeringens syn handler samfunnsansvar
om bedriftens aktiviteter som går utover å oppfylle krav som er
fastlagt i nasjonalt lovverk. Det kan også dreie seg om overholdelse
av lovbestemmelser som ikke håndheves effektivt av lokale myndigheter.
Mange norske bedrifter og næringer opplever virkninger
av den globale finanskrisen. I urolige tider stilles spørsmålet
om en har tid og råd til å utøve samfunnsansvar. Regjeringen anser
at bedriftenes arbeid med samfunnsansvar er viktig uavhengig av
de økonomiske konjunkturene og at et ansvarlig forhold til arbeidstakere,
kunder, eiere og andre interessenter styrker bedriftenes langsiktige
konkurransekraft og stilling.
Regjeringen har tre sentrale handlingsrom når det
gjelder samfunnsansvar. Det ene er samfunnsansvar i egen virksomhet.
Det andre er å uttrykke samfunnets forventninger til norske bedrifter.
Det tredje handlingsrommet er å utforme og påvirke rammebetingelsene
for bedriftenes samfunnsansvar nasjonalt og internasjonalt.
Når det gjelder egen virksomhet har staten og norske
myndigheter et selvstendig ansvar for å ivareta etiske hensyn og
opptre samfunnsansvarlig. Regjeringen vil at staten og det offentlige skal
være ledende på dette området, både i sin opptreden som eier og
investor, og gjennom innkjøp av varer og tjenester. Myndighetenes
ansvar i egen virksomhet drøftes i kapittel 2 i meldingen.
Meldingen legger til grunn at norske selskaper skal
være blant de fremste i å utøve samfunnsansvar og på den måten bidra
til å styrke menneskerettighetenes stilling, skape anstendige arbeidsvilkår,
ta vare på miljøet og bekjempe korrupsjon. Regjeringen mener at
et aktivt engasjement fra bedriftene på disse områdene vil virke positivt
både for bedriftene og for samfunnet for øvrig. Myndighetenes forventninger
til bedriftene er behandlet i kapittel 3 i meldingen. Rekkevidden
av selskapers ansvar, blant annet når det gjelder forhold i leveransekjeden,
er en del av drøftingen.
Bedrifter vil møte utfordringer og dilemmaer
i land med mangelfullt lovverk eller mangelfull håndheving og sanksjonering.
Virksomhet kan være særlig utfordrende i konfliktfylte land, land med
utstrakt korrupsjon eller sårbare naturområder. Det reiser spørsmål
om hvilken rolle bedriftene bør spille i forhold til myndighetene
og spørsmål om bedriftene i det hele tatt bør engasjere seg i slike
områder. Disse forholdene behandles i kapittel 4 i meldingen. Samarbeid mellom
ulike aktører, det som gjerne kalles "partnerskap", er viktig for
å møte denne typen utfordringer.
Regjeringen mener at økonomisk engasjement i utviklingsland
er positivt fordi det bidrar til verdiskaping og kan fremme politisk
og sosial utvikling. I kapittel 5 i meldingen drøftes ulike måter
bedrifter kan fremme utvikling på. Næringslivet kan også bidra til
å styrke universelle verdier og normer slik disse kommer til uttrykk
i FNs og OECDs prinsipper og retningslinjer. Regjeringen ser behovet
for internasjonalt anerkjente retningslinjer for samfunnsansvar
som gir veiledning til norske bedrifter, muligheter for bedriftens
interessenter til å påklage brudd på sine rettigheter og som skaper
like konkurransevilkår på tvers av landegrenser.
OECD har utviklet retningslinjer for flernasjonale
selskaper som dekker de sentrale områdene for ansvarlig forretningsdrift.
Disse er en viktig del av drøftingen i kapittel 6 i meldingen. Retningslinjene
omhandler grunnleggende menneskerettigheter, bekjempelse av barnearbeid, tvangsarbeid
og diskriminering. De inkluderer arbeidstakeres rett til å organisere
seg og til å inngå i kollektive forhandlinger. Beskyttelse av miljøet
står sentralt, og retningslinjene omhandler bekjempelse av korrupsjon.
De peker også på bedriftens forhold til forbrukere og ansvar for å
betale skatt i tide. Retningslinjene er relevante også for mindre
bedrifter og leverandører.
Regjeringen oppfordrer norske bedrifter til
aktivt å følge opp OECDs retningslinjer i sin internasjonale virksomhet
og vil styrke det nasjonale kontaktpunktet som informerer om retningslinjene
og behandler klager om brudd på disse.
Kapittel 7 i meldingen omhandler myndighetenes
arbeid i de ulike internasjonale prosessene omkring samfunnsansvar.
Regjeringen vil at Norge skal være en global pådriver for å styrke
menneskerettighetene, skape anstendige arbeidsvilkår og ta vare
på miljøet.
I debatter om samfunnsansvar reises ofte spørsmålet
om balansen mellom frivillighet og sanksjoner. Det er hevdet at
nasjonale, bindende etiske retningslinjer kan sikre at norske bedrifter i
større grad ivaretar sitt samfunnsansvar. I forbindelse med innstilling
fra justiskomiteen om lov om endringer i aksjelovgivningen m.m.
(Innst. O. nr. 12 (2006–2007)) ba flertallet i komiteen Regjeringen
om å utrede spørsmålet om nasjonale retningslinjer for norske bedrifters
samfunnsansvar i utlandet og komme tilbake til Stortinget på egnet
måte. Dette drøftes nærmere i kapittel 8 i meldingen.
Norsk tradisjon for nær kontakt og samarbeid mellom
myndigheter, næringsliv, arbeidstakere og det sivile samfunn har
spilt en viktig rolle for vår samfunnsutvikling. Regjeringen mener
det er viktig å ivareta og videreutvikle denne tradisjonen, som
grunnlag for utvikling av et felles og forsterket engasjement for
samfunnsansvar. Dette drøftes nærmere i kapittel 9 i meldingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Olav Akselsen, Vidar Bjørnstad, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund, Siv
Jensen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Siri A. Meling og Erna Solberg,
fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, fra Kristelig Folkeparti,
Dagfinn Høybråten, fra Senterpartiet, Åslaug Haga, og fra Venstre,
Anne Margrethe Larsen, mener Regjeringen med meldingen om næringslivets
samfunnsansvar bidrar til å skape viktig debatt om og sette nødvendig
fokus på bedrifters samfunnsansvar i en stadig mer global økonomi.
Komiteen har merket seg at bedrifters
samfunnsansvar i løpet av få år har gått fra å være et marginalt
fagtema til å bli noe de aller fleste større bedrifter tar på alvor
i sin daglige virksomhet, og noe som i økende grad debatteres i
offentligheten. Komiteen peker også på at bedrifters
oppførsel nå i større grad er gjenstand for kritisk søkelys gjennom
media og sivilsamfunn. Komiteen ser på dette som
positivt, og har merket seg at norske bedrifter, sivilsamfunn samt
arbeidstager- og arbeidsgiverorganisasjonene har vært aktive på
feltet i lang tid.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener derfor det
er positivt og nødvendig at det statlige engasjementet rundt bedrifters
samfunnsansvar trappes opp, og at den innsatsen som hittil har blitt
gjort tydeliggjøres ved at den omtales samlet i en stortingsmelding
for første gang.
Komiteen anser at
sentrale utfordringer knyttet til bedrifters samfunnsansvar ikke
kan løses av staten gjennom regulering alene, men at dette må skje
i tett samarbeid med næringslivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er positivt at Regjeringen har valgt
å fokusere på Norges muligheter for å spille en internasjonal pådriverrolle
i arbeidet med samfunnsansvar fremfor å gå inn for særnorske reguleringer
og regler i stort omfang.
Komiteen merker seg
at meldingen legger til grunn at samfunnsansvar er måten bedrifter
integrerer sosiale og miljømessige hensyn i sin daglige drift og
i sitt forhold til interessenter. Videre merker komiteen seg
at meldingen definerer samfunnsansvar som det bedriften gjør på
frivillig basis utover det å overholde eksisterende lover og regler
i det landet man opererer. Komiteen mener i likhet
med Regjeringen at ivaretakelse av menneskerettigheter, respekt
for grunnleggende arbeidstagerrettigheter og anstendige arbeidsvilkår,
miljøhensyn, bekjempelse av korrupsjon og størst mulig åpenhet er selvfølgelig
for bedrifter når de skal ivareta sitt samfunnsansvar i internasjonal
virksomhet.
Komiteen forventer at bedrifter
integrerer arbeidet med samfunnsansvar i hele virksomhetskjeden
og i den daglige driften på alle nivåer, samt har gode oppfølgingsrutiner
overfor leverandører, selv der dette ikke er uttrykt i bindende
lover og regler, og støtter at Regjeringen forventer dette av norsk
næringsliv som opererer ute. Komiteen vil fremheve
at samfunnsansvar ikke handler om veldedighet eller kun å følge lovverk,
men på en strategisk måte forholde seg til utfordringene slik at
bedriften kan sette et så positivt fotavtrykk som mulig i landet
det opererer.
Komiteen legger til grunn at
samfunnsansvarlig opptreden ikke slutter å være nettopp samfunnsansvarlig
opptreden ved at den blir lovpålagt, og at bedrifter som virkelig
tar sitt samfunnsansvar på alvor er de som ikke bare følger lover
og regler, men makter å forstå hvordan globale utfordringer som
utvikling, miljø, fattigdom og korrupsjon påvirker bedriften og som
klarer å håndtere disse på en langsiktig, lønnsom og ansvarlig måte,
og som skjønner at dette kan være et konkurransefortrinn og bidra
til innovasjon.
Komiteen vil fremheve at næringslivet
er en del av løsningen for utvikling i fattige land samt når de
store globale utfordringene skal løses, rett og slett fordi utfordringene
er så store at de ikke kan løses uten at næringslivet bidrar. Komiteen synes
det er positivt at Regjeringen tydelig signaliserer ønsket om at
norske bedrifter skal investere i utviklingsland. Næringslivets
investeringer i utviklingsland sammen med økt handel er en forutsetning
for utvikling og fattigdomsbekjempelse når dette gjøres på en ansvarlig
måte.
Komiteen merker seg at Regjeringen
lister opp og beskriver en hel rekke forventninger til hvordan norske
bedrifter skal oppføre seg i utlandet, samt på en god måte går i
dybden på en rekke sider av temaet samfunnsansvar. Komiteen støtter
meldingens beskrivelser av temaer og dilemmaer knyttet til samfunnsansvar.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til
de forventninger Regjeringen lister opp til norske bedrifter, og
vil derfor ikke i sine merknader gjenta alle disse forventningene
eller gå inn i alle temaene meldingen berører.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at globaliseringen de siste femti
årene har løftet milliarder av mennesker ut av fattigdom. En fri
og åpen verdenshandel med åpne økonomier og frie foretak hvor grunnleggende
menneskerettigheter blir respektert, er en av de viktigste forklaringene
på teknologiske fremskritt og fattigdomsreduksjon. Disse
medlemmer vil videre understreke at de fleste u-land de
siste femti årene har gjort fremskritt innenfor områdene helse og
utdanning som det tok de rike landene over 200 år å oppnå.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn ta avstand fra de som hevder at økonomisk vekst er et nullsumspill,
både i forhold til u-landene og i forhold til fremtidige generasjoner
og miljøet. Økonomisk vekst står ikke i motsetning til bærekraftig
utvikling. Det er dens forutsetning. De verste miljøtruslene mot
menneskeheten er ikke et resultat av teknikk og velstand, men en konsekvens
av fraværet av disse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
mye av det tankegods som ligger til grunn for ideen om bedriftenes
samfunnsansvar, eller "Corporate Social Responsibility" (CSR), er
vanskelig å definere og det er ofte uklart hvor grensene går mellom
det å være ansvarlig og det å være uansvarlig. Det betyr selvsagt
ikke at disse medlemmer ikke mener at bedriftene
skal følge lover og regler og opptre ansvarlig i markedet. Det er
imidlertid disse medlemmers oppfatning at CSR ofte
bygger på en feilaktig forestilling om at bedriftene ikke viser
samfunnsansvar dersom de bare søker økonomisk profitt, og at de
derfor også må vise sosialt ansvar og bidra positivt til miljøet.
I meldingen slår blant annet Regjeringen fast at den forventer at
norske bedrifter internasjonalt bidrar til bærekraftig utvikling. Disse
medlemmer vil understreke at konseptet bærekraftig utvikling
er blitt kritisert fra flere hold for med hensikt å være vagt samt
vanskelig å definere. Konseptet bærekraftig utvikling brukes ofte
for å forsvare statlige intervensjoner i markedet, herunder mer
byråkrati, reguleringer, kartellisering og proteksjonisme. Bærekraftig
utvikling må ikke bli et hinder for økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon
ved å frata u-landene mulighetene til utvikling.
Disse medlemmer mener videre
at CSR kan bidra til kostbare og konkurransevridende reguleringer
for næringslivet samt hemme global fattigdomsreduksjon ved at bedriftene
blir pålagt å betale arbeiderne høyere lønninger og dermed kan ansette
færre mennesker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at det er og må være en grunnleggende
forskjell mellom næringslivets og myndighetenes samfunnsansvar.
Myndighetene og politikerne er ansvarlige overfor velgerne, mens
bedriftene, så lenge de opererer innenfor lovlige juridiske rammer,
i utgangspunktet bare er ansvarlige overfor aksjonærene og eierne.
Næringslivets samfunnsansvar innebærer først og fremst å gjøre det
næringslivet kan best; å bidra til verdiskaping og økonomisk vekst
gjennom å selge sine produkter på det frie, åpne markedet. Disse medlemmer vil
derfor ta avstand fra en forståelse av bedriftenes samfunnsansvar
hvor det legges til grunn at kapitalismen og globaliseringen ikke
tjener samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at Regjeringen i meldingen definerer samfunnsansvar som det
"bedriftene gjør på en frivillig basis utover å overholde eksisterende
lover og regler i det landet man opererer". Disse medlemmer kan
imidlertid vanskelig se for seg hvordan denne frivilligheten harmonerer
med Regjeringens eget forslag om utvidet opplysningsplikt om etiske
retningslinjer og samfunnsansvar i regnskapsloven. Disse medlemmer har
merket seg konklusjonene i en undersøkelse fra 2008 utført av Oxford
Research og Rambøll Management som viser at det koster norsk næringsliv
57 mrd. kroner årlig, tilsvarende 2,6 prosent av BNP, å tilfredsstille
informasjonskravet i offentlige lover og forskrifter. På denne bakgrunn
er disse medlemmer skeptiske til en utvikling mot
stadig mer omfattende og obligatoriske reguleringer for norske bedrifter,
all den tid dette vil kunne ha betydelige konkurransevridende effekter
for norske engasjementer i konkurranseutsatte næringer internasjonalt.
Ettersom de fleste norske bedrifter i utlandet har høye standarder
på HMS-området, vil en slik konkurransevridning kunne føre til at
markedssegmenter tas over av bedrifter fra andre land med langt
lavere standarder på området. Gode intensjoner kan på denne måten
bidra til dårlige konsekvenser.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter Regjeringens
hovedlinjer for arbeid med samfunnsansvar som skissert i meldingen:
for det første at myndighetene skal stille høye forventninger til
norske bedrifter samt sørge for at bedrifter der staten er involvert
som eier eller investor går foran, for det andre at myndighetene skal
stimulere til økt bevissthet rundt samfunnsansvarlig opptreden ved
en rekke tiltak, deriblant en utvidelse av rapporteringskravene
i regnskapsloven, og for det tredje at myndighetene skal være en
klar pådriver i internasjonale prosesser som omhandler samfunnsansvar,
med tanke på å oppnå et internasjonalt system med retningslinjer
for bedrifters samfunnsansvar, slik som FNs generalsekretærs spesialrepresentant for
menneskerettigheter og næringsliv arbeider for.
Komiteen peker på
at det er nødvendig at staten i sin rolle som investor, eier og
innkjøper tar en ledende rolle når det gjelder å utvise samfunnsansvar. Komiteen peker
på at dette arbeidet må intensiveres, og merker seg at meldingen redegjør
for hvordan man skal legge større vekt på samfunnsansvar i det aktive
statlige eierskapet, og støtter meldingens forslag til tiltak.
Komiteens medlem fra Venstre mener
at det i utgangspunktet ikke skal stilles andre bindende krav til
offentlige enn til private bedrifter.
Komiteen mener det
er viktig at staten utviser godt samfunnsansvar der den opptrer
som eier, investor eller innkjøper, og at staten har en viktig rolle
som tilrettelegger og rådgiver for økt samfunnsansvar i næringslivet. Komiteen merker seg
forslagene i meldingen som omhandler hvordan myndighetene skal være
et knutepunkt mellom bedrifter og partene i arbeidslivet, styrke informasjonsspredningen
og i enda større grad tilrettelegge for at det private næringsliv
kan skaffe seg kunnskap om og hjelp til å styrke sitt arbeid med
samfunnsansvar. Dette gjelder spesielt for små og mellomstore bedrifter
som ikke har tilgang til de samme utredningsressurser som store
selskaper.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på behovet
for at det settes av ressurser til dette arbeidet, og at det er
nødvendig å bygge kompetanse på bedrifters samfunnsansvar i de aktuelle
deler av myndighetsapparatet, herunder de aktuelle departementene
og hos norske utestasjoner som skal bistå bedrifter i virksomhetslandet.
Komiteen peker videre
på at Norge gjennom bistandsmidler styrker sivilsamfunn i sør og
derigjennom yter et verdifullt bidrag til å styrke uavhengige og
nødvendige pådrivere for samfunnsansvarlig opptreden i landene der
norske bedrifter opererer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, peker på at selv
om mange norske bedrifter tar sitt samfunnsansvar på alvor og opererer
i tråd med gode prinsipper ute, er det nødvendig å gjøre mer for å
sikre minstestandarder for de som ikke tar sitt samfunnsansvar på
alvor.
Komiteen viser til
at man i flere konkrete saker de siste årene har opplevd at norske
bedrifter har kommet i situasjoner der de enten har blitt anklaget
for eller har vist seg ikke å følge gode nok standarder for lønns-
og arbeidsvilkår, miljø eller respekt for menneskerettigheter i
sin virksomhet ute. Dette er etter komiteens mening alvorlig,
og samtidig et tegn på at bedrifter i det globaliserte markedet
i større grad risikerer å havne i vanskelige situasjoner ute som
følge av forskjellige standarder i vertsland og opprinnelsesland.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, er enig i at statens rolle som tilrettelegger og
rådgiver for økt samfunnsansvar i næringslivet er viktig. Flertallet viser
til meldingens skisserte virkemidler for å intensivere dette arbeidet,
og vil fremheve viktigheten av at Regjeringen legger til grunn at
virkemiddelapparatet skal gjøre vurderinger av bedriftenes samfunnsansvar
i forbindelse med rådgivning og finansiell støtte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre anerkjenner likevel at det er klare begrensninger
for hvorvidt etiske verdier og forhold utenfor Norges grenser kan
og bør reguleres av norske myndigheter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er nødvendig
med et internasjonalt regime med regler for bedrifters samfunnsansvar
og opptreden, og støtter derfor Regjeringens vurdering av at bindende
retningslinjer for bedrifters oppførsel ute best skapes innenfor
rammen av etablerte globale initiativ som f.eks. FNs generalsekretærs spesialrepresentant
for menneskerettigheter og næringslivs arbeid med et internasjonalt
rammeverk for bedrifter. Målet må på sikt være å få et bindende
globalt rammeverk for bedrifters samfunnsansvar. Flertallet støtter
Regjeringens ambisjoner om å være en betydelig pådriver for å få
dette arbeidet i mål.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til prinsippene i FNs Global Compact relatert til menneskerettigheter
og antikorrupsjon og støtter disse, men vil samtidig understreke
at initiativet ikke må gjøres bindende for næringslivet.
Komiteen merker seg
at Regjeringen for å intensivere arbeidet med samfunnsansvar blant
annet også vil styrke det nasjonale OECD-kontaktpunktet, herunder
vurdere ulike modeller og sende et forslag om hensiktsmessig organisering
ut på høring innen sommeren 2009. Komiteen støtter
dette. Komiteen mener kontaktpunktet er et av de
viktigste virkemidlene vi i dag har for oppfølging av bedrifters
samfunnsansvar og OECDs retningslinjer, men at kontaktpunktet med
fordel kan styrkes.
Komiteen peker på at kontaktpunktet
kunne hatt bedre kapasitet, økte ressurser samt at kontaktpunktet
har en svakhet ved at det mangler innsyns- og initiativrett. Komiteen er
enig i at kontaktpunktet må styrkes for bedre å settes i stand til
å følge opp saker der bedrifter viser brudd på retningslinjene,
og støtter meldingens skisserte forslag til hvordan kontaktpunktet
skal styrkes. Komiteen mener også at Regjeringen må
jobbe for at OECD på sentralt hold bør arbeide aktivt for å styrke
de nasjonale kontaktpunktenes rolle.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener Regjeringen
fortsatt må satse på, og gi støtte til, organisasjoner og fagbevegelse
i sør som kan overvåke bedriftenes samfunnsansvar i egne land og
som kan bidra til at regelverk og retningslinjer respekteres. Flertallet peker
videre på at ILO er spesielt viktig som en av få allerede eksisterende
"regulerende" og overvåkende institusjoner samt ikke minst, en av
få eksisterende klageordninger som spesifikt stiller nasjonale myndigheter
til rette for sitt ansvar, og mener det er viktig at norske myndigheter
støtter opp om ILOs Erklæring (2008) om Sosial Rettferdighet (Declaration
on Social Justice for a fair Globalisation).
Flertallet mener det er viktig
at større norske selskaper oppfordres til å inngå globale rammeavtaler
med de globale yrkesinternasjonalene. De eksisterende rammeavtalene
bygger i hovedsak på og refererer direkte til ILOs kjernekonvensjoner.
I tillegg etablerer de ofte et minimum av beskyttelse når det gjelder
helse, sikkerhet, arbeidsmiljø, lønn og arbeidstid m.m. Det er også
lagt inn mekanismer for overvåking og oppfølging av avtalene. En
del av avtalene forplikter også selskapene til å inngå tilsvarende
avtaler med underleverandørene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler
grunntanken bak ILOs kjernekonvensjoner, men mener at utviklingslandene utover
dette må sikres tilstrekkelig politisk handlingsrom til å kunne
differensiere i forhold til lønnsvilkår basert på det respektive
lands generelle utviklingsnivå. Spesielt de fattigste u-landene
har et stort behov for internasjonale investeringer. Det å stille
omfattende krav til lønnsvilkår vil kunne medføre at multinasjonale selskaper
avstår fra å investere i disse landene, som dermed går glipp av
økonomisk utvikling. Disse medlemmer er derfor skeptisk
til blant annet deler av ILOs trepartserklæring om flernasjonale
selskaper (1977) som ber foretakene betale lønn ut fra selskapets
økonomiske posisjon. Disse medlemmer vil peke på undersøkelser
som blant annet viser at multinasjonale selskaper i land som Bangladesh,
Mexico og Indonesia allerede i dag betaler mellom 40 og 100 prosent
mer enn gjennomsnittslønnen i de respektive landene.
Komiteen vil peke
på at mange høringsinstanser har gitt innspill til meldingen, og
at en rekke av høringsinstansene har ytret ønske om at Regjeringen
ser på mulighetene for å opprette et eget ombud for samfunnsansvar. Komiteen peker
også på at dette forslaget er i tråd med Utviklingsutvalgets innstilling,
som oppfordret til det samme i NOU 2008:14 Samstemt for utvikling?
der det på side 74–75 heter at:
"Norge bør arbeide for at OECDs kontaktpunkt gis
en lovfestet rett til intern selskapsinformasjon lik den offentlige
ombud har. Utvalgets medlemmer, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet,
mener at det i påvente av et styrket regelverk bør vurderes opprettet
et nasjonalt informasjons- og overvåkingsorgan i form av en ombudsmann
for selskapers samfunnsansvar som har innsynshjemmel."
Komiteen ønsker å få belyst forslagene
om en ombudsfunksjon nærmere og ber Regjeringen komme tilbake til
Stortinget med en vurdering av om hvorvidt det er hensiktsmessig
å opprette en ombudsfunksjon for bedrifters samfunnsansvar.
Komiteen merker seg at Regjeringen
i meldingen varsler at den vil utvide bedrifters rapporteringsplikt
i regnskapsloven til også å omhandle rapportering på samfunnsansvar.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter
en slik utvidelse av rapporteringsplikten. Flertallet mener
det er viktig at et utvidet rapporteringsregime faktisk medfører
at bedrifter i større grad fokuserer på og tar større samfunnsansvar
i sin virksomhet.
Komiteen er opptatt
av at de nye kravene innrettes med mål om dette, og at det er viktig
at man unngår kun å skape økt papirarbeid for bedriftene uten reell
utvikling i retning av et mer etisk ansvarlig næringsliv.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener derfor Regjeringen
må gjøre mer enn å be bedrifter rapportere inn om hvorvidt de har
etiske retningslinjer eller ikke, og hvordan disse retningslinjene
er fulgt opp i regnskapsåret. Målet med økt rapportering må være
å motivere flere enn de som allerede opererer med og følger opp etiske
retningslinjer til å integrere og tenke samfunnsansvar og etikk
i virksomheten.
Flertallet mener de nye rapporteringskravene må
utformes slik at ikke rapportering blir et mål i seg selv, men at
den enkelte bedrift rapporterer på aktiviteter tilpasset egen virksomhet,
vurderer hvilke samfunnsmessige fotavtrykk bedriften setter etter
seg, og ikke minst hva bedriften gjør for å sikre bærekraftig og
positiv påvirkning på omverdenen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, peker på at en av effektene av de nye
rapporteringskravene vil være at kunder, investorer og samfunnet
for øvrig vil få bedre informasjon om bedrifters arbeid med samfunnsansvar.
Komiteens medlemmer fra Høyre støtter intensjonen
om større åpenhet og klare rapporteringskrav, men har merket seg
signalene fra sentrale næringslivsaktører og -organisasjoner om
hvorvidt endringer i regnskapsloven er det beste virkemiddel for
å oppnå dette. Ifølge Regjeringen selv er utfordringen i dag i større grad
knyttet til svak informasjon vedrørende, og manglende etterlevelse
av, dagens krav til rapportering enn manglende regelverk i seg selv. Det
synes derfor som om et utvidet rapporteringskrav er en uhensiktsmessig
vei å gå, når selv dagens krav ikke reflekteres i praksis. Disse medlemmer er
uansett av den oppfatning at rapporteringskrav bør knyttes til bedriftens
utvikling, resultat eller stilling, slik at samfunnsansvar og etiske
retningslinjer ikke frakobles fra verdiskapingen i bedriften.
Komiteens medlem fra Venstre mener
at Regjeringen, ut fra et sett med fastlagte kriterier, bør etablere
et system for vurdering og rangering av enkeltbedrifters virksomhet
på det etiske området ("positive screening"). Denne informasjonen
gjøres offentlig tilgjengelig slik at den kan inngå i beslutningsgrunnlaget
for potensielle kunder og investorer. Det må forutsettes at krav til
bedriftene er tydelige, langsiktige og forutsigbare.
Komiteen mener at
det er av stor betydning at næringslivet selv får komme med innspill
til utformingen av nye krav.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener de nye danske
rapporteringsreglene samt britiske "Companies Act" er rapporteringsregimer
som i stor grad oppnår nettopp en kvalitativ og relevant rapportering,
og ber Regjeringen se på den danske og britiske modellen i arbeidet
med forskriftene, for å sikre at også de norske rapporteringsreglene
blir et redskap for å oppnå en faktisk utvikling i bedriftene.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener det
er naturlig at Regjeringen i arbeidet med forskriften om nye rapporteringskrav
ser på om det er ønskelig å la dagens rapporteringskrav på miljø
og likestilling integreres i de nye kravene for på denne måten oppnå
ett helhetlig rapporteringsregime på samfunnsansvar, bærekraft og
sosial påvirkning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at norsk næringsliv i hovedsak består av små og mellomstore
bedrifter hvor 97 prosent har under 20 ansatte. Det er viktig også
å sikre disse bedriftene gode rammevilkår. De store selskapene med
høy profil og tydelig varemerke er ofte de som først vil se seg
tjent med å akseptere mer omfattende etiske retningslinjer, først
og fremst fordi de er mer utsatt for negativ presseomtale. Små foretak
har ofte ikke ressurser til å opprette egne avdelinger for samfunnsansvar
samt leve opp til kostbare krav på området. Disse medlemmer mener
at CSR i gitte tilfeller kan bidra til mer monopolisering og proteksjonisme
i næringslivet ved at mindre bedrifter ikke klarer konkurransen
med store selskaper om å vise samfunnsansvar.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, peker på viktigheten av etisk handel, herunder
at importører stiller krav til og har åpenhet rundt vareprodusenters
produksjonsforhold arbeidstagerrettigheter og miljøkrav.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg det stadig økende antall initiativer for etisk eller rettferdig
handel. Tross i at organisasjonen Fairtrade Labelling Organizations
(FLO) hevder at rettferdig handel bidrar til vekst og velstand i
u-landene, er det etter disse medlemmers mening gode
grunner til å være skeptiske til mange av ideene som ligger til grunn
for konseptet. En undersøkelse utført av Adam Smith Institute (2008)
hevder blant annet at rettferdig handel diskriminerer overfor det store
antall bønder i u-land som ikke oppnår FLO-sertifisering. De fleste
av bøndene som er sertifisert under FLO befinner seg i mellominntektsland
som for eksempel Mexico og ikke i de fattigste landene i Afrika.
Rettferdig handel kan virke konkurransehemmende, bidra til mer byråkrati
samt hindre differensiering og mekanisering av primærnæringen i
disse landene.
Disse medlemmer mener gode intensjoner alene
ikke får mennesker ut av fattigdom.
Komiteen viser til
utfordringen mange daglig møter ved å være importør i handel med
land som ikke etterlever ILOs kjernekonvensjoner, og mener norske
bedrifter og myndighetene må fokusere mer på å stille etiske krav
i innkjøpsprosesser. Komiteen peker i den forbindelse
på at Regjeringen i meldingen understreker at offentlig sektor skal
gå foran ved å etterspørre varer som er tilvirket etter høye etiske
og miljømessige standarder, samt bruke ressurser effektivt og skape
tillit ved gjennomføringen av sine anskaffelser. Komiteen peker
også på at Regjeringen i meldingen slår fast at etterlevelsen av
handlingsplanen for miljø og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser
som Stortinget vedtok i 2007, skal intensiveres, og at meldingen
slår fast at det skal stilles krav til at alle statlige virksomheter
følger opp handlingsplanen, og at Regjeringen vil støtte opp om
planen med rådgivning og kompetansebygging. Komiteen viser
også til veilederen om etiske krav i offentlige innkjøp, som ble
utarbeidet av Initiativ for etisk handel (IEH) på oppdrag av Barne-
og likestillingsdepartementet i januar 2009, og mener dette er et
viktig redskap for å få næringslivet til å utvise samfunnsansvar
i forhold til hele leverandørkjeden, og at denne aktivt må følges opp.
Komiteen har i den åpne høringen
knyttet til meldingen, merket seg innspillet fra Røde Kors om behovet
for økt fokus på næringsliv som leverer varer og tjenester til land
eller parter i en konflikt, sitt ansvar for å respektere og følge
internasjonal humanitær rett og vil følge opp dette videre.
Utkast til innstilling ble 25. mars 2009 oversendt næringskomiteen
til uttalelse.
Næringskomiteen uttaler i sitt svarbrev av 2. april
2009 at de ikke har noen merknader til utenrikskomiteens utkast
til innstilling, og viser til de respektive partiers merknader i
innstillingen.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
St.meld. nr. 10 (2008–2009) – om næringslivets samfunnsansvar
i en global økonomi – vedlegges protokollen.
Oslo, i utenrikskomiteen, den 22. april 2009
Olav Akselsen |
Anette Trettebergstuen |
leder |
ordfører |