Til Stortinget
Regjeringen legger i proposisjonene frem forslag til en lov for
de obligatoriske sosiale tjenestene i Nav-kontoret.
Forslaget i Prop. 13 L (2009–2010) tilsvarer forslaget i Ot.prp.
nr. 103 (2008–2009) Om lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen som
ble fremmet 19. juni 2009. Forslaget i Ot.prp. nr. 103 (2008–2009)
ble ikke behandlet i sesjonen 2008–2009. Etter Stortingets forretningsorden
§ 33 tredje ledd må Regjeringen fremsette forslaget på nytt i den nye
valgperioden.
Ved en inkurie er det i bestemmelsene i lovforslaget i Ot.prp.
nr. 103 (2008–2009) vist til § 6 i §§ 7 og 49. Inkurien er rettet
i lovforslaget i Prop. 13 L.
Med lovforslaget tydeliggjøres sammenhengen mellom de sosialpolitiske
og arbeidsmarkedspolitiske virkemidler, og det legges til rette
for nye satsinger. Det vurderes som hensiktsmessig at de av kommunens
tjenester som skal inngå i Nav-kontoret etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven
§ 13, blir forankret i en egen lov.
Lovforslaget vil være bedre tilpasset dagens organisering av
arbeids- og velferdsforvaltningen, og støtter opp under Nav-kontoret
som en enhet som underbygger det felles ansvar stat og kommune har
for kontorets tjenester og resultater.
Lovforslaget viderefører deler av dagens sosialtjenestelov. Dette
gjelder i hovedsak de bestemmelsene som regulerer økonomiske ytelser
og det arbeidsrettede kvalifiseringsprogrammet, samt bestemmelser
om midlertidig botilbud og individuell plan. I tillegg videreføres
generelle bestemmelser som understøtter de individuelle tjenestene,
som kommunens ansvar for forbyggende virksomhet, samarbeid med andre
deler av forvaltningen og med frivillige organisasjoner, og kommunens
ansvar for å spre informasjon om de sosiale tjenestene.
Det foreslås å modernisere sosialtjenestelovens begrepsbruk,
uten at dette medfører materielle endringer. I tillegg foreslås
en lovfesting av gjeldende rett, ved å ta inn en bestemmelse om
at tjenestene som ytes etter lovforslaget skal være forsvarlige.
Det forslås å innføre tilsyn med forvaltningen av tjenestene
etter loven, og en plikt for kommunen til å føre internkontroll
på de samme områdene. Dette er nye bestemmelser som utvider fylkesmannens
tilsyn og kommunens internkontrollplikt etter dagens sosialtjenestelov.
Med disse bestemmelsene vil samtlige sosiale tjenester være underlagt
statlig tilsyn og plikt til internkontroll. Forslaget vil styrke
brukernes rettssikkerhet og bidra til et bedre tjenestetilbud.
Det vises til Ot.prp. nr. 103 (2008–2009) kapittel 3 hvor gjeldende
rett er nærmere redegjort for.
Når det gjelder nærmere redegjørelse av høringsnotatet og instansens
merknader vises det til de enkelt kapitlene i Ot.prp. nr. 103 (2008–2009).
Det vises til kapitlene 9 og 10 i Ot.prp. nr. 103 (2008–2009)
for nærmerere redegjørelse av merknader til de enkelte bestemmelsene
i lovforslaget og til endringer i andre lover.
Etableringen av en ny arbeids- og velferdsforvaltning (Nav-reformen)
er et hovedgrep i arbeidet med å utvikle en helhetlig arbeids- og
velferdspolitikk. De organisatoriske og innholdsmessige endringer
som er gjennomført i arbeids- og velferdsforvaltningen utgjør et
viktig bakteppe for dette lovforslaget. Det vises til Ot.prp. nr
103 (2008–2009) kapittel 2 hvor det er nærmere redegjort for hovedpunktene
i Nav-reformen, oppfølgingen av NOU 2004:18 Helhet og plan i de
kommunale sosial- og helsetjenester, Samordning og samhandling i
kommunale sosial- og helsetjenester (Bernt-utvalget), innføringen
av kvalifiseringsprogrammet, samt nærmere begrunnelse for departementets
lovforslag.
81 instanser svarte da lovforslaget ble sendt på høring. Et flertall
av høringsinstansene støttet forslaget om å legge sosialtjenestelovens
økonomiske stønader og arbeidsrettede tjenester i en egen lov for kommunen
i arbeids- og velferdsforvaltningen (Nav-kontoret). Innføring av
internkontroll med forvaltningen av tjenestene etter loven, og tilsyn
ved fylkesmannen på de samme lovområdene, ble støttet av alle instanser
som uttalte seg til dette.
Lovforslaget er ikke et resultat av en revisjon av gjeldende
sosialtjenestelov, men innebærer i hovedsak lovtekniske endringer.
Mange høringsinstanser har likevel gitt merknader til de materielle
bestemmelsene som videreføres fra gjeldende sosialtjenestelov. Disse
merknader vil ikke bli behandlet i denne lovproposisjonen. Noen
av problemstillingene vil imidlertid bli fulgt opp ved utarbeiding
av forskrifter og rundskriv.
Når det foreslås å lovforankre de obligatoriske kommunale tjenestene
i Nav-kontoret i en felles lov, er det fordi etableringen av en
felles førstelinje tillagt både statlige og kommunale tjenester,
har initiert behov for en lovgivning som i større grad støtter opp under
en samordning og koordinering av Nav-kontorets samlede tilbud.
Ved å skille ut de foreslåtte bestemmelsene om blant annet økonomisk
stønad og kvalifiseringsprogram fra resten av sosialtjenesteloven,
oppstår et grensesnitt mot de øvrige tjenestene etter sosialtjenesteloven.
Gjeldende velferdslovgivning skiller mellom sosiale tjenester,
økonomiske ytelser, og arbeidsrettede tjenester på den ene siden,
og helsetjenester på den annen side. Det nye lovtekniske skillet
er mer hensiktsmessig både i forhold til organiseringen av arbeids-
og velferdsforvaltningen og for å legge til rette for en harmonisering
av regelverket for de gjenværende tjenestene i sosialtjenesteloven
og regelverket for kommunens helsetjenester. Bestemmelser om samarbeid
i enkeltsaker og på systemnivå er videreført i forslaget for å sikre
koordinerte ytelser til brukere som trenger tjenester på tvers av
regelverkene.
Arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 13 regulerer hvilke kommunale
tjenester som skal være obligatoriske i et Nav-kontor. Nav-kontoret
skal i dag som et minimum ivareta kommunens oppgaver etter sosialtjenesteloven
kapittel 5 og 5A, dvs. økonomisk stønad og kvalifiseringsprogram.
Det foreslås i lovforslaget at alle oppgaver etter loven blir
obligatorisk for Nav-kontoret. Dette innebærer at Nav-kontoret som
et minimum skal ivareta tjenestene om rett til opplysning, råd og
veiledning, midlertidig botilbud og individuell plan, i tillegg
til økonomiske stønader og kvalifiseringsprogram. Nav-kontoret blir
i tillegg ansvarlig for å sikre at bestemmelsene i lovforslagets
kapittel 3 om generelle oppgaver virkeliggjøres.
Ved å legge forvaltningen av disse tjenestene til Nav-kontoret,
er det ut fra en vurdering av en faglig sammenheng mellom tjenestene
som også har påvirket kommunenes organisering av tjenestene. Dette
er tjenester som i de fleste kommuner forvaltes fra samme kontor.
Forslaget om å lovfeste disse tjenestene til Nav-kontoret, begrenser
ikke kommunens valgfrihet med hensyn til å legge andre tjenester
til kontoret.
Bestemmelsene i sosialtjenesteloven kapittel 6 er ikke foreslått
videreført i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Dette har bakgrunn i at deler av behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere
i 2004 ble overført fra sosialtjenesteloven til spesialisthelsetjenesteloven
og definert som helsehjelp. Det faglige ansvaret for det samlede
tilbudet til rusmiddelmisbrukere hører også sentralt under Helse-
og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet. Det er hensiktsmessig
at det legges til rette for at det kommunale behandlings- og tjenestetilbudet
for å avhjelpe rusmiddelmisbruk kan samordnes i en fremtidig helse-
og omsorgstjenestelov. Det vil likevel ikke være noe til hinder
for at kommuner kan velge å la Nav-kontoret forvalte hele eller
deler av dette regelverket, for eksempel de bestemmelsene som i
dag ligger i sosialtjenesteloven kapittel 6. Den faglige sammenhengen
mellom disse bestemmelsene, sosialtjenesteloven kapittel 4 og den
kommunale helselovgivningen, begrunner at disse bør inngå i en felles
lov. Denne lovgivningen utformes av Helse- og omsorgsdepartementet.
Det nye grensesnittet som nå etableres endrer ikke de kommunale
tjenestenes karakter slik enkelte av høringsinstansene har uttrykt
bekymring for. Økonomisk sosialhjelp etter lovforslaget skal fremdeles være
et sikkerhetsnett for vanskeligstilte som ikke er i stand til å
sørge for sitt livsopphold ved arbeid, og sikre alle et forsvarlig
livsopphold. Gjennom godt sosialfaglig arbeid og samarbeid på tvers
av sektorer skal kommunen etter lovforslaget fortsette å jobbe for
å løse og forebygge sosiale problem til beste for brukeren.
Kommunens plikt til å skaffe midlertidig botilbud til personer
i akutt nødsituasjon forvaltes i praksis gjennom plikten til å yte
stønad til livsopphold. Departementet opprettholder forslaget om
at kommunens plikt til å skaffe midlertidig botilbud skal fremgå
av lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen
og skal ivaretas av Nav-kontoret, jf. lovforslagets § 27 og forslag
til endring i arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 13.
Forslaget innebærer ikke krav i forhold til hva slags botilbud
kommunen skal ha. Det avgjørende i forhold til bestemmelsene i lovforslaget
er at personer med akutt behov for botilbud kan forholde seg til Nav-kontoret
og at Nav-kontoret skal skaffe et tilbud til de som trenger det.
Avhengig av hvordan kommunen har organisert det boligsosiale arbeidet
i kommunen vil dette kreve samordning og samarbeid med andre deler
av kommunen.
Det foreslås å legge bestemmelsen om kommunens plikt til å gi
opplysning, råd og veiledning inn i lovforslaget i tråd med det
som ble foreslått i høringen.
Det foreslås å legge bestemmelsen om rett til individuell plan
inn i lovforslaget i tråd med det som ble foreslått i høringsnotatet.
Det er imidlertid gjort en presisering i lovforslaget § 33 om rett
til individuell plan for deltakere i kvalifiseringsprogrammet ved at
det i bestemmelsens andre setning er henvist til lovforslaget § 28
annet og tredje ledd om rett til individuell plan.
Hjemmel for tilsyn og internkontroll er nye bestemmelser i lovforslaget.
Det foreslås at fylkesmannen skal føre tilsyn med kommunens forvaltning
av de individuelle tjenestene etter lovforslaget og at kommunen
skal ha plikt til å føre internkontroll på de samme oppgaveområder.
Det bør av rettssikkerhetsmessige grunner lovfestes at fylkesmannen
skal føre tilsyn med kommunens forvaltning av samtlige tjenester
etter gjeldende sosialtjenestelov. Når de tjenestene som ennå ikke
er omfattet av tilsyn nå blir skilt ut i en egen lov og forvaltes
i en ny organisering (Nav-kontoret), bør hjemmel for tilsyn inngå
i den nye loven.
Det er viktig å sikre at tildeling av tjenestene skjer i henhold
til lov og forskrifter. Parallelt med arbeidet med denne loven pågår
det en gjennomgang og harmonisering av særlovgivningens hjemler
for statlig tilsyn med kommunene. Tilsynsbestemmelsen har derfor
fått en noe annen utforming i proposisjonen enn det forslaget som
ble sendt på høring. Dette er imidlertid ikke ment å endre fylkesmannens
kompetanse som tilsynsmyndighet. Kompetansen vil være den samme
som etter sosialtjenesteloven § 2-6 første ledd.
Det fremgår av den foreslåtte tilsynshjemmelen at fylkesmannen
skal føre tilsyn med kommunens oppfyllelse av plikter etter kapittel
4 og § 16 første ledd. Kapittel 4 regulerer de individuelle tjenestene etter
loven (økonomisk stønad, kvalifiseringsprogram, midlertidig botilbud
mv.). Dette innebærer at fylkesmannen, på samme måte som etter gjeldende sosialtjenestelov,
vil kunne kontrollere at kommunen følger de bestemmelser som regulerer
tildeling av disse tjenestene. Det vil da fortsatt være slik at
fylkesmannen vil kunne føre tilsyn med at kommunen sikrer at den
som søker en tjeneste blir hørt ved utforming av tjenesten, selv
om bestemmelsen om brukermedvirkning ligger i lovens kapittel 5.
På samme måte vil fylkesmannen kunne føre tilsyn med at kommunen
følger saksbehandlingsreglene ved tildeling av tjenester, selv om
saksbehandlingsreglene dels følger av kapittel 5, og dels av forvaltningsloven.
Det samme gjelder kravet til forsvarlighet i lovforslagets kapittel
2.
En har merket seg høringsinstansenes synspunkter med hensyn til
et mer omfattende tilsyn enn det som nå foreslås, og mener det vil
være hensiktsmessig å vurdere dette på bakgrunn av erfaringene med Nav-reformen.
Høringen gir støtte for en regulering av tilsyn og internkontroll
i tråd med forslaget i høringsnotatet.
Til tross for få merknader fra høringsinstansene til lovforslagets
oppbygging og struktur, forslås det en endring og forenkling i forhold
det forslaget som ble sendt på høring. Endringen består i hovedsak
av en sammenslåing av kapitler, slik at lovforslaget nå består av
til sammen 6 kapitler. Dette betyr at samtlige individuelle tjenester
nå er samlet i ett tjenestekapittel (kap. 4), og at kommunalt og
statlig ansvar blir foreslått regulert i samme kapittel (kap. 2).
Dette har gjort loven mer oversiktlig. Det er videre tatt hensyn til
merknaden fra Statens helsetilsyn ved at bestemmelsen om brukermedvirkning
nå inngår i saksbehandlingskapitlet.
Forslaget om å bruke betegnelsen kommunen som pliktsubjekt, er
begrunnet i at det er kommunen som vil være ansvarlig for tjenestene,
uavhengig av betegnelse. Løsningen er også bedre harmonisert med
begrepsbruken i arbeids- og velferdsforvaltningsloven, hvor også
kommunen er pliktsubjekt.
Som etter dagens lovgivning er det kommunen som vil være ansvarlig
for å utføre oppgaver etter loven. Enkelte bestemmelser i lovforslaget
pålegger et spesielt ansvar for oppfølging internt i kommunen. Det
er derfor behov for å benytte et snevrere begrep enn kommunen i
disse bestemmelsene, nærmere bestemt kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen. Flere
høringsinstanser har stilte spørsmålstegn ved dette skille.
Skillet regulerer ikke hva som skal legges til Nav-kontoret,
som enkelte høringsinstanser har vært usikre på. Etter forslaget
til endring i arbeids- og velferdsloven § 13 skal Nav-kontoret ivareta
alle kommunens oppgaver etter loven.
På bakgrunn av høringsinstansenes merknader, har en kommet til
at betegnelsen "kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen" bør
benyttes i færre bestemmelser enn det forslaget i høringsnotatet
gikk ut på. Etter den endringen som er gjort, bør begrepsbruken
ikke gi grunn til misforståelser. Der betegnelsen "kommunen i arbeids-
og velferdsforvaltningen" benyttes, vil det etter fremgå av ordlyden
at betegnelsen tydeliggjør en ansvarsplassering mellom kommunale
organer.
Det er ingen høringsinstanser som har merknader til bruken av
begrepene tjenester og tjenestemottaker. Tjenester brukes som et
overordnet begrep som skal dekke samtlige individuelt innrettede
tjenester som tilbys kommunens innbyggere etter lovforslaget. I høringsnotatet
var det lagt opp til et noe snevert tjenestemottakerbegrep. I tillegg
til at begrepet vil dekke personer som mottar tjenester etter lovforslaget
vil den også omfatte personer som henvender seg til kommunen/Nav-kontoret
med anmodning om sosiale tjenester, eller som kommunen gir eller
tilbyr sosiale tjenester i det enkelte tilfelle.
Formålsbestemmelsen har en viktig retningsgivende og veiledende
funksjon for kommunens prioriteringer generelt, for tolkingen av
enkeltbestemmelser og for utøvelse av skjønnet loven gir rom for.
Det er ønskelig med en formålsbestemmelse som gjenspeiler de grunnleggende
verdiene som loven skal fremme.
En overvekt av høringsinstansene mener at det uttrykkelig bør
sies at de sosiale tjenestene i arbeids- og velferdsforvaltningen
skal bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig.
Formuleringen i sosialtjenesteloven § 1-1 bokstav b om at lovens
formål er "å bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og
bo selvstendig" kan i praksis hatt betydning for tolkingen av bestemmelser
i sosialtjenesteloven ut over de bestemmelser som gjelder tiltak
for mennesker med særlige behov.
Formuleringen fra gjeldende formålsbestemmelse bør derfor inngå
i formålsbestemmelsen i forslaget til ny lov om sosiale tjenester
i arbeids- og velferdsforvaltningen. Formålet om at loven skal bidra
til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig skal
være retningsgivende for utformingen av alle tjenester etter loven.
Lovens formål skal oppstille de samme sosialpolitiske mål som
gjeldende sosialtjenestelov. Når det nå foreslås å ta inn i formålsbestemmelsen
formuleringen om at loven skal bidra til at den enkelte får mulighet
til å leve og bo selvstendig, er det for å understreke det ansvar
kommunen har for blant annet å drive boligsosialt arbeid og hjelpe
den enkelte til å mestre en selvstendig tilværelse. Dette kom ikke
tydelig nok frem i formålsbestemmelsen i høringsnotatet. Formålet
tydeliggjøres nå i bestemmelsen.
Det foreslås en formålsbestemmelse med et mer moderne språklig
uttrykk.
På bakgrunn av høringsinstansenes merknader og for å unngå at
lovens formål blir tolket snevrere enn etter gjeldende sosialtjenestelov,
tas formuleringen "å bedre levekårene for vanskeligstilte" inn i
bestemmelsen. Det er viktig å understreke at kommunen etter loven
har et ansvar for de som faller utenfor eller får utilstrekkelig
hjelp etter andre hjelpeordninger. Loven skal være et sikkerhetsnett
for de mest vanskeligstilte.
Bestemmelsen understreker også at oppfyllelse av lovens formål
fordrer at kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen samarbeider
med blant annet andre deler av kommunen og med arbeids- og velferdsetaten.
Innføringen av kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad
har gitt kommunen en mulighet til å tilby et individuelt tilpasset
program med formål om å styrke tjenestemottakers muligheter til
å forsørge seg selv gjennom arbeid, og er et av hovedvirkemidlene
i loven. Det er derfor hensiktsmessig å ta inn i formålsbestemmelsen
at loven skal bidra til å fremme overgang til arbeid. Dette understreker
også det forhold at økonomisk stønad er ment å være en midlertidig
ytelse.
Loven vil gjelde for alle som oppholder seg i riket, jf. lovforslagets
§ 2. Som i sosialtjenesteloven foreslås det i samme bestemmelse
å videreføre hjemmel for å gi forskrifter som begrenser anvendelsen
av loven på personer som ikke er norske statsborgere eller som ikke
har bopel i Norge. Det samme gjelder hjemmel til å gi forskrifter
om anvendelse av loven på personer med tilknytning til riket som
oppholder seg i utlandet og om lovens anvendelse på Svalbard.
Det vises til Ot.prp. nr. 103 (2008–2009 kapitel 6.6 hvor det
er nærmere redegjort for videreføring av bestemmelser for områdene:
Departementets vurdering og forslag når det gjelder; kommunenes
ansvar, statens ansvar og myndighet, herunder Statens helsetilsyns
tilsynsmyndighet og opplæring
Bakgrunnen for forslaget om ikke å videreføre kommunens ansvar
for opplæring av kommunens personell i høringsnotatet, var at kommunens
ansvar for å sikre at ansatte til enhver tid har tilstrekkelig og nødvendig
kompetanse for å utføre oppgaver etter loven, følger av kommunens
arbeidsgiveransvar og plikten til å sikre forsvarlige tjenester.
Flere høringsinstanser peker imidlertid på at kommunens arbeidsgiveransvar
ikke vil strekke til i tilfeller der stat og kommune utfører oppgaver
på hverandres myndighetsområder. Dette, sammen med tilbakemeldinger om
at noen kommuner ikke så tydelig ser sitt ansvar for sosialtjenestens
personell i Nav-kontor under statlig ledelse, gjør at en har funnet
det hensiktsmessig å videreføre bestemmelsen om kommunens ansvar
for opplæring av kommunens personell i lovforslagets § 6.
Den særskilte reguleringen av personalets plikt til å delta i
nødvendig opplæring videreføres ikke i bestemmelsen. Denne plikten
må vurderes og eventuelt pålegges i medhold av arbeidsgivers alminnelige
styringsrett.
Ansvar for tjenester under opphold
i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester:
Det foreslås en bestemmelse i tråd med høringsforslaget i § 3
annet ledd.
Plikt til å rådføre seg med tjenestemottaker:
Forslag om å plassere kommunens plikt til å rådføre seg med og
samarbeide med tjenestemottakeren i den enkelte sak i lovforslagets
kapittel 2 om kommunens ansvar, var begrunnet i ønsket om å løfte
frem og tydeliggjøre denne plikten. Bestemmelsen henger nær sammen
med kravet om at tjenester som gis etter loven skal være forsvarlige,
og ble foreslått plassert rett etter denne bestemmelsen i lovforslaget.
Som Statens helsetilsyn skriver i sin uttalelse vil det å unnlate
å rådføre seg med tjenestemottakeren før vedtak fattes være en saksbehandlingsfeil.
For å unngå misforståelser er bestemmelsen tatt inn i lovforslagets kapittel
5 om saksbehandlingen.
Når det gjelder Statens helsetilsyns merknad om at plikten til
å rådføre seg med tjenestemottakeren bør underlegges internkontroll
og tilsyn, vises til omtale under lovforslagets kapittel 5.5.
Når det nå foreslås å lovfeste gjeldende rett om at tjenestene
etter loven skal være forsvarlige, er det for å tydeliggjøre hvilke
krav som stilles til kommunens tjenester. Lovfestingen gir et viktig
signal både til kommunen som skal yte tjenester og til tjenestemottakerne.
Med en felles førstelinjetjeneste tillagt både statlige og kommunale
tjenester i de lokale Nav-kontorene er det viktig å understreke
at kommunen er ansvarlig for at tjenestene som ytes etter loven
er forsvarlige uavhengig av om tjenesten saksbehandles av en kommunalt
ansatt eller en statlig ansatt.
Forsvarlighetskravet er en rettslig minstestandard, og det settes
en nedre grense for hva som kan aksepteres før det kan regnes som
svikt i tjenestene. Å tilby tjenester som ikke er forsvarlige vil
være et brudd på loven.
Det er kommunen som er ansvarlig for at den er organisert på
en slik måte at tjenestene som ytes er forsvarlige, både når det
gjelder tilgjengelighet, innhold og omfang.
I forbindelse med en gjennomgang av lovforslagets forskrifter
og rundskriv vil det bli vurdert om det er nødvendig å gi nærmere
retningslinjer for hvilke krav som må stilles for at tjenestene
skal være forsvarlige etter loven, ut over de retningslinjene som allerede
foreligger. Høringsinstansenes merknader vil bli tatt med i dette
arbeidet.
Lovforslaget innebærer at de delene av sosialtjenesteloven som
regulerer tjenestene som kommunen skal legge inn i Nav-kontoret,
flyttes over i en egen lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Kommunens generelle oppgaver etter sosialtjenesteloven er i all
hovedsak knyttet til all tjenesteyting etter loven. For ikke å redusere
kommunens ansvar i forhold til gjeldende rett foreslås det at det
blir gitt tilsvarende regler om kommunens generelle oppgaver i lovforslaget.
Sosialtjenesteloven kapittel 3 regulerer sosialtjenestens generelle
oppgaver.
Reglene pålegger kommunene plikter, men gir ikke enkeltpersoner
tilsvarende rettigheter.
Enkelte av kommunens generelle oppgaver etter sosialtjenesteloven
kapittel 3 er knyttet til særlige tjenester etter loven. Dette gjelder
kommunens arbeid for å forebygge og motvirke rusmiddelmisbruk, og kommunens
arbeid for at det blir satt i verk velferds- og aktivitetstiltak
for barn, eldre og funksjonshemmede og andre med behov, jf. lovens
§ 3-1 tredje og fjerde ledd. Disse oppgavene er nært knyttet til
lovens kapittel 6 om særlige tiltak overfor rusmiddelmisbrukere
og kapittel 4 om sosiale tjenester, og er derfor ikke foreslått
videreført i lovforslaget.
Høringsnotatets forslag til regulering av kommunens generelle
oppgaver var i all hovedsak videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsen
om kommunens samarbeid med frivillige organisasjoner omfatter også
samarbeid med brukergruppenes organisasjoner. Det vises til at arbeids-
og velferdsforvaltningsloven pålegger Arbeids- og velferdsetaten
å sørge for at representanter for brukerne får mulighet til å uttale
seg i forbindelse med planlegging, gjennomføring og evaluering av
etatenstjenester, jf. Nav-loven § 6. Erfaringer fra brukerne av
tjenestene kommer således til Nav-kontorets kunnskap og vil kunne påvirke
utformingen av kontorets tjenestetilbud.
Høringsinstansene har få uttalelser til denne delen av lovforlaget,
bortsett fra enkelte høringsinstanser, i hovedsak kommuner, som
har merknader til forslaget om kommunens medvirkningsplikt til å skaffe
boliger til vanskeligstilte.
Kommunene organiserer det boligsosiale arbeidet svært ulikt,
og det er vanskelig å påvise tydelige modeller for organiseringen,
jf. NOVA-rapport nr. 18/08 om organisering av boligsosialt arbeid
i norske kommuner.
Det er viktig at kommunene står mest mulig fritt i forhold til
å organisere arbeidet med boliger til vanskeligstilte ut fra behovene
i den enkelte kommune. Forslaget er en videreføring av dagens bestemmelse. Forslaget
legger ikke organisatoriske bindinger på kommunens ansvar for å
skaffe boliger til vanskeligstilte ut over det som følger av dagens
regelverk.
Det er kommunen som har hovedansvaret for å skaffe boliger til
vanskeligstilte. Som i dagens sosialtjenestelov vil den delen av
kommunen som er en del av arbeids- og velferdsforvaltningen etter
forslaget ha et medvirkningsansvar i dette arbeidet. Dette innebærer
at denne delen av kommunen må delta i den kommunale planleggingen
av hvordan boligproblem kan løses for vanskeligstilte boligsøkere
generelt. Medvirkningsansvaret innebærer et generelt ansvar for
å gjøre andre kommunale myndigheter kjent med behovene. Videre bør
tjenesten i samarbeid med andre instanser ta initiativ til tiltak
som kan lette situasjonen for vanskeligstilte på boligmarkedet.
Medvirkningsansvaret innebærer også at denne delen av kommunen vil
ha et ansvar overfor brukerne, gjennom å bistå med råd og veiledning,
tilrettelegging og finansiering der dette ikke kan dekkes på annen
måte. I noen tilfeller vil det dessuten være nødvendig at tjenesten
engasjerer seg direkte i å skaffe boliger til vanskeligstilte.
Medvirkningsansvaret etter sosialtjenesteloven gjelder i forhold
til alle vanskeligstilte som ikke selv kan ivareta sine interesser
på boligmarkedet. Det er fremhevet i loven at dette også omfatter
et medvirkningsansvar til å skaffe boliger med særlig tilpasning og
med hjelpe- og vernetiltak for dem som trenger det på grunn av alder,
funksjonshemming eller av andre årsaker. Ansvaret forutsetter kjennskap
til alle grupper vanskeligstilte boligsøkere og deres behov.
Når reguleringen av ansvaret for dagens sosiale tjenester fordeles
på to regelverk vil forutsetningen om en helhetlig kjennskap til
vanskeligstilte boligsøkere og deres behov falle bort både for kommunens helse-
og omsorgstjeneste og kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen vil i hovedsak ha kjennskap
til behovet for boliger til sosialt og økonomisk vanskeligstilte.
Kommunens helse- og omsorgstjeneste vil i hovedsak ha oversikt over
behovet for tilpassede boliger til personer som trenger dette på
grunn av helse- og omsorgsbehov.
Det foreslås på denne bakgrunn en bestemmelse som vil være en
videreføring av gjeldende rett, jf. lovforslagets § 15. Samtidig
pålegger ikke bestemmelsen kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen
større medvirkningsansvar enn det denne delen av kommunen vil ha
kunnskap og forutsetninger for å fylle. Bestemmelsen pålegger kommunen
i arbeids- og velferdsforvaltningen et medvirkningsansvar på sitt
område.
For å sikre at medvirkningsansvaret for resten av kommunen ikke
bortfaller, er ikke sosialtjenesteloven § 3-4 foreslått opphevet.
Helse- og omsorgsdepartementet tar i sitt arbeid med å harmonisere
lovverket for de kommunale helse- og omsorgstjenestene sikte på
å videreføre bestemmelsen på sitt område.
Kommunens oppgaver etter sosialtjenesteloven kapittel 5 og 5A
skal som et minimum ivaretas av det felles kontoret for Arbeids-
og velferdsetaten og kommunen (Nav-kontor), jf. arbeids- og velferdsforvaltningsloven
§ 13. I høringsnotatet ble det foreslått å utvide denne bestemmelsen
slik at Nav-kontoret skal ivareta alle kommunens tjenester og oppgaver etter
lovforslaget, herunder midlertidig botilbud. Dette begrunnes med
at disse oppgavene i dag i hovedsak forvaltes av Nav-kontoret på
grunn av oppgavenes faglige sammenheng med forvaltning av stønad
til livsopphold. For nærmere omtale se proposisjonens kapittel 4.
Det foreslås å videreføre bestemmelsene i sosialtjenesteloven
kapittel 5 og 5A om økonomisk stønad og kvalifiseringsprogram og
kvalifiseringsstønad uten endringer, med unntak av den foreslåtte
endringen i bestemmelsen om bruk av vilkår ved tildeling av økonomisk
stønad, se nedenfor.
Videre er bestemmelsene i sosialtjenesteloven § 4-1 om opplysning,
råd og veiledning, og § 4-3a om rett til individuell plan foreslått
videreført uten endringer i lovforslaget som henholdsvis §§ 17 og 28.
Sosialtjenesteloven § 4-5 om midlertidig husvære blir foreslått
videreført i lovforslagets § 27, men med en språklig endring ved
at "husvære" blir erstattet med "botilbud".
Det forslås en lovfesting av den alminnelige vilkårslæren i tråd
med forslaget i høringsnotatet.
Forvaltningsloven regulerer den virksomhet som drives av forvaltningsorganer.
Ved tildeling av sosialtjenester skal kommunen i utgangspunktet
følge de generelle bestemmelsene i forvaltningsloven, jf. sosialtjenesteloven
§ 8-1. Sosialtjenesteloven gir enkelte særregler om saksbehandlingen.
Sosialtjenestelovens regler om saksbehandlingen er i all hovedsak
foreslått videreført i lovforslagets kapittel 5. Følgende bestemmelser
i sosialtjenesteloven er foreslått videreført:
§ 8-1 første ledd om at forvaltningsloven
skal gjelde med de særregler som fastsatt i loven er foreslått videreført
i § 41. Det samme er sosialtjenestelovens bestemmelse om at avgjørelser
om tildeling av sosiale tjenester skal regnes som enkeltvedtak,
se nedenfor.
§ 8-4 om sosialtjenestens plikt til å rådføre seg med klienten
er foreslått videreført i § 42.
§ 8-5 om innhenting av opplysninger er foreslått videreført
i § 43.
§ 8-8 om taushetsplikt er foreslått videreført i § 44.
§ 8-8a om opplysningsplikt til barnevernstjenesten er foreslått
videreført i § 45.
§ 8-5a om folkevalgt organs sammensetning i enkeltsaker
er foreslått videreført i § 46.
§ 8-6 første ledd om at enkeltvedtak som sosialtjenesten
treffer kan påklages til fylkesmannen er foreslått videreført i
§ 47.
§ 8-7 om fylkesmannens kompetanse i klagesaker er foreslått
videreført i § 48.
§ 10-3 om avgjørelser av tvister er foreslått videreført
i § 49.
Sosialtjenesteloven § 8-1 annet ledd andre setning omhandler
tjenester som det er knapphet på. I Ot.prp. nr. 29 (1990–1991) Lov
om sosiale tjenester m.v. (sosialloven) er det vist til at tildeling
av sosiale tjenester i mange tilfeller vil bero på en avveining mellom
personers behov for bistand, blant annet ved tildeling av institusjonsplasser.
De tjenestene som blir regulert i lovforslaget vil i hovedsak ikke
være av en slik karakter at det kan oppstå knapphet på dem. Kommunen
kan derfor ikke gi avslag på tjenester og stønader etter lovforslaget
med denne begrunnelsen, jf. lovforslagets § 7 om kommunens ansvar
for å sørge for de bevilgninger som er nødvendige for å yte de tjenester
og stønader som kommunen har ansvar for etter loven. Det er derfor
ikke nødvendig å videreføre denne bestemmelsen i lovforslaget.
Sosialtjenesteloven § 8-1 tredje ledd er ikke foreslått videreført
i lovforslaget da det regulerer områder som ikke faller inn under
anvendelsesområdet for lovforslaget.
Sosialtjenesteloven § 8-2 om anvendelse av forvaltningsloven
på private boliger med heldøgns omsorgstjenester, § 8-3 om barns
rettigheter under saksbehandlingen, § 8-9 om bistand fra politiet
i tvangssaker og § 8-10 om politiattest er ikke relevante i forhold
til de tjenestene som er foreslått regulert i lovforslaget, og blir
følgelig ikke foreslått videreført.
Ingen høringsinstanser har kommentarer til de delene av sosialtjenestelovens
saksbehandlingsregler som er foreslått videreført for sosiale tjenester
i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Når det gjelder forslaget om å definere hvilke avgjørelser som
etter loven vil være å regne som enkeltvedtak, har det ikke vært
intensjonen å gjøre endringer som medfører innskrenkninger i brukernes
rettigheter. Det er vanskelig å overskue alle typer avgjørelser
som sosialtjenesten treffer og som etter forvaltningsloven vil være
enkeltvedtak. Det vil også kunne komme nye avgjørelser som vil være
enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Innføring av kvalifiseringsprogram
med tilhørende stønad er eksempler på områder som har medført nye
vurderinger og nye avgjørelser i form av enkeltvedtak.
Det er vurdert å ta inn i lovteksten en oversikt over enkeltvedtak
og tydeliggjøre at opplistingen ikke er uttømmende, men en har kommet
til at en slik liste i praksis lett vil kunne bli anvendt som uttømmende.
Det bør fremgå av loven at det er forvaltningslovens regler som
er bestemmende for hva som vil være enkeltvedtak etter loven. For
å unngå misforståelser foreslås det å videreføre dagens presisering
om at avgjørelser om tildeling av sosiale tjenester etter lovforslaget
skal regnes som enkeltvedtak i lovforslagets § 41.
Med bakgrunn i at det i løpet av 2010 vil være etablert Nav-kontor
i alle landets kommuner, er det hensiktsmessig å iverksette lovforslaget
nå, til tross for at arbeidet med å harmonisere reglene i kommunehelsetjenesteloven
og de øvrige bestemmelsene i sosialtjenesteloven ikke er sluttført.
Regler om tilsyn og internkontroll med sosialtjenestelovens regler
om økonomisk sosialhjelp har vært etterlyst lenge og det er etter
departementets mening viktig å få på plass disse reglene snarest
mulig.
Det foreslås lov om sosial tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen
som tittel på lovforslaget. Som en følge av dette må henvisningen
til sosialtjenesteloven i andre lover endres der reglene viser til
den delen av sosialtjenesteloven som i lovforslaget foreslås samlet
i ny lov.
Kommunens sosiale tjenester vil i en periode reguleres av lov
om sosiale tjenester mv. og lovforlaget her. En del henvisninger
til sosialtjenesten og sosiale tjenester i annet lovverk vil måtte
omfatte begge lovene. Her er det ikke foreslått endringer. Henvisningene
til sosialtjenesten og sosiale tjenester vil i disse tilfellene
omfatte både lov om sosiale tjenester mv. og lov om sosiale tjenester
i arbeids- og velferdsforvaltningen. Dette gjelder blant annet folketrygdloven § 21-5
og § 22-6, kommunehelsetjenesteloven § 6-6a, arbeids- og velferdsforvaltningsloven
§ 8, § 11 og § 16, barnehageloven § 21, spesialisthelsetjenesteloven
§ 3-12, barnevernloven § 6-7 og lov om helsemessig og sosial beredskap.
Lovforslaget innebærer at reglene i dagens sosialtjenestelov
kapittel 5 om økonomisk stønad, kapittel 5A om kvalifiseringsprogram
og bestemmelsen om midlertidig husvære i lovens § 4-5 foreslås regulert
i en egen lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Disse reglene foreslås samtidig opphevet i sosialtjenesteloven.
De resterende kapitlene i dagens sosialtjenestelov innholder
bestemmelser om formål og virkeområde, ansvarsfordeling, saksbehandling,
finansiering og egenbetaling og regler om sosialtjenestens generelle
oppgaver. Dette er bestemmelser det vil være behov for i begge lovene.
De foreslåtte endringene i arbeids- og velferdsforvaltningsloven
er i hovedsak en endring i henvisninger til sosialtjenesteloven.
Det foreslås at "sosialtjenesteloven" erstattes med "lov om sosiale
tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen" i § 16 i arbeids- og
velferdsforvaltningsloven.
Forslaget til endring av arbeids- og velferdsloven § 13 andre
ledd til at kontoret skal ivareta oppgaver for etaten og kommunens
oppgaver etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen medfører
at kontoret også (som minimum) skal ivareta kommunens oppgaver knyttet
til plikten til å finne midlertidig botilbud. I tillegg vil forslaget
til endring medføre at det blir tydelig at Nav-kontoret skal ivareta
kommunens generelle oppgaver knyttet til forvaltningen av de sosiale
tjenestene etter loven. Se nærmere omtale under kapittel 6.7 og
7.
Det foreslås å erstatte "sosialtjenesteloven" med "lov om sosiale
tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen" i § 6-2, § 13-11,
§ 23-2 og § 23-3 i folketrygdloven. Betegnelsen "sosialkontor" i
§ 22-6 er foreslått tatt ut, da dette vil være omfattet av begrepet "Nav-kontor"
i bestemmelsen.
"Staten skal sørge for at det er et pasient- og brukerombud
i hvert fylke. Pasient- og brukerombudets arbeidsområde omfatter
statlige spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og sosialtjenester.
Med kommunale helse- og sosialtjenester menes i dette kapittelet
helsetjenester etter lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten
i kommunene, med unntak av lovens kapittel 4a, og sosialtjenester
etter lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v., med
unntak av lovens kapitler 5 og 5A."
Det foreslås å fjerne unntaket for sosialtjenesteloven kapittel
5 og 5A i bestemmelsen.
Det forslås at henvisningene til sosialtjenesteloven i ligningsforvaltningsloven
§ 6-2 nr. 1 bokstav b og § 13-11 annet ledd endres til lov om sosiale
tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Forslaget innebærer en utvidelse av fylkesmannens tilsynsansvar.
Det anslås merkostnader for fylkesmannsembetene i ikrafttredelsesåret
på 8.5 mill. kroner. Det vil bli lagt opp til en særskilt ressursrapportering
for dette året.
En utvidelse av fylkesmannens tilsyn vil medføre nye oppgaver
for Helsetilsynet. Statens helsetilsyn ble i St.prp. om Tilleggsbevilgninger
og omprioriteringer i statsbudsjettet for 2009 tilført 1 mill. kroner for
å bistå fylkesmannsembetene med å tilrettelegge for tilsyn med de
kommunale tjenestene i Nav-kontoret. For det året tilsynet iverksettes
vil Statens helsetilsyn få 2 mill. kroner til å forberede og følge
opp fylkesmannens tilsyn etter lov om sosiale tjenester i arbeids-
og velferdsforvaltningen.
Ressursbehovet for tilsynet, sentralt og regionalt vil bli vurdert
i lys av erfaringene i oppstartsåret.
På bakgrunn av erfaringene med Nav-reformen, herunder også erfaringene
med tilsynet med de kommunale tjenestene i Nav-kontoret, vil det
vurdes innføring av tilsyn med både statlige og kommunale tjenester
i arbeids- og velferdsforvaltningen. I den sammenheng vil også tilsynsmodell
og organisering av tilsynet bli vurdert.
Med lovforslaget vil kommunens internkontrollplikt gjelde forvaltningen
av samtlige lovpålagte sosiale tjenester. Kommunenes erfaring med
internkontroll på tilgrensende forvaltningsområder har overføringsverdi
og forslaget vil ikke ha økonomiske konsekvenser av betydning.
Gjeldende forskrifter til sosialtjenesteloven, herunder forskrift
om individuell plan, vil gjelde fra ikrafttredelsen av ny lov. Det
vil foreløpig ikke bli gjort endringer i disse. Det er imidlertid
behov for en samlet gjennomgang og oppdatering av gjeldende forskrifter
samt å gi forskrifter til bestemmelsene i lovforslagets kapittel
4 om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad. Dette arbeidet
vil bli igangsatt først etter at ny lov er vedtatt.
Det vil være behov for å gi forskrift om internkontroll.
Rundskrivene til gjeldende sosialtjenestelov vil bli gjennomgått.
Inntil videre vil alle rundskriv til de delene av sosialtjenesteloven
som videreføres i lovforslaget også gi veiledning til anvendelsen
av den nye loven.
I forbindelse med komiteens behandling av Prop. L 13 (2009-2010),
jf. Ot.prp. nr. 103 (2008-2009), oversendte Arbeids- og inkluderingsdepartementet
2. desember 2009 brev vedrørende feil i Ot.prp. nr .103 (2008-2009).
Det er foretatt justeringer i inntillingen i henhold til rettelsene
i brevet. Brevet ligger vedlagt innstillingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Tove
Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari Henriksen
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert
Eriksson, Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham
og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen,
fra Senterpartiet, Geir Pollestad, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Ingolf Ropstad, viser til Prop. 13 L (2009–2010),
jf. Ot.prp. nr. 103 (2008–2009) om sosiale tjenester i arbeids-
og velferdsforvaltningen, samt brev av 2. desember 2009 fra Arbeids-
og inkluderingsdepartementet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, gir sin tilslutning til den foreslåtte deling
av sosialtjenesteloven.
Flertallet konstaterer at Prop. 13 L (2009–2010)
er et nødvendig virkemiddel for å nå målene og visjonene i Nav;
en helhetlig arbeids- og velferdspolitikk. Sammen med nye krav om
kommunal internkontroll og statlig tilsyn gjennom fylkesmannen,
mener flertallet at dette bidrar til en økning av
rettssikkerheten for brukerne og kvaliteten på innholdet i tjenestene.
Flertallet viser til at tiltak for barn og unge
er satsingsområde. Flertallet mener det er viktig
å ha fokus på behovene barn og unge har for samordning av bistand
fra ulike deler av hjelpeapparatet.
Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"§ 1 nytt annet punktum skal lyde:
Loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier
får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.
Annet punktum blir nytt tredje punktum."
Flertallet er av den oppfatning at med dette tillegget
i § 1, peker man på det spesielle behov utsatte barn og unge, og
deres familier har for samordnet og helhetlig oppfølging også i
denne loven.
Flertallet merker seg at lovforslaget i hovedsak
er en lovteknisk regulering som samler de obligatoriske kommunale
tjenestene i Nav-kontorene i egen lov.
Flertallet viser til NOU 2004:18 Helhet og plan
i sosial- og helsetjenesten, en utredning av harmonisering av den
kommunale helse- og sosiallovgivningen og til arbeidet som pågår
i Helse- og omsorgsdepartementet for å følge opp utvalgets forslag.
Med Stortingets tilslutning til St.prp. nr. 46 (2004–2005) Ny
arbeids- og velferdsforvaltning, jf. Innst. S. nr. 198 (2004–2005),
ble grunnlaget for en organisasjonsreform lagt. Det ble her pekt
på viktigheten av å vurdere nye virkemidler, og flertallet mener
at dette lovforslaget er et godt virkemiddel for å oppnå intensjonene
i grunnlaget for en velfungerende arbeids- og velferdsforvaltning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
Regjeringens ønske om å tydeliggjøre sammenhengen mellom de sosialpolitiske
og arbeidsmarkedspolitiske virkemidler og å støtte opp under Nav-kontoret
som en enhet. Disse medlemmer er imidlertid av den
oppfatning at oppgavene kunne løses bedre dersom alle de oppgaver
Nav har ansvaret for ble ivaretatt av én samlet statlig etat.
Disse medlemmer viser til behandlingen av St.prp.
nr. 46 (2004–2005), jf. Innst. S. nr. 198 (2004–2005), der et flertall
hadde følgende merknad:
"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil spesielt peke på
det uheldige ved denne organiseringa som gir seg uttrykk i at mange personer
som trenger bistand, opplever å bli kasteballer mellom disse tre
etatene. Dette var en hovedårsak til at flertallet i Innst. S. nr.
189 (2002-2003) ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 14 (2002-2003)
gikk inn for å sende denne stortingsmeldinga tilbake til Regjeringa."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti
hadde følgende merknad i samme innstilling:
"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk
Venstreparti mener på denne bakgrunn at forslaget til organisasjonsmodell
i St.prp. nr. 46 (2004-2005) er et godt skritt i riktig retning.
Disse medlemmer vil likevel peke på at det må arbeides videre med
modeller for en full sammenslåing til én offentlig arbeids- og velferdsetat."
Disse medlemmer vil understreke at Fremskrittspartiets
medlemmer/Fremskrittspartiet er enige i den omlegging av velferdssystemet
som skal bidra til bedre sammenheng mellom arbeid, trygdeytelser,
sosiale ytelser, oppfølging fra Nav og gi et bedre og mer helhetlig
tilbud til brukerne. Disse medlemmer har imidlertid
hele tiden vært av den oppfatning at dette best kan oppnås ved at
oppgavene er statlige og administrert av Nav. Disse medlemmer er
derfor fornøyde med at Regjeringen, i Ot.prp. nr. 103 (2008–2009),
som følges opp gjennom Prop. 13 L (2009–2010), uttaler at:
"Departementet ønsker med dette lovforslaget å tydeliggjøre
sammenhengen mellom de sosialpolitiske og arbeidsmarkedspolitiske
virkemidler, og legge til rette for nye satsninger. Etableringen
av felles lokale kontorer tillagt både statlige og kommunale tjenester,
har skapt behov for lovgivning som i større grad støtter opp under
en samordning og koordinering av NAV-kontorets samlede tilbod".
Disse medlemmer anser at dette er et skritt i
retning av den holdningen Fremskrittspartiet har hatt til omleggingen
av Nav siden reformen ble iverksatt.
Disse medlemmer har imidlertid ikke tro på at
en lovendring, der begrepet "Kommunen i Arbeids- og velferdsetaten"
etableres, vil bidra til å nå målet om en bedre sammenheng og koordinering
av tjenestene i Nav. For å oppnå en bedre integrering av kommunens
oppgaver i Nav er det nødvendig å overføre ansvaret for oppgavene
til den statlige etaten og samle ansvaret i en og samme lov. Disse
medlemmer legger til grunn sin programfestede politikk om
at de kommunale, sosiale og omsorgstjenstene skal finansieres av
staten, mens ansvaret for utførelsen skal tilligge kommunale myndigheter.
Disse medlemmer mener at så lenge kommunale prioriteringer
og økonomiske forskjeller fra kommune til kommune skal bestemme
hvilke tilbud som gis når det gjelder sosiale ytelser og omsorg, uavhengig
av behovet, vil kvaliteten, omfanget og behovsdekningen variere
sterkt i forskjellige deler av landet. Den beste måten å sørge for
at alle innbyggere har samme rett til sosiale ytelser og omsorg
ved behov er etter disse medlemmers mening å legge det
finansielle ansvaret for tjenestene til staten. En individuell rett
til tjenester, sosiale ytelser og omsorg ved konstatert og godkjent
behov, skal utløse refusjon fra staten, ved Nav, og utbetales direkte
til den som utfører tjenesten. Kommunene skal fortsatt ha ansvaret
for at tjenestene finnes og at de faktisk blir utført, men kommunen
kan velge å overlate selve utførelsen til private tilbydere dersom
dette er kvalitativt og økonomisk fornuftig. Det er etter disse medlemmers mening
viktig å slå fast prinsippet om statlig betaling og kommunalt ansvar.
Brukeren skal selv ha muligheten til å velge tilbud, innenfor rammen
av godkjente og kvalifiserte tilbydere.
Disse medlemmer viser til sine merknader vedrørende
kvalifiseringsprogrammet og kvalifiseringsstønaden i forbindelse
med behandlingen av St.meld. nr. 9 (2006–2007), jf. Innst. S. nr.
148 (2006–2007), til der disse medlemmer støttet innføringen av
kvalifiseringsprogrammet men gikk imot kvalifiseringsstønaden:
"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at dette kan skje innenfor dagens rammer for økonomisk sosialhjelp
dersom satsene blir normert, tilnærmet like og på et nivå som det
er mulig å leve av.
Disse medlemmer vil imidlertid
ikke støtte innføring av en kvalifiseringsstønad på 2 G, og mener
at det er et rimelig krav at sosialhjelpsmottakere skal gjøre den
innsats som skal til for å bli selvhjulpen også innenfor dagens
rammer. Disse medlemmer vil ikke bidra til å dele sosialhjelpsmottakere
i to grupper. Innsatsen overfor den enkelte sosialhjelpsmottaker
må ta utgangspunkt i den enkeltes behov og muligheter, og det må
kunne forventes at brukeren følger opp de tiltak som iverksettes
uten at dette skal knyttes til den økonomiske hjelpens nivå."
De fleste oppgaver som, i forslaget til ny lov om sosiale tjenester
i arbeids- og velferdsforvaltningen, videreføres fra sosialloven,
støttes av disse medlemmer. Det er imidlertid disse
medlemmers klare mening at loven, slik det inntatt i § 2,
bare skal gjelde alle som lovlig oppholder seg i riket.
På denne bakgrunn vil disse medlemmer gå imot
det foreliggende utkast til ny lov og be om at Regjeringen kommer
tilbake til Stortinget med en ny lov, basert på prinsippene i merknaden
ovenfor.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lov som integrerer
de kommunale oppgaver som tillegges Nav i en lov om statlig ansvar
under Navs forvaltningsansvar."
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til Representantforslag nr. 6 (2008–2009)
fra stortingsrepresentantene Martin Engeset, Per-Kristian Foss,
Svein Flåtten og Sonja Irene Sjøli om å innføre aktivitetsplikt
for mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp, jf. Innst. S. nr.
126 (2008–2009), hvor følgende forslag ble fremmet:
"1. Alle mottakere av økonomisk sosialhjelp
garanteres en individuell plan for oppfølging innen tre måneder.
2. Det innføres en generell plikt til aktivitet og oppfølging
av mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp."
Disse medlemmer mener at aktivitet skal være et
grunnleggende premiss for all velferd, og at mottakere av økonomisk
sosialhjelp så raskt som mulig skal få utarbeidet en individuell
plan for oppfølging, sånn at den enkelte raskt skal få en ny sjanse
i arbeidslivet.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
"§ 18 nytt tredje ledd skal lyde:
Personer som mottar økonomisk stønad har rett til å få utarbeidet
en plan for oppfølging.
Tredje ledd blir fjerde ledd.
§ 20 nytt første ledd skal lyde:
Det skal settes vilkår for tildeling av økonomisk stønad. Som
vilkår kan settes at mottakeren i stønadsperioden skal utføre passende
arbeidsoppgaver i bostedskommunen, se også § 21 tredje ledd og § 25."
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lov som integrerer
de kommunale oppgaver som tillegges Nav i en lov om statlig ansvar
under Navs forvaltningsansvar.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 2
§ 18 nytt tredje ledd skal lyde:
Personer som mottar økonomisk stønad har rett til å få utarbeidet
en plan for oppfølging.
Tredje ledd blir fjerde ledd.
§ 20 nytt første ledd skal lyde:
Det skal settes vilkår for tildeling av økonomisk stønad. Som
vilkår kan settes at mottakeren i stønadsperioden skal utføre passende
arbeidsoppgaver i bostedskommunen, se også § 21 tredje ledd og § 25.
Komiteen har for øvrig ingen merknader,
viser til proposisjonene og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om sosiale tjenester i arbeids- og
velferdsforvaltningen
Kapittel 1 Lovens formål og virkeområde
§ 1 Lovens formål
Formålet med loven er å bedre levekårene for vanskeligstilte,
bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte
får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til
arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet.
Loven skal bidra til at utsatte barn og unge og deres familier
får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.
Loven skal bidra til likeverd og likestilling og forebygge
sosiale problemer.
§ 2 Lovens virkeområde
Loven bestemmelser om tjenester gjelder for alle som oppholder
seg i riket. Kongen kan gi forskrifter som begrenser anvendelsen
av loven på personer som ikke er norske statsborgere, eller som
ikke har bopel i riket. Kongen kan også gi forskrifter om anvendelse av
loven på personer som oppholder seg i utlandet, men som har tilknytning
til riket.
Kongen kan gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard.
Kapittel 2 Ansvar etter loven
§ 3 Kommunens ansvar
Kommunen er ansvarlig for å utføre oppgavene etter denne
loven som ikke er lagt til et statlig organ, og å yte tjenester
etter loven til alle som oppholder seg i kommunen.
For den som oppholder seg i institusjon eller bolig med
heldøgns omsorgstjenester, skal tjenestene likevel ytes av den kommunen
som var oppholdskommune forut for inntaket i institusjon eller bolig
med heldøgns omsorgstjenester. Dette gjelder også tjenester før
utskriving i forbindelse med utskriving og etablering.
Etter utskrivingen skal de sosiale tjenestene ytes av den
kommunen der vedkommende tar opphold. Tar vedkommende opphold i
den kommunen som institusjonen eller boligen ligger i, kan utgiftene
kreves refundert av oppholdskommunen forut for inntaket.
Kommunens myndighet etter denne loven kan etter reglene
i kommuneloven delegeres til et interkommunalt organ eller en annen
kommune.
§ 4 Krav til forsvarlighet
Tjenester som ytes etter denne loven skal være forsvarlige.
§ 5 Internkontroll
Kommunen skal føre internkontroll for å sikre at virksomhet
og tjenester etter kapittel 4 er i samsvar med krav fastsatt i eller
i medhold av lov eller forskrift. Kommunen må kunne gjøre rede for
hvordan den oppfyller denne plikten.
Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser
om pliktens innhold.
§ 6 Opplæring av kommunens personell
Kommunen har ansvaret for nødvendig opplæring av kommunens
personell i arbeids- og velferdsforvaltningen. Kongen kan gi forskrifter
om opplæringen.
§ 7 Kommunens økonomiske ansvar
Den enkelte kommune skal sørge for nødvendige bevilgninger
for å yte tjenester som kommunen har ansvaret for etter denne loven.
Kostnadene ved tjenester som nevnt i første ledd skal dekkes
av den kommunen som etter § 3 er ansvarlig for å yte tjenesten.
Bare etter regelen i § 3 tredje ledd kan det kreves at disse kostnadene
skal dekkes av andre.
§ 8 Statens ansvar og myndighet
Departementet skal
a) følge med at loven og forskriftene og andre
bestemmelser som gjelder for tjenester etter denne loven, blir anvendt
riktig og på en måte som fremmer lovens formål på en god og hensiktsmessig
måte,
b) sørge for at erfaringene med loven blir vurdert, og at
det blir gjennomført nødvendige endringer i regelverket,
c) gi de retningslinjene og instruksene som er nødvendige
for å nå det målet som er nevnt i bokstav a,
d) arbeide for at det blir satt i gang forskning som kan
få betydning for løsningen av oppgaver etter loven,
e) sørge for at det finnes et forsvarlig tilbud for utdanning
av personale, og at de som skal anvende loven ellers, får forsvarlig
veiledning,
f) sørge for at det blir utarbeidet informasjonsmateriell
som sosialtjenesten kan bruke, jf. § 12.
Departementet kan kreve at kommunale organer som hører
under denne loven, uten hinder av taushetsplikten gir de opplysninger
og meldinger som er nødvendige for at departementet kan utføre sine
oppgaver etter første ledd.
Statlig tilsyn med lovligheten av kommunens virksomhet
utøves etter nærmere regler i §§ 9 og 10.
§ 9 Fylkesmannens tilsynsvirksomhet
Fylkesmannen skal føre tilsyn med at kommunen oppfyller
sine plikter etter kapittel 4 og § 16 første ledd.
Reglene i kommuneloven kapittel 10A gjelder for tilsyn
etter første ledd.
Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser
om fylkesmannens tilsyn.
§ 10 Statens helsetilsyns tilsynsvirksomhet
Statens helsetilsyn har det overordnede faglige tilsynet
med kommunens virksomhet i arbeids- og velferdsforvaltningen.
§ 11 Tilskudd fra staten
Staten skal yte årlig rammetilskudd til delvis dekning
av kommunens utgifter. Tilskuddene fordeles gjennom inntektssystemet
for kommunene etter regler fastsatt av Kongen.
Kapittel 3 Generelle oppgaver
§ 12 Informasjon og generell forebyggende
virksomhet
Kommunen skal gjøre seg kjent med innbyggernes levekår,
vie spesiell oppmerksomhet til trekk ved utviklingen som kan skape
eller opprettholde sosiale problemer, og søke å finne tiltak som
kan forebygge slike problemer.
Kommunen skal søke å legge forholdene til rette for å utvikle
og styrke sosialt fellesskap og solidaritet i nærmiljøet.
Kommunen skal spre kunnskap om sosiale forhold og tjenester
i kommunen.
§ 13 Samarbeid med andre deler av forvaltningen
Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal medvirke
til at sosiale hensyn blir ivaretatt av andre offentlige organer
som har betydning for at formålet med loven blir oppnådd.
Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal samarbeide
med andre sektorer og forvaltningsnivåer når dette kan bidra til
å løse oppgavene som den er pålagt etter denne loven. Som ledd i
disse oppgavene skal kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen
gi uttalelser og råd og delta i den kommunale og fylkeskommunale
planleggingsvirksomheten og i de samarbeidsorganene som blir opprettet.
Blir det påvist mangler ved de tjenester som andre deler
av forvaltningen skal yte til personer med et særlig hjelpebehov,
skal kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen om nødvendig ta
opp saken med rette vedkommende. Er det uklarhet eller uenighet
om hvor ansvaret ligger, skal kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen
søke å klargjøre forholdet.
§ 14 Samarbeid med frivillige organisasjoner
Kommunen bør samarbeide med brukergruppenes organisasjoner
og med frivillige organisasjoner som arbeider med de samme oppgavene
som kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen.
§ 15 Boliger til vanskeligstilte
Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal medvirke
til å skaffe boliger til vanskeligstilte personer som ikke selv
kan ivareta sine interesser på boligmarkedet.
§ 16 Beredskapsplan, hjelpeplikt og gjensidig bistand
Kommunen plikter å utarbeide en beredskapsplan for kommunen
i arbeids- og velferdsforvaltningen i samsvar med lov om helsemessig
og sosial beredskap. Sosialberedskapsplanen skal samordnes med kommunens
øvrige beredskapsplaner.
Kommunen skal gi nødvendig hjelp under ulykker eller andre
akutte situasjoner.
Dersom forholdene tilsier det, skal kommunen yte bistand
til andre kommuner ved ulykker og andre akutte situasjoner. Anmodning
om bistand fremmes av den kommunen som har bistandsbehovet.
Den kommunen som mottar bistand etter tredje ledd, skal
yte kommunen som bidrar med hjelp, kompensasjon for utgiftene, med
mindre noe annet er avtalt.
Kapittel 4 Individuelle tjenester
§ 17 Opplysning, råd og veiledning
Kommunen skal gi opplysning, råd og veiledning som kan
bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Kan kommunen
ikke selv gi slik hjelp, skal den så vidt mulig sørge for at andre
gjør det.
§ 18 Stønad til livsopphold
De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid
eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på
økonomisk stønad.
Stønaden bør ta sikte på å gjøre vedkommende selvhjulpen.
Departementet kan gi veiledende retningslinjer om stønadsnivået.
§ 19 Stønad i særlige tilfeller
Kommunen kan i særlige tilfeller, selv om vilkårene i §
18 ikke er tilstede, yte økonomisk hjelp til personer som trenger
det for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon.
§ 20 Bruk av vilkår
Det kan settes vilkår for tildeling av økonomisk stønad,
herunder at mottakeren i stønadsperioden skal utføre passende arbeidsoppgaver
i bostedskommunen, se også § 21 tredje ledd og § 25.
Vilkårene må ha nær sammenheng med vedtaket. De må ikke
være uforholdsmessig byrdefulle for stønadsmottaker eller begrense
hans eller hennes handle- eller valgfrihet på en urimelig måte.
Vilkårene må heller ikke være i strid med andre bestemmelser i loven
her eller andre lover.
§ 21 Stønadsformer
Økonomisk stønad gis som bidrag, lån, garanti for lån,
eller varer og tjenester.
Økonomisk stønad i form av lån bør vurderes i forhold til
om stønadsmottakeren vil bli i stand til å tilbakebetale lånet.
Er stønaden gitt som lån eller garanti for lån, skal vedtaket
inneholde bestemmelser om lånevilkårene.
Hvis det på grunn av særlige forhold må antas at stønadsmottakeren
ikke vil bruke stønaden i samsvar med vilkår som er fastsatt etter
§ 20, kan det vedtas at stønaden helt eller delvis skal gis i form
av varer og tjenester.
§ 22 Utbetaling av stønad
Når det ikke er truffet vedtak som nevnt i § 21 fjerde
ledd, skal stønaden utbetales til den som har søkt om stønad. Dersom
stønaden skal komme flere til gode, kan det bestemmes at den skal
deles mellom dem.
§ 23 Følgen av at det er gitt uriktige opplysninger
Har noen fått utbetalt stønad fordi vedkommende, eller
noen som har handlet på vedkommendes vegne, forsettlig eller grovt
uaktsomt har gitt uriktige opplysninger eller har fortiet opplysninger,
kan det vedtas at bidraget skal betales tilbake, eller at en avtale
om lån eller garanti for lån skal falle bort.
§ 24 Inndrivelse av lån og andre former for dekning
Krav på tilbakebetaling av lån er tvangsgrunnlag for utlegg.
Det samme er krav som er oppstått fordi kommunen har innfridd et
garantiansvar og tilbakebetalingskrav som bygger på § 23.
§ 25 Refusjon i underholdsbidrag
Stønad som blir gitt i påvente av at søkeren får avgjort
krav om underholdsbidrag, kan gis på vilkår av at retten til underholdsbidrag
skal overtas av kommunen. Kommunen kan la kravet om underholdsbidrag
inndrive etter de reglene som ellers gjelder for slike krav. Det
samme gjelder stønad som blir gitt fordi underholdsbidraget ikke
betales.
Folketrygdens refusjonsrett etter lov av 17. februar 1989
nr. 2 om bidragsforskott § 10 og etter folketrygdloven § 15-10 har
fortrinnsrett overfor kommunens refusjonsrett etter første ledd.
§ 26 Refusjon i ytelser fra folketrygden m.m.
Dersom en mottaker av økonomisk stønad med tilbakevirkning
får innvilget ytelser etter lov om folketrygd eller lovene om krigspensjonering
13. desember 1946 nr. 21 og 22, kan kommunen kreve hel eller delvis
refusjon i det beløpet som skal etterbetales, til dekning av sine
utlegg til samme formål og for samme tidsrom. Er stønadsmottakeren
gift, kan det kreves refusjon etter regelen i første punktum også hos
ektefellen så fremt stønaden er kommet ektefellen til gode.
§ 27 Midlertidig botilbud
Kommunen er forpliktet til å finne midlertidig botilbud
for dem som ikke klarer det selv.
§ 28 Rett til individuell plan
Den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester,
har rett til å få utarbeidet individuell plan. Planen skal utformes
i samarbeid med tjenestemottakeren, jf. § 42.
Kommunen skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen
for å bidra til et helhetlig tilbud for den det gjelder.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
hvem rettigheten gjelder for, og om planens innhold.
§ 29 Kvalifiseringsprogram
Kvalifiseringsprogram gjelder for personer i yrkesaktiv
alder med vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne og ingen eller
begrensede ytelser til livsopphold etter folketrygdloven eller arbeidsmarkedsloven.
Rett til kvalifiseringsprogram forutsetter at
a) søkeren har gjennomgått en arbeidsevnevurdering,
b) tett og koordinert bistand gjennom deltakelse i programmet
vurderes som hensiktsmessig og nødvendig for å styrke vedkommendes
mulighet for deltakelse i arbeidslivet, og
c) arbeids- og velferdsforvaltningen kan tilby et tilpasset
program.
For den tiden en person deltar i et kvalifiseringsprogram,
har vedkommende rett til kvalifiseringsstønad etter bestemmelsene
i § 35.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
retten til kvalifiseringsprogram og om bruken av arbeidsevnevurderinger,
herunder faglig innhold og metode.
§ 30 Kvalifiseringsprogrammets innhold
Programmet skal inneholde arbeidsrettede tiltak og arbeidssøking
og kan inneholde andre tiltak som kan være med på å støtte opp under
og forberede overgang til arbeid.
Med andre tiltak menes opplæringstiltak, motivasjonstrening,
mestringstrening og lignende. Det kan settes av tid til helsehjelp,
opptrening, egenaktivitet mv.
Innholdet i programmet skal tilpasses den enkeltes behov
og forutsetninger.
Programmet skal være helårig og på full tid.
Programmet skal angi et hensiktsmessig starttidspunkt basert
på en individuell vurdering.
Ved gjennomført eller avbrutt program skal det utstedes
et deltakerbevis.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om
programmets innhold.
§ 31 Iverksetting av programmet
Kommunen skal tilrettelegge og iverksette kvalifiseringsprogram
for person som omfattes av bestemmelsene i §§ 29 og 30 fra det tidspunktet
kvalifiseringsprogrammet angir, men senest innen seks måneder etter
at søknad om deltakelse har kommet inn.
§ 32 Programmets varighet
Programmet kan gis for en periode på inntil ett år og kan
etter en ny vurdering forlenges med inntil ett år. Programmet kan
etter en særskilt vurdering forlenges utover to år. Godkjent permisjon
kommer i tillegg.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere retningslinjer
for varighetsvurderingen.
§ 33 Individuell plan for deltakere i
kvalifiseringsprogram
Deltakere i kvalifiseringsprogram har rett til individuell
plan. Planen skal utformes i samarbeid med deltakeren, jf. § 42.
Kommunens ansvar etter § 28 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 34 Stans av kvalifiseringsprogrammet på grunn av den
enkeltes forhold
Kommunen kan stanse programmet for den enkelte dersom det
er saklig begrunnet i den enkeltes forhold, herunder når deltakeren
har tilbud om høvelig arbeid.
§ 35 Kvalifiseringsstønad
For den tiden en person deltar i kvalifiseringsprogram,
har vedkommende rett til kvalifiseringsstønad.
Kvalifiseringsstønaden skal på årsbasis være lik to ganger
folketrygdens grunnbeløp. Deltaker under 25 år mottar 2/3 stønad.
Antall stønadsdager hvert år settes til 260, slik at stønaden
per dag utgjør 1/260 av stønaden på årsbasis.
Til den som forsørger barn, ytes et barnetillegg. Departementet
gir forskrifter om barnetillegg, herunder om tilleggets størrelse
mv.
§ 36 Fravær og permisjon fra kvalifiseringsprogrammet
Ved fravær som ikke skyldes sykdom eller andre tvingende
velferdsgrunner, og som det ikke er gitt tillatelse til, reduseres
stønaden tilsvarende, jf. § 35.
Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler
om fravær og permisjon.
§ 37 Samordning mellom kvalifiseringsstønad og
arbeidsinntekt mv.
I den utstrekning en deltaker i kvalifiseringsprogram har
inntektsgivende arbeid, reduseres stønaden inkludert barnetillegg
tilsvarende, beregnet i forhold til antall timer i inntektsgivende
arbeid.
Inntil 50 prosent stilling kan kombineres med fortsatt
deltakelse i kvalifiseringsprogrammet. Summen av inntektsgivende
arbeid og andre aktiviteter innenfor programmet skal minst utgjøre
full tid, jf. § 30.
Stønaden reduseres ikke på grunn av mottatte barnebidrag.
§ 38 Samordning mellom kvalifiseringsstønad og andre
offentlige ytelser
Kvalifiseringsstønaden reduseres i den utstrekning vedkommende
har rett til dagpenger under arbeidsløshet, sykepenger, eller foreldrepenger.
Dersom en deltaker i kvalifiseringsprogram deltar i tiltak
som utløser stønad til livsopphold etter arbeidsmarkedsloven, tilfaller
stønaden kommunen.
Dersom en mottaker av kvalifiseringsstønad får etterbetalt
ytelser som nevnt i første ledd, kan kommunen kreve hel eller delvis
refusjon i det beløpet som skal etterbetales, til dekning av sine
utlegg til samme formål og for samme tidsrom.
§ 39 Utbetaling av kvalifiseringsstønad
Utbetaling av kvalifiseringsstønad skjer etterskuddsvis
på grunnlag av registrert frammøte. Kommunen beslutter hvordan og
til hvilke tidspunkter utbetaling skal skje.
§ 40 Trekk i framtidige utbetalinger m.m.
Dersom en person har fått utbetalt høyere kvalifiseringsstønad
enn det vedkommende har krav på, kan det overskytende trekkes i
framtidig stønad.
Dersom det er gitt uriktige opplysninger gjelder § 23 tilsvarende
for kvalifiseringsstønad.
Kapittel 5 Saksbehandlingen
§ 41 Anvendelse av forvaltningsloven
Forvaltningsloven gjelder med de særregler som er fastsatt
i loven her.
Avgjørelser om tildeling av sosiale tjenester skal regnes
som enkeltvedtak.
§ 42 Plikt til å rådføre seg med tjenestemottaker
Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid
med tjenestemottaker. Det skal legges stor vekt på hva vedkommende
mener.
§ 43 Innhenting av opplysninger
Opplysninger skal så langt som mulig innhentes i samarbeid
med tjenestemottaker eller slik at vedkommende har kjennskap til
innhentingen.
I saker som gjelder tjenester etter denne loven, kan kommunen
kreve opplysninger fra andre offentlige organer. Like med offentlige
organer regnes organisasjoner og private som utfører oppgaver for
stat, fylkeskommune eller kommune. Har tjenestemottaker ikke samtykket
i at opplysningene blir innhentet, skal spørsmålet om opplysningene
kan gis uten hinder av taushetsplikt, avgjøres etter de taushetsbestemmelser
som gjelder for avgiverorganet.
§ 44 Taushetsplikt
Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for kommunen etter
denne loven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til
13 e. Overtredelse straffes etter straffeloven § 121.
Taushetsplikten gjelder også fødested, fødselsdato, personnummer,
statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. Opplysning
om en tjenestemottakers oppholdssted kan likevel gis når det er klart
at det ikke vil skade tilliten til kommunen.
Opplysninger til andre forvaltningsorganer, jf. forvaltningsloven
§ 13 b nr. 5 og 6, kan bare gis når dette er nødvendig for å fremme
kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningens oppgaver, eller for
å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens
helse.
Dersom et barns interesser tilsier det, kan fylkesmannen
eller departementet bestemme at opplysninger skal være undergitt
taushetsplikt, selv om foreldrene har samtykket i at de gjøres kjent.
§ 45 Opplysningsplikt til barnevernstjenesten
Personell som arbeider innenfor rammen av denne loven skal
i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak
fra barnevernstjenestens side.
Uten hinder av taushetsplikt skal personellet av eget tiltak
gi opplysninger til barnevernstjenesten, når det er grunn til å
tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre
former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester
§§ 4-10 til 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige adferdsvansker,
jf. samme lov § 4-24. Organene som er ansvarlige for gjennomføringen
av lov om barneverntjenester, kan også pålegge personellet å gi
slike opplysninger.
§ 46 Folkevalgt organs sammensetning i enkeltsaker
Dersom et folkevalgt organ etter kommunestyrets beslutning
skal behandle saker vedrørende enkeltpersoner etter denne lov, skal
organet ha tre til fem medlemmer.
§ 47 Klage over kommunens vedtak
Enkeltvedtak som kommunen har truffet etter denne loven,
kan påklages til fylkesmannen.
§ 48 Fylkesmannens kompetanse i klagesaker
Fylkesmannen kan prøve alle sider av vedtaket. Når det
gjelder prøvingen av det frie skjønn, kan fylkesmannen likevel bare
endre vedtaket når skjønnet er åpenbart urimelig.
Dersom et vedtak som gir klageren medhold, ikke kan settes
i verk straks, kan fylkesmannen bestemme at det straks skal settes
i verk midlertidige tiltak som skal dekke et øyeblikkelig behov.
§ 49 Avgjørelse av tvister
Oppstår det tvist mellom kommuner om ansvar etter § 3,
kan kommunene kreve at fylkesmannen avgjør tvisten. Departementet
kan gi nærmere regler om behandlingsmåten.
Kapittel 6 Ikrafttredelse, overgangsbestemmelser og
endringer i
andre lover
§ 50 Lovens ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Lovens bestemmelser om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad
gjelder for den enkelte kommunen fra det tidspunktet det er inngått
avtale mellom Arbeids- og velferdsetaten og kommunen etter arbeids-
og velferdsforvaltningsloven §§ 13 og 14, og felles lokalt kontor
er etablert. Fra 1. januar 2010 gjelder bestemmelsene for alle landets
kommuner.
§ 51 Overgangsbestemmelser
Kongen kan gi forskrifter om lovens anvendelse for vedtak
som er truffet etter lover som blir opphevet ved denne loven, og
om saker som er under behandling etter disse lovene.
§ 52 Endringer i andre lover
Med virkning fra lovens ikrafttredelse gjøres følgende
endringer i andre lover:
1. I lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester
m.v. oppheves § 4-5, kapittel 5 og kapittel 5A.2. I lov 16. juni 2006 nr. 20 om arbeids- og velferdsforvaltningen
gjøres følgende endringer:
§ 1 første punktum skal lyde:
Formålet med loven er å legge til rette for en effektiv arbeids-
og velferdsforvaltning, tilpasset den enkeltes og arbeidslivets
behov og basert på en helhetlig og samordnet anvendelse av arbeidsmarkedsloven,
folketrygdloven, lov §§ [...] om sosiale tjenester i arbeids-
og velferdsforvaltningen og andre lover som forvaltes
av arbeids- og velferdsforvaltningen.
§ 13 andre ledd første punktum
skal lyde:
Kontoret skal ivareta oppgaver for etaten og kommunens
oppgaver etter lov [...]om sosiale tjenester i arbeids-
og velferdsforvaltningen.
§ 16 første ledd skal lyde:
Taushetsplikt etter denne loven eller etter lov [...]om
sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen er ikke
til hinder for at opplysninger er tilgjengelig for andre ansatte
innen kontoret i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig
arbeids- og arkivordning, blant annet til bruk ved veiledning i andre
saker.
3. I lov 2. juli 1999 nr. 62 om pasientrettigheter skal
§ 8-2 første ledd lyde:
Staten skal sørge for at det
er et pasient- og brukerombud i hvert fylke. Pasient- og brukerombudets arbeidsområde
omfatter statlige spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og
sosialtjenester. Med kommunale helse- og sosialtjenester menes i
dette kapittelet helsetjenester etter lov 19. november 1982 nr.
66 om helsetjenesten i kommunene, med unntak av lovens kapittel
4a, og sosialtjenester etter lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale
tjenester m.v.
4. I lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning
skal § 6-2 nr. 1 bokstav b lyde:
b) pensjon, introduksjonsstønad
etter introduksjonsloven, kvalifiseringsstønad etter lov
[...] om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen,
føderåd i jord- og skogbruk, livrente som ledd i pensjonsordning
i arbeidsforhold, engangs- og avløsningsbeløp for slike ytelser,
underholdsbidrag, fødselspenger, omsorgspenger ved adopsjon, dagpenger
under arbeidsløshet, sykepenger o.l. ytelser som skal regnes som
skattepliktig inntekt for mottakeren,
5. I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres
følgende endringer:
§ 4-6 første ledd annet punktum femte
strekpunkt skal lyde:
ulønnet arbeid som pålegges etter
lov [...]om sosiale
tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen,§ 14-13 første ledd bokstav
g skal lyde:
g) deltar på heltid i kvalifiseringsprogram etter lov [...]
om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen,
§ 13-11 andre ledd skal lyde:
Medlemmer som er pålagt å utføre arbeidsoppgaver etter lov
[...]om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen §
20, er yrkesskadedekket under slikt arbeid.
§ 22-6 første ledd første punktum skal lyde:
Dersom en person ikke er i stand til å disponere ytelsen
selv på grunn av sinnslidelse, psykisk utviklingshemning, alvorlig
mental svekkelse, hjerneskade, eller misbruk av berusende eller
bedøvende midler, kan ytelsen utbetales til en annen person eller
til et Nav-kontor.
§ 23-2 femte ledd annet punktum skal lyde:
Det skal heller ikke betales arbeidsgiveravgift av introduksjonsstønad
etter introduksjonsloven eller kvalifiseringsstønad etter lov
[...]om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.
§ 23-3 andre ledd nr. 2 bokstav f skal lyde:
f) kvalifiseringsstønad etter lov [...]
om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet gjør med dette Arbeids-
og sosialkomiteen oppmerksom på enkelte feil i Ot.prp. nr. 103 (2008–2009)
Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, jf. Prop.
13 L (2009–2010).
I Ot.prp. nr. 103 (2008–2009) i punkt 6.7.1 på side 33 står det:
"Departementet viser til at arbeids- og velferdsforvaltningsloven
pålegger Arbeids- og velferdsetaten å sørge for at representanter
for brukerne får mulighet til å uttale seg i forbindelse med planlegging, gjennomføring
og evaluering av etatens virksomhet, jf NAV-loven § 6. Erfaringer
fra brukerne av tjenestene kommer således til NAV-kontorets kunnskap
og vil kunne påvirke utformingen av kontorets tjenestetilbud."
Departementet har feilsitert den aktuelle bestemmelsen i NAV-loven,
som lyder:
"6. Brukermedvirkning
Arbeids- og velferdsetaten
skal sørge for at representanter for brukerne får mulighet til å
uttale seg i forbindelse med planlegging, gjennomføring og evaluering
av etatens tjenester."
Departementet har skrevet "virksomhet", der det skulle vært "tjenester".
Feilsitatet skaper inntrykk av at brukerne kan påvirke et større
område enn de etter loven kan. Denne bestemmelsen i NAV-loven er
ikke foreslått endret, og den er heller ikke avgjørende for de lovendringer
som foreslås. Bestemmelsen nevnes i sammenheng med at gjeldende
regler om samarbeid med organisasjoner på feltet foreslås videreført.
Feilen har ikke betydning for innholdet i det fremlagte forslaget.
I Ot.prp. nr. 103 (2008–2009) i punkt 6.9.1 på side 36 står det:
"Kommunen kan derfor ikke gi avslag på tjenester og stønader
etter lovforslaget med denne begrunnelsen, jf. lovforslagets § 10
om kommunens ansvar for å sørge for de bevilgninger som er nødvendige
for å yte de tjenester og stønader som kommunen har ansvar for etter
loven"
Riktig henvisning skal være til § 7 som regulerer kommunens økonomiske
ansvar. Beskrivelsen for øvrig er korrekt, det er bare nummereringen
som er feil. Feilen har ikke betydning for innholdet i det fremlagte
forslaget.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 3. desember 2009
Robert Eriksson |
Kari Henriksen |
leder |
ordfører |