Til Stortinget
Det fremmes i dokumentet følgende forslag:
«I
I lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. gjøres
følgende endring:
§ 2-1a første ledd skal lyde:
De regionale helseforetakene skal sørge for at personer med fast
bopel eller oppholdssted innen helseregionen tilbys spesialisthelsetjeneste
i og utenfor institusjon, herunder
sykehustjenester,
medisinske laboratorietjenester og radiologiske tjenester,
akuttmedisinsk beredskap,
medisinsk nødmeldetjeneste, luftambulansetjeneste og ambulansetjeneste
med bil og eventuelt med båt,
tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk og annen tverrfaglig spesialisert behandling, herunder
institusjonsplasser som kan ta imot rusmiddelmisbrukere med hjemmel
i sosialtjenesteloven §§ 6-2 til 6-3,
transport til undersøkelse eller behandling i kommune- og
spesialisthelsetjenesten og
transport av behandlingspersonell.
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.»
Det vises innledningsvis i dokumentet til at ved behandlingen
av Ot.prp. nr. 54 (2002–2003) ble lov om spesialisthelsetjeneste
m.m. endret slik at § 2-1 som omhandler de regionale helseforetakenes
sørge for-ansvar, også skal omfatte tverrfaglig spesialisert behandling
for rusmiddelmisbruk, herunder institusjonsplasser som kan ta imot
rusmiddelavhengige med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2 til
6-3. Gjennom dette ble tjenestene omdefinert fra å være sosialtjenester
til å være spesialisthelsetjenester.
Det vises videre til at å være definert som spesialisthelsetjeneste
er en forutsetning for å kunne få godkjenning som sykehus etter
spesialisthelsetjenesteloven § 4-1.
Forslagsstillerne mener at det også kan være andre pasientgrupper
enn rusmiddelavhengige som har behov for tverrfaglig spesialisert
behandling over tid i institusjon. Spesielt vil forslagsstillerne
vise til personer med spiseforstyrrelser.
Det framholdes at dersom denne type tilbud etableres i egne
institusjoner utenfor godkjente sykehus, kreves egen godkjenning
som sykehus etter spesialisthelsetjenesteloven for blant annet å
kunne omfattes av ordningen med fritt sykehusvalg. Siden disse institusjonene
ikke er et tilbud om behandling av rusmiddelmisbruk, er det den
klare somatiske tilnærmingen i de opprinnelige forarbeidene til
spesialisthelsetjenestelovens som legges til grunn for vurderingen
etter spesialisthelsetjenesteloven § 4-1.
Forslagsstillerne mener at dette hindrer at pasientgrupper som
har behov for en mer langvarig tverrfaglig spesialisert behandling,
får et mangfoldig tilbud, og gjør at deres pasientrettigheter når
det gjelder fritt sykehusvalg, begrenses. Som eksempel på det vises
det til Helse- og omsorgsdepartementets avslag av 21. oktober 2008
på søknad fra Capio Anoreksi Senter AS om godkjenning som sykehus.
Forslagsstillerne viser til behandlingen av Dokument nr. 8:91
(2008–2009) om å innlemme Capio Anoreksisenter i ordningen med fritt
sykehusvalg, jf. Innst. S. nr. 328 (2008–2009).
Forslagsstillerne mener at det er behov for å endre loven for
å sikre at gode tverrfaglige helseinstitusjoner som tilfredsstiller
faglige krav for å være en del av spesialisthelsetjenesten, også
kan godkjennes som sykehus, selv om de ikke har en klar somatisk tilnærming,
er et tilbud til rusmiddelavhengige eller er et distriktspsykiatrisk
senter. De mener dette vil være avgjørende for å utvikle et mangfold
av behandlingstilbud, sikre like pasientrettigheter og styrke pasientens
valgfrihet.
Det framholdes at departementet i egen forskrift blant annet
kan gi en mer utfyllende beskrivelse av hvilke behandlingstilbud
som vil omfattes av begrepet «annen tverrfaglig spesialisert behandling».
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jorodd
Asphjell, Tore Hagebakken, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen, Sonja
Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn,
Kari Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie,
Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil
Hansen, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti,
Laila Dåvøy, er opptatt av at alle pasientgrupper som har
behov, får tilbud om nødvendig tverrfaglig spesialisert oppfølging.
Det må derfor tilrettelegges for et godt og adekvat tilbud til alle pasientgrupper
i Norge, uavhengig av den enkeltes bostedsadresse og økonomi.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til behandlingen av
Dokument nr. 8:91 (2008–2009) som også omhandler samme tema. Flertallet kan
ikke se at det er kommet fram nye momenter i saken som gjør at innstillingen
endres, og viser til svarbrev til komiteen fra helse- og omsorgsminister
Anne-Grete Strøm-Erichsen, datert 3. desember 2009, som heller
ikke vil gå inn for en endring av spesialisthelsetjenesteloven. Flertallet er
opptatt av at det skal være gode og varierte tilbud på alle felter,
men er av den oppfatning at dette bør løses innen det offentlige
helsevesen primært, med supplement fra det private. Det er etter flertallets mening
viktig at lovens intensjon følges, og at den ikke uthules ved å
gi unntak fra og lettelser i krav til sykehus som skal være del
av det frie sykehusvalg.
Flertallet vil understreke at det tilbudet som gis
ved Capio Anoreksi Senter, er et viktig tilbud som hjelper mange
til et bedre liv. Flertallet vil presisere at det
er viktig med mangfold i tilbudene som gis, og oppfordrer helseforetakene
til å bruke tilbudet der pasienten selv er motivert for å bruke
dette. Det er viktig at helseforetakene benytter seg av tilbud som
finnes, der de selv ikke har tilstrekkelig tilsvarende tilbud å
gi. Flertallet viser til helse- og omsorgsministerens
svar, der det presiseres at det er ingen formelle hindringer i lovverket
for at de regionale helseforetakene kan velge å løse sine lovpålagte tjenester
gjennom private tjenesteytere som Capio Anoreksi Senter. Det er
derfor, slik flertallet ser det, ingen grunn til
å endre loven på dette punkt.
Flertallet foreslår at representantforslaget vedlegges
protokollen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er enig i representantforslagets
ønske om endringer i loven som sikrer et bredt og mangfoldig tilbud
i det norske helsevesenet. Disse medlemmer støtter
representantsforslagets intensjoner om å endre loven for å sikre
at gode tverrfaglige helseinstitusjoner som tilfredsstiller faglige
krav for å være en del av spesialisthelsetjenesten, også kan godkjennes som
sykehus, selv om de ikke har en veldig klar somatisk tilnærming,
er et tilbud til rusmiddelavhengige eller er et distriktspsykiatrisk
senter. Disse medlemmer mener dette vil sikre et
bedre tilbud tilpasset den enkelte pasient, spesielt for pasientgrupper
som i dag har mangelfulle tilbud.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til
blant annet Dokument nr. 8:91 (2008–2009), hvor følgende merknad
fra et flertall bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre
står å lese:
«Flertallet mener det finnes mange gode helseinstitusjoner
som ikke er sykehus, distriktsmedisinske senter eller som tilbyr
tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk. I likhet
med Capio Anoreksi Senter faller heller ikke disse helseinstitusjonene
inn under ordningen med fritt sykehusvalg etter pasientrettighetsloven.
En utvidelse av ordningen med fritt sykehusvalg for også disse behandlingsalternativene
vil kreve lovendring.
Men flertallet påpeker
at slik lovverket er i dag, kan likevel helseforetakene gjøre avtaler
med behandlingstilbud som Capio Anoreksi Senter og kjøpe tjenester
der om det tilbudet skulle være det beste for den enkelte pasient.
Flertallet mener
steder med faglig tilbud som Capio Anoreksi Senter er et godt supplement
til den offentlige helsetjenestens tilbud, og som derfor pasienter
over hele landet kan ha nytte av. Helseforetakene må bidra til at
slike tilbud benyttes i et helhetlig behandlingstilbud for anoreksipasienter.»
Disse medlemmer forutsetter at lovendringene medfører
innlemmelse i ordningen av fritt sykehusvalg, slik at pasienter
fra samtlige helseregioner kan nyte godt av tverrfaglig spesialisert
behandling, selv om tilbudet kun eksisterer i enkelte av regionene.
Disse medlemmer mener de endringer i loven som
er foreslått, vil medføre et bedre helsetilbud i Norge, og støtter
derfor de forslag til endringer i loven som fremmes.
Disse medlemmer viser til at helsekøene har økt
med 60 000 under regjeringen Stoltenberg, og at 262 000 pasienter
venter på helsehjelp ifølge Helsedirektoratets rapport over ventetider
og ventelister per 2. tertial 2009. Ventetiden for behandling øker; for
flere pasientgrupper øker den betydelig. Samtidig finnes det ledig
kapasitet hos private aktører, som regjeringen ikke ønsker å benytte
av ideologiske grunner. Dette fører til unødvendig ventetid og problemer for
pasientene og til økte utgifter for samfunnet og næringslivet.
Disse medlemmer påpeker at tilbudet til pasienter
med spiseforstyrrelser fortsatt er mangelfullt, og at det er lange
ventetider for behandling flere steder. Ifølge fritt sykehusvalg.no
er ventetidene for utredning/samtalebehandling for pasienter med
spiseforstyrrelser i Helse Finnmark 10–40 uker, mens ventetiden
for innleggelse i Helse Nord er 4–6 uker. Ved Modum bads tilbud
til pasienter med spiseforstyrrelser er ventetiden 78 uker.
Samtidig som mange pasienter venter på behandling, har Capio
Anoreksi Senter ledig kapasitet. Senteret har avtale med Helse Sør-Øst,
men fikk avslag på søknad om godkjenning som sykehus fra Helse- og
omsorgsdepartementet i 2008. Som følge av dette omfattes ikke tilbudet
av retten til fritt sykehusvalg etter pasientrettighetsloven for
pasienter utenfor Helse Sør-Øst. En rekke henvendelser fra pasienter
og deres pårørende viser at det fortsatt er vanskelig å få offentlig
støtte til behandling ved Capio Anoreksi Senter, med begrunnelse
av at dette innebærer økte utgifter for det henvisende helseforetaket.
Dette fører til unødvendig ventetid for alvorlig syke pasienter. Så
lenge pasienter utenfor Helse Sør-Øst ikke kan velge behandling
ved sentret i kraft av det frie sykehusvalget, er det både formelle
og reelle hindringer for at tilbudet kan benyttes for disse pasientene.
Helse- og omsorgsministerens anmodning om at helseforetakene skal
bruke denne ledige kapasiteten ved Capio der det er faglig grunnlag
for dette, har ikke ført til flere henvisninger.
Det vises til helse- og omsorgsministerens brev av 3. desember
2009 til helse- og omsorgskomiteen, der det uttales at forslaget
til lovendring ikke vil endre rettsstillingen for pasienter innenfor
den helseregionen som har avtale med virksomheten. Disse medlemmer legger
dermed til grunn at en godkjenning av Capio Anoreksi Senter som
sykehus vil føre til at pasienter utenfor Helse Sør-Øst, det vil
si fra Helse Vest, Helse Midt-Norge og Helse Nord kan velge behandling
ved Capio i henhold til pasientrettighetslovens bestemmelser om
fritt sykehusvalg. Dette forutsetter i tillegg at senteret har en
avtale med ett av de regionale helseforetakene.
Disse medlemmer konstaterer at helse- og omsorgsministeren
nå mener at det ikke kreves lovendring for å godkjenne Capio Anoreksi
Senter og andre tilsvarende tilbud som sykehus slik at de omfattes
av retten til fritt sykehusvalg, mens regjeringspartiene Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i Innst. S. nr. 328 (2008–2009)
uttalte at en slik lovendring var nødvendig. I innstillingen heter
det i merknader fra flertallet:
«Flertallet mener det finnes mange gode helseinstitusjoner
som ikke er sykehus, distriktsmedisinske senter eller som tilbyr
tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk. I likhet
med Capio Anoreksi Senter faller heller ikke disse helseinstitusjonene
inn under ordningen med fritt sykehusvalg etter pasientrettighetsloven.
En utvidelse av ordningen med fritt sykehusvalg for også disse behandlingsalternativene
vil kreve lovendring.»
Som det fremgår av helse- og omsorgsministerens brev, krever
godkjenning av et tilbud som sykehus en omfattende, skjønnsmessig
og helhetlig vurdering. Det skal legges vekt på om samfunnsmessige og
faglig hensyn taler for at en institusjon skal godkjennes, om institusjonen
omfattes av planer utarbeidet av regionale helseforetak, og om tilbudet
drives forsvarlig. Disse medlemmer konstaterer at Capio
senter for spiseforstyrrelser har en avtale med Helse Sør-Øst, og
forutsetter dermed at tilbudet drives faglig forsvarlig. Slik disse
medlemmer ser det, må avslaget på søknad om godkjenning
som sykehus bero på at Helse- og omsorgsdepartementet under statsrådens
ledelse ikke anser at det foreligger samfunnsmessige og faglige
hensyn for å godkjenne tilbudet som sykehus. Høsten 2009 godkjente
imidlertid Helse- og omsorgsdepartementet etablering av sykehuset
Norsk Topphelsesenter, som drives av Norsk Toppfotball. Tilbudet
skal blant annet gi behandling til idrettsutøvere som har spiseforstyrrelser. Slik disse
medlemmer ser det, bør også pasienter med spiseforstyrrelser
som ikke er toppidrettsutøvere, få mulighet å benytte private behandlingstilbud.
Disse medlemmer mener at vilkårene for godkjenning
av sykehus bør åpne for godkjenning av tverrfaglige, spesialiserte
helsetilbud som ikke driver sykehus av ren somatisk karakter. Dette
vil medføre at pasienter kan velge behandling ved helsetilbud som
i dag faller utenfor pasientrettighetslovens bestemmelser om fritt
sykehusvalg, forutsatt at institusjonen har en avtale med et regionalt
helseforetak. Slik disse medlemmer ser det, vil dette
bidra til et større mangfold av tilbud, økt valgfrihet og kortere ventetid
for pasientene.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti fremmer derfor følgende forslag:
«I
I lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. skal
§ 2-1a første ledd lyde:
De regionale helseforetakene skal sørge for at personer med fast
bopel eller oppholdssted innen helseregionen tilbys spesialisthelsetjeneste
i og utenfor institusjon, herunder
1. sykehustjenester,
2. medisinske laboratorietjenester og radiologiske tjenester,
3. akuttmedisinsk beredskap,
4. medisinsk nødmeldetjeneste, luftambulansetjeneste og
ambulansetjeneste med bil og eventuelt med båt,
5. tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk
og annen tverrfaglig spesialisert behandling, herunder institusjonsplasser
som kan ta imot rusmiddelmisbrukere med hjemmel i sosialtjenesteloven
§§ 6-2 til 6-3,
6. transport til undersøkelse eller behandling i kommune-
og spesialisthelsetjenesten og
7. transport av behandlingspersonell.
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at statsråden er av den oppfatning at man lovmessig kan
sørge for at Capio Anoreksi Senter innlemmes i ordningen med fritt
sykehusvalg ved at man utvider pasientrettighetsloven § 2-4. Disse
medlemmer mener derfor dette er en hensiktsmessig utvidelse
av loven, slik at pasienter over hele landet blir gitt muligheten
til å benytte dette tilbudet.
Disse medlemmer mener videre det kan være andre
helsetilbud som også kunne vært innlemmet i ordningen med fritt
sykehusvalg, og er derfor av den oppfatning at det bør foretas en
gjennomgang med sikte på dette.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter skal § 2-4 nytt
andre ledd lyde:
I tillegg omfattes følgende institusjoner av ordningen med fritt
sykehusvalg:
Capio Anoreksi Senter AS.
Nåværende andre til fjerde ledd blir tredje til femte ledd.»
«Stortinget ber regjeringen komme til Stortinget på egnet tidspunkt
med en gjennomgang av andre institusjoner i tillegg til Capio Anoreksi
Senter AS som bør omfattes av ordningen fritt sykehusvalg.»
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
I
I lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. skal
§ 2-1a første ledd lyde:
De regionale helseforetakene skal sørge for at personer med fast
bopel eller oppholdssted innen helseregionen tilbys spesialisthelsetjeneste
i og utenfor institusjon, herunder
1. sykehustjenester,
2. medisinske laboratorietjenester og radiologiske tjenester,
3. akuttmedisinsk beredskap,
4. medisinsk nødmeldetjeneste, luftambulansetjeneste og
ambulansetjeneste med bil og eventuelt med båt,
5. tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk
og annen tverrfaglig spesialisert behandling, herunder institusjonsplasser
som kan ta imot rusmiddelmisbrukere med hjemmel i sosialtjenesteloven
§§ 6-2 til 6-3,
6. transport til undersøkelse eller behandling i kommune-
og spesialisthelsetjenesten og
7. transport av behandlingspersonell.
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
I lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter skal § 2-4 nytt
andre ledd lyde:
I tillegg omfattes følgende institusjoner av ordningen med fritt
sykehusvalg:
Capio Anoreksi Senter AS.
Nåværende andre til fjerde ledd blir tredje til femte ledd.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen komme til Stortinget på egnet tidspunkt
med en gjennomgang av andre institusjoner i tillegg til Capio Anoreksi
Senter AS som bør omfattes av ordningen fritt sykehusvalg.
Komiteens tilråding fremmes av Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen viser til representantlovforslaget
og merknadene og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument 8:12 L (2009–2010) – representantlovforslag fra stortingsrepresentantene
Erna Solberg, Sonja Irene Sjøli, Ingjerd Schou og Bent Høie om endring
i lov om spesialisthelsetjenesten m.m. for å gjøre det mulig å godkjenne
institusjoner som gir tverrfaglig spesialisert behandling som sykehus
og dermed omfattes av retten til fritt sykehusvalg – vedlegges protokollen.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 11. februar 2010
Bent Høie |
Per Arne Olsen |
leder |
ordfører |