Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tor Bremer, Svein Gjelseth, Anna Ljunggren, Hadia Tajik, Truls Wickholm
og lederen Marianne Aasen, fra Fremskrittspartiet, Mette Hanekamhaug,
Tord Lien og Bente Thorsen, fra Høyre, Elisabeth Aspaker, Svein
Harberg og Henning Warloe, fra Sosialistisk Venstreparti, Aksel
Hagen, fra Senterpartiet, Anne Tingelstad Wøien, fra Kristelig Folkeparti,
Dagrun Eriksen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser
til meldingen.
Komiteen viser til at meldingen
klargjør hvilke ambisjoner regjeringen har for den samlede utdanningspolitikken.
En forutsetning for at dette samtidig skal resultere i tilstrekkelig
god praksis er at alle aktører i utdanningsfeltet tar de nødvendig
grep.
Komiteen vil understreke at meldingens hovedmål
er å sikre arbeidslivet nødvendig kompetanse i framtida og gi den
enkelte et trygt ståsted i arbeidslivet. Sentrale strategier for
å sikre dette er å redusere frafallet i videregående opplæring,
gi tilbud om formell og uformell voksenopplæring og sikre kvalitet
og tilgjenglighet til høyere utdanning.
Den kontinuerlige omstillingen norsk arbeidsliv har
vært gjennom de siste 20 til 25 årene vil med all sannsynlighet
fortsette. Norge er det landet i OECD som har den laveste andel
av arbeidstakerne ansatt i yrker som består av enkle rutinepregede
oppgaver som ikke stiller krav til utdanning. Ifølge SSBs framskrivninger
vil det i 2025 være behov for 100 000 færre arbeidstakere med kun
obligatorisk utdanning, noe som da vil tilsvare 3–5 pst. av den
totale arbeidsstyrken. Komiteen mener derfor det
er nødvendig for den enkelte å besitte kunnskap og kompetanse som
gjør omstilling lettere. Bedriftenes evne til å overleve endringer
vil være knyttet til arbeidstakernes evne til å omstille seg raskt.
Komiteen er kjent med at det
i et kunnskapsbasert arbeidsliv er de med lavest utdanning som står
i størst fare for å falle utenfor arbeidsmarkedet.
Komiteen mener det derfor må
være et mål at alle skal fullføre videregående opplæring og settes
i stand til å ta videre studier eller gå ut i arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at alle uansett hvilke forutsetninger man har, skal gis samme mulighet
til å ta en videregående utdanning. Disse medlemmer vil
imidlertid være forsiktig med å gjøre det til et mål at absolutt
alle skal fullføre videregående opplæring slik vi kjenner det i
dag. Disse medlemmer vil understreke at det må være
et mål at alle som har ønske og vilje til å fullføre, gis mulighet
til fullførelse. Disse medlemmer mener at det må
være et mål at flest mulig fullfører en eller annen form for kompetansegivende
videregående utdanning, men at myndighetene også må ta høyde for
at dette ikke gjelder alle. Disse medlemmer viser
til uttalelser fra blant annet Norsk Lektorlag, som peker på at
samfunnet også må ha aksept for og tilrettelegge for de som ikke
evner eller ønsker å fullføre videregående løp slik det er skissert
fra myndighetene.
Komiteen mener at
et økende antall studenter og en økende studietilbøyelighet er en
av hovedutfordringene. Dette gir store muligheter for samfunnet
samtidig som det er en utfordring å møte den økende etterspørselen
etter høyere utdanning samtidig som kvaliteten opprettholdes på
et høyt nivå.
Komiteen mener at
alle barn og unge skal ha lik tilgang på utdanning. Målet må være
at hver og en opplever at de får utvikle seg i tråd med egne evner
og behov.
Utdanningspolitikk handler om å gi alle muligheter
til utdanning gjennom tidlig innsats og økt kvalitet i hele utdanningsløpet. Komiteen mener
at tilgang til gratis utdanning er et grunnleggende gode i et velferdssamfunn, fordi
kunnskap er nødvendig for å kunne leve gode liv i et moderne samfunn.
Komiteen mener at alle norske
skolebarn skal oppleve læring, mestring og utfordringer i skolen. Komiteen viser
til at siden 2005 har tidlig innsats vært en hovedstrategi for å
komme i gang med læring på en god måte, motvirke sosiale forskjeller
i utdanning, sikre bedre resultater i skolen og at flere fullfører
videregående opplæring. Komiteen viser til at St.meld.
nr. 16 (2006–2007) og ingen sto igjen, jf. Innst. S. nr. 164 (2006–2007),
og St.meld. nr. 31 (2007–2008) Kvalitet i skolen, jf. Innst. S.
nr. 42 (2007–2008), la grunnlaget for denne strategien. Målet er
at vi gjennom tidlig innsats, tett oppfølging av elevene og høy
kvalitet i opplæringen skal sørge for at alle er godt rustet når
de går ut av grunnskolen. På den måten vil de være i god stand til
å starte, og gjennomføre, videregående opplæring, uansett hva de
måtte ønske å utdanne seg til.
Gode grunnleggende ferdigheter er etter komiteens oppfatning
forutsetningen for at hver enkelt skal oppleve mestring, og være
forberedt for videre læring gjennom høyere utdanning eller deltakelse
i arbeidsliv. Utdanning sikrer hver enkelt mulighet til økonomisk
selvstendighet. En får et tryggere ståsted i arbeidslivet, og gis
dermed et grunnlag for sosial mobilitet og for å utvikle egen velferd.
I tillegg til å gi hver enkelt et godt faglig
fundament, skal skolen gi elevene et grunnlag for å bli deltakende
samfunnsborgere. Skolen skal stimulere til demokratisk forståelse,
kulturell utvikling og den enkeltes selvfølelse og identitet.
Hvor gode resultater en oppnår i grunnskolen påvirker
i høy grad om ungdommer fullfører videregående opplæring.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at når det er omtrent syv ganger større sannsynlighet for
at barn av foreldre med lang høyere utdanning fullfører videregående
opplæring, enn elever med foreldre som har grunnskole som høyeste
utdanning, demonstrerer det hvor viktig grunnskolen er for å utjevne
sosiale forskjeller.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener opplæring på
individnivå er et av de viktigste momentene i forhold til tidlig innsats
og ivaretakelse av retten til tilpasset opplæring. Rapporten fra
Midtlyng-utvalget (NOU 2009:18 Rett til læring) peker på at hele
25 pst. av elevene i norsk skole og barnehage har behov for ekstra
oppfølging eller mer tilrettelegging. Utredningen viser også til
at spesialundervisning settes i gang for sent og at det er stor
bruk av assistenter fremfor fagpersoner med pedagogisk og spesialpedagogisk
kompetanse og at flere spesialtimer ikke blir gjennomført. Midtlyng-utvalget
peker på at skolen er for ensrettet, og behandler barn og unge mer
likt enn mangfoldet tilsier, og at skolen dermed ikke tar nok hensyn
til at mennesker er ulike. Videre pekte St.meld. nr. 30 (2003–2004)
Kultur for læring, på at om en behandler alle elevene likt, skaper
vi større ulikhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til det uttalte målet om at skolen
også skal utjevne sosiale forskjeller i samfunnet. Statistikker
og historiske data viser dessverre at norsk skole reproduserer sosiale
forskjeller. Noe av årsaken ligger i manglende tilpasset opplæring
og oppfølging fra et tidlig stadium av de elevene som har utfordringer
underveis fra tidlig i skolegangen. Innføring av kartleggingsprøvene
er et skritt i riktig retning, men disse må følges systematisk opp,
skal de ha noen effekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger
vekt på elevenes rett til tilpasset undervisning fra et tidligst
mulig tidspunkt i grunnskolen. I dagens undervisningssituasjon hvor
elevene er inndelt i store basisgrupper og klasser er det ofte en
organisatorisk og praktisk-pedagogisk utfordring for læreren å ivareta denne
rettigheten. Disse medlemmer mener således at en
økt bruk av faglig differensiering vil gjøre det enklere å tilpasse
undervisningen til elevenes faglige nivå. En slik pedagogisk differensiering
medfører at lærerne kan gi elevene ulikt fagstoff, arbeidsmengde,
tilbakemelding, oppmerksomhet, krav og vurdering. Disse medlemmer viser
til prosjektet «Differensiering og tilrettelegging i videregående
opplæring» (1993–2003) som samlet sett er det største pedagogiske
utviklingsarbeidet noen gang gjennomført i videregående skole i
Norge. Prosjektet slo fast at det ikke var tvil om at hver enkelt
skole i større grad bør bruke læringsstøttende og diagnostiske prøver
i et systematisk differensieringsarbeid. Med dette følger kartleggingsprogram på
skoler, analyse av disse og en vektlegging av læringspotensialet
til hver enkelt elev. Videre vil disse medlemmer vise
til fagforeningen Akademikernes støtte til økt bruk av faglig differensiering,
da de understreker at lik tilgang til en god grunnutdanning forutsetter
at opplæringen tilpasses den enkelte elevs faglige nivå. (Akademikernes
dokument om skole 2007–2010.)
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
til endring av opplæringsloven § 8-2 første ledd tredje punktum,
slik at forbudet mot faglig nivådeling av klasser eller basisgrupper
oppheves.»
Disse medlemmer mener det er
viktig også å understreke elevenes personlige, individuelle ansvar
for læring. Skolen skal være et sted for å lære, ikke bare være.
Derfor må det stilles målbare og tydelige krav til elevene tidligst
mulig i grunnskolen. Samtidig mener disse medlemmer at
det bør utformes spesifikke og konkrete målsettinger innenfor faglig
forståelse som elevene skal ha oppnådd i det de skal gå over til
ungdomstrinnet.
Disse medlemmer mener det er
viktig å innføre registrering/testing om elevene har tilegnet seg
de ferdigheter som er forutsatt på det klassetrinnet de er, ved
overgang til nytt klassetrinn og ved overgang til ungdomstrinnet.
Dersom resultatet viser at de ligger etter, må skoleeier sette inn
tiltak i forhold til avvik.
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med hvordan nasjonale kompetansemål for overgang mellom barne- og
ungdomstrinnet kan utformes, og eventuelle tiltak som skal igangsettes
dersom disse ikke er oppnådd.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at det er større sannsynlighet for
at barn av foreldre med lang høyere utdanning fullfører videregående skole
enn at elever med foreldre som har grunnskole som høyeste utdanning,
fullfører. Disse medlemmer er imidlertid uenig i
at dette ensidig er skolens oppgave å utjevne. Dette undervurderer
foreldrenes avgjørende rolle i barns læring. Disse medlemmer mener
alle foreldre kan ha en sentral og aktiv rolle i barnas læring og
mener vi må satse enda mer på utvikling av et godt hjem/skole-samarbeid
og dyktiggjøring av alle foreldre til å støtte, motivere og oppmuntre
sine barn. Disse medlemmer mener de påviste sosiale
forskjellene nettopp viser hvor viktig det er med en bevisstgjøring
av hjemmets rolle både hos ansatte i skolen og hos foreldrene. Myndiggjøring
av alle foreldre og kunnskap om gevinsten ved et godt samarbeid mellom
hjem og skole vil kunne føre til en større grad av sosial utjevning.
Disse medlemmer viser til at
tilpasset opplæring er avgjørende for å nå målet om at hver får
utviklet seg i tråd med egne evner og behov. Disse medlemmer mener
mange av tiltakene som foreslås i skolen ofte har sin begrunnelse
i ønsket om å sikre tilpasset opplæring, men uten at det nødvendigvis
finnes faglige argumenter for at dette vil skje. Dette henger sammen
med at gjennomføring av tilpasset opplæring ser ut til å være viktigere
enn de resultatene som oppnås. Tilpasset opplæring er både formål,
prinsipp og virkemiddel. Noe som gjør det lite hensiktsmessig og
ikke minst skaper det store utfordringer for lærere og skoleledere.
Mye er avhengig av læreren, særlig det som gjelder klasseledelse, struktur
i undervisningen, relasjoner til elevene, faglig kompetanse og faglig
engasjement. Disse medlemmer mener det er vanskelig
å gi et entydig svar på hva det er som gir best tilpasset opplæring.
Utdanningsforskningen peker imidlertid på en tendens, nemlig at
det beste læringsutbytte ser vi ut til å finne i skoler med den
mest sammenholdte undervisning og i skoler der det sosiale fellesskapet
står sterkt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser imidlertid til at
uavhengig av organisering og arbeidsmåter så er det ingen tvil om
at læreren er viktigst.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, mener at den offentlige fellesskolen
har vært et av de viktigste virkemidlene for å utvikle det norske
samfunnet til det vi kjenner i dag. Et samfunn der det er små forskjeller
mellom folk og der alle, uavhengig av bakgrunn, har mulighet til
å skape seg et godt liv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener skolen er en av samfunnets viktigste fellesarenaer
og svært avgjørende for den enkelte og for landets utvikling. Disse
medlemmer mener likevel det er en klar svakhet at den norske
grunnskolen i stor grad reproduserer sosiale forskjeller og dermed
svikter en av samfunnets forventninger til skolen om å bidra til
at alle elever, uavhengig av foreldrenes bakgrunn, gis mulighet
til å strekke seg og utvikle sine evner og sitt talent. Et likeverdig
opplæringstilbud og god tilpasset opplæring er grunnleggende for
at den enkelte elev skal ha mulighet til å realisere sine drømmer
og senere mestre voksenlivet og rollen som fullverdig samfunnsborger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at skolen er, og har vært, et viktig virkemiddel i utviklingen av
det norske samfunnet slik vi kjenner det i dag: Et harmonisk samfunn
der alle har tilgang til utdanning uavhengig av bakgrunn, og der
alle har mulighet til å skape seg et godt liv.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener at kjernen i tankegangen om fellesskolen
er at alle elever og grupper bør være med i et sosialt arbeidsfellesskap,
forankret i felles verdier og faglige og kulturelle tradisjoner
og mål. Likhetsprinsippet ivaretas gjennom forutsetningen om at
opplæringen skal tilpasses evner, utviklingsnivå og behov hos den
enkelte elev. Disse medlemmer mener det ikke dreier
seg om å gi et likt tilbud til alle, men om tilbud som er likeverdige
på den måten at de tar utgangspunkt i hvor barna og de unge står.
Det krever både individuell tilpassing og lokalt mangfold.
Komiteen viser til
at 82 pst. av vår nasjonale formue er resultatet av vår egen arbeidsinnsats [SSB],
mot Statens pensjonsfond utland som utgjør 7 pst. Den viktigste
forutsetningen for videre verdiskaping i Norge er med andre ord
et godt arbeidsmarked med stabil deltakelse, samt evne og mulighet
til å tenke og handle kreativt og utradisjonelt. Komiteen vil
understreke at framtidens verdiskaping avhenger av nåtidens utdanningssystem
– fra barnehager, via skole og høyere utdanning til livslang læring
i yrkeslivet.
Komiteen mener det må skapes
økonomiske verdier for å kunne dele dem.
Komiteen viser til at FN har
utviklet Human Development Index der ulike mål på utdanning, helse
og bruttonasjonalprodukt (BNP), avgjør hvilket land det er best
å bo i. Når man ser på BNP per innbygger har Norge gått fra å være
et land omtrent på gjennomsnittet for OECD-landene på 1970-tallet
til et land som hvert år ligger helt i toppen blant verdens rikeste
land.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at aktive, politiske valg gjennom flere tiår har bidratt til
at Norge har utviklet et av verdens beste velferdssamfunn, samtidig
som vi er av de mest innovative og verdiskapende land i verden.
Dette ser vi blant annet i The Economists utgivelse,
Pocket World in Figures 2010, der Norge blant annet kåres til et
av verdens beste land i global konkurransedyktighet, og vi er blant
de landene som har lavest ekspertflukt.
Komiteen mener imidlertid
at velferdssamfunnet alltid må utvikles og videreforedles for at
ingen skal falle gjennom eller ikke få den hjelpen de trenger for
å kunne klare seg selv. For å kunne sørge for alle må vi sikre verdiskapingen
i landet. Det gjør vi best ved å utdanne befolkningen til deltakelse
i arbeidslivet.
Den demografiske utviklingen i Norge fører også
med seg visse utfordringer. Ifølge St.meld. nr. 25 (2005–2006) vil
aldersbæreevnen, som viser forholdet mellom den yrkesaktive delen
av befolkningen og den eldre delen av befolkningen, endre seg betydelig.
I 2000 var det 4,7 personer i yrkesaktiv alder pr. eldre, mens det
i 2030 vil bli redusert til 3,5 og i 2050 til 2,9. Komiteen mener
at det understreker behovet for å ha en stabil og god deltakelse
i arbeidslivet. Gode grunnleggende ferdigheter gjennom utdanningsløpet
er en viktig forutsetning for stabil tilknytning til arbeidsmarkedet.
Norsk arbeidsliv er i stor grad kunnskapsbasert og
stiller store krav til omstillingsevne og innovasjon. Komiteen mener
innovasjon og verdiskaping avhenger av en kompetent og produktiv
arbeidsstyrke og at framtidens arbeidsplasser trenger kompetanse,
uavhengig av bransje. Derfor vil komiteen understreke
at læring og kunnskap er skolens hovedoppgave. Alle trenger grunnleggende
kunnskap for å kunne tilegne seg ny og kunne omstille seg i arbeidslivet. Komiteen vil
understreke at det kreves et godt kunnskapssamarbeid mellom skole
og arbeidsliv. Dette arbeidet må styrkes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Kunnskapsdepartementet
i sin strategi «Realfag for fremtiden» peker på en del utfordringer
for realfagene. Særlig bekymringsfullt er det at nivået på elevene
som kommer ut fra grunnskole og videregående skole stadig får lavere
kunnskapsnivå. Det er også bekymringsfullt at færre elever i videregående skole
velger realfag, noe som kan henge sammen med det faglige nivå på
lærerne som underviser i realfag på videregående trinn og sviktende
realfaglige kunnskaper fra grunnskolen. Disse forholdene kan også
være årsaken til at det er svært få primærsøkere til mange av realfagene
i høyere utdanning.
Disse medlemmer vil peke på at
situasjonen ikke er helsvart og at Norges forskningsråd den 17. februar
2010 offentliggjorde en rapport som viser at vi har hele seks fysikkforskningsmiljøer i
Norge som holder høy internasjonal klasse. Det er liten tvil om
at vi også innen andre teknologi- og realfag har mange miljøer som
driver forskning og utdanning av høy internasjonal kvalitet. Disse
medlemmer vil imidlertid peke på at å opprettholde disse
miljøene krever umiddelbar satsing. Disse medlemmer har
merket seg departementets «Realfag for fremtiden» og mener dette
strategidokumentet på en god måte beskriver utfordringene. De tiltakene
som foreslås i strategidokumentet kan også sies å være et skritt
i riktig retning, men kan etter disse medlemmers oppfatning
ikke sies å stå i samsvar med de utfordringene som beskrives i samme strategi.
Et løft for realfagene av en størrelse som det
faktisk er behov for, krever en mer ambisiøs tilnærming og flere
tiltak. Først og fremst må realfagenes status heves.
Disse medlemmer viser til den
kritiske situasjonen i forhold til realfagskompetanse hos lærere på
ungdomstrinnet og i videregående skole. Denne situasjonen kan ikke
løses bare gjennom å utdanne nye realfagslærere. Det bør derfor
bli enklere for realister og teknologer/ingeniører å kvalifisere
seg til å undervise på disse to nivåene. Dette kan gjøres gjennom
å åpne for at ingeniørutdanningene får pedagogiske tilvalgsfag og
ved i større grad å legge til rette for at pedagogisk tilleggskompetanse
kan oppnås mens man er i jobb.
Disse medlemmer er også kjent
med regjeringens arbeid med Lektor II og mener dette arbeidet er
veldig viktig, også for å få realfagskompetanse inn i skolen. Disse
medlemmer vil peke på at Lektor II-programmet og andre lignende
programmer må få en tilfredsstillende og mest mulig forutsigbar
finansiering. Disse medlemmer mener også at Lektor
II-programmet bør vurderes innført i real- og teknologifagene i
høyere utdanning der det er formålstjenlig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at realfagene har og har hatt stor betydning for oppbyggingen
av den norske økonomien. Fra vikingtiden, hvor realfagskunnskap
gav grunnlaget for byggingen av vikingskipene som ble benyttet både
til handel og krigsferd, og til vår tid går det en linje hvor realfagene
har hatt stor betydning for norsk økonomi. I moderne tid har realfagskunnskapene
bidratt til å legge grunnlag for verftsindustrien og dermed handelsflåten,
kraftforedlende industri, farmasøytisk industri, skognæringen, havbruksnæringen,
petroleumsnæringen, og informasjonsteknologi- og programvareindustri. Disse
medlemmer vil peke på at den relative andelen av statens
inntekter petroleumsnæringen utgjør i dag i årene fremover vil falle
og at disse inntektene må erstattes dersom velferd og velstand skal
kunne opprettholdes. Det er derfor med bekymring disse medlemmer har
sett at realfagene i den senere tid har blitt svekket.
Disse medlemmer vil peke på følgende
tiltak som viktige for å styrke realfagene: Enkelte høyskoler, for
eksempel Høgskolen i Sør-Trøndelag, har i en tid drevet realfagslærerutdanning. Disse
medlemmer mener slik lærerutdanning burde etableres i alle
landsdelene. Disse medlemmer er kjent med at stortingsflertallet
ikke ønsker å innføre femårig lærerutdanning for alle lærere, men
mener selv at spesialisert realfagslærerutdanning burde gjøres til
ett femårig løp. Denne utdanningen bør i alle landsdeler finnes
både for 1–7 og for 5–10, men ikke nødvendigvis på samme høyskole.
Etableringen av en slik nasjonal satsing ville på sikt tilføre skolen dedikerte
lærere med god pedagogisk og realfaglig ballast. Det bør også vurderes
hvordan teknologi og design kan gis plass både i matematikken og
de estetiske fagene i lærerutdanningen. Gjennom å gjøre teknologi
og design til et delemne i andre fag kan elevene få øynene opp for
nytten av realfagene så tidlig som mulig.
Disse medlemmer er kjent med
at sivilingeniørstudiet generelt inneholder mange matematikkrelaterte
fag. Generelt vil en sivilingeniørs matematikkompetanse langt overstige
den man finner hos kandidater som har 60 studiepoeng i matematikk
fra andre studier og som derfor automatisk får ta fagdidaktikk på
PPU-studiet. Disse medlemmer mener departementet
bør endre på inntaksreglene for fagdidaktikk i matematikk ved PPU-studiet
slik at fullført sivilingeniørutdanning kvalifiserer til fagdidaktikk i
matematikk.
Disse medlemmer er kjent med
at en del av regjeringens strategi for styrking av realfagene er
en øremerking av 85 mill. kroner til styrking av norske læreres
realfagskompetanse. Disse medlemmer mener at beløpets
størrelse i lys av hvor effektivt de i dag benyttes og hvor omfattende
kompetansebehovet er, kan virke noe lavt.
Disse medlemmer er videre kjent
med at unge, gode idrettsutøvere har en lang rekke videregående
skoler med spesialisering innen idrett å velge mellom. Toppidrettsgymnaset
er kanskje det mest kjente, men Norge har også en lang rekke andre
videregående skoler som bare tar opp idrettstalenter innen enkeltidretter,
for eksempel skigymnaset og Topp-Volley Norge. Disse medlemmer mener
at å etablere videregående realfagsskoler etter samme modell ville
kunne bidra til å heve realfagenes status. Jobben som er gjort i
Oslo kommune ved Ullern videregående skole kunne, sammen med idretts-VGSene,
være et godt utgangspunkt for utarbeidelsen av modell for etableringen
av slike skoler. Disse medlemmer mener det burde være
et mål at slike skoler på kort sikt ble etablert i alle landsdeler
og at alle landets elever på like vilkår kunne søke seg til disse,
uavhengig av bostedsfylke.
Disse medlemmer er også kjent
med at det er åpnet for at elever som ligger foran pensumet og viser
gode evner i matematikk har mulighet for å ta matematikk på høyere
nivå enn det klassen og skolen har som de til enhver tid går i. Disse medlemmer mener
at denne muligheten bør markedsføres bedre og at denne rettigheten
ikke må svekkes av dårlig informasjon til kommuner og fylker om
ordningen. Disse medlemmer legger til grunn at videregående
utdanning er fylkeskommunenes ansvar og at fylkeskommunene må ta
regningen for at elever i grunnskolen med gode evner i matematikkfaget
får følge videregående opplæring før de kommer i videregående skolealder. Disse
medlemmer vil peke på at informasjonsteknologi i større
grad enn i dag bør tas i bruk for å sende realfagslærere til disse
elevene når det er mer formålstjenlig enn å sende elevene til
videregående skole.
Disse medlemmer er også kjent
med at elever i 2. og 3. årskull i videregående skole kan søke opptak
på ingeniørutdanninger som enkeltemne-student i tekniske fag. Disse
medlemmer mener slike studier gir økt interesse, forståelse
og håndgripelighet for hva realfagene dreier seg om. Disse
medlemmer mener at opptaksforskriftene bør endres slik at
enkeltemner gjøres tilgjengelig for flere enn i dag.
Disse medlemmer viser til at
når statsråd Aasland i replikkordskiftet i budsjettdebatten 9. desember
2009 ble utfordret av representanten Tord Lien på behovet for å
styrke finansieringen av realfagsstudiene, svarte statsråden at
en slik vurdering av kategorisering av realfagene var i gang. Disse
medlemmer imøteser denne vurderingen og forutsetter at en
styrking av finansieringen av realfagene kan tre i kraft fra og
med budsjettåret 2011.
Disse medlemmer er kjent med
at ferdigutdannete sivilingeniører som står i valget mellom yrkesutøvelse
i privat næringsliv eller fortsatt akademisk karriere med doktorering
taper mer enn hundre tusen i årlig inntekt på å velge å bli doktorand. Disse
medlemmer er også kjent med at selv etter å ha mottatt doktorgrad
så vil lønnsforskjellen overfor de sivilingeniører som gikk rett
ut i arbeid ikke være utlignet. Disse medlemmer mener
det må være et mål at de beste sivilingeniørene velger en fortsatt
akademisk karriere og at stipendiatenes størrelse innen teknologi-
og realfagene dermed bør økes substansielt for å i noen grad utjevne
lønnstapet mange stipendiater innen real- og teknologfagene i dag
opplever.
Både i videregående og høyere utdanning er utstyrsmangel
og utdatert laboratorieutstyr et problem. Disse medlemmer støtter
i denne sammenhengen regjeringens strategi for Samarbeid, Arbeidsdeling
og Konsentrasjon (SAK) også i forhold til de største laboratorieinvesteringene.
Men samarbeid alene vil ikke kunne korrigere den til dels prekære
situasjonen utstyrsmangel i dag medfører. Disse medlemmer vil
derfor peke på at øremerkede midler til vitenskapelig utstyr i både
videregående og høyere utdanning er nødvendig for å muliggjøre et helt
nødvendig løft.
Komiteen viser til
at både internasjonale og norske undersøkelser bekrefter at besøk
på vitensentre påvirker barn og unges interesse for realfag, teknologi
og vitenskap. En sterk satsing på vitensentrene vil derfor være
et viktig tiltak for å få flere til å velge utdanning innen disse områdene.
Komiteen understreker at kunnskap
om matematikk, naturvitenskap og teknologi er sentralt for videreutviklingen
av et moderne og verdiskapende samfunn. Komiteen viser
også til at Norge sammenlignet med andre land ligger lavt når det
gjelder andel av studenter som velger realfagsutdanning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at formålet med regjeringens satsing på regionale vitensentre
er å skape større interesse for realfag, herunder matematikk, fysikk,
kjemi og teknologi. Nye undersøkelser viser at 20 pst. av studentene
som valgte realfaglige studier i 2008, bruker vitensentre som begrunnelse
for valg av studier. Departementet har utviklet en ny realfagstrategi, Realfag
for framtida 2010–2014, der vitensentrene har en klar rolle ved
å bidra til å styrke forståelsen av realfagene og fagenes nytteverdi for
samfunn og arbeidsliv. Besøkstallene er nær doblet i perioden 2003–2008,
fra 225 000 til 520 000. I vitensentrene har også elever og foreldre
anledning til å få felles opplevelser, og foreldrenes påvirkningskraft
for barnas utdanning vet vi har stor betydning.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at regjeringens satsing
på vitensentrene gjennom statlige tilskudd ikke er tilstrekkelig
til å sikre sentrene kvalitetsmessig og økonomisk. Til tross for
at det tidligere er lagt til grunn at statens bidrag burde utgjøre
en tredjedel av de samlete inntektene, er virkeligheten at flere
sentre kun får ca. 10 pst. av sine inntekter fra staten. Disse medlemmer vil
derfor understreke at det er lokale offentlige og private aktører
som i dag tar det største ansvaret for vitensentrenes drift.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen er fornøyd med at vitensentrene har økende besøkstall
og har suksess, men at regjeringen ikke går lenger enn å love å
videreføre støtten til vitensentrene. Disse medlemmer viser
til at driftsutgiftene øker mer enn billettinntekter ved økende
besøk, og at dette krever økte statlige tilskudd.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen ikke vil la flere vitensentre enn de som i dag er omfattet
av ordningen, få statlig støtte og konstaterer at regjeringen opprettholder
en ordning som ikke tilgodeser alle landsdeler. Disse medlemmer er
uenig i en slik politikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres forslag til statsbudsjett for 2010 der støtten til vitensentrene
ble økt med 10 mill. kroner, som er nesten 50 pst. mer enn regjeringens forslag.
Komiteen viser til
at det er avdekket betydelige kjønnsforskjeller knyttet til elevprestasjoner
i skolen og at disse forskjellene er større i Norge enn i andre
land. Utdanningsforskningen på dette området er svært begrenset,
og det er etter komiteens mening nødvendig å øke
forskningsinnsatsen på dette området slik at skolen og undervisningen
bedre kan ivareta også gutters behov. Dette vil være viktig bl.a.
for å bidra til å redusere frafallet som i dag er størst blant gutter i
videregående opplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er opptatt av å forbedre
resultatene i norsk skole og utdanning fordi det er en sammenheng
mellom utbyttet av skolen og den enkeltes forutsetninger for å mestre
videre utdanning og senere deltagelse i arbeidslivet. Norge har
et klart forbedringspotensial når det gjelder elevprestasjoner i
grunnleggende ferdigheter og basisfag i grunnopplæringen og evne til
å fullføre videregående opplæring. Disse medlemmer vil
også peke på at det innenfor høyere utdanning fortsatt er for mange
som ikke fullfører på normert tid, noe som får konsekvenser for
utdanningsinstitusjonenes økonomi og for samfunnet som går glipp
av verdifull arbeidskraft. For studentene medfører dette ofte økt
lånebelastning.
Disse medlemmer vil understreke
det positive i at statsministeren i flere av sine nyttårstaler har
løftet frem betydningen av utdanning og en god skole, men finner
grunn til å påpeke at regjeringen i sine budsjetter ikke har vist
nødvendig evne og vilje til å prioritere utdanningssektoren. Regjeringen
Stoltenberg hadde i sin første periode et historisk godt økonomisk
handlingsrom, uten at det ble funnet plass for en større satsing
på utdanning og forskning. Disse medlemmer mener
på denne bakgrunn at regjeringen har misbrukt muligheten til å gi
denne sektoren et løft og dermed imøtekomme den kritikk som har
vært reist, særlig knyttet til rammebetingelsene for høyere utdanning
og forskning.
Disse medlemmer mener meldingen
tar opp en viktig problemstilling knyttet til fremtidig kompetansebehov
for å kunne løse sentrale samfunnsoppgaver. Nøkkelen til å utvikle
Norge som kompetansenasjon ligger i utdanningsnivå i befolkningen
og samfunnets evne til å tilrettelegge for utdanningstilbud som
matcher behovene både i offentlig og privat sektor.
Disse medlemmer mener regjeringen
må rette større oppmerksomhet mot kvalitetsutvikling og kvalitetssikring
innenfor utdanningssektoren fra 1. klasse. Kvalitetsreformen i høyere
utdanning vil kreve økte ressurser i møte med en forventet økning
i studenttallet og tiltakene må settes inn på et tidlig tidspunkt
for å skape forutsigbarhet og gi institusjonene mulighet til å tilby
studentene kvalitativt god undervisning fra start. Kunnskapsløftet
må følges aktivt opp for å sikre at norske elever får et likeverdig
skoletilbud uavhengig av bosted. Etter disse medlemmers oppfatning
er det en av samfunnets viktigste oppgaver å sikre nye generasjoner
et best mulig utdanningstilbud. Som et av verdens rikeste land burde
Norge ha de nødvendige forutsetninger for å kunne tilby verdens
beste skole. Disse medlemmer konstaterer at slik
er det ikke i dag, men vil fremheve at økt satsing og mer målrettede tiltak
kan bidra til å bringe norsk skole og utdanning i fremste rekke.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at disse partier
både i regjering og opposisjon har hatt utdanning og forskning som
et av sine høyest prioriterte satsingsområder fordi det er her grunnlaget
legges for fremtidig tilgang på kompetent arbeidskraft og det er
her grunnlaget legges for landets fremtidige verdiskaping og konkurranseevne.
Disse medlemmer mener at for
å fremme kvalitet i opplæringen trengs det pålitelig kunnskap om
hva som kjennetegner gode læringsprosesser og forståelse for hvordan
denne kunnskapen kan omsettes til handling i klasserommet. Disse
medlemmer mener kvalitet ikke bare handler om sluttresultatet
av opplæringen, men også selve læringsprosessen og hva den har å
si for personlighetsutviklingen til barn og unge. Kvalitetsutvikling
vil derfor innebære en videreutvikling av lærer- og elevrollen.
Målet er at skolen og lærebedriften skal lykkes bedre i å motivere
og rettlede eleven og lærlingen til utviklende og utforskende egenaktivitet. Disse medlemmer mener
kvalitet også handler om å knytte sammen opplæringen med det elever
og lærlinger opplever og lærer på andre områder i livet. Kvalitetsutvikling
er derfor også å styrke kontakten og samhandlingen med foreldre
og utnytte lokalsamfunnet som ressurs og læringsarena når læringsaktiviteter
skal planlegges og vurderes.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at det i diskusjoner om kvalitet i
opplæringen ofte er det som er lettest å kvantifisere og måle som
fanger størst interesse. Prøver og tester innenfor relativt avgrensede
fagområde kommer derfor fort i fokus. Disse medlemmer mener
at når en skal vurdere læringskvalitet, må en også se etter og studere
forhold som ikke blir fanget opp av tradisjonelle målemetoder. Statistikk,
tall og karakterer sier på ingen måte alt om kvalitet i utdanningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at store
deler av utdanningssektoren står overfor en pensjoneringsbølge og
mener myndighetene må bidra til en samlet strategi for å kunne fylle
de kunnskapshullene som oppstår når våre mest erfarne lærere på
alle nivåer i norsk utdanning går av med pensjon. Å sikre tilgang
på kompetente lærerressurser er like viktig i første klasse som
på mastergradsnivå. Forskningens entydige understreking av læreren
som viktigste innsatsfaktor i skolen, betyr at høy kvalitet på læreren
er avgjørende om vi vil opprettholde og heve kvaliteten i utdanningssektoren. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng understreke betydningen
av gode etter- og videreutdanningssystemer for lærere på alle nivåer.
Disse medlemmer viser til at
behovet for økt rekruttering til alle nivåer i utdanningssystemet har
vært et tema gjennom hele foregående stortingsperiode, men at regjeringen
etter disse medlemmers oppfatning ikke har vært offensiv
nok i forhold til denne utfordringen.
Disse medlemmer vil videre understreke
at behovet for forskerutdannet personale ved universiteter og høyskoler
er stort og vil øke betydelig i årene som kommer. Nært knyttet til rekrutteringsspørsmålet
er også behovet for å redusere midlertidigheten i UH-sektoren og
det faktum at stipendiatstillinger ikke er fullfinansiert, noe som
arbeidsgruppen som har vurdert handlingsrommet for universiteter
og høyskoler, også har påpekt i sin rapport.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i forrige periode ikke fulgte opp den daværende forskningsmeldingens
opptrappingsplan med hensyn til forskerrekruttering, og i tillegg
avlyste den bebudede stortingsmeldingen om forskerrekruttering –
da med den begrunnelse at regjeringen ifølge Kunnskapsdepartementets nettsider
ville se arbeidet med forskerrekruttering i et «bredere perspektiv».
I den gjeldende forskningsmeldingen, St.meld. nr. 30 (2008–2009),
jf. Innst. S. nr. 354 (2008–2009), var forskerrekruttering omtalt
til en viss grad, men det ble ikke presentert noen som helst forpliktende opptrappingsplan
med hensyn til rekrutteringsstillinger. Det «bredere perspektivet» regjeringen
synes å ville anlegge medførte altså ikke noen konkretisering av
hvilke forpliktelser regjeringen ser for seg med hensyn til forskerrekruttering.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen snarest mulig legge fram
for Stortinget en forpliktende opptrappingsplan for forskerrekruttering.
Antall stillinger i opptrappingsplanen skal være i tråd med beregninger
knyttet til at den statlige forskningsinnsatsen minst skal utgjøre
1 pst. av BNP innen 2013.»
«Stortinget ber regjeringen legge fram en egen sak
om rekrutteringsstrategi for vitenskapelige stillinger ved universiteter,
høyskoler og forskningsinstitutter. Et viktig element i en slik
strategi vil være å redusere midlertidigheten i universitets- og
høyskolesektoren, samt å sikre tilfredsstillende finansiering av stipendiatstillinger.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser i denne forbindelse bl.a. til forslaget
om å utarbeide forpliktende nasjonale rekrutteringsplaner for å
sikre tilstrekkelig antall kvalifiserte lærere i grunn- og videregående
skole, jf. Dokument nr. 8:68 (2006–2007) og Innst. S. nr. 239 (2006–2007). Med
hensyn til behovet for å sikre et større trykk på videreutdanningssatsingen
viser disse medlemmer til forslaget om et «lærerløft»
for lærere i grunn- og videregående skole, jf. Dokument nr. 8:47
(2007–2008) og Innst. S. nr. 177 (2007–2008).
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener den gode lærer er en lærer med engasjement
for sine fag og med evne til å formidle det. Forskjellen på gode
og dårlige lærere kan bety den store forskjellen på om en får tak
på kunnskapen eller ikke. En lærer kan ha all verdens kunnskap om
et emne, men dersom ikke formidlingsevnen er der, så hjelper det
lite. Dette medlem mener derfor det er et tankekors
at kampen i dag i lærerutdanningen står mellom om vi skal ha en
fagutdanning eller om vi skal ha en profesjonsutdanning. Dette
medlem tror ikke at vi får de beste lærerne bare gjennom
å styrke fagkunnskapen. Nøkkelen til å bli en god lærer ligger derimot
i en god kombinasjon av fag og didaktikk. Læreryrket er og blir
en profesjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter stortingsmeldingens
vektlegging av utdanningens betydning for å komme i arbeid og kunne
stå i arbeid til pensjonsalder. Ny sjanse for voksne som har falt
utenfor arbeidslivet eller andre som har behov for påfyll av ny
kompetanse, må møtes med nye tiltak. Disse medlemmer vil
fremheve betydningen av fleksible tilbud som kan imøtekomme ulike
behov for mennesker i ulike livs- og arbeidssituasjoner.
Disse medlemmer mener meldingen
dessverre i liten grad nevner private skoler, fagskoler og høgskoler. Disse
medlemmer ser det som helt naturlig at disse utdanningsinstitusjonene medregnes
på lik linje med det offentlige i en melding om utdanningslinja. Disse
medlemmer mener disse institusjonene er en uvurderlig ressurs
som en må benytte seg av og gi likeverdige rammevilkår. Disse
medlemmer mener de private skolene gjennomgående må innlemmes
i de systemer man nå legger om. Dette gjelder for eksempel når det
gjelder avtaler om hospitering for elever oppover i systemet, ulike former
for samarbeid i utdanningssystemet og rett til opplæring for voksne.
Disse medlemmer mener det må
være en målsetting å få til en mest mulig likeverdig behandling
uavhengig av om utdanningen er offentlig eller privat så lenge tilbudet
er åpent for alle.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre ser positivt på private tilbud og supplementer
til det offentlige skole- og utdanningstilbudet. Private representerer
ofte alternative tilbud og gir foreldre, elever og studenter større
valgfrihet. Disse medlemmer mener private også kan
bidra til sunn konkurranse og bidra til erfaringsoverføring mellom
offentlige og private institusjoner.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener friskolene representerer
et verdifullt alternativ til den offentlige skolen. Disse
medlemmer mener foreldre må ha rett til å velge en annen
skoletype for barna sine enn det som det offentlige tilbyr.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at foreldreretten blant annet handler
om retten til å velge oppdragelse i tråd med egen overbevisning. Dette
medlem vil sikre retten til å starte friskoler basert på
alternativ pedagogikk, livssyn eller ideologi, men vil ikke åpne
for friskoler basert på kommersiell drift.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at regjeringen
peker på tre områder med et særskilt behov for økt rekruttering og
styrket kompetanseutvikling; realfag, læreryrket og helse- og omsorgssektoren. Disse medlemmer merker
seg at det til tross for at noen tiltak er satt i gang de siste
årene er det foreløpig få tegn til fremgang, og mener det åpenbart
er behov for flere tiltak og sterkere satsing enn det regjeringen
varsler i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at SSBs fremskrivninger
for arbeidskraftsbehov viser vekst innen alle tre områder, og høyest
behov for rekruttering til helse- og omsorgssektoren med 54 000
årsverk innen 2030. Disse medlemmer vil også understreke
at en viktig utfordring i tillegg til økt rekruttering vil være
behovet for generell kompetanseheving for å kunne levere tjenester
av høyere kvalitet i fremtiden.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen utover realfagsstrategien «Realfag for framtida 2010–2014»,
samt noen informasjonstiltak, ikke fremmer nye konkrete tiltak for
å møte utfordringene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2010, der
skole-, utdannings- og forskningsfeltet ble styrket med 600 mill.
kroner. Disse medlemmer mener en forsterket satsing
på utdanning og kompetanseheving må fremheves spesielt som et satsingsområde
i årene fremover.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres alternative statsbudsjett for 2010, der skole- utdannings-
og forskningsfeltet ble styrket med 1 mrd. kroner, hvorav ressursene
til etter- og videreutdanning av lærere ble doblet i forhold til
regjeringens forslag. Disse medlemmer mener at en
styrket satsing på utdanning, rekruttering og kompetanseheving på
dette nivået vil være nødvendig i årene fremover, og anser regjeringens
tiltak som helt utilstrekkelige.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at maritim
sektor er svært viktig for Norge og internasjonalt ledende, og at næringen
blir stadig mer avansert og kompetansekrevende. Disse medlemmer viser
til at det i «Stø kurs – regjeringens strategi for miljøvennlig
vekst i de maritime næringer» sies at:
«Det er få som velger maritim utdannings- og karrierevei.
Spredte utdanningstilbud med lite samarbeid, mangel på lærekrefter
og store utfordringer i forhold til gjennomstrømning av kandidater
indikerer at verken struktur eller kvalitet på tilbudene er gode
nok. Situasjonen for maritim utdanning og forventet behov for fremtidig
arbeidskraft tilsier at det må fokuseres på kvalitet og samarbeid
mellom utdanningsinstitusjonene. Regjeringen vil utrede hvordan kvalitet
og fremtidig struktur på maritim utdanning kan bedres med sikte
på å få flere elever/studenter til å velge og gjennomføre slik utdanning».
Disse medlemmer viser til at
dette temaet ikke er omtalt i stortingsmeldingen, og at næringen
selv etterspør tiltak som styrker kvaliteten på maritime profesjonsutdanninger
på alle nivåer (videregående opplæring, fagskole og høyere utdanning).
Med bakgrunn i dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere tiltak for
bedre kvalitet og struktur innen maritim opplæring og utdanning,
og legge saken frem for Stortinget.»
Disse medlemmer vil videre peke
på viktigheten av at utdanning i Forsvaret og i det sivile utdanningssystemet
integreres tett der dette er mulig og formålstjenlig. Det er, etter disse medlemmers oppfatning,
betydelige gjensidige gevinster i å samordne sammenlignbare utdanninger
sivilt og i Forsvaret på alle nivåer. Forsvaret er allerede blant
de aktører i Norge med størst inntak av lærlinger til tekniske utdanninger
og det er flere steder godt samarbeid mellom militære og sivile
høyskoler. Høyere utdanning på krigsskole- og stabsnivå i Forsvaret
skjer nå i tett samarbeid med sivile akademiske institusjoner. Denne
typen samarbeid bør styrkes og videreutvikles. Disse medlemmer mener
dessuten at en ordning der avdelingsbefal gis mulighet til formalisert
fagutdanning i militære fag, tilsvarende sivile fagbrev, bør utredes som
et mulig tiltak for å kvalitetssikre realkompetanse og styrke karrieremulighetene
for militært befal.
Disse medlemmer mener meldingen
mangler et sentralt element, og det er mobilisering av foreldrene. Disse
medlemmer har merket seg forskning som viser at alle foreldre,
uansett bakgrunn og utdanning, kan bidra positivt til barnas motivasjon
og læringsutbytte. Foreldrenes interesse for barnets opplæring har
mye større betydning enn at foreldrene forstår hva barnet lærer. Disse
medlemmer mener utgangspunktet bør være at et godt hjem/skole-samarbeid
kan kompensere for ulikhetene i elevenes hjemmebakgrunn. Disse
medlemmer mener alle foreldre kan ha en sentral og aktiv
rolle i barnas læring og mener vi må satse enda mer på utvikling
av et godt hjem/skole-samarbeid og dyktiggjøring av alle foreldre
til å støtte, motivere og oppmuntre sine barn. Disse medlemmer mener
videre at en gjennom en bevisstgjøring av hjemmets rolle både hos
ansatte i skolen og hos foreldrene, myndiggjøring av alle foreldre
og kunnskap om gevinsten ved et godt samarbeid mellom hjem og skole
vil kunne føre til en større grad av sosial utjevning.
Disse medlemmer mener kompetanse
om hjem/skole-samarbeid må styrkes i lærerutdanningen. Lærernes
holdning, evne til å gi elevene tilpasset opplæring og kompetanse
til å møte foreldre med ulik bakgrunn er avgjørende for utjevning
av sosiale forskjeller. Disse medlemmer ser det som
avgjørende at lærere møter foreldre på en måte som gjør at de får
tro på sine egne muligheter og forutsetninger for å støtte barna
i deres skolegang. Gjennom tydelige forventninger til samarbeid,
vektlegging av at alle foreldre er ressurser for sine barn, vil
det være bedre grunnlag for en god dialog og et konstruktivt samarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er svært positive til Foreldreutvalget
for grunnopplæringens (FUG) rolle og arbeid for å styrke samarbeidet
mellom skole og hjem og stiller seg positivt til fokuset på økt
oppretting av foreldreorganer både på skole- og kommunenivå. Disse medlemmer understreker
at det er behov for å ha et organ som foreldre med utfordringer
med skoleverket kan henvende seg til, det være seg om saker gjeldende
manglende tilpasset undervisning, mobbesaker, HMS-unnvikelser eller
andre aspekter ved sin lokale skole.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke viktigheten av et godt samarbeid mellom skole og hjem.
Elevenes foresatte må inkluderes i større grad i utforming av skolens
reglement og retningslinjer, praksis vedrørende fravær og håndtering
av disiplinære utfordringer for enkeltelever, samt gjennom å skape
en bedre tilbakemeldings- og evalueringskultur i skolen. Foresatte
må involveres i evalueringsprosesser av skolen som helhet, dens ledelse
og inntrykk av barnas nytte av skolegangen. Disse medlemmer mener
de foresatte er barnas viktigste ressurs når det kommer til læring
og motivasjon.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at FUGs mandat er endret til også å
omfatte hjem/skole-samarbeid i videregående opplæring. Disse medlemmer mener
dette vil gi et behov for økt kompetanse og flere administrative
stillinger i utvalget. I tillegg skal det på plass ny IKT-struktur,
og det er et stort behov for å endre lønnsbetingelsene for utvalgsleder.
Komiteen merker seg
meldingens helhetlige tilnærming til frafall i videregående opplæring og
vil understreke at det er sammensatte årsaker til frafall.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener den høye
andelen frafall i videregående opplæring betyr at prinsippet om
lik rett til utdanning ikke er tilfredsstillende realisert. For
at lik rett til utdanning skal være en realitet, må skolen kunne kompensere
for at elevene har ulik sosial bakgrunn. Vi vet mye om hvem som
faller fra. Prestasjoner tidligere i skoleløpet gjør det ofte mulig
å identifisere hvem som står i fare for å falle fra. Undersøkelser
viser at barn av foreldre med lav utdanning, faller oftere fra enn
barn av foreldre med høyere utdanning. På samme måte faller gutter
oftere fra enn jenter, og elever som selv har innvandret faller
oftere fra enn elever med etnisk norsk bakgrunn. Flertallet mener at
dette er et mønster som må brytes.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at undersøkelser viser at barn av foreldre
med lav utdanning oftere faller fra enn barn av foreldre med høy
utdanning. Dette medlem er imidlertid uenig i en
ensidig konklusjon på at det er skolen som må kompensere for ulik
sosial bakgrunn. Dette medlem mener de påviste sosiale
forskjellene nettopp viser hvor viktig det er med en bevisstgjøring
av hjemmets rolle både hos ansatte i skolen og hos foreldrene, myndiggjøring
av alle foreldre og kunnskap om gevinsten ved et godt samarbeid
mellom hjem og skole vil kunne føre til en større grad av sosial utjevning.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
i denne sammenheng til Dokument 8:52 S (2009–2010) om nye læreplaner
og mer fleksible opplæringsløp for yrkesfagene. Disse medlemmer vil
påpeke at frafallet i videregående opplæring er særlig høyt innenfor
yrkesfagene og at det derfor er behov for mer omfattende grep for
å kunne redusere frafallet til et minimum. Dette er bakgrunnen for
at Høyre har fremmet en rekke forslag som på kort og lang sikt skal
bidra til å snu dagens negative utvikling innenfor yrkesfagene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at det store antallet ungdommer som
ikke gjennomfører videregående opplæring er en av de største utfordringene
det norske samfunnet står overfor – både i et velferds- og i et
kunnskapsperspektiv. Disse medlemmer mener det er
behov for en forsterket innsats i kampen mot frafall utover varslede
tiltak, og viser i denne forbindelse til Dokument 8:4 S (2009–2010),
hvor det skisseres en rekke konkrete tiltak som kan bidra til å
øke gjennomføringen i videregående opplæring.
Disse medlemmer mener at antall
elever som ikke fullfører videregående skole er bekymringsfullt.
En av tre fullfører ikke videregående opplæring, mens tallene er
enda høyere for innvandrerungdom, og særlig gutter. Disse medlemmer mener
samfunnet har sviktet i å gi alle unge en mulighet til utdannelse
og arbeid. Disse medlemmer mener årsakene til frafall er
mange, det er viktig å understreke at også elever som stryker i
et enkelt fag er en del av tallene. Disse medlemmer viser
imidlertid til at vi dessverre finner mange av de menneskene som
er en del av denne statistikken igjen i andre statistikker senere,
knyttet til sosialhjelp og arbeidsledighet. Derfor er det for disse
medlemmer avgjørende å raskt sette i gang tiltak for å bidra
til at flere fullfører videregående. Disse medlemmer har
merket seg det foregår mye gode lokale tiltak på skolene for å snu
denne utviklingen. Disse medlemmer mener vi i langt større
grad må nyttiggjøre oss av disse gode eksemplene.