Regjeringen ved Kunnskapsdepartementet viser til
at det her for første gang er fremmet en stortingsmelding som omhandler
helheten i samfunnets kompetansebehov, og som drøfter hvordan strategiske
utfordringer i møte med disse skal håndteres. Meldingen ble lagt
fram 12. juni 2009.
Regjeringen tar utgangspunkt i det solidariske kunnskapssamfunn,
med vekt på behovene i et framtidsrettet arbeidsliv, investering
i kunnskap i krisetider og videreutvikling av Norge som velferdssamfunn
i framtiden. Et vesentlig punkt i meldingen om utdanningslinja er
at flere må fullføre utdanningen for å komme i arbeid og ha et trygt
ståsted i arbeidslivet. Regjeringen vil forebygge frafall i videregående
opplæring fra et tidlig tidspunkt og bedre gjennomføringen i høyere
utdanning. Sosial utjevning og økt læring, trivsel og mestring er
viktige stikkord for opplæringen. Flere skal få muligheter i høyere
utdanning og fagskoleutdanning, eller en ny sjanse gjennom kompetanseutvikling
og livslang læring.
Til grunn for meldingen ligger blant annet NOU 2008:18
Fagopplæring for framtida, NOU 2007:11 Studieforbund – læring for
livet og NOU 2008:3 Sett under ett – Ny struktur i høyere utdanning.
Når det gjelder regjeringens vekt på tidlig innsats for å forhindre
frafall, vises til St.meld. nr. 16 (2006–2007) og ingen sto igjen
– Tidlig innsats for livslang læring, jf. Innst. S. nr. 164 (2006–2007),
og St.meld. nr. 31 (2007–2008) Kvalitet i skolen, jf. Innst. S.
nr. 42 (2008–2009). For barnehagenes bidrag til tidlig innsats vises
til St.meld. nr. 41 (2008–2009), som er under behandling i familie-
og kulturkomiteen.
Regjeringen viser til at det i årene framover
etter alt å dømme bare vil bli enda lavere behov for arbeidstakere
som bare har grunnskoleutdanning. Frafallet på videregående er særlig
stort i fag- og yrkesopplæringen. Særlig utsatt er unge som ikke
har fått med seg grunnleggende ferdigheter fra grunnskolen. Regjeringen
vil sette inn flere tiltak for å nå målet om at flest mulig skal
gjennomføre en videregående opplæring. Det skal legges opp til tettere
oppfølging av den enkelte elev og lærling. Unge som allerede har
falt ut av utdanningen, skal følges bedre opp enn i dag. I tillegg
skal opplæringen gjøres mer faglig relevant og virkelighetsnær,
og det vil bli lagt opp til mer fleksibilitet slik at man i større
grad kan ta hensyn til elevers ulike behov. Det skal også satses
på et enda tettere samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv.
Regjeringen mener utdanningssystemet må ta bedre
vare på de elevene som lærer best gjennom praktiske oppgaver og
arbeidsmåter. I meldingen foreslås derfor et nytt praktisk fag i
ungdomsskolen (arbeidslivsfag). Videre foreslås bedre tilrettelegging
for bedriftsbasert fagopplæring (praksisveien). Yrkesfagopplæringen skal
få sterkere forpliktelser til å yrkesrette fellesfagene. Det skal
også vurderes om læreplanene for fellesfag bør endres for yrkesfaglige studieprogram.
I framtidens arbeidsmarked vil videregående
opplæring være nødvendig for å få en stabil tilknytning til arbeidsmarkedet.
Av dagens arbeidsledige har rundt 45 pst. ikke fullført videregående
opplæring. Kunnskapsdepartementet vil samarbeide med Arbeidsdepartementet
om bedre tilrettelegging av utdanningstilbud til arbeidssøkere uten
fullført videregående opplæring.
Regjeringen understreker i meldingen at innovasjon
og verdiskaping avhenger av en kompetent og produktiv arbeidsstyrke.
Norsk arbeidsliv er i stor grad kunnskapsbasert og stiller store
krav til omstillingsevne og innovasjon. Det innebærer at den enkelte
arbeidstaker må kunne tilegne seg og ta i bruk ny kunnskap gjennom
hele arbeidsløpet. Regjeringen mener det er avgjørende med en offensiv
politikk for å vedlikeholde og styrke voksnes kompetanse. I et kunnskapsbasert
arbeidsliv er det de med lavest utdanning som i størst grad står
i fare for å falle utenfor arbeidsmarkedet.
Regjeringen vil spesielt satse på den gruppen voksne
som i dag mangler grunnleggende ferdigheter og som ikke har gjennomført videregående
opplæring. Dette skal gjøres gjennom å styrke rettighetene til opplæring
og utvikle et fleksibelt system som ivaretar behovet for å kunne
kombinere opplæring med arbeid og familieliv. Den kompetansen den
enkelte opparbeider seg gjennom arbeidsliv og deltakelse i frivillig
arbeid, skal verdsettes. Regjeringen ønsker derfor å styrke systemet
for realkompetansevurdering på alle nivåer.
Meldingen peker på at høyere utdanning står overfor
en todelt utfordring i tiden som kommer. Norge er i starten av en
periode med store ungdomskull. Samtidig er det sannsynlig at studietilbøyeligheten
vil øke. For å kunne gi et godt tilbud til flere studenter og til
en mer mangfoldig studentgruppe vil regjeringen satse på å styrke undervisningen
ved universiteter og høgskoler. Videre vil regjeringen stimulere
til et enda bedre samarbeid mellom høyere utdanning og arbeidslivet.
Egne råd for samarbeid med arbeidslivet foreslås opprettet ved hver
institusjon. Det vurderes hvordan bachelorgraden kan gjøres mer
yrkesrettet. Det åpnes også for at studenter kan ta frivillig praksis
som del av utdanningsløpet. Fleksibiliteten i høyere utdanning skal videreutvikles
slik at flere kan ta gradsutdanninger og etter- og videreutdanninger.
Regjeringen er også opptatt av å videreutvikle fagskolen som et
godt alternativ til høyere utdanning, og foreslår blant annet å
opprette et eget fagskoleråd.
Det understrekes i meldingen at det verken er
ønskelig eller mulig for staten å styre ungdommens valg og dimensjonere
utdanningssystemet ut fra framskrivinger av behov på arbeidsmarkedet. Men
regjeringen vil arbeide for at det blir bedre kunnskap om arbeidslivets
behov, og for at ungdommen skal kunne ta mest mulig informerte valg.
For noen viktige fagområder, slik som lærerutdanning, helsefag og
realfag, er det nødvendig med særskilte tiltak for å stimulere til større
interesse og rekruttering.
Meldingen påpeker at investeringene i utdanning har
en lang planleggingshorisont. Det tar mange år før den enkelte og
arbeidslivet kan dra nytte av dem, særlig de som gjøres tidlig i
livsløpet. Meldingen gjelder langsiktige behov og ambisjoner for
utdanningssystemet. Gitt tidshorisonten for meldingen vil flere
av de økonomiske og administrative konsekvensene knyttet til langsiktige
behov og ambisjoner måtte vurderes og tas stilling til i senere
budsjettprosesser.
Av generelle tiltak foreslår regjeringen å opprette
et system for kartlegging, analyser og dialog om framtidige kompetansebehov.
Formålet er å være best mulig forberedt på framtida. Det innebærer
å kombinere jevnlige framskrivinger for tilbud og etterspørsel av
forskjellige typer arbeidskraft med andre analyser av nasjonale
og regionale kompetansebehov og utviklingen på arbeidsmarkedet.
Fylkeskommunene vil bli invitert til å delta i dette arbeidet. I
en oppstartsfase vil denne funksjonen ligge i Kunnskapsdepartementet.
På lengre sikt bør det være en målsetting at Vox skal ivareta denne
funksjonen. Det vil være aktuelt at flere departementer går sammen om
å løse oppgaven.
Når det gjelder økonomien i tiltakene, vil regjeringen
på grunnopplæringens område gi tilskudd til fylkeskommunene for
å iverksette ulike støtteordninger for elever som skårer under en nærmere
definert kritisk grense på kartleggingsprøvene (økt skolering og
satsing på kontaktlærere, innføring av mentorordning, ulike modeller
for sommerskole eller utvidet opplæringstid med ettermiddagsundervisning
eller økt satsing på rådgiverfunksjonen). Tilskuddet skal fordeles
etter elevtall i videregående opplæring. Fylkeskommunene må rapportere
om bruken av midlene.
Det skal gjøres forsøk i et utvalg kommuner
med å prøve ut et nytt fag som alternativ til 2. fremmedspråk og
med fordypning i norsk/samisk og engelsk på ungdomstrinnet fra skoleåret
2009/2010.
Når det gjelder de foreslåtte tiltakene innenfor høyere
utdanning og fagskoler, vil en del av disse være dekket gjennom
bevilgningene over statsbudsjettet. Det gjelder nye studieplasser, styrking
av de offentlig godkjente fagskolene med flere plasser og bevilgningene
til å styrke desentraliserte og fleksible utdanninger.
Spørsmålet om å endre kategori for videreutdanning
i finansieringssystemet for høyere utdanning vil bli behandlet nærmere
når finansieringssystemet er evaluert. Tiltaket kan gjennomføres
uten økte bevilgninger. Men dersom produksjonen av studiepoeng øker,
vil dette gi økte uttellinger i den resultatbaserte delen av finansieringssystemet.
Regjeringen vil sette i gang en del utredninger
på området voksnes læring, herunder eventuelle budsjettkonsekvenser,
og legge fram resultatet av utredningene på egnet måte. Dette gjelder utredning
av om loven bør endres slik at voksne over 25 år som ikke tidligere
har bestått videregående opplæring bør ha rett til slik opplæring;
arbeidet med å utrede en rett til opplæring i grunnleggende ferdigheter
for voksne som har behov for det i kombinasjon med videregående
opplæring; samt utredningen av en norsk ordning med et nettverk
av kompetansetillitsvalgte.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tor Bremer, Svein Gjelseth, Anna Ljunggren, Hadia Tajik, Truls Wickholm
og lederen Marianne Aasen, fra Fremskrittspartiet, Mette Hanekamhaug,
Tord Lien og Bente Thorsen, fra Høyre, Elisabeth Aspaker, Svein
Harberg og Henning Warloe, fra Sosialistisk Venstreparti, Aksel
Hagen, fra Senterpartiet, Anne Tingelstad Wøien, fra Kristelig Folkeparti,
Dagrun Eriksen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser
til meldingen.
Komiteen viser til at meldingen
klargjør hvilke ambisjoner regjeringen har for den samlede utdanningspolitikken.
En forutsetning for at dette samtidig skal resultere i tilstrekkelig
god praksis er at alle aktører i utdanningsfeltet tar de nødvendig
grep.
Komiteen vil understreke at meldingens hovedmål
er å sikre arbeidslivet nødvendig kompetanse i framtida og gi den
enkelte et trygt ståsted i arbeidslivet. Sentrale strategier for
å sikre dette er å redusere frafallet i videregående opplæring,
gi tilbud om formell og uformell voksenopplæring og sikre kvalitet
og tilgjenglighet til høyere utdanning.
Den kontinuerlige omstillingen norsk arbeidsliv har
vært gjennom de siste 20 til 25 årene vil med all sannsynlighet
fortsette. Norge er det landet i OECD som har den laveste andel
av arbeidstakerne ansatt i yrker som består av enkle rutinepregede
oppgaver som ikke stiller krav til utdanning. Ifølge SSBs framskrivninger
vil det i 2025 være behov for 100 000 færre arbeidstakere med kun
obligatorisk utdanning, noe som da vil tilsvare 3–5 pst. av den
totale arbeidsstyrken. Komiteen mener derfor det
er nødvendig for den enkelte å besitte kunnskap og kompetanse som
gjør omstilling lettere. Bedriftenes evne til å overleve endringer
vil være knyttet til arbeidstakernes evne til å omstille seg raskt.
Komiteen er kjent med at det
i et kunnskapsbasert arbeidsliv er de med lavest utdanning som står
i størst fare for å falle utenfor arbeidsmarkedet.
Komiteen mener det derfor må
være et mål at alle skal fullføre videregående opplæring og settes
i stand til å ta videre studier eller gå ut i arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at alle uansett hvilke forutsetninger man har, skal gis samme mulighet
til å ta en videregående utdanning. Disse medlemmer vil
imidlertid være forsiktig med å gjøre det til et mål at absolutt
alle skal fullføre videregående opplæring slik vi kjenner det i
dag. Disse medlemmer vil understreke at det må være
et mål at alle som har ønske og vilje til å fullføre, gis mulighet
til fullførelse. Disse medlemmer mener at det må
være et mål at flest mulig fullfører en eller annen form for kompetansegivende
videregående utdanning, men at myndighetene også må ta høyde for
at dette ikke gjelder alle. Disse medlemmer viser
til uttalelser fra blant annet Norsk Lektorlag, som peker på at
samfunnet også må ha aksept for og tilrettelegge for de som ikke
evner eller ønsker å fullføre videregående løp slik det er skissert
fra myndighetene.
Komiteen mener at
et økende antall studenter og en økende studietilbøyelighet er en
av hovedutfordringene. Dette gir store muligheter for samfunnet
samtidig som det er en utfordring å møte den økende etterspørselen
etter høyere utdanning samtidig som kvaliteten opprettholdes på
et høyt nivå.
Komiteen mener at
alle barn og unge skal ha lik tilgang på utdanning. Målet må være
at hver og en opplever at de får utvikle seg i tråd med egne evner
og behov.
Utdanningspolitikk handler om å gi alle muligheter
til utdanning gjennom tidlig innsats og økt kvalitet i hele utdanningsløpet. Komiteen mener
at tilgang til gratis utdanning er et grunnleggende gode i et velferdssamfunn, fordi
kunnskap er nødvendig for å kunne leve gode liv i et moderne samfunn.
Komiteen mener at alle norske
skolebarn skal oppleve læring, mestring og utfordringer i skolen. Komiteen viser
til at siden 2005 har tidlig innsats vært en hovedstrategi for å
komme i gang med læring på en god måte, motvirke sosiale forskjeller
i utdanning, sikre bedre resultater i skolen og at flere fullfører
videregående opplæring. Komiteen viser til at St.meld.
nr. 16 (2006–2007) og ingen sto igjen, jf. Innst. S. nr. 164 (2006–2007),
og St.meld. nr. 31 (2007–2008) Kvalitet i skolen, jf. Innst. S.
nr. 42 (2007–2008), la grunnlaget for denne strategien. Målet er
at vi gjennom tidlig innsats, tett oppfølging av elevene og høy
kvalitet i opplæringen skal sørge for at alle er godt rustet når
de går ut av grunnskolen. På den måten vil de være i god stand til
å starte, og gjennomføre, videregående opplæring, uansett hva de
måtte ønske å utdanne seg til.
Gode grunnleggende ferdigheter er etter komiteens oppfatning
forutsetningen for at hver enkelt skal oppleve mestring, og være
forberedt for videre læring gjennom høyere utdanning eller deltakelse
i arbeidsliv. Utdanning sikrer hver enkelt mulighet til økonomisk
selvstendighet. En får et tryggere ståsted i arbeidslivet, og gis
dermed et grunnlag for sosial mobilitet og for å utvikle egen velferd.
I tillegg til å gi hver enkelt et godt faglig
fundament, skal skolen gi elevene et grunnlag for å bli deltakende
samfunnsborgere. Skolen skal stimulere til demokratisk forståelse,
kulturell utvikling og den enkeltes selvfølelse og identitet.
Hvor gode resultater en oppnår i grunnskolen påvirker
i høy grad om ungdommer fullfører videregående opplæring.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at når det er omtrent syv ganger større sannsynlighet for
at barn av foreldre med lang høyere utdanning fullfører videregående
opplæring, enn elever med foreldre som har grunnskole som høyeste
utdanning, demonstrerer det hvor viktig grunnskolen er for å utjevne
sosiale forskjeller.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener opplæring på
individnivå er et av de viktigste momentene i forhold til tidlig innsats
og ivaretakelse av retten til tilpasset opplæring. Rapporten fra
Midtlyng-utvalget (NOU 2009:18 Rett til læring) peker på at hele
25 pst. av elevene i norsk skole og barnehage har behov for ekstra
oppfølging eller mer tilrettelegging. Utredningen viser også til
at spesialundervisning settes i gang for sent og at det er stor
bruk av assistenter fremfor fagpersoner med pedagogisk og spesialpedagogisk
kompetanse og at flere spesialtimer ikke blir gjennomført. Midtlyng-utvalget
peker på at skolen er for ensrettet, og behandler barn og unge mer
likt enn mangfoldet tilsier, og at skolen dermed ikke tar nok hensyn
til at mennesker er ulike. Videre pekte St.meld. nr. 30 (2003–2004)
Kultur for læring, på at om en behandler alle elevene likt, skaper
vi større ulikhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til det uttalte målet om at skolen
også skal utjevne sosiale forskjeller i samfunnet. Statistikker
og historiske data viser dessverre at norsk skole reproduserer sosiale
forskjeller. Noe av årsaken ligger i manglende tilpasset opplæring
og oppfølging fra et tidlig stadium av de elevene som har utfordringer
underveis fra tidlig i skolegangen. Innføring av kartleggingsprøvene
er et skritt i riktig retning, men disse må følges systematisk opp,
skal de ha noen effekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger
vekt på elevenes rett til tilpasset undervisning fra et tidligst
mulig tidspunkt i grunnskolen. I dagens undervisningssituasjon hvor
elevene er inndelt i store basisgrupper og klasser er det ofte en
organisatorisk og praktisk-pedagogisk utfordring for læreren å ivareta denne
rettigheten. Disse medlemmer mener således at en
økt bruk av faglig differensiering vil gjøre det enklere å tilpasse
undervisningen til elevenes faglige nivå. En slik pedagogisk differensiering
medfører at lærerne kan gi elevene ulikt fagstoff, arbeidsmengde,
tilbakemelding, oppmerksomhet, krav og vurdering. Disse medlemmer viser
til prosjektet «Differensiering og tilrettelegging i videregående
opplæring» (1993–2003) som samlet sett er det største pedagogiske
utviklingsarbeidet noen gang gjennomført i videregående skole i
Norge. Prosjektet slo fast at det ikke var tvil om at hver enkelt
skole i større grad bør bruke læringsstøttende og diagnostiske prøver
i et systematisk differensieringsarbeid. Med dette følger kartleggingsprogram på
skoler, analyse av disse og en vektlegging av læringspotensialet
til hver enkelt elev. Videre vil disse medlemmer vise
til fagforeningen Akademikernes støtte til økt bruk av faglig differensiering,
da de understreker at lik tilgang til en god grunnutdanning forutsetter
at opplæringen tilpasses den enkelte elevs faglige nivå. (Akademikernes
dokument om skole 2007–2010.)
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
til endring av opplæringsloven § 8-2 første ledd tredje punktum,
slik at forbudet mot faglig nivådeling av klasser eller basisgrupper
oppheves.»
Disse medlemmer mener det er
viktig også å understreke elevenes personlige, individuelle ansvar
for læring. Skolen skal være et sted for å lære, ikke bare være.
Derfor må det stilles målbare og tydelige krav til elevene tidligst
mulig i grunnskolen. Samtidig mener disse medlemmer at
det bør utformes spesifikke og konkrete målsettinger innenfor faglig
forståelse som elevene skal ha oppnådd i det de skal gå over til
ungdomstrinnet.
Disse medlemmer mener det er
viktig å innføre registrering/testing om elevene har tilegnet seg
de ferdigheter som er forutsatt på det klassetrinnet de er, ved
overgang til nytt klassetrinn og ved overgang til ungdomstrinnet.
Dersom resultatet viser at de ligger etter, må skoleeier sette inn
tiltak i forhold til avvik.
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med hvordan nasjonale kompetansemål for overgang mellom barne- og
ungdomstrinnet kan utformes, og eventuelle tiltak som skal igangsettes
dersom disse ikke er oppnådd.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at det er større sannsynlighet for
at barn av foreldre med lang høyere utdanning fullfører videregående skole
enn at elever med foreldre som har grunnskole som høyeste utdanning,
fullfører. Disse medlemmer er imidlertid uenig i
at dette ensidig er skolens oppgave å utjevne. Dette undervurderer
foreldrenes avgjørende rolle i barns læring. Disse medlemmer mener
alle foreldre kan ha en sentral og aktiv rolle i barnas læring og
mener vi må satse enda mer på utvikling av et godt hjem/skole-samarbeid
og dyktiggjøring av alle foreldre til å støtte, motivere og oppmuntre
sine barn. Disse medlemmer mener de påviste sosiale
forskjellene nettopp viser hvor viktig det er med en bevisstgjøring
av hjemmets rolle både hos ansatte i skolen og hos foreldrene. Myndiggjøring
av alle foreldre og kunnskap om gevinsten ved et godt samarbeid mellom
hjem og skole vil kunne føre til en større grad av sosial utjevning.
Disse medlemmer viser til at
tilpasset opplæring er avgjørende for å nå målet om at hver får
utviklet seg i tråd med egne evner og behov. Disse medlemmer mener
mange av tiltakene som foreslås i skolen ofte har sin begrunnelse
i ønsket om å sikre tilpasset opplæring, men uten at det nødvendigvis
finnes faglige argumenter for at dette vil skje. Dette henger sammen
med at gjennomføring av tilpasset opplæring ser ut til å være viktigere
enn de resultatene som oppnås. Tilpasset opplæring er både formål,
prinsipp og virkemiddel. Noe som gjør det lite hensiktsmessig og
ikke minst skaper det store utfordringer for lærere og skoleledere.
Mye er avhengig av læreren, særlig det som gjelder klasseledelse, struktur
i undervisningen, relasjoner til elevene, faglig kompetanse og faglig
engasjement. Disse medlemmer mener det er vanskelig
å gi et entydig svar på hva det er som gir best tilpasset opplæring.
Utdanningsforskningen peker imidlertid på en tendens, nemlig at
det beste læringsutbytte ser vi ut til å finne i skoler med den
mest sammenholdte undervisning og i skoler der det sosiale fellesskapet
står sterkt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser imidlertid til at
uavhengig av organisering og arbeidsmåter så er det ingen tvil om
at læreren er viktigst.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, mener at den offentlige fellesskolen
har vært et av de viktigste virkemidlene for å utvikle det norske
samfunnet til det vi kjenner i dag. Et samfunn der det er små forskjeller
mellom folk og der alle, uavhengig av bakgrunn, har mulighet til
å skape seg et godt liv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener skolen er en av samfunnets viktigste fellesarenaer
og svært avgjørende for den enkelte og for landets utvikling. Disse
medlemmer mener likevel det er en klar svakhet at den norske
grunnskolen i stor grad reproduserer sosiale forskjeller og dermed
svikter en av samfunnets forventninger til skolen om å bidra til
at alle elever, uavhengig av foreldrenes bakgrunn, gis mulighet
til å strekke seg og utvikle sine evner og sitt talent. Et likeverdig
opplæringstilbud og god tilpasset opplæring er grunnleggende for
at den enkelte elev skal ha mulighet til å realisere sine drømmer
og senere mestre voksenlivet og rollen som fullverdig samfunnsborger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at skolen er, og har vært, et viktig virkemiddel i utviklingen av
det norske samfunnet slik vi kjenner det i dag: Et harmonisk samfunn
der alle har tilgang til utdanning uavhengig av bakgrunn, og der
alle har mulighet til å skape seg et godt liv.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener at kjernen i tankegangen om fellesskolen
er at alle elever og grupper bør være med i et sosialt arbeidsfellesskap,
forankret i felles verdier og faglige og kulturelle tradisjoner
og mål. Likhetsprinsippet ivaretas gjennom forutsetningen om at
opplæringen skal tilpasses evner, utviklingsnivå og behov hos den
enkelte elev. Disse medlemmer mener det ikke dreier
seg om å gi et likt tilbud til alle, men om tilbud som er likeverdige
på den måten at de tar utgangspunkt i hvor barna og de unge står.
Det krever både individuell tilpassing og lokalt mangfold.
Komiteen viser til
at 82 pst. av vår nasjonale formue er resultatet av vår egen arbeidsinnsats [SSB],
mot Statens pensjonsfond utland som utgjør 7 pst. Den viktigste
forutsetningen for videre verdiskaping i Norge er med andre ord
et godt arbeidsmarked med stabil deltakelse, samt evne og mulighet
til å tenke og handle kreativt og utradisjonelt. Komiteen vil
understreke at framtidens verdiskaping avhenger av nåtidens utdanningssystem
– fra barnehager, via skole og høyere utdanning til livslang læring
i yrkeslivet.
Komiteen mener det må skapes
økonomiske verdier for å kunne dele dem.
Komiteen viser til at FN har
utviklet Human Development Index der ulike mål på utdanning, helse
og bruttonasjonalprodukt (BNP), avgjør hvilket land det er best
å bo i. Når man ser på BNP per innbygger har Norge gått fra å være
et land omtrent på gjennomsnittet for OECD-landene på 1970-tallet
til et land som hvert år ligger helt i toppen blant verdens rikeste
land.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at aktive, politiske valg gjennom flere tiår har bidratt til
at Norge har utviklet et av verdens beste velferdssamfunn, samtidig
som vi er av de mest innovative og verdiskapende land i verden.
Dette ser vi blant annet i The Economists utgivelse,
Pocket World in Figures 2010, der Norge blant annet kåres til et
av verdens beste land i global konkurransedyktighet, og vi er blant
de landene som har lavest ekspertflukt.
Komiteen mener imidlertid
at velferdssamfunnet alltid må utvikles og videreforedles for at
ingen skal falle gjennom eller ikke få den hjelpen de trenger for
å kunne klare seg selv. For å kunne sørge for alle må vi sikre verdiskapingen
i landet. Det gjør vi best ved å utdanne befolkningen til deltakelse
i arbeidslivet.
Den demografiske utviklingen i Norge fører også
med seg visse utfordringer. Ifølge St.meld. nr. 25 (2005–2006) vil
aldersbæreevnen, som viser forholdet mellom den yrkesaktive delen
av befolkningen og den eldre delen av befolkningen, endre seg betydelig.
I 2000 var det 4,7 personer i yrkesaktiv alder pr. eldre, mens det
i 2030 vil bli redusert til 3,5 og i 2050 til 2,9. Komiteen mener
at det understreker behovet for å ha en stabil og god deltakelse
i arbeidslivet. Gode grunnleggende ferdigheter gjennom utdanningsløpet
er en viktig forutsetning for stabil tilknytning til arbeidsmarkedet.
Norsk arbeidsliv er i stor grad kunnskapsbasert og
stiller store krav til omstillingsevne og innovasjon. Komiteen mener
innovasjon og verdiskaping avhenger av en kompetent og produktiv
arbeidsstyrke og at framtidens arbeidsplasser trenger kompetanse,
uavhengig av bransje. Derfor vil komiteen understreke
at læring og kunnskap er skolens hovedoppgave. Alle trenger grunnleggende
kunnskap for å kunne tilegne seg ny og kunne omstille seg i arbeidslivet. Komiteen vil
understreke at det kreves et godt kunnskapssamarbeid mellom skole
og arbeidsliv. Dette arbeidet må styrkes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Kunnskapsdepartementet
i sin strategi «Realfag for fremtiden» peker på en del utfordringer
for realfagene. Særlig bekymringsfullt er det at nivået på elevene
som kommer ut fra grunnskole og videregående skole stadig får lavere
kunnskapsnivå. Det er også bekymringsfullt at færre elever i videregående skole
velger realfag, noe som kan henge sammen med det faglige nivå på
lærerne som underviser i realfag på videregående trinn og sviktende
realfaglige kunnskaper fra grunnskolen. Disse forholdene kan også
være årsaken til at det er svært få primærsøkere til mange av realfagene
i høyere utdanning.
Disse medlemmer vil peke på at
situasjonen ikke er helsvart og at Norges forskningsråd den 17. februar
2010 offentliggjorde en rapport som viser at vi har hele seks fysikkforskningsmiljøer i
Norge som holder høy internasjonal klasse. Det er liten tvil om
at vi også innen andre teknologi- og realfag har mange miljøer som
driver forskning og utdanning av høy internasjonal kvalitet. Disse
medlemmer vil imidlertid peke på at å opprettholde disse
miljøene krever umiddelbar satsing. Disse medlemmer har
merket seg departementets «Realfag for fremtiden» og mener dette
strategidokumentet på en god måte beskriver utfordringene. De tiltakene
som foreslås i strategidokumentet kan også sies å være et skritt
i riktig retning, men kan etter disse medlemmers oppfatning
ikke sies å stå i samsvar med de utfordringene som beskrives i samme strategi.
Et løft for realfagene av en størrelse som det
faktisk er behov for, krever en mer ambisiøs tilnærming og flere
tiltak. Først og fremst må realfagenes status heves.
Disse medlemmer viser til den
kritiske situasjonen i forhold til realfagskompetanse hos lærere på
ungdomstrinnet og i videregående skole. Denne situasjonen kan ikke
løses bare gjennom å utdanne nye realfagslærere. Det bør derfor
bli enklere for realister og teknologer/ingeniører å kvalifisere
seg til å undervise på disse to nivåene. Dette kan gjøres gjennom
å åpne for at ingeniørutdanningene får pedagogiske tilvalgsfag og
ved i større grad å legge til rette for at pedagogisk tilleggskompetanse
kan oppnås mens man er i jobb.
Disse medlemmer er også kjent
med regjeringens arbeid med Lektor II og mener dette arbeidet er
veldig viktig, også for å få realfagskompetanse inn i skolen. Disse
medlemmer vil peke på at Lektor II-programmet og andre lignende
programmer må få en tilfredsstillende og mest mulig forutsigbar
finansiering. Disse medlemmer mener også at Lektor
II-programmet bør vurderes innført i real- og teknologifagene i
høyere utdanning der det er formålstjenlig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at realfagene har og har hatt stor betydning for oppbyggingen
av den norske økonomien. Fra vikingtiden, hvor realfagskunnskap
gav grunnlaget for byggingen av vikingskipene som ble benyttet både
til handel og krigsferd, og til vår tid går det en linje hvor realfagene
har hatt stor betydning for norsk økonomi. I moderne tid har realfagskunnskapene
bidratt til å legge grunnlag for verftsindustrien og dermed handelsflåten,
kraftforedlende industri, farmasøytisk industri, skognæringen, havbruksnæringen,
petroleumsnæringen, og informasjonsteknologi- og programvareindustri. Disse
medlemmer vil peke på at den relative andelen av statens
inntekter petroleumsnæringen utgjør i dag i årene fremover vil falle
og at disse inntektene må erstattes dersom velferd og velstand skal
kunne opprettholdes. Det er derfor med bekymring disse medlemmer har
sett at realfagene i den senere tid har blitt svekket.
Disse medlemmer vil peke på følgende
tiltak som viktige for å styrke realfagene: Enkelte høyskoler, for
eksempel Høgskolen i Sør-Trøndelag, har i en tid drevet realfagslærerutdanning. Disse
medlemmer mener slik lærerutdanning burde etableres i alle
landsdelene. Disse medlemmer er kjent med at stortingsflertallet
ikke ønsker å innføre femårig lærerutdanning for alle lærere, men
mener selv at spesialisert realfagslærerutdanning burde gjøres til
ett femårig løp. Denne utdanningen bør i alle landsdeler finnes
både for 1–7 og for 5–10, men ikke nødvendigvis på samme høyskole.
Etableringen av en slik nasjonal satsing ville på sikt tilføre skolen dedikerte
lærere med god pedagogisk og realfaglig ballast. Det bør også vurderes
hvordan teknologi og design kan gis plass både i matematikken og
de estetiske fagene i lærerutdanningen. Gjennom å gjøre teknologi
og design til et delemne i andre fag kan elevene få øynene opp for
nytten av realfagene så tidlig som mulig.
Disse medlemmer er kjent med
at sivilingeniørstudiet generelt inneholder mange matematikkrelaterte
fag. Generelt vil en sivilingeniørs matematikkompetanse langt overstige
den man finner hos kandidater som har 60 studiepoeng i matematikk
fra andre studier og som derfor automatisk får ta fagdidaktikk på
PPU-studiet. Disse medlemmer mener departementet
bør endre på inntaksreglene for fagdidaktikk i matematikk ved PPU-studiet
slik at fullført sivilingeniørutdanning kvalifiserer til fagdidaktikk i
matematikk.
Disse medlemmer er kjent med
at en del av regjeringens strategi for styrking av realfagene er
en øremerking av 85 mill. kroner til styrking av norske læreres
realfagskompetanse. Disse medlemmer mener at beløpets
størrelse i lys av hvor effektivt de i dag benyttes og hvor omfattende
kompetansebehovet er, kan virke noe lavt.
Disse medlemmer er videre kjent
med at unge, gode idrettsutøvere har en lang rekke videregående
skoler med spesialisering innen idrett å velge mellom. Toppidrettsgymnaset
er kanskje det mest kjente, men Norge har også en lang rekke andre
videregående skoler som bare tar opp idrettstalenter innen enkeltidretter,
for eksempel skigymnaset og Topp-Volley Norge. Disse medlemmer mener
at å etablere videregående realfagsskoler etter samme modell ville
kunne bidra til å heve realfagenes status. Jobben som er gjort i
Oslo kommune ved Ullern videregående skole kunne, sammen med idretts-VGSene,
være et godt utgangspunkt for utarbeidelsen av modell for etableringen
av slike skoler. Disse medlemmer mener det burde være
et mål at slike skoler på kort sikt ble etablert i alle landsdeler
og at alle landets elever på like vilkår kunne søke seg til disse,
uavhengig av bostedsfylke.
Disse medlemmer er også kjent
med at det er åpnet for at elever som ligger foran pensumet og viser
gode evner i matematikk har mulighet for å ta matematikk på høyere
nivå enn det klassen og skolen har som de til enhver tid går i. Disse medlemmer mener
at denne muligheten bør markedsføres bedre og at denne rettigheten
ikke må svekkes av dårlig informasjon til kommuner og fylker om
ordningen. Disse medlemmer legger til grunn at videregående
utdanning er fylkeskommunenes ansvar og at fylkeskommunene må ta
regningen for at elever i grunnskolen med gode evner i matematikkfaget
får følge videregående opplæring før de kommer i videregående skolealder. Disse
medlemmer vil peke på at informasjonsteknologi i større
grad enn i dag bør tas i bruk for å sende realfagslærere til disse
elevene når det er mer formålstjenlig enn å sende elevene til
videregående skole.
Disse medlemmer er også kjent
med at elever i 2. og 3. årskull i videregående skole kan søke opptak
på ingeniørutdanninger som enkeltemne-student i tekniske fag. Disse
medlemmer mener slike studier gir økt interesse, forståelse
og håndgripelighet for hva realfagene dreier seg om. Disse
medlemmer mener at opptaksforskriftene bør endres slik at
enkeltemner gjøres tilgjengelig for flere enn i dag.
Disse medlemmer viser til at
når statsråd Aasland i replikkordskiftet i budsjettdebatten 9. desember
2009 ble utfordret av representanten Tord Lien på behovet for å
styrke finansieringen av realfagsstudiene, svarte statsråden at
en slik vurdering av kategorisering av realfagene var i gang. Disse
medlemmer imøteser denne vurderingen og forutsetter at en
styrking av finansieringen av realfagene kan tre i kraft fra og
med budsjettåret 2011.
Disse medlemmer er kjent med
at ferdigutdannete sivilingeniører som står i valget mellom yrkesutøvelse
i privat næringsliv eller fortsatt akademisk karriere med doktorering
taper mer enn hundre tusen i årlig inntekt på å velge å bli doktorand. Disse
medlemmer er også kjent med at selv etter å ha mottatt doktorgrad
så vil lønnsforskjellen overfor de sivilingeniører som gikk rett
ut i arbeid ikke være utlignet. Disse medlemmer mener
det må være et mål at de beste sivilingeniørene velger en fortsatt
akademisk karriere og at stipendiatenes størrelse innen teknologi-
og realfagene dermed bør økes substansielt for å i noen grad utjevne
lønnstapet mange stipendiater innen real- og teknologfagene i dag
opplever.
Både i videregående og høyere utdanning er utstyrsmangel
og utdatert laboratorieutstyr et problem. Disse medlemmer støtter
i denne sammenhengen regjeringens strategi for Samarbeid, Arbeidsdeling
og Konsentrasjon (SAK) også i forhold til de største laboratorieinvesteringene.
Men samarbeid alene vil ikke kunne korrigere den til dels prekære
situasjonen utstyrsmangel i dag medfører. Disse medlemmer vil
derfor peke på at øremerkede midler til vitenskapelig utstyr i både
videregående og høyere utdanning er nødvendig for å muliggjøre et helt
nødvendig løft.
Komiteen viser til
at både internasjonale og norske undersøkelser bekrefter at besøk
på vitensentre påvirker barn og unges interesse for realfag, teknologi
og vitenskap. En sterk satsing på vitensentrene vil derfor være
et viktig tiltak for å få flere til å velge utdanning innen disse områdene.
Komiteen understreker at kunnskap
om matematikk, naturvitenskap og teknologi er sentralt for videreutviklingen
av et moderne og verdiskapende samfunn. Komiteen viser
også til at Norge sammenlignet med andre land ligger lavt når det
gjelder andel av studenter som velger realfagsutdanning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at formålet med regjeringens satsing på regionale vitensentre
er å skape større interesse for realfag, herunder matematikk, fysikk,
kjemi og teknologi. Nye undersøkelser viser at 20 pst. av studentene
som valgte realfaglige studier i 2008, bruker vitensentre som begrunnelse
for valg av studier. Departementet har utviklet en ny realfagstrategi, Realfag
for framtida 2010–2014, der vitensentrene har en klar rolle ved
å bidra til å styrke forståelsen av realfagene og fagenes nytteverdi for
samfunn og arbeidsliv. Besøkstallene er nær doblet i perioden 2003–2008,
fra 225 000 til 520 000. I vitensentrene har også elever og foreldre
anledning til å få felles opplevelser, og foreldrenes påvirkningskraft
for barnas utdanning vet vi har stor betydning.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at regjeringens satsing
på vitensentrene gjennom statlige tilskudd ikke er tilstrekkelig
til å sikre sentrene kvalitetsmessig og økonomisk. Til tross for
at det tidligere er lagt til grunn at statens bidrag burde utgjøre
en tredjedel av de samlete inntektene, er virkeligheten at flere
sentre kun får ca. 10 pst. av sine inntekter fra staten. Disse medlemmer vil
derfor understreke at det er lokale offentlige og private aktører
som i dag tar det største ansvaret for vitensentrenes drift.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen er fornøyd med at vitensentrene har økende besøkstall
og har suksess, men at regjeringen ikke går lenger enn å love å
videreføre støtten til vitensentrene. Disse medlemmer viser
til at driftsutgiftene øker mer enn billettinntekter ved økende
besøk, og at dette krever økte statlige tilskudd.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen ikke vil la flere vitensentre enn de som i dag er omfattet
av ordningen, få statlig støtte og konstaterer at regjeringen opprettholder
en ordning som ikke tilgodeser alle landsdeler. Disse medlemmer er
uenig i en slik politikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres forslag til statsbudsjett for 2010 der støtten til vitensentrene
ble økt med 10 mill. kroner, som er nesten 50 pst. mer enn regjeringens forslag.
Komiteen viser til
at det er avdekket betydelige kjønnsforskjeller knyttet til elevprestasjoner
i skolen og at disse forskjellene er større i Norge enn i andre
land. Utdanningsforskningen på dette området er svært begrenset,
og det er etter komiteens mening nødvendig å øke
forskningsinnsatsen på dette området slik at skolen og undervisningen
bedre kan ivareta også gutters behov. Dette vil være viktig bl.a.
for å bidra til å redusere frafallet som i dag er størst blant gutter i
videregående opplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er opptatt av å forbedre
resultatene i norsk skole og utdanning fordi det er en sammenheng
mellom utbyttet av skolen og den enkeltes forutsetninger for å mestre
videre utdanning og senere deltagelse i arbeidslivet. Norge har
et klart forbedringspotensial når det gjelder elevprestasjoner i
grunnleggende ferdigheter og basisfag i grunnopplæringen og evne til
å fullføre videregående opplæring. Disse medlemmer vil
også peke på at det innenfor høyere utdanning fortsatt er for mange
som ikke fullfører på normert tid, noe som får konsekvenser for
utdanningsinstitusjonenes økonomi og for samfunnet som går glipp
av verdifull arbeidskraft. For studentene medfører dette ofte økt
lånebelastning.
Disse medlemmer vil understreke
det positive i at statsministeren i flere av sine nyttårstaler har
løftet frem betydningen av utdanning og en god skole, men finner
grunn til å påpeke at regjeringen i sine budsjetter ikke har vist
nødvendig evne og vilje til å prioritere utdanningssektoren. Regjeringen
Stoltenberg hadde i sin første periode et historisk godt økonomisk
handlingsrom, uten at det ble funnet plass for en større satsing
på utdanning og forskning. Disse medlemmer mener
på denne bakgrunn at regjeringen har misbrukt muligheten til å gi
denne sektoren et løft og dermed imøtekomme den kritikk som har
vært reist, særlig knyttet til rammebetingelsene for høyere utdanning
og forskning.
Disse medlemmer mener meldingen
tar opp en viktig problemstilling knyttet til fremtidig kompetansebehov
for å kunne løse sentrale samfunnsoppgaver. Nøkkelen til å utvikle
Norge som kompetansenasjon ligger i utdanningsnivå i befolkningen
og samfunnets evne til å tilrettelegge for utdanningstilbud som
matcher behovene både i offentlig og privat sektor.
Disse medlemmer mener regjeringen
må rette større oppmerksomhet mot kvalitetsutvikling og kvalitetssikring
innenfor utdanningssektoren fra 1. klasse. Kvalitetsreformen i høyere
utdanning vil kreve økte ressurser i møte med en forventet økning
i studenttallet og tiltakene må settes inn på et tidlig tidspunkt
for å skape forutsigbarhet og gi institusjonene mulighet til å tilby
studentene kvalitativt god undervisning fra start. Kunnskapsløftet
må følges aktivt opp for å sikre at norske elever får et likeverdig
skoletilbud uavhengig av bosted. Etter disse medlemmers oppfatning
er det en av samfunnets viktigste oppgaver å sikre nye generasjoner
et best mulig utdanningstilbud. Som et av verdens rikeste land burde
Norge ha de nødvendige forutsetninger for å kunne tilby verdens
beste skole. Disse medlemmer konstaterer at slik
er det ikke i dag, men vil fremheve at økt satsing og mer målrettede tiltak
kan bidra til å bringe norsk skole og utdanning i fremste rekke.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at disse partier
både i regjering og opposisjon har hatt utdanning og forskning som
et av sine høyest prioriterte satsingsområder fordi det er her grunnlaget
legges for fremtidig tilgang på kompetent arbeidskraft og det er
her grunnlaget legges for landets fremtidige verdiskaping og konkurranseevne.
Disse medlemmer mener at for
å fremme kvalitet i opplæringen trengs det pålitelig kunnskap om
hva som kjennetegner gode læringsprosesser og forståelse for hvordan
denne kunnskapen kan omsettes til handling i klasserommet. Disse
medlemmer mener kvalitet ikke bare handler om sluttresultatet
av opplæringen, men også selve læringsprosessen og hva den har å
si for personlighetsutviklingen til barn og unge. Kvalitetsutvikling
vil derfor innebære en videreutvikling av lærer- og elevrollen.
Målet er at skolen og lærebedriften skal lykkes bedre i å motivere
og rettlede eleven og lærlingen til utviklende og utforskende egenaktivitet. Disse medlemmer mener
kvalitet også handler om å knytte sammen opplæringen med det elever
og lærlinger opplever og lærer på andre områder i livet. Kvalitetsutvikling
er derfor også å styrke kontakten og samhandlingen med foreldre
og utnytte lokalsamfunnet som ressurs og læringsarena når læringsaktiviteter
skal planlegges og vurderes.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at det i diskusjoner om kvalitet i
opplæringen ofte er det som er lettest å kvantifisere og måle som
fanger størst interesse. Prøver og tester innenfor relativt avgrensede
fagområde kommer derfor fort i fokus. Disse medlemmer mener
at når en skal vurdere læringskvalitet, må en også se etter og studere
forhold som ikke blir fanget opp av tradisjonelle målemetoder. Statistikk,
tall og karakterer sier på ingen måte alt om kvalitet i utdanningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at store
deler av utdanningssektoren står overfor en pensjoneringsbølge og
mener myndighetene må bidra til en samlet strategi for å kunne fylle
de kunnskapshullene som oppstår når våre mest erfarne lærere på
alle nivåer i norsk utdanning går av med pensjon. Å sikre tilgang
på kompetente lærerressurser er like viktig i første klasse som
på mastergradsnivå. Forskningens entydige understreking av læreren
som viktigste innsatsfaktor i skolen, betyr at høy kvalitet på læreren
er avgjørende om vi vil opprettholde og heve kvaliteten i utdanningssektoren. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng understreke betydningen
av gode etter- og videreutdanningssystemer for lærere på alle nivåer.
Disse medlemmer viser til at
behovet for økt rekruttering til alle nivåer i utdanningssystemet har
vært et tema gjennom hele foregående stortingsperiode, men at regjeringen
etter disse medlemmers oppfatning ikke har vært offensiv
nok i forhold til denne utfordringen.
Disse medlemmer vil videre understreke
at behovet for forskerutdannet personale ved universiteter og høyskoler
er stort og vil øke betydelig i årene som kommer. Nært knyttet til rekrutteringsspørsmålet
er også behovet for å redusere midlertidigheten i UH-sektoren og
det faktum at stipendiatstillinger ikke er fullfinansiert, noe som
arbeidsgruppen som har vurdert handlingsrommet for universiteter
og høyskoler, også har påpekt i sin rapport.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i forrige periode ikke fulgte opp den daværende forskningsmeldingens
opptrappingsplan med hensyn til forskerrekruttering, og i tillegg
avlyste den bebudede stortingsmeldingen om forskerrekruttering –
da med den begrunnelse at regjeringen ifølge Kunnskapsdepartementets nettsider
ville se arbeidet med forskerrekruttering i et «bredere perspektiv».
I den gjeldende forskningsmeldingen, St.meld. nr. 30 (2008–2009),
jf. Innst. S. nr. 354 (2008–2009), var forskerrekruttering omtalt
til en viss grad, men det ble ikke presentert noen som helst forpliktende opptrappingsplan
med hensyn til rekrutteringsstillinger. Det «bredere perspektivet» regjeringen
synes å ville anlegge medførte altså ikke noen konkretisering av
hvilke forpliktelser regjeringen ser for seg med hensyn til forskerrekruttering.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen snarest mulig legge fram
for Stortinget en forpliktende opptrappingsplan for forskerrekruttering.
Antall stillinger i opptrappingsplanen skal være i tråd med beregninger
knyttet til at den statlige forskningsinnsatsen minst skal utgjøre
1 pst. av BNP innen 2013.»
«Stortinget ber regjeringen legge fram en egen sak
om rekrutteringsstrategi for vitenskapelige stillinger ved universiteter,
høyskoler og forskningsinstitutter. Et viktig element i en slik
strategi vil være å redusere midlertidigheten i universitets- og
høyskolesektoren, samt å sikre tilfredsstillende finansiering av stipendiatstillinger.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser i denne forbindelse bl.a. til forslaget
om å utarbeide forpliktende nasjonale rekrutteringsplaner for å
sikre tilstrekkelig antall kvalifiserte lærere i grunn- og videregående
skole, jf. Dokument nr. 8:68 (2006–2007) og Innst. S. nr. 239 (2006–2007). Med
hensyn til behovet for å sikre et større trykk på videreutdanningssatsingen
viser disse medlemmer til forslaget om et «lærerløft»
for lærere i grunn- og videregående skole, jf. Dokument nr. 8:47
(2007–2008) og Innst. S. nr. 177 (2007–2008).
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener den gode lærer er en lærer med engasjement
for sine fag og med evne til å formidle det. Forskjellen på gode
og dårlige lærere kan bety den store forskjellen på om en får tak
på kunnskapen eller ikke. En lærer kan ha all verdens kunnskap om
et emne, men dersom ikke formidlingsevnen er der, så hjelper det
lite. Dette medlem mener derfor det er et tankekors
at kampen i dag i lærerutdanningen står mellom om vi skal ha en
fagutdanning eller om vi skal ha en profesjonsutdanning. Dette
medlem tror ikke at vi får de beste lærerne bare gjennom
å styrke fagkunnskapen. Nøkkelen til å bli en god lærer ligger derimot
i en god kombinasjon av fag og didaktikk. Læreryrket er og blir
en profesjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre støtter stortingsmeldingens
vektlegging av utdanningens betydning for å komme i arbeid og kunne
stå i arbeid til pensjonsalder. Ny sjanse for voksne som har falt
utenfor arbeidslivet eller andre som har behov for påfyll av ny
kompetanse, må møtes med nye tiltak. Disse medlemmer vil
fremheve betydningen av fleksible tilbud som kan imøtekomme ulike
behov for mennesker i ulike livs- og arbeidssituasjoner.
Disse medlemmer mener meldingen
dessverre i liten grad nevner private skoler, fagskoler og høgskoler. Disse
medlemmer ser det som helt naturlig at disse utdanningsinstitusjonene medregnes
på lik linje med det offentlige i en melding om utdanningslinja. Disse
medlemmer mener disse institusjonene er en uvurderlig ressurs
som en må benytte seg av og gi likeverdige rammevilkår. Disse
medlemmer mener de private skolene gjennomgående må innlemmes
i de systemer man nå legger om. Dette gjelder for eksempel når det
gjelder avtaler om hospitering for elever oppover i systemet, ulike former
for samarbeid i utdanningssystemet og rett til opplæring for voksne.
Disse medlemmer mener det må
være en målsetting å få til en mest mulig likeverdig behandling
uavhengig av om utdanningen er offentlig eller privat så lenge tilbudet
er åpent for alle.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre ser positivt på private tilbud og supplementer
til det offentlige skole- og utdanningstilbudet. Private representerer
ofte alternative tilbud og gir foreldre, elever og studenter større
valgfrihet. Disse medlemmer mener private også kan
bidra til sunn konkurranse og bidra til erfaringsoverføring mellom
offentlige og private institusjoner.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener friskolene representerer
et verdifullt alternativ til den offentlige skolen. Disse
medlemmer mener foreldre må ha rett til å velge en annen
skoletype for barna sine enn det som det offentlige tilbyr.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at foreldreretten blant annet handler
om retten til å velge oppdragelse i tråd med egen overbevisning. Dette
medlem vil sikre retten til å starte friskoler basert på
alternativ pedagogikk, livssyn eller ideologi, men vil ikke åpne
for friskoler basert på kommersiell drift.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at regjeringen
peker på tre områder med et særskilt behov for økt rekruttering og
styrket kompetanseutvikling; realfag, læreryrket og helse- og omsorgssektoren. Disse medlemmer merker
seg at det til tross for at noen tiltak er satt i gang de siste
årene er det foreløpig få tegn til fremgang, og mener det åpenbart
er behov for flere tiltak og sterkere satsing enn det regjeringen
varsler i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at SSBs fremskrivninger
for arbeidskraftsbehov viser vekst innen alle tre områder, og høyest
behov for rekruttering til helse- og omsorgssektoren med 54 000
årsverk innen 2030. Disse medlemmer vil også understreke
at en viktig utfordring i tillegg til økt rekruttering vil være
behovet for generell kompetanseheving for å kunne levere tjenester
av høyere kvalitet i fremtiden.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen utover realfagsstrategien «Realfag for framtida 2010–2014»,
samt noen informasjonstiltak, ikke fremmer nye konkrete tiltak for
å møte utfordringene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2010, der
skole-, utdannings- og forskningsfeltet ble styrket med 600 mill.
kroner. Disse medlemmer mener en forsterket satsing
på utdanning og kompetanseheving må fremheves spesielt som et satsingsområde
i årene fremover.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres alternative statsbudsjett for 2010, der skole- utdannings-
og forskningsfeltet ble styrket med 1 mrd. kroner, hvorav ressursene
til etter- og videreutdanning av lærere ble doblet i forhold til
regjeringens forslag. Disse medlemmer mener at en
styrket satsing på utdanning, rekruttering og kompetanseheving på
dette nivået vil være nødvendig i årene fremover, og anser regjeringens
tiltak som helt utilstrekkelige.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at maritim
sektor er svært viktig for Norge og internasjonalt ledende, og at næringen
blir stadig mer avansert og kompetansekrevende. Disse medlemmer viser
til at det i «Stø kurs – regjeringens strategi for miljøvennlig
vekst i de maritime næringer» sies at:
«Det er få som velger maritim utdannings- og karrierevei.
Spredte utdanningstilbud med lite samarbeid, mangel på lærekrefter
og store utfordringer i forhold til gjennomstrømning av kandidater
indikerer at verken struktur eller kvalitet på tilbudene er gode
nok. Situasjonen for maritim utdanning og forventet behov for fremtidig
arbeidskraft tilsier at det må fokuseres på kvalitet og samarbeid
mellom utdanningsinstitusjonene. Regjeringen vil utrede hvordan kvalitet
og fremtidig struktur på maritim utdanning kan bedres med sikte
på å få flere elever/studenter til å velge og gjennomføre slik utdanning».
Disse medlemmer viser til at
dette temaet ikke er omtalt i stortingsmeldingen, og at næringen
selv etterspør tiltak som styrker kvaliteten på maritime profesjonsutdanninger
på alle nivåer (videregående opplæring, fagskole og høyere utdanning).
Med bakgrunn i dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere tiltak for
bedre kvalitet og struktur innen maritim opplæring og utdanning,
og legge saken frem for Stortinget.»
Disse medlemmer vil videre peke
på viktigheten av at utdanning i Forsvaret og i det sivile utdanningssystemet
integreres tett der dette er mulig og formålstjenlig. Det er, etter disse medlemmers oppfatning,
betydelige gjensidige gevinster i å samordne sammenlignbare utdanninger
sivilt og i Forsvaret på alle nivåer. Forsvaret er allerede blant
de aktører i Norge med størst inntak av lærlinger til tekniske utdanninger
og det er flere steder godt samarbeid mellom militære og sivile
høyskoler. Høyere utdanning på krigsskole- og stabsnivå i Forsvaret
skjer nå i tett samarbeid med sivile akademiske institusjoner. Denne
typen samarbeid bør styrkes og videreutvikles. Disse medlemmer mener
dessuten at en ordning der avdelingsbefal gis mulighet til formalisert
fagutdanning i militære fag, tilsvarende sivile fagbrev, bør utredes som
et mulig tiltak for å kvalitetssikre realkompetanse og styrke karrieremulighetene
for militært befal.
Disse medlemmer mener meldingen
mangler et sentralt element, og det er mobilisering av foreldrene. Disse
medlemmer har merket seg forskning som viser at alle foreldre,
uansett bakgrunn og utdanning, kan bidra positivt til barnas motivasjon
og læringsutbytte. Foreldrenes interesse for barnets opplæring har
mye større betydning enn at foreldrene forstår hva barnet lærer. Disse
medlemmer mener utgangspunktet bør være at et godt hjem/skole-samarbeid
kan kompensere for ulikhetene i elevenes hjemmebakgrunn. Disse
medlemmer mener alle foreldre kan ha en sentral og aktiv
rolle i barnas læring og mener vi må satse enda mer på utvikling
av et godt hjem/skole-samarbeid og dyktiggjøring av alle foreldre
til å støtte, motivere og oppmuntre sine barn. Disse medlemmer mener
videre at en gjennom en bevisstgjøring av hjemmets rolle både hos
ansatte i skolen og hos foreldrene, myndiggjøring av alle foreldre
og kunnskap om gevinsten ved et godt samarbeid mellom hjem og skole
vil kunne føre til en større grad av sosial utjevning.
Disse medlemmer mener kompetanse
om hjem/skole-samarbeid må styrkes i lærerutdanningen. Lærernes
holdning, evne til å gi elevene tilpasset opplæring og kompetanse
til å møte foreldre med ulik bakgrunn er avgjørende for utjevning
av sosiale forskjeller. Disse medlemmer ser det som
avgjørende at lærere møter foreldre på en måte som gjør at de får
tro på sine egne muligheter og forutsetninger for å støtte barna
i deres skolegang. Gjennom tydelige forventninger til samarbeid,
vektlegging av at alle foreldre er ressurser for sine barn, vil
det være bedre grunnlag for en god dialog og et konstruktivt samarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er svært positive til Foreldreutvalget
for grunnopplæringens (FUG) rolle og arbeid for å styrke samarbeidet
mellom skole og hjem og stiller seg positivt til fokuset på økt
oppretting av foreldreorganer både på skole- og kommunenivå. Disse medlemmer understreker
at det er behov for å ha et organ som foreldre med utfordringer
med skoleverket kan henvende seg til, det være seg om saker gjeldende
manglende tilpasset undervisning, mobbesaker, HMS-unnvikelser eller
andre aspekter ved sin lokale skole.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke viktigheten av et godt samarbeid mellom skole og hjem.
Elevenes foresatte må inkluderes i større grad i utforming av skolens
reglement og retningslinjer, praksis vedrørende fravær og håndtering
av disiplinære utfordringer for enkeltelever, samt gjennom å skape
en bedre tilbakemeldings- og evalueringskultur i skolen. Foresatte
må involveres i evalueringsprosesser av skolen som helhet, dens ledelse
og inntrykk av barnas nytte av skolegangen. Disse medlemmer mener
de foresatte er barnas viktigste ressurs når det kommer til læring
og motivasjon.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at FUGs mandat er endret til også å
omfatte hjem/skole-samarbeid i videregående opplæring. Disse medlemmer mener
dette vil gi et behov for økt kompetanse og flere administrative
stillinger i utvalget. I tillegg skal det på plass ny IKT-struktur,
og det er et stort behov for å endre lønnsbetingelsene for utvalgsleder.
Komiteen merker seg
meldingens helhetlige tilnærming til frafall i videregående opplæring og
vil understreke at det er sammensatte årsaker til frafall.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, mener den høye
andelen frafall i videregående opplæring betyr at prinsippet om
lik rett til utdanning ikke er tilfredsstillende realisert. For
at lik rett til utdanning skal være en realitet, må skolen kunne kompensere
for at elevene har ulik sosial bakgrunn. Vi vet mye om hvem som
faller fra. Prestasjoner tidligere i skoleløpet gjør det ofte mulig
å identifisere hvem som står i fare for å falle fra. Undersøkelser
viser at barn av foreldre med lav utdanning, faller oftere fra enn
barn av foreldre med høyere utdanning. På samme måte faller gutter
oftere fra enn jenter, og elever som selv har innvandret faller
oftere fra enn elever med etnisk norsk bakgrunn. Flertallet mener at
dette er et mønster som må brytes.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at undersøkelser viser at barn av foreldre
med lav utdanning oftere faller fra enn barn av foreldre med høy
utdanning. Dette medlem er imidlertid uenig i en
ensidig konklusjon på at det er skolen som må kompensere for ulik
sosial bakgrunn. Dette medlem mener de påviste sosiale
forskjellene nettopp viser hvor viktig det er med en bevisstgjøring
av hjemmets rolle både hos ansatte i skolen og hos foreldrene, myndiggjøring
av alle foreldre og kunnskap om gevinsten ved et godt samarbeid
mellom hjem og skole vil kunne føre til en større grad av sosial utjevning.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
i denne sammenheng til Dokument 8:52 S (2009–2010) om nye læreplaner
og mer fleksible opplæringsløp for yrkesfagene. Disse medlemmer vil
påpeke at frafallet i videregående opplæring er særlig høyt innenfor
yrkesfagene og at det derfor er behov for mer omfattende grep for
å kunne redusere frafallet til et minimum. Dette er bakgrunnen for
at Høyre har fremmet en rekke forslag som på kort og lang sikt skal
bidra til å snu dagens negative utvikling innenfor yrkesfagene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at det store antallet ungdommer som
ikke gjennomfører videregående opplæring er en av de største utfordringene
det norske samfunnet står overfor – både i et velferds- og i et
kunnskapsperspektiv. Disse medlemmer mener det er
behov for en forsterket innsats i kampen mot frafall utover varslede
tiltak, og viser i denne forbindelse til Dokument 8:4 S (2009–2010),
hvor det skisseres en rekke konkrete tiltak som kan bidra til å
øke gjennomføringen i videregående opplæring.
Disse medlemmer mener at antall
elever som ikke fullfører videregående skole er bekymringsfullt.
En av tre fullfører ikke videregående opplæring, mens tallene er
enda høyere for innvandrerungdom, og særlig gutter. Disse medlemmer mener
samfunnet har sviktet i å gi alle unge en mulighet til utdannelse
og arbeid. Disse medlemmer mener årsakene til frafall er
mange, det er viktig å understreke at også elever som stryker i
et enkelt fag er en del av tallene. Disse medlemmer viser
imidlertid til at vi dessverre finner mange av de menneskene som
er en del av denne statistikken igjen i andre statistikker senere,
knyttet til sosialhjelp og arbeidsledighet. Derfor er det for disse
medlemmer avgjørende å raskt sette i gang tiltak for å bidra
til at flere fullfører videregående. Disse medlemmer har
merket seg det foregår mye gode lokale tiltak på skolene for å snu
denne utviklingen. Disse medlemmer mener vi i langt større
grad må nyttiggjøre oss av disse gode eksemplene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, har store ambisjoner på vegne av
fellesskolen og alle elevene som går der. Alle barn, uavhengig av
bakgrunn og funksjonsnivå, skal sikres like muligheter til en god
og gratis utdanning. Grunnskolen skal være en viktig arena for sosial
utjevning, bygget på at alle har lik rett til utdanning og at alle
sikres gode, grunnleggende ferdigheter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har store ambisjoner
på vegne av alle skoler og alle elevene som går der. Alle barn,
uavhengig av bakgrunn og funksjonsnivå, skal sikres like muligheter
til en god og gratis utdanning. Samtidig er grunnskolen en viktig
arena for sosial utjevning, bygget på at alle har lik rett til utdanning
og at alle sikres gode grunnleggende ferdigheter.
Komiteen viser til
at alle trenger å kunne lese, skrive og regne. Gode grunnleggende
ferdigheter fra grunnskolen er viktige forutsetninger for å lykkes
videre i utdanningsløpet. Gjennom Kunnskapsløftet og de siste åras
systematiske satsing på blant annet leseopplæring er det lagt til
rette for at elevene er sikret bedre når det gjelder opplæring i
grunnleggende ferdigheter. Mange elever trenger større faglige utfordringer enn
de får i dagens skole. Tilpasset opplæring betyr at elever lærer
på ulike måter og i ulikt tempo. Derfor er det viktig at elevene
møtes ut fra dette i skolen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, mener fellesskolens framtid er avhengig
av at foreldre er trygge på at skolen gir deres barn kunnskap.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil fremheve Kunnskapsløftets tydelige
vektlegging av grunnleggende ferdigheter og tilpasset opplæring
for å bedre elevenes læringsutbytte. Satsing på kunnskapsskolen
og åpenhet om skolens resultater er en grunnleggende forutsetning
for å kunne avdekke svikt og gjøre endringer når det er nødvendig
av hensyn til elevene.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
understreke behovet for mer systematisk tilsyn og en klar strategi
fra regjeringens side for oppfølging av kommuner med svake resultater
i skolen for å kunne oppfylle målsettingen om å sikre alle elever
et likeverdig skoletilbud. Disse medlemmer er bekymret
for de forskjeller som har utviklet seg der større kommuner med
systematisk oppfølging av skolen oppnår bedre resultater enn mindre
kommuner som ikke evner å følge opp fordi man enten mangler kompetanse og/eller
ressurser til dette. Utviklingen av et A- og B-lag i skolen er alvorlig
og må reverseres gjennom målrettede tiltak for å styrke og veilede skoler
og kommuner som sliter med dårlige resultater.
Komiteen vil peke
på at trygghet og trivsel er viktig for læring. Elevundersøkelsen
2009 viser at rundt 5 pst. av elevene opplever mobbing på skolen
en eller flere ganger i uken. Dette er uakseptabelt, og det krever
tydelige skoleledere. Elever som trives, lærer lettere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at innsatsen mot mobbing har blitt trappet opp de siste
åra, og at flere tiltak er under utredning, blant annet når det
gjelder å vurdere tiltak for å styrke rettssikkerheten til elever
som utsettes for mobbing. Et nytt Manifest mot mobbing ble undertegnet
av regjeringen og sentrale parter februar 2009, bevilgningene til
arbeid med bedre læringsmiljø er økt, og Utdanningsdirektoratet
har lansert satsingen Bedre Læringsmiljø som skal bidra til at alle skoler
arbeider systematisk mot mobbing. Flertallet er tilfreds
med at tema for nasjonalt tilsyn i 2010 skal være ivaretakelsen
av elevenes psyko-sosiale læringsmiljø, og at dette tilsynet vil videreføres
i 2011.
Flertallet viser til at det er
tatt mange grep for å styrke innsatsen mot mobbing, og at det jobbes med
å vurdere tiltak som kan styrke kampen mot mobbing ytterligere.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener innsatsen mot mobbing
i skolen må intensiveres. Kampen for en mobbefri skole må være et
kontinuerlig arbeid i møte med stadig nye elevkull. Antimobbearbeidet
må forplikte alle parter i skolen til innsats etter mønster av Manifest
mot mobbing initiert av Bondevik II-regjeringen i 2002. Høy oppmerksomhet
rundt mobbing førte til en klar nedgang i perioden frem til 2004. Disse
medlemmer mener antimobbearbeidet i større grad må bygge
på tiltak med dokumentert effekt. Nulltoleranselinjen må videreføres
for å synliggjøre hvor alvorlig samfunnet ser på mobbeproblemene
i skolen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at mange bruker hele livet
sitt til å bearbeide vonde opplevelser fra barne- og ungdomsårene.
Seks av ti barn og unge som blir henvist til barnepsykiatriske institusjoner,
har opplevd å bli mobbet. Flere tusen elever gruer seg hver eneste dag
til å gå på skolen. Disse medlemmer mener kampen
mot mobbing i skolen må intensiveres og at ingen skal behøve å grue
seg til å gå på skolen på grunn av mobbing. Disse medlemmer mener
økningen vi har sett de senere årene viser at kampen mot mobbing
ikke er gjort en gang for alle. Den må føres hele tiden.
Disse medlemmer viser til sine
forslag i Innst. S. nr. 127 (2009–2010) om å utforme krav til skolene
om at de enten skal ha et antimobbeprogram eller en forpliktende
handlingsplan mot mobbing.
Disse medlemmer mener at for
å unngå mobbing trenger vi tydelige voksne, engasjerte lærere og
politikere, og medelever som bryr seg. Disse medlemmer har
tro på at det er mulig å få til en holdningsendring, uten at vi
dermed er kvitt alle problemer. For disse medlemmer er dette
et verdispørsmål. Det dreier seg dypest sett om menneskeverd og
likeverd. Vi trenger en dyp mobilisering av holdninger basert på
at vi har bestemt oss for at vi ikke vil ha mobbing i skolen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at altfor lite er blitt gjort med hensyn til mobbing i skolen. Undersøkelser
fra Senter for atferdsforskning og elevundersøkelsen 2009 viser
at mobbingen har økt de siste ni årene, og at 50 000 barn blir mobbet
hver uke. Likevel er ingen konkrete tiltak blitt iverksatt for å
bedre situasjonen.
Disse medlemmer mener at lærerne
i enda høyere grad må være seg sitt ansvar bevisst, og slå ned på
mobbing umiddelbart. Sterkere individuell oppfølging av elevene,
større vekt på disiplin, orden og oppførsel, og sterkere sanksjonsmulighet
for lærer og skoleledelse vil være tiltak med positiv effekt på
dette området.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til sine forslag i Dokument 8:9 S (2009–2010),
jf. Innst. S. nr. 127 (2009–2010), om bl.a. å innføre et mobbeombud
i hvert fylke.
Komiteen viser til
at norsk skole de senere årene har gått igjennom en rekke reformer. Komiteen understreker
at det å skape et godt utdanningssystem og bygge opp kompetansen
i utdanningssektoren er et langsiktig arbeid. Det er positivt at
kunnskapsministeren har varslet at det skal legges vekt på kontinuitet
og på å unngå skippertak, samtidig som det skal jobbes med utvikling
og endring i takt med skolens og samfunnets behov. Det er nødvendig
at skolen får tilstrekkelig ro til å få Kunnskapsløftet til å virke etter
intensjonene. De neste årene må preges av stabilitet i skolen. Vi
vil videreutvikle Kunnskapsløftet, som ble innført i 2006, gjennom
klarere nasjonal styring for å oppnå viktige kvalitetsmål i skolen.
Det er bedre å ha fokus på hva som kan gjøres med de utfordringene
som gjenstår enn å gjennomføre nye og store reformer.
Komiteen viser til at undersøkelsen
TIMSS 2007 viser tegn til bedring ved at norske elever på 4. trinn
har en fremgang i matematikk og naturfag fra TIMSS 2003. Dette er
også tilfelle for matematikk på 8. trinn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre konstaterer at norske
elevers leseferdigheter viser en positiv utvikling og har med interesse
merket seg at forskerne mener forklaringen på denne fremgangen er
at det er etablert stor grad av konsensus om innlæringsmetoder for
lesing. Disse medlemmer mener det er viktig å bygge
videre på erfaringene fra lesing for om mulig å legge grunnlag for
tilsvarende forbedringer i andre nøkkelfag der utviklingen ikke
er like oppmuntrende. For eksempel viser TIMSS Advanced 2008 en
klar og markert tilbakegang i norsk elevers prestasjoner både i
matematikk og fysikk i det siste året i videregående skole. Dette
er elever som har fulgt M87 og L97 i grunnskolen og Reform 94 gjennom
hele videregående skole.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener sterkere foreldreinvolvering forutsetter
at skolen praktiserer stor grad av åpenhet for å få til god og meningsfylt
kommunikasjon mellom skole og hjem om både faglig og sosial utvikling
hos elevene. I denne sammenheng vil disse medlemmer vise
til et prøveprosjekt i Oslo-skolen der for eksempel Apalløkka ungdomsskole
skal gi foreldre informasjon om kunnskapsnivået, trivsel og resultater
på nasjonale prøver, også gjennom skriftlig tilrettelagt informasjon
til hjemmet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til Statistisk sentralbyrås sammenfatning
av siste tiårs internasjonale undersøkelser av norske elevers kunnskaper
(PIRLS, PISA og TIMSS) som viser nedgang innen sentrale områder,
selv om det også er tendenser til forbedring. Disse medlemmer har
merket seg at lavt læringstrykk og svak vurderingskultur er blant
forklaringene som trekkes frem.
Disse medlemmer mener det er
viktig å forberede elevene på økte faglige krav oppover i skolen
og legge bedre til rette for at flere elever kan få et best mulig
utbytte av grunnopplæringen. Professor i pedagogikk Erling Lars
Dahle ved Universitetet i Oslo har blant annet pekt på svake krav
til prestasjoner på barnetrinnet og ingen vurderingspraksis som
et problem og en mulig forklaring på at elever sliter i ungdomsskolen.
Lite trykk på faglig læring i barneskolen gir mange elever uventede
utfordringer på ungdomstrinnet. Med bakgrunn i dette mener disse
medlemmer det er nødvendig med en fornyet gjennomgang av
vurderingspraksis i barneskolen med særlig fokus på mellomtrinnet. For
mange er karakterer en kjempemotivasjon til å yte. Men karakterer
må ledsages av skriftlig og muntlig vurdering av den enkelte elev.
Særlig er det viktig med foreldresamtaler og skriftig tilbakemelding.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
videre innføre karakterer i orden og oppførsel fra 3. klasse, og
karakterer i fag fra 5. klasse. Dette vil ytterligere bidra til
fokus på både sosial og faglig kompetanse, og gi målbare resultater
til nytte for både skolen, eleven og foreldrene.
Komiteens medlemmer fra Høyre understreker
at det er Høyres oppfatning at karakterer bør kunne gis fra 5. klasse
i utvalgte fag. Elevundersøkelsen 2009 viser at de aller fleste
elevene trives godt på skolen, men får lite veiledning i hva de
bør gjøre for å bli bedre. Disse medlemmer mener
karakterer er den mest presise tilbakemeldingen på faglig nivå vi
har.
Komiteen viser til
at barn har stor evne til å lære mye og fort, derfor må tiden brukes
godt. Vaner og arbeidsmetoder vi lærer som barn henger med oss hele
livet. Derfor må de være gode, og de må sette oss i stand til å
tilegne oss kunnskap hele livet. Komiteen mener derfor
at en videreføring av de siste fem års hovedstrategi med tidlig
innsats er et av de viktigste tiltakene for bedre læring. Å satse
ekstra på de laveste klassetrinnene, og ta raskt tak i problemer
som oppstår i tidligere skoleår i skolegangen, gir mulighet for
en bedre start på skoleløpet for elevene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil i denne forbindelse
peke på nødvendigheten av å styrke den spesialpedagogiske kompetansen
i skolen, noe som også er i tråd med anbefalingene i NOU 2009:18
Rett til læring (Midtlyng-utvalget).
Disse medlemmer viser til Dokument
8:4 S (2009–2010) hvor det tas til orde for at mer spesialpedagogisk
kompetanse bør lokaliseres på den enkelte skole i forbindelse med
tettere oppfølging av den enkelte elev de første skoleårene, og
at det må settes av midler til dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil legge særlig vekt på viktigheten av
tidlig innsats, kartleggingsprøver og tilbakemeldingskulturen i
skolen. En effektiv og konstruktiv tilbakemeldingskultur med høy
grad av foreldreinvolvering er gode verktøy for å få taklet problemer
i en tidlig fase – slik vil elevene få en bedre start på sitt skoleløp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
legge særlig vekt på viktigheten av tidlig innsats allerede fra
og med første klasse. En ser i dag tendenser til at elever med spesielle utfordringer
i læringssituasjonen ikke blir tatt tak i og fulgt opp på tilstrekkelig
måte og bare blir skjøvet oppover i systemet og gjennom skoletrinnene.
En må få en større og bedre tilbakemeldingskultur i skolen. Disse
medlemmer understreker at kartleggingsprøvene er en viktig del
av denne, og er et godt hjelpemiddel for lærerne for å tilpasse
undervisningen etter faglig nivå. Videre mener disse medlemmer at
det er viktig at kartleggingsprøvene både skal brukes for å kartlegge
de elevene med faglige utfordringer, men også de faglig sterke elevene. Videre
må resultatene som fremkommer av disse sees i sammenheng med de
nasjonale prøvene hvorav hver elevs progresjon blir sett på.
Disse medlemmer mener videre
at lekseprøver, ordinære prøver og annen type testing av elever
er en sentral og viktig del av skolehverdagen. Disse er viktige
for lærerne slik at de kan følge den faglige utviklingen til hver
enkelt elev, og slik også sørge for en dynamisk tilpassing av en
faglig differensiert undervisning. Videre vil disse medlemmer understreke
at det her er viktig at resultatene faktisk blir fulgt opp av læreren.
Videre mener disse medlemmene at resultatene fra
disse prøvene systematisk skal bli presentert for foreldrene slik
at disse holdes kontinuerlig oppdatert om deres barns utvikling. Videre
skal også skoleledelsen ha ansvar for at disse følges opp dersom
de ikke viser tegn til forbedring.
Komiteen viser til
at det er tett sammenheng mellom svake resultater i ungdomsskolen,
høyt fravær og frafall i videregående opplæring. Komiteen viser
til at det å styrke elevenes læringsutbytte i grunnskolen er mål
i St.meld. nr. 31 (2007–2008) Kvalitet i skolen, jf. Innst S. nr.
42 (2008–2009), i gjennomføringen av Kunnskapsløftet og i arbeidet
med en ny og bedre lærerutdanning. Komiteen understreker
at samtidig som det arbeides med å ruste elevene bedre faglig i
grunnskolen, må det legges til rette for at elever som har for svake
grunnleggende ferdigheter når de begynner i videregående får den
nødvendige støtten til dette. De obligatoriske kartleggingsprøvene
som er innført i videregående og grunnskolen skal bidra til å avdekke
slike problemer.
Komiteen viser til den klare
sammenhengen mellom svake grunnleggende ferdigheter etter ungdomsskolen
og risikoen for frafall i videregående. Tilbud om forkurs, kortere
kurs, eller halvt års kurs i basisfag kan være en måte å bidra til
at elever med svake grunnleggende ferdigheter eller manglende kompetanse
i fag kan få større mulighet til å gjennomføre videregående opplæring.
Komiteen viser til at dette er
en problemstilling som ikke bare gjelder ungdom i videregående opplæring,
men også ungdom som ikke begynner i, eller som dropper ut av, videregående
skole og voksne som ikke har tatt eller fullført/bestått videregående
opplæring. Disse må få tilbud om opplæring som kan gi den kompetansen
de trenger for å gjennomføre videregående opplæring.
Komiteen mener det er viktig
at det legges til rette for opplæringstilbud for disse gruppene. Komiteen er
kjent med at det finnes gode prosjekter og ordninger i fylkene som
det kan høstes erfaringer fra. Det kan blant annet vises til Arbeidsinstituttet
i Buskerud som gir tilbud til elever som har behov for et alternativ
til skole hvor de kan få veiledning og hjelp til å komme videre
med valg av utdanning og yrke. Komiteen ber regjeringen
gjennomgå hvilke tilbud som finnes til denne gruppen ungdom og hvilke
resultater som oppnås. Komiteen ber regjeringen komme
tilbake med en vurdering av hvordan slike tilbud med dokumentert
effekt, kan gjøres tilgjengelig i alle fylker.
Både erfaringen fra mange skoler
og forskere peker på at mye fravær fra skolen etter all sannsynlighet
fører til økt frafall fra videregående opplæring. Det er derfor komiteens oppfatning at
regelverket for ugyldig fravær bør strammes inn.
Komiteen understreker behovet
for å gjennomgå regelverket for fravær i skolen med sikte på å få
fraværet ned og tydeliggjøre elevenes ansvar for egen skolegang.
Komiteen viser til at en rekke
fylker og skoler har oppnådd gode resultater med å redusere fraværet,
og at det er viktig å få til en god utveksling av eksempler på slik
god praksis.
Komiteen vil understreke nødvendigheten
av klare regler for fravær og av at ugyldig fravær skal ha konsekvenser.
Det bør være tydelig at takker man ja til skoleplass, innebærer
det at eleven følger den gitte skolens reglement.
Komiteen viser i denne sammenheng
til at kunnskapsministeren i Stortinget varslet en gjennomgang av
fraværsreglementene. Kunnskapsdepartementet har nå sendt på høring
et forslag som vil skjerpe reglene for fravær. Komiteen er
oppmerksom på problemstillingen knyttet til fravær og vurdering
i det enkelte fag. Mye fravær kan gi manglende grunnlag for å gi
karakter i fag. Komiteen har merket seg at dette
også er en problemstilling kunnskapsministeren er oppmerksom på. Komiteen ber
regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte i begge disse
sakene knyttet til fravær.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at regjeringen
vil skjerpe kravene til fraværsføring på vitnemål. I dag skal alt
fravær på 8.–10. trinn og i videregående føres på vitnemålet. Dersom
fraværet skyldes noen nærmere bestemte forhold, som for eksempel
helse- og velferdsgrunner, arbeid som tillitsvalgt, politisk arbeid,
hjelpearbeid, lovpålagt oppmøte og representasjon i arrangementer
på nasjonalt og internasjonalt nivå, kan inntil 14 skoledager pr.
år likevel strykes av vitnemålet.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen nå går inn for at antall dager som kan strykes fra
vitnemålet reduseres til inntil 10 skoledager pr. år. I tillegg
til at det foreslås strengere krav til dokumentasjon.
Disse medlemmer ser det som verdifullt
at elever engasjerer seg i frivillig arbeid og mener at å legge
hindre for elevenes deltakelse i for eksempel internasjonalt eller
politisk arbeid ikke er veien å gå for å få ned frafallet i videregående opplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre deler mange arbeidsgiveres bekymring for
at en negativ fraværskultur i videregående opplæring skal forplante
seg videre med elevene ut i arbeidslivet. På samme måte som arbeidsgiverne
stiller krav til sine ansatte, må skolen stille krav til ungdommene.
Rett til skoleplass må ledsages av en tydelig plikt for eleven til
å delta, enten det er i klasserommet eller i lærebedriften.
Disse medlemmer har merket seg
at lærere peker på høyt timefravær som et betydelig problem fordi
det svekker grunnlaget for vurdering og fordi elever som er mye
borte, får mindre utbytte av opplæringen. Retten til videregående opplæring
kan ikke bety rett til karakter dersom timefraværet i faget er uakseptabelt
og eleven ikke har den nødvendige faglige plattform for å gå videre.
Disse medlemmer understreker
viktigheten av å se fravær fra grunnskolen og frafall i videregående
opplæring i sammenheng. Denne realiteten forsterker behovet for
økt fokus på problematikken rundt fravær, og på hvordan en kan bekjempe
dette problemet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil tydeliggjøre både nasjonale myndigheters ansvar
for å sikre et godt regelverk for innstramminger på området, samt den
enkelte skoleledelse og skoleeiers ansvar for å følge opp enkeltelever
lokalt. Disse medlemmer registrerer regjeringens
fremlagte forslag til endringer mars 2010 og forventer at nye innskjerpede
regler trer i kraft allerede ved skoleårets start høsten 2010.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er behov for en oppryddig med hensyn til praktisering av gjeldende
fraværsregler. Hensikten er å sikre en mer ensartet forståelse av
hva som kan godkjennes som fravær kombinert med krav til elevens
tilstedeværelse i et fag for å få karakterer. Det er videre grunn
til å stille spørsmål om bruken av egenmeldinger fungerer som ønsket.
Disse medlemmer er overrasket
over at kunnskapsministeren i mars 2010 presenterer nye retningslinjer
for fravær for skoleåret 2010/2011 og ikke har fanget opp vesentlige
sider ved fraværsproblemet. Skjerpede krav til dokumentasjon for
å få godkjent fravær og fravær ført på vitnemålet er skritt i riktig
retning, men tiltakene for å få fraværet videre ned og særlig timefraværet,
mangler. Det foreligger heller ikke samlet oversikt over omfang
og utvikling i timefravær i den videregående skolen.
Med bakgrunn i dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen tydeliggjøre og innskjerpe
reglene for alt fravær og innføre minstekrav til deltagelse for
å ha rett til karakterer i et fag.»
Komiteen er i likhet
med meldingen bekymret for at skolen fortsetter å reprodusere sosiale
forskjeller. Ulikhet med hensyn til foreldres utdanning påvirker
blant annet utbyttet av hjemme- og egenarbeid.
Komiteen ser at lekser er viktig
for å lære elevene å ta ansvar, repetere skoleoppgaver og gjøre
det mulig for foreldre å følge skolearbeidet. Det er spesielt viktig
at lekser blir fulgt opp av lærerne i etterkant.
Men komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at lekser, slik vi kjenner dem i dag, virker sosialt skeivfordelende. Flertallet vil
derfor at man viderefører arbeidet med å begrense den sosial skeivfordelinga,
blant annet ved å satse videre på ordninger med leksehjelp og utviklingen
av helhetlig skoledag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at
debatten om en «leksefri skole» er et blindspor. Disse medlemmer viser
til den viktige rollen lekser har i norsk skole. Foruten den læringen
lekser gir elevene når det gjelder å disponere tid, tilegne seg
og repetere kunnskap samt arbeide selvstendig, er lekser svært viktige
i forhold til hjem/skole-samarbeidet. Disse medlemmer vil
videre advare mot å tro at elevenes læring kommer uten egeninnsats
og det å ta ansvar for egen læring. Derfor må det fortsatt være
rom for lekser i norsk skole. Det er imidlertid avgjørende at leksene følges
opp i skolen for å ha en funksjon, og at de skal oppfattes som relevante
av elever, lærere og foresatte. Disse medlemmer har
tiltro til at dyktige lærere og skoleledere bruker lekser på en fornuftig
måte, og vil påpeke at det faktisk er lærerne selv som må vurdere
den pedagogiske bruken av lekser. I den grad bruken av lekser fører
til sosiale forskjeller mener disse medlemmer at
det er langt mer fruktbart med en debatt om hvordan vi bedre kan
systematisere arbeidet med lekser fremfor å kreve at leksene skal
forsvinne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti ser positivt på lekser. For det
første er lekser et sentralt bindeledd mellom foreldre, elev og
skole. Gjennom barnas leksearbeid får foreldrene anledning til å ta
del i skolehverdagen og følge barnets faglige utvikling. Samtidig
er lekser viktige for å lære barna å arbeide selvstendig, samt at
de får trening i å arbeide med aktiv informasjonshenting og kunnskap.
Dette er et viktig bidrag i modningsprosessen til eleven i forbindelse
med videre læring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
imidlertid understreke at lekser først og fremst skal være repeterende
og forberedende i forhold til stoff man lærer på skolen. Videre
er det viktig at leksearbeidet følges aktivt og konstruktivt opp
fra skolens side, på en måte som er tilpasset elevenes evner og
faktiske arbeidsinnsats
Disse medlemmer er positive til
leksehjelp i skolen, men mener at det må stilles kompetansekrav
til de som skal utføre leksehjelp, da det er av stor betydning at
lekser blir fulgt opp på en faglig forsvarlig måte.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener lekser
fyller en viktig funksjon i kontakten skole/hjem og for å legge
til rette for at foreldre kan følge med i egne barns utvikling på
skolen. Skolen må legge til rette for lekser som motiverer til økt
innsats i skolearbeidet og er nødvendig for at fagstoff kan bli
bedre bearbeidet og forstått slik at elevene er i stand til å anvende
kunnskapen i nye sammenhenger senere. Lekser fra første klasse er
viktig for å legge grunnlag for gode arbeidsvaner oppover i skolen. Disse
medlemmer ser positivt på at det legges til rette for ordninger
med leksehjelp, og mener slik leksehjelp er av særlig betydning
når elevene blir eldre og mange foreldre kan ha vanskeligheter med
å hjelpe til.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at regjeringen har hatt et ensidig
fokus på heldagsskolen. I stedet for mer kunnskap, større kvalitet
og flere og enda bedre lærere ser det ut til at flere timer er denne
regjeringens eneste svar på de fleste av skolens utfordringer. Disse
medlemmer mener det er viktigere at ressursene brukes på
å sikre at allerede eksisterende timer gir bedre læring og på å
gi flere og enda bedre lærere i skolen. Disse medlemmer mener
det ikke finnes dokumentasjon på at flere timer gir flinkere elever.
Komiteen mener det
er viktig for elevenes læringsutbytte at elevene opplever et godt læringsfellesskap,
at det er god klasseledelse, struktur i opplæringen og høy lærerkompetanse.
Komiteen vil i denne sammenheng
vise til professor i pedagogikk Thomas Nordahls forskning som blant
annet viser at det i fellesskapet/klassen er mer sosial støtte fra
medelever, tydelige forventninger og krav i omgivelsene og at elevene dermed
lærer mer. (Kilde: Skolen og elevenes forutsetninger: om tilpasset
opplæring i pedagogisk praksis og forskning.) Denne forskningen støttes
blant annet av John Hatties rapport «Visible Learning, A synthesis
of over 800 meta-analyses relating to achievement».
Komiteen vil videre vise til
at disse funnene også trekkes fram i PISA 2006 hvor resultatene viste
at de største variasjonene ikke går mellom skolene, men mellom elever
i en og samme skole eller klasserom. PISA 2006 avdekket blant annet at
prestasjoner for to elever som går i samme skole i Norge, kan tilsvare
en forskjell på hele to års læring.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, vil i denne sammenheng vise til behandlingen
av St.meld. nr. 31 (2007–2008) der det ble understreket at opplæringen
skal skje innenfor rammen av et sosialt fellesskap og opplæringsloven
§ 8-2 ble foreslått endret. Lovendringene trådte i kraft 1. august
2009. Flertallet mener at disse endringene ivaretar behovet
for en mer sammenholdt undervisning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil vise til at forskning på effekten av
innsatsfaktorer i skolen ikke gir støtte til ideen om lovregulert
elevgruppestørrelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at professor i pedagogikk ved Høgskolen
i Hedmark, Thomas Nordahl, advarer mot å tro at bestemte tall på klassestørrelse
er et svar på skolens utfordringer. Han påpeker at økt lærertetthet
er det dyreste tiltaket man kan ha i skolen, og det er et av de
tiltakene som har minst effekt.
Komiteen understreker
målet om en inkluderende skole hvor alle elever får den nødvendige støtten
til både å utvikle sine talenter, takle utfordringer og vansker. Komiteen viser
til NOU 2008:18 Rett til læring, og ser behovet for en gjennomgang
av hvordan elever med særlige behov for oppfølging kan sikres slik
støtte. Komiteen imøteser den politiske oppfølgingen
av utredningen.
Komiteen understreker
betydningen av god ledelse på alle trinn i utdanningssystemet. Tettere oppfølging
av resultater, bedre faglig veiledning og god ressursutnyttelse
er viktige faktorer som god ledelse kan bidra til både på myndighetsnivå,
skolenivå og i klasserommet. Komiteen ser det som
viktig at det er etablert et nasjonalt utdanningstilbud på 30 studiepoeng
for rektorer fra høsten 2009, og at dette tilbudet skal utvides
i 2010. Det er beregnet at fra 2011 tas ca. 600 rektorer inn hvert
år.
Det vises videre til at i stortingsmeldinga
om lærerutdanningen omtales ledelse av læringsprosesser som en av
sju kjernekompetanser for lærere (St.meld. nr. 11 (2009–2009), jf.
Innst. S. nr. 185 (2008–2009)). Komiteen imøteser
at dette skal gjenspeiles i rammeplan for lærerutdanning i form
av krav til kompetanse i klasseledelse og ledelse av læringsprosesser.
I faget pedagogikk og elevkunnskap utdypes dette videre og er et
sentralt element i faget.
Komiteen ser det som viktig at
lokale folkevalgte følger opp resultatene i skolen tettere. Komiteen viser
til at kommunene er pålagt å utarbeide en årlig rapport om kvaliteten
i skolen. De nasjonale prøvene bør følges aktivt opp på kommune-
og skolenivå. Frafallsutviklingen bør også følges tett på skoleeiernivå,
og skolene må møte krav og forventninger til høy gjennomføring –
samtidig som det gis rammebetingelser og faglig støtte som kan sikre
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at den lokalpolitiske
debatten om skolens innhold er helt avgjørende for å sikre en positiv
utvikling i skolen, og håper at den årlige rapporten om kvalitet
i skolen som skal utarbeides på kommunalt nivå kan bidra til å bevisstgjøre
skoleeiers viktige ansvar for mer enn bare bygninger, vedlikeholdsbehov
mv. Disse medlemmer vil videre understreke at det
er skoleeiers ansvar å sørge for at rektorer og andre med lederansvar
i skolen får mulighet til å gjennomføre kompetanseheving, både i
skoleledelse og på fagområder som kan bidra til å styrke ledelsen
av skolen. Staten må legge til rette for at universiteter og høyskoler
oppretter relevante studietilbud. Disse medlemmer mener
det er viktig at rektor og øvrig ledelse ved skolen får egen utdanning
i skoleledelse både før og etter ansettelse. Rektor må for øvrig
gis rom til å bruke mer tid på å være pedagogisk leder og mindre
tid på administrative oppgaver.
Komiteen støtter et
større innslag av praksis på ungdomstrinnet og visjonen om sterkere
praksisretting og tiltak som muliggjør dette.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at det legges til rette for en mer praktisk tilnærming til lærestoffet
i alle fag. Det er derfor viktig at skolen har utstyr til praktiske
øvelser, oppdaterte og brukervennlige praksisrom, musikkrom og realfagslaboratorier.
Komiteen viser til forskrift
til opplæringsloven om muligheten til å omdisponere inntil 25 pst.
av timene i enkelte fag for enkeltelever som et tiltak for bedre
måloppnåelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at
det må være et grunnleggende prinsipp at skolen har en viss frihet
til å fokusere på den enkelte elevs egenskaper og behov framfor
et pålagt antall timer teoretisk undervisning. Ordningen med utplassering
i yrkeslivet må også forenkles slik at elever med behov for alternativ
opplæring kan få det.
Disse medlemmer har merket seg
at bare 71 kommuner av de 230 kommunene som søkte om å få være med
i den nasjonale ordningen med praktiske arbeidslivsfag fikk være
med skoleåret 2010/2011. Disse medlemmer forutsetter
at alle landets kommuner får være med fra og med skoleåret 2011/2012.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre er positive til å gjeninnføre
ordningen med praktiske tilvalgsfag i 8.–10. klassetrinn.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre er glad for at regjeringen nå endelig går inn
for et større innslag av praksis på ungdomstrinnet, og håper dette
vil innebære et kursskifte i regjeringens skolepolitikk. Disse
medlemmer har merket seg at regjeringen tidligere utelukkende
har valgt å sette fokuset på behovet for tidlig innsats. Disse medlemmer er
ikke uenig i at dette er viktig, men har konstatert at regjeringen
glemmer ungdomsskolen. Til tross for gjentatte oppfordringer fra
disse partier har regjeringen valgt å konsentrere innsatsen om
å få flere timer på barnetrinnet i stedet for å ta tak i ungdomsskolens
store utfordringer. En virkelig satsing på ungdomsskolen må, etter disse
medlemmers mening, også innebære en økonomisk satsing. Disse
medlemmer viser til at det er gjort lite eller ingen forskning
på dette området. Undervisningen er for teoritung, det er store
utfordringer knyttet til bråk og uro, og mange lærere gruer seg
for å jobbe på dette trinnet. Det er grunn til å tro at dette forplanter
seg videre og fører til at vi har en dramatisk høy frafallsprosent i
videregående. Disse medlemmer mener det ikke hjelper
med tidlig innsats, hvor alle skal med i de første årene, når tiltakene
avsluttes og elevene glemmes så snart de kommer til ungdomsskolen.
Ungdomsskolen må bli en mestringsarena for barn og unge. Når elever
ikke henger med i det teoretiske, må de tilbys en mer praktisk skolehverdag. Disse
medlemmer mener blant annet at valgfagene bør gjeninnføres. Disse
medlemmer mener det er behov for en langt sterkere satsing
på kvalitetsutvikling i ungdomsskolen.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til regjeringens forslag om et nytt arbeidslivsfag
i ungdomsskolen. Dette medlem vil understreke viktigheten
av at dette faget må være for alle for å kunne være et bidrag til
flere praktiske fag i skolen. Dette medlem ser det også
som avgjørende at faget ikke binder elevene til å fortsette med
yrkesfag i videregående. Dette medlem mener at alle
vil kunne ha nytte av praktiske fag i skolen uansett evner og anlegg. Dette
medlem mener det vil være mer viktig å få tilbake valgfagene
i ungdomsskolene. Både arbeidslivsfag og 2. fremmedspråk vil her
kunne være mulig å velge for de som ønsker det, og alle vil kunne
stå fritt til å velge studiespesialisering eller yrkesfag etter
10. klasse. Dette medlem viser til Kristelig Folkepartis
alternative statsbudsjett for 2010, hvor det ble foreslått å omprioritere
15 mill. kroner som skulle gå til utprøving av arbeidslivsfaget
til i stedet å gå til utprøving av praktisk rettet teori i ungdomsskolen.
Komiteen mener at
resultatene fra nasjonale prøver og kartleggingsprøvene er nyttige
verktøy både for lærerne, elevene, foreldrene og skoleeierne.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, ser det som viktig at de nasjonale
prøvene følges opp på skoleeiernivå og brukes til å utjevne kvalitetsforskjeller
mellom skoler og kommuner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener det er viktig at de nasjonale prøvene
følges opp på skoleleder- og skoleeiernivå, og at de aktivt brukes
som et verktøy til å heve kvaliteten på undervisningen og få skolene
opp på et høyere nivå. Målet med nasjonale prøver er forbedring, ikke
rangering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
mener at de nasjonale prøvene bør innføres fra 4. og 7. klasse,
da dette gir mulighet til å følge samme klasse over flere år.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjøre de nødvendige endringer
i forskrifter om nasjonale prøver slik at de kan gjennomføres i
4. og 7. klasse på grunnskolen.»
Komiteen har merket
seg at utviklingen og bruken av kartleggingsverktøy i skoleverket
har vært god de siste årene. Kartleggingsprøver i lesing og regning
sikrer at særlige vansker når det gjelder disse grunnleggende ferdighetene
kan avdekkes tidlig, slik at elevene kan få nødvendig støtte. I
det videre arbeidet bør det fokuseres spesielt på få på plass mekanismer
for en systematisk anvendelse og oppfølging av den nye innsikten
kartleggingen gir skoleeiere og beslutningstakere.
Komiteen mener det er viktig
å få på plass systemer for kunnskapsspredning mellom de ulike forvaltningsnivåene
og skoleeierne, samt mellom skoleeierne. De grepene som skal til
for å forbedre opplæringen på den enkelte skole må gjennomføres
lokalt. Derfor er kunnskap om egnede virkemidler og nødvendige ressurser lokalt
en forutsetning for at kartleggingen i praksis skal føre til en
forbedret opplæring i den norske skolen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil understreke at en god kartlegging av
den enkelte elevs ferdigheter og kunnskapsnivå de første skoleårene er
helt avgjørende for at hver enkelt elev skal få relevant oppfølging
og tilpasset opplæring. Disse medlemmer vil videre
understreke at det er viktig med åpenhet om skolens tilstand og
resultater på nasjonale prøver og andre evalueringer, ikke bare
for skoleeier, elever og foresatte, men også for offentligheten.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti er enig i viktigheten av nasjonale prøver som
et verktøy for lærere for å gi bedre læring til den enkelte. Dette
medlem vil likevel påpeke at et stadig økende prøveregime
kan ha negativ effekt på den praktiske undervisningen. Dette medlem mener
det er viktig å påse at ikke læringsarbeidet ensidig blir rettet
inn mot prøvene.
Dette medlem mener det overordnede
målet med utviklingen av kartleggingsverktøy i skolen er å gjøre
opplæringen bedre for elevene og videreutvikle institusjonene som
lærende organisasjoner. Informasjons- og tilstandsvurdering skal
først og fremst tjene kvalitets- og organisasjonsutvikling, ikke
brukes som grunnlag for ekstern kontroll og rangering av læringsinstitusjonene. Dette
medlem ønsker derfor ikke at prøveresultat blir brukt som
kriterium for sammenligning og rangering mellom skoler. Oppgaver
og prøver skal primært ha en læringsfunksjon og gi hjelp og motivasjon
til videre læringsinnsats.
Komiteen mener at
det må rettes særskilt oppmerksomhet til utfordringer som kan være
spesielle for minoritetsspråklige elever, og særlig for elever som
kommer til Norge seint i utdanningsløpet. Dette gjelder ikke minst
opplæring i norsk, som er grunnleggende for at elevene skal kunne
mestre de andre fagene.
Komiteen mener det er positivt
at Kunnskapsdepartementet har nedsatt et utvalg for gjennomgang
av opplæringstilbudet til minoritetsspråklige barn, unge og voksne.
Utvalget er kjent som Østberg-utvalget, og avgir sin rapport 1. juni
2010.
Komiteen viser også til at overgangsordningen om
eksamen for norsk som andrespråk er forlenget i påvente av rapporten
til Østberg-utvalget, slik at disse elevene kan ta en eksamen som er
tilrettelagt for elever som ikke har fulgt ordinær norskopplæring
lenge. Fra skoleåret 2009–2010 kan elever som har rett til særskilt språkopplæring
i videregående opplæring, få bruke inntil to år ekstra i videregående
opplæring. Kommuner og fylkeskommuner får plikt til å kartlegge
minoritetsspråklige elevers ferdigheter i norsk med sikte på å tilrettelegge tilpassede
opplæringstilbud. Komiteen imøteser Østberg-utvalgets
innstilling som grunnlag for videre forbedringer i utdanningstilbudet
til elever med minoritetsspråklig bakgrunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Oslo som
et eksempel til etterfølgelse. Oslo har etablert gode rutiner for
oppfølging av minoritetsspråklige elever. Et bredt spekter av arbeidsmåter
og en fleksibel organisering av opplæringen kjennetegner skolene. Blant
annet er det arrangering av egne opplæringstilbud bestående av sommerkurs
i ett eller flere basisfag for de elevene som ønsker dette. Leseferdighetstest
i 1.–2. klasse har gitt særlig gode resultat.
Komiteen viser til
at mange unge opplever at de ikke får god nok rådgivning når de
står overfor en av sitt livs viktigste beslutninger så langt. Rådgivningstjenesten
må derfor rustes opp, slik at elevene får bedre støtte til å ta
rett valg av videregående opplæring, for å unngå frafall seinere. Komiteen viser
til opprettelsen av faget utdanningsvalg i forbindelse med Kunnskapsløftet
som et viktig tiltak.
Komiteen viser til at rådgivningstjenesten
de siste åra er tilført ekstra ressurser, at elevenes rett til individuell
rådgivning er presisert i lovverket og at det er utarbeidet veiledende
kompetansekrav for rådgivere. Komiteen mener det
er viktig å arbeide videre med tiltak som kan styrke rådgivningstjenesten.
Komiteen ser også arbeidet med
etablering av fylkesvise karriereveiledningssentre som viktige i
denne sammenhengen og som bidrag til å sikre god sammenheng mellom
behovene til det lokale arbeidslivet og ungdommens utdanningsvalg. Komiteen viser
for øvrig til meldingen og slutter seg til de tiltak som der skisseres
for å styrke rådgivningstjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til SINTEFs
delrapport om rådgivningstjenesten på ungdomstrinnet, som avdekker
manglende kvalitet og kompetanse i denne tjenesten, særlig innenfor
yrkes- og studierådgivning. Disse medlemmer merker
seg at bare litt over halvparten (59 pst.) av rådgiverne i skolen
har utdanning eller kompetanse på området, og at deres interesse
for etter- og videreutdanning er lav.
Disse medlemmer ser et klart
behov for å heve kvaliteten i rådgivningstjenesten. En inndeling
av tjenesten i sosialrådgivning og yrkes- og utdanningsveiledning
vil kunne legge til rette for en rendyrking av de to rollene og
tydeligere fokus i møte med eleven. Disse medlemmer anser
dagens kvalitet på rådgivningstjenesten som mangelfull og utilfredsstillende,
og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en plan for å heve kvaliteten og styrke satsingen på rådgivningstjenesten.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det bør opprettes et nasjonalt register over antall læreplasser,
og hvilke typer læreplasser det er behov for i offentlig og privat sektor,
som et ledd i å styrke rådgivningstjenesten. Dette vil bedre grunnlaget
for rådgivningen elevene får i forhold til arbeidsmarkedet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre har som ambisjon at alle skoler skal tilby utdannings-
og yrkesveiledning gjennom et rådgiverteam bestående av en lærer/rådgiver,
en ekstern rådgiver – gjerne fra næringslivet – og en foresatt dersom
dette ønskes av elevene. For å ytterligere styrke rådgivernes kompetanse
bør man på sikt innføre krav om gjennomført rådgiverutdanning på
masternivå i forbindelse med tilsetting.
Disse medlemmer vil understreke
at rådgivning på ungdomstrinnet ikke bare handler om utdannings-
og yrkesveiledning. Mange unge befinner seg i en krevende livsfase
som samtidig skal kombineres med å ta avgjørende valg med konsekvenser
for resten av livet. Disse medlemmer vil derfor understreke
at den sosialpedagogiske rådgivningen er avgjørende i ungdomsskolen
og at det også her er behov for en større satsing.
Komiteen mener bredere
og tettere samarbeidsrutiner må etableres mellom kommunenivå og
fylkesnivå, systemer for å fange opp faresignaler tidligere må på
plass. Det er viktig med rutiner for overføring av informasjon og
kunnskap. Informasjon fra avgiverskole til mottakerskole må settes
i system for så å bruke det til tilrettelegging, veiledning og støtte
når elevene begynner i videregående skole.
Komiteen mener det må åpnes for
en generell mulighet for elever på ungdomstrinnet til å ta fag fra
videregående opplæring. I Kunnskapsløftet tas det en rekke forbehold
og det pekes på at det kan være lokale utfordringer. Komiteen vil peke
på at det skal være en lik rett til utdanning. Det må bety at skoleeiere
må strekke seg langt for å gi denne typen opplæring dersom det er elever
som møter kompetansekravene, og som ønsker denne typen utfordringer.
Komiteen merker seg at mulighet
for elever på ungdomstrinnet til å ta fag fra videregående opplæring
er tatt inn i tildelingsbrev fra Utdanningsdirektoratet for 2010.
Og at det skal utarbeides og sendes på høring et forslag til endring
av forskrift til opplæringsloven § 1-14 slik at denne retten utvides
til å gjelde generelt i tråd med meldingen.
Komiteen er videre fornøyd med
at departementet vil informere fylkeskommunene og elever i videregående
skoler bedre om mulighetene for elever i videregående opplæring
til å ta fag fra universiteter og høyskoler. Dette gjelder primært
informasjon til elever i videregående skole. Universitets- og høyskoleavdelingen
kan være med ved å kvalitetssikre informasjonen.
Komiteen viser til det viktige
arbeidet som er gjort med å utarbeide eksempler på og informasjon
om ordningen for å ta fag fra videregående opplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke at det
fortsatt – til tross for igangsatte tiltak – er behov for å styrke
både den sosialpedagogiske rådgivningen og utdannings- og yrkesrådgivningen.
Det må også settes inn økt oppmerksomhet på overgangen mellom grunn- og
videregående skole som et ledd i styrkingen av rådgivningstjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det i dag er åpning for at elever på lavere nivå får ta fag
på høyere nivå, men at ordningen er lite kjent. Disse medlemmer mener
at det påligger skolen en informasjonsplikt overfor barn og foreldre
med hensyn til muligheten til å ta videregående fag mens man går
i grunnskolen.
Disse medlemmer viser til at
rådgivningstjenesten i dag er for dårlig, og at det er gjort lite grep
for en forbedring av denne situasjonen. Flere elever føler at rådgiverne
ikke har god nok kompetanse i sitt rådgivningsarbeid, noe som skaper
en usikker situasjon både for rådgiver og elev. Videre er det gjort
en undersøkelse som viser at mens rådgivere i videregående skole
oppgir at de føler ansvar for frafallet i videregående opplæring,
føler rådgivere i ungdomsskolen dette selv i svært liten grad. Disse
medlemmer er bekymret over skoleeiers mangel på ansvarsfølelse
overfor dette problemet og mener en i større grad også må ansvarliggjøre
de ansatte i ungdomsskolen.
Disse medlemmer vil også peke
på at det fra regjeringshold er påpekt at rådgivningstjenesten må
styrkes, men at ressursene til dette er opp til den enkelte kommune
og fylke. Disse medlemmer mener ressursspørsmålet
således er en ansvarsfraskrivelse fra statens finansielle og organisatoriske
ansvar for rådgivningstjenesten.
Disse medlemmer understreker
viktigheten av en styrking av rådgivningstjenesten og viser til
styrkingen av PROFRÅD med 950 000 kroner på Fremskrittspartiets
alternative statsbudsjett.
Disse medlemmer mener at opplæring
på individnivå er viktig i forhold til retten til tilpasset opplæring.
Midtlyng-utvalgets rapport Rett til læring (NOU 2009:18) peker på
at skolen behandler barn og unge for likt og dermed ikke tar nok hensyn
til at mennesker er ulike. Videre pekte St.meld. nr. 30 (2003–2004)
Kultur for læring på at når alle behandles likt, skaper vi større
ulikhet. Riktig medisin for dette problemet er å ha undervisning
som tar hensyn til at barna er individer, med krav på en tilpasset
opplæring.
Komiteen vil legge
til rette for at alle kan fullføre videregående opplæring som kvalifiserer for
arbeidslivet eller videre studier.
Komiteen viser til at det i samtaler
med et utvalg av ungdom som hadde sluttet i opplæringen, har kommet
fram at deres grunner for å slutte er manglende oppfølging og støtte
til små og store problemer de sliter med. Dette gjelder særlig problemer
i relasjoner til andre elever og til lærerne. Det kommer fram at
ungdommene har blitt møtt med generell unnfallenhet, enten de har
hatt faglige problemer, psykiske problemer eller har blitt mobbet
og diskriminert. Komiteen mener dette er svært alvorlig
og forventer at skoleeier, skole og lærer tar dette på alvor og møter
norske elever med større respekt.
Komiteen mener skolene må oppleve
større grad av ansvar for elever som faller fra i løpet av skoletiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det
store antallet ungdommer som ikke gjennomfører videregående opplæring,
er en av de største utfordringene det norske samfunnet står overfor
– både i et velferds- og i et kunnskapsperspektiv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til en statistikk fra SSB som viser seg at av dem som startet sin
videregående utdanning i 2003 var det kun 68 pst. som fullførte videregående
utdanning på normert tid. (SBBs Utdanningsstatistikk. Gjennomstrømning
i videregående opplæring (SBB 03.09.2009).) Problemet er ekstra
stort på yrkesfag. På yrkesfag er det hele 45 pst. av elevene som
ikke oppnår studiekompetanse på normert tid, og hele 28 pst. velger
å slutte underveis. På allmennfag er problemet noe mindre – der
er det 18 pst. som ikke oppnår studiekompetanse på normert tid.
Dette er et alvorlig problem både for samfunnet og for elevene nettopp
fordi det viser seg at de som dropper ut av skolen har større sjanse
for å bli arbeidsledig. Rapporten «Frafall fra videregående opplæring
og arbeidsmarkedstilknytning for unge voksne» (NTNU 2009) viser
at en markant større andel av dem som ikke har fullført utdanningsløpet,
er uføretrygdede, sosialhjelpmottakere eller arbeidsledige, sammenlignet
med dem som har fullført.
Norge kan ikke konkurrere med andre land på kvantitet
og pris, derfor er en videre utvikling og verdiskaping avhengig
av at Norge har godt utdannede mennesker, slik at vi kan konkurrere
på kompetanse og kvalitet på verdensmarkedet.
Utdanningsdirektoratet har et nettsted kalt «Skoleporten»
som kan finnes på http://skoleporten.utdanningsdirektoratet.no/.
På denne siden finner man informasjon og resultater på blant annet
nasjonale prøver. Fremskrittspartiet ønsker å samordne frafallsprosenten
med denne informasjonen, slik at man kan få et helhetlig inntrykk
og rangering av hver enkelt skole.
Disse medlemmer mener at elever
og foresatte skal ha rett til å vite om skolen de søker på/går på
har høyere frafallsprosent enn andre skoler, og ønsker å offentliggjøre
frafallsprosenten til hver enkelt skole for å motvirke det økende problemet
med frafall. Dette vil øke fokuset på frafall, og det vil bli en
konkurransefaktor blant skoler. Skolene vil da måtte vurdere frafallsprosent
opp mot lærerevaluering og studieplaner for å løse disse problemene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet,
viser til Dokument 8:4 S (2009–2010) fra representantene Abid Q.
Raja og Trine Skei Grande som tar opp frafall i skolen. Flertallet har
merket seg initiativet fra Venstre og at også statsråden har kommentert
det på en positiv måte.
Flertallet har i sine respektive
merknader kommentert flere av momentene i forslaget til Venstre,
enten flere partier sammen eller hver for seg. Temaer som lærerkompetanse,
mindre byråkrati og styrket rådgivning er momenter som tas opp av
alle partier.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener det er behov for en forsterket innsats
i kampen mot frafall ut over varslede tiltak, og viser i denne forbindelse til
Dokument 8:4 S (2009–2010), hvor det skisseres en rekke konkrete
tiltak som kan bidra til å øke gjennomføringen i videregående opplæring.
Disse medlemmer vil påpeke at
skolen er den viktigste arenaen for barn og unge. Skolen kan imidlertid
alene ikke tilby det fellesskapet og de utviklingsmuligheter alle
trenger, spesielt ikke de teorisvake. Det er derfor viktig med en
sammensatt og tidlig innsats på mange samfunnsområder for å bekjempe
frafallet.
Disse medlemmer vil i denne forbindelse peke
på viktigheten av å øke ressursene knyttet til forebyggende arbeid
blant barn og unge. Disse medlemmer vil særlig peke
på at helsesøster- og skolehelsetjenesten er hjørnesteiner i forhold
til å motvirke frafall. Det er også viktig at det i tillegg til
skolen skapes flere arenaer for trivsel, inkludering og gode oppvekst-
og utviklingsvilkår for barn og unge. Her representerer kulturlivet
og frivilligheten viktige bidrag.
Disse medlemmer mener det er
viktig å legge til rette for brede og åpne kultur- og fritidstilbud for
barn og unge i kommunene; å styrke satsingen på frivillige organisasjoner
som driver med barne- og ungdomsarbeid, blant annet gjennom Frifond-ordningen;
ha en omfattende satsing på helsesøster- og skolehelsetjenesten,
både nasjonalt og lokalt; samt prioritere tiltak som styrker førstelinjetjenesten
i barnevernet, slik at barn og unge som har problemer fanges opp
så tidlig som mulig.
Disse medlemmer har merket seg
at kunnskapsministeren i brev til komiteen datert 28. januar 2010
stadfester at representantforslaget inneholder «flere interessante
innspill til det videre arbeidet». Disse medlemmer vil fremholde
viktigheten av at man fra regjeringens side inviterer til en åpen
og konstruktiv prosess – en politisk dugnad – i forbindelse med
frafallsutfordringen.
Disse medlemmer merker seg at
komiteens flertall velger å ikke knytte utdypende merknader til
enkeltmomentene i ovennevnte forslag, noe som i essens innebærer
at representantforslaget ikke realitetsbehandles. Disse medlemmer beklager
dette, all den tid forslaget er ment som et konstruktivt innspill
i kampen mot å redusere frafallet i skolen. Disse medlemmer legger
til grunn at man i tiden som kommer legger an en langt mer åpen
prosess fra flertallets side i forhold til den felles utfordringen
frafall faktisk representerer, noe som også ville være i tråd med signalene
fra statsråden på dette området.
Komiteens medlem fra Venstre fremmer forslaget
fra Dokument 8:4 S (2009–2010):
«Stortinget ber regjeringen om å forsterke innsatsen
mot frafall i skolen, basert på blant annet følgende momenter:
1. Flere spesialpedagoger:
Mer spesialpedagogisk kompetanse bør lokaliseres på den enkelte skole
og sterkere oppfølging av den enkelte elev de første skoleårene,
og det må settes av midler til dette.
2. Flere og bedre rådgivere: Både den sosialpedagogiske
rådgivningen og utdannings- og yrkesrådgivningen må styrkes. Det
må være økt fokus på overgangen mellom grunnskole og videregående
skole. Alle skoler skal kunne tilby utdannings- og yrkesveiledning
gjennom et rådgiverteam bestående av en lærer, en ekstern rådgiver,
gjerne fra næringslivet, og dersom elevene ønsker det; en foresatt.
Egen rådgiverutdanning må innføres på masternivå.
3. Lærerkompetanse: Den viktigste faktoren
for elevenes læring er lærernes kompetanse, og det er mindre sjanse
for frafall dersom elevene får gode faglige ferdigheter fra grunnskolen
og god oppfølging fra kompetente og trygge lærere. Lærerutdanningen
må derfor utvides til fem år. Det må også gjennomføres en systematisk
etter- og videreutdanningsreform, som gjør at alle lærere i alle
fag – ikke bare noen lærere i enkelte fag – får fornyet sin kompetanse
ved jamne mellomrom.
4. Yrkesfagreform: Undervisningen på de
yrkesfaglige linjene må legges om slik at den blir mindre teoritung
og mer praktisk, fleksibel og elevtilpasset. Det første året må
være praktisk rettet. De mer teoritunge fagene må fases inn senere,
når elevenes motivasjon er mer til stede.
5. Mindre byråkrati i skolen: Lærerne må
slippe å bruke så mye tid på skjema og rapporter som i dag, slik
at de kan bruke mer tid på direkte elevkontakt og følge opp samarbeid
mellom skole og hjem. Det er viktig at lærerne får være lærere,
og at elevers behov for andre typer hjelp og veiledning blir ivaretatt
på en god og profesjonell måte.
6. Andre yrkesgrupper: Det sosialfaglige
miljøet på skolene må styrkes ved å trekke andre yrkesgrupper inn
i skolen, for eksempel helse- og omsorgsarbeidere. Disse skal bistå
og arbeide i team sammen med lærerne. Det er også viktig å forbedre
koordineringen mellom barnevern, helsetjeneste og skole rundt den
enkelte elev, og det må settes av midler til dette.
7. Praktiske fag: Man må sikre økt praksisretting i
undervisningen, og forslagsstillerne vil gjeninnføre praktiske tilvalgsfag
i 8.–10. klassetrinn. Skolene må få større frihet til å fokusere
på den enkelte elevs egenskaper og behov, framfor pålagt antall
timer teoretisk undervisning.
8. Utplassering: Ordningen med utplassering
i yrkeslivet må forenkles slik at elever med behov for alternativ
opplæring kan få det.
9. Åpenhet og kartlegging: En god kartlegging
av den enkelte elevs ferdigheter og kunnskapsnivå de første skoleårene
er nødvendig for at hver enkelt elev skal få relevant oppfølging.
Det er viktig med åpenhet om skolens tilstand og resultat på nasjonale
prøver og andre evalueringer, ikke bare for elever og foreldre,
men også for offentligheten.
10. Fremmedspråk: Et andre obligatorisk fremmedspråk
må innføres fra mellomtrinnet, både av kunnskaps- og integreringshensyn.»
Komiteen viser til
at frafallet i videregående opplæring er størst i de yrkesfaglige
studieprogrammene, og at årsakene til dette er sammensatte.
Komiteen mener det er for mange
elever som går ut av ungdomsskolen med manglende basiskunnskaper.
Dette er en av grunnene til frafall i videregående opplæring. Dette
kunnskapshullet kan være vanskelig å tette senere i utdanningsløpet.
I dag er mulighetene begrenset i forhold til å ta igjen det man
måtte ha mistet av kunnskap fra grunnskolen. Intensivt forkurs før man
begynner på videregående skole kan være en måte å bøte på dette.
Men også muligheten til å ta opp igjen sentrale deler av ungdomskolen bør
gjøres mulig. Blant ungdom fra 18 til 30 år som har falt ut av utdanningsløpet
og som fanges opp av Nav-systemet oppleves dette i dag som en mangel
og et hinder på veien mot utdanning og jobb.
Komiteen mener vi i et kunnskapssamfunn ikke
kan nøye oss med å si at noen ikke skjønner teori. Det er viktig
å ha samme respekt og forventninger til de som begynner på yrkesfaglig studieretning,
som til de som begynner på studiespesialisering. Forskning viser
at alle har et potensial for å vokse og tilegne seg ny kunnskap. Erfaringer
viser at elever som blir møtt med respekt og klare forventninger
har større sannsynlighet for å gjennomføre.
Komiteen viser for øvrig til
meldingens omtale av dette og oppfølgingen av Tron-utvalget (NOU
2007:11).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser også behovet
for å styrke lærerkompetansen på yrkesfag og vil be regjeringen
tilrettelegge for et rekrutteringsprogram som kan motivere erfarne
fagfolk til å skaffe seg pedagogisk tilleggskompetanse og bli lærere
i yrkesfag.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen lage et rekrutteringsprogram
for å motivere erfarne fagfolk til å skaffe seg pedagogisk tilleggskompetanse
og bli lærere i yrkesfag.»
Disse medlemmer ser det som en
utfordring å sikre yrkesfagene flere lærere med erfaring fra arbeidslivet
og vil ta i bruk særskilte stimuleringstiltak for å oppnå dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at samfunnet også i fremtiden vil ha stort behov for fagarbeidere.
Debatten om hvilke løsninger som skal motvirke frafall har handlet
for lite om yrkesfagenes status og egenart. Høyres utgangspunkt
er at fag og teori må henge bedre sammen, samfunnet må legge til
rette for mer fleksible opplæringsmodeller og ferdig utdannede fagarbeidere
må senere gis mulighet til påbygging i teorifag dersom man ønsker
å gå videre til høyere utdanning. Høyre mener det ikke er tilstrekkelig
å praksisrette yrkesfagene så lenge det fortsatt legges opp til
felles teori for elever som skal studere videre og de som skal ta fagbrev. Disse
medlemmer viser her til «Yrkesfagløftet» hvor Høyre foreslår
å bryte opp en rigid struktur og lage egne læreplaner og eksamener
bedre tilpasset de to hovedretningene. Disse medlemmer viser
videre til at representantene Erna Solberg, Elisabeth Aspaker, Svein
Harberg og Henning Warloe i Dokument 8:52 S (2009–2010) fremmet
følgende forslag for at yrkesfagene skal stå på egne ben og få den
anerkjennelse og status fagene fortjener:
«I
Stortinget ber regjeringen utarbeide egne læreplaner
for yrkesfagene i den videregående skolen.
II
Stortinget ber regjeringen utarbeide et rekrutteringsprogram
for å motivere erfarne fagfolk til å skaffe seg pedagogisk tilleggskompetanse
og utdanne seg til lærere i yrkesfag.
III
Stortinget ber regjeringen utvide tilbudet om praksisbrev
til å bli en nasjonal ordning.
IV
Stortinget ber regjeringen tillate alternative
opplæringsløp som for eksempel opplæringsprogrammer i bedrift for
elever.
V
Stortinget ber regjeringen sørge for at elever
i hele landet kan få tilbud om tekniske og allmenne fag (TAF).
VI
Stortinget ber regjeringen endre privatskoleloven
og tillate bransjedrevne opplæringsløp i hele eller deler av yrkesfagene
og stimulere til nye samarbeidsmodeller mellom bransjeorganisasjoner
og den offentlige skolen.
VII
Stortinget ber regjeringen holde fast ved dagens krav
til generell studiekompetanse. Voksne som har fullført yrkesfag
og som vil gå videre til høyere utdanning, skal gis tilbud om påbyggingskurs
uten øvre aldersgrense.
VIII
Stortinget ber regjeringen videreutvikle fagskoletilbudet
og anerkjenne disse skolene som et godt alternativ til annen høyere
utdanning for fagfolk som ønsker videre spesialisering i faget sitt.
IX
Stortinget ber regjeringen gjøre det mulig å
kombinere fagskoleutdanning med teori som kvalifiserer til høyere
utdanning, og utvikle flere muligheter for spesiell studiekompetanse
innen flere fag (Y-veien).»
Disse medlemmer vil påpeke at
Reform 94 forutsatte at teorien på yrkesfag skulle tilpasses kravene
til studier på høgskoler og universiteter. De faglige kravene til
studieforberedende linjer ble senket, mens teorien på yrkesfagene
ble mer akademisk.
Med innføringen av Kunnskapsløftet ble det fra VG
1 lagt inn 6 timer med et yrkesrelatert fordypningsfag (Prosjekt
til fordyping). Erfaringer viser at dette ikke er tilstrekkelig
og ikke fungerer godt nok innenfor dagens struktur.
Komiteen mener integreringen
mellom teori og yrkespraksis må bli bedre.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at meldingen foreslår
en videreføring av ordningen med felles læreplaner i fellesfagene
på yrkesfaglige og studiespesialiserende studieprogram. Dette ble etablert
gjennom Reform 94, videreført i sammenheng med Kunnskapsløftet og
anbefalt av Karlsen-utvalget (NOU 2008:18).
Flertallet mener samtidig at
det er nødvendig å legge bedre til rette for yrkesretting av fellesfagene.
Det handler ikke om å senke teorikravet, men å gi de viktige og
nødvendige teoriinnslagene økt relevans.
Flertallet vil understreke at
dette fordrer at læreplanmålene gjennomgås og innrettes slik at de
egner seg for yrkesretting. En slik yrkesretting må foregå både
i fellesfagene og programfagene. Det er også nødvendig å gi lærerne
tilbud om fagdidaktisk etterutdanning i yrkesretting av teorifagene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at betydningen av å gjøre teoriinnslagene yrkesfaglig
relevante ble sterkt vektlagt da Reform 94 kom, og fulgt tett opp
i årene etter. Dette flertallet mener det var uheldig
at fokuset på dette ble svekket under utarbeidelsen av Kunnskapsløftet
og merker seg at regjeringen har lagt stor vekt på at dette må tas
opp igjen. Dette flertallet viser til tiltakene som
er foreslått i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at etablering
av elevbedrifter er en god måte å praksisrette teoriundervisning på.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide egne læreplaner
for yrkesfagene i den videregående skolen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det er viktig å sørge for
at både studieforberedende programmer og yrkesfag likestilles som
fullverdige utdanningsløp. Disse medlemmer finner det
viktig å heve statusen til yrkesfagarbeiderne, og mener samfunnets
kompetansebehov gjelder for begge disse utdannings- og yrkesretningene.
Samtidig ser en at frafallet er størst i de
yrkesfaglige retningene. Dette er et problem disse medlemmer mener
er viktig å ta tak i. Noe av årsaken som ofte tilskrives problemet
er mengden og type teori på yrkesfagene. Disse medlemmer vil
først presisere at målet ikke må være å redusere teoriandelen på
yrkesfaglig utdanning. Det en ser behovet for er imidlertid en økt
spesialisering og en mer praktisk tilnærming til den teorien som
inngår i den yrkesfaglige utdanningen.
Disse medlemmer mener fellesfagene
norsk, matte, engelsk og samfunnsfag er viktige å opprettholde,
men at disse i større grad må kunne praksis- og yrkesrettes. Utdanningslinja
legger opp til et sett kompetansemål og samme avsluttende eksamen
i fellesfagene for både de studiespesialiserende og yrkesfaglige studieretningene. Disse
medlemmer mener dette vil være til hinder for en mer praktisk
og yrkesrettet tilnærming til fellesfagene.
Disse medlemmer mener en skal
opprettholde felles kompetanse- og læreplanmål for fellesfagene,
da disse er brede og omfattende og åpner for større variasjoner
i undervisningen. Videre mener disse medlemmer at
den avsluttende eksamen i faget skal tilpasses den enkelte studieretning;
studieforberedende eller yrkesfaglig utdanning. En slik løsning
mener disse medlemmer både vil opprettholde teoridelen
i yrkesfag samtidig som det åpner for en økt praksis- og yrkesretting
av selve undervisningen i fellesfagene.
Disse medlemmer anser det også
som viktig at utdanningen organiseres på en slik måte at ferdig
utdannede fagarbeidere senere kan få tilbud om påbygning i teorifag
dersom man ønsker å gå videre til høyere utdanning.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener samfunnet
må ta konsekvensen av at terrenget ikke stemmer overens med kartet
og endre kartet dersom det kan bidra til å løse et betydelig samfunnsproblem
knyttet til frafall fra yrkesfagene. Disse medlemmer mener
yrkesretting alene ikke vil være tilstrekkelig for å gjøre yrkesfagene
mer praksisnære og mener det er nødvendig å bryte med prinsippet
om like fellesfag for studieforberedende og yrkesfaglige programmer.
Med bakgrunn i omfanget av frafall er disse medlemmer skuffet
over at regjeringen ikke vil endre kurs og åpne for separate læreplaner
med egne eksamener til tross for at ulike bransjeorganisasjoner
har understreket behovet for en styrket praksis og teorilæring som
er relevant i forhold til yrket man skal utdanne seg til.
Disse medlemmer vil presisere
at nye fagplaner i fellesfagene for yrkesfag vil innebære utskifting
av lite relevant teori til fordel for mer relevant yrkesteori. Kravet
til studiekompetanse fjernes, men adgang til senere påbygging må gjøres
til en rettighet for fagutdannede uten øvre aldersgrense for når
denne retten kan tas ut.
Disse medlemmer er videre opptatt
av at veien til gode fagfolk ikke nødvendigvis må gå om studiekompetanse.
Forutsetningen om generell studiekompetanse i bunnen undergraver muligheten
for en opplæring med tydeligere fokus på yrkesfagenes egenart og
bidrar til å redusere yrkesfagenes status. Disse medlemmer mener
yrkesfag må anerkjennes som et likeverdig og fullgodt alternativ
i seg selv og vil vise til at Høyre gjennom yrkesfagløftet foreslår flere
muligheter for å kunne kvalifisere seg for høyere utdanning senere
i yrkesopplæringsløpet; som ledd i fagskoleutdanning, utvidet ordning med
spesiell studiekompetanse (Y-veien) eller ved påbygging av aktuelle
fagmoduler hos offentlige og private utdanningsaktører. Rett til slik
påbygging etter yrkesfagutdanning gis uten noen øvre aldersgrense.
Disse medlemmer fremmer på bakgrunn
av dette følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen holde fast ved dagens
krav til generell studiekompetanse. Voksne som har fullført yrkesfag
og som vil gå videre til høyere utdanning, skal gis tilbud om påbyggingskurs
uten øvre aldersgrense.»
Komiteens medlem fra Venstre er
enig i at debatten om hvilke løsninger som skal motvirke frafall,
har handlet for lite om yrkesfagenes status og egenart. Dette
medlem deler engasjementet knyttet til å løfte yrkesfagenes
status, og viser til at Venstre gikk til valg på et løft for yrkesfagene.
En av hovedprioriteringene fremover bør, etter dette medlems mening,
være å gjøre yrkesfagene mer attraktive for både elever og arbeidsgivere.
Dette medlem merker seg forslaget
om å endre læreplanene for fellesfagene innen yrkesfaglige studieretninger
på en slik måte at disse i større grad skal fremstå som selvstendige
løp. Dette medlem merker seg at det hevdes at man ikke
kan praksisrette teorien innen yrkesfaglige studieretninger tilstrekkelig
uten at man samtidig endrer lærerplanene i fellesfagene på disse studieretningene.
Dette medlem mener det er viktig
å ta denne diskusjonen, og mener det er gode argumenter både for
og imot å endre læreplanene i fellesfagene på yrkesfaglige og studieforberedende
utdanningsprogrammer. Dette medlem er derfor ikke
avvisende til et begrenset forsøk, med påfølgende evaluering, i
tråd med forslaget om å utarbeide egne læreplaner for yrkesfagene
i den videregående skolen.
Dette medlem vil på generelt
grunnlag advare mot en tankegang som devaluerer teori-innslaget i
dagens yrkesfaglige studieretninger. Det er, etter dette
medlems mening, ikke nødvendigvis teorien i seg selv som
er problemet – snarere dreier det seg om hvordan teorien er innrettet. Bedriftene
synes ikke å etterspørre mindre teori hos lærlingene som kommer
til dem, men at teorien skal være mer relevant. Det samme gjelder
elevene. Flere lærlinger og lærekandidater trenger imidlertid andre
modeller for sin utdanning enn 2 år i skole og 2 år i bedrift. Slike modeller
bør utarbeides i samarbeid med nærings- og arbeidsliv.
Komiteen merker seg
at det i meldingen signaliseres at det er ønskelig å tilrettelegge
for at flere skal kunne avslutte et kortere opplæringsløp, eller
praksisbrev.
Komiteen viser til at praksisbrev,
eller kompetanse på lavere nivå, kun er ett av flere virkemidler
som fylkeskommunene allerede rår over. Det er i dag mulig å tilrettelegge
et opplæringsløp som både tar hensyn til den enkeltes motivasjon
og evner, og som gir full kompetanse. Fagutdanning kan i dag tas
som normalt med 2+2-ordning, men også 0+4 (fire år i bedrift) og
1+3 (ett år i skole og tre år i bedrift).
Komiteen vil presisere at det
å innføre et fast, og eventuelt søkbart, nivå under fagarbeider/studiekompetanse
passer dårlig med framskrivninger av behovet for kompetanse, og
erfaringer med delkompetanse, eller kompetanse på lavere nivå. Vi
har mange unge voksne og voksne som i dag står utenfor arbeidslivet,
blant annet fordi de mangler utdanning. Disse møter til dels store
vansker når de skal tilbake i utdanning eller arbeidsliv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener vellykkede
forsøksordninger i skolen, som for eksempel praksisbrev, må kunne omgjøres
til permanente tilbud og komme flere elever til gode i hele landet.
Ordningen innebærer at elevene dokumenterer en begrenset kompetanse
i et fag, som senere kan utbygges til fullt fagbrev. Disse
medlemmer viser til at denne forsøksordning med praksisbrev
er varmt anbefalt av Karlsen-utvalget (NOU 2008:18) uten at regjeringen
har fulgt dette opp med å gjøre ordningen landsomfattende.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utvide tilbudet
om praksisbrev til å bli en nasjonal ordning.»
«Stortinget ber regjeringen tillate alternative
opplæringsløp som for eksempel opplæringsprogrammer i bedrift for
elever.»
Disse medlemmer mener det er
viktig å få innført ordningen med praksisbrev – i alle fylker. Dette
er under forutsetning av at denne utdanningen gir mulighet for å
ta fullt fagbrev uten opphold.
Disse medlemmer er gjennom høringsuttalelser
fremkommet i forbindelse med NOU 2009:18 (Midtlyng-utvalget) blitt
gjort oppmerksom på at rettighetselever som får spesialundervisning
etter dagens § 5-1 i opplæringsloven, ofte får mangelfull opplæring.
Disse medlemmer mener det er
viktig å fremheve at god vurdering og informasjon i forkant av overgang
fra ungdomsskole til videregående skole for elever med utviklingshemming
har stor betydning.
Disse medlemmer mener også at
utviklingshemmede i større grad bør gis mulighet til å ta utdanning
etter praksisbrev- og lærekandidatordningen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen på egnet måte komme
tilbake til Stortinget med forslag til hvordan utviklingshemmede
kan få sikret sine rettigheter i henhold til opplæringsloven.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre privatskoleloven
og tillate bransjedrevne opplæringsløp i hele eller deler av yrkesfagene,
og stimulere til nye samarbeidsmodeller mellom bransjeorganisasjoner
og den offentlige skolen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at en del elever
har særskilte behov, men ikke søker inntak på særskilt grunnlag.
Dette kan gjelde for eksempel elever med dysleksi og/eller dyskalkuli.
Dette er elever som i en rekke tilfeller ikke får et tilfredsstillende
opplæringstilbud.
Disse medlemmer vil anmode regjeringen
om å utrede kvalitetssikringssystemer for å sikre at elevene får
en god undervisning, slik at overgangen fra grunnskole til videregående
skole går bra også for elever med særskilte behov som ikke søker
inntak på særskilt grunnlag.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre mener det er kritisk viktig for yrkesfagene og
for å få ned frafallet at alternative opplæringsløp ved siden av
det tradisjonelle 2+2-løpet, to år i skole og to år i bedrift, kan
gjøres lettere tilgjengelig. Dette er tilpasset opplæring i praksis
og samfunnsøkonomisk gunstig om frafallet kan reduseres.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser videre
til at Høyre i Yrkesfagløftet også foreslo å endre privatskoleloven,
slik at det åpnes opp for at bransjene selv kan tilby opplæringsløp
enten alene eller i et samarbeid med den offentlige skolen.
Komiteen viser til
at problemstillingene omkring felles sentralgitt eksamen er tatt
opp i meldingen. Dette synes i dag å være til hinder for yrkesretting
av engelsk.
Komiteen ber regjeringen legge
opp til en ny eksamensordning for engelsk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil imidlertid understreke at
en yrkesretting av både programfag og fellesfag betyr at man må
anerkjenne en annen kunnskap enn hva disse fagene tradisjonelt formidler,
og at en yrkesretting ikke må fjerne muligheten for å kunne bygge
videre til generell studiekompetanse eller at det begrenser muligheten
til å gå videre på den såkalte Y-veien.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser når
det gjelder ny eksamensordning for engelsk, til at Høyre har foreslått
nye læreplaner for flere av fellesfagene innenfor yrkesfag, og med
tilpassede eksamener for å sikre tilstrekkelig yrkesretting til
at innholdet i fagene oppfattes som mer relevant og motiverende
enn tilfellet er i dag.
Komiteen merker seg
at mange av de som slutter før de er ferdige med et utdanningsløp,
slutter fordi de ikke får læreplass. Komiteen mener det
er nødvendig å forsterke samarbeidet med partene i arbeidslivet
for å få nok læreplasser. Det må stilles krav til offentlige virksomheter om
å ta inn flere lærlinger.
Komiteen mener det er viktig
at statusen og kvaliteten i fag- og yrkesopplæringen heves. Komiteen imøteser
arbeidet med en strategi for læreplasser i det offentlige, og mener
at det offentlige bør ta et større ansvar for å skaffe læreplasser. Komiteen ber
regjeringen sørge for at alle deler av offentlig sektor tar inn
lærlinger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter videre forslaget
i meldingen om at staten må ta initiativ overfor alle aktuelle parter
for å vurdere å inngå en ny samfunnskontrakt om forpliktelser til
å opprette læreplasser. Karlsen-utvalget viser til at endringer
i arbeidslivet tilsier at det kan være behov for å inngå en ny samfunnskontrakt mellom
alle landsomfattende tariffparter.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener det også bør vurderes å i større
grad stille krav om at de som inngår kontrakter med offentlig virksomheter,
skal være lærebedrifter.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter at det bør utredes en lovfestet rett til lærlingplass.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at lærlingtallet
i staten, ifølge VG, er redusert fra 690 i 2006 til 382 i 2009. Dette
tilsvarer mindre enn én lærling pr. kommune. Disse medlemmer kan
ikke se noen grunn til å ha lavere forventninger til staten når det
gjelder å ta inn lærlinger enn til næringslivet og kommunesektoren,
og mener flere lærlinger i staten vil kunne gi et viktig bidrag
til å skaffe nok læreplasser.
Disse medlemmer forutsetter at
regjeringen tar de nødvendige initiativ slik at vi kan få effekt i
form av flere lærlinger allerede fra skoleåret 2010–2011. For elever
som starter på yrkesfag med forventninger om læreplass etter de
to første årene, er faren for frafall enda større om læreplass ikke
er tilgjengelig og eleven i stedet tilbys opplæring i skole som
er det vanlige alternativet.
Disse medlemmer mener det er
behov for å ta i bruk nye virkemidler for å skaffe et tilstrekkelig antall
læreplasser. Disse medlemmer støtter ikke forslaget
om lovfesting av retten til læreplass. Rettighet ved lov vil ikke
skaffe en eneste ny læreplass, og tvang er et negativt insentiv
for arbeidslivet til å utvikle gode praksisplasser for lærlinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil advare mot en kobling av anskaffelser
til det offentlige og leverandørers mulighet til å opprette læreplasser. En
slik politikk vil være konkurransevridende og i realiteten diskvalifisere
svært mange av landets småbedrifter fra å levere varer og tjenester
til det offentlige. Disse medlemmer er opptatt av
at arbeidet med etablering av nye læreplasser må bygge på positive
stimuleringstiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at offentlig sektor i langt større grad enn i dag må ta inn lærlinger.
Offentlige etater og arbeidsgivere bør utarbeide klare målsettinger
om dette, og passende rapporteringssystemer bør utarbeides. Det
bør opprettes et offentlig tilgjengelig nasjonalt register for lærlingplasser
i det offentlige.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres programforslag om å fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger.
Dette vil være et positivt, ubyråkratisk virkemiddel med umiddelbar effekt
og kan være statens bidrag for å få på plass en samfunnskontrakt
som kan sikre nok læreplasser.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at å redusere eller
fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger vil skape et varig insentiv
for bedrifter å ta inn flere lærlinger.
Komiteens medlem fra Venstre viser
i denne forbindelse til Venstres alternative statsbudsjett for 2010,
jf. Innst. 12 S (2009–2010), hvor det ble foreslått å fjerne arbeidsgiveravgiften
for nye lærlinger fra 1. januar 2010.
Komiteen viser til
at alle fylkeskommuner er pålagt å ha en oppfølgingstjeneste for
å følge opp rettighetselever, det vil si de som har rett til opplæring
etter § 3-1 i opplæringsloven og som ikke er i opplæring eller arbeid.
Kjerneoppgaven til tjenesten er gjennom direkte kontakt å følge opp
den enkelte ungdom og sørge for at vedkommende får tilbud om opplæring,
arbeid eller annen sysselsetting. Tjenesten skal også sørge for
at fylkeskommunen har oversikt over målgruppen.
Komiteen er kjent med at oppfølgingstjenesten fungerer
ulikt mellom fylkene med svært varierende måloppnåelse. Det er
store variasjoner i ressursbruk, organisering og kompetanse i tjenesten. Komiteen vil
understreke oppfølgingstjenestens viktige funksjon i det å forhindre at
ungdom faller utenfor opplæring og arbeidsliv. Komiteen mener
ut i fra dette at den generelle kvaliteten i tjenesten må styrkes
og at oppfølgingstjenesten må gis den nødvendige prioritet i fylkeskommunenes
arbeid. Det bør også legges bedre til rette for erfaringsutveksling,
kompetanseheving og -overføring fylkeskommunene imellom.
Komiteen støtter Karlsen-utvalgets
forslag om mentorordninger som et målrettet tiltak overfor elever
og lærlinger som står i fare for å avbryte opplæringen (NOU 2008:18).
Utvalget viser til at dette er et tiltak som møter støtte fra partene
i arbeidslivet.
En undersøkelse av den danske mentorordningen
gjort av Teknologisk Institutt i Danmark viser at den, ifølge skolene
selv, har hatt en svært positiv effekt på elevenes trivsel, fravær,
frafall, medansvar for egen utvikling og kontakt med hjemmet.
Komiteen mener systematiske forsøk
med mentorordning må settes i gang i samarbeid med fylkene med sikte
på å innføre dette som en fast ordning.
Komiteen viser også til OECD-rapporten «Jobs
for Youth» hvor det frarådes innføring eller videreføring av ordninger
der elever tidlig må velge enten akademiske eller yrkesfaglige retninger. Komiteen har
merket seg at OECD anbefaler et system som ligner på det norske
systemet, som et virkemiddel til å øke gjennomføringen på alle utdanningsnivåer
og sikre en vellykket overgang til arbeidslivet.
Komiteen er fornøyd
med at det gjennom innføring av prosjekt til fordypning og utdanningsvalg
har blitt et økt behov for samarbeid mellom skole og arbeidsliv.
En sentral faktor er at det utvikles rammer og rutiner for godt
samarbeid.
Komiteen er bekymret over at
Fafos første evaluering av prosjekt til fordypning kan tyde på at
utplassering i arbeidslivet ikke i seg selv gir god læring. Komiteen mener
at det må utvikles klare kompetansemål og læreplaner for faget og hva
som skal oppnås med utplasseringstiden.
Komiteen viser til
at elever som ikke har, eller kan få, tilbud om videregående opplæring
i nærmiljøet, kan ha større problemer med å fullføre videregående
opplæring. Komiteen registrerer at det er store forskjeller
mellom fylkene når det gjelder omfanget av frafall i videregående
skole. De tre nordnorske fylkene har et spesielt høyt frafall. En
viktig årsak til høyere frafall i enkelte fylker sammenlignet med andre,
er andelen elever som grunnet geografiske avstander må bo på hybel.
Ikke alle elever takler å bo på hybel, med det resultat at de ikke
mestrer hverdagen verken sosialt eller faglig.
Komiteen viser til at i Finnmark
fylke må hver tredje elev flytte hjemmefra for å ta videregående
opplæring. Komiteen viser videre til at de borteboende
elevene har 50 pst. større sjanse for å slutte enn elever som bor hjemme. Komiteen viser
til vertsfamilieprosjektet igangsatt av Finmark fylkeskommune. Vertsfamiliene
inngår en avtale med fylkeskommunen der det spesifiseres hva familien
skal hjelpe til med, ofte vekking, oppfølgingssamtaler og å se til
innetider, eventuelt felles måltider.
Komiteen viser til at det å måtte
flytte tidlig hjemmefra for å ta videregående opplæring, ser ut
til å være en risikofaktor for frafall. Komiteen understreker
at det er viktig at fylkene legger godt til rette for disse elevene,
og viser til at når elever i videregående opplæring er tvunget til
å velge innlosjering på grunn av lang eller vanskelig skolevei,
har fylkeskommunen plikt til å hjelpe eleven med å skaffe et sted
å bo, jf. opplæringsloven § 7-2 tredje ledd. Det fremgår av bestemmelsen
at fylkeskommunen også kan pålegges å bygge elevboliger dersom det
ikke er mulig å skaffe eleven bolig på annen måte. Komiteen viser
til at en del fylker har etablert ordninger med vertsfamilier, og
peker på at dette kan være en god løsning som sikrer ivaretakelse av
elevene.
Komiteens medlemmer fra Høyre ser
med særlig bekymring på frafallstallene i Finnmark som er landets
høyeste. Fylkets bosettingsstruktur, foreldregenerasjonens formelle
utdanningsnivå, snittresultatene i grunnskolen kombinert med lange
avstander til skolestedene gjør situasjonen for elever i videregående
opplæring mer krevende enn i noe annet fylke. Disse medlemmer vil
rette oppmerksomheten mot forsøket med drift av videregående skole
i regi av Båtsfjord kommune. Her satte man fokus på det 13-årige
skoleløpet. Elevene fikk et videregående opplæringstilbud og kunne
bo hjemme også etter grunnskolen. Båtsfjord kommune så grunnskolen
og videregående skoleløp i sammenheng i samme organisasjon. Dette
ga tydeligere elevfokus, lettet overgangen fra grunn- til videregående
skole, og det ga lærere i en liten kommune større motivasjon for
videreutdanning fordi de opplevde nye karrieremuligheter i egen kommune.
For foreldrene ga det en besparing på opp mot 50 000 kroner per
år, noe som også motiverte flere foreldre til å motivere de unge.
Det siste og viktige momentet man lyktes med var et tett samarbeid
med lokalt næringsliv og offentlige tjenesteytere for å gi elevene
grundig rådgivning før linjevalg allerede tidlig i skoleløpet.
Disse medlemmer er kjent med
at forsøket med kommunal drift av videregående skole som ble godkjent
av daværende kommunalminister Erna Solberg og Bondevik II-regjeringen,
har vært omstridt til tross for at erfaringene er positive og frafallet
her er minimalt og langt lavere enn ved andre skolesteder i Finnmark.
Gjennomsnittlig antall elever som tok videregående utdanning i Båtsfjord
økte til et nivå der man ifølge SSB kunne forvente en foreldregruppe
med høyere utdanning. Et klart eksempel på at muligheten til å løse
oppgaven lokalt, ga de resultatene alle rikspolitikere nå etterspør. Disse
medlemmer har med stor undring merket seg at Stoltenberg
II-regjeringen stoppet dette forsøksprosjektet til tross for at
et samlet kommunestyre i Båtsfjord ønsket å videreføre skoletilbudet.
Komiteen mener den
viktigste faktoren for elevenes læring er lærernes kompetanse. Komiteen viser
til at det vil bli startet opp med ny lærerutdanning høsten 2010.
Utdanningen vil inneholde et nytt fag kalt pedagogikk og elevkunnskap.
Faget skal være praksisrettet og forskningsbasert, og det skal bygge
på erkjennelse av at det er behov for lærere som ikke bare har god
fagkompetanse, men også evne til å formidle, inspirere, og være
en dyktig og metodesikker leder.
Komiteen mener etter- og videreutdanning
for lærere og instruktører er viktig for å stoppe frafallet. Komiteen mener
en slik etterutdanning bør være forskningsbasert og utviklet av
ledende fagmiljøer. Kompetente og engasjerte lærere er en nøkkel
til dette. Etter- og videreutdanning kan være med på å bidra til
flere slike lærere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser det derfor som positivt at det ble bevilget til sammen 400 mill. kroner
til etter- og videreutdanning for lærere og instruktører i 2009
og at vi har fått på plass et varig system for etter- og videreutdanning
av lærere og instruktører.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at
det er mindre sjanse for frafall dersom elevene får gode faglige
ferdigheter fra grunnskolen og god oppfølging fra kompetente og
trygge lærere.
Disse medlemmer viser til at
regjeringens bevilgningsforslag knyttet til et «varig system for
vidareutdanning for lærarar» i stor grad tilsvarer bevilgningen
som lå inne i Kunnskapsløftet. Det har således ikke vært snakk om
noen ny satsing i bevilgningssammenheng. Disse medlemmer viser
videre til at videreutdanningsordningen som regjeringen har gått
inn for, skal ferdig utbygd omfatte ca. 2 500 lærere årlig – dvs.
at enkelte lærere i noen fag får videreutdanning. Dersom alle lærere
i norsk skole skal få videreutdanning i en eller annen form, vil
det altså gå flere tiår i henhold til regjeringens opplegg. Disse
medlemmer viser for øvrig til utdypende merknader vedrørende lærernes
kompetanseheving i Innst. 12 S (2009–2010).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke at lærerne frikjøpes
80 pst. i forbindelse med videreutdanning. Staten forutsetter at kommunene
tar halvparten av kostnaden.
Disse medlemmer er blitt gjort
kjent med at retningslinjene for frikjøp fører til at mange kommuner
ikke er i stand til å delta i videreutdanningstilbudet i like stor
grad som ønskelig.
Disse medlemmer vil peke på at
dersom de midlene kommunene disponerer skal brukes innenfor denne
ordningen, vil bare noen ganske få lærere få videreutdanning. Det
som var tenkt å skulle bli et løft, blir i realiteten nedgang.
Disse medlemmer mener at regjeringen
bør ta en gjennomgang av retningslinjene om frikjøp av lærere og
instruktører i videreutdanningstilbudet, med den hensikt at kommuner
og utdanningsinstitusjoner kan benytte ressursene på en slik måte
at flest mulig får delta i tilbudet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre mener at lærerutdanningen må utvides til fem
år, jf. Innst. S. nr. 185 (2008–2009). Det må også gjennomføres
en systematisk etter- og videreutdanningsreform, som gjør at alle
lærere i alle fag – ikke bare noen lærere i enkelte fag – får fornyet
sin kompetanse ved jamne mellomrom.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sitt alternative statsbudsjett for 2010 der det ble foreslått
å øke etter- og videreutdanning for lærere og skoleledere med 100 mill.
kroner utover regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
understreke at ingen enkeltfaktor er mer avgjørende for kvaliteten
i skolen enn læreren. Mange nyutdannede lærere opplever et praksissjokk
fordi lærerutdanningen ikke forbereder dem på hva det vil si å lede
elever i en klassesituasjon. Disse medlemmer viser
til Høyres forslag om et praksisår som et femte år av lærerutdanningen (Innst.
S. nr. 185 (2008–2009). Forslaget innebærer et obligatorisk, lønnet
praksisår som må bestås for å kunne bli lærer. Studenten skal få
oppnevnt en egen veileder i dette året. Disse medlemmer viser
også til Høyres forslag i samme innstilling om å innføre en ordning
med sertifisering av lærere. Ordningen skal være knyttet til gjennomføring
av etter- og videreutdanning.
Disse medlemmer viser til at
Høyre i sitt alternative statsbudsjett for 2010 doblet bevilgningene
til etter- og videreutdanning av lærere og skoleledere med en økning
på 400 mill. kroner utover regjeringens forslag. Disse medlemmer ser
det som helt nødvendig å øke ambisjonsnivået og takten slik at langt
flere lærere raskere kan få det kompetansemessige påfyllet 7 av
10 lærere gir uttrykk for at de trenger i en spørreundersøkelse
gjennomført av Utdanningsforbundet i 2009.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti ser det som avgjørende for å beholde lærere i
skolen, at de gis en best mulig start på jobbkarrieren. Det er en
meget krevende oppgave å fungere godt som lærer – en utfordring som
utvilsomt har økt. Vi må unngå det praksissjokket nyutdannede lærere
opplever når de møter virkeligheten i klasserommet. Dette medlem mener
regjeringen dessverre ikke i stor nok grad løser denne utfordringen.
For å styrke koblingen mellom teori og praksis kommer vi ikke utenom
strukturelle grep. Det er behov for bedre praksis, men det er også
behov for mer praksis. Dette medlem mener en mentorordning
i form av et introduksjonsår vil være et avgjørende bidrag til dette
og at det bør være en klar ambisjon og mål å gjøre en mentorordning obligatorisk
for alle nyutdannede lærere. Dette medlem viser til
at Kristelig Folkeparti gjentatte ganger har fremmet forslag om
dette.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til Venstres alternative statsbudsjett for 2010, jf. Innst. 2 S
(2009–2010), hvor det ble foreslått å bevilge ytterligere 375 mill.
kroner til videreutdanning for lærere ut over regjeringens forslag.
Komiteen er kjent
med at arbeidsmåter og pedagogiske metoder er et faglig ansvar for
lærer og skoleledelse. Utvikling av god metodisk kompetanse er både
et ansvar for lærerutdanningene og for tilbydere av etterutdanning. Komiteen mener
at lærer og skoleledelse må ta hensyn til at nyere forskning nå
er blitt mer entydig på hvilke metoder og arbeidsmetoder som fungerer.
Det viktigste er etter komiteens mening at det blir
brukt en metode som gir eleven en kvalitativ god opplæring, faglig
og sosialt.
Komiteen registrerer at det i
statistikken for gjennomstrømmingen i videregående opplæring er
flere årsaker til at elever ikke fullfører det studieprogrammet
de har begynte på uten at eleven er ute av opplæringssystemet. Dette
skyldes blant annet omvalg, forsinkelser på grunn av sykdom mv. Komiteen har
merket seg at departementet vil arbeide for å få et bedre statistisk grunnlag
for å vurdere gjennomføringsgraden i videregående opplæring og utviklingen
når det gjelder dette.
Komiteen mener målet med studieforberedende
program skal gi elevene et godt teoretisk grunnlag for videre studier.
Videre må de elevene som er motivert for det, få mulighet til å
ta deler av fag innenfor høyere utdanning og knytte seg nærmere
opp til forskning og nye læringsmetoder i undervisningen. Komiteen mener
dette i for stor grad overlates til den enkelte skole.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kjent med at det finnes forskriftshjemmel for at grunnskoleelever
som har dokumentert at de oppfyller kompetansemålene i grunnskolen,
skal gis anledning til å følge undervisning på videregående nivå. Disse
medlemmer er også kjent med at det ikke over alt er like
enkelt for disse elevene å faktisk få tilgang til denne undervisningen
og heller ikke mulighet til fortløpende å dokumentere sine kunnskaper og
oppnådde kompetansemål. Disse medlemmer antar at
uklart finansieringsansvar er en årsak til at det enkelte steder
kan synes vanskelig å få til en smidig overgang for ungdomsskoleelever
til videregående undervisning. Disse medlemmer vil
peke på at finansiering av videregående utdanning i hovedsak tilligger fylkeskommunene
og mener at så lenge fylkeskommunene har dette ansvaret så bør også tilrettelegging
for undervisning for alle elever, uansett alder, på videregående
nivå, tilligge fylkeskommunen.
På dette grunnlag fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjøre de nødvendige forskriftsendringer,
og om nødvendig komme tilbake til Stortinget i budsjett- eller lovsak,
for å gjøre de endringer som skal til for å sikre at elever som
har dokumentert oppfylt kompetansemål i basisfagene for grunnskolen,
kan få undervisning i de samme basisfagene på videregående skole.»
«Stortinget ber regjeringen gjøre de nødvendige forskriftsendringer,
og om nødvendig komme tilbake til Stortinget i budsjett- eller lovsak,
for å gjøre de endringer som klargjør at fylkeskommunene har ansvaret
for å finansiere videregående utdanning, også når elevene er i ungdomsskolealder.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre understreker at elevers
rett til tilpasset opplæring krever et mangfold av mulige utdanningsløp.
Tekniske og Allmenne Fag (TAF) er en modell som gir både fagbrev
og studiekompetanse gjennom teoretisk opplæring i skole kombinert
med praktisk opplæring i bedrift. Per i dag er dette en forsøksordning.
Disse medlemmer fremmer på bakgrunn
av dette følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for å utvide
tilbudet om kombinasjonen Tekniske og Allmenne Fag (TAF) slik at
det blir et alternativ for elever i hele landet.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til at enkelte elever i videregående opplæring
deltar i programmer som er utvidet i tid, og mener regjeringen bør foreta
en gjennomgang av studiefinansieringen for disse for å sikre en
god studiestøtte.
Komiteen vil ha en
offensiv politikk for å vedlikeholde og styrke voksnes kompetanse.
Etter- og videreutdanning er et av de viktigste verktøyene vi har
for å kvalifisere folk til et yrkesliv som stadig endres, både i
struktur og arbeidsmåter.
Behovet for å oppdatere kompetanse og tilegne seg
ny kunnskap er viktig for alle voksne, uavhengig av utdanningsnivå.
Det må derfor legges til rette for at det blir utviklet gode og fleksible
etter- og videreutdanningstilbud og for læring i arbeidslivet.
Komiteen ser det som viktig at
det i meldingen legges opp til bedre ordninger for voksne med svake
grunnleggende ferdigheter som ønsker å ta videregående opplæring.
Det må være et mål å få alle voksne opp på videregående nivå.
Komiteen mener voksenopplæringen
handler om å fremme demokratisk deltakelse, utvikle og ivareta kulturelle
ferdigheter og bidra til opplevelse og mening for den enkelte. Komiteen er opptatt
av å ivareta en bred forståelse av kunnskap og læring, noe som ikke
minst de frivillige organisasjonene og studieforbundene bidrar til.
Voksenopplæring handler også om å gi en varig tilknytning til arbeidslivet
og derigjennom redusere sjansen for tidlig utstøting og sykefravær
m.m. De som har falt ut av utdanningen tidlig i livet, må få en
ny sjanse.
Komiteen viser til at mange voksne
sliter med mangelfulle grunnleggende ferdigheter slik at de har
problemer med å mestre hverdagen og delta i samfunnslivet. I en
tid da omstillinger i arbeidslivet kan skje raskt, er det også nødvendig å
ha gode rammevilkår for livslang læring.
Komiteen mener det er positivt
at stadig flere voksne tar høyere udanning, enten gjennom ordinære
studietilbud eller som etter- og videreutdanning. Tall fra SSB viser
at antallet studenter over 40 år er mer enn doblet fra 1995 til
2008. Norske arbeidstakere deltar relativt mye i opplæring.
Komiteen er kjent med at 8 pst.
har deltatt i videreutdanning, 54 pst. har deltatt i kurs eller annen
opplæring og i overkant av 60 pst. mener at de har et læringsintensivt
arbeid (Kilde: lærekårsmonitoren, SSB/FAFO).
Komiteen mener det er bra at
arbeidslivets parter er sterkt engasjert i livslang læring. Samarbeidet
mellom partene i arbeidslivet er avgjørende for å få til kompetanseutvikling
til beste for den enkelte og for den enkelte virksomhet og bransje.
Komiteen mener også det er en
god utvikling at det er en økende tendens til å ta formell videreutdanning
blant de med grunnskole og videregående opplæring. Nesten 7 pst.
av de med utdanning på grunnskolenivå deltok i formell videreutdanning
i 2008 mot 2 pst. i 2003. Blant de sysselsatte med høyere utdanning
var det like mange som tok videreutdanning i 2008 som i 2003.
Komiteen merker seg at den såkalte
Matteus-effekten også gjelder i denne sammenheng, de som har mest,
deltar mest i opplæring. (Matt. 13,12 «For den som har, skal få,
og det i overflod.» NT 2005.) Personer med lang høyere utdanning
ser dessuten ut til å delta oftere i formell videreutdanning enn
tidligere, 12,7 pst. i 2009 mot 10,8 pst. i 2008.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er svært
viktig å legge til rette for en styrket satsing på voksenopplæring. Dette
er blant annet avgjørende for at vi skal kunne omstille oss til
et endret arbeidsmarked og skaffe arbeidskraft innenfor viktige
områder som for eksempel helsesektoren. Utdanning er også et viktig
integreringstiltak for alle som er arbeidsføre, men som av ulike
årsaker faller utenfor i samfunnet. Disse medlemmer mener
at man må sikre oppdatert kunnskap og gjennomgå rettigheter mv.
knyttet til opplæringstilbudet for dem som faller utenfor det ordinære
arbeidslivet, herunder rusavhengige og asylsøkere, samt voksne som
allerede er i arbeid. Videre er det viktig at man styrker satsingen
på utvikling og drift av fjernundervisning og desentralisert undervisning.
Det er i denne forbindelse nødvendig å sikre institusjonene gode
rammevilkår for å utvikle denne type tilbud.
Disse medlemmer mener det bør
vurderes innført en ordning med skattestimulans til bedrifter som
gjennomfører etter- og videreutdanningstiltak som gir formalkompetanse
til sine ansatte.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre merker seg at regjeringen
beskriver et stort behov for videre- og etterutdanning av voksne
arbeidstakere, men uten å kunne legge frem forslag om tiltak som
vil kunne møte disse utfordringene. Anslagsvis 660 000 voksne arbeidstakere
har kun grunnskole som høyeste fullførte utdanningsnivå (kilde:
SSB), men kun 20 000 deltar i videregående opplæring pr. år. Ifølge
SSB ønsker 30 pst. å ta slik utdanning, noe som utgjør over 200 000
arbeidstakere. Denne gruppen er motivert, dersom de økonomiske forholdene
kan legges til rette. Regjeringen varsler ingen slike økonomiske
tiltak. Disse medlemmer vil understreke behovet for
mer fleksible opplærings- og utdanningstilbud tilpasset voksne arbeidstakere
og mener det vil være riktig med en ytterligere styrking av Program
for basiskompetanse i arbeidslivet (BKA) slik disse partier har foreslått. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng også vise til YS som har
tatt til orde for et nasjonalt finansieringsprogram for voksne med
kompetansehevingsbehov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
kompetansegivende utdanningstilbud bør prioriteres, og er derfor
skeptiske til at studieforbundene får støtte også når det ikke ligger
klare kompetansemål til grunn for kursene. Samtidig ser disse
medlemmer viktigheten av at voksenopplæringen også fremmer demokratisk
deltakelse, og utvikler og ivaretar kulturelle ferdigheter inkorporert
i et kompetansegivende utdanningstilbud.
Disse medlemmer mener at en ordning
med skattefradrag for voksenopplæringstiltak kunne være et treffende
tiltak.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at unge som allerede har falt ut av
utdanningen, skal følges bedre opp enn i dag. Disse medlemmer viser til
at det i dag er en begrensning på 25 år når det gjelder rett til
videregående opplæring. Disse medlemmer mener at
en begrensning på 25 år kan hemme mange voksnes mulighet til å få
utdannelse og en ny start. Disse medlemmer mener
begrensningen bør fjernes helt, slik at de som ønsker det får mulighet
til å fullføre videregående opplæring uavhengig av alder.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre opplæringsloven
slik at de som ønsker å fullføre videregående opplæring, får en
rett til slik utdanning uavhengig av alder.»
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at regjeringen
har valgt å ikke nevne folkehøgskolene i en melding som sies å skulle
omhandle hele utdanningssystemet. Disse medlemmer mener
derimot at folkehøgskolene er en svært viktig del av vårt utdanningssystem.
Skolene er med på å utvide horisonten, skape nysgjerrighet på nye
områder og lærer studentene mye om menneskelige relasjoner. Gjennom
ett år på folkehøgskole får elevene sjansen til å prøve seg på nye
fag og fordype seg i emner innenfor sine interesseområder, samt
muligheten til å reflektere over hvilken utdanning de skal ta i
framtida.
Disse medlemmer vil videre påpeke
at folkehøgskolene gjør også en svært viktig innsats i å få elever
som av ulike grunner har droppet ut av videregående opplæring, tilbake
til skolen etter ett år på folkehøgskole. Disse medlemmer mener
dette arbeidet bør videreutvikles.
Komiteen støtter meldingen
i at det trengs ei styrking av flere ulike tiltak, slik som en styrket karriereveiledning,
mer og bedre tilrettelagt opplæring, mer bruk av vurdering og godkjenning av
realkompetanse, og ikke minst en sterkere kompetanseprofil i velferds-
og arbeidsmarkedspolitikken ved å styrke samarbeidet mellom Nav
og utdanningsmyndighetene.
Komiteen mener høyere utdanning
må utnytte de teknologiske mulighetene som åpner seg, slik at man
samlet gir best mulig utdanning. Det krever først og fremst at lærestedene
har en god digital infrastruktur.
For å øke kapasiteten i utdanningssystemet både med
hensyn til antall studenter og fleksible studenter må det eksisterende
potensialet i universitets- og høyskolesystemet utnyttes på en bedre måte.
Økt tilgjengelighet av utdanning ved hjelp av IKT vil være et vesentlig
element i en slik utvidelse av utdanningskapasiteten. Realiseringen
av UNINETTs eCampus-program vil være sentral for å virkeliggjøre
et slikt mål.
Komiteen er kjent med at Norgesuniversitetet arbeider
med å fremme utvikling av IKT-støttet utdanning og livslang læring,
kunnskapsspredning og informasjon om slik utdanning.
Komiteen ser det som positivt
at Norgesuniversitetet nå gjennomfører en IKT-monitor for høyere
utdanning. Dette vil styrke kunnskapen om bruk av IKT.
Komiteen har videre merket seg
at graden av nettbaserte tilbud varierer fra fag til fag og fra lærested
til lærested. En videreutvikling av nettbaserte tilbud må ta utgangspunkt
i fleksible løsninger der både lærestedenes og markedsaktørenes
vurderinger veier tungt.
Komiteen mener kommuner, fylkeskommuner og
lokalt næringsliv (og andre parter) som i samarbeid oppretter og
støtter lokale studiesentre, gjør en svært viktig jobb i å tilrettelegge
for at mennesker kan ta utdanning der de bor. Det er videre viktig
at de lokale studiesentre går sammen om å synliggjøre behov og rekruttere
studenter. Samlet kan studiesentrene bygge opp et studentgrunnlag
som gjør at høyere utdanningsinstitusjoner finner det kostnadssvarende
å levere fleksible utdanningstilbud.
Komiteen er kjent
med at studieforbundene har som hovedoppgave å tilby opplæring ubundet
av pensum og eksamener, men også å gi formell kompetansegivende
utdanning som supplement og alternativ til det offentlige utdanningssystemet. Deres
viktigste fortrinn er å være en åpen og tilgjengelig læringsarena
for alle.
Komiteen mener studieforbundene
er viktige for å nå målene om økt kompetanse i samfunnet. Studieforbundene
har i samarbeid med sine medlemsorganisasjoner mulighet til å tilby
et tilpasset kurs og utdanningstilbud for ulike grupper. Det er
viktig at studieforbundene ivaretar medlemsorganisasjonens tilbud,
samtidig ser komiteen at forbundene også har en rolle
å spille som leverandør av utdanning gjennom andre ordninger.
Komiteen mener at et godt eksempel
på dette er studieforbund som organiserer, tilrettelegger og driver
Program for basiskompetanse i arbeidslivet (BKA) i en bedrift, da
gjerne relatert til at dette også ivaretar interessene til deres medlemsorganisasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at staten årlig gir 179 mill. kroner
i tilskudd til ulike studieforbund. Tilbudet omfatter 37 000 kurs,
men bare 10 pst. av kursdeltakerne får tilbud om eksamen eller avsluttende
prøve. Disse medlemmer mener at statlig støtte til
studieforbundene i større grad må målrettes mot kurs som bidrar
til kompetanseutvikling i arbeidslivet og med tilbud om eksamen
eller avsluttende prøve som gir kompetansebevis.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre har et bredt kunnskapssyn som går utover kompetansegivende
virksomhet med vekt på grunnleggende ferdigheter. Disse medlemmer vil
understreke at ikke alt som teller, kan telles, og ikke all nyttig
kunnskap kan summeres i en karakter. Disse medlemmer viser
til at frivillige organisasjoner gjennom studieforbundene bidrar
med samfunnsnyttig innsats og kompetanseheving rettet mot voksne
og målgrupper med spesielle behov som for eksempel funksjonshemmede. Disse
medlemmer mener studieforbundene blant annet driver et uvurderlig
arbeid når det gjelder demokratiopplæring, å skape møtesteder og
å ta vare på kultur, tradisjoner og mangfold.
Komiteen er svært
positiv til Program for basiskompetanse i arbeidslivet (BKA). Komiteen mener
BKA er et viktig tiltak for å hindre utstøting av arbeidslivet.
Når det gjelder tilrettelagt opplæring på arbeidsplassen,
er komiteen kjent med at kommunene har ansvaret for
å ivareta voksnes rett til opplæring på grunnskolenivå, men at de
i liten grad har hatt et målrettet opplæringstilbud for voksne i
grunnleggende ferdigheter. Det er sjelden det gis tilbud om tilrettelagt
opplæring på arbeidsplassene.
Komiteen er derfor godt fornøyd
med at stadig flere søker om tilskudd fra BKA. I perioden fra starten
i 2006 og til 2009 har rundt 6 000 arbeidstakere startet opplæring
gjennom programmet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at 600 bedrifter har søkt om totalt 168 mill. kroner fra BKA
for 2010, noe som er en økning på 65 pst. fra 2009. Disse
medlemmer mener at dette bekrefter at arbeidslivets behov
for tilskudd til styrking av basiskompetanse i arbeidslivet er stort,
og at regjeringens budsjett på 65 mill. kroner til ordningen er
helt utilstrekkelig. Disse medlemmer viser til at
Høyre i sitt alternative forslag til statsbudsjett for 2010 økte satsingen
på BKA med 40 mill. kroner utover regjeringens forslag.
Når det gjelder enkeltbransjene der
behovet er størst, er komiteen kjent med at analyser
viser behov for å styrke innsatsen mot varehandelen, byggebransjen
og transportnæringen og peker på viktigheten av at disse bransjene
får målrettet oppfølging.
Komiteen er fornøyd med resultatene
av det motivasjonsarbeidet BKA-kontaktene gjør i fylkene for å øke
antall deltakere til BKA. Komiteen mener det er viktig
at arbeidet videreføres slik at programmet blir godt kjent, og peker
spesielt på motivasjonsarbeid mot mindre bedrifter som kan slå seg
sammen og søke om midler. Komiteen er særlig fornøyd
med at BKA-kontaktenes arbeid har gitt gode resultater når det gjelder
deltakere til lese- og skriveopplæring. Videre mener komiteen det
vil være fornuftig å videreutvikle BKA gjennom å etablere et BKA-program
for formell videregående opplæring, fortrinnsvis fagopplæring.
Komiteen mener det er viktig
at BKA-programmet gjøres mer kjent for næringslivet og offentlig
sektor. I Vox-barometer for virksomheter i 2009 kommer det frem
at kun 10 pst. av privat sektor og 13 pst. av offentlig sektor har kjennskap
til BKA-programmet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til det relativt
store antall aktører som har delansvar for å bidra til kompetanseutvikling
og livslang læring. Disse medlemmer merker seg at
regjeringen selv gjør rede for uklare ansvars- og rollefordelinger
aktørene imellom. Likevel foreslår regjeringen å etablere enda flere
aktører, prosjekter og programmer, bl.a. Nasjonalt kompetanseforum,
Nasjonal enhet for karriereveiledning, Nasjonalt prosjekt for realkompetansevurdering
mv.
Disse medlemmer mener regjeringen
må foreta en mer grundig analyse og vurdering av de ulike aktørene,
deres roller, ansvar og myndighet med sikte på en tydeligere arbeidsfordeling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er kritiske til at ansvaret
i sektoren på denne måten ytterligere fragmenteres og gjøres mer
uoversiktlig, samtidig som det allerede er uklarhet omkring de eksisterende
aktørers ansvar.
Komiteen mener det
er et mål med lik rett til høyere utdanning. Større ungdomskull
med flere som ønsker å ta høyere utdanning, gir gode muligheter
til å fylle samfunnets behov for kompetanse i årene som kommer.
Samtidig er utfordringen framover å skaffe nok studieplasser og
sikre at utdanningen er av god nok kvalitet. For å sikre lik rett
og tilgjengelighet til høyere utdanning uavhengig av sosial bakgrunn
er det viktig å beholde gratisprinsippet, sikre god studiefinansiering
og gode studentvelferdstjenester.
Komiteen mener universiteter,
høyskoler og fagskoler er sentrale i utviklingen av kunnskapssamfunnet.
Komiteen mener den fremste oppgaven
for universiteter og høyskoler i hele landet er å gi studentene
forskningsbasert undervisning av høy kvalitet, som er relevant og
tilpasset et moderne kunnskapssamfunn. Komiteen mener
det i større grad bør legges til rette for samarbeid og arbeidsdeling
i universitets- og høyskolesektoren for å styrke utdanningstilbudet
i hele landet. Alle skal ha lik rett til utdanning, og det skal være
mulig å studere på heltid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Stortinget i budsjettet for 2010 vedtok å bevilge om
lag 50 mill. kroner for å fremme samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon
(SAK). SAK er regjeringens svar på Stjernø-utvalgets forslag om
en omfattende sentralstyrt strukturreform i universitets- og høyskolesektoren. Flertallet merker seg
at målet med de strategiske SAK-midlene er å bidra til mer profilerte
institusjoner og robuste fagmiljø slik at institusjonene kan nå
sine mål innenfor utdanning, forskning og formidling. Flertallet mener
dette så langt har bidratt til en positiv dynamikk i sektoren. Departementet følger
opp disse prosessene i sin styringsdialog med institusjonene.
Flertallet viser til at resultatene
fra evalueringen av finansieringssystemet ble presentert i Prop.
1 S (2009–2010), og at Stortinget har sluttet seg til forslaget
om at hovedtrekkene skulle videreføres med noen justeringer. Noen
av disse justeringene, som har Stortingets tilslutning, er nettopp
for å stimulere til samarbeid. I tillegg til SAK-midlene som er
nevnt ovenfor, vil institusjoner som ikke er doktorgradsgivende,
få uttelling for avlagte doktorgrader ved doktorgradssamarbeid.
Videre vil institusjoner som samarbeider med Universitetssenteret
på Svalbard, få uttelling for avlagte studiepoeng.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke på at kunnskapsnasjonen Norge
er avhengig av å holde en høyest mulig studiekvalitet for å beholde
vår internasjonale konkurransekraft. Disse medlemmer har merket
seg regjeringens satsing på Samarbeid, Arbeidsdeling og Konsentrasjon
(SAK) og mener dette bør vektlegges sterkt i arbeidet med å sette
universitets- og høyskolesektoren i stand til å møte den økte studenttilstrømmingen
som forventes, men også for å bygge sterke og internasjonalt relevante
forskningsmiljøer i Norge.
Disse medlemmer mener det er
viktig å understreke at prinsippet om forskningsbasert utdanning
ikke må komme under press som resultat av økt studenttilstrømming.
Disse medlemmer understreker
viktigheten av å gi NOKUT handlingsrom, økt fleksibilitet og ressurser
nok til å være en aktiv oppfølger av utdanningstilbudene og derigjennom
sikre kvalitet og videreutvikling av utdanningene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke på at uavhengig
av om studietilbøyeligheten vil øke like mye som regjeringens øverste
estimat legger til grunn, så vil antallet som søker seg inn til
høyere utdanning øke. Disse medlemmer er kjent med
at det ikke er første gang i moderne tid at universitets- og høyskolesektoren
står overfor slike utfordringer, og at dette også tidligere har
medført svekket studiekvalitet.
Disse medlemmer savner en større
debatt om ytterligere virkemidler for å hindre at studiekvaliteten
nok en gang svekkes som et resultat av økt studenttilstrømming.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre ser det som en stor samfunnsmessig
utfordring at den menneskelige kapitalen, målt etter utdanningsnivå, er
ujevnt regionalt fordelt. De enkelte regioners muligheter for innovasjon
og verdiskaping er avhengig av god tilgang på relevant kompetanse. Disse
medlemmer peker spesielt på regionenes behov for helsearbeidere,
lærere og realfagutdannede og viser til den unisone tilbakemelding
fra sektoren om manglende ressurser i forhold til kostnadsveksten. Disse medlemmer viser
til at disse partier over tid i sine alternative budsjetter har
prioritert økte bevilgninger til sektoren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det bør igangsettes et arbeid med hvordan de mange ingeniørutdanningene
på bachelornivå kan styrkes slik at de i større grad enn i dag kan
stå alene uten behov for påbygging til masternivå. Disse
medlemmer har også merket seg at statsråd Aasland i Aftenposten 30. november
2009 ga uttrykk for at flere studenter måtte belage seg på å reise
fra de store byene og ut i distriktene for å ta høyere utdanning. Disse
medlemmer mener at dersom dette betyr at eksisterende infrastruktur
skal utnyttes optimalt, så kan dette være en nødløsning på kort sikt.
På lang sikt vil disse medlemmer mene at det er like
viktig at potensielle studenter i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim
kan studere de mest populære fagene i sitt eget nærområde, som at
potensielle studenter i distriktene kan gjøre det. Disse
medlemmer vil understreke at en oppbygging av nye studieplasser
i byene ikke må gå på bekostning av SAK.
Disse medlemmer har merket seg
at det har blitt forsøkt reist en debatt om å fjerne 3-årig ingeniørutdanning
til fordel for bare 5-årig sivilingeniørutdanning, men er fornøyd
med at dette synspunktet ikke har fått gehør. Det kan imidlertid
være grunn til å kartlegge bakgrunnen for at en stadig større andel
av de som har tatt 3-årig ingeniørutdanning tilsynelatende nå er
tilbøyelige til å søke seg over til sivilingeniørutdanning. Dersom
årsaken er at noen av de 3-årige ingeniørlinjene oppfattes lite
relevante for næringslivet, bør grep tas for å styrke disse utdanningsløpenes
relevans for næringslivet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til regjeringens varsel om et finansieringssystem
som skal stimulere til samarbeid mellom institusjonene. Regjeringen
har lagt inn 50 mill. kroner til dette i budsjettet for 2010, og disse
medlemmer vil peke på viktigheten av at regjeringen nå følger
opp for å sikre at gode samarbeidskonstellasjoner kan etableres
raskt og før fagkompetanse og viktige studietilbud går tapt.
Komiteen er enig med
departementet i at det er behov for mer samarbeid mellom utdanning
og arbeidsliv. Et slikt samarbeid skal blant annet bidra til at
utdanningstilbudene treffer arbeidslivets kompetansebehov og stimulerer
til nyskaping i næringslivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser i den forbindelse
til Partnerforum som er et etablert samarbeid mellom Universitetet
i Oslo, BI og ulike statlige etater. Forumet skal blant annet bidra
til overføring av kunnskap mellom UiO og BI og de statlige partnerne. Disse
medlemmer vil også understreke det verdifulle i at to av
landets største utdanningsinstitusjoner på denne måten inngår i et
tett faglig samarbeid. Disse medlemmer er enig i
at alle norske høyere utdanningsinstitusjoner skal ha en strategi
for samarbeid med næringslivet, og vil peke på at BI med sin historie,
tradisjon og nære bånd til næringslivet, kan være en viktig bidragsyter
i utviklingen av slike strategier.
Komiteen viser til
at fagskoleutdanningene særlig har sin styrke i at systemet er svært
fleksibelt, og at utviklingen av studietilbud skjer i tett dialog
med arbeidslivet. Dette gjør at utdanningene er meget relevante,
og at behovet i arbeidslivet blir dekket.
Komiteen vil framheve fagskoleutdanning
som en god og viktig mulighet for fagarbeidere til å imøtekomme
kravet om mer spesialisering og mer kunnskaper innenfor dagens yrkesliv.
Komiteen er kjent med at framskrivninger fra SSB av
etterspørselen etter arbeidskraft viser at det blir behov for stadig
flere med både kort og lang universitets- og høyskoleutdanning i
perioden fram mot 2025. Behovet for arbeidskraft forventes å øke
innenfor stort sett alle utdanningsgrupper med lavere universitets-
eller høyskolegrad. Komiteen mener at mer fleksibilitet
mellom flere utdanningsnivåer generelt vil føre til at flere tar
mer og høyere utdanning.
Komiteen er kjent med at arbeidslivet
vil etterspørre høyere kompetanse i framtida. Fagskoleutdanningene
tilbyr kortere spesialiseringsstudier som også kan bygge på fag-
eller svennebrev. I kunnskapssamfunnet blir det stadig viktigere
å sikre overgangsmuligheter for fagarbeidere. Dette vil tilføre
samfunnet en nødvendig høyere kompetanse.
For ungdom representerer fagskolen en naturlig videreutdanning
etter avlagt fagbrev, enten de har ambisjon om å bli ledere innen
sin fagretning eller om de ønsker spesialisering/spisskompetanse
i faget. Ungdom har også behov for å se at det finnes en karrierevei
etter endt fag- og svennebrev. Dette kan gjøres ved å vise de mulighetene
fagskolene gir for å kvalifisere seg for høyskole- eller universitetsutdanning.
Det er altså viktig å se at det er muligheter for å studere videre
også ved å velge en mer praktisk rettet utdanning.
Komiteen mener ungdom har behov
for å se at det finnes en videre karrierevei etter endt fag- eller
svennebrev, og at det finnes andre karriereveier etter endt studiespesialiserende
retning enn høyskoler og universitet. Tydelige overganger vil trolig
bedre rekrutteringen til yrkesfag.
Komiteen mener det bør legges
til rette for at flere enn i dag velger fagskoleutdanning.
For å få et bedre samarbeid mellom fagskolene og
høyskolene, mener komiteen det også bør legges til
rette for overgangsordninger som gjør det lettere å gå over til
høyere utdanning fra fagskoleutdanningen. Samarbeidet mellom fagskolene
og høyskolesektoren bør styrkes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre peker på at i en
tid med forventet økning i behovet for utdanningskapasitet utover videregående
nivå, er fagskolene et viktig supplement til høyskolene. Disse
medlemmer mener at en styrking av fagskolene, og særlig
de tekniske linjene, kunne bli et supplement og alternativ til økning
i ingeniørutdanningene. Særlig for mange med fagbrev som er i jobb,
er fagskolen et godt alternativ til ingeniørstudier. En styrking
av fagskolene fordrer imidlertid også at næringslivet og offentlig
sektor aktivt etterspør kompetanse fra fagskolene.
Disse medlemmer er enig med regjeringen
i at det er viktig at flere ser de muligheter som finnes for videre
kompetansebygging etter fagbrev og yrkeserfaring. Disse
medlemmer er derfor bekymret over at regjeringen ikke legger frem
en konkret handlingsplan for å øke kjennskapen til og søkingen til
fagskolene.
Disse medlemmer minner om at
arbeidet med forutsigbare og ensartede rammer for fagskolene vil
være et viktig bidrag, og påpeker at det varslede felles råd for
fagskoler må komme på plass omgående. Disse medlemmer peker videre
på viktigheten av å styrke statistikkarbeidet omkring fagskolene
for å kunne dokumentere og videreutvikle både kompetansebyggingen og
den relevans utdanningen har for arbeidslivet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen videreutvikle fagskoletilbudet
og anerkjenne disse skolene som et godt alternativ til annen høyere
utdanning for fagfolk som ønsker videre spesialisering i faget sitt.»
«Stortinget ber regjeringen gjøre det mulig
å kombinere fagskoleutdanning med teori som kvalifiserer til høyere
utdannelse og utvikle flere muligheter for spesiell studiekompetanse
innen flere fag (Y-veien).»
Komiteen mener det
er viktig at departementet holder oppsyn med at overføringen av
fagskolene til fylkeskommunen ikke svekker dette utdanningsløpet.
Med hensyn til arbeidet med å utvikle nye kostnadsnøkler for overføringssystemet
til fylker og kommuner for 2011 vil komiteen spesielt
understreke at midler til fagskolene må fordeles i tråd med fagskoleaktiviteten
i fylkene.
Komiteen mener videre at det
bør tas hensyn til søkertall og opptakstall ved skolene. Da vil
overføringssystemet ha mekanismer som sikrer mobilitet mellom fylkene,
slik at det også blir mulig å drive fagskoler med nasjonal rekruttering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at ansvaret for finansieringen av fagskoleutdanningene
fra 2010 ble overført fra staten til fylkeskommunene, og at finansieringen
ble rammefinansiert. Innenfor rammene av fagskoleloven vil det være
opp til den enkelte fylkeskommune å vurdere hvilke fagskoletilbud
som skal motta offentlig støtte.
Disse medlemmer mener at overføringen
av finansieringsansvaret fra staten til fylkeskommunene ikke var
en heldig beslutning. Det kan allerede virke som om noen fylker
kutter i fagskoletilbudet. I en tid da vi må forberede oss på stor
økning i behovet for kapasitet innen utdanning over videregående
nivå, er det ikke fornuftig å lage en nasjonal politikk som bidrar
til en reduksjon i fagskolenes kvalitet og utdanningskapasitet.
På dette grunnlag fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre en styrking
i kvalitet og kapasitet i landets fagskoler, om nødvendig gjennom
å tilbakeføre finansieringsansvaret til staten.»
Disse medlemmer peker på utfordringen
som endringen i finansiering vil skape både ved at fylkeskommunene
som en av skoleeierne skal fordele midlene, og utfordringen med
å opprettholde et godt fagskoletilbud på tvers av fylkesgrenser.
Dette er ikke tilstrekkelig ivaretatt i regjeringens foreslåtte
rammefinansiering. Det er helt avgjørende for å sikre et fortsatt
godt fagskoletilbud i hele landet at alle aktører har en reell sjanse
til å få del i finansieringen og at det til enhver tid gjeldende
linjetilbud og elevtall brukes som grunnlag for fremtidige overføringer.
Med bakgrunn i dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede en finansieringsmodell
som sikrer fleksibilitet i tilbudet og likebehandling av offentlig
godkjente fagskoler, og legge frem en sak om dette for Stortinget.»
Komiteen støtter arbeidet
med et nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for fagskolene og at det
vil bli utredet om det bør innføres et system med fagskolepoeng. Komiteen mener
et slikt system vil gi kandidaten en ekstra dokumentasjon på oppnådd
kompetanse. Komiteen mener dette bør forenkle og
føre til en større grad av forutsigbarhet ved eventuelle søknader
om opptak til høyere utdanning eller avkorting i studiene.
Komiteen viser til
at vi står overfor store utfordringer i årene som kommer. Utfordringene er
globale, det handler om videreutviklingen av velferdssamfunnet og
om å legge nytt grunnlag for verdiskapingen. Et fellestrekk ved
utfordringene vi står overfor er at kunnskap og kompetanse er helt
sentralt for å kunne møte dem. Til tross for at verden for tiden
er inne i en økonomisk krise, peker de langsiktige utviklingstrekkene
i retning av at det vil bli økt konkurranse om arbeidskraften i
årene som kommer. Komiteen mener derfor vi må gjøre
valg i dag som sikrer god tilgang på høyt kvalifisert arbeidskraft
i framtida.
En befolkning med god utdanning har dannet grunnlaget
for den gode økonomiske utviklingen Norge har hatt i etterkrigstiden.
Komiteen vil også peke på at
et demokratisk arbeidsliv har vært en svært viktig bestanddel i den
norske og nordiske modellen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil framheve at en høyt utdannet befolkning
organisert i et demokratisk arbeidsliv er den beste måten å organisere
arbeidslivet på.
Komiteen slutter seg
til meldingens vurderinger om at høy kompetanse er et gode både
for den enkelte og for samfunnet. En godt utdannet befolkning sikrer
at oppgavene kan løses. Samtidig sikrer høy utdanning at samfunnet
og arbeidsstyrken har god omstillingsevne. Dette har vært et viktig
kjennetegn ved den norske økonomien. Tilsvarende sikrer god utdanning
omstillingsevne også for den enkelte og hindrer utstøting fra arbeidsmarkedet,
med de samfunnsøkonomiske og personlige gevinster dette medfører.
En varig og trygg tilknytning til arbeidsmarkedet henger nært sammen
med god utdanning og opplæring.
Komiteen mener analysene i meldingen naturlig
leder fram til en ambisjon om at vi trenger et mangfoldig utdanningssystem
etter videregående skole. Det er behov for utdanninger av forskjellig
lengde og av ulike typer. Komiteen understreker betydningen
av å se fagskoler, korte og lange utdanningstilbud i sammenheng. Komiteen mener
kompetansesystemet er tjent med at våre høyere utdanningsinstitusjoner
utvikler seg i ulike retninger, slik at mangfoldet i utdanningstilbudene kan
økes. Tilgang av arbeidskraft med et bredt spekter av kompetanse
og ferdigheter er en styrke for arbeidsmarkedet og bidrar til vekst. Komiteen understreker
behovet for å styrke den faglige slagkraften hos lærestedene, og
ser derfor positivt på statsrådens initiativ om Samarbeid, Arbeidsdeling
og Konsentrasjon – SAK.
Stadig flere velger å ta høyere utdanning. 27
pst. av hele befolkningen over 20 år hadde høyere utdanning i 2007.
Denne andelen var 14 pst. i 1986, og kun tre pst. i 1950. Komiteen anser dette
for å være en god og ønsket utvikling.
I 2006 hadde noe over 40 pst. av befolkningen
i aldersgruppen 25–34 år høyere utdanning. For jevnaldrende i OECD-landene
er andelen 34 pst. i gjennomsnitt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det
gjennom hele foregående periode har vært en debatt om finansieringsbehovet
til universiteter og høyskoler. Det såkalte «hvileskjæret» – reduksjonen
i basisbevilgninger til sektoren – som ble innført av regjeringen
midtveis i forrige periode, synes å ha vedvart. Disse medlemmer viser
til at rapporten om handlingsrommet for universiteter og høyskoler,
forfattet av en arbeidsgruppe nedsatt av departementet, nylig ble
lagt frem. Rapporten bekrefter at institusjonene er underfinansierte, og
slår klart fast at handlingsrommet er blitt innskrenket, blant annet
fordi de økte bevilgningene i stor grad har vært øremerket til nye, pålagte
aktiviteter som ikke har vært fullfinansiert. Disse medlemmer mener
dette er særdeles urovekkende, og ser dette som et tydelig uttrykk
for at universiteter og høyskoler ikke har vært prioritert tilstrekkelig
av den rød-grønne regjeringen.
Disse medlemmer ser det som et
strukturelt problem at basisbevilgningen til universiteter og høyskoler
ikke samsvarer med oppgavene institusjonene faktisk har. Kontinuerlig
underfinansiering og mer detaljstyring fra statlig hold er en direkte
trussel mot utdannings- og forskningskvaliteten i Norge. Det er
uholdbart at institusjonene ikke gis gode nok rammevilkår til å kunne
utføre sine kjerneoppgaver på en tilfredsstillende måte. Disse
medlemmer mener det er behov for større bevilgninger til
forskning og høyere utdanning, mindre statlig detaljstyring, færre
rapporteringskrav og større selvstyre for utdannings- og forskningsinstitusjonene.
Disse medlemmer mener at en forventet
«ungdomsbølge» inn i høyere utdanning og et økt fokus på voksnes
læring skaper behov for flere studieplasser i høyere utdanning. Disse
medlemmer mener at også private høyskoler vil kunne avhjelpe
dette. De private høyskolene bidrar til å sikre nasjonalt mangfold
og diversitet i høyere utdanning, forskning og formidling/innovasjon.
De har kvalitet, kapasitet, tilgjengelighet og fleksibilitet til
å kunne bidra ved økt studenttilstrømning. De driver sin virksomhet
i nær kontakt med arbeidslivet og studieprogrammer karakteriseres
av studentene som relevante. Disse medlemmer viser
til at i dag utdannes totalt 10–12 pst. av alle norske studenter
ved private høyskoler. For enkelte fagområder er prosentandelen
langt større. Disse medlemmer mener denne prosentandelen
minst bør opprettholdes i de kommende år. Skal dette lykkes må etter disse
medlemmers mening grunnbevilgningen til private høyskoler
økes. I dag utgjør grunnbevilgningen til private høyskoler 3–3,5
pst. av samlet grunnbevilgning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anerkjenner
at høyere utdanning også fører til personlig utvikling og sterkere
tilknytning til næringslivet og at dette er bra for den enkelte. Disse
medlemmer mener imidlertid at universiteter og høyskoler
først og fremst eksisterer og mottar skattepenger over statsbudsjettet for
å imøtekomme kunnskapssamfunnets behov for kompetent arbeidskraft
i forvaltning, offentlig tjenesteyting og næringsliv, samt for å finne
ny kunnskap og flytte forskningsfronter. Disse medlemmer mener
det er av avgjørende betydning at en eventuell økning i arbeidsledigheten
ikke møtes av å sende flest mulig inn i landets høyere utdanningsinstitusjoner. Disse
medlemmer mener at kvalitet må settes foran kvantitet og
at økning i studentmassen uansett må skje uten at studiekvaliteten
og forskningen svekkes.
Komiteen har merket
seg prognosene som tilsier at den demografiske utviklingen alene
vil føre til at rundt 20 000 flere studenter vil søke seg til høyere
utdanning de neste fire årene. Komiteen vurderer
det som svært sannsynlig at studietilbøyeligheten vil fortsette
å vokse, noe som har vært tilfelle nesten uavbrutt de siste årene.
Innføringen av den resultatbaserte finansieringsmodellen har ført
til at institusjonene, der hvor det har vært mulig, har utnyttet
ledig plass til å ta opp flere studenter enn de har hatt full finansiering
for. Kvalitetsreformen har samtidig ført til tettere oppfølging
og veiledning av studenter, slik at innsatsen fra fagpersonalet
i større grad enn tidligere bestemmes av antall studenter. Når institusjonene
siden 2008 har økt opptaket betydelig, er det trolig slik at mye
av kapasitetspotensialet allerede er tatt ut, gitt dagens innsatsfaktorer. Komiteen forventer derfor
at en vekst i tråd med prognosene vil innebære et betydelig press
på kvaliteten ved lærestedene. Komiteen mener opptrappingen av
kapasitet må ledsages av tiltak for å sikre kvaliteten i undervisningen.
Komiteen mener det er viktig
med flere studieplasser, og at disse studieplassene opprettholder god
kvalitet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, mener flere studieplasser er bra for
den enkelte som søker høyere utdanning, slik at flere får plass.
Samtidig kan dette bidra til å motvirke økende arbeidsledighet.
Dette gjelder både unge med liten eller ingen arbeidserfaring fra
før og blant eldre arbeidstakere som trenger faglig fordypning eller
omskolering for å kunne forbli yrkesaktive i en periode med et vanskeligere
arbeidsmarked.
Flertallet mener likevel det
er riktig primært å rette fokuset på unge studenter. Disse vil ofte
ha større vansker med å komme inn i arbeidsmarkedet og havne i ledighetskø.
At unge går arbeidsledig er en stor belastning for den enkelte ungdom,
og kan gjøre at terskelen inn til arbeidslivet seinere blir høy.
Samtidig har det at en ungdom går arbeidsledig større samfunnsøkonomiske
konsekvenser enn opprettelsen av en studieplass.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre peker på fremskrivningene
av studenttall og er meget bekymret over at regjeringen mangler
planer for å ivareta den betydelige vekst i antall studenter som
er forventet både på kort og lang sikt. Disse medlemmer viser
til sektorens klare ønske om en plan som kan gi dem forutsigbarhet
og mulighet til å planlegge. Disse medlemmer frykter
for kvaliteten i utdanningen dersom regjeringen ikke kommer med forpliktende,
offensive planer for å styrke sektoren og gi dem ressurser til å
takle studentveksten.
Disse medlemmer viser til at
SSBs behovsanalyse for arbeidskraft viser at behovet for arbeidskraft
vil øke sterkest innenfor gruppene med økonomi- og administrasjonsutdanning, lærere,
helsearbeidere og realfagsutdannede, og vil understreke at om en
skal kunne møte det økte behovet for plasser, må alle utdanningsinstitusjoner
stille opp. Også institusjonene utenfor det statlige universitets-
og høgskolesystemet må ta sin del av økningen, og regjeringen må legge
til rette for dette. Disse medlemmer vil understreke
at det økte behovet for studieplasser må brukes bevisst til å styrke
etablerte institusjoner faglig og vitenskapelig. De økte ressursene som
samfunnet skal bruke, må inngå i en bevisst strategi for å øke det
generelle utdanningsnivået og styrke konkurransefortrinnet.
Disse medlemmer mener videre
at de utfordringene sektoren allerede står overfor i forhold til
infrastruktur i form av bygningsmasse og laboratorieinfrastruktur,
må ivaretas på en tilfredsstillende måte dersom ikke studiekvaliteten skal
svekkes som resultat av økt studentvekst.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av å sikre god kvalitet på studietilbudet samtidig som
man øker antallet studieplasser. Det ene må ikke gå på bekostning
av det andre. Videre er det avgjørende å drive kontinuerlig kvalitetssikringsarbeid
i forbindelse med prognoser knyttet til søkertall mv., slik at man
på denne måten kan være godt forberedt på utviklingen og eventuelt
justere kursen underveis.
Disse medlemmer mener det er
behov for en konkret opptrappingsplan med hensyn til forventet økning
i søkertall og nye studieplasser. Disse medlemmer legger
til grunn at man ved utarbeidelsen av en slik plan også ser på finansieringen
av studieplassene slik at man sikrer god kvalitet på undervisning
som tilbys både nye og eksisterende studenter. I denne forbindelse må
man også se på behov for rekruttering og kompetanseheving av vitenskapelig
ansatte.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, med en konkret opptrappingsplan
med hensyn til forventet økning i søkertall, nye studieplasser og
finansieringen av disse.»
Komiteen slutter seg
til at studentene må følges godt opp av institusjonene, gjennom
veiledning og tilbakemelding gjennom hele semesteret slik at kvaliteten
sikres og sannsynligheten for frafall reduseres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til undersøkelse
utført av NIFU STEP som peker på studentenes klare signal om at
personlig oppfølging er avgjørende for om studiene fullføres. Disse
medlemmer peker på at universitets- og høyskolesektoren
klart har gitt uttrykk for at personlig oppfølging vil lide under
de rammer budsjettet for 2010 gir. Disse medlemmer peker
på at regjeringen må øke overføringene betydelig for å følge opp
sine intensjoner på dette feltet.
Komiteen viser til
at fastsettelsen av et nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for høyere
utdanning gir økt fokus på de ferdige kandidatenes kunnskaper, ferdigheter
og kompetanse.
Komiteen mener det er positivt
at det nå stilles som krav til universitetenes og høyskolenes kvalitetssikringssystemer
at de også skal omfatte studienes relevans for arbeidslivet.
Komiteen mener det er viktig
med et godt og systematisk samarbeid mellom de høyere utdanningsinstitusjonene
og arbeids- og samfunnslivet for å sikre kvalitet og relevans i utdanningstilbudene.
Dette kan gjelde både innholdet i studiene, praksis i studieløpet,
arbeidsgiveres vurdering av kandidatenes kvalifikasjoner og annet.
Det er ønskelig med økt innslag av frivillig praksis i utdanninger
der praksis ikke er obligatorisk.
Komiteen mener praksisen må styrkes
i de praksisrettede profesjonsutdanningene, og det bør legges til
rette for praksis på bachelornivå innenfor fag hvor dette er uvanlig
i dag.
Komiteen ser styrking av entreprenørskapsopplæringen
gjennom den nye handlingsplanen for entreprenørskap i utdanningen
som et viktig bidrag til å gjøre studiene mer arbeidsrelevante.
Komiteen støtter prinsippet
om at høyere utdanning skal være forskningsbasert slik det også er
fastsatt i lov om universiteter og høgskoler. I den sammenheng vil komiteen trekke
fram studentaktiv forskning som en god metode for å dra studentene
mer aktivt inn i forskningen som skjer på institusjonene. I studentaktiv
forskning involveres studenter tidlig i forskning med et mål om
å gi større faglig dyktighet, kritisk refleksjon og bedre yrkesutøvelse.
Ved tidlig å vise forskning som en mulig karrierevei, og tidlig etablere
forståelse for hva forskning er, er det grunn til å tro at flere
studenter vil vurdere forskning som karrierevei allerede tidlig
i studiene.
Komiteen viser til
St.meld. nr. 14 (2008–2009) om internasjonalisering av utdanning,
jf. Innst. S. nr. 202 (2008–2009). Komiteen mener
at studier i utlandet gir, i tillegg til faglige kunnskaper, innsikt
i en annen kultur og et fremmedspråk. Opphold i et annet land kan
også gi den enkelte perspektiver og erfaringer som har betydning
for selvutviklingen.
Med et arbeidsliv som blir stadig mer internasjonalisert
er det også svært nyttig med framtidige arbeidstakere som har internasjonal
erfaring.
Flere utenlandsstudenter bør også inngå som
en del av strategien for møte det økende antallet studenter.
Komiteen mener at finansieringssystemet
bør stimulere institusjonene til å sende studenter på utveksling,
samt legge til rette for at studier i utlandet anses som attraktivt.
Komiteen viser til at støtten
til skolepenger i utlandet gis dels som lån og dels som stipend. For
de fleste studier innebærer dette at maksimalt stipend til skolepenger
er i overkant av 39 000 kroner for masterstudier og i overkant av 28 000
kroner for bachelorstudier pr. år. I Norge betaler staten det mangedoblede
for de fleste av studieplassene. Å legge bedre til rette for utenlandsstudier
er med andre ord både nyttig for den enkelte og samfunnsøkonomisk
lønnsomt i en tid med betydelig flere studenter.
Komiteen erfarer at unge studenter
er mer villige og har større anledning til å dra til utlandet for
å ta utdanning. Studentveksten skyldes i stor grad større ungdomskull.
Det vil derfor være hensiktsmessig å gjøre det lettere å begynne
på høyere utdanning i utlandet rett etter avsluttet videregående
opplæring.
Komiteen viser til at manglende språkkunnskaper
er en barriere for å ta utdanning på andre språk enn engelsk. Forsøksordningen med
bo- og levestøtte i ett semester til studenter som planlegger å
ta en gradsutdanning i et ikke-engelskspråklig land (tilretteleggingssemester) fungerer
imidlertid ikke etter intensjonene. Det er få som benytter seg av
ordningen, og det er en liten andel av disse som faktisk starter
i gradsutdanning slik forutsetningen er. I St.meld. nr. 14 (2008–2009)
om internasjonalisering av utdanning er disse problemstillingene
omtalt. Komiteen mener det i lys av ny kunnskap om
økt antall studenter i norsk høyere utdanning bør foretas en gjennomgang
av hvilke virkemidler som vil være mest effektive for å bygge ned språkbarrierene
for utdanning i ikke-engelskspråklige land, slik at flere norske
studenter kan velge en utdanning i slike land.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er på høy
tid at man gjeninnfører støtte til første års utdanning i USA («freshman-året»)
og i BRIC-landene. Disse medlemmer viser i denne
forbindelse til merknader vedrørende dette i Innst. 12 S (2009–2010)
og Innst. S. nr. 202 (2008–2009).
Disse medlemmer peker på regjeringens
uttalte vilje til at flere skal studere i utlandet og den manglende
oppfølging dette får i studiefinansiering for utenlandsstudenter.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at studenter får
tilgang til samme låne- og stipendordninger for 'freshman year'
i USA og første år av bachelorgrad i ikke-vestlige land som for
annen høyere utdanning tatt i utlandet.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil påpeke at fra og med undervisningsåret 2007–2008 er alle støttesatser
i Statens lånekasse for utdanning justert med forventet prisvekst
for å opprettholde studentenes kjøpekraft. I forbindelse med prisomregningen
av statsbudsjettet for 2010 ble støttesatsene i Statens lånekasse
for utdanning for undervisningsåret 2010–2011 økt med 1,6 pst. i
forhold til støttesatsene for undervisningsåret 2009–2010, tilsvarende
den forventede økningen i konsumprisindeksen. Siste oppdaterte anslag
for forventet prisvekst er 1,8 pst.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er bekymret over at studiestøtten
ikke lenger blir regulert i takt med deflatoren. Studiefinansiering som
gir reell mulighet til å ha fullt fokus på å gjennomføre heltidsstudier
er avgjørende for å sikre at flest mulig fullfører de planlagte
studier.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre peker på at formålet med studiestøttesystemet
er å sikre lik rett til utdanning. Når studenter ved private institusjoner
sitter igjen med opptil kr 300 000 mer i lånebyrde etter endt utdanning
enn studenter ved offentlige institusjoner gjør, mener disse
medlemmer at prinsippet om lik rett til utdanning ikke ivaretas.
Lån som gis til studieavgift må derfor behandles på samme måte som
den generelle studiestøtten.
Disse medlemmer peker også på
det viktige i at høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner stimulerer
til utveksling av studenter. Avtaler om utveksling mellom norske
og utenlandske utdanningsinstitusjoner er en garanti for kvalitet og
at studentene får nødvendig oppfølging, og slike avtaler vil ofte
legge grunnlaget for tettere faglig samarbeid gjennom utveksling
av vitenskaplig personale og samarbeid om forskningsprosjekter.
Statens lånekasse for utdanning gir lån til dekning av studieavgiften
til godkjente institusjoner der deler av lånet konverteres til stipend. Disse
medlemmer viser til at utvekslingsstudenter ved private
institusjoner også her faller utenfor ordningen med konvertering
av lånet som går til dekning av studieavgift ved den utenlandske
institusjonen. Det skyldes at de allerede betaler studieavgift til
den norske institusjonen uten rett til konvertering. Dette er åpenbart
urimelig. To norske utvekslingsstudenter ved samme utenlandske institusjon
med samme studieavgift, en utvekslet gjennom Handelshøyskolen BI
og en gjennom Universitetet i Oslo, vil få helt ulike økonomiske
vilkår.
Disse medlemmer mener det er
viktig at regjeringen vurderer et studiestøttesystem for studenter
ved private institusjoner som gir mulighet for å få omgjort deler
av lån til studiepenger til stipend. Gjennom likebehandling av studenter
ved private og offentlige institusjoner vil lik rett til utdanning
bli ivaretatt.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre lik rett til
utdanning gjennom å endre studiestøttesystemet slik at tilleggslånet
til studieavgifter for studenter ved private institusjoner i større
grad kan omgjøres til stipend dersom eksamen er bestått og det skjer
innen normert tid.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener det er urimelig at studentene mottar støtte
kun frem til mai all den tid eksamen i stor grad er i juni. Dette
gir mange en vanskelig økonomisk situasjon i denne perioden. Disse
medlemmer viser til at nær sagt alle partier på Stortinget
har gått inn for å utvide støtten til 11 måneder.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en egen sak om å utvide studiestøtten til 11 måneder fra og
med høsten 2011.»
Komiteens medlem fra Venstre viser
for øvrig til at Venstre i sitt alternative statsbudsjett for 2010,
jf. Innst. 12 S (2009–2010), foreslo å bevilge 49,3 mill. kroner
slik at studiestøtten for studieåret 2010–2011 blir indeksregulert
med utgangspunkt i støttenivået i 2005.
Komiteen mener det
er viktig at regjeringen fortsetter å prioritere midler til flere
studentboliger fremover, for å møte studentbølgen også på dette
området. Flere studentboliger er et målrettet tiltak for å sikre
flere lik rett til utdanning. Dette er et av de mest treffsikre
virkemidlene for å bygge ned de økonomiske barrierene for å ta høyere
utdanning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til regjeringens
satsing på studentboliger og viser samtidig til at rammene for bygging
ikke samsvarer med de reelle kostnader på de forskjellige studiesteder. Disse
medlemmer viser til sitt forslag i budsjettet for 2010 om
å oppheve kostnadsrammen for studentboliger.
Disse medlemmer mener det er
viktig å se på velferdstilbudene for studenter, og hvilke konsekvenser
økt studenttall vil ha for eksisterende tilbud. Disse medlemmer mener
dette er avgjørende for at samskipnadene og institusjonene kan planlegge
på en god måte. Disse medlemmer vil understreke at
god studentvelferd er en forutsetning for god kvalitet i studiene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at det i dag er svært skeiv
kjønnsbalanse innenfor flere studier. Norge trenger kvalifiserte mennesker
av begge kjønn innen alle yrkesgrupper, og det bør derfor ses på
ulike tiltak, som kvotering av det underrepresenterte kjønn, for
å sørge for en bedre kjønnsbalanse på flere studier. Det er også
en svært lav andel kvinnelige forskere i forhold til studenter,
og det må derfor ses på ulike tiltak, som økonomiske insentiver
for institusjonene, for å bedre andelen kvinnelige vitenskapelige
ansatte på institusjoner der denne andelen er lav.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre erkjenner de utfordringer
som knytter seg til kjønnsmessige skjevheter i arbeidslivet, og
ser det som en utfordring å stimulere til utdannings- og yrkesvalg som
kan bidra til en bedre kjønnsbalanse blant ansatte i ulike samfunnssektorer. Disse
medlemmer viser til disse partiers forslag om å styrke rådgivningstjenesten
som et viktig tiltak i denne sammenheng. Videre bør det vurderes
ulike positive stimuleringstiltak for å rekruttere studenter av
begge kjønn, herunder egne rekrutteringskampanjer til studier der
ett kjønn er klart underrepresentert. Disse medlemmer konstaterer
at stadig flere kvinner tar høyere utdanning, og mener dette også
vil bidra til at flere kvinner kvalifiserer seg for vitenskapelige
stillinger basert på faglige kvalifikasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kjent med at det på en del studier er skjev kjønnsbalanse. Disse
medlemmer er kjent med at skjevheten omfatter både studier hvor
kvinner er i klar overvekt og studier der menn er i klar overvekt. Disse
medlemmer er også kjent med at kvinner er i flertall i studentmassen. Disse
medlemmer oppfatter ikke det at flere kvinner enn menn tar
høyere utdanning er en stor utfordring for kunnskapsnasjonen. Disse
medlemmer vil imidlertid peke på at det ville styrke realfagene
dersom flere jenter søkte seg dit. Disse medlemmer har
tillit til at norske institutter velger sine forskere og sine ledere
først og fremst ut fra akademiske kriterier og basert på deres egenskaper,
ikke på grunnlag av kjønn. Disse medlemmer tar for
gitt at dette om én generasjon vil medføre en overvekt av kvinner
i akademiske stillinger i universitets- og høyskolesektoren, uten
at dette vil medføre noe problem.
Komiteen viser til
at en arbeidsgruppe nedsatt av Kunnskapsdepartementet har vurdert
handlingsrommet for universiteter og høgskoler (Handlingsrom for
kvalitet, februar 2010).
Komiteen mener Handlingsromgruppa
har levert et godt arbeid, som bringer debatten om vilkårene for
universiteter og høyskoler framover. Rapporten fra gruppa vil på
mange områder sette referanserammene for den videre diskusjonen.
Den peker på både institusjonenes eget ansvar og myndighetenes ansvar
for å utvide handlingsrommet, slik at universiteter og høyskoler
bedre vil kunne svare på forventningene samfunnet stiller. Det er
viktig at begge parter følger opp anbefalingene fra gruppa.
Komiteen ønsker statsrådens positive
omtale av forslagene til tiltak velkommen, bl.a. tiltak for å redusere
bruken av midlertidige ansettelser, minske de administrative byrdene
og sikre rekrutteringsstillingene en bedre finansiering, og ser
viktigheten av at sektoren selv også bidrar til å utvide eget handlingsrom.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til merknader
som vedrører institusjonenes handlingsrom foran.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen snarest mulig legge fram
for Stortinget en forpliktende opptrappingsplan for forskerrekruttering.
Antall stillinger i opptrappingsplanen skal være i tråd med beregninger
knyttet til at den statlige forskningsinnsatsen minst skal utgjøre
1 pst. av BNP innen 2013.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen legge fram en egen sak
om rekrutteringsstrategi for vitenskapelige stillinger ved universiteter,
høyskoler og forskningsinstitutter. Et viktig element i en slik
strategi vil være å redusere midlertidigheten i universitets- og
høyskolesektoren, samt å sikre tilfredsstillende finansiering av stipendiatstillinger.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen vurdere tiltak for
bedre kvalitet og struktur innen maritim opplæring og utdanning,
og legge saken frem for Stortinget.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en plan for å heve kvaliteten og styrke satsingen på rådgivningstjenesten.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen lage et rekrutteringsprogram
for å motivere erfarne fagfolk til å skaffe seg pedagogisk tilleggskompetanse
og bli lærere i yrkesfag.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen utvide tilbudet om praksisbrev
til å bli en nasjonal ordning.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen tillate alternative
opplæringsløp som for eksempel opplæringsprogrammer i bedrift for
elever.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen på egnet måte komme tilbake
til Stortinget med forslag til hvordan utviklingshemmede kan få
sikret sine rettigheter i henhold til opplæringsloven.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen sørge for å utvide
tilbudet om kombinasjonen Tekniske og Allmenne Fag (TAF) slik at
det blir et alternativ for elever i hele landet.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen videreutvikle fagskoletilbudet
og anerkjenne disse skolene som et godt alternativ til annen høyere
utdanning for fagfolk som ønsker videre spesialisering i faget sitt.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen gjøre det mulig å
kombinere fagskoleutdanning med teori som kvalifiserer til høyere
utdannelse og utvikle flere muligheter for spesiell studiekompetanse
innen flere fag (Y-veien).
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, med en konkret opptrappingsplan
med hensyn til forventet økning i søkertall, nye studieplasser og
finansieringen av disse.
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen sørge for at studenter får
tilgang til samme låne- og stipendordninger for 'freshman year'
i USA og første år av bachelorgrad i ikke-vestlige land som for
annen høyere utdanning tatt i utlandet.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre:
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen utarbeide egne læreplaner
for yrkesfagene i den videregående skolen.
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen endre privatskoleloven
og tillate bransjedrevne opplæringsløp i hele eller deler av yrkesfagene,
og stimulere til nye samarbeidsmodeller mellom bransjeorganisasjoner
og den offentlige skolen.
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen sikre lik rett til
utdanning gjennom å endre studiestøttesystemet slik at tilleggslånet
til studieavgifter for studenter ved private institusjoner i større
grad kan omgjøres til stipend dersom eksamen er bestått og det skjer
innen normert tid.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 17
Stortinget ber regjeringen sikre en styrking
i kvalitet og kapasitet i landets fagskoler, om nødvendig gjennom
å tilbakeføre finansieringsansvaret til staten.
Forslag 18
Stortinget ber regjeringen utrede en finansieringsmodell
som sikrer fleksibilitet i tilbudet og likebehandling av offentlig
godkjente fagskoler, og legge frem en sak om dette for Stortinget.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 19
Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
til endring av opplæringsloven § 8-2 første ledd tredje punktum,
slik at forbudet mot faglig nivådeling av klasser eller basisgrupper
oppheves.
Forslag 20
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med hvordan nasjonale kompetansemål for overgang mellom barne- og
ungdomstrinnet kan utformes, og eventuelle tiltak som skal igangsettes
dersom disse ikke er oppnådd.
Forslag 21
Stortinget ber regjeringen gjøre de nødvendige endringer
i forskrifter om nasjonale prøver slik at de kan gjennomføres i
4. og 7. klasse på grunnskolen.
Forslag 22
Stortinget ber regjeringen gjøre de nødvendige forskriftsendringer,
og om nødvendig komme tilbake til Stortinget i budsjett- eller lovsak,
for å gjøre de endringer som skal til for å sikre at elever som
har dokumentert oppfylt kompetansemål i basisfagene for grunnskolen,
kan få undervisning i de samme basisfagene på videregående skole.
Forslag 23
Stortinget ber regjeringen gjøre de nødvendige forskriftsendringer,
og om nødvendig komme tilbake til Stortinget i budsjett- eller lovsak,
for å gjøre de endringer som klargjør at fylkeskommunene har ansvaret
for å finansiere videregående utdanning, også når elevene er i ungdomsskolealder.
Forslag fra Høyre:
Forslag 24
Stortinget ber regjeringen tydeliggjøre og innskjerpe
reglene for alt fravær og innføre minstekrav til deltagelse for
å ha rett til karakterer i et fag.
Forslag 25
Stortinget ber regjeringen holde fast ved dagens krav
til generell studiekompetanse. Voksne som har fullført yrkesfag
og som vil gå videre til høyere utdanning, skal gis tilbud om påbyggingskurs
uten øvre aldersgrense.
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 26
Stortinget ber regjeringen endre opplæringsloven
slik at de som ønsker å fullføre videregående opplæring, får en
rett til slik utdanning uavhengig av alder.
Forslag 27
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en egen sak om å utvide studiestøtten til 11 måneder fra og
med høsten 2011.
Forslag fra Venstre:
Forslag 28
Stortinget ber regjeringen om å forsterke innsatsen
mot frafall i skolen, basert på blant annet følgende momenter:
1. Flere spesialpedagoger:
Mer spesialpedagogisk kompetanse bør lokaliseres på den enkelte skole
og sterkere oppfølging av den enkelte elev de første skoleårene,
og det må settes av midler til dette.
2. Flere og bedre rådgivere: Både den sosialpedagogiske
rådgivningen og utdannings- og yrkesrådgivningen må styrkes. Det
må være økt fokus på overgangen mellom grunnskole og videregående
skole. Alle skoler skal kunne tilby utdannings- og yrkesveiledning
gjennom et rådgiverteam bestående av en lærer, en ekstern rådgiver,
gjerne fra næringslivet, og dersom elevene ønsker det; en foresatt.
Egen rådgiverutdanning må innføres på masternivå.
3. Lærerkompetanse: Den viktigste faktoren
for elevenes læring er lærernes kompetanse, og det er mindre sjanse
for frafall dersom elevene får gode faglige ferdigheter fra grunnskolen
og god oppfølging fra kompetente og trygge lærere. Lærerutdanningen
må derfor utvides til fem år. Det må også gjennomføres en systematisk
etter- og videreutdanningsreform, som gjør at alle lærere i alle
fag – ikke bare noen lærere i enkelte fag – får fornyet sin kompetanse
ved jamne mellomrom.
4. Yrkesfagreform: Undervisningen på de
yrkesfaglige linjene må legges om slik at den blir mindre teoritung
og mer praktisk, fleksibel og elevtilpasset. Det første året må
være praktisk rettet. De mer teoritunge fagene må fases inn senere,
når elevenes motivasjon er mer til stede.
5. Mindre byråkrati i skolen: Lærerne må
slippe å bruke så mye tid på skjema og rapporter som i dag, slik
at de kan bruke mer tid på direkte elevkontakt og følge opp samarbeid
mellom skole og hjem. Det er viktig at lærerne får være lærere,
og at elevers behov for andre typer hjelp og veiledning blir ivaretatt
på en god og profesjonell måte.
6. Andre yrkesgrupper: Det sosialfaglige
miljøet på skolene må styrkes ved å trekke andre yrkesgrupper inn
i skolen, for eksempel helse- og omsorgsarbeidere. Disse skal bistå
og arbeide i team sammen med lærerne. Det er også viktig å forbedre
koordineringen mellom barnevern, helsetjeneste og skole rundt den
enkelte elev, og det må settes av midler til dette.
7. Praktiske fag: Man må sikre økt praksisretting i
undervisningen, og forslagsstillerne vil gjeninnføre praktiske tilvalgsfag
i 8.–10. klassetrinn. Skolene må få større frihet til å fokusere
på den enkelte elevs egenskaper og behov, framfor pålagt antall
timer teoretisk undervisning.
8. Utplassering: Ordningen med utplassering
i yrkeslivet må forenkles slik at elever med behov for alternativ
opplæring kan få det.
9. Åpenhet og kartlegging: En god kartlegging
av den enkelte elevs ferdigheter og kunnskapsnivå de første skoleårene
er nødvendig for at hver enkelt elev skal få relevant oppfølging.
Det er viktig med åpenhet om skolens tilstand og resultat på nasjonale
prøver og andre evalueringer, ikke bare for elever og foreldre,
men også for offentligheten.
10. Fremmedspråk: Et andre obligatorisk fremmedspråk
må innføres fra mellomtrinnet, både av kunnskaps- og integreringshensyn.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
St.meld. nr. 44 (2008–2009) – om utdanningslinja
– vedlegges protokollen.
Oslo, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, den 18. mars 2010
Marianne Aasen |
Truls Wickholm |
leder |
ordfører |