Til Stortinget
Stortingsrepresentantene Sonja Irene Sjøli, Bent Høie, Erna Solberg
og Elisabeth Røbekk Nørve fremmet 20. januar 2010 følgende forslag:
«I
I lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning gjøres følgende
endring:
§ 3-9 nytt annet ledd skal lyde:
Ménerstatning fastsettes til en engangssum, med mindre det åpenbart
er i skadelidtes interesse å fastsette ménerstatningen helt eller
delvis til terminbeløp.
II
Loven trer i kraft straks.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan
Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, lederen Per Sandberg og Tor Sigbjørn
Utsogn fra Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Ragnhild Aarflot Kalland, viser
til at forslagsstillerne har fremmet forslag om endring av lov 13. juni
1969 nr. 26 om skadeserstatning og lovens § 3-9 om ménerstatning.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at
hovudregelen etter gjeldande rett knytt til § 3-9 i skadeerstatningslova
er at erstatninga skal fastsetjast til ein eingongssum og med moglegheit
til å gjere om terminbeløp til eingongserstatning dersom ein part
krev dette.
Fleirtalet peiker på at erstatning i terminar
etter § 3-9 bare kan skje dersom det ligg føre «særskilte årsaker»
og at den klare hovudregelen er eingongserstatning. På denne bakgrunn
meiner fleirtalet at problemstillinga om terminvis
fastsetting av ménerstatning bør vurderast av Personskadeerstatningsutvalet
og viser til at statsråden, i brev til komiteen (blir lagt ved)
uttaler at han tar sikte på å gjere dette utvalet kjent med problemstillingane
i forslaget og synspunkta knytt til dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at forslagsstillerne i forslaget viser
til at det gjennom media er gjort kjent at Norsk Pasientskadeerstatning
i enkelte tilfeller har vedtatt terminvise utbetalinger av ménerstatning
fordi pasienten har kort forventet levetid. Disse medlemmer er
enig med forslagsstillerne i at dette fremstår som en urimelig avkorting
av erstatningen til pasienter som er påført alvorlig skade på grunn
av feil i helsetjenesten, og viser for øvrig til den argumentasjon
som forslagsstillerne har for forslaget.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
I
I lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning gjøres følgende
endring:
§ 3-9 nytt annet ledd skal lyde:
Ménerstatning fastsettes til en engangssum, med mindre det åpenbart
er i skadelidtes interesse å fastsette ménerstatningen helt eller
delvis til terminbeløp.
II
Loven trer i kraft straks.
Komiteen har for øvrig ingen merknader,
viser til representantforslaget og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:47 L (2009–2010) – representantforslag fra stortingsrepresentantene
Sonja Irene Sjøli, Bent Høie, Erna Solberg og Elisabeth Røbekk Nørve om
lov om endring i lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (Endring
av § 3-9 – ménerstatning) – vedlegges protokollen.
1. Jeg viser til justiskomiteens brev
4. februar 2010 der det bes om departementets uttalelse om representantlovforslag
47 L (2009–2010). Stortingsrepresentantene Sonja Irene Sjøli, Bent
Høie, Erna Solberg og Elisabeth Røbekk Nørve foreslår en endring
av lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 3-9. Forslaget
lyder:
«Ménerstatning fastsettes til en engangssum, med mindre
det åpenbart er i skadelidtes interesse å fastsette ménerstatningen
helt eller delvis til terminbeløp.»
Det følger av gjeldende § 3-9 første punktum i skadeserstatningsloven
at erstatning for personskade og tap av forsørger fastsettes til
en engangssum «med mindre retten av særlige grunner finner å burde
fastsette erstatningen helt eller delvis til terminbeløp». Den klare
hovedregel etter gjeldende rett er dermed at erstatningen skal fastsettes
til en engangssum. Regelen i § 3-9 er generell, og omfatter også
annen erstatning enn menerstatning.
Slik jeg forstår forslaget til nytt annet ledd fra representantene
Sjøli, Høie, Solberg og Røbekk Nørve om fastsettelse av menerstatning,
skal den nye bestemmelsen eventuelt supplere de gjeldende reglene i
§ 3-9. Jeg nevner at det i tillegg til dagens hovedregel etter § 3-9
første punktum om fastsettelse av erstatningen til en engangssum
i § 3-9 tredje punktum ligger en mulighet for å omgjøre terminbeløp
til engangserstatning etter begjæring fra en part.
Bakgrunnen for representantforslaget er at Norsk Pasientskadeerstatning
i enkelte tilfeller skal ha vedtatt terminvise utbetalinger av menerstatning
fordi pasienten har kort forventet levetid. Forslagsstillerne gir
uttrykk for at utbetalingen i terminer fremstår som en urimelig
avkortning av erstatningen. Synspunktet er at den skadelidte i stor
grad må ha frihet til selv å vurdere hvordan erstatningen skal brukes,
og en terminvis utbetaling må etter forslagsstillernes syn bare være
aktuell dersom dette åpenbart er i den skadelidtes interesse. Det
hevdes at formålet med unntaksbestemmelsen i § 3-9 er å regulere
utbetalingens form, ikke dens størrelse.
Jeg kan ikke uttale meg om konkrete saker i NPE-systemet. Avgjørelsen
i den enkelte sak, herunder avgjørelsen av om det foreligger «særlige grunner»
for å fastsette erstatningen i terminer, vil måtte bero på en konkret
vurdering av sakens omstendigheter.
2. På generelt grunnlag vil jeg peke
på enkelte forhold knyttet til fastsettelse av menerstatning. Menerstatningen
er en kompensasjon for den ikke-økonomiske ulempen ved menet. Erstatningen
skal fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse
og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. I praksis utmåles
menerstatning etter et standardisert system kombinert med en vurdering
av de individuelle forhold. Både erstatning som engangssum og erstatning
i terminer fastsettes etter disse retningslinjene, men ved terminerstatning
slik at det tilpasses at det er tale om terminer, jf. Nygaard, Skade
og ansvar (6. utgave (2007)) side 137. Det er personen som selv
er skadd, som har krav på menerstatning. Pårørende eller etterlatte
kan ikke kreve menerstatning, med mindre de selv er påført skade
som fyller vilkårene for slik erstatning.
3. Fastsettelse av erstatningen i terminer kan etter § 3-9
bare skje dersom det foreligger «særlige grunner». Den klare hovedregel
er engangserstatning. Det er ikke tvilsomt at muligheten for å fastsette
terminutbetaling også gjelder for menerstatning, jf. Ot.prp. nr.
4 (1972–1973) Om lov om endringer i erstatningslovgivningen m.m.
side 42.
Forarbeidene til § 3-9 gir liten veiledning om hva som skal til
for at det foreligger slike særlige grunner. At det sentrale generelt
sett er skadelidtes mulighet til å nyttiggjøre seg erstatningen,
følger imidlertid av Ot.prp. nr. 4 (1972–1973) side 21 hvor det
heter om menerstatningen at «erstatningen antas (…) å ville sette
skadelidte i stand til å redusere de ulemper som invaliditeten innebærer
for ham».
I forbindelse med innføringen av en ny § 3-2 a i skadeserstatningsloven
om erstatning til barn gikk departementet i Ot.prp. nr. 81 (1986–87)
inn på spørsmålet om forholdet mellom utbetaling i form av engangsbeløp
og terminytelser. Arbeidsgruppen som utredet spørsmålet om standardisert erstatning
til barn i NOU 1987: 4, foreslo at erstatning til barn som hovedregel
skulle utbetales i terminer frem til fylte 18 år. Fra og med fylte
18 år kunne skadelidte etter forslaget velge omgjøring til engangserstatning,
jf. NOU 1987: 4 side 25-26. Justisdepartementet gikk imidlertid
inn for at hovedregelen i norsk erstatningsrett om at erstatningssummen
utmåles som et engangsbeløp, skulle videreføres også for erstatning
til barn. Dette ble fulgt opp av Stortinget. Bestemmelsen om standardisert
erstatning til barn i skadeserstatningsloven § 3-2 a henviser derfor
til § 3-9, men med det tillegg at dersom terminerstatningsregelen
benyttes, skal terminene baseres på en årlig erstatning på 3,5 G.
I forbindelse med spørsmålet om erstatning skulle utmåles som et engangsbeløp
eller som terminytelser, uttalte departementet (på side 36 i proposisjonen):
«Det kan virke støtende med store engangserstatninger
i de tilfelle hvor det er fare for at barnet vil få en kort levetid. Erstatningen vil da i realiteten
gå til de etterlatte. Synspunktet nødvendiggjør imidlertid ikke
at terminerstatning blir lovens hovedregel. Vi har her å gjøre med
relativt sjeldne tilfelle. Etter gjeldende rett er det adgang til
å fastsette erstatningen til terminbeløp hvis det foreligger 'særlige
grunner'. Bestemmelsen kan nettopp få anvendelse hvor det er overveiende
sannsynlig at skadelidte vil få vesentlig kortere levetid enn gjennomsnittet
[…]»
Det er lite rettspraksis knyttet til anvendelsen av regelen om
«særlige grunner», noe som tilsier at bestemmelsen er lite brukt.
I en dom inntatt i RG 1989 side 523 ble erstatningen fastsatt
til terminytelser fordi det hersket stor usikkerhet om skadelidtes
forventede levetid etter skaden. Lagmannsretten uttalte at «sannsynlig
livslengde blir dog ren gjetning», og viste til at det forelå en
betydelig risiko for livstruende komplikasjoner som følge av den
skaden skadelidte var påført, og stor usikkerhet med hensyn til
sannsynlig levetid. Lagmannsretten bemerket i forlengelsen av dette
at «en engangserstatning like lite som en terminerstatning kan antas
å kunne høyne skadelidtes livskvalitet. (…) Det er fra den ankende
parts side ikke pekt på noen spesiell anvendelse av en engangserstatning som
skulle kunne bedre pleien av skadelidte utover det en terminerstatning
måtte kunne». Retten la altså også vekt på at den skadelidte ikke
ville ha noen nytte av et engangsbeløp for å høyne sin livskvalitet
og livsutfoldelse.
Også i juridisk teori er det lagt til grunn at kort forventet
levealder vil kunne utgjøre særlige grunner etter § 3-9. Nygaard
fremhever på side 138 i Skade og ansvar (6. utgave) at «[s]ærleg
vil store skadar, som gjer det uvisst kor lenge skadelidne vil leva,
kunne vera ein slik særleg grunn». Nygaard legger også på samme
sted til grunn at en situasjon der den skadelidte blir liggende
uten bevissthet og «utan evne til å oppfatta sin situasjon, og kanskje
utan evne til å nytta pengar til kompensasjon for sitt tap av 'den
personlige livsutfoldelse'», vil kunne være særlige grunner etter § 3-9.
Resonnementet viser at skadelidtes evne til å nyttiggjøre seg erstatningen
for å kompensere for den reduserte livsutfoldelsen, står sentralt
ved vurderingen av om erstatningen skal ytes som et engangsbeløp
eller terminytelser.
Også Lødrup, Lærebok i erstatningsrett (6. utgave) legger til
grunn på side 453 at terminerstatning etter skadeserstatningsloven
§ 3-9 «særlig [kan] være aktuelt hvor det er på det rene at skadelidtes
levealder vil være betydelig kortere enn den statistiske eller antatt
pensjonsalder. Erstatningen skal dekke skadelidtes tap, ikke komme
dødsboet til gode. Her kan det eventuelt bli tale om forsørgertapserstatning
til etterlatte hvor skadelidte dør».
Bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-9 om «særlige grunner»
kan etter dette nettopp få anvendelse når den skadelidte har kort
forventet levetid. Synspunktet synes å bygge på menerstatningens
karakter av en kompensasjon til den skadelidte selv for vedkommendes
reduserte livssutfoldelse.
4. At loven åpner for å fastsette terminerstatning
når det foreligger «særlige grunner», og at en slik særlig grunn
kan være kort forventet levetid, fremstår etter dette ikke som urimelig.
Fastsettelse i terminer vil i slike tilfeller kunne sikre at erstatning
ikke gis for en lengre periode enn den hvor den kan komme til nytte
for den skadelidte. Terminerstatning vil sikre skadelidte i hans
eller hennes levetid, og kan følgelig gi et mer korrekt uttrykk
for hva som skal kompenseres. Det vil etter dagens regelverk bero
på en konkret vurdering av forholdene i den enkelte sak om det foreligger
«særlige grunner» for å fastsette erstatningen i terminer. Det sentrale
må etter mitt syn være hvordan fastsettelsen av henholdsvis engangserstatning
eller terminerstatning vil slå ut for skadelidtes kompensasjonsbehov
knyttet til hans eller hennes men. Det er klart at den skadelidte,
på tross av kort forventet levetid, kan ha et behov for en engangsutbetaling
for å kompensere tapet av livsutfoldelse i tiden som gjenstår. Dersom
skadelidte har behov for en engangsutbetaling for slike formål,
er dette forhold som kan tas i betraktning i vurderingen av om det
foreligger særlige grunner som gir adgang til å fastsette erstatningen
som terminytelser. I denne sammenheng vil det også være relevant
å se hen til hvilke av skadelidtes behov som dekkes gjennom eventuelle
andre erstatningsposter. Etter mitt syn står ikke dette i motstrid
til forslagsstillernes syn om at pasienten i stor grad må ha frihet
til selv å vurdere hvordan erstatningen skal brukes.
5. I representantforslaget er det vist til ordningen etter
folketrygdloven § 13-17, hvor det fremgår at menerstatning ved yrkesskade
skal utbetales som et engangsbeløp, dersom den skadelidte ønsker det.
Denne bestemmelsen har imidlertid ikke engangsbeløp som utgangspunkt
og hovedregel, slik ordningen er etter skadeserstatningsloven § 3-9.
For øvrig åpner også § 3-9 tredje punktum i dag for at retten etter
begjæring av en part kan omgjøre terminbeløp til engangserstatning.
Videre er det ingen automatikk i at systemet etter de trygderettslige
og de erstatningsrettslige reglene skal være det samme. Det kan
ligge ulike hensyn bak ordningene.
6. Som det fremgår foran, har vi allerede etter gjeldende
rett en ordning som gir godt rom for å fastsette den skadelidtes
kompensasjon i lys av behovene i den aktuelle perioden. Etter mitt
syn gir den nåværende bestemmelsen en fleksibilitet som er viktig
for muligheten til å komme frem til et hensiktsmessig resultat.
Når det gjelder det konkrete lovforslaget, vil jeg bemerke at kriteriet om
at terminutbetaling åpenbart skal være i den skadelidtes interesse,
ikke i alle tilfeller synes å harmonere godt med menerstatningens
funksjon som kompensasjon for den skadelidtes men. I den sammenheng
nevner jeg at det forhold at den skadelidte har kort forventet levetid
og for eksempel ønsker en engangsutbetaling av hensyn til arvingene,
er et forhold som bør være lite relevant for vurderingen.
Uansett mener jeg at problemstillingen om terminvis fastsettelse
av menerstatning bør vurderes av Personskadeerstatningsutvalget.
Personskadeerstatningsutvalget har i oppdrag å vurdere visse endringer
i skadeserstatningslovens regler om erstatningsutmåling, og det
er etter mitt syn et behov for å få vurdert problemstillingen i
sammenheng med utvalgets øvrige forslag. Jeg tar derfor sikte på
å gjøre Personskadeerstatningsutvalget kjent med problemstillingen
i forslaget og synspunktene der.
Oslo, i justiskomiteen, den 20. april 2010
Per Sandberg |
Hans Frode Kielland Asmyhr |
leder |
ordfører |