Finansdepartementet fremmer i proposisjonen forslag til endringer
i regnskapsloven og enkelte andre lover. Forslagene bygger på utredningen
til et lovutvalg i NOU 2008:16, som ble nedsatt blant annet på grunnlag
av en henstilling fra Økokrim i brev til Finansdepartementet 8. desember
2004 på bakgrunn av erfaringer fra en rekke selskapsskandaler tidlig
på 2000-tallet, herunder «Finance Credit»-saken og «Sponsor Service»-saken.
Utvalgets forslag gjennomfører, i samsvar med mandatet, også EØS-forpliktelser
som svarer til direktiv (2006/46/EF).
I brev til Finansdepartementet 8. desember 2004 viser Økokrim
til at det foreligger avgjørelse mot hovedmannen i den såkalte Finance
Credit-saken, jf. Oslo tingretts dom 19. oktober 2004. I den forbindelse
gir Økokrim uttrykk for at Finance Credit-saken, andre saker Økokrim
har hatt til behandling samt store internasjonale finansskandaler,
har gitt Økokrim betydelig erfaring og grunnlag for å vurdere om
det kan være behov for lovendringer. I Økokrims brev heter det videre:
«Noen sentrale kjennetegn gjentar seg i mange saker:
1. Kreativ bokføring med oppblåste resultat-
og balanseposter.
a) Vage, ufullstendige eller
misvisende noteopplysninger.
b) Anstrengte fortolkninger av ulike klassifikasjoner etter
regnskapslovgivningen.
c) Mange og store 'late adjustments' (periode 13)
d) Regnskapsfeilene benyttes til å gi regnskapsbrukerne
uriktige eller ufullstendige opplysninger om selskapets stilling
og drift, skjule utroskap og bounndragelser mv.
2. Uoversiktlige selskapsstrukturer, mange omdannelser og
virksomheter i flere land; ofte med bruk av forskjellige revisorer.
3. Liten/ingen kontakt mellom revisorer i ikke-konsoliderte
nærstående selskaper.
4. Mange og kompliserte transaksjoner mellom nærstående
selskaper i eller utenfor konsolideringen - i inn- og utland.
a) Formue, inntekter og gjeld
(faktiske eller fiktive) skapes og flyttes dit det måtte passe.
b) Utnyttelse av uklarhet om rekkevidden av nærståendebegrepet
i aksjeloven og regnskapsloven.
5. Bruk av selskaper i skatteparadiser for å skape fiksjoner,
eller skjule midler og reelle eier-/rådighetsforhold.
a) Flerleddstransaksjoner mellom
nærstående eller kontrollerte selskaper, hvor det er lite eller
ingen forretningsmessig begrunnelse for bruk av ett eller flere
av leddene.
b) Bruk av gjennomstrømningsselskaper eid av tredjemann,
for å bryte kontakten mellom nærstående ledd.
6. Bruk av kreative rådgivere som tilrettelegger kompliserte
strukturer som kan misbrukes, noe som bidrar til å pulverisere ansvaret
a) Bruk av flere rådgiver til
separate oppdrag, der ingen har full oversikt, men bygger på opplysninger
fra ledelsen.
b) Bruk av «bestillingsverk» ved verdivurderinger, hvor
vesentlige forutsetninger bygger på opplysninger fra ledelsen
7. Ledelsen forhindre eller motarbeide direkte kontakt mellom
styret (med uavhengige styremedlemmer) og selskapets valgte revisor.
8. Skjult tapping (fiktive avtaler, kostnader mv), samt
belønningssystemer (bonus- og opsjonsordninger) knyttet til regnskapsresultatene.»
I brevet anføres at lovgiver vanligvis ikke har tanke for de
som systematisk søker å finne smutthull, omgåelser eller tilforlatelige
feiltolkninger. Økokrim mener derfor at regnskaps- og aksjelovgivningen lovteknisk
muliggjør misbruk og lovbrudd knyttet til faktum og jus. Økokrim
anbefaler på den bakgrunn at et lovutvalg bør nedsettes for å se
nærmere på enkelte problemområder som erfaringsmessig innebærer
vesentlig risiko for misligheter. I brevet gis det blant annet følgende
fremstilling av regelverksmessige spørsmål som et utvalg bør se
nærmere på:
«Lett kvantifiserbare størrelser bør tallfestes,
og ikke tåkelegges gjennom kombinasjoner av tall og innholdløse
formuleringer som rommer det meste. Omvendt er det ikke lett å tallfeste
kompliserte vurderinger.
Det er vanskelig å unngå
vurderinger, og det er ofte vanskelig å vurdere det usikre «riktig»
- selv for lojale lovanvendere. Det er betydelig enklere å informere
om underliggende forhold; hva som er usikkert og hvorfor. Lovteknisk
bør informasjonsfremleggelsen kunne forbedres betydelig ved enkelte
endringer og presiseringer av noteplikten i regnskapet.
Klarere
informasjonsplikter, som supplerer vurderingsplikten, vil være lettere
både å oppfylle og å håndheve. Regnskapsbrukere eller lesere av
andre informasjonsdokumenter vil derved få bedre informasjon, og
selv kunne ta standpunkt til klassifikasjonen, eller eventuelt be
om ytterligere informasjon.
ØKOKRIM vil peke på at
styret i norske aksjeselskaper har et omfattende og klart ansvar
etter en rekke bestemmelser i aksjelovgivningen. Samtidig vet vi
at en rekke styremedlemmer - sannsynligvis et betydelig flertall
- ikke har nødvendige faglige forutsetning til å oppfylle styreansvaret.
Dette
kan ordnes på flere måter, men en løsning er nærliggende. Styret
(som er regnskapsansvarlig) bør ha obligatorisk og lovpålagt plikt
til å gjennomgå regnskapet post for post med revisor (regnskapets kontrollør)
før årsoppgjøret avlegges. Styret får derved tilgang til en uavhengig
fagperson, som ut fra sin fagkunnskap og sitt oppdrag vet mye om
selskapets stilling og drift. En gjennomgang som nevnt vil gi styret
god innsikt i hva regnskapet egentlig sier, hvilke poster som er
kritiske eller forbundet med usikkerhet, og hva denne består i,
samt hvilket grunnlag revisor har å bygge på, eventuelt om det er
behov for ytterligere revisjonshandlinger.
Styret
får bedre grunnlag for å oppfylle sitt omfattende ansvar - herunder
informasjonsplikten i regnskapet. Samtidig blir det gjort kjent
med forhold som kan tilsi tiltak.
Revisor får mulighet
til å informere om usikre poster direkte med de regnskapsansvarlige.
I noen selskaper gjøres dette, men i langt flere anses direkte kontakt
mellom revisor og styre som mistillitserklæring til daglig leder.
En løsning som angitt pålegger heller ikke virksomheten tilleggsutgifter,
i alle fall er utgiftene begrenset. Derimot kan det medføre betydelige
besparelser både for selskapet og regnskapsbrukerne.»
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/46/EF av 14. juni 2006
om endring av direktiv 78/660/EØF, 83/349/EØF, 86/635/EØF og 91/674/EØF
om årsregnskaper og konsoliderte regnskaper for visse selskapsformer,
banker og andre finansinstitusjoner og forsikringsselskaper ble
innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens vedtak nr. 20/2007.
Formålet med direktivet er å styrke tilliten til europeiske selskaper
og gjøre det enklere å sammenligne årsrapporter og finansregnskaper
på tvers av landegrensene i EØS-området, for på den måten å fremme
grenseoverskridende investeringer.
Direktivet inneholder bestemmelser om kollektivt ansvar for styremedlemmer
og selskapets administrative ledelse for å utarbeide og publisere
årsregnskap og årsberetning. Slike ansvarsregler skal som et minimum
gjelde overfor selskapet, men kan gjennom nasjonale regler også
gjøres gjeldende overfor aksjonærer. Videre krever direktivet at
foretak som ikke er små skal gi nærmere angitte opplysninger om
transaksjoner med nærstående parter og om ikke-balanseførte arrangementer,
blant annet ved bruk av såkalte «special purpose entities» (enheter for
særskilte formål). Opplysninger om vesentlig risiko og/eller fordeler
ved slike ikke-balanseførte arrangementer skal gis i notene til
regnskapene. Direktivet inneholder også regler som krever at foretak med
verdipapirer opptatt til handel på regulert marked, skal gi en redegjørelse
for foretaksstyring («corporate governance») i en egen del av årsberetningen eller
som et eget dokument som det er vist til i årsberetningen. Redegjørelsen
skal som et minimum gi aksjonærene tilgang til sentrale opplysninger
om de faktisk anvendte prinsipper for foretaksstyring i selskapet.
Ved kongelig resolusjon 10. november 2006 ble det oppnevnt et
lovutvalg for vurdering av tiltak mot hvitvasking av penger og terrorfinansiering
og tiltak mot manipulering av finansiell informasjon, ledet av advokat
dr. juris Kristin Normann. Utvalgets mandat var todelt. Etter mandatets
del I skulle utvalget avgi utredning om tiltak mot hvitvasking av
penger og terrorfinansiering innen 1. juni 2007. Ved brev av 28. juni
2007 ga Finansdepartementet utsatt frist som anmodet fra lovutvalget,
til 22. august 2007. Utredningens del I om tiltak mot hvitvasking
av penger og terrorfinansiering, med forslag til ny hvitvaskingslov og
ny hvitvaskingsforskrift ble overlevert Finansdepartementet 24. august
2007, og er publisert i serien Norges offentlige utredninger som
NOU 2007:10 om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering. Utvalgets
forslag i delutredning I er senere fulgt opp i Ot.prp. nr. 3 (2008–2009).
Etter mandatets del II skulle utvalget avgi utredning om tiltak
for å forhindre manipulering av regnskaper og annen finansiell informasjon
innen 1. mars 2008. Ved brev 28. mai 2008 ga Finansdepartementet
utsatt frist som anmodet til 13. august 2008. Utredningens del II
ble overlevert Finansdepartementet 19. september 2008, og er publisert
i serien Norges offentlige utredninger som NOU 2008:16 om foretaksstyring
og tiltak mot manipulering av finansiell informasjon.
NOU 2008:16 ble sendt på høring 9. oktober 2008 med høringsfrist
9. januar 2009.
I etterkant av høringen har Finansdepartementet, ved brev fra
Næringslivets Aksjemarkedsutvalg 27. august 2009, fått tilsendt
en utredning om minoritetsrettigheter i allmennaksjeselskaper notert
på regulert marked i Norge («Utredningen til Næringslivets Aksjemarkedsutvalg»
28. april 2009), utarbeidet av Selskapsrettsgruppen i Wikborg Rein
med bidrag fra kompetansegruppen for Børs-, Verdipapir- og Finansregulatorisk,
på oppdrag fra og i dialog med Næringslivets Aksjemarkedsutvalg.
I brevet er det vist til at flere av forslagene i utredningen, herunder
forhold som etter Aksjemarkedsutvalgets syn bør reguleres i lovgivningen,
kan bidra til en enda høyere kvalitet på det norske aksjemarkedet
og dermed til å styrke beskyttelsen av minoritetens rettigheter.
Enkelte av forslagene og temaene som drøftes i utredningen til
Næringslivets Aksjemarkedsutvalg har nær tilknytning til spørsmål
som er tatt opp i NOU 2008:16, og Finansdepartementet har derfor funnet
det hensiktsmessig å behandle disse temaene og forslagene i foreliggende
proposisjon, i tilknytning til oppfølgningen av de aktuelle forslag
fra NOU 2008:16.
I NOU 2008:16 vises det til at utvalgets representant for Kredittilsynet
har opplyst at det er reist spørsmål ved om hjemmelen i verdipapirhandelloven § 15-5,
gir Kredittilsynet tilstrekkelig grunnlag for å foreta såkalte «stedlige
tilsyn», dvs. besøke foretakene og få fremlagt dokumentasjon og
forklaringer fra ansatte mv. i foretakets lokaler, i tilknytning
til opplysningsplikten etter verdipapirhandelloven § 15-2. Utvalget
gir ingen endelig vurdering av Kredittilsynets rolle og hjemler,
men finner grunnlag for å anbefale at den offentlige regnskapskontrollen
styrkes.
På bakgrunn av utvalgets forslag om en styrking av den offentlige
regnskapskontrollen sendte Kredittilsynet brev til Finansdepartementet
4. februar 2009 med vedlagt utkast til høringsnotat om styrking
av regnskapstilsynets virkemidler. Kredittilsynets høringsnotat
ble sendt på høring 13. mai 2009 med høringsfrist 31. august 2009.
Utvalget peker i innledningen på at misligheter, bedrageri og
finansskandaler har forekommet til alle tider som et nærmest uunngåelig
innslag i den forretningsmessige virksomhet som er basis for verdiskapingen
i samfunnet. Det vises til at tilbakeslagene enkelte ganger blir
så store at det blir benyttet betegnelser som kriser og krakk, og
at politiske myndigheter i slike situasjoner normalt vil iverksette
tiltak for å redusere de samfunnsøkonomiske skadevirkninger, herunder
ved å vedta lovreguleringer som sikter mot å forbedre økonomiens
virkemåte og forhindre at nye, lignende kriser oppstår. Videre pekes
det på at denne typen situasjoner også fører til at en del markedsaktører
som står i fare for å lide betydelige tap, vil ty til uetiske og
ulovlige metoder for å velte disse tapene over på andre.
Utvalget drøfter også sammenhengen mellom regnskapsmanipulasjon
og mislighetsbegrepet, slik dette for eksempel anvendes i revisjonsstandarden RS
240. Utvalget peker på at den typen misligheter som begås av ledende
ansatte har stått mest sentralt i utvalgets arbeid. Utvalget viser
til at ledende ansatte/tillitsvalgte har det overordnede ansvaret
for korrekt og fullstendig regnskapsrapportering, og at misligheter
begått av slike ansatte vil være vanskeligere å oppdage og forhindre
fordi disse ansatte typisk vil være plassert i posisjoner hvor de
har myndighet til å overstyre foretakets interne kontrollrutiner.
Utvalget peker videre på at eiernes mulighet for å begå finansielle
misligheter typisk forutsetter at selskapets ledende ansatte og
tillitsvalgte enten forholder seg passive eller medvirker mer aktivt,
og at det derfor har vært en forutsetning at de tiltakene som tar
sikte på å motvirke at ledende ansatte og tillitsvalgte begår finansielle
misligheter (eller får sterkere oppfordring til å forhindre at misligheter
begås av andre), også vil gjøre det vanskeligere for eiere å begå
eller initiere slike misligheter. Utvalget drøfter videre om tiltak for
å forhindre regnskapsmanipulasjon kan bidra til å oppfylle formålet
med at det offentliggjøres regnskapsinformasjon.
I en særmerknad tar et mindretall i utvalget, medlemmet Berget,
generelt forbehold mot utvalgets avgrensninger og tilnærming til
problemstillingene, og mulighetene for at de foreslåtte tiltakene
treffer behovene og løser de problemene som Økokrim har avdekket
som ledd i sin saksbaserte erfaring.
Et overveiende flertall av høringsinstansene som har hatt merknader,
har i hovedsak stilt seg positive til utvalgets forslag og avgrensninger.
Høringsinstanser som gir sin generelle støtte til utvalgets arbeid omfatter
blant andre: Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID), Kredittilsynet,
Norges Bank, COOP NKL, Den norske Revisorforening (DnR), Finansieringsselskapenes
forening, Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH), Folketrygdfondet,
Landsorganisasjonen i Norge (LO), Norges Autoriserte Regnskapsføreres
Forening (NARF), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Sparebankforeningen.
NHO mener at utvalget ser ut til å legge an et ganske dystert
syn på næringsdrivendes evne og vilje til å overholde reglene om
finansiell rapportering. NHO peker på at utvalget har vist til erfaringer
fra «mange selskapsskandaler», men at Finance Credit- og Sponsor
Service-sakene er de eneste som konkret er referert i utredningen.
NHO gir derfor uttrykk for at det ikke er så enkelt å se hvilke
«erfaringer» som utgjør grunnlaget for de enkelte vurderingene i
utredningen.
NHO er enig med utvalget i at det er grunn til å vise en viss
tilbakeholdenhet med å foreslå regelverksendringer utover det som
følger av direktiv 2006/46/EF. NHO mener imidlertid at norske regler bør
harmoniseres med regler eller lignende som er fastsatt overnasjonalt
med mindre særnorske grunner tilsier noe annet. NHO mener dessuten
at misligheter i offentlige virksomheter burde vært vurdert, og
gir uttrykk for en forventning om at slike virksomheter blir underlagt
de samme kravene som private. NHO viser til betydningen av at fellesskapets
midler blir forvaltet og kontrollert på en tillitsvekkende måte.
NHO kommenterer også utvalgets vurdering av grensen mellom lovlige
regnskapstilpasninger og ulovlig regnskapsmanipulasjon.
Norsk Øko-Forum mener at forslagene i utredningen ikke er tilstrekkelige
til å kunne forebygge og motvirke manipulering av finansiell informasjon. Det
vises i den forbindelse til mindretallets generelle særmerknad i
utredningens pkt. 2.2.2. Norsk Øko-Forum finner det videre svært
uheldig at Økokrim ikke har fått støtte av flertallet for sine forslag,
særlig på bakgrunn av at det var Økokrim som tok initiativ til denne
utredningen, og viser i den forbindelse til brevet fra Økokrim til
Finansdepartementet av 8. desember 2004. Norsk Øko-Forum oppfordrer derfor
departementet til å nøye gjennomgå Økokrims mindretallsinnstillinger
i utredningen og de forslag som måtte komme i Økokrims høringsuttalelse.
Norske Finansanalytikeres Forening (NFF) mener at utvalget ikke
burde avgrenset sitt arbeid til primært å gjelde «regnskapsmanipulasjon»,
men at utvalget også burde ha vurdert flere typer finansiell informasjon.
Det vises til at regnskapsinformasjon kun er en av mange kilder.
NFF peker videre på at utvalget velger å avgrense sitt arbeid til
ulovlige tilpasninger og ikke andre uheldige tilpasninger. NFF mener imidlertid
at økt kvalitet på finansiell informasjon i seg selv vil være preventivt
mot ulovlige tilpasninger.
Norsk Utvalg for Eierstyring og Selskapsledelse (NUES) drøfter
hvilken rolle Norsk Anbefaling Eierstyring og Selskapsledelse (NUES'
Anbefaling) kan og bør ha i reguleringen av foretaksstyring, og
viser i den forbindelse også til Justisdepartementets vurdering
i Ot.prp. nr. 55 (2006–2007).
Økokrim stiller seg positive til de tiltakene som utvalget har
foreslått, men mener i tråd med medlemmet Bergets særmerknad at
tiltakene ikke går langt nok.
Det vises til proposisjonen for gjengivelse av høringsuttalelser.
Hovedhensynet som regnskapsloven bygger på, jf. Ot.prp. nr. 42
(1997–1998), er at regnskapsreguleringen skal bidra til informative
regnskaper som er tjenlige ut fra brukernes behov. Hvorvidt regnskapsregelverket
er egnet til å gi informative regnskaper som oppfyller aktuelle
brukerbehov kan blant annet vurderes ut fra om regnskaper utarbeidet
etter regelverket tilfredsstiller de primære kvalitetskriteriene pålitelighet
og relevans samt de sekundære kvalitetskriteriene sammenlignbarhet
og forståelighet. Departementets utgangspunkt har vært, og er fortsatt, at
informasjon som i størst mulig grad reflekterer foretakenes reelle
finansielle stilling, isolert sett vil gi regnskapsbrukerne best
beslutningsgrunnlag. Slik informasjon er med andre ord forutsatt
å ha høyest relevans. Dette utgangspunktet ligger til grunn for,
og er reflektert i, flere sentrale bestemmelser i regnskapsloven,
blant annet kravet om at regnskapet skal gi et rettvisende bilde
etter regnskapsloven § 3-2 a, flere av de grunnleggende regnskapsprinsippene
etter regnskapsloven § 4-1 og kravet om at det skal gis opplysninger
som er nødvendig for å bedømme den regnskapspliktiges stilling og
resultat etter regnskapsloven § 7-1. I viktige henseender kan regnskapsloven
således sies å utgjøre et prinsippbasert regelverk.
I Økokrims betraktninger i brevet til Finansdepartementet 4. desember
2004, ligger det implisitt et grunnleggende spørsmål om hvorvidt
det på alle områder er gjort en hensiktsmessig avveining mellom hensynet
til relevans og hensynet til pålitelighet. I den forbindelse vises
det til de tiltak som, etter Økokrims syn, vil kunne føre til mer
pålitelige regnskaper, herunder forenklinger i prinsippene for innregning
mv., og at det i større grad bør informeres om underliggende forhold
istedenfor om regnskapsprodusentenes vurdering av disse forholdenes
finansielle virkninger, og i større grad overlate til regnskapsbrukerne
å ta standpunkt til klassifikasjonene, eventuelt til å be om ytterligere
opplysninger.
Departementets er enig med Økokrim i at regnskapsreglene bør
bidra til å sikre at regnskapene oppfyller forsvarlige krav til
pålitelighet. Upålitelige regnskaper vil åpenbart ikke være egnede
som beslutningsgrunnlag for regnskapsbrukerne. Departementet legger
derfor betydelig vekt på at regelverket ikke skal legge til rette
for «omgåelser» og «tilforlatelige feiltolkninger».
Samtidig er det en forutsetning for et regelverk hvor de økonomiske
aktørene selv skal informere om sin virksomhet, at aktørene lojalt
bidrar med den informasjonen som kreves. Dette vil gjelde uavhengig av
om det er etablert et prinsippbasert regelverk eller et regelverk
som bygger på en mer kasuistisk tilnæring. Som utvalget har påpekt,
vil det typisk være ledende ansatte/tillitsvalgte som har det overordnede ansvaret
for korrekt og fullstendig regnskapsrapportering, og misligheter
begått av slike ansatte vil være vanskeligere å oppdage og forhindre
fordi disse ansatte typisk vil være plassert i posisjoner hvor de
har myndighet til å overstyre foretakets interne kontrollrutiner.
Ut fra dette mener departementet, som utvalget synes å ha lagt til
grunn, at det ikke er praktisk mulig å utforme et «vanntett» regelverk
som fullstendig kan forhindre at illojale lovanvendere forsettlig gir
feilinformasjon i regnskapene. Departementet viser i den forbindelse
til at også Økokrim, i brevet 4. desember 2004, peker på at loven
inneholder pålegg om å foreta en rekke faktiske vurderinger som etter
sin art er kompliserte og usikre, men at det for de som lojalt ønsker
å følge loven, ikke er vanskelig å gi regnskapsbrukerne tilstrekkelige
opplysninger, eventuelt gjennom tilleggsopplysninger i noter.
Departementet viser til at utviklingen på regnskapsområdet internasjonalt,
i lengre tid har gått i retning av mer prinsippbaserte regelverk
og standarder. Departementet ser dette i hovedsak som en positiv
utvikling. Etter departementets oppfatning tilsier dette at hensynet
til relevans fortsatt bør veie tungt ved avveiningen av hvilke regnskapsprinsipper
som bør gjelde og hvordan opplysningskrav mer konkret bør utformes.
Utover de illojale lovanvenderne, peker Økokrim imidlertid også
på vanskelige vurderinger som selv lojale lovanvendere står overfor,
knyttet til å vurdere det usikre «riktig». Som utvalget har lagt
til grunn, er dette ikke en problemstilling som ligger innenfor kjerneområdet
av utvalgets mandat. Imidlertid er departementet enig med Økokrim
i at denne problemstillingen i prinsippet kan tilsi at også behovet
for klargjøring av vurderingskriterier, eventuelt nye utfyllende
opplysningskrav, bør vurderes. Dette berøres for så vidt i tilknytning
til spørsmålet om opplysningskravene som utvalget har foreslått
knyttet til en redegjørelse for foretaksstyring og om transaksjoner med
nærstående parter, jf. omtale nedenfor.
Samtidig finner departementet grunn til å bemerke at hensynet
til pålitelighet, naturligvis også innenfor et prinsippbasert regelverk,
vil måtte vurderes ut fra om det relativt sett vil være mer vanskelig
for kontrollfunksjoner, og for regnskapsbrukere mer generelt, å
ta stilling til risikoen for at opplyste regnskapsmessige størrelser
ligger i ytterkant av eller utenfor intervallet for det som kan
anses for de mest sannsynlige verdimål, basert på akseptable beregningsmetoder.
Standarder som i større utstrekninger åpner for at spørsmålet om
gitte regnskapsopplysninger er korrekte, kan besvares med et klart
ja eller nei, vil sånn sett kunne utfylle en viktig funksjon. Dette må
imidlertid veies mot den økte risikoen slike regler vil medføre
for at den mest beslutningsnyttige informasjonen i mange tilfeller
da ikke vil bli gitt fordi den finansielle betydningen av konkrete
regnskapsstørrelser ofte bygger på regnskapsprodusentens skjønn.
Dessuten vil det med slike opplysningskrav være en økt risiko for
at nødvendige opplysninger ikke blir gitt i det hele tatt fordi
opplysningskravene da kan være for snevert utformet til å omfatte
alle relevante omstendigheter som det er behov for opplysninger
om. Generelt mener departementet imidlertid at det nærmere innholdet
i vurderingskriteriene og presiseringer i det konkrete innholdet
i regnskapslovens prinsippbaserte opplysningskrav, ofte vil fremkomme
mest hensiktsmessig i regnskapsstandarder som skal anvendes etter
god regnskapsskikk.
Departementet har også merket seg at både utvalget og Økokrim
har pekt på behovet for at det finnes tilstrekkelige kontrollmekanismer,
og behovet for at både de som avgir og de som kontrollerer regnskaper er
underlagt tilstrekkelig ansvar og innehar nødvendig kompetanse.
Behovet for slike kontrollmekanismer, herunder tilstrekkelig informasjonstilgang
og tilstrekkelig klare kompetanse- og ansvarsregler vil naturligvis
være særlig sterkt hvor det gjelder et utpreget prinsippbasert regelverk
som forutsetter regnskapsbrukernes skjønnsmessige vurderinger. Utvalget
har da også fulgt opp mandatet med en rekke konkrete forslag som
kan bidra til styrket informasjonstilgang, økt bevisstgjøring og
klarere kompetanse- og ansvarsforhold.
Ut fra betraktningene ovenfor mener departementet at utvalget
i det vesentlige har valgt en hensiktsmessig tilnæring til mandatet,
og at bevisstgjøring av ledende ansatte, eiere mv. om enkeltpersoners og
selskapsorganers muligheter for å begå misligheter og krav knyttet
til interne kontrollmekanismer i foretakene vil være viktige elementer
i et prinsippbasert regelverk som skal bidra til å sikre regnskaper
av høy kvalitet. Samtidig vil det i en samlet vurdering av mulige
tiltak som kan bidra til mer relevant og pålitelig finansiell informasjon,
etter Finansdepartementets syn, være grunn til å legge atskillig
vekt på de anbefalingene fra Økokrim som bygger på erfaring fra konkrete
saker. Departementet har således, på grunnlag av synspunktene til
utvalgets mindretall, medlemmet Berget, samt høringsuttalelsene
til Økokrim m.fl., sett det som hensiktsmessig å foreslå regler som
på noen områder går lengre enn det utvalget (flertallet) har foreslått.
Dette gjelder blant annet forslaget om et forbud mot at daglig leder
kan sitte i styret i allmennaksjeselskaper, forslaget om at revisor skal
opplyse i revisjonsberetningen dersom det ikke er avholdt et årlig
møte med styret uten at den daglige ledelsen er tilstede (kapittel
4), forslaget om at alle revisors nummererte brev skal sendes i
kopi til hele styret dersom styrets leder også er daglig leder (kapittel
5), forslaget om at foretak som overskrider visse terskelverdier
også skal opplyse om transaksjoner med heleide konsoliderte foretak
(kapittel 10) samt forslaget om at det skal opplyses om aktiviteter
som ikke er innregnet i balansen (kapittel 11).
I tillegg til at det på dette området er nødvendig at det oppstilles
krav i lovgivningen, er det departementets oppfatning at det ofte
vil være ønskelig at foretakene går lenger enn det lovgivningen
oppstiller som minstekrav. Departementet viser til at de sanksjoner
som lovgivningen medfører, i praksis vil innebære at lovgivningen
må gi uttrykk for minstekrav som skal følges av alle, jf. også bemerkningen
i høringsuttalelsen til NHO om at det må gjelde en klar grense mellom
lovlige regnskapstilpasninger og ulovlig regnskapsmanipulasjon,
og at det således vil være vesentlig at lovgivningen utfylles av
«beste praksis»-normer.
Som NUES påpeker, vil det på enkelte områder kunne være vanskelig
å utforme gode regler som passer for alle i målgruppen. Nettopp
muligheten til ved konkrete behov, til å kunne fravike en «beste
praksis»-anbefaling, gjør at anbefalingen som utgangspunkt vil kunne
stille strengere og mer utfyllende krav enn det lovgivningen kunne
ha gjort. På enkelte områder vil eventuelle normskapende «beste
praksis»-anbefalinger, slik som NUES' anbefaling innen foretaksstyring,
kunne være mer egnet enn lovregulering. Finansdepartementet viser
i den forbindelse også til Justisdepartementets vurdering i Ot.prp.
nr. 55 (2005–2006), som Finansdepartementet er enig i:
«Departementet vil til [...] bemerke at lovgivning og
«beste praksis»-normer har ulike funksjoner som utfyller hverandre.
Lovgivningens rolle er å sette opp visse minstekrav som skal følges
av alle. «Beste praksis»-normer om eierstyring og selskapsledelse har
til formål å etablere en spesiell norm, som utfyller eller går lenger
enn lovens krav, for anvendelse gjennom en «oppfyll eller forklar»-modell
i en mindre krets av selskaper (de børsnoterte). Departementet er enig
i at lovgivningen verken kan eller bør erstatte utviklingen av «beste
praksis»-normer for børsnoterte selskaper innenfor området eierstyring
og selskapsledelse. På den annen side så kan «beste praksis»-normer
heller ikke erstatte den rollen som lovgivningen har, når det gjelder
å oppstille grunnleggende obligatoriske krav for en bredere krets
av selskaper.
[...]
En detaljregulering
i lovverket av hva som er «beste praksis» for selskapene, vil ikke
være hensiktsmessig. Normer som er av en slik karakter at de bør
gjelde på basis av en «oppfyll eller forklar»-modell, men ikke bør
gjelde som obligatoriske krav, vil normalt ikke være egnet for lovgivning.
Lovgivning bør forbeholdes normer som er av en slik karakter at de
bør kreves fulgt generelt.»
I proposisjonens kapittel 1 er det gjort rede for hovedinnholdet
i proposisjonens videre kapitler etter kapittel 2 (om bakgrunn for
lovforslaget).
I kapittel 3 foreslås det at regnskapspliktige med verdipapirer
notert på regulert marked, pålegges plikt til i årsberetningen å
innta en redegjørelse for foretaksstyring. Utvalgets forslag gjennomfører
minstekravene etter direktiv 2006/46/EF. Redegjørelsen skal omfatte
opplysninger om eventuelle regler/anbefalinger foretaket er omfattet
av eller frivillig velger å følge, opplysninger om internkontroll
og risikostyring knyttet til regnskapsrapporteringsprosesser samt visse
opplysninger som skal gi eiere og kapitalmarkeder bedre grunnlag
for å vurdere utøvelsen av eierrettigheter i foretaket.
I kapittel 4 foreslås det et forbud mot at daglig leder sitter
i styret i allmennaksjeselskaper. Et forbud som nevnt vil være i
tråd med gjeldende rett for finansinstitusjoner, og blant andre
FNH og Sparebankforeningen har i høringen pekt på at det kan oppstå uheldig
rollesammenblanding når daglig leder er medlem av styret. Et tilsvarende
forbud gjelder etter et «oppfyll eller forklar»-prinsipp i henhold
til NUES' anbefaling som børsnoterte foretak plikter å følge. NHO
har i sin høringsuttalelse opplyst at det kun er 5 (av i alt 188)
børsnoterte allmennaksjeselskaper der daglig leder er medlem av
styret, slik at forbudet må antas å berøre et fåtall selskaper,
samtidig som det vil kunne være av stor betydning for å forhindre
uheldig rollesammenblanding i selskapene som berøres. Opptaksreglene
gjelder dessuten bare for de noterte selskapene (jf. Oslo Børs'
høringsuttalelse), mens departementets oppfatning er at forbudet bør
omfatte alle allmennaksjeselskaper.
I kapittel 5 foreslås det for foretak som ikke er små, et krav
til et årlig møte mellom styre og revisor uten at representanter
fra administrasjonen er tilstede. Økokrim har i høringen tatt til
orde for at det bør oppstilles konkrete innholdsmessige og dokumentasjonsmessige
krav til et slikt møte. Spørsmålet ble drøftet av utvalget, som
viste til at det ut fra selskapslovgivningens system ikke vil være
naturlig å oppstille særskilte krav til protokollering av slike
møter i aksjelovene. Departementet er enig i utvalgets vurdering,
og mener at flertallets forslag ikke bør følges opp nå. Departementet
mener imidlertid at det vil være naturlig å vurdere nærmere innholdsmessige krav
til et slikt møte når det er vunnet noe erfaring med hvordan slike
møter fungerer i praksis, og det foreslås derfor at departementet
gis hjemmel til å regulere innholdsmessige krav nærmere i forskrift.
I kapittel 6 går departementet inn for å følge opp utvalgsflertallets
forslag om at de av revisors nummererte brev som omhandler forhold
som kan føre til ansvar for styret skal gå i kopi til samtlige av
styrets medlemmer. Departementet mener imidlertid at samtlige nummererte
brev bør sendes i kopi til samtlige styremedlemmer dersom styrets
leder også er daglig leder, for å redusere risikoen som Økokrim
har vist til for at nummererte brev i slike situasjoner underslås.
I kapittel 7 foreslår departementet at utvalgets forslag til
endringer i aksjelovenes regler om gransking, herunder en presisering
av vilkårene for å åpne gransking, og forslag som skal bidra til
en styrking av granskerens mulighet til å innhente opplysninger,
i hovedsak følges opp, men med enkelte tekniske justeringer. I samsvar
med Justisdepartementets merknader, mener Finansdepartementet at
det på det nåværende tidspunkt ikke er grunnlag for å følge opp utvalgets
forslag om en særlig opplysningsplikt for granskere overfor selskapets
eiere, utover plikten de har etter gjeldende rett til å avgi granskingsberetning.
I kapittel 8 foreslås det at Finanstilsynets hjemler i den offentlige
regnskapskontrollen styrkes i samsvar med et høringsnotat utarbeidet
av Kredittilsynet på grunnlag av anbefaling fra utvalget i utredningens kapittel
8. Dette omfatter myndighet for Finanstilsynet til å pålegge børsnoterte
foretak å innhente den informasjonen Finanstilsynet har behov for
til gjennomføring av regnskapskontrollen, og vil blant annet åpne
for at Finanstilsynet kan gjennomføre stedlige tilsyn dersom dette
anses nødvendig for forsvarlig regnskapskontroll.
I kapittel 9 foreslår departementet at utvalgets forslag til
krav til opplysninger om transaksjoner med nærstående parter bør
følges opp. Departementet viser dessuten til at mindretallsforslagene
knyttet til opplysninger om transaksjoner mellom nærstående parter
bør ses i sammenheng med utvalgets forslag til styrking av granskingsinstituttet
som redegjort for ovenfor. Departementet mener at hensynet til å
begrense de administrative byrdene for små foretak tilsier at mindretallets
forslag om at kravet også skal gjelde små foretak, ikke bør følges
opp. Når det gjelder flertallets forslag om et unntak for konserninterne transaksjoner
mellom morselskap og heleide døtre, mener departementet at det bør
gjøres en innstramning slik at det i årsregnskapet skal opplyses
også om slike konserninterne transaksjoner dersom selskapet har
dokumentasjonsplikt for denne typen transaksjoner etter ligningslovens
regler.
I samsvar med utvalgets vurdering har departementet i kapittel
10 lagt det til grunn at direktivets opplysningskrav om aktiviteter
som ikke balanseføres, i hovedsak er dekket gjennom gjeldende regelverk.
Det er imidlertid foreslått enkelte justeringer i regnskapsloven
som gjennomfører krav etter direktivet om at det også skal opplyses
om formål med arrangementene samt vesentlige fordeler og risikoelementer.
I kapittel 11 går departementet inn for at terskelverdiene for
små foretak etter regnskapsloven oppjusteres i samsvar med utvalgets
forslag og endringene som følger av direktiv 2006/46/EF om justering
av de øverste grensene, fra 60 til 70 mill. kroner i salgsinntekt
og fra 30 til 35 mill. kroner i balansesum. Det vil åpne for at
flere foretak enn i dag får adgang til å benytte regnskapslovens
forenklingsregler for små foretak.
Departementet går i kapittel 12 inn for å følge opp utvalgets
forslag i NOU 2008:16 til presiseringer i regnskapslovens opplysningskrav
om aksjeverdibasert avlønning, slik at det vil måtte opplyses om
bonuser knyttet til aksjeverdi også i tilfeller hvor det ikke direkte
utdeles aksjer eller opsjoner.
Nye EØS-relevante regler om bonus mv. i finanssektoren ventes
vedtatt i EU i løpet av sommeren 2010. For å kunne oppfylle disse
forventede nye EØS-forpliktelsene foreslår departementet i kapittel 13
lovhjemler for å fastsette regler i forskrift om godtgjøring i finansinstitusjoner
(banker, forsikringsselskaper mv.). Lovreglene er utformet slik
at de gir noe fleksibilitet mht. utforming av nærmere regler om
bonus og annen godtgjøring.
Forslaget om at det skal gis en redegjørelse for foretaksstyring
har sin bakgrunn i EØS-forpliktelser, hvor hensikten har vært å
etablere hensiktmessige rammebetingelser for foretaksstyring, herunder
særlig å danne et grunnlag for økt tillit til finansiell rapportering
og mer aktivt eierskap. Forslaget er således ment å skulle ivareta
hensyn utover formålet om å motvirke finansielle misligheter.
Kravet til en redegjørelse for foretaksstyring er foreslått å
omfatte selskaper med verdipapirer notert på regulert marked, og
går således i hovedsak ikke utover det som følger av direktivet.
De fleste slike foretak gir i dag en lignende redegjørelse etter
NUES anbefaling. Etter NUES anbefaling kreves at hvert punkt i anbefalingen
skal omtales i redegjørelsen. Opplysningskravene etter departementets
forslag er mer begrensede enn det som følger av NUES anbefaling.
På den annen side innebærer departementets forslag at enkelte opplysninger
alltid må gis. Det vil for disse opplysningenes del ikke være tilstrekkelig
å bare forklare hvorfor opplysningene ikke er gitt. Utvalget har
imidlertid pekt på at det i praksis bare er få selskaper som er
omfattet av anbefalingen, som ikke gir en omtale av de enkelte punktene
i NUES anbefaling i dag. Departementet legger til grunn at merkostnadene
for disse foretakenes del vil være ubetydelige.
På den annen side har utvalget pekt på at det særlig når det
gjelder punktet om internkontroll og risikostyring knyttet til
finansiell rapportering, i mange tilfeller har blitt gitt summariske
og lite informative redegjørelser. Selv om departementets forslag
til krav om opplysninger om internkontroll og risikostyring knyttet
til regnskapsrapporteringsprosessen ikke i seg selv forutsettes
å være mer omfattende enn det tilsvarende punktet i NUES’ anbefaling,
antar departementet som utvalget har påpekt, at et lovfestet krav vil
kunne innebære at styrene i praksis vil kreve at internkontroll-
og risikostyringsprosessene blir dokumentert noe mer utførlig enn
i dag. Dette vil i tilfelle kunne medføre en økt administrativ byrde
for disse foretakene. Imidlertid må slik økt dokumentasjon forutsettes
å også kunne gi styrene en bedre kontroll over hva som skjer i foretaket,
og dermed et bedre grunnlag for å vurdere risiko, samt til å redusere
mulighetene for at det begås finansielle misligheter. Departementet
viser dessuten til at utvalget har antatt at lovkravet vil kunne
føre til at det blir gitt mer informative redegjørelser. Som utvalget
påpeker, vil dette på sikt kunne føre til økt investortillit, og
dermed legge et grunnlag for en lavere risikopremie på selskapets
egenkapital.
I forslaget er det oppstilt adgang for Oslo Børs til å gi dispensasjon
fra kravet til foretaksstyringserklæring til utenlandske utstedere
som er omfattet av et likeverdig krav etter hjemstatens lovgivning
eller i henhold til noteringsvilkårene til en børs utenfor EØS hvor
utsteders verdipapirer også er notert. Departementet legger til
grunn at praktiseringen av en slik dispensasjonsadgang ikke vil
medføre noen vesentlig administrativ byrde for Oslo Børs. Departementet
viser til at det ikke er forutsatt at Oslo Børs skal vurdere den
enkelte redegjørelsen for foretaksstyring, men om utstederen er
omfattet av et likeverdig krav i hjemstaten eller på en annen børs
hvor utstederens verdipapirer er notert, slik at det ikke vil være
behov for en ressurskrevende vurdering hver gang det innkommer en
søknad, men eventuelt bare dersom det innkommer en dispensasjonssøknad knyttet
til et krav som ikke tidligere har blitt vurdert, eventuelt en vurdering
av endringer i et krav som tidligere har blitt vurdert. Utvalget
har dessuten vist til at det i praksis vil være få utstedere dispensasjonsmuligheten
vil være aktuell for.
Det er vanskelig å tallfeste hvilke merkostnader kravet til å
måtte avgi en redegjørelse for foretaksstyring vil medføre. Sett
hen til at de fleste foretak som foreslås omfattet allerede i dag
gir en lignende redegjørelser for foretaksstyring, antar departementet som
utvalget at netto økonomiske og administrative konsekvenser knyttet
til dette forslaget vil være svært beskjedne.
Forslaget om et forbud mot at daglig leder sitter i styret i
allmennaksjeselskaper, kan i visse tilfeller medføre at et styremedlem
vil måtte tre ut av styret for å fungere som daglig leder i en overgangsperiode. Departementet
antar imidlertid at dette ikke vil innebære noen vesentlig administrativ
byrde for selskapene.
Departementet foreslår i kapittel 5 i proposisjonen en plikt
for styret til å avholde et årlig møte med revisor uten at noen
fra den daglige ledelsen er til stede. Forslaget er ment å skulle
bidra til mer korrekte vurderinger og mer åpne diskusjoner om den
administrative ledelsen av foretaket. Revisor vil dessuten gjennom
sin sakkunnskap og sine kvalifikasjoner kunne tilføre styret nødvendig
kompetanse om regnskaps- og revisjonsmessige forhold. Departementet anser
imidlertid at de økonomiske og administrative konsekvensene vil
være beskjedne når det ses hen til unntakene som er foreslått, herunder
særlig for foretak som er små etter regnskapslovens definisjon,
men også for datterselskaper av morselskap som avholder et slikt
møte og for filialer av utenlandske foretak som driver virksomhet
utenfor Norge. Departementet legger til grunn at Foretaksregisterets
registrering av opplysninger om hvorvidt NUF driver virksomhet utenfor
Norge i hovedsak vil bli behandlet elektronisk, og at forslaget
derfor ikke vil innebære noen vesentlig administrativ byrde for
Foretaksregisteret.
Forslaget i proposisjonens kapittel 6 om at revisors nummererte
brev skal sendes styrets leder med kopi til samtlige styremedlemmer
antas ikke å medføre vesentlige kostnader eller administrative byrder.
I kapittel 7 i proposisjonen foreslås tiltak som skal legge bedre
til rette for at det kan åpnes gransking dersom minoritetsaksjonærene
har en beskyttelsesverdig interesse i å få informasjon gjennom en slik
gransking. Det er dessuten foreslått tiltak som skal effektivisere
gjennomføringen av granskinger, herunder en utvidet tilgang til
opplysninger, og tilgang for granskeren til rettsmidler i tilfeller
hvor arbeidet treneres eller motarbeides av personer i selskapet.
Når det gjennomføres gransking, vil dette påføre selskapet direkte
og indirekte kostnader. De direkte kostnadene vil være knyttet til
saksbehandling i selskapsorganene og i retten, samt granskernes
salær og tilknyttede kostnader. For små foretak må det antas at de
direkte kostnadene i seg selv kan representere en vesentlig byrde.
For større foretak kan de indirekte kostnadene knyttet til konsekvensene
av granskingen for den daglige driften være av vel så stor (hvis
ikke større) betydning.
Departementet har foreslått en presisering av vilkårene for at
retten skal beslutte åpning av gransking. Departementet antar at
dette i enkelte tilfeller kan medføre at det kan åpnes en gransking
som ikke kunne ha blitt åpnet etter gjeldende rett. Det er imidlertid lagt
til grunn at terskelen for å få åpnet gransking i praksis ikke vil
være vesentlig lavere enn etter gjeldende rett, og det er således
ikke grunnlag for å forvente at antallet granskinger som åpnes etter
denne endringen vil øke vesentlig sammenlignet med gjeldende praksis.
Departementet antar dessuten at forslagene som skal effektivisere
granskernes tilgang til opplysninger mv., kan føre til at granskinger
i praksis blir gjennomført noe raskere enn i dag. Dette vil kunne
redusere kostnadene knyttet til det å gjennomføre granskinger, både
de direkte, ved at granskerne bruker kortere tid, og de indirekte
ved at varigheten til eventuelle driftsforstyrrelser vil kunne reduseres
noe. Departementet viser også til at det forutsetningsvis skal åpnes
gransking i tilfeller hvor det kan vises til et saklig behov. I
slike tilfeller vil regelendringene ha en nytteverdi som er vanskelig
å måle. Departementet antar at forslagene samlet sett ikke medfører
vesentlige økonomiske og administrative konsekvensene for foretakene.
I samsvar med Justisdepartementets forslag er det foreslått at
krav om deponering skal gis ved kjennelse. Forslaget vil kunne bidra
til fremdriften i en granskingssak, ved at kravet kan tvangsfullbyrdes når
selskapet ikke frivillig stiller beløpet til disposisjon. På den
annen side skal kjennelser begrunnes, og dette vil være noe mer
byrdefullt for domstolene enn beslutningene som fattes uten begrunnelse
idag. Etter departementets vurdering vil denne byrden imidlertid være
beskjeden.
Forslaget i proposisjonens kapittel 9 om at dokumentasjon av
den finansielle rapporteringen er nødvendig for å gi Finanstilsynet
tilstrekkelig og sikker hjemmel til kontrollen av den finansielle
rapporteringen vil ikke medføre nevneverdige administrative eller
økonomiske konsekvenser for Finanstilsynet. Utstederforetakene vil
bli påført økte kostnader i de tilfeller dokumentasjonen involverer
uavhengige tredjeparter. De vil imidlertid bare bli påført slike
økte kostnader dersom dette er nødvendig for å gjennomføre kontrollen
på en forsvarlig måte. I de tilfeller Finanstilsynet krever bekreftelse
fra tredjeparter antas det at de økonomiske og administrative konsekvenser
vil være minimale.
Forslaget til ny bestemmelse om pålegg om avleggelse av nye delårsrapporter
vil ikke medføre nevneverdige administrative eller økonomiske kostnader for
Finanstilsynet. Utstederforetakene vil bli påført økte kostnader
dersom slike pålegg blir gitt. Det er imidlertid forutsatt at slike
pålegg bare vil bli gitt dersom det er nødvendig av hensyn til at
regnskapsbrukerne skal ha et forsvarlig beslutningsgrunnlag. Slike kostnader
vil således måtte anses for å stå i et rimelig forhold til nytteverdien
i det enkelte tilfellet, jf. at Finanstilsynet også vil ta nytteverdien
i betraktning når det vurderes om det er nødvendig å gi et slikt
pålegg. Det er dessuten fra Finanstilsynets side antatt at slike pålegg
bare sjeldent vil bli gitt i praksis.
Departementet foreslår i kapittel 10 i proposisjonen å innføre
et nytt krav til noteopplysninger om transaksjoner med nærstående
parter. Kravet medfører isolert sett en viss kostnad for regnskapsprodusentene
knyttet til å fremskaffe og utarbeide noteinformasjonen. Imidlertid
er det tale om opplysninger foretakene uansett må ha oversikt over,
og kostnadene vil derfor ikke øke vesentlig som følge av forslaget.
Opplysningskravet medfører imidlertid at regnskapsprodusentene må
ha samlet oversikt over hvem de nærstående partene er og om transaksjonene
foretaket har med disse. I komplekse strukturer kan kostnadene derfor
bli noe større.
Departementet har foreslått at opplysningsplikten om transaksjoner
med nærstående parter utvides sammenlignet med utvalgsflertallets
forslag ved at foretak som er omfattet av dokumentasjonskravet etter
ligningsloven § 4-12 også skal gi opplysninger om transaksjoner
med heleide konsoliderte foretak. Departementet viser imidlertid
til at mange av de største foretakene som er omfattet av kravet
til opplysninger om transaksjoner mellom heleide konsernselskaper,
uansett rapporterer etter IFRS ihht. regnskapsloven § 3-9, og dermed
vil måtte oppfylle kravene etter IAS 24. Slike foretak vil uansett
ikke være omfattet av kravet som departementet har foreslått. Departementet
har lagt til grunn at foretakene som omfattes av kravet, uansett
må ha opplysningene som kreves for å kunne oppfylle kravene etter
ligningsloven § 4-12 og være beredt på å måtte utlevere nødvendig
dokumentasjon i henhold til de særlige dokumentasjonsreglene. Merkostnadene
antas således å være beskjedne.
Departementet antar at forslaget om en presisering i regnskapsloven
§ 7-1 om at det skal gis opplysninger om aktiviteter som ikke er
innregnet i balansen, ikke vil medføre vesentlige økonomiske og
administrative konsekvenser. Det vises til at det er forutsatt at
det allerede gjelder et krav til å gi slike opplysninger dersom
det er nødvendig for at regnskapet skal gi et rettvisende bilde
av foretakets eiendeler og gjeld, finansielle stilling og resultat.
Departementet antar likevel at presiseringen av at opplysningene
i tilfelle skal omfatte en beskrivelse av aktivitetenes finansielle
virkning og formålet med dem, kan innebære at det i praksis vil
bli gitt noe mer utførlige opplysninger enn i dag. Dette vil eventuelt
kunne medføre en viss tilleggskostnad for de aktuelle foretakene.
I kapittel 12 i proposisjonen foreslår utvalget å øke terskelverdien
for små foretak, hvor to av følgende tre kriterier må være oppfylt:
fra 60 til 70 mill. kroner i salgsinntekt, fra 30 til 35 mill. kroner
i balansesum og 50 årsverk. Dette medfører at flere vil få mulighet
til å benytte forenklingsreglene for små foretak. Reglene anses
mindre byrdefulle å overholde for foretakene, både administrativt
og økonomisk, enn regnskapslovens regler for «øvrige foretak».