Kommunal- og regionaldepartementet viser til
at en sterk og sunn kommuneøkonomi er en forutsetning for et godt
velferdstilbud i hele landet. Regjeringen har i perioden 2006–2009
gitt kommunene et betydelig økonomisk løft. Også for 2010 og 2011
legger regjeringen opp til vekst i kommunesektorens inntekter. Det
økonomiske resultatet i kommunesektoren er betydelig forbedret i
2009.
Det gode resultatet skyldes sterk vekst i kommunesektorens
frie inntekter i 2009, gevinster på finansielle plasseringer, lavere
lønns- og prisvekst enn opprinnelig anslått, lavt rentenivå og moderat
vekst i sysselsetting og driftsutgifter.
Som en del av tiltakspakken mot finanskrisen
ble rammeoverføringene til kommunesektoren betydelig styrket gjennom
året i 2009. Kommunene fikk også tilført et midlertidig vedlikeholdstilskudd
på 4 mrd. kroner.
Enkelte kommuner er fremdeles i en vanskelig økonomisk
situasjon. Den enkelte kommune må ha et aktivitetsnivå som er tilpasset
kommunens egen økonomi, og sørge for å få mest mulig ut av hver
krone.
Regjeringens mål er en sterk og effektiv kommunesektor.
Dette kan best oppnås ved at kommunene selv får frihet til å prioritere
tjenester innenfor den samlede økonomiske rammen. Innlemmingen i
rammetilskuddet av de øremerkede tilskuddene til barnehagesektoren
medfører en betydelig styrking av rammefinansieringen og en kraftig
reduksjon i andelen av inntekter fra øremerkede tilskudd.
Regjeringen mener at øremerkede tilskudd som hovedregel
skal være forbeholdt viktige nasjonale prioriteringsområder i en
oppstartsfase, eller finansiering av oppgaver som få kommuner har
ansvaret for.
I proposisjonen foreslås det ny kostnadsnøkkel for
kommunene. Som følge av dette er det grunnlag for å justere de regionalpolitiske
elementene i inntektssystemet. Det foreslås derfor å redusere småkommunetilskuddet
og Nord-Norge- og Namdalstilskuddet noe.
De største byene har særlige utfordringer knyttet til
urbanitet. Det foreslås derfor å innføre et eget storbytilskudd
som omfatter de fire største byene; Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Som
en konsekvens at dette foreslås hovedstadstilskuddet avviklet.
For å sikre en jevnere fordeling av inntekter
mellom landets kommuner og utjevne uønskede forskjeller i tjenestetilbudet
mellom kommunene, foreslår regjeringen å redusere skattens andel
av samlede inntekter for kommunene til 40 pst.
Regjeringen ønsker at kommunene skal jobbe aktivt
med å redusere sykefraværet. Kvalitetskommuneprogrammet har vært
departementets viktigste satsing på kvalitetsutvikling og reduksjon
av sykefravær i kommunesektoren.
For å opprettholde høy tillit til kommunal sektor må
kommunene ha verdier som åpenhet, rolleklarhet, etisk bevissthet
og arbeide aktivt mot misligheter og uetiske forhold. Departementet vurderer
tilrådingene fra arbeidsgruppen som i desember 2009 leverte rapporten
85 tilrådingar for styrkt eigenkontroll i kommunane, og er i dialog
med organisasjonene på feltet om oppfølgingen av arbeidsgruppens
tilrådinger.
Det forventes at alle kommuner innen 1. juli 2010
skal ha første generasjons klima- og energiplanlegging som en del
av kommuneplanen eller i egen delplan.
I proposisjonen er det redegjort for rapporten Statlig
styring av kommunene. Om utviklingen av juridiske virkemidler på
tre sektorer, utarbeidet av Direktoratet for forvaltning og IKT
(Difi).
Rapporten viser at det i perioden har vært en
omfattende økning i bruken av juridiske virkemidler innen begge
de to velferdssektorene helse og skole, mens miljøvernområdet har
vært preget av mindre endringer. Helseområdet skiller seg ut med
det største antallet lover og forskrifter. Kommunehelsetjenesteloven
har vært endret 15 ganger i løpet av tiårsperioden, og endringene
dreier seg både om nye plikter for kommunene og om nye individuelle
rettigheter for innbyggerne.
Difis kartlegging viser også blant annet en
betydelig økning i tilsyn og kontroll av kommunenes virksomhet.
Dette kommer delvis av mål- og resultatstyringen, men også som følge
av flere individuelle rettigheter og kommunale plikter som skaper
et behov for tettere oppfølging av kommunene.
Kommunenes sentrale plass i gjennomføringen av
velferdspolitikken medfører at regjering og storting også stilles
til ansvar for resultatene av kommunenes virksomhet. Etter departementets syn
er det avgjørende at den statlige styringen baserer seg på rammestyring,
som både ivaretar nasjonale hensyn og gir plass til lokale veivalg. For
sterk statlig styring undergraver kommunenes fortrinn som lokale
prioriteringsorgan. Å sikre det lokale folkestyret handlingsrom
bidrar til å spre makt utover landet.
Departementet vil fremme en melding til Stortinget
som gir anledning til å drøfte utviklingen i forholdet mellom stat
og kommunesektoren og prinsippene for statlig styring.
Regjeringen ønsker å ta hele landet i bruk.
Folk skal ha reell mulighet til å bosette seg der de ønsker. Dagens
kommunestruktur bidrar til å opprettholde bosettingsmønsteret. Det
er derfor et sentralt prinsipp for regjeringen at endringer i kommunestrukturen
skal være basert på frivillighet. Dersom kommuner vil slå seg sammen, må
det være fordi innbyggerne og lokalpolitikerne mener at det vil
gi et bedre tilbud og en bedre kommune å bo i.
Regjeringen ønsker å legge til rette for at
kommunene selv skal kunne velge om interkommunalt samarbeid eller
kommunesammenslåing er den beste løsningen på de utfordringene de
ser måtte komme.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson Lydvo, Ingalill
Olsen og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Gjermund
Hagesæter og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael Tetzschner,
fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Heikki Holmås, fra Senterpartiet,
Ola Borten Moe, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold,
viser til Kommuneproposisjonen 2011.
Komiteen viser til at kommunal
sektor forvalter en stor del av fellesskapets ressurser og er en viktig
arbeidsgiver, myndighetsutøver, samfunnsutvikler og tjenestetilbyder.
Kommunesektorens inntekter utgjør om lag 18 pst. av bruttonasjonalproduktet
for Fastlands-Norge, og én av fem sysselsatte er ansatt i kommunal
sektor.
Komiteen vil understreke at gode
og forutsigbare rammevilkår for kommunesektoren er viktig for landets
utvikling, for utviklingen i lokalsamfunnene og for den enkelte
innbyggers livskvalitet. Et godt tilbud innenfor basistjenester
som barnehage, barnevern, skole, lokalt helsevesen og omsorgen for
eldre og andre pleietrengende er etter komiteens mening
helt nødvendig i et moderne velferdssamfunn.
Komiteen vil vise til at det
er bred oppslutning om kommunesektorens viktige rolle som grunnmur
i det norske velferdssamfunnet, og vil understreke betydningen av
kommuner og fylkeskommuner som arena for et sterkt lokaldemokrati.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen i perioden 2006–2009 har gitt kommunene et
betydelig økonomisk løft. Også for 2010 og 2011 legger regjeringen
opp til vekst i kommunesektorens inntekter. Det økonomiske resultatet
i kommunesektoren er betydelig forbedret i 2009.
Flertallet viser til at regjeringen
har som mål at alle familier som ønsker barnehageplass, skal få
tilbud om dette. De siste fire årene har 47 000 flere barn fått
plass i barnehage, hvorav 8 300 i løpet av 2009. Barnehagedekningen
har økt fra om lag 76 pst. i 2005 til 88,5 pst. i 2009. Fra høsten
2009 ble det innført rett til barnehageplass, og målet om full barnehagedekning
er ut fra gjeldende regelverk om rett til barnehageplass, oppnådd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at kommunene bør ha den nødvendige friheten
til å legge til rette for lokal vekst, velstandsøkning og velferdsproduksjon,
og mener regjeringens forslag til kommuneproposisjon for 2011 ikke
tar de nødvendige grep for å sikre lokal utvikling og vekst.
Disse medlemmer har sett fordelene
av konkurranse innen en rekke områder, og ser et stort potensial
hvis kommunene på samme måte konkurrerer om å tiltrekke seg næringsliv
og dyktige samfunnsborgere.
Disse medlemmer mener at lokal
selvbestemmelse sikrer nærhet til beslutningene, medbestemmelse
for innbyggerne og et levende demokrati. Disse medlemmer mener
Kommuneproposisjonen for 2011 ikke gir kommunene det nødvendige
handlingsrom for å drive sin virksomhet på en rasjonell og kostnadseffektiv
måte, og at de virkemidler regjeringen bebuder ikke er tilstrekkelige
for å sørge for en kommunepolitikk som sørger for lokal innflytelse
og medbestemmelse.
Disse medlemmer oppfatter regjeringens
tilnærming som lite dynamisk og viser til at disse medlemmer i
behandlingen av regionreformen i Innst. S. nr. 166 (2006–2007),
jf. St.meld. nr. 12 (2006–2007), fremmet en rekke forslag om nye
oppgaver til kommunene, samt forslag om overgang fra dagens trenivåmodell
med stat, fylker og kommuner, til en mer effektiv forvaltningsmodell
med de to nivåene stat og kommuner.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Stoltenberg II har skapt en forventningskrise i Kommune-Norge.
Gjennom media og i den politiske debatten skapes det et inntrykk
av at Kommune-Norge har fått 32 mrd. kroner til å forbedre tjenestetilbudet.
Det er etter disse medlemmers oppfatning feil.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at disse medlemmer har et annet kommunalpolitisk
utgangspunkt enn de andre partiene, og at kjernen i disse
medlemmers kommunepolitikk er å øke enkeltmenneskets handlefrihet
gjennom å begrense offentlige inngrep og restriksjoner. Det offentlige
skal derfor ikke ta på seg oppgaver som enkeltpersoner, bedrifter
og private kan løse like godt eller bedre.
Disse medlemmer vil fremheve
at kommunenes og lokaldemokratiets rolle er å sikre enkeltmennesket
valgfrihet og mulighet til i størst mulig grad å påvirke beslutninger
som angår dem selv. Samtidig ser disse medlemmer at det
på grunn av blant annet stordriftsfordeler er hensiktsmessig at
en del klart avgrensede offentlige oppgaver løses og finansieres
av staten.
Disse medlemmer mener det er
urovekkende at regjeringen ikke på en tilstrekkelig måte fremmer
virkemidler som er bedre egnet til å ta igjen de meget store etterslep
mange kommuner opplever i forhold til rehabilitering av kommunal bygningsmasse
som følge av en anstrengt kommuneøkonomi. Disse medlemmer etterlyser klarere
tiltak fra regjeringen som tar på alvor at kommunesektoren, som
landets største produsent og tilrettelegger av velferdstjenester,
har en god nok økonomi som muliggjør en nødvendig oppgradering av
spesielt sykehjem og skoler. Disse medlemmer viser
til flertallsregjeringens politiske plattform der det fastslås at
en styrket kommunesektor er viktig for å sikre at kompetansearbeidsplasser
spres utover hele landet og for at denne sektoren skal være i stand
til å drive aktiv næringsutvikling. Disse medlemmer mener
Kommuneproposisjonen ikke tilgodeser kommunesektoren tilstrekkelige
ressurser for å oppnå en slik målsetting. Disse medlemmer viser
til at kommunenes økonomiske muligheter til å sikre kompetansearbeidsplasser
ikke er tilstrekkelige for å sikre sterke lokale fagmiljøer som
oppfyller denne målsettingen, eller som gir de nødvendige incentiver
for langsiktig og forutsigbar næringsutvikling.
Disse medlemmer mener at det
påståtte økonomiske løftet for kommunesektoren kun er å betrakte
som illusorisk. Disse medlemmer påpeker at selv om
aktivitetsnivået i kommunesektoren øker, medfører ikke dette en forbedring
for kommunenes evne til å disponere sine inntekter på en måte som
sikrer nødvendig utbygging av infrastruktur.
Disse medlemmer frykter dette
vil medføre negativ effekt på produksjonen og kvaliteten på lovpålagte
tjenester i kommunal regi.
Disse medlemmer mener regjeringen
i 2011 bør evaluere kost-/nytteverdiene av kommunale klimaplaner,
for eksempel ved å gjennomgå planene, kostnadene og nytteverdien
fra (tilfeldig) utvalgte kommuner av varierende størrelser.
Regjeringen legger opp til realvekst i kommunesektorens
samlede inntekter i 2011 på mellom 4 og 5 mrd. kroner, som tilsvarer
knapt 1 1/2 pst. Av veksten i samlede inntekter legges det opp til
at mellom 2 1/2 og 3 mrd. kroner kommer som frie inntekter, som
tilsvarer en realvekst på om lag 1 1/4 pst.
Inntektsveksten i 2011 må ses i sammenheng med
konsekvenser av den demografiske utviklingen for kommunesektoren.
Beregninger utført av Det tekniske beregningsutvalg for kommunal
og fylkeskommunal økonomi (TBU) indikerer at kommunesektoren kan
få merutgifter i 2011 på om lag 2,4 mrd. kroner knyttet til den demografiske
utviklingen. Knapt 2 1/4 mrd. kroner av de beregnede merutgiftene
er knyttet til kommunene, mens om lag 170 mill. kroner gjelder fylkeskommunene.
Av samlet vekst i frie inntekter på mellom 2 1/2 og
3 mrd. kroner legges det opp til at 200 mill. kroner fordeles til
fylkeskommunene, mens resterende midler fordeles til kommunene.
På vanlig måte legges det opp til at de kommunale
og fylkeskommunale skattørene fastsettes ved behandlingen av statsbudsjettet
til høsten. Som ledd i endringene i inntektssystemet for kommunene
foreslås det at skatteandelen for kommunene reduseres fra 45 til
40 pst.
Det foreslås at Kommunal- og regionaldepartementet
får fullmakt til å fordele 2 504 mill. kroner i skjønnstilskudd
i 2011.
Det samlede økonomiske opplegget for kommunesektoren
i 2011 vil gi rom for fortsatt utbygging av det kommunale tjenestetilbudet.
I statsbudsjettet til høsten vil regjeringen komme tilbake med en
ytterligere konkretisering av inntektsrammene for 2011.
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår at
den samlede skjønnsrammen for 2011 blir satt til 2 504 mill. kroner.
Av denne rammen fordeles 2 097 mill. kroner til kommunene, mens
407 mill. kroner går til fylkeskommunene. Av kommunerammen vil 400
mill. kroner bli fordelt direkte av departementet til kommuner som taper
på omleggingen av inntektssystemet.
Departementet foreslår en basisramme på 1 026 mill.
kroner for kommunene og 341 mill. kroner for fylkeskommunene i 2011.
Kompensasjon for økt arbeidsgiveravgift etter avviklingen
av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift (DAA) utgjør i
2011 369 mill. kroner for kommunene og 66 mill. kroner for fylkeskommunene.
Skjønnstilskudd til inntektssvake kommuner i Sør-Norge
foreslås videreført med 100 mill. kroner i 2011.
Departementet foreslår at det settes av 84 mill. kroner
innenfor skjønnsrammen til kommuner som får uforutsette utgifter
i løpet av budsjettåret. Søknader fra kommunene om ekstraordinære
skjønnsmidler går via fylkesmannen.
Prosjektskjønnet innenfor skjønnsrammen utgjør
143 mill. kroner i 2010. Departementet foreslår at prosjektskjønnet
settes til 119 mill. kroner i 2011, herunder 74 mill. kroner til
E-valgprosjektet.
Pensjonsreformen innføres fra 1. januar 2011. Pensjonsforliket
fra 2005 og avtalen fra tariffoppgjøret i 2009 innebærer at alderspensjon
fra offentlig tjenestepensjonsordning skal levealdersjusteres og
reguleres som i folketrygden, mens AFP i offentlig sektor skal reguleres
som i folketrygden.
Regelendringene som følge av pensjonsreformen
vil isolert sett medføre betydelig reduserte kommunale pensjonsforpliktelser.
Det er nærmere redegjort for dette i Prop. 107 L (2009–2010).
Konsekvensene for kommunesektoren av pensjonsreformen
og nye levealdersforutsetninger vil bli nærmere vurdert i kommuneproposisjonen
for 2012.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at regjeringen legger opp
til en realvekst i kommunesektorens samlede inntekter i 2011 på
mellom 4 og 5 mrd. kroner. Av veksten i de samlede inntekter legges
det opp til at mellom 2,5 og 3 mrd. kroner kommer som frie inntekter.
Av samlet vekst i frie inntekter legges det
opp til at 200 mill. kroner fordeles til fylkeskommunene, mens resterende
midler fordeles til kommunene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det samlede økonomiske opplegget for kommunesektoren for 2011 vil
gi rom for fortsatt utbygging av det kommunale tjenestetilbudet. Dette
flertallet viser til at regjeringen i statsbudsjettet vil
komme tilbake med en ytterligere konkretisering av inntektsrammene
for 2011.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti registrerer at kommunene vil
få en økning i sine frie inntekter på mellom 2,5 og 3 mrd. kroner
i 2011. Disse medlemmer vil påpeke at det er halvparten
av det behovet som Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon
(KS) varslet i forkant. Disse medlemmer viser til
at det blir stadig flere eldre innbyggere i kommunene, og at spesielt
andelen eldre over 90 år øker. I Kommuneproposisjonen for 2011 viser regjeringen
selv til beregninger utført av Det tekniske beregningsutvalget for
kommunal og fylkekommunal øknomi (TBU) som indikerer at kommunesektoren
kan få merutgifter i 2011 på om lag 2,4 mrd. kroner knyttet til
den demografiske utviklingen. Disse medlemmer viser
til at 400 mill. kroner av de frie inntektene er avsatt til skjønnstilskudd,
som skal fordeles av Kommunal- og regionaldepartementet til de kommuner
som taper mer enn 100 kr pr. innbygger på omleggingen av inntektssystemet.
Den varslede veksten i frie inntekter for kommunene vil med andre
ord bare være nok til å dekke utgifter som oppstår på grunn av endringene
i sammensetningen av befolkningen. Disse medlemmer mener
derfor at det ikke er riktig at opplegget for kommuneøkonomien i
2011 vil gi mulighet til forbedret tjenestetilbud og fortsatt vekst
utover det demografiutviklingen krever. Realiteten for mange kommuner
vil i beste fall være status quo, og aller mest sannsynlig vil kommuneøkonomien
neste år føre til at mange kommuner må kutte viktige tjenestetilbud
som pleie og omsorg, skole og barnevern.
Når det gjelder kommuneopplegget for neste år, er disse
medlemmer spesielt skuffet over at regjeringen ikke vil
gjennomføre en opptrapping av barnevernet, men kun nøyer seg med
å vurdere utviklingen i barnevernet fram mot budsjettet for 2011.
Det er trist at ikke regjeringen styrker barnevernet. Dette handler
om å gi de mest sårbare barna best mulig omsorg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
ikke tilfreds med de økonomiske rammer for 2011 som regjeringen
signaliserer gjennom Kommuneproposisjonen 2011. Disse medlemmer mener
at inntektene til kommunene må økes med 2,5 til 3 mrd. kroner utover det
som regjeringen og stortingsflertallet går inn for. Disse
medlemmer viser i denne forbindelse til at beløpet samsvarer
med det KS har vurdert som nødvendig nivå.
Disse medlemmer viser til at
KS mener at den samlede veksten på mellom 2,5 og 3 mrd. kroner i
frie inntekter ikke på langt nær oppfyller behovet for å gi alle
eldre som trenger hjemmetjenester eller institusjonsplass et godt
og verdig tilbud, sørge for vedlikehold av veier, skoler, sykehjem
og kirker, miljøvennlig kollektivtrafikk eller begrense kommunenes
kraftige gjeldsvekst. Disse medlemmer er bekymret for
at en allerede anstrengt økonomi i mange kommuner vil forverres.
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2011 om å foreslå en økning i inntektene til kommunene med 2,5
til 3 mrd. kroner utover det regjeringen har signalisert i kommuneproposisjonen
2011.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre i sitt forslag til statsbudsjett for 2011 vil ha et
opplegg for kommunesektoren som vil gi sektoren en økonomisk handlefrihet
på om lag samme nivå som regjeringen foreslår i kommuneproposisjonen.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti ønsker et kommuneopplegg
som blant annet vil gi større økonomisk handlefrihet, økt lærertetthet
i skolen og en bedre eldreomsorg. Dette innebærer at det økonomiske
opplegget for kommunene bør styrkes utover regjeringens opplegg
for 2011.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at kommunene burde beholde
en større del av egne skatteinntekter lokalt. Disse medlemmer vil
gi kommunene større frihet og la dem beholde en større del av verdiskapingen
lokalt. Disse medlemmer viser til sine merknader
og forslag om dette i denne innstillingen.
Disse medlemmer viser til at
et enstemmig landsstyre i KS 28. mai 2010 uttaler:
«Regjeringen foreslår at skatteinntektenes andel av
kommunesektorens inntekter reduseres fra 45pst. til 40pst. Skattesvake
kommuner vil tjene på det, mens kommuner hvor innbyggerne bidrar med
mer skatt taper. Landsstyret i KS mener at lokal forankring av inntektene
er viktig for det lokale selvstyret.»
Disse medlemmer deler denne oppfatningen, og
mener at kommunene må få beholde minst halvparten av egne skatteinntekter.
Det er viktig at kommunene stimuleres til å drive aktivt nærings-
og utviklingsarbeid slik at man bidrar til økt verdiskapning og
vekst i skatteinnektene. Ved stadig å redusere skatteinnektenes
betydning for kommunene, motvirker regjeringen en slik utvikling.
Disse medlemmer viser til at
kommunene under regjeringen Bondevik II fikk beholde 50 pst. av
skatteinntektene. Nå går regjeringen inn for å redusere andelen
til 40 pst.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer:
«Stortinget ber regjeringen sikre nødvendig lokal
sammenheng mellom finansieringsgrunnlaget, næringsutviklingen og
tjenesteproduksjonen i kommunesektoren. I statsbudsjettet for 2011
må derfor skatteinntektene som andel av samlede inntekter ligge
på om lag 50 pst., og Stortinget ber regjeringen fremme forslag
til kommunalt skattøre som ivaretar denne målsettingen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er svært viktig at kommunene får beholde
deler av selskapsskatten lokalt. Det skaper et viktig grunnlag for
kommunene til å føre en positiv og fremtidsrettet næringspolitikk.
Med regjeringens opplegg hvor man reduserer skatteandelen til kommunene
til 40 pst. og heller ikke lar kommunene beholde en del av selskapsskatten,
er insentivene for utvikling av en vekstkraftig næringspolitikk
i kommunene effektivt fjernet. Dette er svært uheldig, og sender
signaler om at kommunenes innsats på dette området er av liten betydning, hvilket
er stikk i strid med hva disse partiene mener. Disse medlemmer foreslår
derfor at 4,25 pst. av selskapsskatten tilbakeføres til kommunene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreslå en endring
av Stortingets skattevedtak slik at 4,25 pst. av selskapsskatten
tilfaller kommunene.»
Komiteen slutter seg
til forslaget i proposisjonen om å gi Kommunal- og regionaldepartementet
fullmakt til fordeling av skjønnsrammen for 2011.
Rammefinansiering gjennom inntektssystemet er
hovedfinansieringsmodellen for kommunesektoren. Det gir effektivitet
og lokalt tilpassede tjenester og kommunesektoren forutsigbare inntektsrammer
ved planlegging av kommunale tjenester og aktivitet. Øremerkede ordninger
innebærer sterk statlig styring og kan gi utilsiktede prioriteringsvridninger.
Regjeringen ønsker derfor i hovedsak at kommunene skal rammefinansieres.
Innlemmingen av barnehagetilskuddene i rammetilskuddet
fra 1. januar 2011 medfører at kommunal sektor i all hovedsak er
rammefinansiert fra 2011. Andelen øremerkede tilskudd anslås å synke
fra 12 pst. i 2010 til om lag 4 pst.
De øremerkede tilskuddene til barnehager utgjør til
sammen om lag 26,3 mrd. kroner i 2010. Endelig beløp som skal innlemmes
i rammetilskuddet presenteres i statsbudsjettet for 2011. Se kapittel
14 i innstillingen for omtale av delkostnadsnøkkelen for barnehager
og fordelingsvirkninger av innlemmingen.
Opptrappingsplanen for rusfeltet utløper i 2010. Regjeringen
vil komme tilbake til spørsmålet om innlemming av kap. 718 post
63 og kap. 763 post 61 Rusmiddeltiltak i statsbudsjettet for 2011.
Tilskuddet til krisesentre foreslås innlemmet
i kommunenes rammetilskudd fra 2011. Om lag 231 mill. kroner vil
bli overført fra kap. 840, post 60 til rammetilskuddet til kommunene.
Kvalifiseringsprogrammet er en oppgave som alle
kommuner er lovpålagt å tilby fra 1. januar 2010. Tilskuddet til
kvalifiseringsprogrammet, kap. 621 post 62, foreslås innlemmet i
kommunenes rammetilskudd i 2011. Bevilgningen i 2011 gis det innlemmede
beløpet en særskilt fordeling og holdes utenfor fordelingen etter
kostnadsnøkkelen i inntektssystemet. Endelig beløp som skal innlemmes
i rammetilskuddet presenteres i statsbudsjettet for 2011.
Komiteen viser til
at innlemmingen av barnehagetilskuddene medfører at kommunal sektor
i all hovedsak er rammefinansiert fra 2011. Andelen øremerkede tilskudd
anslås å synke fra 12 pst. i 2010 til om lag 4 pst.
Komiteen viser til sine merknader
under punkt 14.2 om innlemming av barnehagetilskuddene i inntektssystemet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet på sikt ønsker å avvikle rammefinansieringssystemet, gjennom
en kombinasjon av fri kommunal beskatningsrett og behovsstyrt statlig
finansiering av grunnleggende velferdstjenester, basert på prinsippene
om valgfrihet og at pengene fra det offentlige skal følge brukeren.
Disse medlemmer vil videre understreke
at gjennom en behovsstyrt statlig finansiering vil forutsigbarheten
i tilbudet av grunnleggende velferdstjenester øke i større grad
enn ved dagens rammefinansiering.
Inntil stykkpris er blitt innført, vil disse
medlemmer forholde seg til det eksisterende rammefinansieringssystemet,
og bidra til at dette systemet blir så rettferdig som mulig. Disse medlemmer går
derfor inn for at kommunene skal få beholde en større andel av selskapsskatt og
kommuneskatt generert i kommunen.
Disse medlemmer vil påpeke at
det også er knyttet problemer til øremerking av midler til bestemte
forhold, og ser derfor på øremerking kun som et skritt på veien
mot full differensiert stykkprisfinansiering av sentrale velferdstjenester.
Komiteens medlemmer fra Høyre støtter et
inntektssystem for kommunene som i størst mulig grad baserer seg
på rammefinansiering. Disse medlemmer merker seg
at andelen øremerkede tilskudd vil synke fra 12 pst. i 2010 til 4
pst. i 2011 om barnehagetilskuddene blir innlemmet i rammen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at lov om kommunale krisesentertilbod
ble vedtatt i Stortinget i juni 2009 og trådte i kraft 1. januar
2010. Selv om kommunene har hatt noe tid på å forberede seg på å
ta over ansvaret for å sørge for et krisesentertilbud, har flertallet merket
seg at mange er bekymret for finansieringen av eksisterende krisesentre. Flertallet vil
derfor be regjeringen følge situasjonen for krisesentrene nøye.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at krisesentrene i de
siste tretti år har hatt en sentral plass i arbeidet mot vold i
nære relasjoner, og disse medlemmer mener det var
nødvendig at det kommunale krisesentertilbudet ble lovfestet for
å sikre krisesentertilbudet. Lovfestingen skulle tydeliggjøre at
det offentlige har et ansvar for å sørge for at personer som er
utsatt for vold i nære relasjoner, får vern, hjelp og oppfølging. Disse
medlemmer er prinsipielt for lokalt tilpassede løsninger
og lokalt selvstyre. Men disse medlemmer viser til
at deres respektive partier har advart mot at krisesentertilbudet
innlemmes i rammetilskuddet før lovfestingen er veletablert, kommunene
har hatt tid og mulighet til å sikre et godt tilbud og det reelle
kostnadsnivået er kjent. Disse medlemmer viser til
at mange eksisterende krisesentre frykter at de må bygge ned sin
virksomhet, dersom bevilgningen ikke økes radikalt. Det viktigste
for disse medlemmer er å sikre stabil fullfinansiering
av krisesentrene. En overførsel av ansvaret for krisesentertilbudet
i tråd med lovens krav til kommunene, er etter disse medlemmers syn ikke
fornuftig før tilbudet er utviklet til den standard og ivaretar
de funksjoner som loven setter. Disse medlemmer er
på dette grunnlag uenig i at det settes en så vidt kort tidsramme
som ett år før overføringen til kommunen skjer, og mener overføring
først bør skje når tilbudet er utviklet og kostnadsrammen for det
kommende krisesentertilbud er nærmere definert. Disse medlemmer støtter
ikke forslaget om at de øremerkede tilskuddene skal avløses av rammefinansiering
fra 2011. Disse medlemmer frykter konsekvensene av
en overgang til rammeoverføring uten bedre overgangsordninger.
Disse medlemmer vil vise til
at det er store utfordringer på rusfeltet, og mener den omtalte opptrappingsplanen
på rusfeltet har gitt få synlige resultater. Fortsatt øker ventetiden
for ruspasienter til behandling. Oppfølgingen har ikke blitt mer
helhetlig, med risiko for å falle ut av behandling både mellom avrusing
og behandling, mens man er i behandling, og i overgangen mellom
avsluttet behandling og videre oppfølging i det kommunale apparatet.
59 pst. av bostedsløse har et rusproblem. Disse medlemmer mener opptrappingsplanen
for rusfeltet bør forlenges etter 2010.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det systematisk må bygges
opp kapasitet og kompetanse innen forebygging, behandling, rehabilitering
og ettervern innenfor rusfeltet, både i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Dette
skal skje gjennom en egen opptrappingsplan. I den forbindelse skal
det også innføres en plikt som pålegger rusinstitusjoner og den
enkeltes hjemkommune å utarbeide en avtale om ettervernstilbud fra
dag én.
I forbindelse med behandlingen av Samhandlingsreformen
Innst. 212 S (2009–2010) fremmet medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en
egen opptrappingsplan for rusfeltet innen våren 2012. Planen skal
legge til rette for en systematisk oppbygging av kapasitet og kompetanse
innen forebygging, behandling, rehabilitering og ettervern, både
i kommunene og spesialisthelsetjenesten.»
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at 169 kommuner i 2010 har fått redusert tilskuddet til kvalifiseringsprogrammet med
57,3 mill. kroner sammenlignet med 2009 på grunn av omfordeling
til andre kommuner. Dette medlem er opptatt av at
kvalifiseringsprogrammet blir benyttet fullt ut for å sikre at flest
mulig kommer i arbeid og aktivitet, og har derfor i revidert nasjonalbudsjett
2010 foreslått å øke bevilgningen til kommunenes arbeid med kvalifiseringsprogrammet
med 28,65 mill. kroner, som tilsvarer halvårseffekten av den samlede
reduserte bevilgningen for 2010 for de berørte kommunene.
Nasjonalbudsjettet for 2010 innebar en realvekst i
kommunesektorens samlede inntekter i 2010 på om lag 6 mrd. kroner
(1,9 pst.). Veksten i de frie inntektene ble anslått til 3 mrd.
kroner (1,3 pst.). Veksten ble regnet i forhold til anslag på regnskap
for 2009.
Det er enkelte mindre anslagsjusteringer i revidert
nasjonalbudsjett av betydning for kommunesektorens inntekter i 2010
sammenliknet med anslagene i nasjonalbudsjettet 2010.
Realveksten i frie inntekter anslås nå til 3,5
mrd. kroner, mot 3 mrd. kroner i nasjonalbudsjettet. Nivået på de
frie inntektene er imidlertid uendret sammenliknet med anslaget
i nasjonalbudsjettet. Grunnen til at veksten nå anslås høyere er
at skatteinntektene ble noe lavere i 2009 enn lagt til grunn i nasjonalbudsjettet.
Skatteanslaget for 2010 er opprettholdt. Den samlede kostnadsveksten
i 2010 (deflator) anslås uendret på 3,1 pst.
Realveksten i kommunesektorens samlede inntekter
i 2010 anslås nå til 7 mrd. kroner, mot 6 mrd. kroner i nasjonalbudsjettet
2010. Grunnen til at veksten anslås høyere enn i nasjonalbudsjettet
er at skatteinntektene og forbruket av enkelte øremerkede tilskudd
ble lavere i 2009 enn lagt til grunn i nasjonalbudsjettet 2010.
De viktigste bevilgningsendringene i revidert nasjonalbudsjett,
Prop. 125 S (2009–2010) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer
i statsbudsjettet 2010, og som berører kommunesektoren er omtalt
i kommuneproposisjonen.
Komiteen har ingen
merknader.
Staten skal gi kommunesektoren gode rammebetingelser,
men fylkeskommuner og kommuner har selv et ansvar for egen utvikling.
Kommunesektoren må kontinuerlig forbedre sin virksomhet i takt med
utfordringer og nye krav. Kommunene må i tiden framover bl.a. tilpasse sitt
tjenestetilbud til de demografiske endringene og innbyggernes forventninger
til kvalitet i tjenesten. Dette betyr at det må pågå et utviklings-
og omstillingsarbeid i kommunesektoren. Systematisk arbeid med kvalitet
i tjenestene, reduksjon i sykefravær og helhetlig styring og utvikling
står sentralt. Kommunene må prioritere god økonomistyring og effektiv bruk
av ressurser. Det gir god økonomi på lang sikt, og trygger gode
tjenester til innbyggerne. Det er også viktig at kommunene utnytter
det potensialet som ligger i samarbeid over kommunegrensene.
Innbyggerundersøkelsen 2009 viser at nær 90 pst.
av innbyggerne er fornøyd med å bo og leve i sin kommune. Respondentene
oppgir også stort sett at de er tilfreds med tjenestene det offentlige tilbyr
på ulike forvaltningsnivå. Syv av ti er tilfreds med de statlige
tjenestene, nesten like mange er fornøyd med de kommunale tjenestene,
og over halvparten er tilfreds med de fylkeskommunale tjenestene.
Undersøkelsen viser at det er store forskjeller mellom
de ulike tjenestene. Det er derfor fortsatt rom for forbedring og
utvikling av kvaliteten på flere områder.
Kvalitetskommuneprogrammet har vært regjeringens
viktigste satsing på kvalitetsutvikling i kommunene i perioden 2007–2010.
Aktivitetene i programmet er primært rettet mot pleie- og omsorgssektoren
og oppvekstsektoren (skole, skolefritidsordning og barnehage). Arbeidet
konsentreres om to hovedområder – kvalitetsforbedrende tiltak i
møtet med innbyggeren og tiltak for å redusere sykefraværet.
Programmet avsluttes i 2010, men departementet
vil i samarbeid med kommunesektoren og arbeidstakerorganisasjonene
vurdere hvordan erfaringene og intensjonene i programmet kan ivaretas
i en fase 2. Spesielt viktig er betydningen av ledelse, politisk
engasjement samt trepartssamarbeid for å lykkes i kvalitetsheving og
redusert sykefravær.
Resultatene viser at de kommunene som har deltatt
lengst i programmet er mest positive i sine vurderinger av hvilke
resultater som er oppnådd. Dette indikerer at kvalitetsarbeid er
tidkrevende, og at virkningene av kvalitetskommuneprogrammet er
langsiktige.
Fra 2008 til 2009 steg sykefraværet på landsbasis
fra 7,1 til 7,6 pst. Veksten i sykefraværet gjorde seg gjeldende
innen alle næringer, men den største økningen kom i privat sektor.
Sykefraværet i kommunal sektor er likevel jevnt over om lag 2 prosentpoeng
høyere enn fraværet i privat og statlig sektor.
Det gjennomsnittlige sykefraværet i kommunal sektor
varierer mellom 3 og 16 pst.
Proposisjonen påpeker at det er viktig at lokalpolitikerne
setter sykefraværet i sin kommune på dagsorden. Kommunestyrene er
arbeidsgivere, og har et klart ansvar for sine ansatte. Kommunestyrene
bør sette klare mål for sykefraværsutviklingen og kreve hyppig rapportering
på tiltak og resultat fra sine rådmenn. God ledelse og tett oppfølging
på arbeidsplassen av den enkelte arbeidstaker er avgjørende for
å redusere sykefraværet. Dette er hovedelementer som også inngår
i den nye avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) og tiltakspakken
på sykefravær.
Kompleksiteten i oppgavene og kravene som stilles
til kommunenes tjenestetilbud øker stadig. Det stilles større krav
til kompetanse og spesialisering enn tidligere. Denne utviklingen
kan være vanskelig å møte for en del kommuner. Regjeringen mener
derfor det er viktig å legge til rette for at kommuner skal kunne
samarbeide på områder der en enkelt kommune vil kunne ha vanskeligheter
med å etablere fagmiljøer som vil kunne tiltrekke seg kompetent
arbeidskraft i framtiden.
Fram til 2007 var det nødvendig med hjemmel
i den enkelte særlov for at kommunene kunne samarbeide om utøvelse
av offentlig myndighet. I 2007 fikk vi en generell hjemmel i kommuneloven
(§§ 28 a-k, vertskommunemodellen) som åpnet for interkommunalt samarbeid
om slike oppgaver.
Både vertskommunemodellen og samkommunemodellen
er utformet for å gjøre det forsvarlig for kommunene å overlate
kommunale kjerneoppgaver, herunder innbyggerrettet tjenesteyting og
myndighetsutøvelse, til andre kommuner (vertskommunemodellen) og
til egne interkommunale enheter (samkommunemodellen). En kan således
si at begge modellene fyller det samme formålet.
Departementet fikk høsten 2009 gjennomført en kartlegging
av bruken av vertskommunemodellen. Hovedbildet er at modellen er
ganske utbredt gitt den korte perioden den har vært tilgjengelig
som lovfestet modell i kommuneloven.
Vertskommunemodellen er ikke tilpasset samarbeid
der det i betydelig grad delegeres beslutningsmyndighet i saker
på et bredere oppgavefelt. Det antas at det ikke vil være aktuelt
for kommuner å overlate betydelige deler av sine ressurser og oppgaver
til en annen kommune i et vertskommunesamarbeid. For omfattende
samarbeid vil det kunne være nødvendig å opprette en egen selvstendig
politisk og administrativ enhet; samkommunen. Dette er bakgrunn for
at et forslag om en mulig ny modell for interkommunalt samarbeid
i form av en samkommune ble sendt på høring 26. april 2010. Regjeringen
vil ta endelig stilling til om det skal fremmes lovforslag om samkommunemodellen etter
at høringen er gjennomført.
For samarbeid om andre oppgaver enn utøvelse av
offentlig myndighet, benyttes særlig følgende organisasjonsmodeller:
interkommunalt samarbeid etter kommuneloven § 27, interkommunalt selskap
etter lov om interkommunale selskaper og aksjeselskap etter aksjeselskapsloven
Departementet har satt i gang en evaluering
av interkommunalt samarbeid etter § 27 i kommuneloven for bl.a.
å undersøke hvilke oppgaver det samarbeides om og hvordan denne
samarbeidsformen blir benyttet i dag.
Ifølge Kommunal organisasjonsdatabase (NIBR 2008:20)
skjer fremdeles en stor del av det interkommunale samarbeidet innenfor
avgiftsfinansierte områder som renovasjon, vann og avløp. De fleste
kommuner samarbeider om revisjon, mange samarbeider om brannvern
og om administrative støttetjenester som innkjøp, IKT og regnskap.
I tillegg deltar nå de fleste kommunene i ett
av de 69 regionrådene i landet (NIVI-rapport 2007:2).
Regjeringen legger til grunn at endring av kommunestruktur
skal være basert på frivillighet. Der det er lokal tilslutning til
endring dekkes de faktiske kostnadene knyttet til sammenslåingsprosessen
av staten.
Departementet viderefører den praksis som man hittil
har hatt med at departementet gir støtte til utredning av konsekvenser
av sammenslåing. Videre gir departementet støtte til informasjon og
innbyggerhøringer før vedtak om sammenslåing.
I perioden etter at kommunene har vedtatt en
kommunesammenslåing og til iverksettingen av vedtaket, vil staten
dekke 100 pst. av engangskostnader som departementet vurderer som
nødvendige for å få etablert den nye kommunen. Departementet vil
foreta en skjønnsmessig vurdering av hva som vil bli dekket i hvert
enkelt tilfelle.
Inndelingstilskuddet i inntektssystemet er en
kompensasjonsordning til sammenslåtte kommuner for reduksjon i rammetilskuddet
som følge av kommunesammenslåinger. Inndelingstilskuddet kompenserer
for tap av basistilskuddet som er et gitt beløp per kommune samt
eventuelle tap av regionalpolitiske tilskudd.
Av de kommunene som i dag mottar inndelingstilskudd,
er bortfall av småkommunetilskuddet det eneste regionalpolitiske
tilskuddet det har vært aktuelt å kompensere for.
I 2009 ble det opprettet et nytt distriktstilskudd Sør-Norge.
Det har ikke vært gjennomført kommunesammenslåinger etter 2009,
men Kommunal- og regionaldepartementet vil behandle distriktstilskudd
Sør-Norge på samme måte som småkommunetilskuddet ved en eventuell
kommunesammenslåing mellom to kommuner i Sør-Norge.
Inndelingstilskuddet fryses reelt på det nivået det
har det året kommunene slår seg sammen, og gis en varighet på 10
år. Tilskuddet vil deretter trappes gradvis ned over fem år.
Departementet legger opp til at kommuner som får
høyere arbeidsgiveravgift som følge av sammenslåing, kompenseres
gjennom inndelingstilskuddet for den beregnede merutgiften dette medfører
ved innlemmingstidspunktet.
Komiteen viser til
at utviklingen den senere tid har gitt norske kommuner stadig nye
oppgaver, noe som har ført til økt krav til kvalitet, et voksende
omfang av tjenester og behov for styrking av kompetanse hos ansatte.
Økt fokus på rettssikkerhet for innbyggerne er for mange kommuner
en krevende oppgave.
På bakgrunn av disse utfordringene
har komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti,
merket seg de positive resultatene fra Kvalitetskommuneprogrammet,
slik de er beskrevet i proposisjonen.
Flertallet er glad for at departementet
vil bygge videre på erfaringene og intensjonene i programmet i en
fase 2, i samarbeid med kommunesektoren og arbeidstakerorganisasjonene. Flertallet er
opptatt av ledelse, politisk engasjement, samt trepartssamarbeid
for å lykkes i kvalitetsheving og redusert sykefravær. Derfor mener flertallet at
dette arbeidet er viktig å videreføre.
Komiteen vil understreke
at de ansatte må ha en sentral rolle i arbeidet med kvalitetsforbedringer
og videreutvikling av nye velferdstjenester. Etter komiteens oppfatning
kan ikke en fornying av og utvikling av offentlig sektor skje uten
de ansattes kompetanse.
Komiteen vil peke på at sykefravær
gir høye kostnader og store utgifter for sektoren, samt at de påfører
den enkelte ansatte belastninger og lidelser.
En reduksjon i sykefraværet er en sentral målsetting
i alle sektorer, også i kommunal sektor. Dersom en kan oppnå en
reduksjon av sykefraværet i offentlig sektor på 1 pst., vil det
gi innsparing på om lag 1,25 mrd. kroner ifølge beregninger gjort
av KS. En slik reduksjon kan være mulig å oppnå i kommunesektoren
med godt samarbeid mellom partene, og det synliggjør mulige frigjorte
midler som kan gå til forbedrede kommunale tjenester til befolkningen.
Komiteen vil understreke betydningen
av å fortsatt ha stor oppmerksomhet rettet mot å redusere sykefraværet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, vil slå fast at endringer i
kommunestrukturen skal være basert på frivillighet. Borgeutvalget
pekte på flere elementer i det kommunale inntekstssystemet som kan
hindre endringer som fører til en mer hensiktsmessig kommunestruktur
med hensyn til de oppgavene kommunene skal løse.
Flertallet viser til at mange
kommuner er opptatt av denne problemstillingen.
Flertallet har forståelse for
dette problemet og ønsker at det skal være en reell frivillighet
knyttet til valget å forbli egen kommune eller starte en sammenslåingsprosess.
Flertallet viser til at kommuner
som slår seg sammen, får beholde samme nivå på inndelingstilskuddet
i 10 år. Flertallet ber regjeringen om å vurdere
å forlenge denne perioden ytterligere, slik at kommunene får beholde
inndelingstilskuddet i 15 år før nedtrappingen over 5 år begynner.
Flertallet ønsker derfor å komme
tilbake til denne problemstillingen senere i perioden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at antallet oppgaver
som tilfaller kommunene øker i omfang og at denne økningen kan føre
til at kommuner kan finne sammen for å løse felles utfordringer,
men at incentivene til sammenslåing ikke er tilstrekkelige for å
gjennomføre sammenslåing.
Disse medlemmer etterlyser flere
incentiver fra regjeringen med hensyn til å muliggjøre kommunesammenslåinger. Disse
medlemmer peker på at kommunestrukturen med mange små kommuner
er en utfordring med tanke på å sørge for at kommunene skal være
i stand til å gi et mest mulig likeverdig tilbud med hensyn til
de offentlige tjenester som kommuner forventes å yte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti ønsker at kommunesammenslåinger
skal baseres på frivillighet, men at de tilskudd som er tiltenkt
å sørge for en forsvarlig sammenslåingsprosess med lokalbefolkningens
støtte, ikke fremstår som tilstrekkelig attraktivt for å igangsette
en slik prosess.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil gjennomføre en omfattende oppgavereform som
skaper bedre tjenester og større og mer robuste kommuner.
Disse medlemmer vil peke på at
regjeringen stadig gir kommunene mindre handlingsrom gjennom å øke
antallet lovpålagte oppgaver, uten at det følger penger med.
Disse medlemmer har merket seg
at stadig flere kommuner peker på at staten, ved departementer og
direktorater, sender brev til kommunene hvor de kommer med forventninger
til hvordan oppgaver skal utføres. Dette legger et press på kommunene,
og bidrar til at det politiske handlingsrommet blir stadig mindre. Fylkesrådmann
Jan Øhlckers skriver følgende i årsmeldinga for Sogn og Fjordane
fylkeskommune:
«Det er urovekkande at fleire departement og direktorat
gjennom forventingsbrev legg detaljerte føringar på korleis fylkeskommunen
skal løyse dei nye oppgåvene. Vi skal sjølvsagt følgje vedtekne
rikspolitiske retningsliner, men summen av alle forventningane som
no kjem, samsvarar ikkje på noko vis med dei ressursane vi har til
rådvelde.»
Disse medlemmer mener regjeringen
gjennom sine mange pålegg, forventninger og krav svekker det lokale
selvstyret og undergraver kommunenens handlefrihet. Disse
medlemmer vil på denne bakgrunn gjennomføre reformer som
sikrer lokalsamfunnene mer frihet og større ansvar.
Disse medlemmer påpeker at en
forenkling fra dagens system til en tonivåmodell med kun stat og
kommune, vil bidra til effektivisering, særlig når dette kombineres
med stykkpris som legger til rette for konkurranse og innovasjon. Disse
medlemmer vil i den forbindelse vise til sine respektive
merknader i Innst. S. nr. 166 (2006–2007) Om forvaltningsreformen,
jf. St.meld. nr. 12 (2006–2007), samt i Innst. O. nr. 30 (2008–2009)
Om lov om endringer i forvaltningslovgivningen mv.
Konsultasjonsordningen er regjeringens hovedarena
for formell dialog med kommunesektoren representert ved KS (kommunesektorens
interesse- og arbeidsgiverorganisasjon). Ordningen legger til rette
for en samordnet diskusjon om makroøkonomiske forhold og enkeltsaker
i det økonomiske opplegget for kommunesektoren i statsbudsjettet.
Hovedformålet med ordningen er å komme til enighet om hva som kan
oppnås innenfor kommunesektorens inntektsrammer. Et annet mål er
å redusere bruken av sterke statlige styringsvirkemidler ved at
staten og kommunesektoren blir enige om prioriteringer knyttet til
bruk av kommunesektorens ressurser. Ordningen har bidratt til bedre
kontakt mellom KS og staten, og større grad av enighet om situasjonsbeskrivelsen
for kommunesektoren.
Komiteen har ingen
merknader.
I proposisjonen omtales endringer i oppgavefordeling
og regelverk som har konsekvenser for kommunenes og fylkeskommunenes
planlegging av aktivitet i 2011.
Sakene som er omtalt er følgende:
Samhandlingsreformen
Omsorgsplan 2015
Ny refusjonsordning for helsehjelp i andre
EØS-land
Opptrappingsplan for rusfeltet
Brukerstyrt personlig assistanse (BPA)
Folkehelselov
Helse- og sosialfagskoler
Endringer i opplæringsloven
og privatskoleloven
Aktuelle meldinger til Stortinget
Melding til Stortinget om oppfølgingen
av Midtlyngutvalget
Melding til Stortinget om ungdomstrinnet
Ny forskrift om likeverdig behandling av
barnehager ved tildeling av offentlige tilskudd
Oppnevning av et offentlig utvalg – styring
av barnehagesektoren
Utgifter til skoleskyss
En styrket felles innsats i arbeidet mot
frafall
Fagskoler
Oppfølging av forvaltningsreformen – regionale forskningsfond
Kvalifiseringsprogrammet
Arbeids- og velferdsforvaltningen – status
og ekspertgruppe som skal se på forholdet mellom NAV-kontor og forvaltningsenheter
Felleserklæring mellom KS og Arbeidsdepartementet
knyttet til det videre samarbeidet om arbeids- og velferdsforvaltningen
Oppfølging av ny
plan- og bygningslov og naturmangfoldloven
Plan og miljøkompetansen i kommunene
Nasjonale forventinger til regional og
kommunal planlegging
Ny modell for lokal forvaltning av verneområdene
Revisjon av vannforskriften
Ny naturmangfoldlov
Statlig planretningslinje for kommunal
klima- og energiplanlegging
Oppfølging av forvaltningsreformen
Nødnett – nytt digitalt
radiosamband for nødetatene
Prop. 91 L (2009–2010) Lov om kommunal
beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret
Spillemidler til
idrettsformål/idrettsanlegg
Spillemidler til kulturbygg
Styrerepresentasjon i kulturinstitusjoner
Endring i lov om folkebibliotek
Konsesjonsordningen for videoomsetning
Samepolitikk og politikk
overfor nasjonale minoriteter
IKT-standarder i forvaltningen
Universell utforming
Standard format for elektronisk faktura
Offentlig elektronisk postjournal (OEP)
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at stortingsflertallet overførte over
17 000 km med dårlig vedlikeholdte veier fra staten til fylkene
1. januar 2010 i forbindelse med den såkalte regionsreformen. Disse
medlemmer har merket seg at det i en rekke fylker nå er
stor frustrasjon over stort etterslep på veinettet som er overført
fra staten pr. 1. januar 2010. Disse medlemmer har
merket seg klare signaler fra en rekke fylker om at man ikke ser
hvordan etterslepet på denne delen av fylkesveinettet skal kunne
forbedres i løpet av NTP-perioden 2010–2019. Disse medlemmer viser
til at totalt etterslep på riksveier og fylkesveier i rapporten
«State of the Nation» fra Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF)
fra 10. mars 2010, er beregnet til 300 mrd. kroner, mens kostnad
for fremtidssikring der veiene tilfredsstiller krav og behov i 2020
er estimert til ytterligere 700 mrd. kroner. Etter forvaltningsreformen
som ble iverksatt i 2010 utgjør riksveinettet 10 206 km og fylkesveinettet
44 206 km.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
imot enhver form for unødvendig byråkrati og sløsing med skattebetalernes
penger, og påpeker at fylkeskommunene er et unødvendig og fordyrende
forvaltningsnivå. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
derfor gikk imot hele regionsreformen i Innst. S. nr. 166 (2006–2007)
til St.meld. nr. 12 (2006–2007) Regionale fortrinn – regional framtid,
noe som har blitt fulgt opp i etterfølgende saker innenfor de berørte
komiteene på Stortinget. Disse medlemmer viser til
Fremskrittspartiets forslag til Nasjonal transportplan i Innst.
S. nr. 300 (2008–2009), der det ble foreslått å investere 90 mrd.
kroner i de nye fylkesveiene utover rammene i regjeringens NTP i
planperioden 2010–2019. Dette ble fulgt opp i forbindelse med Fremskrittspartiets
alternative statsbudsjett for 2010, jf. forslag om å øke rammen
for rentekompenasjonsordningen i kap. 1320 post 61 med 6 mrd. kroner
utover regjeringens ramme med en budsjettmessig konsekvens på 84
mill. kroner utover regjeringens bevilgningsforslag. Disse
medlemmer viser til sitt representantforslag Dokument 8:149
S (2009–2010) om innhenting av vedlikeholdsetterslepet i offentlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre i forbindelse med behandlingen av Nasjonal transportplan
i Innst. S. nr. 300 (2008–2009) ville bruke 31 mrd. kroner mer enn regjeringens
76 mrd. kroner på investeringer i nye riksveger. Disse medlemmer ville
også sette av en egen pott på 3 mrd. kroner til utbygging av superbusser
eller bybaner i planperioden. Disse medlemmer stemte
imot overføringen av riksveier til fylkeskommunene, og mener at
dette er en ansvarsfraskrivelse fra statens side.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti understreker at det fortsatt må være statens
ansvar å sørge for at fylkeskommunene er i stand til å vedlikeholde
og drifte fylkesvegnettet på en god måte. Dette medlem mener
det er viktig at fylkene gis mulighet til å investere i et sikkert
og effektivt vegnett. Dette medlem mener det økonomiske
opplegget knyttet til ansvarsoverføringen må bidra til å møte de
store utfordringene fylkene nå står overfor, all den tid fylkene
må ta igjen et stort vedlikeholdsetterslep. Regjeringen har lovet
at det skulle følge tilstrekkelig penger med når store deler av riksveinettet
overføres til fylkeskommunen. Dette medlem er skuffet
over at regjeringen fremdeles ikke innfrir på et så viktig område,
og at fylkene dermed blir sittende igjen med ansvaret for et stort
vedlikeholdsetterslep uten at det stilles nødvendige statlige midler
til rådighet. Dette medlem mener fylkene må settes
bedre i stand til å ta igjen etterslepet på vei, slik at vi raskere
oppnår en standard på veiene som på en bedre måte ivaretar enkeltmenneskers
og næringslivets behov for effektive og sikre veier.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets merknader under punkt 10.2 i denne innstillingen.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil vise til eldreavtalen mellom Kristelig Folkeparti,
Venstre og regjeringspartiene høsten 2007, der det blant annet var
enighet om å innføre en verdighetsgaranti for eldreomsorgen. Forslag
til verdighetsgaranti ble sendt på høring i juni 2009. Forslaget
vil styrke de eldres rettstilstand og innebære et forsterket tjenestetilbud.
I spørretimen 12. mai 2010 lovet helse- og omsorgsministeren at
verdighetsgarantien vil komme i 2010. Dette medlem vil
understreke at det legges til grunn at de økonomiske konsekvensene
av disse endringene i lovverket vil bli kompensert gjennom vekst
i kommunenes frie inntekter.
Dette medlem mener det er behov
for å stimulere kommunene ytterligere til å bygge sykehjemsplasser
og omsorgsboliger. Det er gitt mulighet til tilsagn om 6 000 heldøgnsplasser siden
tilskuddet ble opprettet i 2008 til og med 2010. Ved utgangen av
2009 var det gitt tilsagn til 3 131 boenheter. Et tilstrekkelig
antall sykehjemsplasser og omsorgsboliger er avgjørende for å sikre
et verdig omsorgstilbud til de sykeste eldre. Det gjennomsnittlige
statlige stimuleringstilskuddet bør derfor økes fra 25 til 35 pst.
Dette medlem etterlyser utarbeidelse
av offentlig statistikk på kommunenivå som gir grunnlag for å fastlegge
behov for heldøgns pleie- og omsorgstjenester/sykehjemsplasser ut fra
en faglig vurdering av den enkeltes behov, slik det fremgår av avtalen
mellom Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene fra 2007.
I henhold til denne avtalen skal det også etableres
tilrettelagte dagaktivitetstilbud til demente i alle kommuner senest
innen 2015. Over 70 000 personer er rammet av demens. Antallet vil
fordobles i løpet av 30 år. Over halvparten av personer med demens
bor hjemme. Ett av hovedsatsingsområdene i Demensplan 2015 er dagaktivitetstilbud
for demente. Kun sju demente mottar et slikt tilbud i dag. Dagtilbud
for demente kan forsinke utviklingen av sykdommen, øker den dementes
trygghet og fungering, og kan i tillegg fungere som avlastning for
pårørende. Det vil også kunne utsette behovet for institusjonsplass. Dette
medlem mener arbeidet med å etablere flere slike tilbud
må intensiveres, og viser til at Kristelig Folkeparti ved en rekke
anledninger har foreslått stimuleringstilskudd for etablering av
dagtilbud for demente, senest i revidert nasjonalbudsjett for 2010.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at regjeringen i statsbudsjettet 2010 fikk gjennomslag for å
svekke toppfinansieringen for ressurskrevende tjenester med tilbakevirkende
kraft. Disse medlemmer konstaterer at denne svekkelsen
gjør det vanskeligere for kommunene å gi et tilfredsstillende tilbud
til denne gruppen. Disse medlemmer mener derfor at
dette var en svært dårlig endring som dessverre vil ramme mottakerne
av ressurskrevende tjenester på en uheldig måte.
På bakgrunn av dette vil disse medlemmer fremme
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2011 igjen foreslå en økning av prosentsatsen fra 80 pst. til
85 pst. og redusere innslagspunktet til 800 000 kroner for ressurskrevende
tjenester.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at regjeringen økte innslagspunktet
fra 835 000 kroner til 865 000 kroner, og reduserte kompensasjonsgraden
fra 85 pst. til 80 pst. for ressurskrevende tjenester i 2010. Dette rammet
en svært sårbar gruppe. Dette medlem viser til at
regjeringen ikke varslet innstramming i ordningen i kommuneproposisjonen
for 2010, og at KS heller ikke var blitt varslet om dette i sine
konsultasjonsmøter med departementet. Endringen betydde en ekstraregning
til kommunene på ca. 300 mill. kroner. Dette medlem viser
til at Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett beholdt
ordningen med en kompensasjonsgrad på 85 pst. og innslagspunkt på
835 000 kroner. Dette medlem mener at dette er nødvendig
for å ivareta hensyn til forutsigbarhet for kommunene, og for å
ivareta behovene til de innbyggerne som har behov for ressurskrevende tjenester.
Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gå i dialog med
KS for å finne frem til en bedre fordeling mellom stat og kommune
når det gjelder kostnadene knyttet til ressurskrevende tjenester.»
Regjeringen er opptatt av å styrke bruken av nynorsk
i det offentlige, og legger derfor vekt på å sikre en god utvikling
for nynorsk målbruk. Regjeringen vil også i 2010 dele ut en egen nynorskpris
til en kommune som har gjort en innsats for å fremme, videreutvikle
og vedlikeholde nynorsk som målform i kommunen.
Komiteen har ingen
merknader.
For kommunesektoren som helhet anslås netto driftsresultat
til 3,0 pst. av inntektene i 2009, en økning fra 0,4 pst. i 2008.
Bedringen hadde sammenheng med høy inntektsvekst, moderat vekst i
sysselsetting og driftsutgifter, lavere rentenivå, samtidig som
utviklingen i finansmarkedene har gitt gevinster på finansielle
plasseringer. Veksten i kommunesektorens samlede inntekter var reelt
nærmere 4 pst. i 2009, mens de frie inntektene økte med om lag 3
pst. Aktivitetsnivået i kommunal sektor fortsatte å øke kraftig
også i 2009. Veksten fra 2008 utgjorde 3,4 pst.
Kommunesektoren forvalter en betydelig del av de
nasjonale økonomiske ressursene. Målt som andel av bruttonasjonalprodukt
for Fastlands-Norge utgjorde kommunesektorens inntekter 16,3 pst.
i 2008 og 17,6 pst. i 2009.
Økningen i kommunesektorens størrelse i 2009 målt
i forhold til norsk økonomi må både ses på bakgrunn av styrkingen
av kommuneøkonomien gjennom 2009 og den sterke konjunkturnedgangen
i næringslivet som følge av finanskrisen og konjunkturnedgangen
internasjonalt.
Aktiviteten i kommuneforvaltningen kan måles med
en indikator, hvor sysselsetting målt i timeverk, produktinnsats
og bruttoinvesteringer inngår som komponenter.
Inntektsveksten varierer gjennomgående mer enn
aktivitetsveksten. Dette har blant annet sammenheng med at skatteinngangen
er usikker og kan avvike fra de prognosene som legges til grunn
i de økonomiske oppleggene, samt at varslede svingninger i inntektene
ikke vil slå fullt ut i aktivitetsnivået på kort sikt.
Fra 2003 til 2006 var det en markert bedring
i den økonomiske balansen i kommunesektoren. I 2007 og 2008 avtok
inntektsveksten til henholdsvis 1,4 og 1,0 pst., mens aktivitetsveksten økte
ytterligere til drøyt 5 pst. i 2007 og drøyt 3 pst. i 2008. Den
høye aktivitetsveksten i kommunesektoren fortsatte i 2009, men var
lavere enn den beregnede inntektsveksten. Veksten i samlede inntekter
i 2009 anslås til 11,4 mrd. kroner, eller 3,9 pst. Veksten i de
frie inntektene anslås til 6,2 mrd. kroner, eller 3,0 pst.
Regjeringen la i januar 2009 fram en tiltakspakke
for å stimulere sysselsettingen i norsk økonomi. En stor del av
denne tiltakspakken var rettet mot kommunesektoren.
Rapporteringen fra sektoren viser at av de 4
mrd. kronene har kommunene og fylkeskommunene brukt vel 30 pst.
på skolebygg, nærmere 20 pst. på samferdsel, 10 pst. på barnehager,
10 pst. på sykehjem, 10 pst. på omsorgsboliger og andre kommunale
utleieboliger og 20 pst. til administrasjonsbygg, idrettsanlegg,
kulturbygg, kirkebygg m.m.
Kommunene og fylkeskommunene har i all hovedsak
klart å oppfylle kriteriene som ble satt.
Netto driftsresultatet for kommuner og fylkeskommuner
økte fra 0,6 pst. i 2003 til 5,5 pst. av inntektene i 2006. I 2007
og 2008 ble netto driftsresultat i kommunesektoren sterkt redusert
til 2,5 pst. i 2007 og videre ned til 0,4 pst. i 2008. I 2009 har
driftsresultatene tatt seg betydelig opp igjen, til om lag 3 pst.
samlet for kommuner og fylkeskommuner. Gjennomsnittlig årlig netto driftsresultat
for perioden 2002–2009 var 2,3 pst.
En generell økning i rentenivået bidro til økte renteutgifter
i 2007 og 2008. I tillegg fikk kommunene (i mindre grad fylkeskommunene)
tap på finansielle plasseringer både i 2007 og 2008. Bedringen i
resultatene i 2009 har vært sterkere i netto driftsresultat enn
i brutto driftsresultat, pga. en sterk nedgang i finansutgifter.
Nedgangen i finansutgifter er dels knyttet til en generell reduksjon
i rentenivået i 2009, dels har det vært betydelige kursgevinster
på verdipapirer. Bedringen av netto driftsresultat fra 0,4 pst.
i 2008 til 3,0 pst. i 2009 utgjør 2,6 prosentpoeng. Noe av det resterende
kan også henføres til at en del av midlene i det midlertidige vedlikeholdstilskuddet,
som kommunesektoren mottok og inntektsførte i 2009, først vil bli
brukt og utgiftsført i 2010.
De store svingningene i netto driftsresultat
de siste årene gjelder primært kommunene, mens fylkeskommunene både
har hatt mindre svingninger og et klart høyere nivå på netto driftsresultat.
Ved inngangen til mai 2010 står i alt 53 kommuner
og ingen fylkeskommuner oppført i ROBEK. De innmeldte kommunene
er i all hovedsak inne på bakgrunn av at de enten har vedtatt å
dekke inn tidligere underskudd over mer enn to år, eller at de ikke
har klart å følge inndekningsplanen. Et fåtall er innmeldt utelukkende
som følge av å ha vedtatt et årsbudsjett eller en økonomiplan i ubalanse.
Selv om antall ROBEK-kommuner forventes å bli
om lag uendret, gjenspeiles bedringen fra 2008 til 2009 i netto
driftsresultat i at færre kommuner nå ser ut til å stå overfor økonomiske
utfordringer og til å ha et behov for å tilpasse driftsnivået. Ved
utgangen av 2008 hadde i overkant av 140 kommuner et akkumulert
merforbruk. Ved utgangen av 2009 var tilsvarende tall i overkant
av 70 kommuner. Flere av kommunene som hadde et akkumulert underskudd
i 2008 og som den gang var «i faresonen» for å kunne bli meldt inn
i ROBEK, har altså gjenopprettet den økonomiske balansen.
Den høye inntektsveksten i 2009, sammen med reduserte
renteutgifter, bidro til en viss nedgang i underskuddene i 2009.
Nettofinansinvesteringene i kommunesektoren ble redusert til -22,2 mrd.
kroner i 2009, tilsvarende 6,8 pst. av inntektene. Det høye nivået
på underskuddene bidrar likevel til en fortsatt økning i gjeldsnivået i
kommunesektoren.
Økningen i underskuddene de siste årene må ses i
sammenheng med høy vekst i bruttoinvesteringene. Etter at bruttoinvesteringene
i kommunesektoren hadde falt reelt med om lag 10 pst. over de to
årene 2004 og 2005 har investeringene steget reelt med 37 pst. fra
2005 til 2009. Investeringsnivået i kommunesektoren har etter dette kommet
opp på et høyt nivå.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet i sine alternative statsbudsjett for 2009
og 2010 gikk inn for å øke kommunenes økonomiske handlingsrom med
henholdsvis 4,9 mrd. kroner og 4,2 mrd. kroner i forhold til regjeringens
opplegg.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre har foreslått en økonomisk ramme for kommunesektoren
i 2007, 2008, 2009 og 2010 som hadde gitt kommunene et økonomisk
handlingsrom på linje med regjeringens opplegg. Høyres alternativ
innebærer at en større andel av inntektene hadde kommet gjennom
at kommunene hadde fått beholdt en større andel av egne skatteinntekter.
Men i motsetning til regjeringens opplegg ville et samlet opplegg
fra Høyre ha betydd en jevnere vekst for sektoren, fortsatt fokus
på effektivisering og fornying og forventninger til sektoren i samsvar
med de økonomiske rammene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at kommunenes utgifter
de siste årene har økt mer enn det regjeringen overfører. Praksisen
fra dagens regjering er at kommuner får tilskudd det første året
et tiltak blir innført, men at regjeringen deretter fjerner tilskuddet.
Denne praksisen medfører at kommuner blir pålagt oppgaver som ikke
er finansierte.
Under dagens regjering har kommuner og fylkeskommuner
fått stadig flere lovpålagte oppgaver, uten at finansieringen følger
med. Dette medfører at kommunene må kutte i sine øvrige ansvarsområder.
I proposisjonen redegjøres det for en del sentrale indikatorer
for utviklingen i de kommunale velferdstjenestene i perioden 2005
til 2009. Det er lagt særlig vekt på utviklingen fra 2008 til 2009.
De viktigste målgruppene for kommunale og fylkeskommunale
tjenester er barn og unge 1–18 år og innbyggere 67 år og over. I
løpet av de siste fire årene har antall innbyggere i disse gruppene økt
med rundt 38 200, og dette indikerer et økt behov for kommunale
tjenester.
For 2009 indikerer beregninger fra Det tekniske beregningsutvalg
for kommunal- og fylkeskommunal økonomi at kommunesektorens merkostnader
knyttet til den demografiske utviklingen var 1,6 mrd. kroner. Det
er usikkerhet knyttet til beregningene, bl.a. fordi det er lagt
til grunn samme standard og dekningsgrader som året før.
Antall barn i barnehagealder har i løpet av
de siste fire årene økt kraftig. Barnehagedekningen økte fra i overkant
av 76 pst. i 2005 til i overkant av 88 pst. i 2009. Vel halvparten
av barna har plass i en kommunal barnehage.
De fire siste årene har det også vært en kraftig økning
i andelen heltidsplasser. Parallelt med den sterke utbyggingen av
barnehageplasser har det vært en kraftig økning i ressursinnsatsen, målt
ved avtalte årsverk.
Elevtallet i grunnskolen har gått ned de siste
fire årene samlet sett, men flatet ut i 2009. Ressursinnsatsen,
målt ved årstimer til undervisning, har på sin side økt gjennom
hele perioden. Økningen kan i stor grad henføres til spesialundervisningen.
Nærmere seks av ti barn mellom seks og ni år hadde
i 2009 plass i skolefritidsordningen (SFO). Andelen har økt med
i alt sju prosentpoeng de siste fire årene, men var uendret fra 2008
til 2009.
Innen pleie- og omsorgstjenestene er det økende behov
knyttet til at det blir flere eldre, særlig i aldersgruppen over
90 år, samtidig som det blir flere yngre mottakere. De siste årene
har antall mottakere av hjemmetjenester under 67 år økt betydelig
mer enn befolkningsveksten skulle tilsi, og denne gruppen utgjør
en stadig større andel av mottakerne av hjemmetjenester. Samlet
sett har utviklingen de siste årene vist en betydelig endring i
hvilke grupper som benytter de hjemmebaserte pleie- og omsorgstjenestene.
Endring i sammensetningen av mottakergruppen med flere mottakere
blant de yngre og de eldste kan tyde på økt pleietyngde blant mottakerne.
Innenfor sosialtjenesten har det vært en nedgang i
antall sosialhjelpstilfeller gjennom fireårsperioden, men det har
vært en stor økning i antall tilfeller fra 2008 til 2009. Gjennomsnittlige utbetalinger
har derimot økt i perioden, men har blitt noe redusert fra 2008
til 2009. Også stønadslengden er redusert, både i perioden og det
siste året. Det antas at endringene fra 2008 til 2009 har sammenheng
med økt pågang på sosialhjelp som følge av svekkelsen i arbeidsmarkedet.
På nasjonalt nivå i 2009 var antall kommunalt
disponerte boliger for vanskeligstilte per 1 000 innbygger 20,5.
I 2009 ble det gitt tilsagn om tilskudd til å framskaffe 2 400 utleieboliger. Dette
er en stor økning fra tidligere år. Utviklingen er i tråd med regjeringens
politiske ambisjoner om å øke antallet utleieboliger. Husbanken har
i denne perioden hatt fokus på at kommunene får en hensiktsmessig
boligmasse som kommer vanskeligstilte til gode.
Foreløpige KOSTRA-tall for 2009 viser at tre
av fire husstander som oppholder seg i midlertidig botilbud har
opphold av kortere varighet enn tre måneder. Regjeringens mål er
at ingen skal oppholde seg lenger enn tre måneder i midlertidig botilbud.
Det gjenstår derfor noe før målet er nådd.
Eldre og personer med ulike funksjonsnedsettelser
utgjør årlig en høy andel av dem som tildeles kommunalt disponerte
boliger. Det er derfor viktig at andelen tilgjengelige kommunalt
disponerte utleieboliger fortsatt øker.
Netto driftsutgifter til barnevernstjenesten
per innbygger i målgruppen har økt i perioden. Det er særlig de
siste årene at økningen har vært sterk, ikke minst fra 2008 til
2009. Andelen netto driftsutgifter til barnevern i forhold til netto driftsutgifter
til andre tjenester er stabil i perioden.
Antall 16–18-åringer har i tidligere år økt
kraftig, og den demografiske utviklingen har dermed hatt større
konsekvenser for fylkeskommunene enn for kommunene. Andelen av 16–18-åringene
som er i videregående opplæring har ligget relativt stabilt rundt
90 pst. I 2009 flatet veksten i antallet unge i alderen 16–18 år
ut, og antall personer i videregående opplæring er om lag uendret
fra 2008 til 2009. Det har imidlertid vært en klar nedgang i antall
lærlinger, mens antall elever i videregående skole har økt tilsvarende.
Ressursinnsatsen ved de fylkeskommunale skolene,
målt ved avtalte lærerårsverk korrigert for legemeldt sykefravær
og fødselspermisjon, var noe høyere i 2009 enn året før, men veksten var
svakere enn veksten i elevtallet. Andelen av elevene som fikk oppfylt
førstevalget i 2009 gikk ned sammenlignet med året før, mens andelen
som sluttet i løpet av året ligger om lag på samme nivå som i 2008.
Ansvaret for å prioritere eiendomsforvaltning ligger
til kommunesektoren selv. Kommunal- og regionaldepartementet følger
opp ved å tilrettelegge for rammebetingelser som skal gjøre kommunesektoren
i stand til å ivareta eiendomsforvaltningen.
En av de store utfordringene i kommunesektoren har
vært mangel på kunnskap og kompetanse om eiendomsforvaltning.
Fra og med 2009 fikk kommunesektoren bedre styringsinformasjon
i form av nøkkeltall om eiendomsforvaltning i KOSTRA.
Av proposisjonen framgår det at kommunesektoren
prioriterer eiendomsforvaltning av sentrale formålsbygg sterkere
i 2009 enn i 2008. Utgiftene for kommunene til vedlikeholdsaktiviteter
har økt betydelig for både kommuner og fylkeskommuner. Dette kan
ha sammenheng med tiltakspakken som i stor grad ble brukt i 2009.
Energikostnadene per kvadratmeter ble redusert med 1,8 pst. for
kommunene og 12,4 pst. for fylkeskommunene. Siden dette er relativt
ny statistikk, er det grunn til å ta forbehold om enkelte feil i
tallene.
Departementet vil gi Norges teknisk-naturvitenskapelige
universitet 2 471 000 kroner i tilskudd i 2010 til gjennomføring
av et femårig FoU-program om kommunal eiendomsforvaltning.
Det er fortsatt nødvendig for de fleste kommuner å
høyne statusen på eiendomsforvaltning og prioritere ressurser på
kort sikt med tanke på et godt, verdibevarende vedlikehold, noe
som igjen vil sikre gode tjenester for brukerne av de kommunale
og fylkeskommunale bygningene, god økonomi og økt handlingsrom i
framtiden for kommunene og fylkeskommunene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
registrerer at veksten i de frie inntektene i 2010 legger til rette
for en styrking av det kommunale barnevernet med 400 årsverk, og
at regjeringen vil følge utviklingen i det kommunale barnevernet
fram mot framleggelsen av statsbudsjettet for 2011. Flertallet har
merket seg at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett foreslår å
øke bevilgningen til det statlige barnevernet med 90 mill. kroner
knyttet til de nye standardkontraktene for statlige beredskaps-
og familiehjem.
Flertallet viser til at barne-,
likestillings- og inkluderingsministeren er i dialog med KS om å bedre
vilkårene for de kommunale fosterhjemmene. Komiteen er
opptatt av likebehandling av de kommunale og statlige fosterhjemmene
når det gjelder ferie- og pensjonsordninger.
Flertallet understreker at også
det kommunale barnevernet har store utfordringer, og flertallet ser
positivt på at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
har satt i gang en full gjennomgang både av barnevernets oppgaver
og av ansvarsfordelingen mellom det statlige barnevernet (Buf-etat)
og kommunenes oppgaver og ansvar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen ifølge
proposisjonen mener det er «ønskelig å styrke kapasiteten og kvaliteten
i det kommunale barnevernet». Disse medlemmer viser
videre til at barne-, likestillings- og inkluderingsministeren har
pekt på behov for økte ressurser i barnevernet. Statsråden uttalte
til Stavanger Aftenblad 3. mai 2010 at det er en kritisk situasjon
i det kommunale barnevernet. Disse medlemmer vil
understreke at situasjonen i barnevernet i dag er at det er store mangler
og utfordringer i nesten alle ledd. Disse medlemmer viser
til fylkesmennenes rapporteringer om det kommunale barnevernet. Kommunene
har for liten kapasitet, for få ansatte til å løse alle arbeidsoppgavene
og for lite tid og ressurser til å skaffe tilstrekkelig kompetanse. Det
kommunale barnevernet har en sterk vekst i antall bekymringsmeldinger
som kommer inn. De er kraftig underbemannet og legger til side saker
som burde blitt undersøkt.
Det er svært viktig at barnevernet har de ressurser
og den kompetanse som er nødvendig for å sikre de aller svakeste
i vårt samfunn.
Disse medlemmer viser til behandlingen
av Dokument 8:21 S (2009–2010) jf. Innstilling 186 S (2009–2010)
hvor Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag for Stortinget
om en opptrappingsplan for barnevernet som sikrer full barnevernsdekning
innen 2017. Full barnevernsdekning innebærer blant annet:
Nok behandlingskapasitet
i det kommunale barnevernet.
Nok fosterhjemsplasser og institusjonsplasser
til å gi alle barn et tilbud tilpasset den enkeltes behov.
Nok kapasitet i fylkesnemndene til å sikre
rask saksbehandling.
Tilstrekkelig antall tilsynsførere.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet noterer
seg videre veksten i netto driftsutgifter per innbygger innen barnevernstjenesten,
og mener dette er et område det er viktig å prioritere med tilstrekkelige midler
for å oppnå et forsvarlig nivå på tjenestene. Disse medlemmer viser
til at Barneombudet i 2009 avdekket grove mangler innen den kommunale
barnevernstjenesten, hvor tilfeller av kommuner som i perioder var
fullstendig uten barnevernsdekning ble avslørt. Disse medlemmer presiserer
at dette ikke kan lastes små kommuner med en allerede presset økonomi, men
vil like fullt få frem at slike brudd er uholdbare i en situasjon
hvor norske kommuner har fått ekstra midler til barnevern. Disse
medlemmer mener det er regjeringens ansvar å påse at midlene
i kommunene går til å opprettholde et fast barnevernstilbud, og
mener krav om minimumsbemanning i barnevernet må inn snarest mulig. Disse
medlemmer mener det trengs vilje og handlekraft for å løse
utfordringene, og ber regjeringen ta de nødvendige grep for å ivareta
et kommunalt barnevern over hele landet som har en forsvarlig bemanning
hver dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen mener
veksten i kommunenes frie inntekter gir rom for styrking av det kommunale
barnevernet med 400 stillinger i 2010. Mye tyder på dette ikke skjer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser videre til at regjeringen
vil vurdere andre virkemidler for å sikre at det kommunale barnevernet styrkes.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener derfor det er behov for å styrke barnevernet
og trappe opp innsatsen for å sikre full dekning i alle ledd. Dette
medlem viser til representantforslag fra Kristelig Folkeparti
om en opptrappingsplan for å nå full barnevernsdekning innen 2017,
jf. Dokument 8:21 S (2009–2010).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med tiltak som sikrer opptrapping for å styrke kapasiteten og kvaliteten
i den kommunale barnevernstjenesten, og om nødvendig øremerke midler
til dette formålet.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til det økende behovet for flere omsorgsboliger. Boligbyggelagene
har vært og er en viktig mulig bidragsyter i arbeidet med å fremskaffe
tilstrekkelig med omsorgsboliger. Flertallet er derfor
positive til at regjeringen foretar en ny gjennomgang av regelverket
for støtte til bygging av omsorgsboliger for å klargjøre om det
er mulig å inkludere boligbyggelagene i prosessen med å fremskaffe omsorgsboliger
der tilskuddet er klausulert innenfor EØS-regelverket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener bygging av omsorgsboliger
og sykehjemsplasser er en av kommunenes viktigste oppgaver innen
pleie og eldreomsorg. Disse medlemmer finner det
derfor meget underlig at regjeringen gjennom endrede retningslinjer
for Husbanken har fratatt kommunene muligheten til fritt å velge
samarbeidspartner for denne type utbygging. Det er kommunene som
mottar tilskuddet fra Husbanken, og det må derfor oppfattes som
manglende tillit til norske kommuner at regjeringen nå vil begrense
kommunenes handlefrihet på dette området. Disse medlemmer vil
be regjeringen omgjøre Husbankens retningslinjer, og sørge for en
likebehandling av offentlige aktører, frivillige organisasjoner, borettslag
og private utbyggere.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener at boligbyggelag må få delta i bygging
av omsorgsboliger med tilskudd fra Husbanken. Dette medlem viser
til den muntlige spørretimen i Stortinget onsdag 3. juni 2010 hvor
spørsmålet ble tatt opp med kommunalministeren. Dette medlem er
tilfreds med at helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen dagen etter
kom med oppløftende signaler, da hun i Aftenposten uttalte at regjeringen
kan ha tolket EØS-reglene for strengt, og at de raskt vil sjekke
ut om det likevel er mulig å tildele statlige støttemidler til omsorgsboliger
som bygges av boligbyggelag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at eldre, pleietrengende mennesker må få en lovfestet
rett til å få dekket grunnleggende behov. Disse medlemmer mener
det er uakseptabelt at eldre pleietrengende mennesker står uten
rettigheter, og at man er prisgitt den enkelte kommunes økonomiske situasjon
og politikeres prioriteringer. Eldreomsorgen i Norge har vært gjenstand
for en kontinuerlig debatt siden midten av 1980-tallet. Sjokkerende
nyheter og oppslag i pressen som: «Tvang mot eldre – daglig kost
i sykehjem», «Gamle bindes og låses inne», «Tørstet i hjel på sykehjem»,
«De gamle brytes ned av motløshet», og «Eldre blir mishandlet»,
er dessverre ikke uvanlig. Disse medlemmer viser
til at det har vært en nedgang i antallet sykehjemsplasser i forhold
til befolkningsutviklingen og behovet for slike plasser siden den
rød-grønne regjeringen overtok i 2005. Det vises i denne sammenheng
til Riksrevisjonens rapport, fremlagt våren 2009.
Disse medlemmer viser til at
skiftende regjeringer og stortingspolitikere i alle valgkamper de
siste 30 årene har lovet en verdig eldreomsorg. Jens Stoltenberg
uttalte i valgkampen 2005 at eldreomsorgen «skal skinne». Disse medlemmer er
av den oppfatning at ingen har klart oppgaven med å skape en verdig
eldreomsorg.
Disse medlemmer mener det er
på høy tid at det innføres en lovfestet rett til pleie og omsorg for
eldre med behov for slike tjenester, betalt av Folketrygden.
Disse medlemmer konstaterer at
det fortsatt er langt frem til en eldreomsorg som skinner, og viser
til sitt omfattende og helhetlige forslag i Dokument nr. 8:83 (2006–2007)
med i alt 19 konkrete tiltak som bør gjennomføres.
Disse medlemmer viser til at
kommunenes ansvar for omsorgsoppgavene blir ivaretatt svært forskjellig
fra kommune til kommune. Vekslende regjeringer har lagt frem planer,
handlingsplaner og forslag til endringer, men situasjonen i eldreomsorgen
og kritikken mot det kommunale tilbudet har ikke stilnet eller endret
seg vesentlig. Økte bevilgninger til kommunene, som blir gjenstand
for kommunestyrers og kommuneadministrasjoners prioriteringer, fører
ofte ikke til satsing på eldreomsorg.
Disse medlemmer synes det er
et stort paradoks at verdens rikeste land, per capita, og med selvskryt
om en velferdsstat som alle andre land visstnok ser opp til, fremdeles
har en jevn nyhetsdekning i media om store problemer og elendighet
i sitt eldreomsorgssystem. Disse medlemmer mener
situasjonen er en helt naturlig konsekvens av et sosialistisk system som
rasjonerer eldreomsorgstilbudet gjennom rammebevilgninger. De økonomiske
rammene er for små og kan fritt brukes til andre formål som fortrenger
omsorg av pleietrengende eldre. Når det ikke er automatikk i at
det stilles midler til rådighet i takt med et voksende behov og
en voksende eldrebefolkning, må køer, ventelister og høyere terskler
for hjelp bli resultatet.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at det må igangsettes en betydelig innsats knyttet til bygging av
sykehjemsplasser. Dette bør gjøres ved at tilskuddsordningen for
bygging av sykehjemsplasser økes til minst 800 000 kroner per plass,
og at totalrammen økes slik at det kan bygges 2 500 sykehjemsplasser
per år frem til behovet er dekket.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å fremme forslag til
lov som gir de pleietrengende lovfestet rett til å få dekket grunnleggende
behov – uavhengig av hvor i landet de bor – innen 1. januar 2011.»
«Stortinget ber regjeringen, med hjemmel i ny lov,
utarbeide en ny kvalitetsforskrift hvor grunnleggende behov blir
klart og tydelig definert.»
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2011, fremme forslag om å øke tilskuddet og rammen til bygging
av nye sykehjemsplasser, slik at det blir mulig å bygge minst 2 500
nye sykehjemsplasser i 2011.»
Disse medlemmer er av den oppfatning
at teknologiske løsninger vil være en del av fremtidens hjemmebaserte
omsorg. Dette kan for eksempel være bruk av sensorteknologi og andre
løsninger som skaper økt trygghet og sikkerhet for den enkelte eldre.
I denne sammenheng er det viktig at nye omsorgsboliger har tilgang
på nødvendig infrastruktur for å kunne implementere teknologiske
løsninger som krever god kapasitet på nettilgang mv. Det bør derfor, slik disse
medlemmer ser det, legges til rette for slik infrastruktur
i bygging av nye omsorgsboliger i 2011.
Disse medlemmer peker på at teknologiske nyvinninger
vil kunne ha betydelig samfunnsmessig gevinst, og at forholdene
må legges til rette for at innovasjon innen pleie- og omsorgssektoren
blir bedre ivaretatt gjennom utprøving av teknologi som kan være
med på å skape både forutsigbarhet for brukere av pleie- og omsorgstjenester,
og deres pårørende, og som kan være med på stimulere teknologibedrifter
til å prøve ut nye løsninger som forbedrer etablerte prosesser og
utrustning innen denne sektoren.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at det i forbindelse med Husbankens tildelingsmidler til omsorgsboliger
må kunne ytes et eget tilskudd i forbindelse med tilrettelegging
for infrastruktur til å kunne ta i bruk nye teknologiske virkemidler,
for eksempel mer tidsriktige trygghetsalarmer. Dette for å kunne
møte de utfordringene og mulighetene som vil kunne tas i bruk i
relativt nær fremtid.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med
tilskuddsordning for bygging av omsorgsboliger, legge til rette
for nødvendig teknologisk infrastruktur til å kunne ta i bruk teknologiske
løsninger i fremtiden.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
veksten i antall barn i barnehagealder, og vil understreke viktigheten
av et bredt og godt tilbud til disse barna. Disse medlemmer er
opptatt av mangfoldet innen barnehagesektoren, og mener full barnehagedekning gir
unike muligheter til å ha et variert og velfungerende samspill mellom
kommunale og ikke-kommunale barnehager. Disse medlemmer vil
påpeke at stabile og forutsigbare rammer for alle enheter er nødvendige
for å oppnå best mulige resultater.
Kommunene har ulike forutsetninger for å gi
et likeverdig tjenestetilbud. Den viktigste forklaringen på forskjeller
i tjenestetilbud mellom kommunene er forskjeller i inntekter.
Gjennom utgiftsutjevningen i inntektssystemet skal
kommunene i prinsippet fullt ut kompenseres for utgifter ved tjenesteytingen
som de selv ikke kan påvirke. Kostnadsnøkkelen er den mekanismen
i inntektssystemet som i praksis sørger for dette, og som fordeler
tilskudd til kommunene etter deres varierende behov.
Grunnlaget for dagens utgiftsutjevning skriver seg
fra midt på 1990-tallet og er i hovedsak basert på Rattsø-utvalgets
utredning.
Sammensetningen av ulike aldersgrupper og karakteristika
ved befolkningen påvirker etterspørselen etter og kostnadene ved
å produsere kommunale tjenester. Siden midten av 1990-tallet er
både alderssammensetningen og levekårene endret. Det har også skjedd
store endringer i bosettingsmønsteret.
Regjeringen legger i proposisjonen fram forslag til
ny kostnadsnøkkel for kommunene. Samtidig er det også foretatt en
gjennomgang av de øvrige elementene i inntektssystemet for kommunene, og
det foreslås endringer i skattens andel av kommunenes samlede inntekter,
i enkelte av de regionalpolitiske tilskuddene, i hovedstadstilskuddet,
i fordelingen av skjønnstilskudd, og det innføres et Storbytilskudd
til Bergen, Trondheim, Oslo og Stavanger.
Enkelte kommuner har merkostnader som følge av
at de også skal betjene samiske brukere. I forbindelse med gjennomgangen
av kostnadsnøklene er hele denne problemstillingen vurdert. Det
er imidlertid teknisk meget vanskelig å få dette innarbeidet i kostnadsnøkkelen.
Med bakgrunn i arbeidet til Inntektssystemutvalget
(Borgeutvalget) har Kommunal- og regionaldepartementet gjennomgått
og oppdatert alle delkostnadsnøklene i inntektssystemet for kommunene.
Departementet har tatt utgangspunkt i de samme metodene som utvalget
benyttet, men har utført nye analyser med et oppdatert datagrunnlag.
I tillegg er det på flere sektorer gjennomført flere forskningsprosjekter
som er lagt til grunn for utarbeidelsen av kostnadsnøkkelen.
Departementet har også gjennomgått kostnadsnøkkelen
for fylkeskommunene, og på noen områder er det behov for ytterligere
utredningsarbeid. Det legges derfor ikke fram forslag til ny kostnadsnøkkel
for fylkeskommunene nå.
Komiteen viser til
at en helhetlig gjennomgang av kostnadsnøklene ikke er foretatt
siden Rattsø-utvalget på midten av 1990-tallet. Siden den gang har
det skjedd store endringer i forhold som er av betydning for kommunenes
muligheter til å tilby velferdstjenester, herunder alderssammensetningen
i befolkningen, endrete levekår og endringer i bosettingsmønsteret.
Dagens kostnadsnøkler tar ikke i tilstrekkelig grad opp i seg de
reelle forskjellene mellom kommunenes utgifter knyttet til å tilby
velferdstjenester. Bedre datagrunnlag, oppdaterte analyser og modeller ligger
til grunn for den foreslåtte endringen av kostnadsnøklene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, er fornøyd med at det er foreslått
et bedre og mer rettferdig system for å utjevne utgiftsforskjeller
mellom kommunene. Det faktum at det er lenge siden sist kostnadsnøklene
ble endret, sammen med oppdatert datagrunnlag og analyser, gir betydelige
omfordelingsvirkninger mellom kommunene. Flertallet mener
derfor det er klokt at departementet legger opp til regelmessig
revisjon av kostnadsnøklene.
Flertallet vil peke på at revideringen
av kostnadsnøklene ble varslet både i St.prp. nr. 57 (2007–2008)
Kommuneproposisjonen 2009 og St.prp. nr. 68 (2008–2009) Kommuneproposisjonen
2010. Departementets forslag til nye kostnadsnøkler bygger på Borge-utvalgets
utredning (NOU 2005:18 Fordeling, forenkling, forbedring), som var
på en bred høring da den ble lagt fram. Flertallet understreker
at det er faglige vurderinger og analyser som ligger til grunn for revideringen
av utgiftsujevningen, ikke politiske prioriteringer.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at det derfor har vært tilfredsstillende muligheter for å
gi innspill og forslag til revisjonen av kostnadsnøklene som er foreslått.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at finansieringen av grunnleggende velferdstjenester skal skje gjennom
en behovsstyrt statlig finansiering til den enkelte driftsenhet,
basert på de lovfestede rettigheter den enkelte innbygger har til
helse, eldreomsorg og undervisningstjenester. Disse medlemmer mener
at det innenfor stykkprissystemet må være en tjenestegaranti som
sikrer innbyggerne en viss standard på de offentlige tjenestene.
Det er etter disse medlemmers mening uheldig at regjeringen
ikke ønsker å lovfeste rett til sykehjemsplass, når regjeringen
på den annen side ikke har noen betenkeligheter med verken å lovfeste
rett til barnehageplass, eller rett til frukt og grønt i kombinerte
skoler med elever fra 1. til 10. skoletrinn og rene ungdomsskoler.
Kommunenes øvrige oppgaver utover grunnleggende velferdstjenester
skal med disse medlemmers system hovedsakelig finansieres
gjennom inntekter fra kommunal inntektsskatt der kommunen selv fastsetter
skattøret. Dette betyr at kommunepolitikerne i en kommune kan bestemme seg
for å ha et høyt kommunalt skattøre, prangende kulturhus og gratis
konserter for alle, eller eventuelt et lavt kommunalt skattøre og
kun grunnleggende stykkprisfinansierte velferdstjenester som skole
og eldreomsorg.
Disse medlemmer mener at slike
lokale tilpasninger kan trekke til seg arbeidskraft, næringsvirksomhet
og investeringer. Dette vil ikke bare være positivt for den enkelte
kommune, men også for velstandsutviklingen i hele landet sett under
ett. Innbyggerne vil også i større grad få det skattøre og tjenestetilbudet
de ønsker seg.
Disse medlemmer konstaterer at
noen av de viktigste velferdstjenestene i dag er kommunenes ansvar,
nemlig eldreomsorg og grunnskoletilbud. Det er derfor avgjørende
at man sørger for tilstrekkelige økonomiske rammer slik at disse
viktige velferdsoppgavene blir ivaretatt. En rekke kommuner melder
om anstrengt økonomi, og det foreslås redusert tilbud mange steder
innenfor disse velferdsområdene.
Disse medlemmer fremmer derfor
forslag om ekstraordinære, øremerkede midler til eldreomsorg og
grunnskole i hvert eneste alternative budsjettopplegg. Det er imidlertid
viktig for disse medlemmer å understreke at øremerking
ikke er noen optimal løsning, men den beste løsningen inntil Fremskrittspartiet
får innført stykkprisfinansiering av grunnleggende velferdstjenester.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen avvikle dagens rammefinansieringssystem
og erstatte dette med et nytt system for behovsstyrt statlig finansiering av
grunnleggende velferdstjenester som helse, omsorg, grunnskole, videregående
utdanning samt sosiale tjenester.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til KS’ uttalelse på
den åpne høringen i Stortinget i forbindelse med fremleggelsen av Kommuneproposisjonen
for 2011, hvor det fremkom at KS stiller seg kritiske til at arbeidet med
revidering av kostnadsnøklene har vært en lukket prosess, og at
de ikke har hatt reell mulighet til å kryssjekke og kvalitetssikre regjeringens
forslag.
Disse medlemmer vil vise til
den enstemmige uttalelsen fra Landsstyret i Kommunenes Sentralforbund
avgitt 28. mai 2010:
«Regjeringen varslet en lenge ventet endring av kostnadsnøklene
i inntektssystemet for kommunesektoren for 2011. Resultatet ble
forslag om en mer omfattende omlegging av hele inntektssystemet,
med klare konsekvenser for mange kommuner. Landsstyret i KS registrerer med
forbauselse hvor lukket arbeidet med kostnadsnøklene har vært. De
har ikke vært drøftet i utvalg med representasjon fra sektoren,
eller vært på høring. Dette svekker både forslaget, forståelsen
og legitimiteten til et nytt system. Landsstyret krever åpenhet
rundt utviklingen av det nye systemet nå og framover.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, har merket seg at enkelte kommuner
har merkostnader som følge av at de har både norsk og samisk befolkning.
Ni kommuner og fire fylkeskommuner omfattes av forvaltningsområdet
for samisk språk. De får en særlig skjønnsmessig kompensasjon for
å følge opp forpliktelsene som følger av samelovens språkregler.
Også andre kommuner har utgifter som er relatert til at de har både
samiske og norske innbyggere.
Flertallet viser til at det er
etablert enkelte ordninger for å refundere kommunenes særskilte kostnader
til tospråklighet, men det er fortsatt slik at kommuner har utgifter
i forbindelse med samiske brukere, uten at dette blir kompensert. Samtidig
blir enkelte utgifter, som for eksempel til samisk undervisning
i grunnskolen bare delvis kompensert. Flertallet tar
til etterretning at problemstillingen er vurdert i forbindelse med
gjennomgangen av kostnadsnøklene, men at det er teknisk meget vanskelig
å innarbeide slike forskjeller i utgifter.
Flertallet mener at kommunene
og fylkeskommunene skal være i stand til å ivareta sine forpliktelser
overfor samiske brukere i tråd med Norges internasjonale forpliktelser
og i tråd med nasjonal lovgivning. Flertallet viser
for øvrig til St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken hvor det
slås det fast at staten har ansvaret for at kommuner og fylkeskommuner
har rammebetingelser som gjør at de kan ivareta sine forpliktelser.
Flertallet mener at systemet
for kompensasjon av kommunenes utgifter er for fragmentert og ikke
i tilstrekkelig grad tar høyde for kommunenes reelle utgifter overfor
samiske brukere. Dette kan medføre at samiske brukere ikke mottar
kommunale tjenester tilpasset sin språk- og kulturbakgrunn. Flertallet er
opptatt av at det er et likeverdig tjenestetilbud overfor den samiske
befolkningen, der de særlige språklige og kulturelle behov ivaretas.
Flertallet ber på denne bakgrunn
departementet i forbindelse med statsbudsjettet for 2011 vurdere
hvordan man bedre kan gi kommuner med samisk befolkning bedre rammebetingelser for
å ivareta sine nasjonale og internasjonale forpliktelser, spesielt
med hensyn til hvordan språklige og kulturelle behov ivaretas i
velferdstilbudet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
ingen gode grunner til at den økonomiske særbehandlingen av samiske
kommuner skal utvides. Disse medlemmer viser til
at de fleste kommuner kan påvise spesielle lokale forhold hvor utfordringer
ikke i tilstrekkelig grad ivaretas gjennom etablerte statlige finansieringsordninger,
uten at det nødvendigvis fører til endringer i de rammebetingelser
som gis av Stortinget. Etter disse medlemmers vurdering
er samiske kommuner meget godt ivaretatt innenfor de ordninger som
allerede eksisterer, kanskje i overkant godt i forhold til situasjonen
i andre kommuner.
Kriterier som beskriver trekk ved befolkningen, dvs.
alderskriterier og sosiale kriterier, utgjør størstedelen av kostnadsnøkkelen
for kommunene.
Siden forrige revidering av kostnadsnøkkelen har
det vært befolkningsvekst i landet sett under ett. Fra 1998–2008
økte innbyggertallet fra 4,4 til 4,7 mill., noe som tilsvarer en
økning på 7,2 pst. i perioden sett under ett. I all hovedsak har befolkningsveksten
vært større jo høyere innbyggertall kommunene hadde i utgangspunktet. De
fleste av de minste kommunene har opplevd en befolkningsnedgang.
Alderssammensetningen i befolkningen varierer også
mellom kommunene. Hovedmønsteret i aldersfordelingen har holdt seg
ved like de siste årene, men det har likevel vært visse utviklingstrekk.
Forslaget til ny kostnadsnøkkel fanger opp hvordan
utviklingen i alderssammensetningen påvirker utgifter til kommunale
tjenester. Den vil imidlertid ikke gjenspeile utfordringen som kommunene
står overfor de kommende årene: andelen av de eldste i voksenbefolkningen
mellom 16–66 år er økende, og disse vil de nærmeste årene bli alderspensjonister,
og en avtagende andel av yngre aldersgrupper vil utgjøre arbeidsstyrken.
En rettferdig fordeling av inntektene er en forutsetning for å sikre
gode kommunale tjenester til hele befolkningen. Det er derfor nødvendig
å oppdatere kostnadsnøkkelen jevnlig, om lag hvert fjerde år.
Kriterier som beskriver levekår og andre sosiale forhold
har betydning for de fleste sektorer som inngår i utgiftsutjevningen.
De sosiale kriteriene fordeler seg ikke jevnt mellom kommunene.
I forslaget til ny kostnadsnøkkel er disse kriteriene vektlagt noe
sterkere enn i dagens nøkkel. Forslaget inneholder også flere sosiale
kriterier enn før. Dette gir dermed fordelingsvirkninger. Forskjellige
grupper i befolkningen etterspør kommunale tjenester i ulik grad.
Uføre, fattige, arbeidsledige, skilte og separerte, ugifte over
67 år, barn med enslig forsørger, psykisk utviklingshemmede og flyktninger
er kriterier som synes å fange opp variasjoner i kommunenes utgiftsbehov
på en god måte.
Dette betyr imidlertid ikke at den enkelte innbygger
innenfor disse gruppene er kostnadskrevende for kommunen, men at
en overrepresentasjon innenfor disse gruppene fanger opp strukturelle
variasjoner i kommunenes utgiftsbehov.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
de kriterier som ligger til grunn for revidering av kostnadsnøkkelen
for kommunene baserer seg på statistiske demografiske forhold som
er med på å videreføre et rammefinansieringssystem disse
medlemmer ønsker erstattet med behovsstyrt statlig finansiering
av grunnleggende velferdstjenester og en lokal beskatningsrett til
å finansiere ytterligere ikke-lovpålagte oppgaver.
Gjennom utgiftsutjevningen skal kommunene i prinsippet
fullt ut kompenseres for utgifter ved tjenesteytingen som de selv
ikke kan påvirke. Utgiftsutjevningen er utformet som et null-sum-spill,
hvor tillegg for enkelte kommuner motsvares med et tilsvarende trekk
for andre kommuner. Gjennom kostnadsnøkkelen og et oppdatert sett
med kriteriedata, beregnes utgiftsbehovet for den enkelte kommune.
Kommuner med et lavt utgiftsbehov får en reduksjon i rammetilskuddet,
mens kommuner med et høyt beregnet utgiftsbehov får et tillegg i
rammetilskuddet.
Helt siden innføringen av inntektssystemet i 1986
har det vært et grunnleggende prinsipp at kommunene og fylkeskommunene
kun skal få kompensasjon for ufrivillige etterspørsels- og kostnadsforhold
i tilknytning til de kommunale tjenestene. Dette må det tas hensyn
til ved fastsetting av kriteriene i kostnadsnøkkelen.
Frivillige kostnadsforskjeller er derimot kostnader
som er et resultat av kommunenes egne disposisjoner, og er knyttet
til standard/kvalitet og effektivitet.
Å kompensere for «frivillige kostnadsforskjeller»
vil svekke insentivene til kostnadseffektiv tjenesteyting. Innenfor
et fordelingssystem vil dette bety at kommuner som produserer effektivt
blir straffet i form av reduserte statlige overføringer, samtidig
som kommuner som produserer ineffektivt vil bli kompensert for utgifter
som skyldes ineffektiv drift.
Siden det kun skal kompenseres for utgifter
kommunen selv ikke kan påvirke, må det settes strenge krav til hvilke
type kriterier som kan inngå i systemet. Kriteriene må være: objektive, basert
på offisiell statistikk og mulige å oppdatere jevnlig
På bakgrunn av hensynet til enkelhet og gjennomførbarhet
er det, på linje med Borgeutvalgets utredning (NOU 2005:18) og dagens kostnadsnøkkel,
valgt å legge statistiske metoder til grunn for etablering av kriterier
for utgiftsutjevningen. I tillegg er det lagt vekt på at en ved
denne metoden ikke griper inn i kommunenes prioriteringer.
I analysene som er lagt til grunn for kostnadsnøklene
er det benyttet multippel regresjonsanalyse. Det vil si at alle
aktuelle forklaringsvariabler som antas å påvirke kommunenes ressursinnsats
på et bestemt område inkluderes samtidig i analysen. Dette er en
stor fordel, siden det betyr at en gjennom analysen kan isolere
betydningen av hver enkelt forklaringsfaktor, dvs. få et mål på
nettoeffekten av hver og én kostnadsfaktor på utgiftsnivået i kommunene.
Gjennom regresjonsanalyse kan en derfor etablere
modeller som langt på vei forklarer utgiftsforskjeller mellom kommunene.
Variabler som har forklaringskraft i analysen kan deretter inngå
som kriterier i kostnadsnøkkelen. Vekten på kriteriet fastsettes
videre av hvor mye kriteriet forklarer av samlet utgiftsvariasjon
kommunene i mellom.
Dagens kostnadsnøkler bygger i hovedsak på arbeidet
til Rattsøutvalget (NOU 1996:1). Rattsøutvalget foretok partielle
analyser innen de enkelte delsektorene som inngikk i utgiftsutjevningen.
Statistisk sentralbyrå (SSB) har utviklet en
simultan modell for å forklare variasjoner i kommunenes utgiftsbehov,
KOMMODE-modellen (Langørgen og Aaberge 2001).
For å fastsette vektene på basiskriteriet og
bosettingskriteriene har departementet valgt å bruke et gjennomsnitt
av resultater fra KOMMODE-modellen (2008-data) og partielle analyser hovedsakelig
utført i departementet. Gjennomgående er utslagene for bosettingskriteriene og
kommunestørrelse (basiskriteriet) lavere i de partielle analysene
enn i KOMMODE, og etter departementets skjønn gir dette den mest
korrekte vektleggingen av disse sektorovergripende kriteriene innen
de sektorer der departementet har funnet effekter av basiskriteriet
(grunnskole, helse og pleie og omsorg) og bosettingsmønster (grunnskole
og helse).
Innen pleie- og omsorgssektoren viser ikke departementets
egne partielle analyser en effekt av bosettingsmønster på utgiftene,
mens KOMMODE-modellen viser en sterk effekt av bosettingsmønster.
I tråd med Borgeutvalgets vurderinger legger departementet vekt
på resultatene fra KOMMODE, og vektlegger bosettingskriteriene i
delkostnadsnøkkelen for pleie og omsorg ut fra resultatene fra SSBs
analyser. På grunn av at resultatene varierer fra år til år er det valgt
å benytte et treårig gjennomsnitt.
For å fastesette vekten av basiskriteriet innen
administrasjonssektoren tas det utgangspunkt kun i SSBs resultat
fra KOMMODE-modellen, og basiskriteriet i kostnadsnøkkelen for administrasjon,
landbruk og miljø fastsettes som et resultat av gjennomsnittlige
effekter i KOMMODE-modellen 2006–2008.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er prisverdig at regjeringen har som
intensjon å ikke premiere kommuner som driver inneffektivt. Disse medlemmer noterer
seg likevel at regjeringen ikke tar høyde for skjevheten som allerede
eksisterer når det gjelder kommuner som driver kostnadseffektiv
tjenesteyting, og at deres rammevilkår ikke ivaretas på en god nok
måte i den nye kostnadsnøkkelen som legges til grunn i det nye inntektssystemet.
Regjeringens mål er full barnehagedekning, høy kvalitet
og lav pris. Siden utgangen av 2002 har om lag 72 000 flere barn
fått plass i barnehage, og dekningsgraden har økt fra 66 pst. i
2002 til over 88 pst. i 2009. Til sammen gikk det om lag 270 000
barn i barnehage i 2009.
De øremerkede tilskuddene til barnehager utgjør til
sammen om lag 26,3 mrd. kroner i 2010.
Innlemming av de øremerkede tilskuddene til barnehager
i rammetilskuddet til kommunene innebærer at midlene blir fordelt
etter kriteriene i inntektssystemet, i stedet for etter faktisk
aktivitetsnivå som i dag.
Departementet legger til grunn de samme metodene
for barnehagenøkkelen som for de øvrige delkostnadsnøklene i inntektssystemet,
og kriterier og tilhørende vekter er bestemt ut fra statistiske
analyser. Kriteriene i delkostnadsnøkkelen skal være objektive (kommunen
skal ikke kunne påvirke verdien på kriteriene), være hentet fra
offentlig tilgjengelig statistikk, og bidra til å forklare hvorfor
kostnadene varierer mellom kommunene.
Tabell 14.1 Forslag til
delkostnadsnøkkel for
barnehage.
Kriterium | Vekt |
Barn 3–5 år | 0,5286 |
Barn 1–2 år uten
kontantstøtte | 0,3572 |
Utdanningsnivå | 0,1142 |
Sum | 1,0000 |
Driftstilskuddet til barnehager fordeles i dag
ut fra antall barn i barnehage, barnas alder og avtalt oppholdstid.
I forslaget til delkostnadsnøkkel fanges variasjoner i etterspørsel
etter barnehageplass opp av kriteriene barn 3–5 år, antall barn
1–2 år uten kontantstøtte og innbyggere med høyere utdanning. Kommuner
med høy dekningsgrad får i dag mer i øremerkede tilskudd enn kommuner
der færre barn i aldersgruppen går i barnehage. Når midlene blir
fordelt etter kostnadsnøkkelen vil en del kommuner med lav dekningsgrad
komme bedre ut enn med dagens øremerkede tilskudd. Det er imidlertid
grunn til å tro at dekningsgraden over tid vil øke i kommuner som
i dag ligger lavt.
Tilskuddet til barn med nedsatt funksjonsevne
i barnehage fordeles i dag etter antall barn 1–5 år i kommunen,
og en fordeling etter delkostnadsnøkkelen vil ikke gi store endringer
i fordelingen.
Det tilskuddet som gir de største omfordelingsvirkningene
ved innlemming er skjønnsmidlene til barnehage. I 2010 er størrelsen
på skjønnsmidlene om lag 5,8 mrd. kroner, og er skjevt fordelt mellom
kommuner. Kommuner som var tidlig ute med å nå målet om full dekning,
og som dermed har fått lite skjønnsmidler, vil komme godt ut av
innlemmingen av disse midlene. Når midlene fordeles i inntektssystemet
får kommunen uttelling uavhengig av når kommunene nådde målet om
full barnehagedekning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er et mål at alle barn skal sikres et barnehagetilbud
med høy kvalitet og lav pris. Gjennom en historisk satsing på barnehageutbygging
er målet om full dekning av tilbudet endelig nådd.
Flertallet viser til at barnehagetilskuddet,
som skal innlemmes i inntektssystemet, utgjør til sammen 26,3 mrd.
kroner i 2010. Tilskuddet fordeles mellom kommunene ut fra tre kriterier: 1)
Barn i alderen 3–5 år, 2) barn 1–2 år uten kontantstøtte og 3) utdanningsnivå
i befolkningen. Barn 1–5 år er målgruppen for barnehagene, og betyr
mest for kommunens utgifter. Utdanningsnivå og kontantstøtte forklarer
best forskjeller i kommunens pengebruk på barnehager.
Flertallet vil peke på at mange
kommuner har fått store skjønnstilskudd til bygging av barnehager.
Nå som arbeidet med full barnehagedekning er fullført, vil disse
midlene bli fordelt etter objektive kriterier. Flertallet er
oppmerksomme på at innlemming av skjønnsmidlene gir store omfordelingsvirkninger
for noen kommuner. Det har hele tiden vært varslet at disse midlene
er ekstraordinære tilskudd som ville forsvinne ved full barnehagedekning
og innlemmingen i inntektssystemet. Flertallet vil
understreke at målet er at alle kommuner skal ha samme mulighet
til å bygge og drive barnehager, og at en slik mulighet må bygge
på objektive kriterier som utligner forskjellene mellom kommunene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er tilfreds med at etter innlemmingen av barnehagene i det ordinære
inntektssystemet, vil andelen av kommunenes inntekter som er frie
midler være historisk høy. Dette gir etter dette flertallets oppfatning
kommunene enda bedre forutsetninger for å gjøre lokale valg og prioriteringer,
ut i fra de utfordringer og muligheter den enkelte kommune har.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det faktum at barnehagetilskuddet ikke lenger skal
være et øremerket tilskudd, innebærer en stor endring for hele barnehagesektoren. Flertallet understreker
derfor at utviklingen må følges nøye med sikte på å raskt avdekke
eventuelle uheldige konsekvenser. Særlig er flertallet opptatt
av at utsatte barn fortsatt stimuleres til å benytte barnehage,
og ber om at kommunenes innsats på dette området følges opp spesielt.
Flertallet viser for øvrig til
følgende flertallsmerknad i Innst. 162 S (2009–2010) om behovet for
styring av barnehagesektoren:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, registrerer at det økonomiske styringsvirkemiddelet
får redusert betydning når sektoren rammefinansieres, og at staten
fra dette tidspunktet hovedsakelig må styre via lov og myke virkemidler,
for eksempel veiledere. Flertallet mener derfor det kan være fornuftig med
en gjennomgang av barnehageloven med forskrifter for å vurdere eventuelle
behov for endringer i lovverket for å se om styringsverktøyet er
godt nok tilpasset framtidens barnehagesektor.»
Når det gjelder likeverdig behandling av kommunale
og ikke-kommunale barnehager, viser flertallet til
de samme partiers merknad i kapittel 2.2.4 i Innst. 162 S (2009–2010)
fra familie- og kulturkomiteen om kvalitet i barnehagene:
«Når de øremerkede tilskuddene bortfaller, vil kommunene
ha en lovfestet plikt til å finansiere eksisterende ikke-kommunale
barnehager, og nasjonale forskrifter vil legge føringer for likeverdig
behandling mellom kommunale og ikke-kommunale barnehager. Flertallet
viser til at regjeringen har satt som mål å gjennomføre full likeverdig
behandling gjennom fem års opptrapping fra og med 2010. Det er kostnadsberegnet
til opp imot en milliard kroner å innføre full likeverdig behandling.
Dette vil bidra til å forhindre utvikling av økende forskjeller
i kvalitet i det offentlige og private tilbudet. Flertallet mener
at innføringen av rett til plass, lovfestet forpliktelse til finansiering
av de private barnehagene og opptrappingsplanen mot likeverdig behandling
er momenter som sammen med tiltakene i stortingsmeldingen vil gi
viktige bidrag til at barnehagetilbudet kan utvikle seg i positiv
retning, når de øremerkede midlene faller bort.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at viktige høringsinstanser
som KS, Private barnehagers landsforbund (PBL) og Unio, har pekt
på at det er mange usikkerhetsmomenter knyttet til finansieringen
av barnehagene. Disse medlemmer vil peke på at en reell
likebehandling av private og kommunale barnehager fortsatt ikke
er på plass, på tross av lovnader fra regjeringen om dette. For
disse partier er det avgjørende at forskrifter og lovverk sikrer
denne likebehandlingen fullt ut, og ber om at regjeringen snarest
sørger for at dette blir avklart. Den nye kostnadsnøkkelen for utregning av
barnehagetilskuddet stilles det også spørsmål ved fra de samme høringsinstansene. Disse medlemmer vil
be om at regjeringen i budsjettet for 2011 svarer på om kriteriet
for utdanningsnivå er for spesifikt, om smådrift og spredt bosetting
fanges opp og om det er tatt tilstrekkelig hensyn til områder med
høye kostnader på eiendom. Videre vil disse medlemmer vise
til rapporten fra Telemarksforskning for KS om innlemming av barnehagetilskuddet
hvor det står:
«Dagens tilskuddsbaserte tildeling gir perfekt kompensasjon
for variasjon i behov (etterspørsel) siden det utbetales tilskudd
til hver faktiske plass. Ingen annen modell kan derfor gi bedre samsvar
mellom finansieringen og faktisk omfang av etterspørselen etter
barnehageplasser.»
Disse medlemmer vil be om at
regjeringen vurderer disse problemstillingene, og samtidig får på
plass i forskriftene en reell likebehandling av private og kommunale
barnehager.
Disse medlemmer ser med bekymring
på deler av regjeringens høringsutkast til Nytt finansieringssystem
for ikke-kommunale barnehager i en rammefinansiert sektor. Disse
medlemmer vil understreke betydningen av fortsatt å ta vare
på de private barnehagene og sikre sunn utvikling i den delen av
barnehagesektoren.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en konkret
tidsplan for innfasingen av 100 pst. økonomisk likeverdig behandling
av kommunale og ikke-kommunale barnehager.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
innlemmingen av barnehagetilskuddet i inntektssystemet har den effekt
at fokuset på aktivitet er fraværende, og at tilskuddet utbetales
på grunnlag av antall barn i kommunene og foreldrenes utdanningsnivå. Disse medlemmer er
bekymret for i hvilken grad dette rammer kommunenes aktivitet når
det gjelder bygging og drift av barnehageplasser, og at dette underminerer
intensjonene i barnehageløftet som lå til grunn for Innst. S. nr.
250 (2002–2003).
Disse medlemmer ser med bekymring
på utslagene regjeringens forslag om å innlemme barnehagetilskuddene
i inntektssystemet vil få. Disse medlemmer fastholder
at et finansieringssystem basert på faktisk aktivitetsnivå er det mest
rettferdige, mest målrettede og gir best grunnlag for vurdering
av tjenestene. Disse medlemmer vil påpeke at en finansiering basert
på rammetilskudd vil gi uheldige effekter, uavhengig av de statistiske
analysene som skal ligge til grunn for det nye systemet. Mange barn med
dagpendlende foreldre vil for eksempel ha barnehageplass i nærheten
av fars eller mors arbeidssted, og disse medlemmer påpeker
at disse vil da falle utenfor finansieringssystemet. Disse
medlemmer mener det er svært uheldig at kommuner skal rammes
ulikt pga. forskjellig struktur i forholdet mellom boligstrøk og
arbeidsmarked. Disse medlemmer ser også en fare for
at dette systemet vil tvinge kommunene til å gi foreldre mindre
valgfrihet, og at rammetilskudd vil gå utover ikke-kommunale barnehager
i ekstra stor grad. I dagens norske samfunn bor, ferdes og jobber
mennesker på tvers av kommune- og fylkesgrensene, og disse
medlemmer mener at politikerne må ta høyde for dette. Disse
medlemmer mener det er en selvfølge at tilskuddene skal
følge den faktiske aktiviteten, slik at systemet tilpasses brukerne
– i stedet for at brukerne må tilpasses systemet.
Disse medlemmer registrerer videre
at regjeringen fortsatt ikke oppfyller kravet om en fullstendig
likeverdig behandling av kommunale og ikke-kommunale barnehager,
både gjennom at de holder kostnadskrevende barnehager utenfor beregningsgrunnlaget
for tilskuddene til de ikke-kommunale barnehagene og gjennom at
tilskuddet til ikke-kommunale barnehager fortsatt ligger på 85 pst.
av de kommunale.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om
behovsstyrt statlig finansiering av barnehagesektoren, basert på
antall barn og antall timer i den enkelte barnehage.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er i prinsippet for en innlemming
av barnehagene i rammetilskuddet.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil avvente
å ta stilling til innlemming av barnehagetilskuddet i rammen inntil
en slik avklaring som omtalt ovenfor, foreligger.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti støtter ikke at barnehagetilskuddene innlemmes
i rammetilskuddet fra 2011. Dette medlem vil understreke
at de økonomiske rammene må settes slik at det blir rom for kommunene
til å møte etterspørselsveksten uten å redusere kvaliteten.
Dette medlem anser det som positivt
at kommunal sektor i økende grad rammefinansieres og viser i denne
forbindelse til at regjeringen Bondevik II hadde som utgangspunkt
at ansvaret for finansieringen av barnehager på sikt skulle overføres
til kommunene, jf. Ot.prp. nr. 72 (2004–2005). Dette medlem viser
videre til Innst. O. nr. 103 (2008–2009), jf. Ot.prp. nr. 57 (2007–2008),
hvor Kristelig Folkepartis syn på den framtidige finansieringsordningen
for barnehagesektoren kommer fram.
Dette medlem mener det er uheldig
at kommunene får økonomisk ansvar for barnehagesektoren gjennom
rammefinansiering før målet om full behovsdekning er nådd og før
full økonomisk likebehandling av private og offentlige barnehager
er innført. Dette medlem mener det er viktig at det
reelle kostnadsnivået er kjent og har stabilisert seg før finansieringsansvaret overføres
fra stat til kommune.
Kommunal- og regionaldepartementet har gjennomgått
og oppdatert alle delkostnadsnøklene i inntektssystemet for kommunene.
Departementet har tatt utgangspunkt i Borgeutvalgets arbeid i NOU
2005:18 Fordeling, forenkling, forbedring, og har utført nye analyser
av de ulike sektorene med et oppdatert datagrunnlag. I tillegg er
det gjennomført eksterne forskningsprosjekter innen flere sektorer,
som er lagt til grunn for utarbeidelsen av kostnadsnøklene. I proposisjonen presenterer
departementets forslag til nye delkostnadsnøkler på de sektorene
som i dag inngår i kostnadsnøkkelen for kommunene.
For å fastsette kriterier og vektingen av disse
er det benyttet statistiske analyser av variasjoner i kommunenes
utgifter til de ulike sektorene. Vektingen er i hovedsak bestemt
ut fra hvor mye av variasjonen i utgifter de ulike kriteriene forklarer i
analysene. Gjennom analysene er det ikke mulig å forklare hele variasjonen,
og den resterende vekten (restvekten) må da fordeles på en annen
måte. På noen tjenesteområder er det spesielle målgrupper, for eksempel
på grunnskole er målgruppen barn 6–15 år, og i disse tilfellene er
restvekten fordelt på disse innbyggergruppene. I andre tilfeller
legges den resterende vekten på antall innbyggere, det vil si at
deler av nøkkelen fordeles med et likt beløp per innbygger.
Kriteriene i kostnadsnøkkelen kan i grove trekk deles
opp i tre grupper; alderskriterier, sosiale kriterier og strukturelle
kriterier. Alderskriterier og sosiale kriterier er nærmere omtalt
foran i kapittel 12. Strukturelle kriterier er kriterier som sier
noe om forhold ved kommunen som kan forklare deler av variasjonen
i kommunenes utgifter, som kommunestørrelse og bosettingsmønster.
Smådriftsulemper knyttet til kommunestørrelse fanges i dag opp av
basiskriteriet. Basiskriteriet er lik for alle kommuner, og gjennom
dette kriteriet får alle kommuner et likt beløp per kommune gjennom
utgiftsutjevningen. I inntektssystemet for kommunene i dag, ivaretas
variasjoner i bosettingsmønster gjennom kriteriene sone, nabo og
reisetid. Disse tre kriteriene sier noe om avstandsforhold innad
i kommunen, og fanger opp at for enkelte tjenesteområder er det
merkostnader knyttet til en spredt bosettingsstruktur.
I proposisjonen er det nærmere redegjort for
valg av kriterier og vektingen innen den enkelte delkostnadsnøkkel.
Tabell 15.1 Forslag til
ny kostnadsnøkkel for grunnskolesektoren
Kriterium | Vekt |
Innbyggere 6–15
år | 0,8988 |
Sone | 0,0254 |
Nabo | 0,0254 |
Basis | 0,0184 |
Innvandrere 6–15
år, ekskl. Skandinavia | 0,0288 |
Norskfødte med innvandrerforeldre
6–15 år, ekskl. Skandinavia | 0,0032 |
Sum | 1,0000 |
Tabell 15.2 Forslag til
ny kostnadsnøkkel for pleie og omsorg
Kriterium | Kriterievekt |
Innbyggere 0–66
år | 0,1146 |
Innbyggere 67–79
år | 0,1102 |
Innbyggere 80–89
år | 0,1971 |
Innbyggere 90
år og over | 0,1383 |
Psykisk utviklingshemmede
16 år
og over | 0,1400 |
Ikke-gifte 67
år og over | 0,1323 |
Dødelighetskriteriet | 0,1323 |
Sone | 0,0116 |
Nabo | 0,0116 |
Basiskriteriet | 0,0120 |
Sum | 1,0000 |
Tabell 15.3 Forslag til
ny kostnadsnøkkel for helsetjenesten
Kriterium | Kriterievekt |
Innbyggere 0–22
år | 0,3449 |
Innbyggere over
22 år | 0,4481 |
Dødelighetskriteriet | 0,0546 |
Sone | 0,0478 |
Nabo | 0,0478 |
Basiskriteriet | 0,0568 |
Sum | 1,0000 |
Tabell 15.4 Forslag til
ny kostnadsnøkkel for
barnevern
Kriterium | Kriterievekt |
Barn 0–15 år med
enslig forsørger | 0,3590 |
Fattige | 0,1926 |
Innbyggere 0–22 år | 0,4485 |
Sum | 1,0000 |
Tabell 15.1.5 Forslag til
ny kostnadsnøkkel for
sosialhjelp
Kriterium | Vekt |
Uføre 18–49 år | 0,0924 |
Flyktninger uten
integreringstilskudd | 0,0948 |
Opphopningsindeks | 0,2793 |
Urbanitetskriteriet | 0,3575 |
Innbyggere 16–66 år | 0,1759 |
Sum | 1,0000 |
Tabell 15.6 Forslag til
ny kostnadsnøkkel for
administrasjon, landbruk og miljøvern
Kriterium | Vekt |
Basiskriteriet | 0,1172 |
Innbyggere i alt | 0,8518 |
Landbrukskriteriet | 0,0310 |
Sum | 1,0000 |
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at Kommunal- og regionaldepartementet
har gjennomgått og oppdatert alle delkostnadsnøklene i inntektssystemet
for kommunene. Flertallet viser til at departementet
har tatt utgangspunkt i Borge-utvalgets arbeid (NOU 2005:18 Fordeling, forenkling,
forbedring) og at de har utført nye analyser av de ulike sektorene
med et oppdatert datagrunnlag. Flertallet vil også
peke på at det i tillegg er gjennomført eksterne forskningsprosjekter
innen flere sektorer, som er lagt til grunn for utarbeidelsen av
kostnadsnøklene.
Flertallet støtter regjeringens
forslag til delkostnadsnøkler for kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går
imot regjeringens forslag til kostnadsnøkler. Disse medlemmer anser
at kommunale oppgaver i større grad bør finansieres gjennom en behovsstyrt
statlig finansiering som bedre fanger opp faktisk aktivitet enn det
kriteriene til de foreslåtte kostnadsnøkler innebærer.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen viderefører sin praksis med å innarbeide smådriftsulemper
knyttet til kommunestørrelse i basiskriteriet. Disse medlemmer anser
at økonomiske virkemidler, som kan føre til frivillige kommunesammenslåinger,
vil være et egnet middel for å redusere slike smådriftsulemper på lengre
sikt.
Vekten til den enkelte delkostnadsnøkkelen i samlet
kostnadsnøkkel bestemmes ut fra sektorens andel av kommunenes netto
driftsutgifter (eksklusive avskrivninger) i 2008.
Sektorvektene er basert på den enkelte sektors størrelse
i 2008, korrigert for endringer i kommunenes utgifter etter 2008.
Tabell 16.1 Forslag til
ny kostnadsnøkkel for
kommunene
Kriterium | Vekt |
Innbyggere 0–2
år | 0,0084 |
Innbyggere 3–5
år | 0,0934 |
Innbyggere 6–15
år | 0,2944 |
Innbyggere 16–22år | 0,0212 |
Innbyggere 23–66
år | 0,0952 |
Innbyggere 67–79
år | 0,0455 |
Innbyggere 80–89
år | 0,0692 |
Innbyggere 90 år og over | 0,0463 |
Basiskriteriet | 0,0233 |
Sone | 0,0133 |
Nabo | 0,0133 |
Landbrukskriteriet | 0,0031 |
Innvandrere 6–15
år, ekskl. Skandinavia | 0,0085 |
Norskfødte med
innvandrerforeldre
6–15 år, ekskl. Skandinavia | 0,0009 |
Flyktninger uten
integreringstilskudd | 0,0040 |
Dødelighetskriteriet | 0,0458 |
Barn 0–15 år med
enslig forsørger | 0,0115 |
Fattige | 0,0062 |
Uføre 18–49 år | 0,0039 |
Opphopningsindeks | 0,0119 |
Urbanitetskriteriet | 0,0153 |
Psykisk utviklingshemmede
16 år og over | 0,0460 |
Ikke-gifte 67
år og over | 0,0435 |
Barn 1–2 år uten
kontantstøtte | 0,0575 |
Innbyggere med høyere utdanning | 0,0184 |
SUM | 1,0000 |
Basiskriteriet, som ivaretar smådriftsulemper, får
en relativt sett høyere vekt i forslaget til ny kostnadsnøkkel.
I dagens kostnadsnøkkel ligger basiskriteriet inne i delkostnadsnøklene
for grunnskole og administrasjon, landbruk og miljø. I forslaget
til ny kostnadsnøkkel er basiskriteriet også inne i delkostnadsnøkkelen
for pleie- og omsorgssektoren og i delkostnadsnøkkelen for kommunehelsetjenesten.
I dagens kostnadsnøkkel er det tre ulike bosettingskriterier;
beregnet reisetid, nabo og sone. I forslaget til ny nøkkel foreslås
det å fjerne kriteriet for beregnet reisetid. Beregnet reisetid
er et mål på innbyggernes samlede reisetid til kommunesenteret (definert
som den grunnkretsen rådhuset ligger i). For de aller fleste kommuner vil
det imidlertid ikke være aktuelt kun å organisere de kommunale tjenestene
i kommunesenteret. I tråd med resultatene fra flere analyser fjernes
kriteriet fra kostnadsnøkkelen, og kostnadsulemper knyttet til bosettingsmønster
fanges nå i sin helhet opp av sone- og nabokriteriet.
De nye analysene viser, i tråd med Borgeutvalgets
forslag, at bosettingsmønster også har betydning innenfor pleie-
og omsorgssektoren og helsetjenesten. I ny kostnadsnøkkel inngår
bosettingskriteriene også på disse sektorene, i tillegg til i grunnskolenøkkelen.
Relativt sett går vektingen av bosettingskriteriene ned i forhold til
dagens kostnadsnøkkel, men sammensetningen av kriteriene er endret.
Nedgangen skyldes en kraftig nedjustering av bosettingskriteriene
i grunnskolenøkkelen, på grunn av at man har gått bort fra den normative
grunnskolenøkkelen basert på Agdermodellen.
I forslaget til ny kostnadsnøkkel er det en
annen aldersinndeling enn i dagens kostnadsnøkkel. Dette skyldes
blant annet den nye delkostnadsnøkkelen på barnehagesektoren. Gruppen
16–22 år er også skilt ut som egen gruppe, i dagens kostnadsnøkkel
er disse inne i gruppen 16–66 år. En slik inndeling har sammenheng
med at innen primærhelsetjenesten er deler av tjenestene (helsestasjon
og skolehelsetjeneste) spesielt innrettet mot barn og ungdom. Også
på barnevernområdet er en slik inndeling fornuftig, med tanke på
at barnevernloven omfatter tiltak for barn og unge opp til og med
fylte 23 år.
Det blir flere levekårsvariabler og sosiale
kriterier i forslaget til ny kostnadsnøkkel. I sosialhjelpsnøkkelen
inkluderes en opphopningsindeks for levekårsproblemer og kriteriet
for uføre 18–49 år. Analysene viser at en høy andel uføre virker
utgiftsdrivende på kommunenes sosialhjelpsutgifter. Opphopningsindeksen
fanger opp at storbyer gjennomgående har større sosialhjelpsutgifter enn
mindre kommuner. Opphopningsindeksen består av antall skilte, ledige
og fattige.
Barn 0–15 år med enslig forsørger inkluderes
i barnevernsnøkkelen i stedet for skilte og separerte 16–59 år.
Dette er to sammenfallende kriterier som begge har signifikant effekt
på variasjoner mellom kommuner i utgifter til barnevern, men førstnevnte
kriterium ansees som mer treffsikkert.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, har ingen merknader og støtter regjeringens
forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
ikke regjeringens forslag og viser til forslag under punkt 14.2
i innstillingen.
Oppdaterte analyser og modeller, samt bedre
datagrunnlag, gjør at det nye forslaget til kostnadsnøkkel for kommunene
på en bedre måte enn dagens nøkkel fanger opp de faktiske ufrivillige forskjellene
mellom kommunene i etterspørsel og kostnader ved å tilby velferdstjenester.
Dette gir grunnlag for å justere de regionalpolitiske
elementene i inntektssystemet.
I det nye forslaget til kostnadsnøkkel blir
basiskriteriet vektet opp. Dette betyr at smådriftsulemper blir
bedre ivaretatt i utgiftsutjevningen, og det gir grunnlag for å
redusere nivået på dagens småkommunetilskudd. Det foreslås at satsene
for småkommunetilskuddet reduseres med 1 mill. kroner fra og med 2011.
Dette tilsvarer om lag effekten av økt vekt på basiskriteriet.
Reduksjonen i bevilgningen til småkommunetilskuddet
vil bli overført til innbyggertilskuddet, og fordeles med et likt
beløp per innbygger til alle landets kommuner.
Også utfordringene for kommunene i Nord-Norge
og Namdalen fanges bedre opp i kostnadsnøkkelen, og behovet for
et særskilt tilskudd til disse kommunene er blitt noe redusert.
Etter en samlet vurdering foreslås det å redusere det særskilte
tilskuddet til kommuner i Nord-Norge og Namdalen med 10 pst. Reduksjonen
vil bli gjennomført ved at satsen per innbygger for Nord-Norge-
og Namdalstilskuddet reduseres med 10 pst. Reduksjonen i bevilgningen
til Nord-Norge- og Namdalstilskudd som følge av endringen, vil bli
overført til innbyggertilskuddet og fordeles til alle landets kommuner
etter antall innbyggere.
Den viktigste forklaringen på forskjeller i
tjenestetilbud mellom kommunene er forskjeller i inntekter. Gjennom
inntektssystemet sikres det i prinsippet full utjevning av kostnadsforskjellene mellom
kommunene. Skatteinntektene utjevnes imidlertid bare delvis. Med
sikte på større grad av inntektsutjevning og dermed et mer likeverdig
tjenestetilbud, legges det i proposisjonen fram forslag om å redusere
skatteandelen for kommunene fra 45 til 40 pst. gjennom å redusere den
kommunale skattøren.
Gjennom inntektssystemet blir forskjeller i
skatt delvis utjevnet gjennom inntektsutjevningen, hvor skattesterke
kommuner får et trekk i rammetilskuddet mens skattesvake kommuner
får et tillegg.
Departementet påpeker at hensynet til at kommunene
skal kunne tilby et likeverdig tjenestetilbud og ha forutsigbare
rammer, må telle mer enn hensynet til lokal forankring av inntektene.
En reduksjon av inntekter fra skatt vil bli oppveid av en økning
i innbyggertilskuddet. Innbyggertilskuddet fordeles med et likt
beløp per innbygger, og vil derfor føre til en jevnere fordeling
av inntekter mellom kommunene enn inntekter gjennom skatt, selv
etter inntektsutjevning. Forslaget vil isolert sett medføre en inntektsreduksjon
for kommuner med skatt per innbygger over landsgjennomsnittet, mens
det vil gi en inntektsøkning for kommuner med skatt per innbygger
under landsgjennomsnittet.
Endringer i skatt omfattes ikke av inntektsgarantitilskuddet.
Fordelingsvirkningene av denne endringen vil dermed få fullt gjennomslag
allerede fra 2011.
Utjevningen av skatteinntekter mellom kommuner
har de siste årene, som varslet i kommuneproposisjonen for 2009,
blitt trappet opp. I 2008 var den symmetriske inntektsutjevningen 55
pst., i 2009 var den 57 pst. og i 2010 er den 59 pst. I 2011 vil
den trappes opp til 60 pst. I tillegg til den symmetriske utjevningen
er det i inntektsutjevningen en tilleggskompensasjon for kommuner
med skatteinntekter under 90 pst. av landsgjennomsnittet.
Selv om en mer rettferdig nøkkel vil legge til rette
for at kommunene kan gi mer likeverdige velferdstjenester har de
største byene likevel særlige utfordringer knyttet til urbanitet
og høy befolkningskonsentrasjon. Det foreslås derfor å innføre et
eget storbytilskudd som omfatter de fire største byene; Oslo, Bergen,
Trondheim og Stavanger. Siden storbyutfordringene oppstår i byer
av en viss størrelse, er det naturlig å avgrense storbytilskuddet
til å gjelde disse fire byene.
Storbytilskuddet til Oslo, Bergen, Trondheim
og Stavanger foreslås fordelt med et likt beløp per innbygger. Tilskuddet
finansieres gjennom dagens hovedstadstilskudd til Oslo som fylkeskommune.
Den delen av hovedstadstilskuddet som er knyttet til barnevernsoppgaver holdes
utenom. Dette innebærer at Oslo ikke lenger vil få noe særskilt
hovedstadstilskudd, men motta et storbytilskudd på linje med de
tre andre største byene. For Oslo vil innføringen av et felles storbytilskudd
til de fire største byene innebære en reduksjon i dagens hovedstadstilskudd
med om lag 171 mill. kroner.
Innenfor veksten i frie inntekter for 2011 avsettes
400 mill. kroner til skjønnstilskuddet. Midlene skal fordeles av
Kommunal- og regionaldepartementet til de kommuner som taper mer enn
100 kroner per innbygger på omleggingen av inntektssystemet, dvs.
totale virkninger av ny kostnadsnøkkel, redusert skatteandel og
endring i regionale tilskudd.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det er store variasjoner i skattegrunnlag mellom kommunene,
noe som skaper store forskjeller i inntektsnivå. Forskjeller i inntektsnivå
er den viktigste årsaken til ulikt tjenestetilbud. For å sikre en
jevnere fordeling av inntekter mellom landets kommuner og utjevne
uønskede forskjeller, støtter flertallet regjeringens
forslag om å redusere skattens andel av kommunenes samlede inntekter
fra 45 til 40 pst. Skatt vil fortsatt være den viktigste inntektskilden
for kommunene.
Flertallet vil understreke at
redusert skatteandel er et viktig omfordelingsgrep. Med dette overføres
midler fra skattesterke til skattesvake kommuner.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til at smådriftsulemper blir ivaretatt
bedre i utgiftsutjevningen og at dette gir grunnlag for å kunne
redusere nivået på dagens småkommunetilskudd.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, støtter at småkommunetilskuddet reduseres
med 1 mill. kroner fra og med 2011.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, vil peke på at også utfordringene for
kommunene i Nord-Norge og Namdalen fanges bedre opp i kostnadsnøkkelen
og at behovet for et særskilt tilskudd til disse kommunene er blitt
noe redusert. Etter en samlet vurdering foreslås det derfor å redusere
det særskilte tilskuddet til kommuner i Nord-Norge og Namdalen med
10 pst. Dette flertallet støtter dette forslaget.
Dette flertallet viser til at
de største byene har særlig utfordringer knyttet til urbanitet og høy
befolkningskonsentrasjon. Regjeringen foreslår derfor å innføre
et eget storbytilskudd som omfatter de fire største byene; Oslo,
Bergen, Trondheim og Stavanger. Dette flertallet støtter
opprettelsen av et eget storbytilskudd.
Dette flertallet viser til at
innenfor veksten i de frie inntektene for 2011 avsettes 400 mill. kroner
til skjønnstilskuddet. Midlene skal fordeles av Kommunal- og regionaldepartementet
til de kommuner som taper mer enn 100 kroner per innbygger på omleggingen
av inntektssystemet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti konstaterer med skuffelse
at regjeringen fortsatt legger opp til en svært urimelig forskjellsbehandling
mellom Finnmark- og Nord-Troms-kommunene som inngår i tiltakssonen. Disse medlemmer kan
ikke se noen faglig begrunnelse for denne inkonsekvente politikken,
og forventer at regjeringen senest ved fremleggelsen av statsbudsjettet
for 2011 klargjør disse forholdene. Tiltakskommunene i Nord-Troms utgjør
et historisk fellesskap som i dagens situasjon står overfor sammenlignbare
utfordringer, noe som også må komme til uttrykk gjennom inntektssystemet
til kommunene og fastsettelse av Nord-Norge- og Namdalstilskuddet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som innebærer
likebehandling av kommunene i tiltakssonen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anser
at kommunenes økonomiske handlefrihet innskrenkes ettersom regjeringen legger
opp til å redusere skatteandelen for kommunene fra 45 til 40 pst.
gjennom å redusere den kommunale skattøren. Disse medlemmer understreker
Fremskrittspartiets primære standpunkt om å avvikle rammefinansieringssystemet gjennom
en kombinasjon av fri kommunal beskatningsrett og statlig stykkprisfinansiering
av primæroppgavene innenfor skole og omsorg, basert på prinsippene
om valgfrihet og at pengene fra det offentlige skal følge brukeren.
Disse medlemmer mener at det
foreslåtte storbytilskuddet i liten grad er et egnet virkemiddel. Disse
medlemmer enig med regjeringen i at de største byene i Norge
har særlige utfordringer knyttet til urbanitet og høy befolkningskonsentrasjon,
men vil samtidig påpeke at dette gir et ufullstendig bilde av lokale
forhold. Disse medlemmer mener et storbytilskudd fordelt
med et likt beløp per innbygger ikke i god nok grad fanger opp spesifikke
utfordringer for tjenesteproduksjon vedrørende en rekke oppgaver
knyttet til pleie og omsorg, skole, rus og samferdsel.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
tilfreds med at regjeringen innfører et storbytilskudd, dette er
noe Høyre har etterlyst.
Disse medlemmer viser til KS
landsstyres enstemmige vedtak av 28. mai 2010 hvor det står:
«Det nye inntektssystemet gir både ’vinnere’ og ’tapere’
i alle deler av landet. Landsstyret vil likevel peke på at de fire
største byene nå må dele på det hovedstadstilskuddet som Oslo før hadde
alene, og at regjeringen på basis av de særlige utfordringene for
disse folketunge områdene bør øke dette tilskuddet og vurdere antallet
kommuner i ordningen. Vekstkommunene er også i liten grad hensyntatt
i det nye opplegget.»
Disse medlemmer slutter seg til
denne vurderingen, og mener at profilen i det nye inntektssystemet
i for stor grad favoriserer små kommuner, mens de store byene og
vekstkommunene har blitt taperne. Disse medlemmer finner
dette uheldig, all den tid de største sosiale utfordringene, det
største presset på skole, sykehjemsplasser, rusbehandling og eldreomsorg
er i disse kommunene. Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn komme tilbake med forslag i forbindelse med statsbudsjettet
for 2011 som retter opp disse skjevhetene.
Disse medlemmer viser
for øvrig til sine merknader under punkt 2.2.
De totale fordelingsvirkninger av forslagene
til endring i inntektssystemet for kommunene gruppert etter innbyggertall
vises i tabell 18.1.
Departementet presiserer at fordelingsvirkningene
som er vist her er foreløpige, og at den endelige fordelingen av
rammetilskuddet for 2011 ikke vil foreligge før i statsbudsjettet
til høsten.
Fordelingsvirkningene som er oppgitt i tabell 18.1
er i kroner per innbygger basert på innbyggertall per 1. januar
2009.
Tabell 18.1 Fordelingsvirkninger
for kommuner gruppert etter innbyggertall (kolonneforklaringer i
tabellnoter)
Kommunegruppe | 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 |
< 2 059 innb. | 116 002 | 45 | 777 | -734 | -109 | 0 | 142 | 172 | 248 | 866 |
2 060 – 3 941
innb. | 256 701 | 80 | 344 | -224 | -57 | 0 | 132 | 82 | 277 | 751 |
3 942 – 7 131
innb. | 485 481 | -51 | 98 | 33 | -10 | 0 | 117 | 56 | 295 | 724 |
7 132 – 20 000
innb. | 1 071 579 | -153 | -114 | 33 | -14 | 0 | 97 | 92 | 94 | 565 |
> 20 000 innb. | 1 715 649 | -30 | -150 | 33 | 8 | 0 | 11 | 95 | -4 | 449 |
Oslo* | 575 475 | 582 | 804 | 33 | 30 | -298* | -330 | 0 | 238 | 599 |
Bergen, Trondheim og
Stavanger | 541 918 | -230 | -611 | 33 | 30 | 316 | -79 | 131 | -180 | 180 |
Kraftkommuner | 36 447 | 71 | 676 | -77 | 17 | 0 | 105 | 39 | 761 | 1 174 |
*) Finansiering av storbytilskuddet gjøres gjennom
et trekk i hovedstadstilskuddet til Oslo som fylkeskommune. Trekket
utgjør 353 mill. kroner eller 614 kroner per innbygger for Oslo.
Tabellforklaring:
1) viser innbyggertallet per 1. januar 2009
2) viser isolert virkning av ny delkostnadsnøkkel på
barnehage
3) viser virkning av ny kostnadsnøkkel
4) viser endring av småkommunetilskuddet
5) viser endring av Nord-Norge- og Namdalstilskuddet
6) viser storbytilskuddet
7) viser virkning av å redusere skatteandel
fra 45 pst. til 40 pst.
8) viser 400 mill. kroner i skjønn til kommuner som
taper på nytt inntektssystem
9) viser totale systemvirkninger (3+4+5+6+7+8)
10) viser første års virkning av endringer inkludert
inntektsgarantitilskuddet og anslått vekst i frie inntekter til
kommuner i 2011 på 2,5 mrd. kroner
Som tabell 18.1 viser tjener i snitt kommunene med
under drøyt 7 100 innbyggere og Oslo på ny kostnadsnøkkel, mens
de andre storbyene og større kommuner i snitt kommer negativt ut
av forslaget til ny kostnadsnøkkel. Imidlertid vil det være kommuner
som tjener og kommuner som taper på endringene i alle grupper.
Når det gjelder endringene i de politiske elementene
vil kommuner med under 3 200 innbyggere isolert tape på at småkommunetilskuddet
reduseres. Dette tapet veies opp av at basiskriteriet vektes opp
i ny kostnadsnøkkel. Kommunene i Nord-Norge- og Namdalen vil isolert
sett få et trekk i rammetilskuddet om Nord-Norge- og Namdalstilskuddet
reduseres. Midlene overføres til innbyggertilskuddet og fordeles
med et likt beløp per innbygger til alle landets kommuner og gir
dermed økt tilskudd til kommunene som ikke mottar småkommunetilskudd
eller Nord-Norge- og Namdalstilskudd.
Nytt storbytilskudd gir en økning på om lag
316 kroner per innbygger til Bergen, Trondheim og Stavanger. Endelige
tall vil foreligge i statsbudsjettet basert på oppdaterte befolkningstall.
Finansiering av storbytilskuddet gjøres gjennom å avvike i hovedstadstilskuddet
til Oslo som fylkeskommune. Storbytilskuddet. Trekket utgjør 353
mill. kroner eller 614 kroner per innbygger for Oslo, og gir da
en netto virkning på -298 kroner per innbygger for Oslo siden Oslo også
får storbytilskuddet. Siden storbytilskuddet finansieres i sin helhet
gjennom dagens hovedstadstilskudd, påvirker ikke storbytilskuddet
de andre kommunene.
Fordelingen av 400 mill. kroner i skjønnstilskudd
til kommuner som taper mer enn 100 kroner per innbygger på endringene
i inntektssystemet, vil dempe de negative effektene av de ulike
endringene for kommuner som i sum kommer ut med tap.
Skattesvake kommuner tjener på å redusere dagens
skatteandel for kommunene til 40 pst. Alle kommunegrupper under
20 000 innbyggere tjener på denne endringen, og de minste kommunegruppene
tjener mest. Av kommunene med innbyggertall over 20 000 innbyggere
er det 15 kommuner som har skatteinntekter over landsgjennomsnittet
og derfor vil tape på lavere skatteandel, mens 36 kommuner har skatteinntekter under
landsgjennomsnittet og vil tjene på at skattens andel av samlede
inntekter går ned.
I beregningene er det teknisk lagt til grunn
en vekst på 2,5 mrd. kroner til kommunene. Av denne veksten går
400 mill. kroner til finansieringen av skjønnstilskuddet til kommuner som
taper på endringene i inntektssystemet. Resten av veksten på 2,1
mrd. kroner er fordelt med et likt beløp per innbygger og utgjør
438 kroner per innbygger for alle landets kommuner. Den samlede
førsteårsvirkningen inkluderer også inntektsgarantitilskuddet. Med
veksten som er lagt til grunn i denne beregningen og inntektsgarantitilskuddet,
får de aller fleste kommunene en økning i rammene, også etter at
det er tatt høyde for omfordelingene som følger av de foreslåtte endringene
i inntektssystemet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, vil peke på at omfordelingsvirkningene
er en konsekvens av at kostnadsnøklene i all hovedsak ikke er blitt
revidert siden Rattsø-utvalget midt på 1990-tallet. Flertallet er
fornøyd med at regjeringen har til hensikt å revidere kostnadsnøklene
om lag hvert fjerde år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at de ønsker å avvikle rammefinansieringssystemet
gjennom en kombinasjon av fri kommunal beskatningsrett og statlig
stykkprisfinansiering av primæroppgavene innenfor skole og omsorg,
basert på prinsippene om valgfrihet og at pengene fra det offentlige
skal følge den individuelle bruker. Disse medlemmer ønsker
en slik avvikling da de ikke ser at rammefinansieringssystemet i
tilstrekkelig grad sørger for et likest mulig tilbud til individuelle
brukere av kommunale grenser uavhengig av bostedskommune.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen legge frem en konkret tidsplan
for innfasingen av 100 pst. økonomisk likeverdig behandling av kommunale
og ikke-kommunale barnehager.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen fremme forslag som innebærer
likebehandling av kommunene i tiltakssonen.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen foreslå en endring
av Stortingets skattevedtak slik at 4,25 pst. av selskapsskatten
tilfaller kommunene.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med tiltak som sikrer opptrapping for å styrke kapasiteten og kvaliteten
i den kommunale barnevernstjenesten, og om nødvendig øremerke midler
til dette formålet.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2011 om å foreslå en økning i inntektene til kommunene med 2,5
til 3 mrd. kroner utover det regjeringen har signalisert i kommuneproposisjonen
2011.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2011 igjen foreslå en økning av prosentsatsen fra 80 pst. til
85 pst. og redusere innslagspunktet til 800 000 kroner for ressurskrevende
tjenester.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen om å fremme forslag til
lov som gir de pleietrengende lovfestet rett til å få dekket grunnleggende
behov – uavhengig av hvor i landet de bor – innen 1. januar 2011.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen, med hjemmel i ny lov,
utarbeide en ny kvalitetsforskrift hvor grunnleggende behov blir
klart og tydelig definert.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2011, fremme forslag om å øke tilskuddet og rammen til bygging
av nye sykehjemsplasser, slik at det blir mulig å bygge minst 2 500
nye sykehjemsplasser i 2011.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med
tilskuddsordning for bygging av omsorgsboliger, legge til rette
for nødvendig teknologisk infrastruktur til å kunne ta i bruk teknologiske
løsninger i fremtiden.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen avvikle dagens rammefinansieringssystem
og erstatte dette med et nytt system for behovsstyrt statlig finansiering av
grunnleggende velferdstjenester som helse, omsorg, grunnskole, videregående
utdanning samt sosiale tjenester.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
om behovsstyrt statlig finansiering av barnehagesektoren, basert
på antall barn og antall timer i den enkelte barnehage.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen sikre nødvendig lokal sammenheng
mellom finansieringsgrunnlaget, næringsutviklingen og tjenesteproduksjonen
i kommunesektoren. I statsbudsjettet for 2011 må derfor skatteinntektene
som andel av samlede inntekter ligge på om lag 50 pst., og Stortinget ber
regjeringen fremme forslag til kommunalt skattøre som ivaretar denne
målsettingen.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen gå i dialog med KS
for å finne frem til en bedre fordeling mellom stat og kommune når
det gjelder kostnadene knyttet til ressurskrevende tjenester.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak:
Stortinget gir Kommunal- og regionaldepartementet
fullmakt til å fordele etter skjønn 2 504 mill. kroner for 2011.
Beløpet foreslås bevilget over kap. 571 Rammetilskudd til kommuner
og kap. 572 Rammetilskudd til fylkeskommuner.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 10. juni 2010
Heikki Holmås |
Ingalill Olsen |
leder |
ordfører |