Jordbruksoppgjøret baseres på de mål og retningslinjer
som er trukket opp for landbrukspolitikken gjennom Stortingets behandling
av St.meld. nr. 19 (1999–2000) Om norsk landbruk og matproduksjon
(Innst. S. nr 167). Meldingen legger vekt på landbrukets samlede
bidrag til samfunnsnytte på kort og lang sikt. Det er lagt vekt
på en helhetlig politikk som omfatter hele verdikjeden og betydningen
av økt forbrukerorientering av mat- og landbrukspolitikken.
Regjeringen vil bl.a.:
videreutvikle inntekts-
og velferdspolitikken i landbruket fra forrige periode
gjennomgå landbruks- og matpolitikken i
en egen stortingsmelding
videreføre jordbruksforhandlingene og markedsordningene.
Samvirkets rolle som markedsregulator og avtaker av norske råvarer
fra hele landet skal sikres
sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over
hele landet gjennom en klar distriktsprofil, og videreføre styrking
av det grasbaserte husdyrholdet
sikre et sterkt importvern som en viktig
forutsetning for opprettholdelse av landbruksproduksjonen og en
innovativ og offensiv norsk næringsmiddelindustri i hele landet
gjøre landbruket til en del av klimaløsningen
ved å følge opp St.meld. nr. 39 (2008–2009)
følge opp høringsnotatet om jordvernpolitikken, deriblant
vurdere en hjemmel for varig vern av dyrket jord
at det skal være et mål at 15 pst. av matproduksjonen
og matforbruket i 2020 skal være økologisk stimulere til økt satsing
innenfor vare- og tjenesteproduksjon, matspesialiteter, grønt reiseliv,
utmarksnæringer og «inn på tunet».
Regjeringen legger handlingsregelen til grunn for
budsjettpolitikken. Handlingsregelen er en strategi for jevn og
gradvis økning i bruken av petroleumsinntekter til et nivå som kan
opprettholdes over tid. Samtidig skal bruken av petroleumsinntekter
det enkelte år tilpasses konjunktursituasjonen.
I 2009 var det nødvendig å utnytte den fleksibiliteten
handlingsregelen gir. Etter hvert som situasjonen i norsk økonomi
normaliseres må bruken av oljeinntekter bringes tilbake til 4-prosentbanen
for forventet avkastning av Statens pensjonsfond utland. Fortsatt
høy bruk av oljepenger framover vil isolert sett bidra til at renten
i Norge må settes høyere enn det som ellers ville vært tilfelle.
Det kan slå ut i en sterkere krone, som svekker konkurranseutsatt
sektor.
Regjeringen vil legge til rette for økt verdiskaping
og for utvikling over hele landet innenfor rammer som sikrer at
kommende generasjoners muligheter for å dekke sine behov ikke undergraves.
Dette krever en ansvarlig politikk med vekt på natur- og miljøhensyn,
en langsiktig forvaltning av nasjonalformuen, et bærekraftig pensjonssystem
og en sterk offentlig sektor.
Jordbrukets krav ble lagt fram 27. april. Statens tilbud
ble lagt fram 7. mai. Den 15. mai ble Statens forhandlingsutvalg
enige med representantene fra Norges Bondelag om en jordbruksavtale for
2010–2011.
Jordbrukets forhandlingsutvalg la den 27. april fram
krav med en ramme på 1 865 mill. kroner. De la til grunn at den
utviklingen jordbruket har hatt på inntektssiden de siste fire årene
skulle forsterkes i inneværende regjeringsperiode, og at forsterkingen
måtte gjelde fra første forhandlingsår.
Jordbruket krevde målprisøkninger tilsvarende 620 mill.
kroner. Av dette var 340 mill. kroner knyttet til krav om overgang
til prosenttoll for meierivarer fra 1. juli 2010. De krevde 1 140 mill.
kroner i økte bevilgninger over kapittel 1150 i 2011, pluss evt.
340 mill. kroner dersom ikke kravet om prosenttoll på meierivarer ble
imøtekommet. Resten av rammen ble finansiert med 60 mill. kroner
i ledige midler fra 2009 og økt verdi av jordbruksfradraget ved
ligningen.
Ifølge Jordbrukets forhandlingsutvalg skulle kravet
legge til rette for en inntektsvekst i 2011 på 28 000 kroner per
årsverk, eller knapt 12 pst., i forhold til inntektsnivået i 2010,
før oppgjøret. Som følge av kravet ville også inntekten i 2010 øke
med ca. 6 000 kroner per årsverk. Opplegget skulle legge til rette
for lik kronemessig utvikling som andre grupper, pluss en nivåheving på 10 000
kroner per årsverk.
Innenfor kravet om inntektsvekst hadde kravet
6 hovedprioriteringer:
1. Styrking av melk-
og storfekjøttproduksjonen
2. Overgang fra krone- til prosenttoll
melk
3. Sikre en utvikling av distriktsjordbruket,
bl.a. gjennom en styrking av fraktordningene
4. Høyere verdsetting og mer bruk av beiteressursene
i inn- og utmark
5. Rekruttering av ungdom til jordbruket
6. Målretting av virkemidler for å møte
klima- og miljøutfordringer.
Utenfor rammen krevde Jordbrukets forhandlingsutvalg
også en ekstraordinær investeringspakke for mindre driftsbygninger
innen grasbasert husdyrhold på 100 mill. kroner per år i 4 år, og
en fondsordning med skattefordel knyttet til investeringer i miljø
og dyrevelferd. Jordbrukets forhandlingsutvalg ba også om at det gjeninnføres
en ordning med beredskapslagring av korn finansiert over statsbudsjettet,
utenfor jordbruksavtalen.
Statens tilbud ble lagt fram 7. mai. Tilbudet
hadde en ramme på 750 mill. kroner. Tilbudet var finansiert med
280 mill. kroner i økte målpriser med virkning fra 1. juli 2010,
330 mill. kroner i netto bevilgningsøkning til gjennomføring av jordbruksavtalen
(kapittel 1150 og 4150) og 60 mill. kroner i ledige midler fra 2009.
Økt utnytting av jordbruksfradraget ved ligningen var forutsatt
å utgjøre 80 mill. kroner. Statens forhandlingsutvalg viste til
at bl.a. importvernet for melk lå utenfor rammen av jordbruksavtalen.
Tilbudet skulle gi grunnlag for en inntektsvekst på
3,4 pst., om lag 8 000 kroner per årsverk i 2011, i forhold til
2010 før oppgjør, når verdien av jordbruksfradraget var inkludert.
Samtidig viste Statens forhandlingsutvalg til at jordbruket har
hatt en større inntektsvekst de siste årene enn lagt til grunn ved
forhandlingene i 2009.
Statens tilbud prioriterte, i likhet med jordbrukets
krav, det grasbaserte distriktsjordbruket. Tilbudet imøtekom langt
på vei jordbrukets krav til styrking av fraktordningene. Opplegget
for omlegging av innfraktordningene for kjøtt ble imøtekommet, men
med en lavere bevilgningsøkning. Statens tilbud så de distriktsdifferensierte
tilskuddene og fraktordningene i sammenheng, med sikte på å øke
målrettingen og bedre vilkårene for produsenter uavhengig av geografi.
Det ble foreslått en moderat reduksjon i kornprisene,
en viss reduksjon i distriktstilskudd til kraftfôrkrevende produksjoner
og endring i geografisk differensiering av tilskudd til husdyr og
driftstilskudd i melkeproduksjon.
I møte mellom partene 10. mai meldte Jordbrukets
forhandlingsutvalg samlet tilbake at tilbudet ga grunnlag for forhandlinger.
På lederplan ble det 13. mai også gjort klart for organisasjonene
at overgang fra kronetoll til prosenttoll for flytende melkeprodukter
ville kunne inngå i premissene for en forhandlingsløsning, gjennom
et brev fra Finansdepartementet (gjengitt i proposisjonen).
I plenumsmøte 14. mai meldte organisasjonene at
de ikke lenger var i stand til å opptre samlet. Norsk Bonde- og
Småbrukarlag brøt forhandlingene om ny jordbruksavtale og overleverte
en ensidig dagsprotokoll som vedlegges referatet, gjengitt i vedlegg
2 til proposisjonen. Norges Bondelag meldte at de ønsket videre
forhandlinger.
I plenumsmøte 15. mai viste statens forhandlingsleder
til brevet fra Finansdepartementet og at brevet inngikk i premissene
for forhandlingene. Partene gikk gjennom protokoll fra forhandlingene
og Forsell konstaterte at det var inngått ny jordbruksavtale mellom
staten og Norges Bondelag. Sluttprotokollen fra forhandlingene følger
proposisjonen som vedlegg 1. Norges Bondelag har i brev meddelt
at organisasjonens styre har godkjent avtalen.
I proposisjonen belyses utviklingen i jordbruket i
forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har trukket opp.
Det er ikke mulig å avlese virkningene av den løpende politikken
i utviklingen fra år til år. Virkningen av endringer i virkemiddelbruken
vil først vise seg over tid. Videre vil det i de fleste sammenhenger
ikke være mulig å vurdere utviklingen i relasjon til enkeltvirkemidler,
da utviklingen i jordbruket må vurderes i forhold til den helhetlige
virkemiddelbruken. For jordbrukere som selvstendig næringsdrivende
er det mange forhold, også utenfor forhandlingene, som påvirker
inntektene og den løpende tilpassningen det enkelte år.
Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) har som hovedoppgave
å legge fram og bearbeide et grunnlagsmateriale for jordbruksoppgjøret.
Materialet består av følgende tre rapporter:
Totalkalkylen for
jordbruket
Referansebruksberegninger for jordbruket
Resultatkontrollen for gjennomføringen
av landbrukspolitikken.
Tabell 3.1 i proposisjonen viser utviklingen
i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2008 til budsjetterte tall
for 2010 i følge Budsjettnemndas normaliserte regnskaper.
Årets beregninger viser en inntektsøkning fra 2008
til 2009 på 12,7 pst., eller 23 500 kroner per årsverk. Fra 2009
til 2010 budsjetteres det med en inntektsøkning på 13,2 pst., tilsvarende 27 600
kroner per årsverk. For perioden 2008 til 2010 er inntektsøkningen
om lag som lagt til grunn i avtalen i fjor. For perioden 2000 til
2010 er gjennomsnittlig inntektsøkning per årsverk beregnet til
4,1 pst. per år. For siste 5-årsperiode er veksten 9,0 pst. per
år.
Den enkelte næringsutøver i jordbruket vil ikke nødvendigvis
kjenne seg igjen i tallene fra Budsjettnemndas totalregnskap. Totalkalkylen
er et sektorregnskap for alle produksjoner og inkluderer strukturendringer.
Samtidig er det betydelig variasjon rundt gjennomsnittet, også innen likartede
produksjoner. Videre vurderes ofte resultatet i enkeltforetak på
resultatmålet driftsoverskudd i driftsregnskapet eller næringsinntekt
i skatteregnskapet. Dette er resultatmål før rentekostnadene er
trukket fra, og renten faller mye fra 2008 til 2010. Disse resultatmålene
er også på nivå før skatt, og i forhandlingssammenheng inkluderes
beregnet inntektsverdi av jordbruksfradraget, som i gjennomsnitt
har en verdi på 21 400 kroner per årsverk for 2008, og 24 500 i
budsjettet for 2010. Videre tas det i forhandlingssammenheng også hensyn
til endring i arbeidsforbruket, når det beregnes inntektsutvikling
per årsverk.
Referansebruket med storfeslakt og ammeku viser
relativt sett den største økningen i inntekt fra 2008 til 2009,
mens korn viser den største reduksjonen. Bruk med korn viser den
største økningen fra 2009 til 2010, mens bruk med egg og planteprodukter
har den svakeste utviklingen.
Kostnadene i jordbruket, ekskl. renter, har
økt 4,2 pst. fra 2008 til 2009 og 1,0 pst. fra 2009 til 2010. Kostnadsøkningen
i 2009 er særlig knyttet til prisøkningen på gjødsel og kraftfôr.
Kraftfôrkostnadene økte med 7,3 pst. i 2009, og er budsjettert opp
med 3 pst. i 2010. Energikostnadene falt med 12,7 pst. i 2009 og
budsjetteres å øke med vel 10 pst. i 2010. Veid gjennomsnittspris for
NPK-gjødsel kostnadsført på 2009 økte med 85 pst. For 2010 er det
budsjettert med en veid prisreduksjon på 33 pst.
I perioden 1999–2009 er det estimert en reduksjon
i totalt jordbruksareal på ca. 2 pst. Nedgangen i jordbruksareal
skyldes i all hovedsak reduksjon i arealet med korn og oljevekster
og andre åpenåkervekster. Arealet med eng og beite har økt i perioden
1999–2007, men har hatt nedgang fra 2007 til 2009.
Jordbruket sto for 2,6 pst. av samlet sysselsetting i
2009, mot 5,5 pst. i 1990. Tabell 3.6. i proposisjonen viser utviklingen
i antall jordbruksbedrifter i drift og antall årsverk siden 1979.
På 90-tallet var den gjennomsnittlige årlige nedgangen i antall
årsverk 2,4 pst. Etter 2000 har den årlige nedgangen vært klart
høyere. Etter 2005 viser tallene fra Budsjettnemnda en redusert
avgangstakt for både antall årsverk og antall jordbruksbedrifter.
I perioden 1989 til 2009 har totalt antall jordbruksbedrifter
gått ned med 52 pst. (fra 99 400 til 47 600). Gjennomsnittlig antall
dekar per jordbruksbedrift har økt fra 100 dekar i 1989 til 213 dekar
i 2009. Siden 1999 har en stadig større andel av de jordbruksbedriftene
som går ut av drift, hatt mer enn 200 dekar jord.
Det har vært en vesentlig strukturendring i
alle produksjoner. I 2009 var det 12 480 jordbruksbedrifter med
melkeproduksjon, når samdrifter regnes som én bedrift, mens antall
eiendommer med aktiv melkekvote var 15 330. Dette innebærer en reduksjon
i antall bedrifter med melkeproduksjon på 46 pst. i perioden 1999
til 2009. Antallet samdrifter med melkeproduksjon økte raskt fram
til 2008, for så å gå ned. Ved kvoteårets start i 2008 var det registrert
2 068 samdrifter, mens det ved samme tidspunkt i 2010 var registeret
1 686 samdrifter. Per 1. mars 2010 utgjorde samdrifter 14 pst. av
alle foretak med melkeproduksjon. 64 pst. av samdriftene består av
2 eiendommer.
Arealet til jordbruksbedrifter som går ut av
drift, overtas i stor grad av andre jordbruksbedrifter og i hovedsak
ved leie, men statistikken viser ikke ubetydelig regional variasjon.
Andelen leid areal er i gjennomsnitt om lag 40 pst. SLFs registrering
av jordleiepriser viser at leieprisene for arealer til korn- og
potetdyrking har økt siden 2000, mens prisene ellers har holdt seg
på samme nivå eller gått ned.
Fordelingen av antall jordbruksbedrifter har holdt
seg forholdsvis stabil mellom regioner siden 1989. Reduksjonen i
totalt jordbruksareal i drift fra 1999 til 2009 har først og fremst
skjedd på Vestlandet, i Agderfylkene og i Nord-Norge, som har hatt
en reduksjon på mellom 5 og 8 pst. Generelt har det vært en nedgang
i åpenåkerarealer og en økning i eng og beitearealer.
Vestlandet har hatt den svakeste produksjonsutviklingen,
og også størst reduksjon i arbeidsforbruket. Tabell 3.8 i proposisjonen
viser endringen i relativ fordeling av husdyr siste 10 år på fylkesnivå.
De største endringene er økningen i kyllingproduksjonen i Trøndelagsfylkene
og Rogalands økning i andelen av sau, avlspurker og kylling.
Det siste tiåret har produksjonsvolumet i jordbruket
økt med ca. 6 pst., mens økningen de siste 5 årene har vært ca.
3 pst., iflg. normalisert regnskap. Det er produksjonen av husdyrprodukter som
øker. De siste årene har råvaremarkedene, med noe variasjon, vært
i rimelig god balanse. For storfe og sau har kombinasjonen av prisøkning
og endringer i etterspørselen i forbindelse med finanskrisen bidratt
til at underdekning har snudd til markedsbalanse/overskudd. For
2010 prognoseres det med overskudd for målprisvarene sau/lam, svin
og egg. For storfe og kylling er det indikasjoner på at prismulighetene
begrenses på de dyreste delene av sortimentet av importkonkurranse.
Tall fra OECD viser at Norge sammen med Sveits,
Korea, Japan og Island, har den mest omfattende jordbruksstøtten
blant OECD-landene. OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate)
viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt.
Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen
(skjermingsstøtte). Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten
har i gjennomsnitt vært 62 de siste årene. PSE-prosenten i gjennomsnitt for
OECD-land var 21 pst. i 2008. Det siste tiåret har det skjedd en
betydelig dreining i virkemiddelbruken fra pris- og produksjonstilskudd
til mer produksjonsnøytrale virkemidler både i Norge og i andre
land.
CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for
den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken
(negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne). Norges
prosentvise CSE var i 2007 på -43 pst. I gjennomsnitt for OECD-land
var CSE på -10 pst.
Jordbruksavtalen finansierer en rekke virkemidler
som skal bidra til næringsutvikling i landbruket. Landbruks- og
matdepartementet sin strategi Ta landet i bruk! er førende for arbeidet. Strategien
bygger opp under hovedmålene i landbrukspolitikken og danner et
rammeverk for alle typer lønnsom næringsvirksomhet med utgangspunkt
i gårdens menneskelige og materielle ressurser.
I tillegg til den nasjonale strategien fra Landbruks-
og matdepartementet, har alle fylker utarbeidet en regional strategi
for næringsutvikling som tilpasser virkemiddelbruken til de mest
aktuelle utfordringene i regionen.
Næringsutøvere i landbruket etterspør investeringsvirkemidler
i langt større grad enn det som er tilgjengelig.
Stiftelsen KSL Matmerk har som formål å styrke konkurranseevnen
til norsk matproduksjon. Dette gjøres gjennom blant annet å arbeide
med merkeordninger, kvalitetssystemer og kompetanse, for på den
måten å synliggjøre konkurransefortrinn overfor forbruker og marked. Stiftelsen
har oppgaver knyttet til å administrere og videreutvikle Kvalitetssystem
i landbruket (KSL), merkeordningene Nyt Norge, Beskyttede betegnelser
og Spesialitet, Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL),
samt generisk markedsføring av økologisk mat. Stiftelsen har også
en viktig oppgave i å bidra til profilering og markedsadgang for
norske matspesialiteter.
Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon (VSP
mat) har som hovedmål å bidra til økt verdiskaping gjennom innovasjon
og produktmangfold. Innovasjon Norge disponerte totalt 92,8 mill.
kroner til VSP mat i 2010.
BU-midlene skal legge til rette for langsiktig
og lønnsom verdiskaping, samt desentralisert bosetting med utgangspunkt
i landbrukets ressurser generelt og landbrukseiendommen spesielt.
De fylkesvise BU-midlene har et todelt formål. De skal bidra både
til utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen og
til utvikling og modernisering av det tradisjonelle landbruket.
Forvaltningsansvaret fordeles mellom Innovasjon Norge (IN) og Fylkesmannen
på regionalt nivå.
Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning
(NILF) har i samarbeid med Bygdeforskning, gjennomført en evaluering
av bygdeutviklingsmidlene. Evalueringen konkluderer med at BU-ordningen
er et treffsikkert virkemiddel for å sikre tilstrekkelige investeringer.
Det foreslås imidlertid endringer som klargjør og forenkler målene.
Den totale rammen for BU-midlene var 550 mill. kroner i 2009.
For eggsektoren trer nye forskrifter i kraft
fra 2012, noe som krever betydelige investeringer innenfor sektoren
de kommende årene. I 2009 ble det innvilget 47 søknader innen eggproduksjon.
Antallet søknader er økt med 50 pst. sammenlignet med 2008 og utgjør
totalt sett om lag 5 pst. av investeringssakene innenfor tradisjonelt husdyrhold
i 2009.
Ordningen med rentestøtte ble etablert med virkning
f.o.m. 2003. Støtten utgjør en nedskriving av lånets rente i hele
tilbakebetalingstiden. Det ble i 2009 gitt tilsagn på i alt 922,9 mill.
kroner i rentestøtte. Etterspørselen etter rentestøtte er stor i
de fleste fylkene, med unntak av Finnmark.
De sentrale BU-midlene brukes til prosjektrettet virksomhet
og tiltak av landsomfattende karakter. Rammen for de sentrale BU-midlene
var i 2009 på 21 mill. kroner. Av midlene ble 11 mill. kroner fordelt
av avtalepartene.
Inn på tunet (IPT) er blitt en viktig næring
og om lag 800 gårdsbruk tilbyr slike tjenester. Inn på tunet-løftet
(2010–2012) ble vedtatt som en egen treårig satsing i jordbruksavtalen
for 2010. Målet er økt politisk og administrativ forankring i kommunesektoren
og utvikling av gode og kvalitetssikrede tilbud for innbyggerne.
Innovasjon Norge har sammen med Fylkesmannsembetene ansvar for organiseringen
og gjennomføringen av satsingen. Det er avsatt 15 mill. kroner over
jordbruksavtalen og 3 mill. kroner fra Kommunal- og regionaldepartementet over
tre år til utviklingsprosjekter i kommunene.
Utviklingsprogrammet for grønt reiseliv skal bidra
til å videreutvikle det bygdebaserte reiselivet. Med overførte midler
hadde programmet en disponibel ramme på 23,7 mill. kroner for 2009.
Under jordbruksforhandlingene i 2007 ble det vedtatt
å gjennomføre et femårig utviklingsprogram for innlandsfiske fra
og med 2008. Det skal totalt bevilges 20 mill. kroner til dette
formålet i denne perioden. Målet er å utvikle lønnsomhet, ny kunnskap,
og suksesskriterier for virksomheter innen næringsfiske, fiskeoppdrett
og fisketurisme.
Den samlede produksjonsverdien i skogsektoren ligger
opp mot 44 mrd. kroner. Førstehåndsverdien av det tømmeret som blir
hogd og omsatt ligger årlig på ca. 3 mrd. kroner.
I mai 2009 fremmet regjeringen St.meld. nr.
39 (2008–2009) – Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen.
Skogens positive rolle i klimasammenheng vil bidra til å styrke
grunnlaget for næringsutvikling og verdiskaping fra skogressursene
for landbruket og distriktene. Det er et stort potensial for å øke
avvirkningen. I 2009 falt avvirkningen til laveste nivå på 34 år som
en følge av finanskrisen. I alt ble det avvirket 6,8 millioner m3
tømmer.
Miljøregistreringer og fortsatt kunnskapsutvikling
danner grunnlaget for blant annet gode avveiinger mellom klimatiltak
og hensynet til biologisk mangfold i skog.
En utfordring for skogbruket er forholdet mellom
nybygging av skogsveier og bevaring av inngrepsfrie naturområder
i Norge (INON). DN og SLF har fått i oppdrag å klargjøre kunnskapsgrunnlaget
for gode avveininger mellom disse to formålene. Rapporten forelå
i slutten av april, og Miljøverndepartementet og Landbruks- og matdepartementet
vil følge opp dette arbeidet med sikte på å sende en ny forskrift
om planlegging og godkjenning av landbruksveier på høring høsten
2010.
Bevilgningene til skogbrukstiltak og bioenergi over
LUF i 2009 utgjorde 193 mill. kroner. Gjennom ordningen for tilskudd
til nærings- og miljøtiltak i skogbruket ble det i 2009 gitt tilskudd
til skogkultur, førstegangstynning, miljøtiltak i skog, veibygging,
drift med taubane og med hest.
Etter gjennomført del II (2005–2010) vil i overkant
av 320 geitebesetninger være sanert for sjukdommene CAE, paratuberkulose
og byllesjuke ved utgangen av 2010. Mer enn 50 pst. av den totale
norske geitepopulasjonen vil dermed være sanert. Prosjektet vurderes
å ha en avgjørende betydning for fremtidig geitmelkproduksjon i
Norge.
Landbruks- og matdepartementet har i Strategi for
likestilling i landbrukssektoren fra 2007 satt mål om 40 pst. kvinnelig
representasjon når det gjelder eierandel, næringsutøving og deltagelse
i styrende organ i landbrukssektoren. Handlingsplan for meir entreprenørskap
blant kvinner fra 2008 er en felles satsing fra sju departement, herunder
Landbruks- og matdepartementet.
Det har vært en positiv utvikling i andelen etablerertilskudd
og BU-midler til kvinner de siste årene. I 2009 var kvinneandelen
på 42 pst. for BU-midlene og 76 pst. for etablererstipendene. Gjennom
trendundersøkelser er det fremkommet en forholdsvis høy kvinneandel
i næringer som Inn på tunet, gårdsturisme/grønt reiseliv og økologisk
drift.
I proposisjonen beskrives miljøstatus i jordbruket,
med hovedvekt på resultater av jordbruksavtalens virkemidler. Det
er vanskelig å måle effekter av tiltak i naturen. Dette skyldes
at det er mange ulike faktorer som spiller inn. Flere av resultatene
er derfor presentert i form av aktivitetstall, mer enn kvantifisert
miljøeffekt.
Kun om lag 3 pst. av Norges areal er dyrket.
Totalt jordbruksareal i drift har gått ned med ca. 2 pst. de siste
10 årene.
En viktig parameter for miljøutviklingen, både
i forhold til kulturlandskap og for avrenning av næringssalter,
er utviklingen i areal og i intensiteten i bruken av arealene. Utviklingen
for grovfôrarealene har i hovedsak sammenheng med utviklingen i
grovfôrspisende dyr (drøvtyggere), men er også knyttet til produsert
mengde melk og kjøtt. Tallene viser at det har skjedd en ekstensivering
gjennom mer innmarksbeite per dyr på landsbasis, men også gjennom
mer fulldyrka eng per dyr i Østlandsfylkene.
Reduksjon av vannforurensning er en viktig del av
miljøarbeidet i jordbruket. Aktiviteten har de siste årene vært
rettet mot å følge opp EUs direktiv for vann, som har som mål at
ferskvann, grunnvann og kystnært sjøvann skal ha god økologisk tilstand
i første programfase. Forvaltningsplaner for i alt 29 pilotområder
blir vedtatt i løpet av 2010. Forvaltningsplanene skal følges opp
gjennom tiltaksplaner. Både forvaltningsplanarbeidet og resultatene
fra Jord- og vannovervåkningsprogrammet (JOVA) viser at det er behov
for ytterligere tiltak for å redusere næringssaltavrenningen fra
jordbruket.
I 2009 la regjeringen fram en egen melding til Stortinget
om landbruk og klima (St. meld. nr 39 (2008–2009) Klimautfordringene
– landbruket en del av løsningen). Meldingen ble behandlet i Stortinget
høsten 2009 (se også Innst. 100 S (2009–2010).
Meldingen synliggjør tiltak innenfor jordbruket som
kan redusere klimagassutslippene fra sektoren med 1,1 millioner
tonn CO2-ekvivalenter. De viktigste tiltakene er produksjon av biogass (reduserte
metanutslipp og substitusjon av olje med biogass), økt effektivitet
i melkeproduksjonen, bruk av halm til bioenergi, økt effektivitet
i saueholdet og mer effektiv bruk av nitrogen (redusert lystgassutslipp).
I dag er det noen få gårdsbaserte biogassanlegg
i Norge som er i drift. Dette tilsvarer bruk av 1 pst. av gjødsla.
Målet i meldingen er at 30 pst. av husdyrgjødsla skal gjennom en
behandling i biogassanlegg. Optimal utnyttelse av husdyrgjødsel bidrar
til å redusere klimagassutslippene, reduserer behovet for handelsgjødsel
og bedrer vannmiljøet. Pilotordningen for miljøvennlig spredning
av husdyrgjødsel startet i 2008 i utvalgte områder.
Nasjonalt utviklingsprogram for klimatiltak
i jordbruket har som mål å øke kompetansen om faktiske utslipp av
klimagasser i jordbruket og jordbrukspolitikkens innvirkning på
utslippene. Videre skal det legges til rette for gjennomføring og
synliggjøring av effektive tiltak for reduksjon av klimagassutslippene.
Programmet fungerer som et viktig bindeledd mellom forskning, forvaltning
og aktiv jordbruksdrift.
Et forslag til endringer i nydyrkingsforskriften ble
sendt på høring i februar 2010 med høringsfrist 30. april. Forslaget
innebærer blant annet at klimahensyn tas inn som en del av målsettingen i
forskriften på linje med biologisk mangfold, kulturminner og næringshensyn.
Videre foreslås det at nydyrking av myr større enn 2 dekar med et
torvlag på minst 30 cm, blir forbudt.
De regionale miljøprogrammene (RMP) er en sentral
del av de miljørelaterte tiltakene og virkemidlene over jordbruksavtalen.
Å bevare kulturlandskapet er et viktig mål innenfor regionale miljøprogram
med en rekke forskjellige ordninger. I tillegg er det flere tiltak
for å redusere forurensing. I 2009 var utbetalingene fra RMP på
i overkant av 400 mill. kroner. Under hovedområdet «Kulturlandskap»
gis det tilskudd til ulike tiltak som bl.a. seterdrift og drift
i brattlendt terreng.
Spesielle tiltak i jordbrukets kulturlandskap (SMIL)
skal bidra til å ivareta natur- og kulturminneverdiene i jordbrukets
kulturlandskap og til å redusere forurensningen fra jordbruket, utover
det som kan forventes gjennom vanlig jordbruksdrift. Ordningen forvaltes
av kommunene og var for 2009 på 125 mill. kroner. På nasjonalt nivå
går ca. 75 pst. deler av midlene fra SMIL-ordningen til tiltak for
å fremme kulturlandskapet, og nær 20 pst. til tiltak for å redusere
forurensing.
Regjeringen har som mål at 15 pst. av matproduksjonen
og matforbruket skal være økologisk i 2020.
Samlet for alle produktgrupper utgjorde omsetningen
av økologiske produkter i 2009 1,2 pst. av total omsetning innen
sammenlignbare varegrupper. De største andelene er på økologisk barnemat
(12,9 pst.) og egg (4,8 pst.).
Fram til 2008 var det en kraftig økning i omsetningen
av økologisk mat i dagligvare- og faghandel, men med finanskrisen
flatet veksten ut. For 2009 økte omsetningen av økologisk mat i
dagligvare i verdi med 11 pst. Samtidig falt omsetningen i volum
med 5 pst. Økte priser på økologiske produkter, redusert tilgjengelighet, kombinert
med sterk konkurranse på pris, er faktorer som kan forklare nedgangen
i salget av økologisk mat målt i volum.
Prisstudier foretatt av SLF tyder på at prisdifferansen
i butikk mellom økologiske og konvensjonelle produkter kan være
betydelig, og prisforskjellene til dels langt større enn det som kan
forklares med merpris til produsent.
De økologiske arealene i 2009 var på ca. 440 000 dekar,
og utgjorde ca. 4,3 pst. av det totale jordbruksarealet (medregnet
karensareal er andelen 5,6 pst.). Eng-, beite- og fôrarealer utgjør
hoveddelen av de økologiske jordbruksarealene. Det er store regionale
variasjoner i andelen av jordbruksarealer som er i økologisk drift.
Det er også store regionale variasjoner i de
økologiske husdyrproduksjonene.
Produksjonen av økologisk korn til fôr og matmel
er begrenset og utgjør ca. 0,9 pst. av total kornproduksjon. Dette
fører til fortsatt høye importandeler. Importen i 2009 var anslagsvis
på ca. 70 pst. Følgelig vil prisen på økologisk matkorn og kraftfôr
styres av prisen på importerte råvarer. En utfordring for videre
utvikling av den økologiske landbrukssektoren er derfor å styrke kornproduksjonen
gjennom økt egenproduksjon på gården og for salg til det nasjonale
korn- og fôrmarkedet.
Avtalepartene har i de siste jordbruksoppgjørene stimulert
til økt økologisk kornproduksjon gjennom et relativt høyt tilskuddnivå.
I 2009 ble ordningen med økologiske foregangsfylker startet opp.
På bakgrunn av dokumenterte resultater er noen fylker utpekt som
foregangsfylker med et særskilt ansvar innenfor ett utviklingsområde
innen økologisk produksjon og forbruk.
Foredling og omsetning av jordbruksvarer ligger i
hovedsak utenfor jordbruksavtalens virkeområde. Handelspolitiske
forhold, markedsordninger, annet regelverk og prisutvikling på råvarer
har likevel stor betydning både for næringsmiddelindustri og omsetning.
Betydelige deler av næringsmiddelindustrien foredler
norskproduserte råvarer, samtidig som den i økende grad er eksponert
for internasjonal konkurranse. Hjemmemarkedsandelen (inkl. bearbeidet
fisk og fiskevarer) er for 2009 anslått til 84 pst., mens den i
1995 utgjorde 89 pst. (NILF, Mat og industri 2009). Landbrukspolitikken,
og utformingen av virkemidlene i jordbruksavtalen, må på denne bakgrunn
ha alle ledd i kjeden fra jord til bord som perspektiv.
Det siste året har den generelle prisveksten
vært sterkere i Norge enn i EU, og mens matprisene er redusert i
EU har de økt i Norge.
Matprisene i Norge var lenge mindre påvirket
av prisøkningene internasjonalt enn i våre naboland. Siden starten
på den internasjonale råvarekrisen har prisveksten vært om lag lik
i Norge og Danmark, mens prisene har økt om lag 4 prosentpoeng mer
i Sverige, målt i nasjonal valuta.
Husholdningenes andel til utgifter til mat og alkoholfrie
drikkevarer har vært fallende over lang tid. For 2007–2008 har mat
og alkoholfrie drikkevarer en vekt på 11,2 pst. i konsumprisindeksen.
Matvarer alene har en vekt på 10,1 pst. Det er likevel et relativt
høyt prisnivå for matvarer i Norge, sammenlignet med våre naboland. Iflg.
Eurostats prisnivåindekser for matvarer for 2008 var gjennomsnittsprisene
i Sverige 24 pst. lavere, i Danmark 7 pst. lavere og i Finland 20 pst.
lavere enn i Norge.
SSBs grensehandelsundersøkelse viser at nordmenn
handlet for vel 10 mrd. kroner i forbindelse med dagsturer til utlandet
i 2009.
Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom primærproduksjonen
og næringsmiddelindustrien. Primærproduksjonen er avhengig av en konkurransedyktig
næringsmiddelindustri som kundebase og næringsmiddelindustrien er avhengig
av råvarer som er konkurransedyktige både med hensyn til pris og
kvalitet.
Produksjonen av landbruksvarer i norsk jordbruk
og næringsmiddelindustri har aldri vært så høy som nå. Produksjonsøkningen
har de siste årene vært spesielt stor innen fjørfe og svin. Over
tid har flere sentrale produksjoner opplevd en etterspørselsøkning.
For noen sektorer har denne i betydelig grad blitt dekket gjennom
økende import. I 2009 ble det for første gang siden 2004 registrert
en nedgang i importert kvantum av landbruksvarer.
Spesielt utsatt for økt importkonkurranse er bearbeidede
landbruksprodukter som omfattes av ordningen med råvarepriskompensasjon (RÅK).
Verdien av RÅK-importen har økt jevnt de siste årene fra 2,6 mrd.
kroner i 1995 til 7 mrd. kroner i 2008. Fra 2008 til 2009 økte importen med
5 pst. til i underkant av 7,4 mrd. kroner.
For norsk næringsmiddelindustri er det en utfordring
å beholde/øke sin markedsandel innenfor det voksende markedet for
bearbeidede landbruksvarer. Dette er også viktig for underleverandørene
til RÅK-industrien, både primærprodusenter og foredlingsindustri.
Rundt 78 pst. av matkornet, 21 pst. av bær- og fruktproduksjonen
og 15 pst. av melkeproduksjonen går til RÅK-varer.
De ustabile råvareprisene internasjonalt og
finanskrisen utfordrer norsk næringsmiddelindustri. Parametrene
som næringsmiddelindustrien har å forholde seg til er mer usikre
enn på lenge. Fremtidig utvikling avhenger av både nasjonale rammebetingelser
som industrien opererer under, internasjonal konkurranse og industriens egen
evne til effektivisering og omstilling. Store prisvariasjoner på
landbruksvarer internasjonalt har ført til at det er behov for å
følge konkurransesituasjonen tett, og å åpne for jevnlige justeringer
av prisnedskrivningssatsene for råvarer innenfor RÅK-ordningen.
RÅK-vareimporten til Norge skjer i særlig grad fra
våre nærmeste naboland. Utviklingen i råvareprisene i Norge sammenlignet
med EU er således et sentralt element i konkurransevilkårene for
industrien og for avsetning av norske jordbruksprodukter.
eSporing er et prioritert
matpolitisk satsingsområde. Prosjektet ble etablert i 2006 i samarbeid med
matbransjen for å få i stand et bedre system for sporing av mat
(e-sporingsprosjektet). Målsettingen er å etablere en nasjonal,
elektronisk infrastruktur for effektiv utveksling av informasjon
i matkjeden. Prosjektet avsluttes sommeren 2011, og har nå gått
inn i sin avslutningsfase
Kvalitetssystem i landbruket (KSL) er grunnleggende
viktig for å sikre en trygg og etisk forsvarlig matproduksjon. Det arbeides
for å få KSL-standarden akseptert som bransjestandard for primærproduksjonen
i landbruket og som bondens kontrollsystem.
Den nye nasjonale merkeordningen Nyt Norge synliggjør
mat med norske råvarer og skal bidra til å styrke norsk mat sin
markedsposisjon i en skjerpet internasjonal konkurranse. Nyt Norge vil
særlig bli benyttet på produkter som produseres i større volum.
Det er et stort potensial for å øke omsetningen
av norske matspesialiteter, som mat med lokal identitet og økologiske
produkter. Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon har siden oppstart
i 2001 vært det viktigste økonomiske virkemiddelet for utvikling
av småskala matproduksjon og nye markedskanaler for matspesialiteter.
Landbruks- og matdepartementet, Barne-, likestillings-
og inkluderingsdepartementet og Fornyings-, administrasjons- og
kirkedepartementet har nedsatt et bredt sammensatt offentlig utvalg med
representanter fra forbrukerinteressene, konkurransepolitikk, varehandel,
industri, sjømat og landbruk. Hovedmålet er å beskrive hvilke konsekvenser
utviklingen innen matvarekjeden har hatt og vil kunne ha framover.
Utvalget skal kunne foreslå tiltak på basis
av en kartlegging av flere sentrale utviklingstrekk innenfor verdikjeden
for mat, herunder integrasjonen fra dagligvarekjedene. Det er behov
for kunnskap om hvilke kort- og langsiktige konsekvenser dette har
for forbrukerne, industrien, primærprodusentene og for måloppnåelse
i offentlig politikk. Utvalget skal avgi rapport innen 1. november
2010.
Uruguay-runden med multilaterale forhandlinger
om regelverk knyttet til handel resulterte i opprettelsen av Verdens
Handelsorganisasjon (World Trade Organisation WTO) 1. januar 1995.
Samtidig ble det etablert egne avtaler om landbruk og om sanitære
og plantesanitære forhold. Landbruksavtalen legger viktige rammebetingelser
for den nasjonale landbrukspolitikken gjennom forpliktelser og rettigheter
på tre områder: markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidier.
Det pågår nye forhandlinger, gjennom den såkalte Doha-runden. Inntil
en ny landbruksavtale er ferdigforhandlet, vil Norge være bundet
av forpliktelsene i dagens landbruksavtale.
Landbruksforhandlingene er en del av den brede forhandlingsrunden
som ble vedtatt på WTOs ministerkonferanse i Doha i 2001. 1. august 2004
ble det vedtatt et rammeverk som la føringer for de videre forhandlingene
for landbruksvarer, industrivarer inkludert fisk, tjenester og forenkling
av handelsprosedyrer.
For markedsadgang for landbruksvarer forutsetter
rammeverket at de høyeste bundne tollsatsene skal reduseres mest
gjennom en lagdelt formel. For definerte sensitive produkter kan
det gis lavere tollreduksjoner, men samtidig skal det etableres
importkvoter for slike produkter.
For internstøtte legger rammeverket opp til
en reduksjon i summen av all handelsvridende støtte. For ikke-handelsvridende
støtte som for eksempel miljøprogrammer, forskningsmidler og avløserordningen,
legges det ikke opp til noen øvre begrensninger.
Rammeverket innebærer også enighet om å avskaffe
alle former for eksportsubsidier på landbruksvarer. Dette inkluderer
at det skal etableres disipliner for bruk av matvarehjelp, eksportkreditter
og eksporterende statshandelsforetak. Rammeverket fra 2004 forutsetter
også at spesiell og differensiert behandling av u-land skal være
en integrert del av et nytt regelverk.
Ministerkonferansen i Hongkong i desember 2005
innebar et skritt videre i forhandlingene ved at en kom til enighet
om en rekke elementer i en ny mulig WTO-avtale. Se nærmere om disse i
kapittel 5.2 i proposisjonen.
Det ble i slutten av juli 2008 avholdt et ministermøte
i Genève med sikte på å ferdigstille modaliteter for landbruk og
industrivarer, inkludert fisk. Forhandlingene stoppet opp da det
viste seg at avstanden mellom enkelte av aktørene på sentrale punkter
var for stor. Forhandlingsprosessen i løpet av 2009 lyktes heller
ikke i å oppnå betydelig fremgang på de uløste spørsmålene fra forhandlingstekstene
fra 2008. Med fortsatt global usikkerhet omkring økonomien og et
vanskelig politisk klima for handelsliberalisering hos enkelte nøkkelaktører,
er det ikke sannsynlig med en sluttføring av runden i 2010.
Formålet er å fremme handel og utvikling, og bidra
til at de fattigste landene blir bedre integrert i verdensøkonomien.
Toll- og kvotefri adgang til det norske markedet for
alle produkter fra land som står på FNs offisielle MUL-liste, ble
iverksatt fra 1. juli 2002 med hjemmel i Norges generelle tollpreferanseordning
(GSP) for import fra utviklingsland. Denne ordningen ble fra 1. januar
2008 utvidet med 14 nye lavinntektsland, slik at det nå er 64 land
som kan eksportere alle sine jordbruksprodukter til Norge helt uten
toll.
En ny forskrift om sikkerhetsmekanisme ved import
av landbruksvarer fra utviklingsland omfattet av GSP-ordningen,
trådte i kraft 7. mars 2008.
Landbrukspolitikken er ikke en del av EØS-avtalen,
men utviklingen av EUs landbrukspolitikk har likevel betydning for
norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Prisutviklingen på landbruksproduktene
i EU påvirker omfanget av grensehandelen og konkurransekraften til
i første rekke RÅK-industrien, som er konkurranseutsatt både på
hjemmemarkedet og eksportmarkedet. Utformingen av EUs landbrukspolitikk
har også betydning for graden av sammenfall i interesser mellom
EU og Norge i multilaterale forhandlinger som i WTO.
Den siste omfattende reformen av EUs landbrukspolitikk
ble gjennomført fra 2005 til 2006, hvor en hovedmodell var landbruksstøtte
utbetalt på grunnlag av historisk produksjon. Som et alternativ
til en historisk støttemodell, kan medlemsland velge en såkalt regional
modell som innebærer at det blir gitt lik støtte per hektar i en
hel region.
Ved den såkalte «helsesjekken», en minireform som
ble vedtatt i januar 2009, går EU et nytt skritt i retning av mindre
regulering. Markedsordningen for svin ble besluttet avviklet, og
totalkvotene for melk skal økes med 1 pst. per år, til sammen med
5 pst., før kvoteordningen avvikles i 2015. Situasjonen i matmarkedet
har videre ført til økt oppmerksomhet om styrkeforholdene i verdikjeden
og handelens makt til å holde oppe forbrukerpriser selv om produsentpriser
faller. EU har iverksatt omfattende arbeid med sikte på tiltak for
en bedre fungerende matvarekjede.
Lisboatraktaten gjør at Europaparlamentet har lik
medbestemmelse med medlemslandene i Rådet også innen landbrukspolitikk.
EU forbereder nå en videre gjennomgang av sin landbrukspolitikk
fram mot 2013 da mandater og budsjettfullmakter utløper. De økonomiske rammene
for landbrukspolitikken etter 2013 og fordelingen av midlene vil
bli sentrale spørsmål. Det er betydelig uenighet mellom medlemslandene
om retningen for den framtidige landbrukspolitikken.
I henhold til EØS-avtalens artikkel 19 skal
EU og Norge søke å fremme handelen med landbruksvarer innenfor rammen
av partenes landbrukspolitikk og på en gjensidig fordelaktig måte.
Etter å ha forhandlet siden 2006 ble Norge og EU 28. januar 2010
enige om en ny artikkel 19-avtale. Det gjenstår formell godkjenning
av avtalen fra begge parter. Avtalen vil bli lagt fram for Stortinget
med tanke på iverksettelse fra 1. januar 2011.
Norge har i avtalen i stor grad gitt konsesjoner for
landbruksvarer der det allerede er import til ordinær toll eller
der næringsmiddelindustrien allerede har et importbehov. Økningen
av importen for disse varene som følge av avtalen, vil derfor være
begrenset.
For ost økes den tollfrie importkvoten fra 4 500 tonn
til 7 200 tonn. Dette tilsvarer nivået for osteimport fra EU de
senere årene. For økningen på 2 700 tonn vil kvotene bli fordelt
på auksjon. For kjøtt vil det bli etablert importkvoter fra EU for
storfe (900 tonn), kylling (800 tonn) og gris (600 tonn). Dette
er midlertidige kvoter som vil bli en del av en eventuell ny WTO-avtale.
Norge har gjennom det europeiske frihandelsforbundet,
EFTA, iverksatt 16 frihandelsavtaler. EFTA ferdigforhandlet en ny
avtale med Colombia høsten 2008 og Peru, Albania, Serbia og Gulf-statene
i 2009. Det pågår forhandlinger om frihandelsavtaler mellom EFTA-landene
og Thailand, Algerie, India, Ukraina og Hong Kong. Norge og Kina
har også startet opp forhandlinger om en bilateral frihandelsavtale. Forhandlingene
omfatter bl.a. handel med landbruksvarer, både råvarer og bearbeidede
varer.
Frihandelsavtalene vil bli forelagt Stortinget
før iverksettelse.
I de siste års jordbruksavtaler har det vært
gjennomført en snuoperasjon i jordbrukspolitikken. Det har vært
lagt til rette for et inntektsløft for jordbruksbedriftene. Avtalene
har prioritert det grasbaserte husdyrholdet, beiting med husdyr, og
distrikts- og strukturprofilen i budsjettstøtten til næringen er
styrket. Miljøtiltakene er ytterligere målrettet og det er startet
et arbeid med å følge opp klimautfordringen i sektoren.
Prisene har samtidig økt relativt mye, bl.a.
etter den internasjonale matkrisen, spesielt i form av meget stor
prisøkning på gjødsel og fôrråvarer. Matsektorens konkurransekraft
danner ellers en viktig premiss for utformingen av jordbruksavtalene,
både på kort og lengre sikt.
Ifølge regjeringens politiske plattform er det
å produsere trygg og ren mat for egen befolkning landbrukets viktigste
rolle. Samtidig er målet å opprettholde et levende og mangfoldig
landbruk over hele landet. Produksjonen av fellesgoder for samfunnet
er en vesentlig begrunnelse for overføringene og utformingen av
dem.
Mange i jordbruket står overfor viktige investeringsbeslutninger
30 år etter de store investeringene som ble gjennomført etter opptrappingen på
70-tallet og for å følge opp offentlige pålegg gitt av dyrevelferdshensyn.
Teknologiutviklingen har over tid redusert behovet for arbeidskraft.
Mange steder med vanskelige driftsforhold i jordbruket har også
arbeidskraften høy alternativ verdi. Når konkurransen i matsektoren
samtidig øker og forbrukernes etterspørsel endres, øker utfordringene
med å opprettholde produksjonen og drift av de minst produktive/mest tungdrevne
arealene.
Avtalepartene har det siste året gjennomført
to utredninger med relevans til disse spørsmålene, om innfraktordningen
for kjøtt og om utmåling av arealtilskudd. Gjennom avtalen målrettes virkemidlene
ytterligere i forhold til målet om et aktivt landbruk over hele
landet, gitt de eksterne rammebetingelsene og de avveiningene som følger
av dem.
Jordbruksoppgjøret skiller seg fra lønnsoppgjør ved
at det i jordbruksoppgjøret forhandles om, og bare kan forhandles
om, inntektsmuligheter for de næringsdrivende. Resultatet i det
enkelte foretak er resultat av en rekke disposisjoner som foretas
i foretaket. St.meld. nr. 19 (1999–2000) peker på at totalkalkylen
ikke er egnet til å måle inntektsnivå, men inntektsutvikling, og
det er det formelle grunnlaget avtalepartene har for å vurdere inntekt
i forhandlingssammenheng.
Et jordbruksoppgjør kan ikke bedømmes ut fra rammens
størrelse isolert. Den underliggende kostnads- og produksjonsutviklingen
har også vesentlig betydning for hvilken inntektsutvikling rammen
kan legge til rette for. Fra i fjor til i år utgjør renteutviklingen
en vesentlig forskjell. Samtidig ble storfe tatt ut av målprissystemet
i 2009, og også derfor er innholdet i rammen annerledes enn tidligere.
Det påhviler partene et ansvar for å gjøre virkemidlene
enkle og effektive og at de virker i tråd med formålet. Strukturdifferensieringens
hensikt er å legge til rette for en variert bedriftsstruktur, gjennom
å kompensere for faktiske skalaulemper og bidra til tilfredsstillende inntektsmuligheter
ved ulikt produksjonsomfang. Transaksjonskostnadene knyttet til
virkemidlene må også holdes så lave som mulig.
Avtalen er basert på premissene i regjeringens politiske
plattform, St.meld. nr. 19 (1999–2000) Om norsk landbruk og matproduksjon
og Stortingets behandling av denne, jf. Innst. S. nr. 167 (1999–2000),
og Stortingets behandling av inneværende jordbruksavtale, Innst.
S. nr. 375 (2008–2009).
Både regjeringens politiske plattform og et
bredt flertall i næringskomitéen legger vekt på betydningen av en
variert bedriftsstruktur og at jordbruket skal opprettholdes over
hele landet. Dette har regjeringen, og avtalepartene, fulgt opp
de siste årene. Avtalen innebærer ytterligere målretting av virkemiddelbruken
for å styrke det grasbaserte husdyrholdet og for å opprettholde produksjon
over hele landet.
Utviklingen i viktige indikatorer fra Budsjettnemnda
for jordbruket (BFJ) er gjengitt i kapittel 3 i proposisjonen.
Årets normaliserte totalregnskap viser for perioden
2000 til 2010 gjennomsnittlig inntektsøkning per årsverk på 4,1
pst. per år. Lønnsøkningen for andre grupper har for denne perioden
vært 4,5 pst. (med anslag om 3 1/4 pst. i 2010). For perioden 2006
til 2010 ble det i fjor lagt til grunn en prognose for inntektsveksten
i jordbruket på vel 46 pst., eller 72 700 kroner per årsverk. Årets materiale
viser en vekst på 52 1/2 pst., eller 81 500 kroner per årsverk,
altså klart høyere enn lagt til grunn i fjor. For perioden 2008
til 2010 skulle fjorårets jordbruksavtale legge til rette for en
inntektsvekst på vel 28 pst., eller 50 700 kroner per årsverk, Årets
normaliserte totalregnskap viser en gjennomsnittlig inntektsøkning
på 51 100 kroner per årsverk for denne perioden.
Nedgang i rentenivået gjør at totale kostnader
er beregnet å ligge på samme nivå i 2010 som i 2008. Arbeidsforbruket
i jordbruket anslås redusert med 2,6 pst. i 2010. Etter flere år
med sterk investeringsvekst, regner Budsjettnemnda med en volumreduksjon
på 25 pst. fra 2008 til 2010. De siste 10 årene har sektoren hatt
en årlig vekst i brutto arbeidsproduktivitet på 4,8 pst. og en økning
i multifaktorproduktivitet på 2,0 pst. per år.
Referansebrukene bygger på regnskapstall fra 2008
i NILFs Driftsgranskinger som regnes fram til 2010. For perioden
2008 til 2010 viser referansebrukene svakere inntektsutvikling enn
normaliserte regnskaper.
Avtalepartene er enige om å inkludere verdien av
det særskilte jordbruksfradraget ved ligningen ved vurdering av
inntektsutviklingen i jordbruket.
Jordbrukets brutto inntekter består av egeninntjening
fra markedet og overføringer fra staten. Oppbyggingen av rammen
er basert på anslag for utviklingen i jordbrukets produksjon, kostnadene,
samt arbeidsforbruk og anslag på lønnsvekst for andre grupper. For
de makroøkonomiske størrelsene er avtalen basert på SSBs prognoser
i Økonomisk utsyn nr. 1/2010.
Avtalepartene har lagt følgende prognoser til grunn
for rammen på poster som ikke er avtaleregulert:
For produksjonsvolum
og volumet av driftskostnader er det for 2011 lagt til grunn samme prosentvise
endring som gjennomsnittet av 5 foregående år.
Generell prisvekst på 1,3 pst. for inntektsposter som
ikke er avtaleregulert, som utgjør om lag 0,4 pst. i gjennomsnitt,
regnet på hele produksjonsvolumet.
To pst. prisøkning på jordbrukets driftsmidler, med
grunnlag i at historiske data viser at prisveksten på jordbrukets
driftsmidler har steget mer enn generell prisvekst.
Kapitalslit og leasing er beregnet av BFJs
sekretariat med grunnlag i samme investeringsnivå i 2011 som i 2010,
generell prisvekst på 1,3 pst., og 0,5 pst. økning i bankenes utlånsrente.
Normalisert rentekostnad er beregnet med samme
forutsetninger og økning i lånemassen på 1 mrd. kroner.
2,5 pst. reduksjon i arbeidsforbruk, som
prognosert av BFJ.
3 1/4 pst. lønnsøkning for andre grupper
fra 2009 til 2010 og 3,4 pst. fra 2010 til 2011.
Årets materiale viser en inntektsvekst for perioden
2006 til 2010 som er 6 ½ prosentpoeng større en det som ble lagt
til grunn for avtalen i fjor. Det ble i fjorårets avtale gitt ett
tillegg på 570 mill. kroner med grunnlag i svak utvikling fra 2007
til 2008. Årets totalregnskap, særlig regnskapstallene for 2008,
viser en vesentlig gunstigere utvikling for de siste årene enn det som
ble lagt til grunn i fjor.
På dette grunnlag har avtalen en ramme på 950 mill.
kroner.
Tabell 1 Oppbygging av
økonomisk ramme
| Grunnlag
mill. kr | Volum | Pris | Sum endring |
0. Markedsinntekter | 25 576 | 0,6 pst. | 0,4 pst. | 260 |
1. Driftskostnader | 16 748 | -0,5 pst. | 2,0 pst. | 255 |
2. Kapitalslit
og leasing | 917 | | | 85 |
3. Normalisert
realrentekostnad | | | | 570 |
4. Redusert arbeidsforbruk
2011 | 11 959 | -2,5 pst. | 3,4 pst. | 100 |
A. Sum, mill. kroner | | | | 750 |
B. Nivåheving
i 2011 ut over lik prosentvis vekst | | 200 |
SUM, mill. kroner | | | | 950 |
Finansieringen av rammen går fram av tabell
2. Målprisene økes fra 1. juli 2010 med en årsvirkning på 420 mill.
kroner. Fra 2009 er det 60 mill. kroner i overførte midler, som
ikke ligger inne i grunnlagsmaterialet fra BFJ. Disse midlene disponeres
som en del av rammen. Bevilgningen over kap. 1150 økes med 375 mill. kroner
i 2011. Med forutsetningene i tabell 6.3, øker utnyttingen av jordbruksfradraget
tilsvarende en inntektsverdi på om lag 95 mill. kroner.
Tabell 2 Finansiering av
rammen
| Mill. kr |
Netto endring
i målpriser fra 1. juli 2010 | 420 |
Endret bevilgning
på kap. 1150 i 2011 | 375 |
Overførte midler
fra 2009 | 60 |
Økt verdi av jordbruksfradraget | 95 |
SUM | 950 |
Samtidig som jordbruket har hatt en større inntektsvekst
enn lagt til grunn i fjor, gir rammen grunnlag for en inntektsvekst
på om lag 5 pst., om lag 11 500 kroner per årsverk i 2011, i forhold
til 2010 før oppgjør, når verdien av jordbruksfradraget er inkludert.
Deler av rammen får inntektseffekt allerede
i 2010. Inkludert verdien av jordbruksfradraget økes inntektsnivået
i 2010 med vel 2 1/4 pst., eller om lag 4 500 kroner per årsverk,
dersom økningene i målpriser realiseres fra 1. juli.
I alt kan 116,7 mill. kroner omdisponeres i
2010. Partene er enige om at det omdisponeres 10 mill. kroner som
økt bevilgning til Landbrukets skadefond, kapittel 1150 post 50.12.
Videre er partene enige om at 7,1 mill. kroner disponeres til utvikling
av elektronisk fagsystem for regionale miljøprogram, post 74.19
og at 1 mill. kroner overføres til post 77.15 for informasjonskampanje
om GMO. De resterende udisponerte midlene tilsvarende 98,6 mill.
kroner, tilføres LUF, kap. 1150 post 50.11.
Målprisene økes innenfor en samlet ramme på 420
mill. kroner. Det vises til brev fra Finansdepartementet datert
14. mai 2010 (gjengitt i kapittel 2 i proposisjonen), hvor det informeres
om at regjeringen vil foreslå overgang til å anvende prosenttoll
for meieriprodukter under tolltariffens kapittel 04.01. Partene
er på det grunnlaget enige om en samlet økning av målprisen for melk
med 13 øre per liter. Målprisene på korn holdes uendret, bortsett
fra målprisen for havre, som reduseres med 3 øre/kg.
Bevilgningspostene over kap. 1150, Til gjennomføring
av jordbruksavtalen, endres som vist i tabell 3. Satsendringer på
de enkelte ordningene går fram av vedlegg 1 til proposisjonen. Tilpasning
av virkemiddelbruken er nærmere omtalt i kapittel 7 i proposisjonen.
Tabell 3 Endringer i bevilgninger
til gjennomføring av jordbruksavtalen
Post | | Endring
mill. kr | Budsjett 2010
mill. kr |
50 | Fondsavsetninger
| 31,900 | 1 012,753 |
70 | Markedsregulering
| -55,700 | 269,600 |
73 | Pristilskudd | 61,000 | 2 195,600 |
74 | Direkte tilskudd
| 279,500 | 7 537,619 |
77 | Utviklingstiltak
| 3,300 | 207,930 |
78 | Velferdsordninger | 55,000 | 1 704,704 |
Sum kap. 1150
| 375,000 | 12 928,206 |
Kap. 4150 - post
80 | 0,000 | 79,200 |
Partene har i fordelingen prioritert det grasbaserte
husdyrholdet, melk- og storfekjøttproduksjonen. Tabell 6.7 i proposisjonen
viser både det isolerte utslaget av pris- og tilskuddsendringer
i avtalen og utslag inkludert forutsetninger om pris- og kostnadsendringer,
og økt utnytting av jordbruksfradraget, tilsvarende forutsetningene for
rammen.
I fordelingen er det lagt vekt på å styrke økonomien
i melk- og storfekjøttproduksjonen og det distrikts- og grasbaserte
husdyrholdet.
For å bidra til
prisutjevning for produsentene uavhengig av geografi, er fraktordningen
for slakt lagt om med sikte på økt målretting i tråd med flertallsforslaget
fra en arbeidsgruppe som har gjennomgått ordningen.
Satsene i driftstilskuddet til melkeproduksjon
og spesialisert storfekjøttproduksjon økes tilsvarende vel 140 mill.
kroner. Tilskuddet for melkeproduksjon differensieres i 3 soner.
Satsene i beitetilskuddene økes tilsvarende
77 mill. kroner, hvorav om lag 46 mill. kroner til utmarksbeite.
Satsene i tilskudd til husdyr økes tilsvarende
vel 100 mill. kroner for de grasbaserte produksjonene, mens satsene
for kraftfôrkrevende produksjoner foreslås redusert tilsvarende
vel 20 mill. kroner.
Satsene i arealtilskuddet til grovfôr økes
med til sammen 55 mill. kroner ved at nedre satsintervall utvides
fra de første 200 dekar til de første 250 dekar per foretak.
Satser og maksimalbeløp i distrikts- og
kvalitetstilskuddet til frukt, bær og grønnsaker økes med 10 pst.
Bevilgningen økes med 6,3 mill. kroner.
Fordi inntektsgivende tiltak for det grasbaserte husdyrholdet
prioriteres, innebærer avtalen mindre endringer innenfor Landbrukets
utviklingsfond. Partene er enige om at Landbrukets utviklingsfond
(LUF) tilføres 98,6 mill. kroner gjennom omdisponering av midler
i 2010, og at bevilgningen til fondet økes med 31,9 mill. kroner
i 2011
Avtalen innebærer bl.a. følgende endringer:
Avsetningen til fylkesvise
bygdeutviklingsmidler i 2011 økes med 26,5 mill. kroner.
Bioenergi og skogbruk økes med 10 mill.
kroner.
Det avsettes en ramme på 62 mill. kroner
til Utviklingsprogram for matspesialiteter fra norsk landbruk i
2011.
Avsetningen til forskning økes med 4 mill.
kroner.
Spesielle miljøtiltak i jordbruket reduseres
med 5 mill. kroner.
Partene er enige om en samlet økning til miljøtiltak
på om lag 154 mill. kroner. Nasjonalt miljøprogram økes med om lag
150 mill. kroner. Regionale miljøprogram (RMP) videreføres innenfor
avtalt ramme på 410 mill. kroner. Partene er enige om at det er
behov for en viss harmonisering mellom fylker med ellers like miljøutfordringer.
Partene er videre enige om å avsette 14 mill. kroner til nasjonalt
pilotprosjekt for mer miljøvennlig håndtering av husdyrgjødsel for 2011,
samt å øke avsetningen til organisert beitebruk med 5 mill. kroner
til 11 mill. kroner for 2011. Økningen innrettes mot finansiering
av kjøp av radiobjeller.
Partene er enige om en samlet økning på økologisk
jordbruk på om lag 20 mill. kroner, som har bakgrunn i økt produksjon.
For å sikre forutsigbarhet og stabilitet legger partene vekt på
å videreføre ordningene på eksisterende nivå. Det avsettes videre
44 mill. kroner til utviklingstiltak innen økologisk landbruk i
2011.
For velferdsordningene innebærer avtalen følgende:
Satsene for tilskudd
til avløsning ved ferie og fritid økes med 5 pst. og maksimalbeløpet
per foretak heves med 3 000 kroner til 64 000 kroner.
Partene er enige om å gjennomgå juridiske
og forvaltningsmessige sider med sikte på delt utbetaling av avløsertilskudd
ferie og fritid.
Maksimal dagsats for tilskudd til avløsning
ved sykdom økes med 4 pst. til 1 250 kroner.
Det åpnes for å kunne motta fleksibel alderspensjon
uten avkorting i ytelsen fra tidligpensjonsordningen for jordbrukere.
Det forhandles om budsjettmessige endringer
for budsjettåret 2011. Videre kan partene for å tilpasse bevilgningene
til det faktiske behov, foreta endringer og omdisponeringer innenfor
gjeldende budsjett i 2010 (ledige midler). Partene kan også omdisponere
tidligere bevilgede, men ikke disponerte midler (overførte midler),
som engangsbevilgninger i inneværende budsjettår. Videre kan partene
omdisponere tidligere bevilgede midler til reguleringsanlegg, som
tilbakebetales fordi anleggene ikke lenger benyttes til formålet.
Regnskapet for 2009 viser at 60 mill. kroner
kan overføres til 2010.
Partene har videre avtalt følgende prioriterte
omdisponeringer av til sammen 116,7 mill. kroner i 2010:
Post 50.12, Landbrukets
skadefond, økes med 10 mill. kroner
Post 74.19 økes med 7,1 mill. kroner for
utvikling av elektronisk fagsystem for regionale miljøprogram
Post 77.15 økes med 1 mill. kroner for
finansiering av informasjonskampanje om GMO.
Post 50.11, Landbrukets utviklingsfond,
økes med 98,6 mill. kroner. For endringer i innvilgningsrammen på
LUF, vises det til kapittel 7.2.
Utover dette tilpasses budsjettet i 2010 til
det prognoserte bevilgningsbehov, overførte beløp fra 2009 og justerte
bevilgninger i 2010 i samsvar med oversikten i tabell 8.3. i proposisjonen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen
Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald
T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Svein Flåtten, Frank Bakke
Jensen og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti,
Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra
Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, viser til den
framforhandla jordbruksavtalen som er lagt fram for Stortinget i Prop.
133 S (2009–2010), og til Stortingets behandling av St.meld. nr.
19 (1999–2000) om norsk landbruk og matproduksjon, jf. Innst. S.
nr. 167 (1999–2000).
Komiteen har merket
seg at Norsk Bonde- og Småbrukarlag valgte å bryte forhandlingene
om en ny jordbruksavtale, og at avtalen er inngått mellom staten
og Norges Bondelag.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker at
jordbruksavtalen er en næringsavtale som angir inntektsmuligheter
for bøndene, som selvstendig næringsdrivende.
Komiteen er opptatt
av at landbruket skal produsere trygg mat av høy kvalitet, med bakgrunn i
forbrukernes preferanser og samfunnets behov. Landbruket skal produsere
varer og tjenester med utgangspunkt i næringens samlede ressurser,
og sikre langsiktig matforsyning.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at landbruket
og ressursene knyttet til landbrukseiendommene spiller en viktig
rolle for sysselsetting og bosetting i store deler av landet, og
vil legge til rette for at næringen kan utvikle seg på en god måte
framover.
Flertallet viser til at jordbruket,
i tillegg til å produsere mat, også medvirker til å produsere fellesgoder
som livskraftige og levende bygder, og et bredt spekter av miljø-
og kulturgoder.
Flertallet viser også til Stortingets
behandling av St.meld. nr. 39 (2008–2009) Klimautfordringen – landbruket
en del av løsningen, jf. Innst. S. nr. 100 (2008–2010) om landbrukets
tilpasninger til klimautfordringene, og hvor betydningen av et aktivt
og bærekraftig skogbruk som tar hensyn til det biologiske mangfoldet,
ble understreket sterkt både i næringssammenheng og ikke minst i
forhold til skogbrukets store betydning i klimasammenheng.
Flertallet er opptatt av å sikre
lønnsomheten i landbruket ved å stimulere til at landbrukseiendommenes
totale ressurser blir utnyttet på en optimal måte. Det vil bidra
til et aktivt landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at jordbruksavtalen bidrar til denne utviklingen gjennom en markert
satsing på det grasbaserte husdyrholdet, og med en klar distriktsprofil
i virkemiddelbruken. Mangfoldet i bruksstørrelse og produksjon over
hele landet er et viktig fundament for landbrukets legitimitet i
befolkningen. Budsjettoverføringene i jordbruksavtalen kan bare
forsvares gjennom at distriktslandbruket blir opprettholdt og at
landbruket også i årene framover i stor grad skal dekke innenlands
etterspørsel etter de produkter det er naturlig å produsere her
i landet.
Dette flertallet viser videre
til at klimaendringene gjør matproduksjonen i verden mer ustabil,
og at denne situasjonen sammen med matvarekrisen og finanskrisen,
bygger opp under verdien av det norske landbruket.
Dette flertallet viser til at
jordbruket de siste 10 årene har hatt en gjennomsnittlig arbeidsproduktivitetsframgang
på 4,8 pst. per år, noe som er betydelig høyere enn andre fastlandsnæringer.
Dette flertallet viser til at
det har vært en sterk strukturendring i norsk landbruk ved at mange
bruk er lagt ned og/eller innlemmet i nabobruk. Selv om denne tendensen
har flatet noe ut i senere år, mener dette flertallet at
det er viktig å ha fokus på denne problemstillingen for å hindre
at denne utviklingen går for langt.
Komiteen er opptatt
av å sikre landbruket lønnsomhet og langsiktige og stabile rammevilkår.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, konstaterer
at tallene fra totalkalkylen fra landbruket viser at den prognoserte
utviklingen for jordbruket i perioden 2006–2011 er 93 000 kr/årsverk,
mens den for andre grupper er 86 500 kr/årsverk.
Flertallet viser i den forbindelse
til at regjeringen har satt i gang arbeid med en ny stortingsmelding
om landbruk og matproduksjon som skal omfatte hele verdikjeden «fra
jord til bord». Flertallet viser i denne forbindelse
til den gjensidige avhengigheten som hersker mellom landbruket og
næringsmiddelindustrien, og understreker betydningen av forutsigbare
rammebetingelser for hele verdikjeden. Flertallet forutsetter
at meldingen vil gi et godt grunnlag for utmeisling av framtidas
landbrukspolitikk.
Flertallet viser til at bare
3 pst. av Norges landareal er dyrket jord, og at dyrket jordareal
også det siste tiåret er redusert både på grunn av gjengroing og
nedbygging. Flertallet viser videre til at befolkningen
i Norge kommer til å øke betydelig, samtidig som vi globalt får
en befolkningsvekst i størrelsesorden 3 milliarder de neste 40 år.
Dette tilsier at det bør stimuleres til økt matproduksjon på de
områder der vi har naturgitte forutsetninger, noe som også er viktig
sett i relasjon til de globale utfordringer. Norsk matjord er en
begrenset ressurs, og flertallet vektlegger betydningen
av et sterkt jordvern, slik at vi også i framtiden skal ha muligheter
til å produsere mat her i landet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at jordbruksoppgjøret viderefører den kursendringen
i landbrukspolitikken som regjeringen startet gjennom avtalen i
2006, bl.a. ved at det ble lagt til rette for en nivåhevning av
inntektsmulighetene. Dette flertallet viser til Soria
Moria II som slår fast at regjeringen vil «videreutvikle inntekts-
og velferdspolitikken i landbruket fra forrige periode».
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at ifølge foreløpige tall fra Statistisk
sentralbyrå (SSB) ble det omdisponert 8 130 dekar dyrka mark i 2009. Dette
medlem mener dette tallet er altfor høyt. Dette medlem viser
videre til at arealet fulldyrket jord i Norge nå er nede på 1,75
daa per person. Dette medlem har merket seg at ifølge
Norsk Bonde- og Småbrukarlag er det få land i verden som har et lavere
areal fulldyrket jord per person enn det Norge har. Dette
medlem har videre merket seg at bruksnedlegging også fører
til at muligheten for å utnytte tilliggende ressurser i utmark blir sterkt
redusert, fordi det aktive jordbruket er borte eller redusert til
et minimum i noen bygdelag. Dette medlem mener dette
er særlig uheldig fordi vi i dag importerer kraftfôr som tilsvarer
2,5 millioner dekar kornjord i utlandet. Dette medlem vil
understreke betydningen av et strengt jordvern for å sikre fremtidens
generasjoner muligheten for nasjonal matforsyning. På denne bakgrunn
fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere å overføre retten
til å omdisponere matjord fra kommunene til fylkesmannen.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at avtalen
har en ramme på 950 mill. kroner, og at dette finansieres med netto
endring i målpriser på 420 mill. kroner, at bevilgningen på kap.
1150 utgjør 375 mill. kroner, og at resten, 155 mill. kroner, er
overførte midler fra 2009 og økt verdi av jordbruksfradraget.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er kjent
med at målprisøkningene i stor grad er i tråd med de økninger som
jordbruket selv la til grunn i sitt krav til staten.
Dette flertallet har merket seg
at tall fra SSB viser at norske matvarepriser er blant de mest stabile
i verden, og at overføringene til landbruket kombinert med grensevernet
bidrar til forutsigbare og stabile priser for både produsenter og
forbrukere.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at jordbruket de siste 10 årene har hatt
en gjennomsnittlig arbeidsproduktivitetsframgang på 4,8 pst. per
år. Ifølge nasjonalregnskapet var økningen i arbeidskraftproduktiviteten
for private fastlandsnæringer i perioden 1991–2008, 2,6 pst. per
år. Dette medlem har merket seg at produktivitetsveksten
i jordbruket er svært høy, og denne må komme næringa til gode inntektsmessig. Dette
medlem viser til at jordbruket ligger inntektsmessig betydelig
under andre yrkesgrupper. Dette medlem vil understreke
betydningen av å videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i
jordbruket for å sikre rekruttering og et grunnlag for optimisme
i næringen. Dette medlem viser til at jordbruksavtalen
er en næringsavtale, og dette medlem forutsetter at
ordninger som gir inntektseffekt for næringsutøverne på kort og
lang sikt prioriteres.
Dette medlem viser til at bøndenes
organisasjoner har uttrykt sterk skuffelse over årets oppgjør. Dette
bildet forsterkes også ved at Bonde- og Småbrukarlaget brøt forhandlingene. Dette medlem har
merket seg at 212 ordførere har samlet seg i et landsomfattende
ordføreropprør for landbruket.
Dette medlem viser til at å legge
til rette for samme kronemessige utvikling som andre grupper i 2011
isolert i forhold til 2010, vil kreve 210 mill. kroner i tillegg
til rammen på 950 mill. kroner som ligger i den inngåtte avtalen. Dette medlem mener
en slik økning ville gitt bøndene et rimelig oppgjør som ville bidratt
til rekruttering til yrket og bevaring av en variert bruksstruktur
over hele landet. Dette medlem konstaterer at jordbruket
ligger inntektsmessig betydelig under andre yrkesgrupper. Dette
medlem fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennom jordbruksoppgjøret
legge til rette for at bøndenes inntekt får samme kronemessige utvikling
som andre grupper i samfunnet, samt et lavinntektstillegg.»
Dette medlem vil understreke
at nivået på budsjettmidler for det første er viktig for å tilgodese
mindre bruk med moderat produksjon og som i mindre grad nyter godt
av prisstøtte enn bruk med stor produksjon. For det andre gir budsjettmidler
lavere kostnader for vanlige forbrukere. For det tredje er økt bruk
av budsjettmidler mer i tråd med utviklingen vi etter alt å dømme må
gjennom for å tilpasse oss en mulig fremtidig WTO-avtale.
Dette medlem har merket seg at
jordbruket står overfor mange store investeringer bl.a. som en følge
av nye dyrevelferdskrav. Dette medlem vil understreke
at jordbruket må gis rammevilkår som setter næringen i stand til
å fornye driftsapparatet. Viktige faktorer i denne sammenheng er
generell lønnsomhet, investeringsvirkemidler og skattemessig, tilrettelegging
for selvstendig næringsdrivende innen jordbruk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at ett av formålene
med Doha-runden i WTO er å sikre bedre handel med uland, blant annet
mat. Disse medlemmer deler denne målsettingen og
mener dette er en viktig og riktig strategi for å hjelpe mennesker
ut av fattigdom.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at internasjonale endringer krever en
omstilling av den norske landbrukspolitikken. Eksportsubsidier og
importbarrierer i industriland hindrer utviklingsland i å produsere
mat til eget marked og eksportere sine varer til industriland. WTO-forhandlingene
og en mulig global matkrise, med underskudd på mat og betydelig
økte priser på verdensmarkedet, nødvendiggjør en mer solidarisk
landbrukspolitikk.
Disse medlemmer regner selvstendig næringsdrivende
bønder som en bærebjelke for verdiskaping og næringsutøvelse mange
steder i landet. Disse medlemmer vil arbeide for
at bonden skal få utviklingsmuligheter fremover. En robust landbruksnæring
bidrar til å nå viktige mål om en fortsatt betydelig norsk matvareproduksjon,
en differensiert bosetting og vakkert kulturlandskap. Disse
medlemmer mener at landbruket, i likhet med for eksempel
reiselivsnæringen og fiskerinæringen, har stor betydning for å sikre
en positiv utvikling i mange lokalsamfunn. Disse medlemmer mener
derfor at det er viktig å opprettholde grunnlaget for et aktivt jordbruk
over hele landet.
Disse medlemmer registrerer at
omstillingen i landbruket fortsetter. Det er anslått at 35 000 gårdsbruk
med bolig står tomme, mange står til forfalls. Disse medlemmer mener
at omstilling til større og mer effektive enheter er nødvendig for
å sikre at jordbruksnæringen blir mer fremtidsrettet og mindre avhengig
av overføringer, og mener at jordbrukspolitikken bør legge bedre
til rette for dette.
Disse medlemmer mener det er
prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer forhandler egne rammevilkår
direkte med staten og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser
utenom den ordinære budsjettbehandlingen. Disse medlemmer mener
at de årlige vedtak om jordbrukets rammebetingelser ikke er et lønnsoppgjør,
men en fastsettelse av muligheter for å skape inntekter. De betydelige
avvik som er mellom lovet inntektsutvikling i jordbruket i de enkelte
oppgjør og oppnådd utvikling, viser at beregningsgrunnlaget som
legges til grunn for oppgjørene er heller tynt. Disse medlemmer mener
at bøndene, som andre næringsdrivende, har ansvar for egen verdiskaping
ut fra de rammebetingelser samfunnet setter. Disse medlemmer mener
det er viktig å gi landbruket nye muligheter til å utvikle seg og
redusere avhengigheten av offentlig støtte. For at behandlingen av
oppgjøret skal kunne sees i sammenheng med andre politiske prioriteringer,
er det ryddig at oppgjøret behandles i forbindelse med statsbudsjettet
og følger kalenderåret. Disse medlemmer mener at
staten fortsatt skal gi økonomisk tilskudd til landbruket, men at
slike tilskudd må være mer målrettede og mindre byråkratiske enn
i dag.
Disse medlemmer ser det som sentralt
å styrke bondens eiendomsrett til eget bruk. Disse medlemmer fremmet
i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 44 (2008–2009) Om lov
om endring av lov om odelsretten og åsetesretten, lov om konsesjon
og ved erverv av fast eiendom mv., blant annet forslag om å oppheve boplikt.
Boplikten er til hindrer for en fremtidsrettet utvikling av jord-
og skogbruk i Norge, og det er ikke dokumentert at den bidrar til
bosetting. Prisreguleringen gir i mange tilfeller kunstig lave priser,
er til hinder for omsetning og øker risikoen knyttet til investeringer
på gården. Stor avstand mellom markedspris og regulert pris skaper
også et grunnlag for tilfeller der deler av kjøpsvederlag holdes
skjult for myndighetene. Disse medlemmer mener det
er et grovt inngrep i eiendomsretten at staten tvinger folk som
vil selge gården, til å ta en lavere pris enn det kjøper er villig
til å betale.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nødvendige
lovendringer slik at boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom
kan oppheves.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å fremme forslag om
nødvendige lovendringer slik at bo- og driveplikten og prisreguleringen
av landbrukseiendom kan oppheves.»
Disse medlemmer stiller
seg sterkt kritiske til den landbrukspolitikken som har vært ført
i etterkrigstiden og som fortsatt videreføres av den sittende regjeringen. Disse
medlemmer kan derfor ikke på noen måte stille seg bak den
fremforhandlede jordbruksavtalen fordi den ikke bærer bud om noen
ny retning i landbrukspolitikken, dette til tross for at det er
et stort behov for en kursomlegging av landbrukspolitikken. Til
tross for at den rødgrønne regjeringen varslet en kraftig omlegging
av landbrukspolitikken da den kom til makten, har dette ikke skjedd.
Også i år var det et stort sprik mellom det kravet som ble fremlagt
av bondeorganisasjonene og det tilbudet som kom fra staten. Den
fremforhandlede avtalen ligger også på ca. halvparten av det opprinnelige
kravet fra organisasjonene. Det må innføres et normalt markedsbasert
system for landbruksprodukter som styres av tilbud og etterspørsel.
Ved underdekning i markedet vil produsenten kunne ta en høyere pris,
mens forbruker kan velge andre produkter dersom prisen på et produkt
er for høy. Da vil prisene på produktene variere i takt med markedet
og produsentene må være markedsorientert i sin produksjon. I en
situasjon som i dag, hvor forbrukerne etterspør mer enn det norske
bønder kan produsere, vil et markedsbasert system bidra til en høyere
produksjon. I et markedsbasert system vil det også oppstå konkurranse
mellom produsentene, noe som fører til bedre produkter, innovasjon
og mer kostnadseffektiv produksjon. Dette vil bidra til bedre inntektsmuligheter
for de produsenter som er dyktige, innovative og gode forretningsmenn. Disse
medlemmer vil påpeke at markedsbaserte systemer fungerer
i alle andre markeder og at det derfor ikke er noe grunn til å unnta
landbruket fra dette. Den kraftige nedgangen i antall bønder og
bruk vil fortsette i de kommende årene og antakeligvis med økt kraft.
Aktørene i landbruket har liten fremtidstro og tilliten til regjeringens
landbrukspolitikk er på et lavmål. Den politikken som har vært ført mot
landbruket gjennom mange år er et sosialistisk eksperiment som har
bidratt til at den norske bonden er blitt fanget inn i et «nett»
og et system som det nå er tilnærmet umulig å komme ut av. Landbrukspolitikken
er preget av en sterk iver etter å regulere næringen helt ned til
den minste detalj, og hvor offentlige byråkrater og et særdeles
detaljert regelverk har tatt over styringen av hvordan utviklingen
i landbruket skal skje. Den styringen som den enkelte bonde skal
ha over sin egen eiendom og arbeidsplass er blitt borte og bøndene
er i dag mer å anse som offentlig ansatte og utøvere av en offentlig
politikk enn selvstendig næringsdrivende innenfor matproduksjonsbransjen,
slik som de burde ha vært. Dette har ført til at kreativitet, satsingsevne
og ønske om å ta risiko nærmest er blitt fraværende i store deler av
landbruket. Disse medlemmer finner det merkelig at
både landbrukets organisasjoner og Senterpartiet støtter opp om
en slik politikk som stadig fører til færre bønder og stor misnøye rundt
inntektssituasjonen og utviklingsmuligheter blant aktørene i næringen. Disse
medlemmer vil også påpeke at jordbruksavtalesystemet har
blitt så innviklet og komplisert at få utenom det sentrale byråkratiet
i Landbruks- og matdepartementet har mulighet til å sette seg inn
alle systemets sider og forstå det fullt ut. Det er heller ikke
noen andre land innen OECD-området som har funnet det formålstjenlig
å praktisere et system med jordbruksavtale.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Jordbruksoppgjøret for 2010 med dertil hørende
jordbruksavtale for 2010, bifalles ikke.»
«Stortinget ber regjeringen om å fremme forslag til
overføringer til landbruket i statsbudsjettet uten forutgående forhandlinger.»
Disse medlemmer mener det er
viktig å få ned de høye avgiftene på mat i Norge og ber regjeringen
om å intensivere arbeidet med å redusere disse betraktelig. Det
er ingen god grunn til at Norge skal ha avgifter på dette området
som er vesentlig høyere enn i våre naboland. Disse medlemmer viser
til sine merknader i innstillingen til St.prp. nr. 59 (2007–2008).
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er prinsipielt betenkelig at en enkelt næring forhandler sine egne
rammevilkår direkte med staten, vilkår som får betydelige virkninger
på statsbudsjettet utenom de ordinære budsjettbehandlinger. Disse
medlemmer vil understreke at det årlige jordbruksoppgjør
er en rammefastsettelse av muligheter til å skape egne inntekter.
Avvikene mellom lovet og oppnådd inntektsutvikling viser at det
er vanskelig å fastsette målene og at ansvaret for inntektsutviklingen
til slutt vil hvile på den enkelte aktør. Derfor er det viktig å
gi jordbruket muligheten til å utvikle seg og redusere sin avhengighet
av støttetiltak fra det offentlige Disse medlemmer mener
at staten skal fortsette med økonomiske tilskudd til landbruket,
men tilskuddene må være mindre byråkratiske, mer målrettede og reduserte
for fremtidens jordbruk og det er viktig at endringene settes i
gang så snart som mulig. Disse medlemmer mener at
rammevilkårene til næringen må sees i sammenheng med øvrige budsjettprioriteringer
i forbindelse med de årlige budsjetter. Disse medlemmer mener
at mest mulig av rammevilkårene også bør være forutsigbare over
flere år slik at næringsaktørene kan innrette investeringer og produksjonsplaner mer
langsiktig. Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen justere periodiseringen
av jordbruksoppgjøret til å følge kalenderåret og at de rammevilkårene
som ikke kan fastlegges for lengre perioder kommer inn som en del
av den årlige budsjettprosessen. Oppgjøret for 2009 videreføres
som en overgangsordning ut budsjettåret 2010 med de endringer som
gjøres i RNB 2010.»
Disse medlemmer viser til at
endringene i de globale handelsmønstre og handelsavtaler vil kreve
omlegging av norsk landbrukspolitikk. Eksportsubsidier og importbarrierer
i industriland hindrer utviklingsland i både egendekning av mat
og i eksportmuligheter. Fremtidige handelsavtaler innenfor WTO og
EØS vil utvilsomt innebære en liberalisering av importvernet, og norsk
jordbruk og norsk næringsmiddelindustri må derfor forbedre sin internasjonale
konkurransekraft. Disse medlemmer forventer at internasjonale
forholds økte betydning for priser og forbruksmønster blir et sentralt
tema i den nye landbruksmeldingen. Prisforskjellene mellom norske
og eksempelvis EU-baserte jordbruksprodukter er allerede så store
at norsk matvareindustri må vurdere alternative råvarer. Dette i kombinasjon
med at økende aktivitet fra utenlandske aktører som ser et potensiale
for eksport til Norge, må hensyntas i den videre utvikling av jordbrukets
betingelser. Årets jordbruksoppgjør gir nok en gang en ulempe for
matvareindustrien som benytter norske råvarer.
Disse medlemmer viser til at
antallet gårdsbruk fortsatt reduseres raskt og at strukturendringene
i jordbruket dermed fortsetter. Disse medlemmer mener
det må legges mer vekt på å legge jordbrukspolitikken til rette
for en nødvendig strukturutvikling fremfor å motarbeide noe som
uansett skjer. Disse medlemmer forventer derfor at
den bebudede landbruksmelding vil foreslå tiltak for å gjøre jordbruksnæringen mer
fremtidsrettet og mindre avhengig av overføringer. Disse
medlemmer mener dette kan gjøres ved omstilling til flere
større enheter der dette er mulig og ønskelig, et arbeid for å minske råvareforskjellene
mellom norske jordbruksprodukter og utenlandske ved å redusere målprisene,
redusere tollsatsene og ikke minst se på tiltak som kan lempe på
de produksjonsbegrensninger og eiendomsbegrensninger som i dag finnes
innen norsk landbruk.
Disse medlemmer viser dessuten
til ny statistikk offentliggjort fra SSB 8. juni 2010 som viser at
hvert tredje småbruk under 50 dekar her i landet står ubebodd. Dette
illustrerer godt at den landbrukspolitikken som nå føres ikke gir
de ønskede resultater om bosetting i distriktene. Disse medlemmer vil
understreke at statistikken viser at til lenger ut i distriktene
man kommer, jo høyere blir raten av tomme småbruk, og det underbygger
at avstanden til arbeidsmarkedene er helt avgjørende for at mange
fortsatt kan bo på sine mindre bruk, da økonomien tilsier annen inntekt
i tillegg til jordbruksinntekten.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om tiltak
som kan gi bønder større muligheter for å eie arealer de leier samt
fremme forslag om nødvendige lovendringer slik at boplikt og prisregulering
av landbrukseiendommer kan opphøre.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
brev fra Finansdepartementet datert 14. mai 2010, hvor det informeres
om at regjeringen vil fremme forslag om overgang til prosenttoll
på flytende melkeprodukter under tolltariffens kapittel 04.01, som
omfatter flytende melk og fløte. Flertallet er enig
i dette, og ser på ordningen som et viktig tiltak for å opprettholde
melkeproduksjon i Norge som en viktig distriktsnæring. Flertallet viser
også til at dette er i samsvar med Soria Moria II der det framgår
at regjeringen vil sikre et sterkt importvern som en viktig forutsetning
for å opprettholde en styrking av norsk landbruksproduksjon og en innovativ
og offensiv norsk næringsmiddelindustri i hele landet. Flertallet støtter
dette, og mener at tollvern er særlig viktig for å ivareta ønsket
om å opprettholde produksjon av kvalitativt god og trygg mat og
av beredskapshensyn.
Flertallet ser det som svært
viktig at næringsmiddelindustriens konkurransekraft ikke blir svekket
som en følge av jordbruksavtalen, og er fornøyd med at partene har
lagt dette til grunn for forhandlingene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det sannsynligvis vil bli et redusert
importvern i kjølvannet av den internasjonale utviklingen gjennom
WTO-forhandlingene. Utviklingen bærer bud om en gradvis økt konkurranse
for norske landbruksprodukter. Til tross for et høyt tollvern har
ikke norske myndigheter lagt noen plan for hvordan det norske landbruket
skal møte en slik utvikling. Dette er svært kritisk. Resultatet
kan bli at det norske landbruket får seg en «blåmandag» når resultatet
fra WTO-forhandlingene blir kjent. Disse medlemmer mener
utviklingen av en robust produksjon basert på markedsøkonomiske
kriterier må ha topp prioritet og må utvikles før importvernet faller. Disse medlemmer vil
vise til at den norske næringsmiddelindustrien er under press fra
utlandet og at det er viktig at den norske landbrukspolitikken sikrer
at industrien får råvarer til en konkurransedyktig pris. For å oppnå
dette er det nødvendig med en strukturrasjonalisering av landbruket
slik at enhetskostnadene går ned. Industrien er konkurransedyktig
i forhold til utenlandske aktører på foredling og industriell produksjon,
men råvarekostnadene er for høye i forhold til våre naboland og
kan ved økt import true viktige arbeidsplasser og verdiskaping i
industrien. Næringsmiddelindustrien står for om lag 20 pst. av sysselsettingen
og verdiskapingen i industrien. Et fellestrekk er at produksjonen gjennomgående
er relativt arbeidsintensiv, til tross for at bedriftene har tatt
i bruk svært moderne teknologi. Norge må derfor benytte den tiden
som ennå er igjen til å tilpasse primærproduksjonsleddet til den
nye hverdagen som alle ser vil komme i forholdsvis nær fremtid. Disse
medlemmer er derfor av den oppfatning at regjeringen må
ha en aktiv holdning til dette, og ikke som i dag forholde seg helt
passivt til den utvikling som gradvis skjer. Resultatet av en slik
politikk vil gjøre stor skade i næringsmiddelindustrien. Disse
medlemmer viser til at flertallet i det regjeringsoppnevnte
Industriutvalget – i NOU 2005:4 uttalte følgende om næringsmiddelindustriens
rammevilkår:
«Utvalgets flertall mener det må utvikles et mer effektivt
jordbruk som kan levere råvarer til industrien på mer konkurransedyktige
vilkår. Utfallet av WTO-forhandlingene er usikkert. Det er ikke
mulig å forutsi konsekvensene, fordi forslagene ennå ikke er tallfestet.
Retningen er likevel klar, og vi må forvente at en endelig avtale
vil få reell og betydelig effekt på norsk jordbruk og tilhørende
næringsmiddelproduksjon. Utvalgets flertall mener at myndighetene også
av hensyn til næringsmiddelindustrien, allerede nå bør begynne tilpasningen
av jordbrukspolitikken til endrede internasjonale rammebetingelser.
Jordbrukspolitikken bør i større grad fremme mer effektiv produksjon
som kan levere råvarer til industrien på mer konkurransedyktige
vilkår. En helhetlig verdikjedetenkning bør ligge til grunn for
reguleringer og tiltak. Dette er en forutsetning for at industriselskapene
skal kunne ha grunnlag for å legge sine investeringer til Norge.»
Disse medlemmer er av den oppfatning
at en så klar uttalelse fra et regjeringsoppnevnt utvalg som hadde
i oppdrag å utrede tiltak til å beholde norsk industris konkurransedyktighet
må følges opp i konkret politikk, og at regjeringen her har mulighet
til å føre en aktiv næringspolitikk rettet direkte mot næringsmiddelindustrien.
En aktiv industripolitikk er en viktig del av en nyorientert landbrukspolitikk.
Disse medlemmer mener at den
internasjonale situasjonen med økt konkurranse og et svakere tollvern
tilsier at norsk landbruk må legges om og at vi må begynne med tiltak
før det er for sent. Vi vil i enkelte produksjoner få et volumproduserende
landbruk, mens mindre bruk vil konsentrere seg om å produsere kvalitetsprodukter
som kan ta ut en høyere pris i markedet. Mange nisjeprodusenter
har kommet langt og produserer svært gode varer av en høy kvalitet, men
fortsatt kan mye gjøres, bl.a. ved å profesjonalisere markedsarbeid
og produktutvikling. Dette blir avgjørende for at deler av norsk
landbruk skal kunne overleve, for eksempel i Sogn- og Fjordane.
Det er også nødvendig å knytte reiselivsnæringen og landbruket tettere
sammen ved at reiselivsbedrifter har et økt fokus på å servere lokalt
produsert mat. På den måten kan lokale bønder forsyne lokale reiselivsbedrifter med
lokalt produsert mat, noe som vil gi bonden en høyere inntekt enn
om produksjonen skal gå gjennom tunge mellomledd som tar store deler av
gevinsten. Det er viktig at offentlige verdiskapingsprogrammer og
en økt del av midlene over jordbruksoppgjøret går til å utvikle
dette.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å intensivere
arbeidet med utvikling av nisje- og spesialprodukter i landbruket.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
skuffet over at regjeringen ikke tar et oppgjør med det landbrukspolitiske
styringssystemet og det juridiske grunnlaget for landbrukspolitikken
som i stor grad ble utformet i mellomkrigstiden under helt andre
forhold. Disse medlemmer mener resultatet av mer
enn 70 år med en gjennomregulert landbruksnæring beviser at den
førte politikken har vært mislykket fordi den ikke har nådd målene
knyttet til bosetting, sysselsetting og inntektsnivå. Antallet bruk i
drift og antall aktive bønder synker raskt, og det er påregnet at
den samme avgangen vil fortsette også med årets jordbruksavtale.
Nye tall viser at bosettingsutviklingen i distriktene er sterkt
synkende. Dette må være et stort nederlag for regjeringen, som har
bebudet en ny kurs i landbrukspolitikken. Videre har landbrukspolitikken medført
betydelige kostnader i form av offentlige utgifter, høye priser
på matvarer og innskrenket næringsfrihet for bøndene. Disse medlemmer vil
peke på at alle begrensninger og hindringer som er satt gjennom
konsesjonsbegrensninger, målpriser, produksjonskvoter og selektive
støtteordninger, har vært ødeleggende for bøndene. Disse
medlemmer vil derfor prioritere en kraftfull omlegging der
deregulering, avbyråkratisering og konkurranse settes i høysetet. Disse
medlemmer mener denne prosessen må innledes snarest for
å unngå at vi senere kan risikere å få en næring i full oppløsning.
Disse medlemmer viser til at analyseselskapet Econ i 2004 utarbeidet
en rapport på vegne av landbruks- og matdepartementet som konkluderer med
at de mange reguleringene i landbruket med fordel kan oppheves da
de først og fremst legger en begrensning på utviklingen av næringen
og virker negativ i forhold til verdiskapingen i landbruket. Disse
medlemmer er av den oppfatning at de konklusjoner som fremkommer
i Econ-rapporten snarest må gjennomføres slik at ny vekst og optimisme
i landbruket kan sikres.
Disse medlemmer mener et ledd
i en modernisering vil være at landbrukspolitikken ikke lenger skal
være et ledd i distriktspolitikken. Disse medlemmer registrerer
at landbrukets ansvar for bosetting i distriktene har vært mislykket. Disse
medlemmer mener landbrukspolitikken har bidratt til å utarme
distriktene og gjort dem mindre i stand til å utvikle et bærekraftig
næringsliv og således medvirket til å forsterke sentraliseringseffekten. Disse
medlemmer viser til at konkurranseutsatt virksomhet i distriktene
kjemper en hard kamp for å overleve i den internasjonale konkurransen.
I den kampen må den, i tillegg til egne kostnader, bære en andel
av kostnadene til en landbrukspolitikk som er en av verdens dyreste. Disse medlemmer registrerer
at den førte politikk har gitt en skjev fordeling av ressurser i
distriktene, med det resultat at lokalsamfunnene har fått for få
alternativer gjennom et lite variert arbeidstilbud. Disse
medlemmer mener det derfor er et behov for en ny landbrukspolitikk
som radikalt endrer betingelsene for jordbrukets og bygdenes samlede
næringsliv gjennom å skille landbrukspolitikken og distriktspolitikken.
Disse medlemmer har stor tro
på det norske landbruket og på norske bønder. Det er flertallet i
Stortinget som har vist en mistillit til den norske bondestanden
ved å begrense næringens frihet sterkt. Det er betenkelig at Senterpartiet
har vært hærfører for en slik politikk. Disse medlemmer er
av den oppfatning at det norske landbruket har store muligheter
til å utvikle seg til en konkurransedyktig næring som også kan konkurrere
på et internasjonalt marked med spesielle produkter. Norske klimaforhold,
genressurser, økologi og kompetanse hos bøndene er særskilte fortrinn
som kan utnyttes til vår fordel i et internasjonalt marked. Betalingsvillige
forbrukere i EU og på andre markeder leter etter trygge og sunne
matvarer som også har en kvalitet og god smak. Disse medlemmer mener
at vi har alle forutsetninger for å kunne levere slike produkter
her i landet, men at det forutsetter en målrettet satsing og dyrking
av gründerkultur, slik som man har erfaring fra i andre næringer.
Norsk industri og mange andre næringer er blitt internasjonalt ledende
innenfor sine segmenter. Dette har gjort at Norge på mange områder
har høy kompetanse på internasjonalisering, markedsføring, produktutvikling, kvalitetssikring
og andre elementer som er viktige for å kunne lykkes internasjonalt. Disse medlemmer mener
at regjeringen burde legge en strategi for hvordan landbruket kan
trekke veksler på den kompetansen som allerede finnes i landet og
i mange bransjer. Ved å koble slik kompetanse med de fordeler som
norsk landbruk allerede har, vil man kunne skape en vinnernæring
som kan lykkes internasjonalt. Disse medlemmer er
derfor av den oppfatning at en større del av de offentlige midler
som blir avsatt til landbruksformål bør benyttes til å utvikle nisjeproduksjon
som kan ta økte markedsandeler både i Norge og internasjonalt. Flere
mindre nisjeprodusenter har allerede lyktes med dette, men har behov
for å være knyttet til et apparat som kan bidra med denne formen
for kompetanse. Økt internasjonal deltakelse på matmesser og kontakt
med internasjonale kokkemiljøer, som for eksempel på Grüne Woche
i Berlin, vil bidra til økt interesse for og bedre markedsføring av
norsk mat.
Disse medlemmer mener at det
må foretas en særskilt gjennomgang av hvilke skatter og avgifter
som landbruket er ilagt, slik at det kan foretas en reduksjon av
disse. Det er nødvendig at den verdiskaping som skapes i næringen
forblir hos aktørene i næringen, og ikke slik som i dag hvor staten
tar inn store summer i skatter og avgifter for så å fordele noe
tilbake i form av overføringer. Disse medlemmer ønsker
ikke et system med særskilte skattefradrag, som for eksempel jordbruksfradraget,
fordi dette er å begynne i feil ende. Det er kun et fåtall bønder
som kan utnytte jordbruksfradraget fullt ut. Fokuset må være å innføre
skattelettelse som kommer alle til gode, også små bruk. Dersom staten
skal bidra til økte inntekter hos bøndene, må direkte skattelettelser
og fjerning av særskilte skatter gjennomføres før man innfører særskilte
fradrag. Oppheving av reguleringer og konsesjonsbestemmelser er
også tiltak som vil kunne bidra til å øke inntektene hos de bønder
som tenker moderne og som ønsker å satse på landbruket som fremtidig
levemåte.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2011 konkretisere hvilke skatter og avgifter
som landbruket blir ilagt som næring.»
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2011 fremme konkrete tiltak for skatte- og avgiftsreduksjoner
for landbruket.»
Disse medlemmer er bekymret for
at den norske landbrukspolitikken bidrar til en økt grensehandel
ved at handel som kunne ha bidratt til verdiskaping og sysselsetting
i Norge, havner i våre naboland. Tall fra Statistisk sentralbyrå
viser at grensehandelen nå utgjør i overkant av 10 mrd. kroner pr.
år og er stigende. Disse medlemmer er av den oppfatning
at regjeringen må ha en aktiv holdning til dette og bør gjøre endringer
i landbrukspolitikken som bidrar til at nordmenn finner det formålstjenlig
å handle i Norge. Det er beklagelig at regjeringen ikke har noen
aktiv politikk på dette området.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at partene
i forrige jordbruksoppgjør ble enig om å sette ned en partssammensatt
arbeidsgruppe som skulle utrede innfrakttilskudd for slakt før årets oppgjør.
Med bakgrunn i arbeidsgruppens tilråding er partene enig om å øke
bevilgningen til ordningen med 60 mill. kroner. Flertallet støtter
dette.
Flertallet viser videre til at
partene er enig om å sette ned en partssammensatt arbeidsgruppe for
å foreta en gjennomgang av markedsregulatorordningen, med hovedvekt
på innholdet i mottaksplikten, og at gjennomgangen skal omfatte
alle jordbrukssektorer med markedsregulering. Flertallet ser
fram til resultatet av dette arbeidet som skal foreligge til jordbruksoppgjøret
2011.
Flertallet viser til at det er
viktig å unngå for stor variasjon i kraftfôrprisen for å kunne ha konkurranse
på like vilkår, og et sterkt landbruk i hele landet. Frakttilskuddsordningene
til korn og kraftfôr er et viktig virkemiddel for å bidra til å
utjevne regionale prisforskjeller i kraftfôrprisen. Flertallet er
glad for at partene i årets oppgjør er enig om å øke bevilgningen
til stedfrakttilskudd for kraftfôr med 8 mill. kroner, og mener
dette er viktig å videreutvikle som et distriktspolitisk virkemiddel.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at storfekjøttproduksjon
basert på ammekyr er viktig for å opprettholde et tilstrekkelig
volum i kjøttproduksjonen, og at ammekua nå utgjør nærmere 22 pst.
av totalt antall kyr i Norge. Flertallet mener at
ammeku er viktig for å bidra til opprettholdelse av åpent kulturlandskap,
og kan også være et alternativ til sau i områder der det er stor
fare for tap av beitedyr til rovdyr. Når det gjelder økonomien i
ammekuproduksjonen, viser flertallet til sin merknad
i Innst. S. nr. 375 (2008–2009) om jordbruksoppgjøret 2009 der regjeringen
blir bedt om å vurdere tiltak som kan stimulere til økt produksjon av
storfekjøtt.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at ammekuproduksjonen kommer forholdsvis godt ut
i årets jordbruksoppgjør.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti kan ikke se at komiteens merknad
fra Innst. S. nr. 375 (2008–2009) er fulgt opp av regjeringen slik en
samlet komité ba om.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at storfekjøttproduksjon basert på ammekyr er viktig for å produsere
kjøtt det er underskudd på, og for å ta vare på kulturlandskapet.
Fordi ammekyr er mindre utsatt for angrep fra rovdyr,
kan produksjonen også være et godt alternativ til sau i områder
der det iht. rovdyrforliket på Stortinget skal være rovdyr. Disse medlemmer er
opptatte av de økonomiske vilkårene for ammekuproduksjon, og ber regjeringen
vurdere tiltak som kan stimulere til økt produksjon av storfekjøtt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at det i fjorårets oppgjør ble enighet om at den såkalte «volummodellen»
skulle velges som framtidig modell for markedsregulering for storfe,
svin, sau/lam og egg. Flertallet viser til at storfekjøtt
var det produktet som først ble overført til «volummodellen», og
at målprisen for storfekjøtt ble avviklet fra 1. juli 2009. Flertallet viser
til at det var et samlet storting som sluttet seg til denne nyordningen,
og som så på dette som en ordning som er robust nok til å stå seg
under en eventuell ny WTO-avtale.
Flertallet er enig i at dette
var en fornuftig omlegging, men registrerer at det ikke har vært
ønskelig å gå videre med denne omleggingen nå.
Flertallet vil verne om jordbruksavtalen
som forhandlingsinstitutt, slik at organisasjonene også i framtiden
skal ha innflytelse på sine rammevilkår og priser på jordbruksvarer
som er viktig for næringen ut fra bestemmelsene i Hovedavtalen.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at
staten fortsatt skal gi økonomiske tilskudd til landbruket, men
at slike tilskudd må være mer målrettede og mindre byråkratiske
enn de er i dag gjennom bl.a. den eksisterende jordbruksavtalen. Disse
medlemmer mener landbrukspolitikken må moderniseres gradvis
med utgangspunkt i dagens opplegg med blant annet markedsordninger
og differensiering i kvote- og tilskuddsordninger slik at det blir
mulig både for bønder og næringsmiddelindustri å tilpasse seg utviklingen. Disse
medlemmer viser ellers til sitt forslag i denne innstilling
om at jordbruksoppgjøret periodiseres til kalenderåret og blir en del
av de årlige budsjettprosesser.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket
seg at partene i forhandlingene var enige om å prioritere satsing
på det grasbaserte husdyrholdet og styrke økonomien i melkeproduksjonen
i distriktene. Flertallet er enig i dette.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at partene i oppgjøret var enig om å øke satsene for både
beitetilskudd og tilskudd til dyr på utmarksbeite. Dette er en videreføring
av satsingen fra 2006, og representerer en kraftig stimulering av
denne driftsmåten, noe som er viktig for å utnytte grovfôrressursene
og betyr mye for dyrevelferden. I tillegg medvirker beiting til
å opprettholde det åpne kulturlandskapet, noe som også er svært viktig
for norsk reiseliv.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at både faglagene og departementet
har uttrykt særskilt bekymring for utviklingen i landbruket bl.a.
i de tre Vestlandsfylkene og Agder. Dette medlem vil
peke på at effektivitetsutviklingen og nye driftsmåter er en spesiell utfordring
for det arbeidskrevende husdyrholdet med klima og jordbunnsforhold,
arealstruktur og topografi som er i disse områdene. Dette
medlem viser videre til at stadig større del av matproduksjonen
blir konsentrert i de beste jordbruksområdene i landet. Dette
medlem mener dette truer viktige nasjonale mål om matproduksjon
over hele landet, og særlig Vestlandsfylkenes spesielle verdi for
nasjonal identitet og reiseliv. Dette medlem mener
regjeringen bør vurdere en egen tiltakspakke for grasbasert husdyrhold
i distriktene med målrettede investeringsmidler for å opprettholde
flere bruk i drift.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere en egen
tiltakspakke for grasbasert husdyrhold i distriktene med målrettede
investeringsmidler for å opprettholde flere bruk i drift.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er videre
kjent med at mange bønder har et stort behov for å investere i driftsbygninger
og driftsapparat bl.a. på grunn av nye krav til dyrevelferd. Flertallet har
merket seg at det er et stort behov for investeringsvirkemidler
i næringen, og viser til at de bedriftsrettede investeringsvirkemidlene
økes med 31,5 mill. kroner.
Flertallet viser til at det i
årets jordbruksoppgjør er enighet om å etablere et utviklingsprogram
for matspesialiteter fra norsk landbruk, med en ramme på 62 mill.
kroner. Flertallet har merket seg at programmet er
en videreutvikling av verdiskapingsprogrammet for matproduksjon,
og ser det som viktig at det gjennom programmer som dette utvikles
strategier og tiltak som kan gjøre norsk mat og matkultur mer tilgjengelig
og konkurransedyktig.
Flertallet har også merket seg
at partene er enige om å øke avsetningene til Inn på Tunet til 9
mill. kroner for 2011. Flertallet er kjent med at
Inn på Tunet tilbyr tilrettelagte tjenester på gårdsbruk til utdannings-,
oppvekst-, helse- og omsorgssektoren, og ser dette som viktige tjenester
som bør videreutvikles.
Flertallet viser til at Grønt
reiseliv er landbrukets bidrag til oppfølging av regjeringens reiselivsstrategi
for økt verdiskaping og lønnsomhet, levedyktige distrikter gjennom
flere arbeidsplasser og utvikling av Norge til et bærekraftig reisemål.
Satsingen er et viktig bidrag for å utvikle det bygdebaserte reiselivet og
Norge som reisemål, både for innenlandske og utenlandske reisende. Flertallet er
fornøyde med at Grønt reiseliv er etablert som et positivt begrep,
og omfatter en rekke reiselivsrelaterte aktiviteter innenfor mat-
og landbruksområdet.
Komiteen vil understreke
verdien av planteforedling, nyplanting, god skogpleie og uttak av hogstmoden
skog i alle deler av landet, slik at en i størst mulig grad gjør
nytte av den ressursen som skogen representerer, samtidig som en
tar vare på det biologiske mangfoldet.
Komiteen viser til at skogen
er en viktig del av landbruket som gir muligheter for inntekter
i en fremtidsrettet næring. Skogen har et stort verdiskapingspotensial
som bygge- og konstruksjonsmateriale, og ikke minst som en særdeles
viktig bidragsyter for at vi skal nå våre målsettinger om å få ned
klimagassutslippa, både med satsing på fornybar energi/bioenergi
og opptak av CO2. Komiteen viser i den forbindelse
til den nylig avgitte klimameldingen og behandlingen av denne i
Stortinget. Komiteen har merket seg at markedssituasjonen
for skogsvirke ikke er god, og ser at det på dette området må stimuleres
til økt FoU-innsats, markedsarbeid og investeringer. Ikke minst
mener komiteen at det er viktig å ta inn over seg
eiendomsstrukturen i skogbruket i Norge og de utfordringer dette
gir i forhold til å holde oppe en stabil avvirkning og forynging
av skogen. Komiteen ser at dette er en utfordring
for skogeierne selv og skogeiersamvirket, men ser det slik at det
er viktig at staten spiller en positiv pådriverrolle for å få opp interessen
og engasjementet i gårdsskogsbruket.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at partene er enige om en samlet økning til miljøtiltak på om lag
157 mill. kroner, derav 150 mill. kroner til Nasjonalt miljøprogram,
og at miljøvirkemidler over LUF økes med 4,5 mill. kroner inkludert
ekstrasatsing i 2010.
Flertallet viser til at partene
er enige om å avsette 14 mill. kroner til Nasjonalt pilotprosjekt for
mer miljøvennlig håndtering av husdyrgjødsel for 2011. Partene er
videre enige om at pilotordningen skal gjelde også for neste vår,
og flertallet har merket seg at det i jordbruksoppgjøret
2010 avsettes midler til aktivitetsåret 2011 med utbetaling i 2012. Flertallet har merket
seg at SLF blir gitt i oppdrag å evaluere ordningen.
Flertallet har merket seg at
partene er enige om tildeling av 410 mill. kroner til regionale
miljøprogram og fordelingen av disse midlene på fylkene. Flertallet har
også merket seg at partene er enig om å foreta en viss harmonisering av
ordningen mellom fylkene, bl.a. ved at tilskudd til bratt areal
blir gjeninnført i de fylkene der dette var tatt bort.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Stortinget nylig har behandlet St.meld.
nr. 39 (2008–2009) Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen. Dette
medlem viser videre til at målretting av virkemidler for
å møte klima- og miljøutfordringer var en av hovedprioriteringene
til jordbrukets forhandlingsutvalg ved årets oppgjør. Dette
medlem mener investeringer i energisparende tiltak i veksthus
og bioenergi- og biogassanlegg er blant de tiltak som bør prioriteres. Dette
medlem fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme med forslag til
nye incentiver for miljøinvesteringer i landbruket i forbindelse
med statsbudsjettet for 2011.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at partene i forhandlingene var enig om å prioritere satsing på
det grasbaserte husdyrholdet og styrke økonomien i melkeproduksjonen
i distriktene. Flertallet er enig i dette.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at teknologisk
utvikling er med på å øke effektiviteten i melkeproduksjonen og
til at gjennomsnittlig størrelse på melkebruk øker både for samdrifter og
enkeltbruk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener videre
at det er nødvendig å stimulere slik at også de mindre melkebrukene
får utviklingsmuligheter, bare det vil sikre produksjon over hele
landet. Flertallet har merket seg at partene, med
bakgrunn i Finansdepartementets brev av 14. mai 2010 om prosenttoll,
er enige om å øke målprisen på melk med 13 øre pr. liter, og slutter
seg til det.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at etterkontrollen ble besluttet avviklet som et ledd
i det såkalte melkeforliket i 2007, jf. St.prp. nr. 77 om Jordbruksoppgjøret
2007 (2006–2007).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker å etablere likeverdige konkurransevilkår
mellom Tine og andre aktører i meierisektoren.
Disse medlemmer minner i den
forbindelse om forslag i Dokument nr. 8:53 (2004–2005) og Innst.
S. nr. 191 (2004–2005), samt Dokument nr. 8:17 (2006–2007) og Innst.
S. nr. 135 (2006–2007) om å etablere et juridisk og eiermessig skille
mellom markedsregulator og TIne ved at oppgavene som markedsregulator
legges til eget offentlig eiet selskap eller Statens Landbruksforvaltning. Disse
medlemmer viser til at ovennevnte forslag, hvis det ble
vedtatt, ville fjerne mye av behovet for etterkontroll fordi Tine-konsernets
incentiver til kryssubsidiering ikke lenger ville foreligge. Disse
medlemmer mener det innenfor det bestående system, med Tine som
markedsregulator, er viktig å styrke og videreføre etterkontrollen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at regjeringen har omgjort melketollen fra kronetoll
til prosenttoll. Ifølge beregninger utført for avisen Nationen blir
melketollen nå 388 pst. Disse medlemmer har merket
seg at regjeringen velger å prioritere proteksjonisme fremfor handel. Disse medlemmer viser
til vi har en åpen økonomi og er avhengig av handel med andre land. Disse medlemmer viser
også til at Norge har hatt stor interesse av å bygge ned handelshindringer
og fremforhandle frihandelsavtaler på en rekke områder. Fiskeri-
og havbruksnæringen uttalte til NRK 7. juni 2010 at markedsadgangen
for norsk fisk til EU vil bli vesentlig dårligere etter at jordbruksorganisasjonene
i jordbruksoppgjøret fikk hevet tollen for melk. Disse medlemmer mener
at større handelshindringer på melk også vil skape problemer for
jordbruksnæringen som fremover vil være avhengig av gode eksportmuligheter. Disse
medlemmer viser til at fiskerinæringen er en av de største
og mest ekspansive næringene i Norge. Skal denne næringen få videre
vekstmuligheter og bidra til å sikre arbeidsplasser i distriktene
så må handelshindringer fjernes og tollsatser reduseres.
Disse medlemmer ønsker primært
at produksjon og omsetning av melk skal foregå i et marked med reell
konkurranse uten offentlig fastsatte kvotebegrensninger. Disse
medlemmer vil likevel, som en subsidiær holdning innenfor
den eksisterende landbrukspolitikken, støtte ordningen med omsettelige
produksjonskvoter for melk. Det bør da vektlegges at produksjonssystemet
praktiseres på en måte som fører til en ønsket strukturutvikling
og kostnadssenkning i norsk melkeproduksjon. En melkeproduksjon
som overføres til bruk der mulighetene for større og mer rasjonell
drift foreligger, vil kunne bedre konkurranseevnen. Disse
medlemmer vil hevde at med en ordning med omsettelige produksjonskvoter
for melk som gjøres landsomfattende, bedres muligheten ytterligere
for en ønskelig strukturutvikling og kostnadseffektiv melkeproduksjon.
Disse medlemmer mener videreføring
av ordningen med kvoteleie vil virke strukturrasjonaliserende og
bidra til å bygge opp større enheter. Det er imidlertid negativt
at dagens ordning er begrenset i omfang.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen oppheve alle produksjonsreguleringer,
som for eksempel melkekvoter, dersom foredlingen skjer på egen gård.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en
ordning med omsettelige produksjonskvoter for kumelk som ikke begrenses
til fylkes- eller regionnivå, men gjøres landsomfattende.»
Komiteens medlemmer fra Høyre konstaterer
at regjeringen ikke greide å prioritere innenfor egne budsjetter
i årets jordbruksoppgjør ved innføringen av økt toll på melk. Det
er uheldig for norsk omdømme internasjonalt og vår troverdighet
når vi argumenterer sterkt for adgang til andres markeder, men raskt
griper til å verne våre egne grenser ytterligere. Det økte importvernet
på melk reduserer terskelen for å bytte ut norske jordbruksprodukter
med importerte halvfabrikata som har andre tollregler og betyr nye
økninger i grensehandelen.
Disse medlemmer viser til at
det er Konkurransetilsynet som nå er pålagt å overvåke pris- og
marginutviklingen i markedene for meieriprodukter etter at landbruksmyndighetenes
etterregningsordning i markedsordningen for melk ble opphevet. Marginovervåkingsrapportene
fra tilsynet viser et betydelig antall enkeltprodukter med for lav bruttomargin,
men tilsynet har valgt å se hele produktgrupper under ett i en situasjon
hvor konkurransen foregår på enkeltprodukter. Disse medlemmer mener
denne håndteringen av overvåkingen svekker konkurransen i meierisektoren.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at samdrifter har fått en sentral plass i norsk landbruk, og en
viktig posisjon i norsk melkeproduksjon. Det å ha mulighet til å
organisere driften på ulik måte er viktig for rekruttering til jordbruket. Flertallet er
opptatt av å legge forholdene til rette for både enkeltbruk og samdrifter.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser videre til økningene i driftstilskuddet på melk og ammeku,
og at enkeltbruk og samdrifter nå får likt driftstilskudd i de enkelte
sonene.
Dette flertallet viser til at
det under årets jordbruksoppgjør er enighet mellom partene om å
videreføre dagens regelverk for samdrifter for melkeprodusenter.
Dette flertallet vil vise til
at det ikke finnes noe regelverk for samdrifter i saueholdet. Det betyr
at det heller ikke er noen regler som hindrer produsenter i å drive
sauehold i en felles bedrift. En slik bedrift med flere eiere, vil
ved utmåling av tilskudd bli behandlet på linje med andre bedrifter
som driver med sau og ut fra de objektive regler som gjelder. Utformingen
av tilskudd er slik at det samlet sett utbetales større tilskudd
per dyr i mindre besetninger enn i større. Dette flertallet finner
likevel grunn til å understreke at det er ingen bedrifter som mister
tilskudd når dyretallet passerer visse grenser, for eksempel 300
sau. Bedriften får tilskudd opp til dette dyretallet på lik linje
med andre mindre bedrifter. Dette flertallet vil
også peke på at det for de fleste ordninger heller ikke er noen nedtrapping
av tilskudd ved bestemte grenser. Dette gjelder grunntilskudd, distriktstilskudd, beitetilskuddene
og de særlige tilskuddene for økologisk produksjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre understreker at samdrifter er viktig for norsk
landbruk og for rekruttering til næringen, ikke minst for melkeproduksjonen. Samdrift
er positivt både for å gi bønder mulighet til mer organisert arbeidstid
og fritid, og for å medvirke til oppfyllelse av målet om en variert
og allsidig bruksstruktur i hele landet.
Disse medlemmer mener at man
bør stimulere til samdrift, da samdrift for mange er et godt alternativ
i forhold til nedleggelse av gårdsdriften og har kommet for å bli.
For å gjøre samdrift mer lønnsomt og mindre byråkratisk, vil disse medlemmer fjerne
de geografiske og antallsbegrensningene som i dag virker negativt
for samdriftsformen. Disse medlemmer vil også ta
til orde for at samdrifter skal kunne leie kvoter og mener at samdrifter
skal få leie kvote opp til kvotetaket.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre regelverket
for samdrifter, slik at fleksibiliteten blir større og at mulighetene
for en variert og allsidig bruksstruktur blir bedre.»
«Stortinget ber regjeringen oppheve de geografiske
begrensningene og antall deltakere for deltakelse i samdrifter,
samt kvotetaket.»
Disse medlemmer mener det er
realistisk og nødvendig gradvis å redusere overføringsnivået til
jordbruket, men at det er viktig at dette skjer samtidig som man
fjerner reguleringer som legger hindringer i veien for de som ønsker
å satse, samt for de som eier landbrukseiendom. Disse medlemmer mener
at for eksempel bedre vilkår for samdrifter vil kunne øke grunnlaget for
nye investeringer i jordbruket og redusere behovet for overføringer. Disse
medlemmer merker seg at deltagere i samdrifter ikke får
delta i ordningen med leie av melkekvote innenfor gjeldende tak
på 750 tonn.
Disse medlemmer viser også til
at da det ble vedtatt et fritak for overproduksjonsavgift for produksjon
på inntil 10 pst. utover tildelte kvoter for å øke melkeproduksjonen,
gjaldt ikke dette for enkeltbruk som passerte et volum på 408 000 liter
eller samdrifter som passerte 750 000 liter. Disse medlemmer mener
dette er nok et eksempel på diskriminering av samdrifter og større bruk
i Norge. Disse medlemmer mener at maksimalkvoten
for enkeltbruk og samdrifter bør heves og at det bør være en friere
omsetning av melkekvoter innenfor dagens geografiske rammer. Videre
er det viktig å lette på de politiske restriksjoner som gjelder
for samdriftsbruk, en bremsekloss for videre utvikling av våre mest fremtidsrettede
melkeprodusenter.
Disse medlemmer mener at det
er behov for modernisering av politikken for sauehold, og viser
til at mangelen på lammekjøtt her i landet er godt dokumentert.
Et eksempel på at kjøttproduksjonen går ned finner vi i Valle kommune
i Setesdal. Der er antallet vinterforet sau halvert, fra 6 000 til
3 000 de siste 10 årene. En konsekvens er blant annet at kulturlandskapet gror
igjen, og generasjonsskifter uteblir. Disse medlemmer mener
at det å legge forholdene bedre til rette for samdrift er en måte
å få opp produksjonen av lammekjøtt. Samdrifter har bidratt til
en positiv utvikling innen melkeproduksjon. Disse medlemmer mener at
tilsvarende er mulig også for sauehold.
Disse medlemmer viser til at
sauebønder er avhengige av ulike typer tilskudd. Tilskuddet per dyr
er delt opp i fem ulike intervaller. Har bonden over 300 dyr faller
støtten helt bort. Konsekvensen av dette er at bønder som ønsker
å slå sammen besetningene, eller enkeltbønder som ønsker å vokse,
mister tilskuddet for besetningen som overstiger 300 sau. Disse
medlemmer finner det underlig at støttesystemene er innrettet slik
at det ikke er lagt til rette for besetninger over 300 sau. Disse
medlemmer mener at enkeltbønder og samdrifter med over 300
sauer også bør være omfattet av tilskuddsordningene. Når bøndene
får stordriftsfordeler og samler besetningen under samme tak, vil
de samlet motta mindre i tilskudd per sau, men likevel kunne komme
bedre ut av det økonomisk på grunn av stordriftsfordelene. Disse
medlemmer mener forslaget vil sørge for at både bønder som
ønsker å drive i mindre skala, og de som ønsker å samle driften
ved større fjøs, vil kunne ha gode rammevilkår.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
understreke at samdrifter er viktige for utviklingen av et mer rasjonelt
norsk landbruk og for rekrutteringa til næringa, særlig til melkeproduksjonen.
Driftsformen gir bønder mulighet til mer organisert arbeidstid og
medvirker til å oppfylle målet om en variert og allsidig bruksstruktur
i næringen.
Disse medlemmer mener at dagens
jordbruksavtale diskriminerer samdrifter og større bruk ved at støtte
per produsert liter melk reduseres kraftig ved høy produksjon og
at det derfor er behov for å lage flatere system for støttesatser
per produsert liter. Disse medlemmer mener også at
vekst i kvotene må kunne skje ved kjøp av konsesjoner slik at totalproduksjonen
ikke blir påvirket.
Disse medlemmer viser til at
samdrifter for mange er et alternativ til nedleggelse og at stimulering
til samdrifter er en måte å møte den stadig økende bruksnedleggelsen
på. Disse medlemmer mener det må legges til rette
for etablering av flere samdrifter. Mange av samdriftene sliter
økonomisk på grunn av store investeringer og redusert støtte i forhold
til den de hadde som enkeltmannsforetak. Disse medlemmer vil
også peke på samdriftenes behov for investeringer i både datautstyr,
ny teknologi og driftsbygninger, noe som gjør at forbedringer i
avskrivningsregler vil være viktig. Disse medlemmer forventer
at samdriftenes situasjon og de muligheter samdrifter gir for et
mer fremtidsrettet norsk jordbruk, vil være en viktig del av den
nye landbruksmeldingen. Disse medlemmer mener at
ordningen også må gjøres mer lønnsom og mindre byråkratisk ved blant
annet å fjerne de geografiske begrensninger og begrensninger på
antallet som i dag virker negativt for å gå inn i ordningen. Disse medlemmer mener
også at samdrifter skal få leie kvoter opp til kvotetaket.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av økonomiske
virkemidler som fremmer samdrift og stimulerer til mer samarbeid
mellom gårdsbruk. Disse medlemmer mener begrensningene
på antall medlemmer i en samdrift må oppheves, at maksimalavstanden
mellom gårder som inngår i samme samdrift må oppheves, og at samdrifter
gis anledning til leie av kvote.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som opphever
begrensningene på antall medlemmer i en samdrift, at maksimalavstanden
mellom gårder som inngår i samme samdrift må oppheves, og at samdrifter
gis anledning til leie av kvote.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at partene er enig om en samlet økning på økologisk jordbruk på
om lag 20 mill. kroner, som innebærer at ordningen videreføres på
eksisterende nivå, noe flertallet er enig i.
Videre støtter flertallet at
partene er enig om å avsette 44 mill. kroner til utviklingstiltak
innen økologisk landbruk i 2011.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det er viktig med et fokus på økt produksjon av økologiske matvarer,
men mener at det har lite for seg å sette slike mål som avtalen
fastsetter. Å fastsette mål gir i seg selv ingen økt produksjon
eller økt forbruk av slike produkter. Det er etterspørsel i markedet
etter økologiske produkter, men en utfordring for landbruket å forsyne
markedet med slike produkter til god nok kvalitet. Disse
medlemmer mener at det må fokuseres mer på utvikling av
verdikjedene og at næringsmiddelindustrien og dagligvarehandelen
må involveres i dette arbeidet, slik at eventuelle hindre hos disse
kan fjernes.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at norsk matjord er en begrenset ressurs som bør utnyttes best
mulig til effektiv matproduksjon. Disse medlemmer viser
til at økologisk produksjon i dag dekker ca. 5 pst. av jordbruksarealet,
men mindre enn 2 pst. av forbruket, noe som bare kan forklares ved
mindre avlinger pr. enhet og større svinn. Det betyr at målsettingen om
15 pst. økologisk forbruk innen 2020 oppnås, så vil det medføre
en total avlingsnedgang på ca. 10 pst. – noe som synes svært risikabelt
i forhold til målet om en betydelig økt totalproduksjon for å dekke
befolkningens økende behov. Særlig når man vet at det totale jordbruksareal
har sunket med 2–3 pst. de siste 10 år. Disse medlemmer forutsetter
at regjeringen i den nye landbruksmeldingen som skal gå frem til
2020, vil beskrive bruk av virkemidler eller på annen måte dokumentere
at både målsettingen om økologisk forbruk og økning i den totale produksjonen
er realistiske, noe tallene ikke tyder på.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til forslag om å oppheve det generelle forbudet
mot å dele landbrukseiendom, jf. Innst. O. nr. 43 (2005–2006). Ett
mål med å oppheve delingsforbudet er å gi bonden større mulighet
til å skape verdier og inntekter på eget bruk. Disse medlemmer vil på
denne bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget
om endring av jordlovens bestemmelser om delingsforbud.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er tilfreds
med at partene er enige om en samlet satsing for å fremme rekrutteringen
til landbruket, som innebærer økt tilskudd til generasjonsskifte
til personer under 35 år, treårig prosjekt på til sammen 4,5 mill.
kroner for å styrke rekrutteringen til landbruksutdanningen, at
fylkeskommunenes ansvar for rekruttering, kompetanseheving osv.
videreføres med 20 mill. kroner i 2011, og at ungdom prioriteres
ved kjøp av nyetableringskvote for melk.
Flertallet er opptatt av å ha
gode ordninger med kostnadseffektive rutiner for utbetaling av avløsertilskuddet
i forbindelse med ferie og fritid, og er fornøyd med at partene
er enige om å gjennomgå juridiske og forvaltningsmessige sider med
sikte på delt utbetaling.
Flertallet har merket seg at
partene i jordbruksoppgjøret ble enige om å øke tilskuddet til avløsning
ved ferie og fritid med 5 pst, noe som er en videreføring av den
positive utviklingen man har sett innenfor velferdsordningene de
siste årene.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener at gode velferdsordninger i jordbruket
er viktig, ikke minst for yngre brukere som vil inn i næringen. Dette
medlem er tilfreds med at partene er enige om å gjennomgå juridiske
og forvaltningsmessige sider med sikte på delt utbetaling av avløsertilskuddet
for ferie og fritid. En slik deling av utbetalingen innen samme
budsjettår vil lette de likviditetmessige belastningene det er å
starte opp som husdyrbruker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er et betydelig potensial for forenkling
og avbyråkratisering i jordbrukspolitikken, og viser til Stortingets
behandling av Representantforslag nr. 43 (2007–2008) om tiltak for
å redusere landbruksbyråkratiet. Disse medlemmer viser
til at regjeringen fortsatt ikke har gitt en helhetlig oppstilling
over landbruksbyråkratiet slik næringskomiteen i flere runder etterlyste
i sin behandling av Dokument nr. 8:43 (2007–2008). Disse
medlemmer viser til at antall byråkrater øker mens antall bønder
går ned, og til at enkelte anslag peker på totale byråkratikostnader
på nærmere 4 mrd. kroner. Disse medlemmer mener det
er sentralt at ressurser avsatt til jordbrukspolitiske formål blir
brukt effektivt.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen ved fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2011 komme med en strategi for avbyråkratisering
av landbruket.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at komiteen ved flere anledninger har etterlyst en helhetlig
gjennomgang og kartlegging av størrelse på landbruksbyråkratiet.
Mange av aktørene i jordbruket oppfatter sin egen næring som overregulert
og utilgjengelig og med et for stort byråkrati. Disse medlemmer viser
til at selv Bondelagets leder uttaler i Nationen våren 2010 at «avgangen
fra landbruksbyråkratiet bør være større enn avgangen fra landbruket». Disse
medlemmer mener dette er en god illustrasjon av at fellesskapets
midler avsatt til jordbruksformål ikke brukes effektivt nok. Disse
medlemmer forventer på bakgrunn av misforholdet mellom næringsaktører
og byråkrater i jordbruksnæringen at regjeringen i den nye landbruksmeldingen
konkretiserer omfanget av landbruksbyråkratiet i Norge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er opptatt
av at nyskapende produktutvikling, utvikling og ivaretakelse av
norsk matkultur er viktig for å nå målet om økt verdiskaping. Spesielt
viktig er det å bidra til nyskaping basert på råvarer fra norsk
jordbruk, jakt og fiske, der norske produkter har konkurransefortrinn,
basert på natur- og kulturkvalitet, miljøverdier, dyrevelferd og
råvarekvaliteter.
På den måten vil norsk matproduksjon kunne beholde
og sikre nye markedsandeler i en stadig mer krevende konkurransesituasjon. Flertallet har
merket seg at forbrukerne viser stor interesse for hvordan maten
blir produsert, foredlet og omsatt.
Flertallet understreker betydningen
av å utvikle små og mellomstore matbedrifter som kan forsyne lokale
og regionale markeder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at satsing på lokal produksjon av mat og
drikke vil være avgjørende for framtidens landbruk, reiselivsnæringen
og ikke minst for levende og aktive bygdesamfunn i hele landet.
Regelverket knyttet til produksjon, distribusjon og servering er
ofte en hemsko for at produsenter skal lykkes. Disse medlemmer vil
stimulere til en renessanse for norsk matkultur, blant annet ved
å øke satsingen på geografisk opprinnelsesmerking og liberalisering
av regelverket for foredling av mat på egen gård, uten at det går
ut over mattryggheten. Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen tillate demonstrasjonssalg
og servering ved besøk i produksjonslokaler eller i tilknytning
til disse.»
«Stortinget ber regjeringen oppheve alle produksjonsreguleringer
(som for eksempel melkekvoter) dersom foredlingen skjer på egen
gård.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at manglende beredskapslagring av korn
gjør oss sårbare hvis for eksempel et stort vulkanutbrudd på Island
skulle legge kornåkrene svarte. Også naturlig variasjon i kornhøsten
truer matvaresikkerheten. Dette medlem viser videre
til at etter den dårlige kornhøsten i 2009, anslo Felleskjøpet at
vi hadde behov for å importere drøyt 234 000 tonn matkorn og 315 000
tonn korn til kraftfôr. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å gjeninnføre beredskapslagring av korn.»
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen om å intensivere
arbeidet med utvikling av nisje- og spesialprodukter i landbruket.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen endre regelverket
for samdrifter, slik at fleksibiliteten blir større og at mulighetene
for en variert og allsidig bruksstruktur blir bedre.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen oppheve de geografiske
begrensningene og antall deltakere for deltakelse i samdrifter,
samt kvotetaket.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget
om endring av jordlovens bestemmelser om delingsforbud.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen ved fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2011 komme med en strategi for avbyråkratisering
av landbruket.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen tillate demonstrasjonssalg
og servering ved besøk i produksjonslokaler eller i tilknytning
til disse.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen oppheve alle produksjonsreguleringer
(som for eksempel melkekvoter) dersom foredlingen skjer på egen
gård.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nødvendige
lovendringer slik at boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom
kan oppheves.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen om å fremme forslag om
nødvendige lovendringer slik at bo- og driveplikten og prisreguleringen
av landbrukseiendom kan oppheves.
Forslag 10
Jordbruksoppgjøret for 2010 med dertil hørende jordbruksavtale
for 2010, bifalles ikke.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen om å fremme forslag til
overføringer til landbruket i statsbudsjettet uten forutgående forhandlinger.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2011 konkretisere hvilke skatter og avgifter
som landbruket blir ilagt som næring.
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2011 fremme konkrete tiltak for skatte- og avgiftsreduksjoner
for landbruket.
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
en ordning med omsettelige produksjonskvoter for kumelk som ikke
begrenses til fylkes- eller regionnivå, men gjøres landsomfattende.
Forslag fra Høyre:
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen justere periodiseringen
av jordbruksoppgjøret til å følge kalenderåret og at de rammevilkårene
som ikke kan fastlegges for lengre perioder kommer inn som en del
av den årlige budsjettprosessen. Oppgjøret for 2009 videreføres
som en overgangsordning ut budsjettåret 2010 med de endringer som
gjøres i RNB 2010.
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om tiltak
som kan gi bønder større muligheter for å eie arealer de leier samt
fremme forslag om nødvendige lovendringer slik at boplikt og prisregulering
av landbrukseiendommer kan opphøre.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 17
Stortinget ber regjeringen vurdere å overføre retten
til å omdisponere matjord fra kommunene til fylkesmannen.
Forslag 18
Stortinget ber regjeringen gjennom jordbruksoppgjøret
legge til rette for at bøndenes inntekt får samme kronemessige utvikling
som andre grupper i samfunnet, samt et lavinntektstillegg.
Forslag 19
Stortinget ber regjeringen vurdere en egen tiltakspakke
for grasbasert husdyrhold i distriktene med målrettede investeringsmidler
for å opprettholde flere bruk i drift.
Forslag 20
Stortinget ber regjeringen komme med forslag
til nye incentiver for miljøinvesteringer i landbruket i forbindelse
med statsbudsjettet for 2011.
Forslag 21
Stortinget ber regjeringen fremme forslag som opphever
begrensningene på antall medlemmer i en samdrift, at maksimalavstanden
mellom gårder som inngår i samme samdrift må oppheves, og at samdrifter
gis anledning til leie av kvote.
Forslag 22
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å gjeninnføre beredskapslagring av korn.
Komiteens tilråding fremmes av komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak:
I
I statsbudsjettet for 2010 gjøres følgende endringer:
Kap. | Post | Formål | Kroner |
Utgifter |
1150 | | Til gjennomføring
av jordbruksavtalen m.m. | |
| 50 | Fondsavsetninger, økes med | 108 633 000 |
| | fra kr 1 012 753 000
til 1 121 386 000 | |
| 70 | Markedsregulering, kan overføres,reduseres med
| 65 695 000 |
| | fra kr 269 600 000
til kr 203 905 000 | |
| 74 | Direkte tilskudd, kan overføres, reduseres med
| 14 302 000 |
| | fra kr 7 537 619 000
til kr 7 523 317 000 | |
| 77 | Utviklingstiltak, kan overføres,reduseres med
| 5 410 000 |
| | fra kr 207 930 000
til kr 202 520 000 | |
| 78 | Velferdsordninger, kan overføres,reduseres med
| 19 701 000 |
| | fra kr 1 704 704
til kr 1 685 003 | |
| | Inntekter | |
4150 | | Til gjennomføring
av jordbruksavtalen m.m. | |
| 70 | Tilbakebetalte tilskudd til
reguleringsanlegg, bevilges med | 3 525 |
II
Stortinget gir Landbruks- og matdepartementet fullmakt
til å iverksette tiltak i henhold til den inngåtte jordbruksavtalen,
herunder tiltak som er knyttet til bevilgninger i 2011.
Oslo, i næringskomiteen, den 11. juni 2010
Terje Aasland |
Arne L. Haugen |
leder |
ordfører |