Begrunnelse for beslutninger om å nekte anker fremmet i straffesaker (kapittel 3)

Komiteen viser til forslaget om at det lovfestes krav om begrunnelse for beslutninger om å nekte anke fremmet i straffesaker. Komiteen støtter forslagene om at lagmannsrettens beslutning om å nekte anker fremmet etter straffeprosesslovens § 321 annet ledd skal være begrunnet.

Komiteen viser til at Høyesterett i sin høringsuttalelse uttaler at forslaget samsvarer godt med det rettslige syn som er lagt til grunn i Høyesteretts storkammeravgjørelse inntatt i Rt. 2008 side 1764.

Når det gjelder straffeprosesslovens § 321 første ledd, deler komiteen departementets syn om at ankenekt skal være begrunnet dersom «særlige grunner» tilsier det.

Komiteen mener det ikke er grunn til å innføre en generell plikt til å begrunne alle beslutninger om ikke å omgjøre tidligere beslutning om å nekte anke fremmet. Komiteen støtter regjeringens forslag om at begrunnelsesplikt for omgjøringsbeslutninger som går i siktedes disfavør, bare skal gjelde når det er fremsatt nye anførsler og viser til forslaget til straffeprosessloven § 321 femte ledd nytt fjerde punktum.

Begrunnelse for beslutninger om å nekte anker fremmet i sivile saker (kapittel 4)

Komiteen støtter regjeringens forslag om at det lovfestes et krav om begrunnelse for beslutninger om å nekte anke fremmet i sivile saker etter tvisteloven § 29-13 annet ledd. Komiteen viser til at dette er en lovfesting av gjeldende rettstilstand som er etablert i rettspraksis, jf. Rt. 2009 side 1118. Komiteen mener at hensynet til at den tapende part blir gjort kjent med lagmannsrettens begrunnelse må veie tungt, og viser til at de fleste høringsuttalelsene har uttalt at begrunnelsesplikt ikke antas å innebære økonomiske og administrative konsekvenser for lagmannsrettene.

Komiteen støtter også regjeringens forslag om begrunnelse for ankenekt etter straffeprosesslovens § 29-13 første ledd dersom «særlige grunner» tilsier det.

Fjernmøter og fjernavhør i straffesaker (kapittel 5)

Komiteen støtter regjeringens forslag om generelle og permanente regler om bruk av fjernmøte og fjernavhør i straffesaker. Mulighetene for å foreta fjernavhør er generelt til stede i dag, mens bruk av fjernmøte er begrenset til seks utvalgte domstoler. Komiteen mener det er viktig å legge til rette for større bruk av fjernmøte og fjernavhør i straffesaker. Komiteen mener det derfor er hensiktsmessig å oppheve kravet om at siktede må samtykke i bruk av fjernmøte i saker om fengslingsforlengelse. Komiteen viser til at flere av høringsinstansene har pekt på at lovendringen vil være ressursbesparende, men like viktig vil forslaget gi en sikkerhetsgevinst ved å redusere antall transporter og fremstillinger.

Komiteen deler departementets syn om hovedregelen og utgangspunktet er at siktede har rett til å være tilstede ved behandling av fengslingsforlengelse. For å ivareta siktedes rettssikkerhet, mener komiteen at det er riktig å videreføre regjeringens forslag om begrensningene som forslått i høringsnotatet. Dette innebærer at fullstendig isolasjon etter straffeprosessloven § 186 a ikke kan besluttes i fjernmøte uten siktedes samtykke og at siktede som sitter varetektsfengslet over lengre tid skal ha rett til å kreve ordinært rettsmøte hver gang det har gått mer enn 90 dager siden forrige gang siktede hadde rett til ordinært rettsmøte. For å ivareta rettssikkerheten har forsvarer og siktet en ubetinget rett til fortrolig og uforstyrret kontakt i forbindelse med fjernmøte. Komiteen viser til at denne retten er i ivaretatt i forslag til straffeprosesslovens § 185 tredje ledd nytt tredje til niende punktum, og vil inngå som et moment i rettens vurdering om fjernmøte er betenkelig. Komiteen understreker også at det er et vilkår for bruk av fjernmøte at retten ikke finner det betenkelig, og at manglende samtykke er ett av momentene som retten skal vurdere.

Tiltak for å forhindre uriktige domfellelser (kapittel 7)

Komiteen mener at frifinnelse i straffesakene mot Fritz Moen viser viktigheten av å sette i gang tiltak som bidrar til at rettspleien tar lærdom av det som gikk galt og forhindre at noe liknende skjer igjen. Den 25. juni 2007 leverte Mælandsutvalget sin utredning og anbefalinger til regelendringer som kunne bidra til å forhindre uriktige domfellelser i fremtiden. Komiteen viser til departementets gjennomgang og vurdering av anbefalingene i NOU 2007:7 Fritz Moen og norsk stafferettspleie.

Komiteen støtter endringen i straffeprosesslovens § 100 annet ledd, slik at det uttrykkelig går frem at en særlig grunn til å oppnevne forsvarer, kan være at siktede har nedsatt funksjonsevne eller er i en annen psykisk eller fysisk tilstand som tilsier at det foreligger et særskilt behov for å oppnevne forsvarer. Komiteen viser til at dette ikke vil endre gjeldende rettstilstand, men mener likevel at det er hensiktsmessig å bidra til en større klarhet om når forsvarer bør oppnevnes, og at dette vil bidra til å styrke siktedes rettssikkerhet.

Komiteen støtter for øvrig regjeringens forslag til tiltak for å effektivisere straffesaksbehandlingen.