Ovennevnte grunnlovsforslag som er fremsatt
av Anders Anundsen, Bård Hoksrud, Carl I. Hagen og Lodve Solholm,
gjelder oppheving av prerogativene.
Forslagsstillerne viser til at instruksjonsretten
og grensen for instruksjonsretten har vært omstridt i juridiske
og politiske kretser. Instruksjonsretten er etablert som konstitusjonell
sedvane og har således grunnlovs rang. Det er stadig færre som argumenterer
mot at instruksjonsretten er blitt konstitusjonell sedvanerett.
I tradisjonell juridisk teori har prerogativene vært
ansett for å sette skranker for instruksjonsretten. Prerogativ er
en førsterett eller særrett til å styre eller fatte beslutning.
Prerogativene i denne sammenheng er bestemmelser i Grunnloven som
legger konkrete og spesifiserte oppgaver inn under Kongen, og som
gir Kongen slik særrett eller førsterett til å fatte beslutning.
Det er lagt til grunn at Stortinget ikke kan fatte rettslig bindende
vedtak på prerogativenes område. Forslagsstillerne viser til at
prerogativenes stilling i norsk statsrett er sterkt svekket og at
mange vil hevde at de i stor grad har mistet sin konstitusjonelle
kraft etter innføringen av parlamentarismen.
Forslagsstillerne viser til at alle prerogativene opprinnelig
var kongens personlige og at det preger innretningen på dem. I dag
skilles det mellom de resterende personlige prerogativene og prerogativene
tillagt Kongen i statsråd. De personlige prerogativene finnes i
Grunnloven § 23 om tildeling av kongelig orden, § 24 om tilsetting
og avsetting av det kongelige hoff og § 36 om retten til å samtykke
til arveberettiget prins eller prinsesses ekteskap. Kongens personlige
prerogativer omfattes ikke av grunnlovsforslaget.
Prerogativene for øvrig er nedfelt i Grunnloven slik:
«Kongen vælger selv et
Raad af stemmeberettigede norske Borgere.»
«Kongen fordeler Forretningerne
iblandt Statsraadets Medlemmer saaledes, som han det for tjenligt
eragter.»
«Kongen anordner al offentlig
Kirke- og Gudstjeneste, alle Møder og Forsamlinger om Religionssager,
og paaser, at Religionens offentlige Lærere følge de dem foreskrevne
Normer.»
«Kongen lader i Almindelighet
indkræve de Skatter, og Afgifter, som Storthinget paalægger.»
«Kongen vaager over, at
Statens Eiendomme og Regalier anvendes og bestyres paa den af Storthinget
bestemte og for Almenvæsenet nyttigste Maade.»
«Kongen har Ret til i Statsraadet
at benaade Forbrydere, efterat Dom er falden. Forbryderen har Valget
om han vil modtage Kongens Naade, eller underkaste sig den ham tildømte
Straf.
I de Sager, som af Storthinget
foranstaltes anlagte for Rigsretten, kan ingen anden Benaadning,
end Fritagelse for idømt Livsstraf, finde Sted, medmindre Storthinget
har givet sit Samtykke dertil.»
«Kongen vælger og beskikker,
efter at have hørt sit Statsraad, alle civile, geistlige og militære Embedsmænd.»
«Statsministeren og de
øvrige Statsraadets medlemmer samt Statssekretærene kunne, uden foregaaende
Dom, afskediges af Kongen, efterat han derom har hørt Statsraadets
Betænkning. Det samme gjælder for de Embedsmænd, som ere ansatte
ved Statsraadets Kontorer eller ved Diplomatiet eller Konsulatvæsenet,
civile og geistlige Overøvrigheds-Personer, Regimenters og andre
militære Korpsers Chefer, Kommandanter i Fæstninger og Høistbefalende
paa Krigsskibe.»
«Kongen har høieste Befaling
over Rigets Land- og Sømagt.»
«Kongen har Ret til at
Sammenkalde Tropper, begynde Krig til Landets Forsvar og slutte
Fred, indgaa og ophæve Forbund, sende og motage Gesandter.»
Forslagsstillerne viser til at det er klart
at Kongen i statsråd og statsrådets medlemmer er rettslig forpliktet
til å følge vedtak fattet av Stortinget. Det innebærer at regjeringens medlemmer
som ikke følger Stortingets vedtak, kan bli utsatt for rettslig
forfølgning gjennom påtale og dom i riksrett. Et spørsmål er om statsrådets
medlemmer fritt kan se bort fra Stortingets vedtak på prerogativenes
område, uten å pådra seg straffeansvar, eller om en kan tenke seg
at instruksjonsretten på enkelte områder er så utviklet at det kan
sette eksisterende prerogativer til side. Et annet spørsmål er om
en i det hele tatt er tjent med denne typen ansvarsform i et parlamentarisk
system, eller om hensikten med og bakgrunnen for prerogativene og
Grunnlovens beskyttelse av Kongens myndighet er anakronismer som
ikke hører til vår statsskikk i dag.
Forslagsstillerne viser til at formålet med
grunnlovsforslaget er å bidra til en mulig opprydding i forholdet
til prerogativene på en slik måte at de prerogativene Stortinget
mener skal være bestemte skranker for egen instruksjon, bør opprettholdes,
mens prerogativer som tilhører fortiden og er erstattet av det parlamentariske styringssystem,
foreslås fjernet. En slik opprydding vil ha betydning for den fremtidige
maktbalansen mellom storting og regjering.
Forslagsstillerne ønsker med forslaget å skape debatt
om prerogativenes rolle i norsk forfatningsrett i dag.
Forslagsstillerne foretar en gjennomgang av
de ulike prerogativene og det blir henvist til aktuell litteratur
i begrunnelsene.
Det blir vist til at Grunnloven § 16 om kirkelige anordninger
som følge av det historiske kirkeforliket, er foreslått opphevet
av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
«Grunnloven § 12 første ledd oppheves.»
«Grunnloven § 12 tredje ledd oppheves.»
«Grunnloven § 18 oppheves.»
«Grunnloven § 19 oppheves.»
«Grunnloven § 20 oppheves.»
«Grunnloven § 21 oppheves.»
«Grunnloven § 22 oppheves.»
«Grunnloven § 25 første punktum oppheves.»
«Grunnloven § 26 oppheves.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Martin Kolberg og Marit Nybakk, fra Fremskrittspartiet,
lederen Anders Anundsen, Ulf Erik Knudsen og Øyvind Vaksdal, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H.
Langeland, fra Senterpartiet, Ola Borten Moe, fra Kristelig Folkeparti, Hans
Olav Syversen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser
til at Grunnloven helt fra 1814 har hatt bestemmelser som bidrar
til å regulere ansvarsforholdet mellom statsmaktene.
Komiteen vil peke på at prerogativene
stammer fra før parlamentarismens tid og at de ga et vern mot at
Stortinget kunne gripe inn og frata Kongen makt gjennom instrukser
til regjeringen. Tradisjonelt har prerogativene satt skranker for Stortingets
instruksjonsrett, og det har vært bred enighet om at Stortinget
ikke kunne fatte vedtak på prerogativenes områder som er rettslig
forpliktende for regjeringen. Dette har imidlertid ikke vært til
hinder for at Stortinget har gitt uttrykk for sin mening også i
slike saker som hører inn under regjeringens myndighetsområde. Stortinget
har imidlertid her vært mer varsom med å gi instrukser. Det skal
for eksempel mye til at Stortinget blander seg inn i departementsopprettelser/-nedleggelser
og utnevnelse av statsråder.
Det foreliggende grunnlovsforslag innebærer
en opphevelse av de paragrafer i Grunnloven som omhandler de kongelige
prerogativene der Kongen i denne sammenheng er Kongen i statsråd. Forslaget
omfatter ikke kongens personlige prerogativer. Komiteen har
merket seg at forslagsstillerne mener bestemmelsene ikke lenger
er i tråd med parlamentarisk praksis. Forslagsstillerne ønsker å
skape debatt om prerogativenes rolle i dag og om maktbalansen mellom
Stortinget og regjeringen.
Komiteen vil understreke betydningen
av å ha ryddige forhold mellom statsmaktene.
Komiteen vil videre understreke
at prerogativene ikke har vært til hinder for en praktisk arbeidsdeling
mellom Stortinget og regjeringen. Gjeldende arbeidsdeling har fungert
både under flertalls- og mindretallsregjeringer. Bestemmelsene bidrar
også til å markere regjeringens ansvar for disse særlige saksområdene
og dermed også regjeringens ansvar overfor Stortinget som ledd i
den parlamentariske styringskjeden.
Komiteen vil peke på at det foreliggende forslag
også omhandler paragrafer i Grunnloven som er foreslått endret som
følge av det brede forliket i Stortinget om forholdet mellom Den norske
kirke og staten. Et eventuelt vedtak vedrørende §§ 12, 21 og 22
vil foregripe de endringsforslag som vedrører dette og vanskeliggjøre
gjennomføringen av forliket.
Komiteen viser til at en opphevelse
av § 12 første ledd også vil være til hinder for å vedta endringsforslag
som er fremmet vedrørende oppløsningsrett og investitur.
Komiteen vil peke på at prerogativene
er bestemmelser i Grunnloven som gir Kongen (normalt Kongen i statsråd)
spesifikke oppgaver og særretter til å fatte beslutninger på nærmere bestemte
saksområder. På samme vis er det paragrafer i Grunnloven som viser
de hovedoppgaver som tilligger Stortinget.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at prerogativene
bidrar til ryddige styrings- og ansvarsforhold mellom storting og
regjering og gjør at Stortinget kan stille statsråder og regjering
til ansvar og prøve deres handlemåter.
Flertallet viser videre til at
stortingsflertallet, Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti ved
behandlingen av Frøiland-utvalgets innstilling om Stortingets kontrollfunksjoner
ga uttrykk for ønske om å begrense bruken av instrukser fra Stortinget
til regjeringen for å sikre ryddige styrings- og ansvarsforhold,
jf. Innst. S. nr. 210 (2002–2003). Dette ønsket har vært fulgt opp
i praksis også under mindretallsregjeringen fram til 2005. En opphevelse
av prerogativene vil kunne oppfattes som signaler om det motsatte.
Flertallet vil peke på at Grunnloven
§ 12 første ledd gir uttrykk for viktige formelle ansvarsforhold
knyttet til utnevnelse av ny regjering, som ikke bør slettes fra
Grunnloven. Også paragrafens tredje ledd omhandler forhold som bør
være regjeringens ansvarsområde.
Flertallet mener forslagene vedrørende
§ 19 og § 26 vil kunne bidra til det motsatte av det som er intensjonen
i forslaget, idet en opphevelse kan bidra til å svekke Stortingets
innflytelse. Det er videre etter flertallets oppfatning betenkelig
dersom Stortinget skal kunne instruere regjeringen om hvem som skal
utnevnes til et embete.
Flertallet kan heller ikke se
at det vil være hensiktsmessig å oppheve bestemmelsen om at det
er Kongen i statsråd som har myndighet til å benåde forbrytere.
Flertallet viser til at dagens
grunnlovsbestemmelser bidrar til å gi føringer for forholdet mellom
statsmaktene som har vist seg å fungere på en god og hensiktsmessig
måte. Flertallet mener derfor at alle de foreliggende
forslag må avvises. Dersom det i fremtiden skal gjøres større endringer
på dette felt, må det i tilfelle i forkant gjøres utredninger som
både vurderer erfaringene med bestemmelsene og mulige konsekvenser
av endringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at prerogativ egentlig betyr en førsterett eller særrett til
å styre eller fatte beslutning.Stavang, Per. Artikkel publisert
i Jussens venner 1978 s. 357 (s. 358). I forfatningsretten
omtales prerogativ også som «den kongelige enekompetanse». Innst.
S. nr. 277 (1976-77) s. 6, 2. spalte.Prerogativene har
vært gjenstand for hyppig diskusjon i forfatningsrettslige kretser.
Disse medlemmer peker på at det
tradisjonelle syn på læren om prerogativene var at Stortinget ikke
kunne fatte vedtak om instruksjon på prerogativenes område. Stortinget
utviklet imidlertid en praksis hvor man gjennom lov ga seg inn på
å regulere også enkelte deler av prerogativene gjennom generelle
instrukser. Deretter ble retningslinjene også gitt gjennom plenarvedtak, og
det utviklet seg en ny teori om grensene for instruksjonsretten.Se
Eckhoff, Thorstein sitert av Stavang, Per; Storting og regjering
1999 s. 288, Andenæs, Johs; Statsforfatningen i Norge, 7. utg. s.
327
Disse medlemmer viser til at
prerogativene slik de fremstår i Grunnloven, er skrevet under andre
omstendigheter enn de som råder i dagens konstitusjonelle rettssituasjon.
Mens regjeringen etter Grunnloven av 1814 utledet sin makt direkte
av Kongen og de kongelige prerogativer, utleder dagens regjering
sin makt fra Stortinget.
Disse medlemmer mener at instruksjonsretten
er konstitusjonelt beskyttet og at den tradisjonelle læren om prerogativene
ikke lenger har noen trygg juridisk forankring.
Disse medlemmer viser til at
stadig flere forfatningsjurister i årene forut for Stortingets behandling
av Innst. S. nr. 277 (1976–1977) tok til orde for at en måtte se
prerogativene i et nytt lys etter at parlamentarismen hadde fått
godt fotfeste i konstitusjonell praksis.
Disse medlemmer er kjent med
at Frede Castberg angivelig var den første som hevdet at det var
nødvendig å se på prerogativene som grense for instruksjonsretten
på nytt etter innføringen av parlamentarismen.Stavang,
Per; Storting og Regjering, 1999 s. 227 Han skrev blant
annet at:
«Muligens er det også forenlig med grunnloven at
Stortinget oppstiller retningslinjer for regjeringens utenrikspolitikk,
som Regjeringen da er statsrettslig forpliktet til å følge, under ellers
uforandrede omstendigheter.»Her som sitert av Stavang,
Per, Storting og Regjering 1999 s. 227.
Disse medlemmer viser også til
at Johs. Andenæs i 1978 skrev følgende i en artikkel i Jussens Venner:
«I tiden før parlamentarismens gjennombrudd hadde
prerogativene en viktig rolle som bolverk for kongemakten overfor
Stortinget, og strid om rekkevidden av prerogativene spilte en viktig rolle
i den politiske strid. Under den parlamentariske statsskikk har
de ikke den samme betydning, og den nyeste forfatningsteori har
det vært sterk skepsis overfor prerogativlæren.»Jussens
Venner 1978 s. 1 flg, senere gjentatt i senere utgaver av Statsforfatningen
i Norge.
Andenæs kommer i artikkelen til at det må legges
sterk vekt på Stortingets egen oppfatning av prerogativenes status,
men skifter samtidig syn fra å være kritisk til den tradisjonelle
prerogativlæren ved å skrive om dette forhold etter Stortingets
behandling av Innst. S. nr. 277 (1976–1977) at:
«Innstillingen vil utvilsomt bety en renessanse for
prerogativlæren, som den statsrettslige teori ikke kan neglisjere.»Jussens
Venner 1978 s. 1 flg.
Andenæs tar etter dette kun et forbehold om
at utredningen på dette området er så vidt knapp at en neppe kan
ta den bokstavelig.
Disse medlemmer viser til at
teorien om prerogativenes reduserte juridiske betydning med dette
fikk et tilbakeslag. Andre forfatningsjurister var imidlertid noe
mer forsiktige med å endre sitt utgangspunkt etter Stortingets behandling. Det
kan virke som om også Andenæs faller tilbake til sitt opprinnelige
utgangspunkt etter relativt kort tid.
Disse medlemmer mener Thorstein
Eckhoffs utsagn om prerogativene gir et ganske godt uttrykk for
den faktiske situasjonen. Han skrev om prerogativene blant annet
at:
«[De bærer] stort sett preg av å være forfatningsrettslige
anakronismer som er blitt bevart fordi det hittil ikke har vært
tilstrekkelig sterkt praktisk behov for helt å bortfortolke eller
endre de nevnte grunnlovsbud:»Sitert av Andenæs, Johs,
Jussens Venner 1978 s.1 flg, senere gjentatt i Statsforfatningen
i Norge.
Disse medlemmer viser også til
at Per Stavang allerede i 1978Jussens Venner 1978 s. 357flg. og
senere i sin bok Storting og RegjeringStavang, Per; Storting
og regjering 1999. mente at disse spørsmålene var lite
redegjort for og at det omfanget saken hadde, gjorde det vanskelig
å tillegge komitémerknaden om dette i Innst. S. nr. 277 (1976–1977)
særlig vekt. Han viser til det vide mandatet for arbeidet til Ingvaldsen-utvalget.
Det var utformet slik:
«[Utvalget bør] utrede de spesielle problemer som
knytter seg til konstitusjonelt ansvar i forbindelse med forvaltningsmyndighet
som i henhold til lov eller delegasjon utøves av organer utenfor
departementene; samt i forbindelse med bedrifter som staten eier
helt eller delvis, enten de er organisert som forvaltningsbedrifter
eller som egne rettssubjekter.
Utvalget bør i denne
sammenheng utrede og vurdere formene for Stortingets kontroll, vurdere
de nåværende former for konstitusjonell kontroll og uttale seg om
hvordan en utstrakt desentralisering av forvaltningen best kan forenes
med hensynet til det konstitusjonelle ansvar.»
Disse medlemmer viser til at
mandatet var omfattende, og utredningen ble naturlig nok preget
av det. Det samme gjelder Stortingets behandling av innstillingen.
Stortingets instruksjonsrett og de grenser prerogativene setter
er behandlet kortfattet i innstillingen, og ble knapt debattert
under Stortingets forhandlinger.
Disse medlemmer minner om at
prerogativene i dagens situasjon kun eventuelt beskytter regjeringens
medlemmer fra å bli straffeforfulgt etter ansvarlighetsloven dersom
de ikke følger opp et rettslig bindende pålegg fra Stortinget.I
denne sammenheng, jf Ansvarlighetsloven § 8 bokstav b. Det
parlamentariske system gjelder derimot på alle politiske områder,
helt uavhengig av hva prerogativene skulle gi av rettslig beskyttelse. Castberg,
Frede, Norges Statsforfatning, bind I-III, 1964, 3. utg. s. 301-,
jf Andenæs, Johs Statsforfatningen i Norge 1994 7:3. utg. s 181, første
avsn.
Disse medlemmer viser til Innst.
S. nr. 277 (1976–1977) hvor utenriks- og konstitusjonskomiteen skriver
følgende om prerogativene (i sin helhet):
«Når det gjelder den kongelige enekompetanse (prerogativ)
er komiteen, unntatt medlemmene Gustavsen og Ås, enig i at Stortinget
ikke på disse områder kan treffe vedtak som er rettslig forpliktende
for Regjeringen. Det er imidlertid intet usedvanlig i at Stortinget
gir utrykk for sin mening også når det gjelder saker som rettslig hører
under Regjeringens eksklusive myndighetsområde. Dette har også støtte
i gjeldende statsrett.
Den vanlige fremgangsmåte
er at Stortinget i slike tilfelle fremfører sin meningsytring i
form av henstilling til Regjeringen, som da vil være politisk forpliktet
av henstillingen.»
Videre heter det:
«Komiteen er som utvalget klar over at den reelle
betydning av de enekompetanser Grunnloven foreskriver, innskrenkes
i den grad de forutsetter økonomiske uttellinger som Stortinget bestemmer
over. Enekompetansen er vel heller ikke ment å være absolutte (eksklusive)
idet de for enkeltes vedkommende klart er forutsatt utøvet i samsvar
med de rammer Stortinget trekker opp.» Innst. S. nr. 277
(1976-77) s. 6, 2. spalte
Disse medlemmer viser til at
komiteen i merknaden gir uttrykk for det som til vanlig har vært
kalt den tradisjonelle læren om prerogativene. Forholdene er imidlertid
ikke nærmere berørt av komiteen. Således er prerogativene og disses
grensesetting for Stortingets myndighet kun et underordnet spørsmål
under komiteens behandling.
Disse medlemmer mener en av årsakene
til at dette ikke ble nærmere drøftet, kan være at ansvar etter
ansvarlighetsloven uansett ikke ville være annet enn en teoretisk
problemstilling med et riksrettsinstitutt som ikke har vært i bruk
siden 1926.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget i 2007 reformerte Riksretten, slik at det igjen kan oppstå
en situasjon hvor statsrådets medlemmer reelt sett kan komme i ansvar
etter ansvarlighetsloven. Disse medlemmer mener det
aktualiserer behovet for å avklare hvor grensene mellom de konstitusjonelle
og de parlamentariske forpliktelser går i dag.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget vil ha det avgjørende ord med hensyn til hva som legges
i det strafferettslige ansvar, gjennom å foreta igangsetting av
påtale mot statsråder eller statsminister.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget ikke har drøftet forholdet mellom instruksjonsretten og
prerogativene i særlig grad siden behandlingen av Innst. S. nr.
277 (1976–1977) og at forslagsstillernes intensjon har vært å initiere slik
debatt og grundig behandling av hvilke prerogativer som skal ha
prerogativets tyngde, og hvilke som ikke skal ha det.
Disse medlemmer peker på at konstitusjonen opprinnelig
var bygget opp slik at storting og regjering hadde klart atskilte
oppgaver etter Grunnloven. Ansvarsgrunnlaget var dermed annerledes
enn under parlamentarismen. Fredrik Sejersted viser til at ansvarsformene
er fundamentalt forskjellige:
«I utgangspunktet er konstitusjonelt og parlamentarisk
ansvar to fundamentalt ulike ansvarsformer. Den første bygger på
en rettstatstankegang om at ingen står over loven. Den andre bygger
på demokratiske prinsipper, om at regjeringen må svare politisk
overfor den folkevalgte forsamling.»Sejersted, Fredrik,
Kontroll og konstitusjon, 2002 s. 121
Disse medlemmer viser til at
den store endringen i ansvarsgrunnlaget som parlamentarismen førte
med seg, også vil ha innvirkning på prerogativene som grense for
Stortingets instruksjonsrett.
Disse medlemmer peker videre
på at det allerede tidlig etter parlamentarismens gjennomslag ble
stilt spørsmål ved om prerogativene i det hele tatt ga Kongen noen
eksklusiv myndighetsutøvelse. Disse medlemmer finner det
historisk interessant at Kong Haakon VII, i et konfidensielt brev
til statsminister Gunnar Knudsen,Venstre, republikaner,
statsminister 1908-1910 og 193-1920 truet med abdikasjon
i 1913 dersom visse foreslåtte endringer i GrunnlovenForslag
til endringer i Grunnloven § 23 (opphevelse av St. Olavsorden) § 7
(Arverekkefølge) og §§ 14 og 80 om Kongens åpning og avslutning
av Stortingets forhandlinger ble gjennomført mot Kongens
vilje. I den sammenheng omtaler kongen prerogativene på følgende
vis:
«Jeg er selvfølgelig klar over at de saakaldte prærogativer
ikke længere har nogen politisk betydning i konstitusjonelt og parlamentarisk styrede
lande.»Brev gjengitt i Knudsen, Gunnar Erindringer 1905-1925,
bearbeidet av Bystrøm Harald Bache (1998) s.78-82
Disse medlemmer viser til viktigheten
av at Stortinget selv behandler forholdet mellom storting og regjering
grundig og deler flertallets syn på at det vil være en fordel dersom
slike grunnlovsendringer fulgte som konsekvens av et forutgående
utredningsarbeid. Disse medlemmer merker seg også
at enkelte av forslagene vil kunne bidra til å vanskeliggjøre gjennomføringen
av de grunnlovsendringer som følger av avtalen mellom alle stortingspartier,
omtalt som «kirkeforliket». Disse medlemmer erkjenner også
at enkelte av endringsforslagene kan bidra til å forstyrre debatten
og eventuelt vedtakelsen av grunnlovsforslag som omhandler investitur og
oppløsningsrett.
På overstående bakgrunn vil disse medlemmer ikke
gå nærmere inn på en vurdering av de enkelte grunnlovsbestemmelsene
og derfor ikke støtte forslagene i Dokument nr. 12:9 (2007–2008). Disse
medlemmer vil på annen måte ta initiativ til at Stortinget
på egnet måte foretar en grundig gjennomgang av forholdet mellom storting
og regjering, herunder prerogativenes stilling som eventuell grense
for instruksjonsretten.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
det bør være mest mulig åpen og demokratisk debatt om spørsmål som dreier
seg om norsk deltakelse i krig og krigsliknende situasjoner. I dag
kan Grunnloven brukes til å hindre en slik debatt, ved at retten
til å sammenkalle tropper og delta i såkalte «forsvarskriger», gjennom
Grunnloven § 26 første ledd, er tillagt regjeringen uten at Stortinget
eller offentligheten trenger være konsultert.
Grunnloven bør ikke være til hinder for åpenhet og
debatt. Grunnloven § 26 slår imidlertid i dag fast at den til enhver
tid sittende regjering ikke har noen formelle forpliktelser overfor
Stortinget til å holde redegjørelser om viktige utenrikspolitiske
spørsmål, langt mindre konsultere Stortinget eller offentligheten.
I praksis sier Grunnloven i dag at det hele tiden vil være opp til
den til enhver tid sittende regjering selv å bestemme hva Stortinget
i plenum – og dermed offentligheten – kan orienteres om, og drøfte,
debattere og gi sine tilbakemeldinger på.
Det er imidlertid klart at Grunnloven § 26 ikke
er til hinder for at regjeringen faktisk kan be om Stortingets råd
i disse sakene. Dette skjer også i stadig større grad. Dette
medlem viser til at det over tid har utviklet seg en praksis
med økt åpenhet, hvor regjeringen konsulterer Stortinget i viktige
utenrikspolitiske spørsmål, ikke bare gjennom lukkede møter i den
utvidede utenrikskomité, men også gjennom utenrikspolitiske redegjørelser
og påfølgende debatter i plenum. Dette er positivt. Utenriksminister
Jonas Gahr Støres redegjørelse for Stortinget om utviklingen i Afghanistan
og Norges sivile og militære engasjement i landet februar 2010,
og påfølgende stortingsdebatt, er et godt eksempel på en slik praksis.
Og nettopp denne praksisen, som bygger på åpen og
demokratisk debatt om viktige utenrikspolitiske, sikkerhetspolitiske
og forsvarspolitiske spørsmål, trenger en mer av. Grunnloven bør
i hvert fall ikke være til hinder for en slik debatt. Og den retningen
som praksisen i Stortinget utvikler seg på, understreker at en grunnlovsfestet, politisk
enerett på saker som angår norsk deltakelse i krig og krigsliknende
situasjoner, blir stadig mindre relevant.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til grunnlovsforslaget og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument nr. 12:9 (2007–2008) – grunnlovsforslag
fra Anders Anundsen, Bård Hoksrud, Carl I. Hagen og Lodve Solholm
om oppheving av Grunnloven § 12 første ledd, § 12 tredje ledd, § 18,
§ 19, § 20 første ledd, § 21, § 22, § 25 første ledd og § 26 første
ledd – bifalles ikke.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 14. desember 2010
Anders Anundsen |
Hans Olav Syversen |
leder |
ordfører |