I proposisjonen gjer Justisdepartementet framlegg
om å innføre ei plikt for politiet eller påtalemakta til å etterforske
når barn døyr plutseleg og uventa, utan omsyn til om det ligg føre
mistanke om straffbart forhold. Framlegget går ut på at det i straffeprosesslova
blir teke inn ei føresegn som gir løyve til å etterforske i saker
som nemnt, og at løyvet blir kombinert med ei plikt i påtaleinstruksen
til å gjennomføre slik etterforsking. I tillegg blir det gjort framlegg
om å endre straffelova 1902 og straffelova 2005 slik at straffebodet
mot vald i nære relasjonar uttrykkjeleg omfattar vald mot noverande
og tidlegare sambuarar.
Hovedregelen etter gjeldende rett er at etterforsking
iverksettes når det er «rimelig grunn til å undersøke» om det foreligger
straffbart forhold som forfølges av det offentlige. Dersom det foreligger
kvalifisert mistanke (for eksempel «skjellig grunn til mistanke»)
om straffbare forhold, kan politiet etter nærmere vilkår etterforske
ved bruk av tvangsmidler som ransaking og gransking. Etterforskingen
utføres av politiet, og påtalemyndigheten har ansvaret for at etterforskingen
skjer i samsvar med lov og instruks.
Det følger av politiloven § 12 tredje ledd at
politiet har adgang til å ta seg inn på steder for å ettersøke bortkomne
eller hjelpe syke, tilskadekomne eller andre som er eller antas
å være ute av stand til å ta vare på seg selv når omstendighetene
gir grunn til å frykte at vedkommendes liv eller helse kan være
truet. Det samme gjelder hvis det er behov for å undersøke om en person
er død, for eksempel fordi ingen har oppnådd kontakt med vedkommende
over lang tid.
For at politiet skal ha adgang til å ransake
boligen hvor en person er funnet død (uansett alder), kreves at
lovens vilkår for bruk av et slikt tvangsmiddel (blant annet skjellig
grunn til mistanke om straffbart forhold) er oppfylt, og den nødvendige
prosedyre er fulgt.
Når politiet rykker ut til hus fordi de blir
varslet om at noen har dødd, vil de som regel bli sluppet inn frivillig
av dem som bor i huset. Selv om de pårørende slipper inn politiet
frivillig, har politiet ikke adgang til å ransake huset uten at
lovens vilkår for bruk av et slikt tvangsmiddel er oppfylt, og den
nødvendige prosedyre er fulgt.
Leger har plikt til å melde fra til politiet
hvis det er grunn til å tro at et dødsfall er «unaturlig». Dette
er blant annet eksemplifisert ved at dødsfallet har ukjent årsak
og døden har inntrådt plutselig og uventet. Når spedbarn eller små
barn dør plutselig og uventet, vil dette regelmessig være å anse
som unaturlig og politiet vil således motta melding om dødsfallet
fra lege.
Sakkyndig likundersøkelse skal foretas når det er
«grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling».
I brev 23. desember 2008 bad Helse- og omsorgsdepartementet
om at lovavdelinga i Justisdepartementet vurderte ei ordning med undersøkingar
av dødsstad ved plutseleg og uventa barnedød i høve til Grunnlova
§ 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8.
I ei tolkingsuttale 4. mars 2009 frå lovavdelinga i
Justisdepartementet vart det uttalt at det er tvilsamt om ei tvungen
ordning med undersøking av dødsstaden er i samsvar med Grunnlova
§ 102 som bestemmer at «Hus-Inkvisitioner» ikkje må skje «uten i
kriminelle Tilfælde».
I Innst. 163 S (2009–2010) bad fleirtalet i
justiskomiteen difor regjeringa om å undersøkje korleis ordninga
med undersøkingar av dødsstaden er i andre land, og orientere Stortinget
på egna måte. Fleirtalet uttalte at inntil resultatet av ei slik
undersøking ligg føre, la dei til grunn at ei obligatorisk ordning
der føremålet også er å avdekkje eventuelle straffbare forhold,
vil vere i strid med Grunnlova § 102.
Departementet gir i proposisjonen eit oversyn over
korleis ordninga med undersøkingar av dødsstaden er i andre land
som det kan vere naturleg å saman-likne seg med.
Utgreiinga frå Danmark, Finland, Island, Sverige,
Storbritannia og Tyskland viser at ingen av landa gjennomfører obligatoriske
(tvungne) undersøkingar av dødsstad ved plutseleg og uventa barnedød
utan at det er mistanke om straffbart forhold. Svaret frå det franske
justisdepartementet tyder på at ein ikkje er kjend med ei slik ordning
i Frankrike, og i alle tilfelle at obligatoriske administrative
kontrollar er underlagde svært strenge vilkår. Nederland skal utarbeide
ei ordning for å styrkje undersøkingane av plutseleg og uventa barnedød,
men dei nærmare elementa i ordninga er framleis ikkje klare.
Når eit barn mellom null og tre år døyr plutseleg og
uventa, har dei pårørande sidan 1. november 2010 fått tilbod om
frivillig dødsstadundersøking gjennomført av eit helseteam. Ansvaret
for arbeidet er lagt til Nasjonalt folkehelseinstitutt som har inngått
ein avtale med Rettsmedisinsk institutt om den praktiske gjennomføringa. Føremålet
med ordninga er å fastslå dødsårsaka og å innhente kunnskap for
å førebyggje krybbe- og spedbarnsdød.
Departementet understreka likevel klart at i
tilfelle der foreldra får tilbod om gjennomføring av dødsstadundersøkingar
samstundes med at det blir sett i verk etterforsking i tråd med
framlegget, kan det vere behov for at forholdet mellom politiet
og helsestyresmaktene blir avklara nærmare. Dette kan til dømes
skje gjennom instruks frå riksadvokaten etter rådslåing mellom påtalemakta
og helsestyresmaktene.
Ordninga med frivillig dødsstadundersøking høyrer
under Helse- og omsorgsdepartementet og var ikkje omfatta av høyringa
om etterforskingsplikt.
I høyringsnotatet understreka departementet
at det er svært viktig at overgrep og vald mot barn blir oppdaga,
etterforska og straffeforfølgt. Parallelt med arbeidet som går føre
seg for å førebyggje og motverke vald mot barn, ønskte Justisdepartementet
tiltak som skal styrkje etterforskinga i dei sakene der barn døyr
plutseleg og uventa. Departementet føreslo difor å innføre ei plikt
til etterforsking i desse tilfella. Plikta skulle gjelde alle barn
under 18 år.
På grunnlag av den massive støtta framlegget
har fått under høyringa, er departementet styrkt i si oppfatning
om at ei etterforskingsplikt der barn døyr plutseleg og uventa vil
vere eit viktig bidrag i arbeidet med å styrkje rettsvernet for
barn. Ei etterforskingsplikt for politiet vil vere eit viktig steg
i dette arbeidet, samstundes som det blir lagt betre til rette for
at lovbrot mot barn blir oppdaga og reagert mot.
Departementet ser ikkje grunnlag for å gå nærmare
inn på eit alternativ med obligatorisk (påboden) dødsstadundersøking.
Lovavdelinga i Justisdepartementet har tidlegare uttalt at det er tvilsamt
om ei slik ordning vil vere i samsvar med Grunnlova § 102. Heller
ingen av landa som departementet har kontakta om dette har ei ordning
med obligatorisk (påboden) dødsstadundersøking, slik departementet
oppfattar det (jf. pkt. 3.2).
Med omsyn til den nærmare reguleringa av etterforskingsplikta,
gjekk departementet i høyringsnotatet inn for ei løysing der det
blir teke inn ein kompetanseregel i straffeprosesslova om at politiet
kan etterforske alle tilfelle der barn døyr plutseleg og uventa.
Regelen skulle supplerast av ei føresegn i påtaleinstruksen som
fastset ei plikt for politiet til å etterforske i slike tilfelle.
Bakgrunnen for den lovtekniske utforminga var først
og fremst at ein ikkje har tradisjon for å påleggje politiet etterforskingsplikt
i straffeprosesslova. Departementet held fast ved at dette er den
beste løysinga fordi den lovtekniske utforminga i framlegget er
i harmoni med gjeldande regelverk, samstundes som ho opnar opp for
ein velgrunna fleksibilitet.
Straffelova 1902 § 219 første ledd lyder:
«Den som ved å true, tvinge, begrense bevegelsesfriheten
til, utøve vold mot eller på annen måte krenke, grovt eller gjentatt
mishandler
a) sin tidligere
eller nåværende ektefelle,
b) sin eller tidligere eller nåværende
ektefelles slektning i rett nedstigende linje,
c) sin slektning i rett oppstigende linje,
d) noen i sin husstand, eller
e) noen i sin omsorg
straffes med fengsel inntil 4 år.»
Høgsterett kom i dom 31. mars 2011 til at straffelova
§ 219 første ledd bokstav a ikkje omfattar vald mot tidlegare sambuar,
slik lovgjevar la til grunn ved endringa av § 219 i 2005.
Departementet føreslår difor å endre straffelova 1902
§ 219 første ledd bokstav a og b slik at ordet «sambuar» uttrykkjeleg
går fram av lova. Den same endringa blir føreslege i straffelova 2005
§ 282 om vald i nære relasjonar. Noverande sambuar er etter gjeldande
rett i alle tilfelle omfatta av straffelova § 219 første ledd bokstav
d «noen i sin husstand», det same vil barna til noverande sambuarar
kunne vere. Endringsframlegget tydeleggjer at også tidlegare sambuarar
og barna til tidlegare og noverande sambuarar har det same vernet
som tidlegare ektefellar, i samsvar med det som lovgjevar tidlegare
har lagt til grunn. Departementet føreslår også ei tilføying i straffelova
2005 § 282 bokstav b slik at barna til gjerningspersonen er omfatta
i tråd med det som gjeld etter straffelova 1902 § 219 første ledd.
Endringane vert føreslege sette i kraft straks.
Dei økonomiske og administrative konsekvensane
av framlegga vil vere avgrensa, og kan gjennomførast innanfor gjeldande
budsjettrammer.