Etterforskningsplikt ved plutselig og uventet barnedød

Komiteen understreker viktigheten av at vold og overgrep mot barn blir oppdaget, etterforsket og straffeforfulgt. Komiteen viser til at Stortinget den 4. mars 2010 vedtok å be regjeringen om å fremme forslag om endringer i straffeprosessloven hvor det innføres en ubetinget etterforskningsplikt ved plutselig og uventet barnedød.

Komiteen viser til at regjeringens foreslåtte endringer i straffeprosessloven vil gi politiet en ubetinget rett til å etterforske tilfeller der barn dør plutselig og uventet. Denne tilgangen kombineres med en plikt i påtaleinstruksen til å sette i gang en slik etterforskning. Komiteen mener ubetinget etterforskningsplikt er et godt tiltak for å avdekke dødsfall som følge av straffbare forhold. De foreslåtte endringene vil etter komiteens syn derfor bidra til å styrke rettssikkerheten for barn, og være et viktig bidrag i kampen mot vold i nære relasjoner. Komiteen vil også vise til at flere av høringsinstansene har uttrykt at også hensynet til de pårørende vil bli bedre ivaretatt med en slik løsning.

Komiteen mener det er positivt, og i tråd med justiskomiteens innstilling, jf. Innst. 163 L (2009–2010), at regjeringen foreslår at etterforskningsplikten skal gjelde for alle barn under 18 år.

Komiteen vil nok en gang understreke den viktige rollen helsepersonell har for å avdekke straffbare handlinger, og at helsepersonells meldeplikt derfor må overholdes. Politiet skal ha melding om alle tilfeller av plutselig og uventet barnedød, og skal også motta melding om eventuelle tilfeller hvor det sies nei til dødsstedsundersøkelse.

Komiteen viser til at regjeringen har forpliktet seg til å gi et obligatorisk tilbud om dødsstedsundersøkelse i regi av helsevesenet ved alle tilfeller av plutselig og uventet barnedød der barnet er i alderen 0–3 år. Dette er en videreføring av Barnedødsårsaksprosjektet (2001–2004) hvor det ble gitt tilbud om frivillig dødsstedsundersøkelse etter plutselige og uventede dødsfall blant barn under 4 år i helseregion sør og øst.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til Den norske legeforenings høringsuttalelse til Justisdepartementet datert 17. februar 2011. Legeforeningen peker på at opplysninger fra den innførte dødsstedsundersøkelsen som nedtegnes i barnets journal vil være omfattet av taushetsplikten, men at helsepersonelloven § 24 og § 36 i visse tilfeller kan tenkes å åpne for at taushetsbelagte opplysninger kan gis til politiet.

Flertallet har merket seg Folkehelseinstituttets informasjonsskriv til foreldre som takker ja til dødsstedsundersøkelse, hvor det blant annet står:

«Selv om de som gjennomfører dødsstedsundersøkelsen i utgangspunkt har taushetsplikt, kan informasjon om funn fra dødsstedsundersøkelsene etter omstendighetene, likevel bli gitt til politiet.»

Flertallet er kjent med at regjeringen som ledd i sin forebyggingsstrategi har iverksatt et interdepartementalt arbeid på embetsmannsnivå for å gjennomgå regelverket for informasjonsplikt og taushetsplikt, samt dets betydning for praksis. Hensikten er å sikre en mer effektiv informasjonsutveksling mellom etater i tilfeller som berører vitale hensyn knyttet til liv, helse og livsvilkår.

Flertallet har merket seg at meldeplikten i forskrift om legers melding til politiet om unaturlig dødsfall er til vurdering. Flertallet ber regjeringen følge nøye med på utviklingen, og dersom reglene om taushetsplikt står i veien for at etterforskningsplikten får den tilsiktede virkningen, ber flertallet regjeringen vurdere endringer i helsepersonells taushetsplikt.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at regjeringspartienes initiativ om innføring av etterforskningsplikt for politiet når barn dør plutselig og uventet, først kom etter at det har vært fremmet to representantforslag fra stortingsrepresentanter fra Høyre om innføring av obligatorisk dødsstedsundersøkelse ved plutselig og uventet spedbarnsdød.

Disse medlemmer mener at obligatoriske dødsstedsundersøkelser, i større grad enn ved innføring av en etterforskningsplikt, vil styrke barns rettssikkerhet.

Disse medlemmer viser til at ovennevnte representantforslag om innføring av obligatorisk dødsstedsundersøkelse når spedbarn dør plutselig og uventet, ville ha medført at helsepersonell og politifaglig kompetanse ville ha blitt forent i arbeidet med å finne dødsårsaken til barnet. Dermed ville en ha fått ny kunnskap om årsakene til at spedbarn dør plutselig og uventet. Barnedødsårsaksprosjektet er et godt eksempel på at det fortsatt er et stort behov for mer kunnskap på feltet, selv om prosjektet frembrakte viktig kunnskap om disse problemstillingene. Disse medlemmer understreker at det i rapporten fra Barnedødsårsaksprosjektet ble anbefalt at det blir innført obligatoriske dødsstedsundersøkelser.

Disse medlemmer viser til at leger i dag har plikt til å melde fra til politiet hvis det er grunn til å tro at et dødsfall er «unaturlig». Dette er blant annet eksemplifisert ved at dødsfallet har ukjent årsak og døden har inntrådt plutselig og uventet. Når spedbarn eller små barn dør plutselig og uventet, vil dette regelmessig være å anse som unaturlig, og politiet vil således motta melding om dødsfallet fra lege. Sakkyndig likundersøkelse skal foretas når det er «grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling».

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er imidlertid ikke overbevist om at en obligatorisk dødsstedsundersøkelse vil kunne defineres som en «hus-inkvisisjon» etter Grunnloven § 102. Disse medlemmer vil understreke at det kun er dødsstedet som vil være gjenstand for undersøkelse, og at husstandsmedlemmene i forkant vil være varslet om undersøkelsen.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser videre til behandlingene av de forannevnte representantforslagene om innføring av obligatorisk dødsstedsundersøkelse. Disse medlemmer støtter de synspunktene som tidligere er fremkommet fra Høyre.

Straffebudet mot vold i nære relasjoner

Komiteen viser til at regjeringen foreslår endringer i straffeloven 1902 § 219, og at bakgrunnen for forslaget er at Høyesterett i dom 31. mars 2011 kom fram til at straffeloven § 219 første ledd bokstav a ikke omfatter vold mot tidligere samboer.

Komiteen viser til at bestemmelsen ble vesentlig endret ved lov 21. desember 2005, og lovendringen fulgte opp Kvinnevoldsutvalgets forslag om et eget straffebud mot vold i nære relasjoner, jf. NOU 2003:31. Komiteen viser også til at det av Ot.prp. nr. 113 (2004–2005) går fram at departementet la til grunn at begrepet «samboer» etter loven skulle likestilles med begrepet «ektefelle».

Komiteen viser til at arbeidet mot vold i nære relasjoner har høy prioritet, og at regjeringen har igangsatt flere viktige tiltak for forebygging og for å øke rettssikkerheten til ofrene. Komiteen viser til at denne dommen vil få flere uheldige konsekvenser ved at tidligere samboere ikke vil få det samme vernet og de samme rettighetene som tidligere ektefeller. Og komiteen viser til at etter Høyesteretts avgjørelse og inntil de foreslåtte lovendringene trer i kraft, vil barn av tidligere samboere ikke være vernet av § 219 med mindre barnet er under lovbryterens omsorg eller i hans husstand.

Komiteen er derfor glad for at regjeringen raskt har foreslått endringer i straffeloven § 219 slik at ordlyden nå blir i samsvar med det Stortinget tidligere har uttrykt.