For regjeringen er et av de fremste målene å
ha en god og effektiv offentlig sektor. En sterk offentlig sektor
og felles velferdsordninger er nødvendige forutsetninger for å sikre
likeverdige tjenester til befolkningen. For å kunne tilpasse politiske
prioriteringer til innbyggernes preferanser er det nødvendig å desentralisere
oppgaver til kommunene.
Et desentralisert styresett stimulerer til økt
politisk debatt og deltakelse. Samtidig må kommunene være innovative
og sikre samfunnsansvarlig drift tilpasset skiftende omgivelser.
Kommunenes oppgavespekter gjenspeiles av at 1
av 5 sysselsatte i landet arbeider i kommunesektoren, og at kommunesektorens
inntekter utgjør om lag 18 pst. av landets bruttonasjonalprodukt.
Det vises i proposisjonen til at kommuneøkonomien er betydelig styrket
og kommunenes handlingsrom forbedret siden regjeringen overtok høsten
2005.
På tross av forbedringene som er oppnådd de siste
årene, er det fortsatt utfordringer. Fra og med 2012 utvides kommunenes
ansvar i og med at samhandlingsreformen trer i kraft. Samtidig øker
antallet av de yngste eldre kraftig, og veksten i antallet eldre
vil fortsette i årene framover. I sum betyr dette at kravene til
kommunene som velferdsleverandør øker. Gjennom å styrke kommuneøkonomien
også i 2012, legger regjeringen forholdene til rette for en fortsatt
utbygging av tjenestetilbudet. Økte ressurser er ikke nok. Kommunene
må bidra gjennom å finne effektive og gjennomtenkte løsninger lokalt.
Kommunal- og regionaldepartementet vil legge fram
en stortingsmelding om forholdet mellom stat og kommune. Et hovedtema
i meldingen vil være utviklingen i statlig styring og prinsippene for
statens styring av kommuner og fylkeskommuner.
I proposisjonen vises det til at kommunesektoren har
fått et betydelig økonomisk løft under denne regjeringen. Fra 2005
til og med 2011 var realveksten i kommunesektorens inntekter 48,2 mrd.
2011-kroner, noe som tilsvarer en inntektsvekst i perioden på 17
pst. Halvparten av veksten er frie inntekter. Inntektsveksten har
bidratt til å bedre kommunenes økonomiske situasjon, og satt dem
i stand til å bygge ut det kommunale tjenestetilbudet.
Det har vært sterk sysselsettings- og investeringsvekst
i perioden som har betydd en rask utbygging av de kommunale tjenestene. Barnehager
har vært et satsingsområde for regjeringen i hele perioden, og målet
om full barnehagedekning ut fra gjeldende regelverk er nådd.
Innen skolesektoren er det foretatt kvalitative forbedringer
de siste årene. Gjennomsnittlig gruppestørrelse, både på barnetrinnet
og ungdomstrinnet er noe redusert, undervisningstimetallet på barnetrinnet
er utvidet og det gis nå obligatorisk tilbud om leksehjelp for elever
på 1.–4. årstrinn. Innen barnevernet har ressursinnsatsen økt i
perioden, og fra 2009 til 2010 har det blitt drøyt 100 nye stillinger
i det kommunale barnevernet.
Det er bred faglig enighet om at netto driftsresultat
over tid bør ligge på om lag 3 pst. av driftsinntektene for kommunesektoren
samlet sett. I perioden 2006–2010 har kommunesektoren langt på vei
oppnådd dette.
I 2010 har kommunene og fylkeskommunene hatt
svært ulik utvikling i netto driftsresultat. For fylkeskommunene
utenom Oslo økte netto driftsresultat fra 4,5 pst. i 2009 til 8,7
pst. i 2010. Det anslås at om lag 4/5 av økningen i netto driftresultat
i fylkeskommunene slik kan knyttes til forvaltningsreformen. Selv
når en tar hensyn til effektene av forvaltningsreformen, har netto driftsresultat
for fylkeskommunene blitt styrket fra 2009 til 2010.
I kommunene utenom Oslo var veksten i driftsutgifter
noe lavere enn veksten i driftsinntekter i 2010, noe som bidro til
en viss forbedring av brutto driftsresultat. På grunn av sterk reduksjon i
finansinntekter ble netto driftsresultat likevel noe redusert, fra
2,7 pst. av inntektene i 2009 til 2,3 pst. i 2010. Netto driftsresultatet
i Oslo ble 1,1 pst. i 2010.
For kommunesektoren som helhet ble netto driftsresultat
i 2010 anslagsvis 2 3/4 pst., når det tas hensyn til virkningene
av forvaltningsreformen.
Som en følge av den sterke veksten i kommunale investeringer
de siste årene, har det blitt større oppmerksomhet om gjeldsøkningen
i kommunesektoren. Hovedinntrykket er at kommunesektoren har håndtert
den økte gjeldsbyrden på en god måte. Antallet kommuner i økonomisk
ubalanse ligger på et historisk sett lavt nivå.
Samtidig er det viktig at kommunene i sine budsjetter
og økonomiplaner vurderer størrelsen på låneopptak opp mot et forventet
høyere rentenivå i årene framover. Behovet for en bedre kommunal
infrastruktur må veies opp mot hensynet til økonomisk balanse på
lengre sikt.
Regjeringen fortsetter styrkingen av kommuneøkonomien,
og legger opp til vekst i samlede inntekter for kommunesektoren
på mellom 5 og 6 mrd. kroner i 2012.
For 2012 anslås realveksten i frie inntekter
til om lag 1,5 pst., noe som legger forholdene til rette for at
tjenestetilbudet kan bygges videre ut.
Nærhet mellom innbyggere og tjenesteyter er
en forutsetning for å gi gode velferdstjenester. Kunnskapen om innbyggernes
behov og ønsker er størst på lokalt nivå, og kommunen og lokalpolitikerne
har derfor de beste forutsetningene for å prioritere ressursene
i samsvar med innbyggernes behov og de lokale forholdene.
For å sikre innbyggerne høy grad av velferd
og fortsatt oppslutning om det kommunale selvstyret, må kommunesektoren
yte tjenester av god kvalitet. Et viktig stikkord for kommunesektoren
er derfor samfunnsansvarlig drift.
Demografiske endringer og innbyggernes økte krav
og forventinger til kvalitet gjør det krevende å tilpasse tjenestetilbudet
til befolkningens behov. På flere områder opplever kommunesektoren
også at det er utfordrende å rekruttere og beholde arbeidskraft.
Et godt omdømme er en av forutsetningene for at kommunene vil lykkes. Utfordringene
som kommunesektoren står overfor innebærer et kontinuerlig behov
for omstilling og utvikling. Staten skal gi kommunesektoren gode
og forutsigbare rammebetingelser, men fylkeskommuner og kommuner
har selv et ansvar for driften. Ansvarlige kommuner må derfor tenke
langsiktig og helhetlig i sitt utviklingsarbeid, både for å trygge
en sunn økonomi over tid og sikre innbyggernes velferd. I arbeidsgiverrollen
er det nødvendig at kommunene har en systematisk og langsiktig tilnærming
til kompetanse og rekruttering. Dyktige og kompetente medarbeidere
er kommunenes viktigste ressurs, og bidrar både til effektiv drift
og høy kvalitet i tjenesteytingen.
Et redusert sykefravær er først og fremst viktig med
tanke på de ansatte og kvaliteten i tjenestene. Men reduksjon av
sykefravær er også et eksempel på tiltak som kan bidra til bedre ressursutnyttelse.
Sykefraværet i norske kommuner varierer, men er samlet sett høyere
enn i statlig og privat sektor. Regjeringen er opptatt av at kommunene
arbeider aktivt med å redusere sykefraværet. Sykefraværet representerer
store kostnader for kommunene både i form av kroner og i tapte dagsverk.
Regjeringen har inngått en samarbeidsavtale med
KS og hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden, Saman om ein
betre kommune. Samarbeidet er en videreføring av intensjonene i Kvalitetskommuneprogrammet.
Hovedtemaene for samarbeidet vil være sykefravær, kompetanse og
rekruttering, heltid/deltid og omdømme. Programmet er planlagt å
vare til 2015, med oppstart høsten 2011.
Deltakerkommunene skal selv velge innretningen
og organiseringen av arbeidet i de lokale prosjektene. En forutsetning
for å delta er at det er god lokal forankring.
Kravet om førstegenerasjons klima- og energiplanlegging
trådte i kraft i 2010. Ifølge Enova har så å si alle kommuner i
landet enten utarbeidet, eller gjort vedtak om å utarbeide, en klima-
og energiplan. Nå må kommunene aktivt følge opp dette og ta steget
fra planlegging til handling.
Senter for økonomisk forskning ved NTNU har på
oppdrag fra departementet gjennomført et prosjekt om effektivitet
i kommunene. Prosjektet skisserer antatt effektiviseringspotensial
innen de mest sentrale velferdstjenestene i alle kommuner som har
levert KOSTRA-statistikk i 2008 og 2009. Analysene tyder på stor
variasjon i effektivitet kommunene imellom innen grunnskole-, barnehage-
og pleie- og omsorgssektoren.
Regjeringen ønsker å ta hele landet i bruk,
og innbyggerne skal ha en reell mulighet til å bosette seg der de
ønsker. Dagens finmaskede kommunestruktur er et viktig virkemiddel
for å opprettholde dagens bosettingsmønster. Nærheten mellom innbyggere
og beslutningstakere som skapes lokalt bidrar til et godt tjenestetilbud.
For å kunne tilpasse politiske prioriteringer til innbyggernes preferanser
er desentralisering av oppgavene en forutsetning.
Det er et sentralt prinsipp for regjeringen
at kommunesammenslåinger skal være basert på frivillighet.
Våren 2010 økte støtten til kommuner som har vedtatt
å slå seg sammen. Nå dekkes alle engangskostnadene som departementet
vurderer som nødvendige for å få etablert en ny kommune.
Inndelingstilskuddet i inntektssystemet er en kompensasjonsordning
til sammenslåtte kommuner for reduksjon i rammetilskuddet som følge
av kommunesammenslåinger. Kommunal- og regionaldepartementet foreslår
å utvide perioden for inndelingstilskudd til 20 år, der de siste 5
årene er en nedtrapping.
Det vil uavhengig av kommunestruktur være behov
for interkommunalt samarbeid. Det er nå etablert et regelverk som
gjør at kommunene kan samarbeide om alle typer oppgaver. Departementet
er i ferd med å ferdigstille en veileder om interkommunalt samarbeid
der hovedvekten er lagt på vertskommunemodellen og hvilke muligheter
som ligger i den. Det tas videre sikte på å fremme en lovproposisjon
om lovfesting av en samkommunemodell.
Gjennom lokaldemokratiet har innbyggerne en arena
for meningsutveksling og debatt. At dagsorden lokalt i stor grad
bestemmes av saker som berører folk i hverdagen skaper engasjement
og bidrar til at innbyggerne tar ansvar for samfunnsutviklingen.
I et slikt perspektiv blir lokaldemokratiet grunnsteinen i folkestyret,
og en forutsetning for et godt nasjonalt folkestyre.
Det norske systemet bygger på rammestyring av kommunene.
Kommunene har et ansvar for å utnytte det handlingsrommet som rammestyring gir,
og legge til rette for lokaldemokratisk deltakelse og engasjement
blant annet gjennom å synliggjøre lokalpolitiske saker. Det er behov
for aktive lokalpolitikere som tar dette ansvaret.
Kommunene har en sentral rolle i å bidra til
en helhetlig utvikling av lokalsamfunnet, ved å arbeide aktivt for
å utvikle lokalsamfunn som skaper identitet og gode levekår.
I lokaldemokratimeldingen oppfordrer regjeringen
kommunene, frivillige organisasjoner og næringslivet til å utnytte
muligheten som ligger i samhandling med hverandre. På samme måte oppfordres
det til å bruke kompetansen og samhandle med andre aktuelle aktører
for å skape et nytt og spennende rom for en helhetlig utvikling av
lokalsamfunnet.
Departementet gjennomfører et forsøk med nedsatt
stemmerettsalder til 16 år ved kommunestyrevalget i 2011. Forsøket
kan vise om tidlig stemmerett kan bidra til å få flere unge til å
engasjere seg i lokalsamfunnet.
Ordningen med innbyggerinitiativ ble lovfestet
i 2003, for å gi innbyggerne økte muligheter til å fremme og ivareta
sine interesser i lokale saker overfor kommunen. Norsk institutt
for by- og regionforskning har i samarbeid med Rokkansenteret gjennomført
en evaluering av ordningen der det ble konkludert med at slik som
ordningen nå er utformet fungerer den ikke etter intensjonene.
Departementet arbeider derfor med å videreutvikle
ordningen. Mulige tiltak er å utvide mulighetene for å fremme elektronisk innbyggerinitiativ
og å endre loven slik at det blir vanskeligere for administrasjonen
å avvise saker.
Siden 2007 har departementet sammen med KS arbeidet
aktivt for å iverksette Europarådets strategi for innovasjon og
godt styresett i kommunene. Norge har som pilotland deltatt i utviklingen
av et verktøy for en europeisk sertifiseringsordning og et merke
for godt styresett i kommuner. I løpet av 2011 og 2012 tas det sikte
på at 20 kommuner skal gjennomføre testopplegget med sikte på å
oppnå Europarådets merke for god styring.
Den teknologiske utviklingen medfører nye muligheter,
men også nye utfordringer ved gjennomføringen av valg. Ved lokalvalget
i 2011 skal det gjennomføres forsøk med elektronisk stemmegivning
i forhåndsstemmeperioden i 10 kommuner.
Gjennom lokale initiativ og samarbeid har kommunene
gjennom årene utviklet gode løsninger innen helse-, omsorgs- og
sosialtjenestene. Regjeringen vil i Samhandlingsreformen bygge videre
på kommunens rolle som lokal utvikler og tilbyder av velferdstjenester.
For nærmere omtale av Samhandlingsformen vises
det til kap. 10 i proposisjonen og i innstillingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen
og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Gjermund
Hagesæter og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael Tetzschner,
fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Heikki Holmås, fra Senterpartiet,
Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold,
viser til Kommuneproposisjonen 2012. Det ble avholdt høring i komiteen
om proposisjonen 24. mai 2011.
Komiteen viser til at kommunal
sektor forvalter en stor del av fellesskapets ressurser og er en
viktig arbeidsgiver, myndighetsutøver, samfunnsutvikler og skaper
av velferd for innbyggerne. Kommunesektorens inntekter utgjør om lag
18 pst. av bruttonasjonalproduktet for Fastlands-Norge, og én av
fem sysselsatte er ansatt i kommunal sektor.
Komiteen vil understreke at gode
og forutsigbare rammevilkår for kommunesektoren er viktig for landets
utvikling, for utviklingen i lokalsamfunnene og for den enkelte
innbyggers livskvalitet. Et godt tilbud innenfor basistjenester
som barnehage, barnevern, skole, lokalt helsevesen og omsorgen for
eldre og andre pleietrengende er etter komiteens mening
helt nødvendig i et moderne velferdssamfunn.
Komiteen viser til at kommunene
utgjør selve grunnmuren for det lokale folkestyret og representerer
nærhet, tilhørighet, trygghet og mulighet for innflytelse for befolkningen.
Komiteen er fornøyd med at regjeringen
har inngått en samarbeidsavtale med KS og hovedsammenslutningene
på arbeidstakertiden om programmet «Saman om ein betre kommune». Komiteen vil
fremheve betydningen av nært samarbeid lokalt mellom folkevalgte,
administrative ledere og medarbeidere/tillitsvalgte i alle arbeidstakerorganisasjonene. Komiteen viser til
at hovedtemaene for samarbeidet vil være sykefravær, kompetanse
og rekruttering, heltid/deltid og omdømme. Komiteen mener
de lokale velferdstjenestene best utvikles og kvalitetsforbedres
gjennom nært samarbeid med de ansattes organisasjoner.
Komiteen vil understreke viktigheten
av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Komiteen viser
til at regjeringen vil sikre videreføring av differensiert arbeidsgiveravgift også
etter 2014.
Komiteen vil slå fast at endringer
i kommunestrukturen skal være basert på frivillighet. Borge-utvalget
pekte på flere elementer i det kommunale inntektssystemet som kan
hindre endringer som fører til en mer hensiktsmessig kommunestruktur
med hensyn til de oppgavene kommunene skal løse.
Komiteen viser til at mange kommuner
er opptatt av denne problemstillingen. Komiteen har
forståelse for dette.
Komiteen ønsker at det skal være
en reell frivillighet knyttet til valget om å forbli egen kommune
eller starte en sammenslåingsprosess.
Komiteen viser til at staten
nå dekker 100 pst. av engangskostnader som departementet vurderer
som nødvendige for å få etablert den nye kommunen. Komiteen viser
til at et flertall i kommunal- og forvaltningskomiteen i forbindelse
med behandlingen av kommuneproposisjonen for 2011, ba regjeringen
vurdere å forlenge perioden på inndelingstilskuddet. Komiteen støtter regjeringens
forslag om å utvide perioden for fullt inndelingstilskudd fra ti
til 15 år.
Komiteen viser til at de fleste
kommuner deltar i en eller annen form for interkommunalt samarbeid
med nabokommunene. Dette samarbeidet er organisert på svært mange
ulike måter, som prosjekter, interkommunale selskaper, vertskommunesamarbeid,
aksjeselskaper eller etter kommuneloven § 27. Forankringen i, åpenheten
i og rapporteringen tilbake til eget kommunestyre varierer også
mellom de forskjellige kommunene. Komiteen vil understreke
betydningen av at også interkommunale samarbeid har en god forankring
hos de folkevalgte i de respektive kommunene. Det er avgjørende
at en velger måter å organisere arbeidet på som ivaretar de folkevalgtes
mulighet til å ha innsyn og ta ansvar også i den delen av kommunens
virksomhet som gjøres i samarbeid med andre.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil understreke
betydningen av både kommuner og fylkeskommuner som arenaer for et
sterkt lokaldemokrati.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen siden tiltredelsen i 2005 har hatt høye
ambisjoner for et bedre tjenestetilbud. Dette flertallet viser
til at realveksten i kommunesektorens inntekter fra 2005 til og
med 2011 er 48,2 mrd. 2011- kroner. Dette tilsvarer en realvekst
i inntektene på 17 pst. i perioden. Dette har ført til om lag 40 000
flere avtalte årsverk i kommunesektoren fra 2005 til 2009, en vekst
på knapt 12 pst.
Dette flertallet mener at grunnleggende
velferdstjenester ikke skal privatiseres eller kommersialiseres. Dette
flertallet mener dette best sikrer god kvalitet på tjenestene,
demokratisk kontroll og trygge arbeidsvilkår for de ansatte. Dette
flertallet vil likevel understreke at lokal handlefrihet
er et viktig demokratisk aspekt, og gir frihet for lokalpolitikere
til å velge den løsningen som er best for sine innbyggere. Dette
flertallet vil understreke at mange kommuner har lang og
god erfaring med samarbeid med ideelle organisasjoner og private aktører
på andre områder.
Dette flertallet viser til at
kommunesektoren under sittende regjering har fått et betydelig økonomisk
løft. Fra 2005 til og med 2011 var realveksten i kommunesektorens
inntekter 48,2 mrd. 2011-kroner, noe som tilsvarer en inntektsvekst
i perioden på 17 pst. Halvparten av veksten er frie inntekter.
Dette flertallet mener dette
har bidratt til å bedre kommunenes økonomiske situasjon. I mai 2005,
etter nesten fire år med regjeringen Bondevik II, var 116 kommuner,
mer enn hver fjerde kommune, i ROBEK. I mai 2009, etter nesten fire
år med rød-grønn regjering, var 42 kommuner i ROBEK. Antallet per
mai 2011 er 50.
Dette flertallet mener veksten
også har satt kommunene i stand til å bygge ut det kommunale tjenestetilbudet.
Fra 2005 til og med 2010 har det blitt 48 000 flere årsverk i kommunesektoren. Dette
er i all hovedsak årsverk innenfor barnehager, skole og pleie- og
omsorgstjenestene.
Dette flertallet viser til at
samhandlingsreformen iverksettes fra 1. januar 2012. Reformen skal
sikre en helse- og omsorgstjeneste som møter de framtidige demografiske
utfordringene, endringer i sykdomsbildene og pasientens behov for
koordinerte tjenester. Fra og med 2012 innføres kommunal medfinansiering
av spesialisthelsetjenesten og kommunalt ansvar for utskrivningsklare
pasienter. Begge endringene finansieres ved å overføre deler av
statstilskuddene til de regionale helseforetakene til kommunene
gjennom rammetilskuddet.
Dette flertallet viser til at
regjeringen arbeider systematisk med fornyelse og utvikling av offentlig
sektor. Arbeidet krever en bred tilnærming på tvers av sektorer
og forvaltningsnivå. Eksempler på viktige resultater som er oppnådd
er forsøk med redusert arbeidstid og turnusordninger, økt samordning
av innkjøp, arbeidet med klart språk i offentlig sektor og nettstedet
data.norge.no.
Dette flertallet mener det norske
systemet med rammestyring av kommunene gir gode velferdstjenester
og god lokaldemokratisk styring. Med rammefinansiering prioriterer
kommunene selv mellom oppgavene. Et omfattende ansvar for nasjonale
oppgaver gjør at kommunene har mulighet til å prioritere og gjøre
helhetlige avveininger mellom oppgaver og sektorer innen sin kommune.
Ved å avgrense bruken av øremerkede tilskudd får kommunene størst
mulig selvstendighet i prioriteringer og tilpasning til lokale forhold.
Øremerking kan imidlertid være riktig i en periode for å bygge opp
et tilbud i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener dagens organisering av Kommune-Norge hindrer
mange kommuner i å kunne løse oppgaver på best mulig måte for innbyggerne. Disse
medlemmer ser derfor behov for en omfattende oppgave- og kommunereform
som sikrer lokalsamfunnene mer frihet og større ansvar, for å skape
bedre tjenester og mer robuste kommuner.
Disse medlemmer mener at kommunene
bør ha den nødvendige friheten til å legge til rette for vekst og
velstandsøkning, og tar avstand fra de delene av regjeringens politikk
som går ut på å hindre utvikling og økonomisk vekst. Disse medlemmer har
sett fordelene av konkurranse innen en rekke andre områder, og ser
et stort potensial hvis kommunene på samme måte konkurrerer om å
tiltrekke næringsliv og dyktige samfunnsborgere. Disse medlemmer mener at
lokal selvbestemmelse sikrer nærhet til beslutningene, medbestemmelse
for innbyggerne og et levende demokrati. Disse medlemmer viser til
behandlingen av Dokument 8:132 S (2010–2011), representantforslag
om å avvikle fylkeskommunen som selvstendig forvaltningsnivå. I
dokumentet fremsettes forslag om å overføre flere oppgaver til kommunene,
samt å gå over fra dagens trenivåmodell med stat, fylker og kommuner,
til en mer effektiv forvaltningsmodell med de to nivåene stat og
kommuner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at man tradisjonelt
har kunnet dele den statlige styringen av kommunene inn i to hoveddimensjoner,
styring av målsettingene eller styring av virkemidlene. Styring
av virkemidlene i forhold til kommunene har tidligere vært mye brukt,
for eksempel gjennom øremerking av midler. Under dagens regjering
ser vi imidlertid at styringen er dobbel. Riktignok reduseres andel øremerkede
midler, men styring gjennom andre føringer som forskrifter, regelverk
og lover har økt parallelt med den statlige styringen av målsettinger
på vegne av kommunene, gjennom både rettighetslovgivning, maksimalprising
på ulike tjenester og målsettinger, som for eksempel full barnehavedekning.
Disse medlemmer mener at denne
dreiningen innskrenker handlingsrommet til de lokale beslutningstagerne
og at regjeringen Stoltenberg har skapt en stor forventningskrise
i Kommune-Norge. Gjennom media og i den politiske debatten skapes
det et inntrykk av at Kommune-Norge har fått økte midler til å forbedre
tjenestetilbudet. Det er etter disse medlemmers oppfatning feil.
Disse medlemmer viser til at
kommunesektoren har hatt store utfordringer knyttet til kostnadsveksten.
Regjeringen har ikke vist evne til å ta inn over seg disse nye utfordringene
som kommunesektoren står overfor.
Disse medlemmer viser til at
kommunenes utgifter de siste årene har økt mer enn det regjeringen
overfører. Praksisen fra dagens regjering er at kommuner får tilskudd
det første året et tiltak blir innført, men at regjeringen deretter
fjerner tilskuddet. Denne praksisen medfører at kommuner blir pålagt
oppgaver som ikke er fullfinansierte. Dette bekrefter PwC og KS
i sitt FoU-prosjekt nr. 094919: «Hvem tar regningen? Er statlige
reformer fullfinansierte?», hvor blant annet barnehagereformen og
dens finansiering evalueres.
Under dagens regjering har kommuner og fylkeskommuner
fått stadig flere lovpålagte oppgaver, uten at finansieringen følger
med. Dette medfører at kommunene må kutte i sine øvrige ansvarsområder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at frihetsbehovet for Kommune-Norge også
innebærer frihet fra underfinansierte reformer. Regjeringen truer
på mange måter kommunenes frihet, gjennom manglende finansiering
og løfter som stiller lokalpolitikere i utfordrende situasjoner,
fordi de ikke er i stand til å levere det som forventes av dem.
Friheten til å kunne prioritere i tråd med lokalpolitiske ønsker
har dermed blitt svekket. Den viktigste friheten for kommunene er
likevel frihet til å gi gode nok tjenester og frihet til lokal tilpasning.
Det som truer denne friheten er først og fremst at det ikke er ressurser
til å utvikle og vedlikeholde kompetansebaserte, stabile, og lokalt
tilpassede tjenester, på de områdene som vurderes som de mest sentrale:
skole, helse og omsorg.
Disse medlemmer påpeker at en
forenkling fra dagens system til en tonivåmodell med kun stat og
kommune, vil bidra til effektivisering. Disse medlemmer mener
at utover Kvalitetskommuneprogrammet har regjeringens arbeid med
fornying i kommunesektoren stoppet opp. Kommunene er nå inne i et
tøft arbeid med omstilling og effektivisering for å få utgiftene
i samsvar med inntektsnivået. Hvis ikke kommunene i dette arbeidet
får muligheter til å omstille og effektivisere for å få mer igjen
for pengene, blir konsekvensene reduksjoner i tjenestetilbudet og
redusert kvalitet, parallelt med økte forventninger som følge av
regjeringens retorikk.
Disse medlemmer viser til den
store skepsisen til forslaget om et ytterligere forvaltningsnivå i
form av samkommuner. KS og kommunene selv har uttalt seg klart mot
en slik ordning, og disse medlemmer stiller seg derfor
kritiske til at regjeringen allikevel ønsker å fremme en proposisjon
om samkommuner og økt byråkrati. Disse medlemmer vil
komme tilbake til dette når saken blir fremmet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger
til grunn en annen politikk for kommunesektoren enn regjeringens. Disse medlemmer mener
at kommunene utgjør selve grunnmuren i lokaldemokratiet, ved at
kommunene utgjør fundamentet for folkestyret og representerer nærhet,
tilhørighet og mulighet til innflytelse for befolkningen. Disse
medlemmer viser til at mye i det norske samfunnet er endret
siden dagens kommune- og fylkesstruktur ble etablert, ikke minst
teknologi, kommunikasjon og mobilitet.
Disse medlemmer mener at kommunene
skal gis større økonomisk ansvar ved at den statlige økonomiske
utjevningen mellom kommunene reduseres og at de statlige overføringene
baseres på et objektivt differensiert innbyggertilskudd, fritt skattøre
og eierskap til selskapsskatt. I tillegg vil disse medlemmer sikre
100 pst. finansiering av primæroppgavene gjennom behovsstyrt statlig
finansiering. Disse medlemmer gjør derfor oppmerksom
på at mange av de merknader og forslag som fremmes av disse
medlemmer er sekundær politikk basert på de forslag regjeringen
fremmer i kommuneproposisjonen for 2012.
Disse medlemmer mener at kommunene
bør ha den nødvendige friheten til å legge til rette for lokal vekst,
velstandsøkning og velferdsproduksjon, og mener regjeringens forslag
til kommuneproposisjon for 2012 ikke tar de nødvendige grep for
å sikre dette.
Disse medlemmer har sett fordelene
av konkurranse innen en rekke områder, og ser et stort potensial
hvis kommunene på samme måte konkurrerer om å tiltrekke seg næringsliv
og dyktige samfunnsborgere.
Disse medlemmer mener at lokal selvbestemmelse
sikrer nærhet til beslutningene, medbestemmelse for innbyggerne
og et levende lokaldemokrati. Disse medlemmer mener kommuneproposisjonen
for 2012 ikke gir kommunene det nødvendige handlingsrom som må til
for å drive sin virksomhet på en rasjonell og kostnadseffektiv måte,
og at de virkemidler regjeringen bebuder ikke er tilstrekkelige
til å sørge for en kommunepolitikk som sørger for lokal innflytelse
og medbestemmelse.
Disse medlemmer oppfatter regjeringens tilnærming
som lite dynamisk og viser til at disse medlemmer i
behandlingen av regionreformen i Innst. S. nr. 166 (2006–2007),
jf. St.meld. nr. 12 (2006–2007), fremmet en rekke forslag om nye
oppgaver til kommunene, samt forslag om overgang fra dagens trenivåmodell
med stat, fylker og kommuner til en mer effektiv forvaltningsmodell
med de to nivåene stat og kommune.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Stoltenberg II har skapt en forventningskrise i Kommune-Norge.
Gjennom media og i den politiske debatten skapes det et inntrykk
av at Kommune-Norge har fått 48,2 mrd. kroner til å forbedre tjenestetilbudet.
Det er etter disse medlemmers oppfatning feil.
Disse medlemmer har et annet
kommunalpolitisk utgangspunkt enn de andre partiene, og kjernen
i disse medlemmers kommunepolitikk er å øke enkeltmenneskets
handlefrihet gjennom å begrense offentlige inngrep og restriksjoner.
Det offentlige skal derfor ikke ta på seg oppgaver som enkeltpersoner,
bedrifter og private kan løse like godt eller bedre.
Disse medlemmer vil fremheve
at kommunenes og lokaldemokratiets rolle er å sikre enkeltmennesket
valgfrihet og mulighet til i størst mulig grad å påvirke beslutninger
som angår dem selv. Samtidig ser disse medlemmer at det
på grunn av blant annet stordriftsfordeler er hensiktsmessig at
en del klart avgrensede offentlige oppgaver løses og finansieres
av staten.
Disse medlemmer mener det er
urovekkende at regjeringen ikke på en tilstrekkelig måte fremmer
virkemidler som er bedre egnet til å ta igjen de meget store etterslep
mange kommuner opplever når det gjelder rehabilitering av kommunal
bygningsmasse som følge av en anstrengt kommuneøkonomi.
Disse medlemmer etterlyser klarere
tiltak fra regjeringen som tar på alvor at kommunesektoren, som
landets største produsent og tilrettelegger av velferdstjenester,
har en god nok økonomi som muliggjør en nødvendig oppgradering av spesielt
sykehjem og skoler.
Disse medlemmer viser til flertallsregjeringens
politiske plattform, der det fastslås at en styrket kommunesektor
er viktig for å sikre at kompetansearbeidsplasser spres utover hele
landet og for at denne sektoren skal være i stand til å drive aktiv
næringsutvikling. Disse medlemmer mener kommuneproposisjonen
for 2012 ikke tilgodeser kommunesektoren med tilstrekkelige ressurser
for å oppnå en slik målsetting.
Disse medlemmer viser til at
kommunenes økonomiske muligheter til å sikre kompetansearbeidsplasser
ikke er tilstrekkelige for å sikre sterke lokale fagmiljøer som
oppfyller denne målsettingen, eller som gir de nødvendige insentiver
for langsiktig og forutsigbar næringsutvikling.
Disse medlemmer mener at det
påståtte økonomiske løftet for kommunesektoren ikke er reelt. Disse
medlemmer påpeker at selv om aktivitetsnivået i kommunesektoren
er blitt større, medfører ikke dette en forbedring for kommunenes
muligheter til å levere bedre tjenester til sine innbyggere.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen viderefører sin svært restriktive holdning til private
leverandører som ville vært i stand til å levere tjenester med god
kvalitet til innbyggerne i Kommune-Norge. Disse medlemmer mener det
er skuffende at regjeringen ikke tar initiativ til å løse utfordringer
knyttet til kommunal velferdsproduksjon ved å legge til rette for
en mer utstrakt grad av konkurranseutsetting og utfordringsrett.
Disse medlemmer peker på at regjeringens negative
holdning til aktører i privat sektor og som vil tilby tjenester
med god kvalitet, er å anse som et negativt insentiv til rasjonell
og kostnadseffektiv produksjon av tjenester i Kommune-Norge. Disse
medlemmer påpeker at kostnadsveksten i kommunesektoren uvegerlig
medfører at sektoren uansett må jobbe med smarte løsninger som øker
produktiviteten i kommunene. Disse medlemmer mener
regjeringen i mindre grad bør legge seg opp i om kommunene velger
mellom offentlige eller private tilbydere, og at det i dette ligger
et potensial for effektivitetsgevinster.
Disse medlemmer frykter dette
vil medføre negativ effekt på produksjonen og kvaliteten på lovpålagte
tjenester i kommunal regi. Disse medlemmer mener
regjeringen i 2012 bør evaluere kost–nytte-verdiene av kommunale
klimaplaner, for eksempel ved å gjennomgå planene, kostnadene og
nytteverdien fra (tilfeldig) utvalgte kommuner av varierende størrelser.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre har foreslått en økonomisk ramme for kommunesektoren
i 2009, 2010 og 2011 som hadde gitt kommunene et økonomisk handlingsrom
på linje med regjeringens opplegg. Høyres alternativ innebærer imidlertid
at en større andel av inntektene hadde kommet gjennom at kommunene
hadde fått beholdt en større andel av egne skatteinntekter. Men
i motsetning til regjeringens opplegg, ville et samlet opplegg fra Høyre
ha betydd en jevnere vekst for sektoren, fortsatt fokus på effektivisering
og fornying, og forventninger til sektoren i samsvar med de økonomiske
rammene.
Regjeringen legger opp til realvekst i kommunesektorens
samlede inntekter i 2012 på mellom 5 og 6 mrd. kroner. Av veksten
i samlede inntekter legges det opp til at mellom 3 3/4 og 4 1/4 mrd.
kroner kommer som frie inntekter. Det tilsvarer en realvekst i frie
inntekter på om lag 1 1/2 pst.
Beregninger utført av Det tekniske beregningsutvalg
for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) indikerer at kommunesektoren kan
få merutgifter i 2012 på om lag 2 1/2 mrd. kroner knyttet til den
demografiske utviklingen. Av dette vil om lag 2,1 mrd. kroner måtte
finansieres innenfor veksten i frie inntekter.
Det legges opp til at fylkeskommunene får mellom
1/2 og 3/4 mrd. kroner av den samlede veksten i frie inntekter.
Av denne veksten er 400 mill. kroner begrunnet med behovet for å
styrke satsingen på drift og vedlikehold av det fylkeskommunale
veinettet. Resterende del av veksten i frie inntekter går til kommunene.
I statsbudsjettet for 2012 kommer regjeringen tilbake
med endelig forslag om størrelsen på beløpet som skal overføres
til kommunene i forbindelse med samhandlingsreformen.
Regjeringen foreslår at midler til kommunal medfinansiering
av spesialisthelsetjenesten og utskrivningsklare pasienter fordeles
som rammetilskudd etter en ny kostnadsnøkkel.
Regjeringen vil i statsbudsjettet 2012 foreslå
et øremerket tilskudd til etablering av dagaktivitetstilbud for
demente, slik at 5 000 mennesker med demens i 2012 kan få et aktivitetstilbud
deler av uken.
Ved forvaltningsreformen i 2010 overtok fylkeskommunene
ansvaret for om lag 17 000 km offentlig vei fra staten. Se nærmere
omtale i kapittel 4.5.1 i proposisjonen.
I det nye inntektssystemet for kommunene fra 2011
er kriteriet for psykisk utviklingshemmede under 16 år falt bort
og verdien på kriteriet for psykisk utviklingshemmede 16 år og over
redusert.
I statsbudsjettet til høsten vil regjeringen
komme tilbake med en ytterligere konkretisering av inntektsrammene
og oppgavene for kommunesektoren i 2012. På vanlig måte legges det
opp til at de kommunale og fylkeskommunale skattørene fastsettes
ved behandlingen av statsbudsjettet. Skattøren fastsettes bl.a.
på grunnlag av gjeldende målsetting om at skatteinntektene skal utgjøre
40 pst. av kommunesektorens samlede inntekter.
Staten vil innenfor rammen av konsultasjonsordningen
ha dialog med kommunesektoren om det økonomiske opplegget for kommunesektoren
i 2012.
Kommunal- og regionaldepartementet fordeler årlig
en del av rammetilskuddet til kommunene og fylkeskommunene etter
skjønn. Formålet med skjønnstilskuddet er å kompensere kommuner
og fylkeskommuner for lokale forhold som ikke fanges opp i den faste
delen av inntektssystemet. Departementet fordeler skjønnstilskuddet til
fylkeskommunene og fastsetter fylkesrammer for skjønnstildelingen
til kommunene. Fylkesmannen fordeler fylkesrammen til kommunene
i forbindelse med utarbeidelsen av statsbudsjettet, etter retningslinjer
gitt av departementet.
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår at
den samlede skjønnsrammen for 2012 blir satt til 2 442 mill. kroner.
Av denne rammen fordeles 2 033 mill. kroner til kommunene, mens
409 mill. kroner går til fylkeskommunene.
Basisrammen utgjør hoveddelen av skjønnstilskuddet.
Basisrammen til kommunene fordeles av fylkesmannen, uten andre føringer
enn retningslinjene for skjønnstildeling gitt av departementet.
Retningslinjene publiseres årlig på departementets hjemmesider etter
framleggelsen av statsbudsjettet.
Departementet foreslår en basisramme på 1 026 mill.
kroner for kommunene og 341 mill. kroner for fylkeskommunene i 2012.
Dette er samme nominelle nivå som i 2011.
Fra 1. januar 2007 ble ordningen med differensiert
arbeidsgiveravgift (DAA) gjeninnført for flertallet av kommunene
i Norge, og kompensasjonen gjennom skjønnstilskuddet for disse kommunene
og fylkeskommunene falt bort. Kommuner og fylkeskommuner som fremdeles har
høyere sats på arbeidsgiveravgiften enn de hadde før omleggingen
i 2004, får kompensert differansen mellom den nye satsen og satsen
i 2003. Samlet utgjør kompensasjonen i 2012 382 mill. kroner for
kommunene og 68 mill. kroner for fylkeskommunene.
I statsbudsjettet for 2009 ble skjønnsrammen
til kommunene utvidet med 100 mill. kroner til inntektssvake kommuner
i Sør-Norge som ikke mottar regionalpolitiske tilskudd. Departementet foreslår
å videreføre tilskuddet i 2012. Departementet fordeler midlene på
fylkesrammer, som fylkesmennene fordeler videre til kommunene. Kriteriene
for tilskuddet er at det fortrinnsvis skal gå til kommuner med et
lavt nivå på de frie inntektene, som ikke kvalifiserer til andre
regionalpolitiske tilskudd.
I forbindelse med endringene i inntektssystemet som
gjelder fra og med 2011, ble det fordelt 400 mill. kroner til kommuner
som taper mer enn 100 kroner per innbygger på summen av endringene.
Fordelingen vil ligge fast med samme kronebeløp inntil neste revisjon
av kostnadsnøkkelen.
Departementet foreslår at det settes av 70 mill. kroner
innenfor skjønnsrammen til kommuner som får uforutsette utgifter
i løpet av 2012. Søknader fra kommunene om ekstraordinære skjønnsmidler
går via fylkesmannen. Departementet kan også bruke noen av disse
midlene til å dekke engangskostnader ved kommunesammenslåinger.
Innenfor skjønnsrammen ligger tilskudd til utviklings-
og utredningsprosjekter. Prosjektskjønnet utgjør 129 mill. kroner
i 2011. Departementet foreslår at prosjektskjønnet settes til 56
mill. kroner i 2012.
E-valgsprosjektet blir finansiert innenfor prosjektskjønnsrammen.
I 2012 er det budsjettert med 25 mill. kroner til prosjektet.
Kriteriene for prosjektskjønnet er uendret fra 2011.
Disse omtales nærmere i proposisjonen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at regjeringen
legger opp til en realvekst i kommunesektorens samlede inntekter
i 2012 på mellom 5 og 6 mrd. kroner. Av veksten i de samlede inntekter
legges det opp til at mellom 3 3/4 og 4 1/4 mrd. kroner kommer som
frie inntekter.
Av samlet vekst i frie inntekter legges det
opp til at fylkeskommunene får mellom 1/2 og 3/4 mrd. kroner.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det samlede økonomiske opplegget for kommunesektoren for 2012
gir rom for å bygge ut de kommunale tjenestene i takt med befolkningsøkningen.
Dette flertallet viser til at
det er store variasjoner i skattegrunnlag mellom kommunene, noe som
skaper store forskjeller i inntektsnivå. Forskjeller i inntektsnivå
er den viktigste årsaken til ulikt tjenestetilbud. For å sikre en
jevnere fordeling av inntekter mellom landets kommuner og utjevne
uønskede forskjeller, viser detteflertallet til
at Stortinget har vedtatt å redusere skattens andel av kommunenes
samlede inntekter fra 45 til 40 pst. Dette flertallet viser
til at redusert skatteandel kompenseres med økt innbyggertilskudd
og at skatt fortsatt er den viktigste inntektskilden for kommunene.
Stortinget har tidligere sørget for større omfordeling gjennom å
øke skatteutjevningsprosenten i inntektssystemet.
Dette flertallet vil understreke
at redusert skatteandel og økt utjevningsprosent er et viktig omfordelingsgrep.
Med dette overføres midler fra skattesterke til skattesvake kommuner.
Dette flertallet viser til merknader
i Innst. 16 S (2010–2011), jf. Prop. 1 S (2010–2011), om skjønnstilskuddet
og ressurskrevende tjenester. Flertallet vil understreke
at det er av stor betydning med forutsigbarhet i tildelingen av skjønnstilskudd
begrunnet i antallet ressurskrevende tjenestemottakere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at et enstemmig
landsstyre i KS 28. mai 2010 uttaler:
«Regjeringen foreslår at skatteinntektenes andel av
kommunesektorens inntekter reduseres fra 45 pst. til 4 pst. Skattesvake
kommuner vil tjene på det, mens kommuner hvor innbyggerne bidrar med
mer skatt taper. Landsstyret i KS mener at lokal forankring av inntektene
er viktig for det lokale selvstyret.»
Disse medlemmer deler denne oppfatningen, og
mener at kommunene må få beholde minst halvparten av egne skatteinntekter.
Det er viktig at kommunene stimuleres til å drive aktivt nærings-
og utviklingsarbeid slik at man bidrar til økt verdiskapning og
vekst i skatteinnektene. Ved stadig å redusere skatteinnektenes
betydning for kommunene, motvirker regjeringen en slik utvikling.
Disse medlemmer mener det er
svært viktig at kommunene får beholde deler av selskapsskatten lokalt.
Det skaper et viktig grunnlag for kommunene å føre en positiv og fremtidsrettet
næringspolitikk. Med regjeringens opplegg hvor man reduserer skatteandelen
til kommunene til 40 pst. og heller ikke lar kommunene beholde en
del av selskapsskatten, er insentivene for utvikling av en vekstkraftig næringspolitikk
i kommunene effektivt fjernet. Dette er svært uheldig, og sender
signaler om at kommunenes innsats på dette området er av liten betydning.
Dette er stikk i strid med hva disse medlemmer mener.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at 4,25 pst.
av selskapskatten tilbakeføres til kommunene.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre registrerer at kommunene vil få en økning i sine
frie inntekter på mellom 3,75 og 4,25 mrd. kroner i 2012. Disse
medlemmer påpeker at kostnader knyttet til den demografiske
utviklingen på om lag 2,1 mrd. kroner må dekkes av veksten i frie
inntekter. Disse medlemmer vil påpeke at KS forventer en
høyere utgiftsvekst enn hva regjeringen forutsetter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti peker på at befolkningsveksten fører
til at kommunene har blitt tvunget til å dimensjonere sin tjenesteproduksjon
deretter uten at dette er blitt kompensert i tilstrekkelig grad,
og dermed spist opp det regjeringen beskriver som en inntektsvekst
for kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at regjeringen siden 2006 konstant har undervurdert befolkningsveksten,
og at dette har sin bakgrunn i at regjeringen legger SSB midlere
alternativ når det gjelder folkevekst (MMMM-alternativet) til grunn,
heller enn å ta i bruk et høyere alternativ (HHMH-alternativet). Disse
medlemmer er kritisk til at regjeringen ikke tar høyde for
en befolkningsvekst som ligger over det midlere alternativet.
Disse medlemmer viser til brev
fra Kommunal- og regionaldepartementet av 1. juni 2011 som viser
at om man legger HHMH-alternativet til grunn, kan de samlede merutgiftene
i 2012 anslås til om lag 3,2 mrd. kroner, av hvilke 2,8 mrd. kroner
vil måtte finansieres av de frie inntektene. Disse medlemmer mener regjeringen
ved ikke å ta høyde for HHMH-alternativet, ikke gir kommunene det
økonomiske handlingsrommet innenfor det eksisterende inntektssystemet
som trengs for å sikre en forsvarlig tjenesteproduksjon som holder
god kvalitet.
Disse medlemmer viser til at
det også blir flere eldre innbyggere i kommunene, og at spesielt
antallet eldre over 90 år øker.
Disse medlemmer mener at rammefinansieringssystemet
for kommunene ikke gir kommunene de økonomiske virkemidlene som
skal til for å kunne legge til rette for lokal tjenesteproduksjon
på en god nok måte, og vil derfor ha et annet finansieringssystem,
basert på behovsstyrt statlig finansiering av grunnleggende velferdstjenester,
kombinert med at deler av selskapsskatten tilbakeføres til kommunene
og at kommunene får en reell mulighet til fritt å utskrive skattøre,
samt et mer objektivt differensiert rammetilskudd.
Disse medlemmer vil derfor understreke
at de merknader som fremmes i forhold til det økonomiske opplegget
i proposisjonen er å anse som sekundærpolitikk.
Disse medlemmer mener de rammene
som legges for kommunene i proposisjonen ikke tar høyde for en rekke
konkrete problemstillinger som Kommune-Norge sliter med til daglig. Disse
medlemmer registrerer at eldreomsorgen fortsatt er en av
de største utfordringene kommunene sliter med og mener at midler
til en god og verdig eldreomsorg som det skinner av, må øremerkes
drift innenfor rammefinansieringssystemet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2012 om å foreslå en økning i inntektene til kommunene med 1,5
mrd. kroner utover det regjeringen har signalisert i kommuneproposisjonen 2012
og at disse midlene øremerkes som driftsmidler til kommunal eldreomsorg.»
Disse medlemmer registrerer at
det er bred enighet om at norsk økonomi i en fremtid med mindre
inntekter fra olje- og gassektoren, må dreie over til å få inntekter
gjennom kunnskap og kompetanse. Denne kunnskapen og kompetansens
grunnmur er et skolesystem som gir morgendagens ledere et godt utgangspunkt
til å møte global konkurranse. Disse medlemmer mener
skolen skal være et sted å lære, ikke bare et sted å være, og slik
at den enkelte elevs evner og muligheter ivaretas på en best mulig
måte.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet ønsker et annet finansieringssystem for skolene,
og et annet fokus i utdanningspolitikken. Disse medlemmer ønsker
at finansieringsansvaret for skolen legges til staten gjennom en
differensiert stykkprisfinansiering. Disse medlemmer mener
likevel at de må forholde seg til det rammefinansieringssystemet
som ligger til grunn i proposisjonen, og fremmer derfor merknader
og forslag som er å anse som sekundærpolitikk.
Disse medlemmer registrerer at
norsk skole etter mange år med reformforsøk scorer dårlig i internasjonale
komparative undersøkelser. Det hjelper lite å være sosialt integrert
hvis ikke kunnskap og basisferdigheter sitter. Selv om problemstillingen
er sammensatt, mener disse medlemmer at kommuneøkonomi
er en viktig forklaringsfaktor på den ujevne kvaliteten i både undervisning
og undervisningsmateriell. Disse medlemmer mener
at en ledende kunnskapsnasjon ikke kan avspise grunnskolen, og at
dårlig kommuneøkonomi ikke skal stå i veien.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2012 om å foreslå en økning i inntektene til kommunene med 1,0
mrd. kroner utover det regjeringen har signalisert i kommuneproposisjonen 2012
og at disse midlene øremerkes til grunnskolen.»
Disse medlemmer registrerer at
det har vært en markant økning i antall barn med barnevernstiltak. Disse
medlemmer mener det er bra at mange kommunale barnevernstjenester
er blitt bedre drevet og organisert, og at økningen kan forklares
med dette, men realøkningen i kostnadene har da også vært markant
i de senere år. Disse medlemmer viser til høringsnotat
fra KS i forbindelse med kommuneproposisjonen for 2012 som viser
at kostnadsveksten fra 2009 til 2010 var på 330 mill. kroner, og
at det er langt mer enn hva lønns- og prisstigningen alene skulle
tilsi. Disse medlemmer mener aktivitetsveksten neppe
vil avta eller vil bli nevneverdig avdempet i løpet av 2012, og
at denne utviklingen må følges nøye.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2012 om å foreslå en økning i inntektene til kommunene med 200
mill. kroner utover det regjeringen har signalisert i kommuneproposisjonen
2012 og at disse midlene øremerkes som driftsmidler til kommunal
barnevern.»
Disse medlemmer registrerer at
opptil 4 000 rusmiddelavhengige står i kø for å få livsviktig behandling,
og at mange som sliter med rus ikke får et verdig tilbud. Disse
medlemmer viser til oppslag på TV2-nyhetene 22. mai 2011
som viser at det er ledig behandlingskapasitet, men at spesialisthelsetjenesten,
gjennom helseforetakene ikke ønsker å kjøpe plasser. Disse
medlemmer mener det er foruroligende at dette omfatter hele
behandlingskjeden enten man snakker om avrusning, psykiatri, korttidsbehandling,
langtidsbehandling eller ettervern. Disse medlemmer kan
ikke akseptere at man overlater rusmiddelavhengige til seg selv
i et av verdens rikeste land, og at de opplever seg selv som rettsløse.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2012 om å foreslå en økning i inntektene til kommunene med 300
mill. kroner utover det regjeringen har signalisert i kommuneproposisjonen
2012 og at disse midlene øremerkes som driftsmidler til kommunal
rusomsorg og psykiatri som kan gi et verdigere liv til rusmiddelavhengige.»
Disse medlemmer viser til at
regjeringen har forsøkt å gi fylkene som forvaltningsnivå økt legitimitet
ved å tilføre forvaltningsnivået nye oppgaver, herunder ansvaret
for over 17 000 kilometer med dårlig vedlikeholdte riksveier fra 1. januar
2010. Disse medlemmer påpeker at fylkene ikke har
ressurser til å ivareta disse veiene på en tilfredsstillende måte,
og at regjeringen i det økonomiske opplegget for 2012 kun foreslår
en økning på 400 mill. kroner i økt drift og vedlikehold på fylkesveinettet,
der disse midlene ikke engang øremerkes. Disse medlemmer peker
på at både omfanget av vedlikeholdsetterslepet på de veiene som
er overført, og fylkeskommunenes økonomi, vil føre til at det kan
ta lang tid å ruste opp tidligere riksveier til akseptabel veistandard.
Disse medlemmer viser til Samferdselsdepartementets
svar på spørsmål 223 fra finanskomiteen/Fremskrittspartiets fraksjon
av 6. oktober 2010, der det kommer frem at Statens vegvesen ikke
har gjennomført analyser av vedlikeholdsetterslepet på fylkesveinettet
etter 2004. Dette er svært uheldig.
Disse medlemmer viser til at
det de siste årene har vært en kraftig økning i prisene på asfaltering
av veier. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise
til SSBs kostnadsindeks for drift og vedlikehold av veger, der indeksen
for materialkostnad for asfaltering av veier har økt fra 128,9 første
kvartal 2009 til 178,0 første kvartal 2011.
Disse medlemmer viser til at
dette tilsvarer en kostnadsvekst på 38,1 pst. i løpet av de to siste årene,
og at indeksen økte med hele 7,5 pst. bare fra 4. kvartal 2010 til
1. kvartal 2011. Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
representantforslag, Dokument 8:133 S (2010–2011), om 4 mrd. kroner
ekstra i straksbevilgning til vedlikeholdstiltak på veinettet, herunder
2 mrd. kroner til veivedlikehold av dagens fylkesveinett.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å foreslå en
økning i inntektene til fylkeskommunene med 2,0 mrd. kroner utover
det regjeringen har signalisert i kommuneproposisjonen 2012 og at
disse øremerkes til vedlikehold og oppgradering av fylkesveinettet.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener at en vekst på 5–6 mrd. kroner kun vil
være tilstrekkelig til å opprettholde drift og til å dekke de økte
utgifter i forbindelse med befolkningsutviklingen og de økte lønns-
og pensjonskostnader i kommunene. Det vil bli lite rom til fortsatt
utbygging og heving av kvaliteten i det kommunale tjenestetilbudet.
Dette medlem merker seg at regjeringen foreslår
en ramme for vekst i frie inntekter på 3–3 3/4 mrd. kroner. Dette
medlem viser til at det i KS’ høringsuttalelse kommer frem
at mange forhold tilsier at kommunenes utgifter vil øke langt mer
enn de rene befolkningsendringene tilsier. Dette medlem ønsker
blant annet å vise til at antall personer som mottar ressurskrevende
pleie- og omsorgstjenester har økt sterkt over flere år, og at mange
flere kommer inn under ordningen med brukerstyrt personlig assistent
(BPA). Dette medlem mener denne utviklingen gir et
større behov for frie midler til kommunene enn det regjeringen legger
opp til.
Dette medlem mener det krever
en betraktelig økning i kommunenes frie inntekter for å få til en satsning
på økt kvalitet i helsetilbudet, skolen og eldreomsorgen, og for
å gi et økonomisk handlingsrom for kommunene. Dette medlem mener
at en økning på 1 mrd. kroner i frie inntekter utover det regjeringen
foreslår, i større grad vil innfri forventningene i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre påpeker at en forenkling fra dagens system til
en tonivåmodell med kun stat og kommune, vil bidra til effektivisering,
særlig når dette kombineres med stykkpris som legger til rette for
konkurranse og innovasjon.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre nødvendig lokal
sammenheng mellom finansieringsgrunnlaget, næringsutviklingen og
tjenesteproduksjonen i kommunesektoren. I statsbudsjettet for 2012
må derfor skatteinntektene som andel av samlede inntekter ligge
på om lag 50 pst., og Stortinget ber regjeringen fremme forslag
til kommunalt skattøre som ivaretar denne målsettingen.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at kommunene under den
borgerlige regjeringen hadde en realvekst i snitt på 4,2 pst., mens
den under den rød-grønne regjeringen kun har vært på under 2,8 pst. Disse
medlemmer mener at kommunene burde beholde en større del
av egne skatteinntekter lokalt. Høyre og Kristelig Folkeparti vil
gi kommunene større frihet og la dem beholde en større del av verdiskapingen
lokalt.
Disse medlemmer viser til at
kommunene under regjeringen Bondevik II fikk beholde 50 pst. av
skatteinntektene. Nå har regjeringen redusert andelen til 40 pst.
Disse medlemmer støtter et inntektssystem for
kommunene som i størst mulig grad baserer seg på rammefinansiering.
Nasjonalbudsjettet for 2011 innebar en realvekst i
kommunesektorens samlede inntekter i 2011 på 5,1 mrd. kroner, tilsvarende
1,5 pst. Veksten i de frie inntektene ble anslått til 1,9 mrd. kroner,
tilsvarende 0,7 pst. Veksten ble regnet i forhold til daværende
anslag på regnskap for 2010.
Etter at nasjonalbudsjettet ble lagt fram har
det kommet ny informasjon som har betydning for kommunesektorens
inntektsvekst i 2011:
Ved nysalderingen
av 2010-budsjettet ble kommunenes frie inntekter økt med 1 mrd.
kroner.
Øremerkede tilskudd i 2010 ble om lag 850
mill. kroner lavere enn lagt til grunn i nasjonalbudsjettet 2011.
Lønnsveksten i 2011 i norsk økonomi anslås
nå til 3,9 pst., mot 3 1/4 pst. i nasjonalbudsjettet 2011.
Rammen for lønnsoppgjøret til kommunesektoren
ble 4 1/4 pst. Det innebærer merutgifter for kommunesektoren i 2011
på om lag 2 mrd. kroner i forhold til anslaget i nasjonalbudsjettet 2011.
Anslaget på kostnadsvekst i kommunesektoren (deflator) i 2011 er
oppjustert fra 2,8 pst. i nasjonalbudsjettet 2011 til 3,4 pst.
Skatteanslaget er oppjustert med 1,3 mrd.
kroner. Det er da tatt hensyn til at skatteinntektene ble nedjustert
med 109 mill. kroner i januar i Prop. 59 S (2010–2011) om overgangsregler
for pensjonistbeskatningen. Denne nedjusteringen ble kompensert
med en tilsvarende økning i rammeoverføringene.
Anslaget for øremerkede overføringer i
2011 er oppjustert med om lag 0,100 mrd. kroner netto. Dette er
knyttet til en økning på om lag 0,3 mrd. kroner i investeringstilskudd
til omsorgsboliger og sykehjemsplasser i Prop. 65 S (2010–2011) og
nedjustering av øremerkede tilskudd på til sammen om lag 0,2 mrd.
kroner i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2011.
Realveksten i kommunesektorens samlede inntekter
i 2011 anslås nå til om lag 4,5 mrd. kroner, tilsvarende 1,4 pst.
Realveksten i frie inntekter anslås til 0,6 mrd. kroner, tilsvarende
0,2 pst.
Tabell 3.1 viser kommunesektorens frie inntekter
i 2010 og anslag for 2011 i revidert nasjonalbudsjett 2011.
Tabell 3.1 Frie inntekter til kommunene og fylkeskommunene1)
i 2010 og 2011. Mill. kroner2) og endring i pst.
| Kommunene | Fylkeskommunene | Kommuneforvaltningen i alt |
| 20103 | 2011 | Endr. i pst. | 20103 | 2011 | Endr. i pst. | 20103 | 2011 | Endr. i pst. |
Skatteinntekter | 123 413 | 117 265 | -5,0 | 22 527 | 22 890 | 1,6 | 145 940 | 140 155 | -4,0 |
Herav skatt på inntekt og formue | 115 695 | 109 430 | -5,4 | 22 527 | 22 890 | 1,6 | 138 222 | 132 320 | -4,3 |
Rammetilskudd | 85 818 | 100 082 | 16,6 | 25 987 | 26 876 | 3,4 | 111 806 | 126 959 | 13,6 |
Sum frie inntekter | 209 231 | 217 347 | 3,9 | 48 514 | 49 766 | 2,6 | 257 746 | 267 114 | 3,6 |
1) Oslo er delt i en kommunedel og en fylkeskommunedel.2) Nominelle
priser. Prisveksten på kommunal tjenesteyting i 2011 (deflator)
anslås nå til 3,4 pst., mot 2,8 pst. i nasjonalbudsjettet 2011.3)
Korrigert for oppgaveendringer, innlemming av øremerkede tilskudd
mv.
Samtidig med denne proposisjonen legger Finansdepartementet
fram Prop. 120 S (2010–2011) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer
i statsbudsjettet 2011. Enkelte bevilgningsendringer som berører
kommunesektoren er gjengitt nedenfor.
Det foreslås å øke bevilgningen over kap. 226 post
60 Tilskudd til kommuner og fylkeskommuner med 15 mill. kroner.
Midlene skal gå til oppfølging av elever med svake grunnleggende ferdigheter
gjennom prosjektet Ny GIV (gjennomføring i videregående opplæring).
I statsbudsjettet for 2011 er det lagt til grunn
at 2 500 lærere skal kunne ta videreutdanning gjennom strategien
«Kompetanse for kvalitet». Foreløpige oversikter viser at det i
2011 ligger an til å bli et belegg på om lag 1 500 studenter. Dette innebærer
at bevilgningsbehovet over kap. 226 post 21 reduseres med 60 mill.
kroner. Disse midlene foreslås for 2011 omdisponert til andre kompetanseutviklingstiltak
i prosjektet Ny GIV, et kompetanseprogram for klasseledelse og tiltak for
styrking av regneferdighetene på ungdomstrinnet.
Bevilgningen på kap. 551 post 60 foreslås økt med
24,5 mill. kroner. Midlene skal gå til å dekke administrasjons-
og gjennomføringskostnader i Innovasjon Norge knyttet til forvaltningen
av fylkeskommunale tilskuddsordninger, som etter omleggingen til
et nytt finansieringssystem er flyttet fra Nærings- og handelsdepartementets
kap. 2421 post 70. Kostnadene er imidlertid høyere enn lagt til
grunn i Prop. 1 S (2010–2011). Midlene overføres i 2011 direkte fra
Kommunal- og regionaldepartementet til Innovasjon Norge.
Hovedtyngden av de øremerkede tilskuddene til barnehager
ble innlemmet i kommunenes rammetilskudd for 2011. Beløpet inkluderte
midler til drift av barnehageplasser opprettet i 2010 basert på
et anslag for utbygging i 2010. Prognosen for 2010 var 7 100 heltidsplasser,
noe som ble anslått å gi rom for 5 400 flere barn i barnehage. Foreløpige
tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det ble opprettet 8 200
nye heltidsplasser i 2010, og at om lag 6 800 flere barn fikk plass
i barnehage. Utbyggingen ble dermed noe høyere enn forventet. Det
foreslås derfor å øke bevilgningen med 23,5 mill. kroner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til egne merknader i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett for
2011 der disse medlemmer går mot økningen på 24,5
mill. kroner til administrasjons- og gjennomføringskostnader for
fylkeskommunale tilskuddsordninger.
Disse medlemmer viser i den forbindelse
til sitt alternative statsbudsjett for 2011 der disse medlemmer foreslo
store skatte- og avgiftskutt samt betydelige bevilgninger til investeringer
i infrastruktur. Disse medlemmer mener dette er langt
mindre byråkratisk og en mer rasjonell måte å få til mer verdiskaping
i Norge enn tilskudd til fylkeskommuner for regional utvikling er. Disse
medlemmer viser også til behandlingen av Prop. 1 S (2010–2011),
jf. Innst. 16 S (2010–2011).
Kunnskapsdepartementet la 29. april 2011 fram Meld.
St. 22 (2010–2011) Motivasjon – Mestring – Muligheter. Meldingen
legger opp til at opplæringen skal være mer praktisk, variert og utfordrende.
En styrking av opplæringen på ungdomstrinnet er vesentlig for blant
annet senere å forhindre frafall i videregående opplæring. I meldingen
blir det varslet at det tas sikte på å gi tid til valgfag, tilsvarende
1,5 timer per uke i hvert årstrinn. De totale kostnadene vil bli
i overkant av 470 mill. kroner.
Kunnskapsdepartementet la 8. april 2011 fram Meld.
St. 18 (2010–2011) Læring og fellesskap om tidlig innsats og gode
læringsmiljøer for barn, unge og voksne med behov for særskilt hjelp
og støtte i opplæringen. I meldingen gis en samlet framstilling
av behovet for spesialpedagogiske tiltak i barnehage og grunnopplæring med
særlig vekt på kvalitet.
Kunnskapsdepartementet la 15. april 2011 fram Prop.
96 L (2010–2011) Endringar i opplæringslova og privatskolelova (politiattest
m.m.). Det foreslås her en bestemmelse som regulerer eventuelle
fylkeskommunale videregående tilbud i utlandet. For elever ved private
videregående skoler foreslås innført en rett til utvidet opplæringstid
i særlige tilfeller, tilsvarende det som allerede finnes for elever
ved fylkeskommunale skoler. Videre foreslås innført regler om politiattest
ved skolelignende aktivitetstilbud som sommerskole, justeringer
i reglene om politiattest for øvrig i forbindelse med ny politiregisterlov,
samt en oppdatering av tilsynsbestemmelsen i tråd med kommunelovens
generelle bestemmelser om statlig tilsyn med kommuner og fylkeskommuner.
Kunnskapsdepartementet inviterte i 2010 alle landets
fylkeskommuner og Oslo kommune til et treårig samarbeid for å få
ned frafallet i videregående opplæring. Et prosjekt i Ny GIV handler
om å sikre overgangen mellom ungdomsskole og videregående opplæring.
Et annet prosjekt handler om å styrke samarbeidet
mellom skoler, den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten (OT), fagopplæringen
og Nav.
I forbindelse med Forvaltningsreformen ble drifts-
og finansieringsansvaret for fagskolene overført til fylkeskommunene
i 2010, og tilskuddet ble innlemmet i rammetilskuddet. For 2010 og
2011 ble det gjort en særskilt fordeling av tilskuddet utenfor utgiftsutjevningen,
på basis av antall registrerte studenter. Det foreslås at midlene
også for 2012 gis som en særskilt fordeling basert på studenttall.
Grunnlagstallene vil imidlertid bli oppdatert, slik at det er antall registrerte
studenter høsten 2010 som legges til grunn for fordelingen av midler
i 2012.
Det vises til Prop. 1 S (2010–2011) for Kunnskapsdepartementet,
hvor ble det varslet at regjeringen vil vurdere å innføre en ny
ordning for finansiering av nye landslinjetilbud fra 2012. Etter
en nærmere vurdering er Kunnskapsdepartementet kommet til at en
ikke ønsker å gjøre endringer i finansieringen av landslinjer, og
at dagens ordning videreføres.
Kunnskapsdepartementet skal legge fram en stortingsmelding
om utdanning for velferdstjenestene høsten 2011. Meldingen skal
med utgangspunkt i arbeidslivets behov for kompetanse vurdere endringer
knyttet til helse-, sosial- og velferdsfaglige utdanninger på alle
nivåer i utdanningssystemet, samt forskning som støtter opp under
utdanningene og tjenesteutøvelsen. Målet med meldingen er at utdanningene
skal samsvare bedre med kompetansebehovene i tjenestene, herunder
å utdanne kandidater med relevant kompetanse for kommunesektorens helse-
og velferdstjenester. Kommunesektorens rolle som praksisarena for
elever og studenter, og som mottaker av nyutdannede, vil bli vurdert.
Komiteen viser til
at regjeringen har lagt fram en stortingsmelding om ungdomstrinnet.
Komiteen viser til at det der
varsles at det tas sikte på å gi tid til valgfag, tilsvarende to
skoletimer i hvert årstrinn. Valgfag innføres på 8. trinn fra høsten
2012, og det tas sikte på å utvide tilbudet til 9. og 10. trinn
fra henholdsvis høsten 2013 og høsten 2014.
Komiteen viser til at midlene
til fagskolene også for 2012 gis som en særskilt fordeling basert på
studenttall. Tallene er oppdatert slik at antall registrerte studenter
høsten 2010 legges til grunn for fordelingen av midler i 2012.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,viser
til sine merknader i Innst. S 16 (2010–2011), jf. Prop. 1 S (2010–2011).
«Flertallet vil understreke fagskolens betydning som
en viktig del av utdanningskjeden. Flertallet viser til at ansvaret
for finansieringen ble overført til fylkeskommunen fra 1. januar
2010. Flertallet mener regjeringen må høste erfaringer fra dagens
finansieringsorganisering og foreslå utbedringer av eventuelle svakheter,
for å sikre en forutsigbar og god finansiering av fagskolens ulike
linjer.»
Flertallet ber regjeringen komme
tilbake med en slik vurdering av videre finansiering av fagskolene
i kommuneproposisjonen for 2013.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, registrerer
at Kunnskapsdepartementet har kommet til at en ikke ønsker å gjøre
endringer i finansieringen av landslinjer, og at dagens ordning
videreføres.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil vise
til at en rekke fylker driver linjer med smalt rekrutteringsgrunnlag
fra eget fylke, men bredere rekrutteringsgrunnlag nasjonalt. Et
eksempel er skiskytingslinjen i Sirdal. Slike linjer kan ha nasjonal
betydning, men uten at det er naturlig at de får finansiering som
landslinjer. Flertallet viser i den sammenheng til
ordningen med landsdekkende linjer. Landsdekkende tilbud opprettes
etter avtale mellom fylkeskommunene, og fylkene gjør opp for elevutveksling seg
imellom.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til sine respektive merknader i Innst. 125
S (2010–2011). Disse medlemmer er av den oppfatning
at fagskolene i likhet med andre utdanninger på høyere-/tertiært
nivå bør finansieres med årlige bevilgninger over Kunnskapsdepartementets budsjettkapitler.
Disse medlemmer vil vise til
at Stortinget har sluttet seg til strategien om å øke antallet studieplasser
både i maritime og teknologiske utdanningsløp. På denne bakgrunn
kan det etter disse medlemmers syn fremstå som noe
underlig at skolene er finansiert etter studieplasser to år tilbake
i tid. Disse medlemmer mener at innenfor dagens finansieringsregime
bør finansieringen baseres på antallet studieplasser siste studieår,
noe som er spesielt viktig for maritime fagskoler hvor veksten har
vært betydelig fra år til år.
Som følge av ny plan- og bygningslov (plandelen)
i 2008 skal kommunene og fylkeskommunene utarbeide og vedta kommunale
og regionale planstrategier i løpet av 2012. Regjeringen vil i 2011
presentere en sammenstilling av nasjonale forventninger til regional
og kommunal planlegging som skal legges til grunn i arbeidet med
planstrategiene.
I kommuneproposisjonen for 2011 ble det pekt på
behovet for å styrke kompetansen i kommunene innenfor plan- og miljøområdet.
Det ble videre vist til at Miljøverndepartementet har til vurdering
ulike tiltak for å fremme kommunal kompetanse og kapasitet på plan-
og miljøområdet.
Som en oppfølging av dette har Klima- og forurensningsdirektoratet
fått i oppdrag av Miljøverndepartementet å lede et prosjekt for etablering
av et nettsted med veiledning til kommunene på hele plan- og miljøområdet.
Planlagt oppstart er i januar 2012. Det er bevilget 2 mill. kroner
til prosjektet over Miljøverndepartementets budsjett for 2011.
Geodataloven pålegger kommunale og statlige myndigheter
å etablere og operere et felles nettverk av geodatatjenester, gjøre
geodata tilgjengelig i harmonisert form, og å etablere og holde dokumentasjon
om tilgjengelige geodata à jour. Utfyllende regler om dette var
sendt på høring våren 2011, og ventes satt i kraft i løpet av 2011. Hensynet
til oppfyllelse av EØS-forpliktelsene tilsier ikraftsetting 1. juli
2011. Kommunene vil ha nytte av å samordne tiltak etter geodataloven med
tiltak de er forpliktet til å gjennomføre etter plan- og bygningsloven.
Lovens krav om at kommunene skal kunne dele geodata seg i mellom
og med statlige myndigheter gjelder fra 2010, og håndteres i praksis
gjennom forvaltningssamarbeidet Norge digitalt.
Et forslag til ny lov om kommunale vann- og
avløpsanlegg vil bli lagt fram for Stortinget våren 2011. Målet
med lovforslaget er å sikre offentlig eierskap til vann- og avløpsinfrastruktur.
For kommunen innebærer forslaget en plikt til
å vurdere om kommunen selv skal etablere nye vann- og avløpsanlegg
eller om private aktører skal gis adgang til dette. Hovedregelen
er at kommunen selv skal sørge for disse tjenestene.
Ordningen med krav om tillatelse fra kommunen til
sammenslåing, vesentlig utvidelse eller nyetablering av private
vann- og avløpsanlegg innebærer at kommunene får en ny forvaltningsoppgave.
Det antas imidlertid ikke at dette blir en vesentlig administrativ
oppgave for kommunene.
Miljøverndepartementet tar sikte på å legge
fram en stortingsmelding om avfallspolitikken. Hensikten er å utrede
hvordan en kan redusere avfallsmengden, styrke retursystemene og
utnytte avfallet enda bedre i samspill med andre sektorer, som energisektoren.
I stortingsmeldingen vil det foretas en gjennomgang av avfallsbehandlingssituasjonen
i Norge, med tanke på en helhetlig avfallspolitikk hvor kommunal
sektor har en sentral rolle.
Komiteen viser til
komiteens tur til Bergen i mai 2011 der komiteen fikk en presentasjon
av «Bossnett»– et moderne system for avfallshåndtering. Komiteen vil
peke på de positive effektene av redusert bilbasert henting av avfall
og fjerning av avfallsdunker i trange bygater samt på positive HMS-aspekter
for arbeidstakere ved mindre tunge oppgaver knyttet til avfallsinnsamling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil peke på at engangskostnadene
ved etablering av slik infrastruktur er høye og forutsetter høyest
mulig benyttelsesgrad for å redusere kostnadene per bruker mest mulig.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil derfor
be regjeringen, i tilknytning til arbeidet med stortingsmelding
om avfallspolitikken, vurdere om byutvikling og avfallshåndtering
er ivaretatt på en tilfredsstillende måte, herunder vurdere å gi kommunen
den samme mulighet til å pålegge næringsaktører tilknytning og bruk
innenfor konsesjonsområde, som for ved fjernvarmeinfrastruktur.
Komiteen viser til
«Graveklubben» i Bergen som samordner graving fra alle aktører for
å sikre en samfunnsøkonomisk effektiv gjennomføring av graveoppdrag. Komiteen vil
samtidig peke på at på langt nær alle kommuner er kommet like langt
som Bergen i dette arbeidet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil be regjeringen i samarbeid
med KS om å gå igjennom hva som kan gjøres for å sikre større samordning
av graving i landets kommuner og vurdere tiltak som hindrer at statlige
og kommunale etater velger å la være å delta i slik samordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer
at regjeringen vil fremme forslag om ny lov om kommunale vann- og
avløpsanlegg våren 2011, og at målet med lovforslaget er å sikre
offentlig eierskap til vann- og avløpsinfrastruktur. Disse
medlemmer mener det offentliges ansvar bør begrenses til
leveringssikkerhet og tilsyn med kvaliteten på vannet som leveres.
Disse medlemmer mener regjeringens
intensjon om at hovedregelen om at kommunen selv skal sørge for
disse tjenestene ikke er å betrakte som et insentiv for private
leverandører og at dette kan få utilsiktede økonomiske konsekvenser,
for eksempel dyrere tjenester og at tilsynet blir mer lemfeldig.
Det er etablert et samarbeid mellom KS, Sametinget,
Kommunal- og regionaldepartementet og Fornyings-, administrasjons-
og kirkedepartementet hvor målsetningen blant annet er å kartlegge
hvilke utfordringer kommunesektoren møter med hensyn til å oppfylle
nasjonale og internasjonale forpliktelser knyttet til likeverdige tjenester
for den samiske befolkningen. I Innst. 345 S (2009–2010) ble Fornyings-,
administrasjons- og kirkedepartementet bedt om å vurdere hvordan
man kan gi kommuner med samisk befolkning bedre rammevilkår for
å ivareta sine nasjonale og internasjonale forpliktelser, spesielt med
hensyn til hvordan språklige og kulturelle behov ivaretas i velferdstilbudet.
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
la i Prop. 81 L (2010–2011) Endringer i gravferdsloven og enkelte
andre lover fram forslag til endringer i gravferdsloven. Det sentrale
formål med endringsforslagene er å legge bedre til rette for å ivareta
de behov som religiøse og livssynsmessige minoriteter har i forbindelse
med gravferd.
Det foreslås tatt inn i gravferdsloven § 1 en bestemmelse
som klargjør at gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion
eller livssyn. Bestemmelsen innebærer at spørsmålet om det må anlegges
særskilte tilrettelagte graver i kommunen vil være avhengig av hvor
mange innbyggere det er i vedkommende kommune som må forventes å
ha behov for særskilt tilrettelagt grav. For mindre kommuner vil
behovet for slike graver kunne ivaretas i et samarbeid mellom flere
kommuner. En foreslått endring i gravferdsloven § 6 annet ledd innebærer
at når personer uten bopel i kommunen gravlegges i slike særskilt
tilrettelagte graver, dekkes kostnadene av kirkelig fellesråd i
hjemkommunen når denne ikke selv har anlagt slike graver.
Et nytt direktiv om håndhevelse av offentlige
anskaffelser ble vedtatt i EU i 2007, direktiv 2007/66/EF. Formålet
med det nye direktivet er å forbedre effektiviteten i håndhevelsen
av anskaffelsesregelverket, bl.a. ved å sikre leverandører bedre
inngrepsmuligheter før kontrakt inngås.
Et regjeringsoppnevnt utvalg ga i NOU 2010:2 Håndhevelse
av offentlige anskaffelser sin anbefaling om hvordan direktivet
bør gjennomføres i norsk rett. Utvalget vurderte samtidig behovet for
endringer i andre deler av anskaffelsesretten som ble berørt av
direktivet, og ba i den forbindelse lovgiver vurdere å innføre et
unntak fra lovlighetskontroll etter kommuneloven § 59 for saker
som gjelder offentlige anskaffelser.
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
følger opp forslagene fra utvalget og tar sikte på å fremme forslag
til lovendringer i løpet av 2011.
Kommunale tjenester blir i sterkere grad IKT-baserte.
Det er en økende sammenheng mellom kvaliteten på de elektroniske
støttetjenestene og kvaliteten på primærtjenestene. I samarbeid
med KS ses det nærmere på eventuelle mulige tiltak for å bedre samordningen
av IKT i kommunal sektor og mellom stat og kommune.
Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har etablert
standarden EHF (Elektronisk Handelsformat) for elektronisk faktura.
Standarden blir obligatorisk for statlige virksomheter fra 1. juli 2011.
Regjeringen tar sikte på at alle elektroniske fakturaer til det
offentlige skal leveres på standard format innen 1. juli 2012. Økonomiske og
administrative konsekvenser for kommunal sektor blir utredet i år,
og danner grunnlag for vurdering av eventuelle unntak.
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
samarbeider med Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) om utarbeidelse
av en forskrift til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 11
om plikten til universell utforming av IKT-løsninger. Forskriften
omfatter både privat og offentlig sektor.
Kommunene og fylkeskommunene har et viktig samfunnsansvar
for å legge til rette for framføring av elektronisk kommunikasjon
over hele landet, både som planmyndighet, som utviklingsaktør og
som grunneier. Kommunene og fylkeskommunene råder over viktige framføringsveier
for elektronisk kommunikasjon, slik som bygninger, stolperekker,
veier og arealer. Kommunal- og regionaldepartementet har sammen
med Samferdselsdepartementet og Fornyings-, administrasjons- og
kirkedepartementet påpekt behovet for tilrettelegging for framføring
av bredbånd i et felles brev til kommuner og fylkeskommuner datert
27. september 2010.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at regjeringen
følger opp komiteens merknad i forbindelse med behandlingen av kommuneproposisjonen
2011 om rammevilkårene for den samiske befolkningen. Flertallet er
fornøyd med at det er etablert et samarbeid mellom KS, Kommunal-
og regionaldepartementet og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet for
å kartlegge hvilke utfordringer kommunesektoren møter med hensyn
til å oppfylle nasjonale og internasjonale forpliktelser knyttet
til likeverdige tjenester for den samiske befolkningen. Flertallet viser
til at problemstillingen ble tatt opp i forbindelse med kommuneproposisjonen 2011,
jf. Innst. 345 S (2009‑2010).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til merknader fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre når det gjelder behandlingen
av Prop. 81 L (2010–2011) Endring i gravferdsloven og enkelte andre
lover. Disse medlemmer ser muligheten for at det
å dekke kostnad i forbindelse med kjøp av gravplass i annen kommune
enn bostedskommunen kan gå utover det ordinære driftsbudsjettet
til kirkelig fellesråd. Disse medlemmer mener på
denne bakgrunn at det økonomiske ansvaret må legges direkte til
kommunen.
Disse medlemmer foreslo gravferdsloven
§ 6 annet ledd som synliggjør at ansvaret for å dekke kostnadene
til særskilt tilrettelagte graver er kommunens og ikke kirkelig
fellesråds sitt ansvar.
Disse medlemmer fremmet derfor
forslag om at § 6 andre ledd tredje punktum i gravferdsloven skulle
lyde:
«Ved gravlegging i grav som er særskilt tilrettelagt
for å imøtekomme religiøse og livssynsmessige minoriteters behov,
dekkes kostnadene av hjemkommunen når denne ikke selv har anlagt slike
graver.»
Med bakgrunn i dette, støtter ikke komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet regjeringens forslag om at ved gravlegging
i grav som er særskilt tilrettelagt for å imøtekomme religiøse og
livssynsmessige minoriteters behov, pålegges kirkelig fellesråd
i hjemkommunen å dekke kostnadene når denne ikke selv har anlagt
slike graver.
Disse medlemmer mener at bredbånd
er en forutsetning for variert næringsliv og bosetting i hele landet.
Bredbåndsutbygging gjennom fibertilgang er svært kostbar i Norge
med den geografien og bosettingen vi har. De kommersielle aktørene
finner det derfor ikke økonomisk forsvarlig å bygge ut slikt bredbånd
til alle innbyggerne. Disse medlemmer viser til at
det tidligere ble gitt tilskudd gjennom Høykom-programmet til utbygging
av bredbånd i områder av landet der kommersielle aktører ikke ønsker
å etablere seg. Disse medlemmer viser til at Høykom-programmet
ble avviklet i 2007, fordi regjeringen ifølge en bredbåndsdefinisjon
på med en oppsiktsvekkende lav hastighet på 640/128 kbit/s allerede
den gang hadde oppnådd høy bredbåndsdekning.
Disse medlemmer mener at 640/128
kbit/s ikke kan omtales som bredbånd, og viser til at denne utdaterte
bredbåndsdefinisjonen stammer fra St.meld. nr. 49 (2002–2003) Breiband
for kunnskap og vekst. Disse medlemmer viser til
at Finland har lovfestet retten til 1 mbit/s for alle i landet,
noe som skal utvides til 100 mbit/s innen 2015. Den lovfestede rettigheten
i Finland omfatter hele landet bortsett fra 2 000 personer i svært
avsidesliggende områder, og spesifiserer også avstand til tilknytningspunkter.
Disse medlemmer ønsker at Norge
skal ha samme ambisjonsnivå som Finland, med målsetting om 100 mbit/s
innen 2015. Disse medlemmer vil i den forbindelse
vise til Dokument 8:71 S (2010–2011) om høyhastighetsbredbånd i hele
Norge, der Fremskrittspartiet fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2011 legge frem
handlingsplan med finansieringsløsning for å gjennomføre et nasjonalt
bredbåndsløft med målsetting om høyhastighetsbredbånd i hele Norge.»
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til at Fremskrittspartiet fremmet forslag om å bruke betydelige
beløp i sitt alternative statsbudsjett for 2011, jf. Innst. S 13
(2010–2011), herunder 50 mill. kroner til bredbåndsutbygging på
den gamle Høykom-posten i statsbudsjettets kap. 1561 IKT-politikk
post 50 Bredbånd, og en rentekompensert investeringsramme på 750 mill.
kroner, jf. forslag under kap. 1382 Rentekompensasjon transporttiltak
post 65 Bredbånd.
Kommunene kan velge å skrive ut eiendomsskatt
på kraftproduksjonsanlegg på verk og bruk, herunder kraftproduksjonsanlegg.
Eiendomsskatt kan skrives ut på inntil 0,7 pst. av eiendomsskattegrunnlaget.
Maksimums- og minimumsreglene setter en øvre og nedre grense i eiendomskattegrunnlaget
for store kraftverk (kraftverk med påstemplet merkeytelse over 10 000
kVA).
I Prop. 1 LS (2010–2011) Skatter og avgifter 2011
ble virkningene av å avvikle de såkalte maksimums- og minimumsreglene
i eiendomsskatten for kraftverk beskrevet. Samtidig ble det varslet
en høring der ulike parter, først og fremst vertskommuner, eierkommuner
og kraftprodusenter, ville bli trukket inn. Finansdepartementet
har hatt et møte med berørte parter i januar 2011 og har mottatt
skriftlige innspill.
Finansdepartementet foreslår i et høringsnotat
av 15. april 2011 med frist 15. juli 2011 at maksimums- og minimumsreglene
justeres i årene framover. I høringsnotatet diskuterer departementet også
kapitaliseringsrenten for verdsettelse av kraftanlegg, og departementet
ber om innspill på en heving av risikotillegget. Finansdepartementet
vil komme tilbake til omfanget av justeringene i 2012 i statsbudsjettet
for 2012.
I forbindelse med statsbudsjettet for 2011 fikk Skattedirektoratet
fullmakt til å legge ned skattekontorer med færre enn fem ansatte.
Ved nedlegging av kontorer skal skatteetaten ha dialog med berørte
kommuner om serviceavtale eller annen form for lokalt servicetilbud. Nedleggelser
skal ikke føre til økt sentralisering til de største byene, og ingen
ansatte skal sies opp som følge av endringer i kontorstrukturen.
De kommunale skatteoppkreverne har ansvaret for
fellesinnkrevingen av inntekts- og formuesskatt og avgifter til
folketrygden, mens det er staten ved skatteetaten som fastsetter
hvor mye skatt og folketrygdavgifter som skal betales. Til bruk
i skatteinnkrevingen bestiller skatteoppkreverne en del dokumenter
fra skatteetaten. Etter gjeldende ordning faktureres skatteoppkreverne
månedlig for de produksjons- og portoutgiftene som utskrivning og
forsendelse av dokumentene gir. Per år faktureres det for om lag
26 mill. kroner.
Faktureringen av skatteoppkreverne vil opphøre fra
2012. Skatteetaten vil da bære alle dokumentkostnadene og skatteoppkreverne
får en tilsvarende utgiftsreduksjon. Rammetilskuddet til kommunene
for 2012 vil bli foreslått redusert tilsvarende dette utgiftsbortfallet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg regjeringens beslutning om å åpne for nedleggelse
av mindre skattekontor. Dette skal bidra til økt likebehandling
av skatteytere, større kompetansemiljøer og en vridning av ressurser
til veiledning og kontroll. Flertallet har videre merket
seg at Skatteetaten ved nedlegging av skattekontor skal legge opp
til å styrke nærliggende kontor og at prosessen ikke skal føre til økt
sentralisering til de største byene. Ingen ansatte skal sies opp
som følge av nedleggelse av små skattekontor, og ansatte ved berørte
kontorer skal få tilbud om arbeid ved annet kontor. Flertallet har
også merket seg at Skatteetaten som del av prosessen vil vurdere
avstand til nærmeste skattekontor, spesielle næringsforhold og særskilte
personalmessige forhold. Skatteetaten skal også ha dialog med berørte
kommuner om serviceavtale eller annen form for lokalt servicetilbud.
Avslutningsvis merker flertallet seg at Finansdepartementet
i brev av 24. mai 2011 har justert fullmakten slik at den gjelder skattekontor
som før 1. januar 2011 hadde færre enn fem ansatte. Flertallet er
tilfreds med dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at disse medlemmer gjentatte ganger har tatt
til orde for å fjerne eigedomsskattelova.
Kompensasjonen til fylkeskommunene ble gitt som
rammetilskudd, med fratrekk av økningen i momskompensasjon som fylkeskommunene ville
få ved anskaffelser av varer og tjenester knyttet til veiene. Ved
en feil ble det ikke tatt hensyn til momskompensasjon for bompengefinansierte
veiprosjekter som ble overført til fylkeskommunene. Det vil derfor
bli foretatt et trekk i fylkeskommunenes inntektsramme i 2012 for
å rette opp denne feilen. Departementet vil komme tilbake med størrelsen
på trekket og fordelingen på fylkeskommunene i statsbudsjettet 2012.
Det har pågått et arbeid i regi av Vegdirektoratet med
å se på behovet for permanente og komplette nasjonale føringer for
fylkesvegnettet, jf. Ot.prp. nr. 68 (2008–2009). Det har vært en
arbeidsgruppe med representanter fra fylkeskommunene, næringslivet
og vegbrukere ledet av Statens vegvesen. Arbeidsgruppens sluttrapport om
nasjonale føringer er ferdigstilt og ble sendt på høring i regi
av Vegdirektoratet med frist 15. april 2011.
Samferdselsdepartementet fastsatte i desember 2010
en vegdataforskrift. En forskrift om tunnelsikkerhet for fylkesvegene
er til vurdering i departementet. Vegdirektoratet arbeider med et utkast
til brusikkerhetsforskrift (bru, ferjekai og bærende konstruksjoner).
På denne bakgrunnen foreslås det enkelte endringer
i fordelingen av rammetilskudd til fylkeskommunene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at regjeringen ønsker å redusere fylkeskommunenes rammetilskudd
for å få finansiere momskompensasjon knyttet til fylkenes investeringer
i bompengefinansierte fylkesveier, men at det ikke er noen direkte
sammenheng mellom hvor mye det enkelte fylke vil bli trukket i rammetilskudd,
og hvor mye det enkelte fylke vil få i kompensasjon.
Disse medlemmer viser til at
trekket skal baseres på et anslag for hvor mye momskompensasjon
fylkeskommunene ville fått i 2009 om de den gang hadde hatt ansvar
for «øvrige riksveier», og at trekket i inntektsrammen vil fordeles
mellom fylkeskommunene etter prosentvis andel av samlet momskompensasjon
knyttet til investeringer i bompengefinansierte veiprosjekter i
2010.
Disse medlemmer mener at det
mest optimale hadde vært å bruke så nye tall og mest mulig sammenlignbare
tall som overhode mulig. Disse medlemmer vil for
øvrig vise til Fremskrittspartiets representantforslag Dokument
nr. 8:84 (2006–2007) og tilhørende innstilling Innst. S. nr. 71
(2007–2008) om et konkurransenøytralt merverdiavgiftsregelverk for
å gjøre det lettere for kommunal sektor å føre en markedsorientert politikk
med utfordringsrett, stykkpris og konkurranseutsetting.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det finnes en rekke lover, forskrifter og sanksjonsmuligheter
knyttet til trafikant og kjøretøy, og at dette medfører at bilister
kan fratas førerkortet og bilene kan avskiltes. Disse medlemmer viser
til at det ikke finnes noen tilsvarende sanksjonsmuligheter dersom
det er veien som skaper de trafikkfarlige situasjonene. Disse
medlemmer viser til at Statens havarikommisjon for transport
(SHT) i rapporten «Vei 2010/03» konkluderte som følger:
«SHT mener det er behov for kriterier som definerer
når en vei er sikkerhetsmessig uforsvarlig for trafikantene, og
foreslår at arbeidet med nasjonale føringer knyttet til veienes
tiltaks- og tilstandsstandard kan inkludere dette. Det er SHTs oppfatning
at lignende ulykker som følge av veidekkets tilstand kan skje, så
lenge det ikke er definert hvor store spordannelser som gir en uakseptabel
sikkerhetstilstand.»
Disse medlemmer vil i den forbindelse
vise til Fremskrittspartiets representantforslag Dokument 8:2 S
(2010–2011) om å innføre målbar veistandard og etablering av selvstendig
transportsystem der det ble fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide og ta i bruk konkrete
mål for hva som er god vei for henholdsvis stamvei og fylkesvei
i form av minstestandard. Stortinget legger til grunn at veiene jevnlig
blir målt av tilsynsmyndighet i henhold til fastlagt standard, og
at brudd på krav møtes med sanksjoner.»
Disse medlemmer påpeker at de
nasjonale føringene som er under utarbeidelse for fylkesveinettet,
ikke ser ut til å oppfylle vilkårene i disse medlemmers representantforslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker å reversere forvaltningsreformen, og viser
til at Fremskrittspartiet og Høyre fremmet felles forslag i Innst.
13 S (2010–2011) til statsbudsjettet for 2011 om å reversere forvaltningsreformen
på samferdselsområdet, og at dette forslaget vil medføre at enkelte fylkesveifergesamband
vil tilbakeføres til staten. Disse medlemmer ønsker
som kjent gratis riksveiferger, og viser til følgende forslag i
Innst. S. nr. 300 (2008–2009) om Nasjonal transportplan 2010–2019:
«Stortinget legger til grunn at ferjesamband klassifisert
som riksvegferje, får full statlig finansiering over statsbudsjettet,
inkludert ferjer som etter forvaltningsreformen vil omklassifiseres
fra riksvegferjer til fylkesferjer.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti understreker at det fortsatt må
være statens ansvar å sørge for at fylkeskommunene er i stand til
å vedlikeholde og drifte fylkesvegnettet på en god måte. Disse medlemmer mener
det er viktig at fylkene gis mulighet til å investere i et sikkert
og effektivt vegnett. Disse medlemmer mener det økonomiske
opplegget knyttet til ansvarsoverføringen må bidra til å møte de
store utfordringene fylkene nå står overfor, all den tid fylkene
må ta igjen et stort vedlikeholdsetterslep. Regjeringen har lovet
at det skulle følge tilstrekkelig med penger med når store deler
av riksveinettet overføres til fylkeskommunen. Disse medlemmer er
skuffet over at regjeringen fremdeles ikke innfrir på et så viktig
område, og at fylkene dermed blir sittende igjen med ansvaret for
et stort vedlikeholdsetterslep uten at det stilles nødvendige statlige
midler til rådighet. Disse medlemmer mener fylkene
må settes bedre i stand til å ta igjen etterslepet på vei, slik
at vi raskere oppnår en standard på veiene som på en bedre måte
ivaretar enkeltmenneskers og næringslivets behov for effektive og
sikre veier.
Rapporten Kostnadsutvikling i det kommunale barnevernet
utgitt av Telemarksforskning på oppdrag fra KS i 2010 viser at det
har vært en realøkning i kommunenes totale nettoutgifter til barnevern
på 24 pst. fra 2002 til 2009. I samme periode har antall barn med
tiltak fra barnevernet økt med 35 pst.
For å bidra til at barnevernet over hele landet skal
kunne gi rett hjelp tidlig til utsatte barn og unge foreslo regjeringen
i statsbudsjettet 2011 å øremerke 240 mill. kroner til en styrking
av det kommunale barnevernet.
Det er et mål innenfor dagens bosettingsordning å
sikre at alle flyktninger blir bosatt i en kommune innen 6 måneder
og at enslige mindreårige blir bosatt innen 3 måneder. Siden ordningen
ble innført i 2002 har det vært vanskelig å innfri disse målene.
På denne bakgrunn sendte Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
i januar 2011 på høring et forslag til endring av bosettingsordningen
for flyktninger. Høringsfristen gikk ut den 29. april 2011, og departementet
vurderer nå de innspill som er kommet i høringsrunden.
I Prop. 79 L (2010–2011) Endringer i introduksjonsloven
og statsborgerloven la Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
fram for Stortinget forslag om å innføre obligatorisk avsluttende
prøve i norsk og samfunnskunnskap. Retten og plikten til opplæring
i norsk og samfunnskunnskap foreslås utvidet fra 300 til 600 timer.
Det foreslås også å utvide introduksjonsordningen til å gjelde personer
som etter samlivsbrudd har fått opphold på grunnlag av mishandling
i samlivsforholdet eller fordi ekteskapet ble inngått med tvang.
Departementet foreslår også å innføre statlig tilsyn og plikt til internkontroll
med kommunenes oppgaver etter introduksjonsloven.
Ved rekruttering til stillinger i staten der
det er kvalifiserte søkere med minoritetsbakgrunn, skal minst én
innkalles til intervju. Enkelte kommuner har innført tilsvarende
intervjuordninger på eget initiativ. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
har gitt Integrerings- og mangfoldsdirektoratet i oppdrag å systematisere erfaringene
i Kommune-Norge, og på bakgrunn av dette, og i tett samarbeid med
KS, arbeide for at kommunene innfører slike ordninger på frivillig
basis.
Komiteen viser til den kraftige
økningen i antall barn med barnevernstiltak. Komiteen mener
denne økningen er foruroligende sett i lys av at gruppen barn i
alderen 0–17 langt fra har vokst like raskt. Komiteen mener
det er grunn til å ha en gjennomgang av oppgave- og ansvarsforholdene
mellom kommunene og staten på barnevernområdet, for å få et helhetlig
barnevern som ivaretar barnas interesser på en god måte. Komiteen vil
peke på de innspillene KS har gitt til det regjeringsoppnevnte panelet
som skal se på organisering, innhold og ressursbehov i barnevernet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det fortsatt
er store behov for økte ressurser, økt kapasitet og økt kompetanse
i det kommunale barnevernet. Disse medlemmer mener
det er behov for å styrke barnevernet og trappe opp innsatsen for
å sikre full dekning i alle ledd, og viser i denne sammenheng til forslag
fra Kristelig Folkeparti i Dokument 8:21 S (2009–2010) om en opptrappingsplan
for barnevernet som sikrer full barnevernsdekning innen 2017, en
plan som blant annet også må sikre nok behandlingskapasitet i det
kommunale barnevernet.
Disse medlemmer viser til at
kommunenes rapportering viser at det i 2010 var en fortsatt stor
økning i antall bekymringsmeldinger og undersøkelsessaker i det
kommunale barnevernet. Ifølge rapporteringen er det ansatt flere
i det kommunale barnevernet, men økningen i stillinger er mindre
enn økningen i saksmengden. Det er fortsatt store forskjeller mellom
fylkene, både når det gjelder saksmengde, kapasitet, kompetanse
og fristbrudd.
Disse medlemmer viser til at
antallet stillingshjemler økte med 3,2 pst. fra 2. halvår 2009 til 2. halvår
2010, det vil si 106 stillinger i 2010. Disse medlemmer viser
til at rapporteringen viser at den reelle økningen i antall stillingshjemler
er lavere enn den planlagte økningen som var 164 stillinger i 2010. Disse
medlemmer vil peke på at økningen også fortsatt er lavere
enn økningen i meldinger og undersøkelsessaker fra 2009 til 2010,
som var på henholdsvis 10,1 og 8,9 pst.
Disse medlemmer viser til at
andelen undersøkelsessaker som henlegges har økt med knappe 2 prosentpoeng
sammenlignet med 2009. Barneverntjenestene mottok i alt nesten 46 000
meldinger. Av disse ble nesten 19 pst. henlagt. Disse medlemmer viser
videre til at det er store fylkesvise forskjeller når det gjelder henleggelser
av saker og fristoversittinger på undersøkelsessaker. Andelen fristoversittinger
er stabil, men fortsatt høy. Kommunene brøt denne fristen i nesten
18 pst. av tilfellene.
Disse medlemmer vil videre peke
på at rapporteringen, til tross for bedring fra 2009 til 2010, viser
at mange barn og unge mangler gyldige tiltaks- og omsorgsplaner.
Dette gjelder spesielt for barn med hjelpetiltak. Kun 77 pst. av disse
hadde gyldig tiltaksplan i 2010. Kommunerapporteringen viser også
store forskjeller mellom fylker når det gjelder å innfri kravene om
antall tilsynsbesøk for barn som er i fosterhjem. I noen fylker
rapporterer kommunene om svært dårlig oppfølging. Rapporteringen
viser at tilsynet med barn i fosterhjem ikke har bedret seg siden
2009. Tallene viser at kravene om antall tilsynsbesøk bare blir
oppfylt for 61 pst. av de barna som har vært i fosterhjem mer enn
ett år.
Disse medlemmer vil understreke
at kommunenes rapportering med stor tydelighet viser fortsatt store
uløste utfordringer i det kommunale barnevernet.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget vedtok i statsbudsjettet 2011 å øremerke 240 mill. kroner
til en styrking av det kommunale barnevernet. Disse medlemmer viser
til at 93 pst. av alle kommuner/bydeler har søkt om stillinger.
I øremerkingen ble det også satt av penger til kompetanseløft for
ansatte i det kommunale barnevernet. Flere kommuner har søkt om
og fått innvilget midler til å øke kompetansen. 81 pst. av kommunene
har fått tilsagn om stillinger eller midler til kompetanseheving.
81 pst. av landets kommuner har altså fått styrket sin barneverntjeneste,
enten med flere ansatte eller med økt kompetanse på andre måter. Disse
medlemmer viser til at kommunene i utgangspunktet søkte
om 674 stillinger. Nå er 400 nye stillinger fordelt. Dette gir en
økning i antall ansatte på om lag 12 pst. dersom alle stillingene
besettes. Disse medlemmer vil understreke at øremerkingen
av disse midlene er et svært viktig tiltak og et skritt i riktig
retning.
Disse medlemmer vil understreke
at situasjonen i barnevernet i dag er at det er store mangler og
utfordringer i nesten alle ledd. Disse medlemmer viser
til fylkesmennenes rapporteringer om det kommunale barnevernet.
Kommunene har for liten kapasitet, for få ansatte til å løse alle
arbeidsoppgavene og for lite tid og ressurser til å skaffe tilstrekkelig
kompetanse. Det kommunale barnevernet har en sterk vekst i antall
bekymringsmeldinger som kommer inn. Det er kraftig underbemannet
og legger til side saker som burde blitt undersøkt.
Det er svært viktig at barnevernet har de ressurser
og den kompetanse som er nødvendig for å sikre de aller svakeste
i vårt samfunn.
Disse medlemmer viser til behandlingen
av Dokument 8:21 S (2009–2010) jf. Innst. 186 S (2009–2010) hvor
Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmet følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag for Stortinget
om en opptrappingsplan for barnevernet som sikrer full barnevernsdekning
innen 2017. Full barnevernsdekning innebærer blant annet:
Nok behandlingskapasitet
i det kommunale barnevernet.
Nok fosterhjemsplasser og institusjonsplasser
til å gi alle barn et tilbud tilpasset den enkeltes behov.
Nok kapasitet i fylkesnemndene til å sikre
rask saksbehandling.
Tilstrekkelig antall tilsynsførere.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre noterer seg videre veksten i netto driftsutgifter
per innbygger innen barnevernstjenesten, og mener dette er et område
det er viktig å prioritere med tilstrekkelige midler for å oppnå
et forsvarlig nivå på tjenestene. Disse medlemmer viser
til at Barneombudet i 2009 avdekket grove mangler innen den kommunale barnevernstjenesten,
hvor tilfeller av kommuner som i perioder var fullstendig uten barnevernsdekning
ble avslørt.
Disse medlemmer presiserer at
dette ikke kan lastes små kommuner med en allerede presset økonomi,
men vil like fullt få frem at slike brudd er uholdbare i en situasjon
hvor norske kommuner har fått ekstra midler til barnevern.
Disse medlemmer mener det trengs
vilje og handlekraft for å løse utfordringene, og ber regjeringen
ta de nødvendige grep for å ivareta et kommunalt barnevern over
hele landet som har en forsvarlig bemanning hver dag.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen mener veksten i kommunenes frie inntekter gir rom for
styrking av det kommunale barnevernet med 400 stillinger i 2010.
Mye tyder på dette ikke skjer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil gi ros til statsråden og samtidig
peke på de fortsatt store udekte behovene som kommunenes søknader
og kommunenes rapporteringer viser.
Disse medlemmer vil imidlertid
påpeke at 240 mill. kroner ikke var nok til å dekke behovet, og
understreke at disse medlemmer forventer at regjeringen
foreslår videreføring og opptrapping av de øremerkede midlene til
det kommunale barnevernet i 2012. Disse medlemmer vil
påpeke at regjeringen kunne varslet en slik videreføring og opptrapping
allerede i kommuneproposisjonen for 2012, og på den måten unngått
fortsatt usikkerhet for kommuner som ønsker å planlegge opptrapping
av barnevernsinnsatsen i 2012.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er regjeringens ansvar å påse at midlene i kommunene går til
å opprettholde et fast barnevernstilbud, og mener krav om minimumsbemanning
i barnevernet må inn snarest mulig.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til representantforslag fra Kristelig Folkeparti
om en opptrappingsplan for å nå full barnevernsdekning innen 2017,
jf. Dokument 8:21 S (2009–2010). Dette medlem viser
til at Kristelig Folkeparti er glad for at barne-, likestillings-
og inkluderingsminister Audun Lysbakken gir uttrykk for at barn
og unge ikke skal vente på å få hjelp hvis de trenger det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til målsetningen om å sikre at alle flyktninger blir bosatt i en
kommune innen 6 måneder og at enslige mindreårige blir bosatt innen
3 måneder. Disse medlemmer vil advare mot å bruke
tvang, gjennom å gi fylkesmannen en tilvisningsrett over kommunene. Disse medlemmer peker
på at de ulike kommunenes muligheter og ressurser for å bosette
flyktninger varierer svært mye, og at en tilvisningsrett vil være
med på å uthule lokaldemokratiet. Disse medlemmer mener
det er grunn til å be regjeringen justere sin asyl- og familiegjenforeningspolitikk,
samt tilskuddsordninger, slik at kommunene er i stand til å starte
og gjennomføre integreringsarbeidet på en forsvarlig måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til sine merknader i
forbindelse med behandlingen av Prop. 79 L (2010–2011) om endringer i
introduksjonsloven og statsborger loven, der disse medlemmer uttrykte
sin støtte til forslaget om å innføre obligatorisk avsluttende prøve
i norsk og samfunnskunnskap. Disse medlemmer finner
grunn til å påpeke at en utvidelse av rett og plikt til opplæring
i norsk og samfunnskunnskap fra 300 til 600 timer, samt at flere
grupper inkluderes i ordningen, kan bli en økonomisk utfordring
for Kommune-Norge. Disse medlemmer mener dette blir
en utvidet oppgave som kommunene må løse innenfor stramme budsjetter,
og som krever en god oppfølging.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sitt ideologiske grunnsyn om å ikke akseptere diskriminering
med bakgrunn i kjønn, religion eller etnisk tilhørighet. Disse medlemmer mener
at alle mennesker er likeverdige, og at det derfor ikke bør innføres
lover, forskrifter og regler som forskjellsbehandler gjennom kvotering
i arbeidsmarkedet og i næringslivet for øvrig. Disse medlemmer mener
det er rettsapparatet som bør avgjøre hvorvidt en handling er diskriminerende,
ved ansettelser til stillinger i staten. Disse medlemmer betoner
at det ikke er en persons minoritetsbakgrunn, enten det er kjønn,
religion eller etnisk tilhørighet, som skal være avgjørende for
om vedkommende innkalles til jobbintervju eller ikke, men den enkeltes
kompetanse. Disse medlemmer mener at arbeidet med
innføring av slike ordninger i kommunene på frivillig basis til
slutt lovfestes og at diskriminering settes i system.
Disse medlemmer mener kravene
til kompetanse bør spisses slik at personer med relevant yrkesbakgrunn
og utdanning kalles inn til intervju. Disse medlemmer finner
grunn til å påpeke at krav til og dokumentasjon av språkkunnskaper,
frivillige trainee-ordninger og/eller internship og redegjørelse
for hvilke arbeidsoppgaver fremtidige søkere til ulike stillinger
i staten forventes å løse, innebærer en bedre HR-metodikk som gjør
at man får riktig person i riktig stilling.
Samhandlingsreformen er omtalt i kapittel 10
i proposisjonen og i innstillingens kapittel 10.
I St.meld. nr. 25 (2005–2006) Mestring, muligheter
og mening, la Helse- og omsorgsdepartementet fram fem langsiktige
strategier og en egen omsorgsplan for å møte framtidens omsorgsutfordringer.
Gjennom en avtale mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre ble Omsorgsplan 2015
utvidet og konkretisert, blant annet med temaene verdighet, kompetanse
og aktiv omsorg. Avtalen legger opp til en årlig statusrapportering
som en del av kommuneproposisjonen, i tillegg til den behandling
spørsmålene vil få i statsbudsjettet.
Regjeringen hadde ut fra nivået i 2004 et mål
om å øke bemanningen i de kommunale omsorgstjenestene med 10 000
årsverk innen utgangen av 2009. Tall fra Statistisk sentralbyrå
(SSB) viser at personellinnsatsen i perioden 2004–2009 er økt med
om lag 14 800 årsverk. Ureviderte tall for 2010 viser en vekst på
om lag 3 300 årsverk.
Om lag 80 pst. av veksten er personell med helse-
og sosialfaglig utdanning. Dette har gitt en økning i andelen personell
med helse- og sosialfaglig utdanning i helse- og omsorgssektoren
fra 66,4 pst. i 2005 til 68,3 pst. i 2009.
Kompetanseløftet 2015 skal bidra til å sikre
omsorgstjenestene tilstrekkelig, kompetent og stabil bemanning gjennom
å bidra til 12 000 nye årsverk, å heve det formelle utdanningsnivået,
sikre bruttotilgang på om lag 4 500 helsefagarbeidere per år, skape
større faglig bredde og styrke veiledning, internopplæring og videreutdanning.
Om lag 6 300 personer gjennomførte grunn-, videre-
eller etterutdanninger eller annen opplæring med støtte fra Kompetanseløftet
i 2010, og om lag 13 000 er under opplæring i 2011. Tall fra Statens
autorisasjonskontor for helsepersonell viser at det i 2010 ble gitt
autorisasjon til om lag 3 600 helsefagarbeidere, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere.
Det ble i 2009, 2010 og 2011 gjennomført rekrutteringskampanjer.
For tredje året på rad økte i 2011 tallet på søkere til helse- og
sosialfag i videregående opplæring.
Husbankens tilskuddsordning til bygging og fornyelse
av heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger ble etablert
i 2008 som en del av Omsorgsplan 2015.
Det er lagt til grunn en målsetning om tilsagn
om tilskudd til 12 000 heldøgns omsorgsplasser i perioden 2008–2015.
Alle kommuner som har gode prosjekter kan motta investeringstilskudd innenfor
gitte statlige budsjettrammer og kriterier for tilskudd.
For tilsagn som gis i 2011 er maksimalsatsen
for en sykehjemsplass økt fra om lag 670 000 kroner til om lag 890 000
kroner. Tilsvarende er satsen for en omsorgsbolig økt fra i overkant
av 440 000 kroner til om lag 670 000 kroner. Endringene medfører
en oppjustering av tilsagnsrammen for 2000 enheter i 2011, fra 1 111 mill.
kroner til 1 555 mill. kroner.
Det er åpnet for at kommunene selv kan bestemme
hvilke aktører de eventuelt ønsker å samarbeide med ved etablering
av heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger.
I 2010 ble det gitt tilsagn til 92 prosjekter
med 301 sykehjemsplasser og 647 omsorgsboliger, hvorav om lag 60
pst. gjaldt botilbud til eldre over 67 år og om lag 40 pst. til
beboere under 67 år. Om lag 20 pst. av de innvilgede søknadene var
knyttet til personer med demens, og 82 pst. av tilsagnene ble gitt
til etablering av langtidsplasser.
Det gjøres en løpende vurdering av behovet,
og de årlige rammer som gis for ordningen. Regjeringen vil utvide
rammene ytterligere dersom søknadsinngangen fra kommunene tilsier det.
Demensplan 2015 skal bidra til å styrke kvaliteten,
kompetansen og kapasiteten i tjenestene til personer med demens
og deres pårørende.
Over 9 200 ansatte i 310 kommuner deltar i opplæringsprogrammet
Demensomsorgens ABC, for å sikre ansatte økt kunnskap og kompetanse om
demens. Det er etablert tre nye modellutviklingsprogram: miljøbehandling,
yngre personer med demens og personer med samisk bakgrunn med demens.
Midler til pårørendeskoler ble betydelig styrket i 2011 og vil bidra til
at flere kommuner kan etablere pårørendeskoler i 2011 og 2012.
Regjeringen har som mål å innføre en lovfestet plikt
til å tilby dagtilbud til demente når tilbudet er bygget videre
ut. Målsettingen i Demensplan 2015 er at kommunene innen 2015 skal
kunne tilby dagaktivitetstilbud til demente.
For å sikre utbygging av dagaktivitetstilbudet, foreslås
det å opprette et nytt øremerket tilskudd. Det skal gi rom for at
5 000 demente i 2012 kan gis et tilbud om dagaktivitet deler av
uken. Årsverkskostnadene knyttet til utvidelse av tilbudet vil inngå
som en del av veksten i kommunenes frie inntekter i 2012. Etter
endt oppbyggingsperiode skal tilskuddet innlemmes i inntektssystemet
til kommunene som frie inntekter. Helse- og omsorgsdepartementet
vil komme tilbake med forslag om utforming av tilskuddet i statsbudsjettet
for 2012. Midler til videre utbygging av dagaktivtetstilbud til
demente i kommunene vurderes i budsjettproposisjonen for det enkelte år.
Personer med multippel sklerose, cerebral parese,
Parkinsons sykdom, hjerneslag, epilepsi og hjerneskader etter ulykker
mv. har ofte behov for et langvarig og svært omfattende tjenestetilbud. Denne
gruppen tjenestemottakere har hatt den sterkeste veksten i den kommunale
omsorgstjenesten de siste årene, men har i motsetning til de andre
større tjenestemottakergruppene ikke vært omfattet av handlingsplaner
eller reformer. For å løfte fram og synliggjøre personer med nevrologiske
lidelser er det under utarbeidelse en egen Nevroplan 2015.
Der er i 2010 og 2011 bevilget 10 mill. kroner
til Nevroplan 2015. Midlene er i hovedsak benyttet til tiltak for
økt kunnskap og kompetanse blant pårørende og fagfolk, samt informasjonsarbeid.
For å sikre at eldre ikke kommer urimelig ut
i forhold til den generelle innsatsen i pleie- og omsorgstjenesten
har regjeringen utarbeidet en egen forskrift som nærmere spesifiserer
kommunenes plikter innenfor eldreomsorgen (verdighetsgarantien).
Brudd på regelverket kan påklages til fylkesmannen, og vil kunne
være gjenstand for statlig tilsyn.
På bakgrunn av St.meld. nr. 7 (2008–2009) Et nyskapende
og bærekraftig Norge, oppnevnte regjeringen et utvalg for innovasjon
og omsorg. Utvalget skal utrede muligheter og nye løsninger på framtidas
omsorgsutfordringer, med vekt på teknologi, boformer, eier- og driftsformer,
samt forskning og utvikling. Utredningen er ventet fremlagt før
sommeren 2011, og regjeringen vil komme tilbake til oppfølgingen
av utvalgets forslag.
Som en del av Omsorgsplan 2015 vil Helse- og omsorgsdepartementet
be Helsedirektoratet utarbeide et faglig grunnlag for implementering av
velferdsteknologi i de kommunale omsorgstjenestene og samtidig støtte
noen av de initiativ som er tatt for å ta i bruk slik teknologi.
Lov om tannhelsetjenesten er under revisjon. Lovarbeidet
omfatter blant annet en vurdering av behovet for harmonisering av
tannhelsetjenesteloven i tråd med endringer i lov om folkehelsearbeid
og lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Andre temaer er
fylkeskommunenes ansvar for tannhelsetilbud til befolkningen, samarbeid
med øvrig helse- og omsorgstjeneste, ansvar og rolle i utdanning
og forskning og rettigheter til nødvendig tannhelsehjelp. Helse-
og omsorgsdepartementet tar sikte på å sende utkast til lovendringer
på høring i løpet av 2011.
Helse- og omsorgsdepartementet har lagt fram forslag
til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Her foreslås
en videreføring av gjeldende rett for ordningen med brukerstyrt personlig
assistanse. Departementet vil framover legge til rette for at kommunene
kan bygge dette tilbudet videre ut.
Det er behov for økt kompetanse om ordningen hos
mottakere, assistenter og kommunens saksbehandlere. Helse- og omsorgsdepartementet
vil derfor vurdere om tilskuddet til opplæring og rekruttering,
kap. 761 post 66, bør legges om for å kunne ivareta dette bedre.
Helse- og omsorgsdepartementet har til vurdering
en mulig omlegging av turnustjenesten for leger. Det vurderes å
etablere en ny modell med begynnerstillinger for nyutdannede leger.
Til grunn for arbeidet ligger forslag og utredning fra Helsedirektoratet
og gjennomført høringsrunde. En eventuelt ny modell vil tidligst
iverksettes i løpet av høsten 2012.
Ett av flere sentrale hensyn som blir vurdert,
er å sikre fortsatt god legerekruttering til distriktene.
Regjeringen foreslo i statsbudsjettet 2011 å
forlenge planperioden til Opptrappingsplanen for rusfeltet ut 2012.
For å legge til rette for en grundig behandling av regjeringens
samlede ruspolitikk i Stortinget vil Helse- og omsorgsdepartementet
legge fram en stortingsmelding om rusfeltet i løpet av 2011.
Det er i dag 43 vertskommuner for i alt 48 fengsler.
Vertskommunene får tilskuddsmidler for å ivareta sitt ansvar for
primærhelsetjenesten for innsatte ved fengslene. Fylkeskommuner
mottar tilskudd for å ivareta tannhelsetjenester for innsatte. Eventuelle
endringer i fordelingen av tilskuddsmidler til kommuner og fylkeskommuner
vil bli drøftet med berørte aktører, bl.a. gjennom konsultasjonsordningen.
Komiteen viser til
at Stortinget i april 2011 vedtok en økning av den statlige tilskuddsandelen til
omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Komiteen vil
også peke på at av hensyn til likebehandling av kommunene er økningen
i tilskuddsandel gitt tilbakevirkende kraft.
For å sikre utbygging av dagaktivitetstilbudet
til demente, viser komiteen til at det foreslås å
opprette et nytt øremerket tilskudd. Komiteen støtter
dette og at det gis rom for at 5 000 demente i 2012 skal gis et
tilbud. Komiteen vil understreke at årsverkskostnadene
knyttet til en slik utvidelse vil inngå som en del av veksten i
de frie inntektene i 2012.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at økningen i investeringstilskudd til omsorgsboliger
og sykehjemsplasser er et viktig bidrag for å sikre at kommunene
kan gi et godt omsorgstilbud for mennesker med behov for heldøgns
tjenester. Endringene i regelverket sikrer også større fleksibilitet
og tydelighet i hvordan tilskuddet kan brukes. Flertallet viser
ellers til sine merknader i Innst. 285 S (2010–2011).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Brukerstyrt
personlig assistanse (BPA) skal bidra til at personer med omfattende funksjonsnedsettelser
skal kunne få et mer aktivt og mest mulig uavhengig liv tross funksjonsnedsettelsen. Disse
medlemmer slår fast at regjeringen ikke foreslår å lovfeste
en slik rett, men ønsker å videreføre gjeldende rett. Disse medlemmer har
merket seg at det pågår et arbeid med å beregne kostnadene for en
rettighetsfesting av BPA-ordningen. Disse medlemmer mener
det er av vesentlig betydning at brukergruppens organisasjoner trekkes med
i dette arbeidet, og at det også legges vekt på alternativ kostnad,
brukerens livskvalitet samt den samfunnsøkonomiske siden.
Disse medlemmer viser til at
ikke alle er fornøyd med tradisjonelle tjenester. Mange mener det
ikke legger til rette for et uavhengig og selvstendig liv. Det kan
bryte med grunnleggende menneskerettigheter om at alle mennesker
er født frie og med samme menneskeverd. Disse medlemmer mener
at alle skal oppleve valgfrihet gjennom å gjøre egne valg og prioriteringer,
både i eget hjem og i samfunnet. De som trenger brukerstyrt personlig
assistanse, BPA, for å gjøre egne valg og prioriteringer, og er
i stand til å lede egne assistenter, må ha rett til å få tjenesten
organisert som BPA.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
veksten i antall personell med helse- og sosialfaglig utdanning
innen helse- og omsorgssektoren er positiv, men at det gjenstår mye
før omsorgstjenestene i kommunene har en tilstrekkelig, kompetent
og stabil bemanning.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen heller ikke i forbindelse med Omsorgsplan 2015 legger
opp til en rettighetsfesting i eldreomsorgen og at det fortsatt
blir en ordning med rasjonering av grunnleggende omsorgstjenester avhengig
av den enkelte kommunes økonomi og prioritering.
Disse medlemmer mener at eldre
pleietrengende skal ha juridisk rett til sykehjemsplass når behovet
oppstår, finansiert via folketrygden.
Disse medlemmer viser til at
hovedutfordringen ved utbygging av sykehjemsplasser etter dagens
ansvarsmodell er manglende driftstilskudd til kommunene og at dette
må på plass for å sikre utbygging og full drift. Disse medlemmer viser
for øvrig til merknader i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet
for 2011, Innst.11 S (2010–2011), spesielt når det gjelder demensomsorg
og brukerstyrt personlig assistanse.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Verdighetsgarantien, som er avtalen
mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre fra 2007,
er vedtatt i Verdighetsgarantiforskriften, som trådte i kraft 1. januar
2011. Forskriften slår fast at den enkelte eldre skal ha en forsvarlig
boform, et variert og tilstrekkelig kosthold, normal døgnrytme og
noen å snakke med.
Dette medlem mener at det, dersom
verdighetsgarantien reelt skal fungere som en garanti, kreves både
nok bemanning og god kompetanse, og at eldreomsorgen må tilføres tilstrekkelig
med ressurser. Dette medlem viser til at Verdighetsgarantien
pålegger kommunen en plikt til å gi sykehjemsplass ut fra en medisinsk
vurdering, å tilby samtaler om eksistensielle spørsmål, å gi tilbud
om enerom og å gi tilstrekkelig og variert kosthold og tilpasset
hjelp ved måltider. Dette medlem kan ikke se at regjeringen
i stor nok grad tilfører kommunene midler for å dekke de utgiftene
som følger av de pålagte oppgavene som kommer av Verdighetsgarantien. Dette
medlem mener at en økning i frie midler på 1 mrd. kroner
i større grad vil følge opp de forventningene til kommunene som
er uttrykt gjennom Verdighetsgarantien.
Alle kommuner har fra 1. januar 2010 hatt plikt til
å tilby kvalifiseringsprogram, og ved utgangen av 2010 var det om
lag 8 800 deltakere i programmet.
Bevilgningen til dekning av kommunale merkostnader
til kvalifiseringsprogrammet er fra 2011 innlemmet i rammetilskuddet
til kommunene (kap. 571 Rammetilskudd til kommunene, post 60 Innbyggertilskudd).
Det innlemmede beløpet er i 2011 gitt en særskilt fordeling i inntektssystemet.
Regjeringen foreslår at midlene også i 2012 gis en særskilt fordeling.
I de kommunale pensjonsordningene benyttes det
levealdersforutsetninger utarbeidet i 2005 for beregning av pensjonsforpliktelser.
Disse levealdersforutsetningene tar ikke i tilstrekkelig grad høyde
for økningen i levealder. Leverandørene av kommunale tjenestepensjoner gjennomgår
nå i fellesskap disse forutsetningene. Oppdateringen av levealdersforutsetningene
vil isolert sett innebære kostnadsøkninger for de kommunale pensjonsordningene.
I kommuneproposisjonen 2011 ble det varslet
at konsekvensene for kommunesektoren av pensjonsreformen og nye
levealdersforutsetninger ville bli vurdert i kommuneproposisjonen
for 2012. For at konsekvensene av pensjonsreformen for de kommunale
pensjonsordningene skal kunne vurderes fullt ut, kreves det at nytt regelverk
for alle årskull er fastsatt. Nytt regelverk for årskull fra og
med 1954-kullet vil ikke være på plass i tide til at dette kan tas
hensyn til i arbeidet med kommuneopplegget for 2012. Arbeidet med
nye levealdersforutsetninger tar samtidig lenger tid enn tidligere
antatt. På denne bakgrunn utsettes den varslede vurderingen av konsekvensene
for kommunesektoren av pensjonsreformen og endringer i levealdersforutsetningene.
Regjeringen tar sikte på å komme tilbake til spørsmålet i forbindelse med
kommuneproposisjonen for 2013.
Komiteen viser til
at den varslede vurderingen av konsekvensene for kommunesektoren
av pensjonsreformen og endringer i levealdersforutsetningene utsettes.
Komiteen støtter regjeringens
forslag om å komme tilbake til spørsmålet i forbindelse med kommuneproposisjonen
for 2013.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at kvalifiseringsprogrammet ble iverksatt høsten 2007, og er
hevdet å være regjeringens viktigste tiltak mot fattigdom.
Disse medlemmer mener at overføringene
til kvalifiseringsprogrammet skal være øremerkete midler og ikke
rammefinansiert, da det vil gå utover tilbudet til brukerne, grunnet
mange kommuners stramme økonomi. Disse medlemmer har
merket seg at andelen som klarer å få jobb etter å ha deltatt på
kvalifiseringsprogrammet er synkende.
Disse medlemmer henviser til
rapporter fra Arbeids- og velferdsdirektoratet som viser at flere
brukere ikke får det tilbudet de har krav på, og/eller blir skrevet
ut av programmet for tidlig. Disse medlemmer har
støttet innføringen av kvalifiseringsprogrammet og mener at dette
er et godt virkemiddel for å bidra til at personer, som i en periode
er henvist til økonomisk sosialhjelp, får anledning til å være i
aktivitet og styrke sine muligheter til å vende tilbake til yrkeslivet.
Disse medlemmer har ikke støttet
innføring av kvalifiseringsstønaden, slik den er utformet, men mener
at stønaden fortsatt skal gis som økonomisk sosialhjelp basert på
tilnærmet like, normerte satser i hele landet.
Disse medlemmer har valgt å stå
utenfor pensjonsforliket. Disse medlemmer peker på
at levealdersjustering, fjerning av besteårsregelen, innføring av
alle år som tellende og årlig underregulering vil bidra til at mange
pensjonister for fremtiden vil få lavere ytelser, sett i forhold
til lønns- og prisutviklingen, enn de ville fått med dagens system.
Alderspensjon fra folketrygden er etter disse medlemmers mening
en opparbeidet rettighet som ikke kan fratas pensjonistene, mens
mange av de sosiale ytelsene som folketrygden inneholder er bedre
egnet for politiske, skiftende prioriteringer til enhver tid. Disse
medlemmer viser til sine merknader i Innst. 15 S (2010–2011)
om bevilgninger på statsbudsjettet, kapitler under Arbeidsdepartementet, Barne-
likestillings- og inkluderingsdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet
(rammeområde 7) samt forslag om å utsette gjennomføringen av pensjonsreformen
inntil man har fått avklart blant annet ny uførepensjon, permanent
regelverk for korttidsytelser og forholdet til alderspensjon. Disse
medlemmer er av den oppfatning at denne reformen har blitt
innført alt for tidlig, og mener at alle forhold burde vært avklart
innen reformen ble iverksatt.
Stortinget vedtok våren 2010 ny vergemålslov. Loven
innebærer at dagens overformynderier i kommunene skal avvikles og
at ny lokal vergemålsmyndighet blir fylkesmennene i det enkelte
fylke. Også kommunenes finansieringsansvar for verger og vergemålsoppgavene
vil bli overført til staten.
Utkast til forskrifter til vergemålsloven er
på høring våren 2011. Tidspunkt for ikrafttredelse av den nye loven
er ikke fastlagt.
Ved lov 17. desember 2010 nr. 87 fikk politiloven
§ 14 et nytt tredje ledd som fastslår at kommunale vedtekter om
renhold og vintervedlikehold av fortau kan håndheves av kommunen eller
personer utpekt av kommunen. Ved overtredelse av slike kommunale
vedtekter kan kommunen, eller dens utpekte, ilegge overtredelsesgebyr.
Kommunal håndhevelse har vært gjennomført som
en prøveordning i Oslo, Bergen og Trondheim de siste årene. Prøveordningen
har vært vellykket, og det er derfor grunn til å tro at ordningen
vil bli innført flere steder.
Lovendringen trer ikke i kraft før Justisdepartementet
har utarbeidet en sentral forskrift som vil sikre både ensartethet
og forutsigbarhet i de ulike kommunene.
Komiteen har ingen
merknader.
Ved utvidelsen av bostøtten i 2009 ble det anslått at
den nye bostøtten ville gi innsparinger på kommunenes budsjetter
til sosialhjelp og kommunal bostøtte på om lag 30 pst. av kostnaden. Av
den grunn har det blitt foretatt uttrekk fra rammetilskuddet til
kommunene i 2009, 2010 og 2011 på hhv. 90, 150 og 45,2 mill. kroner.
Norsk institutt for by- og regionforsk-ning (NIBR) ferdigstilte
våren 2011 en evaluering av det kommunale finansieringsbidraget.
Departementet tar sikte på å komme tilbake til saken i statsbudsjettet
for 2012.
Kommunal- og regionaldepartementet arbeider med
en melding til Stortinget om bygningspolitikken. Bakgrunnen er behovet
for en helhetlig gjennomgang av virkemidler, tiltak og erfaringer for
å utvikle en framtidsrettet bygningspolitikk. Bærekraftig kvalitet
i ny og eksisterende bebyggelse, effektive byggeprosesser, det offentlige som
forbilde og kunnskap og utvikling i byggsektoren, vil være blant
temaene som blir drøftet i meldingen.
Et offentlig utvalg gjennomgår den sosiale boligpolitikken.
Utvalget skal legge fram sin utredning i juni 2011. Det tas sikte
på å følge opp utvalgets utredning med en egen stortingsmelding
om sosial boligpolitikk.
Fra og med 2011 er kriteriet for psykisk utviklingshemmede
under 16 år falt bort, og kriteriet for psykisk utviklingshemmede
16 år og over er vektet ned i inntektssystemet. Isolert sett vil
dette føre til at kommunene vil få kompensert et høyere beløp enn
tidligere i toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester
når de i 2012 skal søke om refusjon for en andel av netto lønnsutgifter
for 2011. Effekten av den økte kompensasjonen er beregnet til om
lag 250 mill. kroner. Denne inntektsøkningen for kommunene vil i
2012 bli motsvart av en tilsvarende reduksjon i rammeoverføringene
til kommunene. Regjeringen vil komme tilbake til en oppdatert beregning
i forbindelse med statsbudsjettet for 2012.
Det fremkommer i proposisjonen at departementet
våren 2011 vil sende på høring et forslag om at amortiseringstiden
for årlige premieavvik skal kortes ned fra 15 til 10 år. Det vil
bli foreslått at dette skal tre i kraft fra regnskapsåret 2012,
med virkning for premieavvik oppstått i 2011 og senere. En nedkorting
av amortiseringstiden vil bidra til at premieavvik oppstått i 2011
og senere vil bli bygget ned noe raskere enn etter dagens femtenårsregel.
Den økonomiske betydningen vil ha på de samlede amortiseringskostnadene fra
2012 vil avhenge av fortegnet og størrelsen på premieavviket i det
enkelte år fra 2011 og framover. Forslaget innebærer at premieavvik
fra perioden 2002 til 2010 fortsatt skal amortiseres etter gjeldende
regler. Forslaget innebærer ikke endringer i muligheten til å amortisere
premieavvik over ett år.
Departementet vil også sende på høring et forslag
til hvordan virkningene av regelendringene knyttet til pensjonsreformen
og effekten av endringer i levealdersforutsetningene skal implementeres
i regnskapene til kommuner og fylkeskommuner.
Komiteen viser til
at Kommunal- og regionaldepartementet våren 2011 vil sende på høring et
forslag om at amortiseringstiden for årlige premieavvik skal kortes
ned fra 15 til 10 år. Komiteen vil peke på at forslaget
innebærer at premieavvik fra perioden 2002 til 2010 fortsatt skal amortiseres
etter gjeldende regler. Det vil også fortsatt være slik at kommunene
har mulighet til å amortisere premieavvik over ett år.
En departementsoppnevnt gruppe har gjennomgått
kriteriene for fordeling av spillemidler til idrettsformål til fylkeskommunene,
som igjen viderefordeler spillemidlene til ordinære idrettsanlegg
i kommunene. Arbeidsgruppens rapport ble sendt på bred høring blant
annet til alle kommuner og fylkeskommuner med høringsfrist til 1. mai
2010. Kulturdepartementet tar sikte på å legge fram en sak om fordelingskriteriene
i løpet av 2011.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til den betydningen idrettsanlegg har for aktivisering av
barn og unge, for breddeidrett, talentutvikling og folkehelse. Flertallet viser
videre til den store differansen mellom godkjente søknader til idrettsanlegg
og disponible spillemidler. Endringer i tippenøkkelen vil derfor
bli drøftet i den varslede stortingsmeldingen om idretten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er et etterslep
på idrettsanlegg, og at dette er en stor utfordring når det gjelder
å gi barn og unge et godt idrettstilbud i nærmiljøet. Det er stor
mangel på idrettsanlegg i flere deler av landet, og det tar i dag
lang tid å få utbetalt midlene. Disse medlemmer viser
til de kommende endringer i spillemidler til idrettsformål/idrettsanlegg
vil bli drøftet i den varslede stortingsmeldingen om idretten og
ønsker at det foretas en helhetlig gjennomgang av anleggspolitikken
og finansieringssystemet for fordelingen av spillemidler. Disse
medlemmer er av den oppfatning at dagens regelverk for tildeling
i for stor grad baserer seg på en tradisjonell tilnærming der det
i liten grad legges til rette for andre private eller offentlige
samarbeidspartnere. Disse medlemmer mener at en i større
grad må finne frem til måter som gjør det mer attraktivt for flere
å investere i ulike typer offentlige anlegg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet tar
til orientering at regjeringen legger frem en sak om fordelingskriteriene
i løpet av 2011, og at statsråden har varslet at en ny idrettsmelding
fremlegges i løpet av høsten 2011. Disse medlemmer viser
til forslag fra Fremskrittspartiet om å endre tippenøkkelen for å
fjerne etterslepet til idretten, samtidig med at staten forskutterer
restbeløp fra Norsk Tipping slik at lag og foreninger som bygger
idrettsanlegg og kulturbygg, får tilskuddet når anlegget blir tatt
i bruk. Disse medlemmer mener det er viktig å stimulere
til større privat støtte til kultur og idrett, ved at innslagspunktet
for skatteplikt økes.
Det ble 17. desember 2010 fastsatt forskrifter om
midlertidig unntak fra konkurranseloven for klinisk veterinærvakt.
Unntaket gjelder til 30. juni 2012. Unntaket gjør det mulig for
veterinærene å samarbeide om sentrale avtaler med KS om priser og
vilkår ved levering av veterinære vakttjenester. De berørte departementene ser
behov for en gjennomgang av rammene for organisering av de veterinære
vakttjenestene før en finner fram til en mer permanent løsning for hvordan
organisering av veterinærvakt skal håndteres etter konkurranseloven.
Det gjelder bl.a. utforming av statens tilskudd til kommunene til
dette formål. En opphevelse av unntaket vil kunne ha betydning for
hvordan kommunene skal ivareta sitt ansvar for at det foreligger
veterinærvaktordninger.
Komiteen har ingen
merknader.
Konsultasjonsordningen er regjeringens hovedarena
for formell dialog med kommunesektoren representert ved KS (kommunesektorens interesse-
og arbeidsgiverorganisasjon). Ordningen har bidratt til bedre kontakt
mellom KS og staten, og større grad av enighet om situasjonsbeskrivelsen
for kommunesektoren.
Regjeringen og KS vurderer løpende hvordan det
best kan legges til rette for en velfungerende ordning, og det er
etter innspill fra KS gjort en vurdering av innretningen av ordningen
våren 2011. KS har blant annet bedt om mer politisk diskusjon om
enkeltsaker gjennom flere bilaterale møter med departementene på
statsrådsnivå. Regjeringen har vurdert hvordan forslaget kan følges
opp og et alternativt forslag ble presentert for KS i det 2. konsultasjonsmøtet
i slutten av april år. KS vil etter planen gi en tilbakemelding til
regjeringen før sommeren.
Komiteen har ingen
merknader.
For å få til eit meir systematisk arbeid for
å styrkje nynorsk språk og den nynorske skriftkulturen på brei basis,
er det m.a. naudsynt å rette merksemda mot språk og språkbruk i
kommunar og fylkeskommunar.
Regjeringa vil også i 2011 dele ut ein eigen nynorskpris.
Komiteen har ingen
merknader.
Realveksten i kommunesektorens inntekter ble 2,5
pst. i 2010, mens veksten i de frie inntektene ble 2,4 pst. Dette
innebærer at nivået på de samlede inntektene ble om lag som anslått
i det økonomiske opplegget for 2010, mens nivået på de frie inntektene
ble noe høyere. Aktivitetsveksten på 1,4 pst. er mer avdempet enn
de siste årene. Den relativt lave aktivitetsveksten har blant annet
sammenheng med nær nullvekst i investeringene når investeringer
knyttet til forvaltningsreformen ikke medregnes. Investeringsaktiviteten
ligger fortsatt på et høyt nivå.
Selv om netto driftsresultat i 2009 kom opp
på et tilfredsstillende nivå, ble den underliggende økonomiske balansen
i kommunene fortsatt vurdert som svak fordi driftsresultatet var
holdt oppe av ekstraordinære gevinster på aksjer og andre verdipapirer.
Dette forholdet kom også til uttrykk i 2010 ved at netto driftsresultat
i kommunene ble redusert til tross for at brutto driftsresultat
var stabilt på samme nivå som i 2009, og til tross for at kommunene
fikk tilført 1 mrd. kroner i ekstra rammeoverføringer mot slutten av
året. Fylkeskommunene er i mindre grad enn kommunene eksponert for
utviklingen i finansmarkedene og har de senere årene hatt stabile
og høye driftsresultater. Fylkeskommunenes netto driftsresultat
ble ytterligere forbedret i 2010. Når det korrigeres for virkningene
av forvaltningsreformen for fylkeskommunene, anslår utvalget at netto
driftsresultat for kommunesektoren som helhet ble redusert fra 3,0
pst. av inntektene i 2009 til 2 3/4 pst. i 2010.
Gjeldsnivået i kommunesektoren har økt kraftig de
senere årene, fra vel 20 pst. av inntektene ved utgangen av 2007
til over 40 pst. ved utgangen av 2010. Den viktigste årsaken til
denne utviklingen er et høyt investeringsnivå og lånefinansiering
knyttet til dette.
Kommunesektoren forvalter en betydelig del av ressursene
i norsk økonomi. Målt i forhold til BNP for Fastlands-Norge utgjorde
kommunesektorens inntekter i underkant av 18 pst. i 2010.
Målt i forhold til totalt antall utførte timeverk
i norsk økonomi avtok den kommunale sysselsettingsandelen svakt
fra 2002 til 2008, da andelen var 14,6 pst. De to siste årene har
timeverksandelen økt noe og anslås å utgjøre 15,5 pst. i 2010.
Økningen i kommunesektorens størrelse i 2009 og
2010 målt i forhold norsk økonomi må både ses på bakgrunn av styrkingen
av kommuneøkonomien gjennom 2009 og konjunkturnedgangens virkning
på næringslivet i 2009.
Aktiviteten i kommuneforvaltningen kan måles med
en indikator, hvor sysselsetting målt i timeverk, produktinnsats
og bruttoinvesteringer inngår som komponenter.
Overføringen av ansvaret for store deler av
riksvegnettet fra staten til fylkeskommunene i 2010 har medført
en kraftig vekst i bruttoinvesteringene i fylkeskommunene fra 2009
til 2010. Funksjonsendringen har også medført en ekstra vekst i
annet kjøp av varer og tjenester (produktinnsats), mens sysselsettingstallene
i liten grad er påvirket. Etter korreksjon for denne funksjonsendringen
er aktivitetsveksten i 2010 anslått til 1,4 pst. Den anslåtte aktivitetsveksten
på 1,4 pst. innebærer en klar avdemping av veksttakten i forhold
til de foregående årene, og veksten er også lavere enn veksten i
BNP for Fastlands-Norge på 2,2 pst.
Også utviklingen i sysselsettingstallene for
kommuneforvaltningen viser en avdemping. For årene 2007, 2008 og
2009 steg utførte timeverk i kommunesektoren årlig med rundt 3 pst.
Ifølge de foreløpige nasjonalregnskapstallene steg utførte timeverk
i kommuneforvaltningen med 2,2 pst. fra 2009 til 2010.
Gjennomgående i perioden 1990–2010 har veksten
i de frie inntektene vært lavere enn veksten i de samlede inntektene.
Dette skyldes i første rekke at reformer og satsinger innen pleie-
og omsorgssektoren, helsesektoren og barnehager har vært finansiert
ved øremerkede tilskudd.
Inntektsveksten varierer gjennomgående mer enn
aktivitetsveksten. Dette har blant annet sammenheng med at skatteinngangen
er usikker og kan avvike fra de prognosene som legges til grunn
i de økonomiske oppleggene, samt at varslede svingninger i inntektene
ikke vil slå fullt ut i aktivitetsnivået på kort sikt.
I 2007 og 2008 ble netto driftsresultat i kommunesektoren
sterkt redusert, fra 5,5 pst. av inntektene i 2006 til 0,4 pst.
i 2008. Reduksjonen hadde sammenheng med lav inntektsvekst, høy
vekst i sysselsetting og driftsutgifter, renteøkning og betydelige
tap på finansielle plasseringer. I 2009 ble inntektsveksten i kommunesektoren
høy, blant annet som følge av økte overføringer som del av de finanspolitiske
tiltakene mot finanskrisen. Sammen med lavere rentenivå og betydelige
gevinster på finansielle plasseringer bidro dette til at netto driftsresultat
økte til 3 pst. av inntektene i 2009. Fordi driftsresultatet i kommunene
ble holdt oppe av ekstraordinære gevinster på finansielle plasseringer,
var imidlertid den underliggende økonomiske balansen i kommunene
fortsatt svak.
Fylkeskommunene har i mindre grad enn kommunene
vært eksponert for utviklingen i finansmarkedene og har de siste
årene hatt stabile og høye driftsresultater. Netto driftsresultat
for fylkeskommunene var som gjennomsnitt over 4 pst. av driftsinntektene
over perioden 2004–2009.
I 2010 har kommunene og fylkeskommunene hatt
svært ulik utvikling i netto driftsresultat. For fylkeskommunene
utenom Oslo økte netto driftsresultat fra 4,5 pst. i 2009 til 8,7
pst. i 2010.
Denne økningen er i stor grad påvirket av blant annet
overføringen av ansvaret for store deler av riksvegnettet ble overført
fra staten fra 1. januar 2010. Før overføringen var de økonomiske rammene
for disse fordelt på henholdsvis driftsposter og investeringsposter.
Da veiene ble overført til fylkeskommunene, ble den økonomiske kompensasjonen
(de samlede drifts- og investeringsrammene i staten) i sin helhet
gitt i form av økte rammetilskudd. Rammetilskuddet inntektsføres
i fylkeskommunenes driftsregnskap. Fylkeskommunene har disponert
deler av den økte rammeoverføringen til drift og deler av den til
nye investeringer. Sistnevnte utgiftsføres i fylkeskommunenes investeringsregnskap.
For den delen av veginvesteringene som er finansiert av den økte
rammeoverføringen, vil hele inntekten synliggjøres i driftsregnskapet,
mens utgiftene vil framkomme i investeringsregnskapet. Finansieringsopplegget
for forvaltningsreformen har dermed medført en betydelig økning
i driftsresultatet for fylkeskommunene, som viser forholdet mellom
årets løpende driftsinntekter og årets løpende driftsutgifter (løpende
tjenesteproduksjon samt renter, avdrag og finansiell avkastning).
TBU har anslått at om lag 4/5 av økningen i netto driftresultat
i fylkeskommunene kan knyttes til forvaltningsreformen.
I kommunene utenom Oslo var veksten i driftsutgifter
noe lavere enn veksten i driftsinntekter i 2010, noe som bidro til
en viss stigning i brutto driftsresultat. På grunn av sterk reduksjon
i finansinntekter ble netto driftsresultat likevel noe redusert,
fra 2,7 pst. av inntektene i 2009 til 2,3 pst. i 2010. Nivået på
netto driftsresultat for kommunene utenom Oslo i 2010 ligger litt
under gjennomsnittet for perioden 2004–2009, som var på 2 3/4 pst.
av driftsinntektene.
Oslo kommune har gjennomgående tidligere hatt et
nivå på netto driftsresultatet godt over gjennomsnittet for kommuneforvaltningen
ellers. I perioden 2004–2008 lå netto driftsresultat i landets hovedstad
på i overkant av 4 pst. av inntektene som årlig gjennomsnitt. I
2010 ble netto driftsresultatet i Oslo betydelig redusert fra 3,2 pst.
i 2009 til 1,1 pst.
For kommunesektoren som helhet økte netto driftsresultat
fra 3,0 pst. i 2009 til 3,2 pst. i 2010. Korrigert for forvaltningsreformen
anslår TBU at netto driftsresultat har blitt redusert fra 3 pst.
i 2009 til om lag 2 3/4 pst. av inntektene i 2010.
Ved inngangen til mai 2011 var i alt 50 kommuner
og ingen fylkeskommuner oppført i ROBEK. De innmeldte kommunene
er i all hovedsak inne på bakgrunn av at de enten har vedtatt å
dekke inn tidligere underskudd over mer enn to år, eller at de ikke
har klart å følge inndekningsplanen. Et fåtall er innmeldt utelukkende
som følge av å ha vedtatt et årsbudsjett eller en økonomiplan i
ubalanse.
Ifølge de siste nasjonalregnskapstallene fra Statistisk
sentralbyrå steg bruttoinvesteringene i kommuneforvaltningen reelt
med om lag 13 pst. fra 2009 til 2010. Når en holder overdragelsen
av ansvaret for øvrige riksveger utenom, anslås investeringsnivået
å ha holdt seg om lag uendret.
Nettofinansinvesteringene i 2010 anslås til
-24,3 mrd. kroner, tilsvarende 6,9 pst. av inntektene, som er den
samme andelen av inntektene som i 2009.
Som følge av store negative nettofinansinvesteringer
de siste årene har netto gjeld steget til i overkant av 40 pst.
av inntektene ved utgangen av 2010. Dette er høyere enn gjeldsnivået
på slutten av 1980-tallet. For årene 1997–2000 var nettogjelden
så lav som rundt 10 pst. av inntektene, blant annet som følge av
flere år med kursgevinster i fordringsposter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet i sine alternative statsbudsjett for 2010
og 2011 gikk inn for å øke kommunenes økonomiske handlingsrom med
henholdsvis 4,2 mrd. kroner og 5,22 mrd. kroner i forhold til regjeringens
økonomiske opplegg.
I dette kapitlet redegjøres det for en del sentrale indikatorer
for utviklingen i de kommunale velferdstjenestene i perioden 2005
til 2010. Det er lagt særlig vekt på utviklingen fra 2009 til 2010.
De største målgruppene for kommunale og fylkeskommunale
tjenester er barn og unge opp til 19 år og innbyggere 67 år og over.
I løpet av de siste fem årene har antall innbyggere i disse gruppene
økt med 55 600. Det indikerer et økt behov for kommunale tjenester.
For 2010 indikerer beregninger fra Det tekniske beregningsutvalg
for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) at merkostnadene knyttet til
den demografiske utviklingen var om lag 1,8 mrd. kroner, forutsatt
samme standard og dekningsgrader som året før.
Antall barn i barnehagealder og andelen heltidsplasser
har i løpet av de siste fem årene økt kraftig.
Parallelt med den sterke utbyggingen av barnehageplasser
har det vært en kraftig økning i ressursinnsatsen, målt ved avtalte
årsverk. I 2010 økte ressursinnsatsen noe mindre enn hva økningen
i korrigert oppholdstid isolert sett skulle tilsi.
Andel styrere og pedagogiske ledere med godkjent
førskolelærerutdanning har de siste årene gått jevnt ned, men økte
svakt igjen fra 2009 til 2010.
Elevtallet i grunnskolen gikk i flere år ned,
men fra 2008 har elevtallet vært om lag på samme nivå. Ressursinnsatsen,
målt ved årstimer til undervisning, har på sin side økt gjennom
hele perioden. I 2010 er det totale årstimetallet uendret fra 2009,
men årstimer til spesialundervisning har økt.
Innen pleie- og omsorgstjenestene er det økende behov
knyttet til at det blir flere eldre, særlig i aldersgruppen over
90 år, samtidig som det blir flere yngre mottakere. De siste årene
har antall mottakere av hjemmetjenester under 67 år økt betydelig
mer enn befolkningsveksten skulle tilsi, og denne gruppen utgjør
en stadig større andel av mottakerne av hjemmetjenester. Samlet sett
har utviklingen de siste årene vist en betydelig endring i hvilke
grupper som benytter de hjemmebaserte pleie- og omsorgstjenestene.
Endring i sammensetningen av mottakergruppen med flere mottakere
blant yngre og de eldste kan tyde på økt pleietyngde blant mottakerne.
Innenfor sosiale tjenester var det en nedgang
i antall sosialhjelpstilfeller fram til 2008, men etter dette har
det vært en økning. Gjennomsnittlige utbetalinger har økt i perioden
fram til 2009. Tall for gjennomsnittlige utbetalinger i 2010 foreligger
ikke før juni 2011. Stønadslengden er i gjennomsnitt redusert det
siste året.
På nasjonalt nivå i 2010 var antall kommunalt
disponerte boliger for vanskeligstilte per 1 000 innbyggere 20,0.
Dette er en liten reduksjon fra 2009.
Foreløpige KOSTRA-tall for 2010 viser at i underkant
av tre av fire husstander som oppholder seg i midlertidig botilbud
har opphold av kortere varighet enn tre måneder. Regjeringens mål
er at ingen skal oppholde seg lenger enn tre måneder i midlertidig
botilbud. Det gjenstår derfor noe før målet er nådd.
I 2010 var 44 pst. av de kommunalt disponerte boligene
tilgjengelige for personer som bruker rullestol. Eldre og personer
med ulike funksjonsnedsettelser utgjør årlig en høy andel av dem som
tildeles kommunalt disponerte boliger. Det er derfor viktig at andelen
tilgjengelige kommunalt disponerte utleieboliger til denne gruppen
fortsetter å øke.
De siste årene har både antall årsverk, antall
undersøkelser og antall barn som tar i mot hjelp fra barnevernet
økt, også når en ser det opp mot veksten i antall barn og unge.
Andelen undersøkelser der saksbehandlingstiden overskred fristen
i lovverket på tre måneder, har gått noe ned.
Antall 16–18-åringer økte kraftig mellom 2004 og
2008. Andelen av 16–18-åringene som er i videregående opplæring
har ligget relativt stabilt rundt 90 pst. I 2009 flatet veksten
i antall unge i alderen 16–18 år ut, og veksten var lav også i 2010.
Det var en klar nedgang i antall lærlinger fra 2009 til 2010, mens
antall elever i videregående skole økte. Noe av nedgangen i antall
lærlinger kan skyldes at foreløpige tall for 2010 sammenlignes med
endelige tall for 2009. Ettersom det tar tid fra lærlingen har startet
i lære til lærekontrakten godkjennes, forventes de endelige tallene
for 2010 å bli noe høyere.
Fra 2009 til 2010 var veksten i avtalte lærerårsverk
og veksten i antall elever om lag like stor, henholdsvis 1,4 pst.
og 1,5 pst. Andelen av elevene som fikk oppfylt førstevalget i 2010
økte med 4,2 prosentpoeng sammenlignet med året før. Andelen som
sluttet i løpet av året økte med et halvt prosentpoeng.
En av de store utfordringene i kommunesektoren har
vært mangel på kunnskap og kompetanse om eiendomsforvaltning. Kommunal-
og regionaldepartementet vil derfor fortsatt støtte opp om arbeidet
i KoBE (Kompetanse for Bedre Eiendomsforvaltning).
Fra og med 2009 fikk kommunesektoren bedre styringsinformasjon
i form av nøkkeltall om eiendomsforvaltning i KOSTRA.
Av proposisjonen fremgår at kommunesektoren prioriterer
eiendomsforvaltning av sentrale formålsbygg høyere i 2010 enn i
2009. Det samlede arealet per innbygger har vært stabilt fra 2009
til 2010. Enhetskostnadene per kvadratmeter har nominelt sett økt
noe fra 2009 til 2010. Utgiftene for kommunene til vedlikeholdsaktiviteter
har blitt noe redusert både for kommuner og fylkeskommuner. Dette
har sammenheng med tiltakspakken som i stor grad ble brukt i 2009.
Energikostnadene per kvadratmeter økte med henholdsvis 21,6 pst.
for kommunene og 17 pst. for fylkeskommunene. Siden dette er relativt ny
statistikk, er det grunn til å ta forbehold om enkelte feil i tallene.
Departementet vil gi Norges teknisk-naturvitenskapelige
universitet 2 103 500 kroner i tilskudd i 2011 til gjennomføring
av et femårig FoU-program om kommunal eiendomsforvaltning. 103 500
kroner er overføring fra 2010.
Det er fortsatt nødvendig for de fleste kommuner å
høyne statusen på eiendomsforvaltning og prioritere ressurser på
kort sikt med tanke på et godt, verdibevarende vedlikehold, noe
som igjen vil sikre gode tjenester for brukerne av de kommunale
og fylkeskommunale bygningene, god økonomi og økt handlingsrom i
framtida for kommunene og fylkeskommunene.
Komiteen viser til
sine merknader under kapittel 4.6.2.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at en rekke kommuner står
overfor store utfordringer når det gjelder barnehagetilbud med god
kvalitet til alle barn i kommunen som søker om plass. Disse medlemmer vil
understreke at alle barnehager må sikres midler og kompetanse til
å opprettholde høy kvalitet, tilstrekkelig pedagogisk tilbud og
et høyt antall voksne i forhold til antall barn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at behovet for etter- og videreutdanning blant dagens lærere
er stort. Vi vet blant annet fra PISA-undersøkelsene at læreren er
den viktigste faktoren for elevenes læringsutbytte. Innføring av
valgfag i ungdomsskolen medfører en ytterligere økning i kompetansebehovet
i sektoren.
Disse medlemmer ser med bekymring
på at deltakelsen i etter- og videreutdanning er svært lav sett
i forhold til kompetansebehovet i sektoren. I 2011 ble bare 1 500
studieplasser benyttet. Dette til tross for at regjeringen hadde
satt av midler til 2 500 studieplasser og det var 4 000 søkere.
På sikt mener disse medlemmer at det bør være en
målsetting å etter- og videreutdanne mellom 4 000 og 5 000 lærere
i året. Disse medlemmer viser til sitt forslag i
Innst. 12 S (2010–2011), jf. Prop. 1 S (2010–2011) om å endre finansieringsnøkkelen
for dermed å gjøre det lettere for kommunene å finne midler til
å etterutdanne flere lærere. Ettersom dette forslaget falt vil disse
medlemmer foreslå å øremerke 300 mill. kroner til fullfinansiering
av inntil 1 250 studieplasser i etter- og videreutdanning av lærere.
Pengene fordeles slik at kommuner som har bevilget penger til en
eller flere studieplasser innenfor dagens ordning i 2012 får anledning
til å sende en lærer i tillegg til hver av de lærerne de allerede
har finansiert.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at å sikre et godt tilbud av omsorgsboliger og sykehjemsplasser
er en av kommunenes viktigste oppgaver innen pleie og eldreomsorg.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at eldre, pleietrengende mennesker må få en lovfestet rett til å
få dekket grunnleggende behov. Disse medlemmer mener
det er uakseptabelt at eldre pleietrengende mennesker står uten
rettigheter, og at man er prisgitt den enkelte kommunes økonomiske
situasjon og politikeres prioriteringer. Eldreomsorgen i Norge har
vært gjenstand for en kontinuerlig debatt siden midten av 1980-tallet.
Sjokkerende nyheter og oppslag i pressen som: «Tvang mot eldre –
daglig kost i sykehjem», «Gamle bindes og låses inne», «Tørstet
i hjel på sykehjem», «De gamle brytes ned av motløshet», og «Eldre
blir mishandlet», er dessverre ikke uvanlig.
Disse medlemmer viser til at
det har vært en nedgang i antallet sykehjemsplasser i forhold til befolkningsutviklingen
og behovet for slike plasser siden den rød-grønne regjeringen overtok
i 2005. Det vises i denne sammenheng til Riksrevisjonens rapport,
fremlagt våren 2009. Disse medlemmer viser til at
skiftende regjeringer og stortingspolitikere i alle valgkamper de
siste 30 årene har lovet en verdig eldreomsorg. Jens Stoltenberg
uttalte i valgkampen 2005 at eldreomsorgen «skal skinne». Disse
medlemmer er av den oppfatning at ingen har klart oppgaven
med å skape en verdig eldreomsorg.
Disse medlemmer mener det er
på høy tid at det innføres en lovfestet rett til pleie og omsorg for
eldre med behov for slike tjenester, betalt av folketrygden. Disse
medlemmer konstaterer at det fortsatt er langt frem til
en eldreomsorg som skinner, og viser til sitt omfattende og helhetlige
forslag i Dokument nr. 8:83 (2006–2007) om en fremdriftsplan for
å sikre en varm, valgfri og verdig eldreomsorg som skinner med i
alt 19 konkrete tiltak som bør gjennomføres.
Disse medlemmer viser til at
kommunenes ansvar for omsorgsoppgavene blir ivaretatt svært forskjellig
fra kommune til kommune. Vekslende regjeringer har lagt frem planer,
handlingsplaner og forslag til endringer, men situasjonen i eldreomsorgen
og kritikken mot det kommunale tilbudet har ikke stilnet eller endret seg
vesentlig. Økte bevilgninger til kommunene, som blir gjenstand for
kommunestyrers og kommuneadministrasjoners prioriteringer, fører
ofte ikke til satsing på eldreomsorg.
Disse medlemmer synes det er
et stort paradoks at verdens rikeste land, per capita, og med selvskryt
om en velferdsstat som alle andre land visstnok ser opp til, fremdeles
har en jevn nyhetsdekning i media om store problemer og elendighet
i sitt eldreomsorgssystem.
Disse medlemmer mener situasjonen
er en helt naturlig konsekvens av et sosialistisk system som rasjonerer
eldreomsorgstilbudet gjennom rammebevilgninger. De økonomiske rammene er
for små og kan fritt brukes til andre formål som fortrenger omsorg
av pleietrengende eldre. Når det ikke er automatikk i at det stilles
midler til rådighet i takt med et voksende behov og en voksende
eldrebefolkning, må køer, ventelister og høyere terskler for hjelp
bli resultatet.
Disse medlemmer viser til Innst.
285 S (2010–2011), jf. Prop. 65 S (2010–2011), der disse
medlemmer merker seg at regjeringen kommer disse
medlemmer i møte med en økning i kap. 586 Tilskudd til omsorgsboliger
og sykehjemsplasser, post 64 Investeringstilskuddet. Selv om disse
medlemmer mener enhver økning i investeringstilskuddet er
av det gode, mener disse medlemmer at utfordringen
for kommunesektoren er tilgang til driftsmidler, og ber regjeringen
komme tilbake til dette når statsbudsjettet for 2012 fremlegges.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å fremme forslag til
lov som gir de pleietrengende lovfestet rett til å få dekket grunnleggende
behov – uavhengig av hvor i landet de bor – innen 1. januar 2012.»
«Stortinget ber regjeringen, med hjemmel i ny lov,
utarbeide en ny kvalitetsforskrift hvor grunnleggende behov blir
klart og tydelig definert.»
Disse medlemmer er av den oppfatning
at teknologiske løsninger vil være en del av fremtidens hjemmebaserte
omsorg. Dette kan for eksempel være bruk av sensorteknologi og andre løsninger
som skaper økt trygghet og sikkerhet for den enkelte eldre. I denne
sammenheng er det viktig at nye omsorgsboliger har tilgang på nødvendig
infrastruktur for å kunne implementere teknologiske løsninger som
krever god kapasitet på nettilgang mv. Det bør derfor, slik disse medlemmer ser
det, legges til rette for slik infrastruktur i bygging av nye omsorgsboliger
i 2012.
Disse medlemmer peker på at teknologiske nyvinninger
vil kunne ha betydelig samfunnsmessig gevinst, og at forholdene
må legges til rette for at innovasjon innen pleie- og omsorgssektoren
blir bedre ivaretatt gjennom utprøving av teknologi som kan være
med på å skape både forutsigbarhet for brukere av pleie- og omsorgstjenester,
og deres pårørende, og som kan være med på å stimulere teknologibedrifter til
å prøve ut nye løsninger som forbedrer etablerte prosesser og utrustning
innen denne sektoren.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at det i forbindelse med Husbankens tildelingsmidler til omsorgsboliger
må kunne ytes et eget tilskudd i forbindelse med tilrettelegging
for infrastruktur til å kunne ta i bruk nye teknologiske virkemidler,
for eksempel mer tidsriktige trygghetsalarmer. Dette for å kunne
møte fremtidige utfordringer og muligheter.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med
tilskuddsordning for bygging av omsorgsboliger, legge til rette
for nødvendig teknologisk infrastruktur til å kunne ta i bruk teknologiske
løsninger i fremtiden.»
I proposisjonen analyseres skatteinntektenes
betydning som kommunal inntekt, med utgangspunkt i skattetall for
siste tjueårsperiode. I analysene er det skatteinntekter innenfor
kommuneopplegget som er tatt med, dvs. skatt på inntekt og formue,
naturressursskatt og selskapsskatt. Eiendomsskatt, som er en frivillig skatt,
og konsesjonsavgift, som betales til kommunene som er berørt av
utbygging eller regulering, er ikke med i analysen. Ulike rammebetingelser
påvirker kommunenes skatteinntekter. Gjennom årene har det for eksempel vært
ulik skatteandel og skattøre, samt utjevningsgrad i skatteutjevningen.
I kommuneopplegget ses forventet skatteinngang i sammenheng med
størrelsen på og fordelingen av rammetilskuddet.
Det vises i proposisjonen til at inntektsforskjeller
er den viktigste forklaringen på forskjeller i tjenestetilbudet
mellom kommunene. Kommunene har ansvar for grunnleggende velferdstjenester,
derfor kan man ikke akseptere store forskjeller mellom kommunene,
eller at det er store svingninger over tid. Skatt er mer ujevnt fordelt
og svinger mer enn rammetilskudd.
Det er forskjeller i skatteinntekter mellom
ulike grupper av kommuner etter sentralitet, innbyggertall og befolkningsvekst.
Forskjellene har eksistert i hele perioden, men variasjonen mellom kommunene
har gått ned. Vekst i absolutte tall er høyere jo mer sentral gruppen
av kommuner er, jo høyere innbyggertallet til gruppen av kommuner
er, og jo høyere befolkningsvekst gruppen av kommuner har hatt.
Siden mesteparten av skatteinntektene kan relateres til innbyggertall,
blir bildet mer nyansert ved å se på vekst i skatt per innbygger.
Veksten i skatt per innbygger er jevnere fordelt mellom de ulike
gruppene av kommuner enn absolutt vekst målt i kroner.
Hvilke skatteinntekter og hvor mye kommunene får
beholde av dem påvirker ikke bare nivået på kommunenes skatteinntekter,
men også fordelingen av skatteinntektene mellom kommunene. Selskapsskatten
og naturressursskatten bidrar til større variasjon i inntekter mellom
kommunene. Naturressursskatten utgjør en liten del av kommunenes
skatteinntekter samlet sett, men har stor betydning for enkelte
små og mindre sentrale kommuner. I perioder der kommunene har fått
beholde en andel av selskapsskatten, har også variasjonen mellom
kommunene blitt forsterket. Denne skatten har vært spesielt viktig
for Oslo, men også for andre folkerike kommuner i sentrale strøk.
Utformingen av skatteutjevningen (utjevningsgrad,
tilleggskompensasjon m.m.) påvirker også i stor grad den endelige
fordelingen av kommunenes skatteinntekter. Uansett utforming bidrar den
i stor grad til å gjøre variasjonen i skatteinntekter mellom kommunene
mindre. Særlig bidrar tilleggsutjevningen for kommuner med under
90 pst. av landsgjennomsnittet i skatt per innbygger til å dra lavinntektskommuner
nesten opp på nivå med landsgjennomsnittet. Likevel bidrar den bare
delvise utjevningen til at det fremdeles eksisterer forskjeller
i skatt per innbygger mellom kommunene.
De endringene som er gjort de siste årene, der blant
annet selskapsskatten er tatt bort som kommunal inntekt, utjevningsgraden
i skatteutjevningen er økt og skattens andel av kommunenes samlede
inntekter er redusert, har ført til at forskjellene i skatteinntekter
mellom kommunene etter ujevning nå er på et forholdsvis lavt nivå.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at det er store variasjoner i skattegrunnlag mellom kommunene, noe
som skaper store forskjeller i inntektsnivå. Forskjeller i inntektsnivå
er den viktigste årsaken til ulikt tjenestetilbud. For å sikre en
jevnere fordeling av inntekter mellom landets kommuner og utjevne uønskede
forskjeller, viser komiteen til at Stortinget har vedtatt å redusere
skattens andel av kommunenes samlede inntekter fra 45 til 40 pst. Skatt
er fortsatt den viktigste inntektskilden for kommunene. Stortinget
har tidligere sørget for større omfordeling gjennom å øke skatteutjevningsprosenten
i inntektssystemet.
Flertallet vil understreke at
redusert skatteandel og økt utjevningsprosent er et viktig omfordelingsgrep.
Med dette overføres midler fra skattesterke til skattesvake kommuner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine respektive merknader under kapittel 1.2.
Regjeringen la i juni 2009 fram St.meld. nr.
47 (2008–2009) Samhandlingsreformen. Ved stortingsbehandlingen av
meldingen ble det gitt tilslutning til hovedlinjene i reformen.
Reformen er nå konkretisert ved at regjeringen har lagt fram forslag
til nytt lovverk, nye økonomiske virkemidler og stortingsmelding
om nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015), jf. Prop. 90 L (2010–2011),
Prop. 91 L (2010–2011) og Meld. St. 16 (2010–2011).
Blant de mest sentrale virkemidlene som foreslås
er:
økt innsats på folkehelsearbeid
og forebygging i helse- og omsorgstjenesten
lovpålagt samarbeidsavtale mellom kommuner og
regionale helseforetak
kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten
kommunalt betalingsansvar for utskrivingsklare pasienter
ny kommunal plikt til å tilby døgnopphold
til pasienter med behov for øyeblikkelig hjelp
Reformen skal gjennomføres over tid fra 1. januar
2012, og første implementeringsfase følger Nasjonal helse- og omsorgsplan
(2011–2015). Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester og lov
om folkehelsearbeid konkretiserer de rettslige virkemidlene i reformen
og erstatter og harmoniserer dagens lovverk. De økonomiske virkemidlene
skal støtte målene om ønsket arbeidsfordeling, gode pasientforløp
og løsninger på laveste effektive omsorgsnivå. Et viktig grep i
reformen har vært å etablere virkemidler som gir spesialisthelsetjenesten
og kommunene økonomiske insentiver til å samarbeide.
Samtidig skal det satses mer på helsefremmende arbeid,
både i helse- og omsorgstjenesten og rettet mot arbeidsliv, skole
og barnehage. Gjennom den nye folkehelseloven får kommunene et tydelig
ansvar for befolkningens helse. Dette betyr at kommunene må skaffe
seg oversikt over helsetilstanden til kommunens innbyggere, fastsette
mål og strategier for å møte lokale folkehelseutfordringer, samt
iverksette nødvendige tiltak i egen kommune.
Fra og med 2012 innføres kommunal medfinansiering
av spesialisthelsetjenesten og kommunalt betalingsansvar for utskrivningsklare
pasienter. Det tas sikte på at en ny kommunal plikt til å tilby
døgnopphold til personer med behov for øyeblikkelig hjelp innføres
fra 2016.
De økonomiske virkemidlene skal støtte målene om
bedre arbeidsfordeling mellom kommune og helseforetak, gode pasientforløp
og kostnadseffektive løsninger. Et viktig grep i reformen har vært
å etablere virkemidler som gir spesialisthelsetjenesten og kommunene
økonomiske insentiver til å samarbeide. En eventuell innsparing
i kommunene som følge av kommunal medfinansiering og den nye ordningen
med betalingsansvar for utskrivningsklare pasienter, vil kunne inngå
som en del av grunnlaget for drift av alternative tilbud i kommunene.
Regjeringen har i Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal
helse- og omsorgsplan (2011–2015), varslet at en større del av veksten
i helsebudsjettene skal komme i kommunene, blant annet for å ivareta
behovet for økt forebygging og styrket folkehelsearbeid. Regjeringen
vil i sine årlige budsjettframlegg komme tilbake med forslag til eventuelle
endringer i bevilgningene til kommunene og spesialisthelsetjenesten.
Regjeringen legger opp til å innføre 20 pst.
kommunal medfinansiering av somatiske pasienter for medisinske opphold
og konsultasjoner for alle aldersgrupper fra 2012. Kirurgi og fødsler
er ikke inkludert i medfinansieringen. Det legges opp til et tak
på 30 000 kroner for særlig ressurskrevende enkeltopphold. Videre
vil nyfødte barn og pasientbehandling med kostbare biologiske legemidler
unntas fra medfinansieringsgrunnlaget. Midlene som overføres til kommunene
fra 2012 vil bli finansiert av en tilsvarende reduksjon i bevilgningen
til innsatsstyrt finansiering. Foreløpig er det anslått at et beløp
i størrelsesorden 4,2 mrd. 2010-kroner overføres til kommunenes
rammetilskudd.
Regjeringen legger opp til at kommunene får
betalingsplikt for utskrivingsklare pasienter innen somatikk fra
2012. Kommunene vil få overført midler for utskrivingsklare pasienter
anslått til om lag 560 mill. kroner. Midlene overføres til kommunenes
rammetilskudd.
Både kommunal medfinansiering og overføring av
det økonomiske ansvaret for utskrivingsklare pasienter, forutsetter
at relevante data om spesialisthelsetjenesten gjøres tilgjengelige
for kommunene, og brukes som grunnlag for økonomisk oppgjør.
Datagrunnlaget for det økonomiske oppgjøret
av kommunal medfinansiering og utskrivingsklare pasienter skal være
et nasjonalt ansvar, og skal i hovedsak ta utgangspunkt i data fra
Norsk pasientregister (NPR). Begge finansieringsordningene forskriftsreguleres.
Helsedirektoratet er ansvarlig for alle beregninger som gjelder
den enkelte kommune, utarbeidelse av prognoser, kontrollrutiner
m.v. Det legges opp til en innretning som understøtter kommunenes
behov for styring og kontroll. Informasjon om aktivitetsutviklingen
vil gå fra sentrale myndigheter til kommunene, på samme måte som
til spesialisthelsetjenesten i dag. Datagrunnlaget gjøres tilgjengelig
for kommunene, for eksempel gjennom en nettbasert løsning hvor kommunene fortløpende
kan få innsyn i og informasjon om kostnader til kommunal medfinansiering
og utskrivingsklare pasienter.
De nye ordningene forutsetter at den enkelte kommune
etter regning betaler til det regionale helseforetaket i den helseregion
kommunen geografisk tilhører. Betalingsgrunnlaget for den enkelte
kommune fastsettes av Helsedirektoratet basert på regler og retningslinjer
for ordningen. Det arbeides med sikte på at betalingssystemet skal
minimere den administrative byrden for kommuner og regionale helseforetak,
dog slik at regnskapstekniske krav, likviditetshensyn og øvrige
behov knyttet til økonomistyringen hos partene imøtekommes.
Regjeringen har i Prop. 91 L (2010–2011) foreslått
en plikt for kommunene til å etablere øyeblikkelig hjelp-døgntilbud.
Regjeringen legger opp til en gradvis oppbygging av tilbudet i landets
kommuner fram til 2016. Driftskostnadene ved tilbudet finansieres
ved at midler gradvis overføres fra de regionale helseforetakene
til kommunene i perioden 2012 til 2015. 50 pst. av midlene overføres
fra bevilgningene til de regionale helseforetakene til kommunene
gjennom øremerkede tilskudd basert på søknader, og 50 pst. tilføres
konkrete prosjekter gjennom direkte bidrag fra de regionale helseforetakene til
kommunene. Kommunene vil kunne søke om investeringstilskudd gjennom
investeringsordningen for sykehjem og omsorgsboliger.
Midlene til kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten
og utskrivingsklare pasienter overføres til kommunene gjennom innbyggertilskuddet,
som er den største komponenten i rammetilskuddet.
Innbyggertilskuddet fordeles i utgangspunket med
et likt beløp i kroner per innbygger til alle kommuner før man foretar
en omfordeling mellom kommunene basert på ordningen med utgiftsutjevning
(kostnadsnøkkel). Kommunene er forskjellige både i forhold til demografi, geografi
og andre etterspørselsforhold som kommunene selv ikke rår over.
Målet med utgiftsutjevningen er å fange opp disse ufrivillige kostnadsforskjellene.
Midlene til kommunal medfinansiering og utskrivningsklare
pasienter inkluderes fra 2012 i utgiftsutjevningen, og det er derfor
laget en egen kostnadsnøkkel for å fange opp variasjoner i kommunenes
kostnader.
På bakgrunn av analyser og brukerstatistikk
som det er nærmere redegjort for i proposisjonen, foreslår departementet
å innføre en kostnadsnøkkel som består utelukkende av alderskriterier. Aldersinndelingen
som er vist i figur 10.1 i proposisjonen brukes som kriterier i
kostnadsnøkkelen. I vektingen av kriteriene tas det utgangspunkt
i de ulike aldersgruppenes andel av samlede kostnader i 2010. Dette
vises i tabell 10.1 sammen med befolkningsandeler.
Tabell 10.1 KMF utgifter fordelt på aldersgrupper. 2010 tall.
Befolkningsandeler 2011
| KMF fordelt på
aldersgrupper
2010 | Pst. andel
av samlede utgifter | Antall
innbyggere
per 1.1.2011 | Pst. andel
av samlet
befolkning | Utgifter per
innbygger i
aldersgruppen |
| (kroner) | | | | (kr per. innb.) |
0–17 år | 346 749 655 | 8 % | 1 114 374 | 23 % | 311 |
18–49 år | 886 893 621 | 21 % | 2 151 573 | 44 % | 412 |
50–66 år | 1 106 975 342 | 26 % | 1 017 321 | 21 % | 1 088 |
67–79 år | 991 172 726 | 23 % | 415 884 | 8 % | 2 383 |
80–89 år | 722 526 446 | 17 % | 182 902 | 4 % | 3 950 |
90 år+ | 179 336 545 | 4 % | 38 251 | 1 % | 4 688 |
Landet | 4 233 654 336 | 100 % | 4 920 305 | 100 % | 860 |
Tabell 10.1 viser at om lag 4 pst. av utgiftene
kan knyttes til gruppen 90 år og over, mens denne gruppen bare utgjør
om lag 1 pst. av samlet befolkning (befolkningstall per 1. januar
2011). Til sammenligning står gruppen 18–49 år for om lag 21 pst.
av de samlede utgiftene, mens 44 pst. av samlet befolkning tilhører
denne aldersgruppen. Gruppen 90 år og over vil med andre ord bli
vektet relativt høyt i forslaget til kostnadsnøkkel, mens gruppen
18–49 år vil bli vektet relativt lavt i kostnadsnøkkelen.
Tabell 10.2 Forslag til kostnadsnøkkel
Kriterium | kostnadsvekt |
Innb. 0–17 | 0.0819 |
Innb. 18–49 | 0.2095 |
Innb. 50–66 | 0.2615 |
Innb. 67–79 | 0.2341 |
Innb. 80–89 | 0.1707 |
Innb. 90 og over | 0.0423 |
Sum | 1.0000 |
Tabell 10.2 viser forslaget til kostnadsnøkkel, der
alderskriteriene er gitt vekt etter kostnadsandeler. Forskjellene
fra tabell 10.1 skyldes at kostnadsvektene i tabell 10.2 er vist
med 4 desimaler. Kostnadsvektene kan bli justert noe i statsbudsjettet
ved at det brukes oppdaterte kostnadstall. Tallene i tabell 10.1
er basert på kostnadsandeler i 2010.
Enkelte kommuner vil kunne ha høyere kostnader
ved kommunal medfinansiering og utskrivingsklare pasienter ved innføringstidspunktet enn
det som fordeling etter kostnadsnøklene fanger opp. Disse vil i
en overgangsperiode få en kompensasjon utover det som fordeles gjennom kostnadsnøkkelen.
Kompensasjonen vil i 2012 bli gitt innenfor veksten i de frie inntektene. Regjeringen
vil i statsbudsjettet komme nærmere tilbake til nivå og innretning
på kompensasjonen.
Komiteen viser til
at Samhandlingsreformen iverksettes fra 1. januar 2012. Reformen
skal sikre en helse- og omsorgstjeneste som møter de framtidige
demografiske utfordringene, endringer i sykdomsbildene og pasientens
behov for koordinerte tjenester.
Komiteen mener Samhandlingsreformen
er en betydelig reform for kommunesektoren, både når det gjelder
oppgaver og økonomi. Komiteen er derfor opptatt av
at innføringen av reformen følgeevalueres, slik at utilsiktede virkninger kan
justeres raskt.
Når det gjelder utskrivningsklare pasienter,
viser komiteen til at statistikken viser at jo eldre pasientene
blir, jo mer vanlig er det at de blir liggende på sykehus etter
at de er definert som utskrivningsklare. Med bakgrunn i dette er
det naturlig å anta at kommuner med en høy andel eldre også vil
ha flere utskrivingsklare pasienter.
Komiteen registrerer imidlertid
at tallene viser at omfanget av utskrivingsklare pasienter er økende
med kommunestørrelse, og at små kommuner jevnt over har få utskrivingsklare
pasienter. Samtidig er andelen eldre jevnt over større i mindre
kommuner enn i større kommuner. Komiteen mener det kan være flere
årsaker til dette, blant annet om kommunen har tilgjengelig kortidsplasser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener
at i sum utgjør midlene til utskrivningsklare pasienter lite i forhold
til KMF midlene. For å få et minst mulig komplisert system, er komiteen
enig med regjeringen at det er mest hensiktsmessig å benytte samme
kriterier for både KMF og utskrivningsklare pasienter, og at alderskriterier
legges til grunn.
Flertallet peker på at det i
forbindelse med innføring av kommunal medfinansiering, overføres
4,2 mrd. 2010-kroner fra spesialisthelsetjenesten til kommunene.
Kommunal betalingsplikt medfører at kommunene vil få overført midler
for utskrivningsklare pasienter tilsvarende om lag 560 mill. kroner.
Flertallet har merket seg at
endelig beløp som skal innlemmes i rammetilskuddet presenteres i statsbudsjettet
for 2012.
Flertallet viser til at midlene
som overføres til kommunene i forbindelse med Samhandlingsreformen,
fordeles som frie inntekter. Midlene inkluderes fra 2012 i utgiftsutjevningen,
og det er derfor laget en egen kostnadsnøkkel for å fange opp variasjoner
i kommunenes kostnader. Nøkkelen skal fange opp hvilke forhold som bidrar
til utgiftsvariasjoner mellom kommuner.
Flertallet viser til at brukerstatistikk
over midlene som skal gå til kommunal medfinansiering (KMF), viser
en klar sammenheng mellom alder og gjennomsnittskostnaden per pasient. Analyser
gjennomført av Kommunal- og regionaldepartementet viser at høy andel
eldre innbyggere trekker i retning av høyere utgifter til spesialisthelsetjenesten.
En yngre befolkning trekker i retning av lavere utgifter til spesialisthelsetjenesten.
Flertallet vil peke på at både
analysene og brukerstatistikken viser sammenhengen mellom aldersgrupper
og utgifter. Det er derfor riktig å ta utgangspunkt i demografi
i en kostnadsnøkkel for kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er viktig
å understreke at det med dette ikke menes at alder alene bestemmer
sannsynligheten for sykdom, eller kostnadene ved behandling.
Med den nye loven om helse- og omsorgstjenester
får kommunene og sykehusene plikt til å inngå samarbeidsavtaler. Dette
flertallet vil understreke behovet for klare avtaler for
å sikre forutsigbarhet og unngå konflikter. Avtalene bør regulere
bestemmelser om tid for varsel til kommunene om utskrivningsklare
pasienter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti konstaterer at Samhandlingsreformen
som er foreslått iverksatt fra og med 1. januar 2012, for mange
i Kommune-Norge ikke oppfattes som entydig positivt. Disse
medlemmer knytter dette til at målet for enhver reform som
innebærer samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten
skal være pasientenes beste.
Disse medlemmer mener det er
grunn til å ta på alvor at kostnadene knyttet til implementeringen
av reformen ikke på en god nok måte er blitt beregnet på en slik
måte at kommunene i sine budsjetter og økonomiplaner kan planlegge
for og gjennomføre reformen på en god måte.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er enig i prinsippet i samhandlingsreformen
om at større deler av pasientforløpene skal overføres fra spesialisthelsetjenesten
til den kommunale helse- og omsorgstjenesten, men understreker viktigheten
av at innbyggere som har behov for helsetjenester på spesialistnivå,
fortsatt skal få det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at kommunene må
bygge opp fasiliteter og kompetanse for å kunne løse de nye oppgavene
i Samhandlingsreformen, og at dette vil medføre store utgifter. Disse
medlemmer viser til at mange kommuner, på grunn av presset kommuneøkonomi,
må la økonomiske hensyn veie tyngre enn kvalitet og faglig standard
på tjenestene. Disse medlemmer vil bemerke at hensynet
til rettssikkerhet, likhet og likeverd tilsier en viss statlig styring,
og at forsvarlighetskravet alene ikke vil være tilstrekkelig til
å holde kommunenes tjenestetilbud på ønskelig nivå.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at det i en overgangsperiode vil kunne bli gitt kompensasjon til
kommuner som har høyere kostnader ved kommunal medfinansiering og
utskrivningsklare pasienter ved innføringstidspunktet enn det som
fordeling etter kostnadsnøklene fanger opp. Flertallet har merket
seg at regjeringen vil komme tilbake i statsbudsjettet med endelig
nivå og innretning på ordningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti støtter innføringen av kommunal
betalingsplikt for utskrivningsklare somatiske pasienter fra første
dag, og merker seg at ordningen er tenkt å tre i kraft 1. januar
2012. Disse medlemmer merker seg at departementet
tar sikte på å legge til grunn en nasjonal definisjon av hvilke pasienter
som er utskrivningsklare. Disse medlemmer viser til
at videre behandlingsforløp for utskrivningsklare pasienter skal
avklares gjennom avtaler mellom foretak og kommuner, og at det søkes
å unngå unødvendige reinnleggelser.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og
omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) forplikter
kommunen til å sørge for tilbud om døgnopphold for helse- og omsorgstjenester
til pasienter og brukere med behov for øyeblikkelig hjelp. Disse
medlemmer peker på at dette vil medføre store kostnader
for kommunene, og vil derfor understreke viktigheten av at ordningen
fullfinansieres. Disse medlemmer har merket seg at
departementet foreslår at midler gradvis overføres fra de regionale
helseforetakene til kommunene i perioden 2012 til 2015. Disse
medlemmer vil understreke betydningen av at det må dokumenteres
at kommunen besitter nødvendig fagkompetanse og kapasitet til å
håndtere øyeblikkelig hjelp–døgnopphold på en god måte.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen i Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og
omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven)legger opp
til profesjonsnøytralitet. Disse medlemmer er skeptisk
til en slik tilnærming og mener det er viktig å videreføre et lovkrav
om visse nøkkelprofesjoner i tillegg til fastlegene innenfor den
kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Disse medlemmer viser til sine
respektive merknader og forslag fremmet i Innst. 212 S (2009–2010),
jf. St.meld. nr. 47 (2008–2009) og Dokument 8:63 S (2009–2010),
som på en bedre måte ivaretar intensjonen i samhandlingsreformen.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen har gått for en modell med kommunal medfinansiering
av medisinske opphold og konsultasjoner for alle aldersgrupper,
som gir kommunene økonomisk medansvar for innbyggernes medisinske innleggelser
og konsultasjoner i spesialisthelsetjenesten – satt til 20 pst.
av gjennomsnittskostnadene i spesialisthelsetjenesten for disse
gruppene. Dette inkluderer ikke operasjoner, fødsler, nyfødte barn,
pasientbehandling med kostbare biologiske legemidler, psykisk helsevern,
rusbehandling og opphold i private opptreningsinstitusjoner. Dette
systemet innføres fra 2012, og er anslått til om lag 4,2 mrd. kroner. Dette
beløpet overføres fra spesialisthelsetjenesten til kommune fra 2012.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen vurderte en modell for kommunal medfinansiering for
pasienter over 80 år. Det ble kalt aldersdiskriminerende. Alternativet
regjeringen har gått for er innleggelse av alle indremedisinske pasienter.
Professor i geriatri og overlege ved OUS Ullevål, Torgeir Bruun
Wyller har påpekt at halvparten av disse pasientene er over 75 år.
Bruun Wyller har uttalt at samhandlingsreformen
kan koste liv:
«Vi har gode data på at innleggelse av akutt syke,
skrøpelige gamle i geriatriske avdelinger bedrer både overlevelse
og funksjon. Derfor frykter jeg at eldre vil dø tidligere enn de
hadde behøvd fordi de ikke får kommet til utredning på slike avdelinger.»
(Sykepleien 6/11)
Den samme Wyller ble bedt av Helse- og omsorgsdepartementet
om å være med i en ekspertgruppe som fikk i oppdrag å se på helsetjenester til
syke eldre. Ivar J. Aaraas, professor ved Nasjonalt senter for distriktsmedisin
i Tromsø, ledet utvalget. Rapporten konkluderte utvetydig:
«Kommunal medfinansiering av sykehustjenester til
eldre vil ha dårlig treffsikkerhet når det gjelder å forebygge unødvendige
innleggelser, medfører fare for helsetap og må på faglig grunnlag
frarådes.»
Rapporten ble ikke offentliggjort av regjeringen, og
anbefalingene ikke tatt til følge. Rapporten ble offentliggjort
av Kommunal Rapport.
Disse medlemmer viser til at
Statens Helsetilsyn i sin høringsuttalelse til lovutkastet viste
til at eldre allerede i dag blir holdt for lenge igjen i kommunen
før de kommer på sykehus. De skrev:
«(…) det mest alvorlige risikoområdet var at skrøpelige
eldre med akutt sykdom eller skade ikke får tilstrekkelig rask og
kyndig hjelp. Direkte innleggelse i sykehjem og ikke via sykehus hvor
den diagnostiske kompetansen finnes, ble nevnt som konkret eksempel
på svikt i dette risikoområdet.»
Dette vil forverre seg når kommunene skal betale
for medisinske diagnoser, som i hovedsak gjelder eldre. I følge
professor Tor Inge Romøren, som er lege, sosiolog og aldersforsker, er
det:
«svakt dokumentert» (...) at det skjer mange unødvendige
innleggelser av eldre (...)» (Sykepleien 6/11)
Disse medlemmer er opptatt av
at alle skal sikres forsvarlig helsehjelp. Ved å ensidig fokusere
på å hindre sykehusinnleggelser, risikerer man at det går utover
pasientene.
Disse medlemmer ønsker gradvis
å bygge opp tilbudet i kommunene gjennom frie og øremerkede midler,
ikke gjennom å straffe kommuner med avgifter hvis innbyggerne bruker sykehus.
Disse medlemmer er kritiske til
en reform som vil lede til enda mer byråkratisering av kommunesektoren,
og viser til undersøkelsen PwC har gjort for KS og KRD. Her kommer
det frem at kommunene bruker mer tid og krefter på rapportering
enn det tidligere har vært hevdet: nær 700 årsverk. Kommunalt rapporteringsregister har
hevdet tallet er under 200. KS sier de at:
«frykter at rapporteringen skal ta tid og penger fra
brukerne av pleie, omsorg, skole og barnehage».
Ved Stortingets behandling av kommuneproposisjonen
for 2011 (Prop. 124 S (2009–2010)) hadde flertallet i kommunal-
og forvaltningskomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti følgende merknad:
«Flertallet viser til at kommuner som slår seg sammen,
får beholde samme nivå på inndelingstilskuddet i 10 år. Flertallet
ber regjeringen om å vurdere å forlenge denne perioden ytterligere, slik
at kommunene får beholde inndelingstilskuddet i 15 år før nedtrappingen
over 5 år begynner.»
Inndelingstilskuddet i inntektssystemet er en kompensasjonsordning
til sammenslåtte kommuner for reduksjon i rammetilskuddet som følge
av kommunesammenslåing. I 2011 er det fem kommuner som mottar inndelingstilskudd, Re,
Bodø, Aure, Vindafjord og Kristiansund. Inderøy kommune kommer med
i ordningen fra 2012, etter sammenslåing mellom Mosvik og Inderøy
kommuner 1. januar 2012.
Kommunal- og regionaldepartementet foreslår
å utvide perioden for fullt inndelingstilskudd fra ti til 15 år.
Med dette ønsker departementet å legge til rette for gode og stabile
rammevilkår for kommuner som på frivillig grunnlag ønsker å slå
seg sammen. Departementet foreslår at de kommuner som i dag mottar
inndelingstilskudd skal omfattes av utvidelsen. Videre foreslår departementet
at nedtrappingen av tilskuddet skjer som i dag, med 1/5 hvert av
de påfølgende fem årene.
Finansieringen av ordningen vil skje som i dag med
et trekk i innbyggertilskuddet.
Komiteen viser til
at et flertall i kommunal- og forvaltningskomiteen i forbindelse
med behandlingen av kommuneproposisjonen for 2011, ba regjeringen
vurdere å forlenge perioden på inndelingstilskuddet. Komiteen er
opptatt av å fjerne hindringer for frivillig kommunesammenslåing,
og en forlengelse av perioden for inndelingstilskuddet er et skritt
i riktig retning. Komiteen støtter regjeringens forslag
om å utvide perioden for fullt inndelingstilskudd fra 10 til 15
år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti konstaterer med skuffelse
at regjeringen fortsatt legger opp til en svært urimelig forskjellsbehandling
mellom Finnmark- og Nord-Troms-kommunene som inngår i tiltakssonen. Disse medlemmer kan
ikke se noen faglig begrunnelse for denne inkonsekvente politikken,
og forventer at regjeringen senest ved fremleggelsen av statsbudsjettet
for 2011 klargjør disse forholdene. Tiltakskommunene i Nord-Troms utgjør
et historisk fellesskap som i dagens situasjon står overfor sammenlignbare
utfordringer, noe som også må komme til uttrykk gjennom inntektssystemet
til kommunene og fastsettelse av Nord-Norge- og Namdalstilskuddet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som innebærer
likebehandling av kommunene i tiltakssonen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre anser at kommunenes økonomiske handlefrihet ble
innskrenket da regjeringen i 2011 reduserte skatteandelen for kommunene
fra 45 til 40 pst. gjennom å redusere den kommunale skattøren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker
Fremskrittspartiets primære standpunkt om å avvikle rammefinansieringssystemet
gjennom en kombinasjon av fri kommunal beskatningsrett og statlig
stykkprisfinansiering av primæroppgavene innenfor skole og omsorg,
basert på prinsippene om valgfrihet og at pengene fra det offentlige
skal følge brukeren.
Disse medlemmer mener at det
foreslåtte storbytilskuddet i liten grad er et egnet virkemiddel. Disse
medlemmer er enig med regjeringen i at de største byene
i Norge har særlige utfordringer knyttet til urbanitet og høy befolkningskonsentrasjon,
men vil samtidig påpeke at dette gir et ufullstendig bilde av lokale
forhold. Disse medlemmer mener et storbytilskudd fordelt
med et likt beløp per innbygger ikke i god nok grad fanger opp spesifikke
utfordringer for tjenesteproduksjon vedrørende en rekke oppgaver
knyttet til pleie og omsorg, skole, rus og samferdsel.
Fra og med 2011 ble store deler av de øremerkede
tilskuddene til barnehager innlemmet i rammetilskuddet for kommunene
(jf. Prop. 1 S (2010–2011) for Kommunal- og regionaldepartementet),
og inkludert i utgiftsutjevningen i inntektssystemet. Delkostnadsnøkkelen
for barnehager bygger på analyser utført av Senter for økonomisk
forskning (SØF). SØF fant at variasjoner i etterspørselen etter
barnehageplass var det som i hovedsak påvirket kommunenes kostnader,
og anbefalte å fange opp etterspørselsvariasjonene med kriteriene
barn 1–2 år uten kontantstøtte og utdanningsnivået i befolkningen,
i tillegg til antall barn 3–5 år. Dette er de kriteriene som på
en best mulig måte fanget opp variasjonene i kommunenes utgifter
til barnehage, basert på tallene som var tilgjengelige våren 2010
(2008-tall).
Som varslet høsten 2010 har Kommunal- og regionaldepartementet
nå foretatt en ny vurdering av kriteriene i delkostnadsnøkkelen
for barnehage. Departementet har tatt utgangspunkt i analysene utført
av SØF og oppdatert disse med tall for 2009, både med tall fra KOSTRA
og regnskapstall fra private barnehager. I tillegg til å teste de
samme modellene som ble testet av SØF er det også analysert flere
alternative modeller, for å gjøre en vurdering av hvilke kriterier som
i størst mulig grad fanger opp variasjonene i kommunenes kostnader
til barnehage.
I likhet med SØF har departementet utført analyser
av både beregnede og faktiske kostnader til barnehage.
Departementets analyser av beregnede kostnader
til barnehage i 2009 viser seg å gi relativt like resultat som det
SØF fant i sine analyser på 2008-tall. Også analysene av de faktiske
kostnadene til barnehager i 2009 gir resultater som er relativt
like det SØF fant i sin rapport, og alle variablene i dagens kostnadsnøkkel
er statistisk signifikante. Basert på analyseresultatene er fortsatt
en modell med kriteriene i dagens kostnadsnøkkel den modellen som
gir best forklaringskraft, og som dermed best fanger opp variasjonene
i kommunenes kostnader til barnehage.
Rett til barnehageplass ble innført fra august 2009.
Det er rimelig å anta at dette har påvirket etterspørselen etter
barnehageplasser i 2010. Det er også grunn til å tro at økt grad
av økonomisk likebehandling vil gi endringer i både kostnader og
etterspørsel etter barnehageplass. På grunn av at sektoren stadig
er i endring vil det derfor være nødvendig å følge med på utviklingen
framover.
Departementet vil derfor foreta en ny vurdering av
delkostnadsnøkkelen basert på endelige regnskapstall tall for 2010.
Eventuelle endringer kan bli foreslått allerede i 2012.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil understreke at begrunnelsen
for delkostnadsnøkkelen for barnehage, som for de andre delkostnadsnøklene
i inntektssystemet, er å forklare variasjon i kostnader kommunene
i mellom og kompensere kommuner for kostnader som skyldes forhold
de selv ikke rår over.
Flertallet mener utdanningsnivå
vil få mindre betydning for etterspørsel etter barnehageplass når
tilgjengeligheten til barnehageplass øker gjennom rettighetsfesting,
og prisene på barnehageplass holdes lavt. Barnehagesektoren er i stadig
endring og utdanningskriteriet har liten vekt i dagens kostnadsnøkkel. Flertallet er fornøyd
med at regjeringen vil gjennomgå delkostnadsnøkkelen når endelige
regnskapstall for 2010 foreligger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til merknader i forbindelse med behandlingen
av Prop. 124 S (2009–2010) kommuneproposisjonen 2011 der disse medlemmer påpekte
at innlemmingen av barnehagetilskuddet i inntektssystemet ville
ha den effekt at fokuset på aktivitet er fraværende, og at tilskuddet
utbetales på grunnlag av antall barn i kommunene og foreldrenes
utdanningsnivå. Disse medlemmer advarte mot at dette ville
ramme kommunenes aktivitet når det gjelder bygging og drift av barnehageplasser,
og at dette ville underminere intensjonene i barnehageløftet som
lå til grunn for Innst. S. nr. 250 (2002–2003), jf. St.meld. nr.
24 (2002–2003).
Disse medlemmer fastholder at
et finansieringssystem basert på faktisk aktivitetsnivå er det mest
rettferdige, mest målrettede og gir best grunnlag for vurdering
av tjenestene. Disse medlemmer vil påpeke at en finansiering
basert på rammetilskudd vil gi uheldige effekter, uavhengig av de
statistiske analysene som skal ligge til grunn for det nye systemet.
Mange barn med dagpendlende foreldre vil for eksempel ha barnehageplass
i nærheten av fars eller mors arbeidssted, og disse medlemmer påpekte
at disse da vil falle utenfor finansieringssystemet.
Disse medlemmer mener det er
svært uheldig at kommuner skal rammes ulikt pga. forskjellig struktur
i forholdet mellom boligstrøk og arbeidsmarked. Disse medlemmer ser
også en fare for at dette systemet vil tvinge kommunene til å gi
foreldre mindre valgfrihet, og at rammetilskudd vil gå utover ikke-kommunale
barnehager i ekstra stor grad. I dagens norske samfunn bor, ferdes
og jobber mennesker på tvers av kommune- og fylkesgrensene, og disse
medlemmer mener at politikerne må ta høyde for dette. Disse
medlemmer mener det er en selvfølge at tilskuddene skal
følge den faktiske aktiviteten, slik at systemet tilpasses brukerne
– i stedet for at brukerne må tilpasses systemet. Disse medlemmer registrerer
videre at regjeringen fortsatt ikke oppfyller kravet om en fullstendig
likeverdig behandling av kommunale og ikke-kommunale barnehager,
både gjennom at de holder kostnadskrevende barnehager utenfor beregningsgrunnlaget
for tilskuddene til de ikke-kommunale barnehagene og gjennom at
tilskuddet til ikke-kommunale barnehager fortsatt ligger på 91 pst.
av de kommunale.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om
behovsstyrt statlig finansiering av barnehagesektoren, basert på
antall barn og antall timer i den enkelte barnehage.»
Komiteens medlemmer fra Høyre er opptatt
av å sikre et godt kvalitetsmessig og mangfoldig barnehagetilbud
for alle barn. Disse medlemmer viser til behandlingen
av Prop. 124 S (2009–2010) Kommuneproposisjonen 2011, jf. Innst.
345 S (2009–2010) om kommuneproposisjonen 2011, og Høyres merknader
om delkostnadsnøkkelen for barnehagene, hvor Høyre var kritiske
til blant annet utdanningskriteriet som fordelingskriterium. Statssekretær Dag-Henrik
Sandbakken i Kommunal- og regionaldepartementet sier til Kommunal
Rapport 27. mai 2011 at utdanningskriteriet viser tegn til å bli
svekket da det, ettersom flere benytter tilbudet om barnehageplass,
har mindre betydning for etterspørselen etter barnehageplass. Regjeringens
egne beregninger fra Prop. 120 S (2010–2011) viser at det ble opprettet
omlag 1 100 flere heltidsplasser i barnehagene enn anslått i 2010. Dette
tyder etter disse medlemmers syn på at utdanningskriteriet
som et objektivt og rettferdig fordelingskriterium er ytterligere
svekket. Disse medlemmer er bekymret for at dette fører til en skjev
fordeling av tilskudd mellom kommunene, noe som til syvende og sist
går ut over barna, foreldrene og de ansatte i barnehagen.
Disse medlemmer er videre bekymret
over at den pedagogiske bemanningen i barnehagene er svekket, og
at mange private barnehager opplever usikkerhet omkring hvilke økonomiske rammer
de skal forholde seg til, etter at ny forskrift om likeverdig behandling
ved tildeling av offentlige tilskudd til ikke-kommunale barnehager
trådte i kraft 1. januar 2011. Disse medlemmer viser
til Høyres alternative budsjett for 2011 og Høyres forslag om å
utsette innlemmingen av barnehagene i det kommunale rammetilskuddet. Disse
medlemmer registrerer at regjeringen ikke foretar noen grep
i salderingen av budsjettet, og har en forventning om at regjeringen
kommer med forslag til tiltak dersom den usikre situasjonen i barnehagesektoren vedvarer
ved fremleggelsen av statsbudsjettet for 2012.
Kriteriet «antall psykisk utviklingshemmede
16 år og over» ble tatt inn i kostnadsnøkkelen for kommunene da
midler til psykisk utviklingshemmede ble innlemmet i kommunenes
rammetilskudd i 1998. Ved gjennomgangen av inntektssystemet våren
2010 vurderte departementet blant annet kriteriet i delkostnadsnøkkelen
for pleie og omsorg, og i den nye delkostnadsnøkkelen, gjeldende
fra 2011, ble vekten på kriteriet noe redusert.
Departementets analysearbeid ga grunn til å stille
spørsmål om utformingen av dagens kriterium er spesifikt nok i forhold
til den målgruppen en ønsker å fange opp. I kommuneproposisjonen
for 2011 ble det derfor varslet at departementet skulle arbeide
videre med å vurdere om det bør gjøres endringer i dette kriteriet.
Som et ledd i denne gjennomgangen av kriteriet, sendte departementet
ut en spørreundersøkelse til 100 tilfeldig utvalgte kommuner i februar
2011.
Departementet vil fram mot statsbudsjettet for 2012
vurdere resultatene fra spørreundersøkelsen og foreta en helhetlig
vurdering av kriteriet antall psykisk utviklingshemmede. Det vil
også bli vurdert om det bør gjøres endringer i kriteriet eller innrapporteringsordningen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har ingen merknader
og støtter regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går
imot regjeringens forslag til kostnadsnøkler. Disse medlemmer anser
at kommunale oppgaver i større grad bør finansieres gjennom en behovsstyrt
statlig finansiering som bedre fanger opp faktisk aktivitet enn det
kriteriene til de foreslåtte kostnadsnøkler innebærer.
Fra og med 2012 foreslås det en endring i kostnadsnøkkelen
for kommunene. I forbindelse med Samhandlingsreformen legges det
opp til at det innføres 20 pst. kommunal medfinansiering av spesialisthelsetjenesten,
og at kommunene får ansvaret for utskrivningsklare pasienter fra første
dag. Midlene til dette overføres til kommunene som frie inntekter,
og kommunal medfinansiering og kommunalt ansvar for utskrivningsklare
pasienter inkluderes i utgiftsutjevningen i inntektssystemet. Det
er utarbeidet en egen delkostnadsnøkkel for kommunal medfinansiering
og utskrivningsklare pasienter, jf. kapittel 10.4 i proposisjonen.
Denne delkostnadsnøkkelen vektes inn i den samlede kostnadsnøkkelen
fra og med 2012, ut fra hvor stor andel av den samlede kostnadsnøkkelen
dette utgjør. I tabell 11.3 er delkostnadsnøkkelen for kommunal
medfinansiering og utskrivningsklare pasienter vektet inn i den
samlede kostnadsnøkkelen med utgangspunkt i beløp beregnet på 2010-tall.
Endelig beløp som skal innlemmes i rammetilskuddet presenteres i
statsbudsjettet for 2012, det vil derfor kunne komme mindre tekniske
justeringer i kostnadsnøkkelen presentert i tabell 11.3.
Tabell 11.2 viser nye sektorandeler i 2012,
basert på foreløpige tall for samhandlingsreformen. Andelene er
beregnet ut fra beregnet utgiftsbehov i 2011, om lag 197 mrd. kroner.
Det vil kunne bli mindre endringer hvis beløpene i statsbudsjettet
avviker fra de foreløpige tallene.
Tabell 11.2 Delkostnadsnøklenes vekt i samlet kostnadsnøkkel
2012
Delkostnadsnøkkel | Nøkkelandel 2011 | Korreksjon
2012 (1000 kr) | Nøkkelandel
2012 |
Administrasjon | 0,0985 | | 0,0962 |
Grunnskole | 0,2947 | | 0,2878 |
Pleie og omsorg | 0,3291 | | 0,3213 |
Sosialhjelp | 0,0427 | | 0,0417 |
Barnevern | 0,0321 | | 0,0314 |
Helse | 0,0417 | | 0,0408 |
Barnehage | 0,1611 | | 0,1573 |
Kommunal medfinansiering og utskrivningsklare pasienter* | | 4 760 000 | 0,0236 |
Sum | 1,0000 | 4 760 000 | 1,0000 |
*Anslag på overføring av midler til kommunene i forbindelse med
samhandlingsreformen.Tabell 11.3 Kostnadsnøkkel for kommunene 2012
Kriterium | Vekt |
Innbyggere 0–2 år | 0,0082 |
Innbyggere 3–5 år | 0,0912 |
Innbyggere 6–15 år | 0,2874 |
Innbyggere 16–22år | 0,0207 |
Innbyggere 23–66 år | 0,0930 |
Innbyggere 0–17 år | 0,0019 |
Innbyggere 18–49 år | 0,0049 |
Innbyggere 50–66 år | 0,0062 |
Innbyggere 67–79 år | 0,0499 |
Innbyggere 80–89 år | 0,0716 |
Innbyggere 90 år og over | 0,0462 |
Landbrukskriteriet | 0,0030 |
Sone | 0,0130 |
Nabo | 0,0130 |
Basiskriteriet | 0,0228 |
Innvandrere 6–15 år, ekskl. Skandinavia | 0,0083 |
Norskfødte med innvandrerforeldre
6–15 år, ekskl. Skandinavia | 0,0009 |
Dødelighetskriteriet | 0,0447 |
Antall barn 0–15 år med enslig forsørger | 0,0113 |
Fattige | 0,0060 |
Uføre 18–49 år | 0,0038 |
Flyktninger uten integreringstilskudd | 0,0039 |
Opphopningsindeks | 0,0116 |
Urbanitetskriteriet | 0,0149 |
Psykisk utviklingshemmede 16 år
og over | 0,0449 |
Ikke-gifte 67 år og over | 0,0425 |
Andel barn 1–2 år uten kontantstøtte | 0,0562 |
Antall innbyggere med høyere
utdanning | 0,0180 |
Sum | 1,0000 |
Komiteen viser til
at kostnadsnøkkelen for kommunene justeres for 2012. Årsaken til
dette er at det gjennom samhandlingsreformen innføres 20 pst. kommunal
medfinansiering av spesialisthelsetjenesten og at kommunene får ansvaret
for utskrivningsklare pasienter. Midlene overføres til kommunene
som frie inntekter og inkluderes derfor i utgiftsutjevningen i inntektssystemet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anser
at kommunale oppgaver i større grad bør finansieres gjennom en behovsstyrt statlig
finansiering som bedre fanger opp faktisk aktivitet enn det kriteriene
til de foreslåtte kostnadsnøkler innebærer.
I kommuneproposisjonen 2011 (Prop. 124 S (2009–2010))
ble det lagt fram forslag til ny kostnadsnøkkel for kommunene. På
grunn av flere uavklarte faglige spørsmål ble det ikke lagt fram forslag
til ny kostnadsnøkkel for fylkeskommunene. Per i dag foreligger
det ikke tilfredsstillende mål på bosettingsmønster for fylkeskommunene,
slik at det er vanskelig å vurdere om eventuelle merkostnader ved
spredt bosetting fanges opp på en god måte. Som tidligere varslet
vil departementet se nærmere på denne problemstillingen fram til
ny kostnadsnøkkel for fylkeskommunene legges fram.
Til sammen ble det overført i underkant av 7 mrd.
kroner til fylkeskommunene på samferdselsområdet i forbindelse med
Forvaltningsreformen, og midlene skal fordeles med særskilt fordeling
i inntektssystemet til og med 2013. Fra og med 2014 skal disse midlene
fordeles etter objektive kriterier i utgiftsutjevningen i inntektssystemet,
og endringer i kostnadsnøkkelen for fylkeskommunene bør ses i sammenheng
med dette.
Det tas sikte på å legge fram ny kostnadsnøkkel for
fylkeskommunene i kommuneproposisjonen 2014, med virkning fra 1. januar
2014.
Tilskudd til tannbehandling for rusmisbrukere, som
tidligere har vært fordelt med særskilt fordeling i inntektssystemet
(tabell C i Grønt hefte), fordeles fra 2012 etter kostnadsnøkkelen i
utgiftsutjevningen. I 2011 utgjorde midlene til tannbehandling av
rusmisbrukere 19,6 mill. kroner. Beløpet utgjør en liten del av
det samlede utgiftsbehovet for fylkeskommunene, og kostnadsnøkkelen
for fylkeskommunene blir derfor ikke endret som følge av dette.
I forbindelse med arbeidet med ny kostnadsnøkkel for fylkeskommunene
vil også behovet for eventuelle endringer i kostnadsnøkkelen for
tannhelse bli vurdert.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter regjeringens
forslag om at det tas sikte på å legge fram en ny kostnadsnøkkel
for fylkeskommunene i kommuneproposisjonen 2014, med virkning fra
1. januar 2014. I forbindelse med Forvaltningsreformen fikk fylkeskommunene overført
ansvaret for store deler av det som tidligere var øvrig riksveinett
og riksveiferger. Midlene i forbindelse med overføringen gis etter særskilt
fordeling i inntektssystemet fram til og med 2013. Det er derfor
mest hensiktsmessig å legge fram en samlet ny kostnadsnøkkel for
fylkeskommunene med virkning fra 2014.
Komiteen har merket
seg at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Nasjonal Transportplan
2010–2019, jf. Innst. S. nr. 300 (2008–2009) bl.a. uttalte:
«Flertallet vil peke på at en etter hvert må komme
over til en mer rettferdig fordelingsnøkkel til fylkene. I det videre
arbeidet med kriterier bør fortsatt vegstandard, veglengde og befolkning vektlegges.
Ut ifra en rimelighetsbetraktning bør de fylkene som kommer dårlig
ut de første årene pga. at bindinger inngår i kriteriene, etter
hvert få en kompensasjon for dette.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke
nødvendigheten av en åpen og inkluderende prosess fra regjeringens
side i arbeidet med nye kostnadsnøkler for fylkekommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet går
imot regjeringens forslag til kostnadsnøkler. Disse medlemmer anser
at kommunale oppgaver i større grad bør finansieres gjennom en behovsstyrt
statlig finansiering som bedre fanger opp faktisk aktivitet enn det
kriteriene til de foreslåtte kostnadsnøkler innebærer.
Disse medlemmer viser til at
de ønsker å avvikle fylkeskommunen og at kostnadsnøkler for denne
dermed er unødvendige.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og
Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen sikre at 4,25 pst.
av selskapskatten tilbakeføres til kommunene.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen fremme forslag som innebærer
likebehandling av kommunene i tiltakssonen.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen sikre nødvendig lokal sammenheng
mellom finansieringsgrunnlaget, næringsutviklingen og tjenesteproduksjonen
i kommunesektoren. I statsbudsjettet for 2012 må derfor skatteinntektene
som andel av samlede inntekter ligge på om lag 50 pst., og Stortinget ber
regjeringen fremme forslag til kommunalt skattøre som ivaretar denne
målsettingen.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2012 om å foreslå en økning i inntektene til kommunene med 1,5
mrd. kroner utover det regjeringen har signalisert i kommuneproposisjonen 2012
og at disse midlene øremerkes som driftsmidler til kommunal eldreomsorg.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2012 om å foreslå en økning i inntektene til kommunene med 1,0
mrd. kroner utover det regjeringen har signalisert i kommuneproposisjonen 2012
og at disse midlene øremerkes til grunnskolen.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2012 om å foreslå en økning i inntektene til kommunene med 200
mill. kroner utover det regjeringen har signalisert i kommuneproposisjonen
2012 og at disse midlene øremerkes som driftsmidler til kommunal
barnevern.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen i statsbudsjettet
for 2012 om å foreslå en økning i inntektene til kommunene med 300
mill. kroner utover det regjeringen har signalisert i kommuneproposisjonen
2012 og at disse midlene øremerkes som driftsmidler til kommunal
rusomsorg og psykiatri som kan gi et verdigere liv til rusmiddelavhengige.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen om å foreslå en økning i
inntektene til fylkeskommunene med 2,0 mrd. kroner utover det regjeringen
har signalisert i kommuneproposisjonen 2012 og at disse øremerkes
til vedlikehold og oppgradering av fylkesveinettet.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen om å fremme forslag til
lov som gir de pleietrengende lovfestet rett til å få dekket grunnleggende
behov – uavhengig av hvor i landet de bor – innen 1. januar 2012.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen, med hjemmel i ny lov,
utarbeide en ny kvalitetsforskrift hvor grunnleggende behov blir
klart og tydelig definert.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med
tilskuddsordning for bygging av omsorgsboliger, legge til rette
for nødvendig teknologisk infrastruktur til å kunne ta i bruk teknologiske
løsninger i fremtiden.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
om behovsstyrt statlig finansiering av barnehagesektoren, basert
på antall barn og antall timer i den enkelte barnehage.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak:
Stortinget gir Kommunal- og regionaldepartementet
fullmakt til å fordele etter skjønn 2 442 mill. kroner for 2012.
Beløpet foreslås bevilget over kap. 571 Rammetilskudd til kommuner
og kap. 572 Rammetilskudd til fylkeskommuner.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 9. juni 2011
Heikki Holmås |
Ingalill Olsen |
leder |
ordfører |