Departementet legger med dette fram forslag
til ny lov om næringsberedskap. Lovens formål er så langt mulig
å sikre samfunnets behov for varer og tjenester ved kriser. Samtidig
foreslås at lov av 14. desember 1956 nr 7 om forsynings- og beredskapstiltak
(forsyningsloven) oppheves. I samarbeid med Arbeidsdepartementet
foreslår departementet dessuten å endre §§ 10 og 11 i NAV-loven.
Forsyningsloven har vært en viktig pilar for
beredskapsplanleggingen i flere årtier. Over tid har imidlertid
nærings- og samfunnsutviklingen gjort den mindre hensiktsmessig
som verktøy for håndtering av de utfordringene landet kan møte når
det gjelder kriser knyttet til tilgang på varer og tjenester. Med
avslutningen av den kalde krigen endret forutsetningene for beredskapsarbeidet
seg. Det militære forsvarets forventninger til det sivile samfunnet
ble annerledes og avsperringsscenarioet var ikke lenger dimensjonerende for
forsyningsberedskapen.
Den nye loven vil etter departementets syn være bedre
tilpasset dagens utfordringer i og med at den
tydeligere baserer
seg på samarbeid med næringslivet
legger næringslivets ordinære organisering
og infrastruktur til grunn
kan komme til anvendelse i et bredt spekter
av uforutsette situasjoner
omfatter både varer og tjenester
omfatter både beredskapsforberedelser og
gjennomføring av særskilte tiltak
i stor grad åpner for en virkemiddelbruk
basert på den konkrete situasjonen
Lovutkastet § 6 omhandler næringslivets plikter i
beredskapsplanlegging og krisehåndtering. § 6 gir også et bilde
av hvordan samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet er lagt opp
innenfor de sektorene som forsyner samfunnet med varer og tjenester.
Gjennom analysearbeid identifiseres sårbarheter og samfunnsrisiko
og gjennom diskusjoner i faste råd eller mer ad hoc-pregede fora søker
de berørte næringene og de ansvarlige myndighetene å finne løsninger
som kan minimalisere ulempene for samfunnet ved etterspørselssjokk,
tilbudssvikt eller logistikkbrist.
Lovutkastet legger opp til at særskilte bestemmelser
eller tiltak hjemlet i loven bare skal iverksettes når myndighetene
ikke kan oppnå det samme på annen måte i tide og uten uforholdsmessige
kostnader. Lovhjemlene skal dessuten bare benyttes når en krise
har vesentlige konsekvenser for tilgangen på varer og tjenester.
Det foreslås at Kongen gis fullmakt til å gi ordinære forskrifter
og at fagdepartementene gis fullmakt til å gi midlertidige forskrifter.
Nærings- og handelsdepartementet har i lovutkastet
lagt vekt på å følge opp sitt sektoransvar. Flere andre departement
har imidlertid beredskapsansvar for sektorer der næringslivet forvalter
viktige samfunnsinteresser. Forskriftshjemlene i lovutkastet er
derfor forutsatt brukt av flere departementer. Arbeidsdepartementets
sektoransvar følges i tillegg opp med de foreslåtte endringene i
NAV-loven.
Høringsnotat med utkast til ny lov om næringsberedskap
og endringer i NAV-loven §§ 10 og 11 ble sendt på alminnelig høring
1. juli 2010 med høringsfrist 1. oktober 2010. De aller fleste høringsinstansene
slutter seg til behovet for å erstatte forsyningsloven med en lov
som er bedre tilpasset dagens mangfoldige og uforutsigbare trusselbilde
og næringslivets nåværende organisering.
Den generelle robustheten i næringslivet er
basis for samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet til enhver tid.
Den nye loven om næringsberedskap skal være et supplement i tilfeller
der myndighetene stiller krav til næringsdrivende ut fra samfunnets
behov for tilgang til varer og tjenester i krisesituasjoner.
Lov 14. desember 1956 nr 7 om forsynings- og beredskapstiltak
erstatter forsyningsloven av 1917 og skal bidra til å
sikre og utnytte
landets produksjons- og transportevne
sikre og fordele forsyninger av varer av
alle slag
oppfylle landets forpliktelser etter internasjonale avtaler
om tjenesteytelser, varefordeling og varebytte og om utnytting og
bruk av mangelvarer
Forsyningsloven gir Kongen myndighet til å gjennomføre
forskjellige tiltak av betydning for landets forsynings- og produksjonsforhold
under bestemte ekstraordinære forhold. Loven gir således Kongen
hjemmel til å fastsette en rekke forbud og påbud, og også rekvirere
og ekspropriere ulike rettigheter. Loven gir også Kongen myndighet
til å gjennomføre visse forberedende tiltak. Forsyningsloven er
gitt som en fullmaktslov og hører under Nærings- og handelsdepartementet.
Forsyningsloven kapittel I regulerer når det
kan iverksettes tiltak i forbindelse med krig, krigsfare eller andre
ekstraordinære kriseforhold.
Forsyningslovens kapittel II regulerer tiltak
som kan iverksettes som ledd i planlegging og utbygging av landets
forsvarsberedskap. Loven § 24 lister opp en rekke ulike tiltak.
Selv om det ikke nevnes eksplisitt i forarbeidene må det være riktig
å anse oppregningen av reguleringstiltak i § 24 som uttømmende,
på samme måte som forsyningsloven § 1.
På bakgrunn av lovens ordlyd og uttalelsene
i forarbeidene antas det at kapittel II bare kan knyttes til forsvarsforberedende
tiltak (krig og krigsfare), og ikke generelt til tiltak ved kriser.
Forsyningsloven kapittel III gir regler om forberedende
tiltak med sikte på rekvisisjoner og utskrivning av arbeidskraft
under krig, krigsfare og lignende forhold. Tiltak etter disse bestemmelsene
er direkte knyttet opp til beredskaps- og krigsloven.
Det er gitt en lang rekke forskrifter i medhold
av forsyningsloven. I løpet av de siste 20 årene er imidlertid en
del opphevet eller lagt på is. I proposisjonen er det listet forskrifter,
instrukser og retningslinjer som fortsatt formelt sett er gjeldende.
Innenfor norsk beredskapslovgivning står beredskaps-
og krigsloven av 15. desember 1950 i en særstilling. Loven inneholder
bestemmelser om forholdet mellom statsmaktene og om delegasjonsadgang.
Den inneholder også særregler om straffesaksbehandling og ekspropriasjon.
I 1956 vedtok Stortinget å erstatte forsyningsloven
av 1917 med en ny lov om forsynings- og beredskapstiltak. Dette
var begrunnet ut fra at forsyningsloven av 1917 ikke var konkret
nok og at den ikke ga nødvendige hjemler blant annet når det gjaldt
industriberedskapstiltak.
Forsyningsloven overlapper på flere punkter
beredskaps- og krigsloven når det gjelder statlig kontroll med ressurser.
Som beredskaps- og krigsloven er dessuten forsyningsloven sektorovergripende
og en iverksetting ville være svært merkbar for mange samfunnssektorer.
I situasjoner som for eksempel i forbindelse
med Irak/Kuwait-konflikten i 1991, uværs- og flomsituasjoner forskjellige
steder i Norge og dyresykdoms-epidemier i utlandet har man diskutert
mulig bruk av forsyningsloven. Det har imidlertid stort sett vært
enighet om at tiltakene i loven er for omfattende og ikke tilpasset
de behovene den aktuelle situasjonen stilte. Samtidig har man sett
at det vil kunne være hensiktsmessig med muligheter for sterkere
statlig styring i uoversiktlige og vanskelige situasjoner. I NOU: 1995:31
Beredskapslovgivningen i lys av endrede forsvars- og sikkerhetspolitiske
rammebetingelser uttales det at kriteriet krig eller når krig truer
i forsyningsloven trolig har samme virkeområde som beredskaps- og
krigsloven av 1950. Væpnede konflikter eller utenlandsoperasjoner
der beredskaps- og krigsloven av 1950 ikke kommer til anvendelse,
oppfattes derfor heller ikke som situasjoner der forsyningsloven kan
anvendes.
En juridisk gjennomgang av muligheten for å
benytte forsyningsloven som hjemmelsgrunnlag konkluderte med at
det var mulig at en krise forårsaket av dataproblematikk knyttet
til årtusenskiftet, ville kunne komme innenfor forsyningslovens
virkeområde. Forberedelser til en mulig krise ville imidlertid ikke
kunne hjemles i loven. Det var samtidig klart at tjenester bare
faller inn under lovens virkeområde i spesielle sammenhenger.
Nærings- og handelsdepartementet utarbeidet
i 2004/2005 en rapport som la grunnlaget for en modernisering av
eget beredskapslovverk. Andre berørte departementer ble trukket
inn i arbeidet med rapporten. Det framgår av rapporten at departementet
siden begynnelsen av 1990-tallet har arbeidet systematisk med å
tilpasse sine beredskapssystemer til det aktuelle trusselbildet, dagens
næringsstruktur og departementets generelle næringspolitiske strategi.
Tilpasningene har synliggjort at en rekke av de tiltakene lovverket
hjemler ikke lenger er aktuelle, mens noen av de mest sentrale av
de nye virkemidlene, bare delvis er hjemlet i beredskapslovverket.
Forsyningsloven er i dag såpass utdatert at den uansett ikke vil
kunne brukes alene eller uendret om et omfattende krisescenario
skulle oppstå.
NOU 1995:31 Beredskapslovgivningen i lys av endrede
forsvars- og sikkerhetspolitiske rammebetingelser er rapporten fra
det såkalte beredskapslovutvalget. Utvalgets mandat var begrenset
til lovverk knyttet til håndteringen av sikkerhetspolitiske kriser
og omfattet ikke regelverk for beredskapsplanlegging i fredstid.
NOU 2000:24 Et sårbart samfunn er innstillingen
fra et utvalg nedsatt for å vurdere utfordringer for sikkerhets-
og beredskapsarbeidet i samfunnet (Sårbarhetsutvalget eller Willochutvalget).
I innstillingen gis det verken direkte kommentarer eller anbefalinger
med hensyn til disse lovenes plass i det framtidige samfunnssikkerhetsarbeidet.
Det pekes likevel på at Forsvarets behov for støtte er redusert
og endret, og det legges stor vekt på partnerskap mellom næringsliv
og myndigheter innenfor forsyningsplanleggingen.
ERU -94: En gjennomgang av bygg- og anleggsberedskapet
etter St.meld. nr. 24 (1992–1993)
I prosjektrapporten pekes det på at forsyningslovens
virkeområde er begrenset og at beredskapshensyn ofte kommer i konflikt
med andre samfunnshensyn i fredstid.
Også i denne rapporten pekes det på forsyningslovens
begrensede virkeområde og på avveiningsproblematikken mellom beredskapshensyn og
kommersielle hensyn. Omstillingen av Statens kornforretning til
kommersielle bedrifter nevnes spesielt.
I rapporten har ECON gått gjennom de eksisterende
hjemlene innenfor forsyningsberedskap. De er vurdert ut fra om de
gir tilstrekkelig handlekraft og forhandlingsevne, tilstrekkelig
rom for tiltak i akuttfasen av en krise og for forberedende tiltak
i fredstid.
ECON finner det sannsynlig at forberedelsestiltak
for kriser i fredstid kan hjemles i forsyningsloven. ECON peker
på at flere andre lover har betydning for forebygging og håndtering
av forsyningskriser og nevner bl.a. sivilforsvarsloven.
ECON peker videre på de begrensningene som forsyningsloven
har når det gjelder pålegg om deltakelse i øvelser både innen varehandel
og transportnæringen, robusthetsskapende tiltak og informasjonsplikt.
Etter ECONs syn vil en styrking av lovhjemlene for forberedelser
gi aktørene en klarere bevissthet om hvilke områder som prioriteres
og om nødvendigheten av å utvikle rasjonelle praktiske løsninger.
I rapporten gjennomgås dessuten hjemmelsbehovet
for en del virkemidler. ECON vurderer det slik at det er et stort
forenklingspotensial i forsyningslovgivningen. Etter ECONs syn virker
lovstrukturen lite hensiktsmessig med til dels overlappende bestemmelser.
ECON finner forsyningsloven tilstrekkelig fleksibel når det gjelder
varetyper og ser ikke behov for særlover for enkeltsektorer. Lovteksten
må derfor etter ECONs oppfatning i større grad reflektere intensjonen
bak dagens samfunnssikkerhetsarbeid.
Tunge planøkonomiske beredskapstiltak som er skreddersydd
for at befolkningen skal kunne overleve på minimumsnivå ved selvforsyning
i en avsperringssituasjon er ikke en effektiv måte å møte dagens
utfordringer på. I stedet bør tiltakene i dag være fleksible, raske
å iverksette og enkle å avvikle, samt kunne tilpasses relativt korte og
geografisk avgrensede kriser. Beredskapsforberedelsene må først
og fremst ta sikte på å gjøre samfunnsviktige næringer i stand til
å fungere også i kriser. Forsyningsloven synes på denne bakgrunn
å være for omfattende i sin tilnærming.
Etter Nærings- og handelsdepartementets syn
vil den beste løsningen på utfordringene knyttet til et bredt spekter
av krisescenarioer være å komme fram til en formulering av lovens
virkeområde som kan dekke alle operative situasjoner der man må
bruke ekstraordinære virkemidler for å sikre samfunnet eller større
befolkningsgrupper akseptabel tilgang til varer og tjenester. Den
bør sikre den informasjonsutvekslingen mellom myndigheter og næringsliv
som er nødvendig for at man skal kunne iverksette hensiktsmessige
tiltak for å sikre samfunnet og befolkningen tilgang til varer og
tjenester også i kriser. Den bør dessuten gi mulighet for at særskilte
forberedelsestiltak kan gjennomføres når dette er nødvendig av hensyn
til samfunnssikkerheten eller større deler av befolkningen.
Forsyningsloven overlapper på noen punkter beredskaps-
og krigsloven og utdyper beredskaps- og krigslovens bestemmelser
når det gjelder statlig kontroll med ressurser. I forbindelse med framleggelsen
av forslaget til ny lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak
og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven) i 2010, ble det lagt
vekt på at andre behov for nye lovbestemmelser på samfunnssikkerhets-
og beredskapsområdet bør bakes inn i sektorlovverk. En del slik
lovgivning finnes allerede i dag. En slik tilnærming bør kunne føre
til at man i praksis får en avskalling av hjemmelsbehov på områder
som i dag omfattes av forsyningsloven.
Fiskeri- og kystdepartementet pekte i et innspill til
Nærings- og handelsdepartementets interne utredning i 2004/2005
på at en eventuell ny lov bør være nøytral i forhold til eierskap.
Dette er i tråd med Nærings- og handelsdepartementets syn når det
gjelder offentlig eierskap. Offentlig eide selskaper skal ikke ha
andre plikter eller rettigheter enn tilsvarende selskaper med annen eierstruktur.
Det er også en forutsetning etter EØS-avtalens artikkel 4. En lov
som er næringsnøytral og eierskapsnøytral er et solid verktøy i kriser,
også innenfor sektorer der det ikke har vært gjennomført detaljerte
risiko- og sårbarhetsanalyser, eller der disse ikke er oppdatert
eller har vært omfattende nok til å fange opp alle scenarioer.
Når det skal formuleres en ny lov i tråd med
de tre grunnpilarene innenfor sivilt beredskapsarbeid og krisehåndtering,
ansvars-, likhets- og nærhetsprinsippet, er det viktig at dagens
strukturer også i offentlig sektor reflekteres. Fornyings-, administrasjons-
og kirkedepartementet (FAD) har gjentatte ganger pekt på at Konkurransetilsynets
rolle nå er så endret at det er utenkelig at kontrolloppgavene etter
forsyningsloven kan ivaretas.
De berørte departementene har i dag hjemmel
i forsyningsloven til å benytte tiltak og systemer som er beregnet
brukt ved krigsrelaterte kriser også ved kriser av tilsvarende omfang
i fredstid. Man kan imidlertid etter departementets syn ikke med
hjemmel i forsyningsloven skreddersy tiltak for slike situa-sjoner
og forberede dem. Loven gir kun hjemmel for forberedelser til styrking
av landets forsvarsberedskap og til krig, krigsfare og liknende
forhold. Planlegging og forberedelser til andre kriser må altså
hjemles i annet lovverk eller frivillige samarbeidsavtaler. Dette
synes lite hensiktsmessig.
Et spørsmål ved utarbeidelsen av ny lov har
vært om ett departement bør ha en overordnet rolle som forsyningsdepartement.
Ingen er gitt noen slik rolle i forsyningsloven i dag.
På 1990-tallet ble det gjennomført analyser
av flere sektorer innenfor forsyningsberedskapen. Disse analysene
konkluderte blant annet med at det var behov for å satse mer på
fleksible krisehåndteringssystemer og nettverk mellom aktørene enn
på statisk detaljplanlegging. Man så også at et større behov for
differensiering mellom landsdeler og næringssektorer var nødvendig
om ressursene skulle kunne nyttes som forutsatt.
«Retningslinjer for fylkesmennene innen Nærings-
og handelsdepartementets forsyningsberedskap» ble gjort gjeldende
fra 1. februar 2001. Fylkesmennenes rolle innenfor beredskapsarbeidet
har de siste årene i langt større grad enn tidligere vært basert
på generell kunnskap om logistikksituasjonen for eget fylke og på
gjennomføring av risiko- og sårbarhetsanalyser. Det er lagt opp
til at de aller fleste krisesituasjoner skal håndteres på en fleksibel
måte ut fra den konkrete situasjonen. Samtidig som retningslinjene innebar
en forenkling av fylkesmennenes arbeid innenfor forsyningsberedskap,
ga de dem også større ansvar for tilrettelegging og dimensjonering
ut fra det enkelte fylkes behov.
Utviklingen i næringslivet, endringene i trusselbildet
og den generelle samfunnsutviklingen har gjort at fylkesmennenes
rolle i forhold til forsyningsberedskap verken kan eller bør håndteres gjennom
aktiv inngripen i forsyningskjedene. Det er imidlertid viktig at
rollen som sentrale myndigheters representant videreføres gjennom at
fylkesmennene bidrar til at næringslivet kan utføre sine samfunnsviktige
funksjoner også i kriser. Dette er i lovutkastet videreført ved
at det legges opp til tilsyn og veiledningsarbeid overfor kommunene.
I likhet med forsyningsloven er heller ikke dette lovforslaget til
hinder for at ansvar og oppgaver kan delegeres fra sentrale myndigheter
til fylkesmennene på ordinær måte.
Forsyningsloven gir hjemmel til å pålegge kommuner
og fylkeskommuner tunge og omfattende beredskapsoppgaver uten kompensasjon.
Siden begynnelsen av 1990-tallet har disse oppgavene gradvis blitt
nedtonet og organisasjonene avviklet i kommunene. Hjemlene for å
pålegge oppgavene er likevel fortsatt der.
Før rasjoneringsbestemmelsene innenfor departementets
ansvarsområder ble opphevet ble det gjort grundige vurderinger av
risiko- og sårbarhet og av hensiktsmessigheten av forskjellige typer
beredskapstiltak. Fra begynnelsen av 1990-tallet har det vært lagt
større vekt på at god forsyningsevne oppnås gjennom robuste systemer
knyttet til tilgangen på varer enn på at man må begrense omsetning
og forbruk av knappe ressurser.
Basert på den informasjonen departementet mer eller
mindre regelmessig mottar gjennom internasjonale og bilaterale fora,
virker det ikke hensiktsmessig å ta utgangspunkt i andre lands lovgivning
på dette området i dag. Målet må være å fylle det behovet som finnes
nasjonalt for å kunne regulere forholdet mellom myndigheter og næringsliv
om det skulle oppstå problemer med tilgangen på varer og tjenester.
Departementet påpekte i høringsnotatet at det har
kommet til et punkt i omleggingene av beredskapssystemene etter
den kalde krigen som gjør det nødvendig med endringer av lovgrunnlaget.
De tiltakene som er hjemlet i forsyningsloven er lite hensiktsmessige
sett i forhold til dagens utfordringer innenfor samfunnssikkerhet og
beredskap. Analyser foretatt av eksterne utredere tydet på det samme.
Flere av de mest sentrale tiltakene i loven er ikke lenger aktuelle og
ikke forhåndsplanlagt for.
En stor del av fullmaktene for gjennomføring
av krisehåndtering i krig og liknende situasjoner er tilstrekkelig
hjemlet i beredskaps- og krigsloven. I den grad man ikke har hjemler,
kan nødrett i mange tilfeller benyttes og forsvares i den tyngre delen
av krisespekteret. Departementet fant det imidlertid rimelig å videreføre
prinsippet om at myndighetene så langt som mulig skaper forutsigbarhet
for næringsdrivende og trygghet hos befolkningen ved å signalisere
hvilke typer tiltak man ser på som mest hensiktsmessige og sannsynlige
i en krisesituasjon. Departementet mente derfor at det også i framtiden
vil være behov for lovregulering av disse forholdene, men den må
være i overensstemmelse med de utfordringene, den infrastrukturen
og de ressursene som er tilgjengelige i dag.
Etter departementets syn ville den beste løsningen
være å oppheve forsyningsloven og erstatte den med en ny lov om
næringsberedskap som hjemler iverksettelse av forberedelser og tiltak som
er realistiske og hensiktsmessige i dag. Denne loven burde være
næringsnøytral og eierskapsnøytral slik at den omfattet alle former
for kommersiell produksjon eller omsetning av varer og tjenester,
samt omfatte alle hjemler og fullmakter som danner grunnlaget for
den robustheten næringslivet trenger for å møte samfunnets krav
til sikkerhet.
Loven burde etter departementets syn inneholde bestemmelser
som sikrer nødvendig informasjon fra næringslivet både i forbindelse
med analysearbeid og krisehåndtering. Det burde også være adgang
til å pålegge deltagelse i øvelser og gjennomføring av særskilte
forberedelsestiltak mot kompensasjon. Departementet mente at det også
må kunne pålegges gjennomføring av både planlagte og ikke-planlagte
tiltak i krisesituasjoner mot kompensasjon.
Norske felleskjøp peker i sin høringsuttalelse
på at siden den nye loven vil gi generell hjemmel til handling uavhengig
av krisetype, kan det være behov for ytterligere tydeliggjøring
av de avgrensningene som gjelder i forhold til når loven kan tas
i bruk. Norske felleskjøp er dessuten bekymret for om tradisjonell
risikoberegning er tilstrekkelig til å fange opp den reelle usikkerheten
knyttet til for eksempel forsyning av basisvarer.
Forsvarsdepartementet ber om at det kommer klarere
fram i forarbeidene at begrenset angrep fortsatt er dimensjonerende
for totalforsvarets beredskapsarbeid, og at det fortsatt må planlegges
for scenarioer som innebærer delvis avsperring.
Norges Bondelag er opptatt av omfanget av byrdene
på næringsdrivende og mener det er uklart når loven kan komme til
anvendelse. Bondelaget mener det er viktig med meget tungtveiende
grunner for å utferdige forskrifter med basis i loven, og at loven
ikke kommer til anvendelse hvis formålet kan oppnås på andre måter.
Norges Colonialgrossisters Forbund uttaler på vegne
av COOP Norge, Rema 1000, ICA Norge og Norgesgruppen at eksisterende
samarbeidsavtale mellom næringen og departementet fungerer bra.
Beredskapen må organiseres sentralt og baseres så langt som mulig
på opprettholdelse av næringens ordinære organisering, drift og
infrastruktur.
HSH stiller seg positiv til at det utferdiges
ny lovgivning om landets beredskap hvor næringslivets rolle synliggjøres
og vektlegges, og at det legges opp til en utstrakt samarbeidslinje
mellom næringslivet og myndighetene.
Sjøfartsdirektoratet peker på at forslaget i
liten grad beskriver hvordan konkrete beredskapsoppgaver skal gjennomføres.
Lovutkastet tar utgangspunkt i at departementet har
et ansvar for å bidra til gode rammevilkår for næringslivet også
ved forsyningskriser. Å fremme en ny lov er en oppfølging av dette
ansvaret. Lovutkastet dekker de hjemmelsbehov departementet har
for å kunne planlegge for og håndtere kriser. Alle departementer
har imidlertid ansvar for oppfølgingen innen sine respektive sektorer
i næringslivet. Det er derfor lagt opp til at loven kan bli et nyttig
verktøy for andre departementer ved at de kan velge å benytte disse
hjemlene som et supplement til egen sektorlovgivning.
Muligheten for ytterligere kvalifisering av bruken
av lovhjemlene har vært vurdert fortløpende under lovarbeidet. For
stor vektlegging av forutsigbarhet på tiltakssiden når det gjelder
planlegging for det uforutsigbare, kan etter departementets syn
lett føre til for tunge byrder for næringslivet. Det er dessuten
fare for at man ikke oppnår det man ønsker av krisehåndteringen.
Departementet legger til grunn at lovutkastet begrenser bruken av
tvang sterkt ved å legge vekt på at lovens forskrifts- og påleggshjemler
skal brukes kun når man ikke kan oppnå det samme i tide på annen
måte.
Tradisjonell risikoberegning og generelle metoder
for risiko- og sårbarhetsanalyser er ikke tilstrekkelige verktøy
for å ivareta analysebehovene som finnes innenfor forsyning av varer
og tjenester. Departementet velger derfor å legge til grunn et mer
generelt analysebegrep.
Det legges opp til at den nye loven vil gi hjemmel
for å fastsette nødvendige forskrifter og pålegg om tiltak ved forsyningsproblemer
knyttet til de krisescenarioene det i dag dimensjoneres for både
på militær og sivil side. Den vil også gi nødvendige hjemler for
beredskapsplanlegging og krisehåndtering ved krisescenarioer som
vi ikke ser for oss nå. En slik generisk tilnærming mener departementet
innebærer en stor forbedring sammenliknet med forsyningsloven.
I lovforslaget åpnes det for omsetningsbegrensende
tiltak, mens rasjoneringsbestemmelsene innenfor departementets sektorer
er blitt opphevet. Et ev. reguleringssystem i framtiden vil måtte
basere seg på næringenes ordinære organisering og infrastruktur.
Departementet har merket seg Justisdepartementets
innvendinger mot lovtittelen. Ettersom det legges opp til at loven
skal være basert på den ordinære næringsstrukturen og organiseringen
i samfunnet, ønsker departementet ikke å videreføre betegnelsen
«forsyningslov».
Lovforslaget regulerer forhold mellom næringsliv
og myndigheter og bygger på etablerte pilarer innenfor norsk beredskapstenkning:
Ansvars-, likhets- og nærhetsprinsippene. Disse prinsippene ligger
til grunn for alt nasjonalt sikkerhets- og beredskapsarbeid.
Lovforslaget ga forskriftshjemmel til å regulere forholdet
til alle deler av næringslivet. Det ga også forskriftshjemmel til
å regulere adgangen til å fatte vedtak om særskilte beredskapstiltak som
er nødvendige i den konkrete krisesituasjon. Disse vedtakene ville
oftest være pålegg rettet mot næringsdrivende, og være aktuelt i
de tilfeller det ikke foreligger samarbeidsavtaler eller det av
ulike årsaker ikke er tid til eller mulig å inngå slike avtaler.
I tillegg ga lovforslaget hjemmel til å fatte særskilt vedtak direkte
med hjemmel i loven.
Lovutkastet dekket alle typer kriser i fredstid
og i krigstid. Dette innebar en utvidelse av dagens virkeområde.
Reglene skulle med andre ord virke i alt fra mindre kriser til katastrofe-
og krigsliknende tilstander. Lovutkastet fastslo at ulike tiltak
skulle være basert på at næringslivets virksomhet i normalsituasjoner
skal brukes på samme måte i krisesituasjoner.
Forsvarsdepartementet støtter og understreker høringsnotatets
forslag om en snarlig gjennomgang av hvordan Forsvaret og andre
skal sikres tilgang til varer og tjenester i sikkerhetspolitiske kriser
etter at den nye loven er vedtatt. Også fylkesmennenes potensielle
rolle i den forbindelse bør vurderes. I oppfølgingsarbeidet etter
vedtakelsen av ny lov vil det etter Forsvarsdepartementets syn være
viktig å konkretisere ansvarsforholdene, samt harmonisere ansvarsforholdene
med de ansvarsforhold som i dag kan leses ut av Nasjonalt Beredskapssystem
(NBS).
Også Nortura ønsker å involveres i det videre
arbeidet og nevner muligheten for et nasjonalt samarbeidsorgan for
beredskapsarbeid etter den nye loven. Nortura mener at det ville
skapt større forutsigbarhet hvis utløsningsmekanismene for tiltak
eller forberedelse til tiltak var nøyere beskrevet. Mangelen på
forutsigbarhet må etter Norturas oppfatning oppveies av et tett
og løpende samarbeid i et nasjonalt beredskapsorgan.
Norges Colonialgrossisters Forbund uttaler på vegne
av flere viktige aktører innen dagligvaredistribusjon at loven må
sikre nødvendig informasjonsutveksling mellom myndigheter og næringsliv
gjennom aktiv deltakelse fra begge parter under samarbeidsavtalen.
Videre er det sentralt at myndighetene skaper forutsigbarhet for
de næringsdrivende og trygghet i befolkningen ved å signalisere
hvilken type tiltak man ser på som mest sannsynlig og hensiktsmessig
i en krisesituasjon.
Fylkesmannen i Vestfold skriver i sin høringsuttalelse
at lovutkastet legger til rette for avklaring av en rekke spørsmål
innenfor området forsyning, rasjonering og næringslivets rolle i
totalberedskapen i Norge. Høringsforslaget inneholder etter fylkesmannens
syn de nødvendige hjemler til at denne delen av totalberedskapen
kan ivaretas på en god måte. Det legger også føringer og plikter
på næringslivet når det gjelder deres bidrag i den sivile beredskapsplanleggingen.
Utfordringen blir etter fylkesmannens oppfatning å se til at ansvaret
og rollen blir forstått og akseptert.
Store deler av logistikkberedskapen har helt siden
1950-tallet vært basert på forsyningsloven. Når denne loven erstattes
med en ny lov vil en rekke forskrifter, instrukser, direktiver,
beredskapsplaner, -ordninger og -tiltak måtte gjennomgås og evalueres
av de enkelte departementene. Eventuelle nye forskrifter hjemlet
i den nye loven eller i annet lovverk kan være aktuelt, men dette
er det opp til sektordepartementene å vurdere på sine respektive
områder. Samarbeidsorganer som opprettes med hjemmel i den nye loven
vil derfor i utgangspunktet også være sektorielle.
Departementets beredskapsopplegg er i dag basert
på et tett og nært samarbeid med berørte bransjer. Med den nye loven
vil vi få et verktøy som hjemler slike samarbeidsordninger for et mye
bredere spekter av tjenester og med tanke på alle typer kriser.
Det er departementets hensikt å etablere slike ordninger i kriser,
og for enkelte samfunnskritiske funksjoner også i planleggings-
og forberedelsesfasen. Metodikken og rammene for dette samarbeidet
er beskrevet i utkastet til lovtekst.
I arbeidet med lovutkastet er det lagt vekt
på at en ny lov skal dekke departementets behov for lovhjemler til
å gjennomføre aktuelle beredskapstiltak og bygge opp samarbeidsrutiner
og krisehåndteringsmekanismer for et bredt spekter av kriser sammen
med næringslivet uavhengig av departementsstrukturen til enhver
tid. Dette er ikke mulig uten at loven utformes slik at det kan være
like aktuelt for andre departementer å gi forskrifter etter den.
Departementet gis likevel ikke noe samordningsansvar utover det
å forvalte loven. Dette er i tråd med gjeldende rett og gjeldende
praksis.
Det avtalte samarbeidet som foregår innenfor matvareforsyningsberedskapen
mellom Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet
og Landbruks- og matdepartementet koordineres av Nærings- og handelsdepartementet.
Det legges opp til at dette kan videreføres på samme omforente ulovfestede
basis som tidligere.
I høringsnotatet ble varer og tjenester likestilt. Videre
omfattet lovutkastet alle typer kriser både i fred og krig, begrenset
til de kriser som har konsekvenser for tilgangen til varer og tjenester. Høringsnotatet
omfattet dessuten forberedelse til alle typer kriser. Etter høringsnotatet
ble derfor lovens virkeområde utvidet i forhold forsyningsloven
av 1956 på alle disse tre områdene.
I lovutkastet gikk man bort fra at myndighetene utferdiger
pålegg til næringslivet, og bygget i stedet på samarbeid. Gjennom
samarbeid kan man etter departementets oppfatning finne hensiktsmessige
løsninger som er best mulig tilpasset både næringslivet, myndighetenes
og samfunnets behov. Tilsvarende gikk man bort fra at myndighetene
kan overta produksjonsmidlene og selv stå for produksjonen av varer
og tjenester, til at tilgangen på varer og tjenester også i kriser
sikres av dem som har best kjennskap til produksjon og markeder.
Det ble i lovutkastet lagt inn regler for å
sikre riktig bruk av hjemlene overfor næringslivet og hindre myndighetsmisbruk
gjennom regler om prosessuelle og materielle begrensninger. I lovutkastet
var det videre listet typer av virkemidler som myndighetene kunne
gi bestemmelser om gjennom forskrift. De tyngste og mest inngripende
av disse tiltakene ville ikke bli benyttet i andre situasjoner enn
når samarbeidsordninger eller mindre omfattende inngripen ikke var
mulig eller ikke hadde ført til ønsket resultat. Næringslivets plikter
i forhold til gjennomføringen av beredskapstiltak etter denne loven
var også listet. Til sammen skisserte opplistingen et oversiktsbilde
av hvilke typer tiltak myndighetene kan ha behov for å få gjennomført
ved kriser. Etter departementets syn skulle dette skape en forutsigbarhet
som vil være nyttig og viktig både for næringslivet og for offentlige myndigheter.
Det ble ikke lagt opp til begrensninger i forhold til
hvilke typer næringsvirksomhet som omfattes av loven, slik at også
den som driver næringsvirksomhet i tillegg til annen yrkesutøvelse
i ordinære ansettelsesforhold omfattes. I høringsnotatet ble det
vurdert å legge merverdiloven til grunn for definisjonen av næringsdrivende.
Den grunnleggende metodikken for samfunnssikkerhets-
og beredskapsarbeid etter lovforslaget framgår i bestemmelsen om
næringslivets plikter. I lovutkastet fastslås dessuten at vedtak om
særskilte tiltak bare skal fattes dersom formålet ikke kan oppnås
i tide på annen måte. Departementet legger vekt på at de tiltakene
som fastsettes innenfor departementets ansvarsområder er tilstrekkelige,
men ikke unødvendig belastende for de næringsdrivende.
Etter departementets syn er offentlige myndigheters
ansvar for krisehåndtering godt ivaretatt gjennom henvisningen til
ansvarsprinsippet.
Det legges i utgangspunktet opp til at bestemmelsene
i konkurranseloven overholdes. På bakgrunn av høringsuttalelsene
er det tatt inn en egen bestemmelse om forholdet til konkurranseloven.
Departementet finner det lite hensiktsmessig
å forhåndsdefinere hvilke næringsdrivende som kan bli aktører i
ett eller flere krisescenarioer. Det er en uttalt målsetting for
dette lovarbeidet at det skal gi økt fleksibilitet til å kunne håndtere alle
typer kriser som kan ha konsekvenser for tilgangen på varer og tjenester.
Den forskriftshjemmelen som gjør det mulig å skreddersy beredskapsopplegg
for forskjellige næringer er et skritt i retning av fleksibilitet
på områder der det er uakseptabel samfunnsrisiko forbundet med ikke
å ha særskilte samarbeidsordninger eller – planer for krisehåndtering.
Departementet har lagt til grunn for lovarbeidet at det er et myndighetsansvar
å bidra til å sikre at næringslivet kan møte samfunnets forventninger
til varer og tjenester også i kriser.
Høringsnotatet knyttet avgrensningen av hvem som
omfattes av loven til de som driver avgiftspliktig næringsvirksomhet
etter merverdiavgiftsloven. Dette har flere høringsinstanser hatt merknader
til, blant annet fordi dette vil avhenge av endringer som til enhver
tid gjøres i merverdiavgiftsloven. Departementet har vurdert å opprettholde
tilknytningen til merverdiavgiftsloven via § 2-1, mens unntakene i
merverdiavgiftslov § 3-2 (helsetjenester), § 3-6 (finansielle tjenester)
og 3-11 (fast eiendom) ikke skal gjelde. Det er en tilsiktet virkning
av lovutkastet at denne loven også skal dekke finansforetak, finansielle
tjenester og en rekke andre områder enn de som dekkes i dag. Loven
er tenkt å være et supplement til sektorlovgivning der dette er
nødvendig.
De begrepsmessige uklarhetene og lovtekniske momentene
som Justisdepartementet har tatt opp, er enten tatt til følge i
nytt utkast til lovtekst eller er behandlet i merknadene til de
enkelte paragrafene. Også Norturas og Helse- og omsorgsdepartementets
merknader knyttet til definisjonen av næringsdrivende er fulgt opp
i nytt utkast til lovtekst og spesialmerknader.
I tråd med uttalelsene fra HSH og Norges Colonialgrossisters
Forbund på vegne av viktige aktører i dagligvarehandelen, er § 1
utvidet ved at samarbeidsprinsippet er tatt inn.
Det er flere grunner til at departementet i
utgangspunktet valgte å ikke gjøre loven gjeldende for Svalbard.
Delvis har departementet vært opptatt av Svalbards særlige rettslige
stilling, men også av områdets spesielle næringsstruktur og forsyningssituasjon.
Nærings- og handelsdepartementet legger imidlertid vekt på Justisdepartementets tilråding
og endrer lovutkastet i tråd med denne. I tillegg gjøres loven gjeldende
på kontinentalsokkelen, da det unntaksvis kan tenkes å være behov
for at loven gjelder på sokkelen.
I forslag til ny lov om næringsberedskap ble
det i større grad lagt vekt på samarbeid med næringslivet, og på
at reglene skulle være fleksible slik at kriser kan håndteres på
en best mulig måte. Departementets erfaring gjennom mange års samarbeid
med forskjellige næringer på forsyningsområdet var at også næringene
selv ofte ønsket et mer fleksibelt regelverk, selv om dette i noen grad
ville kunne gå på bekostning av regelverkets forutberegnelighet.
Legalitetsprinsippet innebærer at vedtakelsen
av hjemmelsgrunnlaget skjer i Stortinget i stedet for i sentralforvaltningen.
Ved utarbeidelsen av lov om næringsberedskap dreide problemstillingen knyttet
til legalitetsprinsippet seg først og fremst om hvor klar lovhjemmelen
for inngrep overfor næringslivet må være. Må det enkelte pålegg være
ramset opp i loven, for eksempel en uttømmende liste av hvilke av
næringslivets aktiva det kan gis pålegg om? Eller sett fra motsatt
side; kan myndighet gis til forvaltningen uten at den er spesifisert
i detalj? I tillegg kom at intensjonen med loven i stor grad var
å ha et velfungerende næringsliv også i krisesituasjoner. Det var
derfor i næringslivets egen interesse at det forelå et samarbeid
med myndighetene på beredskapsområdet, og at det ble inngått samarbeidsavtaler
på forhånd. Departementet mente derfor at om man ser alle nevnte
momenter under ett, talte de ikke i retning av at legalitetsprinsippet
slår veldig sterkt inn. Departementet la vekt på hensynet til fleksibilitet
for å finne gode løsninger ved krisehåndtering.
Norges Colonialgrossisters Forbund på vegne
av Coop Norge, Rema 1000, ICA Norge og Norgesgruppen skriver at
det ville være betryggende om legalitetsprinsippet opprettholdes
ved at Stortinget vedtar, men under forutsetning av tilstrekkelig
hurtighet og fleksibilitet til å kunne møte kriser. Hvis det likevel
er Kongen som gir slike bestemmelser, må anvendelsen knyttes til
forutgående konsultasjon med berørte næringer og med mulighet for
næringene til å anke beslutningen inn for Kongen i statsråd.
Forsvarsdepartementet mener at høringsnotatet er
for generelt utformet til at man kan forstå hvordan enkeltbestemmelser
skal tolkes.
Nortura peker i sin høringsuttalelse på at det
er viktig at man ved utarbeidelsen av forskrifter er tydelig med
hensyn til hvem som er faglig ansvarlig for krisehåndteringen. Etter
Norturas syn er det også viktig med klart definerte og adskilte ansvarsforhold
når det gjelder krisevurdering og krisehåndtering.
Flere av høringsinstansene stilte spørsmål ved forskjellige
sider av høringsutkastets forskriftshjemmel. Justisdepartementet
peker på at det er noe uklart hvem forskriftshjemmelen retter seg mot.
Departementet legger til grunn at det med hjemmel
i loven kan gis forskrifter både for næringsliv og offentlige myndigheter,
herunder kommune og fylkeskommune. Lovforslagets system er at det
kan gis forskrifter i normaltid uten aktuell risiko for krise og
når det er en aktuell og konkret risiko for krise.
Når det gjelder flere av de forholdene Forsvarsdepartementet
har pekt spesielt på, er det arbeidet med å gjøre teksten mer entydig
i forhold til formålet. Det er utarbeidet spesialmerknader til de
enkelte paragrafer der man søker å utdype uklarheter som høringsinstansene
har pekt på.
Vedrørende ansvarsforholdene bør disse etter departementets
syn så langt som mulig avklares i forskriftene. Det er imidlertid
også nødvendig å ha gode samarbeidsmekanismer på alle nivå slik at
mulig kompetansestrid kan avklares og ryddes opp i uten at det påvirker
krisehåndteringen. En klar avgrensning mellom risikovurderende organer
og krisehåndterende organer er imidlertid ikke naturlig i alle sammenhenger.
Lovutkastet legger etter departementets syn forholdene godt til
rette for innhenting av nødvendige evalueringer og råd fra fagmiljøer,
spesielt i næringslivet, men gir samtidig både risikoaksept og krisehåndtering
en nødvendig politisk forankring.
I lovutkastet ble det lagt opp til maksimal
fleksibilitet ved blant annet å beholde muligheten for omsetningsregulering
og beredskapslagring. Departementet så imidlertid ikke lenger behov
for å pålegge kommunene omfattende forvaltnings- eller kontrolloppgaver
knyttet til forbruksregulering eller rasjonering.
Når kommunene ble pålagt oppgaver i lovutkastet
var dette først og fremst for å presisere det samfunnsansvaret kommunene
har som forvalter av rammelovverk og vertskap for næringslivet. Videre
foreslo departementet at kommunene skulle kunne pålegges å følge
opp egne risiko- og sårbarhetsanalyser når disse hadde avdekket mulige
problemer med tilgangen av varer og tjenester og dette var nedfelt
i beredskapsplaner. Departementet forutsatte at kommunen tok høyde
for at den i visse tilfeller kunne måtte distribuere spesielt sentrale
varer til grupper av befolkningen. Utover disse viktige, men tydelig avgrensede
oppgavene, la ikke lovutkastet opp til at kommunene ble pålagt spesielle
forsyningsoppgaver. At dette ble gjort i tråd med gjeldende regelverk
skulle ifølge høringsnotatet fylkesmennene føre tilsyn med.
Fylkesmannen i Rogaland skriver at fylkesmannens
rolle i lov om næringsberedskap bør tydeliggjøres.
Kommunal- og regionaldepartementet mener i sin
høringsuttalelse at rekkevidden av offentlige myndigheters ansvar
kan synes uklar.
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag er enig i de vurderinger
som ligger til grunn for at det skal være mulig å pålegge kommunene
beredskapsoppgaver. Den begrensningen som ligger i at tiltakene
må framgå av kommunenes beredskapsplaner kan imidlertid føre til
at nødvendige tiltak ikke kan iverksettes.
Fylkesmannen i Vestfold mener at lovutkastet legger
økte krav på kommunene og forventer at det angjeldende departement
(eller Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap), utarbeider forskrifter
som gir mer presise føringer i forhold til kommunenes ansvar. Dette
gjelder også for andre beredskapsaktørers rolle og ansvar i forbindelse
med næringsrettede beredskapstiltak. Fylkesmannen er bekymret for
at næringslivets bidrag til dette arbeidet kan bli en utfordring, fordi
det i liten grad finnes muligheter til å yte økonomisk kompensasjon
for deltagelse i dette viktige arbeidet. Ordninger for dette bør
vurderes av departementet i forbindelse med sluttarbeidet med loven.
Det synes videre noe uklart hva som ligger i
fylkesmannens ansvar når det gjelder å føre tilsyn med fylkeskommunens
beredskapsarbeid. Fylkesmannen registrerer imidlertid at dette er
tatt inn i lovutkastet med henvisning til de plikter som påhviler
kommuner/fylkeskommuner. En mer uttømmende beskrivelse og presisering
når det gjelder dette er ønskelig. Fylkesmannen peker videre på
at kommunens rolle og ansvar i beredskapsplanlegging er beskrevet
i sivilbeskyttelsesloven og at det arbeides med en forskrift til
denne. De forventninger til kommunen som utkastet til ny lov om
næringsberedskap legger opp til, vil kunne tas inn i ovenfor nevnte
forskriftsarbeid.
Justisdepartementet mener det er behov for å beskrive
nærmere hvilke oppgaver fylkesmannen skal ha i forhold til forsyning
i dag, også sett i forhold til instruksverket.
Når det gjelder kommunene, er Justisdepartementet
enig i at loven skal gi hjemmel til å pålegge kommunen å planlegge
for og utføre oppgaver som skal bidra til en bedre forsyning av
kritiske varer og tjenester. Den nye loven må på selvstendig grunnlag
gi hjemmel til å lage forskrifter om kommunens plikt til å gjennomføre særskilte
tiltak ved behov for varer og tjenester. Denne forskriften må kunne
gis uavhengig av om kommunen har nedfelt noe om forsyning i sin
beredskapsplan etter sivilbeskyttelsesloven § 15.
Dagens logistikksystemer og næringsstruktur gjør
fylkesgrensene lite relevante i beredskapsplanlegging og krisehåndtering
på dette området. Fylkesmannens oppgaver vil måtte ta form etter
hvert som eksisterende forskrifter, instrukser, direktiver og planer
tilpasses det nye hjemmelsgrunnlaget og dagens behov.
Når det gjelder kommunenes og fylkeskommunenes
ansvar er det lagt vekt på å begrense dette til lovens generelle
virkeområde og til å følge ansvars- og likhetsprinsippene. Deres
oppgaver er derfor begrenset til oppgaver de må anses å ha ordinært
og som krever samarbeid med næringslivet. Når det gjelder finansiering
av næringslivets deltakelse i analysearbeid på fylkesnivå knyttet
til tilgangen på varer og tjenester, vil departementet måtte vurdere
fra tilfelle til tilfelle hvordan dette skal kunne dekkes. Når det
gjelder koblingen mot sivilbeskyttelsesloven, mener departementet
den er nødvendig for at kommunene skal kunne ha en helhetlig tilnærming
til sine beredskapsoppgaver.
I høringsnotatet pekte Nærings- og handelsdepartementet
og Arbeidsdepartementet på at dagens trusselbilde tilsier at en
eventuell mobilisering vil legge beslag på langt færre mannskaper
enn ved trusselbildet før 1991. Dette innebærer at sivile virksomheter
lettere ville kunne opprettholde sin virksomhet i en situasjon med
mobilisering. I samarbeid med Arbeidsdepartementet la derfor Nærings-
og handelsdepartementet fram forslag til endring av § 10 i NAV-loven.
Departementene la til grunn at den nye bestemmelsen i all hovedsak
ville dekke de beredskapsbehovene som er knyttet til arbeidskraft.
Nærings- og handelsdepartementet pekte likevel på at § 3 i beredskaps-
og krigsloven gir hjemmel for utskriving av arbeidskraft til sivile
og militære formål i de situasjonene som ligger innenfor denne lovens
virkeområde.
Departementet foreslo videre at § 30 i forsyningsloven
ikke ble erstattet med en tilsvarende paragraf i den nye loven,
men at det i stedet legges opp til et oppfølgingsarbeid basert på
de generelle bestemmelsene om plikter for næringslivet i den nye
loven og på § 10 i NAV-loven.
NAV-loven § 10 regulerer Arbeids- og velferds-etatens
beredskapsoppgaver. Den gjelder både for kriser i fred og ved krig,
og den omhandler både forberedende tiltak og etatens oppgaver når en
krise har oppstått eller krig truer eller har tatt til. Det ble
foreslått å lovfeste Arbeids- og velferdsdirektoratets adgang til
å gjennomføre beredskapsplanlegging i samarbeid med bemanningsforetak,
og å gi Arbeidsdepartementet fullmakt til i forskrift å gi nærmere
bestemmelser om prioritet og formidling av arbeidskraft.
Arbeids- og velferdsdirektoratet har i sin høringsuttalelse
pekt på behovet for å koordinere en eventuell omdisponering av personellressurser fra
Arbeids- og velferdsetaten til helse- og sosialtjenesten, og foreslår
at kompetansen til å pålegge ansatte i Arbeids- og velferdsetaten
å tjenestegjøre i helse- og sosialtjenesten legges til Arbeidsdepartementet
og Helse- og omsorgsdepartementet i fellesskap.
Lovutkastet er endret i tråd med dette.
Helse- og omsorgsdepartementet påpeker i sin høringsuttalelse
at lovutkastet åpner for at Kongen kan delegere myndighet til næringsorganisasjoner
og liknende sammenslutninger. Det er vanskelig å se for seg beredskapssituasjoner
der næringsorganisasjoner skulle være bedre rustet til å gjøre dette
enn de som normalt utferdiger forskrifter. EØS-avtalens konkurranseregler
kan også være til hinder for slik delegasjon av myndighet til organer
som private kommer-sielle interesser har bestemmende innflytelse
over.
Nærings- og handelsdepartementet viser til at mulighet
for delegasjon til næringsorganisasjoner og lignende sammenslutninger
er en videreføring av gjeldende rett (forsyningsloven § 17) og til
at spørsmålet ble drøftet i en tverrdepartemental juristgruppe under
utarbeidelsen av lovutkastet. Departementet støtter gruppens konklusjon
om at dette kan være nødvendig. Det finnes eksempler fra flere sektorer
på at organisasjoner og sammenslutninger utfører forvaltningsoppgaver.
I høringsnotatet ble det lagt opp til at det
skal ytes kompensasjon/erstatning til næringsdrivende i tråd med
alminnelig regler om kompensasjon for dokumenterte tap.
Det ble ikke foreslått å gi kompensasjon for kommuner
eller andre offentlige virksomheter. Disse har et selvstendig samfunnssikkerhets-
og beredskapsansvar, og det ble forutsatt at aktuelle tiltak inngår
i det alminnelige beredskapsplanansvaret. Heller ikke i forsyningsloven
la man opp til kompensasjon for kommuner eller fylkeskommuner.
Maskinentreprenørenes forbund anser kompensasjon
for å være et viktig virkemiddel for å få involvert næringsdrivende
i særskilte tiltak og beredskapsarbeid av denne art. Nortura uttrykker
tilfredshet over at det slås fast at foretak som får meromkostninger
eller tap ved gjennomføring av særskilte tiltak og beredskapsoppgaver,
skal kompenseres. Nortura peker på at dette også må omfatte krav
om erstatning fra tredjepart ved avtalebrudd på grunn av endret
leveranse som resultat av beredskapsoppdrag.
Østfold fylkeskommune peker i sin høringsuttalelse
på at dersom omfanget av fylkeskommunens oppgaver skulle vise seg
å bli mer omfattende enn det ser ut til på nåværende tidspunkt,
vil fylkeskommunen forbeholde seg retten til å reise spørsmål om
kompensasjon.
Departementet har alltid inntatt det prinsipielle standpunktet
at når næringslivet påtar seg samfunnssikkerhetsoppgaver utover
det som kan forventes ut fra hensyn til egen drift eller kommersielle
og konkurransemessige hensyn, skal dette kompenseres på en rimelig
måte. Dette prinsippet knesettes nå i lovutkastet. Hvordan det skal
ivaretas og praktisk gjennomføres, vil det bli tatt stilling til
gjennom forskrifter eller avtaler.
Departementet oppfatter det slik at Østfold
fylkeskommune aksepterer den grunnleggende forutsetningen om at
fylkeskommunen, som andre offentlige virksomheter, har et selvstendig
ansvar som det må budsjetteres for. Det finnes forvaltningsmessige
rutiner for å håndtere budsjettmessige konsekvenser av større endringer
i oppgaveporteføljen.
Spørsmålene fra Justisdepartementet knyttet
til håndteringen av skjønn, er mer utførlig behandlet i spesialmerknadene
til lovutkastet.
I høringsnotatet var det tatt inn bestemmelser
om tvangsmulkt, overtredelsesgebyr og straff. For kommuner og fylkeskommuner
var det tatt inn en bestemmelse som henviste til kommuneloven kapittel
10 A om statlig tilsyn med kommunen eller fylkeskommunen.
Kommunal- og regionaldepartementet stiller spørsmål
ved om bestemmelsene om sanksjoner som tvangsmulkt og overtredelsesgebyr
er nødvendige. Fylkesmannens eller Kongens sanksjonsapparat bør
etter Kommunal- og regionaldepartementets syn her være tilstrekkelig.
Sanksjoner utover de rent strafferettslige er
etter Nærings- og handelsdepartementets syn helt nødvendige. Det
er av avgjørende viktighet at alle aktører bidrar etter beste evne
både i planlegging og krisehåndtering for at samfunnet skal kunne
fungere også i kriser.
Departementet legger til grunn at etterarbeidet
i berørte departementer som følge av iverksettingen av en ny lov
om næringsberedskap, vil dekkes innenfor ordinære budsjettrammer.
Lovutkastet innebærer ikke vesentlige andre økonomiske konsekvenser
enn forsyningsloven. I noen sammenhenger vil loven kunne innebære reduserte
forpliktelser. I praksis kan man derfor anta at totalkostnadene
for stat, fylkeskommuner og kommuner til så vel planlegging som
krisehåndtering, kan bli mindre.
Det kan framkomme besparelser ved at store strukturer
for krisehåndtering faller bort og erstattes med et bedre tilpasset
samarbeid med næringslivet/ulike bransjer. Disse besparelsene er
imidlertid i noen grad allerede realisert.
Næringslivet har fordel av en lov som avklarer forholdet
mellom næringslivet og myndigheter. Rammebetingelsene for næringslivet
blir mer forutsigbare også i kriser.
Lovutkastet vil medføre en klargjøring av ansvarsforhold
i forhold til dagens utfordringer. Siden forslagene legger opp til
en metodikk for samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet med fleksible
løsninger og tiltak tilpasset den konkrete situasjonen, ligger det
sterke elementer av forenkling i forslaget.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen
Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald
T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Svein
Flåtten og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti,
Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra
Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, viser til at
regjeringen i Prop.111 L (2010–2011) fremmer forslag til lov om
næringsberedskap (næringsberedskapsloven).
Komiteen merker seg at formålet
med loven er så langt som mulig å sikre samfunnets behov for varer
og tjenester ved kriser. Denne loven vil videre bidra til at lov
14. desember 1956 nr. 7 om forsyningssikkerhet og beredskapstiltak
(forsyningsloven) oppheves. Komiteen har videre merket
seg at Nærings- og handelsdepartementet i samarbeid med Arbeidsdepartementet,
har foreslått å endre §§ 10 og 11 i NAV-loven, som regulerer Arbeids-
og velferdsetatens beredskapsoppgaver.
Komiteen merker seg at nærings-
og samfunnsutviklingen har gjort gjeldende forsyningslov mindre
hensiktsmessig som verktøy for håndtering av de utfordringene landet
kan møte når det gjelder kriser knyttet til tilgang på varer og
tjenester. Gjeldende forsyningslov er tilpasset de næringsstrukturer,
logistikkløsninger og infrastrukturer som fantes i Norge på 50-tallet.
Også utfordringer innen samfunnssikkerhet og beredskap og de administrative
løsninger innen offentlig sektor har endret seg. Spesielt kan nevnes
situasjonen rundt IKT-tjenester. Et bortfall av IKT-tjenester i
en krisesituasjon vil i dag kunne få store konsekvenser for enkeltvirksomheter,
ikke minst ved kortsiktige kriser.
Komiteen mener at den nye loven
vil være bedre tilpasset dagens utfordringer, og merker seg spesielt
at den mer tydelig baserer seg på samarbeid med næringslivet. Det
vil bidra til at den kan komme til anvendelse i et bredt spekter
av uforutsette situasjoner og i stor grad åpner for en virkemiddelbruk
som er basert på den konkrete situasjonen.
Komiteen ser positivt på at den
nye loven om næringsberedskap legger opp til at Nærings- og handelsdepartementet
har et ansvar for å bidra til gode rammevilkår for næringslivet
også ved forsyningskriser. Komiteen merker seg også
at bare når det er helt nødvendig, vil næringene bli pålagt særskilte
tiltak.
Det er videre positivt at loven kan bli et nyttig verktøy
for andre departementer, fordi disse også kan benytte de nye hjemlene
som et supplement til egen sektorlovgivning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre forutsetter at næringsdrivende skal ytes full reell
erstatning for økonomisk tap, meromkostninger og vesentlige ulemper
ved å stille sin næringsstruktur, logistikkløsninger og infrastruktur
samt sine varer og tjenester til disposisjon.
Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak til lov
om næringsberedskap (næringsberedskapsloven)
Kapittel 1. Innledende bestemmelser
§ 1 Lovens formål
Formålet med loven er å avhjelpe forsyningsmessige konsekvenser
av kriser ved å styrke tilgangen på varer og tjenester og sørge
for nødvendig prioritering og omfordeling av varer og tjenester
gjennom samarbeid mellom offentlige myndigheter og næringsdrivende.
§ 2 Lovens saklige virkeområde
Loven regulerer forholdet mellom offentlige myndigheter
og næringsdrivende ved forberedelser til og gjennomføring av samarbeidsrutiner
og særskilte tiltak for kriser med vesentlige konsekvenser for tilgangen
til varer og tjenester i Norge i krig, krigsfare og krigslignende
forhold og i fredstid.
§ 3 Lovens stedlige virkeområde
Loven gjelder norsk territorium og på kontinentalsokkelen.
For Svalbard, Jan Mayen og bilandene gjelder loven i det omfang
og med de stedlige tilpasninger Kongen bestemmer.
§ 4 Lovens begreper
I denne lov menes med:
a) etterspørselssjokk: etterspørselen
øker så sterkt at næringslivet støter på kapasitetsbegrensninger som
raskt medfører økte markedspriser og som medfører utilstrekkelig
tilgang til varer og tjenester
b) tilbudssvikt: knapphet på varer og
tjenester som raskt kan medføre økte markedspriser og som medfører
utilstrekkelig tilgang til varer og tjenester
c) logistikkbrist: plutselig avbrudd
i normal logistikk og infrastruktur som medfører utilstrekkelig
tilgang til varer og tjenester
d) særskilte tiltak: enkeltvedtak ved
beredskapsforberedelser og krisehåndtering
§ 5 Offentlige myndigheters
ansvar ved krisehånd-tering (ansvarsprinsippet)
Ved kriser som omfattes av § 6, har offentlige myndigheter
i rimelig utstrekning ansvar for nødvendige beredskapsforberedelser,
finansiering og krisehåndtering på sine ansvarsområder.
Kapittel 2. Forskriftsbestemmelser
§ 6 Forskrifter
Når det på grunn av risiko for etterspørselssjokk, tilbudssvikt
eller logistikkbrist er nødvendig for å sørge for at befolkningens
behov, det militære forsvarets behov, allierte militære styrkers
behov i Norge eller internasjonale forpliktelser knyttet til varer og
tjenester dekkes, kan Kongen gi nærmere bestemmelser om
a) prioritering, omfordeling, lagring og avståelse
av varer, utførelse av tjenester, samt forberedelser og medvirkning
hertil, herunder bestemmelser om innførsel, utførsel, distribusjon
av varer og omsetning av varer og tjenester, herunder omsetningsregulerende
tiltak
b) plikt for næringsdrivende til å levere eller framstille
varer eller yte tjenester til bestemte formål eller bestemte mottakere
c) plikt for næringsdrivende til å avstå løsøre og fast eiendom
for midlertidig disponering
d) plikt for næringsdrivende til å gi, og så langt som mulig
dokumentere informasjon, herunder informasjon om varebeholdninger,
rullering, produksjon, omsetning, transport og lagring, logistikk, regnskap
m.m.
e) plikt for næringsdrivende til å samarbeide med offentlige
myndigheter om å finne effektive løsninger for å håndtere manglende
tilgang til varer og tjenester
f) plikt for næringsdrivende til å gjennomføre eller bidra
til gjennomføring av analysearbeid og utredninger knyttet til leveringssikkerhet
g) plikt for næringsdrivende, næringsorganisasjon eller
-sammenslutning til å delta i særskilte organer som er opprettet
eller opprettes for å bidra til å sikre tilgangen på varer og tjenester
i kriser
h) plikt for næringsdrivende til å planlegge eller delta
i planlegging og gjennomføring av øvelser og annen opplæring i krisehåndtering
i) plikt for næringsdrivende til å varsle om forhold som
kan gi grunnlag for særskilte tiltak
j) plikt for næringsdrivende til å planlegge, forberede
og gjennomføre, eller bidra til planlegging, forberedelse og gjennomføring
av særskilte tiltak
§ 7 Tidsbegrensede forskrifter
Når særlige grunner foreligger, kan departementet gi en
tidsbegrenset forskrift, jf. § 6, som gjelder for inntil en måned
av gangen, maksimalt 3 måneder.
Kapittel 3. Vedtak om særskilte tiltak
§ 8 Vedtak om særskilte tiltak
Når det på grunn av risiko for tilbudssvikt, etterspørselssjokk
eller logistikkbrist er nødvendig for å sørge for at befolkningens
behov, det militære forsvarets behov, allierte militære styrkers
behov i Norge eller internasjonale forpliktelser knyttet til varer og
tjenester, dekkes, kan Kongen fatte vedtak om særskilte tiltak eller
vedtak om forberedelser til særskilte tiltak.
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om myndighet
til og vilkår for å fatte vedtak om særskilte tiltak.
§ 9 Begrensninger i adgangen
til å fatte vedtak
Det kan ikke fattes vedtak om særskilte tiltak dersom formålet
kan oppnås i tide på annen måte. Begrensingen gjelder ikke dersom
dette åpenbart medfører uforholdsmessige kostnader.
§ 10 Umiddelbar iverksettelse
av særskilte tiltak
Når det er nødvendig for krisehåndtering kan pålegg om
særskilte tiltak kreves gjennomført straks. Dersom kompensasjon
etter § 17 ikke er fastsatt, skal ansvarlig myndighet innhente de
opplysninger som er nødvendige for fastsetting av kompensasjonen.
Kapittel 4. Lokale og regionale myndigheters rolle.
Statlig tilsyn
§ 11 Lokale og regionale myndigheters
oppgaver
For at næringsdrivende skal kunne gjennomføre beredskapsoppgaver,
skal kommuner og fylkeskommuner bistå med planlegging, forberedelse
og gjennomføring av beredskapsoppgavene. Kongen kan gi forskrift
om plikt for kommuner til i rimelig utstrekning og uten kompensasjon
å forberede eller gjennomføre særskilte tiltak ved behov for varer
og tjenester, når disse fremgår av kommunens beredskapsplaner, jf.
sivilbeskyttelsesloven § 15.
§ 12 Statlig tilsyn med kommunen
og
fylkeskommunen
Fylkesmannen fører tilsyn med kommunens og fylkeskommunens
oppfyllelse av plikter gitt etter § 11 første ledd og i forskrifter
med hjemmel i § 11 andre ledd. Reglene i kommuneloven kapittel 10
A gjelder for slikt tilsyn.
Kapittel 5. Felles bestemmelser
§ 13 Forholdet til forvaltningsloven
og
konkurranseloven
Kongen kan gjøre unntak fra forvaltningslovens bestemmelser
når det er nødvendig av hensyn til gjennomføringen av særskilte
tiltak. Kongen kan gjøre unntak fra konkurranselovens bestemmelser
når det er nødvendig av hensyn til gjennomføringen av særskilte
tiltak.
§ 14 Delegasjon
Kongen kan gi kommuner og fylkeskommuner myndighet til
å gi forskriftsbestemmelser og myndighet til å fatte vedtak om særskilte
tiltak. Når særlige grunner foreligger, kan Kongen også delegere
slik myndighet til næringsorganisasjoner og liknende sammenslutninger.
§ 15 Opplysningsplikt
Næringsdrivende har plikt til å gi opplysninger til beredskapsformål.
Kongen kan gi bestemmelser om at opplysninger som er nødvendige
til beredskapsformål, kan hentes fra
a) ligningsmyndigheter og andre skattemyndigheter,
toll- og avgiftsmyndigheter og andre myndigheter med ansvar for
regulering og kontroll av import og eksport,
b) andre myndigheter med ansvar for regulering av ervervsvirksomhet,
c) Brønnøysundregistrene og andre registereiere,
d) andre myndigheter med informasjon av betydning for beredskapsplanlegging
eller krisehåndtering etter denne loven.
Opplysningsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt.
§ 16 Behandling av drifts-
og forretnings-hemmeligheter
Drifts- og forretningshemmeligheter avgitt etter denne
loven, skal kun brukes til beredskapsformål. Organet som mottar
opplysningene, skal sikre at færrest mulig får tilgang til opplysningene.
§ 17 Kompensasjon til næringsdrivende
Næringsdrivendes økonomiske meromkostninger eller tap ved
forberedelser til og gjennomføring av særskilte tiltak skal kompenseres
etter bestemmelser fastsatt av Kongen. Ansvarlig myndighet for forberedelser
til eller gjennomføringen av tiltaket skal utbetale kompensasjonen
så snart som mulig.
§ 18 Skjønn
Partene kan kreve at kompensasjon etter § 17 skal fastsettes
ved skjønn etter reglene i skjønnsprosessloven .
Kapittel 6. Administrative sanksjoner og straff
§ 19 Tvangsmulkt
For å sikre at bestemmelser i eller gitt i medhold av loven,
eller i vedtak fattet i medhold av loven, blir fulgt, kan Kongen
treffe vedtak om tvangsmulkt som tilfaller statskassen.
Tvangsmulkten kan fastsettes når overtredelse av loven
eller forskrifter gitt i medhold av loven eller vedtak i medhold
av loven eller forskrift gitt i medhold av loven, er oppdaget. Tvangsmulkten
begynner å løpe dersom den ansvarlige oversitter fristen for retting
av forholdet. Dersom særlige grunner tilsier det, kan tvangsmulkt
fastsettes på forhånd, og løper da fra en eventuell overtredelse
tar til. Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det
ulovlige forholdet varer, eller at den forfaller for hver overtredelse. Tvangsmulkt
løper likevel ikke dersom manglende etterlevelse skyldes forhold
utenfor den ansvarliges kontroll.
Tvangsmulkt ilegges den ansvarlige for overtredelsen. Er
overtredelsen skjedd på vegne av et selskap eller organ eller en
annen sammenslutning, skal tvangsmulkten som hovedregel ilegges
disse. Er tvangsmulkt ilagt et selskap som inngår i et konsern, kan
påløpt tvangsmulkt også inndrives hos morselskap. Er flere ansvarlige
etter vedtak om tvangsmulkt, hefter de solidarisk for betaling av
tvangsmulkten.
Kongen kan i særlige tilfeller redusere eller frafalle
påløpt tvangsmulkt.
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om tvangsmulkt,
herunder om tvangsmulktens størrelse og varighet, fastsettelse av
tvangsmulkt og frafall av påløpt tvangsmulkt. Pålegg om tvangsmulkt
er tvangsgrunnlag for utlegg.
Når Statens innkrevingssentral er pålagt å inndrive tvangsmulkt
som nevnt i paragrafen her, kan den inndrive kravet ved trekk i
lønn og andre lignende ytelser etter reglene i dekningsloven § 2-7.
Innkrevingssentralen kan også inndrive tvangsmulkt ved å stifte
utleggspant for kravet dersom pantretten får rettsvern ved registrering
i et register eller ved underretning til en tredjeperson, jf. panteloven
kapittel 5, og utleggsforretningen kan holdes på Innkrevningssentralens
kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 første ledd.
§ 20 Overtredelsesgebyr
Den som har overtrådt bestemmelser i eller vedtak gitt
i medhold av denne lov §§ 6 til 9, kan Kongen gi pålegg om å betale
overtredelsesgebyr til statskassen.
Fysiske personer kan bare ilegges overtredelsesgebyr for
forsettlige eller uaktsomme overtredelser. Foretak eller annen sammenslutning
eller organer kan ikke ilegges overtredelsesgebyr dersom overtredelsen
skyldes forhold utenfor dens kontroll.
Ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges,
og ved utmålingen, skal det blant annet legges vekt på
a) hvor alvorlig overtredelsen har krenket de
interesser loven verner,
b) graden av skyld,
c) om overtrederen ved retningslinjer, instruksjon, opplæring,
kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen,
d) om overtredelsen er begått for å fremme overtrederens
interesser,
e) om overtrederen har hatt eller kunne ha oppnådd noen
fordel ved overtredelsen,
f) om det foreligger gjentakelse og
g) om andre reaksjoner som følge av overtredelsen blir
ilagt overtrederen eller noen som har handlet på vegne av denne,
blant annet om noen enkeltperson blir ilagt straff.
Vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.
Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om overtredelsesgebyr,
herunder om vilkår for å ilegge overtredelsesgebyr, om størrelsen
på overtredelsesgebyret, om rente og tilleggsgebyr dersom overtredelsesgebyret
ikke blir betalt ved forfall og om frafall av ilagt overtredelsesgebyr.
Ved inndrivelse av overtredelsesgebyr gjelder § 19 sjette
ledd tilsvarende.
Overtredelsesgebyr kan også ilegges for medvirkningshandlinger.
§ 21 Straff
Med bøter eller med fengsel inntil 1 år eller med begge
deler straffes den som forsettlig overtrer bestemmelser i eller
gitt i medhold av §§ 6 til 9. Det samme gjelder overtredelse av
eller unnlatelse av å etterkomme vedtak om særskilte tiltak gitt
med hjemmel i bestemmelser i eller i medhold av §§ 6 til 9.
Har en overtredelse som nevnt i første ledd ført til at
det er inntrådt eller voldt fare for betydelig skade på liv eller
helse, kan fengsel inntil 3 år anvendes. Den som grovt uaktsomt
overtrer bestemmelse eller vedtak som nevnt i første ledd eller
som medvirker til slik overtredelse, straffes med bøter.
Medvirkning straffes på samme måte. Forsøk på overtredelse
er bare straffbar når overtredelsen, dersom den hadde blitt gjennomført,
ville medført omstendigheter som nevnt i annet ledd annet punktum.
Deltakelse i iverksettelsen av særskilte tiltak etter denne
lov regnes som offentlig tjeneste i forhold til reglene i straffeloven
kapittel 11, 12, 33 og 34.
§ 22 Sanksjoner overfor kommuner
og fylkes-kommuner
For håndheving av sanksjoner overfor kommuner og fylkeskommuner
gjelder bestemmelsene i kommuneloven kapittel 10A. §§ 19 og 20 i
loven her gjelder i tillegg.
Kapittel 7. Ikrafttredelse og endring av andre lover
§ 23 Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
§ 24 Endring i andre lover
Når loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre
lover:
1. Lov 14. desember 1956 nr. 7 om forsynings- og
beredskapstiltak oppheves.
2. I lov 16. juni 2006 nr. 20 om arbeids- og velferdsforvaltningen
gjøres følgende endringer:
§ 10 skal lyde:
§ 10 Beredskap i Arbeids- og
velferdsetaten
Arbeids- og velferdsdirektoratet har ansvar for at det
utarbeides beredskapsplaner for å sikre opprettholdelse av virksomheten
i etaten ved krise i fred eller krig. Planene skal inneholde krav
til driftssikkerhet for rekrutteringsbistand og behandling av krav om
ytelser og utbetaling. Direktoratet skal påse at det foreligger
rutiner for lagring av materiell og utstyr, og rutiner for øvelser
og opplæring av personell. Avtaler med leverandører av varer og
tjenester til Arbeids- og velferdsetaten skal inneholde krav til
leveringsdyktighet og informasjonssikkerhet ved slike situasjoner.
Arbeids- og velferdsetaten skal bistå med å håndtere endringer
i arbeidskraftbehovet for prioriterte virksomheter ved kriser i
fred eller krig. Dette omfatter blant annet formidling av registrerte
arbeidsledige og frivillige som melder seg til etaten. Arbeids-
og velferdsdirektoratet kan gjennomføre beredskapsplanlegging i
samarbeid med bemanningsforetak og andre utleiere av arbeidskraft.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om prioritet
og formidling av arbeidskraft.
§ 11 annet ledd annet punktum skal lyde:
Med samtykke fra Arbeidsdepartementet kan Helse- og omsorgsdepartementet
pålegge ansatte i etaten tjeneste i helse- og sosialetaten etter
lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig- og sosial beredskap § 4-1.
Oslo, i næringskomiteen, den 10. november 2011
Terje Aasland |
Else-May Botten |
leder |
ordfører |