Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Ulf Leirstein, Åse Mic-haelsen og lederen Per Sandberg,
fra Høyre, André Oktay Dahl og Elizabeth Skoglund, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge,
viser til Prop. 46 L (2011–2012).
Komiteen er tilfreds
med at regjeringen nå legger frem forslag til endring i straffeloven
som gjør det straffbart også for den som barn bor fast med, å bortføre
dem til utlandet. På denne måten retter man opp deler av skjevheten
som ligger i strafferegimet mellom samværsforeldre og de som har
daglig omsorg for barn. Som et utgangspunkt er det like straffverdig
å holde et barn borte fra en forelder med samværsrett som å ta det
bort fra hovedomsorgsperson. Det er viktig at straffetrusselen ikke
kan brukes av den ene omsorgspersonen som pressmiddel i konflikt
om samvær og fast bosted, og at det er tilfeldig hvem som kan reise
til utlandet på permanent basis med barnet uten konsekvenser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det styrende prinsipp i saker om barnebortføring er hensynet
til barnet, og at lovverket må utformes på en slik måte at hensynet
til barnets beste ivaretas på best mulig måte. Flertallet er
tilfreds med at Justisdepartementet foreslår å utvide straffansvaret
for internasjonal barnebortføring, og mener dette vil kunne ha betydning
også for å forebygge internasjonal barnebortføring.
Flertallet ser med bekymring
på tilfeller der en av foreldrene fører barnet ut av landet uten den
gjenværende forelders samtykke. Flertallet påpeker
at selv om antallet bortførte barn holdt seg relativt stabilt fra
2010 til 2011, er det i en tid med økt internasjonalisering viktig
med en vedvarende oppmerksomhet rettet mot barnebortføringer. Hver
enkelt sak berører mange som står både barn og foreldre nær, og alle
involverte rammes hardt. I tillegg finner flertallet grunn
til å tro at de oppgitte tallene skjuler store mørketall. Flertallet mener
derfor den foreslåtte styrkingen av lovverket er et viktig og riktig
grep for å bedre barns vern mot bortføring til utlandet.
Flertallet er fornøyd med at
den foreslåtte lovendringen utvider straffansvaret slik at en ulovlig
barnebortføring til utlandet iverksatt av den forelder barnet bor
fast hos, også omfattes. Flertallet understreker
at det i en tid med mange ulike familiekonstellasjoner og et endret mønster
i hvem som yter den daglige omsorg for barnet, er nødvendig med
et lovverk som tar disse endringene inn over seg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil videre påpeke at innsats mot bortføring av
barn blir viktigere og viktigere. Norge opplever en stadig økning
i antallet bortføringer av barn, noe som for en stor del kan forklares
med at vårt samfunn er blitt mer internasjonalt. Mange flere av
ulik nasjonalitet bor nå i Norge. Man ser at noen av disse tar med
barn tilbake til hjemlandet når samlivsbrudd oppstår.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner
det svært overraskende at regjeringen foreslår at straffansvaret
skal knyttes til foreldreansvaret og ikke nærmere samværsretten
til gjenværende forelder. Det straffverdige i bortføringen er å
ta barnet bort fra den personlige kontakt med den andre forelderen.
Denne kontakten opprettholdes med samvær – ikke med foreldreansvar.
Foreldreansvaret gir foreldre avgjørelsesmyndighet i de store spørsmål
i barnets liv som religion, utdanning før myndighetsalder osv. Slik disse
medlemmer ser det, er disse hensyn mindre beskyttelsesverdige
enn den faktiske kontakten som er mellom foreldre og barn. Det finnes
tilfeller hvor en forelder er dømt for pedofili og således fradømt
samværsrett for barnet sitt. Forelderen kan likevel ha foreldreansvaret.
Det fremstår merkelig at man skal kunne straffes for unndragelse
i et slikt tilfelle, men ikke straffes dersom forelderen kun har
samværsrett.
Disse medlemmer mener for øvrig
det ikke er rett at foreldre som er dømt for vold, pedofili eller
andre sedelighetskrenkelser mot sine barn eller samboer/ektefelle,
skal kunne inneha et slikt ansvar som foreldreansvaret. Dette gir
liten sammenheng og helhet i lovverket. Disse medlemmer vil
derfor at regjeringen starter endringsarbeid med sikte på å endre
barneloven på dette punkt og foreslår derfor følgende:
«Stortinget ber regjeringen endre barneloven slik
at de som dømmes for vold, pedofili eller annen sedelighetskriminalitet
mot noen i nærmeste familie, automatisk mister foreldreansvaret
for sine barn, inntil de viser seg skikket for et slikt ansvar.»
Disse medlemmer ser videre at
i praksis vil de fleste foreldre som har foreldreansvar, også ha
samværsrett med barnet. Begrunnelsen for å knytte straffansvaret
opp mot foreldreansvaret fremstår likevel som dårlig.
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til hva en samlet komité uttalte da dette spørsmålet var oppe
til behandling i forbindelse med behandling av ny straffelov:
«Komiteen viser til at en bortføring til utlandet
i mange tilfeller vil være like drastisk for barnet, uavhengig av
om det er bostedsforelderen eller samværsforelderen som står for
bortføringen. Barnet vil uansett i slike tilfeller bli tatt bort
fra sitt faste miljø med venner og barnehage eller skole. Videre
vil sivilrettslige sanksjoner i Norge ha liten eller ingen praktisk
betydning når barnet holdes unndratt i utlandet.»
På denne bakgrunn fremstår det klart at disse medlemmer kommer
til at straffansvaret må legges til unndragelse av barn fra samvær
og ikke til foreldreansvar.
Disse medlemmer vil vise til
merknader fra Fremskrittspartiet da ny straffelov ble vedtatt:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
man bør kriminalisere også det å undra barn fra samvær. Dersom Regjeringens
forslag blir gjennomført, gir dette en urimelig forskjellsbehandling
av den samværsberettigede forelder sammenliknet med den barnet bor
fast med.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til merknadene i Innst. O. nr. 73 (2008–2009),
ny straffelov:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre
ser at det kan være konfliktskapende med en straffetrussel for unndragelse
fra omsorg. Etter disse medlemmers oppfatning kan imidlertid straff
like ofte virke konfliktdempende, da det gir partene større motivasjon
til å bli enige og holde seg til fastsatte ordninger.
Disse
medlemmer viser til at Regjeringens forslag til straffeloven § 261
forskjellsbehandler foreldre, basert på hvem av foreldrene barnet
bor fast hos. Disse medlemmer fremhever at strid mellom foreldre
ofte vil kunne ha svært negativ påvirkning på barna som rammes.
At én av partene i en konflikt om omsorgsretten til felles barn
kan straffesanksjoneres, mens det ikke er tilsvarende mulighet for
den annen part, vil i mange tilfeller kunne oppleves som svært urimelig.
Disse medlemmer erkjenner at en straffetrussel fra den annen part
kan benyttes som pressmiddel i en konfliktsituasjon. Det faktum
at kun én av foreldrene kan straffesanksjoneres innebærer etter
disse medlemmers oppfatning en urimelig forskjellesbehandling av
foreldrene.
Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
'§
261 første ledd skal lyde:
Den som alvorlig eller
gjentatte ganger unndrar en umyndig eller holder denne unndratt
fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal
ha den umyndige boende hos seg hele eller deler av tiden, eller
har samværsrett, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På
samme måte straffes den som urettmessig unndrar den umyndige fra
noen som har fått omsorgen for vedkommende etter vedtak om omsorgsovertakelse.'»
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff skal § 261 første
ledd lyde:
Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en
umyndig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov,
avtale eller rettsavgjørelse skal ha den umyndige boende hos seg
hele eller deler av tiden, eller har samværsrett, straffes med bot
eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som urettmessig
unndrar den umyndige fra noen som har fått omsorgen for vedkommende
etter vedtak om omsorgsovertakelse.»
«Stortinget ber regjeringen foreslå endringer
i straffeloven av 1902 slik at denne får samme innhold som forslag
til § 261 i straffeloven av 2005.»
For øvrig vil disse medlemmer vise
til det engasjement Fremskrittspartiet og Høyre har vist for problemstillingen
rundt barnebortføring gjennom flere år. I denne sammenheng vises
det til representantforslagene Dokument nr. 8:38 (2008–2009), Dokument
8:77 (2009–2010) og Dokument 8:111 (2010–2011). Disse medlemmer vil
vise til ytterligere merknader fra behandlingen av ny straffelov:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre
mener norske myndigheters innsats mot barnebortføring fra landet
er slett. De foreldre som sitter igjen i Norge etter at bortføreren har
tatt med seg barna, opplever i svært liten grad at myndighetene
bistår i kampen for å få barna tilbake. Også for barna selv er det
en stor påkjenning å bli revet opp fra sitt daglige miljø og flyttet
til et nytt land hvor de ofte må leve mer eller mindre i skjul.
Disse
medlemmer viser til at Nav i Norge i tillegg driver en praksis i
forhold til innkreving av barnebidrag som gjør at staten reelt sett
pålegger gjenværende forelder å sponse bortføreren.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
videre til følgende merknad:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets forslag i Dokument nr. 8:38 (2008–2009)
om endring av norske myndigheters håndtering av saker om bortføring,
og ber Regjeringen iverksette tiltak på dette området umiddelbart.»
Disse medlemmer mener alle barn
som opplever bortføring bør få advokatbistand. Denne bistanden er
nødvendig både for at prosessen med tilbakeføring kan settes i gang
raskt, at de rette, relevante myndigheter blir kontaktet og for å
påse at alt som kan gjøres for at barnet blir tilbakeført, blir
gjort. Videre er dette et poeng for å påse at de offentlige ytelser
barnet har krav på, faktisk kommer barnet til gode.
Disse medlemmer mener det ikke
er tilstrekkelig at enkelte advokater er spesialisert for denne
typen problemstillinger. Bortførte barn må få oppnevnt advokat på
lik linje med bistandsadvokatordningen i straffesaker. Disse
medlemmer vil presisere at denne advokaten skal gi bistand
til barnet for å påse at barnets rettigheter og behov blir ivaretatt.
Dersom gjenværende forelder ønsker advokatbistand, skal dette fortsatt
reguleres som i dag.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre en ordning der
barn som er utsatt for bortføring til utlandet, automatisk får oppnevnt
en bistandsadvokat for å ivareta sine interesser.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at
hensynet til barnas beste, og en god løsning i konfliktsituasjoner,
er viktigere enn at den som gjennomfører en ulovlig barnebortføring
blir straffet. Spørsmålet om det er gunstig å kriminalisere handlinger
som får konsekvenser for barn, handlinger som er ulovlige etter
den underliggende sivile retten, kan ikke besvares uavhengig av
konteksten det stilles i. Disse medlemmer ser det
ikke som gunstig at enhver ulovlig handling skal kriminaliseres. Disse medlemmer mener
at regjeringen må prioritere arbeid overfor land som det er et gjentakende problem
at barnebortføring gjennomføres til. Hvis det er mulig, bør det
inngås bilaterale avtaler med land som ikke anerkjenner Haagkonvensjonen
om de sivile sidene ved internasjonal barnebortføring eller Europarådskonvensjonen om
godkjenning og fullbyrdelse av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar
og om gjenopprettelse av foreldreansvar.
Disse medlemmer foreslår følgende:
«Stortinget ber regjeringen vurdere om hensynet til
barnas beste er tilstrekkelig ivaretatt i barneloven, ved at personer
som er dømt for overgrep eller annen alvorlig kriminalitet, kan beholde
foreldreansvaret for sine barn.»
Komiteen har registrert
initiativet som har kommet fra høyesterettsjustitiarius og mener dette
er et konstruktivt forslag for effektivisering av virksomheten i
Høyesterett. Komiteen ser behovet for at ankeutvalget
i noen sammenhenger burde ha kompetanse til å treffe realitetsavgjørelser.
Dette gjelder spesielt der tidligere pilotsaker har blitt avgjort
slik at det er åpenbart hva som blir resultatet. Videre mener komiteen det
er ubetenkelig at den samme kompetansen kan gis ankeutvalget i tilfeller
hvor saksbehandlingsfeil gjør det åpenbart at saken må avvises.
Ved å gi ankeutvalget slik kompetanse i nærmere
avgrensede tilfeller viser komiteen til at man sparer
en del unødvendig ressursbruk ved at saken ellers måtte bli behandlet
i avdeling. Komiteen kan ikke se at rettssikkerhetssynspunkter
gjør slike endringer betenkelig.
Komiteen viser til
de justeringer departementet har foreslått i proposisjonen og slutter
seg til disse. Etter komiteens mening fremstår det klart
at man ikke skulle innskrenke politimestres og politijuristers påtalekompetanse
da straffeloven av 1902 ble endret i 2010. Endringen den gang var
kun ment for å gi enkelte bestemmelser som ble vedtatt for straffeloven
av 2005 virkning fra et tidligere tidspunkt. Intensjonen var ikke
å endre fordelingen av oppgaver for de ulike aktører innen påtalemyndigheten.