Departementet går i proposisjonen gjennom reglane for kva som er ulovleg internasjonal barnebortføring etter norsk rett og det internasjonale regelverket som Noreg er bunde av i slike situasjonar. Deretter gjer departementet greie for relevante reglar for kva som kan reknast som straffbar internasjonal barnebortføring etter norsk rett, inkludert den nye straffeføresegna i straffelova 2005 § 261 som er vedteken av Stortinget, men enno ikkje i kraft. Endeleg vert det gjort greie for i kva grad norsk politi kan hjelpe – i den sivile prosessen med føremålet å få barnet returnert til Noreg, og i straffesaka med føremålet å få bortføraren tiltalt og straffa for handlinga.

Det visest til proposisjonen for denne gjennomgangen.

Departementet vurderte i høyringsnotatet om den strafferettslege sida av ulovleg internasjonal barnebortføring bør vere ulik alt etter om det er den som barnet bur fast hos, eller den som har samværsretten, som har bortført barnet. Departementet uttalte at straffef-øresegna om omsorgsunndraging skal verne foreldra sin rett til å gi omsorg og retten barnet har til å få omsorg. Dette blir sett spesielt på spissen i saker der barnet blir bortført til utlandet og kontakten med den andre forelderen blir heilt avskoren. Det prinsipielle utgangspunktet til departementet var at ein ikkje bør nytte straff i større utstrekning enn naudsynt.

Høyringa har styrkt departementet i synet på at straffansvaret for internasjonal barnebortføring bør bli utvida til også å omfatte bortføringar sette i verk av den forelderen barnet bur fast hos. Ulovleg internasjonal barnebortføring er eit aktuelt og alvorleg problem som kan vere til stor belastning for barnet og den forelderen som er att. Dessutan blir dei fleste internasjonale barnebortføringar no gjennomførte av hovudomsorgspersonen, som oftast mora til barnet. Den einsidige vekta som er tillagd omsynet til den daglege omsorga, kan synast å gi uttrykk for eit noko forelda samfunnsbilete. Sjølv om den daglege omsorga er viktig for barnet, vil også samværsforelderen ha viktige omsorgsfunksjonar. Departementet legg til grunn at det i utgangspunktet er i barnet si interesse å ha samvær med båe foreldra. Dette kjem mellom anna til utrykk i Barnekonvensjonen som slår fast at barn har rett til direkte kontakt og binding til båe foreldra så sant det er det beste for barnet. Som fleire av høyringsinstansane er inne på, legg også departementet vekt på at uavhengig av kven som står for bortføringa, vil barnet ved ei bortføring til utlandet bli unndrege frå sitt faste miljø i Noreg. Omsynet til barnet tilseier difor at det ikkje bør vere strafferettsleg skilnad på om det er den barnet bur fast hos eller den barnet har samvær med som bortfører det.

På bakgrunn av det ovannemnde fastheld departementet framlegget om å utvide straffansvaret ved internasjonale barnebortføringar slik at bortføringar sette i verk av den forelderen barnet bur fast hos, også blir omfatta på visse vilkår. Departementet vil likevel understreke at framlegget ikkje er meint å endre utgangspunktet om at sivilrettslege sanksjonar normalt er å føretrekkje. I nokre tilfelle vil det beste for barnet vere å unnlate strafferettsleg forfølging av saka, spesielt ved utanlandsbortføringar som ikkje har så mykje å si for barnet.

Departementet ser ikkje grunn til å utvide straffansvaret for barnebortføringar som skjer i Noreg. Straff for nasjonale barnebortføringar sette i verk av den forelderen barnet bur fast hos, vil kriminalisere meir enn det som er ulovleg etter den underliggjande sivile retten, jf. barnelova § 37 som slår fast at det er den som barnet bur fast hos, som avgjer kvar i Noreg barnet skal bu.

I høyringsnotatet reiste departementet spørsmålet om det bør vere eit vilkår for straff at den barnet blir ulovleg unndrege frå, ikkje berre har del i foreldreansvaret, men også har rett til samvær.

Det er i utgangspunktet omsynet til tilknytinga mellom foreldre og barn som skal vernast av føresegnene. Dersom forelderen som er att ikkje har eller utøver samværsrett med barnet, er det ikkje like innlysande kvifor han skal ha eit strafferettsleg vern. På den andre sida kan forelderen som er att frå nå av ønskje samvær (eit ønske som kan tenkjast å ha utløyst bortføringa), og lovgjevar skal leggje til rette for kontakt med båe foreldra. Departementet ser at det er grunn til å problematisere når vilkåret om samværsrett skal sjåast på som oppfylt. Dei bevismessige utfordringane kan vere store. På denne bakgrunn har departementet kome til at det ikkje bør vere eit krav om samværsrett.

Departementet ser ikkje grunn til å gi attverande forelder strafferettsleg vern dersom han har samværsrett, men ikkje del i foreldreansvaret. Omsynet til barnet kunne isolert sett tale for ei slik løysing, men departementet finn ikkje grunn til å kriminalisere meir enn det som er ulovleg etter den underliggjande sivile retten.

På denne bakgrunnen gjer departementet framlegg om å formulere lovteksten slik at vilkåret for straff er at den umyndige blir ulovleg unndregen frå ein som har foreldreansvar.

På bakgrunn av høyringa held departementet fast ved å endre påtaleregelen i straffelova 1902 § 216 tredje ledd slik at påtale også kan reisast dersom allmenne omsyn taler for det. Ei bortføring kan vere til stor belastning for barnet. Departementet går ut frå at det er til det beste for barnet at ein påtale ikkje er avhengig av om den andre forelderen politimelder handlinga, ettersom denne kan frykte, eller bli utsett for, press eller tvang frå bortføraren. Sidan det er omsynet til barnet som i stor grad grunngjev straffansvaret, må dette få avgjerande tyding.