Komiteen viser til
at Forsvarets hovedoppgave er å ivareta norsk suverenitet. I fredstid
er det politiets hovedoppgave å sikre innbyggernes trygghet.
Komiteen mener at den dimensjonerende
oppgaven for Forsvaret skal være å ivareta norsk suverenitet. Dette
skal imidlertid ikke være til hinder for at Forsvaret skal kunne
stille sine kapasiteter og sitt personell til disposisjon for sivilt samfunn
når det trengs.
Komiteen viser til politiloven
§§ 1 og 2. I § 1 står det at
«Staten skal sørge for den polititjeneste som samfunnet
har behov for. Polititjenesten utføres av politi- og lensmannsetaten.
Politiet
skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være
et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes
rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig.»
For at Forsvaret og politiet skal være i stand
til å løse sine oppgaver, mener komiteen at det må bevilges
nødvendige økonomiske ressurser.
Komiteen viser til at nærmere
bestemmelser om Forsvarets bistand til politiet er fastsatt i instruks
for Forsvarets bistand til politiet (bistandsinstruksen). Komiteen viser
til at bistandsinstruksen under spesielle omstendigheter gir politiet
mulighet til å anmode Forsvaret om håndhevelsesbistand.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener at bruk av Forsvarets ressurser
i fred vil måtte bero på et identifisert sivilt behov, og hente
sin legitimitet i de oppdrag som gis av sivile myndigheter. En grunnleggende
forutsetning for at Forsvaret skal yte bistand til politiet er at
politiet anmoder om det, og at politiets personell og/eller materiellressurser
ikke strekker til. Skal dette fungere optimalt, må politiet opparbeide
seg inngående kjennskap til hvilke relevante kapasiteter og ressurser
de kan trekke veksler på fra Forsvarets side.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at
bruk av Forsvarets ressurser i fred vil måtte bero på et identifisert
sivilt behov. Disse medlemmer ser det som ønskelig
at Stortinget på generelt grunnlag vurderer hvilke grenser som bør
fastsettes for bruk av militære ressurser og militær makt i forbindelse
med sivile oppdrag, og dermed overfor sivile borgere. Disse
medlemmer mener disse grensene bør fastsettes i formell
lov. Disse medlemmer anser dette som den fremgangsmåten
som i størst mulig grad vil følge Grunnloven § 99 annet ledd om forbudet
mot «militær Magts Anvendelse mod Statens Medlemmer, uden efter
de i Lovgivningen bestemte Former». Slik vil anvendelsen av Forsvaret
til sivile behov ha den nødvendige legalitet og legitimitet i oppdragene
som gis av sivile myndigheter. Disse medlemmer imøteser
regjeringens vurdering av dette spørsmålet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til lovvedtak
om fastsettelse av grensene for bruk av militære ressurser og militær
makt overfor sivile borgere i fredstid.»
Disse medlemmer understreker
at en grunnleggende forutsetning for at Forsvaret skal yte bistand
til politiet, er at politiet anmoder om det, og at politiets personell
og/eller materiellressurser ikke strekker til. Skal dette fungere
optimalt, må politiet opparbeide seg inngående kjennskap til hvilke
relevante kapasiteter og ressurser de kan trekke veksler på fra
Forsvarets side.
Komiteen vil understreke
at de formelle krav til politisk godkjenning av håndhevelsesbistand ikke
skal være til hinder for raske og løpende avklaringer og godkjenninger
underveis når situasjonen krever det, jf. bistandsinstruksen § 11 (4).
Komiteen imøteser den varslede
vurderingen av bistandsinstruksens anvendelsesområde, prosedyrer
og kommandoforhold. Komiteen mener bistandsinstruksen
bør gjennomgås med sikte på å øke samhandlingen både på det administrative,
logistiske og håndhevelsesmessige felt.
Komiteen vil understreke at det
i en initialfase etter en hendelse – terrorangrep, angrep fra fremmed
stat eller angrep med ukjent opphav – er viktig at militære avdelinger
og befalingsmenn mobiliserer inntil bakgrunnen for hendelsen er
avklart. Det er viktig at politiet og Forsvaret øver tilstrekkelig
til at styrkene er godt samtrente slik at de kan håndtere et eventuelt
terroranslag eller annen sivil krisesituasjon.
Komiteen mener at når bistandsinstruksen
nå gjennomgås som følge av angrepene 22. juli, må det være både
viktig og mulig å få dette på plass uten å måtte vente på 22. juli-kommisjonens evaluering.
Derfor må gjennomgangen ferdigstilles snarest.
Komiteen fremmer følgende forslag:
«Stortinget viser til regjeringens gjennomgang av
bistandsinstruksen og legger til grunn at samhandlingen mellom politi
og forsvar videreutvikles og forsterkes.»
«Stortinget ber regjeringen gjennomføre nødvendige
tiltak for å bevisstgjøre politiledere om viktigheten av raskt å
be om bistand fra Forsvaret eller andre ved større hendelser.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at det tok nesten syv og en halv
time fra bombeangrepet mot regjeringskvartalet til politiet anmodet
Forsvaret om håndhevelsesbistand i form av støtte fra Heimevernet
til vakt og sikring. I tiden etter bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet prioriterte
politiet å sikre liv og helse med de knappe ressursene som var tilgjengelig.
Samtidig var flere viktige bygg og mennesker i området uten adekvat
sikring. Sikring av sikringsverdige objekter handler også om liv
og helse. Disse medlemmer har merket seg at politiet
ikke hadde ressurser til å foreta adekvat sikring av statsministerbolig,
storting og andre sikringsverdige objekter.
Disse medlemmer viser til at
det under komiteens åpne høring om saken fremkom nye opplysninger
om når Forsvaret kunne yte håndhevelsesbistand via Heimvernet til
vakt og sikring. Forsvarssjef Harald Sunde bekreftet på direkte
spørsmål fra representanten Anders Anundsen at de kunne stille med
den samme styrken som de faktisk stilte med påfølgende dag kl. 06.00,
allerede etter to til fire timer etter at bomben hadde gått av.
Disse medlemmer viser til at
det er en forutsetning for at Forsvaret kan yte bistand til sivile
myndigheter at det foreligger en forespørsel, i dette tilfellet
fra politiet, samt at forespørselen godkjennes av politisk ledelse
i departementet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til at det faktum at politiet unnlot å
be om bistand til vakt og sikring, medførte at de tilgjengelige
ressursene ikke ble benyttet. Dette kunne satt liv og helse i fare
fordi ingen på det tidspunkt visste omfanget av terrorangrepet,
om det var flere involvert eller om andre sikringsverdige objekter
var utsatt for fare.
Disse medlemmer forventer at
22. juli-kommisjonen går nøye inn i de vurderinger som her er foretatt
fra politiets side, men finner likevel grunn til å bemerke at det
i ettertid fremstår som svært vanskelig å forstå at politiet ikke
ba om denne bistanden fra Forsvaret uten videre opphold, men at
de i stedet ventet nesten syv og en halv time. Disse medlemmer mener
dette viser at det har vært for lav bevissthet knyttet til de ressurser
Forsvaret kan tilby under terrorangrep eller i andre alvorlige krisesituasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser også til at
fungerende politidirektør i høringen gjorde det klart at han ikke
hadde lagt opp til noen gjennomgang av retningslinjer og vurderinger
knyttet til når politiet skal be om Forsvarets bistand i slike sammenhenger.
De overordnede retningslinjer for Forsvarets bistand til politiet
styres av bistandsinstruksen. Vurderingen av bruken av Forsvaret
som ressurs ligger imidlertid i dag på den enkelte politimester. Disse
medlemmer frykter at det kan være en for stor kulturforskjell
mellom politi og forsvar til at det faller naturlig for en del politimestere
å be om Forsvarets bistand. I mange tilfeller vil det også mangle
kunnskap om hva Forsvaret faktisk kan bistå med.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at det foreligger konkrete
oversikter over hvilken bistand Forsvaret kan yte de enkelte politidistrikt
ved terrorangrep eller store katastrofer, samt forventet faktisk
tidsbruk for å mobilisere den enkelte ressurs.»
Komiteen viser til
at det er opprettet en egen liaison-ordning mellom politiet og Forsvaret
som både i normalsituasjoner og ved kriser bistår faglig i arbeidet
med tverrsektorielt samvirke mellom politiet og Forsvaret på operativt
nivå.
Komiteen viser til svarene fra
forsvarsministeren på komiteens skriftlige spørsmål, hvor det fremkommer
at:
«Forsvarets liaison i Politidirektoratet hadde pr. 22. juli
2011 ikke en instruks, men en stillingsbeskrivelse. I denne fremgår
det at stillingen skal være et bindeledd mellom Forsvaret og politiet, og
at stillingsinnehaver skal legge til rette for god kommunikasjon
mellom Politidirektoratet og Forsvarets strategiske og operative
nivå.»
Komiteen understreker at det
ved videreutviklingen av liaison-ordningen bør utarbeides en instruks
som klargjør ansvar, myndighet og oppgaver.
Komiteen har merket seg det gode
samarbeidet som eksisterer mellom Forsvarets Spesialkommando (FSK)
og Politiets Beredskapstropp. FSK er en styrke som ble opprettet
for å ha en særlig kontraterrorkapasitet i Forsvaret. Styrken står kontinuerlig
på nasjonal beredskap og er øremerket til å bistå politiet ved for
eksempel terroranslag.
Komiteen vil derfor oppfordre
til at det gode samarbeidet som i dag eksisterer mellom FSK og Beredskapstroppen
videreutvikles og styrkes, og sikres tilstrekkelig tilgang på helikopterkapasitet.
Komiteen viser til at Norge har
to spesialstyrker – FSK og Marinejegerkommandoen (MJK). Sistnevnte
har hovedbase på Haakonsvern i Bergen og base i Ramsund i Nordland,
med tilgjengelig helikopterkapasitet ved Bardufoss flystasjon. Komiteen vil
be regjeringen vurdere hvilke kapasiteter MJK kan bidra med som strategisk
ressurs ved nasjonal krisehåndtering på lignende måte som FSKs rolle
er i dag.
Komiteen viser til at mange former
for terror som kan tenkes å ramme norsk jord, vil ha internasjonale
forgreininger. Et godt samarbeid mellom PST og Forsvarets etteretningstjeneste
(E-tjenesten) er derfor avgjørende viktig for å kunne danne seg
et best mulig bilde nasjonalt. Komiteen har merket
seg det samarbeidet som i dag eksisterer mellom PST og E-tjenesten,
blant annet gjennom en felles analyseavdeling, og mener denne form
for samarbeid mellom de to tjenestene bør utvides og styrkes, der
dette er naturlig.
Komiteen viser til nødvendigheten
av å bruke ressurser på beredskap som ledd i et kontinuerlig arbeid
for å styrke samfunnssikkerheten og gjøre samfunnet mer robust.
Innsatsen Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap gjør for
å føre tilsyn med andre beredskapsaktører, samordning av større
øvelser, slik som øvelse Oslo, må styrkes.
Komiteen understreker at hendelsene
22. juli fremhevet behovet for et effektivt samarbeid mellom nødetater,
frivillige og ikke minst Forsvaret. Det er behov for å styrke forsterkningsressursene.
Sivilforsvaret gir i så måte et meget kosteffektivt bidrag til samfunnsberedskapen,
og en bør vurdere om ressurssituasjonen er tilstrekkelig for å opprettholde
forsvarlig beredskap.
Komiteen er kjent med at regjeringen
ønsker å kartlegge rutiner, praksis og erfaring med samarbeidet
mellom Sivilforsvaret, Heimevernet (HV) og politireserven. Det legges
i denne forbindelse til grunn at forsterkningsbehovet i første rekke gjelder
forsterkning knyttet til sivile hendelser og kriser i fredstid,
men må sees i sammenheng med organisasjonenes oppgaver i væpnet
konflikt. Det bør således vurderes om det er behov for mer prinsipielle
avklaringer knyttet til nærmere samarbeid mellom HV, politireserven
og Sivilforsvaret.
Komiteen har merket seg at det
i løpet av vårsesjonen 2012 tas sikte på å legge frem en melding
til Stortinget om samfunnssikkerhet og en ny langtidsplan for Forsvaret. Komiteen imøteser disse
to meldingene og legger til grunn at Stortinget vil komme tilbake
til spørsmålet om nye tiltak for å øke samarbeidet mellom sivile
og militære ressurser. Videre understrekes betydningen av at komiteens signaler
vedrørende samhandling mellom politiet og Forsvaret legges til grunn
i regjeringens arbeid med langtidsplanen for Forsvaret og i resultatreformen
i politiet.
Komiteen har videre merket seg
at Justis- og beredskapsdepartementet har startet et arbeid som
blant annet skal gjennomgå politiets oppgaver og organisering, resultatreformen,
videreutvikling av politi og lensmannsetaten. En sentral del av
arbeidet vil være spørsmål om beredskap, bemanning, responstid,
organisering og utstyr. Komiteen mener at angrepene
22. juli har vist at det også er behov for å vurdere kapasitet,
organisering og andre spørsmål knyttet til driften av operasjonssentralene
med sikte på å få enda mer målrettet og effektiv bruk av politiets ressurser.
Komiteen viser til at Justisdepartementet,
som fra 1. januar 2012 benevnes Justis- og beredskapsdepartementet,
har fått en tydeligere beredskapsrolle. Komiteen understreker
at dette må følges opp ressursmessig.