Brev fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet v/statsråden til familie- og kulturkomiteen, datert 26. januar 2012

Dokument 8:41 S (2011-2012) Representantforslag om en pappastrategi for etablering av likeverdig foreldreskap

Jeg viser til brev fra familie- og kulturkomiteen av 21. desember 2011, vedlagt representantforslag fra stortingsrepresentantene Øyvind Håbrekke, Laila Dåvøy, Rigmor Andersen Eide og Geir Jørgen Bekkevold om en pappastrategi for etablering av likeverdig foreldreskap.

Innledning

Friheten til å velge mellom ulike samlivsformer og familieetableringer har endret seg svært mye de siste tiårene – fra forbudet mot å leve sammen uten å være gift til å ha samme rett til å gifte seg, uansett seksuell orientering. Det er nå like rettigheter for barn, uavhengig av om foreldrene er gift eller samboere. Lesbiske par har fått samme rett til å bli vurdert for assistert befruktning som heterofile par. Ekteskap er ikke lenger per definisjon mellom mann og kvinne. Skilsmissetallene er høye, men det sier også noe om friheten til å velge seg ut av et samlivsforhold som ikke fungerer. Det er ikke lenger stigmatiserende å være skilt, eller ikke bo fast sammen med barna etter samlivsbrudd. Flere foreldre avtaler delt bosted for barna etter samlivsbrudd i dag enn for bare noen år tilbake. Formell diskriminering av lesbiske og homofile har opphørt, og homofiles rettigheter som foreldre er blitt styrket. Familiekonstellasjonene er etter hvert mangfoldige og omfatter gjerne både mine, dine og våre barn, eller bare mor/barn eller far/barn. Mye av dette er resultat av aktive politiske valg, og familiepolitikken må innrettes slik at den ivaretar denne bredden.

Samfunnsutviklingen, den teknologiske utviklingen og den medisinske utviklingen, politiske endringer og holdningsendringer gir oss nye muligheter, men reiser også etiske spørsmål knyttet til reproduksjon, etablering av morskap, farskap og foreldreskap. Debatten rundt barn født av surrogatmor er et eksempel på nye problemstillinger som har oppstått. Jeg er derfor enig med forslagstillerne at vi trenger en prinsipiell og bred diskusjon rundt temaet likeverdig foreldreskap og pappastrategi.

Utgangspunktet må være at de som har satt barn til verden har et ansvar for å sørge for at barna blir ivaretatt på en best mulig måte. Ønsket om å bli foreldre er en sterk drivkraft for mange.

Prinsippet om barnets beste står sentralt i norsk lovgivning, og dette prinsippet medfører at barn må sikres et godt foreldreskap uavhengig av tilblivelsesmåte og seksuell orientering hos foreldrene. Forslagsstillerne synes imidlertid å mene at det utelukkende skal legges vekt på biologi eller eventuelt adopsjon når det gjelder dette foreldreskapet. Jeg mener det er en for snever tilnærming til dagens virkelighet. Jeg minner om at Stortinget har vedtatt endringer i lovverket Ot.prp. nr. 33 (2007-2008) Om lov om endringer i ekteskapsloven, barnelova adopsjonsloven, bioteknologiloven mv (felles ekteskapslov for heterofile og homofile par), der det ble lagt avgjørende vekt på barnets behov for trygge juridiske rammer og likebehandling av barnegrupper ved innføring av nye bestemmelser i blant annet barneloven, som forslagsstillerne nå ønsker å endre.

Regjeringen har som mål å gi kvinner og menn samme reelle muligheter. Likestillingsarbeidet må skje både i arbeidslivet og i hjemmet. Regjeringen arbeider for å legge til rette for at kvinner som ønsker det skal kunne delta i større grad i arbeidsliv og politikk. Samtidig arbeides det for at menn i større grad kan bruke tid hjemme og med sine barn, slik de fleste ønsker. Som det er vist til i St.meld. nr. 8 (2008-2009) Om menn, mannsroller og likestilling, synes en likestilt praksis i hjemmet og familien å bidra til mer robuste samliv og redusere risikoen for samlivsbrudd. Derfor er likestilt foreldreskap og en styrking av menns rolle og funksjon i samliv og omsorg for barn viktige elementer i en helhetlig familiepolitikk.

Farsrollen er i endring og de fleste småbarnsforeldre er i dag mer opptatt av å delta i omsorgen for barna på en bredere måte enn tidligere. Vi ser en utvikling fra en farsrolle med hovedvekt på å være økonomisk forsørger til i større grad å føle mer ansvar for alle sider av omsorgsrollen. Dette er en positiv og villet utvikling, og jeg ønsker å legge til rette for at denne utviklingen kan fortsette. Jeg viser i denne forbindelse til Meld. St. 6 (2010-2011) Likestilling for likelønn, og Likestilling 2014 – Regjeringens handlingsplan for likestilling mellom kjønnene. I sistnevnte handlingsplan er det gitt en mest mulig samlet framstilling av politiske mål, strategier og tiltak for likestilling mellom kjønnene. Planen skal være et hjelpemiddel for å gjennomføre og videreutvikle likestillingspolitikken i årene framover, samt bidra til god diskusjon om likestilling og økt engasjement blant både kvinner og menn. Dette er viktig. Menn og kvinner som lever i likestilte parforhold og i hovedsak deler likt på husarbeid eller omsorg for barn, oppgir å ha høyere livskvalitet enn andre. Det er også mindre vold i familier med likestilte foreldre. Likestilling i samlivet innebærer at partene har et felles ansvar for å utvikle parforholdet i tråd med begge parters ønske og behov, og for å forebygge og løse konflikter slik at begge parter og eventuelle barn får sine behov ivaretatt på en god måte.

Foreldre som deler foreldrepermisjonen får flere barn og bryter samlivet sjeldnere enn andre. Fedre som har vært alene hjemme med barn under foreldrepermisjonen følger dem opp bedre enn fedre som ikke har hatt aleneansvaret for barnet under foreldrepermisjonen. Dessuten bruker fedre som tar ut fedrekvote mindre tid på jobb også når barna blir eldre. Fars permisjon påvirker videre mors lønnsutvikling – mors framtidige lønn øker for hver måned far tar permisjon.

Økt satsing på likestilling mellom kjønnene i familie- og arbeidslivet er med andre ord en ”vinn-vinn” situasjon – det er samfunnsøkonomisk lønnsomt, samtidig som det bidrar til stabile og varige samliv til beste for både voksne og barn.

Merknader til de enkelte forslagene

Forslag I: Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å fjerne pater est – prinsippet i barnelova.

Pater est-regelen er sentral i familieretten i de fleste land i verden, og innebærer at morens ektefelle antas uten videre å være far til barna hun føder.

Spørsmålet om pater est-regelen bør oppheves eller endres er nettopp vurdert av Farskapsutvalget i NOU 2009: 5 Farskap og annen morskap. Utvalget foreslo i sin utredning å beholde regelen, og begrunnet dette med at regelen har dype røtter i det norske samfunnet og har hatt alminnelig tilslutning her i landet over generasjoner. Utvalget konkluderte med at det ikke burde foreslås endringer i dette. Spørsmålet har i ettertid vært på høring, og alle høringsinstanser med unntak av én støttet dette. En endring kan derfor ikke sies å ha støtte i høringen.

Jeg anser på denne bakgrunn spørsmålet tilstrekkelig utredet og kan ikke se at det er formålstjenelig å utrede dette nærmere.

Forslag II: Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring av §§ 4 og 9, samt øvrige relevante paragrafer i barnelova, slik at far og farsansvaret tillegges samme betydning som mor og morsansvaret.

Forslagsstillerne viser til at Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) fastslår at det er en menneskerett å kjenne sin mor og far. Videre slår FNs barnekonvensjon (BK) fast at barn har rett til å kjenne sine foreldre – barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen og skal fra fødselen ha rett til et navn, rett til å erverve et statsborgerskap, og så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.

Jeg forstår forslaget dit hen at representantene mener sæddonasjonsordningen utgjør en adgang til å fraskrive seg ansvar og rettigheter i forhold til egne barn, og at dette blir feil fordi ansvaret ved å sette barn til verden bør være like stort for kvinner og menn.

Forslagsstillerne viser til at en sædgiver i dag kan være opphav til åtte barn, uten å ha noen juridiske eller økonomiske forpliktelser overfor barna. Donorbarn har heller ikke juridiske rettigheter overfor sitt opphav. Både adgangen til sæddonasjon fra fremmed donor og barnelova § 4 viser at lovverket i dag legger til grunn at menn har et betinget ansvar for egne barn, mens mødres ansvar tillegges større vekt. Representantene mener barneloven § 9 illustrerer dette. Etter første ledd framgår det at ”Dersom ein mann blir utpeikt som far etter DNA-analyse, skal dom seiast for at han er faren”, mens det etter femte ledd følger at ”Sædgiveren kan ikkje dømast til far.”. Forslagsstillerne ønsker å likestille farsansvar med morsansvar. Fars arveanlegg er ikke mindre viktig eller mindre verdt enn mors.

Barneloven er en generell lov om barn og foreldre. Barneloven gjelder for så vel de barn som har en mor og en far og de som har en mor og en medmor, enten de bor sammen eller ikke, og for de barna som har kun én forelder. Barneloven skal legge til rette for at barnets beste skal gjelde uansett hvilken familieform barnet vokser opp i. Hensynet til barnets beste er et overordnet hensyn både ved utforming og ved tolking og anvendelse av prinsippene for etablering og endring av foreldreskap. Spørsmålet om hvem som er barnets far eller mor er avgjørende i en rekke rettslige sammenhenger, og det rettslige foreldreskap for et barn bør sikres så tidlig som mulig.

Reglene i barnelovens kapittel 2 om hvem som er mor, far eller medmor til barnet, er prosessuelle regler for etablering av foreldreskap og utløser ikke i seg selv rettigheter og plikter for foreldre-barn forholdet. Bestemmelsen om at sæddonor ikke kan dømmes til far, kom inn i barneloven i forbindelse med lov 12. juni 1987 nr. 68 om kunstig befruktning. Bakgrunnen var å skape familierettslig klarhet for de barn som blir født etter kunstig inseminasjon, se Ot.prp. nr. 25 (1986-87). Ettersom vi ikke lenger tillater anonym sæddonasjon i Norge, må imidlertid donoren samtykke i at navnet registreres i donorregisteret. Barnet har rett til å bli opplyst om sædgivers identitet ved fylte 18 år.

Når foreldreskapet er etablert, følger de nærmere rettigheter og plikter i forholdet mellom foreldre og barn av barnelovens øvrige bestemmelser om foreldreansvar, bosted, samvær og forsørgingsplikt. Bestemmelsene differensierer ikke mellom mors ansvar og fars ansvar, men fokuserer på ansvaret som hviler på begge foreldrene i kraft av det å være forelder. Loven er tydelig på dette. Forhold som er av betydning for rekkevidden av foreldrenes ansvar og rettigheter, er i hvilken rolle man opptrer som forelder, for eksempel er avgjørelsesmyndigheten forskjellig ettersom en er bosteds- eller samværsforelder. Det er etter mitt syn ikke behov for å endre loven på en slik måte som representantene foreslår.

Jeg viser for øvrig til at barnelovens bestemmelser om foreldreansvar, bosted og samvær, nylig er gjennomgått av Barnelovutvalget i et perspektiv der begge foreldre anses å være like viktige for barnet i NOU 2008:9 Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær, jf. Ot.prp. nr. 104 (2008-2009) Om lov om endringer i barnelova mv (flytting, delt bosted, samvær, vold mv.). Stortinget vedtok endringer i loven med hovedmålsetting å styrke det likeverdige foreldreskapet.

I 2008 ble ekteskapsloven endret. Formålet var å åpne for ekteskap mellom to av samme kjønn, med samme rettigheter som ekteskap mellom to av motsatt kjønn. Som en konsekvens av dette ble det i Ot.prp. nr. 33 (2007-2008) Om lov om endringer i ekteskapsloven, barnelova, adopsjonsloven, bioteknologiloven mv. (felles ekteskapslov for heterofile og homofile par) foreslått at sæddonasjon og assistert befruktning også skulle tilbys lesbiske par som er gift eller er samboer i ekteskapslignende forhold. Stortingets flertall sluttet seg til dette. I proposisjonen ble det vist til at det er ingen påvist forskjell mellom barn oppvokst i likekjønnspar og barn som har vokst opp i heterofile familier. Det er ingen forskjell i barnas evne til å få eller beholde venner, i psykiske og sosial velbefinnende eller når det gjelder kjønnsutvikling. Foreldrenes seksuelle identitet påvirker ikke barnets kjønnsutvikling. Når det gjelder sæddonasjonsordningen og eventuelle følger av mangel på genetisk bånd mellom barnet og en av foreldrene, viser jeg til merknadene til forslag III nedenfor.

Forslag III: Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endring av bioteknologiloven slik at tilbudet med sæddonasjon fra fremmed donor over tid avvikles.

Bruk av donorsæd som behandling for barnløshet har vært praktisert i Norge siden 1930-årene, men først fra 1970-årene i organiserte former. Frem til 1987 var eneste lovregulering et krav om at behandlingen måtte skje ved offentlige sykehus. I 1987 fikk vi en egen lov om kunstig befruktning. Siden 1994 har behandling med donorsæd vært regulert i bioteknologiloven.

Da dagens bioteknologilov ble vedtatt i 2003, ble tilbudet om behandling med donorsæd videreført. Dette lovforslaget ble fremmet av Regjeringen Bondevik II. Samtidig ble sædgivers anonymitet opphevet, og barnet fikk rett til opplysninger om sædgiver.

Inseminasjon med donorsæd er en enkel behandlingsform og kan etter gjeldende rett gis til heterofile par der mannen er befruktningsudyktig og til lesbiske par. Lesbiske par har hatt tilbud om assistert befruktning siden 1. januar 2009 etter ikrafttredelsen av lovendringene som likestilte heterofile og lesbiske/homofiles rett til å inngå ekteskap. Lesbiske par utgjør om lag halvparten av parene som behandles med donorsæd.

Helse- og omsorgsdepartementet er i gang med arbeidet med å evaluere dagens bioteknologilov. Evalueringen ble bestilt av Stortinget i forbindelse med behandlingen av bioteknologiloven i 2003, jf. Innst. O. nr. 16 (2003-2004). I juni 2009 fikk Helsedirektoratet i oppdrag å kartlegge status og utvikling på fagområdene som reguleres av bioteknologiloven, jf. rapporten ”Evaluering av bioteknologiloven – Status og utvikling på fagområdene som reguleres av loven”.

Ifølge Helsedirektoratets evalueringsrapport viser studier av familier som har fått barn ved hjelp av sæddonasjon, at mangelen på genetisk bånd mellom barnet og en av foreldrene ikke virker negativt på utviklingen av et godt forhold mellom barnet og foreldrene (s. 57). Flere studier viser at dette er velfungerende familier. Det som rapporten imidlertid peker på som viktig, er åpenhet overfor barnet om at det er blitt til gjennom sæddonasjon.

Bioteknologinemnda fikk i juni 2011 i oppdrag å gjennomgå Helsedirektoratets rapport og avgi uttalelse til Helse- og omsorgsdepartementet. Nemnda har ikke reist spørsmål ved ordningen med donorsæd.

Evalueringen av bioteknologiloven vil bli en viktig sak for regjeringen fremover. Regjeringen legger ikke opp til å avvikle ordningen med donorsæd.

Jeg vil også legge til at forslaget klart vil begrense lesbiskes muligheter for å bli foreldre, en konsekvens som vil være i strid med regjeringens politikk.

Forslag IV: Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å endre adopsjonsloven slik at adopterte barn sikres rett til en mor og en far.

Jeg oppfatter at forslaget fra representantene gjelder spørsmål om hvorvidt enslige fortsatt bør kunne få adoptere og hvorvidt det fortsatt bør være adgang til adopsjon av et barn der adopsjonen fører til at barnet får foreldre av samme kjønn.

Vårt gjeldende regelverk tar utgangspunkt i det grunnleggende prinsipp om at en adopsjon skal være til barnets beste. Prinsippet om barnets beste er nedfelt i adopsjonsloven, FNs barnekonvensjon av 20. november 1989, Haagkonvensjonen 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner og revidert europeisk konvensjon 27. november 2008 om adopsjon av barn. Norge har ratifisert konvensjonene med virkning fra henholdsvis, 7. februar 1991, 1. januar 1998 og 1. september 2011.

Den reviderte europeiske konvensjon om adopsjon av barn har bestemmelser om at landene i sin interne rett skal tillate at et barn adopteres av par av forskjellig kjønn som er gift med hverandre og av en person, dvs. av enslige. Statene kan også utvide konvensjonens anvendelsesområde til å omfatte par av samme kjønn som er gift med hverandre eller har inngått registrert partnerskap. Det er viktig også å understreke at det er omsorgsevnen, og ikke om man er gift eller enslig, eller hvilken seksuell legning man har, som avgjør om man skal bli godkjent som adoptivforeldre eller ikke.

Ensliges adgang til å adoptere

Regjeringen mener det er bra at enslige kan godkjennes som adopsjonsforeldre. Dette synet gjenspeiles også i den reviderte europeiske konvensjon om adopsjon av barn, som forutsetter at det skal være en adgang for enslige til å adoptere barn.

I dag er det rundskriv Q-0972 om utenlandsadopsjon med retningslinjer for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem som legges til grunn for behandlingen av søknaden.

I rundskrivet vises det til at adopsjonsloven ikke inneholder bestemmelser om forbud mot at enslige får adoptere, men at det har vært ført en restriktiv praksis ut fra den oppfatning at det gir barn større trygghet å ha to foreldre. Det følger av rundskrivet at adopsjonsbevilling i utgangspunktet bare bør gis til enslig adopsjonssøker hvis det allerede før adopsjonen er etablert en spesiell tilknytning til barnet for eksempel gjennom slektskap, fosterbarnsforhold, el. Unntak kan gjøres hvis søkeren har spesielle ressurser i forhold til barn, for eksempel ved utdanning eller arbeidserfaring med barn.

Antall enslige søkere og antall enslige som får forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet har i de siste årene gått markant ned. Bakgrunnen for dette er blant annet at de fleste landene Norge samarbeider med, ikke åpner for adopsjon til enslige.

Også når det gjelder adopsjon av et barn her i landet, vil det være tilfeller der det vil være til barnets beste å bli adoptert av en enslig. Som forslagstillerne selv nevner vil et eksempel kunne være der barnets opprinnelige foreldre er døde og barnet har en særlig tilknytning til enslig søker. Det avgjørende vil imidlertid alltid være hvorvidt adopsjonen vil bli til det konkrete barnets beste. Dette utgangspunktet gjelder både i utenlands- og innenlandsadopsjonene.

Utvalget som ble nedsatt for å foreta en gjennomgang av adopsjonsfeltet har i NOU 2009: 21 Adopsjon – til barnets beste også konkludert med at det fortsatt skal være mulig for enslige å adoptere barn. Samtidig peker utvalget på at praksis bør være streng av hensyn til å gi barnet størst mulig sikkerhet for en god omsorgssituasjon fremover. Utvalget mener at det forhold at barnet har én omsorgsperson i stedet for to, vil utgjøre en ekstra risikofaktor som må vurderes særskilt. Utvalget diskuterer nærmere spørsmålet i forhold til de ulike situasjoner som kan føre fram til en adopsjon. Departementet er i ferd med å vurdere utvalgets utredning, herunder forslag om krav som bør stilles til adopsjonssøkere.

Adopsjon som fører til at barnet får foreldre av samme kjønn

Spørsmålet om hvorvidt det bør være adgang til adopsjon av et barn der adopsjonen fører til at barnet får foreldre av samme kjønn, ble grundig diskutert og vurdert i forbindelse med at ekteskapsloven og adopsjonsloven ble vedtatt endret av Stortinget 17. juni 2008. Endringen, som trådte i kraft 1. januar 2009 førte til at par av samme kjønn kan inngå ekteskap og søke om adopsjon på lik linje med heterofile.

Også revidert europeisk konvensjon av 27. november 2008 om adopsjon av barn åpner, som nevnt, for at landene i sin interne rett kan ha bestemmelser som gir par av ulike kjønn mulighet for å adoptere et barn.

En adopsjonsadgang for ektepar av samme kjønn handler først og fremst om at homofile par gis en mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med heterofile par. Som tidligere nevnt er det ikke holdepunkter for å si at heterofile par er bedre omsorgspersoner enn par av likt kjønn. Det er først og fremst kvaliteten på relasjonene mellom barn og foreldre som er avgjørende for barnet og dets utvikling, og ikke om barnet vokser opp med foreldre av motsatt kjønn. Hensynet til barnets beste er et grunnleggende vilkår i gjeldende adopsjonslov og det avgjørende hensynet ved behandlingen av adopsjonssøknaden. Det skal derfor alltid foretas en konkret vurdering av opplysningene i den enkelte sak, ut fra hva som er til barnets beste.

Forslag V: Stortinget ber regjeringen vurdere mandatet til likestillingsutvalget, slik at utvalget bes om å gå gjennom lovverket, med sikte på å likestille menn og kvinners ansvar for barn.

Likestillingsutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 12. februar 2010 for å utrede norsk likestillingspolitikk med utgangspunkt i livsløp, etnisitet og klasse. Utredningen skal leveres høsten 2012. I oktober 2010 fikk utvalget en presisering av mandatet knyttet til å utrede de eksisterende institusjonelle og organisatoriske rammene for likestillingsarbeid i offentlig regi på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Denne delen av utvalgets arbeid ble levert i form av NOU 2011:18 Struktur for likestilling 15. november 2011.

På bakgrunn av at utvalget skal levere en omfattende utredning høsten 2012, og allerede innenfor utvalgets oppnevningsperiode har levert en delutredning, ønsker ikke regjeringen å belaste utvalget med ytterligere oppdrag.

Forslag VI: Stortinget ber regjeringen legge fram en egen sak om hvordan farsansvaret kan sikres og styrkes ytterligere, og der følgende elementer vurderes:

• hvordan alle foreldre kan sikres selvstendige rettigheter til uttak av foreldrepermisjon

• gi alle fedre rett til omsorgspermisjon med lønn i to uker etter fødsel/omsorgsovertakelse

• om begge foreldre kan innkalles til kontroller på helsestasjonen

• om begge foreldre kan motta utbetaling av barnetrygd

• å endre rutinene for kontakt mellom barnehage/skole og foreldrene ved at begge foreldrene inviteres til foreldresamtaler og –møter, og at det blir en hovedregel med rutinemessig veksling mellom kontakt med mor og far ved sykdom

• styrke tilbudet om foreldreveiledning over hele landet, inkludert rådgivning og megling rettet mot foreldre etter samlivsbrudd

• ta initiativ til et samarbeid med arbeidslivsorganisasjonene med fokus på holdninger i arbeidslivet til fedres og mødres likeverdige ansvar

I dagens foreldrepengeordning har far rett til fedrekvote hvis både mor og far har opptjent rett til foreldrepenger. Hvis bare far har opptjent rett til foreldrepenger, kan han ta ut inntil 38/48 uker hvis mor etter fødselen går ut i arbeid eller studier. Kravet til aktivitet hos mor er begrunnet i at man ikke ønsker å gi foreldrepenger til far når mor likevel er hjemme og kan ta seg av barnet. Regjeringen har i likelønnsmeldingen, Meld. St. 6 (2010-2011) Likestilling for likelønn, sagt at den vil beholde aktivitetskravet, men samtidig se nærmere på grupper av fedre som i dag er forhindret fra å ta ut foreldrepenger med tanke på å vurdere endringer i deres uttaksmuligheter. Dette gjelder fedre i familier der mor er i aktivitet og orienterer seg mot yrkeslivet, men ikke har mulighet til å tilpasse seg lovens aktivitetskrav.

Alle fedre har lovfestet rett til to ukers omsorgspermisjon ved fødsel. Lønnskompensasjon under fraværet beror på avtale med arbeidsgiver. I offentlig sektor og deler av privat sektor har far rett til lønn under sin omsorgspermisjon. Spørsmål om rett til betalt omsorgspermisjon har vært på høring. Det vises til omtale i pkt. 2.3.4 i likelønnsmeldingen.

Det er den som har barnet boende fast hos seg, som har rett til barnetrygd. I de fleste tilfeller tilstås barnetrygden automatisk. Barnetrygden utbetales da til mor, hvis ikke foreldrene har gitt Arbeids- og velferdsetaten melding om at barnetrygden skal utbetales til far. Automatisk tilståelse av barnetrygd forutsetter at en av foreldrene legges inn som forventet mottaker. Det er altså praktiske hensyn bak ordningen. Foreldrene kan velge at far skal motta barnetrygden dersom de ønsker det.

Godt og tett samarbeid med barnas hjem er en vesentlig kvalitet ved en god barnehage. Barnehageloven og rammeplan for barnehagene gir føringer for hvordan samarbeidet mellom foreldrene og barnehage skal være. For å sikre samarbeidet skal hver barnehage ha et foreldreråd og et samarbeidsutvalg. Rammeplanen sier videre at barnehagen bør legge til rette for en bredest mulig medvirkning fra foreldre i planlegging, dokumentasjon og vurdering av barnehagens pedagogiske virksomhet.

Dette omtales i St. meld. nr. 41 (2008-2009) Kvalitet i barnehagen, der regjeringen fremhever at mødre og fedre utgjør en viktig ressurs for utviklingen av og kvaliteten på barnehagetilbudet lokalt og nasjonalt. Foreldre har rett til medvirkning, og barnehagens ledelse har ansvar for å invitere foreldre til å delta aktivt i planleggingen og vurderingen av barnehagens kvalitet og innhold. Personalet i barnehagen har ansvar for å invitere foreldrene til medvirkning.

Alle foreldre til barnehagebarn bør få tilbud om jevnlige samtaler med det pedagogiske personalet i barnehagen, og det er derfor foreslått i meldingen at et forslag om at barnehagen skal tilby minst to foreldresamtaler per år, skal sendes på høring. Dette vil omfatte både mor og far.

I de tilfellene der foreldrene ikke bor sammen, vil utgangspunktet være det samme som ovenfor, men det vil da være barneloven som regulerer kontakten mellom barnehage og forelder. Opplæringsloven og forskriftene til denne har generelle bestemmelser om samarbeid med foreldre, men verken lov eller forskrifter spesifiserer hvordan dette skal gjøres i praksis der foreldrene ikke bor sammen. Det vil derfor være opp til den enkelte skole/skoleeier hvilke rutiner man har for kontakt med foreldre/foresatte. Det forutsettes at skolen tar ansvar for å få til gode løsninger i hvert enkelt tilfelle, og jeg legger til grunn at barnehage og skole i hvert enkelt tilfelle søker å komme fram til så gode løsninger som mulig til barnets beste.

Jeg er enig i at foreldreveiledning er et viktig og betryggende tiltak. Regjeringen har derfor gjennom årene gitt betydelig støtte til kursene, og jeg håper kommunene vil fortsette å prioritere dette i framtiden. Jeg legger til at regjeringen i inneværende år vil sørge for å styrke oppfølgningen og veiledningen av foreldre som har barn i barnevernet. For øvrig vil jeg framheve mekling, hjelp til foreldresamarbeid og samtalegrupper i regi av familievernkontorene som viktige tilbud til familier med høyt konfliktnivå.

Arbeidslivet har en nøkkelrolle når det gjelder å gi mødre og fedre mulighet til en god balanse mellom arbeid og familieliv. I den nylig framlagte handlingsplanen for likestilling mellom kjønnene er ett av tiltakene å etablere en møteplass for likestilling i arbeidslivet der departementet og partene i arbeidslivet kan samarbeide om konkrete, praktiske tiltak. Det er avholdt et første møte. Her ble det blant annet diskutert om man kan utvikle en mal for en livsfasesamtale mellom vordende mødre og fedre og deres nærmeste overordnede. Målet med samtalen er å sette i gang refleksjon rundt hvordan man kan balansere jobb og familie, og å informere om rettigheter og muligheter. Det har også de to siste årene blitt arrangert en nasjonal og fire regionale konferanser om familievennlig arbeidsliv. Hensikten med disse har vært å skape bevissthet og engasjement for et familievennlig arbeidsmiljø også for menn.