Jeg viser til brev fra familie- og kulturkomiteen av
19. mars 2012 der komiteen i forbindelse med behandlingen av Dokument
8:41 S (2011-2012) Representantforslag om en pappastrategi for etablering
av likeverdig foreldreskap, ber om svar på fem spørsmål.
Som det er gitt uttrykk for i brev av 26. januar 2012,
er jeg enig i at det er et godt utgangspunkt at de som har satt
barn til verden har ansvaret for å ta vare på barnet, noe som også
er utgangspunktet i vår lovgivning. Dette må imidlertid etter min
mening nyanseres i forhold til tilfeller der barnet er blitt til
ved hjelp av assistert befruktning. Dersom det utelukkende skal
legges vekt på biologisk tilknytning vil det gjøre assistert befruktning
umulig i mange tilfeller.
Stortinget har med bredt flertall vedtatt lovgivningen
som gir to kvinner som er gift eller er samboere i ekteskapslignende
forhold adgang til assistert befruktning, og det var fra Stortingets side
ønsket å gi to av samme kjønn like rettigheter som par i heterofile
ekteskap/ekteskapslignende forhold. En konsekvens av dette var endringene
i bioteknologiloven som innebærer at sæddonasjon og assistert befruktning
også kan tilbys lesbiske par, se Innst. O. nr. 63 (2007-2008).
Jeg er ikke enig i at dette er et paradoks.
Det kan være mange grunner til at en mann ønsker å være sæddonor.
Den vanligste årsaken er trolig altruistisk, dvs. et ønske om å
hjelpe barnløse par til å få barn der barnløshet skyldes for eksempel medisinske
årsaker, eller vedkommende ønsker å hjelpe lesbiske par med å få
barn.
Etterspørsel av donorsæd har økt de senere årene,
og mange par ønsker seg mer enn ett barn. Den av paret som ikke
er biologisk forelder vil vanligvis få etablert et juridisk farskap/medmorskap
til barnet etter barneloven. Det er derfor ikke behov for at en
sæddonor skal regnes som juridisk far idet barnet vil få etablert
et juridisk forhold til to foreldre selv om den ene ikke er biologisk
forelder.
Jeg viser for øvrig til svarbrevet av 26. januar 2012.
Forskjellen er at presumsjonsregelen om at ektefellen
skal regnes som barnets far hviler på den betraktning at dette i
det overveiende antall tilfeller stemmer med det biologiske forhold.
En regel om medmorskap for likekjønnede vil ikke ha noe slikt grunnlag
i det biologiske forhold, og begrunner derfor barneloven § 4a om
medmorskap. Det er gjort grundig rede for dette i Ot.prp. nr. 33
(2007-2008) kapittel 9, og gjennom Stortingets behandling av endringer
i ekteskapsloven, og jeg viser til dette.
Jeg legger til at medmorskap bare følger etter
assistert befruktning. En del rettigheter og plikter er knyttet
til det å være far til et barn. Noen av disse fremgår av barneloven,
men også av andre lover, for eksempel folketrygdloven og arveloven.
De samme rettighetene og forpliktelsene skal gjelde for medmor.
Barneloven § 4a tydeliggjør dette.
Den reviderte europeiske konvensjonen av 2008 om
adopsjon av barn innehar en bestemmelse i artikkel 7 om at medlemsstatene
skal tillate at et barn adopteres av én person. Bestemmelsen er
en videreføring av tilsvarende bestemmelse artikkel 6 i Den europeiske
konvensjon av 1967 om adopsjon av barn, som Norge tidligere var tilsluttet.
Bestemmelsen i 2008-konvensjonen innebærer således ingen realitetsendring.
Konvensjonen overlater til de enkelte medlemsstatene
å regulere nærmere adgangen for enslige til å adoptere barn.
På denne bakgrunn har statene, etter min mening,
et relativt stort handlingsrom når det gjelder å regulere når enslige
kan få tillatelse til adopsjon. Selv om det er et krav etter konvensjonen at
landene skal åpne for at enslige kan adoptere et barn, er det likevel
opp til statene selv å avgjøre hvor vid eller snever denne adgangen skal
være, så lenge hensynet til barnets beste ivaretas.
Gjeldende rundskriv Q- 0972 om utenlandsadopsjon
med retningslinjer for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem
er opprinnelig fra 1998. Det var på dette tidspunktet det ble åpnet for
at også enslige søkere som ikke har tilknytning til barnet på forhånd,
men som har ressurser ut over det vanlige, kan få tillatelse til
adopsjon.
Som kjent har det offentlige utvalget, som har foretatt
en bred gjennomgang av adopsjonsfeltet har i NOU 2009:21 Adopsjon
– til barnets beste, støtter at det bør være mulig for enslige søkere
å adoptere. Utvalget uttaler imidlertid at praksis her bør være
streng av hensyn til å gi barnet størst mulig sikkerhet for en god
omsorgssituasjon fremover. Det forhold at barnet har én omsorgsperson
istedenfor to, vil utgjøre en ekstra risikofaktor som må vurderes
særskilt.
Utvalget foreslår at noen grunnleggende krav
til enslig søker hjemles i lovgivning. Utvalget foreslår for eksempel
at dagens krav om ”spesielle ressurser” til enslige som søker adopsjon av
barn fra utlandet, erstattes med mer spesifikke krav om erfaring
med egne barn eller eventuelt til utdanning eller arbeid rettet
mot barn.
Departementet er i ferd med å vurdere adopsjonsutvalgets
mange forslag, herunder kravene som bør stilles til enslige adoptivsøkere
ved internasjonal adopsjon. Jeg tar sikte på å sende ut et høringsnotat
med det første.
Departementet har bedt Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
om å få en oversikt over hvor mange enslige søkere som har fått
innvilget søknad om adopsjon av barn her i landet og forhåndssamtykke
av adopsjon av barn fra utlandet. Videre har vi bedt om oversikt
over hvor mange adoptivbarn fra utlandet som er ankommet Norge til
enslig adoptivforelder, dvs. antall gjennomførte utenlandsadopsjoner
til enslige. Perioden det gis oversikt over er de siste tre årene
(2009-2011).
Vi gjør oppmerksom på at et forhåndssamtykke er
en tillatelse til å adoptere et barn fra utlandet og at oversikten
nedenfor over antall forhåndssamtykker derfor ikke sier noe om antall gjennomførte utenlandsadopsjoner, dvs.
hvor mange enslige som har fått et adoptivbarn fra utlandet. Det
er imidlertid ved søknaden om forhåndssamtykke, at norske myndigheter
tar stilling til om søker oppfyller vilkårene og er egnet for adopsjon
av et barn fra utlandet. Etter at forhåndssamtykke er gitt, vil
det alltid ta noe tid før en adopsjon blir endelig gjennomført,
enten i utlandet eller ved at utenlandske myndigheter frigir barnet
for endelig gjennomføring av adopsjonen her i landet. Jeg legger
derfor til grunn at en oversikt over antall forhåndssamtykker gitt
de siste årene, også er av interesse for komiteen.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet opplyser
at når det gjelder forhåndssamtykke til adopsjon
av barn fra utlandet ble totalt 34 enslige søkere i denne
perioden innvilget et forhåndssamtykke. Et forhåndssamtykke gjelder
i 3 år med adgang til fornyelse i enda ett år. Etter disse fire årene
må søkerne søke om nytt forhåndssamtykke med alle underliggende
dokumenter oppdatert. 23 av de 34 sakene gjaldt et slikt nytt forhåndssamtykke
etter at varigheten av det opprinnelige samtykket var gått ut. Alle
de 34 sakene gjaldt søknad om adopsjon av et ukjent barn fra utlandet.
I denne perioden ankom 37 adoptivbarn til Norge
til enslige adoptivforeldre, dvs. det ble gjennomført 37
adopsjoner av barn fra utlandet til enslige adoptivforeldre.
Når det gjelder adopsjoner
av barn her i landet ble det i denne perioden gjennomført til
sammen 15 adopsjoner der søker var enslig. Alle søknadene gjaldt
et barn søker hadde en relasjon til. 13 av disse sakene gjaldt fosterbarnsadopsjon.
2 saker gjaldt adopsjon av et tidligere stebarn der søkers ektefelle
var død.”