Brev fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet v/statsråden til familie- og kulturkomiteen, datert 27. mars 2012

Dokument 8:41 S (2011-2012) Representantforslag om en pappastrategi for etablering av likeverdig foreldreskap - tilleggsspørsmål fra familie- og kulturkomiteen

Jeg viser til brev fra familie- og kulturkomiteen av 19. mars 2012 der komiteen i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:41 S (2011-2012) Representantforslag om en pappastrategi for etablering av likeverdig foreldreskap, ber om svar på fem spørsmål.

1. Kan statsråden gi sin vurdering av det prinsipielle hovedpoenget i forslaget: at menns ansvar for egne barn bør likestilles med kvinners ansvar i lovverket?

Som det er gitt uttrykk for i brev av 26. januar 2012, er jeg enig i at det er et godt utgangspunkt at de som har satt barn til verden har ansvaret for å ta vare på barnet, noe som også er utgangspunktet i vår lovgivning. Dette må imidlertid etter min mening nyanseres i forhold til tilfeller der barnet er blitt til ved hjelp av assistert befruktning. Dersom det utelukkende skal legges vekt på biologisk tilknytning vil det gjøre assistert befruktning umulig i mange tilfeller.

Stortinget har med bredt flertall vedtatt lovgivningen som gir to kvinner som er gift eller er samboere i ekteskapslignende forhold adgang til assistert befruktning, og det var fra Stortingets side ønsket å gi to av samme kjønn like rettigheter som par i heterofile ekteskap/ekteskapslignende forhold. En konsekvens av dette var endringene i bioteknologiloven som innebærer at sæddonasjon og assistert befruktning også kan tilbys lesbiske par, se Innst. O. nr. 63 (2007-2008).

2. Er statsråden enig i at det er et paradoks at menn oppfordres til å melde seg som sædgivere samtidig som man oppfordres til å ta større ansvar for egne barn?

Jeg er ikke enig i at dette er et paradoks. Det kan være mange grunner til at en mann ønsker å være sæddonor. Den vanligste årsaken er trolig altruistisk, dvs. et ønske om å hjelpe barnløse par til å få barn der barnløshet skyldes for eksempel medisinske årsaker, eller vedkommende ønsker å hjelpe lesbiske par med å få barn.

Etterspørsel av donorsæd har økt de senere årene, og mange par ønsker seg mer enn ett barn. Den av paret som ikke er biologisk forelder vil vanligvis få etablert et juridisk farskap/medmorskap til barnet etter barneloven. Det er derfor ikke behov for at en sæddonor skal regnes som juridisk far idet barnet vil få etablert et juridisk forhold til to foreldre selv om den ene ikke er biologisk forelder.

Jeg viser for øvrig til svarbrevet av 26. januar 2012.

3. Hva mener statsråden er den prinsipielle forskjellen mellom morsansvaret og farsansvaret som begrunner statusforskjellen i barneloven § 4a?

Forskjellen er at presumsjonsregelen om at ektefellen skal regnes som barnets far hviler på den betraktning at dette i det overveiende antall tilfeller stemmer med det biologiske forhold. En regel om medmorskap for likekjønnede vil ikke ha noe slikt grunnlag i det biologiske forhold, og begrunner derfor barneloven § 4a om medmorskap. Det er gjort grundig rede for dette i Ot.prp. nr. 33 (2007-2008) kapittel 9, og gjennom Stortingets behandling av endringer i ekteskapsloven, og jeg viser til dette.

Jeg legger til at medmorskap bare følger etter assistert befruktning. En del rettigheter og plikter er knyttet til det å være far til et barn. Noen av disse fremgår av barneloven, men også av andre lover, for eksempel folketrygdloven og arveloven. De samme rettighetene og forpliktelsene skal gjelde for medmor. Barneloven § 4a tydeliggjør dette.

4. I statsrådens svarbrev til komiteen datert 26.1. (side 6 og 7) henvises det til den reviderte europeiske konvensjonen om adopsjon av barn, som forutsetter at det skal være en adgang for enslige til å adoptere barn. Hva slags handlingsrom anser sta...

Den reviderte europeiske konvensjonen av 2008 om adopsjon av barn innehar en bestemmelse i artikkel 7 om at medlemsstatene skal tillate at et barn adopteres av én person. Bestemmelsen er en videreføring av tilsvarende bestemmelse artikkel 6 i Den europeiske konvensjon av 1967 om adopsjon av barn, som Norge tidligere var tilsluttet. Bestemmelsen i 2008-konvensjonen innebærer således ingen realitetsendring.

Konvensjonen overlater til de enkelte medlemsstatene å regulere nærmere adgangen for enslige til å adoptere barn.

På denne bakgrunn har statene, etter min mening, et relativt stort handlingsrom når det gjelder å regulere når enslige kan få tillatelse til adopsjon. Selv om det er et krav etter konvensjonen at landene skal åpne for at enslige kan adoptere et barn, er det likevel opp til statene selv å avgjøre hvor vid eller snever denne adgangen skal være, så lenge hensynet til barnets beste ivaretas.

Gjeldende rundskriv Q- 0972 om utenlandsadopsjon med retningslinjer for undersøkelse og godkjenning av adoptivhjem er opprinnelig fra 1998. Det var på dette tidspunktet det ble åpnet for at også enslige søkere som ikke har tilknytning til barnet på forhånd, men som har ressurser ut over det vanlige, kan få tillatelse til adopsjon.

Som kjent har det offentlige utvalget, som har foretatt en bred gjennomgang av adopsjonsfeltet har i NOU 2009:21 Adopsjon – til barnets beste, støtter at det bør være mulig for enslige søkere å adoptere. Utvalget uttaler imidlertid at praksis her bør være streng av hensyn til å gi barnet størst mulig sikkerhet for en god omsorgssituasjon fremover. Det forhold at barnet har én omsorgsperson istedenfor to, vil utgjøre en ekstra risikofaktor som må vurderes særskilt.

Utvalget foreslår at noen grunnleggende krav til enslig søker hjemles i lovgivning. Utvalget foreslår for eksempel at dagens krav om ”spesielle ressurser” til enslige som søker adopsjon av barn fra utlandet, erstattes med mer spesifikke krav om erfaring med egne barn eller eventuelt til utdanning eller arbeid rettet mot barn.

Departementet er i ferd med å vurdere adopsjonsutvalgets mange forslag, herunder kravene som bør stilles til enslige adoptivsøkere ved internasjonal adopsjon. Jeg tar sikte på å sende ut et høringsnotat med det første.

5. Hvor mange enslige søkere har årlig fått innvilget adopsjon de senere årene og hvilke typer adopsjoner og saker dreier dette seg om? Hvor mange er innenlands-/utenlands-adopsjoner og hvor mange av søkerne har en relasjon til barnet fra før?

Departementet har bedt Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet om å få en oversikt over hvor mange enslige søkere som har fått innvilget søknad om adopsjon av barn her i landet og forhåndssamtykke av adopsjon av barn fra utlandet. Videre har vi bedt om oversikt over hvor mange adoptivbarn fra utlandet som er ankommet Norge til enslig adoptivforelder, dvs. antall gjennomførte utenlandsadopsjoner til enslige. Perioden det gis oversikt over er de siste tre årene (2009-2011).

Vi gjør oppmerksom på at et forhåndssamtykke er en tillatelse til å adoptere et barn fra utlandet og at oversikten nedenfor over antall forhåndssamtykker derfor ikke sier noe om antall gjennomførte utenlandsadopsjoner, dvs. hvor mange enslige som har fått et adoptivbarn fra utlandet. Det er imidlertid ved søknaden om forhåndssamtykke, at norske myndigheter tar stilling til om søker oppfyller vilkårene og er egnet for adopsjon av et barn fra utlandet. Etter at forhåndssamtykke er gitt, vil det alltid ta noe tid før en adopsjon blir endelig gjennomført, enten i utlandet eller ved at utenlandske myndigheter frigir barnet for endelig gjennomføring av adopsjonen her i landet. Jeg legger derfor til grunn at en oversikt over antall forhåndssamtykker gitt de siste årene, også er av interesse for komiteen.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet opplyser at når det gjelder forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet ble totalt 34 enslige søkere i denne perioden innvilget et forhåndssamtykke. Et forhåndssamtykke gjelder i 3 år med adgang til fornyelse i enda ett år. Etter disse fire årene må søkerne søke om nytt forhåndssamtykke med alle underliggende dokumenter oppdatert. 23 av de 34 sakene gjaldt et slikt nytt forhåndssamtykke etter at varigheten av det opprinnelige samtykket var gått ut. Alle de 34 sakene gjaldt søknad om adopsjon av et ukjent barn fra utlandet.

I denne perioden ankom 37 adoptivbarn til Norge til enslige adoptivforeldre, dvs. det ble gjennomført 37 adopsjoner av barn fra utlandet til enslige adoptivforeldre.

Når det gjelder adopsjoner av barn her i landet ble det i denne perioden gjennomført til sammen 15 adopsjoner der søker var enslig. Alle søknadene gjaldt et barn søker hadde en relasjon til. 13 av disse sakene gjaldt fosterbarnsadopsjon. 2 saker gjaldt adopsjon av et tidligere stebarn der søkers ektefelle var død.”