Regjeringa vil styrkje utdanning og forsking
på det helse- og sosialfaglege området, med utgangspunkt i nye utfordringar
og kompetansebehov i helse- og velferdstenestene. Meldinga femner om
heile feltet av helse- og sosialfaglege utdanningar, frå vidaregåande
opplæring til fagskoleutdanning og høgare utdanning, samt forsking og
utvikling.
Regjeringa legg i meldinga fram ein samla politikk
for å satse langsiktig på å utvikle dei einskilde utdanningane,
i forhold til kvarandre og til det yrkesfeltet dei førebur til.
Meldinga er meint å gi eit fundament og ei tydeleg retning for det
utviklingsarbeidet som i neste omgang må finne stad i utdanningssystemet,
i nært samarbeid med partane i arbeidslivet, brukarorganisasjonar
og andre relevante aktørar. Målet er kunnskapsbaserte tenester,
som set brukarane i sentrum og bidreg til betre helse og velferd
for heile befolkninga.
Regjeringa peikar i meldinga på nokre generelle utviklingstrekk
og sentrale utfordringar for det nors-ke velferdssamfunnet, endringar
i trongen for helse- og velferdstenester og dei reformene som er
sette i verk i tenestene som følgje av dette. Meldinga analyserer
korleis utdanning og forsking betre skal fremje den kompetansen
som trengst. Regjeringa ser det som viktig å styrke ulike former
for samspel mellom utdanning, forsking og arbeidsliv, og mellom
nivå og fagområde i utdanningssystemet. Meldinga drøftar konsekvensane
av dette for ulike utdanningsnivå og for forsking, og føreslår tiltak
og grunnlag for vidare utviklingsprosessar.
Helse- og velferdstenestene vert i meldinga
nytta som ei samlenemning for arbeids- og velferdsforvaltinga (Nav),
barnevernet og helse- og omsorgstenestene på alle nivå, inkludert
statlege, fylkeskommunale, kommunale og private tenesteytarar og
-tilbod. Med helse- og omsorgstenestene meiner ein den kommunale
helse- og omsorgstenesta, spesialisthelsetenesta, tannhelsetenesta
og private tilbydarar. Helse- og sosialfagleg utdanning vert nytta
som ei samlenemning på alle nivå. Med grunnutdanning meiner ein
førstegangsutdanning som gir rett til å utøve eit yrke.
Regjeringa viser til at samar som urfolk har
rettar regulerte i norsk lov og internasjonale konvensjonar. Grunnutdanningane
i så vel vidaregåande opplæring som høgare utdanning må difor sørgje for
å gi kunnskap om samisk språk og kultur og om samiske samfunnsforhold.
Når det gjeld vidaregåande opplæring, har ei
arbeidsgruppe oppnemnd av Kunnskapsdepartementet føreslått nye opplæringsmodellar
for helsearbeidarfaget og barne- og ungdomsarbeidarfaget. Framlegget
går ut på at elevane vekslar mellom opplæring i skole og bedrift
undervegs i heile løpet (i staden for to år i skole og to år i praksis).
Det skal vere same kompetansekrav til ferdige kandidatar som elles.
Ein vekslingsmodell vil kunne tilpassast vaksne sine behov og verke
motiverande for unge.
Regjeringa meiner ulike modellar for veksling bør
prøvast ut i fire år. Departementet vil be Utdanningsdirektoratet
og Fagleg råd for helse- og sosialfag om å utarbeide forslag til
korleis ein kan strukturere opplæringa i eit vekslingslaup. Omfanget
vert å avgjere etter dialog med fylkeskommunane.
Ein vekslingsmodell vil verke inn på om det
let seg gjere å velje påbygging til studiekompetanse tredje året.
Ungdom vil òg måtte velje lærefag tidlegare enn i dag. Samarbeidsrådet
for yrkesopplæring (SRY) har føreslått ei utgreiing av rett til
å ta påbygging også etter fullført fagbrev. Regjeringa vil vurdere
dette nærmare.
Nasjonale retningsliner for dokumentasjon, vurdering
og verdsetting av realkompetanse er under utgreiing i Utdanningsdirektoratet.
For å gjere helse- og sosialfagleg utdanning
meir freistande vil regjeringa leggje til rette for at slik utdanning
kan gi grunnlag for opptak til høgare utdanning gjennom den såkalla
Y-vegen (tilrettelagd ordning for studentar med relevant fagutdanning).
Regjeringa vil stimulere til å få prøvd ut avgrensa ordningar der
helsefagarbeidarar kan få opptak til sjukepleiar- og vernepleiarutdanning,
og tilsvarande barne- og ungdomsarbeidarar opptak til barnevernspedagog-
og førskolelærarutdanning. Ingeniørutdanninga har gode røynsler
med Y-vegen.
Regjeringa vil òg vurdere å endre kravet om
5 års praksis for praksiskandidatar (ordning for dokumentasjon av
kompetanse), slik at reduserte stillingar skal kunne gi full utteljing.
Dette må vurderast nærmare, likeeins om krava skal gjelde alle fag
eller berre nokre av dei.
Regjeringa vil marknadsføre fagutdanning tydelegare
som ein karriereveg for helsefagarbeidarar. Ei kandidatundersøking
blir sett i verk for å få kunnskap om m.a. dei med fullført fagskoleutdanning
finn sysselsetting, går vidare til anna utdanning eller startar
bedrift.
Regjeringa vil vidareutvikle fagskolesektoren som
arena for spesialisering i tråd med kompetansebehova i tenestene.
Fagskole skal etter lova byggje på relevant vidaregåande opplæring og
er meint å vere ein stad for fagleg nyorientering. Regjeringa viser
til dette og vil opne for at helse- og sosialfagleg fagskole kan
byggje på anna vidaregåande opplæring enn fagbrev eller yrkeskompetanse
i helse- og sosialfag. Men ei slik løysing skal ikkje gi grunnlag
for autorisasjon som helsepersonell. Føremålet er kompetanseheving
for nye grupper og auka rekruttering. For vaksne vil det vere viktig
at det finst tilbod på deltid.
Når det gjeld høgare utdanning, vil regjeringa
utvikle vidare hovudmodellen for dei helse- og sosial-faglege profesjonsutdanningane.
Arbeid blir sett i gang for å utvikle felles innhald i alle grunnutdanningane.
Kompetansekrava knytte til dei ein-skilde utdanningane vil bli nærmare
vurderte.
Regjeringa meiner at struktur og innhald i dei helse-
og sosialfaglege utdanningane må spegle kompetansebehova i tenestene.
Grunnutdanningane for kjerneområda må vere breie og ha ein solid
velferdsfagleg kunnskapsplattform som førebur for den tverrprofesjonelle
yrkesutøvinga i tenesta. I tillegg er det trong for meir spisskompetanse
og spesialisering i vidareutdanning og på mastergradsnivå. På sikt
bør alle kortare vidareutdanningar kunne passast inn i ein mastergrad,
med den føresetnaden at dei held naudsynt fagleg nivå.
For å sikre god overgang frå utdanning til yrkesliv
vil regjeringa i samarbeid med arbeidsgjevarane vurdere behovet
for ulike former for rettleiing for nyutdanna kandidatar i helse-
og velferdstenestene, gjerne ulike ordningar alt etter område. Vidareutdanningstilbod
for å kvalifisere tilsette i barnevernet til å gi profesjonell rettleiing
til nyutdanna og nytilsette kollegar skal setjast i gang. Liknande
tilbod vil bli vurderte på andre område.
Praksisstudium inngår i alle dei 18 helse- og sosial-faglege
grunnutdanningane, men organiseringa og rammevilkåra er særs ulike.
Regjeringa vil setje i gang eit utviklingsarbeid for å heve kvaliteten
og relevansen i praksisstudia i den helse- og sosialfaglege høgare
utdanninga. Dette vil finne stad i samarbeid med universitets- og høgskolesektoren
og helse- og velferdstenestene. Ein skal m.a. sjå på omfanget av
praksis for kvar utdanning, innføre tverrprofesjonell samarbeidslæring
(TPS) som del av praksis og utvikle indikatorar for kvalitet. Krav
til rettleiingskompetanse skal òg vurderast. Regjeringa vil vurdere å
lovfeste plikt for alle helse- og velferdstenestene til å ha praksisplassar
og til å gi rettleiing innafor avtalte rammer.
Regjeringa vil drøfte med Universitets- og høgskolerådet
korleis ein kan styrke den faglege samordninga innafor ramma av
nasjonale krav. Regjeringa vil vurdere å erstatte rammeplanar for
einskildutdanningar med ei felles forskrift for alle dei helse-
og sosialfaglege grunnutdanningane i høgare utdanning. Ei eventuell
forskrift skal fastsetje krav til felles innhald i utdanningane.
Elles skal systemet med vurdering av om ein er skikka til yrket,
førast vidare og bli betre.
Meldinga omtalar nærmare nokre einskilde utdanningsområde
og gjer framlegg om særskilte tiltak. Dette gjeld styrking av sosialfagleg
arbeid og kompetanse. Mellom anna vil Nasjonalt organ for kvalitet
i utdanninga og Noregs forskingsråd få i oppdrag å setje i verk
ei samla evaluering av dei sosialfaglege grunnutdanningane og forskinga
i aktuelle fagmiljø. Regjeringa vil gå i dialog med universiteta
om endringar i profesjonsstudiet i medisin, med opning for ein 3-årig
BA som sjølvstendig yrkeskvalifikasjon. Vidare vil regjeringa vurdere
struktur, organisering og fagleg innhald for all utdanning i prehospitalt
arbeid. Regjeringa vil òg leggje til rette for strukturelle endringar
i farmasiutdanninga, styrke utdanningane på ernæringsområdet og følgje
opp Stortingets vedtak om å etablere kiropraktorutdanning i Noreg.
Når det gjeld forsking, vil regjeringa etablere
eit forskingsprogram under Noregs forskingsråd for å utvikle helse-
og velferdstenestene og dei helse- og sosialfaglege utdanningane.
Meldinga legg elles vekt på auka samarbeid og koordinering av FoU-ressur-sane
innafor helse- og sosialfaga. Viktig er òg felles forskingsinnsats
på tvers av fagmiljø og institusjonar, jf. SAK-politikken. Regjeringa
vil etablere fleire nasjonale forskerskolar som kan knyte saman
stipendiatar innafor same fagfelt ved ulike institusjonar. Regjeringa vil
kome attende m.a. til omgrepet fors-kingsbasert utdanning i forskingsmeldinga,
som blir lagt fram i 2013.
Når det gjeld økonomiske og administrative konsekvensar
av tiltaka i meldinga, peikar regjeringa på at det vil ta mange
år før ein kan dra nytte av investeringane i utdanning og forsking.
Meldinga skal danne grunnlaget for eit langsiktig utviklingsarbeid
og peike ut retninga for arbeidet.
Kunnskapsdepartementet vil i samarbeid med dei
departementa som er ansvarlege for helse- og velferdstenestene,
følgje opp dei ulike aktørane og prosessane gjennom dialog og styringsdokument
i åra framover. Med ein slik tidshorisont vil fleire av dei økonomiske
og administrative konsekvensane knytte til langsiktige behov og
ambisjonar måtte bli vurderte og teke stilling til i seinare budsjettår.
Dei konkrete tiltaka blir dekka innafor budsjettramma for 2012.
Forslaget om vekslingsmodell innafor vidaregåande
opplæring vil kunne gi administrativt meirarbeid. Men elles gir
ikkje tiltaket meirkostnader dersom ein føreset at den samla tida
i skole og bedrift blir som no.
Tiltaka innafor høgare utdanning ligg lengst fram
i tid. Føringane i meldinga inneber eit betydeleg ut-vik-lingsarbeid
ved universitet og høgskolar og hos deira samarbeidspartnarar, eit arbeid
dei må prioritere som del av det faglege og organisatoriske utvik-lingsarbeidet
ved kvar institusjon.
Nasjonale prosessar for å vidareutvikle feltet
vil gå føre seg i arbeidsgrupper og utval med brei deltaking. Dei
nærmare konsekvensane her vil avhenge av resultata og må greiast
ut som ein del av utviklingsarbeidet.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Tor Bremer, Svein Gjelseth, Stine Renate Håheim, Hadia Tajik, Truls Wickholm
og leiaren Marianne Aasen, frå Framstegspartiet, Mette Hanekamhaug,
Tord Lien og Bente Thorsen, frå Høgre, Elisabeth Aspaker, Svein
Harberg og Eivind Nævdal-Bolstad, frå Sosialistisk Venstreparti,
Heidi Sørensen, frå Senterpartiet, Anne Tingelstad Wøien, frå Kristeleg
Folkeparti, Dagrun Eriksen, og frå Venstre, Trine Skei Grande,
viser til meldinga.
Komiteen vil peike på at den
norske folkehelsa gjennomgåande er god. Noreg er eitt av dei landa i
OECD som brukar flest offentlege helsekroner pr. innbyggjar. Likevel
opplever mange enkeltmenneskje at utgreiing, behandling og rehabilitering
ofte ikkje er samanhengande. Dette er ei belasting for enkeltindividet,
det er dårleg ressursbruk og kan vere direkte helsefarleg.
Komiteen vil peike på at helse
er ulikt fordelt i samfunnet. Levealderen har auka mest for dei med
lang utdanning og høg inntekt. Denne gruppa har også ein vesentleg
betre helsetilstand.
Komiteen konstaterer at dei sosiale
og geografiske helseskilnadene framleis er for store. På ein-skilde
område er helsekøane og ventetidene for lange, og mange sjukdomar
og helseplager er aukande.
Komiteen vil vise til at folkehelsa
blir utfordra av kroniske sjukdomar som hjarte- og karsjukdomar,
kreft, psykiske helseproblem, diabetes, lungesjukdom og muskel-
og skjelettsjukdomar. Med fleire eldre blir det alt fleire pasientar
med kroniske lidingar.
Det er også slik at menneskje med helseproblem eller
sosiale problem ofte har behov for hjelp på fleire område samtidig.
Komiteen vil åtvare om at vi
kan gå mot ei tid med mangel på personell til helse-, pleie- og
omsorgssektoren dersom vi ikkje maktar å førebyggje betre slik at
færre menneskje blir pasientar.
Komiteen viser til at Samhandlingsreforma
på ein god måte teiknar utfordringsbiletet og ei ny retning for
norsk helsevesen, med vekt på førebyggjande helsearbeid, betre samhandling
i sektoren og oppbygging av meir helsetenester i kommunane.
For å nå målet om meir heilskapelege tenester
og eit betre tilbod til den einskilde, har regjeringa gjennomført
store reformer, som Nav-reforma og Samhandlingsreforma. Barnevernet
er omorganisert for å styrkje det faglege tilbodet og for å få eit
meir likeverdig tilbod i heile landet.
Komiteen viser til at det norske
arbeidslivet er prega av høg yrkesdeltaking og låg arbeidsløyse. Men
nokre grupper som rørslehemma og personar med innvandrarbakgrunn
har lågare yrkesdeltaking enn resten av befolkninga.
Noreg er i dag blitt eit meir fleirkulturelt
samfunn med større mangfald enn tidlegare.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er nøgd med at meldinga svarer på dei utfordringane som er nemnde
her.
Komiteen ser framlegget
om å innføre ein ny modell for helse- og sosialfag og sosialfagutdanninga
i vidaregåande opplæring der opplæring på skole og opplæring på
arbeidsplass vekslar gjennom heile utdanninga, som ei god løysing.
Det er også innført ei prøveordning med «Y-vegen»
for å kome inn i høgare helse- og sosialutdanningar.
Komiteen ser det som positivt
at det vert opna for å prøve ut nye Y-vegar og at søkjarar med relevant
fagutdanning kan takast opp ved beslekta fag innafor høgare utdanning,
basert på klart definerte kompetansekrav. Dette gjeld både helsefagarbeidarar
og barne- og ungdomsarbeidarar. Slik vidareutvikling av Y-vegen
synest forsvarleg, ut frå dei gode erfaringane med Y-vegen inn i
ingeniørutdanninga. Føremålet med Y-vegen er å gje dei som har fagbrev
betre høve til å byggje vidare på kompetansen sin i høgare utdanning.
Dette vil også kunne vere med på å motivere fleire til å fullføre
fagbrevet fordi dei seinare eventuelt vil kunne søkje seg til ei
høgare utdanning utan å ha ei generell studiekompetanse.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er nøgd med at regjeringa vil vurdere ei lovfesta plikt for alle sektorar
og forvaltningsnivå til å bidra til at elevar og studentar får naudsynt
praksisopplæring.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristeleg
Folkeparti og Venstre, ser det slik at berre institusjonar
av ein viss storleik bør kunne påleggjast læreplassar.
Komiteen vil vise
til at Samhandlingsreforma vil stille nye krav til helsepersonellet
sin kompetanse. Dette vil krevje endringar av innhaldet i utdanningane
og ny kunnskap gjennom forsking.
Profesjonsutøvinga skal vere forskingsbasert,
og komiteen meiner det er viktig å styrke sambandet
mellom utdanning, praksis og FoU også i dei kortare profesjonsutdanningane.
Det må leggjast større vekt på å utdanne helsepersonell
som er tilpassa dei framtidige kommunale oppgåvene, og utdanna helsepersonell
må i større grad enn til no bli kanalisert til den kommunale helse-
og omsorgstenesta.
Komiteen meiner det er viktig
å etablere eit godt faktagrunnlag med omsyn til framtidig behov
for helsepersonell og at utdanningskapasiteten blir tilpassa dette
på ein god måte.
Komiteen er i denne samanhengen
nøgd med at meldinga opnar for etablering av kiropraktorutdanning
i Noreg, men vil også peike på at det er viktig å sjå ei auke i
utdanningskapasiteten innafor muskel- og skjelettlidingar i samanheng med
den eksisterande manuellterapiutdanninga.
Komiteen vil særleg peike på
at gjeldande framskriving viser ein tydeleg mangel på helsefagarbeidarar
i dag, og at gapet vil auke med tida.
Komiteen vil peike på at det
i høyringa i komiteen kom inn sterke ønskje om meir bruk av heile stillingar
og mindre bruk av deltidsstillingar i sektoren. Komiteen deler
dette synet etter som dette vil styrkje den faglege profilen og
gjere yrket meir ettertrakta for framtidig arbeidskraft.
Det vil også vere både ønskjeleg og naudsynt
for rekrutteringa til sektoren at attraktive, desentraliserte utdanningsløp
er tilgjengelege i størst mogleg grad. Komiteen har
i tillegg merka seg at det i høyringa vart etterlyst dei fengsels-
og friomsorgstilsette si rolle i meldinga. Dei har også ei viktig
rolle innafor denne sektoren.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er vidare nøgd med at regjeringa vil vurdere å lovfeste plikta alle sektorane
og forvaltningsnivåa har til å bidra til at elevane og studentane
får den naudsynte praksisopplæringa.
Komiteen er oppteken
av at utdanningane skal halde høg kvalitet slik at studentane tileignar
seg god og relevant kompetanse. I dag blir dette styrt gjennom rammeplanar
for eit fleirtal av dei aktuelle utdanningane.
Komiteen har merka seg at det
er svakheiter med dagens rammeplanar. Dei har berre delvis lukkast
med å få utdanningsinstitusjonane til å sikre kvaliteten, dei er
til hinder for institusjonane sin faglege autonomi og dei gir i
liten grad tenestene moglegheit til å påverke utdanningane. I den
vidare vurderinga av nye eventuelt endra styringsverkemiddel må
desse svakheitene rettast opp.
Komiteen er positiv til at det
blir lagt inn meir felles innhald og praksis i utdanningane, slik
at kandidatane får ei meir felles kompetanseplattform som er i tråd
med det tverrprofesjonelle samarbeidet som ventar dei i yrkeslivet.
Ein felles rammeplan/forskrift vil kunne sikre dette. Dette vil
derimot ikkje ta vare på det særeigne for kvar einskild utdanning.
Komiteen viser til at regjeringa
her varslar at ho vil vurdere om fastsetjing av profesjonsspesifikke
kompetansekrav kan vere eigna styringsverkty.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Høgre, viser til at felles rammeplanar/føresegner
kombinerte med profesjonsspesifikke kompetansekrav på sikt skal
kome i staden for dagens enkeltvise rammeplanar.
Komiteen vil understreke
at det må vere ei god fagleg samordning mellom dei ulike lærestadane,
slik at arbeidsgjevarane kan vere trygge på at kandidatar frå ulike
lærestadar har like god kompetanse. Kvalifikasjonsrammeverket med tilhøyrande
beskriving av læringsutbyte vil her vere eit viktig hjelpemiddel.
Komiteen ber regjeringa syte
for å ivareta desse punkta i det vidare arbeidet med utvikling av
styringsverkemiddel.
Komiteen har merka seg at meldinga
er tydeleg på at fokuset på dei etiske refleksjonane må styrkast
i utdanningane. Dette er komiteen samd i, men vil
presisere at dette ikkje berre kan lærast som teoretisk fag. For
å oppnå eit godt fagleg og medvite tilhøve til den etiske refleksjonen,
må dette også sterkt inn i den praktiske delen av utdanninga. Komiteen ser
i denne samanhengen også fram til den varsla meldinga om pasienttryggleik.
Når det gjeld eit eventuelt forsøk
med helse- og sosialfagleg fagskoleutdanning basert på anna vidaregåande
opplæring enn fagbrev eller yrkeskompetanse, ber fleirtalet
i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Venstre, om at slike forsøk finn stad i
tett dialog med tariffpartane.
Dette gjeld korleis utdanninga skal tilretteleggjast
og kva yrkesfunksjonar ho skal dekkje i arbeidslivet. Fleirtalet meiner
at det må vere ein føresetnad med ei grundig evaluering av utprøvinga,
og at utprøving ikkje må gå ut over utdanningstilbod for dei som
har yrkesfagleg bakgrunn.
Komiteen viser til
NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg og NOU 2011:17 Når sant skal sies
om pårørendeomsorg, der det vert tilrådd betre ordningar for og
betre samhandling med pårørande som yter omsorg for nær familie. Komiteen er einig
i at den profesjonelle yrkesutøvinga må utviklast slik at samarbeidet
med brukarar og pårørande blir ein naturleg og integrert del av faget,
og at dette må få ein vikti-gare plass enn i dag både i fagutviklingsarbeid
og i utdanning. Komiteen ser fram til regjeringa
si oppfølging av dei to offentlege utgreiingane.
Komiteen ser behovet for at det
på nokre område krevst meir forsking slik at ein har eit godt grunnlag
for å gjere best moglege vedtak vedrørande innhald og kompetansekrav
til dei utdanningane som får store endringar i forhold til dagens
utdanning.
Komiteen vil vise til at det
finst mykje god kompetanse innafor det helse- og sosialfaglege området. Komiteen føreset
difor at dei ulike arbeidsgjevarane/fagområda tek del på lik line med
UH-sektoren i arbeidet med å få til eit best mogleg innhald i utdanningane.
Komiteen viser til at Samhandlingsreforma
har som intensjon at fleire oppgåver skal utførast i kommunehelsetenesta. Komiteen viser
til at dette føreset ei monaleg kompetanseoppbygging, der etter-
og vidareutdanning vil stå sentralt samen med klårare søkjelys på
samhandling i dei eksisterande velferdsfaga. Komiteen viser til
at Telemarksforsking i samarbeid med KS har utarbeidd ein rapport
om kostnader og kvalitet i pleie- og omsorgssektoren, der det klårt
går fram at ein finn gunstige effektar, så vel med omsyn til kostnader
som til kvalitet, av høgt kompetansenivå i pleie- og omsorgssektoren.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at dei endringane som skal gjerast i utdanningane,
vil bli konkretiserte i det vidare oppfølgingsarbeidet. Den meldinga
som ligg føre, skal leggje det faglege og politiske grunnlaget for
dette oppfølgingsarbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det
er store utford-ringer i helse og velferdssektoren som det haster
å få løst. Med bakgrunn i dette vil disse medlemmer uttrykke
at det er et stort behov for å være langt mer konkret og forpliktende
når det gjelder iverksettelse av nødvendige endringer i utdanningene
enn det regjeringen legger opp til i meldingen.
Disse medlemmer vil også vise
til at en samlet opposisjon har stått bak forslag om å satse på økt
hverdagsrehabilitering i kommunehelsetjenesten etter modell fra
Fredericia i Danmark. Disse medlemmer har også merket
seg at kommunalministeren har uttalt seg positivt til denne modellen. Disse
medlemmer vil understreke at det på denne bakgrunn er grunn
til å anta at vi i årene fremover vil få en annen kompetansesammensetning
i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Disse medlemmer ser ikke
at de fremskrivninger av behovet for arbeidskraft som meldingen
skisserer, har tatt høyde for slike vesentlige endringer i kompetansesammensetningen.
Disse medlemmer mener det heller
ikke er tatt tilstrekkelig høyde for behovet for å redusere antall
ufaglærte i sektoren og savner en helhetlig nasjonal strategi for
livslang læring.
Disse medlemmer mener dette understreker betydningen
av en dimensjonering av helseutdanningene her i landet som dekker
vårt fremtidige personellbehov i denne sektoren.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peike på at i den SSB-rapporten som er omtala nedanfor og som kom
etter at meldinga vart lagt fram, er biletet for helsefagarbeidarar
det same som førre HELSEMOD. Det er ikkje kapasitet i vidaregåande
opplæring som er problemet, men rekruttering og gjennomføring. Når
det gjeld sjukepleiarar, har regjeringa tildelt mange nye studieplassar
dei siste åra og har gjeve signal om å vurdere dei nye tala i samband
med framtidige budsjettprosessar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til en fersk
SSB-rapport der man konkluderer med at Norge kan mangle bortimot
85 000 helsearbeidere i 2035 dersom ikke utdanningstakten trappes
videre opp. SSB-rapporten som er utarbeidet på oppdrag fra Helsedirektoratet,
anslår at underdekningen på sykepleiere kan komme opp i 28 000 og
at underdekningen på helsefagarbeidere kan nærme seg 57 000. Disse
medlemmer mener slik personellmangel vil være dramatisk
og en alvorlig trussel mot kvaliteten i hele helsesektoren, og forutsetter
at regjeringen gjennom langsiktige planer vil sikre en dimensjonering
av helseutdanningene som gjør at vi unngår å havne i en slik situasjon
som SSB beskriver. Selv om introduksjon av velferdsteknologi vil
kunne påvirke bemanningsbehovet noe, er det etter disse medlemmers oppfatning
fortsatt stort behov for å utvide utdanningskapasiteten innenfor
de ulike helsefagene.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at behovet
for helsearbeidere likevel neppe vil bli dekket uten at insentivene
for arbeidsinnvandring opprettholdes og forenkles.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
meiner at sikring av praksisplassar er i tråd med vekslingsmodellen som
meldinga foreslår, og at vurderinga om eventuelt å auke lærlingtilskotet
er naturleg å ta i samband med arbeidet med den nye meldinga som
kjem om Kunnskapsløftet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil sikre flere praksisplasser
for helsefagarbeidere. Ventetid på praksisplass øker faren for drop-out
og forsinker utdanningsløpet. I november 2010 stod hele 4 084 elever
på helsefagutdanningen på venteliste. Disse medlemmer mener
den nye samfunnskontrakten er avgjørende for å mobilisere til flere
læreplasser i både privat og offentlig sektor, men disse
medlemmer etterlyser mer ambisiøse måltall for læreplasser
i staten og mener lærlingetilskuddet må trappes opp for å motivere flere
virksomheter til å ta inn lærlinger. Disse medlemmer mener
dessuten formidling av læreplasser må skje tidligere, slik at lærlingene kan
starte sin læretid samtidig med vanlig skolestart.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen vil løse et økt behov for praksisplasser gjennom
en lovfestet plikt for alle helse- og velferdstjenestene til å stille
til rådighet praksisplasser og gi veiledning til elever og studenter. Disse
medlemmer mener lovfesting ikke er veien å gå. Kvalitetssikring
av praksis forutsetter at veiledning kan gis av kvalifisert personell
med den nødvendige faglige innsikt. Andelen ufaglærte i sektoren
er noen steder bekymringsfull. Å pådytte en virksomhet, i lovs form,
en lærling ingen har forutsetning for å følge opp på en forsvarlig
måte, er ikke holdbart. Disse medlemmer har større
tro på positive insentiver for å stimulere til større mangfold og
kvalitet i utdanning og praksis.
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere positive
insentiver for å stimulere virksomheter innenfor helse- og velferdssektoren
til å legge til rette for flere praksisplasser.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres plan for flere og bedre helse- og omsorgsarbeidere, som
ble lansert i valgkampen 2011. Der skisseres fire hovedmålsetninger:
Å rekruttere flere
dyktige ansatte
Å øke andelen av faglærte samt andelen
høyskoleutdannede
Å beholde dyktige ansatte ved å gi mulighet
for karriere og faglig utvikling
Å gjøre ting på nye måter, og tenke nytt
for å utnytte det personell vi har på best mulig måte
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det offentlige
må klare å verdsette kompetanse innenfor helse- og omsorgssektoren. Disse
medlemmer viser til at disse partier har ønsket en kompetansepott
for offentlig sektor, som vil tilgodese utdanningsgruppene i offentlig
sektor.
Disse medlemmer har merket seg
at Likelønnskommisjonen i NOU 2008:6 dokumenterte at likelønnsutfordringen
særlig er uttalt for kvinnedominerte utdanningsgrupper i offentlig
sektor. Disse medlemmer mener utdanning skal lønne
seg. På denne bakgrunn mener disse medlemmer at det
må etableres en kompetansepott i oppgjørene i offentlig sektor fremover,
slik at det kan bli et lønnsløft for utdanningsgruppene. Denne potten
skal være utenfor de ordinære rammene for lønnsoppgjøret.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Innst. 2 S (2009–2010)
der disse partier fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en egen sak
for Stortinget om videre oppfølging av likelønnskommisjonens anbefalinger
med etablering av en kompetansepott for å heve lønnen for utdanningsgruppene
i offentlig sektor.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Dokument 8:116 S (2010–2011) fra Fremskrittspartiet om å sikre
økt lønn i lavlønnsyrker med hovedfokus på utdanningsgruppene i
offentlig sektor.
Disse medlemmer viser til at
kompetanse er en nøkkel til kvalitet i helse- og omsorgstjenestene. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng også vise til en rapport
fra Telemarksforskning, utarbeidet for KS, som konkluderte med at
å satse på kompetanse også lønner seg økonomisk. I tillegg bidrar
det til å få mer kvalitet ut av færre ansatte. Som KS skriver i
sin presentasjon av rapporten:
«Faglært arbeidskraft er dyrere enn ufaglært. Likevel
blir kostnadene for kommunene lavere når andelen faglærte øker.
Årsaken er nettopp at faglært arbeidskraft er mer produktiv enn
ufaglært. Samlet sett gir en høyere andel ansatte med fagutdanning
bedre tjenester til lavere kostnader.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det
i dag er om lag 22 500 sykepleiere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Av disse har 4 400 spesialistutdanning. Dersom flere får økt sin
kompetanse, vil flere få god og nødvendig hjelp, noe som kan bidra
til å redusere presset på spesialisthelsetjenesten gjennom redusert
behov for sykehusinnleggelser. Dette kan gjelde kreftpasienter med behov
for lindrende behandling, eller syke eldre.
Disse medlemmer mener det bør
innføres et statlig tilskudd til spesialistutdanning for syke-pleie-re,
som vil kunne bidra til at flere får mulighet til å utdanne seg
som spesialsykepleiere, for eksempel innen kreft og eldreomsorg.
Disse medlemmer viser til at
det i fremtiden vil bli en økende konkurranse om personell i helse-
og omsorgstjenesten. I denne sammenheng er det viktig at det offentlige,
kommuner som statlige myndigheter, klarer å opptre som gode arbeidsgivere. Disse
medlemmer mener en utvikling og for-bed-ring av arbeidsgiverpolitikken
i det offentlige vil kunne bidra til å tiltrekke seg ansatte, beholde
dem og redusere sykefravær. Bl.a. kan det være hensiktsmessig å etablere
individuelle kompetanseplaner og karriereveier i organisasjonen,
samt etablere partnerskap mellom det offentlige, næringsliv og forskningsmiljøer.
Komiteen vil understreke
at dei yrka som er omtala i meldinga, krev kompetanse for å handsame
etisk krevjande situasjonar. Kvaliteten til profesjonsetikken er
ikkje uavhengig av yrkesutøvaren som person. Dei som arbeider med menneskje
som er i sårbare situasjonar, må være opne og fortolkande i høve
til det som finn stad i relasjonen mellom klientane og dei sjølve.
Ei viktig utfordring for profesjonsetikken er
å vere permanent kritisk til haldningar og handlingsmønster som
verkar så opplagte at ingen set spørretekn ved dei.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil utfordre regjeringen
til å lage konkrete tiltak som skal øke yrkesutøvernes etiske refleksjon
i møte med menneskene de jobber med. Dette trenger skarpere fokus
både i videregående opplæring, fagskoler og høyere utdanning. Praksis
må i større grad fokusere på etisk handlingskompetanse som kan hindre
unødig bruk av tvang. Disse medlemmer vil ha en profesjonsetisk
tilnærming som ikke bare fokuserer på riktig og gal utøvelse av
yrket, men som tar på alvor yrkesutøvernes allmennetiske forpliktelse
til å ivareta behovene til menneskene de jobber med, og som ikke
bare handler automatisk etter stillingsbeskrivelsen, men viser et
etisk og moralsk ansvar for egne handlinger i møte med mennesker,
uavhengig av instrukser. Utdanningene må legge til rette for oppøving
av samvittighet og større bevissthet om grensesetting.
Komiteen vil minne
om at det i særs lang tid har vore kjent at kvinnedominerte yrke
har lågare løn enn mannsdominerte yrke.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets forslag om et lønnsløft for lavlønnsyrkene
som ble fremmet i Innst. 432 S (2010–2011), og finner det sannsynlig
at kjønnsbalansen i helse- og sosialyrkene ville blitt jevnere dersom
forslaget hadde blitt vedtatt.
Komiteen viser til
omtala av Hagen-utvalet sin rapport NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg,
som har vore ute på høyring. Meldinga peikar på at utvalet tar til
orde for at kunnskap og kompetanse om velferdsteknologi bør inn
på alle nivå av velferdsutdanningane. Det må også gjerast eit arbeid
for at praktisk opplæring i ny teknologi kan finne stad i kommunar
og statlege verksemder. Samstundes seier utvalet at velferdsteknologi
også må inn i fagområda til tekniske fag.
Komiteen merkar seg at Hagen-utvalet
sin rapport og høyringssvara no skal vurderast i Helse- og omsorgsdepartementet,
og meiner at ein betre kompetanse på dette feltet er særs viktig. Komiteen støttar
difor intensjonane i rapporten frå Hagen-utvalet.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemet frå Venstre, vil understreke at bruk av teknologi
ikkje må føre til meir einsemd. Det er difor eit mål at teknologi
skal frigjere tid til menneskeleg omsorg og kontakt.
Verda står overfor ein stor mangel
på helsepersonell. WHO meiner det globalt manglar 4,3 millionar
helsearbeidarar, og mangelen er størst i utviklingsland. Komiteen viser
til regjeringa si aktive rolle når det gjeld WHO sine globale retningslinjer
for internasjonal rekruttering. Komiteen støttar
opp om at Noreg ikkje skal ha aktiv og systematisk rekruttering
frå fattige land som sjølve har mangel på helsepersonell.
Komiteen viser til
at det i dag eksisterer eit kunstig skilje mellom tannhelsefeltet
og dei andre helsetenestene, trass i at mange av pasientane sine
sykdomsplager kan finne sin årsak/verknad i fagfelta til beggje
profesjonane. Komiteen meiner meldinga i altfor liten
grad kastar lys over kva ein kan gjere for å oppnå større tverrfaglegheit
i høve til odontologane. Komiteen ønskjer at konsekvensane
av auka vektlegjing på tverrfaglegheit i studiet vert greidd ut
nøye i eit samarbeid mellom universiteta og utøvarane av yrket.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er viktig
å styrke arbeidslinjen, men konstaterer at Nav fortsatt ikke fungerer tilfredsstillende
selv om utviklingen på noen felt går i riktig retning. Det er derfor
viktig at Nav i større grad enn i dag samarbeider med andre deler
av det offentlige. Samhandlingen mellom Nav og for eksempel tilbydere
av formell og uformell utdanning med tanke på å gjøre flere i stand
til å komme i arbeid er ikke tilstrekkelig. Samhandlingen mellom
Nav og helsevesenets behandlingstilbud er heller ikke tilfredsstillende.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at den oppgradering og modernisering som skal foretas i IKT-systemene
til Nav, bør omfatte muligheter for nye oppgaver i fremtiden, og
en kvalitetsheving som bidrar til enklere rutiner og muligheter
for effektivisering av arbeidsoppgavene i Nav.
Disse medlemmer vil peke på at
Nav-reformens overordnede målsetting var flere i arbeid – færre
på trygd. Det skulle bli enklere for brukerne og organiseringen
skulle tilpasses brukernes behov, samt at man skulle forme en helhetlig
og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning. Dette er målsettinger
som fortsatt ligger fast.
Slik disse medlemmer ser det,
har resultatet med å implementere to statlige og en kommunal tjeneste
i en felles enhet, ført til at kompetansen i førstelinjen er blitt
overført til spesial- og forvaltningsnivået. Disse medlemmer mener
at dette har vært med på å gi brukerne et dårligere tilbud enn det
som var intensjonen. Resultatet, slik disse medlemmer ser
det, er at spesialisten er blitt erstattet med generalisten, noe
som har ført til at saksbehandlingen ikke har vært av like god kvalitet
overfor brukerne som den burde ha vært.
Disse medlemmer ser nødvendigheten
av å styrke kompetansen i Nav, og at rett kunnskap på riktig forvaltningsnivå
må til for å få brukere over på tiltak som er tilpasset den enkeltes
behov. Disse medlemmer mener at den kompetansen som
førs-telinjen mistet til forvaltnings- og spesialenhetene, må tilbakeføres
til lokalkontorene.
Komiteen merkar seg
at meldinga tek til orde for at ein må vurdere å endre krava om
fem års praksis i hundre prosent stilling for praksiskandidatordninga. Komiteen er
samd i dette, og vil peike på at mange praksiskandidatar har vanskar med
å oppfylla dei noverande krava. Med endra krav vil desse kunne oppnå
ønska kompetanse i andre, meir fleksible praksislaup.
Komiteen vil i denne samanhengen
også vise til gode døme som praksisveiledarstudiet, som er ein del
av prosjektet «Sjukepleiarutdanning for framtida», der studentane
etter fullført studium er klare for å rettleie sjukepleiarstudentar
gjennom heile studiet.
Komiteen ser behovet
for langt fleire læreplassar i helse- og velferdssektoren og meiner
det er viktig å leggje til rette for dette. Samtidig er ein klar
over at lærlingtilskottet ikkje i tilstrekkeleg grad kompenserer
kostnaden med å ta inn lærlingar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at disse
partier i sine alternative statsbudsjetter for 2012 økte posten
til lærlingtilskudd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er avgjørende
å utvik-le en rådgivningstjeneste som kjennetegnes av å være faglig
oppdatert, og som er i stand til å formidle fremtidsutsiktene i
bl.a. velferdsyrkene på en enda bedre måte. I lys av dette har disse
medlemmer pekt på kompetanseheving for rådgivere som et
viktig satsingsområde. Som en del av en slik satsing bør det legges
til rette for at rådgivere i større grad får mulighet til å gjøre
seg kjent med de yrkene de skal gi råd om. Disse medlemmer ser
et klart behov for å heve kompetansen i rådgivningstjenesten. Målet
er å gi alle elever oppdatert informasjon om innholdet i yrkene
de velger. Dagens kvalitet på rådgivningstjenesten må betegnes som
mangelfull og utilfredsstillende.
Disse medlemmer vil minne om
SINTEFs delrapport om rådgivningstjenesten på ungdomstrinnet, som
avdekket manglende kvalitet og kompetanse i denne tjenesten, særlig
innenfor yrkes- og studierådgivning. Disse medlemmer merker
seg at mange rådgivere i skolen har beskjeden utdanning og kompetanse
på området, og at deres interesse for etter- og videreutdanning
er lav.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil i den samanhengen peike på at Ny GIV har gode tiltak på området.
Komiteen er oppteken
av å utvikle meir flek-sib-le utdanningslaup og tydeleggjere fleire
karrierelaup som kan motivere fleire unge til å velgje og til å
fullføre helsearbeidarutdanning i vidaregåande opplæring. Elevar
som tek fagbrev må sikrast moglegheit til å bli realkompetansevurderte
og til å byggje på til studiekompetanse om dei seinare ønskjer å
ta høgre utdanning. Arbeidet for å få på plass nasjonale retningsliner
for dokumentasjon, vurdering og verdsetjing av realkompetanse må
få prioritet og tilbodet gjerast lett tilgjengeleg for aktuelle
kandidatar.
Komiteen vil vidare vise til
svar 10. april 2012 frå Kunnskapsdepartementet, der det går fram
at vaksne som vil ta utdanning innanfor helsefag, skal få eit godt
tilpassa tilbod innanfor vekslingsmodellen. Komiteen føreset
at regjeringa følgjer dette aktivt opp, som ein lekk i å sikre auka rekruttering
til helsesektoren.
Komiteen viser til den positive
omtala av TAF i den nyleg underskrevne Samfunnskontrakten, der ein
slår fast at Kunnskapsdepartementet skal sikre ei vidareføring av
TAF-ordninga gjennom ei formalisering av denne ordninga. Komiteen viser
til at einskilde fylke, til dømes Hordaland, har etablert undervisningsopplegget
TAF Helse. Denne modellen inneber at elevane i løpet av fire års
utdanning får både fagbrev som helsefagarbeidarar og studiekompetanse.
Dei tre fyrste åra har elevane kvar uke tre dagar på skolebenken
og to dagar ute i praksis i kommunane. Det siste året er det motsett.
Praksisen får dei i ulike helseinstitusjonar i kommunen, til dømes
i omsorgssentre, hjemmesykepleie og i bolig for menneske med utviklingshemming. Komiteen meiner
TAF Helse er eit spennande tilbod som kan bidra til å rekruttere
fleire unge til å velje helsearbeidarfaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at tilbudet
bør innføres i alle fylker. På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen stimulere fylkeskommunene
til å tilby undervisningsopplegget TAF Helse slik at dette kan bli
et landsomfattende tilbud.»
Komiteen viser til
at fagskoletilbodet er omtala i meldinga som eit særs viktig tilbod
for rekruttering av faglært arbeidskraft. Komiteen er einig
i dette og meiner difor at tilbodet straks må mark-nadsførast ytterlegare
som ein aktuell og fagleg relevant veg til høgare utdanning, fagleg påbygging
eller fagleg reorientering, og at slik utdanning gjer kandidatane
attraktive for arbeid i velferdsyrka. Eit godt utbygd fagskoletilbod kan
også vere eit viktig redskap for å møte nye kompetansebehov i velferdstenestene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at også
fagskolene bør kunne tilby forkurs slik at flere kan kvalifisere
seg til skolen. Disse medlemmer ønsker at det nye tilbudet
som bygger på annen videregående utdanning, må innebære at autorisasjon
kan oppnås.
Disse medlemmer viser til at
fagskolene er viktige for flere forskjellige målgrupper. Dette hensynet
må ivaretas når tilbudene utvikles, og ikke minst når det gjelder
statlige føringer for opptakskriteriene. Noen kandidater ønsker
fagskoleutdanning for å skaffe seg fagbrev. Dette kan være kandidater
som søker på bakgrunn av relevant yrkespraksis, eller kandidater
som ikke har fullført påbegynt videregående utdanning. Andre ønsker
videreutdanning og spesialisering innen sine fagfelt. Disse
medlemmer peker på at en viktig målgruppe er de som gjennom fagskolen
vil tilegne seg grunnlag for opptak til høyere utdanning, og at
fagskolen dermed også er en viktig rekrutteringsarena for høyere
utdanning. Den siste, men like viktige gruppen er elever som har
kommet til at det er riktig å gjøre omvalg i utdannelsen. Det er
derfor spesielt viktig at det legges opp til et fagskoletilbud for
å sikre rekruttering til yrket også fra denne gruppen kandidater.
Annen videregående utdanning må derfor kunne gi grunnlag for opptak
til fagskoleutdanning enten i kombinasjon med praktisk erfaring
eller gjennom forkurs.
Disse medlemmer ser med bekymring
på den manglende forutsigbarheten for leverandørene av fagskoleutdanning
innen helse- og sosialfag når det gjelder finansiering, så lenge
finansieringen av disse kun er sikret frem til 2015.
Disse medlemmer minner om at
forutsigbare rammebetingelser er viktige for fagskolene slik at
de aktivt kan videreutvikle sine utdanningstilbud og bygge opp kapasitet
til å utdanne flere med fagkompetanse til arbeid i helse- og velferdstjenestene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at for å opprettholde et godt fagskoletilbud
er det viktig at finansieringsansvaret tilbakeføres til staten.
Disse medlemmer minner om gjentatte forslag
om å tilbakeføre finansieringen av fagskolene til staten slik som
ved annen høyere utdanning. Dette vil skape større forutsigbarhet knyttet
til de økonomiske rammene og dermed være et viktig grunnlag for
det faglige utviklingsarbeidet i fagskolene.
Komiteen vil peike
på kor viktig det er med god profesjonsspesifikk kompetanse for
å kunne yte befolkninga helse- og velferdstenester av høg kvalitet,
og vil åtvare mot ei utvikling i retning av auka profesjonsnøytralitet.
Utdanningstilboda må av-speg-le kompetansebehova i helse- og velferdstenestene.
Det er viktig å finne det riktige balansepunktet mellom tverrfaglege emne
og den profesjonsspesifikke kunnskapen som krevst for å meistre
det ein-skilde yrke.
Komiteen minner om at opplevinga
av relevant og kvalitativt god praksis vil vere ein vesentleg faktor
for å hindre fråfall. Komiteen støttar difor at det
vert utarbeidd indikatorar for å kvalitetssikre praksisperiodane,
og at innretninga for praksis vert vurdert på nytt i dei ulike utdanningsløpa.
Komiteen er generelt oppteken
av betre samspill mellom teori og praksis, både innanfor yrkesopplæringa
og lenger opp i utdanningssystemet. Dette legg føringar for innretninga
på undervisninga og føreset langt meir systematisk kunnskapsutveksling
mellom utdannarar og praktikarar i helsetenestene i åra framover.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener videre det
er viktig å opprettholde profesjonsfokuset i høyere utdanning. De
forskjellige profesjonene opplever et stadig sterkere behov for
faglig spesialisering, og disse medlemmer mener dette
må ha første prioritet i den teoretiske delen av utdanningen. Den tverrfaglige
kunnskapen bør imidlertid forsterkes og være en sentral del av praksisperiodens
innhold.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Innst. 424 L (2010–2011) om lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
mv., og følgende merknad fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
«Disse medlemmer merker seg at lovforslaget legger
opp til profesjonsnøytralitet av hensyn til det kommunale selvstyre.
Disse medlemmer er uenig i en slik tilnærming og mener det er viktig å
videreføre et lovkrav om visse nøkkelprofesjoner i tillegg til fastlegene
innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Disse medlemmer
viser til at andelen ufaglærte i primærhelsetjenesten i dag er på
rundt 28 prosent, og på enkelte institusjoner er hele 80 prosent
av de ansatte uten helsefaglig bakgrunn. Manglende lovkrav om fagutdanning
vil etter disse medlemmers oppfatning ikke bidra til å bedre dette.
(…)
Komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti
viser til at lovforslaget på grunn av sin profesjonsnøytrale form
kan føre til at kommuner ansetter personell uten den nødvendige
fagkompetansen i helse- og omsorgstjenesten. Disse medlemmer mener
det er en uønsket utvikling.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i meldingen
tydelig understrekes at nærhet mellom fag, praksis og forskning
er avgjørende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at
de nye universitetene har en styrke i nettopp dette. Disse medlemmer er
kjent med at universitetene i Agder, Nordland og Stavanger har inngått
en forpliktende samarbeidsavtale om forskningsbasert videreutvikling
av de mest sentrale utdanningene som omtales i meldingen.
Disse medlemmer mener dette er
et prisverdig faglig initiativ, hvor de nye universitetene tar ansvar
innenfor fagområder hvor de har et komparativt fortrinn i forhold
til andre institusjoner i sektoren.
En gjennomgang av studieprogrammene til de tre
universitetene viser at de har mange relevante og helhetlige studieprogram
fra grunnutdanninger til fors-kerutdanninger innenfor fagområder
som er omtalt i meldingen. Dette gir etter disse medlemmers mening
gode muligheter for en praksisnær forskning og en forskningsbasert
videreutvikling av praksis som det er stort behov for, slik det
er godt dokumentert og beskrevet i meldingen.
For å sikre en ytterligere oppbygging av slik forsk-ningskompetanse
nasjonalt vil disse medlemmer understreke betydningen
av at aktuelle departementer, hver for seg og samlet, vurderer tiltak
som kan styrke disse fagmiljøene gjennom tilførsel av blant annet
stipendiat- og postdoc-stillinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil understreke viktigheten av at sykepleierutdanningen
klarer å rekruttere dyktige, motiverte og kvalifiserte søkere. Selv
om studiet gjør det også i dag, er disse medlemmer bekymret
for at det reelle inntakskravet på sykepleierstudiet har blitt gradvis
redusert, ifølge tall fra Database for høyere utdanning (DBH). Disse
medlemmer viser også til at tidsskriftet Sykepleien 24. januar
2011 meldte at hele tre av ti studenter som ble tatt opp til sykepleierutdanningen
ikke fullførte til normert tid i 2009.
Disse medlemmer viser til at
Norsk Sykepleierforbund i rapporten «Innspill til fremtidens sykepleierutdanning»
(2/2011) viser til at «det er påvist en direkte sammenheng mellom
nivået på inntakskompetansen og nivået på sluttkompetansen».
Disse medlemmer er bekymret over
den høye strykprosenten blant sykepleierstudenter på den obligatoriske
regneprøven for medisinhåndtering. For eksempel strøk 2 av 3 studenter
i den obligatoriske prøven i dette ved Høgskolen i Oslo i 2010. Disse
medlemmer mener det er nødvendig at de som begynner på sykepleierstudiet har
tilstrekkelige matematiske forutsetninger for å gjennomføre. Disse
medlemmer mener dette også synliggjør viktigheten av å satse
på realfagskompetanse i grunnskolen og videregående skole.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre mener derfor, slik den nevnte NSF-rapporten tar
opp, at det bør settes karakterkrav for å komme inn på sykepleierutdanningen. Dette
er noe man har hatt gode erfaringer med fra lærerutdanningen, etter
at regjeringen Bondevik II fikk innført dette. Disse medlemmer mener
en slik fastsetting av et inntakskrav vil bidra til å heve kvaliteten
på de som faktisk kommer inn, og også sende et viktig signal om
kvalifikasjonene og kompetansen som kreves i dette yrket. Som NSF
skriver i rapporten «Innspill til fremtidens sykepleierutdanning»
kan dette «motvirke en negativ utvikling for sluttkompetansen hos
den nyutdannede». Dette vil gjøre studiet mer attraktivt for nye
studenter.
Disse medlemmer mener et hensiktsmessig karakterkrav
vil være 3,5 i snitt, og minimum karakteren 3 i norsk, matematikk
og engelsk.
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre opptakskrav til
sykepleierutdanningen og stille krav om minimum karakteren 3 i norsk,
matematikk og engelsk og et krav på 3,5 i snitt.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til og er bekymret for den
høye strykprosenten blant sykepleierstudenter på den obligatoriske
regneprøven for medisinhåndtering. Disse medlemmer mener
derfor at det bør gis tilbud om forkurs innen norsk, matematikk
og engelsk for søkere til sykepleierutdanningen som har karakterer
på et nivå som kan tyde på at de gjennom utdanningen ikke klarer
å tilegne seg den nødvendige kompetansen som faget krever.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at det
tilbys forkurs innen norsk, matematikk og engelsk for søkere til
sykepleierutdanningen, når karakterene tilsier det.»
Komiteen meiner ei
innpassing av vidareutdanninga til helsesystre i mastergrad vil vere
eit målretta tiltak for å auke statusen og dermed også rekrutteringa
til helsesysteryrket.
Komiteen vil understreke at skolehelsetenesta er
ein viktig del av skolen, men også ein viktig del av tryggingsnettet
i velferdsstaten, som denne meldinga omtalar. Ei god skolehelseteneste
med dyktige fagfolk er avgjerande for det førebyggjande helsearbeidet;
er viktig for å sikre tverrprofesjonell samarbeidslæring mellom
helsevesen, barnevern og skole; er positivt for elevane gjennom
sosial tilstedevere; og bidreg til at lærarane får meir tid til
kjerneoppgåvene sine.
Medlemene i komiteen frå Fram-stegs-partiet,
Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre syner til at skolehelsetenesta
er særs dårleg utbygd i mange kommunar. Desse medlemene meiner
det er behov for eit kraftig, nasjonalt løft for skolehelsetenesta.
Målet må vere å få langt fleire helsesystre ved norske skolar i
løpet av få år.
Desse medlemene fremjer følgjande
forslag:
«Stortinget ber regjeringa kome attende til
Stortinget med sak om eit nasjonalt løft for skolehelsetenesta.»
Komiteen viser til
at muskel- og skjelettplager kostar Noreg 85,7 mrd. kroner årleg.
I tillegg har komiteen merka seg at Riksrevisjonen
har peika på at det ikkje har kome så mykje tilskott til rehabilitering
som dei politiske signala skulle tilseie. Komiteen meiner
på denne bakgrunnen at meldinga i altfor liten grad tek omsyn til
det framtidige behovet for å møte desse utfordringane. Komiteen ser
det som positivt at det blir lagt opp til å etablere ei kiropraktorutdanning, noko
som òg vil auke naudsynt forsking på området. Komiteen har
på den andre sida med bekymring merka seg at det vert utdanna færre ergoterapeutar
i 2010 enn i 2003.
Komiteen viser til at det er
brei semje i Stortinget om at nye yrkesgrupper skal vurderast for autorisasjon
dersom ein ser det som føremålstenleg. Autorisasjon er eit av fleire
viktige verkemiddel for å ta i vare pasientsikkerheita. Komiteen viser
til at ein einstemmig helse- og omsorgskomité i Innst. 11 S (2010–2011)
mellom anna skriv:
«Komiteen mener det fortløpende skal vurderes om
andre yrkesgrupper enn dagens 29 helsepersonellgrupper kan være
aktuelle for offentlig autorisasjon. Komiteen er av den oppfatning
at autorisasjoner styrker pasientsikkerhet og gir kvalifiserte helsetilbud.
Komiteen viser til merknader fra tidligere år om at andre helsepersonellgrupper
skal vurderes for offentlig autorisasjon.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke at meldingen
om velferdsutdanningene i altfor liten grad belyser behovet for
å se på opprettelse av nye velferdsutdanninger i Norge og nødvendigheten
av å ha en tverrfaglig tilnærming til disse utdanningene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
videre til at det i dag er ca. 300 yrkesaktive naprapater i Norge,
og antallet er jevnt økende. Disse medlemmer viser
til at naprapatene utfører ca. 250 000 behandlinger i året. Naprapati
har vært et autorisert yrke i våre naboland, Sverige og Finland,
siden 1994, og yrkesgruppen er i dag veletablert og er en viktig del
av det svenske og finske helsetilbudet.
Disse medlemmer registrerer at
det på naprapat-studiene i Sverige og Finland oftest ikke er ledige
studieplasser.
Komiteen vil understreke
kor viktig det er at barnevernet er i stand til å fange opp utsette
barn og unge. Fagleg sterke og relevante utdanningar er avgjerande
for å nå dette målet. Difor vil komiteen understreke
at auka kvalitet i sosionom- og barnevernspedagogutdanningane er
heilt sentralt for å styrkje kompetansen i barnevernet.
Komiteen vil påpeike at det såkalla
«praksissjokket» også kan gjere seg gjeldande i barnevernet. For
å halde på relevant kompetanse i sektoren meiner komiteen det
er naudsynt å etablere mentorordningar for nyutdanna som arbeider
i barnevernet.
Komiteen vil vidare peike på
at større samspill mellom utdanningsfeltet og praksisfeltet har mykje
å seie for å styrkje kompetansen i barnevernet. For å oppnå dette
meiner komiteen det bør etablerast fleire samarbeidsprosjekt
mellom utdanning, forsking og praksisfelt. Eit samarbeid mellom
desse aktørane vil medverke til løpande kompetanseheving og -utvikling
i barnevernet.
Komiteen peikar på at barnevernet
er ein svært viktig aktør for å sikre at alle barn får ein trygg oppvekst. Komiteen meiner
samstundes at det må vere eit absolutt krav at det offentlege kan ivareta
dei oppgåvene dei tek på seg på ein skikkeleg måte. Eit barnevern
med godt utdanna barnevernspedagogar og sosionomar er, slik komiteen ser
det, naudsynt for å ta det særlege ansvaret som det offentlege har
overfor barn under offentleg omsorg.
Komiteen syner til meldinga og
ser fram til at ei evaluering no vert gjennomført, og forventar at
dette vil føre til eit kvalitativt løft for dei sosialfaglege grunnutdanningane
generelt og barnevernet spesielt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til påstanden
om at «barnevernet er omorganisert for å styrke det faglige tilbudet og
for å få et mer likeverdig tilbud i heile landet». Disse
medlemmer er fullstendig enige i denne intensjonen, men
registrerer at den ikke følges godt nok opp av regjeringen. Den
kommunale førstelinjetjenesten tappes i praksis for ressurser til
fordel for Bufetat, og disse medlemmer peker i den
forbindelse på flere rapporter som den siste tiden har blitt overlevert Barne-,
familie- og inkluderingsdepartementet hvor det har kommet frem at
det statlige barnevernsbyråkratiet er for stort og lite effektivt. Disse
medlemmer er bekymret for at denne utviklingen vil føre
til ytterligere vilkårlige geografiske forskjeller i barnevernstilbudet,
på tross av regjeringens spede forsøk på å bøte på skaden gjennom
øremerking av midler til noen ekstra barnevernsstillinger rundt
om i landet. Disse medlemmer er av den oppfatning
at dette ikke er tilstrekkelig for å ivareta intensjonen om et godt
og likeverdig barnevernstilbud over hele landet, og dette synet
styrkes ytterligere av at regjeringen sørger for å fjerne mangfoldet
av tilbud i enkelte regioner ved å tvinge private aktører ut av
markedet. Disse medlemmer mener derfor at dette alt
i alt tyder på at regjeringen, i strid med intensjonen, bidrar til
å svekke den desentraliserte barnevernskompetansen.
Disse medlemmer viser til Innst.
232 S (2010–2011) om å øke kompetansen i barnevernet, der en evaluering
av de sosialfaglige grunnutdanningene og forskningen i de ulike fagmiljøene
ble foreslått, men ikke fikk støtte av flertallet i Stortinget.
Komiteen meiner det
hastar med å få lagt om medisinutdanninga slik at meir av praksisen
finn stad i kommunehelsetenesta. Komiteen er vidare
oppteken av at spesialistutdanninga også må få ein gjennomgang og
viser til følgjande komitémerknad til innstillinga om helse- og
omsorgsdepartementet sitt budsjett for 2012, jf. Innst. S (2011–2012):
«Komiteen merker seg at Helsedirektoratet i 2011
er gitt i oppgave å starte en gjennomgang av organisering og vilkår
for utdanning av spesialister i helsevesenet, og det vises i den
sammenheng til hovedretningen som ligger til grunn for Nasjonal
helse- og omsorgsplan og de nye lovene om helse- og omsorgstjenester
og folkehelsearbeid. Helsedirektoratet skal spesielt gjennomgå og
vurdere om det er behov for endringer i dagens spesialistutdanning
av leger både med hensyn til struktur og innhold. Komiteen er enig
i at framtidig innretting må gjenspeile helseforetakenes faktiske
og framtidige oppgaver, samt ta hensyn til nye og endrede kompetansebehov
som følge av utviklingen i helsetjenesten og oppfølgingen av Samhandlingsreformen.»
Komiteen viser til følgjande
merknad frå innstillinga om Nasjonal helse- og omsorgsplan, Innst.
422 S (2010–2011), frå helse- og omsorgskomiteen:
«Kompetanse og utdanning er viktig i alle ledd, og
det er det regionale helseforetaket som har ansvar for å utdanne
tilstrekkelig antall legespesialister. Komiteen vil understreke
at lokalsykehusene er viktige utdanningsinstitusjoner for en rekke
grupper helsepersonell. Komiteen vil også peke på at å ha utdanningskandidater
er en viktig faktor for rekruttering til sykehusene.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at regjeringen
foreslår en omlegging av medisinstudiet til et tre pluss tre løp, med
en bachelorgrad som er oppnåelig ved fullføring av det tredje året,
etterfulgt av en treårig mastergrad som må ligge til grunn for muligheten
til å få autorisasjon som lege.
Disse medlemmer registrerer at
statsråden i svarbrev 10. april 2012 på spørsmål fra Høyres fraksjon
bekrefter at prosessen frem mot dette forslaget ikke har hatt bakgrunn
i noen dialog med relevante miljøer som Legeforeningen, ei heller
er tatt opp direkte i referansegruppen for arbeidet med meldingen
eller andre fora.
Disse medlemmer deler det synspunkt
som Legeforeningen fremsatte under høringen: at dette er et forslag
hvis fordeler og ulemper ikke er blitt belyst i prosessen, til tross
for at dette vil være en stor endring av medisinstudiets organisering.
Disse medlemmer er sterkt i tvil
om hva slags selvstendig yrkeskvalifikasjon en eventuell bachelorgrad
skal lede til. Disse medlemmer mener det er viktig
at medisinstudiet blir forbeholdt personer som går inn i dette løpet
med en plan om å bli utdannet som leger og å jobbe som leger senere.
Den kompetanse innenfor medisin andre yrkesgrupper kan ha nytte
av, vil disse medlemmer anta at det er mer hensiktsmessig å
tilegne seg gjennom andre studietilbud. Disse medlemmer vil
advare mot en deling av medisinstudiet som vil bety mang-lende forutsigbarhet for
samfunnet med hensyn til hvor mange leger som vil bli uteksaminert
det enkelte år. Færre utdannede leger vil i neste omgang kunne medføre rekrutteringsproblemer
når det gjelder videre spesialisering av leger. Disse medlemmer vil derfor
beholde dagens modell for medisinstudiet.
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen videreføre dagens studiemodell
for medisinutdanningen.»
Komiteens medlem fra Kristelig
folkeparti viser til at begrunnelsen for å legge om medisinstudiet
er å gi studenter som faller fra, en mulighet til utdanning. Dette
medlem vil heller utfordre regjeringen til å lage et system lignende
Y-veien hvor det legges til rette for å kunne fullføre et annet
studium, for eksempel innen realfag.
Komiteen merkar seg
at legevakttenesta ikkje har utvikla seg i takt med den positive
utviklinga som elles har funne stad i dei prehospitale tenestene. Komiteen viser
til merknad i Innst. 212 (2009–2010) frå helse- og omsorgskomiteen
om Samhandlingsreforma:
«…..komiteen ber regjeringen om å styrke faglig og
organisatoriske krav til kommunal legevakt samt samhandlingen med
spesialisthelsetjenesten i forbindelse med arbeidet med Nasjonal helseplan,
fortrinnsvis gjennom en utvidelse av akuttmedisinforskriften, eventuelt
gjennom en egen forskrift for kommunal legevakt….».
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre registrerer at regjeringen
i meldingen varsler at de vil vurdere organisering og faglig innhold
for utdanning til prehospitale tjenester. Disse medlemmer mener
det haster med å få på plass en oppdatert og tidsriktig utdanning
på riktig kompetansenivå for disse tjenestene, og mener regjeringen
derfor raskt og i samarbeid med relevante fagmiljøer, arbeidsgivere
og utdanningsinstitusjonene må sørge for å etablere en ny og bedre
utdanning.
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen raskt etablere en
ny og bedre utdanning for prehospitale tjenester i samarbeid med
relevante fagmiljøer, arbeidsgivere og utdanningsinstitusjoner.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det å være ambulansepersonell innebærer stor og tung fysisk
aktivitet. Disse medlemmer mener derfor at det er
behov for å stille krav til fysisk egnethet for søkere ved inntak
til ambulansetjenesteutdanningen.
Disse medlemmer fikk som svar
på skriftlig spørsmål nr. 1240 i 2012 at ambulansefaget i dagens
tilbudsstruktur er plassert i utdanningsprogram for helse- og sosialfag.
De elevene som ønsker å utdanne seg til ambulansearbeidere, må søke
på videregående trinn 1 (Vg1), helse- og sosialfag, før de kan fortsette
på ambulansefaget på videregående trinn 2 (Vg2). Det tilbys få elevplasser
innenfor ambulansefaget. Gode karakterer fra Vg1 og Vg2 er derfor
viktig for å kunne fullføre utdanningen.
Disse medlemmer viser til at
det i samme svar påpekes at det i forskrift til opplæringsloven § 6-11
finnes unntaksbestemmelser om inntak til spe-sielle utdanningsprogram.
Dette gjelder i dag utdanningsprogrammene for musikk, dans, drama
og idrettsfag. Her kan fylkeskommunen vedta at inntil 50 prosent
av plassene på Vg1 skal tildeles på grunnlag av dokumentasjon av
ferdigheter eller en eventuell inntaksprøve, i tillegg til poeng
utregnet på grunnlag av karakterer.
Disse medlemmer viser til at
fordi det tilbys få studieplasser i ambulansefaget, er det spesielt viktig
at de elevene som kommer inn kan vise til at de er kvalifisert til
å utføre både de teoretiske og fysiske oppgavene som faget medfører.
Disse medlemmer viser videre
til ambulansefagets spesielle karakter, der både teoretisk kunnskap
og fysisk styrke er egenskaper som yrkesutøverne må ha for å mestre
krevende arbeidssituasjoner som faktisk kan dreie seg om liv eller
død. Det er derfor viktig at det også stilles fysiske krav til elevene
ved inntak til ambulansefaget, slik at lærebedriftene får de best
mulig kvalifiserte lærlingene som søkere.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen forskriftsfeste
at det kan stilles fysiske minstekrav ved opptak til utdanning i
ambulansefaget.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener tilbudet til dødssyke
barn har vært for dårlig i Norge. Disse medlemmer er
glade for at Helsedirektoratet nå er i gang med et arbeid for å
få på plass retningslinjer på dette viktige området. Ifølge foreningen
«JA til lindrende enhet og omsorg for barn» er det rundt 3 000 dødssyke barn
med pårørende som ikke får tilbud om palliativ behandling. Årlig
dør mer enn 600 barn av alvorlig sykdom.
En sentral utfordring for å få dekket dette
behovet er å overkomme fraværet av kompetanse om dette i helsevesenet.
De som skal arbeide med døende barn, enten det er hjemme eller i
institusjoner (kommunale som sykehus og hospice), har behov for
kompetanse om både kliniske, psykologiske og etiske forhold som
er en del av denne virksomheten.
Disse medlemmer ønsker derfor
at kompetanse om palliasjon overfor barn må komme inn i utdanningene
til helsepersonell som skal jobbe med barn, og i tillegg bør det
utvikles spesialisering i palliativ behandling for sykepleiere.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemen frå Venstre, vil vise til kor viktig det
er å sikre ernæringsfagleg kompetanse som eit bidrag til folkehelsa.
Det handlar både om å sikre at utdanningsgruppene i helse- og velferdssektoren
er utstyrt med kompetansen til å rettleie, og at kunnskapen blir
oppfatta og nytta av folk.
Fleirtalet meiner det er viktig
at ernæring som tema får ein tilstrekkeleg plass i velferdsutdanningane,
for å sikre at dei som jobbar med personar og brukarar som kan ha
nytte av ernæringsfagleg vegleiing, er i stand til å gi gode råd
på dette området. På denne bakgrunnen meiner fleirtalet det
er behov for å styrkje kunnskapen om ernæring innanfor alle dei
helse- og sosialfaglege utdanningane.
Fleirtalet er oppteke av at det
skal vere god tilgang på ernæringsfagleg kompetansepersonell over
heile landet og meiner departementet må ta ein gjennomgang av dagens
utdanningskapasitet på området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil også vise til Innst. 11
S (2011–2012), der helse- og omsorgskomiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere om det skal opprettes
en tilskuddsordning som stimulerer kommunene til å knytte til seg
personer med klinisk ernæringsfaglig kompetanse.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at innvandrerbefolkningen
representerer en viktig arbeidskraftsreserve. En forutsetning for
å kunne nyttiggjøre oss denne ressursen er å etablere bedre systemer
for dokumentasjon av utdanning fra hjemlandet og utdanningstilbud som
kan supplere delkompetanser til en komplett yrkesutdanning det kan
søkes jobb med i Norge. Dette gjelder også for velferdsutdanningene. Disse
medlemmer mener kvalifisering av utenlandsk arbeidskraft
må starte så tidlig som mulig. Dokumentasjon og avklaring av påbyggingsbehov
bør derfor inngå som et ledd i introduksjonskurs for innvandrere
til Norge.
Disse medlemmer mener vekslingsmodellen også
kan egne seg for gruppen voksne innvand-rere og bidra til bedre
integrering og lettere innpass i arbeidslivet. Skole på byggeplass
har vist seg som et vellykket grep innenfor byggfagene. Disse
medlemmer mener det bør tas lærdom av dette og at samme
modell med fordel kan prøves ut for voksne elever/lærlinger innenfor helse-
og sosialfag.
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for at innvandrere kan supplere delkompetanse fra hjemlandet til
en komplett yrkesutdanning det kan søkes jobb med i Norge.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti peker på at for å rekruttere nok
medarbeidere til velferdstjenestene må det også legges til rette
for at nye grupper kan få innpass til utdanning og arbeid innenfor
sektoren. Et av tiltakene er å sørge for at tilflyttere til Norge
får godkjent sin real- eller utdanningskompetanse fra andre land,
og at det etableres gode ordninger for kompetansepåbygging og opplæring
med hensyn til det å arbeide i norske institusjoner. Disse
medlemmer mener et viktig grep kan være å legge til rette
for at det kan avlegges eksamen på engelsk. Gjennom dette vil en
kunne avklare fagkompetanse uten at kandidaten først må bruke lang
tid på å lære seg så godt norsk at de kan få formidlet den samme kunnskapen.
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for at det kan avlegges eksamen på engelsk.»
Komiteen meiner samspill
mellom forsking og utdanning er avgjerande for at framtidas helsearbeidarar
skal bli i stand til å løyse helse- og velferdsoppgåver på best
mogleg vis for brukarane. Målet må vere at brukarane får velfungerande
og kunnskapsbaserte tenester, noko som fordrar ei stadig utvikling
og satsing på forsking.
Komiteen vil understreke kor
viktig det er å etablere samarbeid om forsking innanfor helse- og
sosialfaga. Stadig sterkare kompetansekrav saman med nye metodar
og ny teknologi må følgjast opp med kompetente forskingsmiljø som kan
vere ein nasjonal ressurs. Dette er viktig for å sikre kvalitativt
gode lærarkrefter til utdanningane, og for å bidra til at utdanningane
heile tida er à jour med dei utfordringame sektoren står overfor
i tenestene.
Komiteen meiner kombinerte stillingar
for personar innanfor helse- og sosialfaga er av stor betyding.
Det er avgjerande at dei som underviser i helse- og sosialfaga jamleg
er i kontakt med praksis i fagfeltet. Aktiv bruk av hospiteringsordningar
og kombinerte stillingar blei under høyringa dregen fram av fleire
som eitt viktig tiltak for å gjere utdanninga meir praksisnær og
relevant.
For å utvikle sektoren meiner komiteen det
er avgjerande med gode samarbeidsrutinar med dei ulike aktørane. Komiteen meiner
difor at undervisningssjukeheim eller utviklingssentre for sjukeheim
og heimetenester er avgjerande for kunnskap og kvalitet i sektoren. Komiteen vil også
peike på at sentra syter for ei naudsynt erfarings- og kunnskapsdeling
mellom aktørane.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Venstre, føreset at dei gode intensjonane om
samarbeid, forsking og naudsynt kunnskapsoverføring innanfor instituttsektoren
og utdanningssektoren blir ivaretekne i budsjettet for 2013.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at flere
av de ulike pilotprosjektene som har pågått i Norge over en tid har
vært vellykket. Disse medlemmer mener at tiden nå
er inne for videreutvikling og etablering av mer permanente løsninger.
Ernst & Young benchmarkundersøkelse om offentlig
innovasjon og velferdsteknologi for 2011 trekker blant annet frem
flere lovende pilotprosjekter i Norge, til dels de samme som KS
og NOU 2011:11 peker på:
Bærum FoU
Oslo (omsorg +)
KOLS-kofferten i Dalane distriktsmedisinske senter
Samarbeidsprosjektet for velferdsteknologi
i Stavanger og Randaberg kommune
Communicaretools Oslo Universitetssykehus
Sunnaas-modellen for samhandling mellom Sunnaas
sykehus, kommune, NAV og pasient
Velferdsteknologisatsingen i Nøtterøy kommune
Omsorgsteknologiprosjektet i Trondheim
kommune.»
Disse medlemmer vil peke på at
Norge innen utdanningsfeltet lenge har ligget etter de andre nordiske
landene, men i NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg slås det fast at
velferdsteknologi må utvikles som fag:
«Velferdsteknologi inn i velferdsutdanninger og teknisk-e
fag
Til arbeidet med framtidige velferdsutdanninger foreslår
utvalget at kunnskap om velferdsteknologi inngår i helse- og sosialutdanningene både
på videregående nivå og i høyskole og universitet. Samtidig bør
velferdsteknologi bli et eget fagområde innenfor tekniske fag, der
ingeniører og teknikere kan nærme seg helse- og sosialfagene. I
framtida vil det også være rom for flere stillinger i helse- og
sosialsektoren med teknisk fagkompetanse. Utvalget vil samtidig peke
på den nærliggende mulighet å utvide det tverrfaglige samarbeidet
mellom teknisk sektor og helse- og sosialsektoren i kommunene, til
også å omfatte velferdsteknologi.»
Disse medlemmer viser til at
det er store utfordringer i helse og velferdssektoren som det haster
å få løst. Med bakgrunn i dette vil disse medlemmer uttrykke
at det er et stort behov for å være langt mer konkret og forpliktende
til å sette i gang nødvendige endringer i utdanningene enn det regjeringen
legger opp til i meldingen, og forventer derfor at de kommer til Stortinget
med en sak som inneholder konkrete forslag til løsninger.
Samtidig ser disse medlemmer behovet
for at det på noen områder kreves mer forskning slik at det ligger
et godt grunnlag til grunn for å fatte best mulige beslutninger
om innhold og kompetansekrav til utdanninger som får store endringer
for dagens utdanning.
Disse medlemmer vil vise til
at det finnes mye god kompetanse innen det helse- og sosialfaglige
området. Disse medlemmer forutsetter derfor at de
ulike arbeidsgiverne/fagområdene deltar på lik linje som UH-sektoren
i arbeidet med å få til et best mulig innhold i utdanningene.
Disse medlemmer mener dagens
ambisjonsnivå for forskning er for lavt og har gjennom sine alternative
budsjetter tydelig prioritert kunnskap og kompetanse, blant annet
gjennom økte bevilgninger til forskning.
Disse medlemmer vil også peke
på mulighetene som velferdsteknologi gir samfunnet og brukerne.
Gjennom nye trygghetsskapende løsninger kan man bedre brukernes
hverdag, og disse medlemmer mener derfor forskningsinnsatsen
innenfor området også må opp. Disse medlemmer vil
øke forskningen på velferdsteknologi, igangsette lokale, statlig
finansierte utviklingsprosjekter innenfor velferdsteknologi, og
utvikle et nasjonalt senter som kan være en motor i videre utvikling
og iverksetting av velferdsteknologi.
Disse medlemmer understreker
behovet for særskilte rekrutteringsprogram for å motivere erfarne
fagfolk til å skaffe seg pedagogisk tillleggskompetanse og bli lærere
på yrkesfag, og derigjennom styrke kontakten mellom teori og praksis.
Helse- og omsorgskomiteen fekk 10. mai 2012 utkast
til innstilling om meldinga til uttale, jf. referat i stortingsmøte
28. februar 2012. Helse- og omsorgskomiteen melde ved brev 23. mai
2012 desse merknadene til utkastet:
«Komiteen vil vise til dei tre store reformene i velferdstenestene
siste tiåra, Sjukehus-, Nav- og Samhandlingsreforma. Desse og utviklinga
i sjukdomsbilete, teknologi og kunnskapsgrunnlag vil stille nye
krav til kompetansen hos personell i velferdstenestene. Dette vil
krevje endringar av innhaldet i utdanningane og ny kunnskap gjennom
forsking. Utdanningane må, ut over det reint profesjonsfaglege,
ha naudsynt forståing og kunnskap på områda forvaltnings- og trygderett,
samarbeidsforståing og -evne og velferdsteknologi. Profesjonsutøvinga
skal vere forskingsbasert, og komiteen meiner det er viktig å styrke
relasjonane mellom utdanning, praksis og FoU også i dei kortare profesjonsutdanningane.
Komiteen
mener fremskrivningene av det fremtidige kompetansebehovet i kommunehelsetjenesten
i større grad bør ta høyde for en økt satsing på egenmestring for
brukerne, tidlig intervensjon og forebygging, slik også Samhandlingsreformen
legger opp til.
Komiteen viser til at kiropraktor
er en av tre autoriserte helseprofesjoner som ikke har tilbud om
norsk utdanning. I 2010 fikk 106 personer autorisasjon. De fleste
av disse var utdannet i Europa. I 2004 vedtok Stortinget å be regjeringen
legge til rette for å etablere et kiropraktorstudium i Norge. Dette
ble fulgt opp av Helse- og sosialdepartementet, som i samråd med Kunnskapsdepartementet
ba Helsedirektoratet om å utrede spørsmålet. Komiteen er glad for
at regjeringen i meldingen varsler at den vil følge opp Stortingets
vedtak med sikte på å etablere en kiropraktorutdanning i Norge.
Komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterparitet, viser til at regjeringen i meldingen åpner for
at medisinstudiet kan organiseres i en treårig bachelorgrad fulgt
av en treårig mastergrad, forutsatt at bachelorgraden fungerer som
en selvstendig yrkeskvalifikasjon. Flertallet merker seg at Den
norske legeforening på høringen ga uttrykk for at dette forslaget
ikke var forankret i fagorganisasjonen eller tatt direkte opp i
referansegruppen for arbeidet med meldingen. Flertallet mener det
er svært viktig at selve behovet for endring og forslagets positive
og negative sider blir bredt belyst før det tas endelig stilling,
og at videre avklaringer gjøres i dialog med fagorganisasjon og
berørte miljøer.»
Forslag frå Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen vurdere positive
insentiver for å stimulere virksomheter innenfor helse- og velferdssektoren
til å legge til rette for flere praksisplasser.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen stimulere fylkeskommunene
til å tilby undervisningsopplegget TAF Helse slik at dette kan bli
et landsomfattende tilbud.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringa kome attende til Stortinget
med sak om eit nasjonalt løft for skolehelsetenesta.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen videreføre dagens studiemodell
for medisinutdanningen.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen raskt etablere en
ny og bedre utdanning for prehospitale tjenester i samarbeid med
relevante fagmiljøer, arbeidsgivere og utdanningsinstitusjoner.
Forslag frå Framstegspartiet, Høgre og Kristeleg Folkeparti:
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
at innvandrere kan supplere delkompetanse fra hjemlandet til en
komplett yrkesutdanning det kan søkes jobb med i Norge.
Forslag frå Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti:
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen sørge for at det
tilbys forkurs innen norsk, matematikk og engelsk for søkere til
sykepleierutdanningen, når karakterene tilsier det.
Forslag frå Høgre og Kristeleg Folkeparti:
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
at det kan avlegges eksamen på engelsk.
Forslag frå Høgre og Venstre:
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen innføre opptakskrav til
sykepleierutdanningen og stille krav om minimum karakteren 3 i norsk,
matematikk og engelsk og et krav på 3,5 i snitt.
Forslag frå Framstegspartiet:
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen forskriftsfeste at
det kan stilles fysiske minstekrav ved opptak til utdanning i ambulansefaget.
Komiteen har elles
ingen merknader, viser til meldinga og rår Stortinget til å gjere
slikt
vedtak:
Meld. St. 13 (2010–2011) – Utdanning for
velferd. Samspill i praksis – vert å leggje ved møteboka.
Oslo, i kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen, den 24. mai 2012
Marianne Aasen |
Tor Bremer |
leiar |
ordførar |