Asylpolitikk og innvandring

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietønsker å føre en streng og rettferdig innvandrings- og integreringspolitikk, slik Danmark og Nederland har ført de siste årene. Disse medlemmer legger Fremskrittspartiets forslag til utlendingslov til grunn for sitt alternative statsbudsjett, og viser til at dette lovforslaget fremgår av Innst. O. nr. 42 (2007–2008). Dersom dette forslaget til ny utlendingslov hadde blitt vedtatt, ville det raskt blitt en betydelig, varig nedgang i antall innvandrere. Dette ville i løpet av kort tid ha redusert innvandringsforvaltningens ressursbehov betraktelig. Nedgangen i ressursbehovet innenfor integreringsområdet ville ikke ha sunket like raskt, men også der ville man ha sett en viss nedgang allerede første året. På denne bakgrunn kutter disse medlemmer i bevilgningene på utlendingsfeltet. Unntakene er bevilgningen til lukkede mottak og returarbeid.

Disse medlemmerviser til at regjeringen i sine budsjettforutsetninger estimerer at det vil komme 9 000 asylsøkere i 2013. Disse medlemmer mener regjeringen ikke i stor nok grad benytter seg tydeligere av tiltak som vil være med på i større grad å redusere antallet asylsøkere, og den familieinnvandring som følger derav. Disse medlemmer vektlegger at asylinstituttet er for viktig til at den rød-grønne regjeringens liberale linje i asylpolitikken kan fortsette, og viser blant annet til forslag som disse medlemmer fremmet med representantforslagene Dokument 8:127 S (2011–2012) og Dokument 8:138 (2011–2012).

Disse medlemmer viser til at Norge er blant de landene i verden som mottar flest asylsøkere i forhold til folketallet, noe som har en klar sammenheng med den politikken som føres på området. Disse medlemmer viser til tall fra Eurostat fra 2011 som viser at innvilgelsesprosenten for asylsøknader ligger betraktelig høyere enn gjennomsnittet for EUs medlemsland, og høyest blant de nordiske landene. Dette er noe disse medlemmer finner sterkt betenkelig.

Disse medlemmer vil peke på at dette forholdet vil få store budsjettmessige konsekvenser i årene som kommer, særlig når de høye ankomsttallene de siste årene slår ut på integreringssiden for fullt.

Disse medlemmer viser til at antallet innvandrere i Norge har økt dramatisk siden 1960-tallet, først og fremst på grunn av en naiv og lite forutseende innvandringspolitikk som verken er bærekraftig eller tjener norske interesser. Disse medlemmer viser til at en har økende integreringsutfordringer knyttet til store ikke-vestlige minoriteter.

Disse medlemmer vil videre vise til at det ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) kan være 2,6 millioner innvandrere i Norge i 2060. Disse medlemmer mener dette er urovekkende med tanke på at integreringsprosessen så langt ikke har lyktes blant flere av de største minoritetene, og at et stadig økende antall innvandrere må forsørges av skattebetalerne i Norge.

Integrering

Disse medlemmer mener det er viktig med innstramminger i innvandringspolitikken, slik at man på en bedre måte kan håndtere integreringen. Disse medlemmer ønsker lik behandling av nordmenn og innvandrere, og at alle innbyggere skal ha samme rettigheter og plikter i sine forhold til fellesskapet i Norge, uavhengig av etnisk bakgrunn. En restriktiv innvandringspolitikk med aktiv integrering og tilpasning til norske samfunnsforhold vil være med på å nedbygge motsetninger og konflikter.

Disse medlemmer mener man gjennom å stille krav til innvandrere om deltakelse i norskundervisning og arbeidstrening som vilkår for å motta offentlige ytelser, som for eksempel sosialhjelp, vil sikre kommunikasjonen mellom nordmenn og innvandrere, og mellom innvandrere fra ulike opprinnelsesland, ved at norsk blir felles språk for alle. Disse medlemmer mener dette er avgjørende for god integrering, samfunnssikkerhet og rettssikkerhet.

Disse medlemmer mener gode kunnskaper i norsk språk også er et viktig grunnlag for innvandrere for å få innpass på arbeidsmarkedet, og dermed gjøre det mulig å lykkes i arbeidslivet. Disse medlemmer mener det derfor ikke er tilstrekkelig å delta i norskundervisning, men at et vitnemål for å ha bestått prøve i norsk språk og samfunnskunnskap, og ledsaget av karakterer, gir disse kursene en reell verdi i møte med norsk arbeids- og samfunnsliv. Disse medlemmer mener det er nødvendig å høyne den status avsluttende prøve i norsk og samfunnskunnskap har i dag, slik at et vitnemål letter innvandreres inntreden i norsk arbeidsliv, utdannelse og annen deltakelse i det norske samfunnet. Disse medlemmer mener også at avsluttende prøve i samfunnskunnskap bør avlegges på norsk og at undervisningen i samfunnskunnskap integreres i språkundervisningen, slik det gjøres i blant annet Finland. Disse medlemmer legger til grunn avsluttet og bestått pliktig opplæring i norsk og samfunnskunnskap som en forutsetning for permanent oppholdstillatelse og senere norsk statsborgerskap.

Disse medlemmer merker seg at befolkningssammensetningen i Norge har endret seg betydelig i løpet av de siste 10 årene. Blant annet har innvandrerbefolkningen i Norge, dvs. personer som har innvandret til Norge og deres barn, fordoblet seg i perioden 2004–2013. Selv om mye av dette kan forklares med utvidelsen av EU og EØS, finner disse medlemmer grunn til å påpeke at dette bildet er sammensatt.

Disse medlemmer viser til at kategorien barn med innvandrerforeldre i hovedsak består av personer som kommer fra land i Afrika, Asia og Latin-Amerika, om lag 73 prosent. I tillegg er det en betydelig vekst i andelen som tidligere ble omtalt som 3. generasjon, selv om antallet personer i 2012 er liten.

Disse medlemmer påpeker at fremtidens integreringsutfordring ikke bare handler om økonomi, men også om verdier, det vil si i hvilken grad personer med annen opprinnelse enn norsk tilpasser seg det norske samfunnet og grunnleggende samfunnsverdier. Også dette er en suksessfaktor for god integrering, og disse medlemmer er bekymret over at stortingsflertallet ikke tar dette innover seg.

Same- og minoritetspolitiske spørsmål

Disse medlemmer er prinsipielt imot folkevalgte organer basert på etnisitet, og mener derfor at Sametinget bør nedlegges. Det er disse medlemmers grunnleggende oppfatning at alle innbyggere i Norge uansett etnisk, kulturell eller religiøs tilhørighet skal behandles likeverdig med hensyn til rettigheter og plikter i det norske samfunn.

Disse medlemmer mener en nedleggelse av Sametinget ikke vil innebære en forringelse av samiske språk, tradisjoner eller kultur.

Disse medlemmer mener at praktisering av prinsippet om full likeverdighet i samfunnet vanskelig kan forenes med at utvalgte grupper i Norge ytes særbehandling fra staten.

Disse medlemmer er av den oppfatning at alle nasjonale minoritetsspråk og nasjonale minoriteters kultur er en del av en felles norsk kulturarv og har like høy verdi, uavhengig av etnisitet.

Bolig- og bygningspolitikk

Disse medlemmer viser til at boligprisene i Norge er rekordhøye, og at dette er en utfordring for unge mennesker som ønsker å etablere seg på boligmarkedet. De høye boligprisene skyldes etter disse medlemmers mening i stor grad utilsiktede effekter av velmente politiske prioriteringer.

Disse medlemmer ser at det er en rekke begrensninger som hindrer nybygging, f.eks. politisk vedtatt tomtemangel, innskrenkning av eiendomsretten gjennom begrensninger på bruk av eksisterende tomter, og at kommunene ikke har sterke nok insentiver til å legge til rette for vekst og utvikling.

Disse medlemmer mener det er nødvendig med en fullstendig gjennomgang med hensyn til ulike offentlige etaters innsigelsesrett som rammer boligbygging og som anses å være hovedårsaken til knappheten på tomter og boliger som hindrer en markedsmessig harmonisering av tilbud og etterspørsel etter boliger.

Disse medlemmer mener dette i kombinasjon med sosialistiske løsninger på boligutfordringer, for eksempel sosial boligbygging, fordyrende bygningsstandarder og markedsrestriksjoner, forhindrer markedsmekanismen i boligmarkedet fra å fungere optimalt. Slike løsninger er dyre, ressurskrevende, byråkratiske og skaper grobunn for korrupsjon.

Disse medlemmer ønsker seg ikke tilbake til den gang da det var prisregulering og folk måtte betale penger under bordet for å få seg et sted å bo. Disse medlemmer merker seg de stadig mer omfattende krav til utforming av boliger, blant annet kravene til handikapptilpassede bad i nye leiligheter, tetthetskrav i nye boliger, passivhusstandard med mer.

Disse medlemmer vil uttrykke skepsis til endringer som kan bidra til økte byggekostnader, da ytterligere barrierer mot nybygging vil føre til et mindre dynamisk boligmarked.

Distrikts- og regionalpolitikk

Disse medlemmer viser til at markedet regulerer den geografiske spredningen av arbeidsplasser, og at dagens bosettingsmønster er et resultat av hvordan markedet fungerte tidligere. Disse medlemmer er av den oppfatning at markedet og folks frie valg skal styre bosettingsmønsteret i fremtiden også, og vil fremheve at dette vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt uansett hvilke bransjer og industrier som blir sentrale i fremtidens Norge.

Disse medlemmer er kritiske til at man forsøker å styre etableringer i distriktene gjennom politiske målsettinger om kjønn og etnisitet. Disse medlemmer mener det er en forutsetning at gode ideer og innovasjoner som genererer inntekter lokalt er det beste virkemiddelet for lokal verdiskapning, og at offentlige midler som brukes på ideer og innovasjoner er en ineffektiv bruk av penger. Disse medlemmer mener lokale gründere og entreprenører klarer seg best uten for mye hjelp fra det offentlige. Disse medlemmer mener det offentliges rolle bør begrense seg til å legge forholdene til rette for nyskaping, og at slike tiltak best stimuleres gjennom en etablerings- og næringsvennlig skatte- og avgiftspolitikk.