Det foreslås at Norge ratifiserer FN-konvensjonen
om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. FNs generalforsamling vedtok
konvensjonen 13. desember 2006. Norge undertegnet konvensjonen 30. mars
2007 i henhold til kongelig resolusjon av samme dato. 80 andre stater
og EU undertegnet samtidig. Konvensjonen trådte i kraft 3. mai 2008
da 20 stater hadde ratifisert.
Konvensjonens hovedformål er å sikre personer med
nedsatt funksjonsevne like muligheter til å realisere sine menneskerettigheter,
samt å bygge ned hindre som vanskeliggjør dette. Konvensjonen skal
bidra til å motvirke diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.
Konvensjonen antas å være av særlig viktighet slik
at Stortingets samtykke til ratifikasjon er nødvendig i medhold
av Grunnloven § 26 annet ledd.
FNs generalforsamling vedtok 13. desember 2006
en valgfri tilleggsprotokoll til konvensjonen som gjelder individuell
klagerett til FN. Det er ikke tatt stilling til spørsmålet om eventuell
norsk tilslutning til denne protokollen.
Per 16. mars 2012 har 110 stater og EU ratifisert konvensjonen.
Sverige ratifiserte konvensjonen 15. desember 2008 og Danmark 24. juli
2009. I Finland og Island, som begge har undertegnet konvensjonen,
er det nødvendig med visse lovendringer før ratifikasjon kan skje.
Når det gjelder konvensjonens tilblivelse og forhandlingene
vises det til proposisjonens kapittel 1.2.
Departementet mottok 30 høringsuttalelser etter at
spørsmålet om ratifikasjon av konvensjonen ble sendt på høring hvorav
ni ikke hadde merknader. Samtlige høringsinstanser og andre som
har uttalt seg har støttet en ratifikasjon av konvensjonen. Det
er spesielt til artikkel 9, 19, 23 og 24 det har kommet synspunkter.
Det vises til proposisjonens kapittel 4 der de viktigste høringsuttalelsene
er referert under omtalen av de respektive artiklene.
Konvensjonen fastslår at de alminnelige menneskerettighetene
gjelder fullt ut for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Menneskerettighetene
og de grunnleggende friheter er allmenne og udelelige, avhengige
av hverandre og innbyrdes forbundet. Konvensjonen skal sikre respekt
for de gjeldende sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle
rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Statene har plikt
til å gjennomføre de sivile og politiske rettighetene umiddelbart.
Når det gjelder de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene
kan statene gjennomføre disse over tid, samtidig som forpliktelsenes
omfang er relativ. Statene skal bruke sine tilgjengelige ressurser
på gradvis å oppfylle disse rettighetene fullt ut. Som for de øvrige
menneskerettighetskonvensjonene er statene gitt en skjønnsmargin
i sine valg og prioriteringer.
Partene skal forby enhver form for diskriminering
på grunn av nedsatt funksjonsevne. Mennesker med nedsatt funksjonsevne
skal få et selvstendig liv og kunne delta fullt ut på alle livets
områder. For å oppnå dette skal partene treffe hensiktsmessige tiltak
for at mennesker med nedsatt funksjonsevne på lik linje med andre
skal få tilgang til det fysiske miljøet, til transport, til informasjon
og kommunikasjon, herunder informasjons- og kommunikasjonsteknologi
og informasjons- og kommunikasjonssystemer, og til andre tilbud
og tjenester som er åpne for eller tilbys allmennheten. Partene
skal også sikre nødvendig praktisk bistand og økonomisk støtte til utgifter
knyttet til nedsatt funksjonsevne, og sørge for habilitering og
rehabilitering.
Det vises til proposisjonens kapittel 2 der
det er nærmere redegjort om de enkelte bestemmelsene i konvensjonen
herunder ordvalg i den norske oversettelsen samt konvensjonens bestemmelser.
Bestemmelsene i konvensjonen bekrefter og presiserer
de rettighetene som allerede følger av FN-konvensjonen om sivile
og politiske rettigheter og FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale
og kulturelle rettigheter. Formålet er å sikre respekt og gjennomslag
for menneskerettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne.
Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og
konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter gjelder
som norsk lov og vil ved motstrid gå foran bestemmelser i annen
lovgivning gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes
stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Rettslig gjennomføring
av enkelte av bestemmelsene i konvensjonen om rettighetene til mennesker
med nedsatt funksjonsevne blir drøftet i proposisjonen. Dette gjelder
bestemmelser som oppstiller mer detaljerte forpliktelser for partene,
og der det har blitt reist spørsmål, eller kan foreligge tvil, om
konvensjonens bestemmelser innebærer forpliktelser ut over det som
følger av tidligere menneskerettskonvensjoner. Det drøftes i hvilken
grad norsk rett er i samsvar med konvensjonens krav og hvilke bestemmelser
som har krevd endringer i nasjonal rett.
Det vises til proposisjonens kapittel 4.2 der
det redegjøres nærmere om gjennomføringen av enkelte av konvensjonens
bestemmelser, herunder:
Likhet og ikke-diskriminering
(art. 5)
Bevisstgjøring (art. 8)
Tilgjengelighet (art. 9)
Konvensjonens bestemmelser om rettslig
handleevne (art. 12)
Tilgang til rettssystemet (art. 13)
Frihet og personlig sikkerhet (art. 14)
Retten til et selvstendig liv og til å
være en del av samfunnet (art. 19)
Personlig mobilitet (art. 20)
Ytringsfrihet og meningsfrihet, og tilgang
til informasjon (art. 21)
Respekt for hjemmet og familien (art. 23)
Utdanning (art. 24)
Retten til høyest oppnåelige helsestandard
(art. 25)
Habilitering og rehabilitering (art. 26)
Arbeid og sysselsetting (art. 27)
Deltakelse i det politiske og offentlige
liv (art. 29)
Deltakelse i kulturliv, fritidsaktiviteter, fornøyelser
og idrett (art. 30)
Statistikk og innhenting av data (art.
31)
Nasjonal gjennomføring og overvåking av
konvensjonen (art. 33)
Artikkel 12 om rettslig handleevne nødvendiggjør
ikrafttredelse av ny vergemålslov, som krever innføring av ny vergemålsordning.
Konvensjonen antas ikke å etablere andre nye rettigheter ut over
det som allerede følger av nasjonal lovgivning. Konvensjonens forbud
mot diskriminering og regler om tilgjengelighet faller i hovedsak
sammen med bestemmelser Norge allerede har i nasjonal lovgivning,
særlig diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Lov om vergemål av 1927 ble vurdert å være i strid
med konvensjonen. Ny vergemålslov ble vedtatt 26. mars 2010, jf.
Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) om lov om vergemål (vergemålsloven). Det
tas sikte på ikrafttredelse av ny lov 1. juli 2013. Vergemålsloven
må være trådt i kraft idet konvensjonen trer i kraft for Norge.
I henhold til konvensjonens artikkel 45 vil konvensjonen tre i kraft
for staten 30 dager etter at den har deponert sitt ratifikasjonsinstrument.
Dette innebærer at ratifikasjon tidligst kan finne sted 30 dager
før den nye vergemålsloven har trådt i kraft.
I tillegg er det nødvendig med en endring i
diskrimineringsombudsloven for at ombudet skal føre tilsyn med gjennomføringen
av konvensjonen, jf. Prop. 105 L (2011–2012) om endringer i diskrimineringsombudsloven
og Innst. 202 L (2012–2013).
Ratifikasjon av konvensjonen forventes ikke
å medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning
utover merutgiftene til en eventuell innføring av ny vergemålsordning.
De administrative konsekvensene for statlige
organer gjelder plikter etter artikkel 31 om statistikk og innhenting
av data, 33 om nasjonal gjennomføring og overvåkning, 35 om rapporter fra
partene, 36 om behandling av rapportene og 37 om samarbeid mellom
partene og komiteen.
FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter
styrker det globale vernet av rettighetene til personer med nedsatt
funksjonsevne og reflekterer et skifte i hvordan funksjonshemning
forstås – fra å være primært et sosialpolitisk spørsmål om hjelpeordninger
til å være først og fremst et spørsmål om rettslig likestilling.
Norsk politikk overfor funksjonshemmedes rettigheter
antas å være i overensstemmelse med konvensjonens overordnede målsettinger
og sikrer personers konkrete rettigheter slik disse er nedfelt i
konvensjonen.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
tilrår ratifikasjon av konvensjonen. Utenriksdepartementet slutter
seg til dette.