Komiteen viser til sikkerhetsloven, vedtatt 20. mars 1998 med ikrafttredelse 1. juli 2001. Loven skal legge forholdene til rette for at trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser effektivt skal kunne motvirkes. Komiteen vil understreke at beskyttelse og sikringstiltak for regjeringen og departementene er av vesentlig betydning for nasjonal sikkerhet.

Sikkerhetsloven § 17 hadde frem til 1. januar 2011 følgende ordlyd:

«§ 17. Plikt til å beskytte skjermingsverdige objekter

Vedkommende virksomhet plikter å utpeke skjermingsverdige objekter som virksomheten eier eller på annen måte har kontroll over eller fører tilsyn med, og treffe nødvendige forebyggende sikkerhetstiltak for å beskytte skjermingsverdige objekter mot sikkerhetstruende virksomhet.

Kongen gir nærmere bestemmelser om plikt til å beskytte skjermingsverdige objekter. Kongen kan herunder bestemme at det kreves sikkerhetsklarering etter reglene i kapittel 6 for den som vil kunne få tilgang til skjermingsverdig objekt.»

Komiteenviser til at sikkerhetsloven § 17 ble endret med virkning fra 1. januar 2011. Forskrift om objektsikkerhet trådte i kraft på samme tidspunkt.

Komiteen viser til at det tok 13 år fra sikkerhetsloven var vedtatt, til det forelå forskriftsbestemmelser som skulle utfylle lovens bestemmelser om objektsikkerhet.

Komiteen vil fremheve at selv om objektsikkerhetsforskriften først trådte i kraft 1. januar 2011, hadde også objekteier etter sikkerhetsloven § 17 et selvstendig ansvar for å iverksette forebyggende sikkerhetstiltak.

Komiteen mener arbeidet med sikkerhetsprosjektet for regjeringen og sikringsprosjektet av regjeringskvartalet var en sentral del av oppfølgingen av dette ansvaret. Objekteier for regjeringskvartalet er FAD. Etter sikkerhetsloven hadde FAD et selvstendig ansvar for beskyttelsen av regjeringskvartalet, uavhengig av fremdriften i arbeidet med sikringsprosjektet.

Komiteen viser videre til at 22. juli-kommisjonen i sin rapport uttaler at:

«verken fravær av forskrift eller manglende oversikt over utpekte objekter (har) hatt betydning for plikten den enkelte virksomhet har hatt til å beskytte objekter som i henhold til lovens definisjon er klart skjermingsverdige.»

I tillegg skriver kommisjonen at:

«Staten tok heller ingen ytterligere initiativ overfor kommunen for å påskynde prosessen. Prosjektlederen i FAD purret i liten grad på framdriften, og vurderte heller aldri å be Statsbygg forskuttere endelig godkjenning for å kunne iverksette tiltaket umiddelbart ved igangsettelsestillatelse.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til at forskriften blant annet skal bidra til oppfølging av objektsikring og kontroll med skjermingsverdige objekter. Flertallet viser til at konsekvensen av denne tidsbruken er at det i liten grad er utpekt skjermingsverdige objekter. NSMs mulighet til å utføre kontroll i henhold til sikkerhetsloven har derfor vært betydelig redusert.

Flertallet viser til at ifølge 22. juli-kommisjonen var denne tidsbruken uakseptabel og «en illustrasjon på manglende erkjennelse av sikkerhetslovens formål.» Flertallet viser videre til at tidligere politidirektør Ingelin Killengreen i kontrollhøring 19. november 2012 sa at:

«Vi opplevde nok at departementskulturen var preget av at sikkerhetstiltak på en måte var litt unødvendige. Og det var litt av den forståelsen som gjenspeilte seg i at da spørsmålet om Grubbegata kom opp, var det relativt kraftige reaksjoner: at politiet var hysteriske, og at dette var helt unødvendig.»

Flertalletmener dette står i sterk kontrast til de rapportene FAD hadde fått som tydelig dokumenterte at det forelå en sikkerhetsrisiko.

Flertallet mener det er sterkt kritikkverdig at det har tatt tretten år mellom lovvedtak og ikrafttredelse av nødvendige og forutsatte forskrifter.

Komiteen viser til at ifølge 22. juli-kommisjonen var tidsbruken uakseptabel og «en illustrasjon på manglende erkjennelse av sikkerhetslovens formål.»

Komiteen viser videretil 22. juli-kommisjonens rapport hvor det står:

«NSM har som nevnt begrunnet manglende tilsyn med at de ikke har kunnet gjennomføre meningsfylte tilsyn før objektsikkerhetsforskriften var på plass. Ressursene innen objektsikring ble derfor brukt på å utvikle forskriften, i stedet for å gjennomføre tilsyn som de mente ikke ville være god nok.

Selv om lovens bestemmelser var overordnet, har kommisjonen vanskelig for å se at NSM i denne perioden ikke skulle kunne utføre meningsfylte tilsyn. Det synes klart at også før objektsikerhetsforskriften var på plass, pliktet virksomhetene å sikre sine objekter, og NSM pliktet å føre tilsyn med at lovens krav var oppfylt.

Det beste ble det godes fiende. Et ønske om å kunne gjennomføre best mulig tilsyn førte til at det ikke ble gjennomført tilsyn overhodet. Kommisjonen mener et kritisk tilsyn fra NSM ville kunne gitt FAD mer energi i oppfølgingen av prosjektet.

Kommisjonen presiserer likevel at manglende tilsyn på ingen måte fratar virksomhetene ansvaret for å sikre egne objekter.»

Komiteen mener på denne bakgrunn at tiden det tok fra sikkerhetsloven trådte i kraft i 2001 til forskrifter var på plass i 2011, har hatt som konsekvens at objekteiere ikke har utpekt og beskyttet skjermingsverdige objekter, samt at NSM ikke har gjennomført tilsyn. Selv om forskriften ikke var på plass, har objekteier og NSM som tilsynsmyndighet ansvar etter sikkerhetsloven. Komiteen mener det kritikkverdige er at en ikke har forholdt seg til sikkerhetsloven.

Komiteen viser til at objektsikkerhetsforskriften har en implementeringsfase over tre år, hvilket medfører at første frist for sikkerhetsklassifisering og vurdering av tiltak skal være gjennomført i løpet av 2012, mens fristen for gjennomføring av tiltak er utgangen av 2013.