Utvidet søksmålsadgang for fagforeninger

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,ønsker å forebygge og hindre dårlig praksis i bedrifter ved innleie. Målet er å sikre etterlevelse av vilkårene for innleie i Arbeidsmiljøloven § 14-12. Ansatte i innleievirksomhet er nærmest til å oppdage lovstridig virksomhet. Derfor er det viktig med en klargjøring og hensiktsmessig utvidelse av fagforeningers adgang til fastsettelsessøksmål om lovligheten av innleie. Å få fastslått at det foreligger lovstridig innleie, vil kunne bidra til at ulovlig innleide arbeidstakere får fast ansettelse og/eller erstatning uten at belastningen for den enkelte innleide blir for krevende. Flertallet støtter at både lokale og overordnede fagforeninger skal ha slik rett, dersom de har medlemmer i en virksomhet som har leid inn arbeidstaker fra bemanningsforetak. Søksmålsretten er for fagforeninger med tilknytning til innleievirksomheten. Flertallet legger til grunn at tvistelovens helhetsvurdering av aktualitetskrav videreføres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at regjeringen ønsker å gi fagforeningene større makt ved å åpne opp for søksmålsrett for fagforeninger, og mener at dette strider imot viktige rettsprinsipper, samt at forslaget bryter med organisasjonsfriheten.

Disse medlemmer er av den oppfatning at regjeringen opptrer som et rekrutteringsbyrå for LO for å rekruttere flere medlemmer. Disse medlemmer mener at det kan oppfattes som et press for arbeidstakere å måtte organisere seg.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet er for organisasjonsfrihet og at det er opp til det enkelte individ å bestemme om det skal være medlem i en organisasjon eller ikke.

Disse medlemmer mener videre at det ikke er dokumentert et faktisk behov for reglene, og at balansen mellom partene i arbeidslivet forrykkes ved at den ene side gis et særlig middel som kan benyttes i interessekonflikter. Disse medlemmer viser også til at Fremskrittspartiet er imot en allmenngjøring av tariffavtaler, og mener at en nasjonal minstelønn er en bedre løsning for å få ryddige lønnsvilkår. Disse medlemmer viser også til at det ikke vil være den enkelte virksomhet som fastsetter normen for minstelønn, men at det bestemmes etter vedtak i Stortinget. Disse medlemmer støtter NHO som mener at forslaget innebærer at fagforeninger kan ta eierskap over innleides tvister uten dennes samtykke og mot den innleides egne ønsker.

Disse medlemmer er av den klare mening at forslaget svekker trepartssamarbeidet, da det forrykker maktbalansen blant partene i arbeidslivet. Disse medlemmer viser også til at det ikke er gjort tilsvarende forslag i tjenestemannsloven, som gjelder for statens ansatte. Staten er en av de store synderne når det gjelder bruk av midlertidig ansatte. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St. 29 (2010–2011), jf. Innst. 333 S (2011–2012), om at Fremskrittspartiet vil harmonisere arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven, blant annet for å få like vilkår ved bruk av midlertidig ansettelse, i både privat og statlig sektor.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er grundig dokumentert at norsk arbeidsliv i hovedsak er godt, og vil minne om at innleie av vikarer fra bemanningsbransjen er lovlig og regulert.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til støtten til EUs vikarbyrådirektiv, jf. Prop. 69 S (2011–2012) og Innst. 325 S (2011–2012), samt den samtidig fremlagte tiltakspakken, jf. Prop. 74 L (2011–2012) og Innst. 326 L (2011–2012), hvor disse medlemmer også støttet flere av tiltakene.

Disse medlemmer mener det er viktig å bekjempe useriøse aktører i arbeidslivet og understreker at alle arbeidstakere i Norge skal følge norske regler, samt ha anstendige lønns- og arbeidsvilkår i tråd med norsk praksis. På noen områder har det vært nødvendig med tydelige tiltak og reguleringer selv om disse griper inn i den frie lønnsdannelsen og avtalefriheten. Allmenngjøringsreglene er et klart og tydelig tiltak rettet inn mot spesielt problematiske bransjer der regelbrudd er klart dokumentert.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener også at tiltak mot useriøsitet i arbeidslivet må avveies mot andre viktige verdier. Forslaget om såkalt kollektiv søksmålsrett er et radikalt brudd med vanlig norsk praksis som bryter med to avgjørende prinsipper: For det første kommer tiltaket bare knappe tre måneder etter at vikarbyrådirektivet og tiltakspakken ble iverksatt. Ett av tiltakene, solidaransvar, har ennå ikke blitt iverksatt i det hele tatt. Påstanden i saken om at «Formålet med regler om søksmålsrett for fagforeninger på innleieområdet er at dette vil kunne bidra til at reglene om innleie blir etterlevd i større utstrekning enn i dag» fremstår derfor som lite overbevisende. Det foreligger, etter hva disse medlemmer kjenner til, ingen uavhengig dokumentasjon på om et regelverk som bare har virket i tre måneder blir eller ikke blir etterlevd i praksis. Disse medlemmer mener derfor forslaget om kollektiv søksmålsrett bryter med prinsippet om at nye radikale tiltak kun bør innføres for å adressere konkrete og dokumenterte problemer.

For det andre vil kollektiv søksmålsrett innebære et alvorlig brudd med flere av de grunnleggende prinsippene som i dag ligger til grunn for sivilrettslige søksmål, ikke minst at den enkelte selv skal samtykke til at egen sak reises.

Disse medlemmer viser til at samtlige juridiske høringsinstanser, inkludert Justis- og beredskapsdepartementet, Advokatfirmaet Hjort som var leid inn av Arbeidsdepartementet og Advokatforeningen, går imot forslaget.

Disse medlemmer viser til Advokatforeningen, som i sin høringsuttalelse skriver, sitat:

«Lovforslaget strider etter Advokatforeningens oppfatning mot grunnleggende sivilprosessuelle prinsipper om kontradiksjon, disposisjons- og forhandlingsprinsippet og alminnelige regler om søksmålsinteresse og rettskraft. Lovfesting av en slik søksmålsadgang for fagforeninger utfordrer etter Advokatforeningens syn kravene til rettferdig rettergang som følger av EMK art. 6 og tvisteloven § 1-1, herunder retten til å bli hørt og føre bevis og motbevis i egen sak.»

Disse medlemmer mener det er oppsiktsvekkende at det fremmes en sak som kan stride mot Den europeiske menneskerettighetskommisjonens artikkel 6, og andre norske lover, uten at dette drøftes grundigere.

Utvidet tilsynskompetanse på innleieområdet

Komiteens flertall,alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser behovet for utvidet tilsyn ved tidsbegrenset innleie uten hinder av begrensningene om midlertidig ansettelse. Arbeidsgiver og tillitsvalgte, som representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleien gjelder, kan inngå skriftlig avtale om dette. Slike avtaler innebærer unntak fra hovedregelen for når innleie kan skje. Innføring av dokumentasjonsplikt overfor Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet og Luftfartstilsynet vil kunne bevisstgjøre virksomheter om hvilket grunnlag de har for sin innleie. Flertallet støtter at påleggskompetansen er begrenset til dokumentasjonsplikten.

Overtredelsesgebyr

Komiteens flertall,alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at tilsynsmyndighetene gir veiledning om alle arbeidsmiljølovens bestemmelser, men bare fører tilsyn med lovens offentligrettslige bestemmelser og allmenngjøringsloven og tobakkskadelovens § 12 jf. dens § 13. Etter tilsyn kan effektiv håndhevelse sikres ved pålegg, tvangsmulkt og stansing. Arbeidsmiljøloven er straffesanksjonert. Det er fortsatt påtalemyndighet og politi som skal ha ansvaret for å etterforske alvorlig arbeidsmiljøkriminalitet.

Flertallet støtter innføring av overtredelsesgebyr for å få en mer effektiv håndhevelse og respekt for regelverket. Flertallet mener det er viktig der pålegg og tvangsmulkt ikke er tilstrekkelig, mens overtredelsene ikke anses alvorlige nok til å bli politianmeldt. Raskere reaksjon og mulighet til økonomisk reaksjon, også etter ulovlig virksomhet, har betydning for god etterlevelse av regelverk og vil kunne virke forebyggende. Flertallet understreker viktigheten av rettferdig konkurranse og økonomisk risiko ved lovstridig drift. Flertallet peker på at det ikke skal lønne seg for virksomheter med brudd på arbeidsmiljøloven og dens forskrifter.

Flertallet legger til grunn at slik sanksjon ikke skal anses som straff i Grunnlovens forstand. Tilsynsmyndighetene har god kompetanse til å vurdere overtredelse av regelverket. Rettssikkerheten for virksomhetene vil sikres blant annet ved saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven, at det stilles opp kriterier i loven for om overtredelsesgebyr skal ilegges og for utmålingen, samt muligheten for domstolsprøvelse. Flertallet legger vekt på at domstolene i slike saker kan prøve fullt ut alle sider av saken og har adgang til å avsi realitetsdom. Flertallet er enig i at det ikke skal være adgang til å ilegge overtredelsesgebyr mot fysiske personer.

Flertallet viser til at arbeidsmiljølovgivningen skal ivareta viktige hensyn som vern av liv og helse- og dette tilsier strengt ansvar for virksomheter på tilnærmet objektivt grunnlag. Ansvar kan pålegges når noen har handlet på vegne av virksomheten, men skal ikke være betinget av uaktsom handling. Flertallet støtter at overtredelsesgebyr kan pålegges både for anonyme og kumulative feil.

Flertallet støtter at kompetansen til å ilegge overtredelsesgebyr følger arbeidsmiljølovens ramme for pålegg. Myndighetene får da et mer effektivt reaksjonsmiddel for gjentatte og systematiske overtredelser av en viss alvorlighetsgrad.

Flertallet mener det er hensiktsmessig med en øvre grense for overtredelsesgebyr og støtter at den settes til 15 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Flertallet har imidlertid merket seg at Petroleumstilsynet ikke kan se at det er et stort behov for å kunne ilegge overtredelsesgebyr innen sitt myndighetsområde, og ønsker å komme tilbake til maksimumsgrensen dersom det viser seg at denne ikke har noen preventiv effekt for enkelte bransjer.

Flertallet mener det er viktig med en mellomløsning i reaksjonssystemet som utmåles individuelt ut fra blant annet alvorlighetsgrad og virksomhetens økonomiske evne. Flertallet legger til grunn at tilsynsmyndighetene utnytter rammen for overtredelsesgebyr fullt ut først og fremst ved relativt alvorlige brudd begått av ressurssterke virksomheter. Flertallet viser til at det er ønskelig å sikre at overtredelsesgebyr kan ha lik effekt overfor små og store virksomheter.

Flertallet viser til de relevante momenter som særlig skal legges vekt på ved vurdering av om overtredelsesgebyr skal ilegges i lovforslaget, og understreker at denne opplistingen ikke er uttømmende, selv om de gir klare føringer for tilsynsmyndighetenes skjønn. Flertallet viser til at det også bør vurderes om det samlede sanksjonsnivået blir forholdsmessig. Flertallet mener det er viktig for forutberegnelighet og likebehandling at tilsynsmyndighetene utarbeider gode interne retningslinjer for førsteinstansbehandlingen.

Det er, etter flertallets syn, viktig å sikre at betalingsplikten blir etterlevd. Flertallet tiltrer at oppfyllelsesfristen for overtredelsesgebyr settes til 4 uker og at forvaltningslovens regler om at klage bare kan gis oppsettende virkning etter en særskilt vurdering, følges. Flertallet viser til at overtredelsesgebyr ikke kan tvangsinndrives før saken er endelig avgjort. Endelig vedtak om overtredelsesgebyr vil være tvangsgrunnlag for utlegg.

Foreldelse av ansvaret for regelbrudd skal ivareta behovet for forutsigbarhet, rettssikkerhet og ressursbruk. Flertallet mener det er hensiktsmessig med lovfestet frist på 2 år fra den dagen overtredelsen har opphørt.

Overtredelsesgebyr er et supplement til øvrige sanksjonsmidler i arbeidsmiljøloven. Flertallet ser behovet for overtredelsesgebyr også i allmenngjøringsloven, utlendingsloven og lov om offentlige anskaffelser. Målet er at dette skal bidra til å hindre grov økonomisk utnyttelse av arbeidstakere og omfattende økonomisk vinning for overtreder. Flertallet mener det er hensiktsmessig at også brudd på påse-ansvar for oppdragsgiver kan føre til overtredelsesgebyr. Flertallet mener det er viktig at tilsynsmyndighetene også utarbeider gode interne retningslinjer for hvor store overtredelsesgebyr som kan ilegges for ulike brudd etter disse lovene.

Også når det gjelder overtredelse av røykeforbudet i tobakksskadeloven legger flertallet til grunn at overtredelsesgebyr bør kunne komme til anvendelse ved gjentatte brudd og at tilsynsmyndighetene utarbeider nærmere retningslinjer. At tobakksskadeloven § 13 tredje ledd første punktum endres slik at Petroleumstilsynets ansvar fra 1. januar 2004 fremgår av loven, tiltres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil understreke at det er flere utfordringer knyttet til å gi Arbeidstilsynet hjemmel til å utstede overtredelsesgebyr ved brudd på blant annet arbeidsmiljøloven. Disse medlemmer vil peke på næringslivets behov for forutsigbarhet og rettssikkerhet, og at administrative gebyrer i en slik størrelsesorden vil kunne representere et stort risikomoment for små og mellomstore bedrifter.

Disse medlemmer merker seg at Justis- og beredskapsdepartementet etter snart ti års saksbehandlingstid ikke har klart å fremme en sak for Stortinget der de følger opp NOU 2003:15 Fra bot til bedring med en helhetlig gjennomgang av området administrative sanksjoner. Stortinget avviste i 2001 et ønske om innføring av administrative sanksjoner med begrunnelse i at forholdet til Grunnloven § 96 ikke var avklart.

Disse medlemmer er av den oppfatning at når Justis- og beredskapsdepartementet ikke har klart å konkludere saken i løpet av nær ti års saksbehandling, er dette et uryddig og uklart farvann å bevege seg inn i. Disse medlemmer mener derfor at en beslutning om å gi Arbeidstilsynet kompetanse til å ilegge overtredelsesgebyr, bør utsettes til Justis- og beredskapsdepartementet har konkludert og de prinsipielle sidene ved saken er debattert og vedtatt av Stortinget.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til behandlingen av Meld. St. 29 (2010–2011), Innst. 333 S (2011–2012) Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv. Arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerheit da spørsmål om Arbeidstilsynet skulle få myndighet til å utstede overtredelsesgebyr, ble behandlet. Bakgrunnen for behandlingen da var ikke at bøteleggingen skulle være målet i seg selv, men at det kunne ha en sterk forebyggende effekt når det gjelder arbeidslivskriminalitet, samt være et effektivt virkemiddel for å sikre at man kan ta gjengangere som tas i brudd på regelverket. Det er svært viktig at det ved fastsettelsen av om slikt gebyr skal ilegges, blir vurdert grad av skyld, fare for gjentakelse og om overtrederen har oppnådd fordeler ved lovbruddet.