4.1 IKT-kompetanse og FoU

I St.meld. nr. 44 (2008–2009) Utdanningslinja fremgår det at de menneskelige ressursenes andel av nasjonalformuen har økt betydelig de siste 25 årene og at de nå utgjør 80 pst. Det er altså befolkningens kompetanse som er den viktigste faktoren for vekst. Tilgangen på utdannet arbeidskraft vil i stor grad bestemme næringsstrukturen i Norge. For å sikre høy verdiskaping er det derfor viktig at landet, uavhengig av fagfelt, har kompetanse til å huse bedrifter og næringer med høyt verdiskapingspotensial. Tilstrekkelig tilgang på avansert IKT-kompetanse er et ledd i å sørge for slik kapasitet. Regjeringen er derfor opptatt av at norsk samfunns- og næringsliv får tilgang på slik kompetanse. Ifølge fremskrivningene fra Statistisk sentralbyrå vil vi ha mangel på høyere grads teknologer fremover, også innen IKT. Den forventede knappheten på IKT-kompetanse kan derfor bli et hinder for næringsutvikling og måloppnåelse på flere politikkområder.

I 2010 ble det uteksaminert i underkant av 1 000 kandidater i IKT-fag på bachelor- og masternivå i Norge. Andelen ungdommer som søker IKT-fag har sunket kraftig siden 2004. Også internasjonalt tyder tallene på at det ikke er nok søkere til dette fagområdet. Til tross for at ungdom er svært hyppige brukere av Internett, er det mindre enn 30 pst. av guttene og 15 pst. av jentene som planlegger å ta IKT-relaterte studier på videregående nivå.

Vi har ikke god nok kunnskap om hvorfor antallet som søker seg til høyere IKT-utdanning har sunket så kraftig. Fremover bør vi derfor undersøke om det er særlige utfordringer knyttet til IKT-fag som man må ta tak i.

Realfagsstrategien «Et felles løft for realfagene» ble lansert i 2006. Hovedmålene for strategien er å øke interessen for realfag og teknologi og styrke rekruttering og gjennomføring på alle nivåer av utdanningssystemet. I tillegg skal norske elevers realfagskompetanse styrkes, og man ønsker å øke jenteandelen på studier i matematikk, fysikk, kjemi og teknologifagene.

I takt med den økende digitaliseringen opplever stadig flere profesjoner som tidligere hadde lite innslag av IKT at digital kompetanse og bruk av digitale verktøy blir viktig. Dagens fagutdanninger må også være egnet til å møte morgendagens behov. Det er derfor viktig å sørge for at IKT-perspektivet inngår i annen relevant profesjonsutdanning, samt utdanning også på lavere nivå.

Selv om vi øker antallet uteksaminerte IKT-kandidater i årene fremover, vil det trolig ikke dekke etterspørselen etter IKT-kompetanse i samfunnet. Regjeringens arbeidsinnvandringspolitikk bygger på St.meld nr. 18 (2007–2009) Arbeidsinnvandring. Regjeringen ønsker å legge til rette for enkel og effektiv rekruttering av nødvendig arbeidskraft fra utlandet.

EØS-området vil være hovedarena for norske arbeidsgiveres rekruttering av arbeidskraft fra utlandet. I 2009 ble kravet til arbeidstillatelser for EØS-borgere opphevet. I stedet ble det innført en registreringsordning, som innebærer at EØS-borgere som skal bo og arbeide i Norge i mer enn tre måneder må registrere seg hos politiet eller ved et servicesenter for utenlandske arbeidstakere.

Borgere fra land utenfor EØS- og EFTA-området, trenger fremdeles oppholdstillatelse for å arbeide i Norge. Tillatelse kan gis til faglærte arbeidstakere som har fått et konkret arbeidstilbud med norske lønns- og arbeidsvilkår. For å sikre rask rekruttering av arbeidskraft fra tredjeland, er det innført en ordning med tidlig arbeidsstart.

For å bedre informasjonen til utenlandske arbeidstakere som ønsker å arbeide i Norge, er Arbeids- og velferdsdirektoratet i gang med å opprette en egen nettportal.

4.1.1 IKT-forskning og utvikling

I 2009 ble det utført forskning og utvikling (FoU) innen IKT for 8,7 mrd. kroner i Norge. Dette utgjorde om lag 20 pst. av de samlede utgiftene til FoU i Norge.

Næringslivet står for ca. 80 pst. av FoU innen IKT. Mesteparten av dette (ca. 90 pst.) dreier seg imidlertid om utviklingsarbeid. Omtrent halvparten av næringslivets FoU skjer i næringer som tradisjonelt benytter mye IKT, men som ikke naturlig defineres som del av IKT-sektoren. I 2012 ble det lagt frem en evaluering av Norges forskningsråd og en fagevaluering av norsk IKT-forskning. Begge evalueringene gir uttrykk for at det er behov for å øke de offentlige investeringene i norsk IKT-forskning. Spørsmålet om bevilgninger til IKT-forskning vil håndteres i de ordinære budsjettrundene.

Det offentlige bevilger ca. 2 mrd. kroner til forskning og utvikling innen IKT hvert år. En del av dette kommer som en andel av de årlige basisbevilgningene til universitetene og høgskolene. Bevilgningen går blant annet til å finansiere faste forsknings- og undervisningsstillinger. Forskningsrådets VERDIKT-program (Kjernekompetanse og verdiskaping i IKT) har vært det største norske IKT-programmet med offentlig støtte siden det ble etablert i 2007. Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) er Forskningsrådets program rettet mot FoU i næringslivet. Kunnskaps-, teknologi- og IKT-næringen står for 20 pst. av porteføljen. Skattefunn er en skattefradragsordning for næringslivet. Norske bedrifter med forsknings- eller utviklingsprosjekter har rett til skattefradrag for kostnader knyttet til forskning og utvikling (FoU). I 2011 var IKT det mest brukte temaet i Skattefunn.

Nærings-ph.d. er en treårig doktorgrad som stipendiaten tar i en bedrift. Framover vil offentlig sektor ha stort behov for avansert IKT-kompetanse, særlig knyttet til digitalisering og omstilling. Mange aktører både ved forskningsinstitusjonene og i offentlig virksomhet har etterlyst en finansieringsmekanisme tilsvarende, og i tillegg til, nærings-ph.d. Her delfinansierer den offentlige aktøren et doktorgradsløp for egne ansatte innenfor kunnskapsområder som er viktige for virksomheten. Regjeringen har i Meld. St. 18 (2012–2013) annonsert at den vil følge opp dette ved å få utredet en ordning tilsvarende nærings-ph.d. også for offentlige virksomheter.

4.2 IKT til å stole på

Allerede i Sårbarhetsutvalgets rapport fra 2000, NOU 2000:24 Et sårbart samfunn, slås det fast at IKT-systemene er blitt en av samfunnets bærebjelker, og at samfunnet er blitt mer sårbart for svikt i disse systemene. Siden den gang er IKT-systemer blitt stadig mer sentrale, mer integrert i alle deler av samfunnet og viktigere for at samfunnet skal fungere normalt. Forebyggende IKT-sikkerhet er derfor en viktig del av samfunnssikkerheten.

Informasjonssikkerhet er en kontinuerlig prosess. Den raske teknologiske utviklingen gjør at det stadig dukker opp nye sikkerhetsutfordringer i takt med introduksjon av nye produkter og tekniske løsninger, og endrede bruksmønstre. Sikkerhetsutfordringene omfatter alle nivåer i samfunnet, fra beskyttelse av enkeltpersoners pc-er og mobile enheter til beskyttelse av systemer som er avgjørende for samfunnskritiske funksjoner. Riksrevisjonen har tidligere avdekket en god del svakheter i informasjonssikkerheten i statsforvaltningen. Nasjonal sikkerhetsmyndighet slår fast i Rapport om sikkerhetstilstanden 2011 at samfunnsviktige IKT-systemer ofte ikke er godt nok sikret, og at truslene som virksomhetene blir utsatt for, øker.

Regjeringen har utarbeidet en egen strategi for informasjonssikkerhet. Arbeidet med informasjonssikkerhet har høy prioritet i regjeringen.

4.2.1 Situasjon og utfordringer

Trusler mot informasjonssikkerheten kan være både tilsiktede og utilsiktede og kan like gjerne handle om utilsiktet skade på fysisk infrastruktur som sabotasje mot datasystemene.

Sikker og forutsigbar tilgang på strøm vil være særlig kritisk for tilbyderne av IKT-infrastruktur og for virksomheter som er avhengig av IKT. Denne avhengigheten representerer en vesentlig sårbarhet i samfunnet. Et viktig tiltak for å forebygge negative konsekvenser av både naturhendelser, uhell eller sabotasje er å sørge for tilstrekkelig sikring av kritisk infrastruktur. Dersom infrastrukturen klassifiseres som et skjermingsverdig objekt etter regelverket, må det iverksettes sikringstiltak som skal forebygge identifiserte trusler og mulige hendelser. God sikring av kritisk informasjonsinfrastruktur er en viktig forutsetning for informasjonssikkerheten.

Behovet for sikkerhet må veies opp mot hensynet til miljø og samfunnsøkonomi når infrastrukturen planlegges og bygges ut.

Ikke-planlagt nedetid i IKT-systemer kan skyldes eksterne angrep, men det kan også skyldes uforutsette hendelser og menneskelige feil. Det er derfor viktig at man har planer og rutiner for hva som skal gjøres når en hendelse inntreffer – uavhengig av årsak.

I de årlige trusselvurderingene fra myndighetene blir det konstatert at trusselen knyttet til IKT-basert spionasje og sabotasje har økt de siste årene. Nasjonal sikkerhetsmyndighets avdeling NorCERT oppdager stadig flere IKT-hendelser i Norge. Antall håndterte IKT-hendelser er tredoblet fra 2007 til 2011. I tillegg er sakene som behandles mer alvorlige og krever mer oppfølging.

4.2.2 Ansvaret for IKT-sikkerhet

Fagdepartementene har et overordnet ansvar for å ivareta sikkerheten i IKT-infrastrukturen i egen sektor, og for at det forebyggende arbeidet med IKT-sikkerheten i sektoren er tilfredsstillende. Den raske teknologiutviklingen og den stadig større betydningen av IKT-sikkerhet i samfunnet gjør at det er behov for å gjennomgå disse ansvarsforholdene jevnlig for å vurdere om det er behov for justeringer. Enkelte departementer har et særskilt ansvar knyttet til IKT-sikkerhet. I forbindelse med revisjonen av Nasjonale retningslinjer for informasjonssikkerhet ble ansvaret til disse departementene spesielt vurdert for å se om ansvarsdelingen fremdeles var den beste. Justis- og beredskapsdepartementet har fått et tydeligere ansvar for å ivareta helheten i regjeringens politikk for samfunnssikkerhet. Regjeringen overfører derfor ansvaret for forebyggende informasjonssikkerhet i sivil sektor fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet til Justis- og beredskapsdepartementet.

Flere regelverk pålegger virksomheter å ha et styringssystem for informasjonssikkerhet. Dette fremgår blant annet av e-forvaltningsforskriften som gjelder i hele offentlig sektor. Forskrift til personopplysningsloven gjelder både privat og offentlig sektor. I tillegg gjelder sikkerhetsloven i hele offentlig sektor og bestemte deler av privat sektor. I flere av regelverkene er det krav om at sikkerheten skal være tilpasset risikoen. Mange virksomheter – også private selskaper som banker og teleselskaper – forvalter imidlertid systemer som regnes som en del av den kritiske infrastrukturen. I slike tilfeller stiller de enkelte fagmyndighetene krav om kontinuitet i driften for de aktuelle systemene. Ved hendelser innenfor elektronisk kommunikasjon, er det et krav at virksomhetene skal varsle Post- og teletilsynet.

Det er viktig at forvaltningen selv gjør gode risiko- og sårbarhetsvurderinger. Datatilsynet, Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Riksrevisjonen har avdekket svakheter i forvaltningens risikovurderinger. Det er påpekt at eksisterende sikkerhetstiltak ofte er fragmenterte og lite systematiske, og at arbeidet med informasjonssikkerhet verken er tilstrekkelig forankret i virksomhetens ledelse eller godt integrert i virksomhetsstyringen. Økt bruk av internasjonale sikkerhetsstandarder i statsforvaltningen vil kunne bidra til bedre helhet og systematikk i sikkerhetsarbeidet.

Den enkelte brukeren er i mange tilfeller blitt et av de viktigste forsvarsleddene mot tilsiktede IKT-hendelser. Dette gjør at kravene til brukerne øker. Bruk av nettsamfunn og sosiale nettverk skaper en rekke sikkerhetsutfordringer. Mangelfull sikkerhet hos privatpersoner kan også få konsekvenser for samfunnssikkerheten.

Selv om den enkelte har et ansvar for å utøve kritisk sans på nett, er dette vanskelig dersom man ikke har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse. Både myndighetene og den enkelte arbeidsgiver har et ansvar for å sørge for at det finnes informasjon tilgjengelig, og for å arbeide for økt bevisstgjøring om informasjonssikkerhet. Det er mange offentlige og private aktører som arbeider aktivt for å øke sikkerhetskompetansen i befolkningen.

4.3 God og treffsikker virkemiddelbruk

De næringsrettede virkemidlene skal utløse samfunns- og bedriftsøkonomisk lønnsomme prosjekter som ellers ikke ville blitt iverksatt, uavhengig av bransje. Hensikten med et næringspolitisk virkemiddel er at det skal bidra til bedre utnyttelse av samfunnets ressurser enn hva som hadde vært tilfellet dersom virkemiddelet ikke hadde vært tatt i bruk. I dette ligger det at markedet fortsatt skal være den viktigste kilden til kapital for nye prosjekter, mens det offentlige skal kunne bidra der markedet svikter. Kun unntaksvis vil den offentlige finansieringen utgjøre mer enn 50 pst. av et prosjekts kostnader. Innovasjon Norge, SIVA og Norges forskningsråd forvalter en stor andel av regjeringens næringsrettede virkemidler. De er opprettet blant annet for å motvirke markedsvikt knyttet til små og mellomstore bedrifter, forskning, utvikling og innovasjon.

Følgende tiltak er nevnt i meldingen:

• Nytt mandat for Investinor Nærings- og handelsdepartementet vil vurdere å endre dagens føringer om spesifikke satsingsområder for å bidra til større grad av fleksibilitet. I tillegg vil eierskapet til Investinor bli overført fra Innovasjon Norge til Nærings- og handelsdepartementet.

• Forenkling av Innovasjon Norges virkemiddelportefølje Nærings- og handelsdepartementet vil be de to viktigste aktørene (Innovasjon Norge og SIVA) om å foreta en gjennomgang av selskapenes samlede virkemiddelportefølje. Innovasjon Norge vil få i oppdrag å foreslå konkrete tiltak for denne type forenkling og vurdere oppfølging i samarbeid med eiere og berørte departement.

• Nye landsdekkende såkornfond Nærings- og handelsdepartementet foreslår å opprette nye landsdekkende såkornfond, og at Innovasjon Norge får ansvaret for å forvalte statens eierandeler.

• Melding til Stortinget om immaterielle rettigheter Nærings- og handelsdepartementet vil legge frem en egen melding til Stortinget om immaterielle rettigheter hvor man gjør rede for immaterielle rettigheters betydning for innovasjon og verdiskaping.