Regjeringen vil i meldingen skape en grunnopplæring
for framtidens samfunn. Barn og unge skal få utvikle kompetanse
og verdier slik at de har et godt utgangspunkt for livslang læring.
Et inkluderende læringsmiljø innenfor trygge og forutsigbare rammer gir
fellesskolen et godt utgangspunkt for å skape trivsel, motivasjon
og læring. Regjeringen går i meldingen inn for å sikre og utvikle
den inkluderende fellesskolen og mener en sterk offentlig fellesskole
gir det beste grunnlaget.
Vurderingene og forslagene i meldingen er samlet
rundt tre hovedområder:
en inkluderende fellesskole
grunnopplæring for framtidens samfunn
fleksibilitet og relevans i videregående
opplæring
Regjeringen peker i meldingen på at skolen spiller
en avgjørende rolle i barns og unges liv. Fellesskolen skal gi alle
like rammer for opplæringen, uavhengig av bakgrunn, og være et sted
der barn og unge fra hele det norske samfunnet møtes og lærer sammen.
God kvalitet er det beste forsvaret for den
offentlige fellesskolen. Regjeringens utdanningspolitiske satsinger
er derfor spesielt innrettet på at skolen kan innlemme mangfoldet
av barn og unge. Meldingen dokumenterer at grunnopplæringen ikke
gir alle elever godt nok utbytte, og at dette får konsekvenser for
gjennomføringen i videregående opplæring. Regjeringen tar dette
alvorlig og gjennomfører en rekke tiltak for å sikre bedre kvalitet
og en mer inkluderende opplæring.
Regjeringen vil:
sikre en sterk offentlig
fellesskole og beholde dagens lov om privatskoler
videreføre satsingen Bedre læringsmiljø,
fortsette arbeidet mot mobbing og vurdere forsøk med flerfaglig
kompetanse på 5.–7. trinn i grunnskolen
videreføre kompetanse- og utviklingstiltak
for skoler og skoleeiere for å sikre god kvalitet på opplæringen
over hele landet
ta sikte på å opprette et nasjonalt senter
for ernæring, fysisk aktivitet og helse i barnehager og skoler
Regjeringen peker i meldingen på at det er lite sikker
kunnskap om hvilke kompetanser som vil bli etterspurt 20–30 år fram
i tid. Regjeringen har imidlertid tro på at sosial kompetanse, evne
til innovasjon og kreativitet, samt kunnskap om forskjellige kulturer
og språk vil få større betydning i et framtidig samfunn. Den digitale
utviklingen krever i tillegg at barn og unge har evne til å håndtere
store informasjonsstrømmer. Videre vil kunnskap om demokratiske
verdier og menneskerettigheter være viktige forutsetninger for å
opprettholde den norske samfunnsmodellen.
Regjeringen mener grunnopplæringen skal forberede
barn og unge til å delta i denne utviklingen. Fagene i grunnopplæringen
skal ha et innhold som gir barn og unge den kompetansen som er nødvendig for
å delta aktivt i samfunns- og arbeidsliv. Det er med jevne mellomrom
behov for å gjennomgå grunnopplæringens fag og innhold i et slikt
perspektiv.
Regjeringen vil:
utarbeide en fornyet
generell del av læreplanverket for Kunnskapsløftet og Kunnskapsløftet
– Samisk, slik at den er tilpasset den nye formålsparagrafen for
grunnopplæringen, og slik at den møter utfordringene i dagens og
framtidens samfunn
oppnevne et offentlig utvalg som får i
mandat å utrede framtidens kompetansebehov og hvilke kompetanser,
ferdigheter og kvalifikasjoner det mener er viktige for å delta
i videre utdanning, samfunns- og arbeidsliv
styrke skolens realfaglige, naturvitenskapelige og
teknologiske kompetanse og øke rekrutteringen til disse fagområdene
Regjeringen ser fullført videregående opplæring som
viktig, både som et mål for den enkelte og for å tilføre arbeidslivet
den kompetansen det har behov for. Skolen skal både svare på arbeidslivets
kortsiktige behov og gi elevene en kompetanse som kan utvikles gjennom
flere tiår i et arbeidsliv i endring. Behovet for ufaglært arbeidskraft
har gått ned. Framskrivninger viser at etterspørselen etter arbeidstakere
med fag- og svennebrev eller høyere utdanning vil fortsette å øke.
I årene framover vil det trolig bli mangel på sivilingeniører, ingeniører
og andre realister, sykepleiere, lærere, barnehagelærere og personer
med fagutdanning innen blant annet bygg og anlegg og helse og omsorg.
Meldingen viser at overgangen til arbeidsmarkedet
ikke fungerer godt nok for deler av fag- og yrkesopplæringen. For
å øke gjennomføringen mener regjeringen det er nødvendig både å
øke omfanget av læreplasser og å forbedre karriere- og utdanningsmulighetene
etter oppnådd fag- eller svennebrev eller yrkeskompetanse. Regjeringen
ser også behov for å gjennomgå deler av fag- og yrkesopplæringen
for å sikre at fag- og svennebrevene og yrkeskompetansene er anerkjente
og ettertraktede.
Regjeringen har de siste årene samarbeidet nært med
kommunene og fylkeskommunene for å forbedre gjennomføringen av videregående
opplæring gjennom prosjektet Ny GIV, men fortsatt har halvparten
av dagens arbeidsledige ikke fullført videregående opplæring, og
én av fire med grunnskole som høyeste utdanning er uføretrygdet.
Regjeringen vil trappe opp innsatsen gjennom flere
tiltak i videregående opplæring for bedre å ivareta de elevene og
lærlingene som står i fare for å falle fra. En del elever har i
overgangen mellom ungdomsskole og videregående opplæring behov for
et annet opplæringstilbud enn det ordinære skoletilbudet. Regjeringen
vil derfor legge til rette for at elevene kan oppnå grunnkompetanse
gjennom praksisbrev og gjennom mer variasjon og tilpasning i opplæringsløpene.
Regjeringen vil:
forbedre kvaliteten
og relevansen i videregående opplæring ved å gjennomgå tilbudsstrukturen
i fag- og yrkesopplæringen i samarbeid med partene i arbeidslivet
utvide muligheten for tidligere fordypning
i lærefagene
øke fleksibiliteten i videregående opplæring
ved å sende på høring et forslag om at fag- og timefordelingen i
videregående opplæring blir veiledende innenfor rammen av totaltimetallet
og ved å åpne for at fylkeskommunene kan tilby vekslingsmodeller
i fag- og yrkesopplæringen
ta sikte på å gi elever med fullført og
bestått fag- og yrkesopplæring rett til påbygging til generell studiekompetanse
og etablere flere y-veier fra yrkesfaglige programmer til høyere
utdanning
gi skoleeierne mulighet til å etablere
yrkesfaglige veier til generell studiekompetanse
innføre praksisbrev som en del av tilbudsstrukturen
i videregående opplæring, rettet mot elever som har svake forutsetninger
for å gjennomføre et ordinært løp
prøve ut modeller for kvalifisering mellom
det andre og det tredje året i videregående opplæring for elever
som ikke får læreplass eller som ikke har forutsetninger for å gjennomføre
Vg3 påbygging
styrke kunnskapsgrunnlaget om videregående opplæring
Regjeringen mener at den fleksibiliteten og
relevansen som foreslås innført i videregående opplæring, vil styrke
opplæringen. Men målene for grunnopplæringen kan ikke vedtas alene
på nasjonalt nivå, de må formidles slik at skoleeierne kan følge
opp intensjonene på lokalt nivå.
Når det gjelder avgrensning av meldingen, vises det
til tidligere meldinger på grunnopplæringens område i inneværende
periode. Blant disse er Meld. St. 19 (2009–2010) Tid til læring,Meld. St. 18 (2010–2011) Læring og fellesskap,Meld. St. 22 (2010–2011) Motivasjon –
Mestring – Muligheter, Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd
og Meld. St. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk.
Meldingen må også ses i sammenheng med andre større
satsinger på grunnopplæringens område, deriblant Ny GIV, lærersatsingen
GNIST og satsingen Motivasjon og mestring for bedre læring –Felles satsing på klasseledelse, regning,
lesing og skriving. Regjeringen har de siste sju årene styrket og
fornyet fellesskolen.
Regjeringen har lagt stor vekt på å involvere
relevante aktører i arbeidet med meldingen. Kunnskapsløftet er blitt
løpende evaluert av ulike forskningsmiljøer. Evalueringen ble avsluttet
i 2012. Sluttrapportene fra evalueringen utgjør et viktig kunnskapsgrunnlag
for meldingen. Det er også lagt vekt på annen nasjonal og internasjonal
forskning.
Meldingen presenterer flere tiltak som vil medføre
økte kostnader, blant annet for kommunesektoren. Regjeringen
vil komme tilbake til realiseringen av tiltakene, innføringstakt
og omfang i de årlige forslagene til statsbudsjett. Nedenfor omtales
tiltak som regjeringen tar sikte på å konkretisere i senere budsjetter.
Når det gjelder videregående opplæring, tar
regjeringen sikte på å innføre en rett til påbygging etter bestått
fag- og yrkesopplæring. Målet er å gjøre det enda mer attraktivt
å gå ut i lære og fullføre yrkesutdanningen.
Fylkeskommunen får gjennom meldingen utvidet
handlingsrom til å etablere fleksible og tilpassede opplæringsløp.
Viktige elementer er økt fleksibilitet gjennom veiledende fag- og
timefordeling på trinn, praksisbrev, kvalifisering mellom 2. og
3. år, bruk av veksling ved siden av 2 + 2-modellen, deling av programfagene
på Vg2, mer kunnskapsbasert dimensjonering og kompetansebygging
i fag- og yrkesopplæringen. Veiledende fag- og timefordeling kan
åpne både for effektivisering og for økte kostnader, avhengig av
hvordan fylkeskommunen utnytter fleksibiliteten.
Etablering av y-veier på flere fagområder, med lokalt
opptak ved høyskoler og universiteter, vil trolig medføre flere
studenter. Antall studieplasser innenfor disse tilbudene må tilpasses
rammen av eventuelle økninger i totalt antall studieplasser.
På området fellesskap og bedre læring vektlegger regjeringen
de grunnleggende ferdighetene, og for særlig å styrke de grunnleggende
digitale ferdighetene skal det etableres forsøk med nettverk for
erfaringsdeling og kompetanseutvikling mellom lærere. Regjeringen
er videre opptatt av å styrke regneferdighetene og motivere for
videre studier i realfag. Kompetanseutvikling for lærere i matematikk
og naturfag på 5.–7. trinn er et tiltak som kan bidra til bedre
resultater og å få flere til å velge realfagene framover.
Regjeringen vil også styrke innsatsen slik at
flere elever beholder nynorsk som hovedmål gjennom hele opplæringen.
Et utviklingsprosjekt for flere yrkesgrupper i skolen skal bidra
til å styrke læringsmiljøet og støtte lærerne i dette arbeidet.
Endelig er regjeringen opptatt av at skolen
skal være helsefremmende, og tar derfor sikte på å etablere et nasjonalt
senter for ernæring, fysisk aktivitet og helse i barnehager og skoler.
Senteret skal bidra til å styrke barnehagenes og skolenes rolle
som forebyggende og helsefremmende arena.
Alle de her nevnte tiltakene tar regjeringen
sikte på å konkretisere i sine forslag til statsbudsjett.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tor Bremer, Svein Gjelseth, Stine Renate Håheim, Khalid Mahmood, Karin
Yrvin og lederen Marianne Aasen, fra Fremskrittspartiet, Mette Hanekamhaug,
Tord Lien og Bente Thorsen, fra Høyre, Elisabeth Aspaker, Svein Harberg
og Henning Warloe, fra Sosialistisk Venstreparti, Heidi Sørensen, fra
Senterpartiet, Anne Tingelstad Wøien, fra Kristelig Folkeparti,
Dagrun Eriksen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser
til at regjeringen har lagt fram Meld. St. 20 (2012–2013) På rett
vei. Kvalitet og mangfold i fellesskolen.
Komiteen er tilfreds med at de
internasjonale undersøkelsene bekrefter at det har vært et trendskifte
i norsk skole. Evalueringene av Reform 94 og Reform 97 tegnet et
bilde av en skole preget av lite systematikk i læringsarbeidet og
av at det i mange tilfeller var mer oppmerksomhet på læringsaktivitetene enn
på elevenes læringsutbytte. Etter de nedslående resultatene av PISA
2000 var det etter komiteens mening helt nødvendig
med et klarere fokus på kvalitet i utdanningen, tydeligere læringsmål
og fokus på grunnleggende ferdigheter.
Komiteen viser til St.meld. nr.
31 (2007–2008) Kvalitet i skolen, hvor viktigheten av grunnleggende
ferdigheter, gjennomføring av videregående opplæring og mestring
og inkludering av elever og lærlinger ble understreket. Komiteen viser
til at det i samme melding ble foreslått tiltak for å støtte skoleeiere
og skolene i det lokale arbeidet med å gjennomføre reformen.
Komiteen viser til at Meld. St.
22 (2010–2011) Motivasjon – mestring – muligheter inneholdt tiltak
for å gjøre ungdomstrinnet mer variert og praktisk og et skolebasert
utviklingsprogram i klasseledelse.
Komiteen er tilfreds med at den
foreliggende meldingen har fokus på videregående opplæring generelt,
og yrkesfagene spesielt.
Komiteen mener at evalueringene
av Kunnskapsløftet har bidratt til et godt kunnskapsgrunnlag for
å videreutvikle norsk skole, og at det har vært satset betydelig
på utdanningsforskning. Komiteen vil likevel peke
på behovet for mer utdanningsforskning, og viser til at evalueringen
synliggjør manglende forskning på kvalitet i videregående opplæring
og hvordan helheten av tiltak har påvirket det som skjer i klasserommet.
Komiteen mener at skolen er for
viktig til å la elevene være gjenstand for politiske eksperimenter. Skolen
må ha tid og ro til å gjennomføre langsiktig utviklingsarbeid og
til å konsentrere seg om de mest sentrale oppgavene.
Komiteen viser til at Kunnskapsløftet
er basert på en bred erkjennelse av at man aldri har lov til å slå
seg til ro med at elevene har svake basiskunnskaper og ferdigheter
i lesing, skriving og regning.
Komiteen vil påpeke at skolen
er et veksthus, ikke kun en kunnskapsproduserende bedrift. Komiteen vil
ha en skole som tar sitt brede danningsmandat på alvor og gir barn
og unge både utdanning og personlig danning.
Komiteen mener hvert barn er
unikt og kommer til skolen med hele seg, hele sin livsfortelling. Mangfold
er en av skolens største og mest krevende utfordringer. Derfor er
skolen så viktig som arena for dialog og brobygging der vi som enkeltmennesker
og grupper er og vil være forskjellige. Derfor må kampen mot mobbing
vinnes hver dag på nytt og på nytt, gjennom nitid, systematisk arbeid.
Derfor trengs større variasjon mellom teoretiske og praktiske læringsformer.
Derfor trenger skolen ikke bare lærere, men også tilgang til mer
flerfaglig kompetanse i skolen, blant annet gjennom barnevernspedagoger,
miljøterapeuter, helsesøstre, barne- og ungdomsarbeidere og andre. Komiteen mener
det er viktig å bygge et lag med flerfaglig kompetanse rundt læreren.
Komiteen viser til at fellesskolen
er et resultat av aktive politiske valg og prioriteringer.
Komiteen viser til at norsk utdanningspolitikk i
det store og det hele har vært en suksesshistorie. Lik rett til
utdanning innebærer at Norge i dag er et av landene i verden med
høyest utdanningsnivå. Den bevisste og aktive satsingen på kunnskap
til hele folket har resultert i et av verdens mest produktive og omstillingsdyktige
arbeidsliv. Det har gjort oss til et samfunn med relativt små forskjeller
og lavt konfliktnivå.
Komiteen peker på at Kunnskapsløftets
styringsprinsipper ga skoleeiere, skoler og lærere et større lokalt
handlingsrom, og at delrapporter i evalueringen viste at enkelte
skoleeiere hadde behov for mer støtte i implementeringen av reformen.
Komiteen viser til at det har
vært bred politisk tilslutning til deltakelse i de internasjonale
OECD-undersøkelsene. Komiteen mener dette gir viktig kunnskap
og en pekepinn om hvor Norge befinner seg i det internasjonale landskapet.
Dette er nyttig kunnskap for skoleutvikling, men komiteenvil understreke at de internasjonale
testene ikke gir den hele og fulle sannheten om norsk skole. Komiteen mener
at internasjonale undersøkelser, blant annet i OECD-regi, ikke alene
skal legge føringer for norske utdanningspolitiske prioriteringer.
Komiteen legger derfor til grunn
et bredt kunnskapssyn for sin politikk. Komiteen viser
til at norsk skole har et bredt samfunnsmandat, og dette framkommer
tydelig i formålet til skolen og den generelle delen av læreplanen. Komiteenhar merket seg at norsk skole på dette
området vekker internasjonal anerkjennelse og interesse.
Komiteen viser til at Unescos
«pillars of education» vil demme opp mot et smalt og ensidig økonomisk
basert kunnskapssyn. All utdanning må hvile på fire bæresøyler
Learning to know
– Kunnskap og viten
Learning to do – Ferdigheter og praktisk
handling
Learning to live together – Fellesskap
og sosial kompetanse
Learning to be – Personlighets- og karakterutvikling
Slurver man med en av søylene, svekkes likevekten. Komiteen støtter
ikke en ensidig skolepolitisk oppmerksomhet på målstyring og kunnskap,
krav og kontroll.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen Stoltenberg II har implementert og gjennomført
reformen med kunnskapsløftet, men med et bredere kunnskaps- og læringssyn
og med mer vekt på støtte og veiledning enn det som i utgangspunktet
lå i reformen.
Flertallet mener det er viktig
at regjeringen Stoltenberg II siden 2005 har lagt vekt på å gi skolen arbeidsbetingelser
og arbeidsro til å drive utviklingsarbeid og til å gjennomføre Kunnskapsløftet. Flertallet peker
på viktigheten av at Øystein Djupedal innførte pause i de nasjonale
prøvene. Kvaliteten i prøvene ble forbedret, og i dialog med Skole-Norge ble
prøvene flyttet fra vår til høst slik at resultatene bedre kunne
benyttes til å forbedre læringen gjennom skoleåret. De skriftlige
prøvene i engelsk og norsk ble avviklet, og det ble ikke lagt til
rette for rangering av skoler ut ifra resultatene for de nasjonale
prøvene.
Flertallet peker på at det er
kommunene og fylkeskommunene som er skoleeiere, og at en god kommuneøkonomi
derfor er viktig for kvalitet i skolen. Flertallet er
derfor glade for at den rød-grønne regjeringen har styrket kommuneøkonomien
kraftig sammenlignet med Bondevik II-regjeringens kommuneopplegg.
Flertallet peker på viktigheten
av at den rød-grønne regjeringen stanset privatiseringen av fellesskolen
i 2005. Etter flertallets mening vil flere private
skoler utvanne fellesskolen, og flertallet er derfor
glade for at regjeringen har prioritert å styrke, fornye og forbedre
den offentlige fellesskolen.
Flertallet mener god kvalitet
er det beste forsvar for den offentlige fellesskolen, og viser til
at regjeringen siden 2005 har satt i gang en rekke tiltak for å
heve kvaliteten i norsk skole. Tidlig innsats er et grunnleggende
prinsipp, og tiltakene er blant annet rettet mot å øke elevenes
ferdigheter i lesing, skriving og regning, utvikle en mer praktisk,
variert og relevant opplæring og å innføre valgfag på ungdomstrinnet,
redusere frafallet i videregående opplæring gjennom Ny GIV-prosjektet,
mer yrkesretting av fellesfagene i fag- og yrkesopplæringen og kompetanseheving
for lærere og skoleledere. Flertallet er svært tilfreds
med at tiltakene som iverksettes er kunnskapsbaserte og har bred
tilslutning blant lærere, skoleledere, elever, foreldre og skoleeiere.
Bedre økonomi, sammen med stans av de storstilte
privatiseringsplanene og omlegging av de nasjonale prøvene, er etter flertallets mening
suksesskriterier for å skape arbeidsro i skolen. Flertallet mener
det er grunnleggende viktig at lærere, elever og utdanningsmyndigheter
kan konsentrere seg om å gjøre skolen god og bidra til læring for
alle elever.
Når det gjelder bakgrunnen for Kunnskapsløftet, viser komiteen til
at regjeringen Stoltenberg I i oktober 2001 nedsatte Kvalitetsutvalget,
og at mandatet ble utvidet av regjeringen Bondevik II. Utredningene som
fulgte ga etter komiteens mening et viktig grunnlag
for Kunnskapsløftet som ble lagt fram av daværende utdanningsminister
Kristin Clemet. Komiteen viser til at reformen ble
implementert og gjennomført av regjeringen Stoltenberg II, og komiteen understreker
at målene i reformen hadde bred politisk oppslutning.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre vil bemerke at Stoltenberg I-regjeringen
tapte valget høsten 2001 og at det utvalget Trond Giske oppnevnte 5. oktober
2001, ikke var kommet i arbeid før regjeringsskiftet 19. oktober
samme år. Samtidig er det et faktum at den nye utdanningsministeren
Kristin Clemet og regjeringen Bondevik II gjorde til dels betydelige
endringer i det opprinnelige mandatet, og utvalget ble senere gitt
et tilleggsmandat, med tydeligere fokus på kvalitet, noe som senere
gav utvalget navnet Kvalitetsutvalget. Som en følge av mandatendringen
fikk utvalget ny sammensetning og antall medlemmer ble tilnærmet
doblet, men den nye regjeringen holdt fast ved den oppnevnte utvalgslederen.
Disse medlemmer vil påpeke at
behovet for spissing av mandatet med klar vektlegging av kvalitet
i skolen ble ytterligere forsterket av de første norske PISA-resultatene
høsten 2001, som viste at norske elever presterte under gjennomsnittet
i OECD samtidig som Norge lå i toppen når det gjelder ressursbruk
og lærertetthet.
Disse medlemmer mener det på
denne bakgrunn er viktig å merke seg at det i realiteten var regjeringen
Bondevik II som la premissene for det som senere skulle bli Kvalitetsutvalgets
delinnstilling NOU 2002:10 Førsteklasses fra første klasse. Forslag til
rammeverk for et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem av norsk grunnopplæring,
og hovedinnstillingen som kom året etter, NOU 2003:16 I første rekke. Forsterket
kvalitet i en grunnopplæring for alle. Kvalitetsutvalgets to innstillinger
dannet opptakten til St.meld. nr. 30 (2003–2004) Kultur for læring,
som la grunnlaget for Kunnskapsløftet.
Disse medlemmer vil understreke
at regjeringen Bondevik II allerede i 2002 tok grep for å styrke
leseopplæringen. I tiltaksplanen for leselyst og leseferdighet «Gi
rom for lesing» som ble presentert i april 2003, ble det slått fast
at alle skoler bør ha en strategi for leseopplæring og lesing på
alle årstrinn, og at samarbeidet med bibliotekene skal styrkes.
For de tre første årene vil det samlet bli satt av 100 mill. kroner
til dette arbeidet, i tillegg kommer stipendmidler til lærerne.
I løpet av fem år skulle dette arbeidet føre til en målbar forbedring
i leseferdigheten.
Komiteen har høye ambisjoner
for fellesskolen og for at alle elever skal få realisert sitt potensial, og
er tilfreds med at måloppnåelsen i grunnopplæringen er forbedret
de siste årene. Komiteen mener at skolen skal møte
alle elever med forventinger og tydelige læringskrav, og at skolen
skal bidra til å gi like muligheter til alle. Komiteen viser
til at det har vært bred politisk enighet om mange tiltak som har styrket
og fornyet fellesskolen.
Komiteen mener vektlegging av
tidlig innsats, tilpasset opplæring og gode læringsmiljøer har bidratt
til den positive utviklingen vi nå ser i skolen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at alle de
nevnte tiltakene er positive, men at behovet for tiltak vil variere,
da det både er store lokale og regionale variasjoner, og store variasjoner
mellom skolene og innenfor den enkelte skole. Dette tilsier at den
enkelte skole (i samarbeid med skoleeier) best kjenner til hvilke
behov den har og hvor den trenger å sette inn tiltak innen tidlig
innsats og tilpasset opplæring. Disse medlemmer mener
at skolen i større grad må få mulighet til å sette inn ressurser
der den mener det er behov.
Disse medlemmer er opptatt av
å skape en best mulig skole. Vi lever i et internasjonalt konkurransesamfunn
hvor vi er en del av en global kunnskapsøkonomi. For å hevde oss
i denne konkurransen må vi satse på utdanning, forskning og kompetanseutvikling.
Grunnlaget for en slik strategi legges etter disse medlemmers oppfatning
allerede i grunnskolen. Vi må sørge for at alle som går ut av grunnutdanningen
har grunnleggende ferdigheter og basiskompetanse. Disse medlemmer mener
at dette ikke er ivaretatt i vesentlig grad i dag, all den tid en
har en frafallsprosent på rundt 30 i videregående opplæring, og
én av fem gutter ikke kan lese og skrive. Disse medlemmer mener
derfor en må se på ulike tiltak som fremmer læring godt nok til
å kunne mestre videregående opplæring.
Komiteen understreker at fellesskolen
har et bredt samfunnsmandat. Skolen skal etter komiteens mening
også være en arena for utvikling av sosiale ferdigheter og gi elevene
et grunnlag for aktiv deltakelse i samfunnet og arbeidslivet. Komiteen viser
til at det etter innføringen av Kunnskapsløftet er jobbet bredt
for å styrke elevenes sosiale kompetanse, blant annet gjennom satsingen Bedre læringsmiljø.
Komiteen legger til grunn et
bredt kunnskapssyn for sin kunnskapspolitikk. Det er viktig å stimulere
nysgjerrighet og kreativitet fordi dette danner grunnlag for et
innovativt og nyskapende arbeidsliv.
Komiteen viser til at forskerne
bak rapporten fra TIMSS 2011 understreker at det både er læreren og
den generelle trivselen hos elever og lærere som bidrar til læring.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at tiltak som gratis leksehjelp til alle elever på 1.–4.
trinn, gratis frukt og grønt, mer fysisk aktivitet og en kulturskoletime
bidrar til en mer innholdsrik og variert skoledag.
Komiteen støtter departementets
forslag om å utarbeide en fornyet Generell del av læreplanverket som
bedre reflekterer samfunnsutviklingen og formuleringene i formålsparagrafen
fra 2008. Komiteen vil understreke at grunnopplæringen
handler om mer enn tilegnelse av konkrete og målbare ferdigheter
og kunnskaper. Komiteen mener at en slik fornyelse
skal bidra til å øke oppmerksomheten om grunnopplæringens brede
danningsmandat og framheve samspillet mellom ulike typer ferdigheter, kunnskaper
og holdninger.
Komiteen viser til at Generell
del av læreplanen er høyt verdsatt av Skole-Norge, og understreker at
en fornying må bygge på og videreføre hovedelementene og grunnsynet
i denne. En fornyet Generell del skal beskrive de mange og ulike
oppgavene skolen har og få tydelig fram at grunnopplæringens viktigste
oppgave er å sette barn og unge i stand til å møte framtiden på
en best mulig måte gjennom å gi dem identitet, kunnskap og helhetlig
kompetanse. I tillegg til tydeligere å beskrive skolens åpne og
inkluderende holdning i møte med et stadig større livssynsmangfold
og utfordringene med den digitale virkeligheten, mener komiteen at
likestilling, toleranse og demokrati bør være temaer i Generell
del av læreplanen.
Komiteen mener en av de viktigste
avklaringene Stortinget har gjort på skoleområdet de siste årene,
var å enes om en ny formålsparagraf i 2008. Dette arbeidet, hvor
samtlige partier klarte å enes om en konkret formulering av skolens
verdigrunnlag og samfunnsoppdrag, står det respekt av. Dette bør
gi grunnlag for ro rundt diskusjonen om basis for grunnopplæringens
dannings- og utdanningsarbeid i lang tid framover.
Komiteen viser til at den nye
formålsparagrafen poengterer at den kristne og humanistiske kultur- og
verditradisjonen fortsatt skal ha særlig vekt i skolens arbeid,
samtidig som paragrafen også løfter det flerkulturelle og flerreligiøse
tydeligere fram som en viktig del av skolens arbeid. Komiteen understreker
at den fornyede generelle delen av læreplanverket skal bygge på
dette verdimessige fundamentet i formålsparagrafen og utdype hvordan
det skal forstås.
Komiteen er opptatt av at formålsparagrafen, Kunnskapsløftets
generelle del og Læringsplakatens 11 punkt skal brukes aktivt i
skolehverdagen. Slik læreplanens fem grunnleggende ferdigheter skal
inngå i alle fag og forplikte alle lærere, må man i praksis og på
bredt plan arbeide kontinuerlig med å aktualisere Norges kulturarv
og tradisjon og formålsparagrafens fellesverdier i skolens hverdag. Komiteen mener at
en fornyet Generell del av læreplanen skal poengtere at en av grunnopplæringens
viktigste oppgaver er å bidra til at disse verdiene løftes tydelig
fram. Disse må konkretiseres både i den faglige undervisningen og
i læringsmiljøet i alle skoler og på alle trinn: respekt for menneskeverdet
og naturen, åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og
solidaritet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener utfordringen i dag ikke er
å enes om et ja eller nei til en kristen formålsparagraf. Utfordringen
i dag er hvordan skolene i sterkere grad skal kunne bruke det verktøyet
som formålsparagrafen er. Skolens fremste oppgave er å gjøre alle
barn og unge til vinnere i eget liv. Å bli anerkjent og verdsatt
er nøkkelen til motivasjon, arbeidsglede og følelse av verdighet. I
en tid da bl.a. helsesøstre melder om økende elevstress som følge
av tøft prestasjonspress, trenger man å løfte fram det professor
Tom Tiller kaller en «nullvisjon når det gjelder unge menneskers
knekte selvbilder».
Disse medlemmer mener derfor
at Kunnskapsløftet må støttes opp av et verdiløft. Man må i langt
sterkere grad løfte viktigheten av skolens formålsparagraf på alle
plan i skolehverdagen. På samme måte som de grunnleggende ferdighetene
skal inngå i alle fag og forplikte alle lærere, må det i praksis
og på bredt plan arbeides kontinuerlig med å aktualisere Norges
arv og tradisjon og formålsparagrafens fellesverdier i hverdagen
– respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfrihet, nestekjærlighet,
tilgivelse, likeverd og solidaritet.
Disse medlemmer viser til Dokument
8:90 S (2012–2013) om et verdiløft i skolen og fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme en plan for bedre
å innlemme formålsparagrafen i alle fag og på alle nivåer i skolen.»
Komiteen mener det er en styrke
ved det norske samfunnet at ulike mennesker møtes i den samme skolen,
og peker på at skolen har et ansvar for å formidle demokratiske
verdier, toleranse og respekt for ulikheter. Komiteen er
glad for at den internasjonale undersøkelsen ICCS 2009 The International
Association for the Evaluation of Educational Achievement (IEA)
viser at norske elever har sterk tillit til demokratiske institusjoner,
og at få elever aksepterer voldelige ytringsformer.
Selvstendige og kritiske mennesker er etter komiteens mening
en viktig forsvarsmur mot antidemokratiske krefter. Komiteen deler
derfor regjeringens oppfatning om at det er viktig å styrke skolens
kompetanse når det gjelder demokratisk beredskap, rasisme og antisemittisme. Komiteen registrerer
at det fra høsten 2013 vil bli etablert en full stilling på Senter
for studier av Holocaust og livssynsminoriteter for å styrke HL-senterets
skolerettede arbeid mot antisemittisme.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at faget elevrådsarbeid ble
avviklet for å sikre timer til valgfag og fordi faget i seg selv
fikk varierende tilbakemeldinger. Flertallet vil
understreke at elevdemokrati og elevmedvirkning skal være en naturlig
del av opplæringen og ivaretas i blant annet læreplanen i norsk
og samfunnsfag. Flertallet vil også vise til at det
fra høsten 2013 er etablert et nytt valgfag på ungdomstrinnet, «Demokrati
i praksis». Elevene kan der arbeide med menneskerettigheter og demokratiforståelse
lokalt og nasjonalt, der de skal få bruke egne erfaringer og synspunkter.
Faget skal også gi muligheter for praktisk arbeid gjennom elevråd
og for et godt og inkluderende skolemiljø. Flertallet mener
den varslede etableringen av et nasjonalt senter for samfunnsfag
vil kunne bidra positivt i demokratiopplæringen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre er kritisk til at regjeringen har
fjernet faget elevrådsarbeid. Disse medlemmer mener
de gode resultatene i den internasjonale demokratiundersøkelsen
ICCS (International Civic and Citizenship Education Study) fra 2009
henger sammen med et godt utviklet elevdemokrati på skolene.
Disse medlemmer mener fortsatt
at fjerningen av faget sender gale signaler når det gjelder betydningen
av elevdemokrati og elevmedvirkning.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener
en i stedet for å fjerne faget burde satset mer på å sikre elevrådene
reelle muligheter for medbestemmelse samt videreutvikle ordningen med
elevrepresentanter i skolens styrende organer.
Komiteen mener det er positivt
at de internasjonale undersøkelsene viser at det er de svakest presterende
elevene som har hatt størst fremgang. Komiteen vil
peke på at det de siste årene er innført en rekke tiltak som er
særlig innrettet for å løfte de svakest presterende elevene og utjevne
sosiale forskjeller. Komiteen viser i den sammenheng
til behandlingen av St.meld. nr. 16 (2006–2007) … og ingen sto igjen.
Tidlig innsats for livslang læring, jf. Innst. S. nr. 164 (2006–2007).
Komiteen mener samtidig at det
er et potensial for å lykkes i større grad med sosial utjevning
i utdanningssystemet enn i dag. Komiteen peker på
at Kunnskapsløftets mål var å heve de faglige prestasjonene til
alle elever, og at reformens kjerneelementer i all hovedsak var
universelle i den forstand at de omfattet alle elever. Komiteen mener
derfor det er nødvendig med flere målrettede tiltak for å redusere betydningen
av sosial bakgrunn og gi alle elever mulighet til å oppfylle sitt
potensial.
Komiteen vil understreke at tett
og målrettet oppfølging fra skoleeiers side har stor betydning for skolen
i den enkelte kommune. Skoleeiere som følger utviklingen tett og
som styrer ressursene inn der det er størst behov for dem, bidrar
til å løfte resultatene.
Komiteen vil peke på at mange
minoritetsspråklige elever lykkes godt i grunnopplæringen, og mener
det er viktig å anerkjenne den kompetansen elever med minoritetsbakgrunn
har.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre, mener at et samfunn med små sosiale
forskjeller best skapes gjennom en sterk offentlig fellesskole. Flertallet deler
derfor regjeringens syn om at prioriterte utdanningspolitiske mål gjelder
for alle elever.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er viktig å sikre fellesskolen og vil derfor støtte dagens
privatskolelov og gå imot å gjeninnføre den såkalte «friskoleloven».
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil fremheve det
viktige bidraget private skoler står for som et supplement til den offentlige
skolen. Private skoler bidrar både til å gi elever og foreldre reell
valgfrihet, og ikke minst tilbud om alternative pedagogikkformer.
De private skolene fremmer mangfold i det norske skolesystemet.
Disse medlemmer viser til at
analyser av Kunnskapsløftet foretatt ved NOVA (Norsk institutt for
forskning om oppvekst, velferd og aldring) viser at den mest positive
karakterutviklingen kommer i skoler der den viktigste fellesnevneren
er at elevene opplever læringsmiljøet sitt som spesielt godt.
Analysene viser at eierformen på skolen ikke
har betydning for bedret resultat for elevene. Framgangen har vært
omtrent den samme på kommunale som på privateide skoler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre finner derfor ikke belegg for at samfunn med små
sosiale forskjeller bare skapes gjennom en sterk offentlig fellesskole.
Disse medlemmer mener det må
være åpenhet om resultatene i skolen, og at det må tilrettelegges for
at skoler kan lære av hverandre ved å sammenligne resultater og
utveksle erfaringer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til SSBs barnetilsynsrapport som viser at elever og foreldre
er godt fornøyd med leksehjelpen. For flertallet er
det viktig at tilbudet skal være et universelt tiltak, et tilbud
til alle barn i denne aldersgruppen. Barnetilsynsrapporten viser
at tilbudet treffer en gruppe barn som har lavere deltakelse i SFO
enn jevnaldrende, blant annet barn av foreldre med lav utdanning
og barn med minoritetsbakgrunn. Flertallet mener
dette viser at leksehjelp kan være et egnet tiltak for økt sosial
utjevning.
Flertallet har likevel merket
seg flere innspill fra sektoren om at leksehjelpen noen steder ikke
fungerer etter hensikten. Flertallet viser til at
evalueringen av leksehjelpen vil foreligge juni 2013, og at denne
vil bidra med viktig kunnskap om hvordan ordningen kan forbedres
og videreutvikles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det
i Utdanningsdirektoratets rapport for 2012 kommer frem at dagens leksehjelpsordning
ikke er sosialt utjevnende. Den første delrapporten i evalueringen
av leksehjelp på 1. til 4. trinn ble publisert våren 2012. Rapporten
viser at lovarbeidet og implementeringen av tiltaket var preget
av hastverk, og at leksehjelpen ikke virker sosialt utjevnende så
lenge tiltaket ikke tilpasses den enkelte elev. Disse medlemmer har
også registrert at kommunale undersøkelser av leksehjelpsordningen
viser at denne ikke har fungert etter hensikten. Disse medlemmer viser
til at det i stor grad er ufaglærte assistenter som står for leksehjelpsordningen. Disse
medlemmer vil understreke betydningen av lærerens kompetanse
for elevenes læringsutbytte. Med bakgrunn i at denne stort sett
er fraværende i dagens leksehjelpsordning, mener disse medlemmer at
elevene hadde fått bedre utbytte om skolene fikk tildelt midlene
til å sette inn tidlig innsats der skolen finner det nødvendig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil således vise til NIFUs rapport «Elevers
prestasjonsutvikling – hvor mye betyr skolen og familien?» som viser at
Oslo-skolen synes å lykkes bedre med å kompensere for sosial bakgrunn
enn skoler i andre fylker der målrettede tiltak som ekstra ressurser,
dyktige lærere og flere undervisningstimer på skoler i målgruppen har
bidratt til dette.
Komiteen peker på at et viktig
element i fellesskolen er retten til spesialundervisning for de
elevene som ikke har eller ikke kan få tilfredsstillende utbytte
av den ordinære undervisningen. Komiteen viser til
den omfattende behandlingen spesialundervisning fikk i Meld. St.
18 (2010–2011) Læring og fellesskap og i Innst. 50 S (2011–2012)
og Innst. 405 S (2010–2011).
Komiteen ønsker at opplæringen
skal være inkluderende og at alle elevene skal få god tilpasset opplæring
innenfor det ordinære undervisningstilbudet. Spesialundervisning
skal være et målrettet tilbud til elever med særskilte behov utover
dette. Komiteen vil understreke viktigheten av at
tiltak settes inn tidlig for elever som har problemer og tilpasset opplæring
for alle elever slik at behovet for spesialundervisning reduseres.
Komiteen viser til GSI-statistikk
som viser at andelen elever med enkeltvedtak om spesialundervisning
har økt i mange år, men at økningen har stoppet opp de to siste
skoleårene. Komiteen vil påpeke at skolene i første
rekke må søke å gi tilbud innenfor den ordinære undervisningen. Komiteen er opptatt
av at PP-tjenesten i den enkelte kommune må ha kunnskaper til å
møte de utfordringene elevgruppen representerer. Det er viktig at
PP-tjenesten er tilgjengelig og bidrar til helhet og sammenheng,
da PP-tjenesten er en avgjørende del av apparatet som skal sikre
gode tjenester til barn som trenger det. Komiteen vil
påpeke at bedre kartleggingsverktøy og kompetanseheving vil være
sentrale tiltak i denne sammenheng.
Komiteen viser til at det er
iverksatt en omfattende omorganisering av det statlig spesialpedagogiske
støttesystemet (Statped), der formålet er å sikre høyere kvalitet
og et likeverdig tilbud i hele landet. Blant annet er regionaliseringen
av Statped og tiltakene for å styrke kompetansen og kvaliteten i
PP-tjenesten viktige. Høsten 2012 ble det etablert en ekspertgruppe,
forankret i Norges forskningsråd, som skal gå gjennom, vurdere og
foreslå endringer i utdanningene av spesialpedagoger, samt avdekke kunnskapshull
som må tettes i opplæringen av personer med ulike særskilte behov. Komiteen viser
til at Nasjonalt senter for matematikk i opplæringen, Nasjonalt
senter for lesing og leseforskning og Nasjonalt senter for flerkulturell
opplæring har fått utvidet mandat til å få PP-tjenesten som målgruppe.
Komiteen mener det er viktig
å styrke kompetansen i PP-tjenesten og viser til at Utdanningsdirektoratet
i dialog med KS innen 1. juni 2014 skal ha vurdert ulike tilnærminger
som kan synliggjøre hvilken kompetanse og kriterier for god tjenesteyting som
kan forventes innenfor dagens mandat og oppgaver i PP-tjenesten.
I tillegg skal Utdanningsdirektoratet (Udir) i samarbeid med KS
igangsette en etter- og videreutdanningsstrategi for PP-tjenesten.
Fra høsten 2013 starter også prosjektet «Vi sprenger grenser», som
er utarbeidet av Udir i nær dialog med brukerorganisasjonene. Komiteen viser
til at prosjektet skal bidra til bedre opplæring av elever med utviklingshemninger.
Komiteen viser til at regjeringen
har lagt frem lovforslag om at skolen skal vurdere og eventuelt prøve
ut tiltak innenfor rammen av ordinær opplæring før henvisning til
PP-tjenesten, og viser til den forestående behandlingen av Prop.
129 L (2012–2013).
For å sikre at PP-tjenesten er i stand til å
gi gode tjenester til barn som trenger det, fremmer komiteen følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen opprette et nasjonalt tilbud
om etter- og videreutdanning for PP-tjenesten.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, er kjent med at Norsk Forbund
for Utviklingshemmede (NFU) har spilt inn et forslag om å etablere
en eller flere forsøksskoler med siktemål å drive inkluderende opplæring
på tvers av diskrimineringsgrunnlag, og at forbundet har ønsket
seg en forsøksskole i Osloregionen. Flertallet er
derfor glad for at Utdanningsdirektoratet, i samarbeid med Statped,
planlegger en pilotskole i Osloregionen i forbindelse med prosjektet
«Vi sprenger grenser». Noen av områdene som det vil satses på er
å utvikle gode modeller for samhandling og veiledning mellom ulike
aktører i opplæringen.
Flertallet vil understreke viktigheten
av at elevene får oppfylt sine lovfestede rettigheter og skoleeiers
ansvar for dette. Flertallet mener det er positivt
at departementet vil sende på høring et forslag om presisering av
lovens krav til forsvarlig system for å følge opp lovverket. I tillegg
støtter flertallet at Kunnskapsdepartementet vil
styrke koblingen mellom tilsyn og veiledning, og mener et mer langsiktig
perspektiv på tilsyns- og veiledningsinnsatsen vil bidra til å styrke
elevenes rettssikkerhet og bedre læringssituasjonen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
peker på at regjeringen har viet elever med behov for særskilt hjelp
og støtte i opplæringen stor oppmerksomhet og har vært opptatt av
at alle elever skal få den opplæringen de har krav på og behov for.
Behovene er imidlertid svært forskjellige, og saksfeltet
er av den grunn også svært komplekst. For å løse utfordringene og
gjøre norsk skole bedre i stand til å ivareta sine oppgaver på en
best mulig måte, oppnevnte regjeringen et offentlig utvalg som avleverte
en omfattende og grundig NOU, som dannet grunnlaget for Meld. St.
18 (2010–2011) «Læring og fellesskap». Dette flertallet viser
til at dette var den første stortingsmeldingen på nesten tjue år
som i sin helhet var viet opplæring av barn og unges særskilte behov. Dette
flertallet viser til at departementet nå gjennomfører tiltakene
i meldingen slik at kvaliteten på opplæringen rettet mot elever
med særskilte behov blir forbedret.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser behovet for at
det settes i gang et prøveprosjekt der PPT i samråd med skolen gis
tillatelse til å sette inn spesialpedagogiske tiltak for enkeltelever
som har behov for det. Dette vil muligens spare elever for lang
ventetid der ingenting skjer med hensyn til nødvendige tiltak. I
tillegg kan dette redusere omfattende spesialundervisning på et senere
tidspunkt i skolegangen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen igangsette prøveprosjekt
i inntil ti kommuner der lærer og skoleleder på den enkelte skole,
i samråd med PP-tjenesten, bemyndiges til å ta beslutning om spesialpedagogiske tiltak
rettet mot enkeltelever.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener at lærerutdanningen må styrkes på
lengre sikt ved at den omgjøres til en 5-årig mastergrad med større
mulighet for fordypning og spesialisering.
Komiteen finner grunn til å understreke
at det er avgjørende viktig at nasjonale utdanningsmyndigheter initierer
målrettede utviklingsprosesser som skal minske byråkratiet knyttet
til spesialundervisning og frigjøre tid fra utredning til direkte
elevrettet innsats der eleven er. I Meld. St. 18 (2010–2011) vises
det til at PPT skal kunne brukes mer direkte inn i skolen for å
få til god tilpasset undervisning og bedre læringsutbytte. For at
PPT skal kunne bli en ressurs i skolens daglige arbeid, så er det
nødvendig med smidige og korte beslutningsprosesser slik at tiltak
hurtig kan settes inn. Veiledning av lærere og de elevene det gjelder
og større oppmerksomhet på forebyggende innsats er viktig om man
skal kunne lykkes med tidlig innsats og kunne unngå at et stadig
økende antall elever må utredes av PP-tjenesten. Komiteen har merket
seg at en mer skolenær virksomhet er ønskelig også sett fra PP-tjenestens
side, og at tjenesten må rustes til å møte de utfordringene elevgruppen
representerer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen har fremmet en rekke forslag for å sikre
en riktigere bruk av spesialundervisning og viser til den forestående
behandlingen av Prop. 129 L (2012–2013). Forslagene gjelder blant
annet plikt for skolene til å evaluere utbytte av opplæringen før
det fattes vedtak om spesialundervisning, og forslag om å gjøre
den halvårlige skriftlige oversikten over den opplæring elever med
spesialundervisning får, til en årlig rapport, noe som vil innebære
mindre administrasjon for kommuner og fylkeskommuner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Riksrevisjonens
undersøkelse av spesialundervisning i grunnskolen, Dokument 3:7
(2010–2011). Denne undersøkelsen påpeker omfattende svakheter i
hvordan saksbehandlingsreglene knyttet til spesialundervisning blir
etterlevd. Det er nødvendig å sikre at alle kommuner har tilstrekkelig
kompetanse for å kunne fatte vedtak som sikrer at elever som trenger
det, får oppfylt retten til spesialundervisning. Disse medlemmer mener
det er en stor utfordring å sikre at de mest hjelpetrengende elevene
møter lærere som har de nødvendige faglige og pedagogiske kvalifikasjoner
til å heve deres skoleprestasjoner. Disse medlemmer vil
påpeke at det er et stort behov for etter- og videreutdanning blant
norske lærere, noe som er av særlig betydning når det gjelder spesialundervisning. Tidlig
innsats forutsetter at de nye lærerutdanningene gir fremtidige lærere
en viss innføring også i spesialpedagogiske problemstillinger.
Komiteen peker på at tegnspråk
er et sentralt fag for kultur, kommunikasjon og identitetsutvikling, samtidig
som det er et viktig redskapsfag for læring og forståelse i alle
fag på alle trinn. Flertallet viser til St. Meld.
nr. 35 Mål og meining? (2007–2008) som ga Språkrådet ansvar for
norsk tegnspråk som språkpolitisk arbeidsområde, og pekte på det
offentliges ansvar for å styrke og utvikle norsk tegnspråk som minoritetsspråk.
Komiteen er kjent med de utfordringer
som finnes, og er derfor glad for at departementet sammen med Norges
Døveforbund og Språkrådet har hatt en dialog om prosjekter som skal
bidra til å styrke norsk tegnspråks status i grunnopplæringen. Komiteen er
kjent med at departementet har gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag
å jobbe videre med å konkretisere og iverksette fire tiltak: tre
pilotprosjekter knyttet til tegnspråk i opplæringen, rammeverk for
muntlige ferdigheter i tegnspråk, støtte til videreutdanning innen
norsk tegnspråk for lærere og styrking av norsk tegnordbok.
Komiteen mener disse prosjektene
vil være med på å heve statusen og kjennskapet til tegnspråk for
lærere og hørende elever og slik bidra til at det blir lettere å
være tegnspråklig elev i skolen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det er mulig i dagens struktur for videregående skole
å tilby tegnspråk som 2. fremmedspråk, dersom skolen har kompetanse
og det er elever som er interessert i dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til viktigheten
av universell utforming. Dessverre ivaretas ikke de anslagsvis 400 000
hørselshemmede og 4 000–5 000 døve i Norge gjennom dagens planer.
Disse er avhengige av tegnspråk for å kommunisere med omgivelsene,
men antallet som er i stand til å kommunisere gjennom tegnspråk,
er på langt nær er høyt nok. Disse medlemmer peker
på det positive ved innføring av flere valgfag i skolen, og at det
er viktig at tegnspråk gjøres tilgjengelig som et av valgfagene
som tilbys skolene. Disse medlemmer mener dette vil
føre til en bedre sosial integrering av døve og hørselshemmede elever,
samt også kunne bidra til økt rekruttering til døvetolkutdanningen
som en vet har utfordringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Dokument 8:89
S (2012–2013) om innføring av tegnspråk som valgfag i ungdomsskolen
og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at tegnspråk gjøres
tilgjengelig som valgfag i ungdomsskolen.»
Komiteen peker på at evalueringen
av Kunnskapsløftet viser at et kjennetegn ved skoler som har resultatmessig
framgang, blant annet er at elevene opplever at de har et særlig
godt læringsmiljø. Komiteen vil derfor understreke
at et godt læringsmiljø er viktig både for den enkelte elevs motivasjon, helse
og trivsel, og som et middel for å oppnå bedre læringsutbytte og
gjennomføring. Komiteen er derfor glad for at Elevundersøkelsen
viser at trivselen er generelt høy gjennom hele grunnopplæringen.
Komiteen peker på at det fysiske
skolemiljøet er en viktig forutsetning for elevenes læring, og viser til
at krav til det fysiske skolemiljøet er regulert i opplæringsloven
og folkehelseloven.
Komiteen viser til at Meld. St.
34 (2012–213) om nasjonal folkehelsestrategi gir en nærmere omtale
av fysisk miljø i skoler og barnehager.
Rentekompensasjonsordningen for oppussing av skolebygg
ble innført i 2002, og komiteen viser til at målet
med ordningen er å sikre at alle elever i grunnskolen og videregående
skole får gode læringsforhold. Komiteen viser til
at Husbanken fra innføringen av ordningen og til og med første halvår 2012
har registrert 2 083 prosjekter fordelt på 1 278 skoler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil særlig understreke
at staten har et ansvar for å bidra økonomisk slik at fylker og kommuner
kan klare det løftet som bygging og rehabilitering av skolebygg
representerer. Av denne grunn er det viktig at ordningen med rentekompensasjon
for skolebygg videreføres og også vurderes styrket. Disse
medlemmer mener på prinsipielt grunnlag at også friskoler
bør kunne søke om rentekompensasjon. Videre mener disse medlemmer at
det vil være fornuftig å i større grad stimulere til OPS-løsninger
ved bygging av nye skoleanlegg, for på denne måten å sikre raskere
og mer kostnadseffektiv realisering av prosjektene.
Komiteen ønsker at den norske
skolen skal være en inkluderende skole også når det gjelder fysisk
tilgjengelighet. Det er derfor viktig at alle nye skolebygg er universelt
utformet.
Komiteen viser til Stortingets
behandling av Meld. St. 18 (2010–2011) Læring og fellesskap. Statped
er fra 1. januar 2013 omorganisert til én virksomhet med fire flerfaglige
regionalsentre og skal gjennom regionalisering utvikles til å bli
en tjeneste som i større grad arbeider forebyggende med kompetanseutvikling
i kommuner og fylkeskommuner. Hvert regionsenter skal ha god kjennskap
til hvilke behov regionens kommuner og fylkeskommuner har for kompetanse. Komiteen viser
til at Statped innenfor sitt nye mandat vil kunne gi råd og veiledning
om tilretteleggingsmuligheter både i skole og lærebedrifter, som
ledd i å bidra aktivt til et mer inkluderende utdannings- og arbeidsliv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Innst. 405 S (2010–2011)
hvor disse partier uttrykte bekymring over at den foreslåtte region
sør-øst vil bli svært stor og at det derfor burde etableres to sentre
i denne regionen. Disse medlemmer er redd kommunenes
tilgjengelighet til spesialisert kompetanse hos Statped sørøst vil
bli dårligere enn i andre deler av landet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at det fysiske skolemiljøet er viktig
for alle elever – også dem som har behov for universell utforming. Disse
medlemmer mener at det haster å sette forpliktende tidsfrister
for når alle skoler og øvrige undervisningsbygg skal være universelt
utformet, noe som er avgjørende for å sikre alle elever like muligheter
for å lykkes.
Komiteens medlem fra Venstre viser
i denne forbindelse til Venstres alternative statsbudsjett for 2013,
hvor det ble satt av 250 mill. kroner som første ledd i en opptrappingsplan
for å sikre universell utforming av alle skole- og undervisningsbygg
i Norge.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fastsette en forpliktende
tidsfrist for når alle skoler og øvrige undervisningsbygg skal være
universelt utformet.»
Komiteen vil understreke den
alvorlige utfordringen det er at nesten 7 pst. av elevene rapporterte om
mobbing i Elevundersøkelsen for 2012. Komiteen mener
at det å forhindre mobbing er et viktig virkemiddel for bedre læring
i skolen, og er derfor positiv til at det nasjonale tilsynet med
skolenes arbeid med elevenes psykososiale miljø skal videreføres. Komiteen vil
understreke viktigheten av at skoler som over tid har utfordringer
med læringsmiljø og mobbing, tilbys oppfølging og målrettet støtte med
konkrete tiltak, og viser til at Barneombudet har fått finansiert
to stillinger for å styrke arbeidet mot mobbing.
Komiteen viser til at forskere
ved Læringsmiljøsenteret har avdekket at det å bli utsatt for systematisk
mobbing er den største risikofaktoren for psykiske lidelser og muskel-skjelett-plager
blant barn og unge, og disse lidelsene gjelder i sin tur for mer
enn 50 pst. av de uføre i den voksne befolkningen. Komiteen mener
derfor at forebygging av mobbing er et svært viktig helseforebyggende
tiltak. Mobbing er et stort helseproblem, og ungdom som har psykiske problemer
har ofte en eller annen mobbehistorie med seg i bagasjen. Minst
40–50 000 barn og unge i Norge utsettes for mobbing ukentlig eller
oftere, det vil si 5–10 pst. Tilsvarende er det minst fem prosent
som utfører mobbing regelmessig. En mindre prosentdel har begge
roller.
Det er en svært tung belastning å være utsatt
for mobbing. Det gir redusert livskvalitet, psykiske lidelser og
somatiske lidelser. Komiteen viser til at i en kartlegging
av mobbing blant 963 skoleelever i åttende og niende klasse i Norge
hadde 33 pst. av de som oppga å bli mobbet, høy forekomst av PTSD-symptomer
(posttraumatisk stress). Mobbingen setter også ofte spor og kan
følge den det gjelder i mange år. Ettervirkninger av mobbing kan
ifølge forskerne være angst, depresjon og andre psykiske vansker. Ikke
bare hos mobbeofferet kan ettervirkningene være alvorlige. De som
utfører mobbing har svært mye høyere risiko for å utvikle sosiale
problemer og antisosial atferd. Dette underbygger at det er helsefremmende
å forebygge og stoppe mobbing. Komiteen viser til
at departementet i 2012 etablerte et nytt nasjonalt senter for læringsmiljø
og atferdsforskning.
Komiteen viser til at regjeringen
har foreslått endringer av opplæringsloven som medfører delt bevisbyrde
i mobbesaker, og viser til Stortingets forestående behandling av
Prop. 129 L (2012–2013). Formålet med lovendringen er å understreke
kommunenes ansvar i mobbesaker og styrke elevenes rettssikkerhet
og forebygge mobbing.
Komiteen mener at alle som jobber
i skolen må ha kompetanse og verktøy som gjør dem i stand til å
forebygge, avdekke og stoppe mobbing.
Komiteen viser til at et stort
antall kommuner har fått vedtatt lokale mobbemanifest, men at dette ikke
løser mobbeproblemet dersom ikke budskapet i manifestet omsettes
i praksis i skolen.
Komiteen mener det er svært viktig
med åpenhet om omfanget av mobbeproblemer i skolen lokalt, og er
derfor fornøyd med at dette er et tema som må inngå i den årlige
tilstandsrapporten om skolen som kommunene og fylkeskommunene er
pålagt å behandle. Slik kunnskap gjør det mulig å målrette og sette
inn ressurser der det trengs.
Komiteen mener mobbetallene i
norsk skole kaller på et bredt sett av virkemidler. Mange barn gruer
seg til å gå på skolen og kan få sitt læringsutbytte sterkt redusert
og skolegangen helt ødelagt om ikke mobbing oppdages og stoppes
i tide.
Komiteen vil understreke at mobbing
er så alvorlig at skoleeiere og skoleledere må praktisere nulltoleranse.
Mobbing i skolen er et voksenansvar, og skoleledere
og lærere må ta dette ansvaret. Komiteen mener derfor
at nasjonale og lokale myndigheter må legge til rette for å gi den
nødvendige støtten til å møte dette arbeidet. Arbeidet i kommunene
skal skje gjennom et tverrfaglig samarbeid mellom alle som jobber med
barn og unge, for å sikre både nødvendig kompetanse og nødvendige
verktøy.
Men mobbing kan ikke løses av skolen alene. Komiteen mener
derfor at idretten, kulturlivet og andre arenaer for barn og unge
må inviteres inn i arbeidet, slik det legges opp til i Manifest
mot mobbing. Helsearbeidere på alle nivåer må også spille en viktig
rolle i arbeidet mot mobbing.
Komiteen vil også understreke
at foreldre har et ansvar. Men undersøkelser viser at foreldre også selv
blir ofre når det skjer mobbing. Komiteen mener derfor
at foreldre må involveres mer, og skolemiljøutvalgene må aktivt
med i kampen mot mobbing på hver eneste skole.
Komiteen mener kompetanse i å
bekjempe mobbing og skape et inkluderende læringsmiljø må være en
viktig del av opplæringen i lærerutdanningene og i rektorutdanningen.
Komiteen mener at det bør nedsettes
et bredt sammensatt utvalg som skal gjennomgå alle aspekter rundt
mobbearbeidet i skolen og kommunene. Utvalget bør også foreta en
gjennomgang av lovverket for å se om det fungerer etter hensikten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen har bevilget midler til evaluering av et
utviklingsprosjekt med kommunale beredskapsteam i vanskelige mobbesaker,
og mener dette vil gi kunnskap om hvordan en slik organisering best
kan videreføres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil anta at senere
års rettssaker der mobbeofre er tilkjent erstatning og statlig tilsyn har
medført en oppvåkning i kommuner og fylker, slik at mobbesaker ikke
lenger tas lett på. Disse medlemmer mener det må
vurderes om det skal innføres sanksjoner i form av bøter slik som
i barnevernssaker, for kommuner som unnlater å ta de nødvendige
skritt for å forebygge og rydde opp i alvorlige mobbesaker. Det
er ikke tilfredsstillende at elever som får deler av sin skolegang
ødelagt av mobbing, i voksen alder må gå til sak mot kommunen for
å få erstatning for tapt skolegang. Slik erstatning kan sjelden
kompensere for den psykiske belastning og det tap av læringsutbytte
mobbeofferet har opplevd.
Disse medlemmer konstaterer at
det fortsatt er et stykke vei å gå før det foreligger retningslinjer og
prosedyrer som den enkelte skole skal følge når det meldes om mobbing.
Disse medlemmer har ikke tro
på at kampanjer alene kan løse mobbeproblemet i norsk skole. Derimot
er den daglige innsatsen til lærere, skoleledere og alle voksne
som arbeider i skolen, avgjørende for at alle norske elever kan
ha trygghet for at skolen skal være et godt sted å være og å lære. Disse medlemmer mener
det er viktig å formidle forskning som kan gi skolen nye ideer og
verktøy i kampen mot mobbing, og at kompetansen ved Nasjonalt senter
for atferdsvansker og læringsmiljø og adferdsforskning i enda større
grad kan komme Skole-Norge til gode.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre finner dessverre at regjeringens tiltak
både for forebygging av mobbing og løsninger på mobbesituasjoner
er mangelfull og manglende. Disse medlemmer peker
på at svært mange barn som har opplevd mobbing, sammen med sine
foresatte opplever å ikke få den juridiske rådgivningen og bistanden
de ønsker og trenger.
Disse medlemmer mener det er
en svakhet at Barneombudet i sitt oppdrag knyttet til mobbing ikke
har et klart mandat til å gi veiledning og støtte til elever og
foreldre som opplever ikke å bli tatt på alvor av skolen og kommunen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener Barneombudets rolle på dette alvorlige feltet
må strekke seg utover kartlegging og at Barneombudet må gis et tydelig
mandat som nasjonalt mobbeombud.
Disse medlemmer vil peke på muligheten for
ytterligere ansvarliggjøring av rektor gjennom ansettelseskontrakt,
skjerpet bestemmelse om oppholdsforbud for å hindre at eldre elever
vender tilbake som mobbere, opprette politikontakt ved alle norske
skoler, styrket undervisning om konflikthåndtering og klasseledelse
i lærerutdanningene, gjennomgå taushetspliktsbestemmelser, og styrke
skolens kompetanse på hvordan konfliktrådet kan bidra til å forebygge
og megle i mobbesaker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
videre til at rettssystemet knyttet til innrapportering av hendelser
og inngripen i situasjoner på skolen er for dårlig. Disse
medlemmer mener at brudd på opplæringsloven skjer i altfor
stor grad, både i forbindelse med mobbesaker og generelt når det
kommer til andre viktige punkter som regulerer elevenes rettigheter.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener
at det må innføres et mobbeombud i hvert fylke, slik partiet har
fått gjennomslag for i Buskerud. Det vil være et sted hvor det er
lett for foreldre å henvende seg på et tidlig tidspunkt for å få hjelp
til hvordan det skal bli slutt på mobbingen. Dette medlem viser
til at Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett for 2013
foreslo å bevilge 12 mill. kroner til å innføre et mobbeombud i
alle landets fylker.
Komiteen mener et godt hjem-skole-samarbeid
er viktig for elevenes læring og trivsel. Satsingen Bedre læringsmiljø
understreker at hjem og skole har felles nytte av hverandre og at
skolen må betrakte foreldrene som en viktig samarbeidspart. Komiteen viser
til at plikten til foreldresamarbeid er presisert i opplæringsloven
§ 13-3 d, og at kommunene og fylkeskommunene har ansvaret for foreldresamarbeidet.
Komiteen vil ytterligere understreke
at et godt samarbeid mellom hjem og skole bidrar til å gi elevene de
beste forutsetninger for et godt læringsmiljø. Komiteen mener
at det fortsatt må satses på utvikling av et godt hjem-skole-samarbeid
og dyktiggjøring av alle foreldre til å støtte, motivere og oppmuntre
sine barn. Komiteen mener at alle foreldre kan ha
en sentral og aktiv rolle i barnas læring. Komiteen mener
videre at en bevisstgjøring av hjemmets rolle, både hos ansatte
i skolen og hos foreldrene, vil kunne føre til en større grad av
sosial utjevning. Det er viktig å aktivt involvere alle foreldre
og gi kunnskap om fordelen ved et godt samarbeid mellom hjem og
skole. Komiteen har merket seg forskning som viser at
alle foreldre, uansett bakgrunn og utdanning, kan bidra positivt
til barnas motivasjon og læringsutbytte. Foreldres utdanningsnivå
har fortsatt stor betydning for barns læringsutbytte, men vi vet
at det uavhengig av utdanningsbakgrunn og kunnskapsnivå har stor
betydning at foreldre er engasjert i og viser interesse for barns
læring.
Komiteen har med interesse merket
seg at flere kommuner har innført «foreldreskole» som et tilbud
til foreldre ved skolestart og i begynnelsen av ungdomsskolen. Målet
er å gi foreldrene en innføring i de viktigste endringene og hovedgrepene
i Kunnskapsløftet, samt å gjøre foreldrene bevisst på hvordan de
best kan bidra til godt læringsutbytte.
Komiteen viser til at læreplanverket
vektlegger at elevene skal utvikle en helsefremmende livsstil og
lære å ta vare på helsen, blant annet gjennom fagene kroppsøving
og mat og helse.
Komiteen mener det er viktig
å få flere yrkesgrupper inn i skolen, og komiteen vil
oppfordre skoleeiere til å bruke den tverrfaglige kompetansen som
finnes i kommunen.
Komiteen mener det er svært positivt
at det skal igangsettes forsøk med flerfaglig kompetanse på 5.–7.
trinn.
Komiteen mener fysisk aktivitet
er viktig for utviklingen hos barn og unge. Regelmessig fysisk aktivitet
øker konsentrasjonsevnen, gir mer fysisk og psykisk overskudd, bedrer
hukommelsen og øker selvtilliten. Ved å sette av mer tid til regelmessig
aktivitet vil man kunne gi barna bedre forutsetninger for læring
og samtidig øke trivselen og forebygge psykiske problemer. Ved å
legge til rette for daglig fysisk aktivitet i skolen vil man også
kunne bidra til at barn og unge utvikler interesse og motivasjon
for dette, slik at de vil ta det med seg inn i voksen alder.
Komiteen viser til forskning
som bekrefter at det er en sammenheng mellom ernæring, helse og
læringsutbytte. Komiteen støtter derfor opprettelsen av
et nasjonalt senter for ernæring, fysisk aktivitet og helse i barnehager
og skoler for å bidra til økt trivsel og økt konsentrasjon for å
styrke læringsevnen. Komiteen viser til at det i
Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015)
pekes på at barnehager og skoler skal inkludere helsefremmende faktorer
i sin virksomhet.
Komiteen mener det er en viktig
politisk oppgave å legge til rette for at flere kan være aktive
og øke befolkningens kunnskap om fysisk aktivitet. Siden skolen
favner alle barn og unge, er den etter komiteens mening
en egnet arena til å gi alle elever muligheter til fysisk aktivitet.
Komiteen mener det er viktig
at lærere sikres egnet kompetanse, og det må tas høyde for dette
i grunnutdanningstilbud og etter- og videreutdanning.
Komiteen viser til at forskning
i regi av Høgskolen i Sogn og Fjordane tar sikte på å dokumentere sammenhengen
mellom daglig fysisk aktivitet og skoleprestasjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet,
og Kristelig Folkeparti, viser til at det i Meld. St. 34 (2012–2013)
Folkehelsemeldingen fremgår at regjeringen vil vurdere hvordan skoledagen
kan organiseres slik at elevene sikres minst en time fysisk aktivitet
hver dag.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre, viser til at Nasjonalt senter for ernæring,
fysisk aktivitet og helse i barnehager og skoler vil få en viktig
oppgave i å samle og formidle gode eksempler og erfaringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener kommunene og
skolene bør utnytte det lokale handlingsrommet bedre, bl.a. for
å organisere skoledagen med noen lengre pauser som gir elevene større
mulighet til å være fysisk aktive. Slik aktivitet kan tilrettelegges
både i skolens utemiljø og i gymsaler eller andre egnede fellesrom innendørs. Disse
medlemmer vil også peke på at det i mange fag kan være helt
naturlig å inkludere undervisningsmetoder som også innebærer undervisning
ute og der elevene kan kombinere faglige aktiviteter med fysiske
aktiviteter.
Disse medlemmer vil understreke
at den aller viktigste innsatsfaktoren for elevenes læring i skolen
er læreren. Heller enn å utvide timetallet i skolen må en, av ressursmessige
hensyn, prioritere tiltak knyttet til det å øke lærernes kompetanse
innenfor ulike felt – også med tanke på hvordan man bedre kan tilrettelegge
for økt fysisk aktivitet blant elevene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av at nye tiltak i skolen skal forankres i forskningsbasert
kunnskap om hva som fungerer, og innføring av mer fysisk aktivitet
i skolehverdagen er nettopp det. De siste årene har det vært gjort
en omfattende forskning på hvordan læring og trening henger sammen,
og en har flere internasjonale funn og erfaringer som viser en klar
korrelasjon på fysisk aktivitet og kognitiv kapasitet. Disse
medlemmer peker på at det både gjennom kvalitative og kvantitative
studier tydelig går frem at økt fysisk aktivitet blant elevene fremmer
bedre læring.
Videre mener disse medlemmer det
er viktig å trekke inn problemet som bråk og uro i klasserommet
utgjør i norsk skole. Internasjonale undersøkelser viser at vi ligger
svært dårlig an når det kommer til effektiv tidsutnyttelse av undervisningstimene,
og at elever og lærere rapporterer om for mye tid brukt til å forsøke
å holde ro og orden. Disse medlemmer viser til et
eksperiment gjort av lærerstudenten Lars Waade ved Høgskolen i Nord-Trøndelag,
som med klarhet viste at fysisk aktivitet hver dag ga mer ro og
disiplin i timene.
Disse medlemmer ønsker å implementere én
time fysisk aktivitet i grunnutdanningen hver dag. Dette er på linje
med anbefalingene både fra Marit Breivik-utvalget, Norsk legemiddelforening,
Helsedirektoratet med flere. Allerede i dag er det flere skoler
i Norge som har gjennomført dette innenfor eksisterende timetall
og nasjonalgitte rammer. Disse medlemmer registrerer
at disse skolene rapporterer om positive erfaringer, og ingen har
valgt å reversere en slik organisering av skolehverdagen.
Disse medlemmer er også opptatt
av å skape et godt miljø for læring i skolen. Opplæringsloven § 9
a, om elevenes psykososiale miljø, brytes i for stor grad i dag,
og disse medlemmer ser med bekymring på de høye mobbetallene
en har i norsk skole. Mobbing bidrar til dårlig klassekultur, dårligere
læringsmiljø og kan også føre til tragiske konsekvenser for de involverte. Disse
medlemmer ønsker derfor å peke på ulike funn, både fra nasjonal og
internasjonal forskning, som viser at fysisk aktivitet og trening
generelt sett gir en mestringsfølelse og fører til en styrking av
selvfølelsen. Dette igjen har vist seg å innvirke positivt når det
kommer til forebygging av mobbing.
Med bakgrunn i dette ønsker disse medlemmer å
fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige
forslag om fra høsten 2014 å innføre én time fysisk aktivitet hver
dag for elever i grunnskolen, med en tilsvarende økning av rammetimetallet.»
Komiteen viser til undersøkelser
som bekrefter sammenhengen mellom psykiske problemer og frafall,
og mener det er bekymringsfullt at mange unge ikke får profesjonell
hjelp. Komiteen vil derfor understreke viktigheten
av at skoleeiere prioriterer skolehelsetjenesten.
Komiteen viser til at regjeringen
ønsker en kartlegging av skolen som forebyggende arena for barn
og unges psykiske helse, og at det skal settes i gang et pilotprosjekt
rettet mot elever i videregående opplæring med lettere psykiske
vansker som vil gi nyttig erfaring og ny kunnskap om hvordan elever med
sammensatte vansker kan få bedre oppfølging og hvilken kompetanse
som trengs.
Komiteen mener skolehelsetjenesten
er en svært viktig forebyggende tjeneste for barn og unge, og komiteen er
kjent med at tilbudet i skolehelsetjenesten generelt har for dårlig
kapasitet.
Komiteen vil understreke at skolehelsetjenesten
er en viktig del av skolen, men også en viktig del av sikkerhetsnettet
i velferdsstaten. En god skolehelsetjeneste er avgjørende for det
forebyggende helsearbeidet; er viktig for å koordinere mellom barnevern og
skole; virker positivt for elevene gjennom sosial tilstedeværelse
og bidrar til at lærerne får mer tid til sine kjerneoppgaver.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er viktig at elever har et tilgjengelig lavterskeltilbud,
og flertallet er derfor svært glad for at regjeringen
gjennom Meld. St. 34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen varsler en
øremerket bevilgning på 180 mill. kroner til styrking og videreutvikling
av helsestasjons- og skolehelsetjenesten i 2014, og viser til at
satsingen er beskrevet i kommuneproposisjonen for 2014.
Flertallet viser til at det nå
pågår et arbeid med å revidere forskrift om helsefremmende og forebyggende
arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, og at det i regi
av Helsedirektoratet er startet et arbeid med å utvikle nasjonal
faglig retningslinje for tjenestene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at en plan
for hvordan man kan rekruttere andre yrkesgrupper til skolen vil bidra
til bedre tjenester for barn som har behov for hjelp. Det vil også
bidra til at ansatte med riktig kompetanse ivaretar barnas og elevenes
behov. Disse medlemmer viser til at skolehelsetjenesten
er svært dårlig utbygd i mange kommuner. Disse medlemmer mener
det er behov for et kraftig, nasjonalt løft for skolehelsetjenesten.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen nylig har varslet en satsing på helsestasjons- og
skolehelsetjenesten. Disse medlemmer mener dette
er på høy tid, og viser til at disse medlemmer lenge
har etterlyst en større satsing på dette viktige feltet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at det konkrete forslaget fra regjeringen
innebærer en bevilgning på 180 mill. kroner, kun gjeldende for 2014. Disse medlemmer mener
at dette er en for begrenset og for kortvarig satsing, og vil på
denne bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en fireårig opptrappingsplan
med sikte på å øke antallet personell i skolehelsetjenesten med
1 000.»
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser i denne forbindelse også til Dokument 8:46
S (2012–2013) om lavterskeltilbud innen psykisk helse i kommunene. Disse
medlemmer viser til at det fremmes en rekke konkrete tiltak
i dette dokumentet, rettet mot å styrke lavterskeltilbudet innen
psykisk helse i kommunene – noe som også innebærer en styrking av dette
tilbudet for elever i grunnopplæringen.
Komiteen mener skolen er en viktig
arena for å avdekke og forebygge vold og seksuelle overgrep. Komiteen viser
til at ansatte i skoler og fritidsordninger har en plikt etter opplæringsloven
§ 15-3 til å melde fra til barnevernstjenesten dersom det er grunn til
å mistenke mishandling eller omsorgssvikt. Komiteen mener
det er avgjørende at barn som utsettes for vold eller overgrep blir
sett, og viser til Utdanningsdirektoratets hefte «Seksualitet og
kjønn – et ressurshefte for lærere i grunnskolen».
Mye av arbeidet med å skape gode holdninger skjer
i skolen, og komiteen mener det er positivt at kompetansemålene
i læreplanene skal gjøres tydeligere for å fremme elevenes holdninger
mot vold, krenkelser, seksualisert vold og vold i nære relasjoner.
Komiteen mener det er positivt
at Kunnskapsdepartementet er i gang med et forprosjekt om flerfaglig
kompetanse i skolen. Komiteen er også positiv til
den varslede styrkingen av skolehelsetjenesten, og mener dette vil
styrke det forebyggende arbeidet mot vold og overgrep.
Komiteen vil understreke betydningen
av at personale som arbeider med barn og unge innehar nødvendig
kompetanse til å fange opp faresignaler på et tidlig tidspunkt,
avdekke vold i nære relasjoner og sette inn tiltak overfor offeret. Komiteen mener
at for at lærere skal kunne oppfylle kravene i opplæringsloven § 15-3,
må de ha kompetanse nok til å se tegn på at noe er galt. En viktig
forutsetning for å lykkes med dette er at disse temaene inngår som
en viktig del av relevante utdanninger og etterutdanningstilbud.
Ny kunnskap som erverves gjennom forskning må raskt tas opp i disse
utdanningene, slik at fagfolk til enhver tid innehar oppdatert kunnskap. Det
har den senere tid vært rettssaker hvor barn har vært utsatt for
alvorlige overgrep uten at dette har blitt fanget opp av skole eller
barnehage.
Komiteen peker på at et av utdanningssystemets
viktigste oppgaver er å utdanne mennesker til framtidens arbeidsmarked,
og støtter derfor forslaget om at det utarbeides en offentlig utredning
i serien NOU som skal vurdere i hvilken grad dagens opplæring dekker
de kompetanser og ferdigheter som elevene vil ha behov for i et
framtidig samfunns- og arbeidsliv.
Komiteen mener at mandatet til
utvalget bør være i tråd med skolens brede samfunnsmandat.
Komiteen viser til at det er
et hovedmål i grunnopplæringen at alle elever skal gå ut av skolen med
grunnleggende ferdigheter som gjør dem i stand til å delta i videre
utdannings-, arbeids- og samfunnsliv.
Komiteen mener Kunnskapsløftets
vektlegging av grunnleggende ferdigheter nå viser resultater, og komiteen ønsker
å gi anerkjennelse til elever, lærere og foreldre.
Komiteen mener det er gledelig
at de internasjonale undersøkelsene viser at trenden i norsk skole er
snudd. Avstanden mellom elever med faglig sterke og svake prestasjoner
er blitt klart mindre, ved at de faglig svake elevene har løftet
seg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil samtidig uttrykke
bekymring over at antallet høyt presterende elever har gått ned.
Komiteen er bekymret over at
mange elever ikke mestrer grunnleggende ferdigheter, og registrerer
at evalueringen av Kunnskapsløftet viser at det er behov for å tydeliggjøre
kravene til progresjon i de grunnleggende ferdighetene i flere fag. Komiteen støtter
derfor at læreplaner for fag blir revidert for å synliggjøre de
grunnleggende ferdighetene, og er kjent med at de reviderte læreplanene
skal foreligge til skoleåret 2013–2014.
Komiteen mener det er gledelig
at meldingen adresserer behovet for å styrke opplæringen i de praktisk-estetiske
fagene og deler ønsket om at disse fagene skal ha høy status i skolen.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at lærerne i disse fagene har god kompetanse, og at skoleeier
prioriterer etter- og videreutdanning til lærere innen de praktisk-estetiske
fagene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at meldingen peker på en rekke
uheldige forhold og svakheter når det gjelder de praktisk-estetiske
fagene og at regjeringen foreslår en rekke tiltak for å bedre på
denne situasjonen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at opprettelsen av Nasjonalt senter for kunst og kultur i
opplæringen, innføring av valgfag i ungdomsskolen, ny kulturskoletime
i skolen og styrkingen av den kulturelle skolesekken samlet vil
bidra til et nødvendig løft for de praktisk-estetiske fagene i skolen.
Komiteen viser til
følgende punkt i Læringsplakaten: «stimulere elevane og lærlingane/lærekandidatane
i personleg utvikling og i styrking av eigen identitet, i det å
utvikle etisk, sosial og kulturell kompetanse og evne til demokratiforståing
og demokratisk deltaking.»
Komiteen viser til at styrking
av egen identitet, til demokratiforståelse og demokratisk deltakelse også
avhenger av å ha kunnskap om hva som skjedde med nordmenn før, under
og etter den andre verdenskrig, både i og utenfor Norge.
Komiteen mener at det å utbre
kunnskap om de historiske erfaringene man har hatt under den andre
verdenskrig, med totalitære ideologier og ekstremt tankegods, er
et viktig verktøy i kampen mot intoleranse og antisemittisme.
Komiteen viser til at lærerplanene
i samfunnsfag og faget RLE inneholder kompetansemål som skal ivareta
disse temaene, og komiteen mener dette er kunnskaper
det er viktig at elevene får tilegnet seg gjennom hele grunnopplæringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at læremidlene som
omhandler 2. verdenskrig er mangelfulle, særlig på ungdomsskolen. Lærebøkene
inneholder lite eller ingenting om hvilken oppslutning nasjonalsosialismen
hadde i Norge, om kampene til internasjonale styrker og 6. divisjon rundt
Narvik eller om handelsflåten og krigsseilernes innsats og betydning
for utfallet av krigen.
Disse medlemmer viser også til
at evalueringen av Kunnskapsløftet viser at mange lærere opplever
at de er blitt mer avhengige av lærebøkene i undervisningen. Dette
understreker at innholdet i lærebøkene har stor betydning for undervisningen.
Disse medlemmer mener at kunnskapsformidling
er et viktig verktøy for toleranse. Vi må erkjenne at generasjonene
av personer med egen erfaring fra krigsokkupasjonen i Norge 1940–1945
tynnes ut. Dette stiller både nasjonale myndigheter og sivilsamfunnet
overfor et vesentlig ansvar for at kommende generasjoner får mulighet
til å bli kjent med denne viktige del av Norges historie. Disse medlemmer mener
at det spesielt i disse dager er viktig å satse på kunnskapsformidling
om krigstiden. Både i Norge og i Europa ser vi tendenser til økende antisemittisme
og oppslutning om ekstreme bevegelser.
Komiteen viser til at digitale
ferdigheter ble definert som en grunnleggende ferdighet ved innføringen
av Kunnskapsløftet, og at departementet la en vid definisjon av
digital kompetanse til grunn i «Program for digital kompetanse 2004–2009».
Komiteen registrerer at Monitor-undersøkelsen
viser at det har vært en økning i bruken av IKT. Komiteen understreker
viktigheten av tilgang på teknologi og at lærere legger til rette
for pedagogisk bruk av IKT i opplæringen. Komiteen er
tilfreds med at pedagogisk bruk av IKT skal vektlegges mer i videreutdanningstilbudene
for lærere framover.
Komiteen deler departementets
mål om å forsterke innsatsen for grunnleggende digitale ferdigheter
i alle fag, og særlig betydningen av digital dømmekraft og gode
strategier for nettbruk. Komiteen viser til at det
skal etableres forsøk med nettverk for erfaringsdeling og kompetanseutvikling
for å styrke kompetansen i digitale ferdigheter og pedagogisk bruk
av IKT.
Komiteen mener digital kompetanse
er en grunnleggende ferdighet som det er viktig at elever lærer
seg. Komiteen vil påpeke at elevene ikke bare skal
lære seg å bruke teknologien, men også hvordan de kan fortolke den
digitale informasjonen, for eksempel hvordan de skal forholde seg
til informasjon på nettet. Komiteen vil videre understreke betydningen
av at lærerne har den nødvendige kompetansen i bruk av IKT-verktøy,
og at dette ivaretas i lærerutdanningen, i etter- og videreutdanningen
og i annen kompetanseutvikling. Komiteen vil understreke
betydningen av at IKT-satsinger i skolen må være basert på pedagogisk
forskning, og være forankret i lærernes skolehverdag, der læreren
er klasseleder og pedagogisk ansvarlig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser også til følgende
merknad i Innst. 12 S (2011–2012):
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det nå er viktig at Senter
for IKT i utdanningen kan være en reell pådriver for å kvalitetssikre
pedagogisk bruk av IKT på alle nivåer i skolen og bidra til at betydelige investeringer
i utstyr i norsk grunnopplæring kommer til sin rett. Universitetet
i Tromsø har solide kompetansemiljøer både innenfor IKT og pedagogikk.
Gjennom samhandling med slike miljøer kan senteret i enda større
grad medvirke til å utvikle og heve IKT- kompetansen og digitale
ferdigheter både hos lærere og elever.
Disse medlemmer
savner en mer offensiv IKT-satsing innen utdanningssektoren. Disse
medlemmer vil påpeke det paradoksale ved at det på ulike nivåer utarbeides
ulike planer for bruk av IKT, men at disse i stor grad bare festes
til papir uten at planene reelt sett implementeres. Disse medlemmer
viser i denne forbindelse til brev fra IKT-Norge til komiteen hvor følgende
fremgår:
'IKT i skolen er et sammensatt bilde. Det
gjøres mye godt arbeid av enkelte lærere og skoler, men dette gode
arbeidet skalerer i liten grad og gjør at vi har et systemisk etterslep.
IKT-Norge mener at noen endringer mht. IKT i skolen krever regulatoriske grep,
mens andre endringer forutsetter økonomiske ressurser. Videre vil
noen endringer kunne gjøres relativt raskt, mens andre endringer
krever en lengre tidshorisont.'
Disse medlemmer er
enig i at det er behov for en mer helhetlig, nasjonal politikk for
IKT i utdanningssektoren, og viser til at både Sverige og Danmark
har utviklet offensive og konkrete planer i denne forbindelse.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil også vise til en artikkel i forskning.no 4. oktober
2012, der førsteamanuensis i digital kompetanse ved Høgskolen i
Oslo og Akershus, Bård Ketil Engen, påpeker at mange lærere opplever
at IKT er en tidstyv og dermed kvier seg for å bruke det i undervisningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
opptatt av at IKT-satsinger i skolen må være pedagogisk forankret,
ikke «teknologi for teknologiens skyld». Disse medlemmer vil
blant annet vise til forskeren Glenn-Egil Torgersen, som disputerte
for doktorgraden i psykologi ved NTNU i 2012. Han har undersøkt
læringsutbyttet fra multimedia/IKT, sammenliknet med utbyttet av
å lese tradisjonelle tekster. Hans konklusjon er at det å lese en
tekst fungerer best, både når det gjelder å huske detaljer og forstå
sammenhenger. Torgersens konklusjon er klar:
«Staten pumpet milliarder inn i maskin- og programvare.
Men satsingen har på mange måter vært feilslått, fordi den ikke
bygger på pedagogisk forskning.»
Komiteen vil peke på at norske
skoler i dag har en relativt god digital infrastruktur, men mye
av utstyret benyttes ikke som en integrert del av undervisningen. Komiteen mener
hovedutfordringen i årene som kommer for å ta ut gevinstene av IKT-investeringene
og for å sikre alle elever digitale ferdigheter, vil være å fremme
utviklingen av digitale læremidler med en gjennomtenkt pedagogisk
forankring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener målet må være
å etablere et mangfoldig tilbud av slike digitale læremidler i alle
fag på alle nivå. Skal vi lykkes i dette, må vi ha en læremiddelsatsing
der skolene kan gjøre kvalifiserte, faglig baserte valg i et marked
med mange tilbydere. Ved å styrke etterspørselen kan alle tilbydere,
offentlige så vel som private, konkurrerer på pris, kvalitet og
relevans. Disse partier mener lærerens pedagogiske valgfrihet må
være reell og at tilgjengeligheten til digitale læremidler i framtiden
må bli like enkel som til lærebøker. For å få dette til må det etableres
felles markedsplasser for alle typer læremidler og lærebøker, digitale
og analoge (bøker), der det er rom for både store og små aktører. Disse
medlemmer er opptatt av at skolen bedre utnytter de mulighetene
IKT og digitale læremidler gir for mer differensiert undervisning
tilpasset den enkelte elevs forutsetninger.
Disse medlemmer viser til at
disse partier mener moms på digitale læremidler og skolebøker må
likebehandles.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre er opptatt av at det må eksistere tydelige
grenser for det offentliges oppgaver og hva som best løses av markedet.
Det offentlige bør sette krav til fellesløsninger, mens markedet
bør stå for leveransene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener en slik felles løsning er obligatorisk implementering
av FEIDE til alle skoleelever. Uten FEIDE eller et tilsvarende system
vil lærerne bruke for mye tid og ressurser på å administrere tilgangsløsninger
og identitetshåndtering.
Komiteen mener god vurderingspraksis
gir elevene gode forutsetninger for videre læring og utvikling.
Evalueringene av Kunnskapsløftet trekker fram at satsingen på elev-
og lærlingevurdering har gitt økt bevissthet rundt skolens vurderingspraksis
og at flere skoleeiere og skoler har utviklet en felles vurderingskultur. Komiteen vil
peke på at innføring av nasjonale prøver, bedre vurderingspraksis,
vurdering for læring, samt forskning og evalueringer, er viktige
tiltak for mer kunnskap og kompetanseutvikling om vurdering.
Komiteen vil peke på viktigheten
av tydelig ledelse av læringsprosesser og en vurderingspraksis hvor
elevene får konkrete tilbakemeldinger. Komiteen mener
det derfor er positivt at elementer fra satsingen «Bedre læringsmiljø»
er integrert i den skolebaserte kompetanseutviklingen i klasseledelse på
ungdomstrinnet.
Komiteen viser til at en i enkelte
fylker har innført gjennomgående dokumentasjon av opplæringen både
i skole og i lærebedrift. Dokumentering av egen opplæringsaktivitet
er nyttig både for å kvalitetssikre opplæringen og sikre elever
og lærlingers rettssikkerhet. Komiteen mener behovet
for gjennomgående dokumentasjon er spesielt viktig i fleksible opplæringsløp,
og registrerer at departementet vil sende på høring et forslag til
forskriftsregulering av krav til gjennomgående dokumentasjon i utdanningsprogrammene
elektrofag, teknikk og industriell produksjon samt bygg- og anleggsteknikk.
Komiteen viser til OECDs internasjonale
studie av undervisning og læring (TALIS) fra 2009. Av denne fremgår
det at tilbakemeldingskulturen i det norske skolevesenet ikke er
tilfredsstillende. Dette gjelder både tilbakemeldinger mellom elev
og lærer, og mellom skolens faglige ledelse og pedagoger:
15 pst. av lærerne
har aldri deltatt i faglig eller yrkesmessig utvikling.
Mer enn syv av ti lærere kontrollerer ikke
at elevene har forstått det de har jobbet med.
25 pst. av lærerne får ingen faglig tilbakemelding fra
pedagogisk ledelse.
Seks av ti lærere mener at faglig dårlig
arbeid blir tolerert ved den skolen de arbeider.
Syv av ti rektorer svarer at de sjelden
eller aldri observerer sine ansatte.
Seks av ti rektorer gir sjelden eller aldri
råd til lærerne om hvordan de kan bli bedre.
Komiteen er positiv til at det
satses på Vurdering for læring, som gis i 187 kommuner fordelt på alle
19 fylker og 48 private skoler.
Komiteen mener at TALIS-rapporten
peker på flere viktige utfordringer for grunnskolen og at tilbakemeldingskulturen
i den norske skolen bør styrkes. Komiteen mener det
er viktig å utvide satsingen slik at hele Skole-Norge får delta
i Vurdering for læring.
Komiteen vil også peke at TALIS-rapporten viser
at det er behov for en langt bedre kultur for tilbakemelding til
lærerne fra pedagogisk ledelse/rektor, og vil understreke betydningen
av behovet for opplæringstilbud innen skole og klasseledelse.
Komiteen peker i den forbindelse
på de gode resultatene fra rektorutdanningen, og at dette er et
tilbud som kan bidra til å løfte tilbakemeldingskulturen i norsk
skole.
Komiteen viser til endringene
i opplæringsloven fra 2009 om individuell vurdering i grunnskolen og
videregående skole, og vil peke på prinsippene for vurdering. Flertallet mener
det er viktig å ha læring og utvikling som mål for vurdering slik
at vurdering gir informasjon som elevene kan bruke i sitt læringsarbeid
underveis i opplæringen. Vurderingen må være løpende og systematisk
både med hensyn til faglig utvikling og orden og oppførsel. Vurderingsarbeidet
skal ikke være tilfeldig, og det skal følges opp. Vurderingen skal
være et grunnlag for å tilpasse opplæringen, og det må være et krav
at elevene får vite hva de mestrer og hva de må få til bedre for
å øke sin kompetanse. Flertallet vil understreke
viktigheten av at elever får vurdering som angir retning for utvikling
og som stimulerer til motivasjon og nysgjerrighet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre, viser for øvrig til forskning ved
UiB (Samdal/Diseth) som viser at karakterer fører til at ungene
blir mer oppmerksom på prestasjoner istedenfor mestringsglede og
at dette har en negativ effekt for læringen. Utdanningsforbundet
presenterte 3. mai 2013 en undersøkelse som viste at åtte av ti lærere
mener at skriftlige karakterer vil virke demotiverende og føre til
et for stort prestasjonspress på elevene. Flertallet er
tilhengere av en kunnskapsbasert kunnskapspolitikk og vil lytte
til forskere og lærerne. Flertallet er derfor motstandere
av å innføre karakterer på barnetrinnet og vil heller framheve tydelig,
jevnlig og systematisk underveisvurdering som mest læringsfremmende
for elever i barneskolen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det i elevundersøkelsen flere ganger
har kommet frem at elevene ofte får liten eller ingen tilbakemelding
på sine skoleresultater. Disse medlemmer vil peke på at
gode og korrekte evalueringer og tilbakemeldinger på elevens arbeid
er av vital betydning for å få ut elevens potensial i de ulike fagene.
Dette må i langt større grad bli en naturlig del av skolehverdagen,
slik at elevene får vite hvilket faglig nivå de befinner seg på,
og hva de må jobbe mer med. Disse medlemmer vil innføre
karakterer i fagene matematikk, engelsk og norsk fra 5. klasse som
et supplement og mener at dette, sammen med grundig tilbakemelding
underveis, vil bevisstgjøre både elever og lærere med hensyn til
tilbakemeldingskultur og resultatoppnåelse. Karaktersetting er et
gjennomprøvd nasjonalt system, og disse medlemmer mener det vil bidra
til en bedre og mer treffsikker tilbakemeldingskultur fra 5. klasse
i barneskolen å innføre karakterer.
Komiteen mener tilpasset opplæring
er viktig. Det er sammenheng mellom skolens evne til å tilpasse
opplæringen og elevens læringsutbytte.
Komiteen viser til at plikten
til tilpasset opplæring skal bidra til å gi en god og forsvarlig
opplæring ut fra den enkeltes forutsetninger og innebærer at skolen
gjennom læringsmiljøet, metodebruk og pedagogikk aktivt tar hensyn
til variasjoner blant elever. Tilpasset opplæring skapes gjennom
læringsmiljøer med varierte arbeidsoppgaver, lærestoff, arbeidsmåter,
læremidler og organisering.
Intensivopplæring i overgangsprosjektet i Ny GIV
er et ekstraordinært tiltak i siste halvdel av 10. trinn rettet
mot elever med særlig svake faglige prestasjoner.
Komiteen peker på at mange lærere
i overgangsprosjektet har tilegnet seg gode pedagogiske verktøy
for tilpasset opplæring av svakt presterende elever.
Komiteen mener at erfaringsspredning
fra Ny GIV-prosjektet og den skolebaserte kompetansehevingen som
gjennom strategien for ungdomstrinnet skal tilbys ved alle skoler
med ungdomstrinn de neste fire årene, er positivt og vil støtte
opp under dette.
Komiteen mener det er positivt
at arbeidsmåter og metoder fra Ny GIV-skoleringen også blir brukt
overfor elever og fag på andre trinn i grunnskolen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til en analyse
fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som påviser en tydelig sammenheng
mellom resultatene fra nasjonale prøver i regning og matematikk
og standpunktkarakter på 10. trinn. Nær 80 pst. av elevene som oppnådde
det laveste mestringsnivået ved nasjonale prøver på 8. trinn, fikk
karakteren en eller to i standpunkt matematikk på 10. trinn. 80
pst. av elevene som oppnådde mestringsnivå fem på nasjonale prøver,
fikk karakteren fem eller seks i matematikk standpunkt. Disse
medlemmer mener dette understreker at det vil, for de berørte
elevene, være langt mer hensiktsmessig å sette inn hjelpetiltak
allerede i 8. trinn, og ikke i 10. trinn, slik regjeringen gjør
i Ny GIV. For å forebygge frafall i videregående opplæring mener disse
medlemmer det må være mulig å fange opp og følge opp elever
som sliter faglig, tidligere i ungdomsskolen.
Disse medlemmer mener at for
å kunne gi elever med dysleksi og dyskalkuli reelt tilpasset opplæring
må lærere og lærerstudenter ha god kompetanse i å avdekke elever
som sliter med dette, samt ha kunnskap om virkningsfulle tiltak.
Disse medlemmer viser til at
det er bred enighet om at en av skolens viktigste oppgaver er å lære
alle barn å lese, skrive og regne skikkelig. Dette er avgjørende
basisferdigheter for å kunne mestre fremtidig arbeids- og samfunnsliv.
På bakgrunn av dette er disse medlemmer overrasket
over at regjeringen fortsatt opprettholder kuttet i tilskuddet til hjelpemidler
til elever med dysleksi.
Disse medlemmer mener en sterkere
innsats må til for å fange opp elevenes nivå fra en tidligere alder,
dette både for lettere å kunne tilby ekstra hjelp til de svakere
elevgruppene, og for å fange opp elever på et høyt nivå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2013 som reelt
øker handlingsrommet til kommunene med 3 mrd. kroner. Disse
medlemmer mener det muliggjør flere investeringer i viktig
utstyr for at elevene skal tilbys undervisning av høy kvalitet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres alternative statsbudsjett for 2013 hvor det ble foreslått
bevilget 20 mill. kroner for å gjeninnføre tilskuddet til hjelpemidler
til elever med dysleksi.
Komiteen viser til Meld. St.
18 (2010–2011) Læring og fellesskap, som gjennomgår forskning om elevenes
læringsutbytte når de har spesialundervisning innenfor ulike organisatoriske
rammer. Komiteen mener det er viktig at kommunene
og fylkeskommunene har høy bevissthet og kunnskaper om effekter
og resultater av ulik organisering av spesialundervisningen.
Komiteen viser til at departementet
vil utarbeide en veileder for hvordan opplæringsloven § 8-2 skal
forstås, hvilke handlingsrom skolene har, og at nivådeling skal
være et tema for det nasjonale tilsynet i perioden 2014–2017. Komiteen vil
understreke at det av opplæringsloven § 8-2 følger at elevene skal
organiseres i klasser eller i basisgrupper og at denne organiseringen
skal ivareta elevenes behov for sosial tilhørighet.
Komiteen mener skolens organisering
av opplæringen må skje ut fra en faglig og pedagogisk vurdering,
og vil peke på at læreren har stor metodefrihet.
Komiteen mener elever må få utfordringer
tilpasset sitt nivå med et godt tilpasset undervisningsopplegg. Komiteen mener
det må være skolen og lærerne som, innenfor lovverket, vurderer
hvordan opplæringen skal organiseres og om nivådeling er hensiktsmessig
ut fra faglige og pedagogiske kriterier. Komiteen anerkjenner
at dette kan være krevende vurderinger, og mener det derfor er positivt
at Utdanningsdirektoratet kommer med en veileder som klargjør hva
som gir god læring og hva som ikke gir en læringseffekt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre, viser til at det ikke er belegg i forskningen
for at faglig nivådeling over tid vil ha positiv effekt på elevenes
læringsutbytte. Flertallet mener det er andre pedagogiske
virkemidler som har langt større effekt på elevenes læring enn nivådifferensiering.
Flertallet viser til at det er
åpning i dagens lovverk for å dele elever inn i grupper for å nå
læringsmål dersom dette gjøres på en måte som er til beste for elevenes
læring. Men inndelingen må ikke gjøres permanent og det må være
mulig å bevege seg mellom gruppene i takt med faglig utvikling. Flertallet understreker
at elevene ikke kun lærer av læreren, men også i samspill med andre
elever. Forskning viser at både faglig svake og sterke elever profitterer
på opplæring i heterogene grupper.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at forventninger til elevene
er svært viktig for elevens prestasjoner. Er forventningene for lave,
blir resultatene deretter. Dette er en av grunnene til at nivådeling
i skolen etter dette flertallets mening må benyttes
med varsomhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til artikkelen «Matte-suksess med nivådelt
undervisning» på forskning.no den 9. januar 2013. Der presenteres
ulike prosjekt som er utført for å finne ut hvilke resultater nivådelt
undervisning gir. Resultatene viser klart at nivådeling er en godt
egnet måte å gjennomføre tilrettelagt undervisning på. Disse
medlemmer viser til at det er vanlig å ha variasjoner i
barnas modning innen matematikkforståelse på opptil fire år i én og
samme skoleklasse. Det kan derfor være vanskelig for læreren å legge
opp undervisningen slik at alle elevene får utbytte av den.
Disse medlemmer mener at nivådifferensiering
vil føre til at elevene får undervisning etter sitt faktiske nivå,
og dermed få større mulighet til å lære å forstå faget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at dette dokumenteres i samme artikkel, sitat:
«Bård Knutsen er universitetslektor i naturfag fagdidaktikk
ved Program for lærerutdanning på NTNU. Han har gjort en studie
med differensiering av elever på tiende trinn på en ungdomsskole,
slik at elevene kom i grupper med andre på samme faglige nivå som
seg selv i naturfag og matematikk.
Hans hovedfokus
var de høyt presterende elevene i naturfag.
– Alle
elever, også de flinkeste, har krav på å få møte utfordringer de
kan strekke seg etter, sier han.
Flinke misliker
gruppearbeid
– En vanlig praksis ved gruppearbeid
har vært å gruppere de flinke med de svake. Tanken bak er gjerne
god. De flinke elevene får styrket sin kompetanse gjennom å forklare
for de som sliter.
– Læreren får en hjelpelærer for
de som ikke er fullt så flinke, og oppnår avlasting i en hektisk
hverdag. Denne praksisen fører ofte til at mange flinke elever misliker
gruppearbeid, sier Knutsen.
Flinke elever er gjerne
ambisiøse og ønsker å oppnå gode resultater. En blandet gruppesammensetning
kan dermed resultere i at de flinke elevene velger å gjøre mesteparten
av gruppearbeidet alene for å sikre seg et godt resultat.
De
svakeste slipper å bidra i læringsprosessene, og oppnår heller ikke
noe læringsutbytte. For både de flinke og de svake elevene er utbyttet
av gruppearbeidet utilfredsstillende og heller ikke etter intensjonen.
Alle
lærer mer
Resultatet av nivådelingsstudien var uventet
positivt. Både de svakeste og de sterkeste elevene i disse fagene
hadde positive opplevelser med nivådelt undervisning.
–
Lærerne opplevde dette som sterkt. Når de ble tvunget til å tilpasse
undervisningen til det faktiske nivået på elevene, så de tydelig
hvor mye enkelte slet med faget. Det viste seg at elever på alle
nivå var positive til slik nivådeling i naturfagundervisningen.
–
For å sitere en elev på den svakeste gruppen – «endelig skjønte
jeg hva vi snakket om i timen», forteller Knutsen.
Bård
Knutsen refererer også til forsøk i USA og Nederland med homogene
høyt presterende elevgrupper. Når disse elevene får være i grupper
med likesinnede, blir de mer opptatt av å utvikle seg sammen enn
å konkurrere innbyrdes.»
Komiteen mener fellesskolen må
ha som ambisjon å favne alle elever, og mener det er et mål å kombinere
mange elever på de høyeste prestasjonsnivåene med få elever på de
laveste prestasjonsnivåene. Komiteen mener det er
et potensial for bedre å utnytte det handlingsrommet som eksisterer
i dag for å gi tilpasset opplæring til faglig sterke elever, og komiteen peker
blant annet på mulighetene for å ta fag på høyere nivå og mulighetene
for fritak fra deler av opplæringen eller hele skoleår.
Komiteen viser til forsøket med
virtuell skole i faget matematikk og til at Senter for IKT i utdanningen
skal utvikle en nettbasert matematikkskole som supplement til den
ordinære undervisningen. Komiteen mener det er viktig
å bruke erfaringene fra dette prosjektet og utvikle tilsvarende
ordninger for flere fagområder.
Svært få elever gis i dag muligheten til å ta
fag fra videregående nivå på ungdomstrinnet, og geografisk avstand
til nærmeste videregående skole kan by på utfordringer ved gjennomføringen,
men komiteen mener dette ikke er grunn nok til å
avslå elevers ønske om å ta fag på høyere nivå. Komiteen mener at
det bør utvikles digitale verktøy som bedrer muligheten for å beholde
progresjonen i forseringen, og mener at dette må sees i sammenheng
med forslaget om å videreutvikle den virtuelle matematikkskolen. Komiteen mener
fylkeskommunene aktivt bør legge til rette for at flere skoler kan
samarbeide om å gi et tilbud til de ungdomsskoleelevene som ønsker
å ta fag på videregående nivå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke viktigheten
av at rettigheten for flinke elever til å gå videre med pensum på
høyere nivå, klargjøres. Disse medlemmer mener departementet
må avklare så vel finansiering som organisering for denne elevgruppen, slik
at denne rettigheten ikke lenger blir et tilfeldighetenes spill.
Disse medlemmer mener flinke
elevers rett til å ta fag på høyere nivå må slås fast i lovs form
for å sikre likebehandling av elever, samt at ansvaret for finansiering
av opplæringen må avklares.
Disse medlemmer har merket seg
at Norge i internasjonal sammenheng har svært få elever i toppsjiktet,
og at det her ligger en stor uutnyttet ressurs. Disse medlemmer vil
understreke viktigheten av at de som har behov for større utfordringer
i skolen, må få det. Det er viktig at de høytpresterende elevene
blir tatt vare på og fulgt opp i de ordinære undervisningstimene
og ikke bare gis tilbud om ekstra utfordringer i valgfagtimer. Disse
medlemmer peker videre på at loven om tilpasset opplæring
er viktig å følge, og at dette arbeidet vil gjøres enklere ved en
bedre kartlegging av elevenes kunnskaper i de ulike fagene.
Komiteen viser til at formålet
med Kvalitetsvurderingssystemet er å legge et godt grunnlag for
å utvikle kvaliteten på opplæringen, og komiteen mener
målet må være å skape en kultur som setter læring og utvikling på
dagsordenen på alle nivåer i skolen.
Komiteen mener det er viktig
å videreutvikle systemet slik at skolenes og skoleeiernes evne til
å bruke kunnskapen styrkes. Komiteen mener det derfor
er positivt at departementet vil styrke læreres kompetanse til å
bruke og følge opp nasjonale prøver, lærings- og karakterstøttende
prøver. Komiteen understreker viktigheten av nær
dialog med sentrale organisasjoner i utdanningssektoren, KS og skoleeierne,
og at arbeidet med lokale utviklingsstrategier skjer i nær dialog
med skolene og skoleeierne. Komiteen mener det er
viktig å redusere unødvendig byråkrati i skolen og frigi tid til
lærerne for å drive undervisning. Komiteen mener
derfor det er positivt at mer av prøvegjennomføringen skal skje
elektronisk.
Komiteen har merket seg at NIFUs
rapport «Evaluering av nasjonale prøver som system» viser at kommuner
som er aktive skoleeiere og som har godt samarbeid mellom lærere
og skoleledere om den pedagogiske bruken av prøvene, vil ha mest
utbytte av nasjonale prøver, og at en konklusjon i evalueringen
er at arbeidet med de nasjonale prøvene ser ut til å ha blitt en
integrert del av arbeidet med å styrke elevenes grunnleggende ferdigheter
på de fleste skoler.
Komiteen mener det er viktig
at alle ledd, skoleeier, skoleleder og den enkelte lærer, bruker
informasjonen prøvene gir. Funnene i rapporten viser at lærere som
jobber på store skoler, hvor ledelsen og lærergruppen samarbeider
om gjennomføringen av nasjonale prøver, ser større nytte av prøvene
enn lærere som arbeider på små skoler og er mer alene med å gjennomføre
prøvene. Dette er et signal skoleeierne må ta på alvor og legge
til rette for at lærere på alle skoler kan bruke resultatene på
prøvene til å løfte elevenes ferdigheter.
Komiteen mener nasjonale prøver
gir verdifull kunnskap om elevenes prestasjoner, men understreker
at det er den gode pedagogiske etterbruken av resultatene som er
avgjørende. Bedre kunnskap om enkeltelevers styrker og svakheter
er viktig for å gjøre undervisningen mer treffsikker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at de nasjonale prøvene kan være nyttige styringsverktøy,
og er tilfreds med at NIFUs «Evaluering av nasjonale prøver som
system» viser at mange skoleeiere bruker informasjonen fra prøvene
aktivt og bruker dem til å styre og utvikle skolen. Flertallet mener
det er viktig å bruke det kunnskapsgrunnlaget vi har for å utvikle
de nasjonale prøvene.
Flertallet presiserer at formålet
med prøver og tester i skolen skal bidra til å sikre mer og bedre læring,
og ikke fremme en prestasjonskultur basert på konkurranse og rangering
av skoler. Flertallet er derfor tilfreds med at regjeringen
har lagt bedre til rette for å bruke prøvene til utviklingsarbeid
framfor kontroll av læringsresultater og at antallet prøver ble redusert. Flertallet ønsker
ikke flere nasjonale prøver.
Komiteen viser til at mangelfulle
kunnskaper fra ungdomsskolen er den enkeltfaktoren som har størst
betydning for gjennomføringen av videregående opplæring. Komiteen viser
til at Meld. St. 22 (2010–2011) Motivasjon – mestring – muligheter lanserte
en rekke tiltak for en mer praktisk og variert ungdomsskole.
Komiteen mener ungdomsskolen
må bli en mestringsarena for barn og unge. Komiteen vil
ha mer praktisk arbeid og praksisrettet teori, og tilføring av ressurser
for å kunne møte de store utfordringene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil ytterligere understreke
at manglende mestring og motivasjon får ekstra store utslag på ungdomsskoletrinnet.
Undervisningen er i for liten grad praksisrettet, og det er mange
steder store utfordringer knyttet til bråk og uro. Det er grunn til
å tro at dette er ting som forplanter seg videre og fører til at
en har en dramatisk høy frafallsprosent i videregående. Disse
medlemmer mener det ikke hjelper med tidlig innsats, hvor
alle skal med i de første årene, når tiltakene avsluttes og elevene glemmes
så snart de kommer til ungdomsskolen.
Disse medlemmer viser til sine
merknader vedrørende ungdomstrinnet slik de fremkommer av Innst.
145 S (2011–2012).
Komiteen vil peke på at god rådgivning
er viktig for at den enkelte elev skal kunne ta gode valg, øke gjennomføringen
og hindre feilvalg.
Komiteen viser til at meldingen
beskriver betydningen av at elever og studenter i hele utdanningsløpet
har behov for en rådgivningstjeneste som kan gi god informasjon
for å kunne ta gode valg. Undersøkelser (Markussen med flere 2008)
viser at de som har fått god informasjon og rådgivning, i mindre
grad gjør valg de angrer på.
Komiteen viser til at forskrift
til opplæringsloven kap. 22 § 22-3 Utdannings- og yrkesrådgivning gir
tydelig uttrykk for hvilke rettigheter en elev har, knyttet til
rådgivning om utdanning, yrkestilbud og yrkesvalg. Komiteen understreker
at skoleeier er ansvarlig for å oppfylle elevenes rettigheter til
rådgivning.
Komiteen mener mange elever som
ikke opplever mestring og sliter med motivasjonen, trenger god sosialpedagogisk
hjelp. Det er derfor av stor betydning at denne kompetansen er tilgjengelig
i rådgivningstjenesten på alle ungdomsskoler. For å kunne rådgi
elever i hele landet om alle yrkesmulighetene som finnes, er det
viktig at skoleeiere legger til rette for at elevene har tilgang
til en rådgivningstjeneste med solid kompetanse også på utdannings-
og yrkesrådgivning. Komiteen ser det derfor som svært
viktig at det legges til rette for at den nødvendige kompetansen
gjøres tilgjengelig på alle ungdomsskoler. Det er en utfordring
for mange mindre skoler å skaffe seg rådgivere på begge disse kompetanseområdene.
Komiteen mener det er nødvendig
å legge til rette for samarbeid på tvers av skoler, kommuner og forvaltningsnivå
for å bygge opp god kompetanse på rådgivning. Fire av ti rådgivere
på ungdomstrinnet har ikke anbefalt kompetanse for oppgaven, og komiteen mener
at samarbeid med fylkeskommuner som har slik kompetanse, vil kunne
avhjelpe denne utfordringen. Rådgivernettverk vertikalt og horisontalt
vil noen steder kunne være en løsning, og rådgivningssentre med
bred kompetanse vil andre steder kunne løse utfordringene. Karrieresentrene
som er etablert rundt omkring i hele landet, er en viktig ressurs
i så måte, og komiteen vil oppfordre skoler og skoleeiere
til å etablere og videreutvikle et samarbeid med disse.
Komiteen har også merket seg
forsøket med nettbasert rådgivningstjeneste som har vært prøvd i Troms
fylkeskommune med stort hell. Komiteen mener dette
er en ordning som med hell kan tas i bruk i flere kommuner og fylker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til betydningen av god rådgivning i skolen, både sosialpedagogisk rådgivning
og utdannings- og yrkesveiledning. Det er utarbeidet veiledende
kompetansekrav for rådgivere, og flertallet mener
det er gledelig å registrere at de i økende grad blir benyttet av
skoleeier. Flertallet mener det er viktig å videreføre
kompetanseutviklingstilbud for rådgivere gjennom etter- og videreutdanningsstrategien
Kompetanse for kvalitet. Videre vil flertallet peke
på det gode, systematiske arbeidet utdanning.no gjør med utdannings-
og yrkesveiledning, og at det er opprettet Enhet for karriereveiledning
ved VOX.
Komiteens medlem fra Venstre viser til
Dokument 8:111 S (2011–2012), hvor det ble tatt til orde for etablering
av en treårig profesjonsutdanning i karriereveiledning. Dette
medlem mener etablering av en egen profesjonsutdanning innen
utdannings- og yrkesrådgivning også vil være viktig for andre deler
av samfunnet enn bare skolen.
Komiteen er kjent med at halvparten
av landets kommuner har søkt om å få delta i forsøket med arbeidslivsfag. Komiteen vil
understreke viktigheten av samarbeid med videregående skole og arbeidslivet,
og viser til at det er utarbeidet en veiledning til faget.
Komiteen viser til at faget utdanningsvalg praktiseres
ulikt, og evalueringen viser at faget ikke i vesentlig grad har
bidratt til mer bevisste valg eller bedre gjennomføring. Komiteen mener
det derfor er viktig å legge til rette for kompetanseutvikling for lærere
og rådgivere i fagene arbeidslivsfag og utdanningsvalg.
Komiteen peker på at det i formålet
med læreplanen i arbeidslivsfag står at elevene skal få kunnskap
om krav som stilles til yrkesutøvelse, og gis praktisk trening og
innsikt i hvordan arbeidslivet fungerer. Hovedområdet Yrkesetikk
og arbeidsmiljø har et eget kompetansemål som skal bidra til at
elevene utfører arbeid i tråd med arbeidslivets etiske normer og
retningslinjer. Komiteen mener det bør vurderes om
veilederen til faget i større grad bør sette disse områdene i læreplanen
i sammenheng med de rettigheter og plikter som gjelder i arbeidslivet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at valgfagene er bygd på allerede
eksisterende fag i ungdomsskolen, og at bakgrunnen for dette var
å legge til rette for at skolene skulle kunne veksle mellom ulike
valgfag fra år til år. Flertallet har likevel merket
seg at lærere uttrykker behov for kompetanseheving i enkelte av valgfagene,
og vil derfor påpeke viktigheten av at skoleeier aktivt bruker etter-
og vidererutdanningsstrategien for å imøtekomme dette.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at arbeidslivsfaget er en
introduksjon av yrkesfag på ungdomstrinnet som et alternativ til
2. fremmedspråk. Dette flertallet viser til at evalueringen
av faget så langt har vært svært positiv og at den endelige evalueringen
vil foreligge høsten 2013. Dette flertallet vil gå
inn for å innføre arbeidslivsfaget som et obligatorisk tilbud dersom
sluttevalueringen også er positiv.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, vil ikke innføre obligatorisk
2. fremmedspråk på ungdomstrinnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre er fortsatt uenige i den
sterke styringen av hvilke valgfag som skal tilbys, som regjeringen
har innført. Disse medlemmer mener det bør være fleksibilitet
i hvilke valgfag den enkelte skole velger å tilby lokalt. Disse
medlemmer viser til at det på den enkelte skole og i lokalmiljøet
rundt skolene finnes mye kompetanse en med fordel kan dra nytte av
for å tilby forskjellige valgfag. Disse medlemmer viser
til Innst. 145 S (2011–2012) hvor Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre fremmet forslag om å be regjeringen åpne for
lokale tilpasninger når det gjelder hvilke valgfag som skal tilbys
ved den enkelte skole.
Komiteen viser til at det er
bred enighet om realfagenes betydning og viktigheten av å satse
på og styrke realfagene. Komiteen viser til strategiene «Et
felles løft for realfagene» og «Realfag for fremtida 2010–2014». Komiteen peker
på at den langsiktige og systematiske satsingen har gitt en positiv effekt,
og mener det er viktig at det systematiske arbeidet med å styrke
grunnleggende ferdigheter fortsetter.
Komiteen peker på utfordringene
ved at mange realfagslærere i videregående skole vil gå av med pensjon
de kommende årene. Komiteen vil understreke viktigheten
av at det fortsatt jobbes systematisk med grunnleggende ferdigheter
og tiltak som kan bidra til å øke rekrutteringen til realfagene. Komiteen mener
det er positivt at regjeringen vil sette i gang med målrettet kompetanseutvikling
for lærere på barnetrinnet for å øke elevenes kompetanse i matematikk
og naturfag.
Komiteen viser til at vitensentrene
og newtonrom kan være en viktig kilde til inspirasjon og motivere
flere elever til å fordype seg i realfag. Komiteen mener
det er positivt at ENT3R-programmet nå utvides til også å gjelde
naturfag og at bruken av Lektor 2-ordningen skal økes.
Komiteen vil oppfordre skoleeiere
og skoler til å delta i og bruke de nasjonale tiltakene for å øke motivasjonen
for realfagene. Det er viktig at skoleeier og skoleledelse legger
til rette for praktisk tilnærming til realfagene gjennom hele utdanningsløpet.
Komiteen registrerer at resultatene
fra TIMSS 2011 viser at det er færre norske elever på de laveste mestringsnivåene,
men at antall elever på de høyeste mestringsnivåene er på samme
lave nivå i denne perioden. Det førstnevnte er positivt, mens det
sistnevnte er en tydelig utfordring for norsk skole. Disse
medlemmer mener vi nå endelig kan se resultater som peker
i riktig retning, men at det er viktig å ha høyere ambisjoner for
norsk skole.
Komiteen viser til at Kunnskapsløftet
åpner for profilering av realfag i videregående skoler, og at det
i mange fylkeskommuner er offentlige skoler som på ulike måter profilerer
seg som realfagsskoler. Komiteen mener dette er positivt
og bidrar til å koble teori og praksis tettere sammen i samarbeid med
næringslivet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil særskilt vise til at regjeringen har startet et forsøk med den virtuelle
matematikkskolen og foreslår å utarbeide veilednings- og støttemateriell
for skolen om hvordan de bedre kan gi mer tilpasset opplæring og
hva som er faglig utfordrende for de faglig sterke elevene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, peker på at mange elever med særlige
interesser og anlegg for matematikk og naturfag ikke får nok utfordringer
i skolen. Dette flertallet vil understreke viktigheten
av at disse møtes med høye forventninger, utfordringer og noe å
strekke seg etter, slik at de får brukt det potensialt de har. Internasjonal forskning
og norske erfaringer viser at elever lærer best over tid hvis de
kan være i miljøer der de møter ulike faglige nivåer i kombinasjon
med et godt læringsmiljø og et godt sosialt miljø. Dette
flertallet vil advare mot en utvikling der man plukker ut noen
elever til elitegymnas og frykter dette vil bidra til å gjøre realfag
til et fag for spesielt utvalgte. Dette flertallet mener
vi må ha langt høyere ambisjoner, og vil derfor prioritere tiltak
som kan bidra til å løfte alle elevers matematikkunnskaper.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
peker på at resultatene fra de internasjonale undersøkelsene viser
betydelige forbedringer i norske 10-åringers matematikk-ferdigheter,
og at Norge nå er best av de nordiske landene. Dette viser at elever,
lærere og foreldres innsats gir resultater, og at de tiltakene som
er gjennomført virker. Dette flertallet mener dette
gir inspirasjon til videre arbeid. Norsk skole har ikke på samme vis
klart å løfte andelen elever som ligger på det høyeste mestringsnivået.
Det er derfor viktig at vi også i årene framover har høye ambisjoner
og prioriterer tiltak som ytterligere kan forbedre alle norske elevers realfagskompetanse. Dette
flertallet er fornøyd med at regjeringen har utarbeidet
en egen realfagsstrategi og tar ytterligere grep om utfordringene
ved de tiltakene som fremmes i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at våren
2012 fikk 10,3 pst. av norske grunnskoleelever karakteren 1 på matematikk
skriftlig eksamen i 10. klasse. Dette er en dobling fra skoleåret
2008–2009 da andelen lå på 5,1 pst. I den andre enden av skalaen
har andelen elever med karakteren 6 blitt halvert fra 3,9 pst. i 2008–2009
til 1,8 pst. skoleåret 2011–2012. Disse medlemmer mener
sviktende matematikkunnskaper er dramatisk for den enkelte elev,
og at norsk skole har tydelige utfordringer knyttet til matematikkforståelse
oppover i skolen.
Disse medlemmer vil minne om
den betydelige utfordringen vi står foran knyttet til kvalifiserte
matematikklærere når et stort antall lærere vil nå pensjonsalder
de nærmeste årene. Dette underbygger viktigheten av å satse langt
mer målrettet på kompetanseheving i matematikk for de lærerne som
skal erstatte våre mest erfarne realfagslærere.
Disse medlemmer vil understreke
at Norges velstand i stor grad bygger på realfagskompetanse. Både
i det konkret verdiskapende næringslivet og i offentlig sektor er
det stor mangel på ingeniører. Ulike undersøkelser viser store sprik
i behovet for ingeniører. Dette vanskeliggjør å tallfeste underskuddet
eksakt. Navs bedriftsundersøkelse for 2013 viser at mangelen på
ingeniører var 4 600 mot 8 000 for ett år siden. Disse medlemmer vil
peke på at bedriftsforeningen Norsk Industri sier at på tross av
tallene fra Nav er det fortsatt stort behov for ingeniører og sivilingeniører,
dette til tross for at bedrifter og prosjekter flyttes utenlands.
Disse medlemmer vil peke på at
selv om tallet viser et redusert behov, så gir mangelen et enormt
effektivitetstap og hindrer verdiskaping. Disse medlemmer er
opptatt av at det må legges bedre til rette for realfagsundervisning.
Opprettelse av egne realfagsgymnas er et ledd i dette arbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at opprettelse av egne realfagsgymnas
er et ledd i dette arbeidet.
Disse medlemmer er kjent med
at internasjonale undersøkelser viser at tidligere tilbakegang er stoppet
opp, og at det også finnes positive utviklingstrekk innenfor realfagene. Disse
medlemmer mener allikevel det ikke vil være riktig å si
seg fornøyd med realfagsnivået det norske utdanningssystemet i dag
leverer. Disse medlemmer støtter hovedpunktene i
regjeringens strategi «Realfag for fremtiden», men mener den bør
suppleres med flere konkrete tiltak enn de regjeringen legger opp
til.
Disse medlemmer er kjent med
at noen skoler profilerer seg med realfag. Disse medlemmer mener
dette styrker argumentet med å etablere skoler eller linjer med
nasjonalt opptak for de beste realfagstalentene. Disse medlemmer er
kjent med at mange norske videregående skoler har både fotball,
håndball, friidrett og forskjellige skilinjer uten at det har redusert
regjeringens entusiasme for å opprettholde videregående skoler med
nasjonalt opptak for de beste idrettsutøverne. Disse medlemmer mener
tvert imot at det ville være fornuftig om regjeringen gjennom Utdanningsdirektoratet
gikk i dialog med noen av de fylkeskommunene som allerede driver
videregående skoler med profilering av realfag, med mål om å sørge
for at opptakene til disse skolene kunne bli gjort nasjonale. En
slik prosess burde gjerne følges av mål om å gi disse skoleeierne en
styrket finansiering slik Toppidrettsgymnaset gis. Disse
medlemmer mener det ikke er riktig om bare en del av landets
realfagstalenter skal ha mulighet til å studere ved skoler som satser
ekstra på realfagene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at de
seks skoleforskerne som har skrevet TIMSS-rapporten «Framgang, men
langt fram» konkluderer slik: «Til tross for den positive trenden
er vi ennå langt fra målet om at norske elever skal ha gode kunnskaper
i matematikk som vil hjelpe dem videre i dagligliv og yrkesliv».
Videre skriver de: «Vi ligger fortsatt under det nivået vi hadde
i 1995 på 8. trinn, og under skalamidtpunktet. Det som ble vurdert
som svakt i 1995 kan vi ikke vurdere som sterkt i 2011.»
Disse medlemmer mener det er
grunn til å merke seg at Sør-Korea og Finland er de to OECD-landene
med flest elever på et høyt matematisk prestasjonsnivå og at over
52 pst. av de sør-koreanske og finske elevene presterer på nivå
4, 5 eller 6. Tilsvarende andel for OECD-området er 32 pst., og
for Norge 28 pst. Undersøkelser om hvorfor norske ingeniørstudenter
faller fra underveis eller er forsinket i studiet, konkluderer med
at de var for dårlig rustet i emneområdet matematikk. Disse
medlemmer vil videre påpeke at faget ikke bare er grunnleggende for
ingeniørstudier, men også innen naturvitenskap, økonomi og informatikk.
Disse medlemmer mener det gir
grunn til bekymring at de norske TIMSS-resultatene for 8. trinn
fortsatt preges av svake faglige prestasjoner, også sett i forhold
til de andre landenes resultater. Det kan være flere faktorer som
har gjort at fremgangen er størst for 4. trinn, men en mulig årsak
er at det som en følge av Kunnskapsløftet er fokus på grunnleggende
ferdigheter fra første skoledag.
Disse medlemmer ser det som en
utfordring for matematikkprestasjonene at det i norsk skole legges
for lite vekt på klassisk matematikk, som aritmetikk og algebra,
og at det i stedet fokuseres på «hverdagsmatematikk». Noen av de
samme utfordringene ser man i Finland, selv om de har prestasjoner
langt over Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til forslag i Dokument 8:100 S (2012–2013)
om opprettelse av realfagsgymnas og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for etablering av nasjonale videregående skoler innen realfag.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Arbeiderpartiet har programfestet «at alle fylker legger
til rette for at elevene kan spesialisere seg på realfag på høyt
nivå.» Disse medlemmer ser det som positivt at flere fylker
har etablert skoler med realfaglig profil, og hadde forventet at
spesielt Arbeiderpartiet hadde vært positive til slike etableringer,
siden nestlederen i partiet har uttalt seg om dette til media, og
i tale til Arbeiderpartiets landsstyre den 12. februar i år uttalte
følgende:
«Vi foreslår dessuten at alle fylker skal ha minst én
videregående skole som spesialiserer seg i realfag.»
Disse medlemmer registrerer at
Arbeiderpartiet til tross for sitt landsmøtevedtak savner konkrete
forslag på hvordan og hva de vil gjøre for å innfri sitt ønske om
å opprette fylkesvise realfagsskoler.
Komiteen er oppmerksom
på at det fra ulike faglige hold pekes på at det er et generelt
behov for å øke innsatsen innen områder som tallforståelse og algebra.
Bakgrunnen for dette er at disse to områdene regnes som grunnleggende
for å videreutvikle kunnskap innen matematikk.
Komiteen forutsetter at departementet
følger opp når lærerplanene i matematikk nå skal revideres.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at elevene lærer å lese og skrive godt norsk. Å mestre norsk
skriftspråk er avgjørende både for videre studier og for å fungere
i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Det har vært et uttalt
tverrpolitisk satsingsmål å sørge for en god lese- og skriveopplæring
i skolen.
Komiteen er derfor glad for at
den internasjonale undersøkelsen PIRLS 2011 viser at elevene på
4. og 5. trinn har vist en betydelig framgang i lesing, og nå ligger
over det internasjonale gjennomsnittet. Komiteen har
merket seg at framgangen er størst for de faglig svakeste elevene.
Komiteen mener disse resultatene
viser viktigheten av å fortsette den systematiske satsingen på tidlig
innsats og tilpasset opplæring.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener det er viktig å styrke
lærernes kompetanse, og viser til at det er igangsatt en økt satsing
på etterutdanning av lærere i klasseledelse, regning, skriving og
lesing på ungdomstrinnet som en oppfølging av strategien «Motivasjon
og mestring for bedre læring».
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er alarmerende
at mange går ut av grunnskolen uten å ha tilfredsstillende kunnskaper
på dette området. Særlig gjelder dette gutter hvor 1 av 5 går ut
av grunnskolen uten å kunne lese og skrive. Disse medlemmer finner
dette særdeles bekymringsverdig og mener satsingen på lese- og skrivekunnskaper
må intensiveres betraktelig.
Samtidig vet komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Høyre at flere av disse elevene
sliter med å forholde seg til to målformer. Disse medlemmer har
forståelse for at elever som sliter med lesing og skriving har særlig
utfordringer her. Disse medlemmer mener det er viktigere
at alle elever lærer og behersker en målform bra, enten nynorsk
eller bokmål. Elevene bør selv få velge om de ønsker at norskopplæringen
skal foregå på bokmål eller nynorsk, med mulighet for å velge den
andre målformen som valgfag på ungdomsskole og videregående nivå.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre går også imot fjerning av sidemålskarakteren
i den videregående skolen.
Komiteen vil understreke
viktigheten av å ha to sidestilte målformer.
Komiteen vil understreke at nynorsk
er en viktig del av norsk kulturarv, og erkjenner at det er behov
for nye tiltak for å gi nynorsk hovedmål en sterkere stilling. Når
mange ungdommer i språklige grenseområder, som f.eks. i Valdres,
velger å forlate nynorsk som hovedmål til fordel for bokmål i videregående
opplæring, bidrar dette både på kort og lengre sikt til å svekke
nynorsk. Komiteen mener det er nødvendig med en språklig
bevisstgjøring, særlig i de deler av Norge som har med sterke nynorsk
tradisjoner, for å motvirke at barn og unge skifter målform til
bokmål. Nynorskens fremtid og stilling er avhengig av at de deler
av landet som har denne målformen som et naturlig førstevalg, beholder
denne gjennom hele opplæringsløpet.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at elevene møter bredden av det norske språket gjennom hele skolegangen,
og at begge målformer må brukes også i andre fag enn norsk. Komiteen mener
det er viktig å sikre en bred og god opplæring i begge målformer
i skolen, og er imot tiltak som medfører en nedprioritering av arbeidet
med sidemål.
Komiteen mener det derfor er
bekymringsfullt at mange elever bytter hovedmål fra nynorsk til
bokmål gjennom opplæringsløpet, og imøteser departementets tiltak
for å styrke nynorsk som hovedmål.
Komiteen mener det er viktig
å introdusere nynorsk tidligere i utdanningen, og deler departementets
mål om at alle elever skal lese flere tekster på nynorsk. Komiteen viser
til at ny læreplan for norskfaget vil fastsettes for skoleåret 2013–2014.
Komiteen vil også støtte tiltak
som skal bidra til bedre tilgang på læremidler på nynorsk og mener lærebøker
på nynorsk i andre skolefag enn norsk, for bokmålselever, vil bidra
til at alle elever kan få bedre kjennskap til nynorsk og et mer
positivt forhold til målformen. Dette innebærer at bokmålselevene
kan introduseres for nynorsk på et tidligere stadium enn i dag.
Komiteen viser til at Kunnskapsdepartementet
har nedsatt en ressursgruppe for å styrke nynorsk som hovedmål,
og mener det er viktig med mer kunnskap om årsakene til at elever
skifter hovedmål fra nynorsk til bokmål gjennom skoleløpet. Komiteen ser
frem til å diskutere forslagene som ressursgruppen legger frem.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at lærerutdanningene og etter- og videreutdanningene må sikre
lærere med høy faglig kompetanse også i nynorsk.
Komiteen har også forventning
til at Nasjonalt senter for nynorsk i opplæringen skal spille en
aktiv rolle i utvikling av tiltak for fornyelse av undervisning
i sidemålet og kompetanseutvikling hos lærere.
Komiteen viser til at det er
etablert flere nasjonale sentre som skal bidra til økt motivasjon
og interesse for sine respektive fagområder. Sentrene skal også
bistå og samarbeide med høyere utdanningsinstitusjoner om kompetanseutviklingstiltak.
Komiteen vil understreke lærerens
betydning i skolen. Faglig sterke og kompetente lærere bidrar positivt
til elevenes læring og løfter både flinke og svake elever. Rekruttering
av nok kvalifiserte lærere er en avgjørende faktor i arbeidet med
å styrke kunnskapen og kvaliteten i skolen.
Lærerne er profesjonsutøvere som innenfor rammene
av nasjonal og lokal styring skal ha frihet til å legge opp undervisning,
og komiteen mener at høye forventninger til profesjonelle
pedagoger må følges opp med gode rammevilkår og tilstrekkelige ressurser
fra fellesskapets side.
Komiteen ser det som en stor
utfordring å rekruttere nok lærere til norsk skole i årene framover. Komiteen viser
til at prognosene fra SSB ble oppdatert i 2012 og at med dagens
lærertetthet vil det være en betydelig underdekning i grunnskolen
i 2020.
Komiteen peker på at frafallet
fra lærerutdanningene er bekymringsverdig. Komiteen viser
til at undersøkelsene Følgegruppen for lærerutdanningsreformen har
gjort, kan tyde på at frafallet er noe lavere på GLU-ene enn på
de tidligere allmennlærerutdanningene. Komiteen mener
det er ønskelig med økt gjennomstrømning og mener at hvis man skal
lykkes med å møte behovet for nye lærere, må man både rekruttere
flere og sikre at man beholder de lærerne man har i skolen.
Komiteen er tilfreds med at søkningen
til lærerutdanningene har økt betydelig og registrerer at læreryrket
har fått økt status i befolkningen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser det som en svært viktig oppgave å fortsette et målrettet rekrutteringsarbeid
for å sikre nok lærere til norsk skole i årene fremover. Solid faglig
kompetanse er nødvendig for å gi både trygghet og stolthet, og for
å kunne differensiere opplæringen på en god måte. Flertallet viser
til den brede satsingen for å øke statusen og bedre rekrutteringen
til læreryrket som er gjennomført gjennom partnerskapet GNIST.
Flertallet viser til at prognosene
fra SSB ble oppdatert i 2012 og at med dagens lærertetthet vil det være
en underdekning på 9 000 årsverk i grunnskolen i 2020. Men det vil
samtidig være en overdekning av årsverk fra PPU-utdannede og faglærerutdannede, og
dette gir i sum en prognose på 4 200 årsverk i underdekning i 2020.
Flertallet er glad for at regjeringen
har prioritert arbeidet med å øke rekrutteringen til yrket og sammen
med GNIST-partene øke statusen og omdømme til læreryrket. Dette
har gitt gledelige resultater, og flertallet viser
til at søkningen til lærerutdanningene har økt med 59 pst. i kampanjeperioden.
Tilsvarende økning for all høyere utdanning i samme periode er 27
pst.
Flertallet er i den sammenheng
tilfreds med at det blant annet er startet oppbygging av et varig system
for etter- og videreutdanning for lærere gjennom strategien «Kompetanse
for kvalitet», plan for skolebasert kompetanseheving på ungdomstrinnet,
at det er opprettet flere studieplasser, at det er etablert et pilotprosjekt
med sentre for fremragende undervisning i lærerutdanningene og at
departementet siden 2009 har gjennomført kampanjer i samarbeid med partnerne
i GNIST, som har bidratt til rekruttering av flere lærere.
Flertallet mener det er viktig
at regjeringen har prioritert å styrke kommuneøkonomien og viser til
at kommunesektorens inntekter fra 2005 har økt med 67, 6 mrd. kroner. Flertallet er
glade for at kommunene har prioritert å ansette flere lærere, og viser
til at antall årsverk til undervisning i grunnskolen har økt med
2 531 siden 2005 og at antall årsverk i videregående opplæring har
økt med 1 656 i samme periode.
Flertallet ønsker å gi anerkjennelse
til den viktige innsatsen kompetente og engasjerte pedagoger legger
ned i norsk skole hver eneste dag. Flertallet mener
det har vært et viktig bidrag til økt rekruttering at regjeringen
har bidratt til å skape en større arbeidsro i norsk skole.
Flertallet mener det er viktig
at nyutdannede pedagoger får god veiledning, og viser til «Avtale mellom
Kunnskapsdepartementet og KS om veiledning av nytilsatte nyutdannede
pedagoger i barnehagen og skolen» fra 2009. Her er partene enige
om behovet for systematisk veiledning og oppfølging de første årene
pedagogene er i arbeidslivet. Flertallet peker på
at det har vært en positiv utvikling, og mener det er svært positivt
at 86 pst. av skolene og 92 pst. av skoleeiere med nyutdannede lærere
vinteren 2012 oppga at de hadde et opplegg for veiledning.
Flertallet viser til at regjeringen
gjennom ny og forbedret lærerutdanning har lagt til rette for at nye
lærerkandidater har mer faglig fordypning og en mer spesialisert
kompetanse enn tidligere. Stortinget lovfestet i juni 2012 at det
skulle stilles kompetansekrav til undervisning. Dette vil, sammen
med etter- og videreutdanningsstrategien, bidra til at lærere er faglig
trygge og oppdatert.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har også merket seg
statistikk fra Samordna opptak som viser at 5-årig integrert lærerutdanning
har en vekst i søkning på 15 pst., mens grunnskolelærerutdanning
5.–10. trinn har en økning på 6 pst., og grunnskolelærerutdanning
1.–7. trinn kan registrere en nedgang på 5 pst. Disse medlemmer mener
det er foruroligende at denne stortingsmeldingen ikke varsler noen
tiltak for å håndtere denne situasjonen.
Disse medlemmer er opptatt av
at det må satses på å rekruttere til læreryrket også fra andre yrkesgrupper
med relevant utdanning. Disse medlemmer mener det
i langt større grad må legges til rette for fleksible gjennomføringsmodeller
for å ta PPU både for dem som allerede er i læreryrket og som mangler
dette, og for studenter på masterstudiet for å bidra til økt rekruttering
til læreryrket.
Disse medlemmer er svært bekymret
over søkningen til de nye fireårige lærerutdanningene og at så mange
studenter slutter første året. I stortingsmeldingen vises det til
at Norge kan komme til å mangle 15 000 lærere i 2020. Disse
medlemmer vil påpeke at det er et nasjonalt ansvar å legge til
rette for at alle elever som begynner på skolen, kan bli undervist
av velkvalifiserte lærere. Faren for alvorlig lærermangel synliggjør
etter disse medlemmers oppfatning at det må skje
endringer både for å motivere flere ungdommer til å ta utfordringen og
satse på lærerutdanning, og for å kvalitetssikre opptaket slik at
de studentene som begynner på lærerutdanningene, er seg bevisst
det studievalget de har gjort.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener det er uforsvarlig av regjeringen
å ikke ta initiativ til å etablere faglig tyngre lærerutdanninger
og et 5-årig masterløp for alle lærere. De nye fireårige lærerutdanningene
har vist seg å mangle appell, og verst er situasjonen for grunnskolelærerutdanningen
rettet mot 1.–7. trinn. At søknadssvikten er størst her, gir ytterligere
grunn til ettertanke når vi kjenner betydningen av dyktige lærere
i den meget avgjørende begynneropplæringsfasen.
Disse medlemmer mener på bakgrunn
av dette at det haster med tiltak som kan høyne statusen både til
utdanningen og yrket. Disse medlemmer er opptatt
av at en ny masterutdanning for lærere skal inkludere et forskningsarbeid
og gi bedre innsikt i lærernes arbeidsoppgaver. Slik vil disse partier at
lærerutdanningene skal tiltrekke seg flere og mer ambisiøse søkere
og samtidig forberede fremtidens lærere enda bedre på skolehverdagen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener dessuten at
nye karriereveier i skolen der lærere gis mulighet til å utvikle spesialkompetanse
på prioriterte fagområder, er av stor betydning for å beholde flinke
lærere der elevene er, i klasserommet, og for å beholde ambisiøse
lærere i skolen. Disse partier foreslår derfor at det legges til rette
for faglig videreutvikling for lærere som leder til nye stillingsbenevnelser
som lærerspesialist eller lektorspesialist og som innbærer økt lønn.
Det må også utformes kvalifiseringsløp som fanger opp yrkesfaglærere.
Disse medlemmer vil her vise
til at det er disse partiers syn at staten skal finansiere et slikt lønnsløft
for spesialistlærerne. Disse medlemmer mener arbeidet
med nye karriereveier nå må gis høy prioritet, også fordi dette
vil tilføre skolen verdifull kompetanse og bidra til å heve kvaliteten
på undervisningen. Disse medlemmer vil understreke
at den endelige utformingen av nye karriereveier skal skje i nært
samarbeid med lærerorganisasjonene og KS, men at staten må ta initiativ
til at arbeidet for etablering av nye karriereveier kan komme i
gang snarest mulig.
Med bakgrunn i dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen ta initiativ overfor
KS og lærerorganisasjonene for å utforme og innføre nye karriereveier
for lærere.»
Disse medlemmer mener det er
behov for å se en rekke skolepolitiske tiltak i sammenheng for å kunne
lykkes langt bedre med rekruttering av lærere. Disse medlemmer mener
det må gjøres tiltak både med selve utdanningen, hvordan nyutdannede ivaretas
i sin første jobb og ikke minst lærerrollen.
Disse medlemmer viser til behovet
for en helhetlig strategi for å sikre mange nok lærere i tiden som
kommer, jf. oppdaterte prognoser fra SSB om fremtidig lærermangel.
Selv om søkertallene for grunnskolelærerutdanningene sett under
ett øker, er det fortsatt en betydelig utfordring knyttet til frafall
i utdanningene. Disse medlemmer er videre svært bekymret
for de lave søkertallene til barnehagelærerutdanningen og grunnskolelærerutdanningen for
1–7. trinn.
Disse medlemmer viser til at
det er behov for mer enn en reklamekampanje for å sikre tilstrekkelig
rekruttering. Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 8:68 (2006–2007), jf. Innst. S. nr. 239 (2006–2007), om å utarbeide
forpliktende nasjonale rekrutteringsplaner for å sikre tilstrekkelig
antall kvalifiserte lærere i grunn- og videregående skole. Disse
medlemmer beklager at nevnte representantforslag ikke ble
vedtatt av Stortingets flertall, og fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen snarest mulig iverksette
forpliktende nasjonale rekrutteringsplaner for å sikre tilstrekkelig
antall kvalifiserte lærere i barnehage og grunnopplæring.»
Disse medlemmer viser til at
det ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) i 2020 vil mangle 15 000 allmennlærere
i skolen. Tall Aftenposten har hentet inn, viser at 169 nye lærerstudenter
hoppet av siden studiestart i fjor høst (2012) ved de største lærerutdanningsstedene.
Ved de samme lærestedene ble det i 2012 opprettet 140 nye studieplasser. Disse medlemmer mener
dette viser at det er behov for å se en rekke skolepolitiske tiltak
i sammenheng for langt bedre å kunne lykkes med rekruttering av
lærere. Disse medlemmer mener det må gjøres tiltak både
med selve utdanningen, hvordan nyutdannede ivaretas i sin første
jobb og ikke minst lærerrollen. Skal man lykkes med å møte det behovet
som er for flere lærere, må man rekruttere flere til å bli lærere, og
det må sikres at man beholder eksisterende lærere i skolen. Disse
medlemmer har som grunnholdning at en god skole er helt
avhengig av gode og mange nok lærere. Læreren er skolens viktigste
ressurs, og disse partier vil derfor sette inn de store tiltakene
på lærerne.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at det i Sverige nå innføres to karrieretrinn
for lærere. Bakgrunnen er at svenske myndigheter ønsker å gjøre
læreryrket mer attraktivt. Betegnelsen som skal brukes på stillingene
er førstelærer og lektor. Disse medlemmer mener flere
muligheter for karrieresteg kan være et bidrag til å heve statusen
ved læreryrket. I dag er mulighetene for karrieresteg få. Staten
bør derfor innføre dette i samarbeid med partene. Det vil være en
forutsetning at et slikt grep ikke medfører økte utgifter for kommunene,
men at staten står for finansieringen.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at Universitetet i Oslos Institutt for lærerutdanning og skoleforskning
har undersøkt hva som er årsaken til at lærere velger å forlate yrket
allerede som ganske nyutdannede. Tallene viser at mer enn hver tredje
nytilsatt lærer slutter i yrket innen kort tid. Forskerne fulgte
5 700 lærere som fikk sin første jobb i perioden 2006–2011. Forskerne
anbefaler å satse på gode støtteordninger for nyansatte lærere.
Dette medlem mener det, for å
beholde lærere i skolen, er avgjørende at de gis en best mulig start på
jobbkarrieren. Man må unngå det praksissjokket nyutdannede lærere
opplever når de møter virkeligheten i klasserommet. Det er behov
for bedre praksis, men det er også behov for mer praksis. En obligatorisk
mentorordning i form av et introduksjonsår vil være et avgjørende
bidrag til dette. I dag tilbyr lærerutdanningene, alene eller i
samarbeid med andre, et frivillig opplegg for veiledning av nyutdannede
lærere i alle fylker. Dette medlem mener det ikke
er tilstrekkelig med et frivillig tilbud om mentorordning. Det bør
være en klar ambisjon og mål om å gjøre en mentorordning i form
av et introduksjonsår obligatorisk for alle nyutdannede lærere.
Dette medlem mener det også bør
vurderes nærmere om introduksjonsåret bør avsluttes med en sertifisering.
I tillegg til et personlig program med utvikling, støtte og profesjonell
dialog og veiledning vil det da innføres en vurdering av prestasjon
mot profesjonelle standarder. Nyutdannede lærere må i løpet av det
første året i skolen oppfylle kravene i disse standardene.
Komiteens medlem fra Venstre viser til
at Venstres stortingsrepresentanter i desember 2012 fremmet et representantforslag
om å øke antallet undervisningspersonell med doktorgrad og sikre flere
karriereveier i skolen, jf. Dokument 8:27 S (2012–2013). Et av hovedpoengene
i representantforslaget dreide seg om en adapsjon av den svenske modellen
med «førstelektorer» og «førstelærere» som nye karriereveier i norsk
skole, og å sette av midler på statsbudsjettet for å innføre flere
karriereveier og belønne høyere formell kompetanse hos lærerne.
I dokumentet ble det tatt til orde for en egen karrierereform for
skolesektoren fra høsten 2014.
Dette medlem viser til at følgende
konkrete forslag ble fremmet i Dokument 8:27 S (2012–2013):
«-Stortinget ber regjeringen innføre et prøveprosjekt
med ekstra lønnstilskudd for doktorgradsutdannede personer som underviser
i grunnopplæringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2013.
-Stortinget
ber regjeringen legge fram sak om flere karriereveier i skolesektoren,
samt tiltak for å øke antallet doktorgradsutdannede personer inn
i skolen.
-Stortinget ber regjeringen legge til rette
for en gjennomgang og modernisering av stillingskategoriene for
undervisningspersonell, slik at stillingskategoriene bedre reflekterer
kompetanse og faglig bakgrunn. Arbeidet skal gjøres i samråd med
partene i skolesektoren.»
Dette medlem viser til at ved
siden av Venstre var det kun Kristelig Folkeparti som støttet disse forslagene
ved voteringen om Innst. 213 S (2012–2013) i Stortinget 21. mars
2013.
Dette medlem merker seg at Høyre
i forbindelse med debatten om dokumentet uttrykte støtte til intensjonen
i representantforslaget, men at partiet på daværende tidspunkt ikke
kunne slutte seg til de konkrete forslagene fordi partiet mente
«at dette må utredes nærmere, og det er behov for å ha en dialog
med lærernes organisasjoner og kommunesektoren, som har arbeidsgiveransvaret».
Dette medlem er tilfreds med
at Høyre nå endelig har utredet dette ferdig, og falt ned på at
det er fornuftig å sette av midler på statsbudsjettet til å innføre
flere karriereveier og belønne høyere formell kompetanse hos læreren,
samt igangsette innføringen av nye stillingsbetegnelser i skolen. Dette
medlem konstaterer at dette ligger svært tett opp mot tankegangen
i de konkrete forslagene i Innst. 213 S (2012–2013) som ikke fikk
Høyres stemmer ved votering i Stortinget relativt nylig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener faglig kompetente
lærere er viktige bidrag til elevers læring. Det er ikke tvil om
at rekruttering av kvalifiserte lærere er helt avgjørende for å
styrke kunnskapen og kvaliteten i skolen. Det er svært alvorlig
at hver tredje kommune nedprioriterer videreutdanning av lærere,
slik en undersøkelse fra Utdanningsforbundet viser. Fylkesmennene
har også gitt tilbakemeldinger om at hvor godt tilbud man får, avhenger
av hvor i landet man bor. Disse medlemmer mener at
en ambisiøs og kontinuerlig etter- og videreutdanning av lærere
er avgjørende, og det må settes inn nødvendige tiltak for å lykkes.
Staten må i dialog med KS sørge for at kommunene følger opp og prioriterer
videreutdanning av lærerne.
Disse medlemmer mener det bør
være en rett, men også en plikt til etter- og videreutdanning.
For å få dette til mener komiteens
medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre at
statens andel av spleiselaget mellom staten, arbeidsgiver og den
enkelte lærer må økes til 60 pst. I dag dekker staten 50 pst., arbeidsgiver
dekker 25 pst., mens de resterende 25 pst. må dekkes av læreren
selv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det ikke er
til å komme forbi at statusen på et yrke henger sammen med lønn. I
2003 ble forhandlingsansvaret overført fra staten til kommunene.
Det pålegger derfor kommunene et stort ansvar i å bidra til at lærerstatusen
heves. Det er på den lokale skole, i den enkelte kommune, at lærermangelen
vil merkes. Derfor er det også i kommunenes interesse at flest mulig
søker seg til lærerutdanningen og at flest mulig ferdigutdannede
lærere velger å bli i læreryrket. Staten har også et ansvar for
å gjøre kommunene i stand til å tilby gode lønns- og arbeidsvilkår
gjennom tilstrekkelige overføringer til kommunene. Disse
medlemmer mener staten, i dialog med KS, må finne nødvendige
grep for å heve statusen ved læreryrket.
Disse medlemmer viser videre
til Dokument 8:55 S (2012–2013) om å løfte lærerens stilling i grunn-
og videregående skole hvor det er fremmet 10 forslag for å løfte
lærerens stilling i grunn- og videregående skole, jf. også punkt
2.5 nedenfor.
Disse medlemmer fremmer forslagene
1, 2, 6, 7 og 10 i dokumentet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at varianter av
samtlige forslag i nevnte dokument tidligere har vært behandlet
i Stortinget etter initiativ fra de respektive opposisjonspartier.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre fremmer forslag 5 i dokumentet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre fremmer forslag 9 i dokumentet.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til representantforslaget og fremmer forslagene 3 og 4 i dokumentet.
Komiteens medlem fra Venstre viser til
at Venstre har en annen modell for veiledning av nye lærere, samt
en mer åpen innfallsvinkel til sertifisering enn Kristelig Folkeparti,
og velger derfor ikke å støtte forslag 3 og 4 i dokumentet.
I stedet fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre en sertifiseringsordning
for lærere i samråd med berørte parter i skolesektoren, som skal
sees i sammenheng med rett og plikt til kompetanseheving.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre fremmer i tillegg følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre at alle nytilsatte lærere
reelt omfattes av en veiledningsordning.»
Komiteen mener at videreutdanningsstrategien «Kompetanse
for kvalitet» har vært og er et viktig tiltak for å sikre en kontinuerlig
etter- og videreutdanning av lærere. Komiteen mener
det er bekymringsfullt at hver tredje norske kommune nedprioriterer
videreutdanning av lærere, slik en undersøkelse fra Utdanningsforbundet
viser.
Komiteen mener det er viktig
å fortsette den langsiktige satsingen på kompetanse- og utviklingstiltak.
Komiteen viser til at det er
skoleeiers ansvar å sørge for å ha riktig og nødvendig kompetanse
i sine skoler, jf. opplæringsloven § 10-8. Komiteen vil understreke
at det er bred politisk enighet om behovet for å løfte lærernes
kompetanse. Kompetanseutvikling blant ansatte er et viktig arbeidsgiveransvar, og komiteen forventer
at skoleeierne prioriterer kompetanseutvikling.
Komiteen peker på at det i dag
er 1 800 årsverk ufaglærte lærere i skolen. Komiteen mener det
derfor er svært positivt at regjeringen foreslår å kartlegge lærerkompetansen
for å sikre at ressurser brukes best mulig. Komiteen mener
det er viktig at dette skjer raskt, og forventer at relevante aktører blir
inkludert i prosessen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen i 2012 økte den statlige andelen av kostnadene
for etter- og videreutdanning fra 40 til 50 pst. Flertallet viser
til at det i statsbudsjettet for 2013 i tillegg ble varslet en omprioritering
for å imøtekomme søknader utover 1 850. Skoleeier har godkjent 1 937
søknader for 2013/2014. I tillegg har 3 600 lærere gjennom Ny GIV-satsningen
fått kompetanseutvikling i sentrale områder i norsk og matematikk.
Flertallet er glade for økningen
på 20 pst. siden ordningen ble lagt om, og vil oppfordre kommunene
til å bidra med flere søknader slik at enda flere lærere kan få
viktig videreutdanning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at
skoleeier har et selvsagt ansvar for å sikre sine ansatte tilfredsstillende
kompetanseheving, men vil samtidig understreke at også statlige
myndigheter har et minst like selvsagt ansvar for å bidra til dette.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen i noen grad har etterkommet opposisjonspartienes ønske
om å få på plass en systematisk ordning for videreutdanning av lærere,
men at dimensjonene i ordningen er langt under det disse partier
har tatt til orde for. Disse medlemmer vil understreke
at det er behov for en forpliktende opptrappingsplan for hvordan
man kan øke antallet lærere som omfattes av systemet for videreutdanning
ut over regjeringens ambisjonsnivå på ca. 1 900 lærere pr. år. Dersom
alle lærere i norsk skole skal få videreutdanning i en eller annen
form, vil det med dagens finansieringsnivå ta et sted mellom 30
og 40 år i henhold til regjeringens ambisjoner – og det er etter disse
medlemmers mening ikke godt nok.
Disse medlemmer viser til at
ca. 3,6 pst. av lærerårsverkene, eller ca. 9 000 lærere i norsk
grunnskole, mangler undervisningskompetanse for de trinnene de underviser
på. Disse medlemmer mener kvalifiserte lærere i skolen
er nødvendig for å gi elevene den kompetansen de fortjener å ha
etter fullført skolegang. Disse medlemmer viser i
denne forbindelse til Dokument 8:87 S (2011–2012), jf. Innst. 386
S (2011–2012), om et videreutdanningsløft for tilsatte i grunnskolen
som mangler undervisningskompetanse. Et slikt kompetanseløft skal
komme i tillegg til den eksisterende videreutdanningsstrategien
«Kompetanse for kvalitet», og innebære en tidfestet plan for hvordan
alle tilsatte i skolen med undervisning som oppgave kan få fullgod
undervisningskompetanse.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre et særskilt
videreutdanningsløft for tilsatte i grunnskolen som mangler undervisningskompetanse.»
Komiteen mener generelt at målet
må være at alle lærere i norsk skole skal ha relevant kompetanse i
de fagene de underviser i, også på barnetrinnet. Betydningen av
tidlig innsats og å gi alle elever positive mestringsopplevelser
på skolen understreker behovet for faglig sterke lærere fra første
dag.
Komiteen viser til at det i St.
Meld. nr. 11 (2008–2009) Læreren – rollen og utdanningen ble foreslått
krav om 30 relevante studiepoeng for å undervise i norsk/samisk
og matematikk på barnetrinnet, 60 relevante studiepoeng for å undervise
i norsk/samisk, matematikk og engelsk og 30 relevante studiepoeng
i de fleste andre fagene på ungdomstrinnet og 60 relevante studiepoeng
i de fleste fag i videregående skole. Lovendringene ble vedtatt
av Stortinget i 2012, og komiteen er kjent med at
forskriftsarbeidet er i gang.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til regjeringens
forslag om å heve kompetansekravene for lærere. En rekke nasjonale
og internasjonale undersøkelser viser at norsk skole fortsatt har
betydelige utfordringer. Altfor mange elever forlater grunnskolen
uten å ha tilegnet seg gode nok grunnleggende ferdigheter og med så
svake faglige kunnskaper at de mangler forutsetning for å mestre
videregående opplæring. Disse medlemmer vil påpeke
at forskningen er entydig på at lærernes kompetanse er avgjørende
for å kunne heve elevenes læringsutbytte og gjøre skolen til en bedre
lærings- og mestringsarena for alle elever.
Disse medlemmer vil dessuten
fremheve hvilken avgjørende viktig rolle skoleeier og skoleleder
spiller, når det gjelder rekruttering og sammensetning av lærerkorpset
i kommunen og på den enkelte skole. Fleksible løsninger der lærere
deler sin stilling mellom flere skoler, kan bidra til å sikre flere elever
bedre kvalifiserte lærere.
Disse medlemmer mener derfor
at kompetansekravene til lærere på barnetrinnet på sikt bør skjerpes
slik at det kreves 60 studiepoeng i fagene norsk, matematikk og
engelsk, og at det i øvrige fag bør stilles krav om 30 studiepoeng. Disse
medlemmer mener det er av stor betydning at elevene møter
toppkvalifiserte lærere fra første klasse der begynneropplæring
i lesing og regning er dominerende aktiviteter.
Tilsvarende er disse medlemmer oppmerksom
på at ungdomstrinnet oppleves krevende for mange elever og stiller
lærerne overfor en rekke utfordringer faglig og didaktisk. Dette
krever etter disse medlemmers oppfatning at kompetansekravene
på ungdomstrinnet likestiller fagene. Målet må være krav tilsvarende
60 studiepoeng i alle lærerens undervisningsfag i ungdomsskolen.
Disse medlemmer viser til at
det er tverrpolitisk enighet om at læreren er den viktigste ressursen for
elevenes læring. Disse medlemmer mener derfor at
det er av stor betydning at lærerne som underviser i skolen, skal
ha den utdanningen som gir best mulig læringsutbytte for elevene.
Med bakgrunn i dette ønsker ikke disse medlemmer å
gi permanent fritak fra de nye kompetansekravene for dagens lærere
med tidligere godkjent utdanning. Et fritak fra kompetansekrav,
slik det er utformet i forslaget, vil medføre at mange lærere vil
undervise i flere tiår på gammel godkjenning, noe som vil påvirke skoletilbudet
til tusenvis av elever.
Disse medlemmer vil fremholde
at etter- og videreutdanning av lærere skal være både en plikt og en
rettighet. Da er det ikke naturlig eller nødvendig med varig unntak
fra de nye kompetansekravene. Lærere som underviser i skolen i dag
og som ikke tilfredsstiller kompetansekravene, må sikres etter-
og videreutdanning slik at kravene kan oppfylles. Disse medlemmer mener
dette må følges opp gjennom en forpliktende plan for etter- og videreutdanning.
Det må fastsettes en overgangsperiode basert på behov og tilgjengelig
kapasitet på etter- og videreutdanning for lærere. Dagens etter-
og videreutdanningstilbud må i denne sammenheng utvides vesentlig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser også til følgende merknad fra disse
partier i forbindelse med behandlingen av Prop. 84 L (2011–2012) om
lærerutdanningen:
«Disse medlemmer mener derfor at kompetansekravene
til lærere på barnetrinnet på sikt bør skjerpes slik at det kreves
60 studiepoeng i fagene norsk, matematikk og engelsk, og at det
i øvrige fag bør stilles krav om 30 studiepoeng. Disse medlemmer
mener det er av stor betydning at elevene møter toppkvalifiserte
lærere fra første klasse, der begynneropplæring i lesing og regning
er dominerende aktiviteter.
Tilsvarende er disse medlemmer
oppmerksom på at ungdomstrinnet oppleves krevende for mange elever
og stiller lærerne overfor en rekke utfordringer faglig og didaktisk.
Dette krever etter disse medlemmers oppfatning at kompetansekravene
på ungdomstrinnet likestiller fagene. Målet må være krav tilsvarende
60 studiepoeng i alle lærerens undervisningsfag i ungdomsskolen.»
Disse medlemmer registrerer at
regjeringen ikke har ambisjoner om eller legger til rette for å
heve kompetansekravene til 60 studiepoeng i fagene norsk, matematikk
og engelsk for lærere på barnetrinnet. Dette skjer til tross for
at meldingen tydelig understreker betydningen av lærere med høy
kompetanse og tidlig innsats.
Disse medlemmer er opptatt av
at lærerne har formell kompetanse i de fagene som de underviser
i på alle klassetrinn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at
høy faglig og pedagogisk kompetanse hos læreren er den viktigste
faktoren for elevenes læring. Læreren må derfor kunne ta kompetente
og pedagogisk baserte valg av digitale læremidler som øker elevenes
muligheter til å nå sine læringsmål.
Disse medlemmer mener det er
bekymringsfullt at digitale ferdigheter, digital kompetanse og pedagogisk
bruk av IKT ikke har fått en selvfølgelig plass i lærerutdanningene.
Resultatet er at nyutdannede lærere er unødvendig usikre og det
er en åpenbar fare for at skolen ikke makter å viske ut digitale
skiller.
Disse medlemmer har merket seg
at direktøren ved Senter for IKT i utdanningen har uttalt seg sterkt
kritisk om lærerutdanningenes bidrag til å høyne lærernes kunnskaper
på IKT-området. Norsk skole trenger lærere som minst er på høyde
med elevene. Disse medlemmer ser det som naturlig
at lærernes digitale kompetanse kartlegges, og der det påvises mangler,
tilbys kompetanseheving. Det må også etableres nasjonal etter- og
videreutdanning for lærere på dette området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til at vi trenger et digitalt kompetanseløft
for lærere og skoleledere. Disse partier mener derfor at vi ikke
trenger flere forsøksprosjekter. Vi må alternativt bruke ressursene
på å etablere en nasjonal modell som sikrer alle lærere digital
kompetanse. Dette må skje gjennom fokusert digital opplæring samt
ved at pedagogisk bruk av digitale læremidler blir en del av alle
lærerutdanninger på alle nivå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at regjeringens
strategi og tilbud til etter- og videreutdanning av lærere er for kostbar
for skoleeierne. Det er både ønske om og langt større behov for
etter- og videreutdanning av lærere enn det som er tilbudet i dag. Disse
medlemmer mener dette er en vesentlig grunn til at tilbudet
ikke blir mer brukt av skoleeiere.
Disse medlemmer ser for seg et
langt mer fleksibelt opplegg enn dagens tilbud og viser til at flere
kommuner driver god etter- og videreutdanning i egen regi.
Disse medlemmer vil vise til
at Rambøll i en rapport til Utdanningsdirektoratet i 2011 konkluderte
med at forskjellene mellom prioriteringene lokalt øker og at kommuner
med høy grad av økonomisk handlefrihet prioriterer etter- og videreutdanning
vesentlig (77 pst.) høyere enn kommuner med lav økonomisk handlefrihet. Disse
medlemmer mener denne forskjellen er urovekkende og er bekymret
for at dette vil skape en todeling i Skole-Norge; kommuner som systematisk
følger opp sine lærere med nødvendige kompetansehevingstiltak og kommuner
som ikke kan tilby dette.
Disse medlemmer er lite tilfreds
med at regjeringen ikke har innsett betydningen av å få realisert
et kompetansehevingssystem som ivaretar rett og plikt til etter-
og videreutdanning for norske lærere. Behovet er udiskutabelt, og
regjeringens bevilgninger til etter- og videreutdanning er langt
fra tilstrekkelig. Disse partier har gjentatte ganger etterlyst økt
dimensjonering og foreslått økt statlig medfinansiering slik at
mange flere lærere kan få tilbud. Samtidig har vi pekt på nødvendigheten
av mer fleksible kompetansehevingstilbud og vist til hvordan bl.a. Sogn
og Fjordane fylke, gjennom tett samarbeid mellom skoleeiere og regionale
høgskoler, har evnet å inkludere en meget høy andel av lærerne og
til langt lavere kostnader sammenlignet med kostnader ved det sentralt
initierte tilbudet.
Disse medlemmer mener rett og
plikt til etter- og videreutdanning også må bygge på erfaringene
fra Sogn og Fjordane, for det er en realitet at gjennomføringen
må ta hensyn til at det ofte ikke finnes kvalifiserte lærervikarer
å sette inn. Skolebasert og praksisnære utdanningsmodeller er viktig
for å skjerme elevene og gi dem en best mulig opplæring.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser videre til Dokument 8:145 S
(2009–2010), jf. Innst. 26 S (2010–2011), om å øke den statlige
finansieringen knyttet til dagens ordning for videreutdanning av
lærere, for på denne måten å bidra til at flere lærere får videreutdanning. Disse
medlemmer merker seg at kunnskapsministeren – til tross
for sin tidligere gjentatte avvisning av forslag om økt statlig
finansieringsandel – i 2011 endelig gikk inn for at staten skal
ta en noe større del av regningen for videreutdanning av lærere,
og således gav sin støtte til intensjonen i nevnte representantforslag.
Disse medlemmer viser til at
staten har økt sin støtte til videreutdanning av lærere fra 40 til
50 pst., mens lærerne må bidra med 5 pst. mer av kostnadene fra
og med høsten 2012. Kommunene må på sin side dekke 25 pst. Etter disse
medlemmers mening burde staten bidratt med mer enn 50 pst.
av kostnadene i en overgangsperiode for å få opp antallet lærere
som tar videreutdanning. Det er også uheldig å skyve en større del
av regningen over på lærerne. Disse medlemmer vil
bemerke at det ikke er av vond vilje at mange kommuner ikke har
evnet å bidra med flere midler til lærernes kompetanseheving.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det finnes eksempler på hvordan god videreutdanning av lærere
kan gjennomføres til en helt annen kostnad enn det som regjeringen
legger opp til i sitt tilbud. Vinteren 2010 hadde Karmøy kommune
84 lærere i videreutdanningsprogram i samarbeid med Høgskulen Stord-Haugesund
og sparte da 7 mill. kroner i forhold til statens opplegg. Ifølge
beregninger gjort av Karmøy kommune på det tidspunkt, måtte de dekke
rundt 220 000 kroner pr. lærer som ønsket å benytte seg av statens videreutdanningstilbud.
Kommunen får da bare råd til å la 7–8 lærere benytte seg av dette
tilbudet. Utdanningsforbundet i Karmøy støtter også kommunens måte
å løse videreutdanningstilbudet på og mener at statens tilbud er
altfor dyrt for kommunene.
Komiteen har merket seg at dokumentasjonsbyrden
har økt de senere årene og har ført til en uhensiktsmessig byråkratisering
av lærerrollen. Komiteen mener lærere må få bruke
tiden på det som er skolens kjerneoppgaver, nemlig å gi god tilpasset opplæring
for alle elever. Komiteen støtter derfor lovforslaget
fra regjeringen om å kutte halvårsrapporten for spesialundervisning.
Det innebærer at lærerne skal skrive 50 000 færre rapporter i året.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Kunnskapsdepartementet har samarbeidet med de nasjonale GNIST-partene
om oppfølgingen av Tidsbruksutvalgets rapport, og at GNIST-partene
nasjonalt sammen har tatt initiativ til at dette arbeidet også blir
prioritert og fulgt opp lokalt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til regjeringens
oppfølging av Tidsbrukutvalgets rapport, jf. Meld. St. 19 (2009–2010). Disse
medlemmer viser til at et av hovedankepunktene disse partier
hadde mot regjeringens oppfølging av rapporten, var den manglende finansieringen
av tiltakene utvalget foreslo. Disse medlemmer viser
bl.a. til følgende merknad i Innst. 219 S (2010–2011).
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Tidsbrukutvalgets rapport
inneholder en rekke anbefalinger til både sentralt og lokalt nivå
(stat og skoleeier/skoleleder). Regjeringens oppfølging av rapporten
– Meld. St. 19 (2009–2010) – innebærer imidlertid kun en oppfordring
til lokalt nivå (skoleeier og skoleledere) om at anbefalingene fra
utvalgets rapport skal følges. Etter disse medlemmers mening er dette
for defensivt. Dersom man virkelig skal lykkes med å redusere tidstyveriet
i skolen, er det nødvendig å i større grad legge til rette for at
skoleeiere og skoleledere faktisk kan gjennomføre tiltakene det
anbefales at de skal gjennomføre. I de aller fleste tilfeller vil
dette innebære et behov for utvidede økonomiske ressurser. Disse
medlemmer vil understreke at hovedutfordringen i forhold til tidstyvene
i skolen – slik disse medlemmer ser det – ikke primært ligger på
lokalt nivå, men at staten har et hovedansvar i denne sammenheng.
Disse
medlemmer merker seg i denne forbindelse at meldingen foreskriver
at '[g]jennomføring og omfang av de foreslåtte tiltakene som er
omtalt i meldingen, vil bli tilpasset de årlige budsjettforslagene og
Stortingets behandling av disse'.
Disse medlemmer
vil minne om at en rekke av anbefalingene til skoleeier/skoleleder
innebærer økte kostnader, og at meldingen således burde innebære en
større grad av forpliktelse fra statens side når det gjelder en
mulig realisering av disse anbefalingene.
For disse
medlemmer er det åpenbart, gitt kommunenes rolle som skoleeier,
og derigjennom finansieringsansvar for grunnskolen, at dersom disse
tiltakene skal realiseres, så må det stilles forpliktende finansiering
fra statens side. Meldingen er også svært tydelig med hensyn til
å plassere hovedansvaret for god utnyttelse av tidsbruken på skoleeier
og skolene selv, mens det gis få forpliktende signaler om hvordan
statlige myndigheter skal legge til rette for nettopp dette. Disse
medlemmer mener dette er en generell svakhet ved meldingen.»
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til at disse partier på denne
bakgrunn fremmet forslag om å be regjeringen om å komme tilbake
til Stortinget med en konkret finansiell opptrappingsplan for de
tiltakene som anføres å kreve «vesentlige offentlige bevilgninger»
i Tidsbrukutvalgets rapport.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre etterlyser fortsatt en slik finansiell opptrappingsplan. Disse
medlemmer viser videre til forslaget om å opprette et partssammensatt
«regelråd» – som skal etterprøve konsekvenser av nye regler og endringer
i eksisterende regler i skolesammenheng, med sikte på å redusere
byråkratiet og frigjøre mer tid til lærernes kjernefunksjoner i
skolen – fremmet i denne innstillingen, og vil i tillegg fremme
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fastsette et konkret måltall
– 25 pst. – for reduksjon i antall byråkratiserende statlige rundskriv,
forskrifter mv. i skolesammenheng.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at man på tross
av de tiltakene Stortinget vedtok i forbindelse med Meld. St. 19 (2009–2010)
Tid til læring – oppfølging av Tidsbrukutvalgets rapport, fortsatt
får tilbakemeldinger fra lærere som fortviler over tidsbruken i
skolen. Tilbakemeldingene viser at man fortsatt er langt fra målet
om å frigjøre lærerens tid og ressurser til å være lærere.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener derfor det er behov for et regelråd som
kan etterprøve konsekvenser av nye regler og endringer i eksisterende
regler i skolesammenheng, med sikte på å redusere byråkratiet og
frigjøre mer tid til lærernes kjernefunksjoner i skolen.
Komiteen mener også det vil være
et viktig tiltak å få andre yrkesgrupper inn i skolen. Det må i sterkere
grad tas på alvor at det samfunnet man ser utenfor skolen, også
gjenspeiles i skolen. Et barns behov for voksenkontakt, en å snakke
med, en som ser, stopper ikke utenfor skoledøra. Det å få barnevernsfaglige
og sosialfaglige ressurspersoner og kanskje også vernepleiere inn
i skolen, ville vært en stor hjelp. For å få det til må det settes
inn en nasjonal, systematisk satsing for hvordan man kan få andre
yrkesgrupper inn i skolen. Det er viktig at andre grupper blir brukt
på riktig måte, slik at de ikke blir en erstatning for lærerrollen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er glad for at førstevalgssøkere til lærerutdanningene siden 2008
har økt med 59 pst. Flertallet har merket seg at
søkningen til GLU 1–7 har ligget stabilt siden oppstarten, men at
det har vist seg at dette ikke er et tilstrekkelig antall til å
fylle alle de planlagte studieplassene. Flertallet mener
det gir grunn til å dele bekymringen til følgegruppa, og peker særlig
på at det er for liten geografisk spredning av søkningen og at det
er en utfordring at det er en for stor andel av søkere som ikke oppfyller
de formelle kvalifikasjonskravene. Etter flertallets mening
vil tiltak rettet mot økt søkning til GLU 1–7 i distriktene, økt
mobilitet blant studentene og økt andel kvalifiserte søkere til
utdanningen kunne avhjelpe situasjonen. Flertallet ser
derfor frem til den politiske oppfølgingen av rapportene fra Følgegruppen
for lærerutdanningsreformen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at mange av utfordringene som
også ble bekreftet av NOKUTs gjennomgang av allmennlærerutdanningen
i 2006 – herunder rekruttering, frafall, små fagmiljøer og manglende
sammenheng i innholdet i utdanningene – fortsatt gjør seg gjeldende
for grunnskolelærerutdanningen.
Disse medlemmer har blant annet
merket seg at Følgegruppen for lærerutdanningsreformen i rapport
nr. 3 (2013) understreker følgende: «Følgjegruppa er sterkt uroa
for rekrutteringa til grunnskulelærarutdanningane. Auken i talet
på studentar som vel GLU er mindre enn den nasjonale studentauken, samtidig
som fråfallet frå utdanninga er stort.» Parallelt med dette viser
altså de siste tallene fra Samordna opptak at søkertallene til 5-årig
integrert lærerutdanning har økt med 15 pst. siste år.
Disse medlemmer viser til en
tidligere rapport fra Følgegruppen for lærerutdanningsreformen, rapport
nr. 1 (2011), hvor det fremgår at en «vurdering og rask avklaring
på spørsmålet om femårig lærarutdanning og eventuell modell for
denne, er nødvendig».
Disse medlemmer mener at tiden
er overmoden for en avklaring og en frist for når grunnskolelærerutdanningen
skal bli en femårig, mastergradsbasert utdanning. En utvidelse av
lærerutdanningen til en femårig mastergrad er nødvendig for å skape tilstrekkelig
rom for faglig fordypning, sammenheng, profesjonsforståelse og nok
praksis – og for reelt å kunne nå målet om en forskningsbasert utdanning.
En utvidelse av utdanningen er en forutsetning for også å øke kvaliteten
på innholdet i utdanningen. I tillegg vil en utvidelse kunne høyne
yrkets status, øke rekrutteringen og redusere frafallet. I sum vil
en mastergradsbasert lærerutdanning kunne løse en rekke av utfordringene
som fortsatt eksisterer til tross for endringene i utdanningen etter
behandlingen av St.meld. nr. 11 (2008–2009).
Disse medlemmer vil understreke
at som en følge av en utvidelse av utdanningen er det naturlig å utvide
omfanget av praksis, profesjonsfaget og en avsluttende skriftlig
oppgave. Dette vil gi en mulighet til å gjøre justeringer i dagens
utdanning, blant annet med tanke på å øke attraktiviteten og redusere frafallet.
Den endelige fordelingen av studiepoeng i det femte året i grunnskolelærerutdanningen
bør først fastsettes etter en bred høringsrunde i løpet av overgangsperioden
frem til en utvidet utdanning skal tre i kraft, bl.a. basert på
erfaringene fra prøveprosjektene med femårig mastergrad for lærerutdanningen.
Disse medlemmer viser i denne
forbindelse også til følgende merknader fra representantene fra Venstre,
Høyre og Fremskrittspartiet i Innst. S. nr. 185 (2008–2009):
«Disse medlemmer merker seg at til tross for ønsket
om mer faglig fordypning og praksis velger departementet å gå inn
for en fortsatt fireårig utdanning. Hvorvidt den nye utdanningen
skal være en femårig mastergrad er i noen grad diskutert i meldingen.
Disse medlemmer merker seg at departementet mener at det "er nødvendig
å veie flere hensyn mot hverandre før endelig beslutning tas om
den nye lærerutdanningens lengde". Disse medlemmer merker seg at
departementet tar til orde for å gradvis utvikle femårige tilbud,
bl.a. slik at det innen 2014 skal tilbys 800 studieplasser i masterstudier
særlig tilpasset behov på barne-og ungdomstrinnet.
Disse
medlemmer merker seg videre at departementet vil nedsette et sakkyndig
utvalg som skal utrede flere aspekter ved en mastergradsutdanning, samt
"om og eventuelt når det er hensiktsmessig med en full overgang
til en femårig lærerutdanning for alle lærere til grunnskolen".
Ut fra dette er det således fortsatt uklart hvilken lengde departementet
mener er optimal for den nye utdanningen, både med hensyn til utdanningens
status, grad av fordypning og øvelse, samt læringsutbyttet for elevene.
(…)
Disse medlemmer merker seg at en av hovedinnvendingene
fra departementet knyttet til en utvidelse at lærerutdanningen er
at kompetansenivået ved institusjonene ikke er tilfredsstillende
med hensyn til å tilby en lærerutdanning på mastergradsnivå. Disse medlemmer
viser i denne sammenheng til komiteens åpne høring i forbindelse
med saken 20. februar 2009, hvor det fremkom informasjon fra Universitets-
og høyskolerådet (UHR) om at institusjonene selv mener at de vil
kunne klare å bygge opp slik kompetanse innen 2014, forutsatt en
statlig satsing og strategi på området.
Disse medlemmer
ser at en femårig lærerutdanning ikke kan innføres fullt ut omgående,
men mener at det må være mulig å stadfeste at en slik utdanning skal
tre i kraft etter en overgangsperiode frem til 2014. Tiden frem
til da – overgangsperioden– må blant annet benyttes til å styrke
kompetansen ved institusjonene og hos lærerutdannerne. Disse medlemmer
mener hovedtrekkene i Regjeringens forslag kan ligge fast, selv
om utdanningen blir femårig i stedet for fireårig.
Disse
medlemmer merker seg for øvrig at departementet hevder at det er
"uvisst om utvidet studietid for alle vil føre til økt eller redusert
søkning" til studiet. Disse medlemmer mener at en mastergradsgivende
utdanning – og dermed utvidet studietid – er avgjørende viktig for
å øke utdanningens og yrkets status og attraktivitet, og dermed
også søkningen til utdanningen og yrket. Et redusert antall kandidater
i innføringsfasen, slik departementet anslår at potensielt sett
vil kunne være tilfelle, vil etter disse medlemmers mening kunne
kompenseres for gjennom tiltak som informasjonskampanjer, forsterket
videreutdanning for lærerne i skolen mv.»
Disse medlemmer viser til at
flere institusjoner allerede har utviklet femårige utdanningstilbud,
og at det er sannsynlig at man i løpet av få år – for eksempel allerede
fra 2016/2017 – fullt ut kan gjøre grunnskolelærerutdanningen om
til en femårig mastergrad. Tiden frem til da – overgangsperioden
– må blant annet benyttes til å styrke kompetansen ved institusjonene
og hos lærerutdannerne.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen snarest legge frem
en melding om endringer i grunnskolelærerutdanningen slik at det
blant annet legges mer vekt på praksis og forbedringer relatert
til utdanningens innhold, og at det samtidig stadfestes en klar
tidsfrist for overgang til en femårig, mastergradsbasert grunnskolelærerutdanning.»
Disse medlemmer viser til at
det er langt flere søkere til de femårige lærerstudiene ved årets Samordna
opptak. Dette viser at studentene er opptatt av å få en best mulig
utdanning for læreryrket. I tillegg til å gi bedre utdannete lærere
vil masterutdanning bidra til å heve læreryrkets status.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet i forbindelse med behandlingen av Meld.
St. 22 (2011–2012) fremmet forslag om å be regjeringen legge om lærerutdanningene
til et 5-årig masterstudium med vekt på faglig fordypning og kombinasjon
teori/praksis gjennom hele studiet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, ser med bekymring
på at over 80 pst. av skolene oppga at de ikke hadde noen spesielle
tiltak for å oppmuntre elever til å velge utradisjonelt (Sintef
2010). Rapporten peker spesielt på mangelen på tiltak for å redusere
den skjeve rekrutteringen til fag- og yrkesopplæring. Etter flertallets mening
er det derfor positivt at det er startet et kompetanseutviklingsopplegg
for rådgivere med vekt på kjønnsutradisjonelle valg. Flertallet er
også positiv til at det skal utarbeides en faglig veileder som skal
omfatte kjønnsutradisjonelle valg.
Flertallet viser til at det er
stort behov for økt rekruttering til de fleste yrkesfaglige linjene
i de fleste fylkene i Norge. Mange unge mennesker med talent og
evner innen yrkesfag får ikke stimulert og foredlet disse, og det
gjøres derfor mange feilvalg.
Elever som begynner på yrkesfaglige linjer har
i dag mulighet til å endre kurs ved å ta et studieforberedende påbyggingskurs.
Denne veien er mer eller mindre stengt for elever som har gått to
eller tre år på studieforberedende og som ønsker å gå over på en
yrkesfaglig opplæring. Flertallet er derfor glad
for at regjeringen vil samle erfaringer med overganger fra studieforberedende
til yrkesfaglige utdanningsprogrammer og vurdere å legge denne muligheten inn
i tilbudsstrukturen.
Flertallet mener at det bør settes
i gang konkrete tiltak for å oppmuntre elever til å velge utradisjonelt,
og viser til at regjeringen har varslet en stortingsmelding om likestilling
som oppfølging av NOU 2012:15 «Politikk for likestilling».
Komiteens medlem fra Venstre viser til
Dokument 8:69 S (2012–2013) om tiltak som fremmer reell kjønnslikestilling
i Norge, hvor det tas til orde for flere tiltak innenfor blant annet
utdanningsområdet for å fremme likestilling i Norge.
Komiteen viser til at Norge i
økende grad blir et kompetansesamfunn. De raske og økende omstillinger
i nærings- og arbeidsliv fører til at mange arbeidstakere opplever
at utviklingen setter nye krav til deres kunnskap og kompetanse.
Bedrifter og offentlige virksomheter er avhengige av en kompetent
arbeidsstokk for å kunne møte morgendagens utfordringer, og det
blir derfor viktig å legge forholdene best mulig til rette for voksnes
læring. Dette gjelder både basisopplæring, omskolering, fagopplæring
og, i økende grad, høyere utdanning.
Komiteen viser til at fremtidens
arbeidsliv i større grad vil kreve fullført videregående opplæring eller
høyere utdanning. Grunnleggende ferdigheter er blant de faktorene
som har størst betydning for om man har stabil tilknytning til arbeidslivet
eller ikke, og komiteen er derfor tilfreds med at
voksnes rett til opplæring i grunnleggende ferdigheter er tydeliggjort.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er derfor glad for at regjeringen har styrket mulighetene til livslang
læring (BKA-budsjettøkning) og mer kompetanseutvikling. Flertallet mener
det bør utvikles en nasjonal strategi for livslang læring og at
tilbudet om livslang karriereveiledning videreutvikles. Flertallet vil
i den forbindelse vise til de fylkeskommunale karrieresentrene,
som eksempler på dette. Flertallet mener det bør
legges til rette for flere fleksible etter- og videreutdanningstilbud
som gjør det mulig å kombinere arbeid og utdanning, og at partene
i arbeidslivet gjennom et trepartssamarbeid bør bidra til dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke at tilbudet av
voksenutdanninger fremstår som uoversiktlig og fragmentert. En helhetlig
nasjonal plan for voksnes læring vil være et viktig og nødvendig
bidrag for å etablere et effektivt samarbeid mellom tilbydere og
brukere av voksenutdanning.
Med bakgrunn i dette ønsker disse medlemmer å
fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en nasjonal tverrdepartemental
plan for voksnes læring som skal synliggjøre og gi et bedre tilbud
av relevant og god etter- og videreutdanning.»
Komiteen registrerer at kun et
fåtall av lærlingene og praksiskandidatene har blitt realkompetansevurdert,
og er derfor positiv til at det skal utvikles nasjonale retningslinjer
for realkompetansevurdering i grunnskole og videregående opplæring.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
peker på at voksne som har hatt 100 pst. stilling i fem år har mulighet
til å ta fagbrev selv om retten til videregående opplæring er brukt
opp. Flertallet peker på at det særlig innenfor helse-
og velferdsfagene er mange ufaglærte som jobber deltid, og som dermed
har vanskeligheter med å komme inn under ordningen. Flertallet viser
til Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd, der regjeringen
har varslet at den vil vurdere å endre kravene i praksiskandidatordningen
slik at reduserte stillinger skal kunne gi full uttelling. Det skal
vurderes nærmere om kravene skal endres for alle fag, eller bare
for noen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er bekymringsfullt at
det tar så lang tid å få på plass nasjonale kriterier for realkompetansevurdering.
Dette er for eksempel viktig for at ufaglærte ansatt i helsevesenet
skal kunne få ta videreutdanning for å få fagkompetanse.
Disse medlemmer stiller seg positive
til en gjennomgang av kravene knyttet til når praksiskandidater
kan ta fagbrev. Videre vil disse medlemmer peke på
at det i helsesektoren er mange som gjennom flere år arbeider som
vikarer uten fast ansettelse. Med bakgrunn i dette ber disse
medlemmer om at også vikarer blir vurdert ved endring av kravene.
Disse medlemmer ber om at det
også vurderes om den reelle realkompetansen bør tillegges en vesentlig
større betydning for tidspunktet for når en praksiskandidat får
ta fagbrev.
Evaluering av programmet Basiskompetanse i arbeidslivet
(BKA) viser at kursene i stor grad treffer målgruppen. Komiteen registrerer
at departementet vil følge opp BKA-evalueringen.
Komiteen mener det er positivt
at det satses på ordninger der voksne får ta fagbrev mens de står
i arbeid, og mener dette vil dekke opp for noe av rekrutteringsbehovet
av fagarbeiderkompetanse. Komiteen mener at BKA må
ha som målsetting å tilrettelegge for at voksne får mulighet til
å ta fagbrev gjennom å kombinere videregående opplæring med arbeid.
Komiteen viser til at et stort
antall voksne fortsatt har problemer knyttet til sviktende lese-
og skriveferdigheter, noe som gjør det vanskelig for mange av dem
å mestre arbeidsoppgaver og hverdagsliv.
Komiteen viser til at svake leseferdigheter
er tredje viktigste årsak til utstøting fra arbeidslivet etter alder
og helse. 430 000 voksne i Norge mangler grunnleggende ferdigheter
i lesing og tallforståelse. En av fem arbeidstakere behersker ikke
data. Komiteen har merket seg at mange gjennom Program for
basiskompetanse i arbeidslivet (BKA) får opplæring i grunnleggende
lesing, skriving, regning og data.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at bevilgningen til BKA har økt fra 24,5 mill. kroner
i 2006 til 91,9 mill. kroner i 2013.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil gi voksne en
livslang rett til videregående opplæring ved å oppheve dagens øvre
aldersgrense.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at stadig flere arbeidsplasser i dag
krever utdanning utover grunnskole. Det å kunne lese og skrive er
av stor betydning både for å kunne ta del i arbeidslivet og for
å fungere godt i privatlivet. Disse medlemmer vil
også vise til at dersom en ikke har basiskompetansen inne, er det
nesten ikke mulig å ta videre utdanning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2013, der
bevilgningene til BKA ble økt med 20 mill. kroner slik at flere
av de kvalifiserte søknadene kan gjennomføres.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre på denne bakgrunn i sitt alternative statsbudsjett
for 2013 foreslo å øke bevilgningene til BKA-programmet med 25 mill.
kroner slik at flere søknader kan imøtekommes.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti ser
dette som et viktig tiltak og viser til Kristelig Folkepartis alternative
budsjett hvor det ble foreslått å styrke bevilgningen til dette
med 20 mill. kroner.
Komiteens medlem fra Venstre viser til
Venstres alternative statsbudsjett for inneværende år hvor BKA-programmet
styrkes med 15 mill. kroner utover regjeringens forslag.
Komiteen mener at fullført og
bestått videregående opplæring gir den beste plattformen for å være
forberedt til arbeidsliv og videre utdanning. Komiteen peker
på at vi er avhengige av dyktige fagarbeidere for å forbedre og
styrke velferdssamfunnet. Komiteen mener det må være
et mål at flest mulig av de som begynner på en yrkesfaglig studieretning,
gjennomfører og ender opp med fagbrev, svennebrev eller yrkeskompetanse.
Komiteen mener god rådgivning
og bedre kunnskap om karrieremuligheter etter fagbrev er sentralt
for å rekruttere flere unge til yrkesfag og for å løfte yrkesfagenes
status. Mesterbrevordningen kan sammen med fagskoleutdanning kvalifisere
dyktige håndverkere til å gå inn i arbeidsledelse og til å etablere
egen bedrift. Ulike Y-veier har også åpnet nye dører til høyere
utdanning for fagarbeidere som ønsker mer utdanning.
Komiteen vil peke på at Norge
er et kunnskapssamfunn som stiller større krav til kompetanse enn
før, at arbeidsmarkedet preges av internasjonalisering og at kompetanse
og omstillingsevne er kritiske faktorer dersom vi skal greie å lykkes
i den globale konkurransen.
Mye fungerer godt i videregående opplæring, men komiteen vil
peke på utfordringer som må møtes med gode tiltak og en aktiv politikk.
En av tre elever har ikke fullført eller bestått opplæringen fem år
etter at de begynte. Halvparten av elevene i yrkesfaglige utdanningsprogrammer
søker seg over i et løp som gir generell studiekompetanse, og halvparten
av disse stryker i ett eller flere fag. Og behovet for faglært arbeidskraft
på vesentlige områder er større enn andelen som per i dag ender
opp med fag- eller svennebrev. Komiteen mener det
derfor er nødvendig å styrke og forbedre yrkesopplæringen, og mener
at tiltakene i meldingen vil bidra til mer relevans og fleksibilitet
i yrkesopplæringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ber regjeringen påse
at det ikke gjennomføres tiltak som medfører en ytterligere teoretisering
av yrkesfagene på bekostning av det praktiske.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise
til at Høyre på nyåret 2010 la frem sitt «yrkesfagløft» med en serie
forslag for å løfte yrkesfagenes status og øke tilgangen på faglært
arbeidskraft. Behovet for fagarbeidere i arbeidslivet er stort,
og det haster med tiltak som skal bidra til at flere unge fullfører
videregående opplæring: mer fleksible opplæringsløp, rekruttere
nok lærebedrifter, trappe opp lærlingtilskuddet og gi rett til påbygging
til studiekompetanse etter fullført fagbrev.
Komiteen mener at frafallet i
videregående opplæring er en stor utfordring for den enkelte elev og
for samfunnet som helhet. Komiteen registrerer at
gjennomføringen av videregående opplæring i stor grad har vært stabil
etter innføringen av Reform 94.
Komiteen mener grunnlaget for
gjennomføring i videregående opplæring legges i grunnskole og barnehage,
og forventer at det systematiske arbeidet med grunnleggende ferdigheter
vil bidra til at flere elever kan gjennomføre videregående opplæring. Samtidig
mener komiteen det er helt nødvendig med tiltak i
videregående opplæring for å møte de elevene som står i fare for
å falle fra her og nå. Komiteen viser til at det
de siste årene er satt i gang flere tiltak for å styrke arbeidet
mot frafall.
Komiteen mener det er positivt
at departementet vil stimulere fylkeskommunene til økt bruk av kombinasjonstiltak
i samarbeid med Nav. Komiteen mener dette bør bli
begynnelsen på en lenge ønsket utvikling med å få andre kompetanser
og yrkesgrupper inn i skolen.
Komiteen viser til at det har
vært en stor økning når det gjelder elever som søker seg til påbyggingsåret,
og at denne tendensen har blitt forsterket etter innføringen av
Kunnskapsløftet. Komiteen viser til at 92 pst. av
elevene hadde påbygg som førsteønske, og at svært mange begrunnet
dette med et ønske om studiekompetanse og høyere utdanning. Komiteen mener
derfor det er nødvendig å forbedre organiseringen av påbygg samtidig
som utdannings- og karrieremulighetene fra de yrkesfaglige utdanningsprogrammene
forbedres.
Komiteen viser til at departementet
vil innføre en rett til påbygging til generell studiekompetanse for
elever med fullført og bestått fag- og yrkesopplæring. Dette vil
være et viktig bidrag for å få flere til å fullføre yrkesfagutdanningene.
Komiteen viser til at flere av
høringsuttalelsene mener at rett til påbygging etter fullført og
bestått fag- og yrkesopplæring vil være et effektivt tiltak for å
få flere til å gjennomføre hele det yrkesfaglige studieløpet. Komiteen er
derfor tilfreds med at regjeringen tar sikte på å innføre rett til
påbygging etter fullført og bestått fag- og yrkesopplæring.
Komiteen mener rett til påbygging
vil føre til at flere fullfører det yrkesfaglige løpet, og komiteen forventer
derfor at omfanget av elevplasser på påbygging blir redusert.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at disse partier under behandlingen av
Dokument 8:52 S (2009–2010) foreslo å gi yrkesfagelever med fullført
fagbrev livslang rett til å ta generell studiekompetanse. Det er
positivt at regjeringen nå tar sikte på å innføre dette. Dette vil
bidra til å styrke yrkesfagenes status og redusere antall elever
som søker seg til påbyggingsåret i stedet for å fullføre fagbrevet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre rett til
påbygging til studiekompetanse for elever med fagbrev og med virkning
fra de elevene som starter på yrkesfag Vg1 eller Vg2 skoleåret 2013/2014.»
Komiteen viser til forskning
som bekrefter at en stor del av frafallet i videregående opplæring
skjer i overgangen mellom det andre og det tredje opplæringsåret,
og at dette særlig gjelder de yrkesfaglige utdanningsprogrammene.
Komiteen mener at Vg3 i skole
ikke kan erstatte to år i lære, men anerkjenner at behovet for læreplasser
ikke vil bli dekket fullt ut. Komiteen imøteser derfor
forsøk med alternativer til Vg3 i skole for elever som ikke får
læreplass, og er tilfreds med at opplæringen skal utvikles i nært
samarbeid mellom videregående skoler og lokalt arbeidsliv.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at Utdanningsdirektoratet (Udir) har invitert alle fylkeskommunene
til å delta i forsøk med Vg3 i skole. Flertallet peker
på at opplæringstiden skal utvides med minimum et halvt år, og at
dette forsøket dermed åpner for et alternativt toårig Vg3. Denne
utprøvingen skal bidra til et forsterket Vg3-tilbud for de elevene
som ikke har fått tilbud om læreplass innen skolestart august 2013. Flertallet mener
dette er positivt, og at utprøvingen vil bidra til å forsterke oppgaven
fylkeskommunene allerede har med å tilby opplæring i skole når fylkeskommunene
ikke kan formidle opplæring i bedrift til elevene.
Flertallet er kjent med at det
ikke stilles krav om at bedriftene som inngår samarbeid om praksislæring
i Alternativt Vg3 må være godkjente lærebedrifter, men forutsetter
at fylkeskommunen ser til at samarbeid med bedrifter sikrer god
faglig kvalitet på den opplæringen som gis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til ordningen
Vg3 i skole hvor elever som ikke får tilbud om læreplass, får tilbud
om et ettårig løp med opplæring i skole, for så å gå opp til fagprøve.
Strykprosenten for elever som avslutter fagutdanningen med Vg3 i
skole, er vesentlig høyere enn for lærlinger. Utfordringene med
Vg3 yrkesfag i skole ligger på tre områder. Elevene er ikke motivert
for videre skolegang, i noen tilfeller er gruppene så små at det
er vanskelig å opprette slike klasser, og timetallet er så lavt
at det er vanskelig å fullføre og bestå fagprøven. Vg3 yrkesfag
i skole betyr at elever skal ta læretidens to arbeidsårs læring
på ett skoleår. Det er derfor klart at Vg3 i skole ikke er et egnet
alternativ til læreplass.
Disse medlemmer mener at for
å kunne gi elever som ikke får læreplass en reell sjanse til å få fagbrev,
må dagens Vg3 i skole erstattes med et nytt kombinert tilbud over
to år, der en betydelig del av opplæringen skal skje i bedrift.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen erstatte dagens
Vg3-tilbud i skole for elever som ikke får tilbud om læreplass med
et 2-årig løp med kombinasjon skole og opplæring i bedrift.»
Komiteen mener ambisjonen må
være at alle skal fullføre fag- eller svennebrev eller studiekompetanse,
men mener at praksisbrevet for en liten gruppe elever kan være en
hensiktsmessig vei inn i videregående opplæring, og peker på erfaringer
som viser at flertallet av deltakerne i forsøket har fått ordinær
lærekontrakt. Komiteen peker på at mye tyder på at ungdom
som har gjennomført deler av videregående opplæring, har en bedre
tilknytning til arbeidsmarkedet enn elever med bare grunnskole.
Komiteen er derfor positiv til
at praksisbrevet blir en ordinær del av tilbudsstrukturen for videregående
opplæring.
Komiteen understreker at elever
som har fullført og bestått praksisbrevet, ikke har reduserte rettigheter
til opplæring, og imøteser en klargjøring av opplæringsloven.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at praksisbrevordningen ikke bør
bli et søkbart tilbud. Flertallet mener det påligger
fylkeskommunene å aktivt informere om praksisbrevordningen og veilede
de elevene som vil ha nytte av ordningen for å oppnå delkompetanse.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til de positive erfaringene
med praksisbrevordningen og mener dette bør bli et søkbart løp.
Ordningen må brukes aktivt til å motivere elever som ellers ikke
ville ha begynt eller hatt forutsetninger for å fullføre videregående
opplæring.
Komiteen registrerer at to av
tre yrkesfagelever er usikre på valg av yrke. Komiteen peker
på at faget prosjekt til fordypning ble innført med Kunnskapsløftet
for at elevene tidlig i yrkesfagutdanningen skulle få arbeide med
det lærefaget de ønsket, og komiteen mener det er
positivt at forskrift til opplæringsloven endres slik at det legges
opp til at mer av opplæringen i prosjekt til fordypning bør foregå
i bedrift.
Komiteen viser til at det i dag
finnes mange muligheter for fleksibilitet i videregående opplæring, og
mener disse bør benyttes i større grad enn i dag. Komiteen mener
det er viktig at skoleeierne stimuleres til å utnytte disse mulighetene.
Komiteen viser til muligheten
for å begynne på fag fra Vg3 påbygging på Vg1 og Vg2 og at forslaget
om å gjøre fag- og timefordelingen veiledende på trinn åpner for
at fylkeskommunen kan konstruere helhetlige yrkesfaglige veier til
studiekompetanse. Komiteen mener forslagene om vekslingsmodeller,
mulighet for tidligere spesialisering og rett til påbygging etter
fullført fag- og yrkesutdanning er gode tiltak for å øke rekrutteringen
til og gjennomføringen av yrkesfaglig utdanning. Komiteen mener
det er positivt at det åpnes for mer fleksibilitet i opplæringsløpene
slik at strukturen tilpasses elevers og fagområders ulike behov.
Komiteen mener innføring av en
vekslingsmodell, sammen med forslaget om omdisponering av fag og
timer i hele det fireårige løpet, vil muliggjøre økt faglig fordypning
og bedre progresjon for elevene. Komiteen mener at
en tidligere kopling mellom teori og praksis vil øke læringsutbyttet
og motivasjonen for elevene.
Komiteen viser til at innføring
av vekslingsmodeller kan by på utfordringer og blant annet vil kreve
at bedrifter tar et større ansvar for hele det 4–5-årige løpet. Komiteen understreker
viktigheten av at fylkeskommunene gis tilbud om støtte og veiledning
fra nasjonale utdanningsmyndigheter i arbeidet med å implementere
ulike vekslingsmodeller. Komiteen peker på at de
faglige rådene og yrkesopplæringsnemndene har verdifull kompetanse
når det gjelder innføring av vekslingsmodeller, og vil understreke
viktigheten av at disse tas med på råd når fylkeskommunene utarbeider
vekslingsmodeller.
Komiteen registrerer at det er
ulikheter når det gjelder andel som oppnår yrkeskompetanse innen
de ulike yrkesutdanningene, og etter komiteens mening
er det en utfordring at deler av arbeidsmarkedet har en svak kopling
til fag- og yrkesopplæringen. Komiteen viser til
rådene fra de ni faglige rådene for yrkesfaglige utdanningsprogrammer
som tar opp forholdet mellom tilbudsstrukturen og kompetansebehovet
i arbeidslivet. Komiteen imøteser derfor et forskningsprosjekt
som grunnlag for gjennomgang av tilbudsstrukturen i fag- og yrkesopplæringen.
Etter komiteens mening vil en
gjennomgang av tilbudsstrukturen, slik departementet varsler, bidra
til mer relevante opplæringstilbud og verdsetting på arbeidsmarkedet. Komiteen er
tilfreds med at tilbudet av små og verneverdige fag også skal gjennomgås. Komiteen vil
understreke viktigheten av at partene i arbeidslivet blir tidlig
involvert i dette arbeidet.
Komiteen er opptatt av at større
fleksibilitet også må gjelde for studiespesialiserende programmer.
Her må det gis rom for tilpasninger for å kunne inkludere relevant
praksis i bedrift og for å kunne kombinere med emner/fag fra yrkesfaglige
programmer. Komiteen vil videre vise til den 4-årige
TAF-ordningen (tekniske fag og allmenne fag) som er en spennende
kombinasjon av skole og praksis i bedrift og der elevene oppnår
både yrkeskompetanse og studiekompetanse. Dette utdanningstilbudet
har blitt en suksess og har nå fått et parallelt tilbud i HAF, en kombinasjon
av helsefag og allmenne fag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at regjeringen foreslår å splitte
utdanningsprogram for media og kommunikasjon. 97 pst. av elevene
i utdanningsprogrammet medier og kommunikasjon velger generell studiekompetanse
framfor å søke læreplass. Flertallet mener dette
er et argument for at utdanningsprogrammet gjøres om fra et yrkesfaglig
til et studieforberedende program hvor elevene gis en mediefaglig
studiekompetanse med en jevnere timefordeling over de tre årene.
Flertallet peker på at dagens
medier og kommunikasjon som et yrkesfaglig utdanningsprogram har
en rekke positive kvaliteter. Praksisretting av fellesfag, stor
grad av tverrfaglig prosjektarbeid og fokus på entreprenørskap utdanner
kandidater som er etterspurt av mediebransjen. Flertallet vil
derfor understreke viktigheten av at disse kvalitetene blir ivaretatt
i et fremtidig studieforberedende program.
Flertallet har merket seg at
det er bekymring knyttet til plasseringen av de eksisterende lærefagene,
og frykter at en plassering av disse i eksisterende struktur for
yrkesfaglige utdanningsprogram vil svekke lærefagene. Flertallet peker
på at meldingen foreslår at det vurderes å etablere overganger fra studieforberedende
utdanningsprogram til yrkesfag, og er svært positive til dette forslaget. Flertallet vil
peke på at dette kan være en løsning for å ivareta lærefagene i
medier og kommunikasjon. Dette er en løsning som vil kunne kreve
etablering av en ny struktur.
Flertallet vil imidlertid understreke
at lærefagenes plassering må sees i sammenheng med den helhetlige
gjennomgangen av de yrkesfaglige utdanningsprogrammene, og at denne
endringen tidligst kan tre i kraft i 2015. Flertallet ber
Kunnskapsdepartementet i dialog med partene i arbeidslivet finne en
hensiktsmessig løsning hvor lærefagene blir ivaretatt og hvor det
også etableres nye lærefag i medier og kommunikasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener de prosessene
regjeringen legger opp til for å gjennomføre etterspurte tilpasninger
innenfor yrkesfagene, tar unødvendig lang tid. Både av hensyn til
lærebedriftene og elevene bør det være mulig å få til endringer
raskere, slik at opplæringen får større relevans og flere elever
motiveres til å fullføre utdanningen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at utdanningsprogram for medier og
kommunikasjon har plassert seg godt i det videregående skole-landskapet.
Det kjennetegnes av praktisk mediearbeid, tett forbindelse mellom
skole og arbeidsliv, mellom skole og kulturliv, og undervisningen
kjennetegnes av mye prosjektarbeid og tverrfaglig samarbeid. Slik
faget er organisert i dag, synes det å være godt tilpasset arbeidslivets
behov.
Disse medlemmer har merket seg
departementets forslag om å gjøre om utdanningsprogram for medier
og kommunikasjon fra et yrkesfaglig til et studieforberedende program. Disse
medlemmer merker seg at det er gode grunner for å gjøre dette,
blant annet at nesten alle elever i utdanningsprogram for medier
og kommunikasjon velger generell studiekompetanse fremfor å søke
læreplass. Disse medlemmer merker seg imidlertid
også at Faglig råd for medier og kommunikasjon i et innspill til
departementet anfører at programmet bør videreføres som et yrkesfaglig
program, eventuelt som et «hybridprogram» basert på et annet løp
enn 2+2-modellen. Disse medlemmer har også merket seg
det store engasjementet mot departementets foreslåtte endring fra
elever og lærere ved studieprogrammet.
Disse medlemmer deler bekymringen
for at utdanningsprogrammet blir for teoritungt hvis det føyes inn
i rekken av studiespesialiserende tilbud. Timene avsatt til prosjektarbeid
– som elevene i dag gjennomfører hele veien fra start til mål –
må kuttes for å få plass til mer teori (fellesfag) dersom utdanningsprogrammet
omgjøres til et studieforberedende program. Etter disse medlemmers mening
trenger vi mer praksis i yrkesfagene – ikke mindre.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen videreføre utdanningsprogram
for medier og kommunikasjon som et yrkesfaglig program, eventuelt
som et 'hybridprogram' basert på et annet løp enn 2+2-modellen.»
Meldingen foreslår en rekke tiltak som vil kreve et
godt samarbeid mellom alle aktørene i fag- og yrkesopplæringen. Komiteen viser
til arbeidsgruppen i Samarbeidsrådet for yrkesopplæring (SRY) som
peker på behovet for møteplasser eller samarbeidsarenaer, og komiteen mener
det er viktig at fylkeskommunene bidrar til at denne typen samarbeidsarenaer
blir etablert. Komiteen har tro på at yrkesopplæringen
best utvikles gjennom et nært samspill mellom skole, bedrift eller
annen virksomhet.
Komiteen viser til at regjeringen
vil vurdere å gi de faglige rådene større innflytelse på utformingen av
læreplaner på Vg3, og komiteen mener dette er et
skritt i riktig retning av å gi partene i arbeidslivet en mer aktiv
rolle når det gjelder utarbeidelse av læreplaner og gjennomføringsmodeller
for sine fag.
Komiteen viser til at det er
etablert forsøk med hospiteringsordninger for yrkesfaglærere, og
at dette bidrar til økt kompetanse og styrker samarbeidet mellom
skole og arbeidsliv.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at det arbeides med et nasjonalt
kvalitetsvurderingssystem for fag- og yrkesopplæringen (NKVS-FY). Flertallet mener
dette systemet vil bidra til å synliggjøre og styrke aktørenes og
yrkesopplæringsnemndenes rolle i fagopplæring. Flertallet viser
videre til at ett av de tolv kvalitetsområdene som særlig vektlegges
i arbeidet med NKVS-FY, er organisering og samarbeid i fag- og yrkesopplæringen,
både på lokalt og sentralt nivå. På lokalt/regionalt nivå er samarbeidet
regulert og organisert i yrkesopplæringsnemndene, mens det på nasjonalt nivå
er SRY og de faglige rådene som er de sentrale organene.
Komiteen vil peke på at land
med lærlingordning eller en annen form for vekselsutdanning har markant
lavere ungdomsarbeidsledighet enn andre europeiske land. Komiteen mener
derfor at lærlingordningen har et vesentlig potensial for å integrere
ungdom på arbeidsmarkedet, og at arbeidet med å skaffe nok læreplasser
er viktig for å heve gjennomføringsgraden i videregående opplæring. Komiteen vil
gi anerkjennelse til partene i arbeidslivet som sammen med myndighetene
har inngått Samfunnskontrakten for flere lærlingplasser, og komiteen understreker
viktigheten av at arbeidet følges systematisk opp.
Komiteen imøteser en gjennomgang
av opplæringskontorenes rolle i opplæringen og potensial for å rekruttere
og integrere nye lærebedrifter.
Komiteen mener offentlig sektor
bør gå foran som et godt eksempel.
Komiteen mener det er et skritt
i riktig retning at det nå er opprettet et eget opplæringskontor
for lærlinger i statlige virksomheter i Oslo og omegn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at offentlige
myndigheter i større grad bør stille betingelser om lærlingplasser
i anbudskontrakter. Norge er avhengig av flere dyktige fagarbeidere,
og etter flertallets mening er det å skaffe nok læreplasser
et viktig samfunnsoppdrag som både næringslivet og offentlig sektor
må bidra til.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre legger til grunn at denne type betingelser
ikke skal virke ekskluderende på enkeltmannsforetak og småbedrifter som
av naturlige årsaker ikke har lærlinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at
læretiden er et sentralt element i fag- og yrkesopplæringen. For
at denne ordningen skal fungere etter hensikten, er det avgjørende
å ha et tilstrekkelig antall lærlingplasser tilgjengelig for nye
lærlinger. Disse medlemmer viser til tall fra Utdanningsdirektoratet
som viser at det per 1. desember 2012 var totalt 24 211 primærsøkere
til læreplass. 16 497 primærsøkerne har fått godkjent lærekontrakt.
Det betyr at 7 714 primærsøkere ikke fikk tilbud om læreplass. Dette
viser at det er tvingende nødvendig å iverksette flere tiltak for
å skaffe til veie nok lærlingplasser. Disse medlemmer etterlyser
derfor nye virkemidler som kan stimulere til opprettelse av flere
læreplasser, og vil foreslå en økning i tilskuddet til lærebedrifter som
tar inn nye lærlinger.
Disse medlemmer viser til disse
partiers alternative statsbudsjetter der det ble foreslått å øke
tilskuddet til bedrifter som tar inn nye lærlinger. Rekruttering
og formidling av læreplasser må skje tidligere enn i dag for å unngå
at elever må vente på avklaring om læreplass til november. Målet
må være at flest mulig lærlinger kan starte sin opplæring samtidig
med skolestart i august. Elever som ikke får læreplass, må da gis
andre opplæringstilbud.
Disse medlemmer mener målet i
den nye samfunnskontrakten om 20 pst. flere læreplasser innen 2015
er utilstrekkelig. Disse medlemmer er særlig opptatt
av at statens virksomheter må ta et større samfunnsansvar når det
gjelder å utdanne fremtidens fagarbeidere. Det innebærer at antall
plasser i staten må økes vesentlig utover dagens om lag 800 læreplasser.
Store statlige virksomheter som f.eks. helseforetakene, Statens
vegvesen, Nav og ligningsetaten må lære av Forsvaret som har ca.
500 lærlinger innenfor en rekke ulike fagområder. Disse medlemmer er
opptatt av at staten på dette området skal gå foran og inspirere
kommuner og private bedrifter for å få til et skikkelig løft i antall
lærebedrifter.
Disse medlemmer er kritiske til
at det tar nærmere to år å etablere et eget opplæringskontor for lærlinger
i statlige virksomheter i Oslo og omegn og før det ifølge statsråd
Rigmor Aasrud er aktuelt å sette måltall og starte formidling av
nye lærekontrakter, jfr. brev til Stortinget datert 13. mai 2013. Disse medlemmer har
merket seg at det nye opplæringskontoret vil få i oppgave å utarbeide
forslag til en overordnet strategi med tiltak for å øke antall lærlinger
i staten med 20 pst. innen 2015. Etter disse medlemmers oppfatning
må vi ha høyere ambisjoner for antall lærlinger i statlige virksomheter.
Fra et lavt antall lærlinger vil en økning på tjue prosent fortsatt
bety at statlig sektor med 145 000 årsverk, har et stort uutnyttet
potensial som opplæringsarena for lærlinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener yrkesfagene trenger
nye ideer og bedre løsninger. Frafall er en stor utfordring i den
videregående opplæringen, og særlig alvorlig er problemet innenfor
yrkesfagene og i overgangen fra skole til læreplass.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sin merknad i Innst. S nr. 192 (2008–2009) Utdanningslinja,
om lærlinger:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre
og Venstre vil advare mot en kobling av anskaffelser til det offentlige
og leverandørers mulighet til å opprette læreplasser. En slik politikk
vil være konkurransevridende og i realiteten diskvalifisere svært
mange av landets småbedrifter fra å levere varer og tjenester til
det offentlige. Disse medlemmer er opptatt av at arbeidet med etablering
av nye læreplasser må bygge på positive stimuleringstiltak.»
Disse medlemmer viser til at
vi Norge ifølge SSB per 1. januar 2013 har i alt 513 646 bedrifter der
312 497 er uten ansatte og 108 878 bedrifter består av 1 til 4 ansatte.
Dette viser med all tydelighet at betingelser om krav til lærlingplasser
i anbudskontrakter kan ekskludere mange bedrifter i å få oppdrag.
Disse medlemmer mener at offentlig
sektor i langt større grad enn i dag må ta inn lærlinger, og vil understreke
at det er behov for å ta i bruk nye virkemidler for å skaffe et
tilstrekkelig antall læreplasser. Disse medlemmer vil
videre påpeke at mange bedrifter melder om at det for kostbart og
krevende å ta inn lærlinger. Disse medlemmer har
derfor etterlyst bedre finansiering av lærlinger.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet har foreslått i sitt program å kombinere et lærlingtilskudd
per elev med fjerning av arbeidsgiveravgiften for å dekke utgifter
til den praktiske og teoretiske delen av yrkesutdanningen. Disse
medlemmer mener dette vil være et positivt, ubyråkratisk virkemiddel
med umiddelbar effekt som vil gjøre det enklere å ta inn lærlinger
både i privat og offentlig sektor.
Komiteen viser til at Arbeidstilsynet
i 2012 avdekket mangler ved arbeidsutstyret ved flere skoler. Komiteen vil
peke på nødvendigheten av at skoler samarbeider med næringslivet,
og at vekslingsmodellen vil gi flere mulighet til undervisning med
riktig utstyr. Komiteen er tilfreds med at departementet
varsler en nasjonal gjennomgang av utstyrssituasjonen i videregående
opplæring, og understreker viktigheten av at en slik gjennomgang
blir fulgt opp.
Komiteen vil understreke at opplæringen elevene
får på skolen skal forberede dem på arbeidslivet de møter i læretiden.
Derfor må undervisningen være så realistisk og relevant som mulig.
Dette stiller krav til tilgangen på relevant utstyr. Komiteen mener
at når det gjelder særlig dyrt utstyr som for eksempel simulatorer,
bør skolene inngå avtaler med bedrifter om tilgang til dette.
Komiteen mener det også er grunnlag
for en gjennomgang av den generelle stipendordningen. Grunnstipendet
er ett element i utdanningsstøtteordningen. Stipendet er behovsprøvd
mot forsørgernes økonomi, og skal være målrettet mot elever som kommer
fra familier med særlig svak økonomi. Komiteen er
kjent med at andelen elever som mottar grunnstipend har økt, og
er kjent med at departementet på denne bakgrunn ga Proba samfunnsanalyse oppdraget
med å analysere ulike sider ved ordningen. På bakgrunn av Proba-rapporten
som ble publisert i februar 2013, mener komiteen at
det er grunn til å stille spørsmål ved om ordningen er treffsikker
nok.
Komiteen ber departementet om
å vurdere hvordan grunnstipendet kan målrettes bedre.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Venstre, mener det kan inngå i vurderingen
at en eventuell innsparing blir sett i sammenheng med de andre utdanningsstøtteordningene,
eksempelvis utstyrsstipend.
Komiteen peker på de positive
erfaringene med y-vei i ingeniørutdanningen, og at ordningen utdanner
arbeidskraft som er etterspurt av næringslivet. Komiteen mener
det er viktig å forbedre utdannings- og karrieremulighetene for
yrkesfaglige utdanningsprogrammer, og viser til at det i St.meld.
nr. 44 Utdanningslinja (2008–2009) og Meld. St. 13 Utdanning for
velferd (2011–2012) kom oppfordringer til universiteter og høyskoler
om å tilby y-veien for søkere med fagbrev i helse- og sosialfag.
Komiteen vil samtidig peke på
viktigheten av at det stimuleres til at det etableres flere lokale
y-veitilbud med særskilt tilrettelegging ved universiteter og høyskoler
fra andre yrkesfaglige utdanningsprogram.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at erfaringene med y-veien er gode, og er derfor positive
til at det åpnes for flere veier fra yrkesfaglig utdanning til høyere
utdanning. På områder hvor det åpnes opp for overgang fra yrkesfaglig
utdanningsprogram til høyere utdanning, kommer kandidaten ofte fra
et svært kunnskapsintensivt miljø, og mange bedrifter er i dag verdensledende
innenfor sitt felt. Ved å åpne for at flere med fagbrev kan søke
seg inn i høyere utdanning, mener flertallet at dette
er med på å anerkjenne den kompetansen en lærling bygger opp gjennom
to år i skole og to år i bedrift, alternativt gjennom en vekslingsmodell
mellom skole og bedrift. Flertallet tror at dette
vil gjøre det mer attraktivt å søke seg til yrkesfaglige utdanningsprogram,
fordi barrierer og stengsler mellom ulike utdanningsområder brytes
ned.
Flertallet viser til forslaget
om Samordna opptak til ingeniørutdanninger, yrkesfaglærerutdanninger
og utdanning innenfor naturbruk, og mener det er positivt at de
med fagbrev gis flere muligheter til å ta høyere utdanning. Flertallet viser
til at flere av de største partene i arbeidslivet støttet forslaget under
høringen.
Flertallet har merket seg bekymringen
om å legge søknadsprosessen til Samordna opptak, og at det har vært
knyttet usikkerhet rundt hvordan dette skal fungere. Flertallet viser
til at ved inntak gjennom Samordna opptak skal beregningen av karakterpoeng
gjennomføres på samme måte for alle søkere, uavhengig av om de kommer
fra studieforberedende eller yrkesfaglige studieprogrammer. Flertallet viser
til at opptaksforskriften skal tilpasses denne endringen før den
iverksettes.
Flertallet vil understreke at
det fremdeles skal være to hovedmodeller for ingeniørutdanningen: ett
som fyller dagens y-vei og er tilpasset søkere med fagbrev, og ett
som i dag tilbys gjennom Samordna opptak og som er tilpasset studenter
med generell studiekompetanse. Studiestedene kan fremdeles tilby enten
bare y-veistudier som er tilrettelagt for studenter som har fagbrev,
eller ordinær ingeniørutdanning som har generell studiekompetanse
som utgangspunkt, eller begge deler. Studiesteder som i dag har etablert
gode y-veier, kan markedsføre og tiltrekke seg studenter som har
fagbrev, og kan også tilby dette studiet til søkere med generell
studiekompetanse. Studiesteder som i dag ikke har tilrettelagt tilbud
for y-veisstudenter, kan om de ønsker, fortsette med sitt ordinære
ingeniørtilbud, men vil kunne få søkere med fagbrev.
Flertallet vil oppfordre høyere
utdanningsinstitusjoner til å trekke lærdom av suksessen med y-veien,
nemlig et tilrettelagt opplæringstilbud, som er tilpasset studenter
med en annen kompetanse enn studenter fra studieforberedende utdanningsprogram. Flertallet mener
at institusjonene bør søke å gi studentene ved de ordinære ingeniørutdanningene
undervisning som tar utgangspunkt i at studentenes kompetanse er
ulik og mer mangfoldig enn tidligere.
Flertallet mener imidlertid at
man i forbindelse med den endringen som regjeringen nå foreslår, følger
utviklingen tett, slik at man på best mulig måte sikrer en kvalitativ
god videreutvikling av ingeniørutdanningene, og at den tar opp i
seg de gode erfaringene vi har fra y-veiene.
Flertallet viser til den gode
erfaringen man har hatt med dagens y-vei, og at disse utdanner kandidater
som er svært ettertraktet på arbeidsmarkedet. Flertallet mener
det derfor er viktig at innholdet i opplæringstilbudet videreføres,
og at universitetene og høyskolene finner de beste måtene å organisere dette
på i framtiden innenfor de fullmakter universitets- og høyskoleloven
gir.
Flertallet viser til at for andre
studier enn de som er nevnt eksplisitt i meldingen, innebærer forslaget
at det stimuleres til å utvikle spesialtilpassede y-veisløp ved
en del institusjoner. I en utviklings- og oppstartfase vil spesialtilpassede
utdanningsprogrammer på nye fagområder, som for eksempel innenfor
helse- og sosialfag, utvikles i samarbeid mellom de institusjoner
som deltar.
Flertallet viser til at Kunnskapsdepartementet
er i gang med å stimulere til flere lokale y-veitilbud med særskilt
tilrettelegging for søkere med fagbrev i helse- og sosialfag, jf.
tiltak varslet i Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd.
Samspill i praksis. Dette skjer gjennom at departementet tar initiativ
til arenaer for dialog og samarbeid mellom deltakende institusjoner.
Departementet har i tillegg signalisert at det vil bli vurdert å
fordele noen nye studieplasser til y-veiløp når og hvis det blir
bevilget nye studieplasser. Flertallet mener det
også bør vurderes andre økonomiske virkemidler for å tilrettelegge
for flere y-veier.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil på generelt grunnlag
understreke at en forutsetning for y-veien er fagspesifikke tilrettelagte
undervisningsopplegg og studieløp innen høyere utdanning – noe som
krever særskilte ressurser til institusjonene, og eventuelt særskilte opptaksprosesser.
Disse medlemmer har registrert
at forslaget om å la elever med fagbrev kunne begynne rett på enkelte
studier på universiteter og høyskoler, ble bastant avvist av en
rekke høringsinstanser i høringen i komiteen 15. april 2013. Disse
medlemmer mener forslaget vil gå ut over kvaliteten i tilbudet
til studentene, da studentene ikke vil være godt nok forberedt til
studiene som venter dem. Disse medlemmer kan heller
ikke se at forslaget bidrar til å styrke yrkesfagenes status, noe
som er sårt tiltrengt for å møte arbeidslivets behov for faglært
arbeidskraft. Disse medlemmer mener forslaget sender
ut feil signal ved å ville sluse flest mulig inn i høyere utdanning.
Disse medlemmer viser til at
frafall i høyere utdanning er stort (41 prosent ifølge SSBs rapport «Gjennomstrømning
i høyere utdanning, 2010/2011»). Disse medlemmer vil
påpeke at under dagens ordning har elever som begynner på høyskoler
og universitet 15 uketimer matematikk. Med den ordningen regjeringen
foreslår, vil elever som kun har hatt 3 uketimer med matematikk
kunne gå rett inn på studier på høyskoler og universiteter. Disse medlemmer mener
dette vil bidra til et enda høyere frafall innen høyere utdanning.
Komiteens medlem fra Venstre viser for
øvrig til Dokument 8:141 S (2011–2012) om flere muligheter for opptak
til høyere utdanning.
Komiteen mener at fagskolene
er en svært viktig del av det norske utdanningssystemet, og at disse
skal dekke viktige kompetansebehov i arbeidslivet. Komiteen viser
til at fagskoleutdanningene særlig har sin styrke i at systemet
er svært fleksibelt, og at utviklingen av studietilbud skjer i tett
dialog med arbeidslivet. Dette gjør at utdanningene er meget relevante
for arbeidslivets behov regionalt.
Komiteen viser til at revideringen
av fagskoleloven i 2007 klargjorde fagskoleutdanningens plassering
i utdanningssystemet som yrkesrettede utdanninger, på nivået etter
videregående opplæring. Komiteen mener det er viktig
at ungdom gjøres kjent med bredden i de mulighetene som ligger innenfor fagskoleutdanningene. Komiteen viser
for øvrig til St.meld. nr. 44 (2008–2009) og Innst. 192 S (2009–2010)
for en nærmere beskrivelse av fagskoleutdanningene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er positivt
med fleksible overganger mellom fagskole og høyere utdanning.
Disse medlemmer viser til at
det er utviklet et bredt fagskoletilbud i privat sektor. Disse
medlemmer mener at det er naturlig at fylker og kommuner
søker samarbeid om denne type utdanninger fremfor å utvikle parallelle
tilbud ved egne skoler. Disse medlemmer er videre
positive til at fagskoletilbudet bygges videre ut, slik at det åpnes
flere muligheter for formell videreutdanning i ulike yrkesfag –
gjerne gjennom et samarbeid mellom offentlig og privat sektor.
Disse medlemmer viser til at
fagskolene har fått veldig liten oppmerksomhet både i Meld. St.
20 (2012–2013) og i de ulike stortingsmeldingene som er fremlagt.
Disse medlemmer er opptatt av
sømløse utdanningstilbud for å lette overganger til annen utdanning. Disse
medlemmer viser til NOKUTs innspill, «Forslag om strategi
for utdanningskvalitet og ny modell for tilsyn for høyere utdanning»,
sendt desember 2012 til Kunnskapsdepartementet, der det blant annet
fremholdes følgende:
«Mange nye aktører og endringer i institusjonslandskapet
gjør at det er behov for et nytt og samlet blikk på høyere utdanning
og fagskoleutdanning. Ikke minst trengs en analyse av hvordan de
to utdanningsslagene samlet sett kan dekke samfunnets behov for
kompetanse.
Det skorter på koordinering og klare mønstre
for arbeidsdeling og samarbeid mellom ulike nasjonale forvaltningsorganer
som arbeider med utdanningskvalitet. Derfor fremmer vi i dette innspillet
forslag til hovedtrekk ved en ny tilsynsmodell, sammen med et forslag
om å utarbeide en helhetlig nasjonal strategi for satsing på kvalitet
i høyere utdanning og fagskoleutdanning.»
Disse medlemmer ser behovet for
at det utarbeides en helhetlig nasjonal strategi på området.
På bakgrunn av dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremlegge en helhetlig
nasjonal strategi for satsing på kvalitet i høyere utdanning og
fagskoleutdanning.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har understreket gjentatte ganger at en videreutvikling
av fagskolene krever langsiktighet i finansieringen for at skolene skal
kunne fremstå som seriøse og gode utdanningstilbud. Dette er viktig
både for rekruttering av elever og for å kunne tiltrekke seg erfarne
og dyktige lærerkrefter. Disse medlemmer mener derfor
at for å sikre likebehandling og bidra til at fagskolene skal kunne
fylle sin viktige rolle innenfor videreutdanning i en rekke fag,
bør finansieringen tilbakeføres til staten.
Disse medlemmer viser til at
fagskolene er viktige leverandører av fagutdanninger. Disse medlemmer vil
også fremholde at fagskolenes tilbud innen spesialisering og videreutdanning
i helseutdanning er nødvendig for at samhandlingsreformen skal lykkes.
Kommunene har fått ansvar for nye pasientgrupper som gjør at helsepersonell
har behov for ny kompetanse.
Disse medlemmer er kjent med
at det er statlig finansiering av fagskolenes helseutdanning frem
til og med 2015. Hvordan dette skal finansieres etter 2015, er ikke
kjent. Dette gir liten forutsigbarhet, og vanskeliggjør opprettelse
av 2-årige utdanningstilbud for skolene. Disse medlemmer ber om
at en avklaring om finansiering av fagskolenes helsefagutdanning
avgjøres snarest mulig.
Disse medlemmer viser til at
all tertiær utdanning har statlig finansiering med unntak av fagskolene.
I dag er det fylkene som fordeler midler til skolene. Det er stor
forskjell på hvordan fylkene prioriterer offentlige og private fagskoler.
I mange tilfeller prioriteres fylkenes egne tilbud, og dette medfører
at private fagskoler ikke er i stand til å gi utdanningstilbud som
offentlig og privat arbeidsliv har stort behov for. Disse
medlemmer vil spesielt peke på det store behovet det er
for at flere tar utdanning innen tekniske, maritime fag og innen
helsefag.
Disse medlemmer ser behovet for
at finansiering av fagskolene tilbakeføres til staten.
Med bakgrunn i dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at finansiering
av fagskolene tilbakeføres til staten snarest mulig.»
Komiteen viser til undersøkelser
som viser at mange ungdommer er usikre på sine utdanningsvalg, og
at usikre elever som ønsker å holde valgmulighetene åpne, i større
grad velger studieforberedende. Komiteen mener derfor
det er hensiktsmessig å vurdere kryssløp fra studieforberedende
til yrkesfaglige utdanningsprogram, og viser til at Utdanningsdirektoratet
skal samle inn erfaringer om hvordan denne typen overganger kan
fungere i praksis.
Komiteen peker på at nesten én
av fire studenter avbryter bachelorutdanningen, og at frafall i
høyere utdanning blant annet henger sammen med karakterer fra videregående. Komiteen mener
derfor det er viktig å styrke sammenhengen mellom de studieforberedende
programmene og høyere utdanning, og støtter derfor forslaget om
at det opprettes et programråd for de studieforberedende utdanningsprogrammene. Komiteen mener
dette må gjøres i nært samarbeid med representanter som har kompetanse
knyttet til de studieforberedende utdanningsprogrammene og høyere
utdanning. Komiteen er tilfreds med økt forskning
på kvalitet, innhold og relevans i de studieforberedende programmene.
Komiteen viser til at en enstemmig
komité har bedt om at det blir utarbeidet en egen stortingsmelding
om studiekvalitet, jf. Innst. 372 S (2012–2013) om Meld. 18 S (2012–2013)
om forskning og Dokument 8:59 S (2012–2013) om studiekvaliteten
i høyere utdanning. Komiteen viser til den forestående behandling
av dette forslaget i Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Dokument
8:59 S (2012–2013) hvor det tas til orde for at det bør utarbeides
en egen stortingsmelding om studiekvalitet. Disse medlemmer minner
om at Kvalitetsreformen ble behandlet i Stortinget i 2001, og at
Stortinget behandlet en stortingsmelding med statusrapport for Kvalitetsreformen
i 2008. Det er etter disse medlemmers mening derfor
på høy tid å følge dette opp med en stortingsmelding om studiekvalitet.
Komiteen viser til
innspill fra Musikernes fellesorganisasjon og Norges musikkhøgskole
om behovet for økt fordypning og mer vekt på utøvende fag i musikk,
dans og drama. Komiteen registrerer at Kunnskapsdepartementet
ønsker å styrke kunnskapsgrunnlaget før man gjør eventuelle endringer
i struktur, fag og læreplaner.
Komiteen viser til de ulike forslagene
under punktene 3 og 4 nedenfor.
12 av mindretallsforslagene under punkt 3 har først
vært fremmet i representantforslag. Det gjelder Dokument 8:55 S
(2012–2013) om å løfte lærerens stilling i grunn- og videregående
skole for forslagene 4–8, 21, 23, 26 og 27, Dokument 8:89 S (2012–2013) om
innføring av tegnspråk som valgfag i ungdomsskolen for forslag 15,
Dokument 8:90 S (2012–2013) om et verdiløft i skolen for forslag
17 og Dokument 8:100 S (2012–2013) om opprettelse av realfagsgymnas
for forslag 18.
Øvrige 17 mindretallsforslag er nye forslag
i innstillingen.
Når det gjelder utkast til vedtak i Stortinget
under punkt 4, er innstillingen enstemmig.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen igangsette prøveprosjekt
i inntil ti kommuner der lærer og skoleleder på den enkelte skole,
i samråd med PP-tjenesten, bemyndiges til å ta beslutning om spesialpedagogiske tiltak
rettet mot enkeltelever.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen snarest mulig iverksette
forpliktende nasjonale rekrutteringsplaner for å sikre tilstrekkelig
antall kvalifiserte lærere i barnehage og grunnopplæring.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen ta initiativ overfor
KS og lærerorganisasjonene for å utforme og innføre nye karriereveier
for lærere.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen styrke ressursene
til rådgivningstjenesten i grunn- og videregående skole, samt sikre
at rådgiverne har nødvendig kompetanse.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen styrke praksisselementene
i lærerutdanningen.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen, i dialog med KS,
sikre alle lærere rett og plikt til videreutdanning.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen i dialog med KS finne nødvendige
grep for å heve statusen ved læreryrket.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen legge fram forslag
med konkrete tiltak for å øke innslaget av andre yrkesgrupper i
skolen.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen innføre et særskilt
videreutdanningsløft for tilsatte i grunnskolen som mangler undervisningskompetanse.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen innføre rett til
påbygging til studiekompetanse for elever med fagbrev og med virkning
fra de elevene som starter på yrkesfag Vg1 eller Vg2 skoleåret 2013/2014.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen fremlegge en helhetlig nasjonal
strategi for satsing på kvalitet i høyere utdanning og fagskoleutdanning.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre:
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen snarest legge frem
en melding om endringer i grunnskolelærerutdanningen slik at det
blant annet legges mer vekt på praksis og forbedringer relatert
til utdanningens innhold, og at det samtidig stadfestes en klar
tidsfrist for overgang til en femårig, mastergradsbasert grunnskolelærerutdanning.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen erstatte dagens Vg3-tilbud
i skole for elever som ikke får tilbud om læreplass med et 2-årig
løp med kombinasjon skole og opplæring i bedrift.
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen sørge for at finansiering av
fagskolene tilbakeføres til staten snarest mulig.
Forslag fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen sørge for at tegnspråk gjøres
tilgjengelig som valgfag i ungdomsskolen.
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen utarbeide en nasjonal tverrdepartemental
plan for voksnes læring som skal synliggjøre og gi et bedre tilbud
av relevant og god etter- og videreutdanning.
Forslag fra Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti:
Forslag 17
Stortinget ber regjeringen fremme en plan for bedre
å innlemme formålsparagrafen i alle fag og på alle nivåer i skolen.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Venstre:
Forslag 18
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
etablering av nasjonale videregående skoler innen realfag.
Forslag 19
Stortinget ber regjeringen sikre at alle nytilsatte lærere
reelt omfattes av en veiledningsordning.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 20
Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag
om fra høsten 2014 å innføre én time fysisk aktivitet hver dag for
elever i grunnskolen, med en tilsvarende økning av rammetimetallet.
Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti og
Venstre:
Forslag 21
Stortinget ber regjeringen øke statens andel
til videreutdanning av lærere til 60 pst.
Forslag fra Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 22
Stortinget ber regjeringen legge frem en fireårig opptrappingsplan
med sikte på å øke antallet personell i skolehelsetjenesten med
1 000.
Forslag 23
Stortinget ber regjeringen opprette et partssammensatt
«regelråd» som skal etterprøve konsekvenser av nye regler og endringer
i eksisterende regler i skolesammenheng, med sikte på å redusere
byråkratiet og frigjøre mer tid til lærernes kjernefunksjoner i skolen.
Forslag 24
Stortinget ber regjeringen fastsette et konkret måltall
– 25 pst. – for reduksjon i antall byråkratiserende statlige rundskriv,
forskrifter mv. i skolesammenheng.
Forslag 25
Stortinget ber regjeringen videreføre utdanningsprogram
for medier og kommunikasjon som et yrkesfaglig program, eventuelt
som et «hybridprogram» basert på et annet løp enn 2+2-modellen.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 26
Stortinget ber regjeringen legge fram et opplegg for
en obligatorisk mentorordning i form av et introduksjonsår for nyutdannede
lærere.
Forslag 27
Stortinget ber regjeringen i samarbeid med partene
vurdere nærmere en avsluttende sertifisering i tilknytning til en
obligatorisk mentorordning i form av et introduksjonsår for nyutdannede
lærere.
Forslag fra Venstre:
Forslag 28
Stortinget ber regjeringen fastsette en forpliktende
tidsfrist for når alle skoler og øvrige undervisningsbygg skal være
universelt utformet.
Forslag 29
Stortinget ber regjeringen innføre en sertifiseringsordning
for lærere i samråd med berørte parter i skolesektoren, som skal
sees i sammenheng med rett og plikt til kompetanseheving.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og råder Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
I
Stortinget ber regjeringen opprette
et nasjonalt tilbud om etter- og videreutdanning for PP-tjenesten.
II
Meld. St. 20 (2012–2013) – om
På rett vei – kvalitet og mangfold i fellesskolen – vedlegges protokollen.
Oslo, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, den 6. juni 2013
Marianne Aasen |
Stine Renate Håheim |
leder |
ordfører |