Proposisjonen følger opp deler av Metodekontrollutvalgets
utredning NOU 2009:15 Skjult informasjon – åpen kontroll, og deler
av høringsnotat 12. juli 2012 om kriminalisering av forberedelseshandlinger
til terror og utvidet adgang til tvangsmiddelbruk. Metodekontrollutvalgets
utredning har to overordnede temaer: politiets bruk av skjulte tvangsmidler
og behandling og beskyttelse av informasjon i straffesaker. Denne
proposisjonen inneholder lovforslag knyttet til sistnevnte tema.
Proposisjonen inneholder forslag om utvidet
adgang til å nekte innsyn i straffesaksdokumenter for å styrke vernet
om kilder og informanter. Politiet og påtalemyndigheten har et stort
praktisk behov for å avklare enkelte spørsmål knyttet til innsyn,
og dette er et felt hvor regelendringer etterspørres av etatene.
Også Stortinget har gitt klare signaler om at det er behov for ytterligere utredning
av innsynsreglene, jf. Innst. O. nr. 13 (2007–2008) om lov om endringar
i straffeprosessloven (avgrensa dokumentinnsyn og provføring).
Under etterforskningen reguleres retten til innsyn
av straffeprosessloven §§ 242 og 242 a, og fra tiltale er tatt ut
av §§ 264 og 267 (tiltalt uten forsvarer), jf. § 327. Regler om
retten til dokumentinnsyn etter at saken er avsluttet fremgår av
§ 28 og av påtaleinstruksen kapittel 4. Grunnen til at reglene er
ulike alt etter hvilket stadium i straffesaken en befinner seg på,
skyldes at retten til dokumentinnsyn står sterkere etter hvert som
tiden går og saker beveger seg opp på et nytt trinn. De hensyn som
kan grunngi unntak fra innsyn under etterforskningen, gjør seg ikke (like
sterkt) gjeldende når etterforskningen er avsluttet. På tiltalestadiet
står tiltaltes rett til kontradiksjon svært sentralt.
Gjenstand for innsyn er «sakens dokumenter». Når
et dokument er å regne som ett av «sakens dokumenter», vil den mistenkte
og forsvareren ha rett til innsyn, forutsatt at det ikke finnes
særskilt hjemmel for unntak. Unntakene fra innsynsretten avhenger
av på hvilket trinn saken befinner seg.
Muligheten til å bekjempe alvorlig kriminalitet blir
svekket om personer som sitter på opplysninger om straffbare forhold
ikke tør å stå frem. Det er nødvendig å verne informanter, og skjerme
andre sider ved etterforskningen som ikke blir brukt som bevis for
skyld- eller straffespørsmålet i retten. Dette dannet i sin tid grunnlaget
for innføringen av straffeprosessloven § 242 a ved lov 9. mai 2003
nr. 30. Bestemmelsen har virket i noen år, og erfaringene viser at
den ikke har vært like effektiv som ønsket.
Departementet fremmer derfor forslag til en
rekke endringer i straffeprosessloven som blant annet skal bidra
til styrket vern av kilder og informanter. Samtidig er det viktig
at endringene ikke går på bekostning av mistenktes rett til en rettferdig
rettergang. Retten til dokumentinnsyn bør være så vid som mulig.
En uavgrenset rett til innsyn ville likevel utgjøre en hindring
for effektiv nedkjempelse av kriminaliteten og kunne svekke tilliten
til rettssystemet. De ulike rettspolitiske hensynene som ligger
til grunn for forslagene er nærmere omtalt proposisjonen.
I motsetning til Metodekontrollutvalget går
departementet inn for å opprettholde gjeldende saksdokumentbegrep.
Det betyr at de opplysningene påtalemyndigheten kan holde utenfor
sakens dokumenter etter gjeldende rett, fortsatt kan holdes utenfor.
Departementet foreslår å presisere påtalemyndighetens
objektivitetsplikt i en egen bestemmelse i straffeprosessloven,
jf. lovforslaget § 55 nytt tredje ledd. Noen tilsvarende bestemmelse er
ikke foreslått av utvalget. Forslaget er en lovfesting av den generelle
objektivitetsplikten som følger av god påtaleskikk og som man finner spredte
utslag av i loven. Formålet med forslaget er å gjøre påtalemyndigheten
ytterligere bevisst sin plikt til å opptre objektivt på alle stadier
av saken, ikke minst i vurderingen av hvilke opplysninger som tas
inn i sakens dokumenter.
Departementet går også inn for å lovfeste et unntak
fra innsynsretten i opplysninger som påtalemyndigheten ikke vil
påberope som bevis i saken, når det om innsyn gis, kan være fare
for at identiteten til en person som har gitt opplysninger til politiet
blir avslørt. Det er en forutsetning at unntaket fra innsyn er strengt nødvendig
og ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn til mistenktes
forsvar. Forslaget er ment å gi informanter og kilder et styrket
vern og er langt på vei sammenfallende med realiteten i utvalgets
forslag, selv om unntaket er utformet noe annerledes. I dag kan
§ 242 a bare benyttes i saker som gjelder straffbare handlinger
av en viss alvorlighet. Departementet foreslår å oppheve strafferammekravet.
Etter departementets syn vil endringene som foreslås gi politiet
og påtalemyndigheten en betydelig videre adgang enn i dag til å
holde kilders og informanters identitet utenfor innsyn.
Mistenkte og hans forsvarer skal etter dagens
regler få varsel om at det er truffet en kjennelse om innsynsnekt
etter § 242 a. Departementet foreslår å oppheve varslingsplikten.
I forlengelsen av dette overlates til den særskilte advokaten å
begjære omgjøring. Av hensyn til sammenhengen i regelverket og for
å rendyrke det særskilte sporet for innsynssaken, mener departementet
at spørsmålet om omgjøring under hovedforhandlingen av kjennelser
etter § 242 a bør avgjøres av en særskilt dommer og ikke av den
dømmende rett, og foreslår at dette klargjøres i loven.
Lovens klare utgangspunkt er, og skal etter forslaget
fortsatt være, at forsvarer på tiltalestadiet skal få oversendt
sakens dokumenter. Det foreslås imidlertid en regel om at dokumenter
kan gjøres tilgjengelig for forsvareren på annen forsvarlig og hensiktsmessig
måte dersom sterke hensyn taler mot å oversende dem. Dette er ment
å være en snever unntaksregel, og tar først og fremst sikte på materiale
fra skjult tvangsmiddelbruk der personvernet til tredjemenn er særlig
utsatt.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om
å innta en bestemmelse i § 242 som gjør det klart at forsvarer kan
få innsyn selv om mistenkte nektes det, mot at han bevarer taushet
om opplysningene. For opplysninger som er unntatt etter § 242 a,
går departementet imidlertid inn for at forsvarer og mistenkte skal
identifiseres med hensyn til spørsmålet om innsyn. Det betyr at
forsvareren ikke kan gis innsyn dersom mistenkte nektes det. Forslaget
er avledet av forslaget om å oppheve varslingsplikten og å rendyrke sporet
med særskilt dommer og særskilt advokat i innsynssaken.
Departementet foreslår at muligheten til å gjøre unntak
fra innsyn i opplysninger om eller fra skjulte tvangsmidler av hensyn
til etterforskningen av andre saker, skal gjelde materiale fra all skjult
tvangsmiddelbruk, og ikke bare fra kommunikasjonskontroll som i
dag. Dette er i tråd med utvalgets forslag.
Mistenkte skal etter forslaget ha rett til innsyn
i dokumenter i andre saker i den utstrekning de er av betydning
for avgjørelsen av skyld- eller straffespørsmålet i mistenktes sak.
Departementet foreslår en utvidet adgang til
å bruke som bevis opplysninger fra kommunikasjonskontroll og romavlytting
om andre straffbare forhold enn dem etterforskingsskrittet var ment
å avdekke – såkalt «overskuddsinformasjon». Ved kommunikasjonskontroll
og romavlytting kan overskuddsinformasjon i dag bare brukes som bevis
for straffbare forhold som kan begrunne den form for metodebruk
som opplysningene stammer fra. Departementet finner at et forbud mot
bruk av overskuddsinformasjon som bevis for straffbare forhold som
ikke i seg selv kunne ha begrunnet den aktuelle metodebruken, harmonerer
dårlig med politiets generelle plikt til å forebygge og oppklare
straffbare handlinger, og foreslår at slik overskuddsinformasjon
skal kunne brukes som bevis såfremt det «etter sakens art og forholdene
ellers ikke vil være et uforholdsmessig inngrep» og «oppklaring
av saken uten bruk av overskuddsinformasjonen i vesentlig grad vil
bli vanskeliggjort».
Departementet foreslår også at beslutninger
om å reise tiltale eller begjære pådømmelse etter reglene om tilståelsesdom
på bakgrunn av overskuddsinformasjon som ikke i seg selv kunne ha begrunnet
den aktuelle metodebruken, skal fattes av statsadvokaten. Dette
vil bidra til kvalitetssikring og til å avverge eventuelt misbruk
av metodene.
Videre går departementet inn for at det skal
gå frem av bevisoppgaven hvilke bevis som stammer fra overskuddsinformasjon,
og at det skal være vedlagt en begrunnelse for hvorfor påtalemyndigheten
mener vilkårene for å føre overskuddsinformasjonen er oppfylt. Av
hensyn til tredjeperson foreslås det endringer i domstolloven slik
at muntlige forhandlinger om å avskjære overskuddsinformasjon som
bevis, holdes for lukkede dører og med pålegg om taushetsplikt.
Departementet foreslår å utvide anvendelsesområdet
for reglene om sletting av materiale som er innhentet ved skjult
tvangsmiddelbruk. I dag gjelder reglene bare for materiale som er
innhentet ved kommunikasjonskontroll eller romavlytting. Etter departementets
syn tilsier personvernhensyn at de samme regler bør gjelde så langt
de passer for materiale som er innhentet ved andre typer skjulte
tvangsmidler, slik som skjult kameraovervåkning eller teknisk sporing.
Departementet foreslår at materiale som ikke
har vært ført som bevis under hovedforhandling, skal slettes eller
sperres når saken er avgjort ved rettskraftig dom. Bakgrunnen for
dette er hensynet til personvernet til dem som rammes av tvangsmiddelbruken,
herunder også utenforstående tredjepersoner. De deler av det innhentede
materialet som åpenbart er uten betydning for saken, bør etter departementets mening
slettes. Annet materiale skal etter forslaget ikke slettes, men
i stedet sperres, slik at videre behandling begrenses til visse
nærmere angitte formål. Det er særlig muligheten for senere gjenåpning,
hvor også materiale som ikke opprinnelig ble påberopt som bevis
kan være av betydning, som begrunner en slik ordning. Sperring foreslås
innført etter mønster av politiregisterloven.
Sletting og sperring skal etter forslaget gjennomføres
når saken er endelig avgjort ved rettskraftig dom. Dette innebærer
en justering av dagens regler, som bestemmer at sletting skal skje
«snarest mulig». En slik justering er etter departementets syn nødvendig
i lys av nyere rettspraksis, samt for å ivareta hensynet til siktedes
rett til innsyn i etterforskningsmaterialet.
Dersom en sak hvor det er iverksatt skjult tvangsmiddelbruk
ender med henleggelse, foreslår departementet at alt materiale som
er innhentet ved slike tvangsmidler, som hovedregel skal slettes.
Sletting skal etter forslaget gjennomføres når fristen for å påklage
henleggelsesbeslutningen er utløpt og en eventuell klage er endelig
avgjort. Det antas imidlertid at en absolutt regel om sletting vil
kunne gi uheldige konsekvenser. Departementet foreslår derfor at sletting
skal kunne unnlates, dersom det er grunn til å regne med at siktede
vil kreve erstatning i anledning av forfølgning eller at materialet
kan få vesentlig betydning for senere etterforskning eller forebygging
av en straffbar handling.
Departementet går inn for å videreføre regelen
i straffeprosessloven § 216 g bokstav b, om at opplysninger som
omfattes av regler om vitneforbud eller vitnefritak skal slettes
så snart som mulig. Regelen er som utgangspunkt ikke til hinder
for at politiet gjennomgår innhentet materiale, for å avgjøre om
dette skal slettes. Sletting skal etter forslaget gjennomføres umiddelbart
etter at det er brakt på det rene at materialet inneholder vernede
opplysninger.
Departementet foreslår en rekke lovendringer for
å styrke vernet av kilder og informanter.
Departementet går inn for at det gis adgang
til anonym vitneførsel ved krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten
og folkemord. Departementet har i likhet med utvalget ikke funnet grunn
til å utvide adgangen til anonym vitneførsel til andre sakstyper.
Departementet mener at en beslutning om anonym
vitneførsel må kunne omgjøres dersom vilkårene etter § 130 a ikke
er oppfylt, slik at vitnet ikke kan forklare seg anonymt. Regelen
om anonym vitneførsel må samtidig utformes slik at den gir mulige
vitner forutsigbarhet og trygghet for at de vil få beskyttelse i
form av anonymitet dersom de står frem. Departementet foreslår derfor
at det fremgår uttrykkelig av straffeprosessloven § 130 a at et
vitne ikke kan føres under full identitet dersom det først er besluttet
anonym vitneførsel, med mindre det samtykker.
Departementet mener at det er behov for å begrense
kretsen av personer som får kjennskap til vitnets identitet. Det
er svært uheldig dersom påtalemyndigheten velger å frafalle vitner,
for eksempel polititjenestemenn som jobber «undercover», fordi risikoen
for at vitnets identitet skal bli kjent, med de konsekvenser det
kan få, oppleves å være for høy. Departementet foreslår at opplysninger
om vitnets identitet ikke i alle tilfeller må gjøres kjent for lagrettemedlemmer
og lekdommere. Videre foreslås det at det skal være adgang til å
begrense forsvarerens og bistandsadvokatens mulighet for å gjøre
seg kjent med vitnets identitet. Etter departementets syn bør fagdommerne
og aktor kjenne vitnets identitet.
Departementet vil også foreslå en ordning med særskilt
oppnevnt advokat ved begjæring om anonym vitneførsel, dersom det
begjæres at forsvarer ikke skal kjenne identiteten til vitnet.
Dersom påtalemyndigheten har begjært at det skal
gjøres unntak fra regelen i § 130 a om at lekdommere, lagretten,
forsvarer og bistandsadvokat skal opplyses om vitnets identitet,
vil det kunne være behov for å beslutte at disse forlater rettsmøtet
under behandlingen av begjæringen om anonym vitneførsel. Departementet
mener imidlertid at det vil være betenkelig om forsvarer utelukkes
helt fra behandlingen av en begjæring om anonym vitneførsel. Forsvarer
bør blant annet gis anledning til å reise innsigelser mot at det besluttes
anonym vitneførsel. For å sikre at forsvarer gis slik mulighet,
foreslås det derfor at beslutning om å be de nevnte aktørene om
å forlate rettssalen, bare kan tas i den utstrekning det er nødvendig
for å forhindre at vitnets identitet blir kjent.
Departementet foreslår lovendringer for å styrke vernet
av pressens anonyme kilder. Etter departementets oppfatning er en
slik styrking ønskelig for å sikre ivaretakelse av forpliktelsene
etter EMK artikkel 10. Departementets forslag innebærer at det innføres
et krav om særlige grunner i henholdsvis straffeprosessloven §§ 216
c annet ledd og 216 m fjerde ledd for å tillate henholdsvis kommunikasjonskontroll
overfor redaktører eller journalister og romavlytting av redaksjonslokaler
eller tilsvarende.
Departementet foreslår at det lovfestes en generell
regel om taushetsplikt for advokater om informasjon de mottar i
forbindelse med straffesaker. Forslaget er en kodifisering av hva som
i dag følger av de advokatetiske regler, og vil bringe advokaters
lovbestemte taushetsplikt på linje med det som gjelder for andre
profesjonelle aktører i straffesakssystemet. Etter departementets
forslag vil regelen gjelde for både forsvarere og bistandsadvokater.
Det er sentralt at en regel om taushetsplikt
ikke kommer i veien for advokatens mulighet til å utføre sitt oppdrag
på en tilfredsstillende måte. Departementet finner derfor at taushetsplikten
må begrenses, slik at den ikke er til hinder for at opplysningene
brukes i den utstrekning det er nødvendig for å ivareta klientens
tarv i saken.
Det foreligger ikke detaljerte data for medgåtte ressurser
knyttet til eksisterende lovgivning om behandling av informasjon
i straffesaker. Det er derfor vanskelig å tallfeste merkostnadene
ved lovendringer. Generelt vil en bedret evne til effektiv kriminalitetsbekjempelse
kunne lede til flere behandlede straffesaker og derved økte kostnader.
Men den preventive effekt som følger av at iretteføring av straffbare
forhold finner sted, vil også kunne lede til færre straffbare handlinger
på sikt.
Departementet legger til grunn at endringene kan
gjennomføres innenfor gjeldende budsjettrammer.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Ulf Leirstein, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg, fra Høyre,
André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar
Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til
Prop. 147 L (2012–2013) som følger opp deler av metodekontrollutvalgets
utredning NOU 2009:15 Skjult informasjon – åpen kontroll, og deler
av høringsnotat 12. juli 2012 om kriminalisering av forberedelseshandlinger
til terror og utvidet adgang til tvangsmiddelbruk, samt Innst. 300
S (2010–2011) hvor behovet for å gjøre endringer i regelverket knyttet
til retten til innsyn ble understreket.
Komiteen mener det er nødvendig
å endre reglene for når man kan nekte innsyn for å beskytte informanter
og kilder, og ønsker derfor forslaget om endring av straffeloven
§ 242 a velkommen. Komiteen mener endringen av den
nevnte bestemmelsen vil føre til en betydelig utvidet adgang til
å nekte innsyn når innsyn vil kunne lede til at en person som har
gitt opplysninger til politiet blir avslørt og identitet dermed
blir kjent.
Komiteen viser til at proposisjonen
inneholder forslag om utvidet adgang til å nekte innsyn i straffesaksdokumenter
for å styrke vernet om kilder og informanter. Komiteen merker
seg at departementet går inn for å opprettholde gjeldende saksdokumentbegrep,
og slutter seg til denne vurderingen. Komiteen viser
for øvrig til drøftelsene departementet har gjort om hva som skal
komme inn under «sakens dokumenter» i proposisjonens punkt 4.4.4.
Komiteen viser videre til at
det i proposisjonen foreslås en utvidet adgang til å bruke som bevis opplysninger
fra kommunikasjonskontroll og romavlytting om andre straffbare forhold
enn dem etterforskingsskrittet var ment å avdekke – såkalt «overskuddsinformasjon». Komiteen er
enig med departementet i at et forbud mot bruk av overskuddsinformasjon
som bevis for straffbare forhold som ikke i seg selv kunne ha begrunnet den
aktuelle metodebruken, harmonerer dårlig med politiets generelle
plikt til å forebygge og oppklare straffbare handlinger. Komiteen mener
derfor at slik overskuddsinformasjon skal kunne brukes som bevis
såfremt det «etter sakens art og forholdene ellers ikke vil være
et uforholdsmessig inngrep» og «oppklaring av saken uten bruk av
overskuddsinformasjonen i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort». Komiteen viser til
at også Riksadvokaten og Kripos uttalte at de var av samme oppfatning
under høringen i komiteen 21. mai 2013. Komiteen slutter
seg for øvrig til departementets forslag om bruk av overskuddsinformasjon
i proposisjonen.
Komiteen viser til at Kripos
på høring kom med flere konkrete innspill til komiteen om hvordan
forsvarers og mistenktes rett til innsyn skal gjennomføres i tilfeller
hvor aktuell saksinformasjon er av særlig personsensitiv karakter.
Komiteen viser i denne sammenheng
til forslaget om tilgjengeliggjøring på etterforskingsstadiet. Komiteen viser
til at gjennomføringen av mistenktes og forsvarers rett til dokumentinnsyn
på etterforskingsstadiet i dag er regulert i påtaleinstruksen kap.
16. Komiteen mener derfor det vil gi best sammenheng
i regelverket om en eventuell bestemmelse om tilgjengeliggjøring
som tilsvarer/ligner den i § 264, vurderes inntatt i påtaleinstruksen
§ 16-2. Komiteen anmoder derfor departementet om
å vurdere en endring i påtaleinstruksen, jf. § 242 siste ledd, i
forbindelse med at departementet også skal foreta andre endringer
i påtaleinstruksen i forbindelse med oppfølging av forslagene i Prop.
147 L (2012–2013).
Komiteen viser videre til at
Kripos foreslår at regjeringen gjør tillegg i påtaleinstruksen §§ 16-2
og 25-5. Dette for å klargjøre at det kan settes som vilkår ved
utlevering at materiale skal tilbakeleveres når forsvarers oppdrag
er avsluttet/saken er avgjort ved rettskraftig dom, dersom sterke
hensyn tilsier det. Komiteen ber departementet vurdere
en slik endring av påtaleinstruksen i forbindelse med at departementet
også skal foreta andre endringer i påtaleinstruksen i forbindelse
med oppfølging av forslagene i Prop. 147 L (2012–2013).
Komiteen er positiv til endringsforslagene
fra departementet om anonym vitneførsel, som komiteen mener
vil bidra til å styrke vernet av kilder og informanter. Komiteen viser
til at departementet går inn for at det gis adgang til anonym vitneførsel
ved krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Komiteen mener
det også bør gis adgang til anonym vitneførsel i saker som gjelder
menneskehandel. Dersom det ikke gis adgang til anonym vitneførsel
i menneskehandelssaker, vil fornærmede kunne være tilbakeholden
med å samarbeide med politiet, på grunn av mulige trusler mot dem
eller deres familie. Anonym vitneførsel i denne typen saker vil
også kunne ha betydning for innsynsretten under etterforskningen,
da det i § 242 gjøres unntak fra innsyn dersom det er begjært anonym
vitneførsel, jf. § 130 a. Komiteen foreslår på denne
bakgrunn at det i straffeprosessloven § 130 a første ledd tas med
at bestemmelsen også gjelder overtredelse av straffeloven § 224.
Komiteen har som følge av behandlingen
av Prop. 114 L (2012–2013) foretatt enkelte rent lovtekniske tilpasninger
i lovvedtaket, jf. straffeprosessloven §§ 28, 55 og 242.
Komiteen slutter seg for øvrig
til forslagene i proposisjonen.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i straffeprosessloven mv.
(behandling og beskyttelse av informasjon)
I
I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker
gjøres følgende endringer:
§ 28 fjerde ledd skal lyde:
Utskrift skal nektes når det av hensyn til rikets sikkerhet
eller forhold til fremmed stat ville være betenkelig å gi utskrift,
eller når det er grunn til å frykte at utskriften vil bli nyttet
på urettmessig vis. Overfor andre enn partene gjelder det samme
når retten har gitt pålegg om hemmelighold. Utskrift kan nektes
på de vilkår som er fastsatt i § 242 a første ledd.
Reglene i § 242 a annet til sjette ledd
gjelder tilsvarende så langt de passer. Retten kan ikke gi utskrift
av dokumenter som inneholder opplysninger som kan føre
til at identiteten til vitner som har forklart seg anonymt, jf.
§ 130 a eller § 234 a, blir kjent, eller som inneholder
opplysninger som tidligere er unntatt fra innsyn etter reglene i
§ 242 a, § 264 sjette ledd eller § 267 første ledd tredje punktum,
jf. § 264 sjette ledd. Retten kan heller ikke gi utskrift av dokumenter
som inneholder opplysninger som påtalemyndigheten tidligere har
begjært unntatt fra innsyn etter disse bestemmelsene, dersom påtalemyndigheten
har innstilt forfølgningen etter § 72 første ledd annet punktum annet
alternativ fordi den ikke fikk medhold i begjæringen.
§ 52 tredje ledd skal lyde:
Er det besluttet anonym vitneførsel, jf. § 130 a eller
§ 234 a, skal den siktede opplyses om dette. For øvrig skal han
ikke gjøres kjent med innholdet i kjennelsen. Kjennelsen skal i
stedet meddeles forsvareren, hvis ikke forsvareren har motsatt seg
å få opplysninger om vitnets identitet, og advokat oppnevnt
etter § 100 a. Opplysninger i kjennelsen som det er besluttet at
forsvareren ikke skal opplyses om, jf. § 130 a annet ledd fjerde
punktum, skal ikke meddeles forsvareren. Forsvareren kan
anke avgjørelsen på den siktedes vegne. Kjennelsen skal oppbevares
på en strengt betryggende måte i samsvar med forskrift som Kongen
gir.
§ 55 nytt fjerde ledd skal lyde:
Påtalemyndighetens tjenestemenn skal opptre objektivt
i hele sin virksomhet, herunder på etterforskingsstadiet, når det
treffes påtalevedtak og ved iretteføring av saken.
§ 100 a første ledd nytt fjerde punktum skal lyde:
Retten skal på samme måte oppnevne offentlig advokat
for den mistenkte dersom det er begjært at forsvarer ikke skal opplyses
om vitnets navn eller gis andre opplysninger som kan føre til at
vitnets identitet blir kjent, jf. § 130 a tredje ledd fjerde punktum.
Ny § 106 a skal lyde:
Forsvareren eller andre som utfører tjeneste eller
arbeid for forsvareren eller et advokatkontor denne er tilknyttet,
plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han
i straffesaker får vite om:
1) noens personlige forhold, eller
2) tekniske innretninger og framgangsmåter samt drifts-
eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning
å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår.
Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene
brukes i den utstrekning det er nødvendig for å ivareta klientens
tarv i saken.
Overtredelse av taushetsplikten etter første ledd kan
straffes etter straffeloven § 121.
I kapittel 9 a skal ny § 107 i lyde:
Bistandsadvokaten eller andre som utfører tjeneste
eller arbeid for bistandsadvokaten eller et advokatkontor denne
er tilknyttet, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap
til det han i straffesaker får vite om:
1) noens personlige forhold, eller
2) tekniske innretninger og framgangsmåter samt drifts-
eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning
å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår.
Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene
brukes i den utstrekning det er nødvendig for å ivareta klientens
tarv i saken.
Overtredelse av taushetsplikten etter første ledd kan
straffes etter straffeloven § 121.
§ 127 annet ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Tilsvarende kan påtalemyndigheten bekrefte med forsikring
at et vitne ikke kan gi forklaring eller svare på et spørsmål.
§ 130 a skal lyde:
I saker om overtredelse av straffeloven §§ 132 a, 147 a,
151 a, 162 annet eller tredje ledd, 192, 224, 229 tredje straffalternativ,
231, 233, 266, 268 jf. § 267, § 317 jf. § 162 annet eller tredje
ledd eller § 317 jf. § 268 jf. § 267 eller ved overtredelser som nevnt
i alkoholloven § 10-1 tredje ledd – eller forsøk på slik forbrytelse
– eller ved overtredelse av lov 20. mai 2005 nr. 28 om
straff §§ 101 til 107 – eller forsøk på eller medvirkning til slik
forbrytelse – eller ved forbund om eller tilskynding til eller overordnedes ansvar
for slik forbrytelse, jf. §§ 108 til 109 – kan retten
etter begjæring fra statsadvokaten ved kjennelse bestemme anonym
vitneførsel når det om vitnets identitet blir kjent, kan være fare
a) for en alvorlig forbrytelse som krenker livet,
helsen eller friheten til vitnet eller til noen vitnet står i et
slikt forhold til som nevnt i § 122, eller
b) for at muligheten for et vitne til å delta skjult i
etterforskningen av andre saker av den art som er nevnt foran, blir
vesentlig vanskeliggjort.
Anonym vitneførsel kan besluttes bare dersom det er strengt
nødvendig og det ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn
til den siktedes forsvar.
Anonym vitneførsel kan gå ut på ett eller flere av følgende
tiltak:
a) at vitnets navn ikke opplyses,
b) at det ikke gis andre opplysninger som kan føre til
at vitnets identitet blir kjent, eller
c) at det settes i verk fysiske eller tekniske tiltak for å
holde vitnets identitet hemmelig.
Dommere, lagrettemedlemmer, aktor, forsvarer eller
advokat oppnevnt etter § 100 a og bistandsadvokat skal
opplyses om vitnets navn og gjøres kjent med andre forhold som er
av betydning for saken. Opplysningene skal likevel ikke gis til
forsvareren dersom han motsetter seg det. Dersom det foreligger et
særlig behov for å begrense kretsen av personer som kjenner vitnets
identitet, kan retten etter begjæring fra statsadvokaten bestemme
at lekdommere, lagrettemedlemmer, bistandsadvokat eller forsvarer ikke
skal opplyses om vitnets navn eller gis andre opplysninger som kan
føre til at vitnets identitet blir kjent.
De som får opplysninger etter tredje ledd, plikter å bevare
taushet om alle opplysninger som kan føre til at vitnets identitet
blir kjent. Avslår retten begjæringen om anonym vitneførsel, faller
taushetsplikten bare bort når det er klart at påtalemyndigheten
likevel vil føre vitnet under full identitet, jf. § 130. Polititjenestemenn
som kjenner vitnets identitet, har tilsvarende taushetsplikt.
En avgjørelse under saksforberedelsen av om anonym vitneførsel
skal tillates, treffes i lagmannsretten av tre fagdommere. I tingretten
tar rettens leder avgjørelsen. Har statsadvokaten begjært
at lekdommerne ikke skal opplyses om vitnets navn eller gis andre
opplysninger som kan føre til at vitnets identitet blir kjent, treffes
også avgjørelse under hovedforhandling av fagdommerne alene.
En kjennelse som tillater anonym vitneførsel, skal angi
det saksforholdet som retten har funnet bevist som grunnlag for
avgjørelsen. Retten skal også opplyse de grunner den har lagt vekt
på ved avgjørelsen av om vilkårene i bestemmelsen her er oppfylt.
Retten kan beslutte at en person som nevnt i tredje
ledd annet punktum skal forlate rettssalen under behandling av en
begjæring om anonym vitneførsel, dersom statsadvokaten har begjært
at vedkommende ikke skal opplyses om vitnets navn eller gis andre opplysninger
som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Dette gjelder
likevel bare i den utstrekning det er nødvendig for å forhindre
at vitnets identitet blir kjent. Ved behandling av begjæring om
anonym vitneførsel under saksforberedelsen gjelder § 284 første ledd
annet punktum tilsvarende.
Dersom en kjennelse som tillater anonym vitneførsel
omgjøres, kan vitnet ikke føres under full identitet, jf. § 130,
med mindre vitnet samtykker til det.
§ 202 a nytt fjerde ledd skal lyde:
Reglene om sletting og sperring i § 216 g med
tilhørende forskrifter gjelder tilsvarende så langt de passer.
§ 202 c nytt syvende ledd skal lyde:
Reglene om sletting og sperring i § 216 g med
tilhørende forskrifter gjelder tilsvarende så langt de passer.
§ 216 c annet ledd skal lyde:
Dersom den telefon den mistenkte antas å ville bruke er
tilgjengelig for et større antall personer, kan tillatelse til kommunikasjonskontroll
bare gis når det foreligger særlige grunner. Det samme gjelder ved kontroll
av telefon som tilhører advokat, lege, prest eller andre som erfaringsmessig
fører samtaler av svært fortrolig art over telefon eller
redaktør eller journalist, såfremt vedkommende ikke selv
er mistenkt i saken. Første og annet punktum gjelder tilsvarende
for andre kommunikasjonsanlegg.
§ 216 g skal lyde:
Opptak, kopier, notater eller annen gjengivelse fra
kommunikasjonskontrollen som ikke er fremlagt som bevis i saken,
skal slettes når saken er avgjort ved rettskraftig dom dersom de
åpenbart er uten betydning for saken, og ellers sperres. Med sperring menes
markering av materiale i den hensikt å begrense den fremtidige behandlingen
av dette.
Dersom saken henlegges, skal materiale fra kommunikasjonskontrollen
slettes etter at klagefristen i § 59 a er utløpt. Klages det over
henleggelsesbeslutningen, skal sletting utsettes til etter at klagen
er endelig avgjort. Påtalemyndigheten kan likevel beslutte at materialet
i stedet skal sperres, dersom det er grunn til å regne med at siktede
vil kreve erstatning i anledning av forfølgning eller at materialet
kan få vesentlig betydning for senere etterforskning eller forebygging
av en straffbar handling.
Opplysninger fra kommunikasjonskontrollen som
retten etter §§ 117 til 120 er avskåret fra å motta forklaring om,
og opplysninger fra personer som etter §§ 122 er fritatt fra forklaringsplikt,
skal slettes så snart som mulig etter at det er fastslått at materialet omfatter
slike opplysninger. Dette gjelder likevel ikke dersom vedkommende
kan mistenkes for en straffbar handling som opplysningene kan ha
betydning for.
Kongen kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser
om sletting og sperring av materiale fra kommunikasjonskontroll.
§ 216 i første ledd tredje punktum skal lyde:
Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene
brukes
a) som ledd i etterforskningen av et straffbart
forhold, herunder i avhør av de mistenkte,
b) som bevis for det straffbare forholdet som
begrunnet kontrollen,
c) som bevis for et annet straffbart forhold som
etter sin art kunne ha begrunnet den form for kommunikasjonskontroll
som opplysningene stammer fra,
d) som bevis for et annet straffbart forhold som
etter sin art ikke kunne ha begrunnet den form for kommunikasjonskontroll
som opplysningene stammer fra, såfremt slik bruk etter sakens art
og forholdene ellers ikke vil være et uforholdsmessig inngrep, og
oppklaring av forholdet uten bruk av opplysningene i vesentlig grad
ville ha blitt vanskeliggjort. Er det andre forholdet påtalt som en
overtredelse som kunne ha begrunnet den form for kommunikasjonskontroll
som opplysningene stammer fra, eller belyser opplysningene også
et straffbart forhold som etter sin art kunne ha begrunnet slik
kontroll, kan opplysningene uansett brukes som bevis,
e) for å forebygge at noen uskyldig blir straffet,
f) for å avverge en straffbar handling som kan medføre
frihetsstraff, eller
g) for å gi opplysninger til kontrollutvalget.
§ 216 m fjerde ledd skal lyde:
Tillatelse til romavlytting kan bare gis for sted hvor
det må antas at den mistenkte vil oppholde seg. Tillatelse til avlytting
av offentlig sted eller annet sted som er tilgjengelig for et større
antall personer, kan bare gis når det foreligger særlige grunner.
Det samme gjelder ved avlytting av sted hvor advokat, lege, prest
eller andre erfaringsmessig fører samtaler av svært fortrolig art eller
av redaksjonslokale eller tilsvarende sted hvor redaktør eller journalist
fører samtaler av yrkesmessig art, såfremt vedkommende ikke
selv er mistenkt i saken. Romavlytting må innrettes slik at den
i minst mulig grad fanger opp samtaler hvor den mistenkte ikke er
part.
§ 242 skal lyde:
Mistenkte, hans forsvarer, fornærmede, etterlatte i lovbestemt
rekkefølge og bistandsadvokaten skal på begjæring gis adgang til
å gjøre seg kjent med sakens dokumenter såfremt det kan skje uten
skade eller fare for etterforskingens øyemed eller for tredjemann. Innsyn
i opptak, notater og andre dokumenter som inneholder opplysninger om
eller fra bruk av tvangsmidler som nevnt i §§ 200 a, 202 a, 202
b, 202 c, 202 e, 208 a, 210 a, 210 c, 216 a, 216 b, 216 m og 222 dkan også nektes dersom innsyn kan skade
etterforskingen av andre saker. Offentlig forsvarer kan ikke nektes
adgang til dokumenter som fremlegges eller har vært fremlagt i rettsmøte,
unntatt rettsmøte som holdes for å avsi kjennelse etter tredje ledd.
Disse regler gjelder likevel ikke dokumenter som bør holdes hemmelig
av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat.
Mistenktes forsvarer kan gis innsyn selv om mistenkte
nektes innsyn etter første ledd. I så tilfelle plikter forsvareren
å bevare taushet om opplysningene han får innsyn i.
Er det begjært anonym vitneførsel, jf. §§ 130 a eller 234
a, kan mistenkte eller fornærmede ikke få innsyn i opplysninger
som kan føre til at vitnets identitet blir kjent. Avslår retten
begjæringen, gjelder reglene i første ledd likevel bare dersom påtalemyndigheten fører
vitnet under full identitet, jf. § 130. Forsvareren kan anke et
avslag om innsyn etter første punktum på den siktedes vegne.
Blir adgang til dokumentene nektet, kan spørsmålet kreves
avgjort ved kjennelse av retten.
Når det er flere mistenkte i en sak, gjelder retten for
den enkelte mistenkte og hans forsvarer til å gjøre seg kjent med
sakens dokumenter, ikke dokumenter som bare gjelder andre mistenktes
forhold.
Mistenkte har rett til å gjøre seg kjent med dokumenter
fra andre saker i den utstrekning de er av betydning for avgjørelsen
av skyld- eller straffespørsmålet i mistenktes sak.
Den som har fremmet et borgerlig krav i saken skal på begjæring
gis adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter i den utstrekning
det er nødvendig for at han skal kunne ivareta sine interesser i
saken, og så fremt det kan skje uten skade eller fare for etterforskingens
øyemed eller for tredjemann.
Kongen kan gi forskrifter om hvordan dokumentene skal gjøres
tilgjengelig etter denne paragraf.
§ 242 a skal lyde:
Etter begjæring fra statsadvokaten skal den særskilte
dommeren, jf. § 272 a, ved kjennelse beslutte at påtalemyndigheten
kan nekte den mistenkte og forsvareren innsyn i opplysninger som
påtalemyndigheten ikke vil påberope som bevis i saken, når det om innsyn
gis, kan være fare for
a) en alvorlig forbrytelse mot noens liv, helse
eller frihet,
b) at muligheten for en person til å delta skjult i etterforskningen
av andre saker blir vesentlig vanskeliggjort,
c) at muligheten for politiet til å forebygge eller etterforske forbrytelser
blir vesentlig vanskeliggjort fordi informasjon om andre
saker eller om politiets metodebruk blir kjent,
d) at politiets samarbeid med et annet
lands myndigheter blir vesentlig vanskeliggjort, eller
e) at identiteten til en person som har gitt opplysninger
til politiet blir avslørt.
Unntak fra dokumentinnsyn kan bare besluttes dersom det
er strengt nødvendig og det ikke medfører vesentlige betenkeligheter
av hensyn til den mistenktes forsvar.
Første ledd gjelder tilsvarende for opplysninger som
er fremlagt for retten som grunnlag for avgjørelse om bruk av tvangsmidler
som nevnt i §§ 200 a, 202 c, 202 e, 208 a, 210 a, 210 c, 216 a,
216 b, 216 m og 222 d.
Bestemmelsen i § 130 a sjette ledd gjelder tilsvarende
så langt den passer. Foreligger det rettskraftig kjennelse om at
det skal gis innsyn i opplysninger som er begjært unntatt etter paragrafen her,
kan påtalemyndigheten likevel nekte innsyn dersom den innstiller
strafforfølgningen.
Retten kan ikke motta forklaring om innholdet
i opplysninger som er unntatt fra innsyn etter denne paragrafen.
Retten kan bare omgjøre en kjennelse om å nekte innsyn
etter paragrafen her, dersom det har kommet til nye opplysninger som
tilsier at vilkårene for å nekte innsyn ikke lenger er oppfylt.
Tredje ledd annet punktum gjelder tilsvarende. Rettens
avgjørelse etter paragrafen her kan ikke brukes som ankegrunn.
Statsadvokatens begjæring etter første ledd og andre dokumenter
knyttet til behandlingen av begjæringen inngår ikke i straffesaksdokumentene
i den sak begjæringen knytter seg til, og skal ikke gjøres kjent
for mistenkte og forsvareren. §§ 216 e annet ledd og 216 i første
ledd første punktum gjelder tilsvarende. Kjennelsen skal meddeles
den advokat som er særskilt oppnevnt etter § 100 a.
§ 248 første ledd nytt annet punktum skal lyde:
Begjæringen skal uttrykkelig angi eventuelle opplysninger
som nevnt i straffeprosessloven § 216 i første ledd tredje punktum
bokstav d første punktum, jf. § 216 m sjette ledd, og begrunne hvorfor
vilkårene for å føre disse som bevis anses oppfylt.
§ 262 første ledd skal lyde:
Når påtalemyndigheten har besluttet å reise tiltale,
sender den retten kopi av tiltalebeslutningen med oppgave over de
bevis den vil føre. Bevisoppgaven skal uttrykkelig angi eventuelle
opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 216 i første ledd
tredje punktum bokstav d første punktum, jf. § 216 m sjette ledd,
og begrunne hvorfor vilkårene for å føre disse som bevis anses oppfylt.
Dersom påtalemyndigheten mener at saken bør behandles med fagkyndige
meddommere, skal den samtidig opplyse om dette. Rettens leder kan
om han finner behov for det, be om utlån av sakens dokumenter.
§ 262 fjerde ledd oppheves.
§ 264 skal lyde:
Samtidig med at tiltalebeslutningen går til forkynning
for tiltalte, sender påtalemyndigheten kopi av tiltalebeslutningen
og bevisoppgaven til forsvareren sammen med sakens dokumenter. Saksdokumentene
kan sendes i kopi i stedet for i original. Er det sterke hensyn
som taler mot å oversende saksdokumenter, kan de gjøres tilgjengelig
for forsvareren på annen forsvarlig og hensiktsmessig måte.
Vil påtalemyndigheten begjære at et vitne forklarer
seg anonymt, jf. §§ 130 a eller 234 a, skal det opplyses om dette
i bevisoppgaven. Vitnets navn og andre opplysninger som kan føre
til at vitnets identitet blir kjent, skal ikke nevnes. Avslår retten
en begjæring om anonym vitneførsel, skal vitnets navn opplyses snarest
mulig etter at avgjørelsen er rettskraftig dersom påtalemyndigheten
likevel vil føre vitnet under full identitet, jf. § 130.
Dokumenter som inneholder opplysninger
som det er nektet innsyn i etter reglene i § 242 a, skal ikke oversendes
til forsvareren, med mindre grunnen til at det ble nektet innsyn
er bortfalt. Inneholder dokumentene også opplysninger som forsvareren
har krav på innsyn i, skal disse opplysningene gjøres tilgjengelige
for forsvareren på en hensiktsmessig måte.
Dokumenter som bør holdes hemmelig av
hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat, har tiltalte
og hans forsvarer bare krav på å gjøre seg kjent med i den utstrekning
og på den måte som retten finner påkrevd for tiltaltes forsvar.
Når særlige grunner taler for det, kan for øvrig påtalemyndigheten
sette forbud mot at dokumentene blir lånt ut til tiltalte eller
at de blir mangfoldiggjort.
Er det begjært anonym vitneførsel, jf. § 130 a eller §
234 a, kan den tiltalte ikke få innsyn i opplysninger som kan føre
til at vitnets identitet blir kjent. Avslår retten begjæringen,
gjelder reglene i første og annet ledd bare dersom påtalemyndigheten
likevel fører vitnet under full identitet, jf. § 130. Forsvareren
kan anke et avslag om innsyn etter første punktum på den tiltaltes
vegne.
Dokumentinnsyn kan også nektes på de vilkår som er fastsatt
i § 242 a første ledd. Reglene i § 242 a annet
til sjette ledd gjelder tilsvarende.
Er det flere tiltalte i en sak, har én forsvarer ikke rett
til å få oversendt dokumenter som bare gjelder andre tiltaltes forhold.
Tiltalte har rett til å gjøre seg kjent med dokumenter
fra andre saker i den utstrekning de er av betydning for avgjørelsen
av skyld- eller straffespørsmålet i tiltaltes sak.
§ 267 første ledd tredje punktum skal lyde:
Reglene i § 242 femte ledd og § 264 annet, femte og
sjette ledd gjelder tilsvarende.
§ 272 a annet ledd oppheves. Nåværende tredje ledd blir
nytt annet ledd. Nytt annet ledd annet punktum skal lyde:
Den særskilte dommerens beslutning om
ikke å omgjøre en kjennelse, kan ikke ankes.
§ 292 a skal lyde:
Etter begjæring fra aktor skal den særskilte dommeren, jf.
§ 272 a, ved kjennelse beslutte at et vitne ikke skal forklare seg
om forhold som påtalemyndigheten ikke vil påberope som bevis i saken,
når det om forklaring gis, kan være fare for
a) en alvorlig forbrytelse mot noens liv, helse
eller frihet,
b) at muligheten for en person til å delta skjult i etterforskningen
av andre saker blir vesentlig vanskeliggjort,
c) at muligheten for politiet til å forebygge eller etterforske forbrytelser
blir vesentlig vanskeliggjort fordi informasjon om andre
saker eller om politiets metodebruk blir kjent,
d) at politiets samarbeid med et annet
lands myndigheter blir vesentlig vanskeliggjort, eller
e) at identiteten til en person som har gitt opplysninger
til politiet blir avslørt.
Bevisavskjæring kan bare besluttes dersom det er strengt
nødvendig og det ikke medfører vesentlige betenkeligheter av hensyn
til den siktedes forsvar.
Første ledd gjelder tilsvarende for vitneforklaring
om forhold som kan røpe opplysninger som er fremlagt for
retten som grunnlag for avgjørelse om bruk av tvangsmidler som nevnt
i §§ 200 a, 202 c, 202 e, 208 a, 210 a, 210 c, 216 a, 216 b, 216
m og 222 d.
Reglene i § 242 a tredje til sjette ledd
gjelder tilsvarende så langt de passer.
§ 314 annet ledd annet punktum skal lyde:
§ 264 annet ledd gjelder tilsvarende.
II
I lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene gjøres følgende
endringer:
§ 125 nytt tredje ledd skal lyde:
Muntlige forhandlinger om bevisavskjæring av opplysninger
som nevnt i straffeprosessloven § 216 i første ledd tredje punktum
bokstav d første punktum, jf. § 216 m sjette ledd, skal holdes for
lukkede dører.
§ 128 nytt annet punktum skal lyde:
Ved muntlige forhandlinger om bevisavskjæring av
opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 216 i første ledd
tredje punktum bokstav d første punktum, jf. § 216 m sjette ledd,
skal de tilstedeværende bevare taushet om det som fremkommer der, frem
til det eventuelt avsies kjennelse som tillater opplysningene ført
som bevis.
§ 130 nytt fjerde ledd skal lyde:
Kjennelse som forbyr bruk av opplysninger som nevnt
i straffeprosessloven § 216 i første ledd tredje punktum bokstav
d første punktum, jf. § 216 m sjette ledd, som bevis, kan bare gjengis
offentlig i anonymisert form.
III
Ikrafttredelses- og overgangsregler
Oslo, i justiskomiteen, den 6. juni 2013
Per Sandberg |
Jan Bøhler |
leder |
ordfører |