Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene
Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg
og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Olov
Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
viser til atdet har betydning hvem som eier mediene,
også i Norge. Komiteen er enig i dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at medieeierskapsloven har sin forankring i at store deler av den
offentlige samtalen og meningsutvekslingen skjer i massemediene. Kontroll
med nyhetsformidlingen gir derfor store muligheter til å påvirke
opinionen.
Demokratihensyn tilsier at denne påvirkningskraften
ikke bør være konsentrert hos én eller noen få aktører. Det er dette
som danner grunnlaget for medieeierskapsloven. Flertallet stiller
seg bak denne argumentasjonen om hvorfor det er behov for en slik
lov.
Flertallet registrerer at loven
imidlertid ikke er basert på dokumenterte konsekvenser av eierkonsentrasjon
i dagens mediemarked. Loven er først og fremst en forsikringspolise
– en «føre var»-lov – for en medieframtid vi vet lite om. Flertallet er
enig at dette perspektivet er viktig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til den omfattende teknologiske utviklingen
som har vært på medieområdet, og de derav følgende omstillingsprosesser
mediebedriftene står oppe i. Innføring av digital formidling av
redaksjonelt stoff har gitt medieområdet en sterk innovasjon som
blant annet kjennetegnes av innholdsmessig og teknisk konvergens.
Dette er i stor grad drevet av endrede brukervaner og har gitt nye konkurranseflater
både mellom formidlingsplattformer og bedrifter. Bransjen er fortsatt
inne i en sterk utvikling som må forventes å fortsette i stort tempo. Disse
medlemmer er opptatt av å føre en mediepolitikk som viderefører
norske utgivertradisjoner og opprettholder den sentrale demokratiske
rollen mediene spiller. Disse medlemmer mener vårt
demokratiske system fordrer frie uavhengige medier med et mangfold av
arenaer for ytring og offentlig debatt. En utvikling der mediene
bringes inn i et stadig sterkere økonomisk avhengighetsforhold til
staten er derfor uheldig. Disse medlemmer vil derfor understreke
betydningen av robuste mediebedrifter med selvstendig økonomisk
bærekraft. I et fungerende marked i så sterk omstilling som det her
er snakk om, vil også endringer i eierskapene være en naturlig del
av den dynamikken som kreves for å finne frem til optimale industrielle løsninger. Disse
medlemmer mener medieeierskapslovens tilnærming ikke ivaretar
dette på en tilstrekkelig fleksibel og treffsikker måte. Disse
medlemmer mener også at hensynet til mediemangfoldet tilsier
reguleringsmekanismer som forhindrer monopolisering på området. Disse
medlemmer mener imidlertid at medieeierskapslovens tilnærming
ikke er hensiktsmessig, hverken i forhold til lovens formål eller i
forhold til de administrative omkostninger et så detaljert, komplisert
og omfattende regelverk krever. Dette forsterkes ytterligere i den
digitale fremtiden vi nå ser komme. Disse medlemmer vil
derfor stemme imot endringene i loven, og fremme forslag om at medieeierskapsloven avvikles
og erstattes av konkurranselovens regelverk, eventuelt med noen
tillegg der Konkurransetilsynet pålegges å legge større vekt på
spørsmål knyttet til redaksjonelt mangfold. Disse medlemmer viser
til Konkurransetilsynets høringsuttalelse der det fremgår at flere store
fusjonssaker på medieområdet viser at konkurranseloven og medieeierskapsloven
i stor grad har overlappende funksjoner. Videre fremgår at også
Konkurransetilsynet i sin håndhevelse av konkurranseloven er opptatt
av både menings- og innholdsmessig mangfold. Disse medlemmer mener
blant annet i lys av dette at de formål som ønskes ivaretatt gjennom
medieeierskapsloven best kan håndteres ved at Konkurransetilsynets
håndheving på medieområdet styrkes, om nødvendig med noen endringer i
konkurranseloven og tilpasninger i det øvrige virkemiddelapparatet
på medieområdet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om avvikling
av medieeierskapsloven, og i sak om dette fremme forslag om eventuelle
tilpasninger med sikte på å ivareta hensynet til mediemangfold innenfor
konkurranselovens forvaltning og virkeområde.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, registrerer
at ulike høringsinstanser har uttalt at det er behov for en revisjon
av lovgivningen på området og slutter seg til lovens formål. Men flertallet merker
seg at det er ulike syn på lovforslaget og også nødvendigheten av
en medieeierskapslov.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
stiller seg bak regjeringens overordnede målsetting på medieområdet,
slik den er nedfelt i Soria Moria 1-erklæringen. Det er å sikre
ytringsfrihet, rettssikkerhet og et levende demokrati. Erklæringen
slår videre fast at regjeringen vil «… føre en politikk for å motvirke
en for sterk eier- og maktkonsentrasjon i mediene».
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at med utgangspunkt i infrastrukturkravet i Grl. § 100 er hovedmålet
for mediepolitikken å
«… opprettholde et mediemangfold som kan sikre befolkningen
tilgang til en mangfoldig og åpen samfunnsdebatt, nyheter og informasjon
av høy redaksjonell standard og kulturuttrykk av høy kvalitet og
stor bredde»,
jf. Prop. 1 S (2012–2013). Dette hovedmålet
blir videre konkretisert i bl.a. følgende delmål:
De politiske målsettingene på området følger dermed
opp de rettslige og politiske forpliktelsene i Grl. § 100 og EMK
artikkel 10. Dette flertallet stiller seg bak disse
politiske målsettingene.
Dette flertallet er enig i at
det å ha et mangfold i medieeierskapet er et sentralt politisk mål, men
det betyr ikke automatisk at det er grunnlag eller behov for egen
lovgivning på området. Dette flertallet er derfor
enig i at det bare vil være et naturlig tiltak dersom mangfoldet
faktisk er truet, eller senere kan bli truet som følge av forhold
som da vanskelig kan reverseres, samt at målene ikke kan nås gjennom
mindre inngripende virkemidler.
Dette flertallet slutter seg
til at medieeierskapsloven må bygge på forutsetningen om at eierskap
og eierkonsentrasjon er ett av de forholdene som kan påvirke medienes
rapportering og redusere det reelle innholdsmangfoldet i tilbudet
til publikum.
Dette flertallet er enig med
regjeringen at selv om man skulle komme til at konsentrasjon i seg
selv ikke kan antas å ha en negativ effekt for mangfoldet, ville
det ikke være et avgjørende argument. Loven skal ikke bare medvirke
til mediemangfold, men også sikre mot eierposisjoner som kan misbrukes
og utnyttes for å fremme egen politisk eller økonomisk agenda. Dette flertallet er
enig i dette.
Dette flertallet registrerer
debatten om hvorvidt fremveksten av nye medieplattformer reduserer
behovet for medieeierskapsloven, men stiller seg bak regjeringens
standpunkt om at det er et fortsatt behov for en slik lov.
Videre registrerer dette flertallet debatten hvor
noen hevder at det er tilstrekkelig med konkurranselovens regler
og at disse kan erstatte medieeierskapsloven.
Dette flertallet er enig med
regjeringen i at man ikke kan slutte seg til dette synspunktet. Dette
flertallet viser også til at de to lovene har ulike formål
og at vurderingen av hvilken grad av konsentrasjon som skal tillates
vil kunne være ulik etter de to lover.
Dette flertallet vil understreke
at formålet med medieeierskapsloven ikke er å sikre effektiv konkurranse
eller økonomisk effektivitet, men å «fremme ytringsfriheten, de
reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud». Loven regulerer
dermed konsentrasjon av kontroll over opinionen/samfunnsdebatten,
ikke konsentrasjon av markedsmakt i økonomisk forstand.
Dette flertallet viser til at
medieeierskapsloven derfor verner om demokratiske verdier som vanskelig
kan defineres ut fra rent økonomiske begreper, eller dekkes av konkurranselovens
formål om samfunnsøkonomisk effektivitet.
Dette flertallet vil presisere
denne forskjellen mellom de to lovene og på denne måten støtte regjeringens
argumentasjon for behov for en fortsatt medieeierskapslov.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at komiteen har mottatt en utredning fra Schibsted ASA
som konkluderer med at regjeringens forslag er i strid med Grunnloven
§ 100. Konkret blir det bl.a. hevdet at forslaget om å legge forskriftsmyndighet
til Medietilsynet er i strid med lovkravet i Grunnloven § 100 andre
ledd, og at forslaget dessuten er mangelfullt utredet og begrunnet. Flertallet viser
videre til at komiteen 22. mai 2013 sendte brev til Kulturdepartementet
ved statsråd Hadia Tajik og ba om departementets vurdering av utredningen.
Brev fra statsråden av 4. juni 2013 med vedlegg følger vedlagt.
I svaret viser statsråden til at forholdet til Grunnloven er blitt
vurdert ved flere anledninger og at departementet i tillegg har
innhentet en særskilt vurdering av spørsmålene som reises i Schibsteds utredning
fra Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling. Flertallet registrerer
at lovavdelingen konkluderer klart med at lovforslaget ikke er i
strid med Grunnloven § 100. Flertallet merker seg
også at lovforslaget etter lovavdelingens vurdering ikke kan kritiseres som
for dårlig utredet eller begrunnet. Flertallet ser
etter dette ingen grunn til å drøfte spørsmålet ytterligere og legger
til grunn at det ikke er noe til hinder for å vedta regjeringens lovforslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til høringsuttalelse fra Schibsted ASA der
et notat, datert Oslo 16. mai 2013, fra advokat, dr. juris Kyrre
Eggen og professor, dr. juris Eivind Smith, vedrørende spørsmålet
om hvorvidt regjeringens forslag til ny medieeierskapslov er i overensstemmelse med
Grunnloven § 100, ble fremlagt. Videre viser disse medlemmer til
brev fra Kulturdepartementet v/statsråden til komiteen av 4. juni 2013
der statsråden konkluderer med at Grunnloven ikke står i veien for
at de foreslåtte regler i medieeierskapsloven kan vedtas. Disse
medlemmer mener spørsmålet som er reist er av meget viktig
prinsipiell karakter og at det burde vært bedre belyst før Stortinget
behandler det fremlagte forslag til medieeierskapslov.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget sender Prop. 142 L (2012–2013) tilbake
til regjeringen, og ber om at spørsmålet om den foreslåtte delegering
av reguleringskompetanse til Medietilsynet er i overensstemmelse med
Grunnloven § 100, utredes nærmere før saken eventuelt fremmes på
nytt.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at medieeierskapslovens formål ifølge § 1 er å «fremme ytringsfriheten,
de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud».
Som det fremkommer i proposisjonen, skal loven
ikke først og fremst verne den formelle/materielle ytringsfriheten
(dvs. friheten fra forhåndssensur eller rettslig ansvar), men den reelle
ytringsfriheten. En viktig forutsetning for reell ytringsfrihet
er et mangfold av frie og uavhengige massemedier. Flertallet er
enig i dette.
Flertallet registrerer videre
at under drøftelsen av grunnlaget for loven, jf. kap. 3, la departementet
til grunn at lovens formål i praksis inneholder to hovedelementer:
For det første skal
loven sikre et mangfold av ytringer og informasjon i offentligheten
(jf. «de reelle ytringsmuligheter» og «et allsidig medietilbud»).
For det andre skal loven sikre mot eierposisjoner som
kan utnyttes for å fremme eiernes egen politiske eller økonomiske
agenda.
Flertallet er enig med regjeringen
i at selv om denne todelingen av formålet ikke gjenspeiles direkte
i dagens målformulering, er lovens § 1 i praksis dekkende for de
politiske målene på området. Regjeringen går derfor ikke inn for
noen endringer på dette punktet. Flertallet støtter dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at virkeområdet for dagens lovgivning er dagspresse, fjernsyn, radio
og elektroniske medier.
Flertallet viser videre til at
elektroniske medier ble omfattet av lovens virkeområde etter en lovendring
i 2004. Selv om elektroniske medier etter dette er formelt omfattet
av lovens virkeområde, er det ikke fastsatt grenser for eierskap
i slike medier. Eksisterende lov gir ikke Medietilsynet hjemmel
til å gripe inn mot erverv i elektroniske medier.
Flertallet viser til at ekspertgruppen
som ble nedsatt i forarbeidet til denne lovendringen, foreslo å
utvide lovens virkeområde noe i forhold til dagens lov. Konkret
foreslo ekspertgruppen å samordne virkeområdet med virkeområdet for
lov 13. juni 2008 nr. 41 om redaksjonell fridom i media. Ekspertgruppen
viste til at lov om redaksjonell fridom «har fokus på medier som anses
sentrale for produksjon og formidling av nyhetsstoff og samfunnsdebatt»
og at «Tilsvarende hensyn er viktige også for de formål medieeierskapsloven
skal ivareta». Flertallet registrerer at departementet
i høringsnotatet sluttet seg til ekspertgruppens forslag om utvidelser,
og viste til at medieeierskapsloven og loven om redaksjonell fridom
i media utgjør gjensidig utfyllende virkemidler som skal fremme
det samme settet av mediepolitiske mål.
Samtidig registrerer flertallet at
mange av høringsinstansene er skeptiske både til at eierskap i elektroniske
medier skal reguleres i loven og til departementets forslag om avgrensning
av virkeområdet til elektroniske medier.
Flertallet er enig med regjeringen
når den argumenterer for at eierskap i elektroniske medier bør reguleres.
Det at svært mange i dag henter nyheter fra aviser og andre medier
på nett er argument som flertallet stiller seg bak. Flertallet vil
i den anledning vise til ekspertgruppens gjennomgang av mediebruk som
viser at nettmedier nå er av de mediene som brukes oftest og mest,
og en av de aller viktigste nyhetskildene.
Flertallet er enig med regjeringen
i at lovens virkeområde i forhold til elektroniske medier avgrenses
til «elektroniske massemedier som har tilsvarende formål og funksjon
som» de tradisjonelle massemediene. Flertallet vil
videre presisere at loven dermed vil omfatte medier som driver journalistisk
produksjon og formidling av et bredt spekter av nyheter, aktualitetsstoff
og samfunnsdebatt.
Flertallet er videre enig med
regjeringen i at formidlingstjenester, f.eks. sosiale medier og søkemotorer,
eller rene distribusjonskanaler, f.eks. kabelselskaper og nettleverandører,
ikke skal omfattes av det nye lovforslaget.
Flertallet er videre kjent med
at fagpressepublikasjoner har vært diskutert i forbindelse med lovforslaget.
Men flertallet stiller seg bak regjeringen forslag
om at det ikke ligger tungtveiende grunner til grunn for at lovens
virkeområde også skal omfatte fagpressen.
Flertallet viser til at i høringsnotatet
gikk departementet ikke inn for å skille mellom ulike typer av innhold
ved fastsettelse av markedsandeler for kringkasting. I høringen
har enkelte argumentert for at dette i praksis vil innebære en forskjellsbehandling
i og med at rene underholdningstjenester vil være omfattet av kringkastingsmarkedene,
men ikke av et marked for «dagsaviser og andre periodiske publikasjoner».
Flertallet viser til at de aller
fleste medier vil inneholde en blanding av nyhets- og aktualitetsstoff
og mer underholdningspreget stoff. Den nærmere innholdsmiksen vil
variere både mellom mediemarkedene og innenfor det enkelte mediemarked.
Flertallet er derfor enig med
regjeringen i at det ville være svært vanskelig å praktisere et strengt
skille mellom nyhets- og aktualitetsstoff. Dette gjelder alle mediemarkedene.
Flertallet viser også til at
kringkastingskanaler kan være viktige som nyhetskilder, selv om kanalens
innhold totalt sett har en overvekt av mer underholdningspreget
stoff. Uansett innholdsmiks kan man normalt også anta at den generelle
oppslutningen om en TV-kanal vil være retningsgivende for kanalens
posisjon som nyhetskilde sett i forhold til andre mediekanaler.
Flertallet viser til at ut fra
den tankegangen som ligger bak avgrensningen mot ukepressen i markedet
for «dagsaviser og andre periodiske publikasjoner», kunne det likevel
argumenteres for at (mer eller mindre) rene underholdningskanaler
bør utelates fra kringkastingsmarkedet. Departementet støtter imidlertid
her ekspertgruppens vurdering om at et slikt skille vil kunne virke
som et insentiv for kringkastere til å redusere nyhets- og aktualitetsstoffet.
Dette ville være uheldig ut fra de overordnede politiske målene
på medieområdet. Flertallet er enig i regjeringens
vurderinger og støtter forslaget om lovens virkeområde for kringkasting.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at forslaget til erverv og samarbeidsavtaler i begrenset omfang
ble kommentert av høringsinstansene.
Flertallet viser videre til at
de fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, støtter forslaget
om å legge til grunn konkurranselovens ervervsbegrep ved tilordning
av oppslutning. Regjeringen foreslår at nærmere prinsipper for tilordning
av oppslutning fastsettes i forskrift av Medietilsynet. Flertallet er
enig i dette.
Regjeringen er imidlertid enig med Medietilsynet
i at lovens virkeområde ikke bør begrenses til å gjelde erverv som
gir kontroll i konkurranserettslig forstand. Flertallet deler
denne oppfatningen. Videre er flertallet enig med regjeringen
i at hjemmelen til å gripe inn mot samarbeidsavtaler bør opprettholdes.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig
i at et hovedformål med lovrevisjonen er å etablere en lovgivning
som både er tilpasset dagens mediemarkeder og som vil kunne håndtere en
videre utvikling innenfor markeder og teknologi.
Flertallet viser til at samtidig
gir loven hjemmel til regulering og inngrep som kan ha stor økonomisk
betydning for berørte aktører. Prosesser rundt oppkjøp og sammenslåinger
er kompliserte og kostnadskrevende. Aktørene i bransjen har derfor
behov for å kunne forutsi om et oppkjøp eller en sammenslåing vil
stå seg i forhold til loven. Regjeringen legger derfor til grunn
at en rimelig og effektiv balansering av hensynet til fleksibilitet
og forutberegnelighet må være et viktig mål med den pågående lovgjennomgangen. Flertallet støtter
dette synet.
Flertallet viser til at regjeringens
forslag innebærer at dagens detaljregulering i lov erstattes med
et mer fleksibelt system som i større grad er basert på forskrifter.
Høringsforslaget innebar bl.a. at Medietilsynet gis
kompetanse til å avgrense relevante produktmarkeder og geografiske
markeder i forskrift. Flertallet viser til at en
stor del av høringsinstansene er kritisk til at Medietilsynet skal forhåndsdefinere
markeder i forskrift, både fordi det medfører uforutsigbarhet og
fordi det anses prinsipielt betenkelig at Medietilsynet dermed får
en kombinert rolle som forskriftsgiver og tilsynsmyndighet innenfor
samme lov, samtidig som loven bare trekker opp overordnede rammer for
innholdet av kompetansen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at når det gjelder forutsigbarhet, er departementet enig
i at modellen gjør det vanskelig for aktørene i dag å forutsi det
endelige utfallet av revisjonen og dermed kommentere høringsutkastet.
At Medietilsynet skal utforme markedene i forskrift på et senere tidspunkt,
innebærer imidlertid at konkrete forslag til markedsavgrensning
vil bli utredet og sendt på høring i tråd med reglene i forvaltningsloven.
Aktørene vil derfor bli orientert om mulige avgrensninger, og får
mulighet til å påvirke prosessen ved å uttale seg i en høring. Departementet
anser at forskriftsmodellen langt på vei vil ivareta hensynet til
forutsigbarhet når det gjelder de konkrete forslag om avgrensning
av markeder. Dette flertallet stiller seg bak regjeringens
vurderinger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er også
enig i regjeringens vurderinger av de prinsipielle innvendingene
som er fremkommet mot modellen der et organ – Medietilsynet – både skal
utarbeide og oppdatere reglene, samtidig som de skal drive løpende
håndheving av de samme reglene.
Flertallet viser til at det er
flere eksempler på at tilsyn eller direktorater fastsetter nærmere regelverk
på de områdene hvor de også fører tilsyn. Dette gjelder både for
Post- og teletilsynet, Konkurransetilsynet, Medietilsynet og Luftfartstilsynet.
Regjeringen anser derfor at en kombinasjon av forskrifts- og tilsynsmyndighet
hos samme forvaltningsorgan i seg selv ikke er uvanlig eller prinsipielt
betenkelig. Flertallet er enig i denne vurderingen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har likevel en viss forståelse for de innvendingene som framkom
i høringen knyttet til modellen som helhet fordi forslaget samlet
sett innebærer betydelig overføring av myndighet til Medietilsynet.
På bakgrunn av responsen i høringen foreslår departementet derfor
noe mindre omfattende endringer i reguleringsmodellen, og dermed
en mer begrenset overføring av myndighet til Medietilsynet enn det
som var foreslått av ekspertgruppen og i høringsnotatet.
Dette flertallet viser til at
konkret foreslår departementet at definisjonen av markedene dagspresse,
radio og fjernsyn beholdes i loven. For øvrig foreslås at Medietilsynet
i loven gis myndighet til å definere et nytt fjerde nasjonalt marked
for elektroniske medier dersom utviklingen skulle tilsi det, samt
å definere regionale mediemarkeder og grenser. I tillegg skal tilsynet fastsette
regler om beregning av markedsandeler og prinsipper for tilordning
og vekting av oppslutning.
Dette flertallet stiller seg
bak regjeringens forslag til reguleringsmodell der dagens detaljregulering
i lov erstattes med et mer fleksibelt system basert på forskrifter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at loven har et todelt formål; dels å sikre befolkningen tilgang
til et reelt mangfold av informasjon og meninger, dels å sikre mot
eierposisjoner som kan utnyttes for å fremme eiernes egne politiske
eller økonomiske interesser.
I likhet med ekspertgruppen mener regjeringen at
det fortsatt er så store forskjeller mellom mediekanalene når det
gjelder innhold, bruk og nedslagsfelt at en sammenslåing til ett
mediemarked ikke vil fremme lovens formål. Flertallet er enig
i denne vurderingen.
Selv om det har skjedd og fortsatt skjer en
konvergens mellom de ulike mediekanalene, mener regjeringen derfor
at de fortsatt har så ulik funksjon at det er ønskelig å opprettholde
et mangfold av eiere også innenfor de forskjellige kanalene. Regjeringen
foreslår derfor at de tre markedene dagspresse, fjernsyn og radio
opprettholdes. Flertallet er enig i dette.
På bakgrunn av høringen går regjeringen videre inn
for at de tre markedene defineres i selve loven, samtidig som det
åpnes for at Medietilsynet på sikt kan definere et nytt fjerde elektronisk marked
i forskrift. Flertallet gir sin tilslutning også
til dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, stiller
seg bak regjeringens forslag om å beholde 33 prosent-grensen som
utgangspunkt på nasjonalt nivå i hvert av de nasjonale markedene.
Dette er sentralt for å oppnå målet om minimum tre uavhengige aktører
av betydning i de ulike mediemarkedene. Regjeringen legger – i likhet
med ekspertgruppen – også vekt på at 33 prosent-grensen synes å
være et fellestrekk i europeisk regulering av eierskap i media. Flertallet er enig
i dette.
Flertallet støtter også regjeringen
i at Medietilsynet ikke bør ha mulighet til å fravike de nasjonale
eierskapsgrensene i forskrift. Regjeringen mener at den nasjonale
eierskapsgrensen når det gjelder monomedieerskap, er et så sentralt
politisk spørsmål at den ikke bør kunne endres uten stortingsbehandling.
Dersom utviklingen skulle tilsi at definisjonen av de nasjonale
mediemarkedene bør endres, vil det være naturlig å samtidig vurdere
behovet for endringer i eierskapsgrensene. Den nedre grensen for absolutt
inngrep settes til 25 prosent. Flertallet stiller
seg bak denne vurderingen.
Når det gjelder multimedieeierskap stiller flertallet seg
bak regjeringens forslag om at reguleringen av multimedieeierskap
forenkles og at grensene settes til hhv. 33 prosent og 25 prosent,
dvs. tilsvarende grensene for monoeierskap og den nedre grensen
for inngrep.
Flertallet vil peke på at grensen
på 33 pst. skal sikre at det er minimum tre aktører i markedet. Flertallet vil
understreke at dette betinger at reguleringene forvaltes på en måte
som sikrer reell uavhengighet mellom de ulike aktørene.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil videre understreke at mediepolitikken som
helhet skal bidra til å understøtte målet om mediemangfold. Mediebransjen
er inne i en krevende omstillingsperiode og situasjonen tilsier
at man bør utvise varsomhet med endringer i mediestøtteordningen
som vil svekke mangfoldet ytterligere.
Dette medlem vil peke på at fortsatt
mediemangfold krever at bransjen får rammevilkår som legger til
rette for å utvikle sin produksjon og formidling i digitale markeder. Dette
medlem vil særlig peke på det akutte behovet for å innføre
en plattformnøytral lav merverdiavgift.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, stiller
seg bak regjeringens forslag om å oppheve den særskilte bestemmelsen
om eierskapsbegrensning ved krysseierskap.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at i dagens lovverk er det bare dagspressen som er regulert på
regionalt nivå, hvor betydelig eierstilling er definert som kontroll
med en andel på 60 prosent eller mer av det samlede dagsopplaget
av region- og lokalaviser i en medieregion.
Flertallet registrerer at flere
høringsinstanser mener regional regulering er i strid med eller ikke
fremmer lovens formål. Det blir blant annet pekt på at loven innebærer
en særregulering av papiraviser, at reguleringen truer lokale avisers overlevelsesevne,
og at det er en rekke problemer knyttet til måling og regulering
på regionalt nivå.
Etter departementets vurdering kan en nasjonal grense
for eierskap ikke alene sikre mot eierdominans på regionalt eller
landsdelsnivå. Flertallet er enig i dette og vil
videre påpeke at uten regional regulering vil en aktør i teorien kunne
eie for eksempel alle lokalaviser i hele Nord-Norge, Trøndelag og
Vestlandet nord for Stavanger uten å passere 1/3-grensen i noe nasjonalt
marked.
Flertallet er enig i at det da
vil det være få alternative kilder til informasjon om regionale eller
lokale forhold og politikk i dette området, og én aktør kan få potensielt
meget stor påvirkningskraft regionalt. En slik konsentrasjon vil
etter flertallets mening kunne bli et lokaldemokratisk
problem. Regjeringen opprettholder derfor forslaget om regulering
av eierskap på regionalt nivå, og forslaget om at regionale mediemarkeder
og eierskapsgrenser defineres i forskrift fastsatt av Medietilsynet. Flertallet er
enig i dette.
Flertallet er enig med regjeringen
i at det per i dag ikke er grunnlag for å regulere andre markeder
enn dagspresse på regionalt nivå, men dette er forhold som kan endre
seg over tid. Regjeringen foreslår derfor at loven åpner for at det
i forskrift kan defineres også andre produktmarkeder på regionalt
nivå. Det er flertallet enig i.
Flertallet er enig med regjeringen
i at den geografiske markedsavgrensningen regionalt, som i dag,
bør foretas i forskrift. Regioninndelingen bør reflektere de reelle
markedene for frambringelse og formidling av informasjon, og regionene
bør deles inn slik at mediene innenfor regionen til en viss grad
kan fungere som reelle alternative kilder til regionale nyheter
og informasjon. Dette synet deles av flertallet.
Regjeringen opprettholder forslaget om at det avgjørende
for om et regionalt marked skal reguleres, bør være avisenes faktiske
nedslagsfelt og funksjon som informasjonskilde, samt en vurdering
av om avisen konkurrerer i det aktuelle markedet om å frambringe
informasjon. Flertallet er enig i dette standpunktet.
I en diskusjon om lokalaviser også skal inkluderes
i et regionalt marked, støtter flertallet regjeringen
i dens argumentasjon om hvorfor lokalaviser bør inngå ved fastsettelse
av et regionalt marked.
Flertallet er enig med regjeringen
som legger til grunn at eierskapsgrensene på regionalt nivå bør
tilpasses avgrensningen av de regionale markedene. Det selv om konsekvensen
blir at ulike regioner vil kunne ha ulike grenser.
Flertallet er enig med regjeringen
i at fastsettelsen av regioner og eierskapsgrenser bør gjenspeile
faktisk konkurransesituasjon og mediebruk, og reflektere størrelsen
på markedet og dermed muligheten for å etablere alternative eiermiljøer. Flertallet er
videre enig at ved fastsettelsen av de regionale eierskapsgrenser bør
det også tas hensyn til det øvrige nyhetstilbudet i regionen, inkludert
NRKs regionsendinger.
Samlet sett anser regjeringen at forslaget til
regional regulering innebærer en rimelig avveining mellom hensynet
til ytterligere eierskapskonsentrasjon regionalt og lokalt, og hensynet
til et tilstrekkelig spredt eierskap og regionalt mangfold. Denne
vurderingen deles av flertallet.
Regjeringen ser likevel at det er vanskelig
å forutsi hvordan markedssituasjonen for regionale mediehus vil
utvikle seg i tiden framover. Departementet ser derfor behov for
å følge endringene tett over tid, og vil foreta en særlig evaluering
av konkurransesituasjonen og forholdene for meningsmangfold regionalt
i løpet av tre år. Flertallet er enig i at det er
viktig å følge med på hvordan markedssituasjon utvikler seg regionalt.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at proposisjonen illustrerer at regulering
av de moderne mediemarkedene fortsatt er viktig, men at utviklingen
samtidig har gjort det mer krevende å regulere med rimelige og treffsikre
bestemmelser. Regionale markeder innebærer i så måte ytterligere
kompliserende faktorer. Dette medlem mener bestemmelsene om
regulering av regionale markeder bør avvikles.
Dette medlem fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I lov 13. juni 1997 nr. 53 om eierskap i medier (medieeierskapsloven)
gjøres følgende endringer:
§ 9 første ledd skal lyde:
Medietilsynet kan gripe inn mot erverv av eierandel
i foretak som driver eller har eiermessig innflytelse over medier
som nevnt i § 3 første ledd, dersom erververen alene eller i samarbeid med
andre har eller får en betydelig eierstilling i mediemarkedet nasjonalt,
og dette er i strid med formålet i lovens § 1.
§ 11 Regionale mediemarkeder oppheves.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at i dag følger hovedprinsippene for beregning av eierposisjoner
i de ulike markedene av selve loven. Det følger av §§ 10 og 11 at markedsandel
beregnes ut fra «det samlede dagsopplaget for dagspressen», «de
samlede seertall for fjernsyn» og «de samlede lyttertall for radio».
Prinsippene for måling av eierkonsentrasjon
i den nye loven må tilpasses avgrensningen av de ulike mediemarkedene. Flertallet viser
til at regjeringen mener at dagspresse, fjernsyn og radio opprettholdes
som egne markeder definert i loven. Flertallet er
enig i dette.
Regjeringen får flertallets støtte
i at metodene for måling av eierkonsentrasjon ikke bør reguleres
i selve loven, men at Medietilsynet bør fastsette regler om dette
i forskrift.
Videre gir flertallet sin tilslutning
til at dersom Medietilsynet fastsetter et fjerde elektronisk marked,
vil det bli nødvendig å fastsette nye prinsipper for måling av eierkonsentrasjon,
både i et nytt elektronisk marked og i markedene for dagspresse,
fjernsyn og radio.
Komiteen stiller seg
bak regjeringens forslag om å ikke innføre regler om vertikal integrasjon nå.