Meldingen har tre hovedsiktemål:
Få kunnskap om, lete
fram, mobilisere og ta i bruk samfunnets samlede omsorgsressurser
på nye måter
Utvikle nye omsorgsformer gjennom ny teknologi,
ny kunnskap, nye faglige metoder og endringer av organisatoriske
og fysiske rammer
Støtte og styrke kommunenes forsknings-,
innovasjons- og utviklingsarbeid på omsorgsfeltet
Meldingen ser på hvordan forholdet mellom arbeid
og omsorg kan organiseres mer framtidsrettet, og hvordan en kan
ta vare på nære pårørende som påtar seg krevende omsorgsoppgaver,
enten det handler om faglig støtte og veiledning, utbygging av dagaktivitetstilbud
eller mer omfattende avlastningstilbud.
Meldingen peker på de mulighetene som ligger
i å:
gjøre eksisterende
boliger og omgivelser funksjons- og aldersvennlige gjennom universell
utforming,
ta i bruk ny velferdsteknologi som både
kan gi større trygghet, bedre mestringsevne og tilgang på informasjon
og veiledning,
legge større vekt på mestring og hverdagsrehabilitering.
Meldingen legger til grunn at kommunene fortsatt
skal ha ansvaret for de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og
at det ikke skal gjøres noen endringer i ansvarsdelingen mellom
stat og kommune. Staten skal bidra til at det lokale og regionale
forsknings-, innovasjons- og utviklingsarbeidet får gode rammebetingelser.
Meldingen legger opp til å vurdere statlige virkemidler som kan
styrke omsorgssektorens innovasjonsevne som en del av et helhetlig
kommunalt innovasjonsarbeid.
Det understrekes at framtidas tjenester må fokusere
på innovasjon og kompetanse. Regjeringen mener dette er et ledelsesansvar
og anbefaler kommunene å ta innovasjon og kompetanse inn som egne
tema i planene for helse- og omsorgssektoren som del av det helhetlige
kommuneplanarbeidet.
Meldingen bygger i hovedsak på Hagen-utvalgets
utredning (NOU 2011:11) og høringsuttalelsene som kom i høringsrunden.
Meldingen er ment å legge grunnlaget for en framtidsrettet politikk
for de kommunale omsorgstjenestene ved å trekke opp perspektivene
og bidra til arbeidet med utforming av nye løsninger for omsorgsfeltet
fram mot de store demografiske utfordringene omsorgssektoren står
overfor i tiårene fra 2025. I utformingen av en moderne pårørendepolitikk
ses meldingen i sammenheng med behandlingen av Kaasa-utvalget (NOU
2011:17).
I arbeidet med velferdsteknologi har departementet
fått utarbeidet en fagrapport om implementering av velferdsteknologi
i de kommunale helse- og omsorgstjenestene fram mot 2030 (Helsedirektoratet 2012),
som også er benyttet som grunnlagsmateriale for meldingen. Helsedirektoratet
anbefaler her at det etableres en nasjonal satsing på velferdsteknologi gjennom
et Velferdsteknologisk innovasjonsprogram (2013–2020).
Det vises til at regjeringen og KS har inngått
en avtale om utvikling av kvalitet i de kommunale helse- og omsorgstjenestene
2012–2015. Her er partene blant annet enige om å bidra til nyskaping
og nytenkning i den kommunale helse- og omsorgstjenesten med et
særskilt fokus på mobilisering av medborgeransvar og deltakelse,
tidlig innsats, forebygging, rehabilitering og bruk av ny teknologi.
Helse- og omsorgsdepartementet skal etablere
et forum for dialog mellom helse- og omsorgstjenestene, akademia,
næringslivet og profesjonsorganisasjonene. Forumet skal i 2013 gi
innspill til og foreslå tiltak til en bred og samlet strategi for
forskning og innovasjon innenfor helse- og omsorgsfeltet, HelseOmsorg21.
Omsorgsplan 2020 skal være en plan for å møte både
dagens behov og morgendagens utfordringer. Samtidig som dagens Omsorgsplan
2015 gjennomføres, starter arbeidet med å utvikle og innarbeide
nye og framtidsrettede løsninger. Arbeidet med iverksettelse av
tiltakene i planen knyttes til det administrative apparat som er
etablert i Helsedirektoratet, Husbanken og regional statsforvaltning
for gjennomføringen av dagens omsorgsplan. Videre legges det opp til
at de regionale sentre for omsorgsforskning styrkes for å kunne
bistå kommunene med følgeforskning og gjøre dokumentasjon fra innovasjonsprosjekter
tilgjengelige for kommunene. De fylkesvise utviklingssentrene for
sykehjem og hjemmetjenester skal bidra til spredning og formidling.
Samtidig innrettes virkemidlene som disponeres av sentrale forsknings-
og innovasjonsinstitusjoner, slik at de fremmer kommunenes innovasjonsevne
på helse- og omsorgsfeltet.
Det vil bli etablert et eget kompetansesenter
som vil ha en pådriverfunksjon for hele kommunesektoren. InnoMed
er etablert av Helsedirektoratet som et nasjonalt kompetansenettverk
for behovsdrevet innovasjon i helsesektoren, og vil bli bygd ut
slik at det i tillegg til spesialisthelsetjenesten også kan dekke
de kommunale helse- og omsorgstjenestene og ivareta innovasjonsarbeidet
på tvers av forvaltningsnivåene i helsetjenesten.
Innovasjonsprogrammet vil styrke det kommunale
innovasjonsarbeidet på helse- og omsorgsfeltet lokalt:
ved utprøving av
nye løsninger (faglige metoder, teknologi, boformer, organisasjon
mv.) i et samarbeid mellom kommune, forskning og næringslivet eller
ideelle virksomheter/frivillige,
ved å sikre dokumentasjon og forskning
som grunnlag for spredning og implementering,
ved å forbedre kunnskapsgrunnlaget for
planlegging, utvikling og innovasjon gjennom relevante programmer
i Norges forskningsråd.
De fleste utviklingstrekk og framskrivninger
tyder på at morgendagens brukere blir flere enn før; de vil være
i alle aldersgrupper og ha et mer sammensatt omsorgsbehov. De nærmeste
årene er det sannsynligvis tallet på brukere i aldersgruppen 67–79
år som vil vokse, mens den sterke veksten i aldersgruppen over 80
år først kommer om 10–15 år.
Det legges vekt på å mobilisere samfunnets samlede
omsorgsressurser og se nærmere på oppgavefordelingen mellom omsorgsaktørene.
Det framholdes at det er viktig å utløse alle de ressurser som ligger hos
brukerne selv, deres familie og sosiale nettverk, i nærmiljøet og
lokalsamfunnet, i ideelle virksomheter og næringslivet.
Blant tiltak som nevnes i en nasjonal strategi
for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet er:
ytterligere satsing
på opplæring av frivillighetskoordinatorer i regi av Verdighetssenteret
i Bergen,
utvikling av nettverks- og nærmiljøarbeid
som metode for å fremme frivillig innsats i omsorgstjenestene og
skape gode og fellesskapsorienterte lokalsamfunn,
bruk av arenaene for frivillighet i omsorgssektoren,
en nasjonal sertifiseringsordning for livsgledesykehjem
i regi av stiftelsen Livsglede for eldre,
drive forskning og kunnskapsutvikling om
frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet.
Det legges vekt på ideelle tjenesteleverandører som
innovatører, samvirke som mulighet og samspill med næringslivet.
Det pekes ut tre områder som noen av omsorgstjenestenes
viktigste utfordringer og muligheter:
Aktiv omsorg
Hverdagsrehabilitering
Omsorg og død
Regjeringen ønsker å videreutvikle samarbeidet som
er etablert mellom kultursektoren og omsorgstjenestene gjennom Den
kulturelle spaserstokken, og som bidrar til gode kulturopplevelser
i hverdagen.
Regjeringen ønsker å videreutvikle satsingen
på rehabilitering, aktivisering, mestring med personlige mål og
stimulering av kommunene til å forsøke ulike modeller for tidlig
innsats og hverdagsrehabilitering.
For å heve kvaliteten, kunnskapen og kompetansen
innen lindrende behandling, vil regjeringen legge til rette for
økt involvering av pårørende og utvikling av et opplæringsprogram
for ansatte i omsorgstjenesten som skal gi grunnleggende kompetanse
i lindrende behandling.
For å bidra til faglig omstilling i omsorgstjenesten
vil regjeringen ha fokus på følgende målsettinger:
Heve det faglige
kompetansenivået i omsorgstjenestene, blant annet gjennom å øke
andelen personell med høgskoleutdanning og legge til rette for internopplæring.
Skape større faglig bredde, med flere faggrupper og
økt vekt på tverrfaglig arbeid.
Styrke omsorgstjenestenes eget kunnskapsgrunnlag
gjennom forskning og kunnskapsspredning.
Regjeringen vil videreføre dagens tilskuddsordning
i Husbanken til sykehjem og omsorgsboliger, og utrede om kravene
i ordningen kan tilpasses for å gi rom for utbygging av trygghetsboliger.
Regjeringen setter i gang et nasjonalt program for
utvikling og implementering av velferdsteknologi, som skal bidra
til at velferdsteknologi er en integrert del av tjenestetilbudet
innen 2020.
Regjeringen vil utrede en ordning for forskning, utvikling
og innovasjon, med sikte på utforming og utprøving av nye modeller
for framtidas institusjons- og bolig-løsninger.
De offentlige omsorgstjenestene har en kort
historie, slik vi kjenner dem i dag. På førti år har disse tjenestene
vokst fra vel 20 000 årsverk til mer enn 120 000 årsverk. Fra i
hovedsak å være eldreomsorg, er omsorgstjenesten i dag et tilbud
til brukere i alle aldersgrupper med et mangfold av diagnoser, funksjonsnedsettelser
og tilstander.
I perioden fra 1965 til 1980 ble antall mottakere av
hjemmesykepleie mer enn tredoblet fra 24 000 til 75 000 mottakere.
Mottakere av hjemmehjelp økte fra vel 13 000 i 1965 til vel 98 000
i samme periode. Tallet på mottakere av hjemmesykepleie og hjemmehjelp
fortsatte å vokse på 80-tallet, men i en lavere takt enn i det foregående
tiåret. Hjemmetjenestene har på 2000-tallet blitt mer og mer konsentrert
om dem som har det største hjelpebehovet. Antall beboere i institusjon
økte fram til rundt 1990. Etter det har antallet beboere i ulike
institusjoner gått ned, samtidig som mottakere av hjemmetjenester
og omsorgsboliger har hatt betydelig vekst.
Ved utgangen av 2011 mottok i overkant av 268 000
personer omsorgstjenester i en eller annen form. Nær fire av ti
mottakere av pleie- og omsorgstjenester er nå under pensjonsalder.
Nesten alle nye ressurser som er satt inn i sektoren de siste 20 årene,
har gått til å dekke tjenestebehov til det voksende antallet yngre
brukergrupper. De største endringene i de kommunale omsorgstjenestene
de siste tiårene har først og fremst skjedd i hjemmetjenestene.
Retningen går fra institusjon til hjemmetjenester og fra praktisk
bistand til helsetjenester.
Antall utførte årsverk har økt fra vel 20 000
årsverk i 1971 til nesten 130 000 årsverk i 2011. Mens to tredeler
av årsverkene i omsorgstjenestene var knyttet til institusjonsomsorg
for 25 år siden, er andelen årsverk nå størst i hjemmetjenestene.
Det er store variasjoner i hvordan kommunene har
organisert sine helse- og omsorgstjenester, i hva slags boformer
kommunene benytter til mennesker med behov for heldøgns tjenestetilbud.
For hele landet er dekningsgraden 28 heldøgns omsorgsplasser i prosent
av befolkningen 80 år og over, hvorav 18,5 plasser er i sykehjem.
Hjemmetjenestene er blitt mer medisinsk rettet og
prioriterer helse framfor sosiale tjenester. Utfasingen av aldershjemmene
og utbyggingen av sykehjemmene har samtidig bidratt til at medisinsk
behandling og sykepleie har fått en langt mer sentral plass også
i institusjonsomsorgen.
Regjeringen ønsker å bidra til en bedre balanse mellom
behandling og forebygging og mellom pleie og habilitering/rehabilitering.
Det framholdes at framtidens omsorgstjeneste må legge større vekt
på aktiv omsorg og opptrening gjennom fysisk, sosial og kulturell
aktivitet for å møte nye yngre brukergrupper med behov for personlig
assistanse og nye generasjoner eldre. Det vil kreve større faglig
bredde med annen kompetansesammensetning og andre faglige tilnærminger
og arbeidsmetoder enn i dag.
Det redegjøres i meldingen for Omsorgsplan 2015
og for ulike planer og tiltak som har betydning for denne.
Det orienteres om framskrivninger med hensyn til
demografi, årsverksbehov og omsorgsbehov.
Antall personer over 67 år vil mer enn fordobles fra
2000 til 2050. Antall personer 80 år og eldre kan komme til å øke
fra 190 000 i 2000 til nesten 350 000 i 2030 og nesten 570 000 i
2050. Helt fra 1950 har det vært relativt høy vekst av antall eldre,
særlig eldre over 80 år. De neste 15 år vil bli preget av mindre vekst
og reduksjon. Deretter vil tallet på eldre over 80 år gjennomgå
en sterk vekst i perioden 2020–2035 med opp til sju prosent årlig
vekst.
Det er i dag om lag 70 000 personer med demens i
Norge, og om lag 250 000 personer – både syke og pårørende – er
berørt av sykdommen. Om lag 10 000 personer rammes årlig av demens.
Fordi antall eldre over 75 år og spesielt de eldste over 80 år vil
stige de neste tiårene, vil antallet personer med demens i Norge
kunne dobles til om lag 140 000 innen en periode på 25–30 år.
I nær framtid vil det bli flere eldre med innvandrerbakgrunn
i Norge. Det understrekes at omsorgstjenestene må tilrettelegges
på en måte som sikrer at disse brukerne får gode og tilstrekkelige
tjenester.
I 2000 var det 4,7 personer i yrkesaktiv alder
per eldre, mens koeffisienten for aldersbæreevne reduseres til 3,5
i 2030 og 2,9 i 2050.
Framskrivninger viser at antall årsverk i omsorgssektoren
kan øke med nærmere 50 prosent eller om lag 60 000 årsverk fram
til 2030 og mer enn fordobles fram til 2050. Det understrekes at
underdekning av helse- og sosialfagutdannet personell kombinert
med økt rekrutteringsbehov vil medføre at det i perioden etter 2020
vil bli nødvendig å rekruttere bredere, etter personell med annen
bakgrunn. Samtidig viser dette nødvendigheten av å investere ekstra
i velferdsutdanningene i årene som kommer.
Hvordan sykelighet og funksjonsevne påvirker omsorgsbehov
blir drøftet.
Det uttales at i stedet for en økning av standarden på
tjenestetilbudet, bør de mulighetene den demografisk sett stabile
perioden fram til 2020 gir, først og fremst benyttes til å forberede
omsorgstjenestene på de framtidige omsorgsutfordringene. Større
vekt på innovasjon og utvikling, en faglig og bygningsmessig opprustning
og omstilling av tjenestetilbudet, økt bruk av velferdsteknologi,
økt realisering av samfunnets omsorgsressurser vil forbedre ressursutnyttelsen og
bidra til en bærekraftig omsorgstjeneste også i framtida.
Det påpekes at det vil være en stor utfordring
i årene framover å bygge ut kapasiteten for det samlede tilbudet
av heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger for å møte
den sterke økningen i behovet for omsorgstjenester som kommer om
10–15 år.
I 2011 besto omsorgstjenestenes heldøgns omsorgstilbud
av om lag 63 000 heldøgns omsorgsplasser, fordelt på om lag 41 000
plasser i institusjon og 22 000 beboere i boliger med heldøgns bemanning. Framskrivning
viser at behovet for heldøgns omsorgsplasser vil kunne øke med nesten
15 000 fram mot 2030 og 45 000 fram mot 2050.
Gjennomsnittskostnaden for en heldøgns omsorgsplass
i sykehjem nærmer seg en million kroner i året. Det påpekes at det
vil være en innovasjonsoppgave for kommunene å prøve ut om en alternativ bruk
av et slikt beløp kan gi andre og bedre løsninger for den enkelte.
Det understrekes at store omsorgsutfordringer
i tiårene som kommer vil kreve at en tar i bruk samfunnets samlede
omsorgsressurser på nye måter. Det framholdes at den største omsorgsressursen
ofte ligger hos brukerne selv, og at aktivisering og hjelp til selvhjelp
kan bidra til kvalitativt bedre resultater for brukerne og bedre
utnyttelse av samfunnets samlede ressurser. Regjeringen vil vektlegge
aktivitet, deltakelse og mestring som sentrale elementer i utviklingen
av framtidens helse- og omsorgstjenester.
Regjeringen vil i det videre arbeidet med Kompetanseløftet
2015 ha økt fokus på mangfold og likestilling og utvikle tiltak
for å øke ansattes kunnskap om ulike kulturer, legge til rette for
bedre språkopplæring og bidra til økt rekruttering av ansatte med
minoritetsbakgrunn.
Det pekes på at lærings- og mestringssentrene har
en viktig funksjon, og på den betydning som selvhjelpsgrupper og
likemannsarbeid har. Det skal videreutvikles verktøy for beslutningsstøtte
for å hjelpe pasienter og brukere til aktiv medbestemmelse.
Det vises til at regjeringen har sendt på høring
et forslag om at personer med varig og stort behov for praktisk
bistand og opplæring skal få rett til å få slike tjenester organisert
som brukerstyrt personlig assistanse (BPA), med samme brukerrettet
tid som ved tilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven om praktisk bistand
og opplæring.
I arbeidet med utforming av framtidige helse-
og omsorgstjenester legger Helse- og omsorgsdepartementet stor vekt
på dialog og informasjonsutveksling med brukere av tjenestene. For
å bidra til dette har departementet opprettet Kontaktforum for brukere
av helse- og omsorgstjenesten.
Det drøftes i meldingen hva det vil innebære
at det vokser fram en ny ressurssterk seniorgenerasjon.
Forskning anslår at det i dag utføres om lag 100 000
årsverk i den uformelle og i all hovedsak familiebaserte omsorgen.
Denne innsatsen er fortsatt nesten på størrelse med den offentlige
omsorgstjenesten, som utgjør om lag 130 000 årsverk.
Regjeringen vil utforme en politikk som skal
bidra til at pårørende blir verdsatt og synliggjort, og som gir
økt likestilling og mer fleksibilitet. Regjeringen legger fram et
program for en aktiv og framtidsrettet pårørendepolitikk som:
synliggjør, anerkjenner
og støtter pårørende som står i krevende omsorgsoppgaver,
bedrer samspillet mellom den offentlige
og den uformelle omsorgen, og styrker kvaliteten på det samlede
tjenestetilbudet,
legger til rette for å opprettholde pårørendeomsorgen
på dagens nivå, og gjør det enklere å kombinere yrkesaktivitet med
omsorg for barn og unge, voksne og eldre med alvorlig sykdom, funksjonsnedsettelse
eller psykiske og sosiale problemer.
I første fase av programperioden legges det
vekt på tiltak som støtter pårørende og styrker samspillet mellom
helse- og omsorgstjenestene og pårørende:
fleksible avlastningsordninger
pårørendestøtte, informasjon, opplæring
og veiledning
samspill og samarbeid
forbedring av omsorgslønnsordningen
forskning og utvikling
I neste fase av programmet utredes spørsmål
om endringer i de økonomiske kompensasjonsordningene og permisjonsbestemmelsene.
I 2011 utførte menn 11,6 prosent av alle årsverk
i brukerrettet pleie- og omsorgstjeneste. Det er en økning på 1,3
prosent fra 2007 og på 0,3 prosent sammenlignet med året før. Det
framholdes at menn kanskje representerer den største unyttede ressursen
i omsorgstjenesten, og at det er urealistisk å tenke seg at framtidens
omfattende omsorgsoppgaver vil kunne løses uten at den mannlige
halvpart av befolkningen i større grad lar seg rekruttere til helse-
og omsorgsyrkene og inntar omsorgsarenaen. Det vises til at Trondheim
kommune har gjort et av de mest vellykkede forsøk på å rekruttere
menn til omsorgssektoren. Regjeringen ønsker å bygge videre på erfaringene
fra Trondheim kommune og gjøre Menn i helse og omsorg til et landsomfattende
prosjekt, i første omgang som en del av Kompetanseløftet i Omsorgsplan
2015. Samtidig inviteres kommuner, utdanningsinstitusjoner og organisasjoner
til å sette rekruttering av menn høyt på sin dagsorden og komme
opp med tiltak som kan bidra til bedre kjønnsbalanse på arbeidsplassene
i helse- og omsorgssektoren.
Målet for regjeringens frivillighetspolitikk
er å støtte aktivt opp under et levende sivilsamfunn og legge til
rette for deltakelse som faller utenfor organisasjonslivet, gjennom
å forbedre rammevilkårene for frivillig sektor, ha økt fokus på
lokal virksomhet og lavterskelaktivitet, oppmerksomhet på mangfold og
inkludering, og mer kunnskap og forskning. Regjeringen vil utvikle
en nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet.
Strategien skal ferdigutvikles og konkretiseres i dialog med kommunesektoren
og i samarbeid med Frivillighet Norge. Strategien skal ta utgangspunkt
i følgende elementer:
Regjeringens politikk for å styrke ideell sektor har
flere elementer. Ett element er avtaler for å styrke samarbeidet
mellom offentlig og ideell sektor, slik som regjeringens samarbeidsavtale
med ideell sektor om statlige helse- og sosialtjenester, og den
videre oppfølgingen av samarbeidsavtalen som er inngått mellom ideell
sektor og KS. Et annet element er de juridiske rammevilkårene for
ideell sektor. Regjeringen ønsker å bidra til å snu utviklingen
der ideelle aktørers andel av tjenesteytingen er synkende.
For regjeringen er samspillet med ideell sektor viktig
i utviklingen av velferdsstaten. Regjeringen har forventninger til
ideelle aktørers innovative tilnærming til helse- og omsorgssektoren
og ser dette samarbeidet som én av flere muligheter til å mobilisere
frivillige og nærmiljøet.
Regjeringen er opptatt av å utnytte det handlingsrommet
som EØS-regelverket i dag gir ved kjøp av tjenester fra ideelle
aktører.
Det pekes i meldingen på de muligheter som samvirkeforetak
og sosiale entreprenørskap representerer.
For å utnytte næringslivet som ressurs i helse-
og omsorgssektoren vil regjeringen legge til rette for en politikk
som:
utvikler nye tilbud
i grenseflaten mellom omsorgstjenesten og næringslivet,
styrker omsorgssektorens rolle som en kompetent
og krevende bestiller,
utvikler omsorgstjenesten som eksportartikkel,
bidrar til utvikling av seniormarkedet.
Det vises til at regjeringen har startet en
omfattende utbygging av dagaktivitetstilbud for personer med demens.
Regjeringen har et mål om å lovfeste kommunenes plikt til å tilby
dagtilbud til personer med demens når tilbudet er bygget videre
ut.
Regjeringen ønsker å videreutvikle og styrke samarbeidet
som er etablert mellom kultursektoren og omsorgstjenestene gjennom
Den kulturelle spaserstokken. For å bidra til at metoder spres og
i større grad benyttes i behandling og pleie, skal det etableres et
kompetansemiljø som kan ha ansvar for utvikling og spredning av
miljøterapeutiske behandlingstiltak. Det foreslås at Levanger kommune
blir tildelt ansvaret for å være et nasjonalt kompetansesenter innen kultur,
helse og omsorg i samarbeid med de forsknings- og kompetansenettverk
som er etablert.
Regjeringen vil bidra til en faglig omstilling
av den kommunale helse- og omsorgstjenesten gjennom sterkere vekt
på rehabilitering, forebygging og tidlig innsats. Regjeringen har
fra 2013 etablert en satsing på hverdagsrehabilitering i norske
kommuner. Formålet er å legge til rette for utvikling og utprøving
av modeller som er tilpasset omsorgstjenesten med hensyn til ansvar,
organisering og kompetansesammensetning. Regjeringen vil anbefale
alle landets kommuner å vurdere ulike modeller og varianter av hverdagsrehabilitering
tilpasset egen kommune. Regjeringen tar sikte på å etablere en ytterligere
satsing med fokus på rehabilitering, aktivisering, mestring med
personlige mål, som skal stimulere kommunene til å forsøke ulike
modeller for tidlig innsats og hverdagsrehabilitering. Satsingen
skal følgeevalueres for å dokumentere effekter for brukerne og for
kommunene. Erfaringene skal deretter spres videre til andre kommuner.
Det understrekes at det er behov for videre kunnskapsformidling,
veiledning og kompetanseoppbygging i kommuner som vil innføre hverdagsrehabilitering
og hverdagsmestring som arbeidsmetode og tankesett.
Det framholdes at det er behov for økt kunnskap om
god lindrende behandling og omsorg ved livets slutt og for å styrke
lindrende behandling og gi bedre omsorg til barn og deres pårørende
ved livets slutt.
For å bidra til faglig omstilling i omsorgstjenesten
vil regjeringen ha fokus på følgende målsettinger:
heve det faglige
nivået i omsorgstjenesten, blant annet gjennom å øke andelen personell
med høgskoleutdanning,
skape større faglig bredde, med flere faggrupper og
økt vekt på tverrfaglig arbeid,
styrke omsorgstjenestenes eget kunnskapsgrunnlag
gjennom forskning og kunnskapsspredning.
Regjeringen vil prioritere utdanningstilbud
med spesiell vekt på rehabilitering, habilitering, miljøterapi,
geriatri, gerontologi, palliasjon og demens. Satsingen vil i første
omgang bli knyttet til de tiltak som allerede ligger i Kompetanseløftet
2015. Regjeringen ønsker i tillegg å heve kompetansen på innovasjon
og utvikling og på innføring og bruk av velferdsteknologi.
For å styrke kunnskapen og kompetansen innen lindrende
behandling vil regjeringen utvikle et opplæringsprogram for ansatte
i omsorgstjenesten som skal gi grunnleggende kompetanse i lindrende
behandling. Målet er god omsorg og behandling av den enkelte og
deres pårørende.
Regjeringen vil bidra til en faglig omstilling
av den kommunale helse- og omsorgstjenesten gjennom blant annet
en sterkere vektlegging av rehabilitering, forebygging og tidlig
innsatts.
For å bidra til implementering av ny viten,
nye løsninger og nye innovasjoner ønsker regjeringen å bygge videre
på infrastrukturen for fag- og kompetanseutvikling og forsterke
omsorgstjenestens regionale forsknings- og utviklingsstruktur som
en del av et helhetlig innovasjonsprogram.
Det framholdes at alle brukere med behov for langvarige
og koordinerte tjenester har krav på en individuell plan. Resultatet
av en individuell planprosess skal være at tjenestemottakeren får
et individuelt tilpasset tjenestetilbud som de selv har vært med
på å utforme.
Det understrekes at sykehjemmene og andre deler
av omsorgstjenestene bør bli mer åpne for et tettere samspill med
pårørende, venner og andre frivillige.
Regjeringen har varslet at deltidsansatte skal
få en lovfestet rett til en stillingsandel som står i stil med hvor
mye de faktisk jobber. Regjeringen fremmer flere lovforslag som
skal bidra til at de som ønsker det, skal få arbeide mer.
Regjeringen er opptatt av å utvikle en omsorgstjeneste
med den nødvendige respekt for brukeres privatliv og integritet.
Regjeringen vil gå i dialog med KS og de ansattes organisasjoner
for å se på mulighetene for å utvikle modeller for omsorgstjenester der
brukeren så langt det er mulig bevarer kontrollen over eget liv.
Det understrekes at for å bidra til systematisk kvalitetsheving,
faglig oppdatering og bygge opp robuste faglige miljøer, er det
nødvendig med tettere og bedre samhandling mellom de kommunale tjenestene og
spesialisthelsetjenestene. Helse- og omsorgsdepartementet vil utvikle
en veileder om innholdet i veiledningsplikten som spesialisthelsetjenesten
har for å bidra til kunnskaps- og kompetanseutvikling i kommunene.
Norge universelt utformet 2025 er regjeringens sektorovergripende
handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet for
perioden 2009–2013.
Regjeringen vil utrede hvordan velferdsteknologi
eventuelt kan integreres i framtidige byggtekniske krav, og utvikle
et indikatorsystem for å måle tilgjengelighet og universell utforming
i bygninger, anlegg og uteområder.
Regjeringen ønsker å bygge morgendagens løsninger
på noen grunnleggende prinsipper:
«Smått er godt».
Små bofellesskap og avdelinger i stedet for tradisjonelle institusjonsløsninger.
Et tydelig skille mellom boform og tjenestetilbud,
der tjenestetilbud og ressursinnsats knyttes til den enkeltes behov.
Et tydelig skille mellom privat areal,
fellesareal, offentlig areal og tjenesteareal i alle bygg med helse-
og omsorgsformål.
Boligløsninger som er tilrettelagt for
bruk av ny velferdsteknologi og har alle nødvendige bofunksjoner
(bad, toalett, kjøkkenkrok, soverom og oppholdsrom) innenfor privatarealet,
tilrettelagt både for beboer og pårørende.
En omsorgstjeneste med boformer og lokaler som
er en integrert del av nærmiljøet i tettsteder og bydeler, der de
offentlige arealene deles med den øvrige befolkning.
Regjeringen vil utrede en ordning for å avsette midler
til forskning, utvikling og innovasjon med sikte på utforming og
utprøving av nye modeller for framtidens institusjons- og boligløsninger.
Regjeringen vil sette i gang et utredningsarbeid om
finansierings- og egenbetalingsordninger for ulike boformer. Formålet
med utredningen er å legge til rette for et rettferdig og forutsigbart
betalingssystem for brukerne og avklare ansvarsforhold mellom staten
og kommunesektoren.
Det framholdes at bruk av velferdsteknologi
i de kommunale helse- og omsorgstjenestene på flere måter åpner
et mulighetsrom. Det gir mennesker mulighet til å mestre eget liv
og helse og bidrar til at flere kan bo lenger i eget hjem til tross
for nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan bidra til å forebygge
eller utsette institusjonsinnleggelse. Teknologi som skaper større
trygghet hos brukeren, kan også avlaste pårørende for unødvendig
bekymring.
Det understrekes at teknologi aldri vil kunne
erstatte menneskelig omsorg og fysisk nærhet.
Det skal etableres et nasjonalt program for
utvikling og implementering av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene.
Hovedmålet for programmet er at velferdsteknologi skal være en integrert
del av tjenestetilbudet i omsorgstjenestene innen 2020. Programmet
skal medvirke til at det utvikles og innføres velferdsteknologiske
løsninger som styrker brukernes selvstendighet, egenmestring og
sosiale deltakelse, og skaper større trygghet for brukere og pårørende.
I tråd med Samhandlingsreformen og Nasjonal helse- og omsorgsplan
skal programmet fremme forebyggende arbeid, tidlig innsats og rehabilitering, og
legge til rette for nye arbeids- og samarbeidsformer mellom kommuner,
brukere, pårørende, nærmiljøet, frivillige, spesialisthelsetjenesten
og næringslivet.
Økt bruk av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene
skal bidra til å:
forbedre brukernes
mulighet til å mestre egen hverdag
øke brukernes og pårørendes trygghet, og
avlaste pårørende for bekymring
øke brukernes og pårørendes deltakelse
i brukernettverk og mulighet til å holde løpende kontakt med hverandre
og med hjelpeapparat
Helsedirektoratet vil få hovedansvaret for å
gjennomføre teknologiprogrammet som en del av Omsorgsplan 2020.
Det forutsettes at Helsedirektoratet i gjennomføringen av programmet
samarbeider med InnoMed og det kompetansesenteret som skal etableres
som en del av den helhetlige kommunale innovasjonsstrategien.
Programmet vil bestå av følgende innsatsområder:
Etablering av åpne
standarder for velferdsteknologi
Utvikling og utprøving av velferdsteknologiske løsninger
i kommunene
Kunnskapsgenerering og spredning av velferdsteknologiske
løsninger
Utvikling av gode modeller for innføring
og bruk av velferdsteknologi
Kompetanseheving
Det framholdes at innovasjonsarbeidet i omsorgssektoren
bør skje som en del av en helhetlig innovasjonssatsing, der en finner
løsninger i mellomrommene mellom helse- og omsorgstjenestene og
de øvrige kommunale sektorene, mellom kommunen som forvaltning og
kommunen som lokalsamfunn, mellom kommuner og helseforetak, og mellom
kommuner, næringsliv, forsknings- og utdanningsmiljøer.
For å skape en bred arena for dialog mellom
helse- og omsorgstjenestene, akademia, næringslivet og profesjonsforeningene
vil Helse- og omsorgsdepartementet etablere et dialogforum, HelseOmsorg21. Målet
er å skape en helhetlig tenkning rundt satsingen på helse- og omsorgskunnskap
og teknologi. Forumet skal koble myndigheter, tjenestene, næringslivet
og forskningsmiljøer nærmere sammen, og foreslå tiltak til utvikling
av en bred og samlet strategi for forskning og innovasjon innenfor
helse- og omsorgsfeltet.
Morgendagens omsorg er et innovasjonsprogram som
tar sikte på å utforme nye løsninger for framtidens omsorg, sammen
med brukere, pårørende, kommuner, ideelle organisasjoner, forskningsmiljøer
og næringslivet. Innovasjonsprogrammet skal bidra til utvikling
og innføring av velferdsteknologi, nye arbeidsmetoder, nye organisasjonsløsninger
og boformer som er tilpasset morgendagen. Det forutsettes at programmet
legger grunnlag for statlig og kommunal planlegging på helse- og
omsorgsområdet med særskilte virkemidler for perioden fram til 2020.
En samlet innovasjonsordning skal støtte og stimulere kommunenes
forsknings-, innovasjons- og utviklingsarbeid på helse- og omsorgsfeltet
med følgende elementer:
forsterke den regionale
forsknings- og utviklingsstrukturen for omsorgstjenesten,
involvere etablerte innovasjons- og forskningsinstitusjoner
på nasjonalt nivå,
styrke innsatsen for forsknings-, innovasjons-
og utviklingsarbeid i kommunene, og relevante programmer i Norges
forskningsråd.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Håkon Haugli, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen, Thor Lillehovde, Sonja
Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn, Kari
Kjønaas Kjos og Morten Stordalen, fra Høyre, lederen Bent Høie,
Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti,
Audun Lysbakken, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig
Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, mener at Meld. St. 29
(2012–2013) Morgendagens omsorg er svært viktig og må bli retningsgivende
for utviklingen av omsorgstjenestene fremover. Komiteen mener
at en sterk og velfungerende offentlig sektor er bærebjelken i velferdssamfunnet
vårt. Komiteen er like fullt enig i meldingens fokus
på at en god velferdstjeneste er avhengig av at alle tar ansvar
og deltar aktivt i fellesskapet. Alt kan ikke overlates til offentlige
ordninger og profesjonelle fagutøvere alene. Aktivt medansvar –
enten formelt gjennom frivillige organisasjoner, brukerorganisasjoner
eller uformelt gjennom familie og sosialt nettverk – bidrar til
å skape tillit og solidaritet mellom generasjoner. Komiteen mener
dette er verdier som utvikling av fremtidens omsorgstjenester må bygge
videre på.
Komiteen vil påpeke at fremtidens
omsorgstjenester innebærer en videreutvikling av Samhandlingsreformen,
der intensjonene har vært å styrke helse- og omsorgstilbudet i kommunene
med vekt på forebygging og tidlig innsats, bedre samhandling og
at behandling gis på lavest mulig nivå. Komiteen mener,
i tråd med Samhandlingsreformen, at slik desentralisering av omsorgstjenester
bare kan bli vellykket dersom samfunnet også desentraliserer kompetanse
og fagfolk, og at kommunene økonomisk gjøres i stand til en slik
satsing. Komiteen vil også understreke at fremtidens
omsorgsløsninger må legge til rette for bedre samhandling mellom
fastlegene og det kommunale omsorgstilbudet.
Komiteen viser til at undersøkelser
tyder på at behovet for fysisk, sosial og kulturell aktivitet er
dårligere ivaretatt i dagens tilbud enn grunnleggende oppgaver som
omsorg og pleie. Komiteen mener dette viser nødvendigheten
av å videreutvikle Samhandlingsreformen i retning av mer aktiv omsorg, forebygging
og rehabilitering og ta i bruk ny teknologi og nye arbeidsmetoder
inkludert bedre tilrettelegging for frivillige og pårørendes innsats.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, mener at det offentlige skal ha ansvar
for og drifte pleie- og omsorgstjenestene til befolkningen, men
at ideelle aktører og frivillig sektor vil være gode og viktige
samarbeidspartnere også i framtiden. Gjennom en tydelig, offentlig
modell kan samfunnet sikre at ressursene i sin helhet kommer pasienter
og brukere til gode, at det skapes forutsigbarhet i tjenestetilbudet,
og at ressursene fordeles rettferdig.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener
at erfaringene med utstrakt kommersialisering av pleie- og omsorgstjenestene
viser at dette ikke gir bedre tjenester, og at tjenestene heller
ikke kan utføres billigere uten at det går ut over lønns- og pensjonsvilkår
for de ansatte. Dette flertallet vil spesielt peke
på forskning som er gjort i vårt naboland Sverige, som viser at
stadig større og færre helsekonsern med adresse i skatteparadis
driver den konkurranseutsatte delen av pleie- og omsorgsfeltet i
landet. Dette bidrar til at betydelige beløp bringes ut av landet
uten at de skattlegges, noe som etter dette flertallets mening er
svært uheldig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkepartihadde
store forventinger til Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens Omsorg
som ble lansert 19. april. Denne ble det henvist til i flere av
regjeringspartienes kapitler i Innst. 11 S (2012–2013) til statsbudsjettet
for 2013, og mange hadde sett frem til at denne stortingsmeldingen
skulle komme, men forventningene ble ikke innfridd.
Disse medlemmer tillater seg
derfor å påpeke elementer de mener kan bli utfordrende i nettopp morgendagens
omsorg i denne forbindelse. Allerede i innledningen påpekes det
i meldingen at dette er
«ment å være en mulighetsmelding for omsorgsfeltet.
Den skal først og fremst gi helse- og omsorgstjenestens brukere
nye muligheter til å klare seg selv bedre i hverdagen til tross
for sykdom, problemer eller funksjonsnedsettelse.»
Etter disse medlemmers syn er
meldingen nærmest full av tips til hva kommunen, frivillige og næringslivet
kan bidra med solidarisk som medborgere, uten å komme med konkrete
tiltak fra regjeringens side for hvordan denne skal løse utfordringene som
kommunene har fått i forbindelse med for eksempel Samhandlingsreformen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
i forbindelse med at meldingen tar for seg «åtte prinsipper for
en god omsorgstjeneste», og at omsorgstjenesten bygger på et helhetlig
menneskesyn, til Fremskrittspartiets forslag Dokument 8:155 S (2010–2011),
jf. Innst. 196 S (2011–2012), om en fremtidsplan for å sikre en
valgfri og verdig eldreomsorg for alle, hvor regjeringspartiene
gikk imot forslaget. Forslaget inneholdt 27 punkter som gikk på
å bedre eldreomsorgen. I Innst.196 S (2011–2012) hevder regjeringspartiene blant
annet at stykkprisfinansiering kan skape unødvendig byråkratisering
og rigide diagnostiserings- og rapporteringssystemer, men har på
disse årene med regjeringsmakt altså ikke fremmet et alternativ
som vil kunne bidra til å styrke nettopp morgendagens omsorg for
denne gruppen mennesker som ofte fremstår som både syke og sårbare. Disse
medlemmer etterspør helhetlig menneskesyn for den eldste gruppen
syke og omsorgstrengende mennesker. Utfordringene vi vil møte i
nær fremtid, som meldingen i liten grad nevner, er gruppen eldre
med etnisk minoritetsbakgrunn som vil øke sterkt i årene som kommer.
Flere eldre med ulik minoritetsbakgrunn vil ha behov for helse-
og omsorgstjenester, og det er behov for ytterligere kompetanse
hos helsepersonell for å kunne håndtere disse utfordringene. Disse
medlemmer registrerer at mulighetsmeldingen ikke tar for
seg hvordan man ser for seg at disse menneskene skal møtes i omsorgstjenesten.
Disse medlemmer viser til at
eldreomsorgen har vært et meget sentralt tema i alle valgkamper i
mer enn 30 år, både lokale og nasjonale. I den samme perioden har
vi hatt vekslende regjeringer og ulike statsråder. På tross av dette
er eldreomsorgen fortsatt gjenstand for stor debatt, grunnet meget
betydelige utfordringer hva gjelder fremtidige behov, kvalitet på
omsorgen som gis, demografiske utfordringer og geografiske forskjeller. Disse
medlemmer synes det er et stort paradoks at verdens per
capita rikeste land har en jevn nyhetsdekning i mediene om store
problemer og elendighet i sitt eldreomsorgssystem. Disse
medlemmer finner at situasjonen er en helt naturlig konsekvens
av et sosialistisk system som rasjonerer eldreomsorgstilbudet basert
på reelt sett rammebevilgninger, og da rammer som er for små og
som fritt kan brukes til andre formål til fortrengsel for omsorg
til pleietrengende eldre. Når det ikke er automatikk i at det stilles
midler til rådighet i takt med et voksende behov og en voksende
eldrebefolkning, må køer, ventelister og høyere terskler for hjelp
bli resultatet.
Disse medlemmer forsøkte derfor
på nytt å fremme flere forslag om de nødvendige systemendringer
som etter disse medlemmers syn må til for å oppnå
en verdig og valgfri eldreomsorg for alle. Disse medlemmer mener
at eldre pleietrengende som lever i Norge, må tilbys trygghet og
juridisk rett til behovsstyrte og valgfrie tjenester basert på brukernes
premisser.
Derfor foreslo disse medlemmer en
drastisk omlegging av prinsippet for finansieringen av eldreomsorgen
– fra hvilke midler som stilles til rådighet til at det skal være
de pleietrengendes reelle behov for tjenester som skal styre finansieringsomfanget
og betalingssystemet.
Systemet som disse medlemmer foreslo, var:
Når en pleietrengende eldre person får godkjent av et myndighetsorgan
et behov for hjemmehjelp, hjemmesykepleie, omsorgsbolig, sykehjemsplass
eller andre tjenester, plikter staten å betale for slike tjenester
til den av myndighetene godkjente leverandør av tjenesten som den
pleietrengende eldre, pårørende eller verge selv velger, basert
på et fastsatt system for egenandel og betalingssatser. I et slikt
system vil pengene komme automatisk når et godkjent behov for en
tjeneste fremkommer, på samme måte som betaling av sykepenger, arbeidsledighetstrygd,
uførepensjon, alderspensjon, svangerskapspermisjon, tildeling av
trygdebiler, medisiner på blå resept og diverse andre ordninger
hvor det er behovet som styrer hvor mye penger som blir brukt.
Eldreomsorgen i Norge har vært under kontinuerlig
debatt siden 1984, da lov om kommunehelsetjenesten trådte i kraft,
og en har kunnet registrere at kommunenes ansvar for omsorgsoppgavene
har blitt ivaretatt svært forskjellig fra kommune til kommune. Vekslende
regjeringer har lagt frem handlingsplaner og forslag til endringer,
men situasjonen i eldreomsorgen og kritikken mot det kommunale tilbudet
har ikke stilnet eller endret seg vesentlig. Økte bevilgninger til
kommunene, som blir gjenstand for kommunestyrers og kommuneadministrasjoners
prioriteringer, fører ofte ikke til tilstrekkelig satsing på eldreomsorg.
Antallet eldre over 67 år har vært økende, og
særlig antallet eldre over 80 år bidrar til et økende behov for
pleie- og omsorgstjenester.
Et hovedmål for eldreomsorgen har vært at eldre skal
kunne bli i sine egne hjem så lenge det lar seg gjøre ut fra helsetilstand
og omsorgsbehov, og så lenge den enkelte eldre selv føler seg trygg
og ønsker å bli i eget hjem. Imidlertid har sykehjemsdekningen vært
utilfredsstillende, og ventetidene har i mange kommuner vært lange.
Kriteriene for å bli vurdert som potensiell sykehjemsbruker har
vært varierende, og i mange tilfeller er terskelen gjort meget høy
slik at enkelte kommuner har kunnet hevde å ha full sykehjemsdekning.
Frem til 1980 eksisterte det en statlig refusjonsordning
for institusjoner under sykehusloven hvor staten, over trygdebudsjettet,
refunderte institusjonens utgifter (75 prosent frem til 1977 og
deretter 50 prosent frem til 1980). Dette var en ordning som virket
meget positiv, og det kom automatisk mer penger når behovet for
tjenestene vokste. Således gikk utgiftene opp i takt med behovet.
Da grep Finansdepartementets folk inn. Refusjonsordningen ble opphevet
i 1980 da det ble innført en rammefinansieringsordning for institusjonshelsetjenesten,
slik at det ikke lenger var pasientenes behov som var utgangspunktet,
men den av Finansdepartementet stilte økonomiske ramme.
Fra 1. januar 1989 fikk kommunene også adgang til
å kreve betaling for korttidsopphold ved sykehjemmene. Frem til
1. januar 1995 var det imidlertid forskjellig finansiering av helsetjenester
i alders- og sykehjem. Forskjellen besto i at helsetjenester ble dekket
av folketrygden i aldershjem, men av den enkelte kommune i sykehjem.
Etter denne dato overtok kommunen ansvaret for helseutgiftene også
i aldershjem. Den omlegging som har skjedd de senere årene for institusjonene
ved at de finansieres dels av kommunale skatteinntekter og dels
av statlige rammeoverføringer gjennom inntektssystemet, og ikke
som tidligere gjennom refusjonsordninger, bidrar til en mer ubunden
prioritering og dimensjonering av ulike tjenestetilbud i kommunene.
Statlige myndigheter har mindre mulighet til å øve innflytelse over
kommunale prioriteringer enn gjennom refusjonsordninger. Statens
virkemidler er i dag først og fremst bruk av ulike øremerkede tilskuddsordninger
(NOU 1997:17).
I Dokument nr. 8:26 (1989–1990) la stortingsrepresentant
John I. Alvheim frem forslag om å bevilge 1 mrd. kroner for å bedre
eldreomsorgen i kommunene. Flertallet, Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Fremskrittspartiet, bidro i Innst. S. nr. 129 (1989–1990)
til Dokument nr. 8:26 (1989–1990) og St.prp. nr. 72 (1989–1990)
til en økning i kommunenes inntekter, forutsatt brukt til eldreomsorgstjenester,
på et tilsvarende beløp. I 1994 fikk vi en aksjon, organisert av
eldre mennesker og pårørende til eldre pleietrengende – Landsaksjonen
for en bedre eldreomsorg – med formål å arbeide for en bedre eldreomsorg
i hele landet og sikre eldre en verdig alderdom.
I forbindelse med behandlingen av trontaledebatten
i 1996 vedtok Stortinget, etter et forslag fra stortingsrepresentant
Carl I. Hagen (Fremskrittspartiet), å be regjeringen legge frem
en stortingsmelding med en plan for full sykehjemsdekning basert
på enerom for dem som ønsket det. Dette ble fulgt opp i Budsjett-innst.
S. nr. 11 (1996–1997) der Stortinget ba regjeringen kostnadsberegne
full sykehjemsdekning med enerom innen år 2001. Dette var bakgrunnen
for den handlingsplanen for eldreomsorgen som ble lagt frem i St.meld.
nr. 50 (1996–1997). Gjennom mange år har tallrike rapporter fra
offentlige etater, organisasjoner og fagpersonell pekt på mangler
og underdekning av behovet i eldreomsorgen.
I St.meld. nr. 50 (1996–1997) la Regjeringen
Jagland frem forslag til en 4-årig handlingsplan for utbygging av
en helhetlig pleie- og omsorgskjede som skulle ivareta brukernes
behov. Dette innebar styrking av hjemmetjenestene, fortsatt satsing
på omsorgsboliger, flere plasser med heldøgns pleie og omsorg og
utbygging av ensengsrom for alle som ønsket det. Planen var en oppfølging
av det forslaget stortingsrepresentant Carl I. Hagen fremsatte under
trontaledebatten den 16. oktober 1996. Planen hadde en økonomisk
ramme på ca. 30 mrd. kroner i investerings- og driftstilskudd over
flere år fra staten til kommunene. Alle midler ble øremerket, og
det ble ført kontroll med at midlene skulle gå til institusjoner.
I St.meld. nr. 34 (1999–2000) la regjeringen frem en evaluering
av handlingsplanen for eldreomsorgen etter to år, som omhandlet
erfaringene med planen så langt, eventuelt behov for justeringer
i forhold til vedtatte måltall og innretning av virkemidler, samt forslag
til tiltak etter at handlingsplanperioden utløp. Meldingen skisserte
også et opplegg for hvordan behovene i pleie- og omsorgstjenestene
i perioden 2002–2007 kunne møtes. Det ble presisert at det har vært
et mål å gi kommunene mulighet til å utforme og bygge ut et tjenestetilbud
som er tilpasset lokale forhold og behov. Derfor påla ikke staten
kommunene spesielle organisatoriske løsninger eller tjenestemodeller.
Det ble imidlertid fremholdt at det var tatt i bruk virkemidler
som skulle sikre en sterk statlig oppfølging og styring av innsatsen
inn mot kommunesektoren i planperioden. I St.meld. nr. 31 (2001–2002)
om avslutning av handlingsplanen for eldreomsorgen ble det pekt
på at det var regjeringens oppfatning at kommunene hadde fulgt opp
handlingsplanen, og at resultatene var i godt samsvar med de måltall
som ble lagt til grunn da handlingsplanen ble vedtatt. Utbyggingen
av boliger og sykehjemsplasser skulle fortsette som planlagt ut
2005. De øremerkede driftstilskuddene ble lagt inn i de ordinære
statlige overføringene til kommunene fra 2002. På investeringssiden
ble handlingsplanen utvidet to ganger, slik at det også i 2002 ble
gitt Husbanktilsagn om tilskudd til sykehjemsplasser og omsorgsboliger,
selv om søknadsfristen gikk ut i 2001. Det forelå mange søknader
ved søknadsfristens utløp 1. oktober 2001. I St.meld. nr. 45 (2002–2003)
om bedre kvalitet i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene slo
regjeringen fast at målet for pleie- og omsorgstjenestene i kommunene
var at den enkelte skal sikres tjenester av god kvalitet. Det skulle
fokuseres på kvalitet, valgfrihet og individuell tilrettelegging
av tjenestetilbudet. I Innst. S. nr. 163 (2003–2004) til St.meld.
nr. 45 (2003–2004) pekte en samlet komité på at det fortsatt ville
være store utfordringer i norsk eldreomsorg, og at det nå var tid
for å sette fokus på kvalitet og sikre brukerne større innflytelse
over hvordan tjenestetilbudet utformes. Komiteen understreket også at
det fortsatt var behov for økt kapasitet innen pleie- og omsorgstjenestene.
Antallet personale og deres kompetanse påvirker både kvaliteten
og kapasiteten i tjenestene. Det samme gjelder organiseringen av
styring og ledelse av pleie- og omsorgstjenestene. Komiteen la også
vekt på at en helt nødvendig forutsetning for at arbeidet med økt
kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene skulle ha den ønskede effekt,
var at norske kommuner er i økonomisk stand til å ta de kostnadene
som følger med. Handlingsplanen for eldreomsorgen varte i perioden
1998–2002 og førte til en kraftig oppbygging av omsorgsboliger;
mer enn 30 000 nye omsorgsboliger og ca. 5 000 sykehjemsplasser
ble bygget. Og i perioden 1998–2001 ble pleie- og omsorgstjenesten
tilført mer enn 12 000 nye årsverk. Reformen ble imidlertid i det
vesentlige en boligreform for eldre med et beskjedent omsorgsbehov.
I de fleste omsorgsboligene finnes det ikke døgnkontinuerlig tilsyn,
og boligen er basert på at man skal søke kommunens sosialtjeneste
om bistand på samme måte som i eget tidligere hjem. For svært mange
er dette ikke en tilfredsstillende løsning.
Handlingsplanen for eldreomsorgen hadde en ramme
på ca. 30 000 mill. kroner. Handlingsplanen ble en boligreform som
i mange kommuner har bidratt til en oppgradering av omsorgsboligtilbudet,
og som har ført til at mange eldre med beskjedne omsorgsbehov har
fått en bedre boligstandard, men ofte med høye kostnader for den
enkelte.
Under valgkampen høsten 2005 var eldreomsorgen
nok en gang et stort tema, og dagens regjeringspartier lovet å ordne
opp i de uverdige forholdene. Statsministerkandidat Jens Stoltenberg
uttalte at han ikke ville gi et øre i skattelette før eldreomsorgen skinte.
Fremdeles har Norge store problemer i eldreomsorgen.
Regjeringen har denne stortingsperioden lagt frem
forslag til Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011–2015, forslag til
ny helse- og omsorgslov, samt forslag til ny folkehelselov. Disse
medlemmer ser ikke at disse forslagene er egnet til å gi
en bedre eldreomsorg da vesentlige forutsetninger mangler. Disse
medlemmer er tvert imot bekymret for at de grepene regjeringen
legger opp til, vil kunne føre til at eldre, syke og pleietrengende
kan bli tapere i det nye systemet, og at disse pasientene og brukerne
ikke vil få behandling på det nivå eller i det omfang de har behov
for.
Tall fra Statistisk sentralbyrå fra 2012 viser
at det er et fallende antall institusjonsplasser for både sykehjem
og aldershjem. Mens vi i 2000 hadde 42 876 slike plasser, er tallet
for 2011 redusert til 39 833. Dette har skjedd samtidig med at det
foreligger en målsetting om flere institusjonsplasser til våre svakeste
eldre.
Samtidig som antallet institusjonsplasser viser nedgang,
øker befolkningen over 80 år. Mens det i 2001 var 196 901 personer
over 80 år i Norge, er tallet for 2011 21 153 personer. Det er positivt
at vi stadig blir eldre, men det er viktig at omsorgssektoren utvikles
i takt med befolkningsutviklingen. For 2011 viser tallene at det
var 39 833 sykehjemsplasser. Dersom man skulle legge til grunn en
dekningsgrad på sykehjemsplasser tilsvarende 25 prosent av eldre over
80 år, skulle antallet sykehjemsplasser være 55 250 med dagens befolkningstall.
Dette innebærer at vi nå mangler 15 750 sykehjemsplasser. Det understrekes
at disse tallene er det Helse- og omsorgsdepartementet som selv
har dokumentert.
Det er liten tvil om at den demografiske utviklingen
medfører en rekke utfordringer og behov for løsninger. Det er etter disse
medlemmers syn nødvendig å foreta omfattende systemendringer
for å imøtekomme fremtidens utfordringer knyttet til eldreomsorgen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at en Fafo-rapport
fra 2011 «Eldreomsorg under press» helt klart viser at institusjonsomsorgen
har blitt nedbygget de siste 20 årene, og særlig rammet har aldershjemmene
blitt, noe som er en beklagelig utvikling. Hvis man ser på institusjonsdekning
per 1 000 innbyggere over 80 år og eldre, har denne sunket fra 297
plasser i 1989 til 188 plasser 2006.
Dette har vært søkt erstattet gjennom hjemmebasert
omsorg og omsorgsboliger, noe som ikke sikrer tilbudet til våre
sykeste eldre. I denne sammenhengen er det viktig å understreke
at for de hjemmebaserte tjenestene har det vært en langt større
økning for yngre brukere av disse tjenestene enn for eldre over
80 år. Dette betyr at vridningen av ressurser mot hjemmebaserte
tjenester mer har vært en satsing på yngreomsorg enn det har vært
på eldreomsorg.
Disse medlemmer mener det trengs
et krafttak for å sikre et verdig omsorgstilbud til våre sykeste og
mest omsorgstrengende eldre. Det må da bygges ut sykehjemsplasser
som står i forhold til befolkningsutviklingen, og det må bygges
ut aldershjemsplasser (omsorg+) for å skape et verdig tilbud til
eldre som ikke lenger føler det trygt å bo hjemme. Det er samtidig
behov for et kvalitetsløft i sykehjemsomsorgen slik at den enkelte
i større grad skal kunne få bestemme selv i egen hverdag, selv om
man har en sykehjemsplass.
Kommunenes satsing på utbygging av hjemmebaserte
tjenester de siste årene har ikke vært en satsing på eldreomsorg
da det har vært en stor økning av yngre brukere av tjenestene.
I Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan
(2011–2015) fremkommer det at nesten ni av ti nye årsverk i perioden
2002–2007 har gått til brukere under 67 år som mottar hjemmebaserte
tjenester.
I en rapport fra NIBR «De nye hjemmetjenestene –
langt mer enn eldreomsorg» fra august 2010 fremkommer det blant
annet at siden 1992 har hele nettoveksten i de hjemmebaserte tjenestene
gått til brukere under 67 år. Antallet yngre brukere ble nesten
tredoblet fra 20 000 i 1989 til 55 000 i 2006. Fra 2007 til 2009
har veksten blant yngre brukere vært større enn tidligere. Disse
medlemmer mener dette viser at kommunenes prioritering av
hjemmebaserte tjenester ikke har kommet eldreomsorgen til gode. Den
tilsvarende nedbyggingen av kapasiteten i institusjonsomsorgen har
rammet eldreomsorgen.
Disse medlemmer mener at økningen
av yngre brukere av hjemmetjenester ikke skal gå på bekostning av
eldreomsorgen. Det må derfor, under dagens system, øremerkes midler
til eldreomsorg, og det må satses på utbygging av sykehjemsplasser
med heldøgns pleie og omsorg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at professor dr. med. Peter F. Hjort i Senior 4 – 2007 uttalte:
«Fra en stoisk holdning til å bære sin skjebne hos tidligere generasjoner av
eldre, har vi fått en mer krevende holdning: Fiks problemet!» En
slik utvikling vil kreve en bærekraftig økonomisk utvikling og utnyttelse
av den totale faglige kompetanse i landet. Dersom ikke den private delen
av helsetilbudet blir brukt, vil vi få en økende tendens til oppdeling
av tilbudet i en A- og B-gruppe, de som har anledning til – og velger
– privat egenbetalt helsehjelp, og de som må stå i kø for å få et
offentlig tilbud.
Om fastlegetilbudet, slik det er organisert
i dag, vil være i stand til å ta seg av fremtidens utfordringer, bør
vurderes. Mye tyder på at mange fastleger har for lange pasientlister,
og at akutthjelpen ikke tas alvorlig nok.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at legedekningen i sykehjemmene må
organiseres slik at også pasienter i eldreomsorgen får det nødvendige
tilsyn av lege. Det er viktig at de 7,5 timer per uke som ligger
i dagens avtaleverk med fastlegene, utnyttes av kommunene. Det er
også behov for å vurdere ytterligere tiltak for å styrke legedekningen
i sykehjemmene.
Forebyggende virksomhet er lønnsomt og har vært
for lite vektlagt til nå. Disse medlemmer viser til
forslag om å innføre en oppsøkende, forebyggende tjeneste i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at behovet for stadig økende bemanning innen eldreomsorgen blir
et av de store problemene. En omlegging av turnusordninger, mer fleksibel
arbeidstid og mindre stive holdninger hos helsearbeidere er tiltak
som må vurderes. I dag arbeider altfor mange, særlig kvinner, i
brøkstillinger i helsevesenet. Her er det betydelig arbeidskapasitet som
ikke utnyttes.
Behovet for kompetanse og kvalifisert arbeidskraft
i pleie- og omsorgssektoren vil øke betydelig i årene som kommer.
Allerede i dag har vi en stor andel utenlandsk arbeidskraft og ufaglært
arbeidskraft (assistenter). Disse medlemmer vil imidlertid berømme
de ufaglærte for jobben de gjør, og mener disse utfører mye godt
arbeid i pleie- og omsorgssektoren. Økt antall eldre med en rekke
ulike diagnoser tilsier imidlertid økt behov for faglært kompetanse. Det
er derfor nødvendig å legge til rette for at de ufaglærte i større
grad kan få nødvendig formalisert utdanning, og det vil være høyst
nødvendig å tilrettelegge for økt interesse for studiene innen helsefag, samt
bidra til å heve statusen i pleie- og omsorgsyrkene. Særlig bekymringsfullt
er det at stadig flere sykepleiestudenter sier at de ikke ønsker
å jobbe i kommunal sektor. Mangel på faglig utvikling og oppfølging,
samt dårlig lønn og vanskeligheter med fast ansettelse og hele stillinger,
er de tyngste ankepunktene mot jobb i sykehjem, hjemmesykepleien
osv. Det vil i fremtiden derfor være svært viktig å heve statusen for
disse yrkene, samt legge til rette for at vi får nok utdannet personale
og langt flere fulltidsstillinger.
Det er etter disse medlemmers syn
nødvendig å lage insentiver for å beholde de ressursene som allerede
er i sektoren. Insentiver som disse medlemmer ser
på som nødvendige, er lønnsbetingelser, turnusordninger, stillingsandel
og fleksibilitet. Disse insentivene vil også være viktig for å rekruttere ytterligere
kvalifisert personell, slik at arbeidskraften innenfor denne sektoren
økes.
Videre er det et stort behov for å øke legekapasiteten
i pleie- og omsorgssektoren. Disse medlemmer viser
til St.meld. nr. 25 (2005–2006) hvor komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
foreslo en minstenorm på 1/80 leger, noe som ville vært omtrent
en dobling i legedekningen fra dagens nivå.
Likelønnskommisjonen dokumenterte at likelønnsutfordringen
er særlig uttalt for de kvinnedominerte utdanningsgruppene i offentlig
sektor. Lønnsgapet er på 20,5 prosent, og det er økende. Den tilnærmet
monopolliknende situasjonen hvor hovedvekten av tjenestene disse
yrkesgruppene utfører skjer i offentlige virksomheter, fører til
at en ikke får samme dynamikk i lønnsdannelsen som en ser i privat
sektor. I mange år har ulike regjeringer argumentert med at det
er partenes ansvar å fremforhandle lønns- og arbeidsbetingelser,
og de har dermed unnlatt å forholde seg til at disse yrkesgruppene
gjennom flere år har sakket akterut i lønnsutviklingen i samfunnet.
Samtidig er det stadig mer krevende å rekruttere personell til disse
samfunnsviktige oppgavene. Det mest pessimistiske scenario gir 40 000
årsverk i manko i 2030, viser beregninger fra Statistisk sentralbyrå.
Det er, som tidligere vist, bevilget mange milliarder
kroner til kommunene siden 1989, da John I. Alvheim fikk gjennomslag
for å bevilge én ekstra milliard.
Allikevel er forholdene langt fra tilfredsstillende i
mange av landets kommuner. Derfor burde kanskje også andre politiske
partier vurdere om det er en systemfeil som må rettes opp for å
oppnå en verdig og valgfri eldreomsorg for alle.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at daværende stortingsrepresentant Bjarne
Håkon Hanssen under valgkampen i 2003 sa: «Målet må være at ingen
eldre og syke opplever at deres grunnleggende rettigheter krenkes.»
I nyttårstalen sin 1. januar 2011 uttalte statsminister Jens Stoltenberg
at: «Alle eldre skal få den hjelpen de trenger.» Den siste tiden
har vi sett mange eksempler på at eldre ikke får den oppfølging
som de har behov for.
Etter komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiets mening krenkes de eldre sykes rettigheter
hver eneste dag i Norge. Disse medlemmer mener det
er grunnlag for å si at denne gruppen ikke har eller kan få den
rette kvalitet og verdighet knyttet til tjenestetilbudet, så lenge
dette ikke er lovfestet med hensyn til finansiering, men overlates
til kommunenes vurderinger, økonomiske situasjon og vilje til å
prioritere dette området. Eldre sykes såkalte rettigheter er verdt
lite eller ingenting i dagens situasjon. Det er kun når retten er
knyttet til utløsning av en betalingsplikt hos staten, at en rett
til en ytelse som medfører kostnader, kan håndheves.
Det kan i denne sammenheng vises til de mange andre
sosiale ordninger som bygger på de prinsipper som disse medlemmer tar
opp her. Når en person av en lege erklæres som for syk til å arbeide,
mottar vedkommende sykepenger først fra arbeidsgiver og deretter
fra folketrygden og Nav. Når en person av kompetent lege eller nemnd
blir erklært for helt eller delvis arbeidsufør, vil vedkommende
motta uførepensjon.
Disse medlemmer viser til at
en rekke høringsinstanser i forbindelse med forslaget til ny helse-
og omsorgslov og Nasjonal helse- og omsorgsplan for 2011–2015 omtaler
den «stille reformen». Kommunene opplever at de blir pålagt stadig
flere oppgaver uten at det medfølger nødvendige økonomiske virkemidler
til å løse oppgavene. Flere høringsinstanser tar til orde for øremerket
finansiering av helse- og omsorgsoppgavene i kommunene, og ifølge
oppslag i mediene har dette blitt noe Arbeiderpartiet nå også vurderer,
noe som illustrerer erkjennelsen av at dagens system ikke fungerer.
Disse medlemmer mener det er
på tide at Stortinget vedtar at eldre, pleie- og omsorgstrengende
brukere får en lovfestet rett til finansiering av på forhånd faglig
begrunnede og godkjente, nødvendige omsorgs- eller pleietjenester.
Som tidligere påpekt, gir kommunale prioriteringer
og vurderinger ikke godt nok grunnlag for innfrielse av lovfestede
rettigheter når kommunene må styre innenfor faste økonomiske rammer.
Det er derfor nødvendig å innføre et statlig ansvar for retten til
finansiering av nødvendig omsorg, uavhengig av brukerens bostedsadresse
og den enkelte kommunes økonomiske situasjon og lokalpolitikernes
prioriteringer.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om så raskt som
mulig og senest ved fremleggelsen av statsbudsjettet for 2014 å
flytte finansieringsansvaret for eldreomsorgen fra kommunene til
staten gjennom folketrygden.»
Allerede i april 1997 konkluderte et regjeringsoppnevnt
utvalg med direktør Bjarne Jensen som leder i sin innstilling NOU
1997:17 «Finansiering og brukerbetaling for pleie- og omsorgstjenester»
med følgende:
«Det er en rekke svakheter ved dagens finansieringsordninger.
Finansieringsordningene kan føre til uheldige vridninger i kommunenes
planlegging ved at de velger det som er økonomisk mest lønnsomt
framfor å vektlegge den enkelte brukers behov.»
Utvalget pekte på følgende elementer i finansieringsordninger
for fremtiden:
«Finansieringsordningene bør fungere nøytralt, slik
at det blir den enkelte brukers behov for tjenester som regulerer
tilbudet, og ikke kommunenes økonomiske tilpasning ut fra en lønnsomhetsbetraktning. Det
bør i størst mulig grad være et likt system for hele landet. Finansieringsordningene
må utformes slik at de ikke legger bindinger på kommunenes organisering
eller prioritering av tjenestetilbudet. Betalingsordningene må inneholde
skjermingsordninger for eldre og funksjonshemmede med lav inntekt
og/eller lav formue.
Ordningene bør synliggjøre de
reelle kostnader knyttet både til botilbudet og pleietilbudet.
Ordningene
bør virke slik at de kan bidra til å vri den kommunale ressursbruk
fra boutgifter til pleie- og omsorgstjenester. Dette forutsetter
en klargjøring av det personlige ansvaret for å dekke bokostnader og
at det offentlige praktiserer dette slik at den enkelte tar hensyn
til det, bl.a. i beslutninger om sparing og overføring av formue
til arvinger før en blir pleietrengende.
De bør lette
mulighetene for et samspill mellom offentlig og privat omsorg, spesielt
muligheten for at ektefeller/samboerpar som ønsker det, kan bo sammen
også i de tilfeller der den ene trenger intensiv pleie. Betalingsordningene
bør være enkle å forstå og administrere.
De bør bidra
til at brukerbetalingen i framtida kan finansiere en større andel
av de samlede utgiftene til omsorgssektoren, og avklare på hvilke
områder slik brukerbetaling vil være mest aktuelt.»
Disse medlemmer vil påpeke at
Jensen-utvalgets konklusjon er i samsvar med de løsninger og forslag
som Fremskrittspartiet har stått for siden Dokument nr. 8:11 (1985–1986)
Om et behovsdirigert helsevesen, ble lansert.
Disse medlemmer har også merket
seg signalene som omtales i meldingen, og som ble bekreftet under
høringen av Pensjonistforbundet, om at kommuner spekulerer i å tildele
sykehjemsplass til høyinntektsgrupper, mens minstepensjonister tildeles
omsorgsbolig som for disse utløser bostøtte. I den grad en slik
praksis finner sted, så illustrerer dette det Jensen-utvalget og
Fremskrittspartiet har hevdet, nemlig at dagens finansieringssystem
fører til at kommunene velger det som er mest økonomisk lønnsomt
for dem fremfor å vektlegge brukerens behov.
Som det tidligere er vist til, er det store
kommunale forskjeller både innenfor hjemmetjenestene, sykehjemsdriften
og øvrige pleie- og omsorgsområder. Disse medlemmer er
av den oppfatning at pleie- og omsorgstjenestene er så viktige at
de ikke kan være gjenstand for kommunale prioriteringer. Ved å statliggjøre
finansieringsansvaret for dette området vil vi få et likeverdig
og godt pleie- og omsorgstilbud til alle landets innbyggere, uavhengig
av vedkommendes bostedsadresse. Det finnes en rekke eksempler på
forskjellsbehandling mellom kommuner når det gjelder de fleste områdene
innenfor pleie- og omsorgssektoren. Forskjellig prioritering knyttet til
sykehjem er belyst tidligere.
Disse medlemmer vil videre påpeke
de store kommunale forskjellene innenfor bruk av omsorgslønn, samt
nivået på egenandeler knyttet til trygghetsalarm, hjemmetjenester
og omsorgsboliger. Dette viser etter disse medlemmers syn
med all tydelighet behovet for en endret finansieringsordning, slik
at alle innbyggere i Norge blir like mye «verdt» og får det samme
gode tilbudet uavhengig av egen økonomi og bostedsadresse.
Et annet viktig element ved å endre finansieringssystemet
er de medisinske kostnadene som i dag er innenfor sykehjemmenes
budsjettrammer. Dette innebærer at enkelte sykehjem har svært store
utgifter til medisiner på grunn av «tunge» pasienter med alvorlige
diagnoser. Ved en statlig finansiering av dette vil det ikke være
økonomiske forskjeller fra sykehjem til sykehjem, samtidig som man
sikrer seg at den enkelte får tilbud om den beste medisinen, uavhengig
av sykehjemmets og kommunens økonomi og uten at det går ut over
det øvrige institusjonstilbudet.
Disse medlemmer vil også påpeke
det faktum at eldreomsorgen under dagens regime, der bevilgningene
til eldreomsorgen i svært liten grad er øremerket, bidrar til å
forsterke problemstillingene som er reist ovenfor. Det er derfor
avgjørende at bevilgningene til eldreomsorgen øremerkes til kommunene
inntil det innføres et statlig finansieringsansvar.
Disse medlemmer er kjent med
påstandene om at et finansieringssystem der kommunene kun skal være
ansvarlig for at tjenesten blir gitt, men ikke har finansieringsansvaret,
vil medføre en lavere terskel for å tilby kommunens innbyggere en
gitt tjeneste. Tilbud om pleie- og omsorgstjenester skal baseres på
faglige vurderinger foretatt av godkjent og relevant helsepersonell,
ikke på grunnlag av økonomiske forhold. Disse medlemmer mener
det er et paradoks dersom man mener at kommunen vil endre på dagens
praksis med å tilby pleie- og omsorgstjenester dersom man endrer
finansieringsansvaret. Det vil etter disse medlemmers syn
være det samme som å erkjenne at man i dag rasjonerer disse tjenestene
til innbyggerne og har en kynisk tilnærming til hva som er mest
lønnsomt for kommunen. Disse medlemmer mener det
i seg selv er god nok grunn til å endre finansieringsansvaret.
Disse medlemmer viser likevel
til Innst. 212 S (2009–2010) der en samlet opposisjon stiller seg
bak forslaget om å gi leger rett til å skrive sine pasienter inn
i et pleie- og omsorgstilbud. Dette vil gi mange eldre langt større
trygghet for at man vil få de nødvendige tjenester når det medisinske
behovet er til stede.
Det er imidlertid, slik disse medlemmer ser det,
behov for å senke terskelen for å få pleie- og omsorgstjenester,
derav legges det til grunn at de statlige utgiftene knyttet til
eldreomsorg vil øke noe i forhold til hva som nå brukes over statsbudsjettet,
fordi nå er det en uakseptabel rasjonering på nødvendige tjenester
som fører til ventelister, køer og uverdige forhold for enkelte.
Disse medlemmer vil imidlertid
påpeke at en rekke av forslagene som fremmes her, vil føre til samfunnsøkonomiske
gevinster, som f.eks. oppsøkende hjemmesykepleie, økt bruk av omsorgslønn
og raskere utflytting fra sykehus av ferdigbehandlede pasienter
som nå venter på en sykehjemsplass. Dette er viktige insentiver
for å la folk kunne bo i sitt eget hjem lengre enn hva som er tilfellet
i dag, og for at pasienter befinner seg i det beste og rimeligste
tiltak. Det vises i den anledning til prosjektet «Længst mulig i
eget liv» fra Fredericia kommune i Danmark som disse medlemmer har
omtalt ved en rekke anledninger. Dette prosjektet viser at forebyggingsalternativet
er svært kostnadseffektivt samtidig som det forbedrer livskvaliteten
til den enkelte bruker. Disse medlemmer viser videre
til et notat fra Stortingets utredningsseksjon av 25. april 2007,
hvor det vises til utviklingstrekkene som er gjengitt i OECD-rapporten
«Long-term Care for Older People»:
«Samtidig med at eldreomsorgen er flyttet ut av institusjonene
blir den i stadig økende grad tilpasset den enkeltes ønske og behov.
I flere land er det innført kontantytelser som vedkommende kan kjøpe
seg tjenester for. Undersøkelser har vist at større valgfrihet og
forbrukerkontroll har ført til bedre livskvalitet til samme pris
sammenlignet med tradisjonell eldreomsorg.
Slike kontantytelser
er utviklet etter forskjellige mønstre, men har det til felles at
det er opp til den enkelte å velge og innrette tjenestene etter
behov.»
Det å kunne foreta valg er en verdi i seg selv.
Det å kunne velgebort noe eller det
å kunne velge å beholde noe, er et gode som disse medlemmer mener
må legges til grunn for å skape en valgfri og verdig eldreomsorg
for alle. Fritt brukervalg av hjemmehjelpstjenester er gjennomført
i flere kommuner med stor grad av tilfredshet blant dem som benytter
seg av denne valgmuligheten. Disse medlemmer vil
vise til behovet for en verdig eldreomsorg basert på at mennesker
skal kunne beholde sin integritet og verdighet selv om de blir fysisk
skrøpelige på sine eldre dager.
Alle som gjennom et langt liv har foretatt en
rekke valg, f.eks. ved kjøp av tjenester fra frisører, elektrikere,
malere, bilverksteder, kles- og skobutikker, dagligvarebutikker,
restauranter, kafeer, osv., skal ikke finne seg i å bli fratatt
retten til selv å bestemme hvem som skal utføre hjemmehjelpstjenester
i egen bolig, eller hvem som skal være hjemmesykepleier, ergoterapeut,
fysioterapeut m.m. Det vil være å ta fra eldre pleietrengende mennesker
deres integritet og verdighet om det er en monopolleverandør av
tjenester som vil tvinge en bruker til å ta imot en hjemmehjelper,
hjemmesykepleier, eller en leverandør av en annen tjeneste, av personer
som brukeren overhodet ikke aksepterer at skal komme innenfor boligens vegger.
En slik umyndiggjøring av eldre personer finner disse medlemmer helt
uakseptabelt. Disse medlemmer understreker det store
paradoks det er at den enkelte gjennom et langt liv er gitt muligheten
til å kunne velge, men når det kommer til hvilket sykehjem man skal
bo sine siste år på, eller hvem som skal komme inn døren din for
å yte hjemmetjenester, da skal man ikke lenger kunne velge.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at retten til å kunne velge eller velge bortnoe
må innføres i hele landets pleie- og omsorgssektor. Dagens system,
der det er byråkrater i kommunene som avgjør hvilket sykehjem og
hvilken hjemmehjelp den enkelte får, er etter disse medlemmers syn
en umyndiggjøring av den enkelte bruker/pasient.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at dagens samfunn
er preget av større mobilitet enn noen gang tidligere. Folk flytter i
forbindelse med utdanning, jobb og av familiære årsaker. Dette vil
i mange tilfeller bety at en eldre pleietrengende person ikke nødvendigvis
har hovedvekten av nære venner og familie i den kommunen vedkommende
selv bor. Det vil da, etter disse medlemmers syn,
være svært uverdig at vedkommende ikke skal kunne få muligheten
til å velge et sykehjem eller en omsorgsbolig/omsorg+ i en annen kommune,
der den enkelte av ulike årsaker ønsker å bo. I dagens system hvor
den enkelte kommune har finansieringsansvaret for omsorgsboliger/omsorg+ og
sykehjem, er det selvsagt ingen kommune som vil ta imot en sykehjemspasient
fra en annen kommune. Hvis en person som kommer på sykehjem i Svolvær, vil
flytte til et sykehjem i Trondheim fordi sønnen bor der med kone
og barnebarn, er det umulig i praksis. Innføring av fritt brukervalg
i pleie- og omsorgssektoren blir imidlertid fullt mulig når staten
tar finansieringsansvaret. Om staten betaler for en sykehjemsplass
i Svolvær eller Trondheim, spiller ingen rolle. Når statlige penger
følger bruker til det sykehjemmet eller den omsorgstjenesten den
enkelte selv ønsker, beholdes integriteten og verdigheten. Bare
på denne måten vil det etter disse medlemmers syn
bli en pleie- og omsorgstjeneste «som skinner», og som baserer seg
på verdighet, varme og valgfrihet i hele landet.
Disse medlemmer viser på nytt
til opposisjonens felles merknader i Innst. 212 S (2009–2010) der
man også foreslår valgfrihet til institusjonsplass på tvers av kommunegrenser
under dagens organisering. Dette løses slik at bostedskommunen betaler
for tjenesten i en annen kommune.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg regjeringens retorikk vedrørende stykkprisfinansiering
og viser til St.meld. nr. 25 (2005–2006) hvor det står:
«Et system hvor penger følger bruker finansiert av
Folketrygden, vil i praksis innebære at staten overfører kontantytelser
direkte til bruker.»
Dette viser at regjeringen enten ikke vil forstå
eller ikke evner å forstå hvordan et finansieringssystem der pengene
følger brukeren, skal fungere, eller at regjeringen dikter opp en
misforståelse som den så bruker som begrunnelse for å avvise forslaget.
Disse medlemmer påpeker at det
ikke vil være snakk om kontantytelser eller en «sjekk» som blir
utbetalt fra folketrygden direkte til den enkelte bruker. Nav vil
utbetale den fastsatte sum til det sykehjem, den bedrift, organisasjon
eller stiftelse eller annet som leverer hjemmehjelpstjenester, hjemmesykepleietjenester
eller andre tjenester som inntaksnemnden har godkjent at staten
skal betale for. Retorikken som ofte er brukt av politiske partier
i regjeringen om at eldre må gå rundt og «shoppe tilbud» med penger
de har fått fra folketrygden, er selvsagt helt misvisende. Disse
medlemmer viser til at det aldri vil være noen tvang for
den enkelte eller dens pårørende til å velge. De vil aldri fysisk
få noen sjekk eller en annen form for kontantytelse direkte inn
på konto eller i annen form ha mulighet til å benytte seg av disse
pengene til andre formål enn den tjenesten ytelsen skal gå til.
Det system som disse medlemmer foreslår, har virket
gjennom flere årtier med rekvisisjon for opphold på rekonvalesenthjem,
som så ble omdannet til rehabiliteringsinstitutter f.eks., etter
operasjoner. Disse har utført tjenester som er betalt av folketrygden,
når Rikstrygdeverket (Nav) har innvilget opphold. Det er imidlertid
meget beklagelig at finansieringen av regjeringen er overført til
den samme håpløse rammefinansiering i de regionale helseforetak
med nye køer, ventelister, nedleggelser og økt elendighet for mange
pasienter. Dette er en selvsagt konsekvens av overgangen fra behovsdirigert
og bestemt finansiering til rammefinansiering.
Disse medlemmer vil påpeke at
Statens helsetilsyn fortsatt skal ha den kontrollerende funksjon for
pleie- og omsorgssektoren. En omlegging til statlig finansiering
og fritt brukervalg vil derfor ikke ha noen betydning for Statens
helsetilsyns rolle som kontrollør for kvaliteten på tjenestene til
dem som får godkjent sine tilbud.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem sak om innføring
av fritt brukervalg for alle pleie- og omsorgtjenester, slik at
pengene følger brukeren av tjenesten.»
Et annet vesentlig moment for en omlegging av finansieringsordningen
for pleie- og omsorgstjenestene, er de svært store kommunale forskjellene
hva gjelder ressurskrevende brukere. Enkelte kommuner har særs høye
utgifter knyttet til, relativt sett, et lite antall brukere. Dette
medfører konsekvenser for kommunens økonomi og dermed det øvrige
pleie- og omsorgstilbudet i kommunen. Den eneste løsningen for å
sikre en rettferdig og god behandling for denne gruppen, uten at
den enkelte kommunes økonomi skal bli lidende, er at staten tar
over det finansielle ansvaret.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil vise til at tilskuddet til brukere
som trenger ressurskrevende tjenester, bortfaller når brukeren fyller 67
år. Flere brukere har i dag et meget stort tjenestebehov. Noen få
brukere kan gi store utslag kostnadsmessig, særlig for små kommuner,
noe som igjen kan gå ut over tjenestetilbudet til andre innbyggere.
Enkelte brukere kan ha behov for tjenester som koster 6–7 mill.
kroner i året. Fra 2013 mottar kommunen 80 prosent av direkte lønnsutgifter
som overstiger 975 000 kroner per tjenestemottaker. Om tjenestemottakeren
er utviklingshemmet, fradras det beløpet kommunen mottar fra staten
som en del av rammetilskuddet for den utviklingshemmede. For 2009
mottok kommunene 4,1 mrd. kroner i tilskudd fra staten. Antall personer
med særlig behov for ressurskrevende tjenester er 5 527. De fleste
har diagnosen utviklingshemning. Det gis ikke refusjon for brukere med
behov for særlig ressurskrevende tjenester som er 67 år og over.
Det vil i praksis bety at kommunen mister det statlige tilskuddet
for disse brukerne fra de er fylt 67 år, noe som igjen trolig medfører
at tjenestetilbudet blir vesentlig forringet. Disse medlemmer kan
ikke se logikken i en slik finansiering og mener dette synliggjør
behovet for en statlig finansiering, som ikke er avhengig av alder,
men av behov for tjenester. Alternativet er etter disse medlemmers oppfatning
en uverdig behandling av personer med omfattende behov for tjenester.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem egen
sak som sikrer at brukere med behov for særlig ressurskrevende tjenester
ikke får forringet sitt tjenestetilbud som følge av at de har fylt
67 år.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at hjemmetjenestene i dag er finansiert gjennom rammeoverføringer
til kommunene, samt forskjellig bruk av egenandelsordninger fra
kommune til kommune. Disse medlemmer er opptatt av
at bostedsadressen ikke skal være utslagsgivende for hvilket tilbud
brukeren skal motta, og vil derfor gjøre finansieringen av hjemmetjenestene
til et statlig ansvar, der pengene følger brukeren til den leverandøren
den enkelte velger å benytte seg av. Det understrekes at det fortsatt
vil være kommunen som er pliktig til å skaffe vedkommende et tilbud, slik
at den enkelte aldri vil kunne komme opp i en situasjon der man
ikke får et tilbud, som en følge av at man selv eller ens pårørende
ikke har ressurser til aktivt å finne et tilbud på egen hånd. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng vise til allerede eksisterende
ordninger med oppnevnelse av verger der den enkelte ikke er i stand
til å ta vare på egne interesser. I de tilfeller hvor den enkelte
i samråd med sine pårørende (eventuelt verge) ikke foretar et bevisst
valg, vil det være kommunens ansvar å tilby tjenesten.
Når en person av inntaksnemnden eller det relevante
myndighetsorgan får innvilget et visst antall hjemmehjelpstimer
per måned eller uke, vil brukeren også få en liste over alle godkjente
leverandører av hjemmehjelpstjenester som brukeren kan velge mellom,
gjerne i samråd med pårørende eller lege. I de fleste tilfeller
hvor en person blir fysisk skrøpelig, vil de fleste ikke ha noen
vanskelighet med å bestemme selv basert på de ulike leverandørers
egne opplysninger og brosjyrer og eventuelle hjemmebesøk. Brukeren
vil da selvsagt kontrollere at hjemmehjelpen gjør det brukeren ønsker,
og som er avtalt, og bruker den tid som er innvilget i og med at
tjenesteleverandøren kun får betalt fra folketrygden når brukeren
har bekreftet at tjenesten er utført tilfredsstillende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at omsorgsboliger/omsorg+
skal være forbeholdt personer med behov for pleie og omsorg, og
de skal være innrettet med livsløpsstandard. Disse medlemmer vil
vise til at intensjonen med omsorgsboliger i sin tid var at bemanningen skulle
økes når pleiebehovet økte, og at den enkelte skulle kunne velge
mellom omsorgsbolig og sykehjem, men at utviklingen i dag har ført
til at dette tilbudet befinner seg på et lavere trinn i omsorgstrappen
enn sykehjem. Dette fører til at en rekke syke eldre, gjerne med
demensdiagnose, igjen må flytte i sine siste leveår, noe som er
uheldig og kan forverre sykdomssituasjonen.
Når det gjelder omsorg+, er det viktig at det
er døgnbemanning på selve bostedet med egen resepsjon. Det er også
viktig at det er lett for beboerne å bevege seg til fellesområdene,
og det skal være et felles stort område for hele bofellesskapet
der det f.eks. kan være dagsenter, eldresenter, legekontor o.l.
Det er ikke slik at omsorgsboliger spesielt
bygges for eldre mennesker. Kommunene får tilskudd til og bygger
omsorgsboliger for alle grupper som er del av kommunenes pleie-
og omsorgsansvar. Disse medlemmer vil i denne sammenheng
vise til den store økningen som har vært av yngre brukere i kommunenes
hjemmetjenester, og at det som av regjeringen omtales som en satsing
på å bygge opp eldreomsorg, i stor grad har vært en økning av yngreomsorg. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng vise til at det i eldreomsorgen
først og fremst er et behov for å bygge ut sykehjemsplasser som
gir et heldøgns pleie- og omsorgstilbud, og disse medlemmer mener
det er dette som må prioriteres.
En av målsettingene med omsorgsboliger/omsorg+
er at man skal gi de eldre et sosialt fellesskap med felles aktiviteter
både hva gjelder fysisk så vel som mental stimulering. Det skal
være et trygt miljø der de eldre kan være sikre på at hjelpen bare
er et knappetrykk unna. Svært mange eldre føler seg ensomme; de
mister venner og slekt på grunn av naturlig bortfall.
Samtidig blir det tyngre for mange å bevege
seg ut til eldresentre eller for å besøke andre. Spesielt vanskelig
blir det når pleiebehovet blir større og den mentale stimuleringen
blir borte. Konsekvensen er ofte at de eldre «visner» både fysisk
og psykisk. Det endelige resultatet blir da ofte behov for sykehjemsinnleggelse.
Det er disse medlemmers syn at et slikt tilbud som
beskrevet foran, vil bidra til at en rekke eldre vil kunne være
friskere lengre, få en høyere livskvalitet og dermed redusere presset
på sykehjemmene.
Omsorgsboliger/omsorg+ skal være forebyggende
ved nettopp å gi eldre den stimuleringen som er så viktig for å
holde på den fysiske og mentale helsen.
De som skal bruke omsorgsboliger/omsorg+, er personer
med pleie- og omsorgsbehov som i dag får tjenester av hjemmetjenesten,
på dagsenter eller i sykehjem. Det kan være flere måter å organisere
dette på, enten gjennom en gradvis økning av hjemmetjenester eller
gjennom egne ansatte på bofellesskapet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at kommunene i dag kan kreve husleie for hver enkelt beboer
i omsorgsboliger/omsorg+. Disse medlemmer ønsker
at finansieringsansvaret for pleie- og omsorgstjenestene knyttet
til disse tilbudene skal tillegges staten. Disse medlemmer presiserer
at kostnadsnivået for denne boformen skal innrettes på en slik måte
at alle som har behov, skal kunne benytte seg av dette tilbudet.
Det er etter disse medlemmers oppfatning viktig å
ha tilbud om omsorgsboliger i kommunene som kan tilbys eldre pleietrengende
som i dag har boforhold som er uegnet som pleiearena for eksempel på
grunn av dårlige sanitære forhold eller boliger over flere plan
uten heis.
Disse medlemmer viser til at
det i dag hersker stor uklarhet om hva som defineres som heldøgns
pleie- og omsorgstilbud, og fremmer derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem egen
sak for Stortinget som gir en klar definisjon av hva som ligger
i begrepet heldøgns pleie- og omsorgstilbud.»
Disse medlemmer mener det er
urimelig at ordningen med refusjon for medisin på blå resept i dag
ikke omfatter opphold i institusjon. Realiteten er da at ordningen
omfatter omsorgstjenester i eget hjem, men ved opphold i sykehjem
blir dette kommunens ansvar. Dette betyr at kommunene ved sykehjemsinnleggelse
får en ekstrautgift som bør være et ansvar for staten gjennom folketrygden.
Systemet bidrar til å favorisere hjemmetjenester økonomisk fremfor
sykehjem for kommunene. Disse medlemmer mener at
midler som frigjøres ved en slik omlegging av ansvar, skal øremerkes
eldreomsorg i kommunene.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede utvidelse
av blåreseptordningen til også å omfatte institusjonsopphold.»
I dag er det slik at kommunene betaler for sykehjemsdrift,
samt at den enkelte betaler størstedelen av sin pensjon for opphold
i sykehjem. Disse medlemmer ønsker en annen finansieringsmodell,
der staten har det finansielle ansvaret og pengene følger brukeren
til den institusjonen vedkommende ønsker å benytte seg av. Det er
imidlertid ikke slik at den enkelte eller dennes pårørende skal
være pliktig til selv å velge et sykehjem. De skal ha mulighet og
rett til å gjøre det. Denne retten til å velge skal være vedvarende
i den forstand at dersom en bruker eller vedkommendes pårørende
ønsker å bytte sykehjem, skal brukeren ha rett til det innenfor
et system med gitte tidsfrister. Disse medlemmer understreker
at kommunen fortsatt skal være pliktig å gi et tilbud til den enkelte;
dette for å sørge for at alle får et tilbud uten å måtte aktivt
oppsøke dette på egen hånd. Videre er det slik at den enkelte skal
betale en viss andel av pensjonen. (I dag trekkes egenbetalingen
av Nav før pensjonen utbetales, og trekket går til kommunen.) I
det foreslåtte system vil trekket overføres sykehjemmet eller leverandøren
av tjenesten. Videre vil det være nødvendig å sette et øvre tak
for egenbetaling, slik at eventuelt gjenværende samboer/ ektefelle
ikke blir tvunget til å avskaffe parets bolig ut fra svekket økonomi
som følge av sykehjemsbetaling.
I dag bestemmer Forskrift om egenandel for kommunale
helse- og omsorgstjenester at den ektefelle/samboer som sitter igjen
i boligen, ikke skal ha dårligere ytelse enn om vedkommende hadde
hatt rett til etterlatteytelse.
Disse medlemmer mener at betalingsordningen
ved opphold i institusjon slik det fremgår av Forskrift om egenandel
for kommunale helse- og omsorgstjenester, kan gi urimelige utslag.
For eksempel kan hjemmeboende ektefelle til person som får fast
plass i heldøgns omsorgsinstitusjon, få en vanskelig økonomisk situasjon
hvis det er familiens hovedforsørger som trekkes i pensjon. Selv
om det er en bestemmelse om fradrag i beregningsgrunnlaget i forskriftens
§ 5 med tanke på hjemmeboende ektefelle og barn, så er dette ikke
tilstrekkelig. Disse medlemmer mener at det i tillegg
bør vurderes andre begrensninger i vederlagsgrunnlaget som f. eks
et maksbeløp.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere om det i
Forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester
skal innføres andre begrensninger i vederlagsgrunnlaget for eksempel
gjennom innføring av et maksimumsbeløp.»
I tråd med disse medlemmers ønske
om å gjøre eldreomsorgen valgfri, er det viktig å få på plass et
lovverk som sikrer den enkelte rett til betaling for behandling
når han eller hun har behov for hjelp. En rettighetslov blir ikke
mer enn et ufullstendig rammeverk dersom den ikke inneholder det
viktigste, nemlig rett til betaling for behandling.
Disse medlemmer viser til at
representanter både fra Høyre og Fremskrittspartiet tidligere har fremmet
forslag i Stortinget om å gi pasienter en lovfestet rett til behandling
innenfor en individuell faglig forsvarlig tidsramme, enten ved godkjente
offentlige eller private sykehus i Norge eller i utlandet på det
offentliges regning. Dokument nr. 8:17 (1993–1994) og Dokument nr.
8:8 (1997–1998) tok opp denne problemstillingen, i tillegg til at
disse partier fremmet forslag i Innst. O. nr. 91 (1998–1999) da Stortinget
behandlet lov om pasientrettigheter i juni 1999.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at en rettighetslov ikke bare skal gjelde innenfor primær- og spesialisthelsetjenesten,
men også innenfor pleie- og omsorgssektoren.
En slik rettighetslov vil være en sikkerhet
for den enkelte. Disse medlemmer viser til at det
av relevant myndighets vedtak om behov for pleie og omsorg ikke
vil være mulig for tjenesteyter eller finansieringsansvarlig å se
bort fra eller redusere tilbudet, som skal gis slik som det er i
dag.
Disse medlemmer mener også det
er behov for å utvide ansvaret til kommunene for å tilby sykehjemsplass,
all den tid det er mange med behov for plass som i dag må stå på
venteliste. Det er derfor nødvendig å sikre rett til et godt tilbud
i påvente av at sykehjemskapasiteten blir bygd ut.
Disse medlemmer mener kommunene
bør pålegges et dagsgebyr på 1 000 kroner per dag de ikke leverer
sykehjemsplass til personer med dokumentert behov. Dette gebyret
skal utbetales til den enkelte dersom man velger å kjøpe ekstra
hjemmetjenester i påvente av sykehjemsplass, men kan også brukes
gjennom ordningen med omsorgslønn.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen senest ved fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2014, innføre en ordning der brukere med
dokumentert behov som ikke får tilbud om sykehjemsplass, får 1 000
kroner per dag av kommunene for å kjøpe andre tjenester inntil det
innvilges sykehjemsplass.»
Gjennom å overføre finansieringsansvaret av
eldreomsorgen til staten vil det også åpne seg store muligheter
knyttet til enhetlige løsninger, teknologiske fremskritt og statlige
standarder knyttet til datasystemer m.m. Dette må etter disse
medlemmers syn organiseres gjennom et statlig innkjøpskontor. Dette
vil kunne medføre store økonomiske gevinster, da kommunene ikke
trenger å «finne opp kruttet» hver for seg.
Disse medlemmer viser i den anledning
til Innst. 212 S (2009–2010) der en samlet opposisjon tar til orde
for en større satsing på IKT i hele helsevesenet.
Store ressurser anses å gå med til administrasjon man
kunne klart seg uten, dersom man hadde mer åpne løsninger. Gode
løsninger vil kunne gjøre kommunikasjon mellom primær- og spesialisthelsetjenesten
enklere og slik også styrke tilbudet til geriatriske pasienter. Disse
medlemmer mener det er behov for større insentiver for å
få fortgang i dette arbeidet, og ber regjeringen legge frem en sak
for Stortinget der man vurderer ulike tiltak for å fremme teknologisk
utvikling og dermed frigjøre kapasitet fra administrasjon over til
omsorgtjenester.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak
for Stortinget om en satsing på IKT og øvrig teknologiske løsninger
i helsetjenesten senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2014.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er de sykeste
pasientene vi ofte finner i kommunene. Eldre pleietrengende mennesker
har ofte 6–7 aktive diagnoser. Legedekningen i kommunene er altfor
lav i forhold til behovet, og sammenlignet med spesialisthelsetjenesten
er det stor forskjell. Disse medlemmer viser til
at det er altfor liten kunnskap om eldreomsorg og pleie som virker,
og at det er behov for å stimulere til pasientrettet forskning for
å kunne få bedre kunnskap om hvilke tiltak som virker. Disse
medlemmer viser til at det er opprettet undervisningssykehjem
som et ledd i kvalitetsforbedring. Det er etter disse medlemmers oppfatning
behov for en langt sterkere samhandling mellom de store utdanningsinstitusjonene,
som høyskoler og universitet, og de praksisnære, som sykehjem og
hjemmetjenester. Disse medlemmer ser behovet for
å få ett eller flere nasjonale sentre for sykehjemsmedisin og har
merket seg det positive initiativet som er tatt ved Universitetet
i Bergen og deres mange samarbeidspartnere relatert til eldreomsorgen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
viser til at vi i 2003 fikk forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten
for tjenester som ble ytt etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven.
I 2010 fikk vi verdighetsgarantiforskriften, forskrift om en verdig
eldreomsorg (verdighetsgarantien). Den nye forskriften er etter disse medlemmers oppfatning
like vag og uklar som den eksisterende ut fra en rettighetstankegang.
I praksis er forskriftene identiske, med et par unntak. Uansett
vil en med dagens finansieringsordning se at praktiseringen av disse
forskriftene vil være avhengig av kommuneøkonomien og den enkelte
kommunes prioriteringer. Rettstilstanden på området synes uforandret.
De gir ingen klare rettigheter til pasienten. Det er fortsatt de
økonomisk ansvarlige i kommunen som vil definere hva som er nødvendig.
Nå skal de i tillegg definere hva som er verdig. Eneste definisjon
på rettstilstand finner en gjennom Fusa-dommen (Rettstidende 1990
s. 874) hvor det var spørsmål om Fusa kommune kunne redusere hjemmehjelp
og hjemmesykepleie til en sterkt fysisk funksjonshemmet kvinne.
Høyesterett kom til at vedtaket fra klientutvalget i Fusa kommune
måtte kjennes ugyldig. Den enkelte kommunes økonomiske situasjon
kunne ikke tillegges vekt når lovens minstestandard skulle fastlegges.
Borgerne er garantert å få sine «helt livsviktige behov» dekket.
Dommen viser at når man kommer utenfor det området
hvor det foreligger rett til helsehjelp etter lov 19. november 1982
nr. 66 om helsetjenesten i kommunene (kommunehelsetjenesteloven);
1982-11-19-66 § 2–1, er det adgang til å legge vekt på kommuneøkonomien.
Det gjelder hvis helsehjelp ikke er «nødvendig» i lovens forstand;
det gjelder for ytelser som ligger over minstestandarden; og det gjelder
hvis det er spørsmål om helsetjenester som ikke omfattes av lovens
§ 1–3. Gjennom denne dommen skiller også kommunehelsetjenesteloven
seg vesentlig fra pasientrettighetsloven for spesialisthelsetjenesten,
hvor det er tatt inn ressursforbehold i lovteksten.
Disse medlemmer viser til at
Stortinget i 2011 behandlet forslag til ny helse- og omsorgstjenestelov,
som skulle erstatte den tidligere kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven.
Helse- og omsorgstjenesteloven opphevet det tidligere juridiske
skillet mellom helsetjenester og omsorgstjenester. Disse
medlemmer vil peke på at rettstilstanden med hensyn til
det som Fusa-dommen berører, ikke ble endret. Alle forslag fra Fremskrittspartiet
og de øvrige opposisjonspartier om sterkere rettighetsfesting av
helse- og omsorgstjenestene ble avvist av regjeringspartiene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener at pleietrengende eldre må
sikres langt klarere lov og regelverk med hensyn til rettigheter
de har til tjenester fra det offentlige. På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
til lovfesting av retten til sykehjemsplass (relevant omsorgstiltak)
ved medisinskfaglig dokumentert behov.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at nyere forskning
viser at forebyggende hjemmebesøk av fagpersonell kan hjelpe hjemmeboende
eldre med å bevare livskvalitet og helse. Forfall og avhengighet
kan reduseres eller utsettes for den enkelte innbygger, og liggedøgn
i sykehus og sykehjem reduseres. Det beste eksempel i vår sammenheng
kan sees i Danmark. Et godt dokumentert forsøk i Rødovre kommune,
publisert i 1985, viste at forebyggende hjemmebesøk ga bedret livskvalitet,
bedret funksjonsevne, færre innleggelser i sykehus og redusert dødelighet.
Flere kontrollerte forsøk er utført, og i Danmark ble en egen «Lov
om forebyggende hjemmebesøg til ældre» vedtatt i 1995. De danske
kommuner plikter nå å tilby forebyggende hjemmebesøk til alle innbyggere
som er fylt 75 år, minst to ganger per år. Disse medlemmer vil vise
til Fredericia kommune i Danmark som startet prosjektet «Længst
mulig i eget liv», hvor selvhjelp og selvstendighet er nøkkelord
i prosjektet. I tillegg til den pålagte oppsøkende virksomheten
til eldre over 75 år har Fredericia kommune egne aktivitetsgrupper
for eldre over 65 år. Dette er et frivillig tilbud om aktiviteter,
helsesjekk og sosialt samvær, hvor på kort tid over 1 000 personer
i en kommune med 50 000 innbyggere har skaffet seg aktivitetskort. Tidlig
innsats, forebygging og folkehelse er her nøkkelbegrep.
Den svenske regjering er også oppmerksom på denne
utviklingen og har initiert et større statsfinansiert forsøk med
oppsøkende, forebyggende hjemmebesøk i 21 svenske kommuner. Også
i vårt land er det noen som får tilbud om forebyggende hjemmebesøk
etter dansk modell, og den erfaring man har høstet, er god. Tiltaket
går ut på at hjemmesykepleien tilbyr alle over 80 år i kommunen
som ikke har regelmessige tjenester fra hjemmebasert omsorg, et
besøk én gang hvert år. I besøket gjennomfører fagpersonell et strukturert
intervju med spørsmål som vil finne truende helsesvikt, potensielle
risikomoment i hjemmet eller risikomoment i den personlige adferd hos
den eldre. Når man finner noe vesentlig, så tilbys tiltak. En tilbyr
tildeling av hjelpemidler og tjenester etter vanlige rutiner eller
viser til rette vedkommende i andre etater. Videre gis det informasjon
om tilbudet kommunen gir, det legges igjen brosjyre i stor skrift om
dette, og en tilbyr materiell om brannsikringstiltak og om andre
relevante tilbud lokalt, som frivillighetssentral og omsorgsarbeid
i regi av menigheter. Den eldre blir tilbudt måling av blodtrykk,
og fagarbeideren ber om lov til å registrere det en har snakket om,
i etatens arkiv. Disse medlemmer understreker at
en slik oppsøkende virksomhet skal baseres på frivillighet for den
enkelte. Dette innebærer at alle over 75 år skal få et tilbud én
gang i året om et slikt besøk. Argumentene for tiltaket er mange.
Vesentlige momenter har vært:
Vi står daglig overfor den oppgave å skulle
avhjelpe og behandle sykdom, der forfall og funksjonstap har etablert
seg over tid. Ofte ser vi at situasjonen hadde vært bedre om vi
hadde kommet til tidligere i forløpet eller før sykdom utviklet
seg. Nytten av forebygging er blitt tydeligere de senere år, ettersom skadelige
tilstander har minket etter innføring av effektive forebyggende
tiltak. Et godt eksempel er forekomst av sykdom og død etter hjerneslag,
som har forandret seg mye etter at en blant annet kom i gang med
kartlegging og behandling av høyt blodtrykk. Et annet godt eksempel
er resultatene av innføring av sikkerhetsbelter i biler. I vårt
land har ikke forebyggende tiltak innrettet for våre gamle den nødvendige
tyngde. Det er påfallende når en ser på omfanget og arten av de
plager denne befolkningsgruppen har. Spesielt har det i noen norske
kommuner vært fokus på å forebygge fallulykker i hjemmet, et arbeid
som flere steder har vist gode resultater. Noen kommuner har prøvd
«Helsestasjon for eldre» – med blandet erfaring. Et viktig argument
mot det tiltaket er at en ikke møter hele målgruppen. Mange mennesker
kommer ikke til «helsestasjonen» og får dermed ikke utbytte av tilbudet.
I Danmark ser vi at et målrettet, oppsøkende arbeid koster mindre
og gir klart bedre resultat. Man finner flest friske folk, men også noen
med behov for tiltak: Ukjent høyt blodtrykk, underforbruk av hjelpemiddel,
feilbruk av medikament, og underforbruk av hjemmetjenester. Det
å finne dem som har ukjente behov, og å tilby hjelp mot forfall
og funksjonstap, har vist seg å være til gode for dem det gjelder,
og det er god samfunnsøkonomi. Tiltaket etablerer videre en kanal
for forebyggende kunnskap til alle i målgruppen. Et annet viktig
element som kan nevnes i sammenheng med forebygging, er muligheten
for å avdekke elementer som gjør det tryggere når det gjelder brannfare.
Sjekk av røykvarslere, gamle komfyrer og andre brannfarlige elementer
kan være svært hensiktsmessig i forbindelse med en slik oppsøkende
virksomhet.
En sentral utfordring for informasjonsarbeid
er at et i og for seg godt budskap lett drukner i strømmen av tilbud
en får tilsendt. Oppsøkende virksomhet fra hjemmesykepleien kommer
forbi dette problemet på to måter: ved det personlige møtet mellom
fagperson og innbygger, og ved at fagpersonen tilpasser informasjonen
til den enkeltes behov og tilstand. Når en så gir åpen anledning
til å stille spørsmål under besøket, settes ny standard for kunnskapsformidling
og informasjon fra det offentlige til våre hjemmeboende eldre. En
har ofte sett at henvendelse med oppfølgende spørsmål i etterkant
av de forebyggende besøk blir rettet direkte til det personellet
som var der. En har også sett at enkelte har svært liten kunnskap
om kommunens tilbud (som hjemmesykepleie, matombringing, tekniske
hjelpemiddel).
Man tenkte tidlig at en oppsøkende virksomhet ville
kunne bedre opplevd trygghet hos enkelte av våre hjemmeboende eldre.
Erfaringene tilsier at en undervurderte denne effekten: Svært mange
tilbakemeldinger forteller at de eldre setter pris på å bli sett til,
at det er godt at noen kom. Det kan se ut som om tiltaket treffer
et på forhånd opplevd og delvis udekket behov: At noen husker på
meg, at jeg ikke er glemt.
Gjennom de oppsøkende, forebyggende hjemmebesøk
får kommunen et riktigere bilde av de faktiske behov enn det man
har i dag. Det kan, særlig i de større kommunene, være nyttig i
plansammenheng. Det viser seg også at disse besøkene gir de hjemmeboende
eldre en kvalitet som beboere i tilrettelagte boliger og institusjoner
alt har: en arena som er tilrettelagt for å få melde sine spørsmål
og behov overfor helsepersonell, og for å få motta helsehjelp, kunnskap
og informasjon. Oppsummerende kan en si at erfaringene med oppsøkende,
forebyggende hjemmesykepleie er så positive at vi bør ta arbeidsmåten systematisk
i bruk, også i vårt land. Eldre mennesker kanfå
et bedre liv med større uavhengighet. De hjemmeboende ervillige til å ta imot et slikt tilbud. Man
finnervirkelig skjulte problemer, som
det nytter å gjøre noe med. Alt dette erbekreftet
av internasjonal forskning; nå er det opp til oss om vi vil ta det
i bruk her hjemme.
Disse medlemmer finner det trolig
at hjemmeboende eldre får en vesentlig gevinst ved at kommunene
tilbyr et besøk årlig til hjemmeboende på 75 år og eldre, som ikke
mottar regelmessige tjenester fra hjemmesykepleien. Kommunene får
i slike besøk en god arena til dialog med en viktig brukergruppe. De
eldre opplever å «bli sett», de får en økt trygghet og en bedre
livskvalitet som følge av det. Å finne de få som har ukjente behov
for helsetjenester, viser seg å være kostnadseffektivt for både
den enkelte og fellesskapet. Man kan iverksette tiltak tidsnok til
å forebygge forfall og funksjonstap. Dermed reduseres menneskenes
behov for behandling i institusjon. Man ser også at de som har tatt
imot forebyggende besøk, lettere tar kontakt i et sykdomsforløp
og får tidligere vurdert sine behov for nødvendig helsehjelp. Terskelen
mellom hjemmeboende eldre og hjelpeapparatet er redusert etter forebyggende
besøk. En vil videre tro at det helsepersonell som går på forebyggende
besøk, etter hvert får skjerpet sitt blikk for de øvrige situasjoner
som kaller på informasjon og forebygging. Kostnadene med å gjennomføre
tiltaket er små, i Danmark normert til to timer per besøk. Disse
medlemmer viser også til at innsparing i sykehussektoren
vil kompensere dette. Det uformelle samarbeidet på spredte kommunale
initiativ som per i dag bærer tiltaket i vårt land, bør løftes og formaliseres
så også norske eldre kan få glede av det forskningsarbeid som drives
i Danmark og Sverige. Disse medlemmer fremmer forslag
om å ta oppsøkende, forebyggende hjemmesykepleie inn i lov om kommunale
helse- og omsorgstjenester, med krav om et årlig tilbud til alle
over 75 år om et forebyggende hjemmebesøk. Helsedirektoratet bør
få hjemmel til å utarbeide og ajourholde en kortfattet veileder
for kommunene, i samarbeid med de fagfolk som driver slikt forebyggende
arbeid i inn- og utland, og i samsvar med de til enhver tid aktuelle
forskningsresultater på området. Disse medlemmer påpeker
videre at oppsøkende hjemmesykepleie kan avdekke behov for midlertidige
avlastningsopphold ved sykehjem eller annen kortvarig hjelp, som
igjen kan medføre at den enkelte kan bo lenger i eget hjem.
På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om
endring i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester slik at det
innføres pålegg om gjennomføring av forebyggende hjemmebesøk hos
personer som er over 75 år, og som ønsker et slikt tiltak.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at valgfrihet er en av de grunnleggende friheter, og har på denne
bakgrunn lagt vekt på å legge til rette for fritt sykehusvalg og fritt
sykehjemsvalg. Disse medlemmer vil vise til at det
var et samspill mellom offentlige og private leverandører som sikret
full barnehagedekning. Disse medlemmer er positive
til at regjeringen nå endelig har gjort det Fremskrittspartiet har
foreslått en rekke ganger, ved å åpne opp for at private også kan
bygge omsorgsboliger og sykehjemsplasser med tilskudd gjennom Husbanken
så lenge en kommune står bak. Dessverre er ordningen fortsatt rigid og
komplisert, så få, om noen, private har fått tilskudd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at TV2 for en tid tilbake
kunne avsløre at 3 500 personer ventet på sykehjemsplass her i landet, et
tall som trolig er mye høyere siden kommuner ikke har anledning
til å føre ventelister.
Disse medlemmer viser til at
det foregår en «fortetting» ved våre sykehjem hvor enerom gjøres om
til to-sengsrom, og i tillegg foregår det en storstilt avhjemling
av sykehjemsplasser som omgjøres til omsorgsboliger.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i valgkampen 2005 lovte velgerne at det skulle bygges 12 000
nye sykehjemsplasser. Syv år senere er fasit en netto tilvekst av
sykehjemsplasser på 1 276. Dette er 15 750 plasser for lite til
å ha 25 prosent dekning av sykehjemsplasser til befolkningen over
80 år i 2013. Det er også 17 250 plasser mindre enn behovet for
å nå den samme målsettingen i 2020. Disse medlemmer mener
dette er en klar indikasjon på at arbeidet for å øke dekningen må
intensiveres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
derfor følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en fremdriftsplan
for hvordan en innen 2020 skal oppnå 25 prosent dekningsgrad for
heldøgns pleie- og omsorgsplasser til alle eldre over 80 år, som
synliggjør behovet for antallet omsorgsboliger og antallet sykehjemsplasser,
slik at det sikres at eldre pleietrengende får tilbud på rett omsorgsnivå.»
Disse medlemmer viser til at
problematikken rundt ansvarsfordelingen mellom sykehjem og sykehus
slik den nå er, er helt håpløs og uansvarlig fordi sykehusene ønsker
å skrive ut pasienter så tidlig som mulig, mens kommunene ønsker
at sykehusene skal beholde eldre pasienter så lenge som mulig. Begge
ønsker at den andre offentlige myndighet skal bære kostnadene. Hadde
staten betalt for begge tjenester, hadde det ikke vært denne uansvarlige
kampen og svarteperspillet som det nå er. Det er kun én måte å bli
kvitt problemet med «svingdørspasienter» på, og det er at staten
forestår kostnadene enten en pasient er på sykehus, sykehjem, rehabilitering,
mottar fysioterapi, hjemmehjelp eller hjemmesykepleie eller er i
omsorg+, altså hele kjeden av tilbud. Først da vil pasienten motta
den tjenesten som er best for pasienten, og det vil også ofte være
den som er rimeligst for det offentlige. I denne forbindelse viser disse
medlemmer til behovet for å øke antall medisinske sengeposter
ved norske sykehus. Behovet for dette vil øke i takt med det stadig
økende antall eldre i Norge.
Disse medlemmer vil vise til
at Samhandlingsreformen slik den ble presentert i St.meld. nr. 47 (2008–2009),
er god på situasjonsbeskrivelse, men lite konkret på tiltak. Disse
medlemmer viser også til at en viktig bakgrunn for Samhandlingsreformen
er NOU 2005:3 «Fra stykkevis til helt – en sammenhengende helsetjeneste»
avgitt av Wisløff-utvalget. Utredningen drøftet på bred basis pasientrelaterte
samarbeidsproblemer i norsk helsetjeneste. Dens definisjon av samhandling
var:
«Samhandling i helsetjenesten er aktivt samarbeid
og handlinger mellom alle som direkte eller indirekte er involvert
i pasientbehandlingen.»
I Samhandlingsmeldingen fra regjeringen defineres
samhandling slik:
«Samhandling er uttrykk for helse- og omsorgstjenestenes
evne til oppgavefordeling seg imellom for å nå et felles, omforent
mål, samt evnen til å gjennomføre oppgavene på en koordinert og
rasjonell måte.»
Disse medlemmer vil hevde at
Samhandlingsreformen gjennom dette har mistet sitt pasientfokus
og fremstår som en oppgavefordelingsreform, noe som har lite med
samhandling å gjøre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at en av de sentrale
utfordringene innenfor eldreomsorgen er hvordan man kan gi en verdig
behandling knyttet til livets slutt. Palliativ behandling handler
om hvordan man på en best mulig måte kan legge til rette for at
den enkelte og dennes pårørende opplever livets slutt på en naturlig,
varm og verdig måte. Disse medlemmer viser i denne forbindelse
til prosjektet «Omsorg ved livets slutt» ved Bergen Røde Kors Sykehjem.
Dette prosjektet synes å være svært vellykket sett fra både pasientens og
pårørendes side.
Mange døende eldre får ikke tilstrekkelig lindrende
behandling i livets siste fase. Med den demografiske utviklingen
med flere eldre i årene fremover er det et stort behov for å øke
satsingen på hjelp til alvorlig syke og døende. Vi ser også at mange
dør alene i våre institusjoner, og at det å sette inn fastvakter hos
døende går ut over et sterkt presset vikarbudsjett. Disse
medlemmer mener dette er uverdige forhold.
Det skal understrekes at det er utfordrende
å gi helsehjelp til pasienter med dårlig prognose. Så langt det
er mulig, er det ønskelig å benytte medisinske tiltak for å oppnå
bedring, men det kan også være betenkelig å overbehandle en pasient
som bare har dager eller uker igjen å leve. Livsforlengende behandling
og smertelindring vil være alternativet der helbredende behandling
ikke er mulig. Det er viktig å understreke at disse pasientene har
behov for mer eller mindre kontinuerlig oppfølging, og helsehjelpen må
derfor være tilgjengelig uansett hvor pasienten befinner seg. Det
må være langt enklere å kunne kombinere hjemmetid og institusjonstid
for disse pasientene enn det vi ser i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at hva som er akseptabel livskvalitet, må vurderes ut fra pasientens
uttrykte eller antatte syn. Disse medlemmer vil derfor
understreke viktigheten av at en pasient som ikke ønsker livsforlengende
behandling, skal få ønsket respektert selv om behandlingen kunne
hatt effekt. Dersom pasienten mangler samtykkekompetanse, bør et
gyldig livstestament respekteres.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at faglige beregninger
tilsier at behovet for palliative senger i kommunal regi skal være
ca. 1 seng per 6 000–7 000 innbyggere. Dette tilsvarer om lag 800
senger i Norge. I dag finnes rundt 200 palliative sykehjemssenger.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for at det
etableres minst 600 nye kommunale plasser for lindrende behandling
de neste fire årene, og at det gis tilskudd til drift av disse.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det er en kjent problematikk at pasienter skrives ut langt
tidligere fra sykehus enn hva som var tilfelle for bare noen år
tilbake. Dette fører til at en rekke eldre blir svingdørspasienter
mellom pleie- og omsorgssektoren og spesialisthelsetjenesten. I
denne forbindelse viser disse medlemmer til St. Olav
hospitals bruk av intermediær avdeling ved Søbstad sykehjem i Trondheim, hvor
pasienter som er utskrivningsklare, men heller ikke i stand til
å flytte til et ordinært sykehjem, får et tilbud. I Fagbladet 20. mars
2006 kan vi lese:
«Sjukepleier og fagkonsulent ved Søbstad, Lisbeth
Kystad, nøler ikke med å betegne tiltaket som en ubetinget suksess.»
Og videre:
«En studie hvor utskrivningsklare pasienter ble delt
inn i to grupper, viser at sjansen for å kunne flytte hjem igjen
etter tre måneder er betydelig større for pasienter som blir lagt
inn på intermediær enhet sammenliknet med pasienter som blir liggende
på sjukehuset.»
Disse medlemmer finner dette
svært interessant og viser til at den samfunnsøkonomiske gevinsten vil
være betydelig dersom studien, som er gjengitt i fagbladet, er riktig.
Det vil derfor etter disse medlemmers syn være på
sin plass å utvide bruken med intermediære avdelinger i hele landet,
og disse medlemmer mener at finansieringsansvaret
må ligge hos staten. Disse medlemmer vil vise til
at det har vært flere gode forsøk med intermediære avdelinger som
har strandet grunnet uavklarte økonomiske forhold. Disse
medlemmer vil også påpeke at det er naturlig å se de intermediære
avdelingene i sammenheng med planene i Samhandlingsreformen om å
åpne muligheten for direkte innskriving av pasienter i kommunal
institusjon.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem forslag om
insentiver for å øke bruken av intermediære avdelinger med statlig
finansiering.»
Disse medlemmer er opptatt av
en bred tilnærming for å forbedre norsk eldreomsorg. Dette forslaget
er heller ikke uttømmende for de endringer som det er behov for,
men tar for seg de endringene som er viktigst for dem som har omsorgsbehov.
Disse medlemmer ser med sterk
bekymring på utviklingen knyttet til sykehusenes omstillingsutfordringer,
økonomi, ventelister og utstyrssituasjon. Disse medlemmer ønsker
å skape et helhetlig helsevesen, og det er viktig at de forskjellige
institusjonene og helsenivåene samarbeider for å sikre at pasientene
får den hjelp de trenger, der de trenger den. Disse medlemmer vil
derfor satse helhetlig både innenfor ordinære spesialisthelsetjenester,
men også innenfor rehabilitering, psykiatri og rusomsorg.
Komiteen er enig med regjeringen
i at samfunnets omsorgsutfordringer krever at vi mobiliserer og
tar i bruk samfunnets omsorgsressurser på nye måter. Komiteen understreker
at mottakerne av omsorgstjenester er en betydelig ressurs i omsorgstjenesten.
Aktivisering og hjelp til selvhjelp kan bidra til bedre liv, at
de eldre klarer seg lenger hjemme i eget hus og bedre utnyttelse
av samfunnets samlede ressurser. Brukermedvirkning sikrer verdighet og
livskvalitet, men også mer målretting. Komiteen støtter
derfor at aktivitet, deltakelse og mestring skal vektlegges som
sentrale element i utvikling av fremtidens helse- og omsorgstjenester. Komiteen vil
fremheve viktigheten av at også psykisk utviklingshemmede sikres
brukermedvirkning og respekteres som selvstendige voksne enten de
bor alene, med familie eller i bofellesskap.
Komiteen støtter perspektivet
i meldingen om at brukerne er en ressurs. Levende velferdssamfunn skal
hjelpe innbyggere til å utnytte sine egne ressurser best mulig og
ikke gjøre dem til passive tjenestemottakere. Den største omsorgsressursen
ligger ofte hos brukeren selv. Aktivitet, deltakelse og mestring er
sentrale elementer i utviklingen av framtidens tjenester. Vi må
fremme og forsterke den enkeltes muligheter og ressurser til selv
å påvirke eget liv og egen helse. For å virkeliggjøre sentrale verdier
som deltakelse, uavhengighet, selvstendighet og verdighet forutsetter
det sterk brukerinnflytelse og kontroll over egen livssituasjon.
Empowerment eller myndiggjøring handler om å mobilisere og styrke
folks egne krefter og å nøytralisere de kreftene i systemet som skaper
avmakt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti i Innst. 424 L (2010–2011) foreslo
at brukere med store behov skal ha rett til brukerstyrt personlig
assistanse (BPA). Regjeringen har sendt på høring forslag om rett
til BPA. Disse medlemmer mener regjeringens oppfølging
av saken har tatt svært lang tid. Det er i høringsnotatet gjort
en rekke avgrensninger i ordningen som innebærer en fragmentering
av tjenestene til funksjonshemmede og flere personer å forholde
seg til. Det er også begrensning av ordningen som innebærer at mulighet
for deltakelse og uavhengighet blir svekket fordi BPA ikke kan benyttes
utenfor egen kommune. Disse medlemmer imøteser forslag
til lovendring som kan bidra til at funksjonshemmede kan leve selvstendige
og uavhengige liv med valgfrihet til å gjøre egne prioriteringer
både i eget hjem og i samfunnet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utforme retten til BPA-ordning
slik at brukeren selv ut fra egne assistansebehov kan avtale hvor,
hvordan, når og til hvilke oppgaver brukerstyrt personlig assistanse
kan benyttes.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er glad for at det er lagt frem et forslag om rettighetsfesting
av BPA, og viser til at det i høringsnotatet om rett til BPA ikke
er foretatt noen endringer i ordningen. Dagens bestemmelse i helse-
og omsorgstjenesteloven § 3-8 som pålegger kommunene å kunne tilby
praktisk bistand og opplæring som BPA, foreslås videreført uendret.
Det nye i forslaget er at enkelte brukere etter nærmere bestemmelser
får en juridisk rett til å kunne kreve tjenesten organisert som
BPA. Bakgrunnen for avgrensningene i rettigheten er Stortingets
forutsetning i anmodningsvedtak om at rettigheten skulle være kostnadsnøytral. Flertallet viser
til at det ikke er noe i veien for at kommunene organiserer helsetjenester og
hjemmesykepleie i en BPA-ordning dersom dette av kommunen vurderes
som hensiktsmessig og faglig forsvarlig.
Komiteen deler regjeringens syn
på at pårørende vil bli enda viktigere når fremtidens omsorgsløsninger
skal utformes. Komiteen presiserer at pleie- og omsorgstjenesten
i Norge lenge har vært en arbeidsdeling mellom det offentlige tjenestetilbudet og
familie/pårørende, der årsverksinnsatsen har vært omtrent lik mellom
disse. Komiteen viser til at regjeringen i meldingen
legger frem et program for en aktiv og fremtidsrettet pårørendepolitikk. Komiteen vil
understreke at bidrag fra familie og pårørende må baseres på frivillighet
og den pårørendes kapasitet, og at helse- og omsorgstjenesten er
et offentlig ansvar.
Komiteen mener at myndigheten
vil få økt behov for å kunne samhandle med en aktiv og organisert
motpart når pårørendepolitikken skal utformes. Komiteen viser
til at Hagen-utvalget i NOU 2011:11 sier at:
«En gjennomtenkt integrering av pårørende i det offentlige
tjenesteansvaret gjennom rettigheter og plikter, og utforming av
økonomiske kompensasjonsordninger, innebærer at det dannes en interessegruppe.
Både ut fra hensynet til å mobilisere og ha kompetente pårørende
som en viktig aktør på brukersiden, og for å gå opp nye grenseland
mellom profesjonelle og 'amatører', er det viktig å etablere en
kollektiv aktør som kan samhandle og forhandle med den offentlige
'motpart' på ryddige måter.»
Komiteen viser til at det i dag
finnes ulike kontaktfora og brukerråd som skal gi myndighetene råd
og innspill i utviklingen av tjenestene. Komiteen mener
det er behov for å vurdere om enkelte av disse bør utvides til også
å omhandle pårørendeorganisasjoner, og ber regjeringen vurdere dette.
Komiteen vil også understreke
at en sterk offentlig pleie- og omsorgstjeneste er nødvendig for
at pårørende skal få den hjelp, veiledning og avlastning som er
nødvendig. Undersøkelser viser at mange pårørende selv blir syke
og utslitte, og mange har følt seg alene om omsorgsansvaret. Komiteen viser også
til at Helsetilsynet i 2010 avdekket at norske kommuner gjennomgående
ikke kartla og vurderte de pårørendes omsorgsbyrde og avlastningsbehov. Komiteen mener
regjeringen må sikre at kommunene ansvarliggjøres, og at kommunale
tilbud og samarbeid med pårørende må nedfelles i individuell plan.
Komiteen viser til Innst. 424
L (2010–2011) om lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m.
der en samlet komité anerkjenner den formidable innsats pårørende
gjør for mange pleie- og omsorgstrengende. Helsepersonell besitter
fagkunnskapen om hvordan praktisk og personlig bistand skal ytes
på den mest hensiktsmessige måten. Komiteen mener
det derfor er behov for at viktige deler av denne kunnskapen kan
deles med pårørende som pleier sine nærmeste.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til regjeringens program for en aktiv og fremtidsrettet pårørendepolitikk
som omfatter informasjon, veiledning og opplæring av pårørende,
samt tiltak for bedre samhandling mellom det offentlige hjelpeapparatet,
profesjonelle helse- og omsorgsarbeidere og pårørende som yter omsorg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i dag ikke
er et lovpålagt krav for kommunene om å tilby opplæring til pårørende. Disse
medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme et lovforslag om
pårørendeopplæring som innebærer at kommunene skal tilby råd, veiledning
og opplæring til pårørende til personer som mottar helsetjenester,
når de pårørende anmoder om det.»
Komiteen ønsker velkommen
innsatsen for at alle demente skal få et dagtilbud, og mener dagtilbud for
mange av gruppene som mottar omsorgstjenester, er avgjørende som
avlastning for familiene. Komiteen støtter målet
om å gjøre dagtilbud til en lovfestet plikt for kommunene å tilby. Komiteen ber
regjeringen følge utviklingen i tilskuddsordningen nøye og vurdere
behovet for endringer fortløpende.
Komiteen vil vise til behovet
for pårørendeskoler og samtalegrupper for pårørende til personer med
demens.
Komiteen vil understreke betydningen
av at omsorgslønnsordningen forbedres, og at familieomsorgen sikres
fleksibilitet gjennom økonomisk støtte og avlasting slik at det
blir mulig for flere å kombinere omsorg og arbeid. Komiteen mener
at en forbedring av omsorgslønnsordningen er sentral for utvikling
av ny pårørendepolitikk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mener at omsorgslønnsordningen
må bli mer rettferdig og forutsigbar.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener omsorgslønnsordningen må bidra til likestilling og bli en
tydeligere og integrert del av det helhetlige tjenestetilbudet sammen
med pårørendestøtte, informasjon, veiledning, opplæring, avlastning
og tett samarbeid med hjemmetjenestene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener regjeringens forslag
til pårørendepolitikk er lite offensiv. Disse medlemmer vil vise
til at det er store variasjoner i omsorgslønnsordningen mellom kommuner,
både med hensyn til hvem som får omsorgslønn, og hvor mye den utgjør. Det
er behov for å forbedre ordningen, og det bør skje raskt. Det er
mange pårørende som dette betyr svært mye for, og som trenger økonomisk
forutsigbarhet og trygghet. I flere høringsinnspill påpekes det
at det var forventet mer konkrete tiltak enn ytterligere utredning
av pårørendepolitikken. Norsk Epilepsiforbund og Norsk forbund for
utviklingshemmede viser blant annet til pleiepengeordningen. Mange
familier med syke barn har de siste årene mistet pleiepenger de
tidligere fikk, og terskelen for å få pleiepenger er blitt høyere. Disse
medlemmer viser til Innst. 175 S (2012–2013) der Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmet forslag om at pleiepenger
skal kunne gis til foreldre i forbindelse med intensiv behandling
og rehabilitering av barnet, og at forslaget bør fremmes som en del
av en større omlegging av pleiepengeordningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser videre til at Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti fremmet forslag om endringer i regelverket for
pleiepenger for alvorlig syke barn som trenger pleie 24 timer i
døgnet, når det beste for barnet er at foreldrene selv pleier barnet
i hjemmet, og at pleiepengegrunnlaget skal gis uavhengig av diagnose
og på grunnlag av det enkelte barns helsetilstand selv om sykdommen
varer i mer enn to år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Innst. 375 S (2012–2013)
der disse partier fremmet forslag om å gi rett til pleiepenger når
barnets helsetilstand gjør at foreldrene ikke kan stå i arbeid,
også når foreldre ikke har opptjente rettigheter til dette.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen snarest legge fram sak
for Stortinget med forslag til forbedringer av pleiepengeordningen.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til det foreslåtte pårørendeprogrammet hvor man i første fase
vil utforme tiltak som støtter pårørende og styrker samspillet mellom
helse- og omsorgstjenestene og pårørende gjennom blant annet fleksible
avlastningsordninger, pårørendestøtte, informasjon, opplæring og veiledning
og forbedring av omsorgslønnsordningen. Flertallet viser
videre til at man i neste fase av programmet utreder spørsmål om
endringer i de økonomiske kompensasjonsordningene og permisjonsbestemmelsene
i samarbeid med Arbeidsdepartementet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at ordningen med
omsorgslønn ble innført ved lov 11. juli 1986 nr. 55 om endringer
i lov 19. november 1982 nr. 66 lov om helsetjenesten i kommunene.
Regelen om omsorgslønn ble med virkning fra 1. januar 1993 flyttet
til lov om sosiale tjenester mv. av 13. desember 1991 nr. 81 kapittel
4 – Sosiale tjenester mv. – § 4-2 pkt. e der det heter: «De sosiale
tjenester skal omfatte lønn til personer som har et særlig tyngende
omsorgsarbeid». Dette betyr at kommunene har et ansvar for at det
skal finnes et slikt tilbud i hver enkelt kommune. I Rundskriv I-42/98
- Omsorgslønn – står følgende:
«Hovudformålet med omsorgslønnsordninga er å bidra
til best mogeleg omsorg for dei som treng hjelp i dagleglivet og
å gjere det mogeleg for private omsorgsytarar å halde fram med omsorgsarbeidet.»
Rundskrivet slår også fast at det er kommunen som
avgjør om det skal gis omsorgslønn til den som søker, og om hvor
høy lønnen skal være. Det påpekes også at ordningen med omsorgslønn
gir noe større rom for kommunalt skjønn enn det som gjelder andre sosiale
tjenester. Rundskriv I-42/98 nevner enkelte momenter som er relevante
når kommunene skal vurdere om det skal tilbys omsorgslønn:
a) Om omsorgsarbeidet
er særlig tyngende.
b) Om omsorgsarbeidet gjelder nødvendige
omsorgsoppgaver.
c) Om omsorg fra søkeren er det beste for
den som trenger hjelp.
d) Kommunens ressurser.
Det påpekes imidlertid at også andre hensyn
kan være relevante, og at de momentene som er nevnt, ikke er vilkår
for omsorgslønn. Kommunene kan derfor velge å tilby omsorgslønn
selv om ingen – eller bare noen av de nevnte momenter – er til stede.
Kommunene har plikt til å sette av midler til omsorgslønn i sine
budsjetter og kan ikke avslå en søknad fordi dette ikke er gjort.
Ifølge rundskrivet, pkt. 3.4, kan allikevel kommunene legge en viss
vekt på sin egen økonomi i vurderingen av om det skal tilbys omsorgslønn
i det enkelte tilfelle. Kommunene tar stilling til hvilken tjenesteform
som skal velges, og kan ta stilling til hva som økonomisk sett er
mest formålstjenlig. I enkelte kommuner settes det tak på hvor høy
omsorgslønnen kan være. Departementet understreker imidlertid i
rundskrivet at hver enkelt søknad skal avgjøres etter en individuell,
skjønnsmessig helhetsvurdering der omsorgslønn blir sett i sammenheng
med andre pleie- og omsorgstjenester. Det er altså kommunen som
avgjør hvor mange timer med omsorg det skal ytes lønn for, og hvor
høy timelønnen skal være. I rundskrivet vises det til at mange kommuner
benytter det laveste lønnstrinnet for hjelpepleier, og at departementet
råder den enkelte kommune til å yte høyere lønn dersom det er grunn
til det, f.eks. når omsorgsyteren har relevant bakgrunn for å utføre
omsorgsarbeid. For å utføre omsorgsarbeid kan tjenesteyteren motta
pensjonspoeng i folketrygden tilsvarende en inntekt på 4,5 G. (Grunnbeløpet
er 85 245 kroner per 1. mai 2013). Poengene er ikke avhengig av
at man faktisk mottar omsorgslønn, eller hvor høy den eventuelt
er. Omsorgslønn er skattepliktig inntekt. Etter regelverket er det
altså opp til den enkelte kommune å avgjøre hvem som skal tildeles
omsorgslønn, om det skal tildeles omsorgslønn, og hvor høye ytelsene
skal være, både timesatsen og omfanget. Dette fører naturlig nok
til at ordningen med omsorgslønn fungerer svært forskjellig fra
kommune til kommune, og at tjenesten lønnes på svært forskjellig
nivå i kommunene, noe som innebærer at personer som yter omsorg
for familiemedlemmer eller nære slektninger, behandles ulikt avhengig
av i hvilken del av landet ytelsen gis. For dem som mottar omsorgen,
betyr disse forskjellene at man i enkelte deler av landet har mindre
mulighet for å kunne motta omsorgshjelp fra sine nærmeste.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at i Innst. S nr. 294
(1996–1997) til St.meld. nr. 50 (1996–1997) fremmet Fremskrittspartiets medlemmer,
sammen med Senterpartiets og Kristelig Folkepartis medlemmer, forslag
om at staten skal delfinansiere kommunenes omsorgslønn med 50 prosent
En slik ordning ville, slik disse medlemmer ser det,
ha gjort det mulig å etablere en ordning som førte til mer likhet
i ytelsene i alle deler av landet innenfor dagens ordning med kommunalt
ansvar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiets primære
standpunkt er imidlertid statlig overtakelse av ansvaret for sosiale
ytelser og en betaling av utgifter der pengene følger den enkelte bruker. Disse
medlemmer har merket seg at svært mange av klagesakene som
behandles hos fylkesmennene, gjelder omsorgslønn. Disse medlemmer finner
dagens ordning lite tilfredsstillende og mener at tilbudet om å
kunne motta omsorg fra nær familie og slektninger bør være tilnærmet
likt over hele landet. At tilbudet skal være tilnærmet likt, baseres
på de faktiske, relevante levekostnader i de forskjellige deler
av landet, og innebærer en differensiering av satsene i overensstemmelse
med levekostnadene. Disse medlemmer ser problemet
med å pålegge kommunene nye utgifter til sosiale ytelser innenfor
dagens finansieringssystem. Det fremmes derfor forslag om at departementet
skal utarbeide normerte satser for tildeling av omsorgslønn for
å oppnå større likhet for omsorgsytere i hele Norge
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem sak om
å innføre bindende, normerte satser og kriterier for omsorgslønn.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til Innst. 375 S (2012–2013)
der disse partier fremmet forslag om å sikre at satsene for kommunal omsorgslønn
øker, at mottakere av omsorgslønn får rett til feriepenger, og at
det gis rett til omsorgslønn i inntil tre måneder etter at et funksjonshemmet
barn dør, samt rett til dagpenger.
Komiteen støtter regjeringens
forslag om å utvikle en nasjonal strategi for frivillig arbeid på
helse- og omsorgsfeltet, der målet er å rekruttere og beholde frivillige
i omsorgstjenesten, styrke sosiale nettverk og redusere ensomhet.
Komiteen viser til at det er
et stort potensial for å få flere til å delta i og utføre frivillig
arbeid (Respons Analyse 2012), og merker seg at personer med innvandrerbakgrunn
og unge voksne i aldersgruppen 18–25 år er de mest positive til
å gjøre mer frivillig arbeid. Komiteen mener at økt
satsing på ungdom i frivilligheten vil kunne bidra til økt rekruttering
til omsorgsyrkene. Komiteen vil i tillegg vise til gruppen
friske eldre som en voksende gruppe som kan ta del i den frivillige
innsatsen.
Komiteen støtter regjeringens
satsing på opplæring av frivillighetskoordinatorer i regi av Verdighetssenteret
i Bergen og etablering av nasjonal sertifiseringsordning for livsgledesykehjem
i regi av Stiftelsen Livsglede for eldre. Komiteen vil
fremheve eldresentre som viktige sosiale tiltak som skaper aktivitet,
og som motvirker ensomhet, og viser til forslaget i revidert nasjonalbudsjett
for 2013.
Komiteen viser til at eldresentre
når svært mange, og de utløser en betydelig frivillig innsats på lokalt
plan. Betydningen av kontakt på tvers av generasjoner tilsier at
eldresentre med fordel kan lokaliseres sammen med eller i tilknytning
til andre aktiviteter, som for eksempel kulturhus.
Komiteen viser til en enstemmig
komitémerknad i Innst. S. nr. 50 (2006–2007):
«Komiteen vil påpeke at eldresentrene er et viktig
forebyggende tiltak. Det vil kunne utsette behovet for andre tjenester.
Det vil også kunne aktivisere, ta vare på og bruke mange eldre frivillige
som ønsker å gjøre en innsats i eget lokalmiljø. Det er viktig at
eldresentrene får en stabil og forutsigbar økonomi. Mange eldresentre
får midler fra sin kommune bare for ett år om gangen, noe som skaper
usikkerhet for både ansatte og frivillige. Eldresentrene må også
ha en stabil fast arbeidskraft av ulike personellkategorier. Sammen
med de frivillige kreftene ligger det store ressurser i eldresentrene
som må utnyttes og brukes i tiltakskjeden. Samarbeid med andre tjenester
i kommunen er nødvendig og viktig. Ikke minst er det slik at eldresentrene
kan bli godt kjent med sine brukere lenge før de trenger omsorgstjenester.
Eldresentrenes personell kan gi verdifulle bidrag til andre tjenester
i kommunen ved behov.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser videre til merknad i samme
innstilling fra komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti:
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti ber Regjeringen komme til Stortinget med forslag til
et eget stimuleringstilskudd for utvikling av eldresentre etter
modell fra stimuleringstilskudd for utbygging av sykehjem og omsorgsboliger.
Stimuleringstilskuddet for utvikling av eldresentre bør vare hele
perioden for omsorgsplanen 2015 og gå til å etablere nye eldresentre,
og der det allerede eksisterer, gå til utvikling og utvidelse av
tilbudet.»
Disse medlemmer vil fremheve
hvordan eldresentrene er et viktig bidrag for eldre som ønsker å benytte
seg av disse. Disse medlemmer er av den oppfatning
at eldresentre bidrar til økt trivsel og livsglede for dem som nyttiggjør
seg av sentrene. Det er imidlertid viktig å understreke at ikke
alle eldre har behov for slike tilbud, og det presiseres i den sammenheng
at eldre selv må velge hvilke tilbud de skal nyttiggjøre seg av. Disse
medlemmer ønsker derfor å fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en
ordning med stimuleringstiltak eller øremerkede driftstilskudd til
eldresentre i Norge.»
Komiteen viser til
at undersøkelser viser at eldresentre/aktivitetssentre for eldre
har god helsefremmende og forebyggende effekt. Tilbudet stimulerer
sosial aktivitet, bra kosthold, fysisk aktivitet som fremmer balanse
og forebygger fall etc.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til Innst. 424 L (2010–2011)
der Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti fremmet forslag om lovfestet
kommunal plikt til tilbud om eldresenter. Disse medlemmer viser
til at aktivitetssentre for eldre kan drives av kommuner, pensjonistforeninger,
frivillige organisasjoner eller andre.
Komiteen mener at
kommuner må samarbeide med etablerte, frivillige organisasjoner
om rekruttering og oppfølging av frivillige. Komiteen mener frivillighetskoordinatorer
i kommunene vil kunne bidra til en organisering av den frivillige
innsatsen som vil tjene både omsorgstjenesten, de frivillige organisasjonene
og de frivillige selv enten de er tilknyttet en organisasjon eller
ikke. Kommunene bør invitere organisasjonene inn i et samarbeid
der det dras veksler på de frivillige organisasjonenes kompetanse
og erfaring i å drive frivillig arbeid, og der det lages ordninger
der de frivillige organisasjonene kan bidra. Komiteen viser
til at bare 20 prosent av kommunene har utviklet en lokal frivillighetspolitikk,
og vil påpeke behovet for dette.
Komiteen vil understreke at mottakere
av omsorgstjenester er en sårbar gruppe, og at målet for opplæringen
av frivillige må være å sikre et verdig, kunnskapsbasert og godt
samspill mellom de frivillige, de ansatte og mottakerne av tjenestene
og deres pårørende.
Komiteen viser til at ideelle
organisasjoner fortsatt vil være viktige medspillere for å møte
de utfordringer og muligheter de demografiske endringene medfører
for eldreomsorgen. Komiteen viser til at hovedorganisasjonen
Virke har uttrykt bekymring for at de ideelle tjenesteleverandørene
i helse- og sosialsektoren er borte i løpet av en periode på 5–10 år
om det ikke tas nye politiske grep.
Komiteen viser til at det i NOU
2011:11 «Innovasjon i omsorg» ble foreslått en målsetting om at inntil
25 prosent av den samlede omsorgssektoren skal være organisert og
drevet av ideell virksomhet innen 2020. Komiteen viser
til at regjeringen i denne meldingen signaliserer at den ønsker
å snu dagens utvikling der ideelle aktørers andel av tjenesteytingen
er synkende, og at det varsles en økt satsing på ideell sektor. Komiteen støtter
dette.
Komiteen vil vektlegge ideelle
organisasjoners rolle i å utvikle helse- og omsorgstjenestene i årene
framover. Historisk sett har de sett behov for tilbud til utsatte
grupper og startet tilbud som det offentlige senere har overtatt.
Det er viktig å legge forholdene til rette for at ideelle organisasjoner
kan være en samarbeidspartner for det det offentlige. Samarbeidsavtalen
med seks overordnede prinsipper for god samhandling, som er inngått
mellom regjeringen og ideell sektor om statlige helse- og sosialtjenester,
og den videre oppfølgingen av samarbeidsavtalen mellom ideell sektor
og KS er svært gode tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser i den sammenheng til
Innst. 294 S (2009–2010) med forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre
og Kristelig Folkeparti om å utnevne et offentlig utvalg for å utarbeide
et forslag til en norsk samfunnskontrakt på områdene helse, sosial
og omsorg. Disse medlemmer ser samarbeidsavtalen
mellom regjeringen og ideell sektor som en oppfølging av dette forslaget.
Det er viktig at samarbeidsavtalen følges opp av regjeringen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til Fremskrittspartiets forslag
fra mars 2010, Dokument 8:68 S (2009–2010), hvor det ble foreslått å
utarbeide en samfunnskontrakt for å kunne gi ideell sektor en større
grad av forutsigbarhet, på linje med det en har i en rekke andre
land i Europa. Det vises til at det er signaler om at store deler
av tilbudet fra ideell sektor innen tjenesteyting relatert til helse,
omsorg og sosiale tjenester kan bli borte i løpet av 5–10 år. Forslaget
gikk ut på å sette ned et bredt sammensatt utvalg bestående av det
offentlige, private ideelle og private kommersielle aktører, for
å kunne få belyst hva som hemmer og hva som fremmer et fornuftig
samarbeid, samtidig som det ikke fører til konkurransevridning og
kan komme i konflikt med lover og avtaler. Regjeringspartiene støttet
dessverre ikke forslaget. Disse medlemmer vil fremholde
at det er viktig med et mangfold av tjenesteleverandører nettopp
fordi den norske befolkningen representerer ulike grupper og ulike
behov. Derfor må den politiske innsatsen rettes mot å sikre befolkningen
kvalitativt gode tilbud fremfor å drive en ideologisk kamp som reduserer
og fjerner viktige bidragsytere til tjenesteleveranse innen sektoren.
Komiteen er glad for
at regjeringen vil utnytte handlingsrommet EØS-regelverket gir for
hvordan offentlige myndigheter kan kjøpe tjenester av ideelle organisasjoner.
Handlingsrommet består av egne anskaffelsesprosesser for ideelle,
langsiktige avtaler og et samarbeid om utvikling og innovasjon i
forkant av anskaffelsen. Komiteen imøteser utredningen
fra det offentlige utvalget som er nedsatt for å gjennomgå den særnorske
delen av anskaffelsesregelverket og vurdere hvilke særlige regler
som skal gjelde for tjenester som helse- og sosialtjenester.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil
bemerke at Kristelig Folkeparti lenge har påpekt mulighetsrommet
i EØS-avtalen for ideell sektor innen helse-, omsorgs- og sosialtjenester.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til høringsinnspill
fra Hovedorganisasjonen Virke som vektlegger at ideell sektor ut fra
sin organisering med landsomfattende organisasjoner er godt rustet
til både å øke omfang av tjenester og utvikle nye tjenester. Virke
viser til at ideelle aktører er godt posisjonert til å arbeide med
vertikal innovasjon på tvers av forvaltningsnivåene og horisontal
innovasjon i mellomrommet mellom kommunale tjenester og lokalsamfunnet.
Vi trenger ideelle aktører med et bevisst, samfunnsmessig verdigrunnlag
og tradisjoner for å drive innovasjon og nyskaping.
Disse medlemmer viser til Innst.
77 S (2011–2012) der Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti
fremmet forslag om et forenklings- og avbyråkratiseringsprogram
for frivillig og ideell sektor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at i den samme innstillingen
fremmet Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti forslag om at
regjeringen bes sikre at hensyn til sosial kapital og frivillighet
blir samfunnspolitiske mål på linje med verdiskaping og bærekraftighet.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil
vise til at ideelle aktører av historiske årsaker har høyere pensjonskostnader
enn kommersielle aktører, og vil understreke behovet for å løse
ideell sektors utfordringer på pensjonsområdet.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen snarest finne løsninger
for pensjonsutfordringene som ideell sektor innen helse-, omsorgs-,
sosial- og barnevernstjenester har.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti støtter en nasjonal strategi
for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet, men viser til høringsinnspill
fra Røde Kors som etterlyser konkretisering av strategien. Røde
Kors anbefaler at strategien konkretiseres med delprosjekter med
klare mål og ansvarsbeskrivelser. Disse medlemmer støtter dette
og vil understreke at frivillige organisasjoner må ha en sentral
rolle både i konkretiseringen av strategien og i gjennomføringen.
Disse medlemmer viser til at
Røde Kors i sitt høringsinnspill til meldingen skriver at det er
et stort potensial for frivillig innsats i omsorgssektoren, men
at dette krever lokal oppfølging. Røde Kors påpeker at det har gått
seks år siden forrige frivillighetsmelding, og at bare 20 prosent
av kommunene har utviklet en egen frivillighetspolitikk til nå.
Røde Kors har bedt om en utredning av frivillighetens rolle i eldreomsorgen.
Disse medlemmer viser til at
Frivillighet Norge i sitt høringsinnspill etterlyser en helhetlig
frivillighetspolitikk, ved at målsettingen er vekst og utvikling
i hele frivillig sektor. De trekker parallell til en helhetlig næringspolitikk
som sikrer at politikken på beslektede områder innenfor næringslivet
henger sammen. Frivillighetspolitikken bør sørge for at tiltakene
innenfor for eksempel idrettspolitikken, kulturpolitikken og helse-
og omsorgspolitikken, bidrar til å realisere ambisjonen om vekst
og utvikling i frivilligheten. De mener det bør oppnevnes et offentlig
utvalg med representanter fra frivilligheten. De mener utvalget
bør utrede sektoren, blant annet med fokus på potensialet for å
øke deltakelsen i hele frivillig sektor gjennom å skaffe mer kunnskap
om hva som motiverer til deltakelse, og hvilke betingelser som må
være til stede for at de frivillige organisasjonene kan rekruttere
bredere. De mener det er de frivillige organisasjonene som har best
utgangspunkt for å øke den frivillige innsatsen.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener
frivillig sektor må gis en forpliktende plass i samfunnet for å
løse framtidens utfordringer. Det er i rommet som offentlig og ideell sektor
skaper sammen, at fremtidens løsninger ligger. Dette medlem vil
ha mål om at 25 prosent av helse- og omsorgstjenestene skal komme
fra ideell sektor innen 2025, slik også den offentlige utredningen
(NOU 2011:11) som ligger til grunn for stortingsmeldingen, anbefalte.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for at 25 prosent av helse- og omsorgstjenestene utføres av ideell
sektor innen 2025.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at det skal utarbeides en
nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet.
Strategien skal bygge på erfaringene som allerede finnes, og på
plattformen som er utarbeidet for samhandlingen mellom kommunene
og Frivillighet Norge, og skal utarbeides i samarbeid med KS og Frivillighet
Norge. Flertallet viser videre til at regjeringen
også har tatt initiativ til å utarbeide en prinsipperklæring for
dialog og samspill med frivillige organisasjoner. Prinsipperklæringen
skal bidra til større forutsigbarhet og felles forståelse hos partene om
den overordnede frivillighetspolitikken. Prinsipperklæringen skal
omtale intensjoner og verdier for dialog og samspill med frivillige
organisasjoner og omhandle de frivillige organisasjonenes rolle
og egenart.
Komiteen er enig med regjeringen
i at en framtidsrettet og god omsorgstjeneste må legge større vekt
på aktivisering, både fysisk og sosialt. En rekke undersøkelser
tyder på at det er på det sosiale og kulturelle området og når det
gjelder hverdagsliv, mat og måltider, opplevelser og fellesskap,
at dagens kommunale omsorgstjeneste ikke er god nok. Komiteen vil
spesielt understreke at «Inn på tunet-ordninger» er eksempel på
arenaer for dagtilbud til ulike brukergrupper, som nettopp bidrar
til aktiv omsorg. Komiteen vil understreke at det
er stort potensial for utvikling av slike samarbeidsprosjekter mellom
næring og den offentlige pleie- og omsorgstjenesten.
Komiteen mener at den kulturelle
spaserstokken er en ordning som bidrar til at eldre blir inkludert i
lokalt kulturliv. Komiteen vil understreke behovet
for at dette tilbudet videreutvikles. Komiteen viser
til at terapeutisk bruk av sang og musikk mot uro og depresjon ved
demens viser seg å kunne redusere både utagering og medikamentbruk
hos eldre. Det er stort behov for å integrere kulturformidling som
metode i behandling og pleie, og for at ny praksis kan utvikles,
spres og tas i bruk i hele landet. Komiteen støtter
opprettelsen av et nasjonalt kompetansesenter innen kultur, helse
og omsorg i Levanger, som skal samarbeide med andre etablerte fag-
og forskningsmiljø på området. Komiteen ser også positivt
på at det arrangeres konsensuskonferanser som vurderer nye kvalitetssikrede
metoder og behandlingsformer.
Komiteen mener regjeringens satsing
på mat, måltider og ernæring i omsorgstjenestene er svært viktig. Komiteen viser
til at det siden 2010 er satt av midler i statsbudsjettet til ulike
kompetansehevende tiltak innenfor ernæring. Dette har ført til økt
fokus på ernæring i omsorgstjenestene, noe som er viktig fordi mange
brukere av omsorgstjenestene er i en sårbar ernæringssituasjon. Komiteen viser
til Helsedirektoratets anbefalinger om at alle som møter helse-
og omsorgstjenesten, skal få vurdert ernæringsstatus som en nødvendig
del av et klinisk undersøkelses- og behandlingstilbud.
Komiteen mener det er viktig
at personer i risikosonen for feilernæring får en ernæringsplan
med dokumentasjon om ernæringsstatus, behov, matinntak og målrettede
tiltak. Komiteen støtter arbeidet for at ernæring
skal være en integrert del av behandlingstilbudet i helse- og omsorgstjenesten.
Komiteen har merket seg at det
er påvist at mellom 10 og 60 prosent av pasientene i sykehus og beboere
i sykehjem er underernærte, og at underernæring og feilernæring
også forekommer blant eldre hjemmeboende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti har tidligere pekt på at det i Sverige
har vært satset bevisst på bruk av personer med ernæringsfaglig kompetanse,
og at overført til norske forhold kan det vises til at dette ville
gi en kostnadsbesparelse på 800 mill. kroner i året ved å forebygge
og behandle underernæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at mange leger, sykepleiere og helsefagarbeidere ikke har tilstrekkelig
kunnskap om ernæring, og at tilgangen på ernæringsfaglig kompetanse
er langt lavere i Norge enn i land det er naturlig å sammenligne
seg med. Eldre, pasienter med kroniske eller sammensatte lidelser,
kreftsyke, diabetikere, nyresyke og lungesyke er alle grupper med
behov for og med dokumentert effekt av profesjonell ernæringsbehandling
og kostveiledning. Kostveiledning og ernæringsbehandling er vist
å være samfunnsøkonomisk lønnsomt i tillegg til det perspektivet
at langt færre utvikler eller forverrer sitt sykdomsbilde. I Sverige
er det ansatt en diettist i hver kommune, og det er forventet en
samfunnsøkonomisk besparelse på 1–1,5 mrd. kroner som følge av dette
tiltaket. Disse medlemmer mener norske kommuner må
stimuleres til å gå i samme retning, og fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen vurdere om det skal opprettes
en tilskuddsordning som stimulerer kommunene til å knytte til seg
personer med klinisk ernæringsfaglig kompetanse.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at stadig flere eldre har sine egne tenner når de kommer
på sykehjem eller har behov for hjemmesykepleie. Det er også dessverre
et faktum at tannhelsen til disse pasientene forverres meget raskt
både som en følge av medisinering og på grunn av manglende tannstell
og munnhygiene. Disse pasientene har i dag rett til hjelp fra den offentlige
tannhelsetjenesten som fylkeskommunene har ansvaret for. Disse
medlemmer viser til at mange av disse pasientene i en årrekke
har gått til sin egen faste tannlege til kontroll 1–2 ganger i året.
Etter at pasientene kommer under den offentlige tannhelsetjenestens
ansvar, går gjerne kontrollhyppigheten ned samtidig som den burde
vært økt på grunn av medisinsk tilstand og som følge av øvrig behandling. Disse
medlemmer viser også til at sykehjemspasienter må betale
så stor andel av trygden sin til det offentlige at det er umulig
for dem å fortsette hos sin primærtannlege selv om de skulle ønske
det. Disse medlemmer viser også til at en slik kontinuitet
hos den behandleren pasienten har stor tiltro til, og som kjenner
pasienten godt, forutsetter at vedkommende tannlege har avtale med
den fylkeskommunale tannhelsetjenesten. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for ordninger som
gjør det mulig for pasienter som mottar hjemmesykepleie eller sykehjemstilbud,
å kunne fortsette hos sin faste tannlege, og at denne refunderes
fra det offentlige på lik linje med det en offentlig tannhelseklinikk
ville få for samme type behandling.»
Komiteen viser til
at eldre som er på sykehjem eller mottar hjemmesykepleie, har rett
til tannhelsetjenester fra fylkeskommunen. Det er flere eldre som beholder
sine egne tenner fordi tannhelsen til befolkningen er bedret. Komiteen ser
positivt på at flere fylkeskommuner har satt i gang tiltak for å
gi opplæring om tannhelse til helse- og omsorgspersonell i kommunene.
Helsedirektoratet har også utviklet et e-læringstilbud rettet mot
personellet i omsorgstjenestene, hvor det legges vekt på å gi opplæring
i praktisk munnstell, samt en innføring i de mest vanlige sykdomstilstandene
i munnen. Komiteen er klar over at fylkeskommunene
har frihet til å organisere sitt tilbud slik de finner det hensiktsmessig,
inkludert inngå avtaler med andre tannleger. Komiteen er
kjent med at tannhelsetjenesteloven er under revisjon, og at tilbudet
til eldre både i sykehjem og som mottar hjemmetjenester, skal vurderes. Komiteen vil
understreke behovet for forebygging og et faglig godt tannhelsetilbud
for denne gruppen.
Komiteen er enig med regjeringen
i behovet for en faglig omstilling av den kommunale helse- og omsorgstjenesten
med større vekt på rehabilitering, forebygging og tidlig innsats. Komiteen mener
at rehabilitering skal være en naturlig og selvstendig del av all
behandlingsinnsats og pleie. Hverdagsrehabilitering er forebygging
og rehabilitering som vektlegger den enkeltes mestring i hverdagen,
uansett funksjonsnivå, og som dermed kan utsette mer omfattende
pleiebehov.
Komiteen viser til at dersom
hverdagsrehabilitering skal tilbys i mye større omfang enn i dag,
må hjemmetjenesten kunne dra veksler på fagteam der både hjemmehjelp,
helsefagarbeidere, sykepleiere, leger, fysioterapeuter og ergoterapeuter
m.fl. inngår. Den moderne omsorgstjenesten krever derfor økt kompetanse
i førstelinjen og mer tverrfaglig arbeid. Komiteen støtter
regjeringens satsing for å stimulere kommuner til å ta i bruk ulike
modeller for hverdagsrehabilitering. Komiteen vil
i den forbindelse understreke behovet for kunnskapsformidling, veiledning
og kompetanseformidling i kommunene. Komiteen mener
også dette nødvendiggjør flere ergoterapeuter i den kommunale pleie-
og omsorgstjenesten.
Komiteen deler regjeringens syn
på at det er behov for å legge større vekt på rehabilitering, forebygging
og tidlig innsats, og at rehabilitering ses på som en del av behandlingen
etter ulykke eller sykdom. Komiteen er enig i at
hverdagsrehabilitering krever tverrfaglig kompetanse og innsats,
og at satsing på dette området vil øke brukerens opplevelse av mestring
og empowerment.
Komiteen understreker at mange
fortsatt vil ha behov for spesialisert rehabilitering. Dette utføres i
dag både i spesialisthelsetjenesten og i de kommunale helse- og
omsorgstjenestene. Mange kronisk syke og funksjonshemmede m.fl.
er avhengig av et godt habiliterings- og rehabiliteringstilbud der
de bor. Samtidig er en del kompliserte rehabiliteringsprosesser
av en slik art at de vanskelig kan utføres i kommunene. Komiteen understreker
betydningen av at kommunen har kjennskap til de rehabiliteringstilbudene
som finnes, og at klare henvisningsrutiner gjør at de som trenger
slik spesialisert rehabilitering, får tilgang til den.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener allikevel, i tråd med
flere av høringsinstansene, at det er viktig å skille mellom hverdagsrehabilitering
og spesifikk rehabilitering. Disse medlemmer viser
til at Riksrevisjonen i 2012 konkluderte med at det ikke har vært
noen dokumenterbar styrking av rehabiliteringstilbudet i spesialisthelsetjenesten
siden 2005. Det er avgjørende for mange pasientgrupper at rehabiliteringen
starter så raskt som mulig for å oppnå best mulig resultat. Det er
derfor bekymringsfullt at rehabiliteringstjenesten i mange helseforetak
nå er truet av nedbygging, før primærhelsetjenesten har bygd opp
tilstrekkelig kapasitet til å yte tjenester av minimum samme omfang og
kvalitet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det
ikke er overført oppgaver til kommunene på rehabiliteringsfeltet
som følge av Samhandlingsreformen. Flertallet vil
understreke at pasienter som har behov for spesialisert rehabilitering
i spesialisthelsetjenesten, skal få dette.
Komiteen registrerer
at det i høringer til meldingen gis uttrykk for at det er behov
for en styrking av både ergoterapi og fysioterapisatsingen i kommunene.
Som følge av Samhandlingsreformen skrives pasienter tidligere ut
fra spesialisthelsetjenesten enn tidligere, og opptrenings- og behandlingsbehovet
er større i kommunene nå enn før. På denne bakgrunn deler komiteen derfor
Norsk Fysioterapeutforbund sin bekymring over at KOSTRA-tall viser
en nedgang i fysioterapeutårsverk. Komiteen vil også
vise til enstemmig komité som i Innst. 212 S (2009–2010) pekte på
at
«Det er bred enighet om at habilitering og rehabilitering
ikke har hatt det fokus som feltet fortjener. Kunnskap om hvilke
tilbud som finnes og hva slags habilitering og rehabiliteringsopplegg
som gir best hjelp for ulike pasientgrupper, er fragmentert og mangelfull.
Det går også fram av undersøkelser at det er tilfeldig hvilke pasienter
som får relevant og tilstrekkelig habilitering og rehabilitering
og hvilke som ikke får det. Det er derfor etter komiteen s mening
behov for mer og bedre forskning på habilitering og rehabilitering,
og bedre og mer systematisk samarbeid mellom habiliterings- og rehabiliteringsfeltet
og det øvrige helsevesenet».
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at den neste store helsepolitiske
reformen må komme innen rehabilitering, og at det må innføres fritt
rehabiliteringsvalg slik at alle som har rett til behandling, skal
ha rett til å velge hvor tilbudet skal gis, blant forhåndsgodkjente
institusjoner.
Komiteen vil peke
på behovet for en mer sømløs ivaretakelse av pasientens rehabiliteringsbehov ved
overføring fra spesialist- til primærhelsetjenesten, og mener dette
kan løses ved å bygge opp ambulerende rehabiliteringsteam i helseforetakene
som kan bistå kommunene i deres arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har i Innst. 212 S (2009–2010)
og flere ganger i Stortinget fremmet forslag om en forpliktende
nasjonal opptrappingsplan for habiliterings- og rehabiliteringsfeltet,
sist gang ved behandlingen av Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal
helse- og omsorgsplan. Disse medlemmer mener en slik plan
må sikre at kvaliteten og kompetansen i habiliterings- og rehabiliteringstilbudet
styrkes, og at planen skal legge til grunn et fortsatt sterkt innslag
av ideelle og andre private tilbud. Nasjonale spesialiserte kompetansemiljøer
må styrkes. Frem til planen er iverksatt, skal regjeringen sikre
at eksisterende tilbud har langsiktige avtaler og forutsigbare rammer
som sikrer videre drift. På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme en nasjonal opptrappingsplan
for habilitering og rehabilitering etter modell fra opptrappingsplanen
for psykisk helse. Planen skal inneholde forslag til utbygging av
tilbudet både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten,
samt beskrivelse av tiltak for bedre organisering av tilbudet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at vi har nå lenge hørt
snakk om «eldrebølgen». I en viss forstand kan vi si at vi allerede
er oppe i en situasjon med økt antall eldre. Mens det i 1950 bare
var vel 8 prosent eldre 67 år og over, er dagens andel vel 14 prosent,
og andelen vil øke ytterligere, til 19 prosent i 2030 og 22 prosent
i 2050. Andelen barn og unge under 15 år vil fortsatt synke, til
om lag 17 prosent i 2050.
Utfordringen vi står overfor, skyldes bare delvis det
faktum at vi blir eldre (flere på toppen av pyramiden); vel så viktig
er de lave fødselstallene som betyr at det blir færre i bunnen,
færre i produktivt arbeid. Velferdstjenestene kommer derfor i en
skvis mellom mangel på arbeidskraft på den ene siden og økonomien
på den andre siden, noe som igjen skal veies opp mot innbyggernes
krav og behov.
I Fredricia kommune i Danmark har de tatt denne utfordringen
på alvor og startet prosjektet «Længst muligt i eget liv». Prosjektets
visjon er å ha en kommune med aktive og ressurssterke eldre som
gjennom forebygging, rehabilitering, teknologi og sosiale nettverk
er lengst mulig i sitt eget liv. De har foretatt et paradigmeskifte
i sin tilnærming til en pasient med et hjelpebehov. Tidligere ga
man hjelp ut fra det brukeren etterspurte, og som denne mente å
ha krav på, og før hjelpebehovet vokste, ble hjelpen øket og til slutt
var brukerne så hjelpetrengende at de trengte en sykehjemsplass.
Nå «bombarderer» kommunen nye brukere med besøk i en kort periode.
Tittelen hjemmehjelp er skiftet ut med hjemmetrener. De kan komme
opp til sju ganger om dagen, men det gis minst mulig kompenserende
hjelp. Hjemmetreneren ser etter muligheter til å trene opp gamle
ferdigheter. De arbeider med «hendene på ryggen» og veileder brukeren.
På den måten går en fra avhengighet til selvhjulpenhet.
Gjennom proaktiv, tidlig innsats med fokus på
rehabilitering og forebygging og ved å dreie fra behandling til
tidlig oppsporing, med endret fokus fra begrensninger til ressurser,
har Fredricia kommune oppnådd oppsiktsvekkende gode resultater.
444 nye brukere har vært gjennom et rehabiliteringsforløp. 44,8 prosent
ble avsluttet som helt selvhjulpne. 39,9 prosent ble avsluttet med
lettere hjelp enn det de etterspurte. Hele 84,7 prosent har altså
fått bedre livskvalitet og det liv de ønsker å gjenoppta. Prosjektet
karakteriseres som en vinn-vinn-vinn situasjon. Det gir glade og
tilfredse borgere med økt livskvalitet, stolte medarbeidere med
lavere sykefravær, økonomisk gevinst for kommunen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det også ble foretatt en gjennomgang av brukere som allerede
mottok hjelp fra kommunen. Hele 37 prosent ble vurdert til å ha
et rehabiliteringspotensial. 35 pasienter deltok i programmet. 11
av disse pasientene ble helt selvhjulpne, og 20 hadde i ettertid
bruk for vesentlig mindre hjelp.
Disse medlemmer vil vise til
at dette prosjektet bygger på god samhandling. Evalueringen viser
en imponerende enighet mellom faglig og politisk lederskap, og profesjonskamp
er helt fraværende. Det er stor brukertilfredshet da de aller fleste
er glad for å kunne gjenvinne uavhengigheten.
Disse medlemmer viser til at
en slik tilnærming gir økt verdighet og mulighet for mange eldre til
å kunne klare seg selv i størst mulig grad så lenge som mulig. Disse
medlemmer viser videre til at dette frigjør ressurser som
kan benyttes på økt kvalitet på pleien til dem som fortsatt har
behov for tradisjonell pleie, samt til å sikre at det er tilstrekkelig
kapasitet på tilbudet når behovet er der. Disse medlemmer viser
til at flere danske kommuner nå tar etter Fredericia kommune, og
mange norske kommuner har vist interesse. Disse medlemmer mener at
staten må kunne stille til disposisjon omstillingsmidler slik at
norske kommuner kan ta i bruk denne tilnærmingen, og fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om egne
omstillingsmidler for norske kommuner som implementerer strategien
som ligger i prosjektet 'Længst muligt i eget liv' som en kjenner
det fra Fredericia kommune i Danmark.»
Disse medlemmer viser til at
et godt tilbud innenfor fysioterapi er svært viktig sett i sammenheng
med en kvalitetsmessig sterk eldreomsorg. I denne forbindelse vil disse
medlemmer peke på de store mangler som i dag finnes innenfor
rammeverket for denne tjenesten, og vil vise til sine forslag om
en ny finansieringsordning basert på prinsippet om at pengene skal
følge brukeren. Når en lege eller en relevant myndighet har godkjent
et behandlingsopplegg for en pasient hos en fysioterapeut, skal
pasienten selv kunne velge tjenestetilbyder som så får betalt av
folketrygden for behandlingen samt egenandelen. Ordningen med avtaler
og hjemler bør fjernes, og det bør være fri etableringsrett og like
vilkår for alle fysioterapeuter og institutter. Subsidiært bør alle
avtalehjemlene gjennomgås, og det bør også legges opp til avtalehjemler
tillagt institutter i tillegg til den enkelte fysioterapeut. Videre
ser disse medlemmer klart behovet for en enhetlig
betalingsordning.
Disse medlemmer vil igjen vise
til prosjektet «Længst muligt i eget liv» i Fredericia i Danmark. Kommunen
legger vekt på tidlig innsats og forebygging. Når kommunen varsles
om at en person har et omsorgs-/pleiebehov, kan det settes inn 7–8
personer for å arbeide med vedkommende. Fysioterapeuter/ergoterapeuter
har en vesentlig oppgave i å kartlegge pasientens funksjonsnivå
med fokus på hva pasienten selv kan klare. Så lages det et opplegg
for å styrke disse funksjonene samt et treningsopplegg hvor hjemmetrenere
arbeider for å gjøre pasienten mest mulig selvhjulpen.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av refusjonsordningene for fysioterapi med den hensikt å lage et
enhetlig regelverk for hele landet.»
Komiteen viser til at 70 000
i Norge har demens, og at tallet vil være doblet i 2040. Helsedirektoratet
har nylig på bakgrunn av kartlegging av tabuene knyttet til demenssykdom
startet en kampanje for økt åpenhet. Komiteen støtter
målet om økt åpenhet omkring hjernesykdommen demens. Komiteen mener
det er viktig å stimulere til åpenhet blant annet fordi tidlig diagnose
gir mer tid til planlegging og tilrettelegging, samt til å avdekke
eller utelukke andre sykdommer. Komiteen understreker
at det er viktig at personer med demens får medisinsk oppfølging
slik at de ikke må leve med smerter som kan behandles dersom de
oppdages.
Komiteen viser til demensplan
2015 «Den gode dagen» der ett av hovedmålene er at landets kommuner
i 2015 bør kunne tilby et tilrettelagt dagaktivitetstilbud for personer
med demens. Komiteen mener denne målsettingen er
viktig å nå. Regjeringen etablerte et eget øremerket stimuleringstilskudd
til etablering av dagaktivitetsplasser i kommunene fra og med 2012.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til at målet er å innføre en lovfestet
plikt for kommuner til å tilby dagtilbud til personer med demens
når tilbudet er bygget videre ut.
Komiteen mener dagtilbud
skal aktivisere, stimulere, gi gode opplevelser og meningsfulle
hverdager. Dagtilbud kan samtidig avlaste de nærmeste for omsorgsoppgaver
på dagtid. Godt utbygde dagaktivitetstilbud, sammen med gode hjemmetjenester,
bidrar i mange tilfeller til å forhindre eller utsette institusjonsinnleggelse.
Komiteen viser også til at enkelte
kommuner – blant annet hjemmesykepleien i Laksevåg bydel i Bergen–
har god erfaring med bruk av støttekontakter til hjemmeboende demente
i tidlig sykdomsfase.
Komiteen viser til Demensplan
2015 som skal bidra til økt kompetanse, kapasitet og kvalitet i
tjenestetilbudet til personer med demens og deres pårørende. Over
14 000 ansatte i om lag 85 prosent av landets kommuner hadde ved
utgangen av 2012 startet demensopplæring gjennom Demensomsorgens ABC
og Eldreomsorgens ABC.
Komiteen viser til det kunnskapsløftet
som gis gjennom Demensomsorgens ABC. Nasjonalt kompetansesenter
for aldring og helse oppgir at det ved utgangen av april 2013 er
registrert ABC-aktivitet i 377 av totalt 428 kommuner. Nærmere 15 000
helsepersonell som arbeider i kommunene, er registrert som ABC-deltakere
i Demensplan 2015-satsingen. Det er også ABC-studiegrupper med ansatte
fra enheter i spesialisthelsetjenesten.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til eldreavtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti
og Venstre om konkretiseringer av omsorgsplan 2015, jf. Innst. 11
S (2007–2008), der det var enighet om at alle kommuner skal tilby
tilrettelagte dagaktivitetstilbud for personer med demens senest
innen 2015. Dette medlem mener regjeringens innsats
for å nå dette målet er for svak. Tilskuddsordningen for utbygging
av dagtilbud for demens er ikke målrettet godt nok. Så langt i 2013
er kun 20 prosent av midlene benyttet, og i 2012 var underforbruket
av midlene stort. Dette medlem har merket seg at
Nasjonalforeningen for folkehelse i sitt høringsinnspill til komiteen
skriver at det bør vurderes om lønnskostnader til dagaktivitet kan
være en del av tilskuddet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil påpeke at dagtilbud for mennesker
med demens kan gi mening i hverdagen og forebygge utvikling av demenssykdommen.
Det innebærer en viktig avlastning for pårørende. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti foreslo lovfestet
rett til dagtilbud for mennesker med demens og kommunal plikt til
å tilby dette, gjeldende fra 2015, jf. Innst. 424 L (2010–2011).
Dette forslaget fikk ikke støtte av regjeringspartiene. Disse
medlemmer mener at lovfesting kombinert med stimuleringstilskudd
ville vært langt mer målrettet for å nå målet om dagtilbud for mennesker
med demens innen 2015. Regjeringens satsing på området er svak; kun
9,3 prosent av personer med demens har et dagtilbud. Nasjonalforeningen
for folkehelsen skriver i sitt høringsinnspill at for å legge til
rette for at man skal kunne bo hjemme så lenge som mulig, må det satses
på aktivisering, rehabilitering, forebygging og tidlig innsats.
Nasjonalforeningen viser til at dette kan forsinke sykdomsutviklingen
hos personer med demens. Disse medlemmer vil understreke
at det samtidig med utbygging av dagtilbud bør satses kraftig på
forskning på utvikling av gode tjenestetilbud for personer med demens,
samt årsaker til og behandling av demens. Resultater på dette forskningsområdet
vil ha store konsekvenser for morgendagens omsorgsbehov og omsorgstjenester.
Det er viktig å understreke at utbygging av dagtilbud for personer med
demens ikke må gå på bekostning av eldresentre.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen snarest legge fram sak
for Stortinget med forslag til kommunal plikt og individuell rett
til dagtilbud for personer med demens, gjeldende fra 1. januar 2015.»
Komiteen viser til at Norge er
av de land i verden hvor færrest dør i eget hjem, og det har de
siste årene vært en sterk økning i antall dødsfall som skjer på
sykehjem. Undersøkelser viser imidlertid at flertallet av døende
pasienter ønsker å dø hjemme. Komiteen forutsetter
at den offentlige helse- og omsorgtjenesten utvikles slik at den
kan ivareta både den døendes og de pårørendes grunnleggende behov, og
at det tilrettelegges for at de som ønsker det, så langt det er
mulig, kan få dø hjemme. Komiteen understreker at
uhelbredelig syke og døende i tillegg til god og faglig pleie må
oppleve å bli behandlet med respekt og verdighet og få ivaretatt
sine sosiale, åndelige og eksistensielle behov. Komiteen mener
at de regionale kompetansesentrene i helseregionene må bli sentrale
i arbeidet med å heve kompetansen i kommunene og bistå i rådgivning
om enkeltpasienter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Innst. 268 S (2010–2011)
der Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti foreslo at
regjeringen utarbeider en plan for satsing på livshjelp som innbefatter
investering og drift for flere enheter for lindrende behandling
i sykehusene, minst 600 nye kommunale plasser for lindrende behandling
de neste fire årene og tilskudd til drift av disse, opprettelse
av ambulante team for lindrende behandling som dekker alle kommuner,
og kompetanseheving av helsepersonell. Disse medlemmer mener
det er positivt at regjeringen vil satse på kompetanseheving av
ansatte i helse- og omsorgstjenesten, men hadde forventet en langt
sterkere satsing på dette området enn det som legges fram i meldingen.
Disse medlemmer viser videre
til Innst. 11 S (2011–2012) der Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti fremmet forslag der de ba regjeringen etablere en egen
tilskuddsordning for bygging og drift av hospice i Norge innen 1. juni
2012.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at gjennom Omsorgsplan 2015 er det etablert tiltak for
å styrke både kapasiteten og kompetansen i tjenestene gjennom Husbanken
og Kompetanseløftet 2015. Disse virkemidlene har bidratt til en
styrking av lindrende behandling i kommunene. Videre har spesialisthelsetjenesten
et spesielt ansvar for kompetanseoverføring, og flertallet viser
særlig til de regionale kompetansesentrene for palliasjon. Flertallet vil understreke
meldingens fokus på dette og ser det som et viktig tiltaksområde
også i framtiden.
Komiteen merker seg
at Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utarbeide en diagnoseuavhengig
nasjonal, faglig retningslinje om lindrende behandling spesielt
tilknyttet barns behov.
Komiteen viser til at regjeringen
i meldingen identifiserer behov innen barnepalliasjon/lindrende behandling
til barn, og at det er startet et arbeid med å utarbeide en nasjonal,
faglig retningslinje på dette området.
Komiteen viser til at barnepalliasjon
de siste 30 årene har utviklet seg til et eget fagområde i pediatrien
i mange land og berører mange diagnoser. Norge har ikke definert
dette som et eget fagområde.
Barn med alvorlige eller uhelbredelige sykdommer
kan i dag overleve i mange år. Palliativ medisin omfatter en helhetlig,
tverrfaglig og familiesentrert tilnærming til barnet og vektlegger
både somatiske og psykososiale aspekter i omsorgen.
Komiteen mener det er behov for
kunnskap om symptomlindring og helhetlig palliativ behandling av
barn. Dette må inn i både grunn- og videreutdanning av helsepersonell,
og det må inkluderes i fagutvikling og forskning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Innst. 11 S (2012–2013)
der Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmet forslag
om at regjeringen må få vurdert behovet for å opprette en egen masterutdanning
innen sykepleie for palliasjon for barn.
Komiteen mener at
lindrende behandling av barn må skje både i spesialisthelsetjenesten
og i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og som et samspill
mellom disse. Det er nødvendig med en strategisk og målrettet innsats
i årene fremover på området.
Komiteen viser til at økt kompetanse
på dette området er viktig, og viser samtidig til de kompetansehevende
tiltak som er gjennomført i kommunene. Evalueringen av tilskuddsordningen
viser at ansatte får økt kompetanse og trygghet i arbeidet. Videre skal
det igangsettes et arbeid for å etablere et kompetanseområde innen
palliasjon, i første omgang for leger, men dette skal utvides til
andre yrkesgrupper. Barnepalliasjon må være et sentralt tema i dette. Komiteen viser
også til at det skal utvikles et opplæringsprogram for ansatte i
omsorgstjenesten som skal gi grunnleggende opplæring i lindrende
behandling.
Komiteen er enig i målsettingen
om å heve det faglige nivået gjennom å øke andelen personell med høgskoleutdanning,
med vekt på flere faggrupper og økt tverrfaglig samarbeid. Komiteen mener
det særlig trengs mer personell med rehabilitering og forebygging
som fagfelt, og er enig i regjeringens prioritering av utdanningstilbud
med spesiell vekt på rehabilitering, habilitering, miljøterapi,
geriatri, gerontologi, palliasjon og demens. Komiteen viser til
at det er behov for styrking av mange profesjoner i den kommunale
pleie- og omsorgssektoren, men vil i denne sammenheng spesielt fremheve
behovet for flere ergoterapeuter, fysioterapeuter og aktivitører. Komiteen vil
understreke at faglig omstilling i tjenestene nødvendiggjør en faglig
omstilling av utdanningsløpene, og ser frem til at dette skjer som
oppfølging av Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd.
Komiteen vil presisere at en
faglig omlegging også vil innebære en endring i måten å organisere
tjenesten på. Det vil være behov for mer individuelt tilrettelagte
tjenester, mer samarbeid med pårørende og frivillige, mer samarbeid
på tvers i kommunene og økt samarbeid med spesialisthelsetjenesten.
Komiteen ser behovet for å drive
praksisnær forskning og for å styrke omsorgstjenestens eget kunnskapsgrunnlag
gjennom forskning og kunnskapsspredning. Komiteen viser
i den forbindelse til de fem regionale sentre for omsorgsforskning
tilknyttet høgskoler eller universitet som utdanner helse- og sosialpersonell,
utviklingssentre for sykehjem og hjemmetjenester i hvert fylke og
de fire allmennmedisinske forskningsenhetene tilknyttet universitetene. Komiteen vil
også vise til behovet for medisinsk forsknings- og undervisningsinnsats
på universitetsnivå som omhandler diagnostikk og behandling innen
alders- og sykehjemsmedisin.
Komiteen er bekymret over at
undersøkelser har påvist svakheter i den medisinske oppfølgingen av
brukerne av omsorgstjenesten. Dette gjelder både i sykehjem og i
hjemmetjenestene. Komiteen understreker at beboere
på sykehjem som oftest er svært syke, har i gjennomsnitt 5–6 aktive
diagnoser og bruker mange medisiner. Komiteen viser
til behovet for rett legemiddelforskrivning og spesielt det å unngå
overmedisinering av eldre i sykehjem og i hjemmetjenestene. Det
kreves høy medisinsk kompetanse og forskning på feltet for å styrke
kvaliteten i det pleietilbudet som gis.
Komiteen viser til at det har
vært en styrking av legedekningen på sykehjem de siste årene, og
den nasjonale målsettingen om økning på 50 prosent i antall legeårsverk
er nådd. Komiteen mener det likevel er behov for
å styrke legedekningen ytterligere. Komiteen vil
peke på at god medisinsk ledelse og funksjonelle journalsystem kan
bidra til å bedre kvaliteten på dette feltet.
Komiteen mener det er viktig
at sykehjemsmedisin får større status og attraktivitet blant yngre leger. Komiteen viser
til at Helsedirektoratet har fått i oppdrag å gjennomgå spesialistutdanningene med
tanke på å rette disse mer inn mot dagens og framtidens utfordringer
og brukernes behov. Komiteen viser i den forbindelse
til komitémerknad i innstilling om Samhandlingsreformen, jf. Innst.
212 S (2009–2010):
«Komiteen vil be om at det utredes tiltak for å bedre
rekrutteringen av leger og annet nøkkelpersonell til kommunehelsetjenesten.
Komiteen mener det må vurderes særskilt å godkjenne praksis fra
sykehjem og i allmennlegetjeneste som ledd i spesialistutdanning.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti deler bekymringen rundt undersøkelser som
viser svakheter i omsorgstjenesten. Disse medlemmer viser
til at de i Innst. 424 L (2010–2011) gikk imot en profesjonsnøytral
kommunal helse- og omsorgstjenestelov, fordi de mente det var viktig
å videreføre et lovkrav om visse nøkkelprofesjoner i tillegg til
fastlegene innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Disse medlemmer viser til at
andelen ufaglærte i primærhelsetjenesten i dag er rundt 30 prosent.
De manglende lovkrav om fagutdanning bidrar etter disse medlemmers oppfatning
ikke til å bedre dette.
Komiteen viser til
at en rapport, som Telemarkforskning har utarbeidet for KS, viser
at ansatte med kompetanse som fysioterapeuter, spesialsykepleiere,
ergoterapeuter, sosionomer og andre med høyere utdanning gir høyere
kvalitet og lavere kostnader i eldreomsorgen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det i primærhelsetjenenesten
i dag er i gjennomsnitt 30 prosent ufaglærte og på enkelte institusjoner
hele 80 prosent ufaglært arbeidskraft, noe disse medlemmer mener
er urovekkende med hensyn til pasientsikkerheten.
Komiteen viser til
Innst. 11 S (2010–2011) hvor en enstemmig helse- og omsorgskomité
uttalte:
«Komiteen mener det må være et klart mål at de ansatte
i hjemmesykepleien skal være faglærte og at andelen med treårig
helse- og sosialfaglig høgskole økes.»
Komiteen viser til Kompetanseløftet
2015 og målsettingene om å heve det faglige nivået i omsorgstjenesten,
blant annet gjennom å øke andelen personell med høgskoleutdanning,
skape større faglig bredde med flere faggrupper og økt vekt på tverrfaglig
arbeid og å styrke omsorgstjenestenes eget kunnskapsgrunnlag gjennom
forskning og kunnskapsspredning.
Komiteen viser til regjeringens
uttalte målsetting om at det skal være under 10 prosent ufaglærte
i den kommunale pleie- og omsorgstjenesten. Samtidig er realiteten
at det fortsatt er mange ufaglærte i tjenestene, samtidig som kompetansebehovet
er økende. Komiteen mener dette viser behovet for en
målrettet satsing på kompetansebygging, og viser som eksempel til
det helhetlige opplegget for realkompetansevurdering og kompetanseutvikling
for ufaglærte som gjennomføres i Bærum kommune. Kommunen har laget
rutiner for hele løpet fra ufaglært til faglært gjennom god informasjon
i alle ledd av organisasjonen og gjennomføring av realkompetansevurdering.
Det har i prosjektet vært høstet god erfaring med at den teoretiske
opplæringen er gjennomført på arbeidsplassen, og det understrekes
at opplæringen da oppleves som en del av jobben. Bærum kommune har
samarbeidet tett med Akershus fylkeskommune for å lykkes i prosjektet.
Komiteen mener at flere kommuner
bør gjennomføre tilsvarende prosjekt for kompetanseoppbygging i
sine pleie- og omsorgstjenester.
Komiteen viser til at det i fremtiden
vil bli en økende konkurranse om personell i helse- og omsorgstjenesten.
I denne sammenheng er det viktig at det offentlige, kommuner så
vel som statlige myndigheter, klarer å opptre som gode arbeidsgivere. Komiteen mener
en utvikling og forbedring av arbeidsgiverpolitikken i det offentlige
vil kunne bidra til å tiltrekke seg ansatte, beholde dem og redusere sykefravær.
Bl.a. kan det være hensiktsmessig å etablere individuelle kompetanseplaner
og karriereveier i organisasjonen, samt etablere partnerskap mellom det
offentlige, næringsliv og forskningsmiljøer.
Komiteen vil understreke at det
i mange kommuner er lagt til rette for fleksible turnusordninger, der
arbeidsgiver og arbeidstakere i fellesskap har kommet fram til gode
forsøk med alternative ordninger. Dette er etter komiteen mening
svært positivt, når slik organisering skjer i tråd med arbeidsmiljøloven
og i samarbeid med arbeidstakerne og aktuelle arbeidstakerorganisasjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at 95 prosent av dem som søker om sentral godkjenning,
får innvilget de turnusordningene man har søkt om.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at helse- og omsorgssektoren
i dag sliter med høyt tall for sykefravær og et høyt antall deltidsstillinger.
Behovet for bemanning på kveldstid, natt og helg tvinger i kombinasjon
med strenge arbeidstidsbestemmelser frem mye bruk av uønsket deltid. Disse
medlemmer viser til at pilotprosjekter med alternative turnusordninger
i omsorgssektoren har gitt gode resultater i form av bedre forutsigbarhet
for brukerne, lavere sykefravær og færre deltidsstillinger blant
de ansatte. Disse medlemmer mener det er viktig å
oppmuntre til økt bruk av mer fleksible turnusordninger for å skape
trygghet, forutsigbarhet og økt kvalitet for pasienter og brukere.
Det er i dag en utfordring at arbeidstaker og arbeidsgiver ikke
har anledning til å forhandle om en optimal arbeidstid innenfor
lovens bestemmelser.
Disse medlemmer viser til Innst.
212 S (2009–2010) Samhandlingsreformen hvor disse partiene pekte
på behovet for medisinsk utbygging og faglig styrking av sykehjemmene. Disse
medlemmer viser til forslag om at det som hovedregel må
knyttes en fast lege til sykehjemmet, og at det må innføres bemanningsnormer
for legedekningen ved sykehjem.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til den svært positive utviklingen i antallet legeårsverk
på nærmere 60 prosent som følge av lokal normering. Statlige fastsatte
normer vil ofte bli oppfattet som minimumsnormer og vil ikke gi
sikkerhet for at den enkelte pasients behov dekkes.
Komiteen stiller seg
positiv til at kommuner velger å etablere faste sykehjemsleger,
og viser til komiteens uttalelse i Innst. 212 S (2009–2010) (Samhandlingsreformen):
«Komiteen viser til at det i større tettsteder/byer er
naturlig med egne sykehjemsleger i stedet for tilsynsleger i form
av fastleger i små stillinger.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er et paradoks at regjeringspartiene hevder at bemanningsnorm
ofte ender med en minimumsbemanning, samtidig som regjeringen selv
ønsker å innføre bemanningsnormer i andre sektorer. Et eksempel
på dette er barnehagesektoren. Dette viser etter disse medlemmers syn
at regjeringens politikk ikke er sammenhengende og helhetlig. Disse
medlemmer mener bemanningsnorm på lege- og sykepleierdekning
i omsorgstjenesten er et nødvendig tiltak for å sikre tilstrekkelig
kompetanse i en sektor med for stort innslag av ufaglærte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at alle eldre i landet
skal være trygge for at de får tilstrekkelig pleie og omsorg, dersom de
blir pleietrengende. Eldreomsorgen er personellintensiv. Skal omsorgen
for de eldre og pleietrengende bli god nok, trengs det nok helsepersonell
som kan gi dem den hjelpen de trenger. En del kommuner har klart
å bygge opp eldreomsorgen med tilstrekkelig kapasitet og kvalitet;
i andre kommuner er det stor svikt i tilbudet til de eldre pleietrengende.
Ressurssenteret for omstilling i kommunene har foretatt en kartlegging
i 30–40 kommuner og funnet at årsverk med brukerrettet innsats per
heldøgnsplass ved sykehjem varierer fra noe over 0,5 pleieårsverk
per bruker til 1,0 årsverk. Også andre undersøkelser og rapporter
viser meget store variasjoner i bemanningen, uten at ulikhetene
kan forklares med ulik pleietyngde eller andre kjennetegn ved beboerne.
Det er altså ulike prioriteringer i hver kommune som er utslagsgivende for
hvor mye pleie og omsorg den enkelte pleietrengende mottar. Beboerne
på de best bemannede sykehjemmene har dobbelt så mye helsepersonell
tilgjengelig som beboerne på de dårligst bemannede sykehjemmene.
Helsepersonelloven stiller krav til helsepersonell om
å yte faglig forsvarlig helsehjelp. Hvis helsepersonellet skal kunne
gi forsvarlig pleie og omsorg til de pleietrengende eldre, må sykehjemmene
ha en viss pleiebemanning. Skoler og barnehager har grenser for
antall barn per ansatt. Eldre, pleietrengende sykehjemsbeboere må
også sikres en forsvarlig bemanning. Underbemanning i sykehjemstjenesten
har alvorlige følger for beboerne. For de ansatte fører underbemanning
til dårligere arbeidsmiljø, sykmeldinger og utstøting fra arbeidet,
og det forsterker rekrutteringssvikten til pleieyrkene generelt
og eldreomsorgen spesielt. Sykehjemsbeboerne er gjennomgående sterkt
pleie- og omsorgstrengende, og de fleste har et stort og sammensatt
sykdomsbilde, ofte så mange som fem–seks diagnoser. Ca. 70 prosent
av dem har lidelser relatert til aldersdemens. Sykehjemsbeboernes
grunnleggende behov må ivaretas, uavhengig av hvor de bor i landet.
Til dette trengs det et visst antall sykepleiere og annet helsefaglig
personell, uansett om sykehjemmet drives i en bydel, i en liten
landkommune eller i et industrisamfunn. Den kommunale økonomien
og de lokale politiske prioriteringene er i stor grad avgjørende
for nivået og kvaliteten i eldreomsorgen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Sosial- og helsedirektoratet frem til 1. januar 1980 hadde
ansvaret for den faglige godkjenningen av bemanningsplanene ved landets
sykehjem. Direktoratet bør nå tillegges denne funksjonen igjen.
Dette vil være et virkemiddel for å sikre en viss kvalitet i sykehjemstilbudet
for alle landets sykehjemsbeboere. En slik godkjenningsfunksjon
vil også kunne gi direktoratet en bedre oversikt over sykehjemstjenestene
og styrke dets veilederkompetanse og -funksjon når det gjelder andre
spørsmål som kompetanseutvikling, rekruttering, organisering mv.
Bemanningsnormene bør omfatte både sykepleiere og leger. Normene
bør videre fastsettes på statlig nivå, slik at det blir gjeldende
for samtlige sykehjem i hele landet. Når det gjelder legedekningen
ved sykehjem, så er denne svært lite tilfredsstillende. Legedekningen
må etter disse medlemmers syn økes kraftig, særlig
sett i lys av at dette er en av de viktigste faktorene for å skape
forsvarlige tjenester og trygghet blant pasienter, brukere og pårørende.
Rammeavtalen mellom KS og Den norske legeforening
om allmennlegepraksis i fastlegeordningen må følges opp, og plikten
til allmennmedisinsk offentlig legearbeid, slik det er skissert
i pkt. 12.1 i avtalen, gjennomføres.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem sak om statlige
bemanningsnormer for sykehjem, både hva gjelder leger og sykepleiere.»
«Stortinget ber regjeringen om å tillegge Helsedirektoratet
godkjenningsmyndighet for bemanningsplanene ved landets sykehjem,
slik at pleietrengende sykehjemsbeboere sikres et faglig forsvarlig nivå
på bemanningen, uavhengig av bosted.»
Komiteen mener legespesialister
på sykdom hos eldre mennesker, geriatere, er viktige for å sikre god
kvalitet på helsetilbudet til eldre. Geriatere innehar blant annet
viktig kunnskap om kognitiv svikt, utredning av fall og falltendens
og rehabilitering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at i eldreavtalen mellom
regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre, jf. Innst.
11 S (2007–2008) om konkretiseringer av Omsorgsplan 2015, var det
enighet om å utdanne minst ti geriatere årlig i perioden 2008–2015.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at i svar fra Finansdepartementet/Helse- og omsorgsdepartementet
på spørsmål 107 fra finanskomiteen/Kristelig Folkepartis fraksjon
21. mai 2013 fremgår det at det i perioden 2008–2012 er gitt 32
spesialistgodkjenninger for geriatere, 22 utdannet i Norge og 10
utdannet i utlandet. Dette medlem mener det er beklagelig
at målet ikke er nådd, og imøteser en forsterket innsats fra regjeringen
for å utdanne flere geriatere.
Komiteen viser til
at det tar tid å bygge opp utdanningskapasiteten i en spesialitet
og etablere nye utdanningsinstitusjoner. De regionale helseforetakene
øker utdanningskapasiteten i geriatri i tråd med målene. Komiteen viser
til behovet og ber regjeringen vurdere å intensivere dette arbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til eldreavtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig
Folkeparti og Venstre om konkretiseringer av omsorgsplan 2015, jf.
Innst. 11 S (2007–2008), der det var enighet om at det skal utarbeides en
bedre offentlig statistikk på kommunenivå som gir grunnlag for å
fastlegge behov for heldøgns pleie- og omsorgstjenester/sykehjemsplasser
ut fra en faglig vurdering av den enkeltes behov.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti kan
ikke se at avtalen er fulgt opp på dette punktet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at avtalen følges fortløpende opp på dette punkt gjennom
fortsatt utvikling av IPLOS (Individbasert pleie- og omsorgsstatistikk)
som danner grunnlag for statistikk for pleie- og omsorgssektoren.
Registeret er pseudonymt og inneholder ikke personidentifiserbare
opplysninger om enkeltpersoner. Per mars 2013 har samtlige kommuner
sendt inn data. Det er første gang i registerets historie at alle
kommuner har sendt inn data. Kvaliteten på de registrerte dataene
er økende for hvert år.
Komiteen viser til at tilgjengeligheten
i eksisterende boligmasse er lav, og at behovet for ombygging og
fornying av eksisterende boliger er stort. En utfordring er de vel
240 000 boligene i blokker som ikke har tilgang til heis. Komiteen er
positiv til regjeringens varslede styrking av tilskuddene til tilpasning
av bolig og til medvirkning til etablering av heis i eksisterende
lavblokker. Komiteen viser ellers til Meld. St. 17
(2012–2013), Byggje – bu – leve, der det legges opp en strategi
for økt tilgjengelighet i eksisterende boliger og bomiljø. Komiteen viser
til at det i denne meldingen varsles en vurdering av å legge om
finansieringen av hjelpemidler for tilrettelegging av fellesareal
i boligblokker fra folketrygden til Husbankens tilskuddsordninger. Komiteen støtter
at målet med en omlegging er å styrke Husbankens ordninger, for
å stimulere til flere permanente personheiser i boligblokker istedenfor
trappeheiser.
Komiteen ser det som svært viktig
at det settes krav om at sykehjem og omsorgsboliger som bygges og
moderniseres med tilskudd fra Husbanken, blir tilrettelagt i små
enheter. Boliger bør plasseres i ordinære bomiljøer for bedre integrering
og aktivitetsmuligheter også for personer med demens og kognitiv
svikt.
Komiteen understreker at det
fremdeles vil være behov for utbygging og ombygging av omsorgsboliger
og sykehjem, og støtter at dagens ordning i Husbanken videreføres
også etter 2015. Komiteen mener det er fornuftig
og ønskelig at ordningen vurderes utvidet til å omhandle utbygging
av trygghetsboliger og ikke bare tilbud for heldøgns omsorgstjenester.
Komiteen viser til at det i høringsuttalelser blant
annet fra Pensjonistforbundet blir hevdet at kommuner omgjør sykehjemsplasser
til omsorgsboliger fordi det er mest lønnsomt for kommunen, og at brukere
tildeles omsorgsboliger eller sykehjem ut fra hvilken inntektsgruppe
de er i, og ikke ut fra brukernes behov. Komiteen er
bekymret over disse tilbakemeldingene. Komiteen er
derfor positiv til at regjeringen vil sette i gang et utredningsarbeid
om finansiering og egenbetalingsordninger for ulike boformer, og
mener det er stort behov for det. Boligmassen har også endret seg,
og skillet mellom sykehjemstilbudet og omsorgsboliger er flere steder blitt
mindre tydelig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at stortingsmeldingen
bekrefter at det er 40 000 institusjonsplasser og om lag 50 000 boliger
innen pleie og omsorg hvorav halvparten nå snart er modne for fornyelse
og utskiftning. I den forbindelse viser disse medlemmer til
Innst.16 S (2012–2013) hvor disse partier mener det kan være en
mulig løsning å innføre rentekompensasjon til omsorgsboliger på
linje med rentekompensasjon som er for skole- og svømmeanlegg og
kirkebygg som er gjort over budsjettet til Kommunal- og regionaldepartementet. Disse
medlemmer mener det er viktig å påpeke at staten må øke
den statlige andelen av utgiftene til utbygging av sykehjemsplasser
og omsorgsboliger, slik disse medlemmer påpeker i Innst. 11 S (2012–2013):
Det må være medisinske behov som avgjør om eldre mennesker skal
få heldøgns omsorgsplass. I dag synes terskelen for å få heldøgns
omsorgsplass å være for høy.
Disse medlemmer merker seg at
et av de store satsingsområdene i Meld. St. 47 (2008–2009) skulle
være rehabilitering, men dette ble ikke fulgt opp. Disse
medlemmer uttrykker bekymring for at det samme vil skje
med omsorgsboliger og oppgraderinger av disse som beskrevet i Meld.
St. 29 (2012–2013), når det ikke følger midler til dette fra regjeringen.
Disse medlemmer påpeker videre
i Innst. 11 S (212–2013) behovet for mer kapasitet i omsorgstjenesten,
både når det gjelder sykehjem og andre heldøgns pleie- og omsorgsplasser. Disse medlemmer viser
til at regjeringen ikke vil innfri sitt løfte om 12 000 nye plasser
innen 2015, men nå snakker om å gi tilsagn om tilskudd til 12 000
plasser – uten å oppgi hvor stor kapasitetsøkning dette er ønsket
eller kan forventes å gi når plassene en gang etter 2015 står ferdige.
Det er etter disse medlemmers syn en manglende evne
i regjeringen til å slippe private til, hvilket hindrer nødvendige
forbedringer av omsorgen.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen tilbake i 2011 varslet at den omsider, etter mye press, ville
gjøre regelendringer som åpnet for at private og boligbyggelag skulle
kunne få rett til investeringstilskudd ved bygging av sykehjem og
omsorgsplasser. Dette ble gjort i Prop. 65 S (2010–2011). Det viste seg
imidlertid i etterkant at det var en rekke problemer med ordningen.
Den er i praksis så komplisert at det knapt har vært noen eksempler
på at private har fått tilskudd, meldte NRK.
Disse medlemmer påpekte videre
i Innst. 11 S (2012–2013) at vi kunne fått en mer fleksibel, effektiv
og bedre ordning ved å bruke hovedelementene i finansieringsordningen
som tidligere eksisterte for utbygging av private barnehager, med
fri etableringsrett og rett til statlig investeringstilskudd for godkjente
barnehager. Disse medlemmer vil understreke behovet
for å stille krav til institusjoner som skal godkjennes.
Disse medlemmer viser på bakgrunn
av dette til Innst.11 S (2012–2013) hvor følgende forslag ble fremmet:
«Stortinget ber regjeringen starte arbeidet med en
ny nasjonal helse- og sykehusplan i 2013. Planen skal forankre utviklingen
av spesialisthelsetjeneste både lokalt og nasjonalt og behandles
av Stortinget. Denne planen skal inneholde en oversikt over investerings-
og vedlikeholdsbehovet i sektoren, et nytt investeringsregime og
minimumskrav til hva ulike typer sykehus skal inneholde av funksjoner,
samt utviklingen av prehospitale tjenester, herunder luftambulansetjenesten.
«Stortinget ber regjeringen endre nødvendig regelverk
slik at også private og ideelle aktører kan søke om investeringstilskudd
til bygging av sykehjemsplasser på lik linje med kommunene».
«Stortinget
ber regjeringen lage retningslinjer for at kommunene skal føre statistikk
over hvor mange som til enhver tid burde hatt tilbud om sykehjemsplass
i kommunen».
«Stortinget ber regjeringen utforme
reglene for tilskudd til heldøgns pleie og omsorg slik at ordningen
kan omfatte private og ideelle aktører som ønsker å etablere hospice».
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gi statlig garanti for lån
til helseforetakene.»
«Stortinget ber regjeringen
i løpet av vårsesjonen 2013 legge frem en sak som belyser tilstanden
til norske helsebygg og medisinsk teknisk utstyr, samt et forslag
til finansiering av vedlikeholdsetterslepet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener kommunenes vurdering
av sammensetningen av ulike omsorgs- og botilbud må basere seg på
hva som er brukernes behov, gir best kvalitet og er samfunnsøkonomisk
fornuftig. Dagens ulikhet i rammebetingelsene mellom institusjoner
og hjemmebaserte tjenester gjør at staten og den enkelte tar en
større regning ved hjemmebaserte tjenester i omsorgsboliger.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at denne ulikheten i finansiering av driften bør utjevnes i inntektssystemet,
slik at kommunene i større grad kan vurdere behovet for de ulike
tilbudene uavhengig av ulikhet i egenbetalingen og den statlige
finansieringen gjennom blant annet blåreseptordningen, hjelpemiddelordningen
og statlig bostøtte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til den demografiske
utviklingen og behovet for nye sykehjemsplasser som følger av denne.
Videre viser disse medlemmer til at i snart 20 år
har til sammen ni helseministre lovet enerom til alle eldre som
vil ha det. Men fortsatt er det 2 500 plasser i dobbeltrom på norske
sykehjem. Disse medlemmer mener det er uverdig å
tvinge eldre pleietrengende til å dele rom med vilt fremmede mennesker
ofte mot deres vilje. Disse medlemmer mener det er
uriktig av kommunen å kreve fullt vederlag av begge pasientene som
presses til å dele rom mot sin vilje, og at de bør få en vesentlig
reduksjon i vederlaget de skal betale. Slik kan en også unngå at
kommuner spekulerer i fortetting gjennom å gjøre om enerom til dobbeltrom. Disse
medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre Forskrift
om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester slik at eldre,
pleietrengende som må dele rom i sykehjem mot sin vilje, får en
reduksjon på 50 prosent i den totale vederlagsbetalingen.»
Disse medlemmer vil vise til
at fylkesmennene i 2007 estimerte behovet for ombygging og nybygging
av sykehjemsplasser og omsorgsboliger fram til 2015 til ca. 20 000.
Regjeringens plan er 12 000 plasser for samme periode. Siden 2007
har liggetiden i sykehus gått ned. Fra 2011 til 2012 beskriver Helse
Sør-Øst i sin rapport for andre tertial 2012 at Samhandlingsreformens
virkemidler kombinert med den medisinske utviklingen har gjort at
liggetid innen somatikk har gått markant ned, en reduksjon på 5
prosent, dvs. 66 000 liggedøgn som tilsvarer om lag 300 senger.
Dette tilsvarer bortfall av et middels stort sykehus. Tilskuddsordningen
for utbygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger skal også kunne
gå til etablering av kommunale øyeblikkelig hjelp døgntilbud. Dette
tilbudet skal erstatte innleggelser i sykehus. Disse medlemmer kan ikke
se at regjeringen har tatt inn disse endringene i sin vurdering
av behov for nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Pensjonistforbundet
skriver i sitt høringsinnspill til komiteen at Samhandlingsreformen med
flere utskrivningsklare pasienter og økt press på kommunene gjør
at presset på sykehjemsplasser blir større, og at Pensjonistforbundet
har sett at det blir flere flersengsrom og korridorpasienter på
sykehjem.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at Kristelig Folkeparti tidligere har etterlyst en harmonisering
av finansieringsordningene for sykehjem og omsorgsboliger, og støtter regjeringens
forslag om å gjøre det. Dette medlem vil understreke
at de sykeste eldre må få dekket sine behov for sykehjemsplass samtidig
som framtidens boligløsninger utvikles. Verdighetsgarantien må oppfylles
i alle kommuner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at da ordningen med tilskudd til heldøgns omsorgsplasser
ble etablert i 2008, gikk det klart frem at tilskuddet skulle brukes
til både rehabilitering av eksisterende boligmasse og nye plasser.
Målet om å gi tilsagn om tilskudd til 12 000 plasser ser ut til
å harmonere godt med kommunenes behov, og KS viser i sine budsjettundersøkelser
at det ser ut til at dette målet vil nås. Ved utgangen av april
var det gitt tilsagn om tilskudd til i overkant av 7 000 heldøgns
omsorgsplasser i ordningen.
Flertallet viser til at regjeringen
vil ta initiativ til et utredningsarbeid om finansiering og egenbetalingsordninger
for ulike boformer. Formålet er å legge til rette for et rettferdig
og forutsigbart betalingssystem for brukerne og avklare ansvarsforhold
mellom staten og kommunesektoren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til regjeringens svar
til Fremskrittspartiet på budsjettspørsmål nr. 802 til statsbudsjettet for
2013. I dette fremgår det helt tydelig at netto tilvekst av sykehjemsplasser
i perioden 2005–2011 er på 1 276. Det er knappe 10 prosent av regjeringens målsetting
frem til 2015. Disse medlemmer mener dette dokumenterer
at regjeringens tiltak ikke har vært tilstrekkelige for å få økt
kapasitet. Dette inntrykket forsterkes gjennom regjeringens svar
på budsjettspørsmål nr. 801 til statsbudsjettet for 2013 fra Fremskrittspartiet.
I dette svaret sier regjeringen selv at det i 2013 mangler 15 750
heldøgns omsorgsplasser for å oppfylle Stortingets måltall om 25
prosent dekning til befolkningen over 80 år. Dersom man skulle legge
til grunn en senkning av ambisjonsnivået til 20 prosent dekning
til befolkningen over 80 år, vil det fremdeles mangle 4 700 plasser
ifølge regjeringens egne anslag.
Disse medlemmer peker på at utfordringen øker
ytterligere i perioden frem til 2020. Ifølge regjeringen må man
oppnå en netto tilvekst på 17 250 plasser frem til 2020 for å oppnå
25 prosent-ambisjonen. Dette forutsetter en netto tilvekst på 2 465
plasser per år de neste syv årene. Det er altså nesten dobbelt så
stor tilvekst per år som regjeringen har klart dersom man slår sammen
tallene fra de syv første årene under den rød-grønne regjeringens
ledelse. Dette viser etter disse medlemmers syn at
regjeringen hittil har vært ute av stand til å gjennomføre nødvendige
tiltak for å oppnå Stortingets målsetting. Disse medlemmer mener
derfor det er behov for en rekke tiltak både for å øke nybyggingen
og også for å sette kommunene i stand til å drifte de nye omsorgsplassene.
Komiteen mener at bruk av velferdsteknologi i
helse- og omsorgssektoren kan bidra til økt trygghet, økt sosial
og fysisk aktivitet og forebygge behov for tjenester eller innleggelse
i institusjon. Komiteen støtter regjeringens oppretting
av et nasjonalt program for utvikling og implementering av velferdsteknologi
i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Hovedmålet for programmet
er at velferdsteknologi skal være en integrert del av tjenestetilbudet
i omsorgstjenestene innen 2020.
Komiteen vil understreke at det
grunnleggende i helse- og omsorgstjenestene likevel er møtet mellom
mennesker, og bruk av velferdsteknologi må støtte opp om dette. Komiteen merker
seg at velferdsteknologi ifølge en undersøkelse av KS i 2011 i svært
liten grad er tatt i bruk i norske kommuner. Så å si alle kommuner
har tilbud om trygghetsalarm, bare et fåtall har utvidede funksjoner
i tilknytning til denne, og svært få har teknologi for sosial kontakt. Komiteen registrerer
at det likevel synes som det er stor vilje i kommunene til å ta
i bruk mer velferdsteknologi.
Komiteen vil påpeke at bruk av
velferdsteknologi også kan utfordre den enkeltes rett til privatliv og
personvernmessige hensyn. Komiteen vil understreke
at helse- og omsorgstilbudet som blir gitt, inkludert bruk av velferdsteknologi,
alltid skal være etisk, faglig forsvarlig. Det er avgjørende at
bruk av velferdsteknologi blir et tilbud og ikke et krav i tjenestetilbudet,
slik at selvbestemmelsesretten blir ivaretatt.
Komiteen viser til at utvikling
og innføring av velferdsteknologi vil kreve gode og tette samarbeidsrelasjoner
mellom kommunene og næringslivet, og viser til at regjeringen vil
ta initiativ til en årlig samling der forskere, næringsliv, kommuner
og utdanningsinstitusjoner kan møtes for å utvikle samarbeid om
fremtidens omsorg.
Komiteen vil understreke at innføring
av ny teknologi vil kreve andre måter å organisere tjenestene på,
og mener at dette må ses i sammenheng med faglig omlegging i retning
mer hverdagsrehabilitering. Komiteen vil særlig understreke
behovet for at både ansatte, brukere og pårørende får veiledning og
kompetanse i å ta i bruk ny velferdsteknologi. Ansatte må gis kunnskap
om bruk av velferdsteknologi gjennom utdanningene.
Komiteen viser til høringsuttalelser
fra Den norske legeforening om innføring av velferdsteknologi for
behandling – som automatisk måling av blodsukker, blodtrykk osv. Komiteen er
enig med Legeforeningen i at det alltid må være en faglig begrunnelse
for hvilke velferdsteknologiske målinger og løsninger som skal benyttes
i omsorgstjenestene.
Komiteen støtter regjeringen
i at det er behov for utvikling og utprøving av nye velferdsteknologiske
løsninger, og at utprøving av trygghetspakker får høy prioritet.
Trygghetspakker kan blant annet inkludere selvutløsende alarm, fallsensor,
røykdetektor, elektronisk døråpner, sporløsninger mv. Komiteen mener
at en videreutvikling av trygghetsalarm til trygghetspakker kan
være teknologinøytral, så lenge de møter samme krav til standarder. Komiteen understreker
betydningen av at brukerne og fagmiljøene som skal ta i bruk velferdsteknologien,
tas med i vurderinger av behov og nytte, blant annet for å unngå
at sterke kommersielle krefter blir driverne i utviklingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det bør utvikles en
strategi for bruk av velferdsteknologi i helsesektoren. I den forbindelse
viser disse medlemmer til Innst.71 S (2012–2013). Disse
medlemmer er tilfreds med den brede politiske støtten og
økt oppmerksomhet og satsing på velferdsteknologi. Det er for disse
medlemmer viktig at for å sikre valgfrihet og verdighet i
omsorgen er det nødvendig at det blir satset på teknologi og innovasjon. Disse
medlemmer viser her til at pleie- og omsorgssektoren står
overfor store utfordringer i de kommende årene med økt behov for tjenester
og usikkerhet rundt rekrutteringen av et tilstrekkelig antall ansatte.
Skal vi løse utfordringene i pleie- og omsorgssektoren i takt med
at oppgavene blir flere, og det blir vanskeligere å finne nok folk
til å løse dem, må vi tenke nytt.
Disse medlemmer viser til at
det ofte og som regel riktig understrekes at teknologi ikke kan erstatte
mennesker. Det er en viktig presisering, men den kan også nyanseres.
Nye teknologiske løsninger kan erstatte mennesker på noen områder.
Det kan bidra til å frigi kapasitet for ansatte – og kan gjøre det lettere
å leve uten å føle at man hele tiden er pleietrengende. Etter disse
medlemmers syn vil ny velferdsteknologi kunne gjøre arbeidsdagen
til ansatte mindre belastende og føre til at det blir enklere å stå
lenger i jobben.
Komiteen viser til
at de fleste eldre ønsker å bli boende hjemme så lenge som mulig,
og er positiv til utviklingen av teknologi som gjør dette både lettere
og tryggere. Det gir både økt livskvalitet og letter presset på
den offentlige omsorgstjenesten. Komiteen vil understreke
den rollen private aktører har som pådrivere med å utvikle og forbedre
teknologi som kan tas i bruk i pleie- og omsorgssektoren. Komiteen mener
det er viktig med et godt samarbeid mellom det offentlige og private
utviklere og leverandører av omsorgsteknologiske løsninger. Slik
kan teknologien godt formes etter de behov det offentlige har som
bestiller i en tidlig fase.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at disse partier
har utviklet en rekke politiske tiltak som skal bidra til utvikling
og implementering av ny teknologi innen pleie- og omsorgssektoren. Disse
medlemmer vil understreke verdien av å øke forskningen på
velferdsteknologi og igangsette lokale, statlig finansierte utviklingsprosjekter
innenfor velferdsteknologi.
Disse medlemmer har ment det
bør utvikles et nasjonalt senter som kan være en motor i videre
utvikling og iverksetting av omsorgsteknologi, og er glad for oppmerksomhet
om dette. Det bør arbeides systematisk for utvikling av tilstrekkelig
kompetanse i utdanningene i skjæringsfeltet mellom helse og teknologi,
og det bør utarbeides en nasjonal strategi for kompetanseheving
og -spredning som legger til grunn pleie- og omsorgstjenestenes
behov.
Disse medlemmer mener det er
viktig at kommunene spiller en viktig rolle som pådrivere for implementering
av ny teknologi i sine tjenester, og at de støttes i sitt arbeid
med dette. Disse medlemmer mener det kan være behov
for at staten endrer finansieringsordninger og refusjonssystemer
slik at hele helsetjenesten blir belønnet for å ta i bruk ny teknologi.
Disse medlemmer viser til Innst.
311 L (2012–2013) hvor det påpekes at det er mange eldre som går
seg bort hvert år. Disse medlemmer er kjent med at
det i liten grad finnes konkrete tall for Norge, men har merket
seg at Hovedredningssentralen for Sør-Norge anslo at det i 2006
ble igangsatt leteaksjoner etter 46 personer med antatt demens.
I den forbindelse viser disse medlemmer til at velferdsteknologi
åpner nye muligheter for å gi mennesker med bistands- eller pleiebehov
anledning til å føle selvstendighet og trygghet og til i større
grad å klare seg på egen hånd i dagliglivet.
Disse medlemmer er imidlertid
innforstått med at bruk av velferdsteknologi kan gi en del personvernmessige
utfordringer, slik IKT-Norge påpeker i sin høringsuttalelse til
Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg, men disse medlemmer vil
allikevel fremholde at velferdsteknologi, brukt på riktig måte,
også kan innebære godt personvern gjennom å styrke den enkeltes
integritet og mulighet til å ivareta eget privatliv. Disse
medlemmer støtter imidlertid Teknologirådets syn på at meldingen
mangler statlige insentiver og virkemidler for å utvikle og spre
innovative velferdsløsninger.
Komiteen viser til
regjeringens forslag om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven
om bruk av varsling- og lokaliseringsteknologi som skal legge til
rette for at slik teknologi kan benyttes til å sikre trygghet og
økt selvstendighet for brukere og deres pårørende.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, vil presisere at
mye teknologi allerede er tilgjengelig, og at like viktig som utvikling
av nye teknologiske løsninger er å legge vekt på opplæring og kompetanse
for å kunne ta i bruk og integrere tilgjengelig velferdsteknologi
i dagens tjenestetilbud.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Innst. 224 S (2012–2013)
og deler ikke regjeringens oppfatning om at Norge har gjort en betydelig
innsats med å ta i bruk informasjonsteknologi innen helse- og omsorgsfeltet.
Sektoren er fortsatt preget av mange proprietære løsninger, tilfeldige
investeringer, manglende standardisering og liten kompatibilitet.
Norge har et fragmentert helsevesen, og IKT-løsningene bærer også
preg av det. Samlet viser dette at det er behov for ytterligere
bruk av velferdsteknologi.
Disse medlemmer har merket seg
høringsinnspill fra Abelia som mener stortingsmeldingen beskriver
utfordringene godt, men mangler nødvendige tiltak for å kople offentlig
og privat innkjøpsmakt med bedriftenes skaperkraft. Abelia påpeker næringslivets
potensial som innovasjonspartner og løsningsleverandør og at innovasjon
i den norske omsorgstjenesten i hovedsak vil skje i et samspill mellom
kommuner og privat næringsliv.
Disse medlemmer viser til at
Abelia i sitt høringsinnspill mener det er behov for risikokapital for
å stimulere innovasjon i helse- og omsorgssektoren, og viser til
den danske «Fonden for velfærdsteknologi». Dette fondet ble etablert
i 2009 med en kapital på tre mrd. danske kroner og ga først midler
til demonstrasjonsprosjekter for utprøving av teknologi og til større
implementeringsprosjekter. Fra 2012 er hovedaktiviteten å spre de
velferdsteknologiske løsningene som har vist størst potensial, og
der teknologien er tilpasset brukernes behov. Fondet skal fram til 2016
videreføre igangsatte prosjekter for å dokumentere hvordan velferdsteknologi
kan gi bedre tjenester til brukerne og fornye og effektivisere det
offentlige tjenestetilbudet. Abelia mener det er viktig å bygge opp
en sterk, norskbasert leverandørindustri som kan samspille i verdikjeder
som inkluderer brukere, helsepersonell, kommunale innkjøpere og
den fremvoksende underskogen av innovative teknologi- og tjenestebedrifter. Disse
medlemmer mener dette er viktige innspill.
Disse medlemmer har også merket
seg høringsinnspill fra KS som viser til at regjeringen i april 2012
la fram strategien for innovasjon i kommunesektoren. Strategien
er omtalt i stortingsmeldingen og forventes å samspille med tiltakene
i Morgendagens omsorg. KS mener imidlertid at oppbygging av sektorielle
virkemidler og tiltak slik stortingsmeldingen foreslår, vanskeliggjør
kommunenes arbeid med en helhetlig tilnærming til kommunal innovasjon. Ved
å legge innovasjonsvirkemidlene og ansvaret til Helsedirektoratet
og sektorbasert forskning (omsorgsforskning) innsnevres kommunenes
muligheter for en helhetlig inngang til omsorgsinnovasjon i kommunal
kontekst. KS mener at økt satsing på forskning, utvikling og innovasjon
er nødvendig dersom kommunenes helse- og omsorgstjenester skal kunne levere
gode tjenester på nye måter. KS mener NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg
må følges opp på dette punktet, finansiert over statsbudsjettet.
Komiteen vil understreke at innovasjonsarbeid
først og fremst må skje i kommunene. God ledelse er avgjørende for
å skape innovasjonskultur i omsorgstjenesten. Alt omsorgsarbeid
dreier seg om møter mellom omsorgsarbeidere, pasientene eller brukerne
av omsorgstjenesten og de pårørende. Skal både ansattes, brukeres
og pårørendes kompetanse kunne utnyttes til fulle, må individuelle
løsninger og myndighet til å treffe selvstendige valg fremelskes. Innovasjons-
og forbedringsarbeid handler om å utvise og skape klima for tillit
og trygghet. Ansatte må involveres i innovasjon både direkte og
via tillitsvalgte. Det krever en organisering med klare mål og tydelig
ledelse, der førstelinjen gis trygghet til å opptre smidig i møte
med stadig skiftende situasjoner og personer. Komiteen viser
til innovasjonsprogrammets tre grep for å styrke kommunenes innovasjonsevne:
Forsterke omsorgstjenestenes
regionale forsknings- og utviklingsstruktur
Involvere etablerte innovasjons- og forskningsinstitusjoner
på nasjonalt nivå
Styrke innsatsen for forsknings-, utviklings-
og innovasjonsarbeid i kommunene
Komiteen vil også fremheve lokaldemokratiet som
viktig innovasjonsdriver. Velferdsstaten ville ikke ha eksistert
uten velferdskommunen, som har sin styrke i lokaldemokrati og fellesskapsløsninger. Komiteen viser
til regjeringens innovasjonsstrategi for kommunesektoren som ble
lagt frem av Kommunal- og regionaldepartementet i april 2013. Komiteen imøteser
at regjeringen bidrar til at kommunene kan medvirke til en helhetlig
inngang til utvikling av nye organisasjonsformer, tjenester eller
produkter i kommunesektoren på velferdsområdet. Komiteen viser
til at det skal etableres et kompetansesenter for kommunal innovasjon,
og at regjeringen støtter utvikling av et innovasjonsstudium for kommunesektoren.
Komiteen registrerer at Meld.
St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg er et innovasjonsprogram
som tar sikte på å utforme nye løsninger for framtidens omsorg sammen
med brukere, pårørende, kommuner, ideelle organisasjoner, forskningsmiljøer og
næringslivet.
Det er etter komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiets syn i kontrast til oppsummeringen
av meldingen, hvor det presiseres at det ikke legges opp til tiltak
som vil endre ansvarsdelingen mellom stat og kommune.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til sine merknader til
Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan, jf. Innst.
422 S (2010–2011), hvor disse medlemmer mener at oppgaver som skal
overføres til kommunen, skal være fullfinansierte. Utfordringene
rundt dette kan knyttes til Samhandlingsreformen med for eksempel
hvor i kommunens tjenesteapparat de utskrivningsklare pasientene
skal få sitt behandlingstilbud, og hvorvidt kommunen imøtekommer
dette, etter disse medlemmers syn.
I mellomrommene i den kommunale helse- og omsorgstjenesten
vil det det etter disse medlemmers syn være behov
for en betydelig IKT-satsing, og disse medlemmer viser
til at dette er ytterligere omtalt i Innst.11 S (2012–2013). Disse
medlemmer understreker at ordningen skal komme både spesialist-
og kommunehelsetjenesten til gode, ikke minst med sikte på bedre
samarbeid mellom disse, noe som med Samhandlingsreformen er blitt
enda mer prekært. Målet for en felles nasjonal satsing på IKT for
hele helse- og omsorgssektoren er at pasientforløpene på tvers av
nivåer og institusjoner følges av elektronisk pasientinformasjon. Disse
medlemmer mener det bør etableres en statlig finansieringsordning
for IKT-satsing i helsetjenesten, som innebærer at det stilles 10
mrd. kroner til rådighet for alle helseforetakene og kommunene til
etablering av felles IKT-infrastruktur og -tjenester i løpet av
en periode på fem år, gitt i form av en rentekompensasjonsordning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at innovasjon
er å skape nytt. Innovasjon beskrives blant annet som
kjent eller ny viten
kombinert på en ny måte eller brukt i en ny sammenheng,
ideer omsatt til en bedre praksis som skaper
merverdi,
driftig, dristig og eksperimenterende i
formen, og
en prosess der resultatet ikke er kjent
på forhånd.
Innovasjonsprosesser er alltid forbundet med usikkerhet
og forutsetter derfor risikovillighet. I meldingen påpekes det at
dette er en av de største barrierene for den kommunale omsorgssektoren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil påpeke at svært få kommuner
vil tørre å være risikovillige med kommunale budsjetter. For å lykkes med
innovasjon i kommunene må det etableres fond som kan gi støtte til
prosjekter. Vekstfond kan gi prosjekter som har vist seg å fungere
godt i mindre skala, mulighet til å vokse. Oppstartsfond kan støtte
oppstart av prosjekter der prosjektets framtid er uviss, og det
dermed er behov for å ta høy risiko. Vi vet ikke hvilke prosjekter
som lykkes, og hvilke prosjekter storsamfunnet virkelig trenger.
Fond for innovasjon bør bestå av offentlige midler, samtidig som
private givere inviteres til å bidra. Disse medlemmer viser
til sine respektive forslag i Innst. 212 S. (2009–2010) og Innst.
77 S (2011–2012) om at regjeringen bes utrede etablering av et vekstfond
og et oppstartsfond for sosial innovasjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er glad for at det skal gjennomføres et innovasjonsprogram fram
mot 2020 der man har en målsetting om å styrke innsatsen for forskning,
innovasjon og utviklingsarbeid i kommunene. Flertallet viser
til en oppstart av dette i revidert nasjonalbudsjett for 2013 som
vil bli fulgt opp i de kommende års budsjetter fram til 2020.
Komiteen viser til Meld. St.
13 (2011–2012) Utdanning for velferd sin beskrivelse av bemanningsutfordringene
og understreker viktigheten av det fortsatte fokuset på å øke utdanningskapasiteten
i Norge. Komiteen vil understreke at Norge ikke aktivt
skal rekruttere helsearbeidere fra land med mangel på helsepersonell,
jf. Meld. St. 11 (2011–2012) Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken.
Norge må derfor utnytte sine nasjonale ressurser best mulig gjennom
gode og effektive tjenester.
Komiteen mener det er særlig
behov for å utdanne flere helsefagarbeidere, for flere lærlingplasser
og for at helsefagarbeidet gis økt aktelse i samfunnet. I tillegg
er det sentralt at flere menn rekrutteres til omsorgsyrkene, og komiteen ønsker
regjeringens nasjonale satsing på dette velkommen.
Å kunne tilby hele stillinger er grunnleggende
for all rekruttering. Komiteen viser til at utstrakt
bruk av små stillinger har ført til at brukerne har fått veldig mange
ulike ansatte å forholde seg til. Undersøkelser viser at dette skaper
utrygghet og uro hos mange brukere. Utstrakt bruk av deltid kan
også utfordre kvaliteten i tjenestene og pasientsikkerheten. Komiteen ser
det som viktig at det kontinuerlig arbeides for å sikre heltidsstillinger
i helse- og omsorgssektoren. Komiteen viser til at
regjeringen nå har fremmet flere lovforslag som skal bidra til at
de som ønsker det, skal få arbeide mer, og gi ansatte rett til stillingsprosent
som samsvarer med den reelle arbeidstiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er avgjørende å
utvikle en rådgivningstjeneste i videregående opplæring som kjennetegnes
av å være faglig oppdatert, og som er i stand til å formidle fremtidsutsiktene
i bl.a. velferdsyrkene på en enda bedre måte. Disse medlemmer viser til
at Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti i Innst. 320
S (2011–2012), Utdanning for velferd, minnet om SINTEFs delrapport
om rådgivningstjenesten på ungdomstrinnet, som avdekket manglende kvalitet
og kompetanse i denne tjenesten, særlig innenfor yrkes- og studierådgivning. Disse
medlemmer merker seg at mange rådgivere i skolen har beskjeden
utdanning og kompetanse på området, og at deres interesse for etter-
og videreutdanning er lav. I lys av dette har disse medlemmer pekt
på kompetanseheving for rådgivere som et viktig satsingsområde.
Som en del av en slik satsing bør det legges til rette for at rådgivere
i større grad får mulighet til å gjøre seg kjent med de yrkene de
skal gi råd om. Målet er å gi alle elever oppdatert informasjon om
innholdet i yrkene de velger. Disse medlemmer viser
til at fremskrivninger av arbeidsmarkedet for helse- og sosialpersonell
tilsier en akkumulert underdekning på om lag 55 000 årsverk i 2030,
jf. Meld. St. 29 (2012–2013), og mener det da er bekymringsfullt
dersom kvaliteten på rådgivningstjenesten ikke bedres som en viktig
del av rekrutteringsstrategien fremover.
Komiteen mener det
er behov for et betydelig kompetanseløft i omsorgssektoren. Komiteen viser
til tidligere omtale av kommunale prosjekter som hever ufaglærte
ansatte til faglært status. Videre mener komiteen at
det må være høyt prioritert å få flere helsefagarbeidere og sykepleiere
til å ta spesialisering og videreutdanning.
Komiteen peker spesielt på de
store utfordringene primærhelsetjenesten møter, når en stadig større andel
av befolkningen lider av en demensdiagnose. Folkehelseinstituttet
opplyser at det i dag er ca. 70 000 mennesker som lider av demens,
og at tallet er stadig økende. Det er etter komiteens oppfatning
et stort behov for å bygge opp mer kompetanse på diagnostisering,
behandling og oppfølging av demenspasienter i primærhelsetjenesten,
både hjemmeboende og dem som bor i institusjon.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen i 2007 som den første i verden la frem
en egen demensplan med en rekke tiltak knyttet både til diagnostisering,
kompetanseøkning, dagtilbud og boligløsninger. Tiltakene omfatter
mennesker med demens både i sykehjem og i eget hjem eller omsorgsbolig
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til flere av høringsinstansene
som påpeker behovet for økt forskningsinnsats i kommunehelsetjenesten.
Det vises til Innst. 72 S (2012–2013) om å sikre kvalitet og tilgjengelighet
i fastlege- og kommunehelsetjenesten, hvor disse medlemmer fremhevet
behovet for kvalitetsutvikling, mer forskning innen allmennmedisin,
tilrettelegging for flere kollegagrupper og samarbeid for kvalitetsheving. Disse
medlemmer vil også understreke behovet for å satse på å
få flere fastleger som er spesialister i allmennmedisin. Disse
medlemmer viser til at halvparten av dagens fastleger ikke
er dette. Spesialisering er viktig for å sikre den medisinske kvaliteten
i fastlegetjenesten. Disse medlemmer viser til Helsedirektoratets
2008-rapport, Utviklingsstrategi for legetjenestene i kommunene,
som også foreslår at alle fastleger bør bli spesialister i allmennmedisin.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, vil peke på at kommunene nylig har
blitt pålagt et medvirkningsansvar for forskning i de kommunale
helse- og omsorgstjenestene, og at forskning i disse tjenestene
er viktig for kvalitetsutvikling av tjenestene. Flertallet mener
at utviklingen i omfang og kvalitet på forskning i og om de kommunale helse-
og omsorgstjenester bør evalueres mot slutten av kommende stortingsperiode.
Flertallet viser til at regjeringen
vil arbeide videre med å styrke kompetansen i allmennmedisin, herunder
å vurdere ytterligere tiltak som bidrar til at flere fastleger blir
spesialister i allmennmedisin, og at kvaliteten i allmennlegearbeidet
styrkes. Flertallet viser også til at det allerede
er etablert en tilskuddsordning for at kommuner skal kunne etablere utdanningsstillinger
i allmennmedisin. Formålet er å legge til rette for at flere fastleger
går inn i et spesialiseringsløp, og å få mer kunnskap om hva som
er eventuelle barrierer mot dette.
Komiteen ser det som svært viktig
at samtidig som dagens Omsorgsplan 2015 fullføres, starter arbeidet
med å utvikle og innarbeide nye og fremtidsrettede løsninger gjennom
tiltak og programmer i Omsorgsplan 2020. Slik kan dette bli en samlet
plan både for å møte dagens aktuelle behov og morgendagens utfordringer.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og
Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen utforme retten til
BPA-ordning slik at brukeren selv ut fra egne assistansebehov kan
avtale hvor, hvordan, når og til hvilke oppgaver brukerstyrt personlig
assistanse kan benyttes.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen fremme et lovforslag om
pårørendeopplæring som innebærer at kommunene skal tilby råd, veiledning
og opplæring til pårørende til personer som mottar helsetjenester,
når de pårørende anmoder om det.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen fremme en nasjonal opptrappingsplan
for habilitering og rehabilitering etter modell fra opptrappingsplanen
for psykisk helse. Planen skal inneholde forslag til utbygging av
tilbudet både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten,
samt beskrivelse av tiltak for bedre organisering av tilbudet.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen snarest legge fram
sak for Stortinget med forslag til forbedringer av pleiepengeordningen.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen endre Forskrift om egenandel
for kommunale helse- og omsorgstjenester slik at eldre, pleietrengende
som må dele rom i sykehjem mot sin vilje, får en reduksjon på 50 prosent i
den totale vederlagsbetalingen.
Forslag fra Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti:
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen legge frem egen sak som
sikrer at brukere med behov for særlig ressurskrevende tjenester
ikke får forringet sitt tjenestetilbud som følge av at de har fylt
67 år.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
til lovfesting av retten til sykehjemsplass (relevant omsorgstiltak)
ved medisinskfaglig dokumentert behov.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
om endring i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester slik at
det innføres pålegg om gjennomføring av forebyggende hjemmebesøk
hos personer som er over 75 år, og som ønsker et slikt tiltak.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen sørge for at det
etableres minst 600 nye kommunale plasser for lindrende behandling
de neste fire årene, og at det gis tilskudd til drift av disse.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
en ordning med stimuleringstiltak eller øremerkede driftstilskudd
til eldresentre i Norge.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen snarest legge fram
sak for Stortinget med forslag til kommunal plikt og individuell
rett til dagtilbud for personer med demens, gjeldende fra 1. januar
2015.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen om så raskt som mulig og
senest ved fremleggelsen av statsbudsjettet for 2014 å flytte finansieringsansvaret
for eldreomsorgen fra kommunene til staten gjennom folketrygden.
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen legge frem sak om
innføring av fritt brukervalg for alle pleie- og omsorgtjenester,
slik at pengene følger brukeren av tjenesten.
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen legge frem egen sak for
Stortinget som gir en klar definisjon av hva som ligger i begrepet
heldøgns pleie- og omsorgstilbud.
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen utrede utvidelse
av blåreseptordningen til også å omfatte institusjonsopphold.
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen vurdere om det i
Forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester
skal innføres andre begrensninger i vederlagsgrunnlaget for eksempel
gjennom innføring av et maksimumsbeløp.
Forslag 17
Stortinget ber regjeringen senest ved fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2014, innføre en ordning der brukere med
dokumentert behov som ikke får tilbud om sykehjemsplass, får 1 000
kroner per dag av kommunene for å kjøpe andre tjenester inntil det
innvilges sykehjemsplass.
Forslag 18
Stortinget ber regjeringen legge frem en sak
for Stortinget om en satsing på IKT og øvrig teknologiske løsninger
i helsetjenesten senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2014.
Forslag 19
Stortinget ber regjeringen legge frem en fremdriftsplan
for hvordan en innen 2020 skal oppnå 25 prosent dekningsgrad for
heldøgns pleie- og omsorgsplasser til alle eldre over 80 år, som
synliggjør behovet for antallet omsorgsboliger og antallet sykehjemsplasser,
slik at det sikres at eldre pleietrengende får tilbud på rett omsorgsnivå.
Forslag 20
Stortinget ber regjeringen legge frem forslag
om insentiver for å øke bruken av intermediære avdelinger med statlig
finansiering.
Forslag 21
Stortinget ber regjeringen legge frem sak om
å innføre bindende, normerte satser og kriterier for omsorgslønn.
Forslag 22
Stortinget ber regjeringen vurdere om det skal opprettes
en tilskuddsordning som stimulerer kommunene til å knytte til seg
personer med klinisk ernæringsfaglig kompetanse.
Forslag 23
Stortinget ber regjeringen sørge for ordninger som
gjør det mulig for pasienter som mottar hjemmesykepleie eller sykehjemstilbud,
å kunne fortsette hos sin faste tannlege, og at denne refunderes
fra det offentlige på lik linje med det en offentlig tannhelseklinikk
ville få for samme type behandling.
Forslag 24
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om egne
omstillingsmidler for norske kommuner som implementerer strategien
som ligger i prosjektet «Længst muligt i eget liv» som en kjenner
det fra Fredericia kommune i Danmark.
Forslag 25
Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang av
refusjonsordningene for fysioterapi med den hensikt å lage et enhetlig
regelverk for hele landet.
Forslag 26
Stortinget ber regjeringen legge frem sak om statlige
bemanningsnormer for sykehjem, både hva gjelder leger og sykepleiere.
Forslag 27
Stortinget ber regjeringen om å tillegge Helsedirektoratet
godkjenningsmyndighet for bemanningsplanene ved landets sykehjem,
slik at pleietrengende sykehjemsbeboere sikres et faglig forsvarlig
nivå på bemanningen, uavhengig av bosted.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 28
Stortinget ber regjeringen snarest finne løsninger for
pensjonsutfordringene som ideell sektor innen helse-, omsorgs-,
sosial- og barnevernstjenester har.
Forslag 29
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
at 25 prosent av helse- og omsorgstjenestene utføres av ideell sektor
innen 2025.
Komiteen viser til
meldingen og merknadene og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Meld. St. 29 (2012–2013) – Morgendagens
omsorg – vedlegges protokollen.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 11, juni 2013
Bent Høie |
Kjersti Toppe |
leder |
ordfører |