Det vises i proposisjonen til at i arbeidet
med forenkling av plan- og byggesaksprosesser er spørsmålet om søknadsplikt
sentralt. Søknadsplikten angir hvilke tiltak bygningsmyndighetene skal
vurdere og ha innflytelse på. Søknadsplikten må ses atskilt fra
spørsmålet om et tiltak er i overensstemmelse med regelverket, det
vil si om tillatelse skal gis eller ikke. Søknadsplikten må også
ses atskilt fra plan- og bygningslovens virkeområde. I den forbindelse
må søknadsplikten også ses atskilt fra kommunens rolle i forbindelse
med tilsyn og ulovlighetsoppfølging.
Forskjellen på søknadspliktige tiltak og tiltak som
er unntatt fra søknadsplikt er at i sistnevnte tilfelle skal ikke
lovligheten av tiltaket forhåndsvurderes av kommunen. Det er da
tiltakshaver alene som er ansvarlig for at tiltaket utføres i samsvar
med krav som følger av plan- og bygningslovgivningen, herunder også
forhold som berører andre myndigheter.
Terskelen for søknadsplikt har vært diskutert
i mange sammenhenger. På 1980-tallet ble det innført en meldingsordning.
Den ble opphevet ved plan- og bygningsloven av 2008, og erstattet med
søknadspliktige tiltak som kunne forestås av tiltakshaver selv,
uten bruk av ansvarlige foretak.
Diskusjonen om terskelen for søknadsplikt gjelder
først og fremst tiltak av mindre størrelse og mindre samfunnsmessig
betydning. Det er omdiskutert hvorvidt kommunen skal bruke ressurser
på tiltak som gjerne først og fremst har betydning for naboforhold.
Det vises i proposisjonen til at det kan være
mye å spare av samfunnets ressursbruk ved å redusere søknadsplikten.
Ulempen kan være at risikoen for ulovligheter økes, og at tiltakshaver
og naboer mister den konfliktløsningsmekanismen som ligger i en
byggetillatelse, og i stedet må bruke privatrettslige virkemidler,
som for eksempel naboloven. Viktige spørsmål blir derfor hvor store
disse ulempene blir og om det finnes andre virkemidler for å avverge
dem. Videre må det ses på forholdet mellom ulempene og den ressursbesparelse
kommunen og tiltakshaver oppnår.
Tiltak etter plan- og bygningsloven § 1-6 kan omfatte
inngrep i, eller bruk av arealer. Dette er ikke nødvendigvis søknadspliktige
tiltak. Eksempler her kan være parkering, snøscooterkjøring, hugst
med videre.
Opphevingen av ordningen med «meldepliktige»
tiltak og erstatningen «søknad» har imidlertid skapt et inntrykk
av økt byråkrati og fokus på kommunens avslagsmuligheter, også i enkle
saker av mindre samfunnsmessig betydning. Med forhold av samfunnsmessig
betydning menes i byggesaker forhold knyttet til tiltakets art og
formål, plassering, høyde, lengde, bredde, form, visuelle kvaliteter,
uteareal, parkering og forholdet til plan, naboer og andre myndigheter.
Loven legger i dag opp til 4 ulike typebestemte sakskategorier:
1. Tiltak som faller
innenfor byggesaksdelens virkeområde, men som er bagatellmessige
og har så liten offentlig interesse at det ikke er nødvendig med
kommunal saksbehandling, § 20-3 og byggesaksforskriften kapittel
4.
2. Søknadspliktige tiltak uten krav om
ansvarlige foretak. Disse tiltakene er angitt i lovens § 20-2 og
byggesaksforskriften kapittel 3.
3. Søknadspliktige tiltak med krav om ansvarlige foretak,
jf. lovens § 20-1. Denne gruppen omfatter både tiltak som skal avgjøres
innen 12 uker, og tiltak som skal behandles innen 3 uker.
4. Hemmelige militære anlegg og tiltak
som behandles etter andre lover, jf. lovens § 20-4 og byggesaksforskriften
§ 4-3. Disse tiltakene er ikke søknadspliktige.
Det fremgår av proposisjonen at forslaget gikk
ut på å innføre en ny ordning der enkelte tiltak kunne unntas fra
søknadsplikt, og dermed fra kommunal saksbehandling. Tiltakene skulle
i stedet bare sendes kommunen for registrering, slik at kommunen
skulle kunne føre dem inn i kart og andre nødvendige registre. Tiltakshaver skulle
etter forslaget vente 3 uker med å sette i gang, slik at kommunen
skulle få en viss tid til å sjekke tiltakets lovlighet og foreta
nødvendige registreringer. Poenget med forslaget om registrering
som erstatning for søknad var å slippe kommunal behandling og kommunalt
vedtak i mindre byggesaker. Tiltakshaveren ble gitt større ansvar
for at tiltaket er i overensstemmelse med plan og regelverk for
øvrig,
Forslagene om forenkling var først og fremst
innrettet mot tiltak som i dag er søknadspliktige, men uten krav
om ansvarlige foretak. Departementet foreslo at de fleste av disse
tiltakene skulle kunne unntas fra søknadsplikt dersom de ikke var
strid med plan og lovens materielle bestemmelser. De måtte imidlertid
registreres hos kommunen gjennom en melding fra tiltakshaver.
Denne nye kategorien av registreringspliktige tiltak
ville ha likhetstrekk med ordningen med meldepliktige tiltak som
var i funksjon inntil 2010, og som nå i hovedsak dekkes av plan-
og bygningsloven § 20-2, det vil si tiltak som er søknadspliktige,
men hvor det ikke er krav om ansvarlige foretak. Forskjellen var
at tiltakene etter forslaget ikke ville kreve kommunal saksbehandling,
og kommunene skulle heller ikke fatte vedtak eller gi tilbakemelding.
En del av de problemstillinger som var oppe under den tidligere
meldingsordningen, måtte imidlertid vurderes på nytt. Dette gjaldt
spørsmålet om hvordan kommunen skulle få underretning om tiltaket,
om det skulle være en form for melding, hva som var nødvendig av
dokumentasjon, og hvordan en tiltakshaver skulle kunne vite at tiltaket
er i overensstemmelse med regelverket og planer. Det var spørsmål
om slike tiltak skulle nabovarsles, og hvilke forhold kommunen eventuelt
skulle ta stilling til. Det var videre spørsmål om et eventuelt
«ikke-vedtak» likevel skulle ha virkning som vedtak, om det skulle
kunne påklages, når eventuell klagefrist begynner å løpe m.m.
Departementet la i utgangspunktet opp til at
de tiltakene som i dag omfattes av nåværende plan- og bygningslov
§ 20-2 og byggesaksforskriften § 3-1, det vil si søknadspliktige
tiltak der tiltakshaver selv kan stå for tiltaket uten at det er
krav om å bruke ansvarlige foretak, skulle unntas fra søknadsplikt
og bli registreringspliktige tiltak. Se omtale i proposisjonen.
Det går frem av proposisjonen at etter departementets
vurdering viser de kritiske merknadene at forslaget ikke vil gi
tilstrekkelig forenklingsgevinst i forhold til de omstillingskostnader, varig
merarbeid og usikkerhet som skapes. Departementet vil derfor ikke
fremme forslaget om en registreringsordning som en ny sakskategori
i denne omgang. Selv om tiltakshaver etter plan- og bygningsloven
allerede har ansvaret for at et tiltak er i overensstemmelse med
regelverket, gir den kommunale saksbehandlingen trygghet for tiltakets
lovlighet, først og fremst når det gjelder samfunnets rammer slik
de er nedfelt i reguleringsplaner, lov og forskrift. Innspill fra
høringen tyder på at det er vurderingen av om tiltaket er i overensstemmelse
med regelverket som er arbeidskrevende, både for tiltakshaver og
kommune, mens det å gi en tillatelse er mindre ressurskrevende og
dessuten underlagt tidsfrister som gir tilstrekkelig forutsigbarhet.
Det går frem av proposisjonen at departementet mener
det er mulig å gjennomføre forenklinger etter dagens system og innenfor
rammen av høringstemaene, uten å innføre noen ny sakskategori. Dette
kan skje ved å se nærmere på hvilke tiltak som kan unntas fra søknadsbehandling. Konkret
avgrensning av unntakene, blant annet når det gjelder størrelse
og avstand fra nabogrense, må angis i byggesaksforskriften, som
vil få en selvstendig høring. I dag er tiltak unntatt søknadsplikt
begrenset til mindre uthus (inntil 15 m2)
som ikke skal brukes til beboelse, levegger, forstøtningsmurer og
så videre.
Dersom et tiltak ikke strider mot gjeldende
plangrunnlag og lovens materielle krav, mener departementet at for
eksempel også mindre garasjer og uthus bør kunne unntas. Som utgangspunkt
mener departementet at en garasje uten kjeller på inntil 50 m2 (med plass til to biler), med begrenset
høyde og som ligger lengre fra nabogrense enn 1 meter, bør kunne
unntas fra søknadsplikt. En slik avgrensning vil ta mer hensyn til
naboforhold enn det opprinnelige registreringsforslaget ved at volumet
og verdien av byggetiltaket blir mindre. Den vil heller ikke gi store
utfordringer med hensyn til utforming/estetikk. Nærmere vurdering
av tiltak og størrelse på disse må i følge departementet utredes
i forskriftsarbeidet, og det vises i proposisjonen til at det derfor
ikke bør fastsettes endelig i en lovbestemmelse. Garasjesaker legger
som nevnt ofte beslag på uforholdsmessig stor kapasitet hos kommuner,
særlig i saker med motstridende nabointeresser, og det pekes i proposisjonen
på at det også av den grunn vil kunne være hensiktsmessig med et
unntak nettopp for garasjer. En størrelsesbegrensning på inntil
50 m2 vil harmonere med innarbeidede arealgrenser
for brannsikkerhet.
Departementet foreslår i proposisjonen at disse tiltakene
kun kan oppføres på allerede bebygd eiendom.
Det vises i proposisjonen til at ett av dagens unntak
gjelder uthus inntil 15 m2 som kan brukes for
eksempel til redskapsbod, eget hobbyverksted og lignende, forutsatt
at det ligger minst 4 meter fra nabogrense. Departementet mener
at det bør vurderes om disse skal kunne plasseres 1 meter fra nabogrense.
Dette vil i så fall gjøres i forskrift. Tilsvarende vil det bli
vurdert om de nye, større tiltakene skal kunne ligge så nær som
1 meter fra nabogrense. I så fall bør det legges ytterligere begrensninger
på bruken, det vil si at det ikke er naturlig å bruke dem til verksted,
øvingslokale og lignende. Departementet foreslår derfor at de primært
avgrenses til garasje-/uthusfunksjon, det vil si at de verken skal
kunne brukes til «varig opphold» eller «beboelse».
Ettersom forslaget om registreringsordning ikke videreføre
foreslås i proposisjonen kun presiseringer i plan- og bygningsloven
§ 29-4.
Etter nåværende § 20-3 kan oppføring av mindre frittliggende
bygning unntas fra søknadsplikt, jf. også byggesaksforskriften § 4-1.
Det at unntaket gjelder frittliggende bygning innebærer at tiltaket
ikke kan være knyttet til en eksisterende bygning. Departementet
anser imidlertid at dette ikke innebærer at det må søkes om et tilbygg
på en bygning som nevnt i bestemmelsen, så lenge bygningen ikke
blir større enn den rammen som er angitt.
Utgangspunktet er at tiltakshaver selv må ta
ansvaret for avklaring med andre myndigheter for disse tiltakene,
fordi de kommunale bygningsmyndighetene ikke får vite om dem i forkant.
Dette vil gjelde alle særlovsmyndigheter som kommunen ellers har
en koordineringsplikt overfor i henhold til plan- og bygningsloven § 21-5.
Problemstillingen vil i særlig grad gjelde vegloven,
som til en viss grad er innarbeidet som krav i plan- og bygningsloven.
Problemstillingen vil også være aktuell når det gjelder jernbaner.
Departementet foreslår en presisering av tiltakshavers ansvar om
at tiltak som er unntatt fra søknadsplikt etter plan- og bygningsloven, ikke
kan igangsettes før nødvendige tillatelser eller samtykker er innhentet
fra berørte myndigheter.
En annen problemstilling gjelder kommunens oversikt
over bebyggelsen med hensyn til kart- og registerføring. Registrering
i matrikkel og kommunale kart vil vanskeliggjøres når kommunen ikke
får tiltakene til registrering. Departementet mener derfor det kan
være aktuelt å foreslå en forskriftsbestemmelse som pålegger tiltakshaver
en plikt til å rapportere ferdigstilt tiltak til kommunen. Det er
derfor nødvendig å foreslå en utvidelse av forskriftshjemmelen i plan-
og bygningsloven § 20-5 første ledd for å gjøre en slik rapporteringsplikt
mulig.
Det er i første omgang kommunene som har behov
for å kunne registrere denne type bygninger, blant annet for framtidig
planlegging og utbygging. Registreringen skjer i matrikkelen og
det offentlige kartverket. Registreringen er mindre viktig for statistiske
formål, ettersom disse tiltakene ikke skal brukes til beboelse eller
varig opphold. En slik rapporteringsplikt vil imidlertid også være
en fordel for tiltakshaver selv, idet dette vil skape en viss notoritet
med hensyn til oppføringstidspunkt.
Et unntak fra søknadsplikten for slike mindre tiltak
vil kunne innebære at tiltakshaver ikke vil ha de samme krav til
fremdrift med videre som ellers følger av plan- og bygningsloven
§ 21-9. Det må antas at kommunen kan anvende plan- og bygningsloven
§§ 28-2 og 28-5, eventuelt også plan- og bygningsloven § 31-3, for
å forhindre ulemper for omgivelsene.
Departementet foreslår i proposisjonen ikke
at tilbygg inntil 50 m2 unntas fra vanlig
søknadsplikt. Slike tilbygg er, i motsetning til garasjer og uthus,
tenkt til beboelse og/eller varig opphold. Etter departementets
vurdering vil den samlede risiko ved et eventuelt unntak fra søknadsplikt for
tilbygg bli for stor.
Det går frem av proposisjonen at for kommunene
vil forslaget innebære færre saker til behandling. Forslaget innebærer
også færre gebyrer, men ettersom slike saker ofte legger beslag
på uforholdsmessig store ressurser, vil forslaget innebære at kommunen
kan legge større innsats inn i større og vanskeligere tiltak, med
større samfunnsmessig betydning. Det må likevel påregnes en viss
pågang til kommunen, både fra tiltakshavere som vil ønske en forhåndsvurdering
av lovligheten av tiltaket, og fra naboer som vil ønske en lovlighetsvurdering
etterskuddsvis. Kommunene må derfor ha god informasjonsberedskap.
De fleste kommuner har i dag god standardisert veiledning, som er
under stadig utvikling. I tillegg vil både kommuner, tiltakshavere
og andre kunne bruke andre elektroniske virkemidler for å vurdere
et tiltaks lovlighet.
For tiltakshavere vil et unntak som foreslått medføre
større rådighet over egen eiendom med hensyn til plassering, utforming
og så videre, og tiltakshaver slipper byggesaksgebyrer. Det er foreslått
presisert i plan- og bygningsloven § 20-5 fjerde ledd at tiltakshaver
er ansvarlig for at tiltakene som er unntatt fra søknadsbehandling utføres
i samsvar med de krav som ellers følger av bestemmelser gitt i eller
i medhold av lov. Dette ansvaret må presiseres i veiledning. I forskrift
angis rutiner for at kommunen skal få tilstrekkelig melding om tiltaket
til å kunne føre det inn i kart og registre, og samtidig vurdere
om det kan være grunnlag for tilsyn med tiltakets lovlighet.
Det går frem av proposisjonen at forslaget medfører
at kommunen ikke lenger vil ha noen rolle med hensyn til å vurdere
ulempevirkninger av disse mindre tiltakene og foreta avveiningen
av ulemper for naboer sett opp mot tiltakshavers ønsker om, og behov
for, en gitt plassering av tiltaket. Det vises i proposisjonen til
at dette nok i enkelte tilfeller kan innebære at tvister/uenigheter
mellom naboer som i dag får sin avslutning ved at partene innfinner
seg med den avveining som gjøres av bygningsmyndighetene, i stedet
bringes inn for domstolene. Videre pekes det i proposisjonen på
at den mulighet myndighetene har til å påvirke estetikken eller
utformingen av slike mindre tiltak nok vil svekkes noe. Terskelen
for å kreve en annen utforming av bygg vil nok ut fra et forholdsmessighetsprinsipp
måtte settes høyere der byggverket allerede er oppført, enn ved
en forutgående søknadsbehandling.
Både for kommuner og andre myndigheter kan forslaget
medføre en viss risiko for at tiltakshaver unnlater å underrette
om tiltaket og foreta nødvendig avklaring i forhold til særlovsregelverket.
Departementet antar likevel at tiltakshavere vil ha tilstrekkelig
enkel mulighet til å innhente nødvendig informasjon og avklare forholdet
til kommunen og andre myndigheter blant annet ved bruk av elektroniske hjelpemidler.
Ulovligheter vil kunne oppdages ved tilsyn eller for eksempel ved
henvendelser fra naboer. Endelig antas det at omfanget av bevisste
ulovligheter ikke vil bli videre påvirket av om et tiltak er søknadspliktig
eller ikke.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er enige i at tiltak, som for eksempel
mindre garasjer og uthus inntil 50 m2,
skal kunne unntas fra kommunal saksbehandling og nabovarsel så fremt
de ikke er i strid med plan og ellers er i tråd med plan- og bygningsloven.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Stoltenberg II også hadde en intensjon om å redusere
antall søknadspliktige tiltak.
Disse medlemmer noterer seg at
regjeringen basert på høringer og tilbakemeldinger presenterer et
forslag som løser denne utfordringen – men uten å innføre enda en
sakskategori.
Disse medlemmer viser til at
i dag bruker kommunene mye ressurser på slike små saker. Disse sakene
utgjør ca. 20 pst. av kommunenes byggesaker, og folk betaler også
store summer i saksbehandlingsgebyr.
Disse medlemmer mener at forslaget
om å unnta slike mindre bygninger fra kommunal saksbehandling og
nabovarsling vil bety mindre arbeid for kommunen og mindre byråkrati
for innbyggerne. Dette vil frigjøre tid slik at kommunene kan fokusere
på de større sakene og få ned saksbehandlingstiden.
Disse medlemmer er opptatt av
at ulemper for naboene reduseres. Disse medlemmer imøteser
derfor at regjeringen kommer, i forskrift til plan- og bygningsloven,
til å oppstille begrensninger for bl.a. størrelse, høyde og avstand
fra nabogrense slik at eventuelle ulemper for naboen reduseres til
et minimum.
Disse medlemmer støtter at regjeringen
nå sørger for at det blir færre søknadspliktige tiltak.
Disse medlemmer mener at den
private eiendomsretten er et grunnleggende prinsipp i demokratiet.
Den enkelte skal kunne utvikle og endre sin eiendom uten for mye
byråkrati og offentlig overstyring. Denne type saker omfatter ca.
20 pst. av kommunenes saksbehandlingskapasitet. Denne tiden kan
frigjøres til å behandle større saker. Samtidig blir det færre gebyrer
for den enkelte innbygger som for eksempel ønsker å bygge en garasje
innenfor gjeldende rammer.
Disse medlemmer minner samtidig
om at dagens forskrifter og lover legger opp til strenge krav om
kvalitet, sikkerhet og gode bomiljøer og er derfor trygge på at
dette ikke vil føre til «fritt frem» for hvem som helst til å bygge
hva som helst.
Disse medlemmer er fornøyde med
at regjeringen i forskrift til plan- og bygningsloven kommer til
å oppstille begrensninger for bl.a. størrelse, høyde og avstand
fra nabogrense slik at eventuelle ulemper for naboen reduseres til
et minimum.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at regjeringens forslag om å
unnta bygg under 50 m2 ble møtt med kritikk
under komiteens høring. Kritikken som ble reist dreide seg om økt
risiko for ulovligheter, at det blir vanskeligere for kommunen å
oppdage ulovligheter og føre tilsyn, og det ble fra flere uttrykt
bekymring for at tiltakshaver ikke har tilstrekkelig kunnskap om
kritisk infrastruktur. Disse medlemmer vil derfor
opprettholde regjeringen Stoltenberg II sitt forslag om en registreringsordning.
Disse medlemmer viser til at
høringsforslaget fra regjeringen Stoltenberg II la opp til en ordning
der søknadsplikt ble erstattet av en registreringsordning for enklere
bygg som i dag omfattes av nåværende § 20-2 i plan- og bygningsloven
og § 3-1 i byggesaksforskriften. Forslaget innebar at tilbygg inntil
50 m2, frittliggende bygg i en etasje
inntil 70 m2 og driftsbygninger inntil
500 m2, skal omfattes av en ny registreringsordning.
Forslaget innebærer at tiltakshaver må vente i 3 uker før tiltaket
kan iverksettes. Vanlig nabovarsling skal gjelde.
Disse medlemmer mener det er
viktig at disse tiltakene registreres hos kommunen i forkant gjennom
en melding for at kommunene skal kunne ivareta sin lovmessige plikt
til ajourføring av kart og registre, og fordi kommunen må ha en mulighet
til å vurdere tiltakets lovlighet. Kommunen skal også ha et ansvar
for å bistå tiltakshaver med å avklare de rettsvirkninger som følger
av arealformål, hensynssoner og bestemmelser i planen.
Disse medlemmer mener det er
viktig å ta hensyn til naboers mulighet til å bli orientert om tiltak
og ha mulighet til å fremsette klage. Denne muligheten faller helt
bort med regjeringens forslag om å unnta tiltak under 50 m2 for søknadsplikt. Disse medlemmer viser
til at nabovarsling i registreringspliktige tiltak skal håndteres
som i søknadspliktige tiltak, og disse medlemmer mener
derfor at forslaget om registreringspliktige tiltak bedre ivaretar
balansen mellom hensynet til forenkling og hensynet til naboene.
Disse medlemmer mener det er
viktig å gjennomføre forenklinger i byggesaksbehandlingen og støtter
forslagene fremmet fra regjeringen Stoltenberg II om færre søknadspliktige
tiltak, slik dette er foreslått i høringsnotat av 28. juni 2013
om plan- og bygningsloven § 20-4 og med henvisning til byggesaksforskriften
§ 3-1, som angir hva som er mindre tiltak på bebygd eiendom.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I plan- og bygningsloven gjøres følgende endringer:
Ny § 20-4 skal lyde:
§ 20-4 Tiltak som skal registreres i kommunen, og
som ikke krever søknad og tillatelse
Følgende tiltak skal registreres i kommunen:
a) mindre
tiltak på bebygd eiendom
b) mindre driftsbygninger i landbruket
c) andre mindre tiltak som etter kommunens skjønn
kan registreres
Tiltak etter denne bestemmelsen må ikke være
i strid med krav som følger av bestemmelser gitt i eller i medhold
av lov. Paragraf 29-4 første ledd gjelder ikke.
Tiltak som registreres etter denne bestemmelse kan
ikke påklages. Bygningsmyndighetens beslutning om at søknad kreves,
kan heller ikke påklages.
Departementet gir forskrift om hvilke tiltak
som omfattes av bestemmelsen.»
Komiteens medlem fra Venstre støtter
intensjonen om effektivisering og forenkling i byggesaker, men er
kritisk til at en vil effektivisere saksbehandlingen ved å svekke
det kommunale selvstyret. Dette medlem mener derfor
at kommunene bør få adgang til å gi unntak fra kommunal saksbehandling
og nabovarsel, ved enkle tiltak som for eksempel mindre garasjer
og uthus inntil 50 m2, så fremt de ikke
er i strid med plan og ellers er i tråd med plan- og bygningsloven. Dette
medlem viser til at kommunene er ulike og at det derfor
er naturlig at de lokale myndighetene i den enkelte kommune tar
stilling til hvorvidt man vil benytte adgangen til å unnta slike
tiltak fra søknadsplikt.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det under høringsrunden før regjeringen la fram lovforslaget
og under komiteens høring ble reist godt begrunnet kritikk når det
gjelder forslaget om å unnta flere tiltak fra søknadsplikt. Noen
av ulempene som forslaget kan medføre er at risikoen for ulovligheter
økes, og at tiltakshaver og naboer mister den konfliktsløsningsmekanismen
som ligger i byggetillatelse, og i stedet må bruke privatrettslige
virkemidler, som for eksempel naboloven. Når det ikke er søknadsplikt
for disse tiltakene vil det også kunne være vanskelig for kommunene
å fange opp at det bygges, og dermed føre tilsyn. Selv om det vurderes
en registreringsordning i etterkant, påpeker regjeringen at terskelen for
å eksempelvis kreve en annen utforming, ut fra et forholdsmessighetsprinsipp,
vil måtte settes høyere der byggverket allerede er oppført enn ved
en forutgående saksbehandling.
Dette medlem påpeker at søknadsfritak
vil kunne øke adgangen for useriøse og ukvalifiserte aktører til
byggenæringen, med en stor risiko for at bygg ikke blir tilstrekkelig
prosjektert med økning i byggefeil og byggeskader som konsekvens.
Arkitektbedriftene i Norge poengterte under høringen at det vil
kunne bli etablert et nytt svart marked for bygg under 50 m2. Dette medlem viser til
at flere av høringsinstansene var bekymret for at den som oppfører bygget
ikke har tilstrekkelig kjennskap til allerede vedtatte reguleringsplaner,
og at det vil være utfordrende for de fleste å gjøre de nødvendige
areal- og høydeberegningene for å fastsette om tiltaket er innenfor
reguleringsbestemmelsene. Norsk Vann påpekte faren for at offentlige
og private vann- og avløpsledninger ble overbygget. Boligprodusentenes
landsforening nevnte for eksempel at det er stor usikkerhet hos profesjonelle
om beregning av bebygget areal og bruksareal. Statens vegvesen og
Jernbaneverket har uttrykt bekymring for at tiltakshaver ikke vil ha
nødvendig oversikt over hvor tiltakene kan plasseres, og frykter
antall ulovligheter. Dette medlem mener de mange
innvendingene mot forslaget må tas på alvor, og dette medlem vil ikke
støtte forslaget om færre søknadspliktige tiltak.
Når det gjelder forslaget om registreringsplikt som
ble sendt på høring, men som departementet ikke følger opp, viser dette
medlem til synspunktene som kommer fra ulike høringsinstanser
om at forslaget vil kunne føre til mer usikkerhet, både for tiltakshaver
og kommunen med å fastslå om søknaden kom inn under den nye søknadskategorien
eller ikke. Mange fremhevet at kommunenes arbeid med vurderingene
kunne bli mer arbeidskrevende enn å behandle en søknad med fastlagte dokumentasjonskrav.
Flere var også opptatt av at forslaget kunne føre til flere privatrettslige
konflikter. Miljøverndepartementet fremhevet at de miljømessige
konsekvensene ikke var tilstrekkelig utredet, og flere andre myndigheter
var bekymret for om deres regelverk og interesser ville bli tilstrekkelig
ivaretatt når ansvaret skulle overlates til tiltakshaver, som bl.a.
Arbeidstilsynet, Norsk Vann, Riksantikvaren og Jernbaneverket. Dette
medlem støtter disse innvendingene og vil heller ikke støtte
en registreringsordning.